Denne leseprøven inneholder kapitlene 1 og 6 i boken

«Mannen som ikke ville»

Dette er en fiktiv beretning. Navn, karakterer, steder, lokaler og hendelser er enten et produkt av forfatterens fantasi eller så er de brukt i en oppdiktet sammenheng. Enhver likhet med virkelige personer, levende eller døde, er helt tilfeldig.

Nova Forlag AS, 2013

www.novaforlag.no

Om boken Noen sier at de som har beina godt plantet på jorda, ikke kommer av flekken. Da kan man jo også tenke at de må ha opplevd noe som har ført til at de bestemte seg for å plante beina akkurat der de har gjort. Kjell Hansen er 54 år, singel, syklist og arbeider som sjokoladepakkemester ved avdelingen for delikatesser ved sjokoladefabrikken. Han er verken tynn eller tykk, og har normalt utseende. Håret er fyldig og mørkt, og han har blå, vakre øyne. Han bor i Oslo, i en toroms blokkleilighet. Og er sånn skapt at han generelt ikke vil noe som han ikke har bestemt selv. Her beskrives en arbeidsdag, og en del tilfeldige hendelser i hans liv.

Hvorfor lese denne boken? Denne feelgoodromanen får deg til å mimre over dine egne opplevelser. Humrer du deg smilende og gjenkjennende gjennom historiene om hva Kjell Hansen har opplevd fra han var en liten bajas i gata til han ble en av veteranene på sjokoladefabrikken, så er det meningen med boken oppnådd. Dette er en bok du skal kose deg med. Vidar H. Andersen har med sin vågale og naivistiske skrivestil oppnådd og bli sammenlignet med den suksessrike svenske forfatteren Stieg Larsson som skrev triologien om Lisbeth Salander av flere og flere lesere av hans krimdrama «Mysteriet». Forfatteren har en særegen litterær stemme som leserne hyller. I denne boken blir han sammenlignet med forfattere som Erlend Loe, som blant mye annet har skrevet suksessen «Naiv super», og Jonas Jonasson med sin formidable suksess «Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant». Helt til slutt i denne leseprøven kan du lese noen anmeldelser av denne fantastiske boken så langt.

Lykke til med lesingen.

Kapittel 1 Så hadde det skjedd igjen. Døren på uteboden var brutt opp. Kjell sukket høylytt og ante det verste. Han så granskende på den ødelagte dørkarmen, som var revet i stykker med rå kraft. De brunbeisede plankene var splintret, og det hvite treverket innenfor beisen lyste mot ham. Han ventet litt før han tok tak i døren, og lurte veldig på om han skulle ta seg bryet med å ringe politiet denne gangen. Men han kom til at det ikke hadde noen hensikt. Det kom ikke til å rykke ut kriminalteknikere i hvite drakter. Ingen fingeravtrykk ville bli avslørt i en database over byens kriminelle småhjerner. En eller annen stemme ville sukkende si at saken var registrert, og deretter ville en eller annen sliten politiansatt velge skriveskuffnummer et eller annet på laserskriveren som inneholdt de arkene som henleggelser skulle skrives på. Og brevet om henleggelsen ville komme i posten om få dager. Kjell løftet armen og tok tak i håndtaket. Helt bevisst at han nå hadde ødelagt alle eventuelle fingeravtrykk som kunne bidra til å oppklare ugjerningen. Innenfor så han at hans største frykt hadde vært grunnløs, og pustet lettet ut. Den sorte DBS-sykkelen sto hel og fin inntil veggen der inne. DBS-sykkelen var faktisk det eneste Kjell hadde i uteboden sin. Og der sto den urørt. Ikke en skramme hadde den fått. Han tok den ut og kikket litt nøyere for å være sikker. Gransket rammen, hjulene, pedalene, setet og bagasjebæreren. Den var akkurat som i går. Ingen skade eller ripe i den litt slitte fine sorte lakken. Han testet ringeklokken. Den var hans beste våpen mot overivrige fotgjengere som så altfor ofte forvillet seg over i sykkelfeltet på gangveien. Den virket perfekt, og han smilte litt for seg selv. Så var ikke dagen helt ødelagt likevel.

Når han senere kom hjem fra arbeid, ville den pliktoppfyllende vaktmesteren ha reparert døren, og alt ville være som før. Det var ikke første gangen uteboden hadde blitt brutt opp, nemlig. Altfor ofte var det småkriminelle slasker med utgåtte hockeysveiser som drev rundt i området og fant på djevelskap og rent hærverk. Kjell festet den lille brune lærvesken sin bak på bagasjebrettet. Det begynte å bli litt slitt, bagasjebrettet. Han hadde lenge vurdert å skifte det ut. Men det hadde ikke blitt noe av det ennå. Kjell satte rutinert på seg sykkelklemmene nederst på leggene. Han ville ikke risikere å få olje fra kjedet på buksen sin. Kjedet på sykkelen var velsmurt og nytt for fem år siden. Han sjekket om bremsene virket, og tenkte samtidig med gru på den gangen bakbremsen sviktet. Den gangen hadde han bare kunnet bruke bremsen på forhjulet, og det hadde nesten gått forferdelig galt. I lovlig fart nedover gangveien hadde han da måttet bremse for en uvettig mor med barnevogn, som hadde rotet seg over i feil felt. Hun spaserte i den delen av fortauet som var tydelig merket med et symbol som så ut som en sykkel, og var adskilt fra det feltet man skulle spasere med en langsgående hvitmalt stripe på det brede fortauet. Iblant var det folk som rotet seg over i dette, for dem, farlige feltet. Selvfølgelig kunne han ha svingt ut i fotgjengerfeltet. Men Kjell drev ikke med slike ulovligheter, og han kunne lett ha havnet i den knipen det ville være, at den uvettige moren plutselig svingte tilbake i det feltet igjen. Så han ringte med klokken de nødvendige to gangene, og damen snudde seg forskrekket mot ham. Hun så sur og uflidd ut, og Kjells første tanke i denne utrivelige situasjonen som hadde oppstått så raskt, var merkelig nok at dette var en alenemor som hadde forsovet seg og nå stresset i vei til en eller annen

