innhold - uit · kjem meg ikkje ut av floka trekkfuglar flyktar frå verkelegheita når det...

Antologi for forfatterstudiet i Tromsø

Innhold

Wibeke Bruland .................................................7Veronika Erstad ............................................... 19Janita Freili ...................................................... 31Liv Hanne Haugen .......................................... 47Kim Holte ....................................................... 59Øystein Tranås Kristiansen .............................. 69Ingebjørg Liland .............................................. 85Maja Anette Flønes Monsen ........................... 105Tone Myklebust ............................................. 125Angélique Prick ............................................. 137Tora Seljebø .................................................. 153Monika Steinholm .......................................... 165Bjørn-Are Vollstad ........................................ 183Mariann Aaland ............................................. 197

Liv Lundberg Etterord .................................... 215Bidragsytere .................................................. 225

2011

Forfatterstudiet i Tromsø

Åpningen i stoffet

Åpningen i stoffet

Forfatterstudiet i Tromsø

Forfatterstudiet er tilknyttet det Kunstfaglige Fakultet ved Univer-sitetet i Tromsø. Studiet er ettårig, men med mulighet for et selvstendig påbygningsemne. I antologien presenteres utdrag fra studentenes skriveprosjekter.

Takk til Liv Lundberg, Morten Wintervold, Bjarte Breiteig, Karl Larsson, Tale Næss, Stig Sæterbakken, Brit Bildøen, Stein Versto, Mona Høvring og Mattis Øybø.

Redaksjon: Angélique Prick, Bjørn-Are Vollstad, Veronika Erstad

Design: NODE Berlin OsloSatt i Monotype Fournier, Monotype Grotesque

ISBN: 978-82-998356-1-9

© Forfatterne

Trykk 2011 – antologi

Wibeke Bruland

9

Ulvar veit kvar tregrensa sluttarmen ikkje landegrensene...

den som streifar lenge nokvil til slutt finne heim

10

eg er ein forsøksfrosk underlagt eit større system på ein geologisk ustabil grunn snublar eg i straumledningar og kjem meg ikkje ut av floka trekkfuglar flyktar frå verkelegheita når det begynner å bli kaldt over heile kloden møter ein måsar som tiggar lik hundar

11

fortida har inga framtid lyset har gulna på gamle fotografi kantane er avrunda og smuldra kvaliteten er haustfarga på eldre filmsnuttar lyden tikkar men minna er i sjokkrosa og pastell i primitive kordfløyelsbuksetider var sentrum her og sentrale ansikt kamuflert bak overdimensjonerte briller i sikkerheitsrutinenes barndom gjekk timane sakte til filmmusikkens latter ein gong fanst det ei heilt anna verd under asfalten

12

eg stel nattebilderskriv dei ned som sirkulerande rundingar

i det gamle Kina bygde menneska steintårn for å kome nærmare stjernenedei visste heller ikkje kor langt unna dei var

når båten nærmar segfrå horisonten erseglet det første du ser såmasteneskrogeteit kjendt ansikt

13

ei ur-furu kan leve i over 1000 årytre påverknadar set spor i årringanedet finst ekko i bygningar av tre

for meg er han det eldste mennesket i verdaansiktet ber striper av slit

det første bod er å respektere naturen sine krefterhan lærte aldri å symje

søndag etter vart han slukt av bølgjenemed folda hender på første trebenki kyrkja

14

i eit røykfullt rombevokta av mørkretvekker brennande vin vesenfrå komatilstand til gryinga set nydagsorden

dresskledde menn skjønar då ikkjelenger fjellet og alvorstimane ergult morgonlyssludder

i ei origamibasert verkelegheitbrettar eg natta saman til nok einvissen blome

15

eg tenkjer besti mørkret tillyden av eindrypande vaskfuktar paranoiastrupa ogbløytlegg fossilarfrå fortida

natta klekker øgleegg fortærer giftige padderraserer vektlausebærebjelkar og omformarnervesystemet sinegodtruande alvar tilflygande svarte revar

16

ein stygg hundglefsar mot einluskande rev

med brun pels påapearmane rivhan av megskinnet

eg sym i eitflammehav tilein metallgrøn slange slynger segrundt meg i einroterande skog

ekkoet skyl tilbakeropet etter hjelp menalle indianarane er utrydda

17

svimlande rundt i einhekklabyrint møter egeit lærenæmt treheld meg fast i greinenetil desorientert klang ivillniset omslyngje av kvistar vertstivna vintertårertil sylskarpe istappar

treverket sprekk i kuldenei avbarka stammande stemme syng fortapinga si bøn medklokkeklang

eg vil vandre i ein sorglaus skogla det vårast!

18

Eg smadrar ein dass og brøler at eg ikkje likar kattar. Dei er så lause i skinnet! Angst vert til vanvidd, og alt er snusbrunt. Kreaturen heng ikkje saman! Nokon tek meg i handa og seier vi kan skaffe oss ein hund.

Eg veit ikkje kvar eg vert leia, og nokon spør meg kvar eg vil. Krakatoa.Er det langt unna? Eksplodert.Vi er berre tilfeldige kollisjonar på tidsaksa.

Energien og partiklane må roe seg.Alt vibrerer så raskt at ingenting vert klebrigt.Lys fanga i mørkret begynner å slå sprekker.

Veronika Erstad

21

Sjå for deg ein tom flyplass. Sjå for deg ein flyplass full av menneske. Vinden tar tak i bygget, riv taket frå veg-gane, veggane frå golvet og menneske frå menneske.

22

menneske har det godt i dyreparkensebraen lever lenger i fangenskapbarnet pressar handa mellom sprinklanesebraen er eit flokkdyr eit fluktdyrstripene og rørslene forvirrar rovdyra gjer flokken grå menneske trekk stripene ut av sebraen

23

eg blar tilbake i søvnenutliknar dagar med netter frostskadde munnar leiter også etter gleder

eg kryp inntil dyret barnet kaver i søvnesit inne med eit skjelv som breier kroppen rundt seg eg er redd for å vakne i same verdsom eg sovnar i

24

det aude i bevegelsenkroppen held på varmenfortset gjennom nattapå veg i bil, fra by til by for å møte ein framand, det nye i kvar gjentaking

25

eg balanserer mellom deg og natt fjellet veks inn i megveks ut under havoverflataeg heng månen på himmelenhevar blikketeg er ei månekvinneknar deg med fullmånehender

eg legg mennene ut over nattehimmelensjonglerer dei mellom stjerner og halvmånernatta raknar og fell for meg

26

Roxelana testar gifta på katten og ber han forsiktigut i hagen. Overevnukken har ei eiga evne til å dukkeuventa opp. Ho ser seg over skuldra. Konkylieklar vind legg seg etter ho. Ho kjenner seg giftig og sterk. Vinden bles rett inn. Katten blir gravlagt i urtehagen, mellom reddiken og rucolaen.

27

Det står ein mann med stort, mørkebrunt skjegg på kjøkkenet. Der står kjøleskapet, og der, rett ved sida av, står mannen med skjegget. Han seier ikkje noko, han berre står der rett opp og ned, og ser ut i lufta. Der står kjøleskapet, og mannen har kvit hud. Det er ein fin morgon. Eg likar at det står ein skjeggete mann på kjøkkenet mitt. Når eg et skiva med kvitost tenkjer eg at det smakar godt. Han har verkeleg mykje skjegg. Det minner meg om eit fotografi eg har sett av far min frå før eg var født. Han hadde mykje skjegg på den tida.

