norsk grammatikk : riksmål og moderat bokmål, 2. opplag

Norsk gram

matikk

Norsk grammatikk Riksmål og moderat bokmål2. opplag

Norsk grammatikk Riksmål og moderat bokmål

ISBN 978-82-573-21956

9 788257 321956

ISBN 978-82-573-2195-6

www.kunnskapsforlaget.no

Norsk grammatikk. Riksmål og moderat bokmål er en bearbeidelse og aktualiserende videreføring av Gorgus Cowards Riksmålsgrammatikk, som ble utgitt første gang 1959. Cowards siste revisjon kom i 1986, etter den omfattende reformen av offisielt bokmål som var gjennom-ført i 1981. Gjennom den ble mange riksmålsformer igjen tillatt i bokmål, slik at forskjellene mellom bokmålsnormen og den uoffisielle riksmålsnormen ble betydelig mindre. I 2005 kom en ny reform av bokmålsrettskrivningen, som innebar en ytterligere og vidtrekkende offisiell rehabilitering av tradisjonelle riksmålsformer. I 2008 vedtok så Akademiet en revisjon av riksmålsnormen som brakte riksmål og offisielt moderat bokmål enda nærmere hverandre.

Ansvarlige for revisjonen av de grammatiske kapitlene er medlemmene av Ordbokskomiteen i Det Norske Akademi for Språk og Litteratur: John Ole Askedal, Tor Guttu, Arthur O. Sandved og Ole Michael Selberg. Boken omfatter også egne kapitler om tegnsetning, ordvalg og stil, rettskrivningsregler og riksmålets og bokmålets normeringshistorie etter 1814.

DET NORSKE AKADEMIFOR SPRÅK OG LITTERATUR




Kunnskapsforlaget





2. opplag

Revidert utgave av

Gorgus Coward, Riksmålsgrammatikk

ved

John Ole Askedal, Tor Guttu, Per Egil Hegge,

Inger-Lise Nyheim †,

Arthur O. Sandved og Ole Michael Selberg

Kunnskapsforlaget

1. utgave 20132. opplag 2015

Norsk grammatikk. Riksmål og moderat bokmål er en utvidet og oppdatert utgave avGorgus Coward: Riksmålsgrammatikk (1986).

© Det Norske Akademi for Språk og Litteraturog Kunnskapsforlaget

H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) A/S ogGyldendal ASA, Oslo 2015

Medarbeidere:John Ole Askedal (hovedredaktør), Tor Guttu, Per Egil Hegge, Inger-Lise Nyheim †,

Arthur O. Sandved, Ole Michael Selberg

Prosjektleder: Øystein EekProduksjonssjef: Øystein Endresen

Omslag: Kristin BørtinghusOmslagsillustrasjon: «Fole» av Per Hurum. En av hans foler tildeles vinnerne av Det Norske

Akademis pris til minne om Thorleif Dahl.http://riksmalsforbundet.no/det-norske-akademis-pris/

Gjengitt med tillatelse. Foto: Kristin Børtinghus

Sats: Type-it AS

Skrift: 11/14 pkt. MinionTrykk og innbinding: Drukarnia Dimograf Sp. z o.o.

Printed in Poland

ISBN 978-82-573-2195-6

Utgivelsen har fått støtte fra Anders Jahres humanitære stiftelse, Bergens Riksmålsforening ogThorleif Dahls Kulturbibliotek.

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling,som utskrift og annen kopiering, bare tillatt når det er hjemlet i lov (kopiering til privat bruk,

sitat o.l.) eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no).Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings- og straffeansvar.

Innhold

Hilsen til Det Norske Akademi for Språk og Litteratur

Utgivernes forord

1 Setning, periode, ellipse1.1 Setninger1.2 Setningsleddene1.3 Forskjellige typer hoved- og bisetninger

2 Ordklassene

3 Verbet3.1 Tidsformene3.2 Verbets bøyning: sterke og svake verb3.3 Tidsformenes bruk og betydning3.4 Aktiv og passiv3.5 Rester av konjunktiv3.6 Imperativ3.7 Forstavelsesverb vs. partikkelverb

4 Substantivet4.1 Substantivets kjønn4.2 Flertallsbøyning av substantiver4.3 Kasus4.4 Substantivsammensetninger

9

11

15151618

20

2222233240454546

4950535964

5

5 Artiklene5.1 Artikkelformene5.2 Bestemt form i entall5.3 Enkelt- og dobbeltbestemmelse

6 Adjektivet6.1 Ubestemt (sterk) og bestemt (svak) bøyning6.2 Særlige forhold ved adjektivbøyningen6.3 Adjektivets gradbøyning6.4 Kombinasjonsmuligheter

7 Tallord7.1 Grunntall7.2 Ordenstall7.3 Noen særlige forhold ved tallord

8 Pronomener8.1 Personlige pronomener8.2 Eiendomspronomener8.3 Refleksive og resiproke pronomener8.4 Spørrepronomener8.5 Relativpronomener (relativsetningsinnledere)8.6 Demonstrative (påpekende) pronomener8.7 Identitetspronomener8.8 Ubestemte pronomener

9 Adverb9.1 Avlednings- og bøyningsforhold9.2 Opprinnelse9.3 Betydningsgrupper9.4 Sammenskrivning eller særskrivning av adverbiale

uttrykk?