dyr, privat barnehage. Han trykket inn bakbremsen, men ingenting skjedde. Hindringen i form av forsovet, sur dame nærmet seg raskt, og han trykte inn forbremsen i siste liten. Men siden farten var helt på kanten av det lovlige i området, var bare én brems litt for lite til å stoppe sykkelen. Han svingte ut i veibanen, og skapte dermed en slik situasjon som bilister absolutt hater i morgentrafikken. Han ble med ett en forhatt syklist, som enhver bilist gladelig ville ha jaktet på hvis det hadde vært lovhjemmel for en slik aktivitet. Men det var det heldigvis ikke, og bilbremser ble raskt tråkket helt inn, til pedalene dunket i gulvplater laget av resirkulerte ølbokser og annet metall, og brede bildekk montert på skinnende felger skrek mot asfalten. Metalliske og tydelige dunk nådde ørene hans, selv om hørselen var noe nedsatt inne i sykkelhjelmen, da kjedekollisjonen var et faktum bak ham. Han sneide nesten inn i skjermen på en Volvo stasjonsvogn, og øynene hans møtte et øyeblikk den rasende sjåførens. Han satt med mobiltelefonen i den ene hånden og hadde et blikk som var like drepende som hos en kristen egyptisk demonstrant omringet av muslimer på krigsstien. Kjell så en skjev kantstein lenger fremme og tok sikte på den. Den hadde vridd seg, slik at det var dannet et lite mellomrom. En eller annen kommunal veiarbeider hadde gjort en ytterst dårlig jobb, og Kjell priste seg lykkelig for det, med blikket låst til denne redningen bort fra veibanen. Han fikk vrengt forhjulet over den, og var igjen trygg i sykkelfeltet, der han syklet videre med litt lavere fart. Bevisst de dårlige bremsene ville han ikke ta noen sjanser, og svingte over den lille broen som han passerte hver dag, og inn i den grønne parken med alle trærne. Parken der han om sommeren kunne gå av sykkelen på hjemveien og beundre de smekre studinene mens de solte seg. Han stoppet og pustet ut, og da han rettet blikket mellom trærne i den ene

enden av parken, så han at trafikken sto stille borte på veien. Folk hadde gått ut av bilene sine, og damen med barnevognen sto og kjeftet på alle rundt seg, og pekte mot broen der Kjell hadde forsvunnet. En lang laban med gelé i håret sto og gestikulerte bak sin grønne metalliclakkerte BMW, mens damen som hadde vært sløv nok til å treffe det utstående eksosanlegget hans med fronten på sin lille Ford Fiesta sto og gråt. Kjell følte ikke noe ansvar for at det hadde skjedd en kjedekollisjon. Han var veldig innforstått med trafikkreglene. Selv om han ikke hadde sertifikat for bil, visste han utmerket godt at en av de viktigste reglene er å holde avstand. Han gikk av sykkelen og sjekket bakbremsen. En liten gren med noen avslørende små grønne blader var klemt mellom vaieren og staget som sørget for at bremsen virket. Han noterte seg bak øret at han måtte ta en alvorsprat med vaktmesteren senere. Hadde han klippet den lave hekken skikkelig ut mot fortauet, hadde ikke Kjell kommet borti den på vei ut med sykkelen sin. Og han hadde garantert kjent et lite rykk i rammen da han syklet av gårde denne dagen. Han tok ut den lille grenen og la den i vesken sin. Vaktmesteren lovet bot og bedring da han tok opp saken med ham. Etter denne hendelsen sjekket Kjell alltid bremsene før han la i vei. Og vaktmesteren hadde fjernet den ytterste delen av hekken, sånn at slike farlige situasjoner ikke skulle oppstå igjen. Men nå virket bakbremsen og alt det andre tekniske på hans kjære DBS, så han satte seg på setet og syklet av sted. Han kastet et lite blikk på den ødelagte døren til boden på vei ut gjennom porten, og konsentrerte seg så om den økende trafikken. Dette var en viktig dag på arbeid, og han hadde absolutt ikke tenkt å komme for sent. Kjell hadde ikke kommet for sent på jobben en eneste gang på over tretti år,

og han var fast bestemt på at det aldri skulle skje heller. Han tilbakela den vante ruten til arbeid, og parkerte på plassen sin. Inn mot veggen, under takfremspringet. Han hadde tatt over denne plassen etter den gamle arbeidsformannen som hadde sluttet for mange år siden. Det var den beste plassen. Når det regnet ble sykkelen stående i skjul, og ble aldri våt og ekkel å sykle med. Han tok frem den slitte handleposen han hadde i lommen, og la den over setet. Det var greit å dekke det til slik at det var beskyttet. Man visste jo aldri. Plutselig kunne det komme en due eller en katt. Eller noen kunne til og med bli fristet til å lene seg på sykkelsetet når de var ute og tok seg en røyk. Glør kunne fort brenne hull i setet. Han tok vesken av bagasjebrettet og gikk inn i gangen utenfor garderoben. Der fant han frem kortet sitt, fra høyre bukselomme, og dro det gjennom kortleseren. Nå ble det registrert at han var på arbeid og at han var ti minutter tidligere ute enn de fleste andre. Å ha god tid før man begynner arbeidsdagen syntes Kjell var en nødvendighet. Han gikk til skapet sitt innerst i rommet. Da han begynte å arbeide her på sjokoladefabrikken, hadde han fått tildelt et av nybegynnerskapene som var nesten helt ytterst mot inngangen. Nå hadde han det skapet som alle ville ha. Det innerste. Det var perfekt plassert, langt fra toalettet, som det av og til luktet litt for mye fra. Kjell likte svært dårlig slik lukt som kunne sive ut fra toalettet. Dessuten var det ikke innsyn til denne skapplassen, og han kunne skifte i fred og ro. Når han åpnet døren, ble den som en liten vegg som han kunne stå bak. Kjell elsket dette skapet. Han tok av seg sykkelklemmene og plasserte dem sirlig på hyllen øverst, litt til venstre for midten. Jakken og buksen hengte han på knaggene i skapet, før han tok på seg de hvite arbeidsklærne. Han rettet på dem til han følte at de satt skikkelig, og satte på seg hårnettet. Hygiene var veldig viktig

på sjokoladefabrikken. Hår i sjokoladen ville umiddelbart gi utslag i de månedlige salgsrapportene. Kjell forsto det godt. Hår i sjokoladen måtte jo være noe av det hesligste man kunne komme over, syntes han. For noen år siden hadde det begynt en ung, langhåret mann på fabrikken. Han hadde fått sommerjobb i kokeriet, og skulle bare være der en måneds tid. Han hadde forårsaket en skikkelig nedgang i salgstallene for delikat sjokolade. I et selskap hos en av byens bedrestilte borgere hadde en fin frøken dratt et langt hår ut mellom tennene. Noen fotografer fra den kulørte pressen var beklageligvis til stede og foreviget øyeblikket. Bildet ble publisert på side fem i et av disse sladrebladene. Etter denne hendelsen hadde ledelsen passet godt på at ingen langhårete ble ansatt. Kjell tok på seg de hvite verneskoene og lukket skapet sitt. I dag skulle de sette ut i livet denne nye ideen som var vedtatt. En gruppe med forståsegpåere hadde funnet ut at det var noen som ikke trivdes, og at dette nye tiltaket ville gjøre arbeidsmiljøet bedre. Noen hadde tydeligvis klaget og lagt frem denne galskapen for ledelsen. Kjell var aldeles ikke så sikker på at det var riktig å gjennomføre dette tiltaket. Han hadde arbeidet på fabrikken i over tretti år, og trivdes både med arbeidsmiljø og kolleger. Ikke det at han snakket så mye med dem, men med tanke på at han hadde gått fra å arbeide i et miljø bestående av bare nordmenn til å arbeide i et nærmest internasjonalt miljø mange år senere, var han fornøyd. Før hadde han kolleger som het slikt som Ola, Frank og Gudrun. Nå var det mest navn som Pjotr, Kim og Muhammed. Men noen hadde altså funnet ut at de måtte bytte arbeidsplasser internt. De skulle bytte hver andre uke, og målet var å fremme trivselen. Kjell likte det aldeles ikke i det hele tatt. Nå skulle han skifte plass, og sikkert gjøre en