28

Elefanten klør seg i auge med snabelen. Fuglane blir sugd opp i himmelen. Det er verkeleg/ det gjer vondt: fuglane kjem tilbake. Dei tilsette i dyreparken redda livet ved å følgje etter elefantane som byrja å springe innover i skogen fem minutt før flodbølgja kom. Andre dyr fulgte etter. Samtidig døydde nær 200 turistar som sat inne i bilane sine og ikkje kunne åtvarast. Dei høyrte gamle slagerar på radioen. Ein veit (fortsatt) ikkje om det var trykket av bølgja eller sjølve jordskjelvet som åtvara elefantane, men det er ingen tvil om at dei visste at noko skremmande var på veg.

29

Ho, ei desillusjonert arkitekt, teiknar meg ståande, so-vande, sittande, inn i alle rom i huset. Gamle hus har ikkje sjel, men sjå her, seier ho og pirkar i meg med passaren. Ho viser meg ei fotobok, eit fotografi av ei gravstøtte «you did nothing wrong», står det skrive på steinen. Arkitektur er menneskeleg fallitt, seier eg, det ligg menneske gravlagt i den kinesiske muren.

30

det som oppsto i dettelandskapet går til grunne i meg

Janita Freili

33

5 Oline sitter i morgenkåpen ved jernkaminen. Det er full trekk og små gnister flyr ut av åpningen. Hun har festet det lange, hvite håret i en knute i nakken og raker i glørne med en ovnskrok. – Vi har aldri hatt varmtvannsbereder. På sommeren fylte vi stampen bak uthuset for å bade. – Hva gjorde dere om vinteren da? – Da var det verre. Det ble mest kaldvask og snøbad. Vi hadde ikke innlagt vann engang. Bare brønn. Vi la ned rør i nittenåttisyv. Oline peker på et langt arr på håndleddet. – Fra en gang jeg prøvde å knuse isen når brønnen hadde frosset. Øksen glapp. Hun smiler. Pannen hennes er blank. Hun er svett, men stenger ikke trekken i kaminen. Hun nynner, lener seg tilbake og lukker øynene. Jeg tar enda en slurk av vannglasset, reiser meg og strekker på kroppen. Det er varmt i rommet og det dugger nederst på vinduene. Et av dem har en sprekk i kanten. Det ligger to uttørkede fluer i karmen. Mellom vindusglassene ligger flere. Det likner en monter. De ligger på rygg med beina pent foldet over fluebrystet. Jeg tar av kroken som holder de doble vindusglassene sammen og strekker hånden inn mellom dem for å børste ut fluene. Bak meg snorker Oline med haken på brystet. Jeg løfter og retter på plantene og dukene, støvsuger den lille stua og går opp i annen etasje til soverommet. Dobbeltsengen har en grop midt på. Over den utskjærte sengegavlen henger en bluse. Jeg åpner klesskapet for å henge den på plass. Før jeg lukker skapdøren oppdager

34

jeg at det ligger noe på den øverste hyllen. Jeg strekker meg på tå. Det er en rose i rødt og grønt glass. Jeg spinner den forsiktig mellom fingerspissene. På et av kronbladene er det en inngravering. Else – 1959. Jeg legger den tilbake på hyllen, går ned trappen og vekker Oline. Hun skvetter litt når jeg tar henne i armen og sier jeg er ferdig for dagen. Skoene er våte etter joggeturen hit, men jeg tar dem på meg og tar jakken ned av hengeren. Oline kommer ut i gangen og tar meg i hånden. Huden på fingrene hennes er tørr og ru. – Vent. Hør på meg. – Ja? – Hun følger etter deg. – Hvem? Håret har falt ut av den stramme knuten. – Skytsengelen! Jeg stryker hånden hennes. Hun slipper taket, takker og spør om jeg kommer snart igjen. Når jeg går ut døren hører jeg henne synge. – Til en stad jag er på vandring. Synd er alltid utanfør. Livets tre står der i blomning. Der hvor rosor aldrig dør. På vei hjem bestemmer jeg meg for å kjøpe en vase til glassrosen.

35

6

Inngangsdøren hos Sølvi har lange skrapemerker i den brune malingen. Ringeklokken er død og jeg må banke flere ganger før jeg hører noen bevege seg bak døren. Sølvi slår døren opp og stiller seg bredbent i døråpnin-gen med hendene på dørkarmene. Hun kaster litt på håret for å vise at hun har klippet lugg. – Er det fint? Jeg nikker. Hun smiler og går til siden. Vi går inn i stuen, det lukter støv. Sølvi setter seg i den rødbrune skinnsofaen. Jeg setter meg i en stol ovenfor henne. – Jeg har funnet et dyr, sier jeg. Sølvi lener seg fram. Jeg plukker på skinnstolen. Trekket er spjæret i sømmen, fyllet inni er hvitt. – En påkjørt elgkalv. Et år gammel. – Jeg vil se. Jeg rister på hodet. – Du kan ikke. – Men den ligger vel enda der? Sølvi ser på meg og ler. Tennene er hvite. Huden hennes er hvit. Hun kommer bort, setter seg på kne foran meg og tar hånden min. – Jeg mente det ikke sånn. – Neida. Hun reiser seg og setter seg i sofaen igjen. Det er stille en stund. Så smiler hun. – Toya skal ha valper. Hun har vært drektig en stund, men jeg har ikke sett det på henne. Jeg husker at en av hundene til tante Unni fødte val-per helt uventet i fjor sommer. Det er visst vanskelig å se sånt. Sølvi sukker.

36

– Bare fordi hun er så feit. Så forteller hun om en fest som skal holdes på ung-domshuset første fredagen i mai. Oransjerussen fra Neset skal kanskje komme, øynene til Sølvi lyser. Senere, når jeg står i den åpne døren etter å ha kledd på meg jakken, tar Sølvi meg i hånden og klemmer rundt fingrene mine. Det blåser en kald vind inn døren og jeg fryser på ryggen. Hun klemmer hånden min hardere. – Kommer du? – Hvor? – På festen? Jeg rister på hodet, så nikker jeg. – Kanskje.

