Antropologisk tidsskrift, vår 2014

KULA KULA

Bidrag fra antropolog Rane Willerslev

På forskningsfronten: Sudanprogrammet ved CMI

Medisinsk antropopologi – hva er det?

2

I forrige utgave av Kula Kula, nr. 2 høst 2013, publiserte vi et intervju med vår nye instituttleder Anne Karen Bjelland under tittelen «Med Anka bak roret». Intervjuet ble skrevet ut på bak-grunn av en samtale de to intervjuerne hadde med prof. Bjelland på hennes kontor. Teksten ble imidlertid sendt direkte til publisering uten at hun fikk anledning til å lese gjennom på forhånd – slik avtalen faktisk var – og slik praksis bør være. Kula Kula beklager at ikke våre vanlige ruti-ner ble fulgt. Resultatet er blitt et intervju som inneholder direkte feil, som f.eks. at Bjørn Enge Bertelsen ble ansatt som professor (og ikke som førsteamanuensis) og flere andre misforståelser. For å unngå gjentakelser av denne art, vil vi innskjerpe våre rutiner for kvalitetskontroll når det gjelder publisering i Kula Kula.

Kula Kula beklager

«Nytt semester, nye muligheter». Vi liker alle å brife med dette velkjente ordtaket på starten av en ny tid, men vi er nok ikke alltid like flink til å sette tanken ut i praksis. En gang i blant skinner man derimot gjennom, og som det sto skrevet i forrige utgave av Kula Kula var vi da på ferd mot å nå nye høyder. Med et lass av ideer og muligheter for hånden samt en god dose motivasjon har dette semesterets redaksjon gått sterkt inn for en videre utvikling og forbedring av tidsskriftet, både når det gjelder det bakenforliggende redaksjonelle arbeidet så vel som bla-dets innhold og utforming. Målene våre har vært mange og arbeidsmengden tilsvarende, men den som arbeider hardt vil høste godt. At dette semesterets utgave er et eksempel på vellykket innsats er det ingen tvil om!

Det er med et stolt smil om munnen at vi nå holder den nyeste utgaven av Kula Kula i hendene. Layout og utforming er svært nøyaktig gjennomarbeidet; nødvendige kunnskaper om redak-sjonsarbeid hos medlemmene har økt; tidsskriftets varierte innhold gjenspeiler både det lokale, nasjonale og globale antropologiske miljøet; og opptrykket er mer profesjonelt enn noen gang tidligere for å nevne noe. Helheten gjenspeiles i en klart forbedret visjon om at Kula Kula skal fungere som et ledd mellom instituttet og studentene og som et talerør for antropologistuden-ter. I tillegg skal det være en kilde til antropologisk materiale for (kommende) antropologer og andre interesserte.

Vårens utgave byr på teoretisk og etnografisk forankrede artikler, faste spalter som søker å gi et bilde av antropologiens praktiske plass i samfunnet, og flotte fotografier av mennesker rundt om i verden. Vi introduserer nå også en ny fast spalte under tittelen «På Forskningsfronten» der vi vil utforske ulike antropologirelevante forskningsprosjekter som finner sted i nærmiljøet. I tillegg til dette har vi innført vår egen jungeltelegraf bestående av små og morsomme histo-rier fra den antropologiske verden. Med denne blandingen av velkjent og nytt materiale vil jeg ønske dere alle god lesning!

Tina Dale, redaktør

Smilende fremgang

Kula KulaSosialantropologisk tidsskrift #1 2014

ISSN: 1893-4633 Opplag: 500

Kontakt: kulakula@sv.uib.no http://kulakula.org

http://facebook.com/kulakulatidsskrift

Kula Kula Institutt for sosialantropologi

Postboks 7800 5020 Bergen

Ansvarlig redaktør: Tina Dale (red.)

Grafisk utforming: Suzanne Rødseth

Håvard HulløenKaja Skoftedalen

Fotograf: Cecilie Baann

Kula Kula-logo: Nina Bergheim Dahl

Forsidebilde: Gjermund Øystese

Les mer om forsidebildet og fotokonkurransen på side 28.

Trykk: Bodoni A/S

Takk til: Rane Willerslev, Ivar Haugstad,

Veronika Rokne og Athithan Jayapalan for innsendte tekstbidrag.

En spesiell takk går til Suzanne Rødseth, vår reddende engel!

Utgitt med støtte fra:

3

Portrett: Bjørn Enge Bertelsen

Have faith!

Wedding in the Andes

Vær raus med din antropologiske kunnskap

Jungeltelegrafen

På forskningsfronten

Matopplevelser fra felten

Fotokonkurranse

Medisinsk antropologi

En forsømt tamilsk vår

Fra felten

Antropologer i arbeid

4

8

12

17

20

22

26

28

32

34

37

40

Bakerst fra venstre: Kaja Skoftedalen, Tina Dale, Tollef Erstad. Nede fre venstre: Håvard Hulløen, Torjus Solheim Eckhoff og Veronika Tholo von Ahnen. Ikke tilstede: Cecilie Baann. Foto: Magnhild Midtvik Clemens

4

Bertelsen viser hvordan ei kvinne gikk ned på kne da hun skulle gi han en kopp med vann.

5

Inne på et kontor på Institutt for sosialan-tropologi sitter en blid Bjørn Enge Bertelsen, nylig hjemkommet fra tre ukers feltarbeid i Maputo, hovedstaden i Mosambik. Han ønsker Kula Kulas utsendinger velkommen, og vi slår oss ned i den lyseblå sofaen så kaf-fen skvulper ut av koppene vi har med oss. Samtlige vegger på kontoret er ikke overras-kende dekket av hyllemeter på hyllemeter med bøker. Det er en belest mann vi besøker, og han har som voldsforsker en egen seksjon for litteratur om vold, frykt og lidelse. Bertelsen, kjent for mange studenter som foreleser i fag på både bachelor- og masternivå, ble 3. mars i år nyansatt som førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen. Han ser for seg et meget spennende år der noe av det viktigste som skjer vil være den formelle oppstarten av instituttets første prosjekt tilknyttet EU.

Ung og radikal på nittitallet

I ungdomstiden var han først aktiv i Natur og Ungdom, men på nittitallet begynte han også å fatte interesse for Nord/Sør-spørsmål.

– På nittitallet var det mye oppmerksom-het rundt kolonialisme. Jeg husker spesielt en antimarkering av Columbus’ komme til Latin-Amerika, kalt «500 års motstand», som fokuserte på hva slags destruktive effekter kolonialismen hadde hatt i Latin-Amerika. Den fikk øynene mine opp for litt andre dimensjoner enn bare miljøvern, forteller han.

Etter å ha reist et par år begynte han å studere historie ved UiB. Sosialantropologi hadde han aldri hørt om, forteller han, før en kom-pis ba han om hjelp til å forstå en artikkel skrevet av den britiske sosialantropologen Maurice Bloch.

Forsker på vold og frykt og sånn

Du har jobbet mye med vold, konflikter, frykt og lidelser; ord som gir negative konnotasjoner for de fleste. Hvorfor er dette så interessant?

– I mange kontekster i verden er det en stor andel mennesker som er ekstremt fat-tige og ekstremt preget av strukturell vold. Strukturell vold vil si systematisk margina-lisering av store grupper mennesker fra øko-nomiske og sosiale goder. I slike kontekster er det egentlig overraskende at det ikke er mer vold. Så sånn sett er jeg ikke opptatt av vold for voldens skyld, men heller fraværet av vold. Det var der jeg egentlig begynte mitt uavhen-gige arbeid, svarer Bertelsen.

Bertelsen gjorde sitt første feltarbeid på landsbygda i Mosambik i 1999 til 2000 i et område som hadde vært preget av ekstra mye vold under borgerkrigen som endte i 1992. Familien han bodde hos under feltarbeidet hadde for eksempel erfart at fire av husfarens brødre var blitt drept av beboere i den samme landsbyen, og at flere naboer var blitt satt på staker langs vegen. Bertelsen forteller at han er opptatt av hvordan folk klarer å leve sammen i etterkant av slike destruktive hendelser.

– Det er mirakuløst hvordan man i et land som har hatt så ekstreme tilfeller av massiv vold klarer å leve videre sammen, sier Bertelsen og fortsetter: – De voldelige erfaringene er på en eller annen måte ikke avsluttet, og de holdes i live både i den politiske diskursen på makro-nivå, og i folks individuelle opplevelser, blant annet ved at folk blir hjemsøkt av ånder fra krigen. Samtidig, i de uavsluttede voldserfa-ringene ligger det også et enormt potensiale for redefinering og transformasjon av de vol-delige erfaringene.

Har det vært tendenser til gjeneskalering av vold og tidligere konflikter i Mosambik?

– Akkurat nå er det litt spent. Det har vært noen små trefninger mellom partene som stod mot hverandre i borgerkrigen, men jeg tror ikke det kommer til å eskalere noe sær-lig utover det. Et annet element som bidrar til spenning er drap utført av politiet mot antatte tyver, men som for vanlige folk frem-står som summariske henrettelser av sivile. I tillegg har det i det siste skjedd flere kidnap-pinger for pengeutpressing i Maputo, forteller Bertelsen med rynkede øyenbryn.

Han peker på at det er nettopp de nevnte tre dimensjonene, altså spøkelser fra borgerkri-gen, summariske henrettelser og kidnappin-ger som gjør at folk opplever hverdagen som til dels utrygg og som gjør folk bekymret for framtiden. Likevel er de ikke nedsun-ket i apati, hevder Bertelsen. Det er en stor interesse for politikk, samfunnsliv og landets utvikling, selv blant de aller fattigste.

– De er levende interessert i hvem de neste pre-sidentkandidatene blir for de ulike partene i valget nå til høsten, sier han og smiler.

Et viktig prosjekt for European Research Council (ERC)

I tillegg til nyansettelsen ved UiB er Bertelsen engasjert i et femårig prosjekt ved ERC (European Research Council) som ledes av professor i antropologi Bruce Kapferer. Bertelsen beskriver prosjektet, som har fått navnet Egalitarianism, Forms, Processes, Comparisons, som et stort og viktig prosjekt som foreløpig er i startfasen.

– De siste kontraktene med EU er i ferd med å bli undertegnet nå. Det er et veldig stort pro-sjekt som skal holde på i 60 måneder, fortel-ler han mens de utsendte kulaistene teller på fingrene. – Fem år, blir det. De må jo skrive måneder, ikke år, humrer Bertelsen før han

Den travle antropologenPå feltarbeid i Mosambik ble han kjent som «den hvite som gikk» og han er enormt

opptatt av antropologiens potensiale for å nærme seg mennesker i vanskelige situasjoner. Bjørn Enge Bertelsen jobber som forsker både ved UiB og CMI, og er medredaktør for

tidsskriftet Social Analysis. Tekst av Kaja Skoftedalen, bachelor i latinamerikastudier med sosialantropologi

Bilder av Cecilie Baann, bachelor i utviklingsstudier med geografi og sosialantropologi

6

fortsetter: – Prosjektet vil jobbe historisk og komparativt og se på egalitarianisme, altså likhetsoppfatning, i Europa, India og Afrika. Ingen ved dette fakultetet har tidligere fått et prosjekt av denne størrelsen av ERC. Jeg håper at dette blir et prosjekt som på alle mulige måter kommer dette instituttet til gode ved å skape mye aktivitet og engasjement, og at det vil involvere både PhD-studenter og masterstudenter.

Forskning innenfor urban antropologi

Bertelsen har, som han selv sier, gjort veldig mye forskjellig. De siste to årene han hatt en bistilling som forsker på CMI – Christian Michelsen Institutt – i Bergen, der han arbei-der på prosjektet Ethnography of a Divided City. Under ledelse av seniorforsker ved CMI, Inge Tvedten, sammen med sju afrikanske forskere jobber Bertelsen med å utforske de store sosiale forskjellene som finnes i afri-kanske byer som Maputo. Dette prosjektet handler spesielt om hvordan folk selv erfa-rer forskjeller og inndelingene av det urbane rommet, samt hvordan folk bruker denne romligheten.

– I forskningen min har jeg vært opptatt av det man kan kalle det «kreative» og «ukontroller-bare» i det sosiale feltet. Det er viktig å spørre hva som gjør at folk organiserer seg, deltar i opptøyer, og hvordan de kreativt sett lager seg sine egne politiske ideer ut ifra egne erfarin-ger, forteller han mens han gestikulerer med armene og lener seg engasjert framover.

I tillegg til forskning og prosjektarbeid er Bertelsen også medredaktør i det fagfellevur-derte tidsskriftet Social Analysis, som er ett

av to internasjonale tidsskrift med redaksjon som holder til ved Institutt for sosialantropo-logi ved UiB.

Hvordan er det å kombinere redaksjonsarbeid med alt det andre du driver med?

– Det å være redaktør for et tidsskrift er tidkre-vende, men samtidig enormt givende. Det er spennende å være med å drive et internasjo-nalt tidsskrift og se hvordan det virker på inn-siden. Dessuten drives man jo av en genuin faglig nysgjerrighet, så jeg tror det er derfor du finner mange på dette instituttet som gjør veldig mye annet enn bare det stillingsbeteg-nelsen krever, sier Bertelsen tankefullt.

Antropologers fordeler i utsatte områder

Mange antropologer gjør, som Bertelsen, feltarbeid i områder der fattigdom, vold og frykt preger den daglige konteksten. Hvorfor er det da slik at så få antropologer og antropo-logistudenter utsettes for voldelige hendelser? Bertelsen har stor tro på antropologien som fagfelt og mener den antropologiske metoden gir enorme fortrinn når man er i felten. Det at man under et feltarbeid bor blant innbyg-gerne på stedet over lang tid, snakker med dem og lytter til dem, i tillegg til å holde seg synlig i området gjør at man danner relasjo-ner. Folk vil da etter hvert gi deg råd og på et vis beskytte deg.

– Jeg tror det er viktig å tenke at folk flest er greie. Ikke det at man skal gjøre dumme ting, og man bør lytte til råd fra Utenriksdepartementet, men minst like vik-tig er det å lytte til andre antropologer og folk som jobber på samme måte som antropologer.

Det er viktig å ikke bli fanget av det som av og til er en litt hysterisk sikkerhetsdiskurs. Slike er utbredt i enkelte fattige land, særlig der man har en «expat»-befolkning for eksempel.

Er det sånne folk som har privatsjåfør…?

– Expatriates, som de kalles, har gjerne det. Jeg mener ikke å romantisere, men for meg er antropologiens grunnholdning at vi skal være nærmere lokalbefolkningen enn folk i de hvite jeepene. Når du kommer nærmere får du også beskyttelse og du får en følelse av hva som faktisk foregår.

Det viktigste av alt, påpeker Bertelsen, er å skape seg et eget rom som antropo-log, og ikke å gå under andre merkelap-per av typen «bistandsarbeider light» eller «ambassadeassistent».

– Det er ikke gitt at folk rundt omkring i ver-den skal skjønne hva antropologi er. Man må vise det i praksis, på en måte. På mitt første feltarbeid, i Chimoio i Mosambik, insisterte jeg på å gå overalt. Min kroppslige grunn-holdning når jeg er på feltarbeid er å gå, og i Chimoio ble jeg kjent som «den hvite som gikk». Det var ingen andre hvite som gikk, selv om de skulle aldri så kort. Jeg ble jo da fryktelig synlig, og det var en god bieffekt, forteller Bertelsen.