jobb han hadde arbeidet for å komme seg bort fra tidligere. Men han ville selvfølgelig finne seg i det og gjøre som sjefene sa, slik som han alltid gjorde. Kjell var jo en pliktoppfyllende mann. Han gikk inn i gangen mellom garderoben og produksjonslokalet. Der ventet han til døren bak ham ble lukket, og gikk inn gjennom den neste. Det skulle ikke under noen omstendigheter være åpent mellom garderoben og produksjonslokalet. Det kunne føre til at bakterier og andre uhumskheter snek seg inn og ødela sjokoladen. Kjell passerte de båndene der vanlig sjokolade ble pakket. Selv arbeidet han på avdelingen for delikatesser. Selvfølgelig hadde han ikke arbeidet der alltid. Som de andre veteranene hadde han startet ute på rampen. Han hadde lempet sjokoladeesker i en tid, før han fikk jobb i pakkeriet. Han hadde ikke steget i gradene gratis, Kjell. Han hadde arbeidet for det, og etter hvert fått ansvar inne på kvalitetsavdelingen. Han var stolt av arbeidet sitt, og mange misunte ham. Han kunne føle blikkene når han tok i døren inn dit, før han forsvant ut av syne for dem. Og da følte han seg faktisk viktig på arbeidsplassen. En gang imellom kom noen bort til ham i kantina og spurte om det ikke var en ledig plass der inne på avdelingen hans. Kjell var ikke i posisjon til verken å kunne love eller snakke frem noen som helst. Ikke for det at han ikke kunne ha gått til sjefen og snakket godt om noen, og sikkert fått dem inn på avdelingen. Det var bare det at det ville føre til at han ble den som alle skulle snakke med for å få noe til å skje. Og nettopp det var Kjell totalt uinteressert i. Da var veien kort til å bli bedt om å være tillitsvalgt, verneombud og vara ditt og vara datt. Det hadde han brent seg på før. Han ville i det hele tatt ikke gjøre noe annet enn det han fant på selv, Kjell.

Kjell hadde helt ufrivillig blitt valgt inn i borettslagstyret for nesten ti år siden. Han ble innvalgt for en toårsperiode, og det ble de verste to årene i hans liv. Maset hadde startet allerede dagen etter valget. Det hadde vært spørsmål om han kunne gå inn for å plante nye trær i den felles hagen, om verandaene skulle bygges ut snart, om det skulle asfalteres inne i carportene og alt mulig annet. Kjell hadde ikke noe imot disse tingene. Men han ville ikke være den som skulle ordne med det. Grunnen til at han ble foreslått og innvalgt, var for ham ganske så overraskende. I forskriftene sto det at enhver som bodde i borettslaget kunne velges inn i styret. Han hadde undersøkt lovligheten av dette, og funnet ut at han rett nok kunne ha nektet og vunnet i en eller rettsinstans. Men det ville bare ha ført til en masse styr hvis han hadde nektet. Så etter å ha tenkt seg om, og også vurdert det slik at han ikke kom til å bli valgt igjen på meget lang tid, fordi borettslaget var så stort at noen andre måtte påta seg vervet i årene fremover, sa han ja. Selvsagt kunne han komme i den situasjonen at det ble stor gjennomtrekk av beboere, og igjen bli innvalgt, fordi de nye ville være for uerfarne. Men han anså det som lite trolig. Styrets formann hadde fortalt ham at det var kutyme at ingen ble valgt mer enn én gang. Han selv satt gjerne som formann i mange år, fordi han fikk betalt for det. Pensjonert som han var, hadde han tid til slikt. Og han la til at han nesten var overkvalifisert til vervet, men at noen jo måtte ta ansvar. Kjell hadde sagt seg enig, og bestemt seg for å være enig med formannen i alt. Da ville han nok komme seg skadefri gjennom de to årene. Men det gikk ikke helt etter planen. Borettslagsformannen sviktet ham ved å dø etter bare fem måneder i vervet, og en overivrig hjemmeværende husmor, innflyttet fra Bergen, så sitt snitt til å gjøre karriere i hovedstaden. Hun var innvalgt som nestformann, og tok

over rollen som formann som om hun hadde gjennomført et kupp i en større afrikansk stat. Diktatorisk og skarrende bestemte hun i hytt og pine, tok avgjørelser uten avstemming, og dikterte den stakkars vaktmesteren både morgen og kveld. Kjell følte at han hadde endt opp i et mareritt. Beboerne delte seg i flere grupperinger. En gruppe ville ha fjernet denne matronen fra Bergen, en annen støttet henne fullt ut. En tredje gruppering valgte å være like nøytral som Sveits og Sverige. De ville bare bo der i ro og ikke bry seg med den pågående maktkampen i det gitte geografiske området. Kjell hadde sin fulle hyre med henvendelser og merkelige innspill. Blant annet hadde en nabo for første gang bedt ham inn på kaffe, og så prøvd å overtale ham til å gå inn for at kommunen skulle betale husleien hans. Kjell hadde forklart at han ikke kunne påvirke de kommunale avgjørelsene, og det endte med at han høflig, men bestemt ble bedt om å forlate naboens bolig. Det toppet seg da den bergenske diktatoren kastet ut mannen sin. Han hadde vært så uheldig å si seg enig i et forslag som hun var imot. Og det rett under verandaen, mens hun sto inntil veggen over ham og hørte alt han sa. Kjell så aldri mannen igjen etter at han hadde flyttet ut. Det første møtet etter denne hendelsen ble behørig brukt til å diskutere beboernes tillit til styret. Etter dette forholdt Kjell seg som, ja, nettopp Sveits og Sverige. Han inntok en slags nøytral holdning, og unnlot å kommentere det meste. Han ble en som bare var til stede på styremøtene, uten å tilføre noe som helst. Selvfølgelig var ikke dette noen god løsning. Han kom raskt i en situasjon der hans stemme ville avgjøre et viktig spørsmål. Diktatoren foreslo at de kunne utsette avgjørelsen til neste møte, og smilte faktisk til ham. Ettersom Kjell slett ikke var dum,