7

Neste mandag regner det. Veggene i klasserommet er solgule og vinduene har røde gardiner. Vi har fått vi-kar i naturfag. Han har svart t-skjorte under en svart dressjakke og snakker om atomer mens han lager sirkler i lufta med pekestokken. – Tenk at hver og en av oss har atomer i kroppen som er like gamle som universet. Kanskje de til og med har vært innom en dinosaur eller et annet urtidsdyr. Flere i klassen ser ut som om de tenker på dette. Når Olav underviser, snakker han aldri mye. Han skriver for det meste på tavla og ber oss notere. Sølvi hvisker til meg at hun tror vikaren vil ha jobben hans. Kanskje han har en plan med det. Så ler hun så høyt at vikaren blir nervøs og mister pekestokken i gulvet. I friminuttet går jeg ut. Det er vindstille og regnet

37

faller rett ned mot asfalten. Jeg trekker hetten over hodet og setter meg på en stein på plenen. Skolen vår har to skolegårder. Den nærmest klasserommet vårt er tom, røykerne går alltid til busskuret i pausene. Rett før det ringer inn kommer vikaren løpende ut ytterdøren med lange skritt. Han løper mot par-keringsplassen ved busskuret og setter seg inn i en mørkeblå Corolla. Så spinner han bortover grusen til han kommer opp på asfalten, der hjulene får tak. Han blir borte over bakketoppen. Jeg reiser meg og går opp mot bussholderplassen. Røykerne står bak skuret. De snakker om vikaren, kommenterer måten han løper på. Ingen av dem ser opp før jeg står mellom dem, i den varme kjernen. – Du får ikke røyk. Ei av jentene – Nina – ser på meg og kaster på håret. Det likner ikke på måten Sølvi gjør det på, men mer på en hest med en flue i øret. – Jeg vil ikke ha heller. Hun tar et trekk av sigaretten. Jeg åpner munnen. – Dumt om dere dør av lungekreft. Det blir stille. Ti par øyne ser på meg. Regnet faller rett ned. Røykerne har glemt å skjerme de små glørne sine og et par av dem slukner. En gutt fra åt-tende prøver å le, men lyden blir borte i regnet. Da ringer det inn. En etter en slipper de sneipene på bakken og tråkker mot skolebygget. Nina blir stående med blikket festet på meg. Så bøyer hun seg mot meg og stumper den halvrøkte sigaretten på hånden min. Jeg skvetter vekk fra henne. – Det har du helt rett i. Så går hun etter de andre.

38

8

En dag jeg leter etter skolepermer i kjellerboden, finner jeg en gammel glassvase i en av de store pappeskene. Den er hel og fin med slank hals og blomsterborder i hvitt. Jeg tar den med inn. Mamma sitter i skinnstolen og hekler med korallrøde tråder. – Hva hekler du? – Jeg vet ikke. – Kan jeg få denne? Jeg holder vasen fram mot henne. Hun nikker uten å se opp. Onsdag pakker jeg vasen inn i sølvpapir og putter den i sekken før jeg drar til Oline. Det er sol ute og veiene er tørre. Jeg tar sykkelen. I nedoverbakkene kjenner jeg at luften legger seg om ørene mine og holder meg igjen. Jeg ler og tar håret ut av strikket. Først når jeg setter fra meg sykkelen mot det hvite tregjerdet hos Oline blir jeg oppmerksom på at jeg plystrer høyt. Oline sover på sofaen og våkner ikke når jeg kommer. Døren hennes er aldri låst. Hun pleier å si at den må stå åpen i tilfelle noen trenger henne. Jeg setter sekken fra meg på kjøkkenet og ser at kummen er full av kaffekop-per. Jeg varmer vann i en kjele og fyller kummen ved siden av komfyren. Oline kommer inn på kjøkkenet, jeg har ikke hørt at hun har stått opp. Jeg peker på kummen. – Har du hatt besøk? – Nei. Hun smiler til meg. Så fyller hun kjelen på komfyren med vann. Hun blir stående ved siden av meg og vente på at det skal koke opp. Jeg gnir koppene rene med en

39

blå oppvaskklut. Såpevannet svir når det skyller over den lille runde flekken på hånden min. – Hvordan har Eva det? Oline prøver å fange blikket mitt. Jeg ser ned i kummen. – Mamma har det fint. – Får hun gjort noe om dagen? – Ja. Hun hekler. Vannet koker. Oline heller vann i en kopp og har i pulverkaffe. Jeg gjør meg ferdig med koppene og setter meg ved kjøkkenbordet. Oline setter seg rett ovenfor og ser ut vinduet. Utenfor vinduet henger en halvspist meisebolle fra en lang spiker. – Da jeg var liten datt en mann i sjøen her. Hun nikker mot bukten. Det er fjære sjø og langgrunt. Sjøen ligger rolig. Strømmen er aldri sterk her. Bukten ligger en kilometer fra Strømmen ved huset vårt. – Han druknet. – Hvordan? – Det var det alle lurte på den gangen også. Rynkene rundt øynene hennes blir dypere når hun smiler. Jeg henter sekken og tar opp pakken med vasen. Oline tar i mot. Jeg går opp i andre og henter glassrosen. Oline har sluppet sølvpapiret ned på gulvet og holder vasen mellom hendene. Jeg setter meg ovenfor henne. Hun løfter blikket og ser på meg når jeg setter rosen i vasen. Lyset fra vinduet skinner gjennom det røde og grønne glasset. Oline setter vasen mellom oss, midt på kjøkkenbordet. Da oppdager jeg at vasen har en lang sprekk. Jeg stryker fingeren over, den kjennes ru. Oline har også sett det. Jeg rister på hodet. – Jeg er sikker på at den ikke var der før. – Det gjør ikke noe. Alle sprekker i kanten en gang.

40

9

Tredje mandagen i april holder Nils og Anja hender i friminuttet. Nils har sår på knokene. Han og de andre guttene pleier å knokle i friminuttene. Nå holder han hender med Anja. For noen måneder siden holdt han hender med Sølvi. Sølvi bryr seg ikke om Anja og Nils, men sitter på husken med ansiktet mot solen. Jeg sitter i skyggen på steinhellen ved gymsalen. Det er varmt og noen av jentene har rullet opp buksebeina. Jeg lener hodet mot veggen bak meg. Borte ved huskene reiser Sølvi seg og går mot meg, rett forbi Anja og Nils og hendene deres. Hun skyver luggen bort fra øynene. Hun har sår på knokene. Jeg får lyst til å spørre om hun også har knoklet. – Olav er død. Hun bøyer seg ned og stryker meg over kinnet. Så går hun bortover mot huskene igjen. Solen skinner. Jeg sitter i skyggen. Det er mandag og naturfaglæreren er død.

10

Torsdag har vi minnestund på grendehuset. Rektor har satt et bilde av Olav på et respatexbord ved scenen og tent telys. Elevene har hjulpet til med å stille stolene i rader foran bordet. Noen slappe ballonger henger ved scenen etter forrige revykveld. Et par foreldre har også kommet. Jeg sitter helt ytterst på fjerde rad ved siden av Sølvi. Hun lukter kokosolje. Rektor renser stemmen og flakker med blikket. Læ-rerne har fått plasser på hver side av bordet. Et par av

41

lærerinnene holder lommetørkler mot ansiktene. Rektor kremter en gang til, før hun fester blikket et stykke over hodene våre. – Takk for at så mange har kommet hit for å minnes vår kjære Olav. Så snakker hun om hvor han ble født, hva foreldrene hans het og hvor godt han likte å spille squash i sine yngre år, før hun runder av med å fortelle om alt det gode han gjorde for lokalmiljøet og som lærer. Et par jenter fra niende sitter på tredje rad og griner, Olav var klasseforstanderen deres. – Til slutt vil jeg be om et minutts stillhet. Rektor folder hendene. Jeg lukker øynene. Sølvi pus-ter ujevnt ved siden av meg. Jeg åpner ikke øynene, men tar hånden hennes. Hun klemmer den et lite øyeblikk, før hun slipper den. Rett før minuttet er over, går inngangsdøren opp. Det skraper i stoler. Jeg åpner øynene og ser at Sølvi har vendt seg halvveis i stolen. Jeg følger blikket hen-nes. Bakerst i rommet står en eldre mann i en beige frakk og med fiskerhatt. Han ser tomt på de bakovervendte ansiktene, før han går mot et av de store vinduene og ser ut mot parkeringsplassen. Jeg vender meg forover og ser på rektor. Hun holder armene stivt inntil kroppen og er stram i ansiktet. – Takk. Det går et par sekunder før vi skjønner at minnestun-den er over. Så skraper stolene mot gulvet og alle strøm-mer mot utgangsdøren, rett forbi mannen ved vinduet.