10 Preposisjoner10.1 Opprinnelse og stilistiske forhold10.2 Noen særlige forhold ved preposisjoner

11 Konjunksjoner og subjunksjoner11.1 Sideordnende konjunksjoner11.2 Subjunksjoner (underordnende konjunksjoner)

67676869

7171757780

83838485

88889899

104106112116117

125125126126

131

132132135

138138142

6

Innhold

12 Setningsekvivalenter: svarord og interjeksjoner12.1 Svarord12.2 Interjeksjoner

13 Hovedtrekk av ord- og leddstilling13.1 Verbstilling og setningstyper13.2 Posisjoner, plasser og ledd13.3 Litt om forholdet mellom overordnede og underordnede

setninger

14 Tegnsetning14.1 Skilletegn14.2 Andre tegn

15 Ordvalg og stil15.1 Betydningsforvirring15.2 Ord fra andre språk15.3 Problematiske faste uttrykk15.4 Stilproblemer

16 Rettskrivningsregler16.1 Vokalene16.2 Konsonantene16.3 Dobbeltkonsonant16.4 Stumme konsonanter: konsonanter som ikke uttales16.5 Mer om fremmedordenes skrivemåte

17 Oversikt over riksmåls- og bokmålstradisjonensnormeringshistorie siden 181417.1 Skrift og tale i tiden omkring 181417.2 1830-årene17.3 1840- og 1850-årene17.4 1860-årene17.5 1870-årene17.6 1880-årene17.7 Årene frem til 190717.8 1907-reformen17.9 Fra 1907 til 191717.10 1917-reformen17.11 1938-reformen

151151151

153153155

158

160160165

167167168169170

173173178182184185

191191192195197199199201203204207212

7

Innhold

17.12 Fra 1938 til195917.13 1960-årene17.14 1970-årene17.15 1980- og 1990-årene17.16 2000–

Grammatisk terminologi

Litteratur

Register

Tabula gratulatoria

216222223225227

230

241

243

258

Innhold

Kapittel 11

Konjunksjoner ogsubjunksjoner

Konjunksjoner inndeles tradisjonelt i sideordnende og underordnende kon-junksjoner. I ny grammatisk terminologi er de underordnende konjunksjo-nene omdøpt til subjunksjoner. Dermed fristilles betegnelsen konjunksjonsom betegnelse for de tradisjonelle sideordnende konjunksjoner alene.

De fleste konjunksjoner og subjunksjoner er enkeltord som og, men, at,som og når: Per og Pål, gammel, men god; Hun spurte om middagen var fer-dig, men det finnes også komplekse ledd som består av to eller flere ord ogsom har tilsvarende funksjon: både Per og Pål; Han spurte henne i hvilkenetasje av den syvende himmel hun for øyeblikket befant seg. I ny grammatiskterminologi er begrepene konjunksjonal og subjunksjonal innført som sam-menfattende betegnelse for begge typer.

11.1 Sideordnende konjunksjoner

De viktigste sideordnende konjunksjoner er og, eller, men, for. De bindersammen og sideordner, eller koordinerer, grammatisk like ledd. Slik sideord-ning kalles også koordinasjon.

Eksempler på sideordning av grammatisk ensartede ledd er: substantiverog substantivledd: far og mor, den gamle læreren og hans unge elever; adjek-tiver: stor og sterk; liten, men seig; ung eller gammel; adverb og preposisjons-ledd: Det vil jeg gjøre her og nå; i byen og på landet; før klokken to, men ikkeetter klokken fem; verbformer og verbfraser: Hun pratet og lo hele tiden; deville tjene penger og gjøre opp for seg; setninger: Han skriver, og hun leser; Hanbad meg komme, men jeg ville ikke; Det var en bok (som) han selv hadde lest

138

ofte, og som han kunne anbefale alle; Hun sa dette uten at hun hadde tenkt segom og fordi hun var irritert på ham. Eventuelle fellesledd kan utelates: hansfar og (hans) mor, svært gode og (svært) interessante bøker; Han hadde kjøpt og(han hadde) betalt bilen selv; Hun vedgikk at hun ville skilles og (at hun ville)frigjøre seg.

Er det mer enn to ledd som forbindes, settes gjerne komma mellom dem,og konjunksjonen og brukes bare mellom de to siste: far, mor og barn; stor,sterk, freidig og uredd. Inntrykket av oppregning er sterkere når og gjentas;det er da et stilistisk avveiningsspørsmål hvor og skal plasseres: stor og sterkog freidig og uredd, eller: stor og sterk, freidig og uredd.

Ofte er to ord eller ledd som bindes sammen, betydningsmessig likever-dige, slik at de kan bytte plass: far og mor – mor og far, røde og gule blomster– gule og røde blomster osv. Det går ikke når leddenes rekkefølge gjenspeileren tidsrekkefølge: Han reiste seg og gikk; Han kom, så og vant. Naturlig noker rekkefølgen som regel fast i faste vendinger: på ære og samvittighet, til odelog eie; Han vokste seg stor og sterk (men i Nordahl Rolfsens tekst «Du Herre,som er stærk og stor», hvor det ikke dreier seg om fysiske egenskaper, kande to ordene heller ikke bytte plass uten at det blir komisk).