skjønte han straks hvor hun ville med dette forslaget. Han så med gru for seg at hun ville komme på kveldsbesøk og prøve å påvirke ham. Kjell hadde ikke noe spesielt imot å få besøk av skilte kvinner på kveldstid, men denne matronen ville han ikke ha innenfor dørene. Han lente seg tilbake og tenkte seg godt om før han avga sin stemme, og valgte det alternativet som var best for ham selv, til den tapende parts store irritasjon. Han begynte å bli desperat etter å komme seg ut av denne forferdelige situasjonen han hadde kommet opp i. Å være styremedlem i borettslaget hadde han overhodet ikke tenkt på den gangen han arvet leiligheten etter sin mor. På møtet hadde han valgt det alternativet som diktatoren hadde gått inn for, og kveldsbesøket ble et faktum. Hun kom og banket forsiktig på hos ham, og ålte seg inn i leiligheten hans. Plutselig hadde hun tryllet frem en flaske vin fra den røde hjemmestrikkede vesken hun hadde over skulderen, og frekt og freidig funnet frem hans mors fineste vinglass og skjenket opp til dem begge. I kantina på jobben hadde Kjell snappet opp at kvinner blir ekstra lystige av rødvin. Han grøsset og skålte med henne. Hun drakk nesten hele flasken selv mens hun la ut om livet sitt, og om hvor ensomt det var å bo alene. Kjell prøvde å komme til med noen kommentarer, men det ble mest ja, jaha, nei og akkurat. På forbausende kort tid manøvrerte hun seg over fra godstolen til Kjell i sofaen. Hun luktet av billig såpe på tilbud, og håret var grått ved røttene og farget svart ellers. Han prøvde så godt han kunne å komme seg unna, men ble stoppet av en krafsende hånd på låret. Kjell hadde ikke opplevd så mye grafsing på seg selv opp gjennom årene, og ble derfor effektivt forført av denne halvfulle, lystige nymfen fra Bergen. Utpå natten hadde han overtalt henne til å gå hjem,

og åpnet vinduene for å lufte ut elskovens svette lukter. Han hadde lukket dem for at forbipasserende naboer nedenfor ikke skulle høre de lystige utbruddene hennes. Kommentarene, dialekten og den hvinende stemmen var ikke til å ta feil av. Han trodde ikke noen hadde fått med seg galskapen, og lot selv som ingenting på neste styremøte. Etterpå kom hun ikke på døren hans igjen på en stund, og da hun kom, lot han som han ikke var hjemme. En kveld da han kom hjem etter å ha arbeidet overtid, kjente han igjen lydene hennes som strømmet ut gjennom et åpent vindu i andre etasje i naboblokken, som tilhørte samme borettslag. Han pustet lettet, og lovpriste den stakkaren som nå hadde tatt på seg oppgaven med å tilfredsstille dette vestlandske overkåte fruentimmeret. En lørdag ettermiddag da Kjell sto utenfor boden sin og skiftet dekk på sykkelen, kom han som var kasserer i borettslaget. Nå var det gått nesten ett og et halvt år av perioden han var innvalgt for, og kassereren hadde funnet ut at fru styreformann hadde begynt å bruke borettslagets konto som sin egen. Kjell ville helst ha vært nøytral i denne saken også, men innså raskt at han ikke kunne det, fordi han da kunne risikere å bli betraktet som medskyldig. Han måtte stille seg på kassererens side. Det ble selvsagt svært vanskelig å løse situasjonen. Istedenfor å legge seg flat og innrømme all skyld, kranglet og raste bergenseren noe helt voldsomt. Kassereren ble beskyldt for å ha laget kvitteringene fra IKEA selv, hjemme på sin egen datamaskin. Og alle andre ble i tur og orden hudflettet av tornadoen fra Bergen, og hun nektet å trekke seg som formann. Revisor og politi ble innblandet, borettslaget måtte hyre en advokat, og omsider ble hun kastet fra styret. Kassereren tok over som styreformann, og hverdagen ble

igjen rolig i borettslaget. Det ble slutt på merkelige innspill og konspirasjoner. Folk kunne igjen legge seg på fellesområdet og slappe av i solen, uten å risikere å bli deltakere i den lokale politiske maktkampen som hadde splittet dem i nesten to år. Kjell imøteså sin egen avgang i styret med stor glede. Han var utrolig lettet over at dette marerittet endelig var over. Det siste han gjorde, var å foreslå den som hadde foreslått ham til styret som kandidat til det nye styret. Han hadde lært leksen sin. Og da de som forespurte ham forsiktig i kantina på jobben fikk til svar at han ikke kunne påvirke noe som helst, mistet de fort interessen.

Kapittel 6 Kjell skiftet stilling der han sto ved samlebåndet, og la merke til at Pjotr lenger nede ved båndet kikket på ham, så han kikket spørrende tilbake. Pjotr nikket bare til ham og fortsatte å arbeide. Det gikk opp for Kjell at det kanskje var Pjotr som hadde foreslått for ledelsen at de skulle bytte på arbeidsoppgavene, og at han nå kunne være ute etter Kjells plass ved båndet. Han kikket raskt på ham igjen, og så at Pjotr holdt øye med ham. Det måtte være ham, trodde Kjell. Nå sto han nok der og memorerte hva Kjell gjorde, slik at han lett kunne beherske i arbeidsoppgavene hans. Kjell bestemte seg for at han skulle få slite for å få hans plass. Han skulle faktisk aldri få hans plass, bestemte han seg for. I tretti år hadde han arbeidet på fabrikken, og ikke for at det skulle komme en Pjotr og ta over plassen hans, nei. Men det ville bli vanskelig å forhindre det hvis ledelsen på tross av den alvorlige ulykken på den andre avdelingen bestemte seg for å gjennomføre den nye ordningen. Han måtte gjøre dem oppmerksom på at slike ulykker ville føre til produksjonstap. Da ville han kanskje klare å hindre at denne idiotiske ideen ble gjennomført. Han ble mer og mer sikker på at det var Pjotrs forslag. Det kunne ligne ham å finne på noe slikt for å berike seg selv og komme seg frem i verden. Kjell var jo bevisst at å være sjokoladepakkemester var noe som ikke hvem som helst passet til. Han ble stående og betrakte Pjotr litt, mens han arbeidet automatisk. Plutselig løftet Pjotr blikket, og Kjell ble helt overbevist om at det var ham. Han så det på ham, at han skjønte at Kjell forsto det. Han nikket bare til ham, og bestemte seg for å fritte ham ut i pausen. Båndet stoppet, og den etterlengtede ettermiddagspausen