42

11

Jeg er seks, Tanja er ti. Vi har akkurat holdt bursdags-selskapet vårt i huset til mormor og Moffa. Mamma og mormor krangler på kjøkkenet. Jeg sitter i sofaen. Tanja har fått en pose med glassperler fra tante Unni. Hun har helt dem i en skål med stett og fått låne nål og tråd av mormor. Hun tar en og en perle fra skålen og trer dem på nålen. – De må ha et skikkelig hjem. Stemmen til mamma er høy. Tanja plukker opp en rosa perle. Hendene mine er klamme og jeg presser dem mot ørene, men stemmene på kjøkkenet blir høyere. Jeg presser hardere. Det ligger et kakestykke på teppet under stuebordet. Litt av kremen har trukket ned i teppet og laget en hvit flekk. Tanja trer den rosa perlen på snoren, og tar opp en grønn. Hun trer den ikke på tråden, men vender den mellom fingrene. Øynene hennes blir store, så kniper hun dem igjen og skriker. Jeg ser ikke at hun stikker nålen inn i armen før blodet pipler fra det lille hullet og renner ned mot håndleddet. Lyden av skriket er rar og dempet. Jeg lukker øynene, legger meg på siden og borer hodet ned i sofaen. Stoffet er grovt og lukter sigaretter. Skriket blir borte. Jeg blir liggende til jeg nesten sov-ner. Noen stryker meg over armen. Jeg tar hendene bort fra ørene og reiser meg. Moffa sitter ved siden av meg i sofaen. Han har grå sjeggstubber på haken. I hånden holder han snoren med perlene. Han sukker tungt og legger armen rundt meg.

43

12

Det er første fredagen i mai og festhelg. Klokken åtte står Sølvi på trappen utenfor huset vårt. Hun har don-geribukse og hvite ballerinasko. Håret er satt opp med svarte spenner og hun har grønn øyenskygge. Hun hjel-per meg å sette opp håret og graver fram en svart kjole fra klesskapet mitt. Hun sier jeg er fin og gir meg et kyss på kinnet før vi sykler til grendehuset. Vi setter fra oss nakamuraene i sykkelskuret. Et stykke bortenfor står noen gutter kledd i oransje kje-ledresser med matchende luer. De drikker av hver sin halvliter. Sølvi drar meg med bort. Hånden hennes er kald og klam mot min. Guttene retter seg opp og snak-ker litt høyere når de ser at vi kommer mot dem. – Hei, deler dere? Sølvi roper selv om vi bare er noen meter fra dem. Så ler hun. En høy fyr med mørkt hår stikker en øl i den utstrakte hånden hennes. En annen legger armen rundt skuldrene mine. – Tar du den bar? Han rekker meg en flaske uten merkelapp. Innholdet er blankt og likner vann. Jeg skrur av korken og lukter. Det svir i nesen, men jeg tipper flasken mot munnen og tar en ørliten slurk. Væsken brenner, men jeg svelger og gir flasken tilbake til gutten. Han har brune øyne. Jeg smiler til ham. Sølvi danser mot inngangen og setter seg på en benk sammen med to jenter i skjørt. En av dem tenner en røyk, tar et drag og rekker den til Sølvi. Hun tar imot. Jeg går forbi dem og inn i lokalet. Et par danser midt på gulvet foran scenen. Armene

44

deres er stive, de ser ikke på hverandre. Jeg lener meg mot veggen ved inngangen. Lokalet er nesten tomt, det er tidlig på kvelden ennå. Spredte grupper sitter langs veggene. Musikken som kommer fra det lille stereoanlegget på scenen er høy. Jeg går ut for å finne Sølvi. På veien treffer jeg gutten med de mørke øynene. Han holder meg igjen når jeg vil gå forbi. – Du har så fint hår. Jeg smiler til ham, men gjør meg fri fra grepet. Sølvi sitter ikke på benken med jentene. Når jeg spør etter henne, snur de ansiktene bort fra meg. Jeg finner henne sammen med en av guttene fra Neset. De står bak et av trærne ved ungdomshuset. Han holder rundt henne bakfra. Sølvi har hodet bøyd bakover mot brystet hans mens han kysser henne på halsen. Hun smi-ler. De ser meg ikke og jeg snur og går inn. Den mørkøyde gutten sitter ved et av bordene. Jeg går bort og setter meg ved siden av ham. Han ser en stund på meg, så tar han hånden min. Han heter Tobias. Senere på kvelden kommer Sølvi bort til meg. Hun har fått tak i en ny øl og skvalper den ut over hånden når hun gir meg en klem. – Jeg må tisse. Så ler hun høyt og tar meg i armen. Jeg prøver å lede henne mot toalettene ved døren, men hun drar meg videre.– Ikke her inne. Det er så ekkelt. Vi småløper bort til sykkelskurene. Alle guttene har gått inn på festen. Dongeribuksen til Sølvi er trang, hun må vrikke på hoftene for å få den over rumpa. – Ser du om noen kommer? Hun setter seg på huk ved siden av meg og holder seg

45

fast med en hånd bak kneet mitt. Jeg står stille så hun ikke skal falle. Lårene hennes er hvite mot den mørke bakken. To gutter nærmer seg sykkelskurene, kanskje de ser meg, kanskje de ser etter Sølvi. De kommer nesten helt bort før de ser henne. De blir stående et øyeblikk, så snur de og løper mot inngangen. – Sølvi er naken, kom og se på dåsa til Sølvi. Hun trekker pusten inn mellom tennene. Så reiser hun seg, drar opp dongeribuksen og lener seg mot meg. Jeg lukker øynene. Tennene hennes synker dypt inn i øreflippen. Det gjør ikke vondt med det samme. Hun går inn på festen uten å snu seg. Det drypper rødt ned på skulderen og brystet og jeg blir svimmel. Jeg tar sykkelen ut av skuret og tråkker hardt på de tunge pedalene. Det svir i lårene når jeg tar av fra den humpete grusveien og inn på asfalten. Veiene er tørre.

Liv Hanne Haugen

49

Jeg er alene i et rom av bevegelig materiale og flytende væske. Her har jeg vært så lenge jeg kan huske men kan ikke huske å ha truffet andre her, så jeg anser rommet som mitt. I hulrommene hører jeg hvordan stillheten vibrerer og forsterkes. Mange tror stillhet ikke kan høres men da lytter man ikke nok. Jeg tror så mye her inne for meg selv. Et behov for avvekslende smaker holder beve-gelsen igang. Vi er følsomme for hverandre, har samtaler om det. Jeg kan aldri dra min vei og tro at jeg kan komme tilbake. Ute er det stort. Når jeg puster gir veggene etter. Kroppslig immobilitet berører oss. Jeg sovner, når jeg våkner trenger jeg kaffe. Med årene har det blitt lettere å være her inne. Kanskje går jeg ut imorgen.

