NORSKE KLASSIKERE

9 7 8 8 2 4 3 0 0 5 6 0 0

sv en o v e bakke In ger Mer ete H o bbel st ad v Idar kv al sHau g Mo r ten st åle n Il sen

Bøker����� er, musikk, radio og tv fra 1945 t Il I da g

NORSKEKLASSIKERE

Nå er det kulturelle arvesølvet samlet mellom to permer!n or s k pop ul æ r k ul t ur har bidratt til å forme nord-menns syn på seg selv og verden. Historiene, sangene og tv -an-siktene gir oss et felles referanseverk som gjør at vi kan snakke sammen. Vi vet alle hva slags kvinnemenneske man viser til om noen sammenliknes med Tante So�� . De ��� te har et bilde av De dødes tjern på netthinnen og er i stand til å bli med på allsang til Åges «Dains me dæ» hvis festen er bra nok. Og vi har motvillig vært på fornavn med Rodney og Annette fra Big Brother.

I denne boka har �� e av våre fremste kulturjournalister samlet det de ser som de største norske klassikerne etter krigen innen-for litteratur, ����� musikk, radio og tv . Dette er ikke et forsøk på å kanonisere kulturen vår, eller dra et skille mellom pop-ulærkultur og ����� tur. Under klassikerbegrepet er det plass til både høy og lav, det ypperste av kvalitet og det vi er litt � aue for å innrømme at er norsk. Boka er en kjærlighetserklæring og et over���� ghetshorn, en samling inspirerende tekster som drar deg inn i nostalgiens verden, og som får deg til å løpe til bokhylla, biblioteket������� ubben eller platebutikken.

«n oe n sk r I v e bo r d sj o bbe r er bedre enn andre. Det er de som går ut på å se, lytte, lære, måle usammenlignbare størrelser, skrive om bøkene, � lmene, platene og tv- og radiopro-grammene som har formet, lyst opp eller skapt bevegelser i norsk populærkultur i det snart sytti år lange strekket som kalles etterkrigs-tiden. Det er en øvelse som iblant føles absurd, iblant urettferdig, og som krever at man forsø-ker å besvare et stort spørsmål: Hva er egentlig en klassiker? For det � nnes plater, bøker, � lmer og tv-pro-grammer som er viktigere enn andre, som på forskjellige måter har lykkes i å feste seg i stue-tapetet i det norske hus. Det � nnes sanger og historier som fanger hva vi er og gjør på en unik måte, som viser oss hvor vi er på vei – eller som beskriver en følelse eller opplevelse på en måte som tre� er svært mange, som får oss til å le eller gråte eller lengte etter sommerferien, og som derfor hentes frem igjen og igjen.»

[Fra forordet]

s v e n o v e b a k k e F. 1975, fra Kongsvinger. Har brukt 2000-tallet til å skrive om musikk i Dagbladet. Svak for banjo og steelgitar. Første konsert: Åge Aleksandersen & Sambandet i Råd-husteatret i Kongsvinger i 1984.

In ger Mer e te H o bbel st ad F. 1980, fra Hokksund. Litteratur- viter. Film- og teateranmelder i Dagbladet. Veskesamler og Shake- speare-entusiast. Prøver å venne seg av med å deklamere lange verk fra britisk lyrikk-kanon i lystig lag.

v I d ar kv al s Ha u g F. 1970, fra Averøya på Nord- møre. Vinylsamler og forfatter. Middel klasseromantiker som skriver litt om bøker i A� en- posten. Snill mot katter.

Mo r ten st å le n I l senF. 1971, fra Halden. Musikk- kritiker i vg . Han hevder hard-nak-ket at han kjøper Inger Lise Rypdal-plater «for musikkens skyld».

på f o rs I d en: Jakten (Regi: Erik Løchen, 1959)Lasso rundt fru Luna (Agnar Mykle, 1954)A-ha (1982–2010)Dag Solstad (1941–)«Jeg vil være ung» (Wenche Myhre, 1964) Leif Juster i Fjols t���� ells (Regi: Edith Carlmar, 1957)Titten Tei (1971–1990)

på b aks I d en: Jack Fjeldstad i Ni liv (Regi: Arne Skouen, 1957)

de s I gn & I l l u stra s j o n: ø y ste I n v I d ne s

sv en o v e b akke | In ger Mer e te H o bbel st ad v Id ar kv al sHau g | Mo r ten st åle n Il sen