Mye er gjort ved slik enkle tiltak, mener han. Vær og vis at du er et menneske er hans opp-fordring. Det er viktig å benytte seg av lokal transport og lokal mat og drikke.

– Så får man heller ta det gode med det vonde og kanskje bli dårlig av maten, ler han.

Familie og feltarbeid

Bertelsen er gift og har to sønner, en på 9 og en på 5 år. Kjæresten hans besøkte han på det første feltarbeidet i 1999-2000, og nå sparer familien opp til å dra på en felles tur til Afrika neste år.

– Som de fleste antropologer har jeg langva-rige forhold til mine informanter. Når jeg er i Norge snakker jeg med dem på telefonen for å holde meg oppdatert på hvordan de har det, og dessuten vet de at jeg har en familie, så jeg vil at de skal treffe hverandre. Forhåpentligvis klarer vi å spare nok penger drar vi på et kombinert feltarbeid og ferie i 2015. Jeg vil at ungene mine skal skjønne hvor pappa er når han drar på feltarbeid. Det er enda litt diffust for dem.

7

Når vi spør om hvordan man kan kombinere familie og feltarbeid forteller Bertelsen at etter at han fikk barn begynte han med kortere og hyppigere feltarbeid. Én til to ganger i året drar han 3-6 uker i «felten» i Mosambik, noe som har sine fordeler, mener han. Samtidig som han unngår å være så lenge vekke fra barna sine holder han seg stadig oppdatert på endringer i samfunnet han jobber i.

– Folk syns det er kjekt at man stadig kommer tilbake, sier han.

Sterke menneskemøter

– På mitt første feltarbeid på landsbygda i Mosambik var jeg allerede klar over at jeg nå kom til et samfunn med sterke ideer om ulike kjønnsroller og -praksiser. En gang jeg satt ute sammen med mennene spurte jeg om å få en kopp vann, for det var fryktelig varmt. Da reiste en av kvinnene seg, som satt i en adskilt kvinnegruppe, og gikk for å hente en kopp med vann. Da hun kom tilbake og skulle gi meg koppen, gikk hun ned på kne og krøp mot meg på knærne med hodet bøyd og vannkop-pen foran seg. Jeg ble helt perpleks, og følte meg utrolig teit, mens jeg lurte på hva slags «hvite høvding-kompleks» dette var for noe?

Heldigvis dulta far i huset meg i sida og sa at «du må klappe i hendene» som et tegn på at du aksepterer vannet. Da jeg gjorde det krøp hun tilbake igjen. Dette er en type gest som man gjør for svært respekterte besøkende. Heldigvis var dette hun som er mor i huset til familien jeg bodde hos, så vi har fått et helt annet forhold nå. Men det var et av de første møtene og jeg følte meg så dum, jeg skjønte jo ikke hva jeg skulle gjøre, ler Bertelsen.

– En annen sterk personlig opplevelse var da far i huset døde i 2008. På det tidspunktet var jeg på vei til Mosambik, så jeg fikk reist til landsbyen for å ta del i og være med på å organisere begravelsen. Det var veldig viktig for meg. Jeg var med og gravde grava sammen med de andre og tok del i alle ritualene rundt begravelsen. Dette er både personlig sterkt, og veldig fint å kunne få være en del av, fortel-ler han mens han viser oss bilder fra begravel-sen på dataskjermen.

Du har fremdeles et nært forhold til resten av denne familien?

– Å, jada! Denne enka lever jo enda, og jeg har mange gode relasjoner til barna i dette

husholdet, svarer han mens han viser oss tre-hytta han bodde i.

– Der bodde jeg. I et år, sier han humrende.

En siste oppfordring

Kaffekoppen er tom, og til slutt har Bertelsen en oppfordring til studentene.

– Kom på instituttseminar i åttende etasje dette semesteret! sier han oppmuntrende. Dette semesteret er det nemlig han selv som arrangerer seminarene, og han forteller at både bachelor- og masterstudenter er hjerte-lig velkomne der.

– Det er et veldig kjekt forum, for du kan også bare komme for å høre på hvordan man prater om pågående forskning. Dessuten er det litt annerledes enn forelesningene, seminarene og bøkene man ellers er vant til. Instituttseminarene er et viktig møtested for både studenter og ansatte, smiler han før kulaistene takker for seg og finner veien ut av et av de mange bokfylte kontorene i åttende etasje.

En bitteliten del av Bertelsens litteraturseksjon.

8

Anthropology’s take on religion from its Victorian beginnings to the present-day has been firmly situated in what Alfred Gell in his article The Technology of Enchantment and the Enchantment of Technology denoted «methodological atheism». Meyer Fortes ade-quately encapsulated what this methodology entails, when he in the preface to the antho-logy Sacrifice, containing papers from both anthropologists and theologians, contrasted the two disciplines:

Being in part actors in their own religious systems, theologians must believe, whereas anthropologists … cannot but be agonistic if they want to achieve objectivity … and obje-ctivity, in the sense of analysis and descrip-tion that are accepted as valid by reason … is, surely, a sine qua non for all anthropological scholarship.

Objectivity here implies that anthropologists should not take religious beliefs at face value, but rather study these as offshoots of various social dynamics: the structure of corporate groups, power relations, hierarchy, and so on – all in line with Emile Durkheim’s sociology of religion. The result, as Gell pointed out in his article, is that «religion becomes a property of the relations between various elements in the

social system, derivable, not from the condi-tion that genuine religious truths exists, but solely from the condition that societies exist.»

Anthropology and theology thus emerge as two antithetical orientations; one is concer-ned with religion as social representations, the other with religion as the genuine exis-tence of divine forces. One seeks to replace religious faith with knowledge, the other keeps faith alive. However, this dichotomy

hardly settles the issue. A notorious slippage between knowledge and faith can be detec-ted with far-reaching consequences for the anthropology’s place within the science-re-ligion debate. Let us begin by considering what we keep telling each other and our students, namely that anthropology has a motive of which we should never lose sight. Bronislaw Malinowski famously captured it in Argonauts of the Western Pacific: «To grasp the native’s point of view, his relation to life, to realize his vision of his world.» If this is the basic motive of anthropology it is not only radical, it is also in an important sense religious. A premise of faith runs through the Malinowskian catchphrase, which suggests – even demands - that we take seriously the reli-gious beliefs of the people studied and convey these beliefs faithfully in our writings.

The Ontological Turn

According to Eduardo Viveiros de Castro in his article Zeno and the Art of Anthropology: Of Lies, Beliefs, Paradoxes, and Other Truths, anthropology implies a radical «decoloniza-tion of thought». It should be a thought-provo-king, creative venture, which may potentially

Is anthropologist’s attempt «to grasp the native’s point of view» in reality equivalent to a «leap of faith?» If so, then anthropology is not really a social science, but a religious science, based in faith rather than in reason. In this short essay, I reflect on the implications of this

awakening insight along with the nature of faith and how it is best conveyed through irony.

Have Faith!

Text by Rane Willerslev, Professor of Anthropology, Aarhus University

Let us begin by

considering what

we keep telling

each other and our

students, namely that

anthropology has a

motive of which we

should never lose

sight.

9

open up new insights into the very issue of what constitutes life. Martin Holbraad in his book Truth in Motion uses the Greek word «aporia», which refers to the perplexity of being at a loss that arises when our thinking confronts apparently necessary, yet effectively absurd paradoxes. Anthropology, according to Holbraad, is basically a confrontation with the alterity of other modes of living that pus-hes – or rather should push – the anthropolo-gist’s thinking to the very limits of her con-ceptual reserves. As such, the anthropologist is forced to generate new concepts rather than simply applying well-established ones, which can only represent the alterity of others as if they were simply variations of our own modes of being-in-the-world.

What does this imply on a more practical level? If, for example, the Chukchi of Siberia tell me that life entails continuous «rebirths», so that a dead person’s soul will circle back to be reborn in a newborn, then the anthro-pological exercise is not for me to translate this idea into concepts I have ready at my disposal, such as «metaphorical thinking», «ideology» or «false consciousness», but rat-her about challenging my own assumpti-ons about what life and death entail so as to make it possible for myself and my readers to

imagine how actual living people in this world are also returned deceased ancestors. Taking up the native’s point of view, is, therefore, not some loose form of generalized tolerance as in cultural relativism, where all cultures are different but equal. Rather, it requires that I may well be forced to fundamentally alter-nate my own culturally informed ways of thinking about what life entails. This radi-calized understanding of the Malinowskian orthodoxy, I venture to suggest, is equivalent to a religious sensibility and the passion-dri-ven attitude that in fact carries out the task of taking up the native’s point of view in a serious way is faith.

Kierkegaard, Abraham and Faith

I am not the first to link anthropology with religion. Michael Scott in a newly published article, What I’m Reading: The Anthropology of Ontology (Religious Science?) denotes cer-tain new trends in anthropology, all of an ontological bend, a «religious science» on the grounds that they propose «an attitude of open-ended wonder» as opposed to the «occluded wonder» of traditional science. I agree with Scott’s analysis, yet here I want to

Five year old Chukchi boy. He is con-sidered to be his grandfather’s brother returned. The latter was a heavy smoker so when the boy was 3 years old and asked for a cigarette, he was given one right away. He has been chain-smoking ever since. Photo by Rane Willerslev.

Taking up the

native’s point of view,

is, therefore, not

some loose form of

generalized tolerance

as in cultural relativism,

where all cultures are

different but equal.

Rather, it requires that

I may well be forced

to fundamentally

alternate my own

culturally informed

ways of thinking about

what life entails.

10

bring the religious perspective more sharply into focus by showing that what Scott descri-bes is in fact based in faith.

Let me begin with a recent PhD thesis from Aarhus University, Descending with Angles: The Invisible in Danish Psychiatry and Islamic Exorcism, where Christian Suhr points out how our taking the viewpoints of ethno-graphic others seriously often leaves us in irresolvable and paradoxical moments of doubt. To explain this existential doubt Suhr resorts to the Danish theological philos-opher Søren Kierkegaard and his notion of faith. According to Kierkegaard faith is the acceptance that reason is not supreme and that it may call people to leave any rationa-lity behind. The acceptance that God, the infinite creator of the universe, turned him-self into a finite human being, Jesus Christ,

and suffered death for our sake, is, according to Kierkegaard, the paradoxical absurdity, which defines Christian faith. Faith, the-refore, implies a decisive «leap», a kind of qualitative transformation from unbeliever to believer. In Kierkegaard’s essay Fear and Trembling he uses the canonical image of Abraham to illustrate this leap into faith. God has promised Abraham that, through his son, Isaac, he will have innumerable descendants – yet God commands Abraham to kill Isaac. This does not make sense. Still, Abraham trusts that God will return Isaac to him in the absence of any proof. So, Abraham holds ste-adfast onto the belief that for God, what is not thinkable, what is least probable, is nonethe-less possible by way of faith.

This understanding of faith is not just confi-ned to a Judeo-Christian context, but applies

to Chukchi animistic believes in rebirth as well. They too can muster little or no explana-tions for why their deceased ancestors return in newborn children. To them rebirth makes no rational sense. Like Abraham, they must rely on faith by virtue of the absurd. And so it is, I suggest, with most religious beliefs, which cannot be grasped, known or theorized in terms of proof, but only be grasped by way of faith.

Irony as the Mode of Faith

Now, if this is so, then what does it mean for the anthropologist to grasp the native’s point of view? If we are to take their religious faith seriously, then it cannot imply explaining it away by means of one rationalistic model or

Sacrifice of Isaac, by Caravaggio (oil canvas)

11

another, such as in evolutionism, functiona-lism or structuralism. Does this then mean that we would have to undergo «a leap of faith», replicating that of the religious belie-ver? The answer is «yes». Taking up the nati-ve’s point of view implies a radical reorienting shift in perspective, a total character transfor-mation. That is just what a leap of faith is or does. However, even Kierkegaard is aware that no actual person can enact Abraham. True faith is impossible, humanly speaking. This is why the biblical story of Abraham’s near-sa-crifice of Isaac is needed, for the «Knight of Faith» can only be explained from a fictional perspective. For actual believers faith involves a double movement of faith and doubt.

I may act as if I truly believe in Chukchi rebirth ideas and I may even convince myself that this is so, yet somewhere in the back of my mind I doubt. Even the Chukchi themsel-ves are not naïve animists in the sense of fait-hfully believing in everything their myths tell them about the existence of spirits, souls and reincarnated ancestors. They are often ironic about the assertion that this or that child is in fact an ancestor returned: «He says that he is his mother’s brother, but why then is he a drunk like his father...?» The question is how this irony is to be understood. The standard anthropological interpretation is that the Chukchi have lost faith in their traditional beliefs due to the influence of modern thin-king. However, this is to miss the point that irony in some important sense is the very

language of faith. Andrew Cross in his article Neither Either Nor Or: The Perils of Reflexive Irony draws out what is so distinctive about irony: Whereas in ordinary speech, we commit ourselves to what we say and thus plea ourselves to the truth of what we assert, in ironic speech we make no such commit-ment in that we deliberately say something that can be taken in a variety of ways, giving no explicit indication of which way it should be understood. This creates a comic situation and thus laughter.

Through irony we can therefore doubt reli-gious faith, not by attacking it directly, but by playing along. Irony is, therefore, not oppo-sed to faith. Quite the opposite, to recog-nize the impossibility of faith through the employment of irony is in a sense the highest possible homage to faith, since it recogni-zes the divine’s infinite distance from finite human reality. It is for this reason that wit-hin certain sub-traditions of Judaism as in much indigenous shamanism as Morten A. Pedersen has recently shown in his book Not Quite Shamans laughter is the highest form of worship.

To put my point bluntly: Anthropology is not really a social science but a religious science, which ultimate ground is not reason but faith. Irony is the awakening of doubt and doubt is the required condition of faith. If we as anthropologists are to take seriously the native’s beliefs along with the radical reorientation of our being, inferred by the Malinowskian methodology, we ought to adopt a language of irony. Indeed, for our love of anthropology, one must be willing to make oneself a comic fool. This is not so bad after all, since from laughter one is likely to learn the true nature of life.

Quite the opposite,

to recognize the

impossibility of

faith through the

employment of irony is

in a sense the highest

possible homage

to faith, since it

recognizes the divine’s

infinite distance from

finite human reality.

Irony is the awakening of doubt and doubt is the required condition

of faith. If we as anthropologists are to take seriously the native’s

beliefs along with the radical reorientation of our being, inferred by the

Malinowskian methodology, we ought to adopt a language of irony.

12

In earlier times, Runa-weddings las-ted Thursday through Tuesday or even Wednesday. However, as more and more people are employed outside the agricultu-ral sector they cannot get the time off, and weddings are now restricted to Sundays and Mondays. Food has a central place in the cele-bration, and I was (un)lucky enough to spend all my waken hours the weekend of my fri-end’s wedding peeling hens and guinea pigs, and chopping countless vegetables with her family.