Til forsterkning av og brukes både foran første ledd: både far og mor, bådestor og sterk. Foruten det rent forbindende og kan vi også bruke samt, somer et tysk lån (på tysk er samt en preposisjon, og også på norsk ligger bru-ken nær opptil preposisjonens). Samt muliggjør markering av koordinasjonpå forskjellige nivåer: far og mor samt svigerforeldre og tanter. En tilsvarendefunksjon kan dessuten og det sjeldnere tillikemed ha: far og mor og dessutensvigerforeldre og tanter. I stedet for både … og kan så vel … som (også det ettysk lån) brukes: så vel myntsamlingen som de antikvariske bøkene. Av og tilutelates så vel, slik at f.eks. Alle ble interessert, unge så vel som gamle, blir til:Alle ble interessert, unge som gamle.

Sammenblandingsuttrykkene så vel … og og både …, men også må unn-gås.

Adverbiale uttrykk som dels … dels og snart … snart blir brukt til ensærlig form for distributiv sideordning av ledd: Han investerte dels i skips-industri, dels i kaffebarer; Snart dro hun til fjells i Norge, (og) snart til Rivie-raen.

Som sideordnende konjunksjonal med distributiv betydning fungererogså forbindelsen henholdsvis … og, for å tydeliggjøre at hvert av de sideord-nede leddene svarer (eller henviser) til ledd med samme plassering i et til-svarende sideordningsuttrykk tidligere i setningen: Per og Ola er henholdsvis18 og 29 år gamle. Det ledd som henholdsvis … og henviser til, behøver imid-lertid ikke å være en sideordning, men kan være et flerhetsbegrep: Barna var

139

Konjunksjoner og subjunksjoner

henholdsvis 17, 15 og 12 år gamle; de to brannene på henholdsvis Frogner ogGrünerløkka. I preposisjonsledd plasseres henholdsvis etter preposisjonen,når denne ikke gjentas, som i det foregående eksempel. Gjentas preposisjo-nen, står henholdsvis korrekt foran den første preposisjonen: de to brannenehenholdsvis på Frogner og på Grünerløkka.

De sideordnende konjunksjoner som hittil er omtalt, kan kalles forbin-dende. Derimot er eller adskillende (disjunktiv), og gir uttrykk for valg av énav to eller flere muligheter: du eller din bror, han sover eller leser. Dreier detseg om flere enn to valgmuligheter, kan man som ved og sette komma mel-lom de første alternativene og bare bruke eller én gang, sist i oppregningen:din bror, din fetter eller en annen mannlig slektning.

Når eller kombineres med enten foran koordinasjonens første ledd, ute-lukkes ett eller flere alternativer: enten erter eller bønner, enten du eller dinbror, enten gul eller grønn; Han enten sover eller leser – Enten sover han ellerhan leser; Enten går du, eller så gjør du noe nyttig. Mønsteret er det sammesom ved både … og.

Ved den tilsvarende nektende forbindelsen hverken … eller utelukkesbegge (eller alle) alternativene: hverken du eller din bror, han hverken spisereller drikker; Jeg traff hverken ham eller henne eller noen av barna. Hverken …eller er således det negative motstykket til både … og.

I og med at ordet hverken i og for seg inneholder en nektelse, er det ikkebehov for ikke (ellet et annet nektende ord) i en setning som Jeg traff hver-ken ham eller henne. Det er derfor i utgangspunktet dårlig språklig logikkå si: Jeg traff ikke hverken ham eller henne. Likevel forekommer lignendeuttrykk ganske ofte, både ved ikke og ved andre nektende eller innskren-kende adverb, og særlig i setninger med sammensatt tidsform: Hun haddealdri kjent hverken moren eller faren. I setninger som Jeg har i løpet av heledenne tiden ikke truffet hverken moren eller faren oppfattes sannsynligvisikke som den egentlige negasjonen, og hverken som et forsterkende elementtil den. Mest naturlige – og akseptable – er slike ikke … hverken-setningernår uttrykket med hverken kommer som en tilføyelse til et allerede fullsten-dig utsagn: Jeg har ikke sett henne, hverken i dag eller i går; Han traff ingenhjemme, hverken Kari eller hennes mann.

Men uttrykker først og fremst en motsetning og brukes derfor i forbin-delse med en nektelse. Men kan da bety ’men derimot’ (tilsvarende svenskutan, tysk sondern): ikke jeg, men du; ikke rik, men fattig; eller ’men til trossfor’ (tilsvarende svensk men, tysk aber): Han ville gjerne, men han kunneikke. Som det fremgår av disse eksemplene, viser men en tilsvarende breddemed henblikk på ord og ledd som kan forbindes, som vi finner ved og. Detsettes alltid komma foran men (hvis det ikke er brukt et annet tegn). Står

140


det positive leddet først, kan vi ha et valg mellom og og men: jeg og ikke du,eller: jeg, men ikke du.