Bøker, ��� er, musikk, radio og tv

fra 1945 t Il I da g

— 100 MM — — 35,9 MM — — 100 MM —— 174 MM — — 174 MM —

— 2

46 M

M —

+3 +3norske-klassikere smussomslag.indd 1,5 16.08.12 15:06

NORSKE KLASSIKERE

Bøker, fi lmer, musikk, radio og tvfra 1945 til i dag

NORSKE

3

sven ove bakkeinger merete hobbelstad

vidar kvalshaugmorten ståle nilsen

Bøker, fi lmer, musikk, radio og tv fra 1945 til i dag

KLASSIKERE

Norske klassikere

Bøker, fi lmer, musikk, radio og TV fra 1945 til i dag

© Spartacus Forlag 2012

omslag / design: Øystein Vidnes

sats: Punktum forlagstjenester

trykk: Ednas Print

Printed in Slovenien

ISBN:978-82-430-0560-0

Spartacus Forlag AS

Postboks 6673 St. Olavs plass

N-0129 OSLO

www.spartacus.no

Innhold

Forord 7

1945–1959 10

1960–1969 54

1970–1979 116

1980–1989 200

1990–1999 300

2000– i dag 388

Kilder 472

Takk 474

Navneregister 475

Tittelregister 484

Årstallsregister 492

7

Forord

Noen skrivebordsjobber er bedre enn andre. Det er de

som går ut på å se, lytte, lære, måle usammenlignbare

størrelser, skrive om bøkene, fi lmene, platene og tv-

og radioprogrammene som har formet, lyst opp eller

skapt bevegelser i norsk populærkultur i det snart sytti

år lange strekket som kalles etterkrigstiden.

Det er en øvelse som iblant føles absurd, iblant

urettferdig, og som krever at man forsøker å besvare et

stort spørsmål: Hva er egentlig en klassiker?

For det fi nnes plater, bøker, fi lmer og tv-program-

mer som er viktigere enn andre, som på forskjellige

måter har lykkes i å feste seg i stuetapeten i det nor-

ske hus . Det fi nnes sanger og historier som fanger hva

vi er og gjør på en unik måte, som viser oss hvor vi er

på vei – eller som beskriver en følelse eller opplevelse

på en måte som treff er svært mange, som får oss til å

le eller gråte eller lengte etter sommerferien, og som

derfor hentes frem igjen og igjen. Halvdan Sivertsens

«Kjærlighetsvisa» er en slik klassiker. Flåklypa Grand

Prix likeså.

Under denne kateogorien klassikere faller også

de verk og programmer som har påvirket hvordan

nordmenn tenker og handler, som har skapt trender

og tradisjoner. Med Fjernsynskjøkkenet bestemte den

milde diktator Ingrid Espelid Hovig hva som skulle

serveres til søndagsmiddag i norske husholdninger.

Med Lille lørdag og programmene som fulgte endret

Harald Eia og Bård Tuft e Johansen norsk humor. Her

har monopoltidens NRK hatt en historisk enestående

posisjon. Radiotekatrets kriminalhørespill har hatt en

samlende kraft som er vanskelig å gjøre etter i et mer

fragmentert og konkurransepreget mediebilde.

Men det fi nnes andre klassikerkriterier enn disse.

Mange av oppføringene i denne boken vil knapt kun-

ne bli beskrevet som allemannseie eller uttrykk for

noen folkesjel. Men avantgarden og den akademiske

litteraturen, som ikke følges av mange, kan ha et pu-

blikum som igjen øver innfl ytelse på samfunnet, på

den off entlige diskursen og på utviklingen av idéret-

ninger og kunstformer. Også verk fra denne verden

hører hjemme i en klassikeroversikt. Rune Slagstads

analytiske De nasjonale strateger var et yndet utgangs-

punkt for polemikk og debatt om historien om konge-

riket. Pål Løkkebergs Liv var den første modernistiske

fi lmen i Norge og inspirerte fi lmskaperne som kom

etter ham.