50

Hun står på grensen med en hånd i været og vrir på hof-ten. En mann kommer inn, nærmer seg. Han strekker frem en arm og liksom stryker lufta fremfor henne. Hun synker i knærne og tar ett skritt til siden. Han skritter et-ter, alt som kommer fra dypet trenger tid. Hun strekker seg og rister, er en fugl som tørker vingene. Det er vondt å ikke vite hva man vil. De beveger seg mot hverandre. Han prøver å bli kjent med henne, en bulldoser passerer. De har tatt hverandre i hendene, et hår forsvinner fra genseren hans. Neste dag tar hun fatt på brødbaksten. Vrir hendene rundt, knar. Knar igjen og igjen, stopper ikke. Gjør godt å holde på med noe, kna livet inn i dei-gen. Vet ikke hvem det er som skal spise, brødet. Hun har sitt å styre med. Hun leser, tyder alle bokstavene. Rettskaffenhet er som en klatrevegg. Teknikk gir mulig-heter. Hun baker alt inn, går så og ser etter han. Ser om alt er som før.

51

Jeg stopper ikke alltid opp etter fem linjer, men fem er et godt tall. Oddetallene er mest magisk, som syv og ni. Jeg får alltid elevene mine til å danse trio. Da er det mange forskjellige kombinasjonsmuligheter, men ikke for man-ge slik som i kvintetter eller ninetter, nonetter...? Man kan hvertfall danse med ni stykker men det er vanskelig, vanskeligere enn med fem eller tre. Hvis jeg må velge blir det fem. Det er akkurat på randen. Kjenner i hele meg hvor spennende det kan bli. Det er så mange muligheter; En kvartett og en solo, to duetter og en solo, en duett og tre solo, en trio og en duett, en duo og tre solo, en trio og to solo, fem solo. Og alt dette uten at jeg tenkte meg mye om. Jeg kler av meg og er klar til å stryke det overflødige. Så legger jeg de nyvaskede trusene med trusene, setter tannbørstene med tannkremene. Lukker døren stille og skyver alle løse objekter inn mot veggene.

52

Skulle jeg hoppe av sykkelen og fortelle han at den por-ten må skiftes ut, at den garasjeporten kan nagle en liten jentehals fast, burde jeg fortelle at da blir det stille, da blir alt snudd på hodet og ingenting teller, det er kaos selv om huset er reint og ryddig, andre tar seg av det nå, å smøre matpakke for de andre barna er umulig, burde jeg fortelle dette, hva ville han si om jeg, en han aldri har truffet, hopper av sykkelen og forteller hvordan disse dørene klemmer små hender, lunger, hjerter eller nakker til de slutter å virke, vil han se rart på meg? bli sint? si noe om at de er forsiktige og at dette er tanker som ikke bør tenkes? kanskje vil jeg sykle hjem, føle skam og at det egentlig er mitt hode det er noe galt med, love meg selv at jeg aldri mer skal blande meg inn, være velmenende, kanskje vil disse tankene oppstå slik at jeg ikke ser steinen som ligger i veibanen, og siden hjel-men dingler på styret, vil fallet være skjebnesvangert, den spisse forhøyningen i fortauskanten vil trenge inn i min myke tinning, og selv om pappaen med jenta på armen vil være en av de første på åstedet vil ambulansen komme forgjeves, jeg dør på vei til sykehuset før noen får varslet mine nærmeste, så jeg sykler videre, og vet at jeg aldri kommer til å snakke om den garasjeporten igjen, men selvfølgelig må jeg det...! jeg må fortelle at den virkelig tar livet av småpiker, slike historier må fortelles, jenter i rosa jakker skal ikke ligge i klem, jeg må fortelle hvor tungt det er å trekke opp døren med bare nevene, stå opp om morningen, hvordan motoren låser seg fast, hvordan naboene kommer løpende, men at alle kommer for seint, det eneste de kan gjøre er å ta seg av de større søsknene som står stum noen meter fra den lille kroppen og stirrer, og på ballen, også den

53

naglet fast, men det er fortsatt noe luft i den, og den kan pumpes opp igjen, bare de har riktig pumpe og det må de ha, det må de sikkert ha

54

Han har lyst på alkohol. Tømmer glasset fra kvelden før. Boblene er borte. Nå er det kommet så langt, sier han. Slik kan det stoppe. Han i det fremste hjørnet, hun stå-ende bak til venstre. Sammen hver for seg, stole på at det er greit. Hun tar tak i døra, han kaster seg mot den. Hun slår. Han trekker henne ned og holder henne fast. Slik sitter de i rommet med de fire veggene og gulvet som bærer. Det blir stille mens de sitter. Han gynger henne som et barn. Han forsøker å reise henne opp. Hun blir mindre og mindre, til slutt et spedbarn. Han knepper opp skjorten og byr seg frem. Den lille kroppen spreller av forventning. Leppene lukker seg rundt den hårete brystvorten og det blir mørkt.

55

Vi lærte mange fine ord sist vi var sammen. Mye av det med stor overføringsverdi til det jeg bedriver. Paralipse foreksempel er en fortelling som går over en annen fortelling. Det har man automatisk om man danser to duetter og en solo, da oppstår tre parallelle historier. Hvis man i tillegg tar i betraktning at i hver duo kan det være en eller flere som kjører sitt eget løp, ja da har man plutselig mange flere parallelle historier. Det skal helst ikke skje hvis det da ikke er med overlegg. Jeg poengterer alltid at det er viktig å lytte til historiene og forløpene som oppstår i samspillet. Det er både lett og vanskelig akkurat dette, holde på sine særtrekk og like-vel gå i dialog med språket til den andre. Å komme dit kan ta tid. Øver man nok får man alt til, selv om jeg ikke egentlig tror det. Ta tekniske ting foreksempel. Men jeg har begynt med også det nå. Foreksempel har jeg kjøpt et domenenavn, det faller inn under teknisk for meg.

56

Runddans jeg burde skrive om dans. Jeg som danser burde kunne skrive om det. For når jeg danser skriver kroppen min det jeg sier, sier de. Så jeg setter meg ved papiret og ser bevegelsen stivne akkurat

når jeg skriver danser kroppen min det, sier de. Så jeg setter meg ved papiret og vet at bevegelsen vil stivne akkurat i det den kommer til syne. Likevel forteller jeg om en overkropp og en underkropp som faller mot hverandre og

vil stivne når den blir synlig. Til tross for det skriver jeg videre om en overkropp og en underkropp som faller om hverandre og som strekker seg fra hverandre. Om en kropp og et rom, om en bevegelse. Om en arm som

kutter underkropp og faller med hverandre som strek-ker hverandre. Om en kropp og et rom, om en beve-gelse. Om en arm som kutter en sirkel som jeg trer på den andre kroppen. Og om en umulig vinkel som

et mulig fall i bevegelse. Om en arm som kutter en sirkel i den andre kroppen. Og om et mulig umulig vinkelfall i et rom i en kropp i bevegelse. Jeg ser bevegelsen feste seg, ser hvordan den trekker innunder

mulig fall i kroppens bevegelser. Ser bevegelsen feste innunder skinnet, inni kjøttet, gjennom blodårene, gjen-nom nervebanene for til slutt å samles i hulrommene i beinmargen, der de sier

57

Vers, strofer, linjer, bokstaver. Spark, hopp, fall, rull, gulv.