var et faktum. Noen som sto ved båndet skyndte seg av sted for å hente kaffe, mens andre gikk ut for å trekke frisk luft i de femten minuttene pausen varte. Noen tok frem sigaretter, andre tobakk som de rullet røyk av, og Kjell passet på å stå ved siden av Pjotr. Han nevnte for ham at det kanskje ikke var så dumt å bytte arbeidsoppgaver, og Pjotr gikk straks rett i fella. Han ble opprømt over at noen andre også mente som ham, og la ut om at det var hans forslag. Kjell pratet ham etter munnen, og Pjotr fortalte at han hadde tatt opp saken med ledelsen på eget initiativ. Han hadde oppsøkt de nye konsulentene på kontoret og rett og slett bare lagt frem sine tanker om hvordan arbeidsmiljøet kunne forbedres. Kjell berømmet ham ikke i samtalen han hadde med ham, og Pjotr burde kanskje skjønt hva som ville komme. Kjell ba om de andres oppmerksomhet, og sa i en hyggelig tone at det var Pjotr som hadde lansert forslaget. Ingen kunne etterpå komme og si at han hadde vært ondsinnet da han forklarte sammenhengen. Pjotr fikk så ørene nesten krøllet seg bakover av de andre, og Kjell smilte inni seg da han hørte på dem. De kalte Pjotr for sviker, idiot, jævla syking og egoist. Pjotr så på Kjell, og Kjell trakk forståelsesfullt på skuldrene og sa at Pjotr kanskje skulle ha spurt de andre før han gikk til ledelsen med et slikt forslag. Pjotr bråsnudde og gikk inn til båndet igjen, og sto der med nedslått blikk da de andre kom inn. Da Kjell var på plass, så han lenge på Pjotr, helt til han snudde seg mot ham. Da ga Kjell ham et blikk fullt av forståelse. Pjotr smilte litt til ham, og skjønte ikke hva Kjell hadde gjort. Han hadde avslørt ham, samtidig som han ikke fremsto som noen fiende. Nå hadde Kjell bukta og begge endene i forhold til denne ene svikeren, som han anså Pjotr for å være. Det var ikke første gangen Kjell hadde taklet slike typer i livet sitt. Etter tretti år på fabrikken var han ganske herdet mot slike utspill. Han

konsentrerte seg om sjokoladen igjen, og falt inn i den vante rytmen. Tankene begynte å gå mot tidligere opplevelser igjen, og han husket den gangen han møtte en skikkelig sviker i sin ungdom. Guttene i gata hadde funnet ut at en gammel bygård sto forlatt og fraflyttet. Denne bygården var litt bakom de andre husene i gata, og et perfekt sted å oppholde seg. De kom seg inn gjennom en knust rute på baksiden, og utforsket bygget som om de var på skattejakt. Det var fullt av falleferdige møbler med avflasset maling, og gulvene var sprukne, råtne og farlige. En gang tråkket Kjell rett gjennom det, men fikk dratt opp foten før han datt helt igjennom. Han ble selvfølgelig utnevnt til dagens helt for denne snarrådigheten, og et øyeblikk kunne han sole seg i denne glansen. I bygården fant de blant annet gamle aviser og magasiner med bilder av damer i undertøy. Og en dag fant de en hel stabel med pornoblader langt inne i et skap. Ingen av dem hadde sett slike blader før, og de både tuklet med seg selv og lokket med seg jenter inn dit for å tukle med dem. Det ble aldri noe på dem, ingen av dem kom lenger enn til et kyss og en liten, rask berøring av et ungpikebryst. Bladene ble rettferdig fordelt, og gjemt på de hemmeligste steder på diverse gutterom. Jentene ville ikke ha noen av disse bladene, og sa at det var ulovlig å eie dem. Kjell og de andre guttene kunne ikke brydd seg mindre om akkurat det. Det gjorde det jo bare enda mer spennende. En av jentene som de lurte med seg inn i denne bygården, var en deilig, liten lekkerbisken. Det lange lyse håret hang nedover skuldrene hennes, og de blå øynene lyste mot de drømmende, håpefulle guttene, som ville ha gjort hva som helst for muligheten til å kysse denne vidunderkvinnen de betraktet henne som.

Kjell forelsket seg ikke i henne slik som alle de andre guttene. Og nettopp derfor var det vel at han ble den som fikk skylden for det hun gjorde. På en eller annen måte var hun fornærmet over at han ikke behandlet henne på samme måte som de andre guttene. Men for Kjell var det ganske så utenkelig å oppføre seg som en rødmende kløne hver gang hun så på ham med blikket sitt. Han reagerte overhodet ikke på det som de andre guttene kalte forførerblikket. Så det endte opp med at hun ikke snakket så mye til ham, og ikke han til henne heller. De var i samme gjeng, men ikke mer enn det. En søndag de hadde sneket seg inn i huset, tok denne jenta frem noen amerikanske sigaretter med filter. Sigarettene hadde hun stjålet fra sin fars dagligvarebutikk, og tok vant frem en av dem og plasserte den mellom leppene. Hun tok frem en fyrstikkeske, tente med den største selvfølge en fyrstikk og tente sigaretten, mens hun sugde inn røyken. De andre som var til stede, syntes selvfølgelig dette var kjempetøft, og ville gjerne prøve selv. Kjell var den eneste som ikke ville, og hun delte rundhåndet ut sigaretter. Snart var rommet de satt i fylt av en røyksky og hostende jenter og gutter. Ingen ville innrømme at det smakte forferdelig, og dampet i vei. Alle prøvde å se ut som erfarne røykere, og løy om at de hadde prøvd det mange ganger før. Noen løy om at de hadde prøvd hjemme, noen sa at de hadde prøvd mens de var på ferie, mens atter andre bare mumlet noe uforståelig. Kjell satt der og kunne ikke skjønne hvorfor alle sammen påsto at det å fylle lungene med røyk kunne være tøft eller bra. Men det sa han naturligvis ikke. Han ville jo ikke skille seg altfor mye ut. Jenta maste på ham om at han også skulle prøve, men han svarte bestemt nei.

Når det sitter en liten gjeng med ungdommer og røyker for første gang i en fraflyttet bygård full av gamle aviser, vågale magasiner og andre gamle saker, kan det lett oppstå farlige situasjoner. Asken fra de amerikanske sigarettene endte opp på gulvet, og sneipene ble ikke skikkelig stumpet. Og etter kort tid var tragedien et faktum. I det røykfylte rommet oppdaget de det ikke med en gang. Men en umiskjennelig lukt la seg rundt dem. Det var åpenbart ikke lenger bare sigarettrøyk som var i rommet. En av sneipene hadde havnet under en tørr avis på gulvet, og det begynte å utvikle seg ekkel røyk i rommet. Kjell, som hadde luftveiene rimelig fri for sigarettrøyk, merket det først. Han ropte ut at det var begynt å brenne, og panikken spredde seg blant ungdommene. De kastet fra seg resten av sigarettene, rev opp døren og stormet ut. Trekken som oppsto da døren ble åpnet, var nok til at det ble full fyr i avisen på gulvet. Flammene slo opp bak dem mens de stormet ned den gamle trappen for å komme seg ut. Kjell, som hadde bakgrunn fra Røde Kors, tenkte litt annerledes enn de andre, og sprang for å varsle brannvesenet. Han løp rett mot nærmeste telefonkiosk og slo nummeret til brannvesenet, og etter kort tid var gata fylt med sirener og løpende brannmenn. Kumlokk ble fjernet, slanger koblet til brannbilenes pumper, og politi og ambulanse kom også til stedet. Naboer forberedte seg på å evakuere boligene sine, og Kjell og de andre ungdommene sto redde og skremte og iakttok dette forferdelige som skjedde. Jenta som hadde hatt med seg røyk, sto sammen med moren sin og gråt på den andre siden av gata. Kjell så at hun pekte på ham, og tenkte at hun sikkert hadde fortalt at han var den som hadde varslet og reddet hele gata fra å bli tatt av flammene. Så feil kunne han ta. Mens den voldsomme brannen ble slukket effektivt av de topptrente kommunale brannmennene i