En siste type klassikere er de som overlever sin tid

og sitt første publikum takket være ren slitestyrke og

uforfalsket kvalitet. Og det er kanskje da arbeidet med

en bok som Norske klassikere føles mest meningsfullt:

Når de skrivende oppdager glemt eller halvglemt gull,

og kan kaste litt lys over et verk som kanskje ikke har

hatt et stort publikum, men som likevel representerer

noe av det beste norsk kulturhistorie har frembrakt

de siste 67 årene. Erik Løchens Jakten, en ambisiøs

og eksperimentell dramafi lm som nærmest lå forut

for den europeiske nybølgen og som over femti år

etter premieren fremstår som et verk som ennå ikke

er uttømt eller udatert, fortjener mer kjærlighet

enn hva som er blitt den til del hittil. De ordknappe,

uutgrunnelige tegneseriene til Jason har formidlet en

for sjangeren sjelden sårbarhet og fått nervetrådene

til å dirre hos kresne internasjonale fagjuryer. Dette

prosjektet har gitt oss muligheten til å hente frem dét

som kanskje på grunn av middelmådig markedsfø-

ring eller lanseringsjournalistikkens luner er blitt litt

borte i fl immeret av fortellinger. Det føles som en fi n

oppgave.

Det er altså mulig å komme seg til en klassiker-

status ad mange og forskjellige veier. Men det er

selvfølgelig også de som forsøker og ikke klarer det.

Det har vært viktig for oss i arbeidet med denne bo-

ken å nærlese hvert verk, ikke å ta med en roman, el-

ler fi lm, eller plate, ene og alene fordi den var populær

i lanseringsåret. Av den grunn er hørespillet Reisen

til julestjernen nevnt, og ikke fi lmen – hørespillet er

mer vellykket og ligger tettere på den opprinnelige

fortellingen enn hva fi lmen gjør. Verk som ikke vurde-

res som gode eller relevante eller utbredte sett på noen

års eller tiårs avstand, skal ha vært dypt elsket eller

svært oppsiktsvekkende i samtiden for ikke å bli skub-

bet ut av listene av andre kandidater.

På den annen side er ikke en klassiker nødvendig-

vis dét som har fått godkjentstempel av akademikerne

eller kritikerstanden. Denne boken handler om fortel-

lingene som mange har tatt del i, musikken som har

akkompagnert livet i det moderne Norge, uavhengig

av den tildelte plassen på parnasset. Norske klassikere er

ikke en kanon, ikke en parade over de ypperste verk-

ene i norsk kulturhistorie siden krigen. Vårt klassiker-

begrep er mer elastisk.

En utfordring i arbeidet med denne boken har

vært å forsøke å samkjøre dette elastiske «klassiker»-

begrepet mellom disipliner og sjangre som i utgangs-

punktet ikke lar seg sammenligne – selv om vi fi nner

glede i å påpeke at Ole Ivars’ «Nei, så tjukk du har blitt»

og Karl Ove Knausgårds Min kamp har til felles at de er

selvopptatte på en problematiserende måte – og at de

er blitt folkeeie, en kollektiv referanse.

Forfatterne har også vært nødt til å sette visse

praktiske rammer for prosjektet. Vi har med få unntak

forholdt oss til verk som det er mulig å grave opp og

gjenoppleve i dag. Derfor er fj ernsynsteatrets oppset-

ninger inkludert, og de fysiske teatrenes oppsetninger

utelatt – det er ikke mulig for oss å vurdere forgangne

teaterforestillinger opp mot hverandre. Vi har også

valgt ikke å ta med enkeltøyeblikk og engangsshow

som har festet seg i folkebevisstheten, fordi det er

begivenheten og ikke formidlingen av denne som er

det viktigste.

Da det svenske forlaget Nordstedts ga ut boken

Tusen svenska klassiker i 2009, satte de startpunktet

i 1956 – året da Sverige begynte med fj ernsyns sen-

dinger. De utelot også radioprogrammer. Vi har

strukket vårt perspektiv tilbake til 1945 av to grunner:

Den ene er at nettopp radio sto svært sentralt i den nor-

ske mediehverdagen også etter at NRK startet med tv-

sendinger. Den andre er at årene rett etter krigen var en

svært fruktbar tid, ikke minst i litteraturen. Populær-

kulturen var en del av gjenoppbyggingen etter ok-

kupasjonen. Dessuten ville vi nødig gå glipp av klas-

siker-leverandører som Agnar Mykle og Thorbjørn

Egner.