I norrønt betydde konjunksjonen en både ‘og’ og ‘men’, og i fortellendeavsnitt i eldre bibelstil ble men ofte brukt, til dels for variasjonens skyld, hvorvi i dag skriver og eller sløyfer konjunksjonen. Fra annet kapittel i Lukas-evangeliet:

1930: Og alle gikk for å la sig innskrive, hver til sin by. Men også Josefdrog op fra byen Nasaret, til Judea … for å la sig innskrive sammen medMaria, sin trolovede, som var fruktsommelig. Men det skjedde mens devar der, da kom tiden da hun skulde føde. Og hun fødte en sønn …2011: Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by. Josef dro dafra byen Nasaret i Galilea opp til Judea … for å la seg innskrive sammenmed Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn. Og mens devar der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte en sønn …

For er sideordnende årsakskonjunksjon: Han kom ikke, for han var syk. I mot-setning til og og men koordinerer for bare hovedsetninger og står alltid etterden setning hvis årsak angis; først angis et saksforhold, deretter saksforhol-dets årsak.

I eldre tid ble det nå foreldede ti brukt som sideordnende årsakskonjunk-sjon: Han kom ikke, ti han var syk. Dette ti var opprinnelig en dativform avdet demonstrative pronomen i entall og kunne også brukes som tilbakevis-ende pronominalt adverb med betydningen ’derfor’, kjent fra gammelt retts-språk: Ti kjennes for rett.

Følgebetydning har sideordnende brukt så: Flybussen var forsinket, så virakk ikke flyet; Han hadde aldri kjørt bil før, så du kan tenke deg hvordan detgikk.

Det innrømmende skjønt brukes på den ene side som subjunksjon sominnleder bisetning: Han avsluttet arbeidet, skjønt det ikke var ferdig. Men somordstillingen viser, brukes skjønt i noen utstrekning også som sideordnendekonjunksjon med tilsvarende betydning: Han avsluttet arbeidet, skjønt detvar ikke ferdig. Med betydningen ’(nei) forresten’ kan skjønt knytte en side-ordnet spørresetning til en foregående setning: Hun ville fri til ham påValentinsdagen – skjønt ville hun egentlig det?

141


11.2 Subjunksjoner (underordnende konjunksjoner)

Subjunksjoner innordner, som den tradisjonelle betegnelsen «underord-nende konjunksjon» tilsier, en bisetning (undersetning) under en hovedset-ning eller under en annen bisetning (som oversetning). En subjunksjon stårpå bisetningens første plass og innleder dermed den. Etter sin funksjon i for-hold til oversetningen inndeles bisetninger tradisjonelt i tre hovedgrupper:substantiviske bisetninger, som har sitt navn fordi de inntar et substantiv-ledds plass i hovedsetningen: Han husket at han hadde begått noen feil – Hanhusket sine feil; de adjektiviske, med adjektivlignende funksjon: et sted somvar vakkert og rolig – et vakkert og rolig sted; og de adverbiale, som fungerer ilikhet med adverbialledd og bl.a. uttrykker tids- og årsaksforhold. Disse trehovedtypene av bisetninger har forskjellige typer innledere, men det er ikkesjelden slik at de samme ordene opptrer som innledere i forskjellige typersetninger, eller inngår i forbindelser som skaper nye betydninger og andreanvendelsesmuligheter.

Mange subjunksjon(al)er er opprinnelige adverb, som bare, da, når, ellerpreposisjoner, som fra, til, siden. Andre er oppstått av forskjellige preposi-sjonsledd: idet, ifall eller i fall (bare særskrivning i bokmål), med mindre, tiltross for at, eller sammenligningsuttrykk: så snart (som), så lenge (som), meddet samme (som).

11.2.1 at-setningerSubstantiviske at-setninger som objekt er oftest etterstilt, både som objekt:Han sa alltid (at) han ikke hadde gjort noe galt, og som subjekt med fore-gående foreløpig subjekt det: Det er godt (at) det ikke plager deg. Som herkan da at ofte utelates, men det er ikke alltid tilfellet. Enkelte styrende verbeller adjektiver krever normalt at, i objektsetning: Han meddelte at han ikkekunne være til stede, men jeg forlangte at han skulle møte frem; Han var segbevisst at han hadde dummet seg ut, og i subjektsetninger: Det er pinlig atdu ikke vil; Det plaget ham at hun ikke kom. Verb som har et annet objekteller avhengig preposisjonsledd, krever vanligvis at. I tillegg til at-setning,som er det direkte objekt, har man da enten et indirekte objekt, som hennei: De forespeilet henne at de ville hjelpe familien, eller et verbstyrt preposi-sjonsledd, som av ham i: Vi krevde av ham at han skulle være til stede.

At kan heller ikke utelates når at-setningen styres av en preposisjon: Viventet på at noe skulle skje; Hun insisterte som vanlig på at hun hadde rett; for-ventningen om at de skulle tjene store penger, eller når at-setningen er under-ledd til et substantiv (uten preposisjon): det håp at alt ville bli bra igjen, eller

142


underledd til intetkjønnspronomenet det: Han beklaget det at kjøkkenet ikkevar blitt ferdigstilt i tide; Det at du sier dette, betyr mye for oss.

Det er selvsagt heller ikke mulig å sløyfe at når objekteller subjektset-ningen plasseres først i hovedsetningen uten noe overledd foran seg: At hanikke hadde gjort noe galt, sa han alltid; At det ikke plager deg, er godt.