Japi tukuy

The bride and groom were already formally wed in Quito, and since the groom and his family had lived there for almost 15 years they had not yet done the japi tukuy. This is a cere-mony held to formally ask the coming in-laws for their daughter’s hand, and is normally carried out months before the wedding. The groom’s family brings (literally) truckloads of

food to the bride’s house, lining up potatoes, bananas, bread, and as many as a hundred guinea pigs. If the family can afford it, they may also give an entire roasted pig and some chicken. This food needs to be redistributed among friends and family, both those present and absent, and if someone does not get their share comments like «they ate it all themsel-ves» are frequent.

For convenience the japi tukuy was done the same weekend as the wedding. When I sho-wed up at the bride’s house around 9.30 am there were already people cooking, peeling potatoes, and washing enormous quantities of corn to make mote. This is a traditional dish present at any community event and it can take up to 12 hours in its preparation. The pans used are huge, and the only way to get room enough is to place them on firewood outside. We always had four fires going, con-stantly cooking rice, mote, soup and potatoes. At the gas stove inside we simultaneously coo-ked for ourselves.

A bull had been bought for the occasion and butchering it was chaotic, with one man half killing it with a pick axe before making sure he had a knife ready to finish him off, and dogs and flies were everywhere feasting on the blood. Five people skinned the animal while three of us held its legs to give the skinners better access with their dull knives. To keep the cadaver from sliding down the hill they had put a metal pole in the ground and tied the bull’s head to it which grotesquely was the only thing left after having skinned the bull, cut the meat into manageable parts and was-hed all the intestines.

The groom’s family showed up at around 7 pm numbering about 50 people and carrying two roasted pigs and several large bags of bread rolls. They also brought around 60 2-liter soda bottles. Even with what seemed to be tremen-dous amounts of food, the bride’s family was still disappointed that there were no guinea pigs, nor bananas. It was all very formal, with speeches and readings from the Bible, and all the guests were served freshly made bull-in-testine soup, and a plate of rice with potatoes and meat. There was no mingling, people sat down, got served food and drink, and when they had eaten they took their huanllas and left. A huanlla is best explained as a doggy

Among the Kichwa-speaking Runa living in the countryside of the Ecuadorian Andes, a wedding is a community affair that lasts for several days. After the conversion to

evangelical Christianity alcohol and dancing is forbidden, and food has become the most central aspect of the celebration.

Wedding in the Andes

Text and photos by Veronika Rokne, master student at the Department of Social Anthropology, UiB.

The groom’s family brings (literally) truckloads of

food to the bride’s house

A bull had been bought for the occasion and

butchering it was chaotic

13

bag and at a good feast there is enough food for no one to leave without one. Dancing and drinking used to be a central part of the japi tukuy as well as the rest of the wedding cele-bration, but after converting to evangelical Christianity this custom has died out.

The wedding

On the wedding day, which is always a Sunday, we had to get up at 5 am to start the preparations. We were tired as we had worked

until 2 am the night before killing and peeling hens and guinea pigs, cutting vegetables, peeling potatoes and making mote. When relatives and neighbors started arriving clo-ser to eight, we were served a breakfast con-taining of soup and then a full plate of rice, mote and pigs meat which most people put directly into their huanllas. Again, there were speeches given by the priest and the parents, and again I was annoyed at not being able to understand. But even so, I experienced it as an extremely emotional event. The bride and her mother were both crying heavily as this was the last moment they had together

before the 23 year old daughter was off to live with her new family. I did not understand it at the time, but getting married is almost a traumatic break with your family. Luz Maria had been formally married for a month but she still lived with her parents. However, the second the church ceremony was completed she was a wife, no longer a daughter and was therefore expected to stay with her husband. From then, she would only be a guest at her parent’s house.

Around nine or ten o’clock all of us, almost a hundred people, got into cars and buses to

The new couple and their family being served heaps of food from the in laws. The flour is machica, and finishing it is said to assure the couple a son.

14

Luz Maria, the bride, with her parents, her elder brother, her uncle the priest, and her nieses on her wedding day

Butchering the bull

15

drive up to the groom’s community where the church ceremony and feast would be held. The backs of the trucks were loaded with large gifts such as a refrigerator, a table with eight chairs, a wardrobe and a bookshelf. The new couple would be able to fill up a house with the gifts given, and the siblings all spent about a month’s paycheck, or 300 dollars, buying them.

The ceremony had already started when we arrived, and lasted several hours with several choirs performing. When it finished around 2 pm my friends were, surprisingly, looking forward to being served more food. Before we were given three huge dishes and desert eve-ryone presented their gifts orderly and cere-moniously. Through loudspeakers everyone got to know what was given and by whom. Even the presence of a tall, blond gringa was announced.

Before leaving, the bride’s parents got pota-toes, a part of a roasted pig, and a couple of chickens to bring home for redistribution among their guests. We all went directly to their house «to eat more» as my friends smi-lingly explained, knowing how fascinated I was by the amounts of food they managed to eat. The bride stayed with her new family. In addition to soup, rice and pig’s meat we were served freshly roasted guinea pigs, because Luz Maria’s mother had not been given any during that day’s celebration, and when it was her turn to be a hostess the next day, she had no intention of giving what she had not received.

Post-wedding rituals

The next day I did not arrive until ten, and upon seeing me my friend could proudly tell me that he was about to finish his fifth dish, enjoying my amazement. To my surprise, all of a sudden an ice cream seller showed up, probably having heard wedding annun-ciations on the radio, caught a car up to the

community and then just followed the music. It was a hot day and she had no trouble selling her 15-cent ice cream cones to the bunch of children (and the anthropology student) run-ning around.

We all did our best to help prepare for the new couple and the groom’s family to arrive, quarreling over the few knives we had access to. Around 2 pm honking horns announced the guests’ arrival. It became my task ser-ving the guests a chicha welcome drink, with every second person refusing to drink before I drank myself. Chicha is a traditional drink that after converting to the new evangelic reli-gion is no longer made from fermented corn, but is now alcohol free and from whichever grain sort they prefer or have access to.

The guests sat down on plastic chairs filling up the courtyard to the point where moving aro-und got difficult. The bride and the groom’s sides sat separately and people did not walk around or mingle. Even though people were not as dressed up as the day before there was still a formal program: there was a welcome speech given by Luz Maria’s oldest brother,

her uncle the priest read from the Bible, the bride’s family sang a couple of hymns, and then the groom’s family sang theirs. Luz Maria was singing with the latter, showing she now pertained to them.

Food was again central. When everyone had emptied their plates, putting what they could not eat into huanllas, the new couple, his parents and a few other relatives sat down in the centre of the courtyard at a table fil-led with food. Traditionally this needs to be finished, even if they have to feed their friends and relatives spoon by spoon. However, due to a family member being in the hospital they excused themselves, redistributed all the food immediately and after some short good byes they left. Thus four days of preparing and celebrating was brought to an abrupt, unce-remonious and, if I may say, slightly disappo-inting end.

A few days later Luz Maria stopped by her parent’s house to collect her belongings, and then she was off to Quito, starting her new life as a señora, only coming back on occasional short visits.

Veronika demonstrates to the children how trolls eat in the Norwegian fairytales.

Even the presence of a tall, blond gringawas

announced

In addition to soup, rice and pig’s meat we were served freshly roasted guinea pigs

16

Raushetsplikt har etter hvert etablert seg som ett begrep (kanskje også en verdi) som jeg og flere rundt meg kontinuerlig etter-streber å implementere i vår arbeidshverdag. Gjennom de siste årene har vi søkt innsikt, forståelse og erfaringer knyttet til raushets-plikt som fenomen. Det har vist at raushets-plikt rommer mange grunnleggende ele-menter knyttet til sosial kontraktering og samhandlingsmekanismer.

Mauss’ tre plikter

Om man ser begrepet raushetsplikt i lys av Marcel Mauss sine teorier om gavebytteut-vekslinger i arkaiske samfunn, ser man fort at raushet har noen fundamentale menneske-lige aspekter ved seg. Et av hovedelementene i hans mest kjente verk Gaven er de tre univer-selle grunnleggende sosiale plikter han peker på: plikten til å gi, plikten til å ta imot og plik-ten til å gi tilbake. Disse tre pliktene mener jeg danner grunnlaget for raushetsplikten.

Vi lever i dag i et såkalt materialistisk kunn-skapssamfunn hvor flyten av «ting», informa-sjon og kunnskap er enorm. Vi har det meste vi trenger, og vi kan finne informasjon og svar på det meste på veldig kort tid. Hva gjør dette med oss? Hvordan påvirker dette de tre

grunnleggende plikter beskrevet av Mauss, altså raushetsplikten?

Underskudd på erfaringsbasert kunnskap?

Jeg tror vi kan stå i fare for å generere under-skudd på erfaringsbasert kunnskap, og vi søker i stadig større grad den raskeste veien til svaret. Når vi har så stor tilgang til infor-masjon vil vi i langt mindre grad prøve og feile selv, og de langsiktige konsekvensene av denne kulturelle endringen ser vi antagelig ikke enda, men jeg tror vi kan stå i fare for å gå glipp av mye visdom.

Et eksempel jeg ble presentert for omhandlet en godt etablert privatpraktiserende advokat som i mange år hadde valgt å beholde en liten undervisningspost ved et av landets univer-siteter. Drivkraften for undervisningen var å få ta del i faglige diskusjoner med studentene. Denne undervisningsposten hadde vedkom-mende nå valgt å si ifra seg, begrunnet med at studentene ikke lenger var interessert i hvor-dan man kom frem til svaret. De krevde nå i langt større grad å bare få det rette svaret ser-vert slik at de kunne bestå eksamen på mest mulig effektiv måte.

Denne historien eksemplifiserer hvor vi er på vei; vi søker stadig mer effektivitet, men det er ikke alltid bare studentene som søker effektivitet. Når jeg selv var student fikk jeg beskjed om å bare gjøre det som måtte til for å ta «fagprøven» (les: mastergraden), så ville jeg ha resten av livet på meg til å utvikle, utfordre og «revolusjonere» antropologien. Det hør-tes fornuftig ut der og da, men var det ikke nettopp som student jeg virkelig hadde tid og var i en kontekst der jeg kunne reflektere og utfordre?

Raushetsplikt – et visdomsord

Raushetsplikt er et visdomsord, og handler i stor grad om samhandling og prosess. Det handler om å gjøre hverandre gode, og der-for er det viktig å etterstrebe praksiser for utøving av raushetsplikten – ikke bare å dele våre harde målbare fakta og kunnskap, men også være rause med det som ikke er målbart. Eksempelvis gjennom å utøve plikten til å ta imot ved å stille oss til disposisjon slik at andre får mulighet til å by på sitt tankegods og sine ideer. Slik skapes kognitive erfaringer og det åpner for at vi selv kan gi tilbake. Slik skapes det rom for samhandling og feedback, med andre ord; rom for å prøve og feile. Dette genererer visdom.

Vær raus med din antropologiske kunnskap!

Raushetsplikt bør betegnes som et sentralt visdomsord innen antropologi og er et viktig nøkkelord for ferdigutdannede antropologer som skal ut i arbeidslivet.

Tekst av Ivar Haugstad, master i sosialantropologi, UiO

17

En fast-antropolog klar for nye konsultasjoner. Fotograf: Ivar Haugstad

18

En av de største utfordringene jeg møtte i etterkant av min utdannelse har vært knyt-tet til det å anvende og formidle antropolo-gisk kunnskap. Min masteroppgave fra 2011 omhandlet det tradisjonsrike turistmålet Geilo, og med rykende fersk empiri og antro-pologisk spisskompetanse på et av regjerin-gens fem hovedsatsningsområder, nemlig turisme, var jeg klar for å erobre verden.

Her var det jo bare å tilby sine tjenester. Folk kunne jo ikke si nei, eller….?

Mange av dem jeg møtte klarte ikke å uttale sosialantropologi, og de skjønte heller ikke mye av begreper som idekalibrering, habitus eller dikotomier. Jeg forsto fort at jeg hadde en jobb å gjøre.

Kulturoversettelse i praksis

Det er på mange måter kulturoversettelse vi blir trent opp i gjennom vår utdannelse. Vi lærer metoder og teorier for hvordan vi skal og kan tilnærme oss ulike kulturer, og videre blir vi trent i å presentere dette materialet gjennom en antropologisk innfallsvinkel. Her skaper vi et felles fortolkningsgrunnlag som gjør kulturoversettelse mulig. Som nyutdan-net innså jeg raskt at jeg måtte finne måter å oversette mellom min egen antropologiske kultur (begrepsbruk, tankemåte, arbeidsme-toder, og så videre) og «markedet» der ute. Spesielt ovenfor de som (forhåpentligvis) skulle kjøpe mine tjenester.

En av mine favoritt-teoretikere er Gregory Bateson. Han var antropolog, biolog, kom-munikasjon- og systemteoretiker, og med fare

for å bedrive systemteoretisk blasfemi skal jeg meget enkelt forklare essensen i deler av hans tankegang.

Vår forståelse av verden rundt oss er alltid et resultat av de minner og erfaringer (kropps-lige og kognitive) vi har ervervet oss, sett i relasjon til de omgivelser vi til enhver tid befinner oss i. Vi har med andre ord en idé om hvordan ting henger sammen. De men-neskene vi omgås preges også av sine ideer i relasjon til sine respektive kontekster, og slik henger «alt» sammen i et evig stort kognitivt og sosialt økosystem. Dersom vi står ovenfor hva vi oppfatter som nye ideer begynner vi å reflektere kritisk over fenomenet og vi ender vi ofte opp med å stille spørsmål, med sikte-mål om å skape forståelse. Denne reaksjonen opplevde jeg i praksis når jeg skulle «erobre verden» med min kunnskap som antropolog.

Jeg så et potensiale i antropologisk metodikk og tankegods som strakk seg langt utover turistnæringen. Problemet var bare at jeg ikke evnet å benytte meg av teorien i praksis, på mitt eget virke. Etter fem år med utdannelse på universitetet var jeg så «inne i» antropo-logien at min presentasjon og fremstilling av mitt tankegods ikke på noen måte samsvarte med minnet eller erfaringene til de jeg pre-senterte det for. Mine ideer var dårlig tilpasset omgivelsene. De potensielle kundene begynte derfor å reflektere kritisk, og de begynte å stille spørsmål som jeg ikke var godt nok for-beredt på. Det var da jobben med kulturover-settelse begynte for alvor. Denne gang mellom min egen «fag-kultur» og verden der ute.

Potensialet i en fastantropolog

Vendepunktet kom først når jeg gjenopptok kontakten med Tom Åge Myhren som jeg hadde kommet i kontakt med under mitt feltarbeid. Han er en av initiativtakerne til alliansen LivsVerkene (www.livsverkene.no) og en av hjernene bak konseptet KræsjKurs for jobbskapere (www.krasjkamp.no).

Dette ble to avgjørende faktorer for meg og mitt virke. I KræsjKurset og senere alliansen LivsVerkene var det rom for en som meg. Jeg fikk mulighet til å øve og prøve i mange ulike kontekster. I Bateson sin terminologi kan man si at jeg lærte meg å kalibrere mine ideer. Jeg tilpasset mine ideer etter omgivelsene, og et resultatet av denne kalibreringen er at jeg nå blant annet bærer tittelen fast-antropolog (en fastantropolog er som en fastlege; han brukes ved behov og følger forløp over tid), og ettersom tiden går er det stadig flere som ser og forstår hvordan de kan nyttiggjøre seg antropologisk kompetanse.

