nordens pattedyr

Torkel & Elisabeth Hagström Bo Lundwall

nordenspattedyr

i denne vakre boken presenteres alle de ville pattedyrene som regel-messig forekommer i Norden, i tillegg til flere som lever i tilgrensende områder og kan betraktes som tilfeldige gjester hos oss. Totalt beskrives 116 arter – alt fra de staselige hjortedyrene til uanselige smågnagere. Også pattedyrene i havet, som seler og hvaler, er tatt med.

Gjennom detaljrike illustrasjoner og interessante tekster kan du lese om dyrenes livsmiljø, vaner, forplantning og favorittføde. For alle arter finnes det fakta om blant annet kroppslengde, vekt og antall unger. I tillegg er det utbredelseskart som angir hvilke områder man kan treffe på de ulike arte-ne. Boken er bearbeidet for norske forhold av zoolog Per Ole Syvertsen.

Torkel og Elisabeth Hagström har i mer enn 30 år vært tilknyttet Göteborgs Naturhistoriska Museum. De har lang erfaring i å skrive popu-lærvitenskapelige tekster.

Bo Lundwall har i mange år arbeidet med dyre- og naturmalerier. Maleriene hans er representert i flere svenske og amerikanske bøker. I til-legg finnes de på frimerker.

Per Ole Syvertsen er zoolog (M.Sc.) med spesiell interesse for pattedyr, fugler, faunakartlegging og biogeografi. Han er konservator ved Helgeland museum, naturhistorisk avdeling.

Hagström

• Lundw

all no

rden

s patt

edyr

tekst: torkel og elisabeth hagströmillustrasjoner: bo lundwall

oversettelse: stein gabrielsenfagansvarlig for norsk utgave: per ole syvertsen

Nordens pattedyr

Nordens pattedyr.indd 1 28.10.11 10.26

Copyright © Torkel og Elisabeth Hagström, Bo Lundwall og Ica Bokförlag, Forma Books AB, 2010Originalens tittel: Däggdjuren i NordenFørste gang utgitt i Sverige i 2010

Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2011

Tekst: Torkel og Elisabeth HagströmIllustrasjoner: Bo LundwallGrafisk utforming: Alexandra FrankOversetter Stein Gabrielsen er medlem av NFF og STF og har en mastergrad i overset-telse. Han har oversatt en rekke bøker innenfor det naturvitenskapelige området.Norsk fagkonsulent: Per Ole Syvertsen er zoolog (M.Sc.) med spesiell interesse for pattedyr, fugler, faunakartlegging og biogeo-grafi. Han har vært konservator ved Helge-land museum, naturhistorisk avdeling siden 2000. Han har blant annet jobbet med kart-legging av flaggermus, og har i mange år vært engasjert innen Norsk Zoologisk Fo-rening med ulike prosjekter og verv. Han har også vært oversetter og konsulent for flere bøker om pattedyr og fugler.

Sats: HS-Repro A/S, Oslo 2011Repro: Done, VästeråsTrykk og innbinding: Grafiche Flaminia, Italia 2011

ISBN 978-82-05-41486-0ISBN 978-82-525-7802-7 (Bokklubb)Vi setter pris på kommentarer, innspill og ideer.Derfor ønsker vi oss dine tilbakemeldinger.Kontakt oss på e-post [email protected],Eller send et brev til Gyldendal Litteratur, Faktaredaksjonen,Postboks 6860 St. Olavs plass, 0130 OsloBesøk oss på vår nettside: www.gyldendal.no/fakta

INNHOLD

Forord ........................................ 5Hva er et pattedyr? .................... 6Hvor lenge har det eksistert pattedyr? .................................... 7Pattedyrenes sanseorganer ....... 11Pattedyrenes inndeling ............. 13Truede norske pattedyr ............ 14

KLOVDYR ....................................15Hjortedyr Hjort .......................................16 Sikahjort .................................20 Hvithalehjort ..........................22 Dåhjort ...................................24 Rådyr ......................................28 Rein .........................................34 Elg ...........................................38Slirehorndyr Moskusfe .................................42 Muflon ....................................46Svin Villsvin ....................................48

ROVPATTEDYR ..................................53

Hundedyr Ulv ..........................................54 Fjellrev ....................................58 Rødrev ....................................60 Mårhund .................................66Halvbjørner Vaskebjørn ..............................68

Bjørner Brunbjørn ...............................70 Isbjørn .....................................74Mårdyr Røyskatt ..................................76 Snømus ...................................78 Ilder ........................................79 Flodilder .................................80 Mink .......................................80 Mår .........................................82 Steinmår .................................83 Oter ........................................84 Grevling ..................................86 Jerv ..........................................88Kattedyr Gaupe .....................................90 Villkatt ....................................96

HAREDYR .............................................97 Hare ........................................98 Sørhare .................................100 Kanin ....................................101

GNAGERE ...........................................103

Bevere Bever .....................................104Ekorn Ekorn ....................................107 Russeflygeekorn ....................109Hamstere Storhamster ..........................110Lemener og korthalemus Skoglemen ............................111 Lemen ...................................112 Klatremus .............................113


Rødmus .................................114 Gråsidemus ...........................115 Vånd .....................................116 Bisam ....................................117 Fjellmarkmus ........................118 Markmus ...............................119 Sørmarkmus .........................120 Østmarkmus .........................120

Egentlige mus og rotter Dvergmus .............................121 Brannmus ..............................122 Storskogmus .........................122 Småskogmus .........................123 Svartrotte ..............................124 Brunrotte ..............................125 Husmus .................................126 Mørk husmus ........................127Syvsovere Gråsyvsover ..........................128 Hagesyvsover ........................129 Tresyvsover ...........................129 Hasselsyvsover ......................130Hoppemus Bjørkemus .............................131

FLAGGERMUS ...........................132 Skjeggflaggermus .................134 Nymfeflaggermus .................134 Skogflaggermus ....................134 Børsteflaggermus ..................135 Bøkeflaggermus ....................135