Subjunksjonen at har sannsynligvis sin opprinnelse i det norrønedemonstrative intetkjønnspronomen þat ’det’, jf. engelsk that ’det; at’. Dettepronomenet har først stått i hovedsetningen som en foregripende forløperfor en etterfølgende setning, og er så blitt «flyttet over» til første plass i denetterfølgende setningen – med et moderne eksempel: setninger av typen Jegvet det: du har stjålet sverdet mitt er blitt omstrukturert til en ny type: Jeg vet:at (← det) du har stjålet sverdet mitt. Utviklingen fra foregripende prono-men til ren subjunksjon må ha funnet sted i norrøn tid, siden þat allerededa hadde fått den fonetisk reduserte formen at.

11.2.2 om-setninger og hv-setningerDet finnes to slags spørresetninger, «setningsspørsmål», eller ja-nei-spørs-mål, som har «tom førsteplass» og begynner med setningens finitte verb:Har du husket lommeboken?, og «ordspørsmål», også kalt hv-spørsmål,Denne motsetningen gjenfinnes ved spørrebisetninger. Bisetninger somgjengir setningsspørsmål, innledes med om eller hvorvidt: Hun spurte om jeghadde husket lommeboken, ordspørsmålene med spørreord.

11.2.2.1 Om-setningerForuten å innlede en substantivisk spørresetning kan om også brukes sombetingelsessubjunksjon: Om du ikke vil, kan vi la det være. Denne bruksmå-ten er beslektet med bruken i spørrebisetninger. Om brukes også i innrøm-melsesbisetninger i forbindelsen selv om: Selv om han skulle mene noe annet,må jeg protestere, og i forbindelsen om … enn: Han må nok kritiseres, om detenn kan anføres formildende omstendigheter, videre i forbindelsen om … så:Jeg nekter, om det så skal være det siste jeg gjør. Denne bruksmåten kan ses isammenheng med bruken i betingelsessetninger. Som innleder brukes ogsåuansett om: Jeg gir meg ikke, uansett om du har rett.

I norrønt var um ’om (osv.)’ bare preposisjon og adverb, ikke subjunk-sjon; som subjunksjon brukte man ef (som er samme ord som engelsk if’hvis, om’).

143


11.2.2.2 Spørreord (hv-ord) som bisetningsinnledereOrdspørsmål som bisetning innledes av de samme spørreord som innledertilsvarende hovedsetninger: Hun spurte hva jeg mente og hva jeg tenkte på;Han husket ikke lenger hvilket hotell han hadde bodd på eller hvor mye pen-ger han hadde brukt. Når spørreordet er subjekt, må det etterfølges av som:Hun spurte hva som var skjedd og hvem som hadde satt i gang det hele.

Hv-spørreord opptrer også i innrømmelsessetninger: Jeg blir ikke med pådette, hva du enn sier; Jeg blir ikke med på dette, hva du så tilbyr meg. Sominnleder brukes også uansett pluss hv-ord: De trodde ikke på ham, uansetthva han sa, eller, mer dagligdags: …, samme hva han sa.

Innrømmelsessetninger innledet med om eller hv-ord kan foranstillesden hovedsetning de modifiserer. Den etterfølgende hovedsetning har daofte et henvisende og sammenfattende ord før det finitte verb: Om det såskal være det siste jeg gjør, så nekter jeg; Uansett hva han sa, så trodde deikke på ham, eller hovedsetningen kan ha et annet ledd, som subjektet, påførsteplass: Hvem du enn påberoper deg som sannhetsvitne, jeg tror ikke pådeg; Uansett om du har rett, vi gir oss ikke. Begge deler tyder på at slike inn-rømmelsessetninger ikke er fullt integrert som bisetning i hovedsetningen.Men en direkte tilknytning med innføyning i hovedsetningen brukes også:Hvor skrøpelig du enn er, må du komme i morgen, ved siden av: Hvor skrøpe-lig du enn er, så må du komme i morgen, eller: Hvor skrøpelig du enn er, dumå komme i morgen.

11.2.3 Relativsetninger med somSom er fremfor alt den vanlige relativsetningsinnlederen i moderne norsk.Som omtales tradisjonelt som «relativpronomen». Denne betegnelsen pas-ser imidlertid mindre godt, siden som ikke viser noen av de grammatiskekategorier som kjennetegner andre pronomener: grammatisk kjønn (jf. han– hun, den – det), tall (jf. den – de) eller kasus (jf. jeg – meg, de – dem); som erubøyelig. I motsetning til pronomener kan som dessuten under gitte betin-gelser utelates: Her er boken (som) jeg kjøpte. En nyere betegnelse er relativ-partikkel; relativkonjunksjon ville passe like godt, og relativsubjunksjon endabedre. Denne bruken av som er beskrevet i avsnittet om relativsetningsinn-ledere (8.5.1).

Som går tilbake på den norrøne sammenligningssubjunksjonen sem. Denble brukt som relativpartikkel allerede i norrønt, men den opprinneligesammenligningsfunksjonen lever også videre i det moderne som: Du fårgjøre som du vil, eventuelt i forbindelse med et foranstilt så eller likeså ellerlike: Han kom så fort (som) det var mulig; Du er nå minst like (så) dyktig som

144


din far var i den alderen. I slike sammenligninger uttrykker som generelt enlikhet som lett kan gå over i den identitet som kommer til uttrykk i forhol-det mellom relativsetningssubjunksjonen og relativsetningens overledd.