58

En gang danset jeg med diktene til M. Noen vendinger husker og liker jeg fortsatt. «Som plukkeklare druekla-ser hang de seg i skjørtefoldene. Jeg høstet Fjøsklær med klassy kjole og Farfar i pant». Jeg trekkes ut mot sola, setter meg i stolen. Et deilig vær. Innover. Alle tin-gene som må settes på plass, løsørene som ikke har noen plass, som forflytter seg igjen og igjen. Ordene i dansen beveger meg dypere inn i hverdagen. Pelagoskopiske bygninger, Morgenmilleniet, Avsideliggende småkrop-per. Jeg stjeler, er en propell som klipper frem struktu-rene jeg trenger. Hoftekammen tar imot setninger, håret legger seg som en bokstavvifte utover det røde stolsetet. Alle ordene strødd utover som konfetti, dekker meg til. Et minneteppe. Jeg legger kneet over armlenet, presser bekkenet innover. Former setninger, strofer, vers, linjer. Faller, ruller, hopper, vrider, strekker. Sammensmelting, omkalfatring. Syntakse, symbiose.

Kim Holte

61

…Smaken av nybakt brød i desember

Jeg pusser tenna med Paracet. Det går dårlig. Her i leiligheta har vannet blitt til rom. Jack kan hente det, for jeg blir susete i hodet etter bare en tekopp. For to dager siden klatra jeg på taket for å spille piano. Politimannen var forståelsesfull, i motsetning til den horrible Doktoren, som sier jeg må komme meg i jobb. Men han går med høye hæler og lange skjerf, og vil gi meg piller, så det går ikke an å høre på ham. Jeg har hørt at han liker å skjære i folk. Det er sant. Jeg lyver bare på tirsdager. Jeg fyller heller ørene med musikk. Jeg har spisse ører, av og til. Alver hører godt, det er derfor det heter å spisse ører. Legolas er unntaket, han er kjent fordi han ser godt. Vekk fra Arda – forleden dansa jeg rundt i stua så all pynten rant av stuebordet. Og orgelet ved vinduet ble brukt til å finne virkelig frekke akkorder. Men folkens, det var i fjor jeg virkelig var spennende. Jeg fløy over til Danmark og rømte videre nedover Europa. Jeg endte opp i Transilvansk Tyskland, og nå planlegger jeg enda et fluktforsøk. Det er bare en av mødrene mine som veit det. I min familie kan ingen holde på sine egne hemmeligheter. Vi blir tidlig grå i håret. Ikke så rart... med min familie. Bestefar skal på skjønnhetsklinikk og få retta opp nesa, tante er en stal-ker, katta vår hater verden og jeg er et misfoster! Så kom an, kast meg til haiene. Jeg trenger litt trim.

62

Fortrengt

Skyggene vil inn. Lyset er ikke sterkt nok til å skremme dem på flukt. Fargene forsvinner. De kommer inn. De får plass i rommet, det er akkurat stort nok. De gjem-mer seg der lyset ikke når. Under vasken. Under senga. I hjørnene. Overalt. Det finnes skygge selv i det sterkeste lys, men i den mørkeste skygge er det helsvart.

63

(Hvert år blir ti millioner hai drept av mennesker.)

Hvis haier slutter å svømme vil de drukne. De må be-vege seg for å føre oksygenrikt vann gjennom gjellene. Derfor finnes det haier som kun sover med en hjerne-halvdel om gangen. Hvithaien er en av disse.

64

(JEG HØRER IKKE HVA DU SIER)

Umulige jenter hører aldri etter. De går ut om kvelden med forstørrelsesglass, og livene deres gjennomgår viviseksjon. Prosessen gjentar seg daglig. Av og til, når de har gode dager, kan de finne på å dekorere pep-perkakehus. Jeg har bildebevis. Andre ganger greier de håret, men kun om de har glemt det i ei uke. Når de er glade, danser de i jordbærskjørt og synger folkelige madrigaler. De danser bare når de selv vil. Selv ikke Døden har noe å si på det.

65

rococoloco

Jeg syr lommer til en kjole – tre hundre år gammel og full av historie. Når nåla går for langt stikker den gjen-nom to lag hud og lokker blodet til overflaten. På den tida var det mange som blødde. Også jeg har lett for å bli anakronistisk. Jeg setter opp håret, en halv meter langt. Ikke like ekstremt som ved det franske hoffet, der de kler seg i dronningens hår.

66

Kafémøte

Hun er ikke gal, det bare virker sånn når hun kommer gående heilt normalt og sånn. Jeg sier hei og god morn’ når hun setter seg ned ved kafébordet, sein, som vanlig. Neste gang møter jeg opp ti minutter etter avtale. «Fy faen i helvete!» «Ikke god morgen, altså?» «Ikke god natt», retter hun meg. «Veit du, jeg er drittforbanna på Sissel Kyrkjebø!» Hun er faktisk så drittforbanna at hun må gjenta det: «Drittforbanna!» «Ja vel?» «Jeg drømte i natt. Ikke nok at jeg var med i Miley Cyrus’ High School Musical og måtte danse sammen med masse føkkings drittunger kledd i alle mulige fæle farger – du vil ikke se meg danse, jeg eier ikke koordi-nasjon – så var jeg på trappa til besteforeldrene mine. Det var ganske greit, til den begynte å synke og tok strikketøyet mitt med ned! Borte! I leire og gjørme! Da jeg hadde fått gravd det fram sto plutselig Paris Hilton og venninna hennes på trappa. Jeg kom til skade for å nevne for Sissel Kyrkjebø, som også hadde dukka opp, at jeg syntes Paris Hiltons venninnes brudekjole så ut som et handkle noen hadde brodert på – og tror du ikke den kjerringa gikk rett bort og fortalte det til henne?!» «Jeg har sagt at jeg ikke liker Sissel Kyrkjebø.» «Jeg skal aldri høre på henne igjen.» Hun plukker opp kaffemenyen vi begge kan utenat. Hun ser opp etter ei stund. «God morn’ forresten.»

67

OH HAI. LOLCATS IZ AN INNERWEBZ FENOME-NON WER FUNNEH CAPSHUNS IN LOLSPEAK R ADDD TO FOTO OV A KITTEH. LOLCATS R NOT ONLEE FUNNEH, THEY R KEWT AN TEH INCARNASHUN OV TRUE EVIL. SUM MITE ARGUE DAT LOLSPEAK DOEZ NOT BE-LONG IN AN ANTHOLOGY LAIK TEH ONE UR READIN, BUT NOT ONLY R DOSE PEEPS HIGH AN MIGHTY – THEY WILL COME REGRET IT WHEN LOLCATS TAEK OVAR TEH WURLD. NAO LULZ PUNY HOOMIN.