Stormusøre ...........................135 Vannflaggermus ....................136 Damflaggermus ....................136 Dvergflaggermus ..................137 Tusseflaggermus ...................137 Trollflaggermus ....................138 Jotneflaggermus ....................138 Storflaggermus .....................138 Nordflaggermus ...................139 Sørflaggermus .......................140 Skimmelflaggermus ..............140 Bredøre .................................140 Brunlangøre ..........................140 Grålangøre ............................142

INSEKTETERE ..........................143 Krattspissmus .......................144 Taigaspissmus .......................144 Lappspissmus ........................145 Dvergspissmus ......................145 Knøttspissmus ......................146 Husspissmus .........................146 Vannspissmus ........................147 Engmuldvarp ........................148 Piggsvin ................................150

SELER .......................................153 Steinkobbe ............................154 Ringsel ..................................156 Grønlandssel .........................158 Klappmyss ............................158 Storkobbe .............................160 Havert ...................................161 Hvalross ................................163

HVALER .....................................165Tannhvaler Nise .......................................166 Spekkhogger .........................168 Halvspekkhogger ..................169 Grindhval ..............................170 Kvitnos ..................................171 Kvitskjeving ..........................172 Tumler ..................................173 Stripedelfin ...........................173 Arddelfin ...............................174 Gullflankedelfin ....................174 Nebbhval ..............................175 Nordspisshval .......................176 Hvithval ................................176 Narhval .................................177 Spermhval .............................178Bardehvaler Grønlandshval ......................180 Knølhval ...............................181 Nordkaper ............................181 Blåhval ..................................184 Finnhval ................................185 Seihval ...................................186 Sardinhval .............................186 Vågehval ...............................187

Litteraturtips ............................189Register med ordforklaringer ..190


HVA ER ET PATTEDYR?

Pattedyrene er de mest avanserte firbeinte dyrene. Det er jo opplagt, tenker mange, som kanskje til og med bruker betegnelsen «dyr» nesten bare om pattedyr. Men til tross for at begrepet virker selvforklarende, er det slett ikke alle som klarer å beskrive korrekt hva som gjør et pattedyr til et pattedyr. Spør man en skoleelev hva et pattedyr er, får man ofte til svar at det er et dyr som «føder levende unger». I tillegg til at definisjonen er feil (mange fisker, repti-ler og insekter produserer også avkom som ikke pak-kes inn i et eggeskall), er ordvalget uheldig. Rent de-finisjonsmessig vil ikke det motsatte være å legge egg, men å «føde døde unger». Man bør derfor heller si at pattedyr «føder unger», for det er jo en selvfølge at de må være levende ved fødselen for at arten skal kunne overleve. Det viktigste kjennetegnet til et pattedyr finner vi i gruppens vitenskapelige navn, Mammalia. Dette angir at dyrene har melkekjertler, mammae. Og det er nett-opp det som er pattedyrenes særtrekk: avkommet får melk av sin mor. Vi ser det også i det norske navnet, for å patte betyr det samme som å suge. Pattedyr er derfor dyr som har unger som suger melk av morens bryst.

Andre typiske trekk ved pattedyr:• de har pels (selv om dette trekket er sterkt redusert

hos blant annet hvaler)• dyrenes kroppstemperatur er høy og som regel jevn

(28–40 °C, ofte 37 °C som hos mennesker)• de puster med lunger• hjertet har fire kamre• de har tre hørebein (hammeren, ambolten og stig-

bøylen)• tannstillingen er ofte ganske avansert med som regel

maksimalt 11 tenner per kjevehalvdel• hjernen er relativt stor og velutviklet, helt overlegen

tilsvarende organ hos andre dyregrupper

Et typisk pattedyr er altså varmblodig, pelskledd og fôret opp på morsmelk. Pelsen pleier å bli byttet ut om høs-ten og våren, slik at varmeegenskapene og fargen passer bedre til de rådende forholdene. Pelsen består av dels lange dekkhår (ytre pelshår), dels varmende underull. Hårene kan være mer eller mindre luftfylte. Dette er viktig for varmen og påvirker også pelsens glans. Normalt er hårene også pigmenterte. Noen ganger er pelsen unormalt mørk – slike dyr kalles melanistiske, siden de har overskudd på det mørke pigmentet me-lanin. Det motsatte – mangel på pigment – innebæ-rer at dyret får hvit pels. Fenomenet kalles albinisme, og det aktuelle dyret er albino. Albinismen kan være fullstendig («helalbino») eller partiell («halvalbino»). Melanisme og albinisme har genetiske årsaker og kan være vanlig lokalt hos enkelte arter.

Pattedyrene har fått dette navnet fordi de suger – eller patter – melk av moren.

6 INNLEDNING


INNLEDNING 7

HVOR LENGE HAR DET EKSISTERT PATTEDYR?

De første, nesten krypdyrliknende pattedyrene gjorde sin entré i den geologiske perioden som kalles trias (245–208 millioner år siden). Deres forfedre tilhørte en reptilgruppe kalt Therapsida. Urpattedyrene, som ofte var ganske små og primitive, levde altså på samme tid som da de første dinosaurene inntok – og snart full-stendig overtok – scenen. Det er også verdt å notere seg at den første halvapen, det vil si en representant for primatene (den pattedyr-ordenen som menneskene tilhører), levde allerede for minst 70 millioner år siden, noe som var 5 millioner år før dinosaurene forsvant (eller overlot scenen til sine etterkommere, fuglene). Men pattedyrenes virkelige storhetstid startet ikke før noen millioner år inn i ter-tiær (65–2 millioner år siden). Først for 60–40 millioner år siden eksisterte det tydelig identifiserbare forgjen-gere til nesten alle av dagens pattedyrgrupper. I dag er pattedyrene en svært vellykket dyregruppe (det gjelder også om man ser bort fra menneskene) som har etablert seg i alle verdensdeler og til og med i ver-denshavene. I den neste delen skal vi ta for oss faunahistorien. Tidsangivelsene angir virkelig tid. Verdiene er justert (kalibrert) etter den i arkeologisk sammenheng mye brukte 14C-skalaen. (14C er den karbonisotopen som benyttes til datering av funnmateriale fra istiden og fremover.)