11.2.4 TidssubjunksjonerSom tidssubjunksjoner brukes da, når, etter at (i riksmål også etterat), før,før enn (i riksmål også førenn), innen, idet, mens, til, inntil, fra, siden og, medopphav i sammenligningssubjunksjonen som, så lenge (som), så ofte (som),så snart (som), hvor som kan utelates på samme måte som i relativsetninger:hun kom så snart (som) hun kunne.

I språkbruken blandes av og til da og når sammen. En god, gammel sko-leregel sier «den gang da, hver gang når». Da brukes dermed om en enkelt-hendelse i fortid: Da vi kom frem, var alt stille; Han reiste seg da jeg gikk, ognår om gjentagelse i fortid og både om gjentatt handling og enkelthandlingi fremtiden: Hun ble glad når noen kom med blomster; Det ringer når forestil-lingen begynner; Jeg lover å besøke ham en eller flere ganger når jeg kommerhjem.

Både ved gjentagelse og ved fremtid står når-setningens verb ofte i pre-sens. Det synes å forlede noen til å tro at man alltid skal bruke når nårbisetningens verb står i presens, slik at man også bruker når i forbindelsemed såkalt historisk presens. Dersom man forteller i presens om noe som erskjedd, er imidlertid da det riktige når det dreier seg om en enkelthendelse:Da han åpner ytterdøren, ser han to fremmede menn i trappen.

Som tidssubjunksjon kan videre som opptre: Som han satt der ute vedskjærene og prøvde fiskelykken, ofte i forbindelse med nettopp, rett eller just:Just som han hadde sagt det, ble det med ett smult vann; Fisken bet på rett somdet var.

11.2.5 ÅrsakssubjunksjonerÅrsakssubjunksjoner er fordi, da, siden, ettersom. Den vanligste er fordi: Vible ergerlige fordi han somlet slik. I muntlig språk settes ofte et overflødig atetter fordi: …fordi at han somlet slik. Språkhistorisk sett er det en modernerefleks av denne årsakssubjunksjonens opprinnelse i norrønt fyrir því at ’fordet at’.

Særlig i forbindelse med et nektende uttrykk i hovedsetningen brukesofte et om etter fordi: Man er ikke utlært fordi om man har kommet seg gjen-nom en eksamen eller to. Her går årsaksbetydningen over i en innrømmendebetydning: ’selv om man har kommet seg gjennom en eksamen eller to’.

145


Antagelig oppfattes fordi som en tydeligere, «sterkere» konjunksjon ennfor, jf. følgende illustrerende eksempel: Jeg tror på Gud, simpelthen fordi haner til; men jeg tror ikke på djævelen, for han eksisterer ikke (Arnulf Øverland,fra novellesamlingen Gud plantet en have). Det er antagelig grunnen til atfordi ofte brukes galt i setninger hvor leddstillingen tydelig viser at det er enhovedsetning: Arbeidet er ikke kommet i gang, fordi vi kan aldri bli enige ombetalingen. Korrekt leddstilling er: …fordi vi aldri kan bli enige, men det blirenda bedre med en annen subjunksjon: …siden vi aldri kan bli enige ellermed sideordning: Arbeidet er ikke kommet i gang, for vi kan aldri bli enigeom betalingen. Man skal i det hele tatt være forsiktig med fordi når hoved-setningen inneholder en nektelse. Setningen Vi liker ham ikke fordi han er såoverlegen er ikke god, den er tvetydig og kan ikke bare bety ’vi misliker hamfordi han er overlegen’, men faktisk også ’det er ikke fordi han er så overlegenat vi liker ham’. Den første av disse to betydningene kommer klarere fremhvis vi setter komma etter ikke: Vi liker ham ikke, fordi han er så overlegen,men en helt entydig formulering får vi bare med siden eller for – og kommai begge tilfeller: Vi liker ham ikke, for (eller: siden) han er så overlegen.

Da uttrykker som regel en årsak som forutsettes kjent, og setningen deninnleder, står derfor ofte foran hovedsetningen: Da ingen hadde innvendin-ger mot forslaget, ble det vedtatt uten diskusjon. Denne rekkefølgen er natur-lig på tilsvarende måte som når da er tidssubjunksjon: En årsak ligger foruti tid i forhold til det den forårsaker.

Undertiden kan også når uttrykke en begrunnelse: Når du sier det, er detnok sant. En lignende betydning har ettersom og siden: Ettersom du spør, skaljeg fortelle deg det; Siden du spør,…

11.2.6 BetingelsessubjunksjonerBetingelsessubjunksjoner innleder bisetningen i et betingelseskompleks,hvor hovedsetningen betegner følgen: Hvis dette er sant, må vi finne på noeannet. På tilsvarende måte som hvis brukes også dersom, såfremt, i fall (i riks-mål også ifall) og om som betingelsessubjunksjoner: Jeg skulle sagt ja, der-som jeg ikke allerede var invitert et annet sted; Såfremt du er enig i dette, bes dukontakte vår serviceavdeling snarest; Hva mener du med det, om jeg tør spørre?

