Trondheim by - for trondheimern

Til sjøs med “havets hvite samaritaner”Med frivillighet som grunnmur er Redningsselskapet på Skansen på vakt 24 timer i døgnet for å gjøre havet til en tryggere plass å ferdes for alle. Vi ble med redningsskøyta ut på øvelse i Trondheimsfjorden.

Kom gjennom nåløyetChristine Sunde og hesten Al´ lez er èn av de få som har kvalifisert seg til å konkurrre under Oslo Horse Show i oktober.

SPORT SIDE 5-6

Nå er havna renere

Opprydningsarbeidet som har foregått i Ilsvika, Brattørbassenget, Kanalen og Nyhavna er få dager unna å være ferdigstilt.

NYHETER SIDE 2-3

Torsdag 27. mai 2016

Det vi kjenner som god gammel journalistikk er inne i et digitalt skifte. Det er ikke til å stikke under stol at trenden er stabil: nyhetslesing på papir faller, og flere og flere leser journalistikk på mo-bil. Avisene må stadig legge hodene i bløt for å finne nye metoder og løsninger for at papiravisene skal bestå. Pa-piravisenes dødsdom har for lengst blitt spådd, og det satses mer og mer på nettavisene. Mye har blitt forandret for en journalists hverdag. Først og fremst er de færre ansatte, det vil si færre årsverk per avis. Men kravet til å produsere har aldri vært større. Det er ikke uvanlig at en journalist har navnet sitt under fire-fem, kanskje seks saker i en utgave. Men hva gjør dette med journalistik-ken? Kravene om deadlines og ikke minst det å komme først ut med nyhetene på nettet kan ha både fordeler og ulemper. Fordelene er at man får kremen av dyktige journalister. De journalistene som kan jobbe under et så stort press, må være svært dyktige for å klare å levere gode saker under et enormt tidspress. De blir rett og slett superhelter, som flyr rundt i byen for å gjøre intervjuer og møte spennende mennesker på re-kordtid. Eller er det virkeligheten?

Med dagens teknologi blir vi mer og mer isolerte. At en jour-nalist kan levere fem saker til onsdagsavisa uten en gang å sette foten utenfor døra har blitt normalt. Men langt i fra op-timalt. Etter å ha studert journalistikk i et år, er det en ting vi har fått stappet inn i ørene: journalistikk handler om møtet med mennesker. De gode samtalene, historiene og den grav-ende, grensebrytende journalistikken man hører så mye om. Dessverre har undersøkelser vist at det er minimalt med sak-er som er rettet med et kritisk søkelys på samfunnet i norske lokalaviser. Hva er grunnen til det? De fleste journalister jeg har snakket med, sier det kommer av mangel på kapasitet. De har rett og slett ikke tid til slik tidkrevende journalistikk. Jeg kan ikke forstå annet enn at det er en katastrofe for lokalsam-funnene. Om journalistene ikke har tid til å se myndighetene, politikerne og bedriftene i kortene, hvem skal gjøre det da? Journalistene blir omtalt som samfunnets vaktbikkje. Noen spøker med det, men det ligger mye sannhet i det også. I Vær Varsom-plakatens punkt 1.4. står det:

Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfun-net og avdekke kritikkverdige forhold. Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.

Det er vår rett som journalister å avdekke kritikkverdige for-hold. Det er vår rett, og det er vår plikt. Ingen syns det er direkte morsomt å få et kritisk søkelys i sin retning, og det er heller ikke enkelt å være journalist i et lite lokalsamfunn. Når du fatter misstanke om at nærbutikken ikke har rent mel i posene, er det vår rett til å undersøke det. Og vår plikt. Vi lever i et demokrati, og ytringsfriheten skal i utgangspunktet stå sterkere enn ubehaget som følger med når man går i mot en av sine egne.

Om to år kan jeg kalle meg en utdannet journalist. Jeg håper og tror at når jeg skal begynne i jobb klarer jeg å beholde den nysgjerrigheten jeg renner over av nå. Den nysgjerrigheten som gjør at det rykker i ryggmargen når jeg hører en sirene utenfor huset, eller som gjør at jeg får et skeptisk utrykk i an-siktet når jeg leser i kommunens postjournaler. Og viktigs av alt, håper jeg at jeg kan inspirere andre til det samme.