Øystein Tranås Kristiansen

71

Bacca Tronrommet var mørkere enn det han husket. Vinduene var trukket for med kuskinn som holdt sollyset ute. Shadrach rynket pannen. Hadde gamlingen endelig mistet grepet? Abednago satt på tronen fordypet i en samtale med en høyvokst mann. Shadrach tok seg tid til å betrakte dem. Faren var en dyster figur, med en hardhet som kanskje ville få ham til å briste en dag, men som for nå holdt ham uknuselig. Alderen hadde gjort ryggen stiv og bøyd. Nå satt han der ute av stand til å lene seg tilbake, ute av stand til egentlig å hvile. Det var visst aldri noen ende på hvor hardt han kjempet, ingen slutt på hvor mye han ville. Shadrach kjente et plutselig medynk, før han skjønte at samme skjebne ventet også ham. Mannen lente seg ned og flirte av noe som var blitt sagt. Smilet som lekte ved leppene vitnet om en bety-delig selvtillit og en sardonisk egenverdi. Hva var det Abednago hadde sagt igjen? Sønn, jeg liker ikke strå-menn, taskenspillere, multikunstnere og illusjonister. Sønn, jeg liker ikke deg. Mannen ved farens side var nok både kompetent og ambisiøs. Ellers ville han neppe være der. Shadrach vurderte det som muligens var en ny rival, mens dørene lukket seg med et drønn. Summingen fra samtalen opphørte, og de to så opp. Shadrach klasket håndflaten over beltet så det smalt. Han hevet ansiktet og spilte neseborene ut i utfordring. Det ble stille mens far og sønn så hverandre for første gang på årevis. Den høye mannen reiste seg langsomt, og Shadrach hørte en av vaktene bak seg kremte og rette på spydet. Ansiktet til den gamle røpet ingen følelser, og heller ikke

72

noe engasjement. Det tilhørte det menneske som stirrer på fremtiden. Shadrach hevet haken en anelse mer mens han stirret tilbake. Det var den første styrkeprøve. Han så for seg et bronsestykke som ble dratt ut av et bål. Ser du ikke at jeg er ditt verk, far? Ditt våpen som skal overleve deg. Stillheten trakk ut i langdrag. Tilslutt tillot Shadrach et djevelsk smil å krysse ansiktet. Han løftet hendene opp på hver side av kroppen, og slo de juvelsmykkede fingrene ut. «På ditt bud!» ropte han så det runget i salen. «Har jeg kommet!» Smykkene klirret mens han strente mot dem. Rett foran tronen gjorde han holdt, og så ned på den gamle. Tronen var av bly, uten juvelpryd, men i det grå metal-let var konturene til umenneskelige kropper. Abednago møtte blikket hans. «Så du lever enda,» sa Shadrach og smilte skjevt. «Spar meg humoren din. Om jeg var interessert i å le, hadde jeg kjøpt meg en ape i et bur jeg kunne kaste frukt til. Jeg vil ikke forholde meg til min egen sønn slik jeg forholder meg til en sirkus-bavian,» sa Abednago. Shadrach kjente ansiktet stivne. Han hadde glemt hvor surmaget den gamle drittsekken kunne være. Andre men-nesker åpnet seg vanligvis ved hjelp av humor og hjerte-lighet, men disse reglene gjaldt ikke her. «Så forhold deg til meg som din sønn. Ikke bare en sønn, men en av dine som har lyktes. Mange seiere har jeg vunnet siden vi sist så hverandre,» sa han håpefullt, men alderdomsmasken av ham selv leet seg ikke. Shadrach syn-tes han merket et nedlatende smil fra den høye mannen. «Hvem er han?» Shadrach sendte fyren et misbili-gende blikk.

73

«Han er Saloman. Min personlige livvakt,» sa Abednago. «Vel, Saloman kan gå nå.» Shadrach pekte tommelen over skulderen og i retning langt-vekk-herfra. «Han blir.» «Jasså.» Shadrach gløttet bort på mannen igjen, som så utfordrende og liksom muntert tilbake. Skjegget kru-set seg nedover en kraftig brystkasse. Fra beltet vippet et skjefte av hvitt elfenben, og han bet seg merke i at hån-den aldri var langt unna. «Om det er det du ønsker.» «Du kan snakke fritt. Han sladrer ikke.» «Det gleder meg å høre. Si meg far, synes du det er klokt å dele dine, nei våre anliggender med –» Han løf-tet blikket til denne Saloman igjen, som virkelig så ut til å more seg nå. « – med denne noen. Før du aner det har du den fine kniven hans i ryggen.» Munterheten til mannen forsvant, og han ble rød. Saloman tok et steg frem og hevet hånden. Shadrach gjorde ikke engang mine til å forsvare seg. «Det er dødsstraff for å slå en prins,» sa Shadrach mens han så på faren. Salomans hånd senket seg langsomt. «Han er min tjener og min hund. Tror du ikke at jeg kan lese mennesker? På samme måte som jeg vet at du er en blaut mammagutt vet jeg at han vil forbli lojal til denne hal-len brenner. Han er ikke som deg, du som flykter avgårde ved det minste tegn på at de lille følelsene dine er krenket.» Det prikket i fingrene. Så det var sånn det skulle være nå. Shadrach skjønte at faren hadde tenkt å stå på sitt. Han hadde tross alt sikret seg mot sin egen sønn med en livvakt. «Nå gutt. Fortell meg om det jeg vil vite. Og prøv å la være å komme med noen følelsesmessige dikkedarier.» Shadrach mente å høre en latter klunke mot ham fra Saloman. Hva har far fortalt til ham?

74

«Javel.» Shadrach rettet seg opp. Han begynte med Nineveh, det bildet som kom hver natt. «I ditt navn har jeg grunnlagt en by der Tigris først blir stor. Jeg har bosatt den med alle borgere som frivillig eller ikke sluttet seg til ekspedisjonen min. Så nå har vi en by med blodsbånd til vår bystat Nippur. Om mennene velger å gifte seg med de primitives kvinner, eller om de henter seg en kone herfra får bli deres sak. Uansett tror jeg Nineveh en gang kan bli et viktig handelssentrum.» «Jeg forstår. En ny åker å pløye.» «Du må pålegge de mest tallrike familiene å sende barna sine dit, om du vil byen skal vare,» sa Shadrach. «Du får overbevise krekene selv,» sa Abednago. «Er dette alt du har fått til disse årene? Jeg kunne sendt et av dine søskenbarn for å oppnå det samme.» «Det er mer. Jeg har etablert en handelsrute mot nord og mot vest, som gjør at vi kan handle tinn fra et merkelig og sjøfarende folk. De herskes over av kvin-ner, og er mer interessert i kunstverk enn i våpen. Ruten til havnene deres har jeg allerede forsvart fra flere skarer banditter. Jeg hengte kroppene deres på påler i et strekke på en halv dagsmarsj som en advarsel til andre.» «Å ledes av kvinner er å ledes av barn. Hvorfor hen-ger du opp kropper for å handle med dem?» «De har tinn. Men jeg har enda ikke fortalt om det mest lønnsomme jeg har gjort,» sa Shadrach. Abednago vippet hodet interessert tilbake. «I årene jeg har vært borte har jeg gjort alt land nord fra her og til føttene av Taurus-fjellene skattepliktige til ditt rike. Om vårt land blir angrepet, vil hver familie stille en sønn til rådighet som soldat. Til gjengjeld er de underlagt våre lover. For nomader som forviller seg

