isski om eeka og issi - forside - ssb · 2010. 11. 1. · ptv, fnnøn tdr nr.4, ttt ntrlbr, l, 8....

TIDSSKRIFT OM LEVEKAR OG LIVSSTIL

Nr. 1/88 - 2. årgangUtgis av Statistisk Sentralbyrå

Redaksjon: Redaksjonsråd:Gustav Haraldsen Sverre HoveOlav Hermansen Gunvor IversenJon Erik Lindberg Olav Ljones

Bjørg Moen Johan-Kristian TønderBerit Otnes

Abonnementpris:75 kroner for 3 nummer pr. år

Løssalgspris:30 kroner

Abonnement bestilles hos:Statistisk SentralbyråOpplysningskontoretPostboks 8131 Dep.

0033 OSLO 1Telefon: (02) 41 38 20

Artikler i tidsskri ftet kan ikke uten videre tas som utt rykk for Statistisk Sentralbyrås oppfatning.Ved bruk av stoff fra tidsskriftet, bruk kildehenvisningen: «SSBs Samfunnsspeilet».

InnholdSide

Fremskrittspartivelgere: Holdninger til innvandrere, velferd og solidaritet. Bernt Aardal 3For få utlendinger i Norge? Lars østby 7Avfolkes distrikts-Norge? Jan Byfuglien 12økte fødselstall i byene. Kjetil Sortie og Inger Texmon 18Arbeidssomme alderspensjonister. Grete Dahl 22Ekteskapets betydning for uforepensjonering. Ellen J. Amundsen 25Bilder, lyd og tekst i satelittalderen. Gustav Haraldsen 28Flere skilsmisser, færre stridigheter. Jon Holmoy 33Debatt: Barnefiendtlig samfunn - et kulturelt fenomen? 36Tall uten kultur. An-Magritt Jensen 36Synkende barnetall - Tall og tolkning. Jan Erik Kristiansen 38

Samfunnsspeilet skal reflektere aktuellsamfunnsdebatt. Dette nummeret er i høygrad preget av høstens debatt om innvan-dringsspørsmå 1. Bernt Aardal retter søkely-set mot holdninger som ligger til grunnfor Fremskrittspartiets framgang ved kom-mune- og fylkestingsvalget. Hans artikkel vi-ser at det sannsynligvis er for enkelt å tro atpartiets suksess først og fremst hengersammen med negative holdninger til inn-vandrere. Slike holdninger er vevet sammenmed mer generelle oppfatninger om vel-ferdssamfunnet. Lars Østby betrakterinnvandringen .fra et demografisk perspek-tiv. Han mener at økt innvandring vil kunneløse en del av de problemer det synkendefolketallet i Norge skaper.

Hvilke problem skaper så det synkendefolketallet? Dette spørsmålet tar vi opp i toartikler. Artiklene viser at Wolkningsutvik-lingen i høy grad er et distriktspolitisk pro-blem, men også et problem som ikke kanløses med tradisjonelle, distriktspolitisketiltak.

Det er ikke hare befolkningen som en-drer seg. Mange er også opptatt av at tra-disjonelle samvcersformer er i oppløsning. JonHolmøy har sett på hvordan skilsmissernedfeller seg i rettsstatistikken. Resulta-tene kan tyde på at folk er blitt flinkere til

håndtere denne type problem på egenhånd.

Ellen J. Amundsen og Grete Dahl hentersine tema fra et annet viktig velferdsom-råde; diskusjonen om pensjonsordninger.Amundsen skriver om uførepensjon, som eren stor utgiftspost for staten. Etter hen-nes mening ville den være enda storre der-som ikke ekteskapet beskyttet folk mot åfånervøse lidelser, og dersom ikke ektefellerpåtok seg en del av omsorgen for folkmed slike lidelser.

Grete Dahl presenterer tall om alders-pensjonisters yrkesaktivitet. Den er ikke sålav som en kanskje skulle tro, men samtidiger det tydelig at det ikke er tilfeldig hvemsoin har anledning til å ‘fortsette og ar-heide etter at de har fvlt 70. Derfor finnesdet sannsynligvis mer arbeidslyst enn arbeids-muligheter i denne gruppen.

Mediedebatten er som været; den er derhele tiden, men skitter fra dag til dag. I høsthar spørsmålet om hvordan satellittalderenpåvirker våre fjernsynsvaner vært i fokus.Gustav Haraldsen tar for seg noen gjen-gse oppfatninger om dette, og presenterertall soin snur opp-ned på en del av disse fore-stillingene.

Samfunnsspeilet har også skapt debatt.Artikkelen «Barnefiendtlig samfunn - etkulturelt fenomen» i ,forrige nummer har forttil diskusjoner. Vi bringer ett motinnlegg

.fra An-Magritt Jensen og et tilsvar fra ar-tikkelforfatteren.

Fremskrïttspartïvelgere:Holdninger til innvandrere,

velferd og solidaritet

Av Bernt Aardal

Holdning til innvandrere er nært koblet til synet på velferd og solidaritet.Velgere som i 1985 gav uttrykk for protest i denne type spørsmål, gikk istorre grad enn andre over til Fremskrittspartiet ved kommune- og fylkestings-valget i host.

Støtte til innvandrernes kultur?

Holdninger til asylsøkere óg innvandrere kom ifokus på en spesiell måte under valgkampen ihøst. Det store spørsmål etter valget var hvilkenbetydning negative holdninger til innvandrerehadde hatt for Fremskrittspartiets sterke fram-gang. Vi har ikke tilgang til data om holdninger tilinnvandrere i 1987, men i valgundersøkelsen i1985 ble det stilt spørsmål om holdninger til inn-vandrerne i form av et forslag som man ble bedtom å si seg enig eller uenig i. Forslaget lød slik:

«Vi bør øke den økonomiske støtten til innvan-drerne slik at de kan bevare sin egen kultur».

Av de spurte i 1985 svarte 35 prosent at de varenige i forslaget, mens 45 prosent var uenige. Tarvi differansen mellom andelen positive og nega-tive svar, får vi en «opinionsbalanse» på -10 pro-sent. Det samme spørsmålet har vært stilt i fleresvenske valgundersøkelser med følgende resultat:i 1979 var opinionsbalansen -3, i 1982 -15 og i1985 -25 prosentpoeng. Det betyr at den svenskeopinionen er blitt stadig mer negativ til innvan-drere. Den norske opinionen var mindre negativtil innvandrere enn den svenske i 1985.

Holder vi oss til Norge, var det store forskjellermellom de ulike partienes velgere i dette spørs-

Figur 1. Holdning til innvandrere. 1985. Prosent

4 SAMFUNNSSPEILET 1/88

målet. Som figur 1 viser, var et klart flertall avFremskrittspartiets velgere uenige i forslaget om åøke støtten til innvandrerne (73 prosent). Et fler-tall av Høyres, Arbeiderpartiets og Senterpartietsvelgere var også negative til forslaget. Bare blantVenstres, Sosialistisk Venstrepartis og KristeligFolkepartis velgere var det et flertall som støttetforslaget.

Velgere på vandring

Umiddelbart etter kommune- og fylkestingsvalgeti høst sendte Statistisk Sentralbyrå ut et spørre-skjema til de personer som var med i Valgunder-søkelsen i 1985. Undersøkelsen i 1985 omfattet2 180 personer. Av disse fikk man svar fra 1 739personer, eller nær 80 prosent av de som ble inter-vjuet i 1985. Ved å koble opplysninger om stem-megiving i 1987 sammen med opplysninger somdisse personene gav i 1985, får vi et panel. Ettersom panelet omfatter opplysninger om de sammepersoners stemmegiving både i 1985 og 1987, girdet oss spesielt gode muligheter til å studere vel-gervandringer i denne perioden. Selv om vi ikkehar opplysninger om holdninger til innvandrere i1987, kan det likevel være interessant å se om deter noen sammenheng mellom overganger tilFremskrittspartiet i 1987 og de holdninger dissevelgerne gav uttrykk for i 1985.

Våre paneldata viser at Fremskrittspartiet har fåttstørst tilsig av velgere fra Høyre. Av de somstemte Høyre i 1985, gikk 13 prosent over tilFremskrittspartiet i 1987. For Arbeiderpartietsvedkommende forlot 4 prosent av 1985-velgernepartiet til fordel for FRP. Tidligere Høyre- og Ar-beiderpartivelgere utgjorde faktisk 60 prosent avFremskrittspartiets 1987-velgere!

Fra Høyre og Arbeiderpartiet tilFremskrittspartiet

Vi, skal nå se på overgangene fra Høyre og Arbei-derpartiet til Fremskrittspartiet etter holdning tilinnvandrere i 1985. Materialet deles inn i to grup-per: de som var helt eller nokså enige i forslagetom å øke den økonomiske støtten til innvan-drerne («positiv» holdning) og de som var helteller nokså uenige i forslaget («negativ» hold-ning). Tabell 1 viser andel som gikk over til FRPi disse to gruppene.

Tabell 1. Prosentandel som skiftet til FRP i 1987,etter holdning til innvandrere i 1985

Holdning til innvandrereOvergang Positiv Negativ Differanse

Fra H-85 til FRP-87 8 15

7

Fra A-85 til FRP-87 2 5

3

Alle overganger til FRP 3 8

5

Overgangen til Fremskrittspartiet er klart størreblant de som var negative til innvandrere ennblant de som var positive. Dette gjelder både fortidligere høyrevelgere ogarbeiderpartivelgere.Overgangen til FRP er omtrent dobbelt så storblant Høyrevelgere som var negative til innvan-drere i 1985 enn blant de som var positive. ForArbeiderpartiets vedkommende er forholdet 5 til2.

Knipper av holdninger

Resultatene tyder på at holdninger til innvandrerekan ha spilt en relativt stor rolle for vandringeneover til Fremskrittspartiet. Det er imidlertid ikketilstrekkelig bare å se på holdning til ett strids-spørsmål. I en bok om valgundersøkelsen 1985(under arbeid), har Henry Valen og artikkelforfat-teren analysert holdninger til en rekke stridsspørs-mål. Vi har funnet fram til ulike knipper av hold-ninger eller «ideologiske» motsetninger. Holdningtil innvandrere henger f.eks. sammen med synetpå utviklingshjelpen, holdning til utbygging avtrygdene, synet på trygdemisbrukets omfang, bar-nehageutbygging, likestilling mellom kvinner ogmenn og synet på boikott av Sør-Afrika. Ingen avdisse spørsmålene spilte noen framtredende rollei valgkampen i 1985. Holdningene synes likevel ådanne et monster med klare motsetninger mellomulike velgergrupper. Fremskrittspartiets velgerepå den ene side og Venstre og SVs velgere på denandre utgjør motpolene. Tabell 2 viser andelensom skiftet over til Fremskrittspartiet etter hold-ning til disse stridsspørsmål.Negativt fortegn i differansene indikerer at nega-tive holdninger trekker i favor av Fremskrittspar-tiet.

SAMFUNNSSPEILET 1/88

Tabell 2. Prosentandel av velgere som skiftet fra Høyre og Arbeiderpartiet til Fremskrittspartiet, etterholdning til stridsspørsmål

Fra H-85 til FRP-87

Fra A-85 til FRP-87

Pos. Neg. Diff. Pos. Neg. Diff.

U-hjelpTrygdeutbyggingTrygdemisbrukBarnehageutbyggingS-Afrika boikottLikestillingInnvandrere

9 21 -12 4 7 -313 12 +1 3 4 -1

6 13 - 7 1 4 -3

11 18 -7 3 3 0

10 17 -7 2 9 -7

11 4 +7 3 10 -7

8 15 -7 2 5 -3

For Høyres vedkommende er det blant u-hjelps-motstanderne vi finner den største overgangen tilFremskrittspartiet. Ønsket om fortsatt å bygge uttrygdene og spørsmålet om fortsatt likestilling av-viker noe fra de øvrige spørsmålene. I Arbeider-partiet er mønsteret noe annerledes. Den sterkestesvingning i favør av FRP finner vi blant de somvar negative til likestilling mellom kvinner ogmenn. Men det mest interessante her er at inn-vandrerspørsmålet, med noen få unntak, skillerseg lite fra de øvrige stridsspørsmål når det gjelderovergangene til Fremskrittspartiet. Hovedinn-trykket er at det er blant de som er negative til enrekke saker som berører velferdsstaten at vi finnerde fleste vandringer over til Fremskrittspartiet.

Plassering i ideologisk struktur i 1985,stemmegiving 1987

Den sentrale ideologiske motsetning i valgunder-søkelsene gjelder synet på offentlig kontra privatvirksomhet.

I tillegg finner vi altså en motsetning som går påholdninger til velferds- og solidaritetsspørsmål. Ifigurene 2 og 3 markerer den horisontale linjenvelgerenes plassering i synet på offentlig og privatvirksomhet, og den vertikale linjen hvor positiveeller negative de var til spørsmål om velferd ogsolidaritet i 1985.

Punktene som er tegnet inn i figur 2 viser hvor-dan fire velgergrupper, som stemte Høyre i 1985,forholdt seg til disse to holdningsskalaene. Det erskilt mellom stabile velgere som stemte Høyrebåde i 1985 og 1987, høyrevelgere som gikk overtil Fremskrittspartiet (FRP87), høyrevelgere somskiftet til Arbeiderpartiet (AP87) og høyrevelgeresom valgte å sitte hjemme i høst.

Figur 2. Høyrevelgere 1985: Steminegiving 1987'

«Mot» velferd

FRF' 87•

Hjemmesittere•

Stabile•

AP 87•

-0,3 -0,1 0 0,1 0,3 0,5 0,7 0,8 1,1

«For» velferd

'Gjennomsnittsskårer basert på faktoranalyse.

De høyrevelgere som skiftet over til Fremskritts-partiet skiller seg fra stabile høyrevelgere ved atde i større grad er negative til spørsmål om vel-ferd og solidaritet. De høyrevelgere som skiftetover til Arbeiderpartiet, var betydelig mer sen-trumsorienterte enn de andre gruppene. Figurenviser et klart mønster i retning av at overgangenefra Høyre til Fremskrittspartiet følger velgernesideologiske plassering slik den kom til uttrykk i1985.

Figur 3 viser hvordan Arbeiderpartiets 1985-vel-gere plasserer seg i forhold til de samme to dimen-sjonene. Overgangene til Høyre var så små at viholder oss til følgende tre grupper: De som gikkover til FRP, de som satt hjemme og de somholdt fast ved Arbeiderpartiet.