Akkurat hvor linjen kan trekkes mellom det som

regnes for å tilhøre fortiden, og det som kan sies å

være et produkt av tiårene etter krigen, har også vært

gjenstand for diskusjon. Til sist bestemte vi oss for

ikke å ta med innspillinger av klassisk musikk og folke-

musikk – dette er toner fra en annen tid, som har

en resepsjonshistorie og en betydning som strek-

ker seg langt tilbake – men inkludere oppsetninger

i fj ernsyns- og radioteater av eldre tekster, fordi det i

disse mediene er så klart at enkeltversjoner fester seg

mer og får større betydning enn andre. Nyhets- og de-

battprogrammer er med få unntak utelatt, da vi vurde-

rer det slik at det er hendelsene programmene handler

om mer enn programmene i seg selv som er det essen-

sielle. Det er få kortfi lmer med, ganske enkelt fordi

kortfi lmer, dessverre, sjelden får bred distribusjon

gjennom kino og tv på samme måte som spillefi lmer –

og dermed sjelden får samme betydning som sine mer

omfangsrike storesøsken. Vi har valgt bort mye fag-

litteratur til fordel for skjønnliteraturen som med

bokklubbens enorme markedsposisjon og innkjøps-

ordningen fra skutten av 1960-tallet tok scenen og

gjorde oss til verdens mestlesende folk. 

Men så er det jo ikke bare snakk om innfl ytelsesrike

verk, men også innfl ytelsesrike livsverk: Artister, for-

fattere og fi lmskapere som har satt forskjellige avtrykk

i den kollektive bevisstheten. Hvor mange Fløgstad-

bøker eller Motorpsycho-plater ville en bok som den-

ne tåle? Skulle vi velge de mest populære? De første?

De mest representative? Dét ble vurdert fra tilfelle til

tilfelle. Noen kulturpersonligheter har vært spesielt

fl inke til å holde fi ngeren på en slags folkepuls, eller

til å vedbli å prege et miljø eller en retning. Da er det

bare rimelig at de setter fl ere fotavtrykk enn ett i en

slik bok.

In sum: Noen verk er med fordi de foregrep en

trend eller startet en. Noen er med fordi de var trend-

ens toppunkt. Noen verk er med fordi de gikk mot de

samme trendene. Mange verk er med fordi vi mener

9

at de, og de som skapte dem, fortjener å løft es ut av

obskuritetens og kultfavorittenes skygge. Noen verk,

og de som skapte dem, er med fordi vi mener de har

kvaliteter som er blitt undervurdert som følge av at de,

av kritikere som oss, er blitt oppfattet som for folkelige,

for populære. Noen verk, og de som skapte dem, er ute-

latt fordi vi mener deres kvaliteter har vært tilsvarende

overvurderte. Forhåpentligvis er denne boken like

spraglete og mangfoldig som tiden den forteller om.

Historien om de viktigste kunstproduktene i Norge

etter krigen er den kulturelle CV-en til en nasjon som

etter hvert har prestert så mye at sommerjobben i

niendeklasse kan utelates – med mindre det var en spe-

sielt skjellsettende sommerjobb, såklart. Det er histo-

rien om historiene som vi føler handler om oss, som

folk og som enkeltpersoner. Spørsmålet om hvorfor

og hvordan denne følelsen oppstår, har ikke alltid noe

dekkende svar. Men det er alltid morsomt å stille det.

Oslo, 13. august 2012

Sven Ove Bakke

Inger Merete Hobbelstad

Vidar Kvalshaug

Morten Ståle Nilsen

Hjemme hos forfatteren Agnar Mykle i hans hjem på Lille Langerud på Abildsø (1955).

foto: jan a martinsen / af tenposten / ntb scanpix

1133333333333333333333333333333333

1945–5914 014 08 128 12 114:394:3914 9

1

Norge i rødt, hvitt og blåttl all a c arl sen 1945format: Innspilling, gitt ut på samlealbumet Lalla Carlsen

(1989) | plateselskap: Polygram

«norge i rødt, hvitt og blått» er selve lyden

av fredsvåren 1945. En folkelig, populærmusikalsk

nasjonalsang, sunget av Norges store revydronning.

Med en tekst som er sprekkeferdig av frihetsberuselse

og innbitt nasjonalromantikk.

Men denne sangen er også historien om hvordan

den norske revyscenen i krigsårene tok ansvar for

å iscenesette motstandskamp, Nasjonal Samling-

harselas og okkupasjonsrefl eksjoner, gjerne fordekt

på en slik måte at det beryktede statlige sensurorganet

Teaterdirektoratet ikke skjønte hva budskapet egent-

lig var. Dette skjedde ikke uten omkostninger for de

involverte: Leif Juster var blant dem som ble internert

på Grini da teatrene gikk til streik i 1941, fordi norske

skuespillere ble presset til å framføre nazipropaganda

på radio.

