Oversatt av Tiril Broch Aakre

Andre utgivelser avRAINBOW ROWELL

eleanor & park (2014)

Til Jennifer, som alltid hadde et lyssverd til overs

HØSTSEMESTERET 2011

Simon Snow-serienFra Encyclowikia, den frie encyklopedi

{Denne artikkelen handler om barnebokserien. Se for øvrig Simon Snow (andre

betydninger).}

Simon Snow er en serie på sju fantasy-bøker skrevet av den engelske filo-logen Gemma T. Leslie. Bøkene handler om Simon Snow, en 11 år gam-mel foreldreløs gutt fra Lancashire som blir tatt opp ved Watford troll-mannskole. Simon blir etter hvert med i en gruppe – Trollmennene – somkjemper mot et ondt vesen som prøver å renske verden for magi, Densnikende visvasen.Siden utgivelsen av den første boken, Simon Snow og trollmannens

arving, i 2001, har bøkene blitt oversatt til 53 språk, og i august 2011ligger det samlede salgstallet på over 380 millioner.Leslie har blitt kritisert for bruken av vold i bøkene, og for at hoved-

personen tidvis er egoistisk og slem. I 2007 førte en eksorsismescene iden fjerde boken, Simon Snow og de fire selkiene, til at flere amerikan-ske kristne grupper boikottet serien. Men bøkene regnes i dag for å væremoderne klassikere, og i 2010 utropte TimeMagazine Simon til «den vik-tigste litterære karakteren for barn siden Huckleberry Finn».

Planlagt lanseringsdato for seriens åttende og siste bok er 1. mai 2012.

Simon Snow og Trollmannens arving, 2001Simon Snow og den andre slangen, 2003Simon Snow og den tredje porten, 2004Simon Snow og de fire selkiene, 2007Simon Snow og de fem sverdene, 2008Simon Snow og de seks hvite harene, 2009Simon Snow og den sjuende eika, 2010Simon Snow og den åttende dansen, planlagt utgitt 1. mai 2012

EN

Det var en gutt inne på rommet hennes.Cath kikket opp på tallet som var malt på døren, og ned igjen

på lappen hun holdt i hånden.Pound Hall 913.Dette var åpenbart rom nummer 913, men det var ikke sikkert

at det var Pound Hall – alle studenthjem så prikk like ut, som omde var kommunale boligblokker for eldremennesker. Cath burdekanskje prøve å få tak i faren før han bar opp resten av kassene.– Du må være Cather, sa gutten. Han stakk frem hånden for å

hilse, og smilte bredt.– Cath, sa hun, og kjente et stikk av panikk i magen. Hun

overså hånden hans. (Hun bar jo faktisk på en kasse, så hvatrodde han egentlig?)Det her var feil. Det måtte være feil. Hun visste at Pound var

et studenthjem for både gutter og jenter …Men var det mulig atgutter og jenter måtte dele rom også?

11

Gutten tok kassen fra henne og satte den på den tomme sen-gen. Sengen på den andre siden av rommet var allerede full avklær og esker.«Har du noe mer igjen nede?» spurte han. «Vi er nettopp fer-

dige. Vi har tenkt å gå og spise en hamburger nå, har du lyst tilå bli med? Har du vært på Pear’s ennå? Der har de hamburgerepå størrelse med knyttneven din.» Han løftet opp armen hennes.Hun svelget. «Knytt neven,» sa han.Cath gjorde som han sa.«Større enn knyttneven din,» sa gutten før han slapp hånden

hennes og plukket opp ryggsekken hun hadde slengt fra seg uten-for døren. «Har du noen flere esker? Du må da ha flere esker? Erdu sulten?»Han var høy og tynn og solbrun, og han så ut somomhannett-

opp hadde tatt av seg lua, for det mørkblonde håret strittet til allekanter. Cath så ned på lappen igjen. Var det dette som var Rea-gan?

«Reagan!» sa gutten fornøyd. «Se, her er romkameraten din.»En jente smøg seg forbi Cath i døråpningen og sendte henne et

kort, kjølig blikk. Hun hadde glatt, kastanjefarget hår, og i munn-viken vippet en utent sigarett. Gutten snappet til seg sigaretten ogstakk den i sin egen munn. «Reagan, Cather. Cather, Reagan,» sahan.«Cath,» sa Cath.Reagan nikket og rotet rundt i vesken etter en ny sigarett. «Jeg

tok denne siden,» sa hun og nikket mot stabelen med esker påhøyre side av rommet. «Men det er det samme for meg. Hvis dudriver med feng shui eller noe sånt, er du hjertelig velkommen tilå flytte tingene mine.» Hun snudde seg mot gutten. «Klar?»Han snudde seg mot Cath. «Blir du med?»Hun ristet på hodet.Da døren smekket igjen bak dem, satte Cath seg på den nakne

12

RAINBOW ROWELL

madrassen som tilsynelatende var hennes – feng shui var det sistehun drev med – og hvilte hodet mot betongveggen.Hun måtte bare roe seg ned litt.Engstelsen dirret bak øynene og føltes som et ekstra hjerte i

halsen. Hun måtte presse den ned i magen igjen, der den hørtehjemme, og pakke den sammen til en ball så det varmulig å holdeden i sjakk.Faren ogWren kunne komme inn hvert øyeblikk, og Cath ville

ikke at de skulle se at hun var på gråten. Hvis Cath begynte ågråte, kom faren til å begynne å gråte. Og hvis en av dem gråt,komWren til å oppføre seg som om de gjorde det med vilje, barefor å ødelegge det som skulle være en perfekt begynnelse på uni-versitetet. Hennes nye, fantastiske studenttilværelse.Du kommer til å takke meg for det, sa Wren hele tiden.Første gang hun hadde sagt det var i juni.Da hadde Cath allerede sendt inn hybelsøknaden, og hun

hadde selvfølgelig skrevet opp Wren som romkamerat – hunhadde ikke tenkt over det engang. De to hadde delt rom i atten år,så hvorfor skulle de slutte med det nå?«Vi har delt rom i atten år,» gneldret Wren. Hun satt i hode-

enden av sengen til Cath med et ansiktsuttrykk som utstrålte athun var Den Voksne.«Og det har fungert utmerket,» sa Cath og viftet med armen

– mot stabelen med bøker og Simon Snow-plakater, mot skapetder de dyttet inn alle klærne, stort sett uten å bry seg om hva somtilhørte hvem.Cath satt i fotenden av sengen og gjorde sitt beste for ikke

å utstråle at hun var Den Patetiske Som Alltid Begynner ÅGråte.«Men nå skal vi begynne på universitetet,» fortsatte Wren.

«Hele poenget med universitetet er å bli kjent med nye mennes-ker.»