Lisa Botterli Flostrand

NYHETER2

Nå er havna renere

”Sjøbunnen i sentrale deler av havneområdet i Trondheim er svært forurenset. For å sikre et rikt marint liv og biologisk mangfold, rydder vi nå opp”, skriver Renere Havn på sin hjemmeside.

Sentrale deler av havneområ-det i Trondheim har vært svært forurenset. Tidligere industri- og kloakkutslipp har sluppet ut tungmetaller og organiske miljøgifter som har vært en risiko for planter, fisk og dyr i sjøen.

Miljødirektoratets klassifiser-ingssystem for sjøbunn har klas-sifisert sjøbunnen i Trondheim havn i tilstandsklasse 3-4. Noen

steder er sjøbunnen også opp til tilstandsklasse 5, som skalaens høyeste tall. Noen av stoffene på sjøbunnen er giftige for menne-sker, andre ikke. De som ikke er det, er til gjengjeld svært giftig for vannlevende organismer. Etter opprydningen kan prosjek-tleder og fagansvarlig for Renere Havn Silje Salomonsen gledelig fortelle at de har gjort store frem-skritt på tabellen. - Havnene ligger nå på klasse 1-2. Målet vårt, og kravet fra staten, er at vi i fremtiden ikke skal trå over klasse 3. Vi er svært fornøyd med framskrittene vi har gjort så langt, forteller hun.

Ikke gjøre vondt verre I løpet av 2015 og 2016 har

Ilsvika, Brattørbassenget, Kana-len og Nyhavna blitt renset. Dette ble gjort ved at de forurensede massene blir isolert av et dekke med rene masser. I Kanalen, Brattørbassenget og Nyhavna ble det også gravd opp sjøbunn for å skape nok dybde for båtene som farter der. Under gravingen blir det øverste laget av bunnen virvlet opp, og dette gir en stor fare for spredning av de giftige stoffene som kan legge seg tilbake på bunnen. Derfor må det ofte dekkes med rene masser etter gravingen. - Vi skal ikke gjøre vondt verre, så dette med å begrense spred-ningen av giftige stoff er en stor del av prosjektet vårt, sier Salo-monsen.

Det omfattende opprydningsarbeidet som har foregått i Ilsvika, Brattørbassenget, Kanalen og Nyhavna er få dager unna å være ferdigstilt. 3. juni skal det hele markeres på Fosenkaia.

NYHETER Tekst og foto: Lisa Botterli Flostrand

Ren bunn: Sjøbunnen i Kanalen har blitt renset, og bare få ting gjenstår før prosjektet offisielt er ferdigstilt.

KommentarLa nysgjerrigheten leve

Torsdag 26. mai 2016 TRONDHEIM BY

Oktober 2014 åpnet den nye Svingbrua ved Skansen i Ila. Svingbrua forbinder gang- og sykkelvegen på Brattøra og Ila og blir omtalt som ”en verdifull tilvekst til Trondheim by”, men på de to årene brua har vært i drift, har den bydd på mange ut-fordringer. Ved flere anledninger har både syklende og gående måtte snu da broen har rett og slett ikke har latt rikke på seg. Adresseav-isen har flere ganger meldt om at broa står bom fast. Dette skaper bry for syklister og fotgjengere som ikke kommer seg over, men også for båter som enten har blitt innestengt i kanalen, eller som ikke kommer seg inn.

Også nå i begynnelsen av april meldte politiet at svingbrua ikke lot seg lukke, og Statens Vegvesen kunne melde en time senere at broen nå var åpnet. Broen var da stengt 40 minutter lengre enn normalt.