For meg handler anvendelse og formidling av antropologisk kunnskap og innsikt om å bruke min sosial(antropologisk)e antenne til å koble meg på andre i det daglige liv. Da evner jeg å kalibrere ideene både hos meg og hos tilhørerne, og videre forklare nokså dype kompliserte tanker på en forståelig måte. Jeg bruker den antropologiske kunnskapen som en verktøykasse slik at jeg daglig kan se, opp-dage, kartlegge og innhente et spisset mang-fold av interessante og fruktbare aspekt fra dagliglivet i samfunnet rundt oss. Dette for-edles og formidles så på en enklere og tilpas-set måte til dem jeg jobber med. Det er i denne dynamikken jeg i størst mulig grad ser beho-vet for å etterleve raushetsplikten, da gjennom å gi, ta imot og gi tilbake. Gjennom å by på min kunnskap og mitt tankegods, stille meg åpen for feedback og andre ideer, kan jeg i

Her var det jo bare å tilby sine tjenester. Folk kunne

jo ikke si nei, eller….?

Problemet var bare at jeg ikke evnet å benytte meg av teorien i praksis, på

mitt eget virke.

19

neste ledd tilpasse og bidra konstruktivt med min antropologiske kompetanse.

Viktigheten av tilpasset formidling

Det er på langt nær bare antropologer som har det slik i sitt daglige virke. For en tid tilbake fikk jeg plutselig en merkelig lampe i dash-bordet på bilen, og etter at dem på verkstedet hadde koblet seg på systemet og analysert feilen(e) ble jeg fortalt at det var feil på en Lambdasonde og en EGR-ventil. Jeg har lite peiling på bil, og det de fortalte meg den forklaringen sa meg ikke noe som helst. Forklaringen jeg fikk kan sammenlig-nes med at jeg skulle fortalt bilmekanikeren om nødvendigheten av kybernetisk bevisst-het og konjunktiv i relasjonen mellom kunde og kundebehandler. Jeg gjorde ikke det. Jeg endte bare opp med å spørre «hva betyr det?». Det var da, ut ifra min respons og hans opp-arbeidede minne og erfaringer med slike som meg, at han meget enkelt forklarte at disse

tingene regulerer forholdet mellom bensin og luft i motoren, og dersom det blir feil blan-dingsforhold kan bilen gå dårlig og bensinfor-bruket øke.

Den tilpassede forklaringen ga mening for meg, og det er akkurat slik vi antropologer må operere når vi formidler. Vi må evne å lese omgivelsene, de vi står ovenfor, og de vi samhandler med. Ut ifra det må vi forklare vår fagkunnskap på en tilpasset og balan-sert måte, og vi må våge å forenkle for å få

tilhørerne til å forstå. Når det er sagt så tror jeg ikke vi skal være redd for å «pushe» andre til å åpne øynene for nye perspektiver og på den måten berike dem med nye begreper. Tvert om: vi skal dyrke våre fortrinn og vårt fags særegenhet, men det handler om å gjøre det forståelig, samtidig som vi bidrar til og legger grunnlag for visdom. Det er raushet i praksis.

For å bli god på å formidle antropologisk kunnskap på en tilpasset og balansert måte, er det uhyre viktig å gripe alle de muligheter vi har for å øve på formidling. Uansett hvilken vei vi ønsker å gå med vår antropologiske kunn-skap, så trenger vi øvelse. De som formidler mest gjør det ofte best! Studentmagasin som eksempelvis Kula Kula og Betwixt & Between, eller fotoutstillingen Innblikk i felt er meget viktige bidrag i så måte. Dette er arenaer hvor studenter kan øve seg. De kan trene på anven-delse av sin raushetsplikt og samtidig bygge visdom – både hos seg selv og hos andre.

I skyggen av lyset. Fotograf: Christina Røyksund

...vi skal dyrke våre fortrinn og vårt fags særegenhet, men det

handler om å gjøre det forståelig, samtidig som

vi bidrar til og legger grunnlag for visdom.

20

Unngå sju års ulykke!

Det var på et trangt tog i Russland at en reisende stod tett opptil en ganske stor og kraftig kar. I en sving kom den reisende til å tråkke karen på foten. Da toget var framme ved endestasjonen gikk den reisende ut, og da han var kommet av perrongen merket han at noen fulgte etter den reisende. Han økte farten. I et lite glimt så han at det var den store karen fra toget som gikk bak ham. Var han sint fordi han hadde tråkket han på foten? Ønsket han å ta hevn? Den reisende la merke til de bulende bicepsene på den kraftige karen og begynte å løpe. Til hans forskrekkelse begynte muskelkaren å løpe etter han. Var han en torpedo? Var han gal? Raskt sprang den reisende til høyre, inn i en korridor. Den gale torpedoen løp fremdeles etter han. Å, nei, blindvei! Den reisende var fanget. Hva skulle han gjøre? Hvorfor skulle han bli et offer for blind vold? Hvem ville møte ham i etterlivet? AU! En stikkende smerte fór opp fra foten. Den kraftige gale torpedokaren hadde tråkket han hardt på foten. Den reisende så karen gå tilbake der han kom fra, tilsynelatende fornøyd. Ved å reprodusere handlingen hadde han nemlig unngått sju års ulykke.

Tekst av Kaja Skoftedalen, bachelor i latinamerikastudier med sosialantropologi Illustrasjoner av Veronika Tholo Von Ahnen, masterstudent ved Institutt for sosialantropologi, UiB

Dette er en spalte om jungelvesen og bygdedyr, vandrehistorier og møter med syvende far i huset. Alt servert

usensurert av Kula Kulas Jungeltelegraf.

Jungeltelegrafen

21

Slå to fluer i en smekk

I 2007 ble Gizo på Salomonøyene hardt rammet av en tsunami. Mange NGOer strømmet til for å bistå lokalbefolkningen med å bygge opp lokalsamfunnet på nytt. En av NGOene som var tilstede hadde en egen visjon om å jobbe for ungdom i utsatte situasjoner, og ville bidra med rent vann, samt å hindre syk-domsutbrudd som følger av forurenset drikkevann. «Hvorfor ikke slå to fluer i en smekk?», må de ha tenkt. Siden de først var tilstede etter tsunamien kunne de sette inn tiltak for å motvirke stadig økende tilfeller av seksuelt overførbare sykdommer, samt den fryktede HIV/AIDS-epidemien.

Helsearbeidere fra den nevnte NGOen satte i gang med arbeidet. En dag hang flere plastrør, som var skjært ut som dispensere, rundt omkring i landsbyen. Dispenserne var stappfulle av kondomer. Neste morgen gikk NGOene rundt for å sjekke dispenserne, og oppdaget til sin store glede at alle var tomme. Fulle av gledesrusen om et vellykket tiltak fylte de dem opp igjen, og neste dag skjedde akkurat det samme.

Samtidig stod lokalbefolkningen og ristet på hodet. Å prioritere et slikt tiltak i en situasjon der folk først og fremst mangler hus, mat og vann ble påpekt som absurd. I et lokalsamfunn der sex generelt er et tabubelagt tema oppfattet særlig de eldre tiltaket som en stor fornærmelse. Uvisst er det om NGOene til slutt fant ut at det var de lokale fiskerne som hadde forsynt seg grovt med kondomer: de funket jo perfekt som agn til småfisk!

22

Forskningsfronten

Først ut i denne serien er Sudan-programmet på Christian Michelsens Institutt (CMI). Kula Kulas utsendte møter seniorforsker og antropolog Gunnar Sørbø for et intervju om forskning på Sudan, samarbeid med sudansk forskningsmiljø og om CMI som institusjon.

Rundt lunsjtid en dag i februar møter jeg Gun-nar Sørbø i kantina i femte etasje på CMI. Praten går lett mens andre ansatte og master-studenter sakte strømmer til kantina.

– Vi har 10 mastergradsstudenter her på CMI. De tar alle master på en av utdanningsin-stitusjonene her i Bergen og skriver om noe tilknyttet et av CMIs forskningsområder. Her på CMI har de egen plass på lesesal og de får ekstra veiledning av forskere som er ansatt ved institusjonen. I tillegg har studentene fordelen av å være nært tilknyttet et aktivt forskning-smiljø. Mange av dagens ansatte startet som masterstudenter her på CMI, for så å ha fått tilbud om ansettelse i etterkant. Å ha tatt en mastergrad tilknyttet CMI er også høyt ansett hos de to andre utenrikspolitiske instituttene i Norge, NUPI og PRIO (Norsk Utenrikspolitisk

Institutt og Peace Research Institute Oslo, red.anm.), samt hos institusjoner i andre land og internasjonale organisasjoner.

Sørbø, som selv var direktør på CMI fra 1994 til 2010, fortsetter å prate varmt om institus-

jonen mens de andre bordene i kantina fylles opp. Jeg hører prat fra nabobordene om alt fra situasjonen i Syria og Googles fargerike doodle i forbindelse med OL-åpninga, til at ungene hjemme ikke har lyst på gulrøtter.

– Da vi flyttet hit fra Fantoft var det viktig for oss å ha en kantine med plass til alle, da vi her har kontorer spredt over flere etasjer. Det å treffes for uformell prat muliggjør samarbeid på tvers av fag og forskningsområde, samt at det skaper et inkluderende og støttende miljø, både faglig og sosialt. Det er viktig at folk trives på jobben. I tillegg er det ikke tvil om at mange ideer om forskningsprosjekt og samarbeid har blitt skapt i flerfaglige miljø hvor terskelen for å diskutere aktuelle temaer er lav.

Sudanprogrammet på CMI

Forskningsfronten er en nyoppstartet spalte i Kula Kula som skal sette fokus på antropologiske forskningsgrupper og -prosjekter basert i Bergen. Vi ønsker gjennom denne spalten å vise spennvidden og mangfoldet i det antropologiske miljøet på Vestlandet, samt å oppfordre studenter og faglærte til å skaffe seg kunnskap, inspirasjon og kontakt om diverse forskningsarbeid på tvers av fagfelt.

Tekst av Cecilie Baann, bachelor i utviklingsstudier med geografi og sosialantropologi

Det å treffes for uformell prat muliggjør samarbeid på tvers av

fag og forskningsområde, samt at det skaper et inkluderende og

støttende miljø, både faglig og sosialt.

23

Gunnar Sørbø, sosialantropolog og seniorforsker ved Christian Michelsens Institutt (CMI). Hentet fra cmi.no.

24

Jeg spør om det var slik Sudan-programmet ved CMI også kom i stand, men Sørbø forteller at samarbeidet med forskere og universitet i Sudan og Sør-Sudan har en lengre historie enn som så.

– Jeg var 22 år da jeg reiste til Sudan som første student på en utvekslingsavtale mellom Uni-versitetet i Khartoum i Sudan og Universitetet i Bergen. Avtalen ble opprettet i 1963 av Fredrik Barth som var gjesteprofessor i Sudan betalt av UNESCO, og det er i dag den eldste avtalen for studentutveksling og forskningssamarbeid med Afrika i Norge. Jeg knyttet mange kon-takter og fikk mange gode venner, som jeg fremdeles har kontakt med, under mitt utvek-slingsopphold i Sudan. Siden den gang har det vært en jevn utveksling av studenter mellom Bergen og universiteter i Sudan og det som nå er Sør-Sudan. Visste du for eksempel at den første som tok doktorgrad ved SV-fakultetet her i Bergen var antropologen Abdel Ghaffar M. Ahmed fra Sudan?

– Da samarbeidet mellom Bergen og forskere i Sudan startet opp var det først kun antropolo-ger som var involvert, og forskningen i Sudan foregikk rundt mange tradisjonelle antropol-ogiske temaer, som ressurskonflikter, etnisitet

og ulike produksjonssystemer. Mye antropol-ogisk kompetanse i Bergen ble fokusert på Su-dan i den tiden. Samtidig er det viktig å nevne at nesten all forskning som ble gjort i Sudan ble gjort i samarbeid med sudanske kolleger. Målet for mye av forskningen var kapasitets- og kompetanseøking i Sudan, ikke at norske forskere skulle reise ned og «implementere» sin kunnskap. Dette gjelder også i dag.

Omfanget på samarbeidet imponerer meg, og jeg spør Sørbø om det er antropologisk forsk-ning som også ligger til grunn for dagens sa-marbeid.

– Samarbeidet har sakte økt i omfang til å in-volvere forskere fra mange andre fagområder. For å ta et eksempel foregår det nå et viktig samarbeid på det medisinske og det odontol-ogiske fakultetet ved UiB, hvor en forsknings-gruppe med studenter og forskere fra Sudan og Norge, blant dem Anne Christine Johannessen som er viserektor for internasjonalisering ved UiB, forsker på munnhulekreft.

– På CMI har vi et par statsvitere som forsker på Sudan, og en masterstudent i historie som forsker på grunnlovsprosesser, for å nevne noe. CMIs Sudan-historie går tilbake til 1974, men i 2005 fikk vi midler sammen med Ab-del Ghaffar Ahmed (som tidligere nevnt tok doktorgrad i Bergen) til å sette i gang et pro-gram kalt Micro-Macro Issues in Peacebuilding. Programmet hadde som hovedfokus de utfor-dringene Sudan sto ovenfor i fredsprosessen etter fredsavtalen som ble undertegnet i 2005. Prosjektet ble avsluttet i fjor og kulminerte i en bok kalt Sudan Divided: Continuing Con-flict in a Contested State, redigert av Ahmed og meg selv. Dette programmet var et samarbeid mellom CMI, Universitetet i Khartoum og Al

Ahfad University for Women i Omdurman (like ved Khartoum, red.anm.), og selv om dette programmet nå er avsluttet, fortsetter samarbeidet ved at et nytt program, «Assisting Regional Universities in Sudan and South Su-dan», nå etableres med professor Leif Manger ved Institutt for sosialantropologi som en av lederne. Manger har drevet forskning i Sudan siden midten av 1970-tallet, og er mangeårig samarbeidspartner på Sudan-programmet.

Prat om mindre regionale universiteter får meg til å tenke på mitt eget utvekslingsopphold ved et regionalt universitet i Kamerun i fjor. På bakgrunn av erfaring derifra, samt at jeg før intervjuet prøvde å besøke nettsidene til uni-versitetene i Khartoum og Juba (hovedstaden i Sør-Sudan) uten å få tilgang, spør jeg Sørbø hvordan det er å samarbeide med institusjoner som fungerer på litt andre premisser enn UiB og CMI.

Visste du for eksempel at den første som

tok doktorgrad ved SV-fakultetet her i

Bergen var antropologen Abdel Ghaffar M. Ahmed fra Sudan?

I Sudan og Sør-Sudan er det veldig mange svake ledd, spesielt nå med krigen som foregår i Sør-Sudan. Setter man i gang et samarbeid basert på

fastlagte rammer, kan man fort få

problemer. Fleksibilitet er derfor veldig

viktig, tålmodighet og langsiktighet likeså.