0,7

0 05FF 0,3

ENT -0,1

- 0,3

G -0,5

- 0,7

PR

VA

Tidligere arbeiderpartivelgere som gikk over tilFRP, avviker fra øvrige AP-velgere først ogfremst når det gjelder synet på velferdsstaten.Derimot skiller de seg ikke ut når det gjelder synetpå offentlig eller privat virksomhet. Figuren viserogså at de Arbeiderpartivelgere som satt hjemmei høst ikke skiller seg ut som noen ideologisk «ut-gruppe», verken når det gjelder synet på offentligkontra privat virksomhet eller velferd og solidari-tet. Dette kan tyde på at den store andelen hjem-mesittere i Arbeiderpartiet i begrenset grad var ut-trykk for ideologisk protest.

Figur 3. AP-velgere 1985: Stemmegiving 1987 1

«Mot» velferd

-1,2 -1 -0,8 -0,6 -0,4 -0,2 0 0,2

«For» velferd

FRP 87•

Hjemmesittere

. . . •

Stabile ••

•

0,7

00,5

FF 0,3

ENT -0,1

G -0,5

-0,3-

-0,7-

PR

VA


Valgundersøkelsene har siden 1977 blittgjennomført i et samarbeid mellom Instituttfor samfunnsforskning og Statistisk Sentral-byrå. Undersøkelsen i 1985 blir ledet av pro-fessor Henry Valen og forsker Bernt Aardal.For ytterligere informasjon om de senerevalgundersøkelsene, se

Henry Valen : Valg og politikk, NKS-forla-get, Oslo, 1981.

Henry Valen og Bernt Aardal: Et valg i per-spektiv, Samfunnsøkonomiske studiernr.54, Statistisk Sentralbyrå, Oslo, 1983.Stortingsvalget 1985 Hefte II, Norges offisi-elle statistikk B630.

'Gjennomsnittsskårer basert på faktoranalyse.

Man skal være varsom med å tolke for mye inn idette materialet, ettersom det dreier seg om hold-ninger til stridsspørsmål som er målt to år førkommune- og fylkestingsvalget. På den annenside er mønsteret svært interessant. For det førsteer det i 1985 en klar kobling mellom synet påstone til innvandrere og holdninger til en rekkespørsmål som angår velferd og solidaritet. Detteer en påminnelse om at man skal være forsiktigmed å konsentrere oppmerksomheten uteluk-kende om holdninger til innvandrerne. For detandre er det en meget klar tendens til at velgeresom i 1985 gav uttrykk for protest i forhold tilvelferdsstaten i betydelig større grad enn andre,skiftet over til Fremskrittspartiet ved siste valg.

For få utlendinger i Norge?Av Lars Østhy

Hosten 1987 har innvandringen i Norge stått sentralt i media og i denoffentlige debatten. Mye av debatten har vært preget av mangel på kunnskap.Forfatteren retter i denne artikkelen søkelyset mot innvandringens størrelse ogsammensetning og setter innvandringen i en demografisk sammenheng.

Figur 1. Folkemengde etter kjønn og alder. Hele landet. 1986 og 2040

90 +

85 - 8980-84

75 - 7970 - 7465 - 6960 - 6455 - 5950 - 5445 -49

40 - 4435 - 3930 - 3425 - 2920 -2415-19

10 - 145- 90-

8


Nedgang i folketallet etter år 2000

Med den fødselshyppighet og dødelighet somNorge har hatt på begynnelsen av 1980-tallet,kommer folketallet i landet til å synke fra år 2002.Dersom den nettoinnvandringen vi har hatt fra1970 til 1985' holder seg på samme nivå, vil top-pen nås 10 år senere, med nivået fra 1986', ennå10 år deretter. Det at folketallet for nasjonen somhelhet synker, gjør i seg selv kanskje ikke så mye,men mange reagerer likevel negativt på det. Ned-gangen bringer også med seg endringer i befolk-ningens fordeling mellom aldersgrupper og regio-ner, og disse endringene kan vise seg å bli proble-matiske.

«Forgumming» og sentralisering

Forgubbingen, eller rettere «forgummingen» (deter kvinnene som lever lengst) i samfunnet øker.Pensjonistgruppen øker både i absolutte tall og re-lativt i forhold til antall yrkesaktive (se figur 1).Den relative økningen blir etter hvert større ennnedgangen i barnetallet. Om vi på våre gamle da-ger skal få kjøpe de varer og tjenester vi har behovfor, må vi ha folk til å produsere dem.

Går folketallet i Norge ned, kommer ikke dennenedgangen til å fordele seg jevnt over hele landet.Områdene rundt Oslo, Stavanger og andre vekst-kraftige sentra får nok fortsatt den arbeidskraftende trenger. Dette må skje på utkant-Norges be-kostning. Allerede i dag, mens det er en viss veksti folketallet på landsbasis, har omtrent halvpartenav kommunene nedgang i folketall. I Nord-Norgegjelder dette 80-90 prosent av kommunene.

Om lag 4 000 netto inn i 1970-1985.'Netto inn 7 450 i 1986.

Flere barn eller flere innvandrere?

For å holde på folketallet i hele landet og i lokal-samfunnene, er det to muligheter. Fødselstalletmå økes eller innvandringen må økes. Dødelighe-ten har forholdsvis lite å si i denne sammenhen-gen. Gjennom befolkningspolitiske tiltak har in-gen land greid å øke fruktbarheten så mye som vitrenger for å opprettholde folketallet. Selv om vihadde ressurser nok til å gjøre det, er det vel litetrolig at den politiske viljen er til stede. Derimotvil det trolig fortsatt være mennesker i mangeland som ikke har politiske eller materielle betin-gelser for å overleve, og som gjerne vil kommehit.

Hvor mange innvandrere har vi?

Ved inngangen til 1987 var det 110 000 utenland-ske statsborgere i Norge, vel 2,5 prosent av folke-tallet. Prosenten var omtrent den samme i 1920.Mange vesteuropeiske land har 5-10 prosent.Sveits med 13 prosent har relativt flest. Hos oss erdet en sterk dominans av innvandrere fra vårenaboland (se tabell 1). Europeere utgjør 60 pro-sent av de utenlandske statsborgerne. Fra Asia,Afrika og Latin-Amerika er det om lag 33 000statsborgere.

Det er også viktig å være klar over at antallet ikkeøker særlig raskt. Siste dr, da vi hadde langt flereflyktninger og asylsøkere enn noen gang tidligere,økte antall utenlandske statsborgere med nester'8 000. Fortsatt er halvparten av økningen vesteu-ropeere, med svensker og dansker på topp. For åkompensere for det lave fødselstallet, måtte vihatt et nettotilskudd pd 12-13 000 pr. år. Sd høyhar innvandringen aldri vært, og den ligger ikkean til å bli det i 1987 heller.

Tabell 1. Utenlandske statsborgere etter land, og andel bosatt i Oslo pr. 1.7.1987

Andel av gruppenAntall

Prosent - bosatt i Oslo,andel

prosent

Utenlandske statsborgere i alt 114 751

100

31Europa i alt

68 886

60

25Norden 34 748

30

23Europa ellers 34 134

30

28Nord-Amerika i alt

11 562

10

17Afrika i alt

4 317

4

66Asia i alt

26 026

23

46Sør-Amerika i alt

3 155

3

30

BefolkningenUtenlanske statsborgere

Alder

90 +85 - 8980 - 84

75 - 7970 - 74

65 - 6960 - 6455 - 59

50 - 54

45 - 4940 - 4435 - 3930 - 3425 - 29

20 - 24

15 - 1910 - 14

5- 90- 4

SAMFUNNSSPEILET 1/88 9

Aldersfordelingen blant innvandrerne

Aldersfordelingen for norske og utenlandske stats-borgere er svært ulike (figur 2). Utlendingene ersærlig unge voksne, og de er spesielt få gamle.Blant de gamle (67 år og eldre) er over 50 prosentav utlendingene amerikanske statsborgere, defleste vel hjemvendte norskamerikanere. Engrunn til at andelen gamle er så lav, vil være atinnflyttere som har vært her lenge, vil få norskstatsborgerskap om de vil. En annen grunn er atde som kom til landet som fremmedarbeidereomkring 1970, ennå ikke er rukket å komme ipensjonsalderen. Det kan nok vise seg at blantinnvandrere fra den tredje verden vil mange reisetilbake til sitt fødeland når de blir gamle, sliknorskamerikanere søker tilbake hit.

blant barn og særlig i den yngre del av den yrkes-aktive befolkning. Blant barna vil en betydeligandel være adopterte barn, som ikke hører med idenne sammenhengen.

Vi er ofte opptatt av forholdstallet mellom yrkes-aktive og yrkespassive, det litt uheldige begrepforsørgelsesbyrde. Tabell 2 viser hvor mange barnog gamle det er for hver person i yrkesaktiv alder(20-66 år) i noen grupper. Regner vi for Norgeunder ett, er det 0,46 unge og 0,23 gamle pr. vok-sen, eller 7 yrkespassive pr. 10 i yrkesaktiv alder.For europeiske innvandrere er forholdstallet 4,5pr. 10 voksne, mens det for folk fra den tredjeverden er 3,7 (dersom vi holder adopterte sped-barn utenfor). Selv om det er få innvandrere fraden tredje verden, fører de tross alt til en litenbedring i aldersstrukturen.

Innslaget av utlendinger i den norske befolkninger vist i figur 3. Innslaget har en viss betydning

Figur 2. Kjønns- og aldersfordeling i befolkningen og blant utenlandske statsborgere

5 4 3 2 1 0 2 3 4 5 6 77 6

Prosent

Norske StatsborgereUtenlandske Statsborgere

10


Figur 3. Andelen utenlandske statsborgere. 1987Prosent

Får innvandrerne mange barn?

Det er en utbredt oppfatning at utlendinger iNorge får så mange barn; at de tar med seg fod-selsmønsteret hjemmefra. I Norge har vi for fåutlendinger til å analysere deres fruktbarhet, meni enkelte land som Sverige og Vest-Tyskland erdette gjort. Det viser seg her at innvandrerneraskt tilpasser seg mottakerlandets fruktbarhet,men havner på et noe høyere nivå. Forskjellen erikke større enn kanskje 0,2 barn pr. kvinne, ogdermed ikke så stor at innvandrerne får nok barntil å holde sin gruppes folketall oppe på lang sikt.Dette gjelder med ytterst få unntak alle innvan-drergrupper. Det er ikke slik at europeiske inn-vandrere trekker tallet ned og innvandrere fratredje verden trekker det opp. Vi har ikke grunn

til å tro at forholdene vil være vesentlig annerle-des i Norge. Men siden innvandringen er så nyher, kan det nok være at fruktbarheten blant inn-vandrerne ennå ikke er nådd ned pd det norskenivået.

Hvorfor ser det ut som om innvandrerne fårmange barn?

Likevel hevder mange, kanskje særlig med erfa-ring fra Oslo, at det i deler av byen er påfallendeofte å se innvandrere på gata. Og de synes at inn-vandrerne oftere enn andre har småbarn. Enkeltehar også historier om hele fødeavdelinger somnærmest fylles av innvandrere. Jeg tror det er toforklaringer på disse observasjonene.

Den ene tar utgangspunkt i familiesyklusen. Defleste fargede innvandrere i dag kom som frem-medarbeidere før 1975 eller ved unntak fra denmidlertidige innvandringsstoppen seinere. Mesttypisk var den fargede fremmedarbeideren en ungmann, som kanskje hadde en kone i hjemlandet.Var han ugift, kunne han og familien i hjemlandetarrangere et giftermål når tida var moden. Konakunne da komme til landet under innvandrings-stoppens unntak for familiegjenforening. Dettetok ofte noen tid, og når paret var etablert her ilandet, ville ekteskapet ha vart mange dr. Norskeekteskap med 10 års varighet har om lag to barn.Det samme vil trolig være tilfelle for innvan-drerne. De må få barna relativt tett etter kvinnensankomst for i det hele tatt å få barn før det er forseint. Når de har tatt igjen de fødslene som ble«forsømt» under atskillelsen i ekteskapets førstedel, vil de trolig komme nær det norske fødsels-mønsteret.

Den andre forklaringen er at innvandrerne er kon-sentrert til enkelte sentrale/østlige bydeler i Oslo.Disse bydelene har ikke vært attraktive for norskefamilier. Boligenes størrelse, standard og miljøerer slik at de fleste som har økonomiske mulighe-ter til å velge, starter sitt familieliv andre steder.Innvandrergruppene har ikke økonomiske ressur-ser til å konkurrere på det åpne boligmarkedet, og

Tabell 2. Antall barn og gamle pr. yrkesaktiv, etter statsborgerskap. 1987

Statsborgere i

Norgei alt

Europaellers 3. verden

0,364

0,010,37

Norge

0,470,240,71

Barn' pr. voksen 2

Gamle pr. voksenSum

0,460,230,70

0,370,070,44

' Alder 0-19 år. Alder 20-66 år. Alder 67-. Her eranslagsvis 1 800 adopterte små barn holdt utenfor.


Tabell 3. Andelen utlendinger i de ulike aldersgrupper i Oslo. 1987

Andel med utenlandske statsborgerskapAntall i

Alder

Oslo I alt

Europeiske Asiatiske Pakistanske

O-6 31 882

12,0

3,3

6,8

5,37-12 23 243

12,0

4,1

6,1

4,713-15 12 659

8,0

3,8

3,3

2,116-49 223 587

11,0

5,5

3,3

1,850- 159 728

2,3

1,6

0,3

0,2

I alt

451 099 8,0

3,8 2,7 1,6

får de dårligste boligene. «Feilen» er ikke at utlen-dingene er så mange, eller får for mange barn,men at de må ta til takke med et helt annet bolig-tilbud enn det flertallet av oss andre ser oss tjentmed. Ulike muligheter på boligmarkedet liggerbak at andelen fremmedspråklige elever i grunn-skolen varierer fra 0 til over 50 prosent.

Oslos innvandrere

Som vi ser av tabell 1, er det en stor andel av deutenlandske statsborgerne som bor i Oslo. Med 11prosent av landets folketall har byen vel 30 pro-sent av de utenlandske §tatsborgerne og nesten 50prosent av den tredje verdens innvandrere. Forenkelte andre grupper, som franske, amerikanskeog britiske statsborgere, har Rogaland den størstekonsentrasjon, mens finnene er flest i Finnmark.