Pattedyrene vandrer innFor rundt 15 000 år siden hadde noe av innlandsisen smeltet, slik at Skånes og Hallands kyst var snø- og isfri om sommeren. Samtidig fikk vi den første omfattende innvandringen av pattedyr (også mennesker) til det som i dag er den skandinaviske halvøy. Innvandringen skjedde fra sør, over landbroen som den gang forbandt Sør-Sverige med kontinentet. Havnivået var lavere, noe som innebar at Storebælt, Lillebælt, Øresund og til og med deler av Nordsjøen og Den engelske kanal lå tørrlagt. En sørsvensk ishavskyst med tilhørende arktisk tundra lå dermed åpen for utnyttelse så snart vårsolen hadde fått fart på planteveksten. Blant pattedyrene som tidlig etablerte seg i de til-gjengelige kystområdene, var det en rekke arktiske ar-ter, som isbjørn, storkobbe og fjellrev. Utenfor kysten var det nordlige hvaler, blant annet grønlandshval og

hvithval. I denne perioden hadde Skandinavia også de siste representantene for de store pattedyrene fra isti-den, som mammut og kjempehjort. Den dominerende landskapstypen i de isfrie områdene kalles derfor iblant mammutstepper. For drøyt 11 000 år siden var det isfrie Sør-Sverige, som også nå var forbundet med kontinentet, atskilt fra de stort sett isdekte sentrale og nordlige delene av Skandinavia med et bredt sund. Gjennom dette sundet fikk Østersjøen forbindelse med Nordsjøen og storha-vet lenger vest. Det var her blant annet ringselen tok seg inn i Østersjøen.

I jegersteinalderen kom varmenDa det store klimaomslaget kom for drøyt 10 000 år siden, med en voldsom økning i gjennomsnittstem-peraturen på utrolig kort tid, ble en ny naturhistorisk periode innledet. Klimaskiftet førte til at vegetasjonen totalt endret karakter, og Sør-Skandinavia fikk et sterkt innslag av frodige løvskoger. Disse ble igjen påvirket av store klovdyr, som urokse og visent (eurasisk bisonart), som beitet der. Men uroksens tid i Sverige ble begrenset, bare noen

Fjellreven var en av flere arktiske arter som tidlig innvandret til det som i dag utgjør den skandinaviske halvøy.


30 KLOVDYR

Den ettårige råbukken – også kalt «spiss-bukken» – har et gevir med bare to smale pigger.

RÅDYRETS GEVIRUTVIKLING

Gevirets utvikling påvirkes både av arveanlegg og av kvaliteten på fø-den. Noen ganger kan også råer ha gevir, men de blir aldri spesielt ele-gante.

Ubalanse i hormonproduksjonen kan enkelte ganger føre til at gevi-ret beholder basthuden og fortset-ter å vokse. I verste fall vokser det slik at det dekker øynene. Et slikt gevir kalles et parykkgevir.

Denne eldre og velutviklede råbukken har til sammen seks tagger. (Geviret kan i en-kelte tilfeller være mye mer forgreinet.)

Rådyrets møkk likner hjortens, men er ofte ikke større enn harens.

Rådyrets klover er små og nette.Toåringens gevir har som regel to tagger hver. Den kalles derfor ofte en «gaffel-bukk».

Hos den gamle bukken – også kalt «retur-bukken» – blir antallet tagger færre, men geviret er fortsatt kraftig nederst.


En staselig sommerbukk i sine beste år.

KLOVDYR 31


54 ROVPATTEDYR

FAKTA OM ULVEN

kroppslengde: 90–150 cm.halelengde: 33–50 cm.skulderhøyde: maks. ca. 90 cm.vekt: 20–60 (maks. ca. 80) kg, hannen

tyngst.levealder: i gjennomsnitt 3–4 år,

maks. ca. 14 år.paring: i februar–mars.drektighetstid: 2 måneder.antall unger: ofte 5–6 (noen ganger

over 10), fødselsvekt ca. 400 g, un-gene dier i 9 uker.

kosthold: domineres av elg, men ulven tar også andre store pattedyr som rein, rådyr og til og med bever. En del smådyr, noe vegetabiler og sågar avfall står også på menyen.

Den svensk-norske ulvebestanden er splittet og ikke spesielt sterk. I Finland og sør for Østersjøen er bestanden kraftigere, ikke minst takket være kontakten med den sterke russiske ulvestammen. Også i Asia og i de nordlige delene av Nord-Amerika finnes det store bestander. De største ulvene finnes i Alaska, de minste i Italia.

ULVCanis lupus

Ulven er det største ville hundedy-ret og et av de mest tilpasningsdyk-tige. Den er også et av pattedyrene som har størst utbredelse. Dyret kan påtreffes helt fra Alaskas iskledde kyst til den arabiske ørken og Indias skoger. Ulven – som både beundres og fryktes – ble dessuten vårt første husdyr allerede i tidlig steinalder.

«Misdeder» med dårlig rykteUlven er nok det mest kontrover-sielle av alle våre rovdyr. Arten har hatt et gjennomgående dårlig rykte helt fra den tiden da nesten alle men-nesker bodde på landsbygda og var avhengige av buskapen sin, som ofte ble holdt i løsdrift. Det finnes også mange gamle historier om ulv som har angrepet mennesker, fortellinger som ble viderefortalt til stadig nye generasjoner og som har skremt ikke minst mange barn. Fra Norge er det ikke dokumentert noen tilfeller av at ulv har drept mennesker. En hen-delse i Sørum i Akershus i 1800 kan være et unntak, men dette lar seg ikke bekrefte i ettertid. I Sverige er ingen blitt drept av ulv siden 1821, og den gangen handlet det om et dyr som tidligere var blitt holdt i fangenskap. Det er ingen tvil om at ville ulver for-søker å unngå kontakt med mennes-ker. Mange ulver kvier seg også for å gå langs veier og på bebygd mark. Frykten for ulven gjenspeiles også i navnene som ble brukt på arten. Ulv kommer opprinnelig fra nor-røne ulfr, men ofte ville man ikke nevne ulven med dens eget navn, og da brukte man kallenavn som grå-bein, gråtass, skrubb og varg, sist-nevnte betyr «misdeder».