Med mindre (eller medmindre) og uten at har betydningen ’hvis ikke’:Vi klarer ikke dette med mindre vi samarbeider ’…hvis ikke vi samarbeider’.Dessuten kan som nevnt bare opptre som subjunksjon: Bare du kommer, eralt i orden. Med samme betydning ’hvis bare’ finner vi også så sant: Vi kom-mer så sant været blir bra.

Som betingelsessetninger finner vi også bisetninger uten subjunksjon

146


med form av spørrende hovedsetning: Kan han begynne arbeidet i dag, vilhan bli ferdig i god tid. Når bisetningen har denne formen, står den somoftest foran hovedsetningen, som i eksempelet. Men jf. også: Jeg kunne hakommet før, hadde jeg bare fått beskjed tidligere; Det var rett og slett pinlig,spør du meg.

11.2.7 FølgesubjunksjonerDen vanlige følgesubjunksjonen er så (at). Så at er ofte delt, slik at så ståri hovedsetningen og at ved bisetningens begynnelse. Det ligger i følgeset-ningens natur at den står etter sin hovedsetning, som angir årsaken til ellerbetingelsen for følgen: Han frøs så han hakket tenner; Forestillingen var sålang at han ikke nådde bussen. I stedet for så kan hovedsetningen inne-holde et ord med tilsvarende betydning, f.eks. slik: Det var slik uro at hanikke kunne høre hva hun sa. Hos Sigrid Undset finner vi ikke sjelden så …så: …men så mangfoldig var Lawrence og så intenst oplevet han sitt liv så hanblir en representativ skikkelse…; Snart ble han så syk så det vilde ha vært una-turlig…

At-setning som uttrykk for følge foreligger når et adjektiv eller adverbmed foranstilt for betegner for høy grad: Han er for ung til at han kan huskedet ’han er så ung at han ikke kan huske det’. Her er det tale om en forhind-ret mulig følge.

11.2.8 HensiktssubjunksjonerSom uttrykk for hensikt brukes bisetninger innledet av for at, slik at og så:Han arbeidet dag og natt for at boken skulle bli ferdig i tide; Jeg snakket høyere,slik at hun kunne høre meg; Han gikk tidlig til sengs, så han kunne være uthvilttil den avgjørende prøven; Vi løp, slik at vi ikke skulle komme for sent.

En hensikt uttrykkes ellers ofte med en infinitivkonstruksjon innledet avpreposisjonen for: Han gikk tidlig til sengs for å kunne være uthvilt neste dag.

11.2.9 InnrømmelsessubjunksjonerTil å innlede innrømmelsesbisetninger brukes enkeltordene skjønt (enn-skjønt) og enda: Han reiste på ferie, skjønt han ikke var ferdig med arbeidet;…(enn)skjønt han var en kløpper på ski; Han kunne ikke lese, enda han var12 år gammel, og dessuten det nå mer eller mindre foreldede tyske lånordetuaktet (fra ungeachtet): …uaktet hans skussmål var det beste. Disse subjunk-sjonene brukes om et virkelig saksforhold, som innrømmes: Skjønt (uaktet,

147


enda, til tross for at) han var syk, dro han av gårde. Skjønt kan i betydningnærme seg men og innleder iblant ettersetninger med hovedsetnings ord-stilling: Hun mente han hadde løyet, skjønt hun hadde ikke sagt det offentlig.

Fremfor alt omfatter innrømmelsessubjunksjonene en lang rekke forbin-delser av to ord. Den vanligste er selv om, som kan brukes om et virkeligsaksforhold: Selv om han visste alt, sa han ikke et ord. Selv om brukes imid-lertid oftest om noe tenkt, hypotetisk: …selv om du bød meg tusen kroner, …For å uttrykke et hypotetisk forhold brukes også om, eventuelt i forbindelsemed et følgende enn: Om du (så) bød meg tusen kroner, ville jeg ikke gjøre det.Slik brukes også tilsvarende forbindelser med hv-ord som generaliserenderelativpronomener: Hva du (enn) sier, tror jeg det ikke, eller: Hva du (enn)sier, jeg tror det ikke; Hvor du enn kommer, (så) må du ikke glemme oss, eller:Hvor du enn kommer, du må ikke glemme oss. Som disse eksemplene viser,kan slike innrømmelsesbisetninger enten integreres i eller foranstilles denfølgende hovedsetning.

11.2.10 SammenligningssubjunksjonerSom sammenligningssubjunksjoner brukes som, likesom, enn, som om, jo,dess, desto. De tre første – som, likesom og enn – kan knytte seg til et sammen-ligningsledd uten finitt verbal eller en sammenligningssetning med finittverbal: Han er like gammel som jeg (eller meg), eller: Han er like gammel somjeg er; Ville ikke du ha handlet likesom jeg, eller: … likesom jeg gjorde; Hun ernok betydeligere enn søsteren, eller: …enn søsteren er.

Subjunksjonen likesom med betydningen ’i likhet med’ og adverbet lik-som med betydningen ’på en måte’ skrives forskjellig: Han skulle liksom væreformann (i slurvete uttale lissom).