Problemet skal være løst I januar meldte Statens Veg-vesen at broen ville bli stengt,

for at de kunne utføre vedlike-holdende arbeid. Byggemester Øystein Haavik uttalte seg til Adresseavisen hvor han sa at han håpet at dette nå var et til-bakelagt kapittel. - Vi har funnet noen feil som er utbedret, og vi håper feilene som har oppstått er historie, ut-talte han seg til Adresseavisen 18. januar 2016. Men den gang ei. 26 april ble broen nok en gang stengt. Broens hydrauliske låsepinner fikk denne gangen skylda for problemene. Nå skulle det in-staleres en permanent løsning for broens låsemekanismer. Prosjektleder Mats-Andrè Lien kan melde om at problemene nå forhåpentligvis er løst. - Problemet har vært at låse-mekanismen rett og slett ikke har truffet den andre siden av broen skikkelig, og dermed ikke fått låst seg, sier han. Lied mener at det ikke er over-raskende at broa har noen ”barnesjukdommer”, og at slike startproblemer er vanlig. - Dette er den første svingbrua i

senere tid av denne typen, så litt trøbbel i starten må man regne med. Det kommer mange neg-ative tilbakemeldinger når noe ikke går som det skal, og lite gode tilbakemeldinger når ting fungerer, sier Lien.

Mye positivitet Selv om brua har bydd på trøb-bel, er mange svært positive og glade for å kunne benytte seg av den spesielle broen. Folk i Trondheim gjennomfører ca. 40 000 sykkelturer per dag i gjennomsnitt (kilde: sykkel-byentrondheim.no). Trondheim kommune har i lengre tid hatt et mål om å bli Norges beste sykkelby. Gjennom Miljøpa-kken er det satt av 1,5 milli-arder kroner fram til 2025 for å bygge ut gode sykkelanlegg. Vedlikeholdet skal også bedres. Statens Vegvesen har foretatt tellingen ved Svingbrua på Skansen, og de viser at brua og sykkelstien på kort tid er blitt meget populær blant jobb-syklistene. 1500 syklister bruk-er veien over Svingbrua til og fra Midtbyen hver dag.

NYHETER 3

Bro til besværDen unike Svingbrua ved Skansen skulle gjøre hverdagen enklere for syklister, fotgjengere og båtførere. To år senere er realiteten en annen.

NYHETER Tekst og foto: Lisa Botterli Flostrand

Hinder på vegenNår man går i gang med et prosjekt, som er tidenes største maritime opprydningsprosjekt i Trondheim gjennom tidene, må man regne med noen hindre på vegen. Salomonsen forteller at de naturlig nok har møtt på en del utfordringer, men ingen så store at det har stoppet dem. Den største utfordringen fikk de i østre del av Kanalen, der kanalveggene måtte stabiliseres før de kunne forstette arbeidet. - Vi måtte gjøre en del en-dringer underveis, og legge om planene våre da vi støtte på dette hinderet. Men vi kom oss over det, forteller hun. Utfordringene gikk ikke spesielt mye utover tidsfristen, som er 1. juni. Det er fremdeles et par arbeidsdager igjen før prosjektet kan avsluttes, og spørsmålet om de kommer i mål til fristen må besvares: - Vi skal bli ferdig, vi må det, sier Salomonsen med en varm latter før hun fortsetter:- Firmaet som har utført arbei-det har gjort en svært god jobb,

og har jobbet veldig profes-jonelt og effektivt. Jeg er svært fornøyd med arbeidet, og har stor tro på at vi klarer å bli fer-dig innen fristen, avslutter hun.

3. juni er det offisiell marker-ing av prosjekt Renere Havn på Fosenkaia. Hit kommer klima- og miljøminister Vidar Helgesen, miljødirektør Ellen Hambro og varaordfører Hilde Opoku for å markere.

Ren bunn: Sjøbunnen i Kanalen har blitt renset, og bare få ting gjenstår før prosjektet offisielt er ferdigstilt.

Renere Havn- Renere havn er et sa-marbeidsprosjekt mel-lom Trondheim Havn og Trondheim kommune- Prosjektet koster omtrent 221 millioner kroner. Miljødirektoratet støtter 75 prosent av kostnadene. - Arbeidet utføres av det belgiske firmaet Envisan NV. Kilde: renerehavn.no

TRONDHEIM BY Torsdag 26. mai 2016

Kaotisk: Når Svingbrua endelig åpner blir det nesten kaotiske tilstander når spaserende og syklister er ivrige etter å komme seg videre.