Ny vekstDagens svensk-norske ulvebestand etablerte seg i flere nye områder i perioden fram mot årtusenskiftet. Men stammens opprinnelse var lenge bare tre dyr (en hunn og to hanner) som holdt til i skogene i den nordlige delen av Värmland på begynnelsen av 1980-tallet. Før dette hadde ulven bare forekom-met sporadisk på den skandinaviske halvøy. Dermed hadde bestanden i begynnelsen en svært snever ge-netisk base, noe som på sikt kunne true dens overlevelsesevne. En viss innvandring gjorde imidlertid si-tuasjonen noe bedre. I 2008 ble det for eksempel konstatert at en hann fra den store finsk-russiske bestanden hadde tatt seg til det sør-lige Norrland og fått valper med en svensk hunn. Også i Norge hadde en innvandret hann etablert seg. Genetisk sett var dette svært verdi-fulle tilskudd. Den svensk-norske bestanden kom i løpet av disse årene opp i minst 250 individer, hvorav rundt 30 på norsk side (vin-teren 2009/2010). Den finske ulve-bestanden teller rundt 150 dyr.

Utpreget sosialUlver er typiske flokkdyr og inn-ordner seg naturlig i en gruppe. Dette er mye av forklaringen på at tamversjonen av ulv – hunden – så lett finner seg til rette og tilpasser seg et liv som familiemedlem. En ulveflokk kan også beskrives som en familiegruppe, der det gamle paret (alfaparet) står for reproduksjonen. Flokkene har 3–11 medlemmer (6 i gjennomsnitt). Til sammen for-svarer de et revir som i Skandinavia normalt strekker seg over nærmere


ROVPATTEDYR 55

1000 kvadratkilometer. Til tross for det enorme arealet fungerer kontak-ten mellom dyrene bra, blant annet fordi det karakteristiske ulet kan hø-res på flere kilometers avstand. Valpene fødes i april–mai i et en-kelt hi eller i en naturlig hule. De første ukene forlater ikke moren dem, og da henter de øvrige flokk-medlemmene mat til dem. Etter to måneder, når valpene har sluttet å die, blir kullet flyttet til et annet be-skyttet sted. Tidligst på sensomme-ren kan valpene bli med de voksne dyrene på vandring. Når de er rundt to år gamle, forla-ter ungdyrene flokken for å finne en partner og et eget revir. De flytter seg i gjennomsnitt 15 mil. Enkelte kan vandre overraskende langt – en norskfødt hunn ble felt i Finland

(110 mil unna!) 20 måneder etter at hun hadde forlatt foreldrereviret.

Sulten som en ulvDet finnes mange historier om ul-vens glupske appetitt. Et voksent dyr trenger drøyt 2 kg kjøtt per døgn, men en stor ulv kan naturlig-vis sette til livs betydelig mer, etter-som den ikke er garantert å få tak i mat hver eneste dag. I Skandinavia dreier det seg først og fremst om kjøtt fra elgkalver. I 2006 tok ulver nesten 3000 elger i Sverige, mens rundt 4000 elger ble drept i trafik-ken. I Sverige felles det ca. 90 000 elger per år i jaktsesongen, i Norge i underkant av 40 000. I januar 2010 ble det for første gang på lenge gjennomført regulær jakt på ulv i Sverige, og 28 dyr ble

Over: Ulvens kraftige vinterpels beskytter bra også i streng kulde.

Under: Ulvens sporstempel er praktisk talt umulig å skille fra avtrykket til enkelte store hunder.


Februar er rødrevens «bryllupstid».


82 ROVPATTEDYR

Den gulhvite flekken på strupen og den fyldige halen (spesielt på vinterstid) er typisk for måren.

FAKTA OM MÅREN

kroppslengde: 40–55 cm.halelengde: 20–25 cm.vekt: 0,6–1,9 (maks. 2,2) kg, hannen

størst.levealder: sjelden over 10 år.paring: ofte i juli, forsinket fosterut-

vikling gjør at ungene som regel ikke fødes før i april året etter.

antall unger: 1–6 (ofte 3), fødsels-vekt ca. 30 g.

kosthold: smågnagere og mye annet, også vegetabilsk kost.

MÅRMartes martes

Måren var i flere århundrer et et-tertraktet jaktbytte, og dens vakre, tette vinterpels var et viktig nordisk eksportprodukt. Men lenge visste man relativt lite om artens levesett.

Flere navnDen norske måren blir iblant også kalt skogmår, men det finnes bare én mårart her i landet. Navnet skogmår er dessuten litt misvisende nå, for på slutten av 1900-tallet var det en eksplosjon i mårbestanden i det sørskandinaviske kulturlandska-pet. Måren begynte da å bosette seg innendørs, ikke bare i låver og ut-hus, men også på loft og i kjellere, og til og med i bymiljøer (men tilsy-nelatende foreløpig ikke i Norge). Mårens bestandsøkning falt sammen med nedgangen i antal-let rødrever på den skandinaviske halvøya, en nedgang som var for-årsaket av et utbrudd av skabb-midd. Det viste seg at mårungene oppholdt seg mer på bakken enn

man tidligere hadde trodd, og hvis det var rødrev i området, var faren stor for at ungene ble bitt i hjel. Da rødreven ble mindre tallrik, steg overlevelsesraten markant for mår-ungene. Nå som rødreven er blitt vanlig igjen, kan man – ikke over-raskende – observere at mårtett-heten er på vei ned flere steder.