Siden såpass mange utlendinger, særlig fra dentredje verden, er samlet i Oslo, skal vi se litt nær-mere på størrelsen og fordelingen av det uten-landske innslaget her. Tabell 3 viser andelen iulike aldersgrupper.

Nærmere 8 prosent av byens befolkning er uten-lanske statsborgere, halvparten fra Europa ogNord-Amerika. Innslaget fra den tredje verden eraltså sterkere her enn i resten av landet, fordifremmedarbeiderne i stor grad kom hit. Utlendin-gene utgjør om lag 10 prosent av befolkningen un-der 50 år, mens det er svært få eldre. Ser vi påpensjonistene alene, er andelen bare 1 prosent.Innslaget av asiater er størst blant de yngste, blantbarn i førskole- og skolealder 6-7 prosent. Blantdisse er pakistanerne den klart dominerende grup-pen.

Fra 30 000 til 20 000 000 på 70 år?

Med en fortsettelse av den praksis vi har fulgt frainnvandringsstoppen til nå, og som utkastet til nylov legger opp til, finnes det overhodet intet somtyder på at landet opplever eller står foran enoversvømmelse av flyktninger eller andre utlen-dinger. Det har fra enkelte hold (f.eks. kampanjen

mot innvandring med basis i Haugesund) værthevdet at vi om 70 år vil få 11-12 millioner asia-ter, 4-5 millioner latin-amerikanere og 2-3 millio-ner afrikanere. Dersom dette blir akseptert somsannsynlige tall, er det rimelig at folk reagerer.Men slike tall er altså rene fantasifostre. Like ube-grunnet er frykten for at noen hundre muslimskeflyktninger skal gi muhammedansk flertall i lan-det.

Totaltallet på utenlandske statsborgere i Norge giret galt bilde av innvandringen fra den tredje ver-den, eller fra de landene som flyktningene kom-mer fra. Mindre enn én prosent av befolkningen iNorge kommer herfra, og de fleste av disse tilhø-rer den gruppen av fremmedarbeidere som komfør 1975, og deres familier. Fremmedarbeidere tarvi nesten ikke imot lenger, og familiegjenforeningblir sjeldnere. Potensialet for familiegjenforeninger trolig mindre blant flyktningene enn blantfremmedarbeiderne.

Flyktningene vil også lenge ha et ønske om å fåreise hjem igjen om forholdene i hjemlandet en-drer seg. En del norske flyktninger ble i Sverigeeller England etter krigen, men det store flertalletkom hjem da forholdene her ble trygge. På godteller vondt, må vi regne med at mange av flykt-ningene bare er her så lenge de må, permanentbosetting er ikke det naturlige for dem.

For få utlendinger i Norge?

Norge må forberede seg på nedgang i folketallet.Innvandrere kan avhjelpe de problemene som enbefolkningsnedgang skaper, og vi har sett at deallerede i dag bidrar litt til å holde forsørgelses-byrden nede.

Dersom en ønsker å holde folketallet oppe, er detaltså positivt med en nettoinnvandring som det vinå har. Det vil være sterkt å beklage om vi ikkegreier å ta imot denne tilveksten på en slik måteat både gjester og verter ser seg tjent med besøket.

Avfolkes distrikts-Norge?Av Jan Byfuglien

Kommer distrikts-Norge gradvis til å avfolkes trass i bred politisk enighetom å bevare bosettingsmonsteret? Dersom de senere års befolkningsutviklingfortsetter, virker dette uunngåelig.

Sentralisering i bølger

Befolkningsutviklingen i ulike deler av Norge si-den midten av 1960-tallet, kan deles inn i 3 ho-vedperioder; 1966-1970, 1970-1980 og periodenetter 1980. Periodene er preget av forskjellige ten-denser til sentralisering. Dette kan oppfattes sommer eller mindre kraftige bølger i en og sammeprosess.

1966-70: Sentralisering

Den første perioden, 1966-1970, flyttet det rela-tivt mange flere fra Nord-Norge enn til Nord-Norge. Denne nettoflyttestrommen fra Nord-Norge, og delvis fra Vestlandet, var i hovedsakrettet mot søndre del av Østlandsområdet (figur1). I denne perioden var det derfor sterke tenden-ser til konsentrasjon av befolkningen i den sen-trale delen av Østlandsområdet, først og fremst påbekostning av Nord-Norge.

Det er grunn til å anta at størrelsen på et arbeids-marked bestemmer dets tiltrekningskraft overformulige tilflyttere. Landsdelene er imidlertid storeområder som består av en rekke større eller min-dre arbeidsmarkeder. Tall for landsdeler får der-for ikke uten videre fram viktige faktorer som lig-ger under utviklingen. En angrepsmåte er derfor åklassifisere kommunene etter sentralitet', dvs.hvordan kommunene ligger i forhold til sentra ogarbeidsmarkeder av ulik størrelse.

Tall for kommuner klassifisert etter sentralitet vi-ser en markert ubalanse i utviklingen mellom demest sentrale kommunene og de minst sentralekommunene i denne perioden (figur 2). Slutten av1960-tallet var altså en periode med sterk sentra-lisering også når vi ser på regionale arbeidsmarke-der.

Det blir her brukt 4 klasser for sentralitet: 0 som om-fatter kommuner utenfor arbeidsreiseomland til tettste-der med minst 5000 innbyggere («utkantkommuner»),1 som omfatter kommuner innenfor arbeidsreiseav-stand til tettsteder med fra 5000 til 10000 innbyggere, 2som omfatter kommuner innenfor arbeidsreiseavstandtil tettsteder med fra 10000 til 50000 innbyggere, og 3som omfatter kommuner innenfor arbeidsreiseavstandtil tettsteder med minst 50000 innbyggere (de fem stor-byregionene).

Om lag 200

Om lag 5 000

Om lag 20 000

Figur 1. Flyttestrommer mellom landsdeler


- 1,0

t .

- 1,5 31966 1970 1976 1980 1986

Mest sentrale11111 Minst sentrale

Prosent

1,5

1,0

0,5

0

14


Figur 2. Befolkningsutvikling i kommuner ettersentralitet. 1966-1986. Prosent

1970-åra: Dempet sentralisering

I perioden fra 1971 til rundt 1980 avtok nettoflyt-testrømmene fra blant annet Nord-Norge. Oslo/Akershus hadde betydelig nettoutflytting, særligtil naboregionene på Østlandet. Veksten i Oslo/Akershus lå i denne perioden faktisk under lands-gjennomsnittet, mens det i første rekke var Ag-der/Rogaland som vokste. Utover på 1970-talletviser dette seg som en synkende tilvekst i de mestsentrale kommunene, mens de minst sentralekommunene hadde en relativt betydelig tilvekst,særlig i 1973-1974 og 1978-1980.

1970-årene har vært karakterisert som en periodemed konsolidering av bosettingsmønsteret i di-strikts-Norge. Som årsaker til denne utviklingenhar det særlig vært pekt på jordbrukspolitikken,som gav Ate inntekter for bøndene, vekst i jord-bruket, og utbygging av offentlig service i kom-muner og fylker. Dette gav nye arbeidsplasser imange distrikter.

Likevel skjedde det også gjennom 1970-tallet engradvis forskyvning av bosettingen. På landsdels-nivå var det fortsatt Agder/Rogaland og Ostlan-det som fikk en gevinst gjennom nettotilflyttin-gen. Selv om storbyregionene hadde relativt be-skjeden vekst, var tilveksten sterk i områderrundt tettsteder med over 5000 innbyggere. Ana-

lyser ved hjelp av kretsdata viser at det også idenne perioden skjedde en nedgang i de mest pe-rifere delene av mange kommuner, mens veksteni første rekke kom i de sentrale delene av størrekommuner.

Forskjeller i befolkningens sammensetning:Framtidig ubalanse?

Trass i den mer balanserte utviklingen på1970-tallet, foregikk det også i denne perioden enutvikling som bidrog til forskjeller i befolknings-sammensetningen mellom ulike regioner. Fordiyngre mennesker, og særlig kvinner, utgjorde enrelativt stor andel av flytterne til sentrale strok,førte flyttingene også i denne perioden til skjevhe-ter i aldersfordelingen. Balansen mellom menn ogkvinner endret seg også. Dette vil i sin tur ha virk-ninger for mulighetene for å danne familier og forfødselstallet i mange områder. Dermed vil det på-virke den framtidige utviklingen.

I 1980 var for eksempel 14 prosent av befolknin-gen i de minst sentrale kommunene over 67 år,mens tilsvarende andel i storbyregionene var 12prosent. Denne prosenten var i 1987 økt fra 14 til16 prosent i utkantkommunene og fra 12 til 13 istorbyregionene. I utkantkommunene var det i1980 i gjennomsnitt 86 kvinner pr. 100 menn ia)deren 20 til 39 år, mens tilsvarende forholdstalli storbyregionene var 98 kvinner pr. 100 menn.

Både tendensene til aldring og kvinneunderskud-det i «kritiske» aldersklasser, er et økende pro-blem i mange utkantkommuner.

Fruktbarhetsnedgangen gir okt sårbarhet vedutflytting

Samlet fruktbarhetstall, som gir uttrykk for hvormange barn hver kvinne i gjennomsnitt ventes åfå, gikk ned fra 2,7 i 1969 til 1,8 i 1977. Detteresulterte i en nedgang i fødselstallene på16 000. Senere har fruktbarhetstallet ligget relativtstabilt rundt 1,7.

Nedgangen i fruktbarhet var sterkest i enkelteområder som tidligere hadde ligget spesielt høyt,blant annet Notd-Norge. Fødselstallet samlet forlandsdelen sank fra rundt 9 300 på slutten av60-tallet til rundt 6 100 i siste delen av 1970-tallet.

På grunn av de høye fødselstallene vokste folke-tallet i Nord-Norge årlig med rundt 0,2 prosent påslutten av 1960-årene, mens tilveksten i sistehalvdel av 1970-årene var redusert til nærmere0,1 prosent. Dette til tross for vesentlig redusertnettoutflytting. Med økt nettoutflytting i periodenetter 1980 førte dette til en årlig nedgang i folke-tallet på 0,2 prosent.

VA

Naturlig tilvekstNettoflyttingNettoinnvandring

Prosent0,50

—0,75 0 1 2 3

Minst sentrale Mest sentrale

f 4

0,25

0

—0,25

—0,50


15

Også 1970-årene etterlot seg derfor en del proble-mer med tanke på framtidig regional balanse i be-folkningsutviklingen. Og det kan være grunn til åstille følgende spørsmål: Var 1970-årene bare etmellomspill i den regionale utviklingen, som blegjort mulig ved hjelp av oljeinntektene og økt of-fentlig satsing?

Et skifte i utviklingen rundt 1979

Figur 2 tyder på at skiftet til en mindre balansertregional utvikling skjedde i 1979/1980. Fra da avhar utviklingen for de mest sentrale kommunenestadig blitt mer positiv, mens utkantkommunenestadig har kommet dårligere ut. Spesielt i 1984/1985 er den skjeve utviklingen mellom sentrale ogperifere kommuner forsterket. Fødselstallene harvært relativt stabile i perioden slik at det særlig erendringer i flyttemønsteret som har gitt denneskjeve utviklingen.

Selv om tallene for nettoflytting mellom landsde-lene (figur 1) i perioden 1981-1985 ikke ligger heltpå samme nivå som i perioden 1966-1970, er altsåsærlig Nord-Norge mer sårbart for utflytting enntidligere.

Det er derfor grunn til å hevde at den regionaleutviklingen av befolkningen i de siste årene erminst like alvorlig som på 1960-tallet. Dette ak-tualiserer blant annet spørsmålet om hvilket regi-onalt nivå det er mulig og nødvendig å satse påfor å sikre en balansert utvikling. Et moment idenne sammenhengen er også hvilken betydningøkt innvandring kan få.

Innvandringen bidrar til sentraliseringBefolkningsutviklingen påvirkes av den naturligetilveksten gjennom fødsler og dødsfall og av in-nenlandske flyttinger. I tillegg påvirkes den avflyttingene til og fra utlandet. I figur 3 er det visthvordan disse tre komponentene bidrar til utvik-lingen i kommuner klassifisert etter sentralitet.

Alle kommunetyper har positiv naturlig tilvekst,men den er relativt sterkest i de mest sentralekommunene og i kommuner i omlandet til tett-steder med fra 5 000 til 10 000 innbyggere (sentra-litet 1).

De innenlandske nettoflyttingene i perioden viserklart at kommuner i de største og mest sentraleregionene er vinnere, mens utkantkommuner ogkommuner tilknyttet mindre arbeidsmarkeder ertapere.

Alle de fire kommunetypene har nettoinnvan-dring fra utlandet, men det er de mest sentralekommunene som får den relativt største andelen.

Figur 3. Naturlig tilvekst, nettoflytting og net-toinnvandring i kommuner etter sentrali-tet. 1984-1986. Prosent

Dette betyr at innvandringen bidrar til å forsterkeden skjeve regionale utviklingen. Denne tenden-sen kan tenkes å bli midlertidig dempet ved atmange flyktninger og asylsøkere kan bli plassert ikommuner spredt over hele landet. Det er imid-lertid lite trolig at dette er en stabil situasjon i ogmed at mange innvandrere lettere finner arbeidog et sosialt miljø i storbyregionene.

Mot en bølgedal eller en bølgetopp?

Kvartalstall fra 1. kvartal 1985 til og med 3. kvar-tal 1987 kan tyde på at den sterke ubalansen mel-lom de mest sentrale og de minst sentrale kom-munene er i ferd med å avta noe (figur 4). En skalimidlertid være forsiktig med å trekke for raskeslutninger ut fra disse tallene, dels fordi tallene forde to siste kvartalene kan bli noe forverret nårendelige tall foreligger, dels fordi det er nødvendigå se utviklingen over en noe lengre periode.

Det har riktignok vært antatt at fallet i oljepriseneog en svakere økonomisk utvikling genereltkunne føre til en dempet vekst og mindre press iStavanger- og Oslo/Akershus-regionen. En dem-pet sentralisering er derfor ikke uventet. Høye pri-ser på boligmarkedet og kostbare lån kan ogsåtenkes å trekke i samme retning.