Inne i Redningsselskapets lokale på Skansen i Trondheim sitter det ti personer. De er i alle aldere, de fleste menn og en kvinne. Det er

god stemning blant dem, der de sitter og diskuterer hva som har foregått på havet den siste uken. På veggen over kaffetrakteren

henger det et skilt, formet som en livbøye. Teksten i midten ly-der: ”Redningsskøytene - havets hvite samaritaner”.

Kanskje er det nettopp det disse personene er, en barmhjertig sa-maritan. De gjør en stor jobb for å gjøre sjøen tryggere for men-nesker, og denne jobben er ba-sert på 100 prosent frivillighet-sarbeid. - Har du vakt, kan det hende at du må slippe det du har i hendene å dra med en gang. Det er jo van-

skelig når du er på din vanlige jobb, men de fleste arbeidsgivere syns det er greit, sier Lars Ingdal.

Navneskiltet på den marineblå uniformen forteller at han er ma-tros. Som en matros jobber du på dekk. Lars ble selv med i Red-ningsselskapet gjennom en utlyst stilling. For å bli frivillig trenger du ingen forkunnskaper om båt og sjø. Men interessen må være der. - Du trenger ikke å være sjøulk, men det er en fordel, ler Lars.

Flere generasjonerRagnhild Bardal Roness er eneste kvinne under dagens øvelse, og har også hatt ansvaret for å arrangere den. - Det blir en surpriseøvelse i dag, smiler hun bredt før de går og tar på seg uniformene.

Da Ragnhild fylte 21 år og fly-ttet nærmere Ila, ble hun frivillig i Redningsselskapet. Nå har hun vært frivillig i 3 år. Det er bare 5 jenter som går i aktiv turnus, men Ragnhild har troen på at de

Havets hvite samaritanerNår det stormer som verst ute på havet og noen trenger hjelp, er Redningsselskapet på vei med et mål for øyet: å redde liv. Vi ble med redningsskøyta Uni på øvelse i Trondheimsfjorden.

FEATURE Tekst og foto: Lisa Botterli Flostrand

Mannskapet: Under mandagens øvelse ble RS 131 Uni bemannet av Svein Hellesø, Kai Thomas Frislid, Erik Liland og Lars Ingdal.

FEATURE4 Torsdag 26. mai 2016 TRONDHEIM BY

kan bli flere jenter med tiden. - Jeg gleder meg alltid til man-dagsøvelsene. Vi har et godt fel-lesskap, og man blir veldig fort kjent om bord i den lille båten, smiler hun.

Drivende båt Mannskapet vet altså ikke hva de skal gjøre i dag. Matros Lars In-gdal får vite at han skal om bord i redningsskøyta sammen med Erik Liland, Svein Hellesø og Kai Thomas Frislid. Resten av mannskapet forsvinner ut døra.

Redningsskøyta RS 131 Uni lig-ger til kai ved havna på Skansen. Båten er ikke stor, men rommer mannskapet på fire pluss to nysg-jerrige journalister godt. Vi stiger om bord, og Lars, Erik og Kai

Thomas gjør en rutinesjekk av de to motorene i båten. Svein er båtfører, og setter seg ved roret i styrrommet.

Rett før vi skal til å kjøre ut av havna, kommer det en beskjed over radioanlegget i båten. Pol-itiet, som høres mistenkelig ut som Ragnhild, kommer med en beskjed om at det ligger en seil-båt og driver mellom Trolla og Munkholmen. Liland tar plas-sen til venstre for båtføreren, og vi setter kurs ut i Trondheims-fjorden med sola skinnende i vannet.

Søk etter savnedeMannskapet om bord på red-ningsskøyta får fort øye på båten. I den sitter Ragnhild og resten av

mannskapet, men for øvelsens del er båten ”tom”.