En marklevende samlerDet er ikke bare mårungene som holder seg mer på bakken enn man tidligere trodde. I utgangspunktet jakter måren 99 prosent av tiden på bakken, og smågnagere er basis-føden. Men det står også mye an-net på menyen, som ekorn, hare, diverse fugler (til og med storfugl) og fugleegg, frosker, insekter, blå-bær og rognebær. Også kadavre kan konsumeres. Hvis en mår klarer å ta

Til venstre: Måren hopper gjerne fremover, så fotavtrykkene kom-mer parvis.

Mårens møkk minner om minkens og ilderens.

Måren forekommer nå også i jordbruksområder og i tettsteder.


ROVPATTEDYR 83

seg inn i et hønsehus, kan resultatet bli katastrofalt for fuglene. Om vinteren lever måren delvis av mat den har samlet i for eksempel et hult tre. Slike skjulesteder benyttes også som hvileplasser om dagen.

Nattlige vanerJakten skjer først og fremst om nat-ten. Det å være aktiv i den mørke delen av døgnet, er ikke bare noe som forenkler jakten, det reduserer også faren for selv å bli rovfuglmat. Og da kommer både synet, hørse-len og luktesansen til nytte. Måren markerer på typisk mår-dyrvis sitt revir med ekskrementer, urin og sekreter fra analkjertlene, men i motsetning til de andre mel-lomstore mårdyrene unngår den i det lengste å bevege seg ut i vannet.

STEINMÅRMartes foina

Steinmåren er i aller høyeste grad menneskets følgesvenn. Den er også kjent under navnet husmår, som egentlig er mer passende, for den slår seg gjerne ned i bygninger.

Det hender til og med at steinmårer flytter inn under panseret på biler som har stått parkert lenge. I Tyskland og Danmark er stein-måren godt etablert som ubuden gjest innendørs. Den er upopulær fordi den kan grise til noe vold-somt og dessuten skade isolasjonen i huset. Dyret gjør imidlertid også nytte for seg ved å holde smågna-gere unna.

Omfattende menySmågnagere er steinmårens basis-føde, men det står mye annet på menyen. Piggsvin, muldvarp (!), sørhare, kanin og ekorn tar den gjerne hvis muligheten byr seg, og også fugler og fugleegg. Typiske byfugler som gråspurv og bydue, og i tillegg byens lokale ender, le-ver ekstra farlig på steder der stein-måren er vanlig. Også småkryp og godsaker fra planteriket, som plom-mer og kirsebær, setter den pris på.Steinmåren foretrekker å hvile seg på et beskyttet sted på den lyse ti-den av døgnet – akkurat som må-ren. Den er imidlertid en betydelig dårligere klatrer enn måren.

Steinmårens strupeflekk er renere hvit enn mårens, og den strekker seg dessuten nedover på forbeina.

FAKTA OM STEINMÅREN

kroppslengde: ca. 45 cm.halelengde: ca. 25 cm.vekt: 1,3–1,7 kg, hannen størst.levealder: som regel 3 (sjelden over

10) år.paring: i juli–august, forsinket foster-

utvikling gjør at ungene blir født først i mars–april.

antall unger: 1–5 (ofte 2–3), fødsels-vekt ca. 30 g.

kosthold: små pattedyr samt fugler, småkryp, frukt, osv.

Steinmåren er vanlig mange steder på kontinentet, og den forekommer først og fremst på steder nær bebyggelse.


94 ROVPATTEDYR


ROVPATTEDYR 95

Flere varieteterTradisjonelt har man skilt mellom ulike gaupetyper basert på fargen og flekkmønsteret i pelsen: «katte-gaupe» (mest flekket), «revegaupe» (flekker bare på føttene) og «ulve-gaupe» (flekker stort sett langs ryg-gen). Dette dreier seg imidlertid ikke om underarter, bare om ulike varieteter. Det hender faktisk at alle typene er representert i samme kull. Man har lenge jaktet på gaupe, ikke minst fordi den iblant angriper

tamdyr. I tillegg til rein kan sauer, hunder og katter bli ofre. Men også gaupas tette og vakre vinterpels er attraktiv (pelsverkene blir iblant klassifisert i henhold til de oven-nevnte kategoriene). I enkelte kul-turer er gaupestek også blitt vurdert som en delikatesse. Et medlem av den russiske adelsslekten Stroganov, som har gitt navn til biff Stroganoff, skal ha invitert til overdådige buffeer der gaupestek alltid inngikk.

Til høyre: Et gaupespor minner om et kjempestort kattespor. Klørne er normalt ikke synlige. Det er nesten bare når dyret holder på å gli, at de strekkes ut og gir avtrykk.

Over: Om sommeren kan gauper være påfallende rødbrune.

Til venstre: Om vinteren har gaupa en herlig myk og tett pels.

Normalt finner man ikke gaupeekskrementer – som regel dekkes

de til.


106 GNAGERE

akk. Der ender også de to bevergjel-pungene og de såkalte oljekjertlene, som er viktige organer for den kje-miske signaliseringen. Denne typen kommunikasjon er viktig – og svært avansert – i beverens verden. Mye informasjon spres via signaler i form av bevergjel og andre sekreter. Det er derimot ikke mange lyder å høre, og hørselen er heller ikke like velutvi-klet som luktesansen. Synet spiller en enda mindre rolle.

Variert menyOver 300 slags vekster står på beve-rens meny. Osp – både løv, kvister og bark – hører til favorittene. Selje og rogn setter den også stor pris på, og i tillegg kan bjørk spille en viktig rolle som basisføde. Den hvite nøk-kerosens blader, den gules stengler,

røttene til brasmegras og torvmyr-ull samt bladene til bukkeblad hører til sommerens delikatesser. I tillegg konsumerer beveren mange andre typer gress og urter. Men bartrær spises bare i nødstilfeller, og da er det uansett bare snakk om barken. Til byggingen bruker imidlertid beveren gjerne greiner av bartrær.