Mest sentraleMinst sentrale

6000 --

1 2 3 4 2 3 4 1 -2 31985 1986 1987

Mest sentraleMl Minst sentrale

0 80

0 64 +-

0 48

0.32

2000 20101990

16


Figur 4. Befolkningsutviklingen i de mest sentraleog minst sentrale kommunene. Kvartaler1985-1987. Antall

Figur 5. Framtidig befolkningsutvikling i kom-muner etter sentralitet. 1987-2010. Pro-sent

Men det er også flere faktorer som synes å trekkei retning av fortsatt sentralisering. For det førstehar de større regionene et bredt sammensatt ar-beidsmarked som blant annet gir bedre mulighe-ter for arbeid for begge parter i to-inntektshus-hold. Større arbeidsmarkeder har også ofte mervarierte arbeidsplasser, bedre muligheter for jobb-skifte, kompetanseutvikling og høyere lønn. Desentrale arbeidsmarkedene har derfor trolig fort-satt en betydelig tiltrekningskraft. Mange vil ogsåhevde at mer varierte sosiale og kulturelle tilbudvirker attraktivt.

Fordi mange utkantkommuner har kvinneunder-skudd i yngre aldersklasser og relativt mangeeldre, vil den naturlige tilveksten avta, eventueltvil nedgangen mange kommuner har, forsterkes.Vi er dermed i ferd med å få en situasjon der demest sentrale områdene også kan få høyest frukt-barhet og størst naturlig tilvekst, mens dette tidli-gere i stor grad var kjennetegn knyttet til utkan-tene.

Det er også påpekt at den økte innvandringen ihovedsak har kommet de mest sentrale kommu-nene til gode. Mulighetene for å få innvandringenkanalisert til landkommuner og mer periferekommuner vil ikke bare være avhengig av pas-sende arbeidsplasser, men vil i like stor grad være

spørsmål om tilpassing på det lokale boligmarke-det og i det sosiale miljøet.

Utviklingen framover sterkt sentraliserende?

Ut fra visse forutsetninger kan en tenke seg at ut-viklingen i de mest sentrale og minst sentralekommunene kan bli som vist i figur 5. Forutset-ningene som denne framskrivingen bygger på er:

- Fruktbarheten holder seg stabil på dagensnivå.

- Årlig nettoinnvandring fra utlandet er 5 000.- Det innenlandske flyttemønsteret følger flyt-

temønsteret gjennomsnitt for perioden1983-1986.

- Dødeligheten reduseres svakt fram til år2000.

Selv om en forutsetter at flyttemønsteret fra pe-rioden 1983-1986 fortsetter framover, vil densterke tilveksten i storbyregionene avta gradvis,mens den negative utviklingen i de minst sentralekommunene også vil dempes.

De minst sentrale kommunene vil ha en årlignedgang i folketallet på 0,2 prosent. Dette gir ensamlet nedgang på 40 000 personer. Men selv omden årlige tilveksten i de mest sentrale kommu-


17

nene går ned fra 0,7 prosent til vel 0,2 prosent, girdette en samlet tilvekst i disse kommunene på236 000.

Mangel på distriktspolitiske virkemidler?Det er lite trolig at utviklingen vil gå eksakt sliksom beskrevet her, blant annet fordi flyttemønste-ret i Norge sjelden er stabilt over en så lang tids-periode. Okt innsats av distriktspolitiske virke-midler kan motvirke ubalansen. Det er også usik-kert hvor stor nettoinnvandringen kommer til åbli framover. Dette vil særlig være avhengig avinnvandringspolitikken og den økonomiske ut-viklingen i Norge. Likevel stiller den regionale be-folkningsutviklingen nye krav til de politiske vir-kemidlene som skal brukes for å påvirke denne.

De tradisjonelle distriktspolitiske virkemidlene eri stor grad knyttet til støtte til enkelte næringer ogmer spesielle tiltak rettet mot utvikling og etable-ring av bedrifter. Spørsmålet er om disse virke-midlene er effektive nok til å kunne motvirke detendenser en nå ser til sentralisering mot storby-regionene. Trolig må disse økonomiske tiltakeneøkes vesentlig utover det som nå er tilfelle, og deter neppe realistisk i nåværende økonomiske situa-sjon. Det er snarere tale om nedbygging av næ-ringsstøtten.

Disse virkemidlene påvirker også i liten grad demer underliggende demografiske utviklingstrekkknyttet til fødselstall og den regionale fordelingenav innvandrere. Dette er i første rekke befolk-ningspolitiske og innvandringspolitiske spørsmål.

Det er derfor vanskelig å se hvordan en skalkunne unngå en nedbygging av deler av utkant-Norge, og en tilsvarende økt vekst i de mest sen-trale delene av landet. Det bør være en utfordringfor planleggere og politikere å motvirke denne ut-viklingen, og eventuelt styre prosessen så den ikkegår ut over levevilkårene for eldre og andre ut-satte befolkningsgrupper.

Aktuell litteratur:

Brox, O. (1980): Mot et konsolidert boset-tingsmønster? Tidsskr. for samfunnsf. 21.227-244.

Byfuglien, J. (1985): The analysis of the sett-lement pattern in relation to planning pro-blems. Norsk geogr. Tidsskr. 40, 187-194.

Foss, O. mfl.(1987): All vekst i storbyer!Sentralisering av flytting og folketallsvekstpå 1980-tallet. NIBR-rapport 1987:4.

Hansen, J. C. (1982): Bosettingsmønsteret iutkant: Stabilt eller dynamisk? I Nilsen,mfl.: Folkemakt og regional utvikling. Oslo.

Hansen, J. C. (1986): The urban turnaround— the beginning of a U-turn. Meddelser fraGeografisk institutt, Norges handelshøy-skole og Universitetet i Bergen nr. 89.

Økte fødselstall ï byeneAv Kjetil Sol'lie og Inger Texmon

Fra 1983 til 1986 steg fodselstallet i Norge med 5 prosent på landsbasis.Denne artikkelen viser hvordan denne veksten var fordelt på ulike geogra-fiske områder.

To faktorer bestemmer fødselstallet

Fødselstallet i Norge steg fra 49 937 i 1983 til52 514 i 1986. Denne økningen skyldes dels atantallet kvinner i de mest fødedyktige aldersgrup-pene Ate (endring i kvinnefaktoren) og dels atfruktbarhetsnivået økte (endring i fruktbarhets-faktoren). Kvinnefaktoren bestemmes både avantall kvinner mellom 15 og 50 år og av aldersfor-delingen innen denne gruppen. Er en stor andelav kvinnene konsentrert om de mest fødedyktigealderstrinnene, gir dette et større potensiale forfødsler i en befolkning enn om aldersfordelingener mer jevn. Endring i kvinnefaktoren forklarer36 prosent av fødselstallsveksten gjennom de sistetre årene, mens 64 prosent kan tilskrives endringi fruktbarhetsfaktoren.

Hvordan fødselstallsendringen fordeler seg regi-onalt, blir på samme måte bestemt av hvordankvinnenes bosettingsmønster endres og hvordanfruktbarheten utvikler seg i ulike deler av landet.Størrelsen av kvinnefaktoren i et område, er be-stemt av hvor mange jenter som ble født i omrd-det tidligere, av hvor mange av dem som gjen-nom årene har flyttet ut og av hvor mange kvin-ner som har flyttet til stedet. Av de siste års veksti fødselstallet på landsnivå tilfalt hele 99 prosentde fem største byene i landet og deres omegns-kommuner. I Oslo økte fødselstallet fra 1983 til1986 med nesten 20 prosent. Karakteristikkersom «fødsels-boom» ble på dette grunnlag tatt ibruk i media.

Geografiske inndelinger

Vi har delt landet inn i 21 regionale enheter, etterlandsdel og sentralitet. De fem landsdelene følgermed ett unntak vanlig standard. Hordaland ogRogaland er slått sammen med Agderfylkene tilSør-Vestlandet, mens Nord-Vestlandet består avde to fylkene Sogn og Fjordane og More og Roms-dal. Østlandet og Trøndelag har hvert sitt storby-

område (Oslo, Trondheim), Sør-Vestlandet hartre (Kristiansand, Stavanger, Bergen), mensNord-Vestlandet og Nord-Norge mangler storby-områder.

Inndelingen etter sentralitet følger Norsk stan-dard (se også Byfugliens artikkel i dette nummer).

Tre indekser

For hvert geografisk område har vi beregnet treindekser. Fodselstallsindeksen uttrykker hvorstort fødselstallet i området er sett i forhold tilfolketallet. Landsgjennomsnittet er 100, slik atområder med høyere verdier enn 100 har for-holdsvis flere fødsler enn folketallet skulle tilsi.Motsatt har områder med verdier under 100 for-holdsvis færre fødsler.

På samme måten har vi beregnet indekser for. fruktbarhetsfaktoren. Dersom denne ligger over100 i et område, føder kvinnene her flere barnenn kvinner i Norge gjør i gjennomsnitt. Frukt-barhetsindeksen bygger på samlet fruktbarhetstall(SFT), som er et gjennomsnittsmål for hvormange barn hver kvinne får.

Indeksen for kvinnefaktoren viser om befolknin-gen i et område har stor eller liten andel kvinneri fødedyktig alder i forhold til landsgjennomsnit-tet. Dette er også her satt lik 100. Som tidligerenevnt må et slikt mål også ta hensyn til aldersfor-delingen innenfor gruppen. Dette er i våre bereg-ninger ivaretatt ved at andelene i de enkelte ett-årige alderstrinn vektes med fødselsraten for detsamme alderstrinnet.

Kvinnefaktoren varierer etter sentralitet

Kvinnenes bosetting i 1986 var slik at det er desentrale strøk som har det beste utgangspunkt forhøye fødselstall. Dette ser vi i tabell 1 ved at ver-

Nivå 3 Nivå 2

Nivå 1 Nivå 0

.............

1,0

I 1 I I , ,

1970 1975 1980 1985

2,0

SFT

3,0

Ni:••


dien på indeksen for kvinnefaktoren med noen fåunntak varierer etter sentralitet. De mest sentraledelene av landet, altså storbyene og de storbynærekommunene, har forholdsvis flere kvinner i føde-dyktig alder enn deres andel av befolkningenskulle tilsi. Slike områder har altså et stort «mød-repotensiale». Selv om hver kvinne i gjennom-snitt føder få barn, vil antall kvinner og deres al-dersfordeling føre til et forholdsvis høyt fødsels-tall i de mest sentrale områdene av landet. I ut-kantstrøkene er indeksen for kvinnefaktoren lav.Hver kvinne i slike områder må føde forholdsvisflere barn enn gjennomsnittet på landsnivå, der-som fødselsandelen skal holdes oppe.

Fruktbarhetsfaktoren varierer både etterlandsdel og sentralitet

Tradisjonelt har fruktbarhetsnivået i Norge værthøyest i utkantområder og laveare i byer og by-nære strøk. Av landsdelene er det først og fremstØstlandet som har lavt fruktbarhetsnivå. Sørlan-det og Vestlandet ligger spesielt høyt, mens Trøn-delag og Nord-Norge har et noe mer sammensattbilde, med høy fruktbarhet langs en del av kysten.Etter at fruktbarhetsfallet satte inn fra midten av1960-tallet, har forskjellene blitt noe utjevnet.Utjevningen har skjedd fordi fruktbarheten, medet par unntak på Sør-Vestlandet, ble sterkest redu-sert i områder som fra før hadde høyest nivå. Fraslutten av 1970-tallet har fruktbarhetsnivået forlandet som helhet vært nokså stabilt. De siste parårene har det vært tegn til fruktbarhetsøkning. Ogsom figur 1 viser, er denne økningen konsentrertom storbyområdene (høyeste sentralitet = 3). Denregionale utjevningen i fruktbarhet har på dennemåten blitt enda mer uttalt.

Nærmere om regionale forskjeller

Tendensen til regional utjevning av fruktbarhetenhar ført til at kvinnenes bosetting har fått en øktbetydning for regionale forskjeller i fødselstallet.Tabell 1 viser hvordan verdiene på fødselstall,fruktbarhet og kvinneandel fordeler seg i 1986.Tabellen er delt opp etter landsdel.

På tross av sin lave fruktbarhet, ser vi at det påØstlandet bare er Oslo som har en fødselshyppig-het over landsgjennomsnittet. Det skyldes denhøye verdien på kvinnefaktoren. Det sentrale Ost-landet ellers er ikke så langt fra fødselstallsbalansei forhold til landsgjennomsnittet. Smdkommu-nene innenfor storbyområdet derimot, de mest ty-piske pendlingskommunene, har 25 prosent la-vere fødselstall enn folketallet skulle tilsi. Grun-nen er kombinasjon av lav fruktbarhetsindeks oglav kvinneindeks. Disse områdene hadde landetslaveste fruktbarhet i 1986. De andre områdene påØstlandet har 10 til 20 prosent lavere fødselstall

Figur 1. Samlet fruktbarhetstall (SFT) for de firesentralitetsnivåene. Utviklingen 1968-1986

enn deres andel av folketallet skulle tilsi. Laveverdier på kvinneindeksen bidrar sterkt til dette.

Storbyene på Sør-Vestlandet, Kristiansand, Stav-anger og Bergen (med pendlingskommuner)hadde samlet landets høyeste fødselstallsindeks i1986. Landsdelen Sør-Vestlandet hadde som hel-het også høyere fødselstall enn landsgjennomsnit-tet. Dette skyldes høy fruktbarhet, spesielt påsmåstedene og i utkantkommunene, mens demellomstore byene og tettstedene har lavest frukt-barhet i denne landsdelen.

I Trøndelag, som har lavere fruktbarhet, er detførst og fremst kvinnefaktoren som dominererverdien på fødselstallsindeksen på samme måtesom for Østlandet.

Også for Nord-Norge og Nord-Vestlandet er detkvinnefaktoren som virker sterkest bestemmendepå fødselstallsindeksen. Selv om fruktbarheten erhøyest i utkantområdene, får byene og tettstedeneen forholdsvis større del av fødselstallet, fordikvinnene i fødedyktig alder i større grad bor der.Utkantområdene har på 1980-tallet kommet nedi lavere fødselstall enn deres andel av befolknin-gen skulle tilsi. Dette er områder som tradisjonelthar hatt svært høye fødselstall og som også harhatt stor utflytting. Selv uten folketap gjennomutflytting, vil disse områdene nå ikke være i standtil å holde fødselstallandelen oppe, fordi kvinne-faktoren er så lav.