13

FANGIRL

«Hele poenget med å ha en tvillingsøster,» sa Cath, «er å ikkemåtte bekymre seg for sånt noe. Rare, fremmedemennesker somstjeler tamponger og lukter salatdressing og tar bilde av deg medmobilen når du sover …»Wren sukket. «Hva er det egentlig du snakker om? Hvorfor

skulle noen lukte dressing?»«Eddik,» sa Cath. «Husker du da vi reiste rundt på åpen dag på

universitetene, og rommet til hun ene jenta luktet italiensk dres-sing?»«Nei.»«Det var innmari ekkelt i hvert fall.»«Det er universitetet,» sa Wren oppgitt, og la hendene over

ansiktet. «Det er meningen at det skal være et eventyr.»«Det er allerede et eventyr.» Cath skubbet seg bort til Wren

og dro hendene hennes bort fra ansiktet. «Bare tanken på det erskremmende.»«Vi skal liksom møte nye mennesker,» sa Wren enda en

gang.«Jeg trenger ikke noen nye mennesker.»«Det beviser bare at du virkelig trenger å møte noen nye men-

nesker …»Wren klemte rundt hendene til Cath. «Cath, tenk degom. Hvis vi gjør dette sammen, kommer folk til å behandle osssom om vi er én og samme person. Det kommer til å ta fire år førnoen i det hele tatt klarer å se hvem som er hvem.»«Det er ikke så vanskelig, hvis folk bare ser litt etter.» Cath

rørte ved arret påWrens hake, rett under leppen. (Akeulykke. Devar ni, og Wren satt forrest på kjelken da den traff et tre. Cathhadde ramlet av i snøen litt lenger bak.)«Du vet at jeg har rett,» sa Wren.Cath ristet på hodet. «Det gjør jeg ikke, det.»«Cath …»«Ikke la meg gå gjennom dette alene, vær så snill.»

14

RAINBOW ROWELL

«Du er aldri alene,» sa Wren og sukket en gang til. «Det er johele forbanna poenget med å ha en tvillingsøster.»

*

«Dette er jo ordentlig fint,» sa faren da han kom inn døren til rom913. Så satte han en skittentøyskurv full av sko og bøker fra segpå madrassen til Cath.«Det er ikke fint, pappa,» sa Cath, som sto urørlig ved siden av

døren. «Det er som et sykehusrom, bare mindre. Og uten tv.»«Du har strålende utsikt over universitetsområdet her,» sa han.Wren ruslet bort til vinduet. «Rommet mitt vender mot en

parkeringsplass.»«Hvordan vet du det?» spurte Cath.«Google Earth.»Wrenhadde gledet seg sånn til at alle universitetsgreiene skulle

begynne. Det var flere uker siden hun og romkameraten –Court-ney – hadde snakket sammen for første gang. Courtney var ogsåfra Omaha. De hadde allerede møtt hverandre, og de hadde drattsammen for å kjøpe inn utstyr til hybelen. Cath hadde hengt påslep. Hun hadde forsøkt å ikke surmule mens de to andre valgteut plakater og matchende skrivebordslamper.

Faren til Cath vendte seg bort fra vinduet og la armen om skuld-rene hennes. «Det kommer til å bli bra,» sa han.

Hun nikket. «Jeg vet det.»«Okei,» sa han og klappet i hendene. «Første stopp: Schramm

Hall. Neste stopp: pizzabuffeten. Siste stopp: mitt sørgelige, en-somme rede.»«Nei til pizza,» sa Wren. «Unnskyld, pappa. Courtney og jeg

skal på grillfest for førsteårsstudentene i dag.» Hun satte øynenei Cath. «Cath kan også bli med.»«Ja til pizza,» sa Cath trassig.

15

FANGIRL

Faren smilte. «Søsteren din har rett, Cath. Du burde bli medhenne. Møte noen nye mennesker.»«Jeg skal ikke gjøre annet enn å møte nye mennesker de nær-

meste ni månedene. Så i dag velger jeg pizzabuffeten.»Wren himlet med øynene.«Greit,» sa faren og klappet Cath på skulderen. «Neste stopp:

SchrammHall. Mine damer?» Han åpnet døren.Cath rørte seg ikke. «Du kan komme tilbake hit når du har

fulgt henne,» sa hun og så på søsteren. «Jeg vil gjerne begynne åpakke ut.»Wren hadde ikke noe imot det, hun strente bare ut i gangen.

«Vi snakkes i morgen,» sa hun uten å snu seg.«Absolutt,» sa Cath.

*

Det føltes faktisk godt å pakke ut. Legge på sengetøy og sette denye, latterlig dyre fagbøkene inn i hyllene over skrivebordet.Da faren kom tilbake, gikk de bort til Valentino’s. Allemennes-

kene de møtte på veien var på alder med Cath. Det var nifst.«Hvorfor har alle lyst hår?» spurte Cath. «Og hvorfor er alle

hvite?»Faren lo. «Husk at du er vant til å bo i den minst hvite bydelen

i hele Nebraska.»Huset deres lå i en bydel i Omaha der det hovedsakelig bodde

meksikanere. Caths familie var den eneste hvite familien i kvar-talet.«Å, herregud,» sa hun, «tror du de har en tacobil i denne

byen?»«Jeg synes jeg så en meksikansk restaurant …»Hun stønnet.«Kom igjen,» sa han, «du liker jo meksikansk mat.»

16

RAINBOW ROWELL

«Det er ikke det som er poenget.»Da de kom frem til Valentino’s, var restauranten full av stu-

denter. Noen få, somCath, var her sammenmed foreldrene,menikke mange. «Det er nesten science fiction,» sa hun. «Ingen småbarn … ingen over tretti … hvor er alle de gamle menneskene?»Faren holdt et pizzastykke opp i luften. «Brave new world.»Cath lo.«Jeg er ikke så gammel, vet du.» Han trommet de to midter-

ste fingrene på venstre hånd mot bordplaten. «Førtien. De andregutta på min alder har nettopp begynt å få unger.»«Det var lurt,» sa Cath, «å få ryddet oss av banen tidlig. Nå kan

du begynne å ta med deg damer hjem – kysten er klar.»«Damer …» sa han og kikket ned i tallerkenen. «Dere to er de

eneste jentene jeg tenker på.»«Æsj. Pappa. Ekkelt.»«Du skjønner hva jeg mener. Hva er det med deg og søsteren

din? Dere har aldri kranglet sånn som dette før …»«Vi krangler ikke nå.» sa Cath og tok en bit av pizzaen med

bacon og cheeseburger. «Å, fytti.» Hun spyttet den ut.«Hva var det? Hår i maten?»«Nei. Sur agurk. Det går bra. Den kom bare litt overraskende.»«Det virket som om dere kranglet,» sa han.Cath ristet på hodet. Det var ikke mye hun og Wren snakket

sammen, og de kranglet i hvert fall ikke. «Wren vil bare væremer … uavhengig.»«Høres fornuftig ut,» sa han.Selvsagt gjør det det, tenkte Cath, fornuft er Wrens spesialitet.

Men hun lot det ligge. Hun ville ikke at faren skulle bekymre segfor det nå.Hunkunne se avmåten han trommetmed fingrene på,at han allerede var frynsete. Det hadde vært altformange normal-pappa-timer på rad.«Sliten?» spurte hun.

17

FANGIRL

Han smilte til henne, unnskyldende, og la hånden i fanget.«Stor dag. Stor, vanskelig dag, men jeg visste jo at det kom til åbli vanskelig.» Han hevet et øyenbryn. «Begge to, på samme dag.Svisj. Jeg kan fortsatt ikke helt fatte at dere ikke skal bli medmeghjem igjen …»«Vent litt med å venne deg til det. Jeg vet ikke om jeg holder

ut her et helt semester.» Det var en flik av alvor i spøken hennes,og det visste han.«Det kommer til å gå fint med deg, Cath.» Han la hånden, den

minst nervøse hånden, over hennes og klemte til. «Og med megogså. Ikke sant?»Cath møtte blikket hans et kort øyeblikk. Han så sliten ut – og,

ja, nervøs – men han klarte å bevare fatningen.«Jeg skulle fortsatt ønske at du kunne få deg en hund,» sa hun.«Jeg kommer bare til å glemme å gi den mat.»«Kanskje vi kunne trene opp hunden til å gi degmat?»