Beveren og menneskene i eldre tidBeveren var en gang svært utbredt i Sverige og Norge – norske steds-navn med Bjor- eller Bjør- som før-steledd er som regel knyttet til fore-komst av bever. Beveren var også et svært attraktivt jaktbytte. Den fantastisk fine pelsen har alltid vært verdifull, og iblant har den inngått i spesielle klesplagg, for eksempel i visse samiske høytidshatter. I mid-delalderen skal et vakkert beverskinn ha kostet like mye som fem kuer. Dessuten har beverens velsma-kende kjøtt vært etterspurt, ikke minst i den katolske perioden, da kjøttet ble godkjent som fastemat

(fisk), til tross for at det er rødt og mørkt. Beveren oppholder seg jo tross alt mye i vannet, og halen er skjellkledd. Og også halen ble opp-fattet som en delikatesse! Gnagetennene ble tatt vare på al-lerede i steinalderen. Kanskje ble de brukt som en slags meisel? Men det som holdt på å føre til ar-tens undergang i Nord-Europa, var etterspørselen etter bevergjel. Dette illeluktende sekretet, som i hovedsak består av konsentrert urin, er blitt tillagt de mest fantastiske egenska-per innenfor folkemedisinen. Og helt uten virkning er det kanskje hel-ler ikke, for det inneholder en aning salisylsyre. Helt inn på 1900-tallet skal det ha vært mulig å bestille be-vergjel på svenske apoteker! Med tanke på at bevergjel fra en eneste bever kunne koste like mye som en bondedrengs årslønn, er det ikke merkelig at det gikk som det gikk i Skandinavia. Beverne ble ja-get med bøsser og spyd, fanget med garn og tatt i alle mulige slags feller.

Ved å demme opp bekker og elver kan beveren sette store arealer under vann. Skadene, spesielt på granskog, kan da bli svært omfattende.


GNAGERE 107

EKORNSciurus vulgaris

Ekornet er trolig vår mest populære gnager. Årsaken kan være at dyret har tilpasset seg et liv i byens par-ker, der det er i full sving om dagen (men det tar seg gjerne en middags-lur). Byens ekorn er som regel både uredde og nysgjerrige. Sommerpelsen er vakker reverød, vinterpelsen mer gråaktig. Det er hel-ler ikke uvanlig med ekorn som er nes-ten svarte. Enkelte dyr kan om som-meren se temmelig rufsete ut, men det er fordi halehårene og øreduskene blir byttet ut. Den fyldige halen er et viktig balanseorgan, og den har også en rolle i ekornets kroppsspråk. Ekornets smattende lyd er vel-kjent. Det kan også knurre, pipe, brumme, skrike og gnisse tenner. Det meste av tiden er imidlertid ekornet veldig stille.

Overveiende vegetarianerEkorn trives bra i løvskog med eik. I basisføden inngår eikenøtter, bøke-nøtter og kanskje hasselnøtter. I Norge, Sverige og Finland er imid-lertid arten mest et barskogdyr, og derfor er furu- og granfrø den vik-tigste næringskilden. Kongler be-handlet av ekorn er derfor et av de sportegnene etter arten som man oftest finner. For øvrig står alt mulig annet på menyen: bær, frukt, sopp og småkryp. Iblant kan man finne en mengde avbitte ungskudd under et grantre. Da er det et ekorn som har kost seg med margen. Også gra-nens blomsterknopper spiser ekor-net. Egg og fugleunger kan også bli ekornmat, men slett ikke i den utstrekningen man tidligere trodde. I årene med lite kongler blir det av naturlige årsaker også få ekorn-unger. Sulten kan dessuten tvinge

FAKTA OM EKORNET

kroppslengde: 19–28 cm.halelengde: 14–24 cm (lengst hos dyr

i Danmark og på kontinentet).vekt: 200–480 g.levealder: normalt 3–7 (maks. 18) år.paring: tidligst i februar, drektighetstid

7–8 uker.antall unger: 1–3 kull per år avhen-

gig av mattilgangen, med 3–6 (maks. 10) unger per kull.

kosthold: eikenøtter og bøkenøtter, furu- og granfrø, annen vegetabilsk føde, småkryp, osv.

Til venstre: Nøtteliten bor i toppen av et tre, synger man. Dette dyret ser ut til å kose seg med frøene i en kongle.

Ekornet har ikke kommet seg til Island, men ellers er det spredt over hele Nord-Europa.


136 FLAGGERMUS

VANNFLAGGERMUSMyotis daubentonii

Vannflaggermusen «konkurrerer» med dvergflaggermusen om å være vår nest vanligste flaggermus (nord-flaggermusen er den vanligste). Den har rødbrun nese, mørk rygg og grå-brun flygehud. Den har fått sitt nor-ske navn fordi den foretrekker å jage rett over vannflaten på innsjøer, ved større vassdrag og i store viker (men den jakter også i skogsterreng). Den er ikke blant de første artene som viser seg på kvelden, men er like-vel lett å observere. Arten er derfor mange steder et velkjent innslag i landskapsbildet. Vannflaggermusen plukker gjerne insekter fra vannflaten, men da hav-ner den selv i vannet iblant. Den er imidlertid i stand til å svømme i land og komme seg opp. Man har til og med observert at den har let-tet fra vannet! Føden består for det meste av mygg og små sommer-

fugler. Sommerkolonier av arten påtreffes iblant i hultrær. I danske kalkgruver kan flere tusen dyr over-vintre sammen.

DAMFLAGGERMUSMyotis dasycneme

Damflaggermusen er svært sjelden. Den minner om vannflaggermusen når det gjelder jaktmetode og spise-vaner, men den er tydelig større, har gråbrun rygg og er gråhvit under. I danske kalkgruver har man funnet dyr som overvintrer sammen med skogflaggermusen. Damflaggermu-sen er blant artene som kan foreta sesongbestemt trekk.

Vannflaggermusen er en av flere arter som har ganske små ører.

FAKTA OM VANNFLAGGERMUSEN

kroppslengde: ca. 5 cm.halelengde: ca. 4 cm.vingespenn: ca. 24 cm.vekt: 6–14 g.kosthold: mygg, små sommerfugler,

visse vanninsekter, osv.