20


Tabell 1. Indekser for fodselstall, fruktbarhetsfaktor og kvinnefaktor. 1986. Landsgjennomsnitt = 100

Østlandet

Storbyomland SentralitetIndekser for

Fødselstall Fruktbarhet Kvinneandel

Innenfor Oslo 105 88 121« 3 97 96 101o 2+1 84 91 93o 0 75 87 86o 2+1 86 97 89« 0, nord 81 93 87« 0,s-vest 89 104 85

Sør-Vestlandet

Storbyomland,

SentralitetIndekser for

,


Innenforo«

Utenforo

32+1

02+1

0_

116107111104107

.

109113129115120

10694868988

Nord-Vestlandet

Storbyomland

...

,Sentralitet

Indekser for,


Utenforo

2+10

10597

106113

9985

Trøndelag



Innenforoo

Utenfor«

32+1

02+1

0

1049892

10597

96105107111114

10792849383


21

Nord-Norge


'Fødselstall Fruktbarhet Kvinneandel

Utenforo

2+10

10997

102113

10685

Sentralitetsnivåene 3, 2 og 1 er kommuner innenarbeidsreiseavstand til hhv. storbyer, mellom-store byer og tettsteder (10-50 000 innbyggere) ogtettsteder (5-10 000 innbyggere). Kommunerutenfor dette får nivå O. Nivå 2, 1 og 0 deles vi-dere inn etter avstand til storby, med grense på 21/2-3 timers reise.

Nærmere om fociselstallsokningen midt i80-tallet

Når 99 prosent av fødselstallsveksten fra 1983 til1986 kom i storbyområdene, skyldes det at end-ringen i fruktbarhet og kvinnenes bosetting beggebidrar positivt. Dette vil igjen ha en sentralise-rende effekt. I utkantene er det derimot en svaknedgang i fruktbarhet (tabell 2). Antallet kvinneri fødedyktig alder har i denne perioden værtøkende, fordi de store kullene på slutten av 60-tal-let og begynnelsen av 70-tallet nå kommer inn idenne bestanden, mens små jentekull fra 30-årenegår ut av den. Det er imidlertid skjevhetene i flyt-temønsteret som fører til at denne tilvekst i sinhelhet tilfaller byene. Uten omfattende endringeri flyttemønsteret vil byene fortsette å øke sin an-del av kvinner i fruktbar alder. Dette viser de re-gionale befolkningsframskrivingene som Statis-tisk Sentralbyrå nylig har gjennomført.

Vil fruktbarhetsokingen i byene vare?

Usikkerheten om utviklingen i fødselstall i årenesom kommer, vil først og fremst være knyttet tilden videre fruktbarhetsutviklingen. Den øknin-gen som vi har omtalt, er tross alt svært liten i etlenger tidsperspektiv (figur 1). For hele landet un-der ett er det vanskelig å tenke seg at økningen fra1.65 til 1.71 barn pr. kvinne er starten på en varigog omfattende oppgang i fruktbarheten. De fakto-rer som vi vet påvirker fruktbarheten sterkt, f.eks.kvinnenes yrkesdeltaking, peker ikke i denne ret-ning. Endringer i holdninger har i de senere årbåde ført til en økning og en regional utjevning ikvinnenes yrkesfrekvenser, spesielt for de unge.Endrede holdninger gjelder ikke bare yrkesaktivi-tet, men også utdanning, karriere, familie og føds-ler og valg av bosted. En hypotese kan være at detnå er enklest å kombinere omsorg for barn medyrkesaktivitet innenfor byområdene.

Referanser:

Statistisk Sentralbyrå (1985): Standard forkommuneklassifisering. Standard for norskstatistikk nr. 4.

Tabell 2. Fodselstallsendring 1983-86, etter sentralitet

Fødselstallsendring 1983-1986prosent av riket

Andel som skyldes endring i:

Region I alt Fruktbarhet Ant.kvinner

Riket. Antall 2 577 1652 925Prosent 100 64 36

_•Storbyer 99 63 36

Byer og tettst. 15 13 2Utkant -14 -12 -2

—Med arbeidsinntekt--- Med yrkesaktivitet på minst 100 timer pr. år

Prosent30 -

25 -

20 -

15 -

10 -

5 -

70 72 74 76 78 80 —Alder

Arbeidssommealderspensjonister

Av Grete Dahl

Det er vel så mange yrkesaktive alderspensjonister som det er alderspensjonister på institusjon. Mange pensjonister har imidlertid få arbeidstimer,og yrkesaktiviteten er skjevt sosialt fordelt.

En av åtte pensjonister over aldersgrensen eryrkesaktive

Etter fylte 70 år kan en alderspensjonist ha ar-beidsinntekt uten at det skjer en avkorting i detutbetalte pensjonsbeløpet. Dette gjelder uansettstørrelsen på inntekten. Denne muligheten til såbedre egen økonomi blir nyttet av 53 000 pensjo-nister, eller 12 prosent. Mindre enn 10 prosent avde eldre over 70 år bor i aldershjem eller syke-hjem. Det er altså flere alderspensjonister som eryrkesaktive enn som er på institusjon.

Yrkesdeltakelsen avtar naturlig nok med pensjo-nistenes alder. Av 70-åringene har 25 prosent ar-beidsinntekt. For pensjonister på 75 år og over erandelen 7 prosent.

Mange av de alderspensjonistene som er yrkesak-tive, arbeider få timer i året. Bare 33 000 pensjo-nister har en årlig yrkesaktivitet på 100 timer ellermer. Denne andelen er imidlertid noe høyere foryngre enn for eldre alderspensjonister.

Hvem deltar yrkesaktivt?

Etterspørselen etter arbeidskraft er i første rekkerettet mot den yngre, yrkesaktive del av befolk-ningen. For de pensjonistene som ønsker arbeid,kan det derfor være vanskelig å oppnå dette i kon-kurranse med yngre arbeidstakere. I denne situa-sjonen er trolig pensjonistenes kvalifikasjoner avstor betydning for om yrkesaktivt arbeid oppnåseller ikke. Vi vil f.eks. forvente at pensjonistermed høy utdanning lettere kan skaffe seg arbeidenn pensjonister med lav utdanning. Økonomiskeog sosiale forhold kan også påvirke pensjoniste-nes evne til kontakt med arbeidslivet og dermedmulighetene til å oppnå yrkesaktivt arbeid. Pen-sjonistenes tilknytning til arbeidslivet før pensjo-

Figur 1. Yrkesaktivitet blant alderspensjonister

nering kan være en tredje faktor av betydning forderes yrkesaktivitet som pensjonist.

En nærmere studie av yrkesdeltakelsen for pen-sjonister i aldersgruppen 71-72 år viser at utdan-ning og økonomisk standard betyr mye for pen-sjonistenes yrkesdeltakelse (se note 2 og figur 2).Både for menn og kvinner er det en positiv sam-menheng mellom yrkesaktivitet og utdanning ogyrkesaktivitet og økonomisk standard. For mennbetyr økonomisk standard mer for yrkesaktivite-ten enn utdanning, mens det omvendte er tilfellefor kvinner. (Inntekten fra yrkesaktivitet er holdtutenfor ved beregningen av pensjonistenes øko-nomiske standard.)

For alle kombinasjoner av utdanning og økono-misk standard er menn oftere yrkesaktive ennkvinner, gifte menn oftere enn ikke-gifte menn ogikke-gifte kvinner oftere enn gifte kvinner. Ande-

25 o50Prosent

50Prosent

0 25

Alle

Gifte

Ikke-gifte

Høy utdanning

Lav utdanning

Høy økonomisk standard

Lav økonomisk standard

• • • • • • • • • •

•••••• • • • • • •

• .......•••••••••.••••••.•.••••••••••••••••••

....•••••••••••::::::::••••••••••••••••••••••••••••:.

L . t . t . t . t . t . t . L . L1....t..1:.L..t •..•••••• •

• .•••••••••••••••••••••••••••••••••••

• .•.••••••••••••••••••••••............• •••••••• • • • • • • •

:•:•:•:•.•.-:•:-:-:•:-:•:•:•:.:•:.:.:•:•:•:•:•:-:•:•••••••••••••••••• •••••••• •••••••••••••••••••••••••.... . .

• • • • • • • • • • • •

Kvinner Menn


Figur 2. Andel av alderspensjonister, 71-72 år, med arbeidsinntekt. Grupper for kjønn, ekteskapeligstatus, utdanning' og økonomisk standard'. 1983

len yrkesaktive er høyest for gifte menn med høyutdanning og høy økonomisk standard (49 pro-sent), og lavest for gifte kvinner med lav utdan-fling og lav økonomisk standard (8 prosent).

hvor yrkesaktivitet utgjør en stor, og kanskje formange, sentral del av tilværelsen. Dette kan bidratil at disse pensjonistene i sterkere grad ønsker ådelta yrkesaktivt enn andre pensjonister.

Samme monster for yrkesaktivitet som i denyngre, yrkesaktive befolkningen?

Et tilsvarende monster for yrkesaktivitet for gifteog ikke-gifte menn og kvinner finnes også i denyngre, yrkesaktive del av befolkningen. Utengruppeinndelingene etter utdanning og økono-misk standard, viser Folke- og boligtelling 1980 atca. 90 prosent av alle menn i aldersgruppen 20-66år er yrkesaktive. For kvinner er andelen lavere,64 prosent. For gifte og ikke-gifte menn er ande-lene henholdsvis 93 og 83 prosent, og for kvinner62 og 71 prosent. Selv om vi her ikke har kartlagtyrkesaktivitet over tid for de samme personene,gir resultatene underlag for å tro på en sammen-heng mellom pensjonisters yrkesdeltakelse og de-res yrkesaktivitet før pensjonering. Sammenhen-gen kan trolig forklares både ved forhold knyttettil arbeidsmarkedet og pensjonistenes egen atferd.For pensjonister som er yrkesaktive fram til al-dersgrensen kan det være lettere å beholde/oppnåvidere arbeid enn for pensjonister som ikke er yr-kesaktive før aldersgrensen. Den førstnevntegruppen har også et tilvant aktivitetsmønster

'Som høy utdanning er regnet utdanning med varighetpå mer enn 10 år.'En alderspensjonist har høy økonomisk standard der-som både familiens nettoinntekt og nettoformue erhøyere enn gjennomsnittet blant pensjonister i gruppen71-72 år. Alle andre er med i gruppen «lav økonomiskstandard».

YRKESAKTIV PENSJONIST Odd Aukrust, tidligereforskningsdirektør i SSB

KvinnerMenn

0 10 4020 30 50Prosent

• • • • ••:•::•:••••:•.*:::::::::::::::•:•....:•:•:•:•:•:•:•:.

• ••••:.:•••••

••••••:•»::•:•:•:•:•:•:•:•:•:•:•::::::::::::::: • ••

24


Figur 3. Alderspensjonister, 71 - 72 år, rangert etter andel som er yrkesaktive

Ekteskapelig Ut- Økonomiskstatus danning') standard 4

Gift

Ikke gift

Gift

Ikke gift

Gift

Gift

Ikke gift

Ikke gift

Gift

Gift

Ikke gift

Ikke gift

Ikke gift

Gift

I Ikke gift

Gift

"Se note 1, figur 2.2'Se note 2, figur 2.

Høy Høy

Høy Høy

Lav Høy

Lav Høy

Høy Lav

Lav Lav

Hoy Høy

Høy Lav

Høy Lav

Høy Høy

Lav Høy

Høy Lav

Lav Lav

Lav Høy

Lav Lav

Lav Lav

Får alle som ønsker det arbeid?

På midten av 1970-tallet ble det påvist en under-sysselsetting for pensjonister over aldersgrensen.Det var flere pensjonister som ønsket inntektsgi-vende arbeid enn de som var i slikt arbeid. Det eruklart om det også i dag eksisterer en undersyssel-setting for denne gruppen. Tilgjengelig statistikkgjør det vanskelig å belegge en slik påstand. Densterke sammenhengen mellom yrkesaktivitet ogutdanning/økonomisk standard viser imidlertidat sosialt og økonomisk ressurssterke pensjonister

oftere er yrkesaktive enn andre pensjonister. Kan-skje kan dette tyde på at flere pensjonister villedelta i yrkeslivet dersom mulighetene til yrkesak-tivt arbeid var større.

Litteratur: Dahl,G (1987)Rapporter 88/5, Statistisk Sentralbyrå.

Skjellett/-muskelsykdommer

Hjerte/-karsykdommer

Ekteskapets betydning foruførepensjonering

Av Ellen J. Amundsen

Nervøse lidelser leder ofte til uforhet og tap av arbeid. Ekteskapet kanforebygge nervøse lidelser og forhindre uforepensjonering.

Hva er uførepensjon?

Uførepensjon er en erstatning for tap av arbeids-inntekt ved varig sykdom. For å få uførepensjonmå arbeidsevnen være redusert med 50 prosenteller mer. Hjemmearbeidende kan også få uføre-pensjon. Tapt arbeidsevne måles da i forhold tilevnen til å utføre slikt arbeid. Det blir vanligvisansett for å være vanskeligere å få uførepensjonfor hjemmearbeidende. Enslige hjemmearbei-dende blir imidlertid vurdert som yrkesaktive ogkan derfor lettere få uførepensjon.

For det innvilges uførepensjon, er det forutsatt atden syke har vært gjennom et opplegg for å kunnegjenoppta en yrkesaktiv tilværelse. For enkeltesykdommer er det gitt at slik attføring ikke er mu-lig, og den syke får da uførepensjon ganske raskt.For andre kan det ta lang tid å få et passendeattføringsopplegg og eventuell uførepensjon.

Hvem er de uførepensjonerte?

Ved utgangen av 1986 var deti alt 194 000 uføre-pensjonister med ytelser fra Folketrygden. Tallethar økt sterkt i 1980-årene. Det er flere kvinnerenn menn som er uførepensjonert. Nesten halv-parten er mellom 60 og 67 år.

I aldersgruppen 60-64 år er en firedel av befolk-ningen uførepensjonert. I aldersgruppen 65-66 årer 40 prosent menn og 33 prosent kvinner uføre-pensjonert.

En tredel av de som er uførepensjonerte har men-tale forstyrrelser som sykdomsbakgrunn for ufø-repensjonen. Andre store grupper har sykdommeri skjelettet og muskulaturen eller de har hjerte- ogkarsykdommer.