*

Da Cath kom tilbake til rommet, var romkameraten – Reagan– fortsatt ute. Eller kanskje hun hadde gått ut igjen; det så ikke utsom om hun hadde rørt noen av kassene. Cath gjorde seg ferdigmed å legge på plass klærne. Så åpnet hun en kasse med person-lige ting som hun hadde tatt med hjemmefra.Hun tok ut et bilde av seg selv og Wren og festet det på kork-

tavlen over skrivebordet med tegnestift. Det var fra skoleavslut-ningen. De hadde på seg lik, rød kjole, og begge to smilte. Dethadde vært før Wren klippet håret …Wren hadde ikke engang fortalt Cath at hun planla å gjøre det.

Kom bare hjem fra jobb en dag, mot slutten av sommerferien,med pixie-frisyre. Hun så fantastisk ut – og dermed visste Cath athun også ville ha sett fantastisk ut med samme frisyre. Men Cath

18

RAINBOW ROWELL

kunne aldri i livet klippe seg sånn nå, selv om hun klarte å oppar-beide tilstrekkelig mot til å klippe 40 centimeter av håret sitt. Detville virke helt sykt om hun skulle herme etter tvillingsøsteren.

Cath løftet ut et innrammet bilde av faren fra esken, det somhadde stått på kommoden hjemme. Det var et usedvanlig godtbilde av ham, tatt på bryllupsdagen. En ung, smilendemannmeden liten solsikke i jakkeslaget. Cath plasserte bildet på hyllen overskrivebordet.Og så satte hun frem et bilde fra skoleballet, av henne og

Abel. Cath hadde på seg en glitrende, grønn kjole, og Abel haddematchende magebelte. Det var et fint bilde av Cath, selv omansiktet så nakent og flatt ut uten briller. Og det var et fint bildeav Abel, selv om han så ut som om han kjedet seg.Han så alltid litt ut som om han kjedet seg.Cath burde antageligvis ha sendt en tekstmelding til ham

– bare for å si at hun var fremme,men hun ville vente til hun følteseg hakket mer opplagt og kul. Det går ikke an å trekke tilbake entekstmelding. En gretten og melankolsk tekstmelding vil bare blisittende fast i telefonen, som en evig påminnelse om hvor kjede-lig man er.I bunnen av esken lå plakatene med bilder av Simon og Baz.

Hun la dem forsiktig på sengen – det var originaler, tegnet ellermalt spesielt til Cath. Hun hadde måttet plukke ut de hun liktebest; det var ikke plass til alle på korktavlen, og Cath hadde alle-rede bestemt seg for å ikke henge noe på veggene, så gud og hver-mann kunne se dem.Hun hadde tatt med seg tre …En av Simon som hever sitt magiske sverd. En av Baz som sit-

ter på en svart trone prydet med huggtenner. Og en av begge tonår de går ved siden av hverandre gjennom en sky av virvlendegulløv, med skjerf som danser i vinden.

19

FANGIRL

Det var et par ting igjen i esken – en bukett med tørkedeblomster, et pyntebånd som Wren hadde gitt henne, byster avSimon og Baz som hun hadde bestilt fra en butikk for samlere …Cath satte alle tingene på plass. Så satte hun seg i den slitne

gamle pinnestolen ved skrivebordet. Hvis hun satt akkurat her,med ryggen til Reagans nakne vegger og esker, føltes det nestensom hjemme.

RAINBOW ROWELL

Det var en gutt inne på Simons rom.En gutt med glatt, svart hår og kalde, grå øyne. I hånden holdt

han en katt høyt opp i luften, samtidig som han snurret rundt for atikke den hoppende jenta ved siden av ham skulle få tak i den. «Gimeg den,» sa jenta. «Han får vondt.»

Gutten lo og løftet katten enda høyere opp– og så la hanmerke tilat Simon sto i døråpningen, og stoppet. Ansiktet hans ble skarpere.

«Hallo,» sa denmørkhårede gutten og slapp katten ned på gulvet.Den landet på alle fire og løp ut av rommet. Jenta løp etter.

Gutten overså dem, rettet på skolejakka og venstre munnviktrakk opp i et skjevt smil. «Jeg vet hvem du er. Du er Simon Snow…Trollmannens arving.» Han rakte frem hånden med en selvtilfredsmine. «Jeg er Tyrannus Basilton Pitch. Men du kan kalle meg Baz– vi skal være romkamerater.»

Simon rynket brynene og lot som han ikke så guttens bleke hånd.«Hva i all verden var det du skulle med katten hennes?»

Femte kapittel, Simon Snow og Trollmannens arving,copyright Gemma T. Leslie, 2001

TO

Når folk i bøker våkner på rare steder, tar det gjerne litt tid før deklarer å orientere seg og skjønne hvor de er.Det hadde aldri skjeddmedCath; hun kunne alltid huske hvor

hun hadde sovnet.Likevel føltes det rart å høre den gode gamle vekkerklokka

ringe i dette splitter nye rommet. Rommet var badet i et fremmedlys, gulere enn Cath var vant med, og hun var ikke sikker på omhun ville klare å venne seg til lukten av vaskemiddel som hang iluften. Cath plukket opp telefonen og skrudde av alarmen, og såkom hun på at hun fremdeles ikke hadde sendt melding til Abel.Hun hadde ikke engang sjekket e-posten eller FanFixx-kontoenfør hun hadde lagt seg.«første dag,» tekstet hun til Abel nå. «mer senere. kyss & klem

osv.»Sengen i den andre enden av rommet var fremdeles tom.Cath håpet det fortsatte sånn. Forhåpentligvis ville Reagan

22

være på kjærestens rom hele tiden. Eller i leiligheten hans. Kjæ-resten hennes så eldre ut – hun tippet at han bodde utenfor uni-versitetsområdet, sammen med tjue andre gutter, i et falleferdighus og sofa på plenen foran huset.Selv når Cath hadde rommet for seg selv, følte hun seg ikke

trygg nok til å skifte der inne. Reagan kunne storme inn hvertøyeblikk. Kjæresten til Reagan kunne storme inn hvert øye-blikk … og hva om en av dem var en sånn pervo med mobilka-mera?Cath tok klærnemed seg inn på badet og kledde på seg i en toa-

lettbås.Det var en jente borte ved vaskene somgjorde flere despe-rate forsøk på å oppnå øyekontakt. Cath lot som om hun ikke lamerke til det.Da hun var ferdig med å gjøre seg i stand, hadde hun god tid

til å spise frokost, men Cath følte seg ikke klar for spisesalen; hunvisste verken hvor den var eller hvordan den fungerte …Det er alltid de mest vriene reglene folk ikke tar seg bryet

med å forklare (og det er gjerne akkurat de reglene man ikkekan google). Som for eksempel: Hvor begynner køen? Hva slagsmat kan man ta? Hvor skal man stå, og hvor skal man sette segetterpå? Hvor skal man gå når man er ferdig, og hvorfor stirreralle på deg …? Blæh!

