ANMELDELSER

2524 Tidsskr Nor Legeforen nr. 23 – 24, 2013; 133

Kokebok til å bli glad i2524

Are Bean, Sverre Aurstad

Studentkokeboka

189 s, ill. Oslo: Kom forlag, 2013. Pris NOK 249

ISBN 978-82-93191-13-1

Så er den her – Studentkokeboka – som virkelig henvender seg til målgruppen, men som mange andre – både yngre og eldre enn den typiske studenten – vil ha glede av.

God, sunn, rimelig og rask er stikkordene gitt på forsiden. Dette er også titlene på de fire innledende kapitlene hvor vi får gode tips for å gjøre maten rimeligere, hvordan måltider kan tilberedes raskt og effektivt, smake godt ved at alle sansene, til og med hørsel, akti-veres og at maten er sunn. En kort innføring i ernæringslære knyttet opp til evnen til å lære og hjernens funksjon fungerer bra.

Første oppskrift som presenteres, er havregrøt. Denne vidunder-lige, ernæringsmessig fantastiske, billige, men utseendemessig akk så triste retten presenteres med hele ti smaksvarianter. Deretter går det slag i slag med hverdagsretter som hjelper deg gjennom de om lag 750 hverdagsmåltidene vi inntar per år, eller som forfatteren påpeker – snaut 4 000 hverdagsmåltider som student frem til mas-tergrad. Helgemat, selskapsmat og desserter er også med.

Hver rett er presentert med en kort introduksjon, nødvendige ingredienser og forståelig beskrivelse av hvordan du går frem, led-saget av forslag til ulike (smaks-) varianter. Til hver rett hører også morsom trivia som at de gamle romerne laget sine pannekaker med honning og pepper, mens norske fangstmenn på Grønland i forrige århundre hadde isbjørnhjernepannekaker som en av sine favoritt-retter. I tillegg er det, selvsagt, innbydende helsides bilder av alle rettene.

De nasjonale kostrådene er ikke nevnt verken i stikkordregisteret eller i teksten. Men både i kapitlet Sunn – kræsjkurs i ernæring og i valg av retter og råvarer er det essensen i disse rådene som for-midles: varierte grønnsaker, frukt og bær, mer grove kornprodukter og fisk og begrenset med kjøtt. Olivenolje brukes gjennomgående i oppskriftene, men nykålen foreslås servert lettkokt med en klatt smør på.

Det hele avsluttes med en presentasjon av nødvendig kjøkken-utstyr selv et studentkjøkken bør inneholde, stikkordregister og et eget råvareregister. Alt dette på under 190 sider! Det eneste jeg kanskje savner, er drikke, som knapt er nevnt, og netthenvisninger til utdypende stoff.

Boken fremstår som nyttig fra begynnelse til slutt. At mat er både spennende, godt og viktig også for unge mennesker er flott formidlet.

Etter en rask gjennomlesning ba 15-åringen min om ikke hun kunne få overta den straks jeg var ferdig med anmeldelsen …

Knut-Inge KleppAvdeling for ernæringsvitenskap

Det medisinske fakultet

Universitetet i Oslo

Helhetlig om nevrotraumatologi2524

Rolf Hanoa, red.

Nevrotraumatologi

374 s, ill. Bergen: Fagbokforlaget, 2013.

Pris NOK 549

ISBN 978-82-450-1008-4

I denne læreboken har bidragsyterne som mål å belyse traumesyke-husets organisering, kritiske behandlingsbeslutninger, dokumen-tasjon og trygdemedisinske aspekter for pasienter med akutte nevrotraumer.

Redaktør Rolf Hanoa lener seg i dette arbeidet trygt på medfor-fattere med omfattende klinisk og akademisk akuttmedisinsk kom-petanse. Sammen har de forfattet en innbundet bok som omfatter 20 kapitler fordelt over 374 sider. Kapitlene innledes med enkle ordforklaringer som gjenspeiler ønsket om å rette seg mot en tverrfaglig lesergruppe. Figurene er mange, illustrerende, godt beskrevet, men noe enkle i sin grafiske fremstilling. De mange radiologiske eksemplene utfyller teksten godt. Videre gjør de mange behandlingsprotokollene boken til et praktisk oppslagsverk, men på bekostning av leservennligheten til de av oss som ønsker å lese boken fra perm til perm.