Figur 1. Hoveddiagnoser blant uforepensjonister.1985.Prosent

' Mentale forstyrrelser omfatter her også medfødt psy-kisk funksjonshemming, 7 prosent av alle uførepensjo-nister.Ellers i artikkelen er nervøse lidelser en samlebeteg-nelse på psykoser, nevroser og andre mentale lidelsersom ikke er medfødt.

Menn Kvinner

Syke i befolkningen 1975

Nye uførepensjonister 1977

30-49 år 50-66 årAldersgrupper

Gifte

Ikke gifte

26


Kostnader ved uførepensjonering

Pensjonsordningen er kostnadskrevende. Utbeta-linger til uførepensjonister i 1986 var over 10 mil-liarder kroner, mens alderspensjonistene fikk ut-betalt 26 milliarder samme år.

Utbetalingen over livsløpet blir størst for perso-ner som kommer inn i ordningen i ung alder.Dette gjelder i større grad ved nervøse lidelserenn ved andre sykdommer.

For de som er under 50 år, leder nervøse lidelsertil uførepensjonering i større grad enn andre syk-dommer. Blant nye uførepensjonister i alderen30-49 år hadde 38 prosent en nervøs lidelse somhoveddiagnose, mens bare 13 prosent i befolknin-gen hadde en slik sykdom (figur 2). Også for folkover 50 år leder nervøse lidelser oftere til uføre-pensjonering enn andre sykdommer, men for-skjellen er mindre enn blant de som er under 50år.

Personer med nervøse lidelser er altså en storgruppe blant uførepensjonistene og de er vanlig-vis uførepensjonister i lang tid. Nervøse lidelser ibefolkningen koster derfor store summer overtrygdebudsjettet.

Figur 2. Andelen med nervøse lidelser blant sykei befolkningen og blant nye uforepensjo-nister

Ekteskapet forebygger nervøse lidelser?

Det er påvist at gifte er mindre syke enn andre ogat forskjellen er større for menn enn for kvinner(Nathanson 1975). Gifte menn har sjeldnere ner-vøse lidelser enn menn som ikke er gift. Blantkvinner er det ingen tilsvarende forskjell (figur 3).

Dette kan ha flere forklaringer. En av dem er atstabile ekteskap eller parforhold har en positivvirkning på den mentale helse, i hvert fall formenn. Ellers må en også regne med at personermed nervøse lidelser sjeldnere gifter seg enn an-dre, og at dette påvirker tallene.

Ekteskap motvirker uførepensjonering

Gifte har også en mindre sannsynlighet enn andrefor å bli uførepensjonert når de først er blitt syke.Dette gjelder både for menn og kvinner, og er ty-deligst for menn.

En nærliggende forklaring er at enslige får alvorli-gere sykdomsforløp enn gifte, fordi de manglerstøtte og omsorg fra en ektefelle. Vanligvis er detkvinnen som gir mest omsorg. Her har vi også enmulig forklaring på at menn har mer nytte av ek-teskapet enn kvinner.

Figur 3. Andelen syke med nervøse lidelser blantgifte og ikke gifte menn og kvinner

Nye uførepensjonister 1977

MSyketilfelle 1975

Prosent100 —

30-49 år 50-66 år 30-49 år 50-66 årMenn Kvinner

80

60

40

20


27

Det er spesielt viktig med omsorg og støtte vednervøse lidelser. Enslige med nervøse lidelser erde mest utsatte for uførepensjonering.

I figur 4 sammenligner vi andelen gifte med ner-vøse lidelser blant nye uførepensjonister og ande-len gifte med nervøse lidelser blant syke i befolk-ningen. De store forskjeller i prosentandeler betyrat sannsynligheten for å bli uførepensjonert er la-vere for gifte med nervøse lidelser enn andre medslik sykdom.

Ekteskapet bremser utgiftene til uførepensjonEkteskapet, eller kanskje stabile parforhold, vir-ker som en bremsekloss mot sykdom og uførepen-sjonering. Samfunnet spares derfor for store sum-mer.

Gifte med hjerte- og karsykdommer eller skjelett-/muskelsykdommer går ganske raskt og over påuførepensjon når de blir varig syke. Bremsevirk-ningen her skyldes at gifte ikke så ofte blir varigsyke.

Gifte med nervøse lidelser faller derimot ut avarbeidslivet i lang tid før de blir uførepensjonert.Ektefellen får da både et ekstra omsorgsansvar og

Figur 4. Andelen gifte blant nye uforepensjonistermed nervøse lidelser, og blant alle sykemed nervøse lidelser. Menn og kvinner.

antakelig også et forsørgeransvar. På denne måtenavlastes fellesskapet i større grad ved denne typesykdom enn ved andre sykdommer.

Det blir stadig flere enslige i befolkningen. Disseer altså mer utsatt for sykdom og uførepensjone-ring enn gifte. Derfor er økningen i tallet på ens-lige en av forklaringene på økningen i tallet påuførepensjonister.

Litteratur

Nathanson, Constance A. (1975): Illness andthe Feminine Role: A Theoretical Review.Soc.Sci. & Med., Vol. 9.Statistisk Sentralbyrå (1977): Helseundersø-kelsen 1975, NOS A 894.Statistisk Sentralbyrå (1987): Helseundersø-kelsen 1985, NOS B 692.Statistisk Sentralbyrå (1982): Trygdestatis-tikk. Uføre 1977, NOS B 255.Statistisk Sentralbyrd (1986): Trygdestatis-tikk. Uføre 1983, NOS B 646.Amundsen, Ellen J. (1987): Individuelle fak-torer ved rekruttering til uførepensjonsord-ningen i 1977. (Foreløpig upublisert).

Bilder, lyd og tekstsatellittalderen

Av Gustav Haraldsen

Er det riktig at medieutviklingen bidrar til sterkt økende fjernsynsforbrukog mindre lesing, særlig blant barn og ungdom? Nei! Det er fortsatt voksnesom ser mest på fjernsyn, og medieutviklingen påvirker lyttevanene i sterkeregrad enn lesevanene.

Nora eller Madonna?

Satellittsendingene fra SKY og Super Channel in-nebærer en økning i fjernsynstilbudet som vekkerbekymring blant foreldre, lærere og andre som harmed barn og ungdomsoppdragelse å gjøre. Det erikke så rart. Store deler av tilbudet i disse kana-lene er nettopp rettet mot unge. Og fjernsynet eren betydningsfull oppdrager som foreldre og pe-dagoger har begrenset kontroll over, og som deofte føler formidler andre holdninger og verdierenn dem de selv står for. Når sendingene kommerfra utlandet og preges av leketøysprodusenter ogplatepratere, blir både mangelen på kontroll ogkontrasten til tradisjonelle dyder tydeligere.

Hvem som er de gode og onde riddere i dennekampen er ikke et faglig, men moralsk spørsmål.Debatten bygger imidlertid på en del forestillingerom hvordan de nye tilbudene påvirker medieva-nene som forskningen kan etterprøve. Jeg vil rettesøkelyset mot forestillingen om at fjernsynsfor-bruket øker i tilnærmet samme takt som fjern-synstilbudet, at satellittkanalene er i ferd med ågjøre barn og ungdom til fjernsynsslaver og at øktfjernsynsseing fører til mindre lesing. Disse opp-fatninger ligger ofte til grunn for et mer genereltsynspunkt om at elektroniske bilder og en visuelltenkemåte truer skrevne formidlingsformer og dettrykte ords logikk. Blant annet var denne argu-mentasjonen og dette hovedsynspunktet framtre-dende i fjernsynsserien «En himmel full av stjer-ner». Et innslag fra serien som (jeg synes) illu-strerte problemstillingen godt, var skolejenta somdrømte seg bort fra lærerens gjennomgang av «Etdukkehjem» og inn i en av rockevideoene til Ma-donna.

Medierevolusjon?

Dataene som presenteres i denne artikkelen erhentet fra publikumsundersøkelser i 1980 og

1987.' I 1980 fantes det ingen satellittkanaler påde norske skjermene. Salget av videospillere varubetydelig. 1980 var også før nærradiovirksomhetble tillatt. P2 var knapt nok på prøvestadiet. I1987 kunne 20 prosent, eller i overkant av700 000 mennesker, ta inn satellittfjernsyn. 37prosent hadde tilgang til videospiller. 68 prosentkunne høre nærradio og P2 var etablert som riks-dekkende kanal. I tillegg hadde også nye medier

' Undersøkelsene er utfort av Statistisk Sentralbyrå påoppdrag fra NRK. Rådet for anvendt presseforskningog etterutdanning har støttet datainnsamlingen i 1987.'Gjennomsnittstall beregnet på grunnlag av registrerin-ger over en uke.

160-

120-

80-

40-

80 87 80 87Ar

Minutter200

Billedmedier: Lydmedier: Tekstmedier:

11 Video Kasett/plate BokSatelitt Nærradio Blad

NRK/SVT P1/P2 Avis


Video Kasett/plate BokSatelitt Nærradio Blad

NRK/SVT P1/P2 Avis

EE

80 87 80 87 80 87Ar

147

120 103

62 61

160-

120-

80-

40-

195Minutter200-


29

Figur 1. Barn 9-14 år. Tid brukt til billed-, lyd- ogtekstmedier. 1980 og 1987

Figur 2. Ungdom 15-24 år. Tid brukt til billed-,lyd- og tekstmedier. 1980 og 1987

som hjemmedatamaskiner og CD-spillere begyntgjøre seg gjeldende (Faye og Haraldsen 1987).

Sett fra tilbudssiden kan vi derfor godt si at dethar foregått en medierevolusjon siden 1980. Figu-rene 1-3 viser hvordan mediebruken har endretseg i samme periode'. Førsteinntrykket av dissefigurene er vel at ryktene om medierevolusjon harvært overdrevne.

Like mye lesing, men flere bilder i teksten

Barn i alderen 9-14 år ser både mindre på NRKsfjernsyn og lytter mindre på NRKs radiotilbudenn for sju år siden. Men det kan se ut som omårsakene til nedgangen er forskjellig. NRK harøyensynlig mistet en del av sitt unge fjernsyns-publikum til satellittkanaler og video. Nærradio-lyttingen i denne aldersgruppen er imidlertid rela-tivt ubetydelig, og bruken av kassett- og platespil-ler omtrent den samme som i 1980. Barns syn-kende interesse for NRKs radiotilbud henger der-for sannsynligvis ikke bare sammen med økt kon-kurranse på lydmarkedet.

9-14-åringene leser like mye, eller kanskje endogmer nå enn i 1980. Men det kan se ut som omdagens 9-14-åringer bruker litt mer tid til aviserog blader og litt mindre tid til bøker enn tidligere.Disse forskjellene er små, men interessante, fordide kan tyde på en forskyvning fra rene tekster til

tekstmedier der bildene stadig blir mer framtre-dende og språket kommer mer og mer i bakgrun-nen. Men en slik endring av lesevanene kan altsåikke forklares med å vise til økt fjernsynsseing.Derimot kan det hende at barnas programvalg,med et større innslag av visuelle musikkprogramog tegnefilmer, påvirker lesemenyen. Mer detal-jerte tall viser at 12-14-åringer er satellittkanale-nes ivrigste publikum (Haraldsen 1987).

En himmel full av satellitter, en verden full avlydDen daglige fjernsynsseingen blant ungdom harøkt med litt mer enn et kvarter siden 1980, ogdenne økningen ser ut til å henge sammen meddet økte tilbudet. Men fortsatt ser ungdom min-dre på fjernsyn enn noen annen befolknings-gruppe. Gjennomsnittlig seertid på fjernsyn og vi-deo i aldersgruppen 1 5-1 7 år er fortsatt bare 1time og 38 minutter. 12-14- og 18-20-åringer serrundt 40 minutter mer på fjernsyn enn dette i lø-pet av en gjennomsnittsdag.

Det mest iøynefallende utviklingstrekket blantungdom er hvordan nærradiobytting, plater ogkassetter i stigende grad fyller fritiden med lyd.Ungdoms mediebruk preges således i stadighøyere grad av rockemusikkens økende tilbud oginnpass i mediene.



NRK/SVT P1/P2 Avis

77:

Minutter200

160-

120-

80-

40-

80 87 80 87 80 87År

Satelitt-TV Nei Ja9-14 år

Nei Ja15-24 år

Nei Ja25-79 år

Minutter200

30


Figur 3. Voksne 25-79 år. Tid brukt til billed-,lyd- og tekstmedier. 1980 og 1987

Figur 4. Tid brukt til fiernsynsseing blant barn,ungdom og voksne uten og med tilgangtil satellitt-TV

E VideoE Satelitt

NRK/SVT

Tid brukt til lesing av aviser, ukeblad og bøker erså og si uendret i ungdomsgruppen. Men det ergrunn til å tro at det har blitt vanligere å lukke seginn i et rom av lyd enn i et rom med stillhet for ålese.

De som ser minst på satellitt-TV, ser mest påfjernsyn

Voksne ser mer på fjernsyn nå enn tidligere. Ogdenne økningen har i hovedsak skjedd uten at dehar skiftet kanal. Blant middelaldrende og eldre erpåvirkningen fra satellittkanaler og video ubety-delig. Likevel ser folk over 60 år rundt tre timerpå fjernsyn i løpet av en gjennomsnittsdag.50-åringer ser i overkant av 2 1/2 time og 40-årin-ger litt i underkant av dette. Dette er de publi-kumsgrupper som også tradisjonelt har vært deivrigste fjernsynsseerne. Medieutviklingen harderfor hittil ikke forrykket forholdet mellombarns, ungdoms og voksnes fjernsynsforbruk.

Fjernsynsseing i medierevolusjonenspariserkommuner

Satellittkanalene har hittil så og si bare vært til-gjengelige for folk som er knyttet til kabelnett.Store deler av Oslo var allerede kablet for satellit-tene kom, og nye boligområder i byene blir nånormalt knyttet til kabelnett. Disse områdene kan

vi kalle «medierevolusjonens pariserkommuner»fordi det er her medieutviklingen merkes best.Derfor er det også her vi kan danne oss et inn-trykk av hvordan fjernsynsvanene vil endre segnår satellitt-TV blir vanlig i hele landet.

Figur 4 viser hvor mye tid ulike aldersgrupperbruker på ulike fjernsynstilbud i husstander somikke kan ta inn satellitt-TV og i husstander somhar dette tilbudet. Den viser at det slett ikke er desom er mest interessert i satellittkanaler som økerfjernsynsforbruket.