25

– Man må være fleksibel. I Sudan og Sør-Su-dan er det veldig mange svake ledd, spesielt nå med krigen som foregår i Sør-Sudan. Setter man i gang et samarbeid basert på fastlagte rammer, kan man fort få problemer. Fleksibi-litet er derfor veldig viktig, tålmodighet og langsiktighet likeså. Med tanke på at det er veldig lite ressurser tilgjengelig for universi-tetene og deres tilknyttede i Sudan og Sør-Su-dan, er samarbeid med andre institusjoner og land kjærkomment. Samarbeidet med UiB og CMI er her sentralt, da det faktisk ikke er så veldig mange andre utenlandske akademiske interessenter i Sudan. Når vi samarbeider med andre i Sudan er vi derfor tydelige på hva vi tilbyr og hva vi ikke tilbyr. Man blir ikke rik av å drive med forskning, men til gjengjeld får man mange kontakter, mye kunnskap og inter-nasjonal erfaring.

Jeg spør Sørbø hvordan det kan ha seg at lille Norge i dag har et så sterkt forhold til Sudan, og jeg får en anelse om at Sørbø har hatt mer enn én finger med i spillet når han sier at Norge neppe hadde hatt relasjoner til Sudan hadde det ikke vært for Bergen.

– Norge har et unikt forhold til Sudan, både med tanke på hvor lenge vi har vært i Sudan og hva slags relasjoner det er snakk om, og forsk-ningsmiljøet i Bergen har vært sentralt for dette forholdet. For eksempel skrev Hilde Frafjord Johnson, tidligere norsk utviklingsminister og i dag FNs spesialutsending til Sør-Sudan, sin bok Waging Peace in Sudan (2011) som del av CMIs Sudan-program. Selv om både vi og våre kolleger i Sudan gjør en del oppdrag og eval-ueringer, og selv om vi får forskningsmidler fra den norske ambassaden i Khartoum, har det ikke lagt begrensinger på den forskningen vi gjør. Boken som jeg tidligere nevnte, Sudan

Divided, inneholder således mye kritikk av det internasjonale engasjementet i Sudan og Sør-Sudan. Boken er policy-orientert i den forstand at den dreier seg om viktige tema for Sudans utvikling og det internasjonale engas-jement, men ender ikke ut i en masse råd om hvordan ting burde ha vært gjort eller hva man bør gjøre neste gang, unntatt på et mer over-ordnet nivå. Her passer det igjen å nevne at et viktig mål for forskningen har vært, og fortset-ter å være, kompetansebygging i og om Sudan.

Med tallerkenen renset for salat og røkelaks er det på tide å avslutte intervjuet, så jeg spør Sørbø et avsluttende spørsmål om hvor veien videre går for Sudan-programmet.

– For tiden kjenner jeg ikke til at det er noen norske antropologistudenter som gjør eller planlegger å gjøre feltarbeid i Sudan, og det er bekymringsverdig. Men, det er mange su-danske studenter som er tilknyttet samarbei-det med Bergen. I tillegg skal Leif Manger og jeg reise ned til Addis Abeba i neste uke for å diskutere neste fase for samarbeidet med kolleger fra Sudan og Sør-Sudan. Et av satsningsområdene for tiden er forskning på grensedynamikk i det som nå er grensen mellom de to landene og mellom dem og Eti-

opia. Igjen er fokuset på kapasitetsbygging og kompetanseøkning, særlig ved regionale uni-versiteter, der opplæring gjøres via konkrete utviklingsprosjekter rundt sentrale tematikker. Samtidig er ikke rammene for programmet i fremtiden meislet i stein; vi vil gjerne også at det bygges ny kompetanse på Sudan her i Ber-gen.

Med de ordene pakker jeg ned notatboka med kråketegnene mine på og takker for en hyggelig prat og god lunsj. Mens jeg sakte trasker tilbake til lesesalen på UiB, tenker jeg for meg selv at en plass på lesesalen på CMI kunne vært riktig så trivelig. One day, one day… Eller, kanskje det egentlig bare er litt kompetansebygging som skal til, spekulerer jeg, og øker skrittakten.

For tiden kjenner jeg ikke til at det er noen norske

antropologistudenter som gjør eller planlegger

å gjøre feltarbeid i Sudan, og det er bekymringsverdig.

Mer informasjon om Christian Michelsens In-stitutt kan leses på deres hjemmesider: http://www.cmi.no/

På http://www.cmi.no/sudan/ vil du finne mer informasjon om Sudan-programmet.

26

I felten spiser de fleste antropologer mye lokal mat. Noen retter pirrer smaksløkene, mens andre heller blir gode historier. Kula Kula har latt seg inspirere av konkrete matoppskrifter som (til en viss grad) kan prøves ut hjemme, og serverer dere herved matopplevelser fra Kenya, Mosambik og Vestbredden. Velbekomme!

Matopplevelser fra felten

Tekst av Torjus Solheim Eckhoff, bachelorstudent ved Institutt for sosialantropologi, UiB

I nordlige områder av Kenya finner du ret-ten nyoma choma, som sosialantropolog Thor Erik Sortland beskriver som hans høydepunkt på matfronten da han var på feltarbeid. Nyoma choma betyr bokstave-lig talt grillet kjøtt, og er en rett med lange tradisjoner i hele Kenya. Retten i seg selv er ikke særlig komplisert, men hvordan den tilberedes og spises varier.

Slik går du fram:

En måte å lage nyoma choma på er å ta medseg en feit levende geit til et lunt sted ute i villmarka. Dersom fremmede mot formodning går forbi og spør om en mat-bit er det viktig å dele. Grav deg et ovalt hull i bakken på omtrent 30 x 100 centi-meter. Legg deretter fire, seks eller åtte grener på tvers over hullet, som skal være fylt med tørr mose og kvister. For å lage fyr kan du bruke fyrstikker, men det er jo selvfølgelig mye kulere om du klarer det ved å bruke pinner. Når du har fått fyr lar du ilden ebbe ut til glør. Mye røyk er bra, da får du en fin røyksmak på kjøttet. Før du slakter geita må du be til guden Nkai og vise din takknemlighet. Gå i gang med en lydløs slakting, for geitas skrik kan skape problemer for deg og din slektslinje. Kutt av en sentral pulsåre og la geiteblodet renne ned i en bøtte, men

unngå søl. Barske karer drikker blod rett fra pulsåra. Deretter skjærer du opp geitebuken og fjerner innvollene. Er du i det nysgjerrige hjørnet kan du lese fremtiden i geitetarmene. Vil det regne? Er det fiender i nærheten? Geita er nå fint partert, og du kan sette i gang med å grille kjøtt og brukbare innvol-ler. Leveren settes på en lang pinne over bålet. Den blir raskt stekt og passer godt som forrett.

For å lage Ugali koker du en kanne vann på bålet som tømmes i en panne sammen med en porsjon malt mais. Ugalien er klar når den kan formes til en ball. Under gril-lingen må du gjerne synge, men vær opp-merksom på at dette vil tiltrekke folk som vil ha sin del av maten. Når du har lagt av passende deler av kjøttet til kvinner, barn og eldre er det bare å si: «god fornøyelse»

Nyoma choma med ugali fra Kenya

Nyoma choma, pent servert. Fotograf: Chris Ganson

Kula Kulas ingrediensforslag: Et spiselig dyr med fire ben, helst en geit Maismel Vann Salt

27

Antropologer er gjerne kjent for å fortelle historier om grusom mat de har spist rundt om i verden. Bjørn Enge Bertelsen kunne godt fortalt om den gangen i Mosambik hvor han spiste geitemage av selvdød geit, men for å friste til fremtidige feltarbeid i Afrika gir Bertelsen oss heller oppskriften på noe som «faktisk er godt», nemlig den mosambikiske retten matapa. Retten lages på blader av buskveksten kassava, også kalt maniok og yuca.

Slik går du fram:

Bruk en stor kjele der du først varmer opp olje og freser løk og hvitløk. Knus kassa-vabladene og kok dem sammen med løk og knuste peanøtter i kokosmelk i cirka 20 minutter. Kok rekene i 3-5 minutter. Serveres med ris.

Under feltarbeid på Vestbredden møtte sosia-lantropolog Janne Bøe på ulike materfaringer. Hun forteller om mansaff, en rett basert på geitekjøtt som serveres med ris, et slags flat-brød og en saus laget på geitost og geitemelk. Mansaff er vanlig i bryllup, men Bøe nevner at sausens smak av geitemelk ikke akkurat pir-ret hennes smaksløker. Istedenfor vil Bøe dele oppskriften på retten makhlobe. Makhlobe betyr «opp/ned» og er en gryterett som serve-res på fat. Makhlobe kan lages på ulike måter, så Kula Kula foreslår denne oppskriften for uerfarne studenter:

Matapa fra Mosambik

Makhlobe fra Vestbredden

Matapa spises gjerne som «take away». Fotograf: Courtney Alev.

Slik går du fram:

Den hakkede kyllingen stekes sammen med blomkål, aubergine, løk og krydder. Bruk rikelig med olje, slik at auberginen blir god og myk. Når kjøtt og grønnsaker er passe stekt legger du ingrediensene lag-vis i en stor gryte. Begynn med aubergine, deretter kylling, ris og blomkål. Gjenta rekkefølgen til alle ingrediensene er brukt opp, men pass på at det øverste laget består av ris. Hell vann sakte helt opp til randen, slik at vannet dekker ingrediensene. Stek på svak varme under lokk i 45 minutter. For at ingrediensene skal ligge på plass er det viktig at vannet ikke koker. La retten kjøles i 20 minutter i romtemperatur slik at risen «setter seg». Bruk en slikkepott til å fjerne risen fra grytas innerside og legg en tallerken med oversiden ned oppå gryta. Snu så gryta raskt på hodet, «vrikk» gryta løs og ta den forsiktig av. Pynt retten med hakket persille og server med yoghurt eller salat.Makhlobeh ferdig «vrikket» ut av kjelen

Fotograf: Jodi Ettenberg (c) 2011

Kula Kulas ingrediensforslag: 1 stor skivet aubergine, saltet og skylt i vann 1 stor blomkål, skåret i rosetter 1 skivet løk 500 g hakket kylling 3 dl ris (bløtlagt i vann over natten) 3 ss makhlobe-krydder, selges ofte i interna-sjonale butikker 2 ts salt 1/2 ts svart pepper 3 ss hakket persille til pynt

Kula Kulas ingrediensforslag: 500 g knuste kassavablader 4 dl usøtet kokosnøttmelk 100 g knuste peanøtter 4 spiseskjeer olivenolje 1 løk 2 hvitløksfedd 500 g ferske reker eller krabbekjøtt

28

For fjerde semester på rad har Kula Kula arrangert fotokonkurranse. Temaet for i år igjen var åpent og det eneste kriteriet for konkurran-sen var at mennesker skulle være i fokus og at deltagerne selv måtte være fotografen. Ti vinnere er plukket ut og det aller beste bildet, av gruppen Island Breeze som ser utover horisonten i Hawaii, er premiert som vårens forside. Fotografiene stilles ut på slippfesten, på vår Facebook-side og hjemmeside. Årets jury bestod av antropolog Frode Storaas, fotograf Paul Bernhard Lund og redeaksjonsmedlemmer Cecilie Baann og Torjus Solheim Eckhoff.

På disse sidene vises vinnerbidragene som juryen plukket ut. Bildene representerer mangfold og kontrastene i menneskers levemåter og betingelser.

Fotokonkurranse

1. plass: Gjermund Øystese Ny reise / ny start. Bildet er tatt utenfor byen Kona på the Big Island (Hawai’i). På bildet ser man artister fra gruppen Island Breeze som har spesialisert seg på å vise fram kulturen slik den opprinnel-ig var på Hawai’i. Eg stod på land da eg såg denne gruppa komme på en flåte, på vei inn mot land. Dette var under en forestilling de hadde for en gruppe turister. Synes folka på bildet kommer godt fram i sort/hvitt, og symbolikken de viser ved å se utover mot horisonten kan ikke overdrives. Det er som om de speider etter noe nytt, som om de er på vei mot noe, et ukjent mål. Det vekker nysgjer-righet i meg: hva søker de? Hva speider de etter? Hvem er de? Synes bildet får fram et kraftig historisk sus, man føler bildet kunne vært tatt for mange hundre år siden.

3. plass: Ingvild Austad Cubansk kar. Jobber med produksjon av sigarer i den lille byen Viñales. Tatt juli 2013.

2. plass: Tonje Heltne RingstadBildet er tatt i Gambia på vei fra Jufureh til Kunta Kinteh Island (tidligere kalt James Island), der det står et fort som tidligere ble brukt av koloniherrene som et senter for slavehandel. Selve øya og stemningen der var dyster og tydelig preget av en historie med mye smerte. Mannen på bildet var derimot meget munter og vennlig, og dermed en stor motsetning til området i seg selv. Her tar han seg en liten lur i solsteiken - vel og merke i full fart - som han tok knusende med ro.

29

Ingvild AagreOrganisert lek for elever i et slumområde i Nairobi, Kenya.

Kristin Hildre Rørvik Bildet er tatt 6. november 2008 i den mindre byen Barisal i Bangladesh der jeg besøkte Bangladesh KFUK. Etter å ha hilst på en mann skulle motta mikrofinanslån fra KFUK tok jeg en spasertur i et lite området med et lite vann, ender og en skabbete hund. Plutselig så jeg ei lita jente som balan-serte i vinduet og stirret rett på meg. Grepet av situasjonen og fargene foreviget jeg øyeblikket.

Laila Dawn Berge Bildet er fra 2009 da jeg bodde seks uker hos en familie i den lille landsbyen El Ocotal, som ligger utenfor Matagalpa i Nicaragua. To av søsknene i familien, Hazel og Milton, likte godt å vise meg rundt og finne på morsomme ting. Som de fleste an-dre i landsbyen var de også veldig glade i å danse. På dette bildet var vi ute på tur i området, hvor de plutselig fant ut at de ville synge og danse litt.

30

Kari Kleiv Drømmende Tuk Tuk: Dette bildet er fra en Tuk Tuk sjåfør i Kambodsja som tok seg en lur. Det var en stille kveld, og mange biler kjørte fort forbi han. Han var et annet sted.

Henning Pettersen Tøyen (Oslo). Silu-etten av en innvan-drer-kvinne mot de tradisjonelle norske bygårdene.

31

Marikken Wathne Dette bildet ble tatt i India i 2010 i delstaten Tamil Nadu. Jeg og noen klassekamerater dro nedover langs kysten og en sen kveld stoppet vi i en bitteliten landsby langs kysten for å kjøpe litt mat. Vi ble værende her en stund for å strekke på beina, og da de mange indiske ungene som bodde her så oss, kom de løpende. De ba oss ta bilder av dem, og poserte som helter i indiske actionfilmer! :) Gutten på bildet var den mest ivrige, og vi fikk nesten ikke lov til å dra videre, han ville nok helst at vi skulle vært der i flere dager og tatt bilder av ham der han poserte på stranda!

Henning Pettersen Operataket (Oslo). Det var en dag med veldig snodig vær, vekslet mellom skikkelig regn-vær og sol. Det var noe med den enorme himmelhvelvingen over menneskene som tiltrakk meg, det viser hvor små vi er i den store sammenhengen.