«Norge i rødt, hvitt og blått» fi gurerte som revy-

nummer allerede i 1941, under tittelen «Det skal

lyse igjen over byen» i Fra tid til annen på Chat Noir,

men ble stoppet av Teaterdirektoratet. Sangen, som

egentlig var en svensk reklamemelodi som fi kk norsk

tekst av Finn Bø og Arild Feldborg, levde likevel vide-

re i krigsårenes skjulte, folkelige delingskultur – som

fl ygeblad.

Da Lalla Carlsen i maidagene 1945 framførte num-

meret foran et fredslengtende publikum i revyen Det

smaker av fugl, med et nyskrevet tredjevers tilpasset den

nasjonale lykkerusen, var «Norge i rødt, hvitt og blått»

allerede en norsk klassiker.

2

Hvem Hva Hvor forlag: stenersen & sem 1945–.d.d.

norske hjem som ikke hadde bøker, hadde som

oft est Hvem Hva Hvor. Du kan kjenne tidsmaskinen

lette når du fi nner stabler av disse bøkene i billigkro-

kene på korpsloppemarkedene. Det er umulig å ikke

bla i dem og plutselig være der. I det året. I den hen-

delsen. I din egen barndom, dine foreldres gylne ung-

dom, året da rocken kom, punken døde, statskuppet

skjedde, tv-programmet ble sendt, regjeringsskift et

fant sted eller cd-formatet kom. Og døde, for Hvem

Hva Hvor utkommer fortsatt, selv om det er i mindre

opplag enn før.

Hvem Hvad Hvor kom ut på norsk i 1935 etter at dan-

skene begynte med sin årsrevy i folkeopplysningens

navn i 1933. Utgivelsene stoppet under krigen, men

gjorde solid comeback som Hvem Hva Hvor i fredsåret.

Totalt er verkene utgitt i 4,52 millioner eksempla-

rer, og årene 1936–54 er trykket opp som faksimile-

utgaver for nostalgiens skyld. Hvem Hva Hvor er 75 år

gammel og fremdeles julegaven du ikke visste at onkel

Finn og tante Bjørg ønsket seg. Å gi en gammel utgave

er som å gi et nøkternt reisegavekort.

13

3

Edvard Munch – Nærbilde av et genirolf e . stenersen 1945forlag: Stenersen & Sem

Et av kjennetegnene for en klassiker, er at verket

virker moderne og friskt en generasjon eller to senere.

I dette tilfellet er objektet, Edvard Munch, også

moderne og friskt til evig tid. I tillegg var bokas upre-

tensiøse, slentrende form virkelig noe nytt. Biografen

er forbausende usentimental når man tenker på hvor

nær forfatter og objekt sto hverandre, som kritiker og

utøver, som mesén og mottaker, som venner.

«Den 23. januar 1944 var han oppe og gikk litt i selve

hovedbygningen på Ekely. Ved to-tida samme dag følte

han seg dårlig og gikk til sengs. Klokken seks samme

dag sov han stille bort. Han døde av hjerteslag.»

Året var 1944. Rolf Kristian Eckersberg Stenerse n

var i eksil i Sverige og skrev og skrev om sin nylig av-

døde venn. Stenersen var langt mer enn en velgjører

og rik onkel, selv om hans samling av malerier holdt

liv i Munch i lange perioder.

Kunstsamleren, forretningsmannen, bokhandler-

sønnen, forfatteren og norgesmesteren på 200- meter

fra 1919 var litt av et renessansemenneske. Han

behersket tilsynelatende alle innbringende felter, om-

trent som Jo Nesbø gjør i vår tid.

«Edvard Munchs liv var fylt av uro, søken og angst,»

skrev Stenersen. Stenersen drysset den ikke altfor

smidige kunstnerbiografi sjangeren med personlige

anekdoter om møtene med Munch, sinnets tilstand

og hverdagens strev. Han fortalte ting som kunst-

nerbiografer oft e utelater fordi det kan synes banalt,

som at Munch hadde alle farger i sin palett, men aldri

brukte svart. I stedet mikset han en dyp blå som virket

svart. Munch malte eller tegnet aldri en snorrett strek,

opplyste Stenersen.