Barn under 15 år som kan ta inn satellittkanaler,ser nesten like mye på disse som de ser på NRK.Men likevel ser de ikke mer fjernsyn enn andre idenne aldersgruppen. Derimot forandrer de fjern-syn smenyen. '

Voksne ser mindre på satellitt-TV enn andre,men ser gjerne satellitt-TV i tillegg til annen fjern-synsseing. Derfor øker også fjernsynsforbruket.Denne forskjellen henger sannsynligvis sammenmed at voksne har et fastere forhold til NRK ennbarn og ungdom. Men vi vet ennå ikke om detteer fordi dagens voksne møter satellittalderen medallerede etablerte fjernsynsvaner eller fordi kanal-preferansene forandrer seg med alderen.

'En viss økning har det nok likevel vært fordi folk iOslo tradisjonelt har sett mindre på fjernsyn enn andre.



NRK/SVT P1/P2 Avis

77:

7:7

E

Minutter250

200 —

150 —

100 —

50 —

0Fjemsynsseing: Verken Bare Satelitt

NRK NRKeller

satellitt

Verken Bare SatelittNRK NRKeller

satellitt


satellitt

Minutter250

0Fjemsynsseing: Verken Bare Satelitt

NRK NRKeller

satellitt


satellitt


satellitt


31

Figur 5. Barn 9-14 år. Tid brukt til ulike medieri lys av f.jernsynsseingen

Figur 6. Ungdom 15-24 år. Tid brukt til ulikemedier i lys av fjernsynsseingen



NRK/SVT P1/P2 Avis

Fjernsynsseingens betydning for det talte ogtrykte ord

Hittil har vi sett på hvordan satellittalderens nyevalgmuligheter har nedfelt seg i barns, ungdomsog voksnes medievaner. Nå er spørsmålet hvor-dan ulike seervalg påvirker fjernsynsseingen, lyt-tevanene og lesingen. Derfor ser jeg bort frahvilke seermønster som er dominerende i de for-skjellige aldersgruppene, men tar utgangspunkt itre typer seeratferd. Jeg har skilt mellom dem somverken har sett på NRK eller satellitt-TV, demsom bare har sett på NRK og dem som har sett påsatellittsendinger. Figurene 5-7 viser hvordandisse forskjellige fjernsynsvalgene påvirker seerti-den, lytting på lydmedier og lesing i forskjelligealdersgrupper.

Jeg vil framheve tre poeng fra disse figurene:

Selv om det generelle fjernsynsforbruket ikke erhøyere blant barn og ungdom i satellittområderenn i andre deler av landet (figur 4), fører dennevalgmuligheten til høyere fjernsynsforbruk blantdem som ser på satellittfjernsyn. Dette tilsynelatende paradoksale resultatet tyder på at satellitt-

-

alderen gir rom for større variasjoner i fjernsyns-forbruket enn tidligere. Barn i alderen 9-14 år somhadde sett på satellitt-TV, så på fjernsyn tre kvar-ter lengre tid enn barn som bare hadde sett påNRK. Den tilsvarende forskjellen blant ungdomvar på ca. en halv time.

Forestillingen om at de som ikke ser fjernsyn, le-ser desto mer, er sannsynligvis en myte. Leseva-nene varierer ikke systematisk med fjernsynssein-gen. Blant voksne er det endog slik at de sombåde har sett på NRK og satellittfjernsyn, i tillegghar lest et kvarter lengre tid enn de som ikke harsett på noen av disse fjernsynskanalene.

Derimot påvirkes radiolyttingen av fjernsynssein-gen. Blant barn og ungdom er det en systematisknedgang i lyttingen på NRKs radiotilbud avhen-gig av om en har sett fjernsyn, bare har sett påNRK eller har sett på satellitt-TV. Og også blantvoksne er radiolyttingen på P1 og P2 lavest blantdem som har sett mest på fjernsyn.

Tekstmediene, og da særlig boken, har mange for-svarere som rykker ut og minner oss om dettrykte ords verdi hver gang medieutviklingen gjøren ny omdreining. Norge er imidlertid også et avde få land hvor det talte ord har en sentral plass iradiotilbudet. Resultatene her tyder på at det erdenne formidlingsformen som er under sterkestpress i satellittalderen.

Minutter250

200 —

150 —

100 —

50 —

0Fjernsynsseing: Verken Bare Satelitt

NRK NRKeller

satellitt


satellitt


satellitt


Figur 7. Voksne 25-79 år. Tid brukt til ulike me-dier i lys av ljernsynsseingen

Referanser.

Haraldsen, G. (1987): Fjernsynsseing blantbarn og ungdom høsten 1986. NRK Forsk-ningen, rapport nr. 1/87.

Faye, A. og G. Haraldsen, (1987): Elektro-niske massemedier i Norge 1980-1987.NRK Forskningen, rapport nr. 9/87.

E7:77•:.:.:.

E



NRK/SVT P1 /P2 Avis

Økonomisk utsyn 1987Økonomisk utsyn gir deg en statusrapport fornorsk økonomi i året som gikk. Her vil du finnebeskrivelser og analyser av:

—internasjonal økonomi— den økonomiske politikken i 1987—produksjon og etterspørsel—arbeidsmarkedet—pris- og etterspørselsforhold—utenriksøkonomien—de første nasjonalregnskapstallene for 1987.

«Utsynet» er blitt et begrep, ikke bare for fagøko-nomer, men også blant politikere og pressefolk,foreningsrepresentanter og forskere.

Økonomisk utsyn over året 1987 er planlagt åvære ferdig rundt første februar 1988. Rapportenkommer i serien Økonomiske analyser, som blirutgitt av Statistisk Sentralbyrå. Et årsabonnementpå Økonomiske analyser (9-10 nr.) koster kr 120.Løssalgprisen pr. nummer er kr 15.

Prosent

1978 1980 1982 1984 1986Ar

20

18

16

14

12

10

8

6

4

2

0

Flere skilsmisser, færrestridigheter

Av Jon Holmoy

Skilsmisser og separasjoner forbindes gjerne med sterke følelser og dypuoverensstemmelse, men også med dragkamp og rettsoppgjør, både om øko-nomiske forhold og om rettigheter i forhold til eventuelle barn.

Antall skilsmisser og separasjoner har som kjentøkt fra år til år i forholdsvis lang tid. I perioden1977 - 1986 har det samlet vært en økning på nær35 prosent, fra omkring 13 500 skilsmisser og se-parasjoner i 1977 til vel 18 000 i 1986. Det villevære rimelig å anta at denne økningen også villeføre til økende belastning på de rettsinstanser sombehandler slike saker - i forste rekke by- og her-redsrettene. En slik økning har imidlertid ikkefunnet sted. Antall saker om skilsmisse eller sepa-rasjon har tvert imot gått ned, fra omkring 2 300i 1977 til knapt 1 450 i 1986. De ferdigbehandledeskilsmisse- og separasjonssakene i 1977 utgjorde17 prosent av alle skilsmisser og separasjoner detåret. Tilsvarende andelstall for 1986 var sunket til8 prosent.

Vi kan altså slå fast at både et synkende antall ogen synkende andel av skilsmisser og separasjonerhavner i retten.

Store endringer i rettens avgjørelserDet har vært en interessant utvikling når det gjel-der avslutning og avgjørelse av skilsmisser og se-parasjoner som behandles i by- og herredsretten.

Omkring 375 saker ender hvert år med forlik.Tallet har variert noe fra år til år, men ikke merenn at en kan si nivået er uendret. Siden antallsaker har gått ned, innebærer dette at en økendeandel av de saker som kommer til retten, ender pådenne måten, 15 prosent i 1977 og vel 25 prosenti 1986. I de sakene som ikke endte med forlik bledet i 1977 ilagt bidragsplikt i 60 prosent av sakenemot bare i 48 prosent av sakene i 1986.

I de saker som omfattet barn, tok retten stilling tilhvem som skulle ha foreldremyndigheten i enstorre del av sakene i 1977 enn i 1986, nærmerebestemt i henholdsvis 65 prosent og 44 prosent avsakene. Det er også verdt å merke seg at foreldre-myndighet atskillig oftere ble tildelt begge foreldrei 1986 enn i 1977. I 1977 ble det bestemt deltforeldremyndighet i bare 5 prosent av sakene,mens dette ble resultatet i vel 22 prosent av sa-kene i 1986.

Figur 1. Andel av skilsmisser og separasjoner sombehandles i by- og herredsrettene. 19 77-1986

Mor og farMor

Ingen rettsavgjørelseFar

Prosent100 -

90

80

70

60

50

40

30

20

10

1977 78 79 80

•••.

•••.

• •

••••• •

• .■

r . • . ...•....•.,••••

rgia;g4

X.%

•••

•••

•••

• •••••••• .••••

••:•:•::

1:*•:•:•:;;;:ott

82 83 8584 86Ar

•••

• •

••••••••

•••••.•••••..••••

••••••

•••••••••••..•••••••• •...••••...

••••

• •• •• •• •. .

• •• •

• •..••• ••

• ••••.'• ••

'•.•

. ••• .

••••.'•••••

•••,• ••••

-*•:.

81


Figur 2. Andel av skilsmisse- og separasjonssaker der det ble ilagt bidragsplikt. 1977 og 1986. Prosent

Figur 3. Fordeling av foreldremyndighet. 1977- Oppsummering1986

- Færre skilsmisser og separasjoner avgjøres iretten

- Flere av de sakene som går til retten endermed forlik

- Retten ilegger bidragsplikt mer sjelden naenn tidligere

- IRetten tar mer sjelden stilling til spørsmåletom foreldremyndighet, og når den gjør det,er resultatet oftere enn før delt foreldremyn-dighet.

Hva er forklaringen på de til dels storeendringer som har skjedd i løpet av disseforholdsvis få årene?

Årsakene, som er både flere og sammensatte, kannoen hver av oss ha meninger om og tenke oss til- i alle fall noen av dem. Men det datagrunnlagetsom foreligger inneholder ikke opplysninger somgjør det mulig d dokumentere særlig mye av år-

saksforholdene. Noe av forklaringen er dessuten dfinne i endrede holdninger og personlig innstil-ling, størrelser som vanskelig lar seg måle og sam-menligne over tid.

Det er likevel ingen tvil om at de endringer sommaterialet viser, gjenspeiler reelle og viktige for-,

andringer i vårt samfunn, både når det gjelder pri-vatøkonomiske forhold og når det gjelder hold-


ninger til samlivsspørsmål. Større yrkesaktivitetblant gifte kvinner gir større økonomisk frihet. Iden perioden det er tale om, har det vært drevetbåde aktivt og bevisst arbeid for likestilling mel-lom menn og kvinner, og idéen om likestilling hari stor grad fått tilslutning. Det er rimelig å anta atdet verken er en like stor økonomisk belastningsom før eller er like sosialt stigmatiserende at et

ekteskap blir oppløst. Dette har i sin tur ført til atterskelen for separasjon og skilsmisse overskridestidligere enn før, dvs ved mindre uoverensstem-melser enn for. Dersom dette er riktig, får vi se-parasjoner og skilsmisser med mindre strid oguvennskap som bakgrunn, og dermed bedre mu-ligheter for frivillige avtaler og forlik mellom par-tene.

Naturressurser og miljø 1987Publikasjonen Naturressurser og miljø gir over-sikter over reserver, uttak og bruk av viktige na-turressurser. Videre inneholder publikasjonenanalyser basert på disse «ressursregnskapene».

Av temaene kan vi nevne:- Tilgang og bruk av elektrisk kraft- Olje- og gassmarkedet. Utvinningstempo og

oljeinntekter.- Mineralreserver- Bestandsutvikling for fisk

- Skogskader- Endringer i arealbruksmonster og driftsfor-

mer ijordbruket- Vannforurensninger- Historiske oversikter og framskrivingstall

for luftutslipp- Globale luftforurensninger.

Naturressurser og miljø 1987 vil foreligge i må-nedsskiftet januar/februar.

Debatt:

Barnefiendtligsamfunn - etkulturelt fenomen?

I forrige nr. av Samfunnsspeiletskrev Jan Erik Kristiansen artikke-len «Barnefientlig samfunn — et kul-turelt fenomen?» Et av hans poengervar at flere barnehager kunne fore tilat kvinner foder færre barn. Redak-sjonen gjengir her en reaksjon på

denne artikkelen. Den er skrevet avAn-Magritt Jensen som er forskerved Norsk institutt for by- og region-forskning. Kristiansen har fått an-ledning til å kommentere dette inn-legget.

Tall uten kulturAv An-Magritt Jensen

Jeg vil stille to spørsmål til Kristiansens artikkelom det barnefiendtlige samfunn:

1) Gir dataene grunnlag for å trekke slutningen atdet ikke eksisterer sammenheng mellom øko-nomiske ressurser og fruktbarhet?

2) Kan man på noen som helst rimelig måteskille mellom økonomiske og kulturelle fakto-rer i enfruktbarhetssammenheng?

Spørsmålene er viktige å besvare på grunn av depolitiske konsekvenser som kan trekkes av detKristiansen skriver. Selv om vi ikke er sikre påom det i et globalt perspektiv er riktig å føre enpolitikk som oppmuntrer til høyere fødselstall, erdet vel heller ingen som ønsker å føre en direktefødselshemmende politikk. Slik Kristiansen fram-stiller det, blir økt barnehageutbygging et uegnetpolitisk virkemiddel sett i et befolkningsperspek-tiv. Nettopp dette poenget ble framhevet i Aften-postens aftennummer 23/9, som i sin omtale avSamfunnsspeilet brukte overskriften «Flere bar-nehager gir færre barn» og tok utgangspunkt iKristiansens artikkel.

Overraskende få eller overraskende mange?

Kristiansen bygger sine konklusjoner på en un-dersøkelse der kvinner i alderen 18 til 44 år skulleta standpunkt til om følgende fire tiltak ville på-virke deres ønsker om å få flere barn: Fordobletbarnetrygd, økt barnehageutbygging, 6 timers ar-beidsdag og utvidet svangerskapspermisjon.

Jeg har tre hovedinnvendinger mot disse dataene.

For det første er en god del av kvinnene i en livs-fase da spørsmålet om flere barn er uaktuelt. Detgjelder de yngste og eldste kvinnene. Mange av deyngste har ennå ikke fått sitt første barn, og harderfor ikke noen personlig erfaring med å væremor. Og for en kvinne på 40 år, med et minste-barn på 12-14 år, vil vel heller ikke en fordoblingav barnetrygden oppfattes som noen oppmunt-ring til å få et barn til!