asbestdrakter, ble Kjell pågrepet av to strenge politikonstabler. De plasserte ham i baksetet i politibilen, og satte straks kursen for politistasjonen. Kjell forsto ingenting av situasjonen, som plutselig hadde blitt snudd fullstendig på hodet. Han var jo helten som hadde reddet alle ved å ringe og si fra, og nå var han arrestert for å ha forårsaket brannen. Han protesterte høylytt fra baksetet til ingen nytte, og ble plassert gråtende på en naken celle med en madrass på gulvet og et hull i gulvet der han kunne gjøre sitt fornødne. Etter et par timer ble han redd og forskremt hentet inn på et rom, der hans far også var til stede. Han gjorde ikke mine til å ville trøste Kjell på noen som helst måte. Politimesteren var en av farens venner som han hadde stor respekt for, og han var ikke i tvil om at hans egen sønn hadde forårsaket brannen. Kjell bedyret sin uskyld, og fikk fortelle med egne ord hva som hadde skjedd. Politifolkene ble enige om å bringe inn jenta, og etter noen timer med avhør av dem begge brøt hun sammen. Politiet beklaget at de utelukkende hadde trodd på henne, og sa noen alvorsord til ham om å holde seg unna sånne som henne. Jenta hadde pekt ut Kjell for sin mor, som den som hadde tent på. Og han var sikker på at det var fordi han ikke brydde seg noe om henne. Vel hjemme var faren hans merkelig stille og skamfull fordi han ikke hadde støttet Kjell hos politiet. Kjell fortalte alt til sin mor, som lå på sofaen i stua nesten en hel uke etterpå. Faren måtte lage sin egen mat, og Kjell koste seg over den lille hevnen moren gjennomførte på hans vegne. Jenta som hadde sagt at han hadde tent på, ble utstøtt fra gjengen i gata, som den svikeren hun var. Kjell skiftet stilling igjen. Han la vekten på den venstre foten nå, og roterte litt med nakken. Han holdt den ene hånden strakt ned mot låret og bøyde nakken motsatt vei, og gjorde

det samme med den andre siden etterpå. Han ble fort stiv av å stå ved samlebåndet, og han ville ikke gjøre noen feil slik at han ble sykemeldt nå. Da kunne han plutselig oppleve å komme tilbake og finne Pjotr på sin arbeidsplass. Dessuten skulle han jo sørge for at denne tullete omorganiseringen ikke ble noe av. Så det var viktigere enn noen gang å holde seg frisk, mente han. Arbeidsplassen hans var faktisk i fare, slik han så det. Bare én gang hadde Kjell vært sykemeldt i løpet av de tretti årene ved fabrikken. Og den gangen var det nettopp på grunn av nakken. Han hadde glemt å bøye og tøye i flere dager, og resultatet ble at han våknet en morgen med en vanvittig smerte da han snudde seg for å slå av den antikke vekkerklokken som ramlet og ristet som en vill apekatt med en skingrende ringelyd på nattbordet. Det var som om noen stakk en kniv inn mellom nakkevirvlene og vred den rundt. Smertene spredde seg til hodet, og han måtte bare legge seg tilbake på puten. Han hadde ikke sjanse til å komme seg opp av sengen. Heldigvis hadde han telefon på nattbordet, slik at han fikk ringt til jobben og sagt fra at han var syk. Etter noen timer fikk han kreket seg ut i dusjen, og brukte opp alt vannet i varmtvannstanken for å løse opp litt i den stive nakken. Etterpå hadde han tatt en drosje til legevakten, og der hadde de undersøkt ham nøye, og fortalt ham at han måtte ta det med ro. Selv om han kjente seg bedre, sa de, var det viktig at han ikke dro på arbeid og gjorde de samme bevegelsene som hadde forårsaket dette før det hadde gått minst en uke, kanskje enda lenger. Til tross for smertene fikk Kjell en opplevelsesrik uke. Han hadde aldri vært hjemme på dagtid midt i uka før, og oppdaget at det var et yrende liv i hans nærmeste nabolag. Skrukkete og haltende pensjonister med gåstoler og medbrakte kaffekanner inntok

uteplassene sammen med barn og hjemmeværende mødre. Og Kjell syntes det var skikkelig koselig. Etter en uke hadde han blitt kjent med de fleste langt forbi den vanlige hilsingen som han hadde drevet med før. En av de hjemmeværende mødrene hadde sågar kommet med et ganske indirekte forslag om hva hun og han kunne finne på. Han fikk vite at tre av mennene som bodde der, var dratt på jaktsafari sammen og hadde latt koner og barn være hjemme alene. Konene var hellig overbevist om at de tre gubbene veltet seg i mørkhudede eksotiske damer i Afrika mens de var der på denne såkalte jaktsafarien. Kjell gikk på nytt til legevakten og sykemeldte seg en uke til, som ble enda en uke, og til slutt en måned. Den hjemmeværende moren var en flittig gjest hos Kjell denne tiden. Nakkesmertene hans forsvant allerede ved det første møtet. Hun tok for seg av ham, og bedre trening kunne ikke Kjell fått. Det ble en slik livlig elskov at pensjonistene ute på plenen hadde underholdning i lange tider fremover, og Kjell var sikker på at noen av dem ble inspirert også. Han la stadig merke til at tidligere småsure og kjeftende par endret seg til rene turtelduene. De satt og vaglet sammen ute på benkene, og både titt og ofte tok de seg snarturer inn og kom smårødmende ut igjen. Den fyrige hjemmeværende damen delte sine erfaringer med de andre to gressenkene, og en kveld fikk Kjell overraskende besøk av enda en av dem. Etter det korteste forspillet han noen gang hadde opplevd, var han plutselig i seng med det ivrige kvinnemennesket over seg. Hun sto for all aktivitet, og han kunne bare ligge og nyte behandlingen hun ga både ham og seg selv. Mens hun var i full gang, ringte det på døren, og den tredje damen måtte pent finne seg i at det ikke ble noe på henne den kvelden. Imidlertid ga hun Kjell klar beskjed neste dag da de satt ute ved et bord og drakk kaffe, om at det var hennes tur

samme kveld. Kjell følte seg som rene avlshingsten der han ble brukt som erstatning for de bortreiste mennene. Men det kunne selvfølgelig ikke vare. I likhet med Adam var ikke Kjell så lenge i paradis. De tre Evaene forsvant som dugg for solen, og var ikke engang på hils med ham lenger da mennene returnerte solbrune og med koffertene fulle av jakttrofeer og annet rart fra Afrika. Kjell begynte på jobb igjen, og var såre fornøyd med den lille, erotiske ferien han hadde endt opp med.