Cath åpnet en eske med energibarer. Hun hadde fire eskertil og tre store krukker med peanøttsmør stående under sengen.Hvis hun rasjonerte trengte hun kanskje ikke å gå i spisesalen føri oktober en gang.Hun åpnet laptopen mens hun tygget på en havrebar og klik-

ket seg frem til FanFixx-kontoen. Det var en håndfull nye kom-mentarer på siden hennes. Alle ga uttrykk for skuffelsen over atCath ikke hadde lagt ut et nytt kapittel av Gå videre.

Hei folkens, tastet hun. Unnskyld for i går. Første dag på uni-versitetet, familiegreier osv. Jeg får det kanskje ikke til i dag heller.

23

FANGIRL

Men jeg lover å være tilbake på tirsdag, og jeg har planer om noenuvanlig heftige greier. Peace, Magicath.

*

DaCath var på vei til forelesning, klarte hun ikke å kvitte segmedfølelsen av å spille student i en ungdomsfilm. Omgivelsene var såtypiske – bølgende grønne gressplener, mursteinsbygninger, stu-denter overalt. Cath rettet på ryggsekken. Var nervøs. Se på meg,jeg er en typisk universitetsstudent.Hun var ti minutter for tidlig ute til forelesningen i ameri-

kansk historie, men det var likevel ikke tidlig nok til at hun fikkplass ved en av pultene som lå bakerst i salen. Alle i rommet såusikre og nervøse ut, som om de hadde brukt altfor mye tid på åbestemme seg for hva de skulle ha på seg.(Begynn slik du har planer om å fortsette, hadde Cath tenkt da

hun la frem klærne sine kvelden i forveien. Jeans. Simon-trøye.Grønn kardigan.)Gutten ved nabopulten hadde ørepropper. Det var noe selvbe-

visst over måten han satt og nikket med hodet på. Jenta som sattpå den andre siden av henne kastet på håret, fra den ene skulde-ren til den andre.Cath lukket øynene. Hun hørte knirkingen fra pultene. Kjente

duften av de andres deodoranter. Bare det å vite at de var der, varnok til at hun følte seg anspent og trengt opp i et hjørne.Hvis Cath hadde hatt en anelse mindre stolthet, ville hun ha

meldt seg på det samme kurset som søsteren – både hun ogWrentrengte studiepoeng i historie. Kanskje hun burde ha gått sam-men med Wren mens de fremdeles hadde noen felles kurs; devar ikke interessert i de samme fagene. Wren ville studere mar-kedsføring – og kanskje få seg jobb i et reklamebyrå, akkurat somfaren.

24

RAINBOW ROWELL

Cath kunne ikke engang forestille seg at hun hadde en jobb,eller se for seg noen karriere. Hun hadde valgt engelsk som for-dypningsfag, og håpet at hun kunne bruke de neste fire årene påå lese og skrive. Og kanskje enda fire år etter det igjen også.Uansett hadde hun allerede tatt en test som gjorde at hun slapp

kurset i akademisk skriving. Da hun hadde snakket med studie-veilederen den våren, hadde hun overbevist ham om at hun ogsåvarmoden for introduksjonskurset i kreativ skriving, selv om detegentlig var beregnet på andreårsstudenter. Det var det enestekurset Cath gledet seg til, kanskje det eneste på hele universite-tet. Foreleseren var en ekte romanforfatter. Cath hadde lest alletre bøkene hennes (om forfall og ensomhet på landet i Amerika)i løpet av sommerferien.«Hvorfor leser du den?» hadde Wren spurt da hun oppdaget

det.«Hva?»«Det er ingen drager eller alver på omslaget.»«Jeg utvider repertoaret.»«Hysj,» saWren og la hendene over ørene på filmplakaten som

hang over sengen hennes. «Baz kan høre deg.»«Baz føler seg trygg i forholdet vårt,» hadde Cath sagt mens

hun smilte motvillig.Tanken på Wren fikk Cath til å lete frem telefonen.Wren hadde antageligvis gått ut kvelden i forveien.Ut fra støynivået skulle man tro at alle studentene på hele uni-

versitetet hadde vært oppe og festet i natt. Cath hadde fått følel-sen av å være beleiret inne på rommet sitt. Hun hørte roping. Lat-ter.Musikk. Alt strømmet inn fra alle kanter.Wren hadde sikkertvært med på det.Cath gravde telefonen frem fra sekken.«våken?» Send.Noen sekunder senere pep telefonen. «er ikke det min replikk?»

25

FANGIRL

«for sliten til å skrive i går,» tastet Cath, «la meg kl ti.»Pip. «forsømmer fansen allerede …»Cath smilte. «fortsatt sjalu på fansen …»«ha en fin dag»«jepp, du og»En middelaldrende, indisk mann iført en gammeldags tweed-

jakke kom inn i forelesningssalen. Cath skrudde av lyden på tele-fonen og lot den gli ned i sekken.

*

Hun var skrubbsulten da hun kom tilbake til rommet. Meddenne farten kom ikke energibarene til å holde ut uken en-gang …Det satt en gutt utenfor rommet hennes. Den samme gutten

som før. Reagans kjæreste? Reagans røykekompis?«Cather!» sa han og smilte. Han begynte å reise seg med én

gang han fikk øye på henne – noe som så ut til å være en used-vanlig vanskelig operasjon; beina og armene var altfor lange forkroppen hans.«Jeg heter Cath,» sa hun.«Er du sikker?» Han dro hånden gjennom håret. Som for å få

bekreftet at det fremdeles var bustete. «For jeg liker Cather sågodt.»«Jeg er sikker,» sa hun tvert. «Jeg har hatt god tid til å tenke

over det.»Han ble stående og vente på at hun skulle åpne døren.«Er Reagan her?» spurte Cath.«Hvis Reagan var her» – han smilte – «ville jeg allerede ha vært

inne på rommet.»Cath stakk frem nøkkelen, men åpnet ikke døren. Hun var

ikke klar for dette. Hun hadde allerede fått en overdose av

26

RAINBOW ROWELL

sånt som var nytt og annerledes i dag. Akkurat nå ville hunbare krype opp i den rare, knirkete sengen og kyle nedpå treenergibarer. Hun kikket over guttens skulder. «Når kommerhun?»Han trakk på skuldrene.Det knøt seg i magen til Cath. «Jeg kan ikke bare slippe deg

inn,» buste hun ut.«Hvorfor ikke?»«Jeg kjenner deg ikke engang.»«Tuller du?» Han lo. «Vi møttes i går. Jeg var inne på rommet

da du møtte meg.»«Ja, men jeg kjenner deg ikke. Jeg kjenner ikke Reagan en-

gang.»«Skal du tvinge henne til å vente utenfor også?»«Hør her …» Cath ristet på hodet. «Jeg kan ikke bare slippe

fremmede menn inn på rommet mitt. Jeg vet ikke hva du heterengang. Hele situasjonen er altfor voldtektsaktig.»«Voldtektsaktig?»«Du skjønner hva jeg mener,» sa hun, «ikke sant?»Han senket det ene øyenbrynet og ristet på hodet mens han

fortsatte å smile. «Ikke egentlig. Men nå har jeg i hvert fall ikkenoe lyst til å bli med deg inn. Jeg ble litt satt ut av det ordet,’vold-tektsaktig’.»«Jeg også,» sa hun takknemlig.Han lente ryggenmot veggen og gled ned igjen på gulvet mens

han kikket opp på henne. Og så strakte han frem hånden. «Jegheter Levi, forresten.»Cath rynket pannen og tok hånden hans forsiktig, mens hun

fortsatt holdt nøkkelen. «Greit,» sa hun, åpnet døren og lukketden bak seg så fort som mulig.Hun tok med seg laptopen og energibarene og krøp opp i sen-

gen.