Ulike kliniske kasuistikker med relevans til teksten er spredd utover. Det myker opp teksten og øker leservennligheten, særlig i kapitler hvor man presenterer mange retningslinjer og forskrifter. Den omfattende ordlisten på 110 sider blir kanskje noe overflødig i dagens digitale hverdag, men hindrer meg ikke i å anbefale boken.

Forfatterne omtaler kort det juridiske rammeverket og organise-ringen av traumeomsorgen i Norge. Temaer som samtykkekompe-tanse og trygderettigheter dekkes ut i fra et praktisk perspektiv. Boken er ikke en lærebok i praktisk nevrokirurgi, nevroanestesi eller nevrointensivmedisin. De psykiske etterreaksjonene etter alvorlig nevrotraume er heller ikke omtalt.

Målsettingen er å bidra til å bedre samhandlingen som kreves i omsorgen av pasienter med alvorlige nevrotraumer. Hanoa og medforfattere lykkes med det. For sykehus med mindre traume-pasientvolum kan beskrivelsen av praktisk nevrotraumatologi ved Oslo universitetssykehus, Ullevål være en inspirasjon til lokale systemforandringer. Boken egner seg for både medisinstudenter og alt helsepersonell som yter omsorg til pasienter med nevrotraumer, både på et klinisk, men også organisatorisk nivå.

Marius RehnStiftelsen Norsk Luftambulanse

Drøbak

ANMELDELSER

Tidsskr Nor Legeforen nr. 23 – 24, 2013; 133 2525

Ibsen i bilder2525

Peter Larsen

Ibsen og fotografene

1800-tallets visuelle kultur. 239 s, ill.

Oslo: Universitetsforlaget, 2013. Pris NOK 349

ISBN 978-82-15-02015-0

Er det ingen grense for hvilke prosjekter som skal settes i gang i Henrik Ibsens navn? Nå foreligger en bok med tittelen Ibsen og fotografene, en gjennomgang av de ca. 100 fotografiene som finnes av dikteren. Men boken er langt mer interessant enn som så. For-fatteren Peter Larsen, professor ved Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen, har favnet det som i under-tittelen kalles 1800-tallets visuelle kultur. Det omfatter både den kulturhistoriske og fotohistoriske sammenhengen bildene ble til i. Det er blitt en utmerket bok.

De første fotografiene av Ibsen byr på flere problemer. De er alle tatt tidlig i 1860-årene, men noen eksakt datering er vanskelig, og også ellers er det mye uklart ved dem. Det aller første er tilskrevet Edvard Larssen (1840 – 94), og det oppsummeres slik: «Til sjuende og sist må vi bare konstatere at historien om Ibsen og fotografene begynner med en fotograf som stort sett ikke fotograferte, og med et bilde han kanskje ikke har tatt» (s. 21). Fotografen av det andre bildet skal være Peter Petersen (1835 – 94). Man trodde lenge at dette fotografiet var forsvunnet, slik jeg selv har angitt det i en artikkel i Tidsskriftet med opplysninger fra «Hundreårsutgavens» bildebind (1). Men så viser det seg at fotografiet finnes likevel. Det ble funnet i Riksarkivet og nevnt første gang av medisineren Otto Lous Mohr i 1953 (s. 22). Det tredje Ibsen-portrettet er trolig tatt av Daniel Georg Nyblinn (1826 – 1910). Larsen skriver: «Det er like mange mysterier knyttet til dette bildet som til de to andre tidligere Ibsen-portrettene» (s. 31). Dette fotografiet er spesielt interessant. Ibsen sitter i Napoleons-positur, jakken har huller på skulderen, og skjortemansjetten er loslitt. Men selv om det var slik fatt med Ibsen i 30-årsalderen, gikk han altså likevel til fotografen.

