JULE-EVANGELIET

Notto R. ThelleHelene C. Jenssen

Julia Vance

etter Lukas

5

INNHOLD

«DET VAKRESTE SOM ER SKREVET» 6

JULEEVANGELIET 9

«DET SKJEDDE I DE DAGER…» 25DEN STORE SCENEN 28DEN LILLE SCENEN 31FREDSFYRSTEN – DRØMMEN OM EN NY DAVID 34HOVEDROLLENE – MARIA OG ELISABET 38 MARIA – TJENERINNE OG OPPRØRER 40 DEN HELLIGE JOSEF AV JORDEN 44 JOSEFS DRØMMER 48JOSEFS LOVSANG 50FØDT FØR KRISTUS 52SOLVERV – FOR KEISER ELLER GALILEER? 55STALL OG KRYBBE 58HYRDENE PÅ MARKEN 60ENGLENES FREDSBUDSKAP 62ET BARN SOM TEGN 65EN FRELSER? 68ØSTENS VISE – ELLER DE HELLIGE TRE KONGER 71BETLEHEMSSTJERNEN 74SOLIDARITET 76CHRISTMAS BLUES – ÆRE VÆRE GUD I DET LAVESTE 80JUL OG SANKTHANS 83EN ROSE I SNØEN 87«AT DU ER FØDT HER INNE…» 90LITTERATURLISTE 94OM BIDRAGSYTERNE 95

6

«DET VAKRESTE SOM ER SKREVET»

«Beretningen om Jesu fødsel er det vakreste som er skrevet,» sa den svenske dikteren Pär Lagerkvist i en samtale med Jakob Weidemann en sen nattetime i Roma. Selv om han allerede i ungdommen hadde brutt med den «guden» som preget hans strenge barndomshjem, ble juleevangeliet stående som «det tetteste, det knappeste og det vakreste». Ingen har kommet i nærheten av dette, mente han, og ingen skulle det heller. «Jeg skulle gjerne sett ansiktet på den mannen – møtt ham som skrev dette.» Det var evangelisten Lukas han tenkte på. Så legger han til: «Tenk om det er sant!» Weidemann har selv nærmet seg fortellingen på sin måte – ut fra sin barndoms tro – med pensel og palett. I det vakre verket Juleevangeliet deler han sin forståelse av den gamle beretningen slik han først opplevde den som barn og siden bearbeidet den med den modne kunstnerens sanselighet. Han sier ikke om han tror eller ikke tror. Men han er intenst opptatt av å finne ord og farger til det han ser. Juleevangeliet er en av kirkens skatter, og det er kirkens tradisjon og forkynnelse som har holdt det levende. Men det er også et kulturelt felleseie – man behøver ikke å ha

7

en tro for å verdsette styrken og skjønnheten i beretningen. Den enkelte har frihet til å lese den på sin måte, og selv kirken rommer et mangfold av tolkninger. Over hele verden fremføres musikk og julespill til ære for barnet i krybben – i og utenfor kirkene. Billedkunsten bidrar med sitt mangfoldige språk; diktere og fortellere har fabulert videre og brakt inn nye motiver; historikere og tekst-tolkere har analysert og stilt sine spørsmål. Muslimene har sine fortellinger om barnet. Buddhister og hinduer gir gjerne rom for Jesus om de først er blitt oppmerksomme på ham. Selv det sekulariserte Norge lar seg rive med når julen kommer. Det kan bli sentimentalt kliss. Det kan bli så vakkert at man glemmer de brutale realitetene. Derfor er fortellingen så viktig. Den minner oss om at også Jesus ble født med smerte: en mor med veer og blod og melkespreng, en far som forstod at barnet var truet, og et barn som skulle bli et motsigelsens tegn. Det er kanskje nettopp spenningen mellom skjønnhet og brutal realisme som gjør at fortellingen fremdeles fascinerer og vekker undring. Min egen betraktning er inspirert av denne dobbelt-heten: idyllen og realismen, historiske realiteter og undringens videre fabulering. «Tenk om det er sant!»