27

FANGIRL

*

Cath forsøkte å gå frem og tilbake på sin side av rommet, mendet var ikke nok gulvplass. Rommet føltes allerede som et feng-sel, særlig nå somReagans kjæreste, Levi, sto vakt – eller satt vakteller hvaman skulle si – ute i gangen. Det ville ha hjulpet hvis hunbare hadde hatt noen å snakke med. Hun lurte på om det var fortidlig å ringe Wren…Cath ringte faren i stedet, og la igjen en beskjed på svareren.Hun sendte en tekstmelding til Abel. «hei. første dag unnagjort.

hva skjer’a?»Hun åpnet læreboken i sosiologi, fant frem laptopen og reiste

seg for å åpne et vindu. Det var varmt utenfor. Utenfor student-hjemmet for mannlige studenter på den andre siden av gatendrev folk og jagde hverandre med vanngevær. Antagelig et ellerannet merkelig brorskapsrituale.

Cath tok opp telefonen og tastet nummeret.«Hei,» svarte Wren, «hvordan har den første dagen vært?»«Fin. Og din?»«Det har gått bra,» sa Wren. Hun hadde en evne til alltid å

høres munter og kul ut. «Eller, faktisk litt nervepirrende, egent-lig. Jeg endte opp i feil bygning da jeg skulle på forelesning i sta-tistikk.»«Det er noe dritt.»Døren gikk opp og Reagan og Levi kom inn. Reagan sendte

Cath et merkelig blikk, men Levi bare smilte.«Ja,» sa Wren. «Jeg kom ikke mer enn fem minutter for sent,

og jeg følte meg bare så dum… men du, Courtney og jeg er påvei for å spise middag, kan jeg ringe deg tilbake? Eller vil du baremøte oss til lunsj i morgen? Jeg tror vi skal begynne å møtes påSelleck Hall klokka tolv. Vet du hvor det er ?»

28

RAINBOW ROWELL

«Jeg finner det,» sa Cath.«Okei, kult. Ser deg da.»«Kult,» sa Cath og trykket på «avslutt» og la telefonen tilbake i

lommen.Levi hadde allerede brettet seg ut på Reagans seng.«Gjør litt nytte for deg,» sa Reagan og kastet et krøllete laken

bort til ham. «Hei,» sa hun til Cath.«Hei,» sa Cath. Hun ble ståendemidt i rommetmens hun ven-

tet på at en eller annen form for samtale skulle begynne, menReagan virket ikke særlig interessert. Hun rotet igjennom allekassene, som om hun lette etter noe.«Hvordan har din første dag vært?» spurte Levi.Det tok en stund før Cath skjønte at han snakket til henne.

«Fin,» sa hun.«Du er førsteårsstudent, ikke sant?» Han redde opp sengen til

Reagan. Cath lurte på om han hadde planer om å overnatte – detvar ikke greit. Ikke i det hele tatt.Han kikket fortsatt på henne, smilte.«Fant du alle forelesningene dine?»«Ja …»«Henger du med noen folk?»Ja, tenkte hun, dere er jo folk.«Ikke med vilje,» sa hun.Hun hørte Reagan fnyse.«Hvor er putevarene dine?» spurte Levi med hodet inn i ska-

pet.«I en av kassene,» sa Reagan.Han begynte å tømme en kasse og satte frem ting på Reagans

skrivebord som om han visste hvor hun ville ha dem. Hodet hansvippet forover, som omdet bare var løselig forbundetmed halsenog skuldrene. Som om han var en av de actionfigurene som hol-des sammen ved hjelp av slitte gummistrikker på innsiden. Levi

29

FANGIRL

så litt vill ut. Det samme gjorde Reagan. Sånne folk hadde detmed å finne hverandre, tenkte Cath.«Så hva studerer du?» spurte han Cath.«Engelsk,» sa hun, og så ventet hun litt for lenge med å spørre:

«Og hva studerer du?»Han virket henrykt over å bli stilt det spørsmålet. Eller et hvil-

ket som helst spørsmål. «Utmarksforvaltning.»Cath visste ikke hva det var, men hun ville ikke spørre.«Vær så snill, ikke begynn å snakke om utmarksforvaltning,»

stønnet Reagan. «Kan vi ikke bare gjøre det til en regel, for restenav året. Ingen snakker om utmarksforvaltning på mitt rom.»«Det er Cathers rom også,» sa Levi.«Cath,» rettet Reagan.«Hva med når du ikke er her?» spurte han Reagan. «Kan vi

snakke om utmarksforvaltning når du rent fysisk ikke befinnerdeg i rommet?»«Når jeg rent fysisk ikke befinner meg i rommet …» sa hun,

«tror jeg at du kommer til å måtte vente ute i gangen.»Cath smilte mot bakhodet til Reagan. Helt til hun merket at

Levi så det. Da sluttet hun.

*

Alle i klasserommet så ut som at det var dette de hadde ventet påhele uken. Det var som om de alle ventet på at en konsert skullebegynne, eller premieren på en nattkino.Det første Cath tenkte på da professor Piper kom inn i rom-

met et par minutter for sent, var at hun hadde sett større ut påforfatterportrettene i bøkene enn hun var i virkeligheten.Det var kanskje en idiotisk tanke. Ingen av bildene hadde vært

i helfigur, men professor Pipers hode hadde sett så stort ut på bil-det, med høye kinnbein, store, vassblå øynene og vilt, mørkt hår.

30

RAINBOW ROWELL

Håret var like vilt i virkeligheten, men det hadde gråstenk ogvar litt mer kjemmet enn på bildene. Hun var så liten at hunmåtte gjøre et lite hopp for å få satt seg opp på kateteret.«Så,» sa hun i stedet for hei. «Velkommen til dette kurset i

kreativ skriving. Jeg kjenner igjen noen av dere …» Hun smiltetil noen av de andre studentene.Cath var åpenbart den eneste førsteårsstudenten her. Hun

hadde begynt å skjønne hva som kjennetegnet førsteårsstuden-tene … de altfor nye ranslene. Jentenes sminke. Guttenes T-skjorter med morsomme logoer.Alt på Cath lyste nykommer, fra de røde Vans-ene, til de

mørklilla brillene hun hadde funnet på billigbutikkenTarget. Deviderekomne studentene hadde på seg solide svarte Ray-Ban-briller. Alle lærerne også. Hvis Cath fikk seg et par svarte Ray-Bans, kunne hun sikkert få kjøpt gin tonic uten å måtte viseleg.«Fint,» sa professor Piper. «Jeg er glad for at dere er her, hver

og én av dere.» Stemmen var hes, og hun snakket akkurat så lavtat alle måtte sitte stille for å høre hva hun sa.«Vi har mye å gjøre dette semesteret, « sa hun, «så la oss ikke

kaste bort et eneste minutt. La oss heller kaste oss uti det.» Hunlente seg fremover pulten og kløp seg i leppen. «Er dere klare? Vildere kaste dere uti det med meg?»De fleste nikket. Cath kikket ned i notatboken.«Greit. La oss begynne med et spørsmål som ikke egentlig har

noe svar … Hvorfor skriver vi?»En av de eldre studentene, en gutt, svarte. «For å uttrykke oss,»

foreslo han.«Ja visst,» sa professor Piper. «Er det derfor du skriver?»Gutten nikket.«Okei … hva mer?»«Fordi vi liker lyden av vår egen stemme,» sa jenta. Hun hadde