Dette var formidling på et langt mer folkelig og

pedagogisk nivå enn to større biografi er om Munch på

1930-tallet ga oss, og det er dette vesle venneportret-

tet som står igjen om Edvard Munch og hans kunst.

Ingen har klart å vise Munch så godt.

Edvard Munch – Nærbilde av et geni kom ut i Sverige i

1944 og i Norge fredsåret 1945. Rolf Stenersens objekt

og venn var på vei til å bli en klassiker også i bokform.

Allerede i 1946 kom portrettet i en ny og tykkere ut-

gave og er senere utgitt i fl ere pocketutgaver og over-

satt til fl ere språk.

4

Vi vil eie dette landetarne sveen med robert levins kor o g orkester 1945format: 78-plate | plateselskap: Columbia

Arne Sveen var en syngende motstandsmann. Han var

født på Kampen i Kristiania og ble grenselos i Akers-

hus og Østfold etter å ha vært med på sabotøropp-

drag i Osvald-gruppen. Han rakk likevel å turnere og

gjøre plateinnspillinger i krigsårene sammen med det

som da var Norges fremste populærmusikkensemble,

orkesteret på Hotell Bristol under ledelse av Øivind

Bergh.

I begynnelsen av desember 1945 ble Sveen,

sammen med noen operasangere, kalt inn til Jarlen

Kino i Gamlebyen i Oslo. De skulle spille inn patrio-

tiske sanger med den jødiske pianisten og arrangøren

Robert Levin, som nettopp var hjemvendt til Norge fra

krigseksil i Sverige. Seansen resulterte i en 78-plate på

Columbia, som hadde gitt ut alle Sveens plater siden

1939-debuten «Sangen fra hjembyens gater».

Den store slageren fra de berusede fredsmånedene

i 1945, «Norge i rødt, hvitt og blått», havnet på B-siden,

mens «Vi vil eie dette landet», skrevet av den syngende

Telemark-frisøren Henry Skilbred, fi kk den gjeveste

plassen på steinkaka.

«Du som var med når det mest røynte på, ingen

som du kan vår frihet forstå, hele nasjonen står samlet

og fri,» sang Sveen. Samtidig verket det i beina etter

skadene han pådro seg da ha hjalp fl yktninger over

grensa til Sverige i bitende kulde. Frostskadene skulle

til slutt lamme ham fra knærne og ned. Han døde i

2005, 89 år gammel.

5

Det vil helst gå godtma x manus 1945forlag: Steenstrup

Det hadde vært fi nt å være engelsk og kunne låne Eric

Clapton/B.B.Kings tittel «Riding with the King» til

artikkelen om Max Manus’ første bok. Max Manus var

mannen i framsetet som voktet kong Haakon med vå-

pen da de kjørte inn i et fritt Oslo i åpen bil. Etter krig-

en jobbet han som livvakt for kongen og kronprinsen,

gift et seg, drakk og skrev bøker.

Bak den tilforlatelige tittelen Det vil helst gå godt var

det en bestselgerbok spekket med action, sabotasje-

aksjoner, opptrening, farlige reiser, fl ukten fra Gesta-

po i 1941 og samspillet med legendene Gregers Gram

og Kjakan Sønsteby fram til 1943–44. Den slo meget

godt an hos et lesende publikum som både var sulte-

foret på bøker og på å lese hva som egentlig hadde

skjedd disse årene.

Annen del av biografi en, Det blir alvor, kom 1946.

Manuset til fi lmen Max Manus (2008) ble skrevet på

bakgrunn av begge bøkene.

Både fi lmen, bøkene og øvrig historieskriving

bekreft er at Max Manus levde et utsvevende liv både

før og etter krigen, men at han var edru da det gjaldt.

15

6

Det svundne er en drømaksel sandemo se 1946forlag: Aschehoug

Mord og kjærlighet er det eneste som er verd å skrive

om. Hørt det før? Norge hørte det først fra Gunder

Gundersen, en av personene i Aksel Sandemoses Det

svundne er en drøm. Skjult bak en vakker tittel ligger en

stygg historie, komponert på en måte som gjorde den

til … en av landets mest betagende romanfortellin-

ger? En kriminalroman?