Vannflaggermusen er både vanlig og vel-kjent i mye av Norge sør for Trondheims-fjorden. Arten synes å ha økt i antall mange steder i Europa de senere årene.

FAKTA OM DAMFLAGGERMUSEN

kroppslengde: ca. 6 cm.halelengde: ca. 5 cm.vingespenn: ca. 29 cm.vekt: 15–20 g.kosthold: flygende insekter, visse

vanninsekter.

Damflaggermusen er sjelden i Sverige og Danmark, men mer utbredt i sentrale deler av Europa. Ikke påvist med sikkerhet i Norge.


FLAGGERMUS 137

DVERGFLAGGERMUSPipistrellus pygmaeus

Dvergflaggermusen er sammen med tusseflaggermusen vår minste flag-germusart. Tidligere ble disse to regnet som én og samme art. Dverg-flaggermusen trives i skoger med løvinnslag, i parker, i hager og ved vann. I hultrær og passende bygnin-ger, både bolighus og industribygg, er det iblant kolonier på flere hundre dyr. Arten er rødbrun til gulbrun på ryggen og gulbrun til gråbrun på bu-ken. Ørene er derimot brunsvarte, og det er også nesen og flygehuden. Dvergflaggermusen hører til de artene som flyr ut allerede i skum-ringen, og den er ofte den første som viser seg om kvelden. Siden den gjerne jakter etter insekter i

trekronehøyde, er den som regel ikke så vanskelig å få øye på.

TUSSEFLAGGERMUSPipistrellus pipistrellus

Denne vesle flaggermusen er en svært nær slektning av dvergflag-germusen. I utseende og størrelse er artene praktisk talt identiske, men tusseflaggermusens ekkolokali-seringslyd ligger i et noe lavere frekvensområde (44–48 kHz mot 48–60 kHz for dvergflaggermu-sen). Arten er sjelden i sørlige del av Skandinavia, og i Norge ble den ikke sikkert påvist før i 2007, i Stavanger.

Dvergflaggermusen er den minste av de vanlige flaggermusene.

FAKTA OM DVERGFLAGGERMUSEN

kroppslengde: 3,5–5 cm.halelengde: ca. 3 cm.vingespenn: ca. 23 cm.vekt: 3–8 g.kosthold: diverse insekter.

I Norge forekommer dvergflaggermusen fra Oslofjorden rundt kysten til Sør- Trøndelag. Den kan også påtreffes i Østlandets indre dalfører.

FAKTA OM TUSSEFLAGGERMUSEN

kroppslengde: 3,5–5 cm.halelengde: ca. 3 cm.vingespenn: ca. 23 cm.vekt: 3–8 g.kosthold: diverse insekter.

Tusseflaggermusen forekommer hoved-sakelig på kontinentet.


150 INSEKTETERE

FAKTA OM PIGGSVINET

kroppslengde: 20–30 cm.halelengde: 1,5–4 cm.vekt: 0,4–1,2 (maks. ca. 2) kg, stor

forskjell mellom ulike bestander.levealder: sjelden over 4 (maks. ca.

8) år.paring: i april–mai, drektighetstid 5

uker.antall unger: 2–10 (oftest ca. 5),

fødselsvekt 12–25 g.kosthold: småkryp, vegetabilsk kost

og mye annet.

Piggsvinets utbredelse viser tydelig at ar-ten må ha hatt hjelp av mennesker for å komme seg til mange områder.

PIGGSVINErinaceus europaeus

Piggsvinet er trolig vårt mest popu-lære ville pattedyr. Det er vel ingen annen art som får en like positiv mottagelse hvis den kommer tus-lende inn i hagen i skumringen. Og vår velvillige innstilling til piggsvinet går helt tilbake til forhistorisk tid.

Holder til i bebygde trakterAllerede i steinalderen var det pigg-svin på svenske øyer som Orust og Gotland. Det er helt usannsynlig at de skulle ha klart å ta seg dit på egen hånd. Men hvorfor ville mennes-kene allerede da så gjerne ha pigg-svin i sin nærhet at de tok dem med seg? For at de skulle ta hoggormer? For å spise dem – slik man ennå i dag gjør i enkelte kulturer? Fordi dyrene rett og slett er koselige? Trolig får vi aldri noe sikkert svar på dette spørs-målet. Også på mange norske øyer og i de nordlige delene av utbredel-sesområdet er piggsvinet etter alt å dømme innført av mennesker. I dag finner man piggsvin nesten bare i bebygde områder, spesielt i parker og villahager. I hagene er det ofte mat og overvintringsste-der, og dessuten er det betydelig mindre risiko for å støte på rovdyr der. Blant rovdyrene er grevlingen den største fienden. Piggsvinet har i praksis ingen mulighet til å over-leve i trakter der grevlingbestanden er sterk. Mange piggsvin blir også drept i trafikken, men trafikk utgjør nok likevel bare en mindre trussel for bestanden.

Piggsvinet liker naturtomter det alt får vokse vilt.

Piggsvinets avføring har en viss likhet med mårdyrenes.


INSEKTETERE 151


154 SELER

FAKTA OM STEINKOBBEN

kroppslengde: maks. nesten 2 meter, hannen størst.

vekt: opp til 120 (i ekstreme tilfeller ca. 150) kg.

levealder: opp til 30 (maks. drøyt 40) år.

paring: i juli, drektighetstid ca. 11 måneder.

antall unger: 1.kosthold: fisk, blekksprut, krepsdyr.

Steinkobben forekommer i havområder på den nordlige halvkule (også i Stillehavet). Den europeiske utbredelsen strekker seg fra det nordlige Spania og helt opp til Nord-Norge. Arten er alminnelig langs hele norskekysten, og den er mest tallrik i Møre og Romsdal fylke. Det er også en liten, isolert bestand på Svalbard.