31

FANGIRL

samme frisyre som Wren, bare kanskje enda litt kulere. Hun såut somMia Farrow i Rosemarys Baby (med Ray-Ban-briller).«Ja,» lo professor Piper. Det var en alvelatter, tenkte Cath. «Det

er helt klart derfor jeg skriver. Det er derfor jeg foreleser.» Alle losammen med henne. «Hva mer?»Hvorfor skriver jeg? Cath prøvde å finne på et dyptloddende

svar – for hun visste at hun ikke kom til å si det høyt, selv om hunfant det.«For å utforske nye verdener,» var det en som sa.«For å utforske gamle verdener,» var det en annen som sa. Pro-

fessor Piper nikket.For å kunne være en annen, tenkte Cath.«Og …»malte professor Piper. «Kanskje for å forstå oss selv?»«For å frigjøre oss,» sa en jente.For å bli fri fra oss selv.«For å vise folk hvordan det ser ut inni hodene våre,» sa en gutt

i trange, røde jeans.«Og forhåpentligvis ønsker folk å få vite det,» la professor

Piper til. Alle lo.«For å få folk til å le.»«For å få oppmerksomhet.»«Fordi det er det eneste vi kan.»«Snakk for deg selv,» sa professoren. «Jeg spiller piano. Men

fortsett bare … Jeg elsker dette. Jeg elsker det.»«For at stemmene inni hodene våre skal slutte,» sa gutten som

satt rett foran Cath. Han hadde kort, mørkt hår som endte i enmørk spiss bak i nakken.For å slutte, tenkte Cath.For å slutte å være noe som helst eller noe sted i det hele

tatt.«For å sette spor etter seg,» sa Mia Farrow. «Å skape noe som

vil leve lengre enn oss.»

32

RAINBOW ROWELL

Gutten foran Cath tok ordet igjen: «Aseksuell reproduksjon.»Cath forestilte seg hvordan det var å sitte foran laptopen. Hun

forsøkte å formulere hvordan det føltes, hva som skjedde når detgikk bra, når det virket, når ordene kom ut av henne før hunegentlig visste det, når de kom boblende opp gjennom brystethennes. Det var som å rime, som å rappe, som å hoppe tau, tenktehun, som det øyeblikket like før tauet treffer anklene dine.«For å dele noe som er sant,» sa en annen jente. Enda et par

Ray-Ban-briller.Cath ristet på hodet.«Hvorfor skriver vi?» spurte prosessor Piper.Cath kikket ned i notatboken.For å forsvinne.

FANGIRL

Han var så konsentrert og frustrert at han ikke engang la merke tiljenta med det røde håret som satte seg ved bordet hans. Hun haddemusefletter og gammeldagse briller som endte i en spiss. De så utsom noeman kunne ta på seg hvis man skulle kle seg ut som heks pået karneval.

«Du kommer til å slite deg ut,» sa jenta.«Jeg prøver bare å gjøre dette på den riktige måten,» gryntet

Simon og slo tryllestaven på to pence-mynten to ganger mens hanrynket øyenbrynene så det sved. Ingenting skjedde.

«Her,» sa hun og førte hånden i en bestemt, svingende bevegelseover mynten.

Hun hadde ikke noen tryllestav, men hun hadde på seg en stor,lilla ring. En tråd var surret hele veien rundt den så den ikke skullegli av fingeren. «Fly fly.»

Det gikk en skjelving gjennom mynten, og så fikk den seks beinog kropp og begynte å pile omkring. Jenta brukte hånden til å børsteden forsiktig ned fra skrivebordet og oppi en krukke.

«Hvordan gjorde du det der?» spurte Simon.Hun var også første-årsstudent, akkurat som ham; det kunne han se av det grønne skjol-det foran på genseren hennes.

«Magi er ikke noe man gjør,» sa hun mens hun forsøkte å smilebeskjedent, hvilket hun i all hovedsak klarte. «Magi er noe man er.»

Simon stirret på to pence-marihønen.«Jeg heter Penelope Bunce,» sa jenta og rakte frem hånden.«Jeg heter Simon Snow,» sa han og tok den.«Jeg vet det,» sa Penelope og smilte.

Kapittel 8, Simon Snow og Trollmannens arving,copyright Gemma T. Leslie, 2001

TRE

Det var umulig å få skrevet noe.For det første var rommet altfor lite. Et bitte lite rektangel,

akkurat bredt nok på hver side av døren til at sengene deres fikkplass – når døren gikk opp, traff den faktisk enden på Cathsmadrass – og akkurat langt nok til å klemme inn et skrivebord påhver side, mellom sengene og vinduene. Hvis en av dem haddehatt med seg en sofa, ville den ha fylt det som var igjen av gulv-plass.Ingen av demhaddemed seg sofa. Eller tv. Eller søte små bord-

lamper.Det så ikke ut som om Reagan hadde tatt med seg noen per-

sonlige eiendeler, bortsett fra klærne og en veldig ulovlig brødris-ter – og bortsett fra Levi, som lå på sengen hennes med øynenelukket og hørte på musikk mens Reagan hamret på datamaski-nen. (En drittmaskin, akkurat som Caths.)Cath var vant til å dele rom; hun hadde alltid delt rom med

35

Wren, men rommet deres hjemme var nesten tre ganger så stortsom dette. Og Wren hadde aldri tatt like stor plass som Reagan.MedWren føltes det ikke somomdet var en annen person i rom-met.Cath var fremdeles ikke sikker på hva hun skulle mene om

Reagan …På den ene siden virket det ikke somomReagan var interessert

i å sitte oppe hele natten og flette hår og bli bestevenninner foralltid. Det var en lettelse.På den andre siden virket ikke Reagan interessert i Cath i det

hele tatt.Faktisk var det en lettelse også – Reagan var skummel.Alt hun gjorde var voldsomt. Hun slo opp døren og slengte

den igjen.Hun var større ennCath, høyere og frodigere.Mye fro-digere. Alt ved henne bare virket større.Når Reagan var på rommet, forsøkte Cath å holde seg unna

henne; hun forsøkte å unngå øyekontakt. Reagan lot som omCath ikke var der, derfor gjorde Cath det samme. Vanligvis fun-gerte dette ganske bra for begge to, men akkurat nå var det nett-opp dette som gjorde det umulig å skrive.Cath jobbet med en vanskelig scene – Simon og Baz kranglet

om vampyrer i noen sammenhenger faktisk kunne sies å væregode, og de kranglet om de skulle gå på avgangsballet sammeneller ikke. Det skulle liksom være veldig morsomt og romantiskog tankevekkende, og sånt var vanligvis Caths spesialitet. (Hunvar ganske god på forræderi og snakkende drager.)Likevel. Hun sto bom fast ved scenen der Simon strøk det hon-

ninggule håret bort fra øynene og sukket. Cath klarte ikke engangå få Baz til å bevege seg, for hun tenkte hele tiden på Reagan ogLevi som satt der like bak henne. Det var som omhjernen henneshadde hengt seg opp i: «ADVARSEL: INNTRENGERE!»Dessuten var hun skrubbsulten. Cath ville kaste seg over kruk-

36

RAINBOW ROWELL

ken med peanøttsmør med en gang Reagan og Levi hadde gåttfor å spise middag. Hvis de noen sinne gikk for å spise middag.Reagan fortsatte å hamre løs på tastaturet som om hun prøvde åtaste seg gjennom skrivebordet. Levi fortsatte å ikke forlate rom-met, og Caths mage hadde begynt å rumle.