Som i mange andre av sine bøker, er Sandemose

mer opptatt av morderens liv, bakgrunn og vilje enn

av selve ugjerningen. Både i Varulven og En sjømann går

i land brukte han forbrytelsen som utgangspunkt for

sine psykologiske utlegninger av menn, men sjelden

på en så imponerende måte som i Det svundne er en

drøm.

John Torson er på vei hjem fra Amerika for å opp-

klare et drap. Broren hans er fengslet, men hva er

skyld? Er ikke fl ere i denne historien l itt skyldige i

noe – ikke minst John Torson selv? Og hvordan ble

det slik? Som han selv gjorde, forlater Sandemoses

romanfi gurer sine byer, sitt land (og for så vidt sine

kvinner) i ett kjør på jakt etter en løsning, enten av

en sak eller for et liv. Det svundne er en drøm er smekk

full av siterbare avsnitt, både skjøre og robuste – og

avstikkere til en ukjent fortid.

Boka er formet som en lang rekke brev mellom far

og sønn, en sønn som ennå ikke er født, men som

eksisterer et sted i John Torsons drømmer. Med dette

grepet blir Sandemose helt fri til å forme historien og

verden i eget bilde. Romanen var modernistisk, og

virket umiddelbart tung for episk vante lesere, men

Sandemose kjedet ingen. Han karakteriserte og dro

verdenshistorien etter seg – og hele tiden hadde han

broren og mordet som spenningsgenerator.

Boka var skrevet i Sverige under okkupasjonsårene

og først utgitt på svensk i 1944. Selv om den kom midt

i Sandemoses forfatterskap, var den kronen på verket

til en forfatter som har brukt sine viktigste verker til å

undersøke og søke etter hvem han selv var.

7

Kranes konditoricora sandel 1946forlag: Gyldendal

Den stillfarne Sara Cecilie Margareta Gørvell Fabri-

cius, bedre kjent under pseudonymet Cora Sandel,

satt mye på kafé. Det hun hørte, fant oft e veien inn

i bøkene hennes. Og det ga henne visst snarere min-

dre enn mer tro på menneskeslekten. I Kranes kondi-

tori skildrer hun et infamt vi, et skadefro kollektiv i en

småby nordpå som knapt vet hva de skal tro når den

fraskilte sydamen Kathinka Stordahl setter seg ned

på Kranes Konditori og tar til å drikke portvin. Midt

på lyse dagen.

Byfolket blir et mangehodet troll av en forteller-

stemme, som prøver seg på sarkasmer som slår tilbake

på det selv. Men gjennom det ironiske sløret beskrives

et menneske som ikke orker mer. Kathinka er utslitt av

forsøkene på å få endene til å møtes og barna til å bli

fornøyde. Den eneste som forstår henne, er raringen

Stivhatten, som slår seg ned ved samme bord og blir en

støttespiller – samt romanleserne, som gjorde Kranes

konditori til en suksess og senere en klassiker. Det var en

suksess Fabricius nok helst skulle hatt noen år tidligere,

da hun selv var fattig alenemor som strevde med å fi nne

balansen mellom morsrollen og forfattergjerningen.

8

20 spørsmål kanal: nrk radio o g t v 1947–1985, 2004–d.d.

20 spørsmål er kanskje den perfekte selskapslek. Den er

utsøkt enkel, den kan lekes i det uendelige uten at det

blir gjentagelser, og det er så forsvinnende liten for-

skjell på seier og tap at ingen går gretne hjem. Veien

er målet. Og: Den egner seg utmerket på radio og, for-

bløff ende nok, tv.

Det var Rolf Kirkvaag som først samlet folket rundt

radioapparatene for å la dem høre et panel av profi -

lerte personer assosiere og språktulle seg frem til et

ukjent ord fra enten plante-, dyre- eller mineralriket.

I 2004 ble programmet relansert. Denne gang var

Knut Borge lett arkaisk ordkunstner på programleder-

podiet. Deltagerne var hentet fra forskjellige kåseren-

de NRK-programmer.

Både Borges fryd over å fi nne stadig mer snirklete

måter å svare «ja» eller «nei» på og Nissa Nybergets

muntre vignettmelodi sendte lutter kos gjennom

radioapparatene. Etter hvert ble tv-kameraer trykket

inn i hjørnene i tradisjonsrike studio 19 på Marienlyst,

og snart kunne Borge notere seg nær én million seere.

Det er sånt som gjør at man slutter å omtale et pro-

gram som «gammelmodig» og begynner å kalle det

«klassisk».