- Båten er tom, men motor-en går. Vi iverksetter søk etter savnede personer, sier Svein inn i høytaleranlegget.

Beskjeden går til Hovedred-ningssentralen i Sør-Trøndelag (HRS), som har det operative hovedansvaret ved søk- og red-ningsaksjoner. Meldingene blir gitt som normalt, men ordet ”øvelse” blir sagt tre ganger før de går over på den faktiske meldingen. Slik blir det ingen misforståelser.

Båten skal gjøre et parallellsøk etter to savnede menn i 50-årene, som er kledd i shorts og t-skjorte. Etter å ha søkt i 15 minutter, kommer det en ny beskjed om at mennene har kommet seg i land på egenhånd, og er i sikkerhet. Båteieren har bedt om at båten blir slept i land, og dette blir red-ningsskøytas neste oppdrag. RisikofyltSvein kjører redningsskøyta opp til seilbåten, og Lars og Erik går ut på dekk for å klargjøre slepetau. Kai Thomas er aspirant om bord i båten. Han har vært med som frivillig i halvannen måned, og får derfor beskjed om at han må observere denne gangen. Det er mange risikomo-menter under sleping, og mann-skapet må derfor tenke mye på sikkerhet.

Lars kaster en linje over til Rag-nhild, som hun fester i seilbåten. Bølgene får båten til å krenge fra side til side, og jeg må av og til holde meg fast for og ikke miste balansen. Ordtaket ”å sette sjøbein” passer godt nå. - Hadde ikke dette vært en øvelse, hadde en av oss måttet gå om bord i seilbåten og gjort dette selv. Men det er litt for mye sjø til at vi gjør det nå, forklarer Lars.På dette tidspunktet er det omtrent 80 meter med tau mel-lom redningsskøyta og seilbåten. Det er viktig å passe på at tauet ikke blir for slakt. Når slakken går ut, kan tauet ryke, og det kan komme i retur i stor fart. Derfor må vi alle gå inn i styrrommet når båten skal slepes.

Vi kjører inn i kanalen. Sjøen er mye roligere her, så nå kan mannskapet feste seilbåten fast i siden på redningskøyta, slik at de to båtene blir ett skråg. Det er trangt i kanalen ved bryggene, så det er nødvendig å ha fullstendig kontroll på båtene. Vi kjører det siste stykket inn mot brygga, og fortøyer seilbåten. Alt gikk som det skulle, og 131 Uni legger til kai på sin faste plass på Skansen.

Fullført øvelse Tilbake i Redningsselskapets lokaler skal mannskapet nå oppsummere øvelsen. For en utenforstående blir det mye fa-guttrykk og sjargong, men det meste er forståelig. Dette er men-

nesker som er levende opptatt av det de driver med, og med tanke på at dette er noe de gjør frivillig, blir det hele svært nobelt. - Det er noe med denne frivil-lighetsånden, da. Det er bedre å gjøre dette enn å sitte hjemme. Jeg vil gjøre noe fornuftig, og da er Redningsselskapet tingen, sier Kai Thomas.

Alltid på vaktØvelsen er over for denne gang, og rommet tømmes sakte men sikkert for mennesker. Vakttele-fonen er det alltid noen som har med seg i lomma, og er beman-net 24 timer i døgnet. Rednings-selskapet i Trondheim har ikke så veldig mye å gjøre om vin-teren, men nå har båtsesongen startet, og de regner med å få litt av hvert å gjøre utover sesongen. Antall oppdrag varierer mye, fra to til 14 utrykninger i uka. - At det er lite å gjøre gir oss bare mer tid til å øve, sier Lars.

I følge en undersøkelse gjort av Sjøfartsdirektoratet druknet 40 personer ved bruk av fritidsbåt i 2014. Redningsselskapet har en visjon: ingen skal drukne. Med sommeren rett rundt hjørnet er de ukentlige øvelsene viktige å ha som grunnlag før alvoret starter. De hvite samaritanene henger uniformen på knaggene og hilser til neste gang.