Hun tok en energibar og gikk ut. Planen var å rusle litt ned-over korridoren for å klarne hodet, men nå var det plutselig fullfest der ute. Alle dørene sto åpne, bortsett fra deres. Jentene vir-ret rundt mens de snakket og lo. Hele etasjen luktet sviddmikro-popkorn. Cath smatt inn på badet og satte seg i en av båsene, derhun åpnet energibaren og lot tårene trille nedover kinnene.Herregud, tenkte hun.Herregud. Greit. Dette er ikke så ille. Det

er faktisk ikke noe i veien, faktisk. Hva er i veien, Cath? Ingen-ting.Hun følte at det strammet i hele kroppen. Alt var på briste-

punktet, og det brant i magen.Hun fant frem telefonen og tenkte på hva Wren holdt på

med. Antagelig koreograferte hun dansenummer til Lady Gaga-sanger, og prøvelånte romkameratens topper. Wren satt i hvertfall ikke på toalettet og spiste en energibar med mandler og lin-frø.Cath kunne ringe Abel … men hun visste at han skulle dra

til Missouri Tech morgenen etter. Familien hans skulle ha enkjempestor fest for ham denne kvelden, og de skulle spise hjem-melagd tamale og bestemorens kokosmakroner – som var så spe-sielle at de ikke engang solgte dem i familiebakeriet. Abel jobbeti bakeriet, og familien bodde i etasjen over. Håret hans luktet all-tid kanel og gjær … Herregud, så sulten Cath var.Hun dyttet energibar-papiret ned i avfallsbøtta og vasket seg i

ansiktet før hun gikk inn på rommet igjen.Reagan og Levi var på vei ut. Gudskjelov. Og endelig.«Sees,» sa Reagan.

37

FANGIRL

«Rock on,» sa Levi og smilte.I det døren smekket igjen bak dem fikk Cath lyst til å bare

synke sammen.Hun fant frem enda en energibar, slengte seg ned i den gamle

kapteinstolen og åpnet en skuff for å hvile føttene på den.Simon strøk det honninggule håret bort fra øynene og sukket:

«Jeg kommer ikke på noen heroiske vampyrer akkurat nå, men detbetyr ikke at de ikke finnes.»Baz sluttet å forsøke å få reisekisten til å sveve, og flekket en

flik av de glinsende huggtennene sine mot Simon. «De gode guttagår kledd i hvitt,» sa Baz. «Har du prøvd å vaske blod av en hvitkappe?»

*

Studenthuset Selleck Hall lå midt på universitetsområdet. Mankunne spise der selv omman bodde i et av de andre husene. Cathpleide å vente på Wren og Courtney i vestibylen, så slapp hun ågå inn i kantinen alene.«Så hvordan er romkameraten din?» spurte Courtneymens de

beveget seg fremover i køen til salatbaren. Hun stilte spørsmåletsom om hun og Cath var gamle venner, men Cath visste ikke noesom helst om Courtney, bortsett fra at hun likte cottage cheesemed fersken.Salatbaren på Selleck var helt elendig. Cottage cheese med fer-

sken, hermetiske pærer med revet cheddar. «Hva er dette fornoe?» spurte Cath og gravde i den kalde salaten med grønne ogbrune bønner og løftet en skje.«Det er sikker en lokal spesialitet,» sa Wren. «Akkurat som

cowboyhatten. Noen av gutta der vi bor går alltid med cowboy-hatt. Selv om de bare skal gå litt nedover gangen, liksom.»«Jeg skal skaffe oss et bord,» sa Courtney.

38

RAINBOW ROWELL

«Hei» – Cath så på mens Wren lesset grønnsaker på tallerke-nen – «har vi skrevet en historie der Simon og Baz danser noengang?»«Jeg husker ikke,» sa Wren. «Hvordan det? Skriver du en dan-

sescene?»«Vals. Oppe på festningsvollen.»«Romantisk.» Wren så seg rundt etter Courtney.«Jeg er redd jeg er i ferd med å gjøre Simon litt for myk.»«Simon ermyk.»«Jeg skulle ønske du ville lese den,» sa Cath og fulgte etter

henne bort til bordet.«Leser ikke alle niendeklassinger i USA den allerede, da?»

Wren satte seg ved siden av Courtney.«Og i Japan,» sa Cath og satte seg. «Jeg er usannsynlig stor i

Japan.»Courtney lente seg mot Cath og skjøt inn, som om hun var

delaktig i en eller annen stor hemmelighet: «Cath, Wren fortaltemeg at du skriver Simon Snow-historier. Det er bare så kult.Jeg er kjempefan av Simon Snow. Jeg leste hele serien da jeg varliten.»Cath pakket ut sandwichen med en viss skepsis. «Den er ikke

ferdig,» sa hun.Courtney tok en bit cottage cheese og lot seg ikke merke med

irettesettelsen.«Jeg mener,» sa Cath, «at serien ikke er ferdig. Bok nummer

åtte kommer ikke ut før til neste år …»«Fortell oss om romkameraten din,» sa Wren og smilte matt.«Det er ikke noe å fortelle.»«Så finn på noe da.»Wren var irritert, og det irriterte Cath, men så tenkte hun på

hvor fint det var å kunne spise mat som man trengte bestikktil, og snakke med mennesker som ikke var vilt fremmede – og

39

FANGIRL

bestemte seg for å forsøke å være så hyggelig hun kunne motWrens romvenninne.«Hun heter Reagan. Hun har rødbrunt hår … Og hun røy-

ker.»Courtney rynket på nesen. «Inne på rommet?»«Hun har ikke vært så mye på rommet, egentlig.»Wren så mistenksom ut. «Har dere ikke snakket sammen?»«Vi har hilst,» sa Cath. «Jeg har snakket litt med kjæresten hen-

nes.»«Hvordan er kjæresten?» spurte Wren.«Jeg vet ikke. Høy?»«Ja, ja, det har jo bare gått noen dager. Du kommer sikkert til å

bli kjentmed henne.» Så skiftetWren tema til noe som skjedde påen fest hun ogCourtney hadde vært på.Det var bare to uker sidende flyttet inn på samme rom, men de hadde allerede en drøss avinterne vitser som gikk over hodet på Cath.Cath spiste kalkunsandwichen og to porsjoner med pommes

frites, og stappet enda en sandwich ned i vesken da Wren ikkefulgte med.