Takk for at du leste utdragene fra boken!

På de neste sidene kan du se hva noen anerkjente bokbloggere sier om boken.

Hva bokbloggere mener om «Mannen som ikke ville»

Bokbloggeren Rita Myrvang Berg

I lovlig fart nedover gangveien hadde han da måttet bremse for en uvettig mor med barnevogn, som hadde rotet seg over i sykkelfeltet. Denne delen av fortauet var tydelig merket med et symbol som så ut som en sykkel, og var atskilt fra gangfeltet med en langtrukket hvitmalt stripe. Iblant var det folk som rotet seg over i dette, for dem, farlige feltet. Selvfølgelig kunne han ha sving ut i fotgjengerfeltet. Men Kjell drev ikke med slike ulovligheter, og han kunne raskt komme i den knipen det ville være, at den uvettige moren plutselig svingte tilbake i det feltet igjen. Så han ringte med klokken de nødvendige to gangene… Vi kjenner ham alle, en eller annen utgave av Kjell Hansen. En 54 år gammel singel syklist som arbeider som sjokoladepakkemester ved avdelingen for delikatesser ved sjokoladefabrikken. Han vil ikke noe som han ikke har bestemt selv. Barndommen var derfor en utfordring for ham, da faren gjerne ville helt andre ting enn Kjell ville. Som da han meldte ham inn i speideren fordi farens viktige venner hadde sønner der. Eller Røde Kors. Og dette fører selvfølgelig til hendelser som har preget Kjell resten av livet.

I denne boken følger vi Kjell gjennom en helt vanlig dag, og mens han står der ved pakkebåndet på fabrikken tenker han på tilfeldige hendelser som han har opplevd gjennom livet. Vi blir kjent med denne litt anonyme mannen, som ikke gjør noe ut av seg fordi han rett og slett ikke vil… Vidar H. Andersen er en ordkunstner! Måten han skriver på gjør at man kan lese hva det skulle være fordi det er en fryd å oppleve en slik skildring av fullstendig hverdagslige hendelser. Og Kjell er en person det er lett å kjenne igjen og det gjør også denne historien veldig leseverdig. Stillest vann har dypest grunn, sies det – og her får vi kanskje en mulig forklaring på disse anonyme menneskene som omgir oss. De som kan virke kjedelige og pertentlige, men som til tross for hva vi måtte tro trives veldig godt med tingenes tilstand rett og slett fordi det er for skummelt å tenke på at det skulle kunne forandre seg. Dette var en bok jeg virkelig koste seg med, humret meg gjennom og nikket gjenkjennende til – jeg kjenner Kjell, og det er jeg sikker på at du gjør også!

Bokbloggeren Geir Tangen Mannen som ikke ville – En studie i naivisme Gjør dere klar for skolebenken folkens. I dag skal norsklærer Tangen gi dere et lynkurs i litterær naivisme, og utgangspunktet for denne lille seansen er en roman som først ser dagens lys i august. Et skoleeksempel på sjangeren som norsk litteratur knapt har sett siden Erlend Loe briljerte på nittitallet. Vi tar et dypdykk i Vidar H. Andersens “Mannen som ikke ville”. Romanen kommer ut på Nova Forlag i august, samme forlag som i vår publiserte Andersens roman “Mysteriet“. Forskjellen denne gang er at denne romanen (i tillegg til å romme bare en femtedel i omfang) kun blir gitt ut som E-bok. Et valg som forlaget og forfatteren er enige om, og som kanskje en del stusser litt på, sett på bakgrunn av suksessen som “Mysteriet” har i innbundet form. Den diskusjonen lar jeg ligge her. “Mannen som ikke ville” er historien om han som vi alle kjenner, men aldri blir kjent med. Han vi ser hver dag, men som vi aldri legger merke til. Han som gjemmer seg i mengden, og bare flyter med på lasset. Kjell er en av disse. 54 år, singel, og jobber ved samlebåndet på en sjokoladefabrikk. Alltid punktlig. Ryddig, strukturert og totalt uten ambisjoner. Tilsynelatende grå, kjedelig og pregløs. Men … Er det egentlig sånn det er?

I denne historien blir vi kjent med Kjell gjennom en i utgangspunktet helt ordinær arbeidsdag på sjokoladefabrikken, og gjennom hans tankeflukter tilbake i tid til diverse episoder i livet som har satt sine spor. Med disse ordene har jeg allerede satt tankeprosesser i gang inne i hodet ditt. Du har begynt å lure på hva det er som skjer med kjedelige Kjell denne dagen som er så opprivende at det er verdt å skrive en roman om? Svaret får du ikke uten at du fullfører dette innlegget (eller leser boka), og da kun i form av økt sjangerkunnskap. Med andre ord ingen spoilere her… Vidar H. Andersen har en særegen litterær stemme. Det viste han helt tydelig med sin debutroman “Mysteriet”, og han manifesterer dette uttrykket i “Mannen som ikke ville”. Uttrykket er det som i litterære kretser gjerne går under benevnelsen “Naivistisk minimalisme”. Det er godt mulig forfatteren er sterkt uenig i at jeg setter ham i en bås, men jeg tar meg friheten åkke som. Skal vi forstå hva dette uttrykket innebærer så må vi se litt nærmere på de to begrepene “Naiv” og “Minimalisme”. Naiv blir definert som noe naturlig, umiddelbart, barnslig, enfoldig og litt troskyldig. Naivisme handler altså om det umiddelbare, enkle og troskyldige. Blander du dette med minimalisme, som betyr å begrense alt, og kun ta med det nakne, uvaskede og enkle i språket, så står du egentlig med fasiten i hendene. “Mannen som ikke ville” er et prakteksempel på slik litteratur. Det er på høy tid … I norsk litteraturhistorie finner vi nemlig svært få store navn som sitter på denne