32

Medisinsk antropologi er et stort og viktig fagfelt innenfor antropologien internasjonalt, og har de siste årene fått økt oppmerksom-het i Norge. I høst holdt sosialantropolog og PHD-stipendiat ved Institutt for sosialan-tropologi, Ane Straume, et introduksjons-emne i medisinsk antropologi, men ellers får bachelorstudentene på UiB lite innblikk i hva denne spennende delen av antropologien handler om. Fagfeltet er stort i land som USA og Storbritannia, og det er voksende interesse også i Norge. Kula Kula kontaktet Straume for mer informasjon om fagfeltet. Hun forsker selv på hvordan helse og sykdom blir forstått og behandlet i Melanesia, for mer informa-sjon om fagfeltet.

Medisinsk antropologi – helse, sykdom og behandling

Hva mener vi så når vi prater om medisinsk antropologi? Straume forteller at medisinsk antropologi er et fagfelt innenfor antropolo-gien som fokuserer på sosiale og kulturelle dimensjoner relatert til helse og medisinsk praksis. En kjent definisjon som ble utarbei-det av Foster og Anderson i 1978 sier at medi-sinsk antropologi er en biokulturell disiplin som tar for seg både de biologiske og sosio-kulturelle aspektene ved menneskelig oppfør-sel. Antropologer med dette fokuset er spesielt opptatt av å se på hvordan disse to aspektene har påvirket hverandre opp gjennom his-torien og hvordan de har hatt innflytelse på helse og sykdom.

– Ofte ser man på ulike medisinske systemer, der man søker å belyse interaksjoner mellom kunnskap, praksis, personell og ressurser. Dessuten ser man på hvordan dette er med å strukturere hvordan helsehjelp og behandling forstås og utøves, sier hun.

Man kan spore medisinsk antropologi helt tilbake til antropologiens begynnelse med ekspedisjonen til Torresstredet mellom Ny-Guinea og Australia i 1898. Legen, antro-pologen og psykologen William Halse Rivers Rivers [sic] ble med på denne ekspedisjonen og skrev i ettertid en forelesningsrekke han kalte «Medicine, Magic and Religion», som senere ble gitt ut som bok under samme navn. På denne tiden brukte man det vestlige bio-medisinske systemet som målestokk når man tok for seg «eksotiske» måter å tenke helse, sykdom og helbredelse.

– Medisinsk antropologi ble først et eget fag-felt på 1950-tallet, forteller Straume, og det var innledningsvis sterke pragmatiske grun-ner til at det ble slik. Det var på denne tiden at helsearbeid ble en viktig del av bistandspro-sjekter i trengende områder. Her ble antro-pologer ofte hyret inn da prosjekter stoppet opp på grunn av mangel på dialog mellom bistandsarbeidere og lokalbefolkningen. Bistandsarbeidere hadde gjerne lite kulturell kompetanse og man så tidlig antropologens nytteverdi i bistandsarbeid. Mange antropo-loger begynte deretter å skrive om sine erfa-ringer og dette ble den spede begynnelsen av medisinsk antropologi som et eget akademisk fagfelt.

Kritiske røster mot universaliseringen av biomedisin

Med tiden begynte antropologer å stille spørsmål ved det vestlige biomedisinske systemets allmenngyldighet. Straume for-teller at allerede på 70-tallet begynte antro-pologer som Allan Young å kritisere at man tok dette systemet for gitt. Hvorfor skulle biomedisin være det universelle «ekte», når det er et medisinsk system på lik linje med tradisjonelle medisinsystem? Særlig satt

man spørsmålstegn ved det spesifikke skillet mellom kropp og sjel, altså det fysiske og det mentale.

– Dette skillet har hatt sine fordeler også, påpeker Straume. – Innenfor biomedisinsk forskning har skillet mellom kropp og sjel vært viktig for å forklare mye. Likevel argu-menterer mange for at dette skillet kan være problematisk. Dette kommer tydelig til syne i forhold til sykdommer som ikke lett kan forstås som enten det ene, eller det andre, for eksempel sykdommene ME (kronisk tretthets syndrom) og MS (multippel sklerose).

Straume forteller at biomedisin i dag har det man kan forstå som en hegemonisk, domine-rende rolle innenfor arbeid relatert til helse. Dette gjelder spesielt i euro-amerikanske samfunn, men også i stor grad verden over. Det biomedisinske systemet kjennetegnes ved at det legger vitenskapelige og biologiske metoder til grunn for diagnostisering og behandling, samtidig som det ekskluderer andre aspekter, som for eksempel religion. Dette medisinsystemet forstås ofte som basert på objektiv kunnskap, men fra et medisinsk antropologisk perspektiv er det viktig å stille spørsmålstegn ved slike «sannheter».

– Biomedisin er på lik linje med andre medi-sinske systemer basert på gitte historiske og epistemologiske forutsetninger, og innen medisinsk antropologi blir biomedisin derfor

Hva er medisinsk antropologi?Gikk du glipp av innføringskurset i medisinsk antropologi i høst? Ta det med ro, Kula Kula

redder dagen din med en kjapp introduksjon til denne spennende fagdisiplinen.

Tekst av Kaja Skoftedalen, bachelor i latinamerikastudier med sosialantropologi

Med tiden begynte antropologer å stille

spørsmål ved det vestlige biomedisinske systemets

allmenngyldighet.

33

utsatt for den samme akademiske lupen og det kritiske epistemologiske blikket som andre medisinske tradisjoner, forteller Straume engasjert.

Hvis man ønsker å sette seg inn i fagfeltet er innføringsboken Medisinsk antropologi til Benedikte Ingstad et godt sted å begynne, mener Straume. Ingstad er forsker og pro-fessor i medisinsk antropologi ved Seksjon for medisinsk antropologi og sosialmedisin, Institutt for allmenn- og samfunnsmedi-sin ved Universitetet i Oslo. Hun har også i samarbeid med ektemannen Per Fugelli, som er lege og professor i sosialmedisin, skre-vet boken Helse på norsk, hvor de tar for seg forestillinger og tanker omkring «god helse» blant nordmenn.

Eksploderende interesse for medisinsk antropologi

Hva det fokuseres mest på innenfor fagfeltet er, i takt med utviklingen generelt i samfun-net, i stadig endring. Straume forteller at for 10-15 år siden var HIV/AIDS-problematikken veldig aktuell innenfor medisinsk antropo-logi. Problematikken er fremdeles aktuell i dag, men det har også vært en særlig oppblom-string av forskning på livsstilssykdommer, med mye fokus på diett og overvekt. Dessuten inneholder mange antropologiske bidrag sys-temkritikk, altså et fokus på hvordan helseve-senet blir organisert, og hvem det er som sitter

med makten til å ta helserelaterte avgjørelser, som for eksempel legemiddelindustrien.

Andre antropologer kan fokusere på mer spesifikke og individfokuserte tema, som for eksempel hvordan det oppleves å være kreft-pasient på et visst sykehus i dag.

– En masteroppgave her på instituttet fra 2013, for eksempel, handlet om helseturisme, og om folk som reiser til andre land for å ta operasjoner, sier Straume.

Amming av barn – et aktuelt tema for medi-sinsk antropologi?

Et annet eksempel på et aktuelt tema i dag, men som ikke det fokuseres mye på innenfor medisinsk antropologi, er amming av barn. Likevel kan dette trekkes fram som et viktig tema der antropologer kan (og kanskje bør?) bidra i den offentlige debatten. Amming er en praksis som blir forstått og praktisert for-skjellig i ulike deler av verden. Straume fortel-ler at i Norge er det vanlig å amme lengre enn i andre vestlige/industrielle land, og nybakte mødre blir gjerne møtt med en holdning om at amming er en selvfølge, selv om mange kanskje har problemer med å få det til.

Straume forteller at det for eksempel i USA og Frankrike er tabubelagt å amme på kafé og andre offentlige steder. Innenfor medisinsk antropologi kan man belyse slike kulturelle

forskjeller ved å se på kropp og holdninger til kropp. En antropolog som studerer amming ville kanskje også fokusert på omverdenens holdning til kvinnen. I Norge ser man klare tendenser til holdninger som sier at siden graviditet ikke er en sykdom, skal man heller ikke behandles som en syk.

– Dette gjenspeiles også på barselavdelingene i Norge. Mens man før gjerne lå en uke på sykehuset etter fødsel er det nå vanlig at man drar hjem etter en dag eller to, sier Straume.

Helse fra et samfunnsfaglig perspektiv

Straume påpeker at når man forsker på folk, samfunn og kultur, så er det spesielt det kon-tekstuelle som fremstår som relevant. Hvor vi bor og vokser opp har mye å si for hvordan vi oppfatter verden og samfunnet rundt oss, men også for hvordan vi oppfatter og tar vare på kroppen vår, og hvordan man forklarer og forstår sykdom og fraværet av sykdom. Det kan være lett å tenke at det er en forskjell mel-lom å vokse opp i Norge og i Indonesia, men medisinsk antropologi peker også på forskjel-lene mellom også å vokse opp i ei lita bygd i Nord-Norge og på Majorstua i Oslo.

– Jeg har fått masse email fra interesserte studenter, så feltet kommer nok til å vokse i Norge i tiden fremover, avslutter Straume.

1938: Plakat reklamerer for amming og barneomsorg. Illustrasjon av Erik Hans Krause

I USA og Frankrike er [det] tabubelagt å amme på kafé og andre offentlige steder.

34

En forsømt tamilsk vår

Den arabiske våren, fellesbetegnelsen gitt folkerevolusjonene i Midtøsten i 2011, fikk massiv mediedekning i den vestlige delen av verden. Her så vi at den offentlige bevissthe-ten i vesten orienterte seg rundt folkets poli-tiske engasjement, noe vi også vitnet i mai 2013 da studentdemonstrasjonene i Istanbul fikk hyppig mediedekning. I motsetning til denne oppmerksomheten gitt Midtøsten, er interessen for sosiale fenomener og politiske prosesser som finner sted i andre deler av ver-den mye mindre synlig i det vestlige media, selv om de lokale konsekvensene er store og svært alvorlige.

Siden mars i fjor har delstaten Tamil Nadu i det sørlige India vært en arena for massive folkeaksjoner. I spissen for disse står studen-ter som blant annet søker å sette folkemordet mot tamiler, som fant sted i 2009 nordøst på Sri Lanka, på dagsordenen i India. Til tross for at disse aksjonene har hatt viktig innfly-telse på det politiske landskapet på Sri Lanka, har de blitt forbigått i all stillhet i det vestlige mediesamfunnet.

Et forsømt folkeslag?

Et stort antall tamiler har siden midten av 1980-tallet flyktet til Norge for å unngå for-følgelse og vold på Eelam — de nordøst-lige områdene på Sri Lanka hvor tamilene

tradisjonelt har holdt til — og hvor de utgjør majoriteten av befolkningen. Disse har siden etablert seg som en av de store minoritets-gruppene i Norge, og har hatt innvirkning på lokalsamfunnene de har bosatt seg i. Husmo og Munk-Madsens studie fra 1994 viser blant annet at det var tamiler som ble redningen for norsk fiskeforedlingsindustri, da denne opplevde en krise som et resultat av at finske sesongarbeidere returnerte til et Finland i økonomisk vekst. I tillegg til tami-lenes påvirkning på det norske samfunnet var representanter for norske styresmakter invol-verte som fredsmeklere på Sri Lanka i kon-flikten mellom myndighetene og tamiltigrene (Liberation Tigers of Tamil Eelam — LTTE). Dette engasjementet har i etterkant blitt sterkt kritisert, blant annet i NORADs evaluerings-rapport fra 2011. Rapporten konkluderer med at det norske engasjementet ble brukt som en brikke i det politiske spillet på Sri Lanka, og at fredsprosessen reproduserte, heller enn å endre, underliggende hindringer som sto i veien for en løsning på konflikten.

Det er med andre ord mange faktorer som knytter Norge til Sri Lanka og tamilene, og det er dermed relevant å stille spørsmål om Norge som menneskerettighetsnasjon og som tidligere fredsmegler bør ha et videre engasje-ment innad i landet. Så hvorfor er det da slik at såpass alvorlige hendelser som dem vi har vitnet i Tamil Nadu og på Sri Lanka ikke har fått noen betydelig oppmerksomhet i det nor-ske nyhetsbildet?

Folkemord og internasjonal mørkelegging

I følge den tamilske katolske biskopen av Mannar, et distrikt på Eelam, er det fortsatt 146 000 tamilske sivile som ikke er gjort rede

for etter krigen i 2009. I tillegg utrykker FNs interne rapport fra 2012, om det internasjo-nale engasjementet under krigen, at bare i løpet av krigens siste fase kan mer enn 70 000 tamilske sivile ha mistet livet. Denne rappor-ten melder også at FN sviktet sivile tamiler da de forlot krigsområdet under regjerings-styrkenes innmarsj. Sviket skal blant annet ha gjort det mulig for den srilankiske regje-ringen å mørklegge hendelsene som fant sted, i tillegg til å diskreditere mye av informa-sjon som kom direkte fra krigsområdet som Tamilsk propaganda.

Jeg mener det finnes sterke indisier på at kri-gen uten tvil var et systematisk og koordinert folkemord på tamiler, og at dette dessverre fikk sjokkerende lite mediedekning i vesten generelt, og her i Norge spesielt. Det lille av solidarisk aktivitet som fant sted i vesten i 2009 var massive demonstrasjoner mobi-lisert av tamilske innvandrergrupper i for-skjellige storbyer i Europa og Nord-Amerika. Dessverre led flere av demonstrasjonene, blant annet i Oslo, en liknende skjebne som grusomhetene på Sri Lanka: de ble ignorert og neglisjert. Medielyset i Norge kom først når sinte og fortvilte demonstranter i Oslo satte i gang ulydighetskampanjer som forstyrret den offentlige roen i byen. Dermed ble kravene deres om en slutt på den brutale militærof-fensiven mot separatistene formidlet til den norske befolkningen på en særlig usympa-tisk måte. FN og det internasjonale samfun-nets passivitet på Sri Lanka og mangelen på objektiv mediedekning i Vesten, bidro til at

Siden 2009 har samfunnsbevegelser og politiske organisasjoner i den indiske delstaten Tamil Nadu mobilisert store aksjoner i solidaritet med og på vegne av tamiler fra Sri Lanka.

På tross av disse aksjonenes omfang og særegenhet har internasjonale medier forholdt seg svært tause til situasjonen.

Tekst av Athithan Jayapalan, masterstudent ved Institutt for sosialantropologi, UiB

Foto: TamilNet

Fredsprosessen reproduserte, heller enn å endre, underliggende

hindringer som sto i veien for en løsning på

konflikten.

I en stat preget av økende singalesisk sjåvinisme

ble tamilene forstått som annengrads borgere.

35

School children at a demonstration rally at Idintha-karai

Naakar-koayil

36

blodbadet på Sri Lanka i 2009 dessverre fikk gå upåaktet hen.

I ettertid har ikke den srilankiske stat blitt underlagt internasjonalt press for å bistå tamilenes kamp for politisk rettferdighet. Tamilenes motstand mot den srilankiske nasjonalstaten ble i utgangspunktet mobili-sert som en konsekvens av et politisk system som ga den singalesiske politiske eliten sty-rerett over de tamilske områdene. I en stat preget av økende singalesisk sjåvinisme ble tamilene forstått som annengrads borgere. Tamilene fikk få eller ingen politiske rettighe-ter, og måtte sitte som passive tilskuere mens deres språk, kultur, utdanning, tradisjonelle hjemland og naturressurser ble frarøvet og marginalisert av en stat som presenterte dem som innvandere fra India.