Foran det ledd sammenligningsleddet eller sammenligningssetningenhører til, settes ofte så eller et ord med lignende betydning: Han gjorde sågodt som han kunne. Som kan da utelates: Han gjorde så godt han kunne, pålignende måte som i relativsetninger.

Som om innleder en hypotetisk eller irreal sammenligning: Han skrek somom han hadde brukket armen. Logisk sett kan dette oppfattes som en kom-binasjon av en sammenligning og en betingelse: Han skrek som han ville haskreket dersom han hadde brukket armen. Det hender at om utelates med for-andring av ordstillingen, slik at det finitte verb kommer til å stå direkte ettersom: Han skrek som hadde han brukket armen. Denne uttrykksmåten opp-fattes nå som uvanlig eller alderdommelig. Videre kan man si, uten om: Hanlot som han var gal. Her ligger det irreale implisitt i oversetningens verb, ogderfor er det tilstrekkelig med sammenligningssetning med som.

148


Særskrevet etter som og tilsvarende etter hvert som uttrykker en rekkefølgeeller utvikling i tid: De fikk nummer etter som (eller helst: etter hvert som)de ankom; Han satte seg grundigere inn i forhistorien etter som han lærte dembedre å kjenne. Sammenskrevet ettersom er årsakssubjunksjon: Ettersom hanhadde studert saken mest inngående, kunne han gi de beste opplysninger; Etter-som du vet alt best, kan du kanskje si meg hva jeg skal foreta meg.

Som innleder ikke bare fullstendige sammenligningsbisetninger med finittverbal, men har ut over det et mangfoldig bruksområde som innleder avsammenligningsledd uten verbal: fattig som en kirkerotte; nå som før; Du erlike flink som din far; Han skinte som en sol, osv. Beslektede bruksmåter fore-ligger som del av substantivledd: eksempler som de følgende, som del av frittpredikativ: som attenåring dro han til sjøs, eller tilknyttet som del av sammen-ligningsledd til et adjektiv i positiv: Han er betydelig som dikter; med sammefunksjon som del av et sammenligningsledd med enn ved et adjektiv i kom-parativ: Han er betydeligere som dikter enn som politiker (jf. nedenfor).

Som vi har sett, kan som være utvidet med et annet ord, slik at nye betyd-ningsmuligheter oppstår: med etter til ettersom ’siden, fordi’, så som ved opp-regning: ved serviceyrker så som varehandel og reklame, eller: etter hvert som;jf. dessuten betingelsessubjunksjonen dersom.

Ved forskjell, så som ved adjektiver i komparativ, brukes enn: Han er eldreenn broren; Det er vanskeligere enn du tror. (En annen opprinnelse har detenn vi kjenner fra uttrykk som: Enn om vi kledte fjellet?; Enn om så var?, hvorvi har å gjøre med den norrøne sideordnende konjunksjonen en ’og, men’).

Enn inngår i den nå litterære eller alderdommelige tidssubjunksjonen førenn: … før enn dagen heller, i innrømmende uttrykk med om … enn): Hanvar fattet, om enn tynget av stundens alvor, og i innrømmende setningerinnledet av hv-ord (jf. 11.2.2.2): Hvor skrøpelig du enn er, må du komme imorgen.

Mens som og likesom fremhever likhet, og enn ulikheten, uttrykker jo …jo, jo …dess, jo … desto, dess … dess, desto … desto proporsjonalitet mellomto ledd: jo galere, jo bedre; Jo mer jeg lærer menneskene å kjenne, jo mer hol-der jeg av dyrene; Jo større sak, dess tyngre tak og desto større seier; Jo mer hantjente, desto mer brukte han; Dess mer man drikker, dess mer tørster man. Alledisse uttrykkene har tysk grunnlag.

11.2.11 Flertydighet og utelatelse av subjunksjonEn og samme subjunksjon har ofte flere funksjoner og kan innlede betyd-ningsmessig forskjellige bisetninger. Som er relativpartikkel, sammenlig-ningssubjunksjon og kan innlede tidssetninger, og om innleder spørre- og

149


betingelsesbisetninger og kan stå i innrømmelsesbisetninger; da og sidenkan være tids- og årsakssubjunksjon, når tids- og betingelsessubjunk-sjon, ettersom tids-, årsaks- og sammenligningssubjunksjon. Subjunksjonenalene kan således slett ikke alltid gi nøkkelen til en forståelse av bisetnin-gens betydningsmessige funksjon i helsetningen. Først sammenhengen gjørdet klart om f.eks. Siden han reiste… er en tids- eller årsakssetning; medfortsettelsen …har jeg ikke sett ham blir den en tidssetning, men fortsettervi: …måtte jeg bli hjemme, er det årsak som angis.

Ikke sjelden har vi bisetninger uten subjunksjon. At kan sløyfes: Han sa(at) han ville komme. En tidssetning kan innledes av en tidsbestemmelseuten egentlig subjunksjon: Den dagen du har lært dette, skal jeg være glad;Hver gang han tenkte på det, måtte han smile. En spørresetning uten sub-junksjon er en betingelsessetning: Kommer du et skritt nærmere (’hvis dukommer et skritt nærmere’), skriker jeg. Som kan utelates i flere sammen-henger.


norsk grammatikk : riksmål og moderat bokmål, 2. opplag

Documents