For det andre er det en svakhet at kvinnene skullesvare på ett og ett av disse spørsmålene. Forvent-ningen om at ett av tiltakene skulle ha noen virk-ning er urealistisk. Å ha barn oppleves som pro-blematisk på flere områder samtidig. Det burdederfor vært spurt om den samlede virkning avdisse forholdene, og også om andre forhold somutgjør nødvendige, og vel så viktige betingelser forå få flere barn. Det gjelder for eksempel likestil-ling i hjemmet og tilpasninger i arbeidslivet. Enslik, samlet virkning er ikke det samme som et-terpå å summere svarfordelingen for hvert enkelttiltak.


37

For det tredje vil jeg hevde at tiltakene er hypote-tiske i forhold til dagens politiske situasjon.Denne situasjonen danner et «bakgrunnsteppe»som kvinnene forholder seg til når de svarer. Isiste statsbudsjett ble for eksempel barnetrygdenforeslått økt med 1 000 kroner pr. barn. Det eromtrent 20 kroner i uka. En fordobling av barne-trygden er urealistisk med dagens politikere, ogfolk vet det. Dessuten vil selv et slikt tiltak bareutgjøre en dråpe i havet sett i forhold til de virke-lig store utgiftspostene på barnefamilienes bud-sjett, nemlig boutgiftene (se Andersen 1985). Bar-netrygden har også liten relevans for forholdetmellom barneomsorg og yrkesarbeid så lenge ikkebarnetrygden og antall barnehageplasser okersamtidig.

Sett på bakgrunn av disse tre innvendingene, viljeg påstå at det er en høy andel som sier at ett avtiltakene ville ha innflytelse på deres ønsker omflere barn! Hele 32 prosent svarte at økt barneha-geutbygging ville påvirke deres ønsker, 35 prosentat redusert arbeidstid ville være et positivt tiltakog 41 prosent at utvidet svangerskapspermisjonville ha en slik virkning. I aldersgruppen 25-34 årvar tallene enda høyere (se tabell 43 i Kristiansen1986). Slående tall, og sterke argumenter for so-sialpolitiske virkemidler i befolkningspolitikken!

Økonomiske og kulturelle faktorer ifruktbarhetsutviklingen

Kristiansen mener at kulturelle faktorer har værtundervurdert i fruktbarhetsforskningen. Jeg haren følelse av at han kaster barnet ut med bade-vannet. Selv om det er de mest ressurssterke i etsamfunn som får færrest barn, kan vi ikke trekkeden slutning at det er ikke-økonomiske faktorersom styrer fruktbarhetsutviklingen. I et samfunnder det er en økonomisk belastning å ha mangebarn, er det nettopp de ressurssterke som har bestmulighet for å vurdere denne situasjonen og plan-legge i forhold til den. Et helt grunnleggendespørsmål er derfor om dagens familie har en øko-nomisk fordel eller ulempe av store barneflokker.Vi kan spørre: «I hvilken type samfunn har fami-lien økonomisk fordel av å ha mange barn?»Dette blir det omvendte av Kristiansen som imp-lisitt spør: «Hvorfor får de med mest ressurserfærrest barn?» Han legger dermed opp til en slut-ning om at jo færre ressurser samfunnet yter, joflere barn vil det få.

Barn koster tid og penger for familien. De repre-senterer heller ikke noen alderdomsforsikring et-tersom staten i prinsippet har overtatt dennefunksjonen. Beslutningen om hvor mange barn enskal ha ligger i kjernefamilien, og par i den ak-tuelle alder investerer i nåtiden og i aktiviteter oginteresser som ofte står i et konfliktforhold tilmange barnefødsler.

La oss forutsette at det er en fordel for samfunnetå ha en befolkningsutvikling nær reproduksjons-nivået. Vår situasjon er da at familier ikke harfordel av et barnetall på dette nivået. Deres følel-sesmessige behov blir som regel tilfredsstilt medto eller kanskje bare ett barn. På denne bakgrunnmå en spørre seg om hvilke muligheter samfunnethar til å påvirke fødselstallet. All fornuft tilsier ihvert fall at barnetallet ikke kan økes ved å van-skeliggjøre barnefamilienes situasjon ytterligere.Man kan selvfølgelig diskutere de enkelte tiltak,slik Kristiansen gjør. Men spørsmålet dreier segom et knippe av forhold som gjør det ufordelaktigfor unge familier å få mange barn. Til syvende ogsist dreier det seg om hvem som skal ha ansvaretfor reproduksjonen i samfunnet i en situasjon derfamiliens og samfunnets behov ikke faller sam-men.

Barnehager, yrkesaktivitet og fruktbarhet

I en annen artikkel i samme tidsskrift, «Barneha-gedekningen i lys av kvinners yrkesaktivitet» (0t-nes og Wårum), kommer det fram at bare syv pro-sent av barna i alderen 0-2 år hadde plass i barne-hage i 1986. 65 prosent av mødrene med barn idenne alderen var yrkesaktive. I denne situasjo-nen stiller Kristiansen spørsmålet om ikke øktbarnehageutbygging kan fore til ytterligere fød-selsnedgang. Man får lyst til å spørre om sam-funnsforskerens gangsyn. Det er jo helt tydelig atmanglende utbygging av barnehager ikke hemmermødrenes yrkesaktivitet. Den skaper problemerfor dem, og skaffer barna dårlige oppvekstvilkår,men den hindrer ikke yrkesaktivitet.

Mødrene jobber, nesten uansett. Småbarnsmødreer den gruppen kvinner som har hatt sterkest øk-ning i yrkesaktivitet i 80-åra (se Guldbrandsen ogHoel 1986). Vi vet også at den mest vanlige al-dersforskjell mellom de to første søsken er rundttre år (Jensen og Schweder 1986). Det er altså sær-lig for yrkesaktive modre med helt små barn atbarnehager kan ha en virkning på fruktbarhet.Barnehagedekningen blant 6-åringer, der vi harhøyere tall, må i fruktbarhetssammenheng vurde-res i et annet lys enn dekningen blant 2-åringer,fordi 6 år mellom de to første barna er relativtsjelden. Jeg savner denne type sondringer i Kris-tiansens artikkel.

Spørsmålet om hvorvidt okt barnehagedekningvil føre til økt fruktbarhet, kan ikke besvares i enslik situasjon. Avstanden mellom behov og reali-tet er for stor. Det kan jo være et spørsmål tilettertanke at Aftenposten trekker fram Kristian-sens tolkninger, det som virkelig skulle fått opp-slag er tallene om den dramatisk lave — og for deminste barna — synkende barnehagedekningen iforhold til behovet. Men det er klart — fra et ny-hetssynspunkt er jo dette kjent!

38


Kilder

Andersen, A.S. (1986): Familiesituasjon oglevekår, Arbeidsnotat nr. 2, NAVFs sekreta-nat for kvinneforskning.

Guldbrandsen, L. og M. Hoel (1986): Nor-ske kvinners yrkesdeltakelse på 80-tallet.Kontinuitet og nye tendenser. INAS-rapportnr. 7.

Jensen, A. M. og T. Schweder (1986): Theengine of fertility —influenced by interbirthemployment? Discussion Paper no. 15, Sta-tistisk Sentralbyrå.

Kristiansen, J. E. (1986): Synkende barne-tall: frustrert fertilitet i et barnefiendtligsamfunn? Institutt for sosiologi, Universite-tet i Oslo.

Kristiansen, J. E. (1987): Barnefientlig sam-funn — et kulturelt fenomen? Samfunnsspei-let nr. 1, Statistisk Sentralbyrå.

Otnes, B. og M. Wårum (1987): Barnehage-dekningen i lys av kvinners yrkesaktivitet.Samfunnsspeilet nr. 1, Statistisk Sentral-byrå.

Synkendebarnetall - Tall

og tolkningAv Jan Erik Kristiansen

En innrømmelse

Først en innrømmelse: Min artikkel innholdt en-kelte spissformuleringer. Hvis man leser dissesom uttrykk for «tallenes klare tale», er jeg enig iat de kan virke noe bastante.

Konklusjonene er selvfølgelig i stor grad uttrykkfor tolkninger. Disse tolkningene tar bl.a. utgangs-punkt i den konkrete undersøkelsen som refere-res, men bygger også på annen litteratur, bestemteantakelser og mer teoretiske perspektiver.

En hovedkonklusjon i artikkelen var at barneha-geutbygging eller andre tiltak vil ha liten eller in-gen betydning for fruktbarheten. I forlengelsen avdette antydet jeg også muligheten for at slike til-tak kunne ha utilsiktede konsekvenser som kunneinnebære en ytterligere reduksjon av fruktbarhe-ten. Dette siste ble imidlertid presentert som enmulighet eller hypotese, ikke som noen definitivkonklusjon.

At enkelte massemedier har grepet fatt i dette erforståelig, men vel ikke særlig bekymringsfullt. Såvidt jeg kan se, er det ikke noen som har trukketde politiske konklusjoner som Jensen frykter.

Vurderingen av ulike tiltak

Jensen har innvendinger mot min tolkning avdata om kvinners holdning til ulike tiltak (dissedata er ikke gjengitt i artikkelen, men finnes iKristiansen 1986). Hun mener at tiltakene er hy-potetiske og at det er urealistisk å vurdere demenkeltvis. På denne bakgrunn synes hun andelensom vurderer tiltakene positivt, er høy.

Til dette kan det sies at en samlet vurdering avtiltakene ville være enda mer hypotetisk og urea-listisk, og dermed enda vanskeligere å besvare ogtolke. Om andelene er høye eller lave, er også ettolkningsspørsmål: I utgangspunktet kan nok vur-deringene sies å være positive; idet omtrent entredjedel av kvinnene sier at tiltakene ville ha storbetydning, for deres beslutning om (flere) barn.Når jeg likevel er skeptisk til den eventuelle effek-ten av slike tiltak, så er det bl.a. fordi også vel enfjerdedel av kvinner som oppgir at de har (eller

Litteratur

Kristiansen, J.E.: Synkende barnetall: Fru-strert fertilitet i et barnefiendtlig samfunn?Inst for sosiologi 1986.

Stortingsmelding nr. 8 1987-88: Barnehagermot år 2000.


forventer å få) flere barn enn de ønsker, sier attiltakene ville ha svært stor betydning for deresbeslutning om flere barn. Her må vel svarenenærmest ses på som et uttrykk for en generelt po-sitiv holdning til tiltakene, uten at de kan antas åville øke fruktbarheten. I den grad svarene i deøvrige gruppene er uttrykk for det samme, er detgrunn til en viss skepsis mht. forventede effekter.

Økonomi og kultur

Siden det er en økonomisk belastning å ha mangebarn, antar Jensen at økonomiske ressurser er avstor betydning. Jeg er selvfølgelig enig i at «barne-tallet ikke kan økes ved å vanskeliggjøre barnefa-milienes situasjon». Men derav følger nødvendig-vis ikke at fødselstallet kan økes ved økonomiskeeller ressursmessige tiltak. Og erfaringene fra an-dre land tyder heller ikke på at slike tiltak harnoen effekt.

Barnefamilienes økonomiske og ressursmessigeproblemer er relative og har delvis sin årsak i mo-tivasjonskonflikter (som igjen har med endredeverdier og preferanser å gjøre, dvs. kulturelle for-hold). Barn konkurrerer med en lang rekke andre«ting» og aktiviteter, som utdanning, yrkesdelta-kelse, bolig, konsum, ferie, fritid. I denne forstander det lave barnetallet et resultat av livsstil snarereenn levekår. Barnefamiliene befinner seg i en si-tuasjon hvor de opplever relativ deprivasjon, sna-rere enn absolutt. Denne situasjonen kan bare iliten grad bedres ved generelle tiltak og støtteord-ninger.

Dette betyr selvfølgelig ikke at vi ikke skal byggebarnehager eller gjennomføre andre tiltak. Mennår barnehagene ifølge målsettingen i tillegg til sinomsorgsoppgave også skal fremme likestilling ogkvinners yrkesdeltakelse, samt være et distrikts-politisk virkemiddel (kfr. Stortingsmelding nr. 81987-88, s. 7-9), tror jeg vi bør ha nøkterne for-ventninger til dens eventuelle fruktbarhetsfrem-mende effekter. Om samfunnet virkelig ønskerflere barn, må vi sannsynligvis ty til andre og mermålrettede virkemidler, som f.eks. «premiering»av tredje barn.


Medarbeidere i dette nummer:

Ellen J. Amundsen, cand.real. Førstekonsulent i Statistisk Sentralbyrå.

Jan Byfuglien, cand.philol. Byråsjef i Statistisk Sentralbyrå.

Grete Dahl, cand.oecon. Planlegger i Statistisk Sentralbyrå.

Gustav Haraldsen, mag.art i sosiologi. Førstekonsulent i Statistisk Sentralbyrå.

Jon Holmøy, exam.oecon. Byråsjef i Statistisk Sentralbyrå.

An-Magritt Jensen, cand.polit. Forsker ved Norsk institutt for by- og regionforskning(NIBR).

Jan Erik Kristiansen, mag.art. i sosiologi. Forsker i Statistisk Sentralbyrå.

Kjetil Sonic, cand.act. Forsker ved Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR).

Inger Texmon, cand.real. Førstekonsulent i Statistisk Sentralbyrå.

Lars Østby, cand.real. Forsker i Statistisk Sentralbyrå.

Bernt Aardal, mag.art. i statsvitenskap. Forsker ved Institutt for samfunnsforskning.

,(Samfunnsspeilet» er et tidskrift forlettleste artikler om folks levekår og livsstil.«Samfunnsspeilet» er et tidsskrift derStatistisk Sentralbyrå sprer resultater av aktuelllevekårsforskning til en større leserkrets.

ccSamfunnspeilet» er skrevet• for deg som underviser i samfunnsfag• for deg som driver med informasjon• for deg som forsker• for deg som arbeider med sosial- og

helsespørsmål• for deg som arbeider i administrasjon

og forvaltning• eller rett og slett for deg som er opptatt av

samfunnsforhold.

Abonnement bestilles hos:Statistisk SentralbyråOpplysningskontoretPostboks 8131 Dep.0033 OSLO 1Telefon (02) 41 38 20 ISSN 0801-7603

,111.1N N O.

it4

StatistiskSentralbyrå

isski om eeka og issi - forside - ssb · 2010. 11. 1. · ptv, fnnøn tdr nr.4, ttt ntrlbr, l, 8....

Documents