*

Den kvelden holdt Reagan seg for en gangs skyld på rommet.(Det gjorde ikke Levi, gudskjelov). Hun gikk og la seg mens Cathfremdeles satt og knastret og skrev.«Plager lyset deg?» spurte Cath og pekte på lampen som var

integrert i skrivebordet hennes. «Jeg kan skru det av.»«Det går bra,» sa Reagan.Cath puttet ørepropper i ørene så hun skulle slippe å høre

Reagans innsovningslyder. Pusting. Laken somgnisset. Seng somknirket.Hvordan klarer hun å sovne så fort med en fremmed i rommet?

40

RAINBOW ROWELL

tenkte Cath. Hun lot øreproppene sitte i da hun omsider krøp iseng og trakk teppet over hodet.

*

«Har du ikke snakket med henne ennå?» spurte Wren da despiste lunsj uken etter.«Vi snakker,» sa Cath. «Hun sier: ’Kan du være så snill og lukke

vinduet?’ Og jeg sier: ’Greit.’ Dessuten sier vi ’hei’. Vi utvekslerdaglige ’hei’. Ofte to ganger om dagen, til og med.»

«Det høres litt sprøtt ut,» sa Wren.Cath pirket i potetmosen. «Jeg begynner å bli vant til det.»«Sprøtt er det uansett.»«Nei men, sier du det?» sa Cath. «Så du synes romkameraten

min er sprø?»Wren sukket. «Hva med kjæresten hennes?»«Har ikke sett ham på flere dager.»«Hva skal du i helgen?»«Gjøre lekser, tror jeg. Skrive om Simon.»«Courtney og jeg skal på fest i kveld.»«Hvor da?»«Triangle House!» sa Courtney. Hun sa det på samme måte

somman ville ha sagt «PlayboyMansion!» hvis man var en kom-plett idiot.«Hva er Triangle House?» spurte Cath.«Det er en studentforening for ingeniører,» sa Wren.«Så de drikker seg liksom fulle og så begynner de å bygge

broer?»«De drikker seg fulle og designer broer. Vil du være med?»«Næh.» Cath tok en bit av oksesteken og potetene; det var all-

tid det samme til søndagsmiddagen i kantinen på Selleck House.«Fulle nerder. Det er ikke helt min greie.»

41

FANGIRL

«Du liker jo nerder.»«Ikke nerder som er med i studentforeninger,» sa Cath. «De

tilhører en undergruppe nerder som ikke interesserer meg.»«Fikk duAbel til å sverge edruskapsløftet før han reiste tilMis-

souri, kanskje?»«Abel, er det kjæresten din?» spurte Courtney. «Er han kjekk?»Cath lot som hun ikke hørte henne. «Abel kommer ikke til å

bli noen fyllik. Han tåler ikke koffein engang.»«Det der er et inkoherent utsagn.»«Du vet at jeg ikke liker å feste, Wren.»«Og du vet hva pappa sier – du er nødt til å prøve noe før du

kan si at du ikke liker det.»«Seriøst? Bruker du pappa for å lokkemegmed på fest? Jeg har

prøvd å gå på fest. Jeg kan huske en viss fest hjemme hos Jesse engang, med den tequilaen …»«Prøvde du tequila?»«Nei, men det gjorde du, og så hjalp jeg deg med å vaske opp

spyet ditt.»Wren smilte vemodig og glattet på den lange panneluggen. «Å

drikke tequila handler mer om reisen enn målet …»«Du ringer meg,» sa Cath, «ikke sant?»«Hvis jeg spyr?»«Hvis du trenger hjelp.»«Jeg kommer ikke til å trenge hjelp.»«Men du ringer meg?»«Herregud, Cath. Ja. Slapp av, da.»

RAINBOW ROWELL

«Men sir,» maste Simon, «er jeg nødt til å dele rom med ham hvertår, helt til til vi er ferdige på Watford?»

Trollmannen smilte overbærende og rusket i Simons karamell-fargede hår. «Det å koble sammen romkamerater er en hellig tradi-sjon vedWatford.» Stemmenhans var vennlig,men bestemt. «Smel-tedigelen førte dere sammen. Dere skal passe på hverandre, lærehverandre å kjenne, til dere er som brødre.»

«Ja, men, sir …» Simon vred seg i stolen. «Smeltedigelen må hagjort feil. Romkameratenmin er en dott. Han er muligens ond også.I forrige uke var det noen som kastet en forbannelse over laptopenmin så den ikke kunne åpnes, og jeg vet at det var ham. Han holdtpå å le seg i hjel.»

Trollmannen strøk hånden høytidelig over skjegget et par gan-ger. Det var et kortklipt skjegg som endte i en spiss og dekket bareså vidt haken.

«Smeltedigelen førte dere sammen, Simon. Det er din skjebne åpasse på ham.»

Kapittel 3, Simon Snow og den andre slangen,copyright Gemma T. Leslie, 2003

-

skriver bøker for unge voksne. Hun skriver alltid om mennesker som har mye på hjertet. Mennesker som har det vanskelig og mennesker som blir forelsket. Når hun ikke skriver leser hun tegneserier, hører på musikk og drøm-mer om å reise. RAINBOW ROWELL bor med mann og to sønner i Nebraska.

www.rainbowrowell.com

Også utgitt på norsk: Eleanor&Park

Foto

: A

ug

ust

en B

urr

ou

gh

s

ISBN: 978-82-93346-13-5

www.fontini.no

FO R FAT T E R AV E L E A N O R & PA R K

«Altoppslukende»Kirkus Reviews

«En morsom og sår oppvekstroman som også handler om en forfatter som finner sin stemme … rørende og ekte.»

Publishers Weekly

«En herlig nerdete og varm roman som må bli en suksess.»

New York Journal of Books

Amazon Best Book of 2013

New York Times Notable Book of 2013

Top 10 Book of the Year, Indigo Books

Library Read Favorite

New York Times bestseller

E N R O M A N

RAINBOW ROWELL

ath og Wren er tvillingsøstre. De har alltid vært uadskillelige, og alltid vært oppslukt av bøkene om Simon Snow,og troll- mannsskolen. Særlig Cath. Gjennom ungdomsårene har de

skrevet videre på fortellingen om ham på nettet, og etterhvert fått flere tusen følgere. Mens Wren er overmoden for å flytte hjemme-fra og begynne på universitetet, er Cath det motsatte. Hun gruer seg til alt. Til spisesalen. Til de andres blikk. Cath flykter fra alt som heter studentliv, og forsvinner inn i fiksjonen. Hvordan skal hun klare seg? Vil hun tørre å forlate Simon Snow, og åpne seg for guttene hun møter? Hvordan skal faren deres klare seg alene, og hvorfor forlot moren dem da de var små?

Fangirl er en rørende og varm fortelling om redsel og mot, om fiksjon og magi, og om å overvinne sine egne demoner for å tørre å leve.

«Veldreid, vakker og original … En kjærlighetsfortelling som er like rørende som den er rystende… Denne boka må bli en suksess.»

Dagbladet om Eleanor&Park

«Eleanor&Park leses med en visshet om at det blir lenge til neste gang du finner en så fantastisk roman.»

Nina Aalstad, Ubok

eleanor park

FangirlOmslag.indd 1 18/08/14 17:42