grenen. Erlend Loe er vel den største av dem, men vi har også novellister som Kjell Askildsen og Øystein Lønn. Internasjonalt blir dette likevel beregnet som en “nordisk” sjanger. Mye grunnet navn som Arto Paasalinna og Jonas Jonasson. Sjangerens popularitet kan nok knyttes til utstrakt bruk av humor. Den troskyldige og enfoldiges tanker og handlinger har en egen evne til å bli humoristiske, men (og det er faktisk et men) dette er ikke et krav til sjangeren. Det må ikke være morsomt. De som leser Jonas Jonassons “Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant” tror kanskje at de elsker naivistisk minimalisme fordi den var så morsom. Disse leserne vil nok ofte (som meg) bli kraftig skuffet når de finner ut at stilen ikke krever at det skal være så morsomt. Jeg gjespet meg for eksempel gjennom Paasilinnas “Adam og Eva“, men boken blir hyllet omtrent alle andre steder enn hos meg. Vidar H Andersen følger oppskriften til de store mesterne i sin siste historie. En enkel, hverdagslig og litt enfoldig mann. Han møter enkle, hverdagslige og enfoldige utfordringer i dagliglivet. Vi får vite hva han tenker, sier og gjør, mens følelser kun blir nedbrutt til “han ble sint” eller “han ble lei seg” osv. Ingen utbroderende miljøbeskrivelser, svulstige metaforer, underfundige symboler eller driftige nyord. Her sies bare det som er nødvendig for den historien han vil fortelle, og ingenting mer. Det samme gjelder språket. Det er enkelt og naivt. Ingen fremmedord eller gåtefulle benevninger. Ingen fagsjargong. Dette er ikke Dan Brown. Du trenger ikke være kunsthistoriker for å forstå denne romanen. Selv Kjell Hansen ville forstått denne romanen.

Finnes det noe under historien i “Mannen som ikke ville”? Er det flere lag her, eller er dette bare en enkel livsskildring gjennom en vanlig manns tanker på en helt ordinær dag i livet? Joda … Det er noe her. Det er den evige undringen. Den finnes i mange naivistiske fortellingen. Undringen om hvorfor folk blir som de blir. Hva det er som får dem til å gjøre de tingene de gjør. Slik er det også her. Andersen skriver det selv i innledningen til boka: “Noen sier at de som har beina godt plantet på jorda, ikke kommer av flekken. Da kan man jo også tenke at for å komme seg dit de plantet dem så godt, må de ha opplevd noe før de bestemte seg for å plante beina akkurat der” Her ligger essensen i denne romanen. Det er en helt ordinær dag i Kjell Hansens liv, og det skjer ingen store omveltninger, men det som skjer vil forandre ham for alltid. Han tar omsider et valg som vil endre kursen. For er det slik at de som alltid unngår konflikter… De som er pliktoppfyllende og ryddige mønstermennesker er de mest ansvarlige? Kan ikke de være de mest uansvarlige av dem alle? Jeg mener det… Jeg mener “Mannen som ikke ville” nesten er en oppvekstroman (i så fall verdens tynneste), og at det viser oss en mann som først 54 år gammel tør å ta skrittet fullt ut og bli voksen. Mange vil sikkert spørre om jeg likte boken. Vel, jeg er ingen stor tilhenger av stilarten. Jeg likte “Mysteriet” svært godt ettersom det var et uventet og spennende brudd med en innarbeidet sjangeroppskrift. “Mannen som ikke ville” er en rendyrket naivistisk roman, og da blir jeg automatisk mer

lunken. Det er en smakssak. Men, jeg har ingen problemer med å se at dette oser av kvalitet innen sin sjanger. Så pass fagmann er jeg. Å være norsklærer er ikke et yrke det er en kronisk tilstand. Jeg kjenner igjen et Picassobilde når jeg ser det, men ikke ti ville hester ville fått meg til å like det … Slik er det nok også med meg og denne sjangeren, selv om Hundreåringen var et hederlig unntak. Men, det var rett og slett fordi den var morsom, ikke fordi den var naivistisk.

Bokbloggeren Beathe Solberg

Dette er historien om Kjell Hansen, han er 54 år og singel. Han jobber som sjokoladepakkemester på avdelingen for delikatesser ved sjokoladefabrikken hvor han har jobbet i over 30 år. Han er ryddig og presis av seg og er meget strukturert. Han er en stille person som ikke liker å prate for mye med de andre kollegene sine og det han aller minst er interessert i er at de skal se på han som en slags formann for den godeste Kjell er totalt blottet for ambisjoner og kunne ikke tenke seg å ha det ansvaret. Når jeg leste en omtale av denne på en annen blogg så fikk jeg umiddelbart en litt sånn "Elling-følelse" av han Kjell, men når jeg leste boken selv så fant jeg ut at de ikke har så veldig mye til felles likevel, det vil si at det er litt "Elling" der altså. Vi følger Kjell gjennom en dag i hans liv og handlingen foregår for det meste ved samlebåndet hvor Kjell pakker sjokoladene i esker og stadig tar han oss med tilbake i tid, blant annet tilbake til barndommen hvor faren nærmest tvang han til å bli med i organisasjoner som han overhodet ikke var interessert i å være med i men som faren mente var viktig fordi barna til farens "viktige" venner var med og slik gikk det til at Kjell både har vært i speideren og i Røde kors. Erfaringene Kjell gjorde seg der har satt preg på han selv i voksen alder og noe av det Kjell misliker mest her i verden er å gjøre ting han selv ikke har bestemt. Det var ikke første gangen Kjell var irritert på sin far, selvfølgelig. Faren var en stolt mann, og i overkant opptatt

av hva andre mente om seg selv. Kjell og moren ble ofte totalt oversett på grunn av dette. Det kunne være i samtaler med de som faren mente var viktige menn, og i selskaper som han hadde beordret dem med på. Ofte ble både moren og Kjell stående ved siden av faren, uten å bli presentert. Da moren nevnte dette for ham, var svaret at hun måtte være med frempå selv. Han så det slettes ikke som sin oppgave å ende opp i en situasjon der han måtte bruke tid på og snakke om trivielle familieting da han kunne bruke tiden på å markedsføre seg selv og butikken. Da slike tema kom opp hjemme, sov moren som regel på sofaen om natten. En gang ropte hun til faren at han kunne klare seg selv der inne på soverommet. Kjell skjønte ikke før mange år etter hva dette betydde. Denne er i likhet med den forrige boken til forfatteren skrevet i en såkalt naivistisk stil helt uten utbroderte skildringer og jeg må si at jeg begynner å få sansen for denne måten å skrive på. Det er ingen tvil om at forfatteren er flink med ordene og det er en sann fryd å lese det han skriver og denne gangen har han skrevet en lun og fin fortelling om hverdagslivet til en kanskje, ganske så alminnelig fyr når det kommer til stykket(?) En liten sommerperle vil jeg si at dette var. Jeg har flirt meg gjennom store deler av denne boken, både fordi det er morsomt men også fordi det er noe en kan kjenne seg igjen i, og alle har vi vel møtt en type som Kjell, den stille, rolige og kanskje litt kjedelige typen som ingen egentlig legger særlig merke til. Men er det nå virkelig slik at alt er akkurat som det kan virke ved første øyekast, at den kjedelige personen er akkurat like kjedelig som han

fremstår? Vel, jeg har ikke tenkt å røpe noe som helst, du får lese og finne det ut selv. Det var et koselig møte med Kjell og jeg er glad for at jeg fikk sjansen til å bli kjent med han.

Takk for at du leste utdragene fra boken!

Vil du lese mer er boken å få kjøpt hos nærmeste E-bokhandel.