De siste portrettfotografiene som ble tatt av Ibsen, var et par stereografier i 1905 på oppdrag fra det amerikanske firmaet Under-wood & Underwood. Jeg har hatt et anstrengt forhold til disse bil-dene, fordi de skal ha blitt tatt av en utenlandsk turist eller jour-nalist som trengte seg inn i den syke Ibsens leilighet. Ut fra Ibsens bistre uttrykk er det lett å tro at det kan ha vært slik. Men Larsen mener at det ikke var tale om noen inntrenger, men et opptak som var avtalt på forhånd (s. 165, 224).

Larsens bok preges av et solid arbeid med kildene. Notene dekker 13 tettskrevne sider. Men skjønnhetsfeil finnes. Han skriver at Ibsen etter sykdommen våren 1900 måtte oppgi sin daglige spa-sertur til Grand Café. «I stedet ble det en tur i hestevogn sammen med en lege.» (s. 180). Det er riktig at fotografen Anders Beer Wilse (1865 – 1949) hevdet dette i en minnebok over 40 år senere. Men så vidt jeg vet, finnes ingen dokumentasjon for at en lege fulgte Ibsen på disse turene. Trolig var det Ibsens trofaste massør, Arnt Dehli, som bisto dikteren (2).

Erlend HemTidsskriftet

Litteratur1. Hem E. Var det lege Ibsen ville bli? Tidsskr Nor Lægeforen 2006; 126: 3295 – 6.2. Hem E. Ibsen på kjøretur. Tidsskr Nor Lægeforen 2006; 126: 1449.

Sykdom som helsekilde2525

Per Fugelli

Journalen

272 s. Oslo: Universitetsforlaget, 2013.

Pris NOK 349

ISBN 978-82-15-02238-3

Målgruppen er alle som er interessert i helse og helsepolitikk, og det er vel de fleste av oss. Per Fugelli leverer varene i kjent stil med friske fraspark, filosofiske betraktninger og ikke minst godt humør. Som han skriver i sitt forord, hyller han «sykdom som helsekilde», og innholdet beviser den teorien. For de som har hatt gleden av å høre og lese Per Fugelli tidligere, er det ikke banebrytende nytt innhold, men den originale formen med én «personlig» og én «medisinsk» journal gjør at leseren, og særlig leger, blir utfordret til refleksjon.

Temaet er i utgangspunktet dystert med nedtegnelser knyttet til et alvorlig sykdomsforløp. Likevel er det en vilter og leken bok. Etter et kort forord får vi ta del i Fugellis «personlige journal» gjennom flere år med kreftsykdom. Dagboken viser oss stort og smått i pasientens liv, tanker og meninger fra mai 2010 til mars 2013.

Forfatteren legger ikke fingrene imellom når det gjelder sine politiske standpunkter, enten det gjelder terrorangrep, FrP, frihets-begrepet eller samfunnets behandling av romfolk. Ikke alle vil være enig i alle påstandene, men det er heller ikke forfatterens hensikt. Det sentrale, slik jeg leste det, er at summen av enkelthistoriene og meningsytringene blir en ideologisk helhet som vi alle burde reflek-tere over. I god, sokratisk ånd deler forfatteren av sin erfaring ved å få oss til å tenke og stille spørsmål selv.

For leger som leser denne teksten, er kanskje det mest spennende virkemidlet når man etter litt over 200 sider med sprudlende lesning i den personlige journalen kommer over i den medisinske delen. Der kan man lese nedtegnelser av legekunst på høyt nivå. En del av meg er stolt over alt de fantastiske kreftlegene har fått til, en annen del av meg humrer over alt det andre hos pasienten kreft-legene har oversett. Pasientens håp, gleder og sorger blir kort opp-summert slik: «Sosialt: Gift, to voksne barn. Professor i sosial-medisin.»

Per Fugelli er ingen typisk pasient når han deltar i TV-debatter eller holder foredrag for Arbeiderpartiet. Han har likevel til felles med alle andre pasienter at hans liv dreier seg om så mye mer enn størrelsen på en metastasesuspekt lesjon eller andre diagnostiske funn.

Boken inneholder ikke ny kunnskap, men den minner oss på at vår oppgave i møte med en pasient er mer enn bare tekniske under-søkelser og behandling. Vi må ha en helsetjeneste som ikke bare er flink, men også snill. Samfunnet må være raust, og menneskene er en flokk som gir hverandre frihet.

Robin Martin KåssLege og politiker, Porsgrunn