Dette bildet av den srilankiske stat, som var tydelig både før og under krigen, er fortsatt dominerende, til tross for at krigen tok slutt for fem år siden og at det ikke lenger finnes noen tamilsk motstandsbevegelse som kan true staten. Det tamilske området nordøst på Sri Lanka er fortsatt preget av en tung

militærokkupasjon, der all form for ytrings-frihet er undertrykket og befolkningen lever under streng overvåkning. Militærets hege-moniske nærvær, i alt fra sivil administrasjon og økonomiske aktiviteter til religiøst og poli-tisk liv, har vært en veldig sterk påkjennelse for den tamilske sivilbefolkningen.

Studentmobilisering og motstand

Tamil Nadu har siden krigens makabre slutt i mai 2009 vært den viktigste arenaen for å fremme tamilenes stemme. Tamil Nadu er, som navnet tilsier, tamilenes land, og tamiler utgjør her majoritetsbefolkningen. Dessuten huser delstaten over 120 000 tamilske flykt-ninger fra Sri Lanka, hvorav over 70 000 fort-satt bor i flyktningleirer.

Siden 2009 har det i Tamil Nadu blitt mobi-lisert mot den srilankiske stat med anklager om folkemord, og de pågående aksjonene ble i løpet av mai 2013 transformert til en massiv folkebevegelse. Åtte unge studenter fra del-statshovedstaden Chennai startet 8. mai en

sultestreik for å fremme rettferdighet og like-verd for tamilene på Sri Lanka. Studentene tilhørte den prestisjetunge Loyola College, som tidligere var velkjent for sine apolitiske holdninger. Sultestreiken sjokkerte mange, men var nettopp det bidraget som utløste den største demonstrasjonen delstaten har sett på over et halvt århundre. Studenter fra store og små byer tok til gatene for å vise sin frustrasjon mot både de indiske myndighe-tene og den srilankiske regjeringen. De blok-kerte veier og togskinner, og de tok seg inn i sentrale regjeringslokaler. I tillegg samlet de seg i tusentall rundt kravet om at India må ta ledelsen i det da ventede UNHRC-møtet for å vedta en resolusjon om straff av og sank-sjoner mot den srilankiske stat, samt sikring av selvbestemmelsesrett og rettferdighet for tamilene på Eelam/Sri Lanka. Dette utviklet seg ytterligere da andre deler av befolkningen sluttet seg til demonstrantene. I gatene kunne man se arbeidere, butikkeiere, fiskere, akade-mikere, aktivister og politikere sammen med studentene. Denne enorme demonstrasjonen sies å ha mobilisert minst 200 000 mennesker på sitt største.

A woman group activists blocking train

37

Folkeprotest synliggjør Eelam

Disse prosessene preget nyhetsbildet i tamil-ske medier på daglig basis, mens de ble igno-rert av nasjonale indiske medier. Dessverre er en slik apati fra nasjonalt hold allmennkjent blant tamiler i Tamil Nadu. Mange nasjonale medier valgte å bortforklare krigen på Sri Lanka som et politisk maskineri med etnisk sjåvinisme, og de argumenterte for at tamilene fremhevet en sak som ville skape oppstyr i det diplomatiske forholdet med Sri Lanka. Med slik kynisme og motvilje har det vært van-skelig for den omfattende folkebevegelsen å få internasjonal mediedekning. På grunn av det internasjonale samfunnets passive håndte-ring av folkemordet og den militære okkupa-sjonen av Eelam, har tamilene i Sør-India tatt på seg ansvaret for å bidra til å gi srilankiske tamiler en bedre fremtid. Konsekvensene av agitasjonene har vært bemerkelsesverdige.

Over tid har agitasjonene i Tamil Nadu utviklet seg til å bli en omfattende folkebe-vegelse som delstatspolitikerne tvinges til å forholde seg til. Dette har resultert i en rekke resolusjoner som alle ble vedtatt i felleskap

i delstatens lovforsamling. Disse innebar blant annet økonomiske sanksjoner mot Sri Lanka, samt press for en internasjonal etter-forskning av folkemordet i 2009. I november i fjor ble det igjen organisert store demonstra-sjoner. Kravet som kom fra demonstrantene var at India skulle boikotte møtet mellom statsledere tilknyttet det tidligere Britiske Samveldet (nå: Samveldet av Nasjoner - CHOGM) som tok sted i Colombo fra 15. til 17. november. Etter flittige og sterke demon-strasjoner i Tamil Nadu mot Indias forven-tende deltagelse i CHOGM i Colombo, hvor blant annet studenter prøvde å okkupere sen-trale regjeringsinstitusjoner, så den indiske statsministeren seg tvunget til å ikke delta. Også i 2014 har studentene mobilisert seg, blant annet mot en ny UNHRC-resolusjon. Studentene krever igjen at resolusjonen skal innbære en internasjonal etterforskning av folkemordet, i tillegg til at det holdes en folke-avstemming blant tamiler i diasporaen og på

Sri Lanka i forhold til spørsmålet om et uav-hengig Eelam.

La de usynlige bli synlige

I Norge har disse prosessene vært fullstendig utenfor medienes søkelys. Demonstrasjonene har ikke vekket medienes eller det øvrige sivilsamfunnets interesse, til tross for at fol-kebevegelsen har hatt, og fortsetter å ha, en betydelig innvirkning på det indiske politiske landskapet og den sosiopolitiske situasjo-nen på Sri Lanka. Som en nasjon med sterkt engasjement for menneskerettigheter, og med tanke på Norges rolle som fredsmekler på Sri Lanka, er det ingen grunn til at norske medier ikke bør rette søkelyset på aksjonene i Tamil Nadu, så vel som på militærokkupasjonen i de tamilske områdene på Sri Lanka. Ethvert undertrykt folk bør få sin rettmessige solida-ritet fra et samfunn som fremmer demokra-tiske og egalitære prinsipper.

Synspunktene fremmet i artikkelen er tekst-forfatterens egne, og gir ikke nødvendigvis uttrykk for Kula Kula-redaksjonens stand-punkt (red.anm.)

IT professionals waging a human chain protest

I Norge har disse prosessene vært fullstendig utenfor

medienes søkelys.

38

Johan H. Knutsen

Hvor er du på feltarbeid og hva går forsk-ningsprosjektet ditt ut på?

Jeg er på feltarbeid i Nashville, Tennessee, countrymusikkens Hollywood. Her ønsker jeg å se på spørsmål om identitet i forhold til Americana-musikk. Kort fortalt kan dette ses som en form for alternativ variant av den

Lena-Cecilie Linge

Hvor er du på feltarbeid og hva går forskningsprosjektet ditt ut på?

Jeg er på feltarbeid i Indre-et-Loire i Frankrike og prosjektet mitt handler om mat. Jeg føl-ger aktivitetene til den lokale Slow Food-foreningen som befinner seg her. Slow Food er

en internasjonal organisasjon som er opptatt av å spise god, rettferdig, og ordentlig mat, og den har forskjellige undergrupper og prosjek-ter som handler om å ivareta natur og miljø samt tradisjonelle og lokale matprodukter. Jeg vil undersøke hvordan Slow Foods idealer og filosofi spiller inn på medlemmenes hver-dagsliv. Restauranten der jeg spiser lunsj og middag hver dag har blitt en del av feltarbei-det. Denne restauranten er i utgangspunktet beregnet for hybelbeboere, men den er også åpen for folk utenifra som har meldt seg inn i foreningen. Det som er spesielt med restau-ranten er at man så å si alltid finner noen man kan slå seg ned med, til tross for at man ikke kjenner dem, noe som gjør det til et svært spennende sted å oppholde seg.

Hva vil du si er den største utfordringen ved å være på feltarbeid?

Foreningen har ikke møter og aktiviteter så ofte, og derfor er den største utfordringen for meg å komme i kontakt med medlemmer og andre personer tilknyttet Slow Food. Noen ganger kan språket også være en liten utfor-dring, spesielt hvis jeg skal snakke med noen over telefon. En annen utfordring er å huske alt det som blir sagt og gjort i møte med folk.

Fra feltenIntervju gjort av Tina Dale,

bachelor i utviklingsstudier med sosialantropologi Foto: privat

kommersielle countryen som byen er kjent for. Under dette kommer spørsmål om hva slags mennesker som knytter seg til denne typen musikk, hvordan de oppfatter seg selv, om miljøet de er en del av og hvilke konse-kvenser dette fenomenet har for nabolaget jeg befinner meg i.

Hva vil du si er den største utfordringen ved å være på feltarbeid?

Siden jeg er i et hovedsakelig «hvitt» miljø i USA er kanskje ikke kultursjokket så stort som det ofte er for antropologer, selv om det ab-solutt er tilstede. Mine store utfordringer blir derfor av en mer hverdagslig sort, som hvor-dan jeg skal komme i kontakt med travle men-nesker som har mange jern i ilden på en gang.

Hva kommer du til å savne mest når feltar-beidet er avsluttet?

Musikken! Ikke bare er det flust med gode konserter her, men de fleste er eller har vært en del av musikkindustrien på et tidspunkt i livet. De fleste som ikke har det er allikevel levende opptatt av musikk. Derfor har jeg gjort det til en vane å spøkefullt spørre folk om hvilken del av musikkindustrien de er en del av.

Har du noen gode tips til andre som skal ut på feltarbeid?

Det er vanskelig å si, feltarbeid kan jo være så mye forskjellig. For min egen del skulle jeg kanskje ønske jeg hadde lest meg litt mer opp på metode før jeg reiste. På den andre siden kan det være at det sjokket jeg opplevde lærte meg mye. En annen viktig ting er å tenke nøye gjennom hvordan en fremstiller prosjektet sitt. Det er lett å ende opp med å bli oppfattet som useriøs.

Hva kommer du til å savne mest når feltar-beidet er avsluttet?

Jeg kommer nok mest av alt til å savne de men-neskene jeg har blitt kjent med og som har tatt så godt imot meg. Jeg vil nok heller aldri bli lei av måltidene og samtalene i restauranten og det å være omgitt av det franske språket. I tillegg synes jeg det er veldig kjekt at dem jeg sitter og spiser med ofte spør om jeg vil ha litt av desserten deres hvis de ser at jeg ikke har forsynt meg selv. På Slow Food sine møter er det alltid noen som tar med seg vin og mat av ulike slag, og hvis det er mer igjen av noe deles det ut til dem som vil ha.

Har du noen gode tips til andre som skal ut på feltarbeid?

Det er viktig å velge et tema som du selv inter-esserer deg for. Jeg tror også det kan være svært gunstig å kunne språket som snakkes der man skal gjøre feltarbeid. Ellers er det lurt å ha så mye som mulig på stell i forhold til prosjektet før man drar, i den grad det er mulig. Samtidig må man være forberedt på at ting ikke alltid blir helt slik som man hadde sett for seg før feltarbeidet.

39

Veronika Tholo von Ahnen

Hvor er du på feltarbeid og hva går forsk-ningsprosjektet ditt ut på?

Jeg er på feltarbeid i Bergen. Mitt pro-sjekt dreier seg rundt maskulin identitet i renholdsyrket. Her ser jeg blant annet på kjønnsrelasjoner og hvordan maskulin iden-titet formes i et yrke som ofte forbindes med kvinner. Jeg prater med menn fra hele verden og får dermed et unikt innblikk i hvordan meningsinnholdet rundt det å være mann varierer, og hvordan dette igjen reflekteres i forholdet den enkelte har til yrket og sine arbeidsoppgaver.

Hva vil du si er den største utfordringen ved å være på feltarbeid?

Det tror jeg må være egen uerfarenhet. Man vet ikke om man spør rett eller følger rett metodisk prosedyre. Man famler derfor litt i mørket og får fort erfare at teori er noe helt annet enn praksis. I tillegg er det en stor utfor-dring i anonymisering, noe som gjerne gjelder

i større grad for dem som gjør feltarbeid i Norge. Man ønsker å beskytte sine informan-ter i alle settinger, og man har derfor lett for å bli veldig overbeskyttende. Vi har et høyt etisk ansvar, men for å bevare roen, og ikke minst fokus, er det nok fornuftig å være bevisst på å ikke behandle feltarbeidet som et vitnebeskyt-telsesprogram.

Hva kommer du til å savne mest når feltar-beidet er avsluttet?

Menneskene! Har hørt et sted at man skal passe seg for å ikke bli venner med informan-ter, men dette er vanskelig. I tillegg vil jeg savne mestringsfølelsen på de gode dagene hvor notatblokka er full og du kjenner deg som en «ekte sosialantropolog». Ingen dager er like og du aner ikke hvem du møter fra dag til dag - en veldig skummel, veldig utfordrende og helt super følelse.

Har du noen gode tips til andre som skal ut på feltarbeid?

Gå ut i feltarbeidet med et åpent sinn og husk

Are Erik Brandvik

Hvor er du på feltarbeid og hva går forskningsprosjektet ditt ut på?

Jeg er for tiden på Marshalløyene for å se på hvilket forhold de som bor her i dag, spesielt på de ytre øyene, har til omgivelsene sine. Marshalløyene bærer preg av såkalt agro-skog, noe som innebærer at en stor andel av

plantene og trærne som finnes her er introdu-sert av mennesker utenifra og for spesifikke bruksområder, som f.eks. mat, medisin, mate-rialer og landskapsdesign. Dette prosjektet henger da tett sammen med folks identitet og helse, og det er sammenhengen mellom agro-skogens tilstand og folks helse jeg ønsker å se på.

Hva vil du si er den største utfordringen ved å være på feltarbeid?

Jeg deltok på et møte med ledelsen for en av atollene,og jeg ble uforberedt bedt om å presentere forskningsopplegget mitt. Avsluttende fikk jeg spørsmål om hvorvidt jeg kunne stoppe polisen fra å smelte, eller om jeg kunne stoppe den pågående erosjo-nen. Spørsmål nummer én dreide seg om håp for en framtid over vannlinja, og spørsmål to dreide seg om nåtidig tilpassning. Jeg måtte da stille meg selv spørsmålet om hvordan i all verden jeg kunne svare på dette. Det er nem-lig en helt annen realitet; ordet klimaforand-ring bærer ikke bare med seg en naturfaglig diskurs, men også en følelse av håpløshet for lokalbefolkningen. Problemstillingene jeg nå ble stilt overfor var utenfor min rekkevidde, og jeg måtte spørre meg selv hva jeg da satt igjen med.

at feltarbeidet i masterløpet skal være en læringskurve der man vokser med oppgaven. Ikke gi deg, og husk at feilene du gjør og evt. tilbakeslag også kan være en nyttig refleksjon under og etter feltarbeidet.

Hva kommer du til å savne mest når feltar-beidet er avsluttet?

Det vil nok være nærheten til menneskene og viljen til å leve tilnærmet normale liv til tross for tidvis oversvømmelse og ekstrem tørke, sistnevnte i nord, og ikke minst det gode humøret i disse dårlige tidene. Dette er et annet liv, både på godt og vondt, og det synes på menneskene. Spesielt kommer jeg til å savne disse små øyene som utgjør så store steder.