FEATURE 5

I AKSJON: Seilbåten ble funnet drivende ved Munkholmen, og Lars kaster slepetauet over for å frakte båten tilbake til havna.

TRONDHEIM BY Torsdag 26. mai 2016

PORTRETT6

Kom gjennom nåløyet

Om en uke skal hun ri i Telenor Arena for aller første gang. To ganger har Christine selv vært tilskuer på Oslo Horse Show, men det blir noe annet og skulle starte selv. - Det blir en helt annen opplevelse. Jeg gleder meg utrolig mye, sier hun.

Startet på shettis-kurs Christine går andre året studiesp-esialiserende på Charlottenlund videregående skole i Trondheim. Hesteinteressen har vært til stede helt i fra Christine var bare fem år gammel. Hun har også en tv-

illingsøster som deler samme in-teresse.- Mamma hadde hest før, og meldte tvillingsøsteren min og meg på et shettis-kurs da vi var små. Begge syntes dette var veldig morsomt, så vi var med på kursene i et par år. Etter dette har interessen bare vokst for oss begge, forteller Christine. - Jeg tror ikke mamma hadde forutsett at vi begge ville behol-de interessen i så mange år fre-mover, legger hun til smilende.

Som åtteåringer fikk de sin første ponni på deling. Ponnien het Sil-

ver, og var rett og slett en hånd-full. - Han var veldig frekk og umedgjørlig. Vi prøvde å starte sprang med han, men vi kom oss kanskje gjennom én runde i året. Han hadde egne meninger, men vi lærte likevel mye av å ri han, forteller hun.

Etter fire år vokste søstrene fra ponnien, og han ble solgt. Der-etter fikk de hver sin kategori I ponni, som de konkurrerte med. Christine kjøpte en mer urutinert ponni, men fikk gode resultater da de skiftet trener. - Jeg begynte å ri for Nich-olai Lindbjerg, og vi utviklet oss veldig fort og fikk gode re-sultater på sprangbanen. Det var denne ponnien jeg lærte mest av. Men så ville jeg satse enda mer, og det var da Al’lez kom inn i bildet, sier hun.

Små stegDet var starten på et nytt even-tyr. Høstferien 2014 fikk Chris-

tine sin nåværende hest Al’lez, en dansk varmblods ridehest på åtte år. Et år senere er de kvali-fisert til Oslo Horse Show, men Christine har vært veldig forsik-tig med å ikke ta for store steg i starten. - Jeg kjøpte Al’lez på Stall Ber-gan hos Stein Endresen. Hun var ikke veldig rutinert, så da hun kom til meg i 2014 var jeg veldig bevisst på å bli godt kjent med henne. Vi red lave klasser på 1 meter, og red masse treninger for Nicholai, sier hun. Det er ikke vanskelig å se at det er god kjemi mellom hest og ryt-ter når de rir en lettere dressurøkt på banen ved stallen. -Al’lez er en super hest som gjør alt for at rytteren skal bli fornøyd, og hun gjør alt jeg ber henne om. Det krever at jeg gir henne de rette signalene, og at jeg er veldig tydelig på hva jeg forventer av henne. Vi har gått fra å ri 80 cm til å ri 125 cm på et år, og hun har fremdeles masse

potensial, forteller Christine. Godt miljø For å kunne satse på ridningen, holder Christine til på Bratsberg Ride- og treningssenter som ligger omtrent 20 minutter fra Trondheim sentrum. Her er det en stor stall, to ridehaller og en stor ridebane. Christine rir mye dressur, tur og bakkearbeid, og rir i tillegg faste sprangtreninger for Lindbjerg.

Etter en endt treningsøkt på ridebanen, følger vi med Chris-tine inn i stallen mot boksen til Al’lez. Det yrer av liv i hele stallen. Hester, hunder og men-nesker er i full gang med sitt. Stallen huser hester og ryttere i alle aldre, og det er stort fokus på trivsel. - Vi har et veldig godt miljø i stallen. Det er ikke sjeldent at vi finner på ting å gjøre sam-men. For en stund tilbake var vi seks jenter fra stallen som dro til Hjerkinn på hyttetur. Ellers drar vi ut og spiser og finner på so-

Hun går på skole, jobber på Lerkendal, jog-ger, trener styrke og står på slalåm.Innimellom dette får Christine Sunde også tid til å ri, og nå har hun kvalifisert seg til Oslo Horse Show.