STEINKOBBEPhoca vitulina

Steinkobben – som er Bohusläns of-fisielle landsdelsdyr – er det sørlige Skandinavias i særklasse vanligste sel. Arten er likevel mindre tallrik i Norge enn mange tror – tellinger på 2000-tallet har konkludert med at det er godt under 10 000 stein-kobber på norskekysten. Den viten-skapelige artsbetegnelsen vitulina betyr kalveaktig og viser til hodets runde form. Steinkobben er ganske stille av seg, og den vil ha en anelse varmere vann enn de andre nordeu-ropeiske selene. Det er først og fremst i kystom-råder man treffer på steinkobben. Selv om den i likhet med våre øv-rige seler kan dykke til mer enn 100 meters dyp, trives den best i litt grunnere farvann, og området kan godt være beskyttet – et annet navn på steinkobben er fjordsel. Når steinkobben går på land, trives den like godt på svaberg og skjær som på sandstrender. Enkelte dyr trives også i havneområder – på engelsk kalles arten «harbour seal». Det hender også at steinkobben svømmer oppover elver, mange mil fra havet. Men siden de kan være under vann i opptil 20 minutter, kan de lett passere forbi et sted uten å bli oppdaget.

Foretrekker fiskEn voksen steinkobbe spiser nor-malt 3–4 kg fisk per døgn. Hoved-sakelig handler det om ulike arter av torskefamilien (torsk, sei, lyr, hvitting, osv.), men også sild er et-tertraktet føde. I tillegg spiser den små blekkspruter samt reker og en-kelte andre krepsdyr. Noen ganger

kan man til og med se steinkobber forsøke å ta sjøfugl, men som regel er denne jakten mislykket. Steinkobbens konsum av fisk har selvfølgelig ført til konflikter med fiskerinæringen. I Kattegat og Skagerrak har for eksempel selbes-tanden i lange perioder vært oppe i 15 000 dyr eller mer. Det innebæ-rer at selen har spist over 50 tonn fisk per dag, noe som naturligvis får konsekvenser. Men enda større irritasjon har nok de selene forår-saket som har spesialisert seg på å plyndre og delvis ødelegge ruser og liknende. Ødeleggelsene har ført til at man har begynt å utvikle selsikre fiskeredskaper. Steinkobben var tidligere et vik-tig jaktbytte for befolkningen langs kysten. Menneskene var i praksis de eneste skapningene som selene trengte å frykte – i tillegg til spekk-hoggeren. Seljakten ga kystbefolk-ningen skinn, spekk og kjøtt av høy kvalitet.

Ikke lett å være selungeSteinkobbehunnene yngler gjerne på små holmer med sandstrender i de ytre delene av våre skjærgårder. Ungene fødes i juni og er mørke som foreldrene, ikke hvite som hos våre øvrige seler, og de dier i 3–6 uker. Ammingen er en skikkelig slankekur for moren, som mister en tredel av sin egen vekt i denne peri-oden. Ungen øker derimot sin vekt fra 10 til 30 kg på den samme tiden, det vil si nesten én kilo per dag. Når den er blitt avvendt, må den klare seg selv. Det er også først da at den kan legge ut på lange svømmetu-rer i kaldt vann, noe som krever et beskyttende spekklag. Ungen gjen-


SELER 155

nomførte likevel kortere svømme-turer allerede i de første dagene i sitt liv. Omstillingen er imidlertid vanskelig – mindre enn annenhver unge overlever fram til etterårs-alderen.

Hviler i vannSiden steinkobbene gjerne besøker grunne, kystnære farvann, kan man med litt flaks se dem når de sover i vannet. Dyrene ligger da stille på rygg på bunnen. Mens de sover, sti-ger de opp til overflaten med noen minutters mellomrom for å puste, og så synker de sakte tilbake til sine hvileplasser. Dette fenomenet

studerer man selvfølgelig enklest i dyreparker.

Selpest – en dødelig virussykdomI 1988 ble steinkobbebestanden i de nordiske farvannene rammet av et virus, nær beslektet med valpesy-ken. Infiserte dyr, spesielt de yngre, fikk blant annet alvorlige lunge-skader og gikk en smertefull død i møte. På norskekysten rammet dette steinkobber nord til Møre og Romsdal. Det har vært nye utbrudd av selpest etter dette, hvorav det største var i 2002, men konsekven-sene har ikke vært like dramatiske. Et slikt forløp er typisk for mange

viltsykdommer. Årsaken er at ande-len resistente dyr øker etter hvert utbrudd. Dette er en naturlig følge, for det er jo nettopp slike individer som overlever, og som kan føre sine anlegg videre. Også hunder kan bli smittet av viruset, men ikke men-nesker.

Steinkobben liker å hvile på skjær og svaberg.


Torkel & Elisabeth Hagström Bo Lundwall

nordenspattedyr

i denne vakre boken presenteres alle de ville pattedyrene som regel-messig forekommer i Norden, i tillegg til flere som lever i tilgrensende områder og kan betraktes som tilfeldige gjester hos oss. Totalt beskrives 116 arter – alt fra de staselige hjortedyrene til uanselige smågnagere. Også pattedyrene i havet, som seler og hvaler, er tatt med.

Gjennom detaljrike illustrasjoner og interessante tekster kan du lese om dyrenes livsmiljø, vaner, forplantning og favorittføde. For alle arter finnes det fakta om blant annet kroppslengde, vekt og antall unger. I tillegg er det utbredelseskart som angir hvilke områder man kan treffe på de ulike arte-ne. Boken er bearbeidet for norske forhold av zoolog Per Ole Syvertsen.

Torkel og Elisabeth Hagström har i mer enn 30 år vært tilknyttet Göteborgs Naturhistoriska Museum. De har lang erfaring i å skrive popu-lærvitenskapelige tekster.

Bo Lundwall har i mange år arbeidet med dyre- og naturmalerier. Maleriene hans er representert i flere svenske og amerikanske bøker. I til-legg finnes de på frimerker.

Per Ole Syvertsen er zoolog (M.Sc.) med spesiell interesse for pattedyr, fugler, faunakartlegging og biogeografi. Han er konservator ved Helgeland museum, naturhistorisk avdeling.

Hagström

• Lundw

all no

rden

s patt

edyr

nordens pattedyr

Documents