Har du noen gode tips til andre som skal ut på feltarbeid?

Det vil sannsynligvis komme tider der du lurer på hva du holder på med og hvorfor du er der du er, og da går prosjektskissen en lang vei. Når dette er sagt så vil du nok aldri være 100 prosent forberedt på det som vil møte deg i felten, og lokale hensyn vil være styrende for hva du gjør. Da er det også viktig å ikke være redd for å hoppe ut i det, selv om du ikke føler deg helt forberedt. Vær med på alt, spesielt de første ukene! Dette bygger viktige relasjo-ner mellom deg og folkene du skal tilbringe tid med de neste månedene. Sist, men ikke minst: vis kulturell forståelse.

40

Antropologer i arbeid

Jon Harald Sande Lie

Intervju gjort av Tollef Erstad, bachelorstudent ved Institutt for sosialantropologi, UiB

Jon Harald Sande Lie har en cand.polit. (i dag erstattet med mastergrad, red.anm.) i antro-pologi ved Universitet i Oslo. Som en del av hovedfagsarbeidet var han studentstipendiat ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) med oppgavefokus på et lite bistandspro-sjekt i Etiopia. Oppgaven fokuserte på part-nerskapsrelasjonen og hvilken makt som lig-ger i kunnskapen fremfor penger som flyter mellom donor og mottakerorganisasjoner. Den baserte seg på seks måneders feltarbeid i Afar-regionen nordøst i Etiopia, hvor han så på relasjonen mellom en norsk NGO (non-go-vermental organisation), og de etiopiske mot-taksinstitusjonene for støtten.

Senere tok Sande Lie doktorgrad ved Universitetet i Bergen under prosjektet «Challenging the State» (CHATS), ledet av pro-fessor Bruce Kapferer. Doktoravhandlingen omhandlet også bistandsrelasjoner, men denne gang med fokus på partnerskapsrela-sjonen mellom Verdensbanken og ugandiske myndigheter, og forskningsspørsmålet var hvilken effekt Verdensbanken har for stats-dannelse. Lie begynte deretter å jobbe i NUPI som forsker.

Hvordan er det å jobbe i NUPI?

Instituttsektoren består generelt av kortere prosjekter. Dette vanskeliggjør det antropo-logiske idealet med lange feltarbeid, siden feltarbeid vanligvis varer mellom en uke og to måneder. Til gjengjeld er man oftere i felt. Siden man ofte gjør flere korte prosjekter får man et bredere tematisk områdefelt enn om man jobber som antropolog ved universitetet hvor man får en dypere og mer inngående kjennskap til et spesielt felt.

Som ansatt ved NUPI har man også rene «kon-sulentoppdrag», der man for eksempel er med på å evaluere forskjellige bistandsprosjekter.

Disse prosjektene er mindre antropologiske i sin karakter. Selv om man ikke her får benyt-tet antropologisk metode med «deltagende observasjon», så får man allikevel brukt sin antropologiske kompetanse og bakgrunn. Slike «konsulentfeltarbeid» kan også være lærerike og gir gode kontakter i et bredt miljø. Det å kjenne til disse kontaktene gir tilgang til en rekke data man ikke ville hatt tilgang til om man ikke «reiste med pengene», og således er det å reise for en oppdragsgiver i felt ganske annerledes fra det tradisjonelle feltarbeidet.

Det å jobbe ved NUPI er givende siden man jobber sammen med kollegaer som har en stor bredde i faglig bakgrunn og spesial-område. Det er også bredde i dem som leser kunnskapen man genererer – man skriver ikke bare for akademia. Man vet at beslut-ningstakere på flere nivå bruker kunnskapen man har produsert til å fatte beslutninger. På denne måten jobber man nært utformingen av policy, politikk og beslutninger.

Det er stor interesse for å bruke feltarbeid som metode så vel som det filosofiske aspek-tet ved antropologien hvor man er åpen for nye perspektiver. Antropologiens åpenhet og dens iboende maktkritikk ved å anta «neden-fra-og-opp»-perspektiv gjør at man represen-terer en alternativ stemme som blir hørt da andre finner disse perspektivene interessante.

Hva jobber du med nå?

Nå holder jeg på med et prosjekt om beskyt-telse av sivile. Dette prosjektet, som er finan-siert av Norges forskningsråd, er et sam-arbeid mellom Institutt for fredsforskning (PRIO), Christian Michelsens institutt(CMI) og NUPI, hvor vi tar for oss internasjonalt engasjement for beskyttelse av sivile i en mengde kontekster. Vi undersøker hvordan det internasjonale samfunnet beskytter sivile

i konflikter i blant annet Etiopia, Sør-Sudan og Uganda. Jeg er ansvarlig for Nord-Uganda, hvor jeg nettopp var på et to ukers feltarbeid. Her er den umiddelbare humanitære krisen over, og de humanitære aktørene ser ut til å trekke seg ut like raskt som de kom inn. Men fremdeles har sivilbefolkningen utfor-dringer når det gjelder beskyttelse. Således fokuserer jeg på hva som skjer i overgangen mellom humanitær nødhjelp fra NGOer og utviklingsbistand fra stater.

Du kan lese mer om Jon Harald Sande Lies arbeid på NUPIs nettsider: http://www.nupi.no/Virksomheten/Organisasjon/Avdeling-for-utviklingsstudier/Jon-Harald-Sande-Lie

http://www.humanitarianstudies.no/people/jon-harald-sande-lien/

Foto: NUPI

41

Tone Danielsen

Tone Danielsen er utdannet cand.polit. (i dag erstattet med mastergrad, red.anm.) i antropologi ved Universitetet i Oslo. Hun har hatt flere engasjement, blant annet som høyskolelektor og forsker ved Høyskolen i Oslo, hun har arbeidet ved Forsvarets Stabsskole ved seksjon for Civil Military Cooperation (CIMIC), og hun har i tillegg vært seniorrådgiver i Forsvarsdepartementet. I dag er hun ansatt som seniorforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) og skri-ver for tiden en doktoravhandling etter sitt feltarbeid der hun studerte kulturen i Marinejegerkommandoen (MJK).

Hvorfor begynte du å jobbe i Forsvaret?

Jeg søkte jobb ved Forsvarets Stabsskole gjen-nom en annonse i avisen. Da jeg fikk jobben var jeg eneste kvinne og antropolog i et miljø bestående av kun mannlige offiserer. Jeg hadde en bratt læringskurve siden jeg måtte lære meg Forsvarets språk og tenkemåte.

Hvordan er det å jobbe i Forsvaret?

Det er givende å jobbe i Forsvaret som antro-polog. Jeg får studere felt som i liten grad har blitt studert tidligere, og mulighetene for spennende feltarbeid og analysearbeid er store. Det er interessant at Forsvaret har fått så liten oppmerksomhet hos samfunnsvitere i akademia. «Militæret» generaliseres ofte på en måte vi antropologer ikke ville generalisert noen andre grupper. Mange har en del stereo-typier om norske krigere, men marinejegere er selektert på samarbeidsegenskaper, sosial intelligens og at de er både fysisk og psykisk sterke.

Det er mange spennende og nye problemstil-linger som kommer frem når man forsker på denne typen militære avdelinger. Når det norske samfunnet ellers er preget av høy indi-vidualitet er det interessant at smart ungdom med mange valgmuligheter velger å jobbe i en organisasjon hvor gruppens behov kom-mer foran individets, hvor en må jobbe svært lange dager og med høy risiko.

Hva har vært ditt hovedfokus de siste årene?

De siste årene har jeg primært jobbet med norske spesialstyrker, og sommeren 2010 startet jeg et 18 måneders feltarbeid hos Marinejegerkommandoen (MJK) etter at jeg ble invitert av sjefen for avdelingen. De skulle gjennomføre en stor omorganise-ring og ønsket støtte fra en som hadde et annet blikk på avdelingen og kompetanse på organisasjonskultur.

Under feltarbeidet var jeg mye utenfor min egen komfortsone. Jeg hoppet blant annet i fallskjerm, klatret, og var med på deler av «hel-vetesuka» deres. Marinejegerkommandoen trener mye om natten, og dermed ble det mange slitsomme nattmanøvere med lite søvn og utmarsjer med topptrente ungdom-mer. Det kan framstå som litt besynderlig at en voksen kvinnelig akademiker var i felt med marinejegere, men det gikk helt fint. Feltarbeidet ble som et typisk feltarbeid, jeg fulgte etnografien og observasjonene, og veien ble til underveis.

Under en øvelse opplevde jeg at en marineje-ger døde da han falt under en bordingsøvelse. Når vi er på feltarbeid må vi være forberedt på det meste. I kriser og sorg blir relasjonene

i gruppen viktige. I slike stunder utvikler for-holdet til de andre i gruppen seg. Døden er også noe man er ekstra eksponert for i krig og dermed et viktig element når man studerer en krigerkultur.

Særegent for feltarbeid i Forsvaret er at man ikke har noe privatliv. Man har ikke en egen leilighet eller hytte å trekke seg tilbake til, når man er på øvelse er man sammen hele tiden. Øvelsene kunne vare i 2-3 uker, der jeg bodde, spiste og var med informantene mine hele tiden.

Hva kreves av en antropolog i Forsvaret?

For å være antropolog i Forsvaret og gjen-nomføre samme type arbeid som meg må du for det første ha viljen til å trå i ukjent terreng. Du må videre ha en god dose antropologisk nysgjerrighet og evne fysisk og psykisk kre-vende feltarbeid. Man må også ha evnen til å takle usikkerhet. Til slutt tror jeg du må ha en god porsjon galskap.

Du kan lese mer om Tone Danielsens arbeid på FFI sine nettsider: http://www.ffi.no

Foto: FFI

42

Vil du ha jobb når du er ferdig utdannet? Vil du unngå å være en lettvekter? Vil du være med på noe større enn deg selv? Har du en visjon om å spre antropologien ut til verdenssamfunnet? Vil du bli bestevenn med Thomas Hylland Eriksen?

Kula Kula kan nok ikke hjelpe deg med alt det der, men ved å bli med i redaksjonen kan du bli bedre kjent med antropologifaget både innenfor og utenfor instituttets vegger. I tillegg vil du bli bedre til å skrive og du får testet ut dine antropologiske ferdigheter. Redaksjonen har behov for skribenter, fotografer, layoutansvarlig m.m., og det er flere verv som trengs å fylles opp. Så få fingeren ut og heng deg på!

Lurer du på noe, eller har du en tekst du vil dele, kan du sende en e-post til kulakula@sv.uib.no. Det vil også bli holdt et uforpliktende infomøte tidlig på høsten.

Bli med i Kula Kula

www.kulakula.org www.facebook.com/kulakulatidsskrift

43

Fagutvalget er bindeleddet mellom studentene og instituttet for sosialantropologi. Det vil si at det er gjennom Fagutvalget at vi som studenter kan inngå i en dialog med ansatte og ansvarlige for undervisning på insti- tuttet. Vi fungerer som studentenes talerør og kan formidle klager, meninger og ideer til instituttet. Gjennom Fagutvalget kan vi også påvirke avgjørelser på fakultets nivå. Vi er også ansvarlige for stu- dentenes trivsel og arrangerer både sosiale og fag- lige sammenkomster. Det tar seg ut godt ut på CVen å vise til at man har hatt verv i Fagutvalget, i tillegg til at man får nyttig erfaring som man kan tas med videre senere i arbeids-livet. Det er flere ledige verv i Fagutvalget og derfor trenger vi nye medlemmer. Gjennom Fagutvalget kan vi også påvirke avgjørelser på fakultetsnivå.

Vi er også ansvarlige for stu- dentenes trivsel og arran-gerer både sosiale og fag- lige sammenkomster. Vi har både arrangert Maskefest og Sommerfest i lokaler som er åpne for alle studenter. Vi lager kafetreff for nysgjer-rige studenter som vil spørre ut masterstudenter med rykende ferske erfarin- ger fra felt. Det har blitt spurt og gravd om boforhold på Fiji, trygghet i Bolivia og teknologi i Egypt.

Det er flere ledige verv i Fagutvalget og vi gleder oss til flere nye medlemmer neste semester. Det tar seg ut godt ut på Cv-en å vise til at man har hatt verv i Fagutvalget, i tillegg til at man får nyttig erfaring som man kan ta med videre i arbeidsli-vet. Følg med når konstituerende møte blir annonsert i begynnelsen av semesteret. Det annonseres på mail og i grup-pen Sosialantropologi ved UiB på Facebook. Kom gjerne bare for å hilse og spørre mer om hva det vil si å bli medlem.

Konstituerende møte er åpent for alle og alle studenter er hjertelig velkommen!

Fagutvalg for sosialantropologi

fagutvalg@sosantr.uib.no

Endelig en fest hvor man slipper å forklare alle hva antropologi er.

Atingting

@Atingting_

Jeg er lei av å stå i ro ved heisen i 8. etasje uten å verken kunne bevege eller uttale meg. Hin dagen sto noen studenter ved siden av meg og diskuterte nettopp meg. Noen av dem ante ikke hvem eller hva jeg var. At studenter ved mitt eget institutt ikke kjenner meg er hårreisende! Dessverre har jeg ikke hår, og kan heller ikke svare for meg, så jeg måtte bare stå der rett opp og ned uten å kunne sette dem på plass. Disse studentene viste seg i etterkant å være utviklingsstudenter (nei, ikke utvekslingsstu-denter!), sånne som studerer tverrfaglig. Geografi, antropologi, økonomi og sånne ting. Tverrfaglighet betyr noe sånt som at studenter skal ha innsikt i flere fagfelt og samarbeide på tvers av fag. Jommen sa jeg smør… de har jo ikke engang innsikt i det aller viktigste på instituttet de er tilknyttet: MEG!

Det å stå her, tilsynelatende livløs, har heldig-vis sine fordeler. Jeg får med meg mye av ryktene som går her på instituttet. Nå for tiden hviskes det blant annet om at sosialantropologi skal fjernes fra bachelorgraden i utviklingsstudier. Det synes jeg er litt trist, med tanke på at det allerede er mennesker ved fakultetet som tror jeg er en trompet! Dersom flere hadde beskuet verden fra med antropolo-giske briller ville kanskje ikke slike misforståelser oppstått?

Når vi først snakker om bevegelse skulle jeg gjerne ha besøkt søsteren min oftere, hun som bor oppe på museet. Jeg tror hun er forelsket i Thomas Hylland Eriksen. Vi kommuniserer gjennom høyfrekvente trommelyder, og hin dagen trommet hun at hun syntes boken hans om Fredrik Barth var fantastisk, og sa at Thomas gjerne skulle fått slått på trommen hennes! Jeg prøvde å overtale henne om at slike langdistanseforhold sjelden fungerer, men hun mente at med dagens sosiale medier ville det ikke være noe problem.

Selv er jeg aktiv på Twitter, men det er altfor få som følger med. Hvordan skal jeg ellers nå ut til folket, når de ikke kan forstå min trommende stemme? Å tromme ut mine tanker er mitt største talent, men dersom antropologikunnskapene blant studentene er i ferd med å svekkes, kommer noen til å forstå mine budskap?