Stødig ekvipasje: Christine Sunde og hesten Al’lez reiser om få dager sørover til Oslo.

PORTRETT Tekst og foto: Lisa Botterli Flostrand

Torsdag 26. mai 2016 TRONDHEIM BY

PORTRETT 7

siale ting som alle kan være med på. Vi har en veldig koselig kro her i stallen med utsikt ned til ri-dehallen, så her er det muligheter for å være sosial, forteller hun.

Veien til Telenor Arena For å kvalifisere seg til Oslo Horse Show, har Christine og

Al’lez deltatt i Felleskjøpet Champion Cup. Dette er en cup med 15 kvalifiseringsstevner, der de 30 beste etter kvalifisering får delta på Oslo Horse Show. Chris-tine og Al’lez ligger foreløpig på 14 plass, og er dermed sikret en plass til Telenor Arena til uka. - Det blir veldig spennende. Jeg

har aldri deltatt før, så jeg gled-er meg masse. Det blir veldig stas å ligge på samme hotell, og å stå på samme stall som World Cup rytterne, forteller Christine spent.

De skal starte 120 cm på torsdag og fredag og 125 cm på lørdag.

- Klassene mine starter klokken 08:00 hver dag, så jeg må stå opp skikkelig tidlig. Vi starter reisen nedover allerede på tirsdag, og tar en overnatting ved Drammen for å la Al’lez slappe av etter re-isen. Dagen etterpå drar vi ned til Telenor Arena. Det kan være skummelt for hestene å komme inn i en så stor stadion, så det kan være lurt å sette av litt tid så de kan bli komfortable, sier Chris-tine.

Men det virker ikke som hun er veldig bekymret for at det skal oppstå problemer når det gjelder Al’lez. - Hun er ingen skvetten type. Hun blir med på alt, og er utrolig positiv. Jeg tror ikke det skal bli noe problem, sier hun.

Aktiv hverdagSamtidig som Christine har dratt på kvalifiseringsstevner og holdt hesten i form, har hun også mye annet på dagsplanen. Christine har en usedvanlig travel hverdag for en 17 åring. Det er ikke bare hesten som skal trenes, hun pri-oriterer å få trent selv også. - Jeg trener mye styrke, og jog-ger en del. Det er viktig for meg å holde meg i form. Det krever mye av kroppen når man vil bli en god rytter. Jeg er nøye med treningen til hesten min, men har

også et eget treningsprogram til meg selv, sier Christine.

Christine har også jobb ved si-den av hest, trening og studier. Man skulle ikke trodd det var tid til mer, men hun har også andre interesser. - Jeg jobber på Lerkendal Sta-dion omtrent annenhver uke. Pengene jeg tjener bruker jeg på ting som jeg trenger til meg selv, som klær og å være sosial sam-men med venner. Jeg liker også å stå på slalåm. Jeg er i bakken nesten hver helg om vinteren, for jeg syns det er så morsomt. Også er det veldig god trening for beina, forteller hun smilende.

I tillegg til dette har hun også blitt utvalgt som ungdomsrepre-sentant i Sør-Trøndelag Rytter-krets, og hun sitter i juniorutval-get i klubben. - Jeg er nesten aldri hjemme lenger. Det er inn og ut døra, for jeg er alltid på farten. Vennene mine blir nesten sure siden jeg så å si aldri har tid til å møte dem. Men det er hest jeg vil holde på med, så jeg får til å kombinere det aller meste, avslutter Chris-tine.

Krevende: Christine og Al’lez har gått fra smått til stort det siste året. Foto: Emma Skarnes. Gjengitt med tillatelse.

Dedikert: Christine har et variert treningsprogram, både for Al’lez og for seg selv.

TRONDHEIM BY Torsdag 26. mai 2016