25

«DET SKJEDDE I DE DAGER…»

Juleevangeliet begynner med å fastslå en historisk begivenhet: Det skjedde. Forfatteren har registrert at mange andre har forsøkt å gi en fremstilling av Jesu liv, basert på øyenvitner og forkynnere. Nå har han selv, Lukas, gått nøye gjennom alt fra begynnelse til slutt og skriver det ned i sammenheng slik det skjedde. Han vil at leseren skal forstå hvor pålitelig det er. Der de andre evangeliene virker uinteressert i historiske detaljer, ønsker Lukas å plassere begivenhetene i historisk sammenheng. Det gjelder også Jesu fødsel. Derfor åpnings-ordene «Det skjedde i de dager…» Så kommer den politiske scenen med keiser og landshøvding, manntall og skatte-registrering. Det er som om han vil si at Jesus ikke var hevet over tid og rom, men ble født inn i en virkelig verden med alle dens muligheter på godt og ondt.

Hvem var denne Lukas? Verken Lukas evangelium eller Apostelgjerningene som følger opp beretningen om Jesu liv med den første kirkens historie, røper med ett ord at det var Lukas som skrev. Men allerede på 100-tallet knyttet kirkelig tradisjon ham til fortellingene, og på slutten av det eldste

26

eksisterende papyrusmanuskriptet fra ca. år 200 heter det at dette er «evangeliet etter Lukas». Han nevnes flere ganger i Det nye testamentet, og Paulus omtaler ham som sin nære medarbeider, «vår kjære Lukas, legen». Han gav seg ikke ut for å være øyenvitne til Jesu liv, og tilhørte antagelig annen eller tredje generasjon av ikke-jødiske kristne. Han må ha vært velutdannet og litterært skolert, godt kjent med hellenistisk kultur. Hellenismen er navnet på den blandingskulturen som oppstod etter Aleksander den stores felttog like til India på 300-tallet f.Kr. Det førte til at impulser fra Østen strømmet inn i middelhavskulturen, samtidig som gresk dannelse og språk satte dype spor i Østen. Lukas befant seg i grenselandet mellom det jødisk-kristne og den videre hellenistiske verden. Det viser ikke minst hans åpningsord i begge skriftene der han benytter seg av samtidens konvensjoner for historieskrivning med dedikasjon til en leser – «ærede Teofilus» – og en redegjørelse for hva han vil med sine fortellinger: å vise hvor pålitelig beretningen om Jesus er slik han nå selv har gransket alt han har hørt og lest. Likevel er det noe i fortellingenes form som sprenger den historiske rammen. Det er nesten som om Lukas inviterer leseren inn i en eventyrverden, en mytisk fortelling om hellige kvinner som unnfanger barn på overnaturlig vis, om gjetere som får budskap fra engler, og oldinger som spår om barnets fremtid. Tar vi med beretningen i Matteusevangeliet, forsterkes inntrykket av det eventyraktige: med drømmer, stjernetydning og vise menn fra øst, en ond fyrste som myrder barn, og flukt til fremmed land. For noen ville det passe bedre å oversette

27

åpningsordene slik: «Det var en gang…» Fortellingene har en poetisk kvalitet som får en til å lytte etter det som ikke sies, en mytisk stemning som lokker til videre fabulering. Undringen kan også rette seg mot det mer prosaiske, som nysgjerrige spørsmål om tid og sted og ytre hendelser: Hvorfor ble Jesus født noen år før Kristi fødsel? Hvorfor desember? Hvorfor har ikke Markus og Johannes noen fortelling om Jesu fødsel? Hva var egentlig betlehemsstjernen som ledet de vise fra Østen? Det kan være skeptikerens spørsmål til påstander om jomfrufødsel: Guds sønn? Har ikke andre religioner tilsvarende beretninger? Hvordan stemmer evangelienes fortelling med andre historiske kilder? Jeg lover ikke å svare på alle spørsmålene, men tar dem med inn i min fortelling. Jeg vil også rette blikket bakover mot den jødiske historien slik den beskrives i det vi kaller Det gamle testamente, og utover i samtiden med all dens uro og oppbrudd. Både historie og samtid gav farge og form til fortellingen. Underveis møter vi stadig spørsmålet: Hvem var han egentlig? Om man har en tro eller ikke, går det an å undre seg over dette gåtefulle barnet som fikk navnet Jesus, og som senere ble omtalt som Kristus og endte med å dele historien i to: før og etter.