75

inn på området er det annerledes. De får følge sine egne skikker, men må betale en betydelig tributt, om det nå er med penger eller krigere. Om de ikke bærer seg fredelig ad vil de lokalboende sørge for et gjensidig forsvar, og helt sikkert forvente intervensjon fra oss. «Og dette har du altså gjort.» Abednago smalnet øynene for å betrakte ham. «Godt, det er godt.» Shadrach løftet de juvelsmykkede fingrene foran seg. «Suksess. Meg. Ingen forskjell.» «Der ser du,» sa Abednago og lente seg mot Saloman. «Min sønn ser ikke ut som mye, men enda får han til ting bare han prøver nok.» Han så mot Shadrach igjen. «Jeg skulle bare ønske du ville ha prøvd å pryle denne sønnen til Sargon...» Han ble stille og lukket øynene. «Fortsett,» sa Abednago. «Hva har det vært av falne? Hvor mange liv har stoltheten din kostet oss?» «Av tap, vel. Som du vet stakk mennene du først sendte av. En dag hadde jeg tohundre menn under våpen, den andre dagen bare en tom leir.» «De mennene er ikke velkomne i dette landet lenger,» sa Abednago. «Mine informanter fant ut at to av dem hadde bosatt seg i utkanten for ikke lenge siden. De skrøt åpenlyst av hvem de var. En uke, så skrøt de ikke lenger.» «Jeg skaffet meg nye menn.» «Hør, dette er det beste,» henvendte Abednago seg til tilhøreren. «Istedet for å komme hjem fortsatte han. DET er styrke. DET er mot. Selv den mest parfymerte og fløyelsmyke tufs kan vinne et slag fra tid til annen, bare mennene han har er gode nok. Men å fortsette ale-ne...det viser at ihvertfall noe av mitt blod flyter rundt i morsmelken.» Uten at han ville det kjente Shadrach varmen stige i

76

kinnene. Fra å gråte alene i ødemarken til å ha seier. Far behøver ikke vite hvordan det skjedde. «Nå har jeg femhundre mann under våpen. Fra alle stammer og fra alle land under stjernene. De lyder bare et bud, og det er mitt. Jeg har lovet dem sin andel og bor-gerskap. Noen tap har det vært. I tillegg til de falne fra fremmede stammer, har tjuesju byfolk måttet bøte med livet. Det har også blitt spilt edlere blod. Perevs falt for et spyd mens han spente buen. Tolok fant vi aldri, men det var blod i buskene og spor etter kamp.» «Familiene deres vil sørge. Men det er ikke vår sorg,» sa Abednago. «Og nå som jeg er gjenkommen er det dette jeg bringer tilbake. Tretti esler fullastet med varer. Det er kurver med tinn. Krukker med honning og den fineste myrra. Og det er krigsbytte og smykker fra merkelige land. Når ruten til sjøfolket åpner vil det forhåpentligvis bli en kontinuerlig strøm, slik at vi ikke lenger trenger å være så avhengige av Ur og den fordømte handelen til Kaysit.» «Hører du hvor bra han snakker? Jeg har en verdi-full sønn, siden han interesserer seg for politikk.» «Men jeg eier ikke alle varene vi får inn nå. Stam-mene i nord, Harsi og Lullbi har sitt eget levevis og syn på rettferdighet. Alle varer skal fordeles mellom de som tilegnet seg dem, men ulike menn har ulik verdi. En som leder et tokt har en verdi på ti menn, og en som leder en ekspedisjon har en verdi på hundre menn. Så bare en femtedel av varene tilhører oss. Det er ikke store rikdommen, men det er da noe.» «Nå som du er her kunne du bare beslaglegge alt sammen. Alt blir ditt bare du tar det. Det er den store loven som overskygger alle andre.»

77

«Nei. Jeg ga mitt ord,» sa Shadrach. «Ressurssterk, energisk, likevel litt for blaut. Men jeg kunne vel ikke ha håpet på mer. Ikke når jeg ser hvordan din søster vokste til.» «Det er ikke hennes feil,» hvisket Shadrach. «Hun var bare litt treg, men jeg hjalp henne.» «Nåvel. Gratulerer sønn. Det tok deg tid å bli en mann, men nå har du opplevd å vært leder og råde over skjebnen til menn, krøtter og kvinner, hva nå enn for-skjellen på dem er. Antakeligvis burde jeg tildele deg en kontigent av hæren. Vil du skåle med meg?» «Det høres bra ut. Som du vet, er jeg ikke uten am-bisjoner, far. Vi skal skåle sammen.» Abednago knipset med fingrene, og Saloman be-gynte å romstere med noe bak tronen. To trekrus ble fylt med vin. Det var merkelig å se en livvakt bli brukt som oppvarter. Shadrach lurte på hvor mange oppga-ver Saloman egentlig hadde. En gammel mann kunne ha mye han trenge hjelp til. De løftet de fylte krusene mot hverandre, og Abed-nago reiste seg. Shadrach kunne ikke unngå å legge merke til hvor tungt han måtte løfte seg fra armlenet. Familiens overhode innledet skålen: «For Nippur, folkenes hjem. Og for vårt hus Bacca, under merket til den røde dragen. Måtte visdom vokse ut av våre panner som dens horn.» «For Nippur, vårt og folkenes hjem! Og for vår familie. Måtte vi få eie visdom og rettferdighet.» Shadrach var rørt nå. De løftet krusene til leppene og drakk. En dypt med all sin manndomskraft, en forsiktig med alderdommens demper på alle gode ting. Vinen var laget for siviliserte mennesker. Så Abednago unnet seg

78

såpass, til tross for all sin hardhet og sparsommelighet. «For vår familie, sier du.» Abednago satte seg. «Likevel har du aldri hjulpet meg.» Det tok litt tid før meningen sank inn. Det var som å få et slag over ansiktet når du smiler. «Hvordan kan du – SI DET!» brølte Shadrach, og slengte kruset fra seg, vin og det hele. Kruset traff en søyle og rullet videre bortover golvet. Det ble liggende å spinne rundt seg selv i en rød liten dam. Shadrach gikk helt inntil faren og stirret ned på ham. Salomans hånd lukket seg om knivskjeftet. «Det der var et vakkert krus, og du søler på golvet. Få et grep om deg selv!» glefset Abednago. «Faen ta deg og faen ta kruset ditt. Jeg er din sønn. Jeg er mer verdifull.» «Verdi måles kun etter funksjon. Et sverd er godt når det gjør det et sverd skal gjøre. En sønn er god når han gjør det en kan vente av en sønn.» «I mange år av livet mitt har jeg kjempet for deg. Jeg ER en god sønn. Tempelet er fullt av skriftsylindre om mine dåder.» «Dem har jeg ikke sett,» sa Saloman. «Vel, det skal du!» sa Shadrach. «Jeg skal ha dem opp-ført i gull, ikke leire.» Saloman rynket nesen som en slags konsesjon. «Jeg skal gi deg det. Du har gjort ting som er verdt å skrives ned,» sa Saloman. Shadrach mønstret hele fyren opp og ned. Saloman så endelig ut til å ha fått en slags respekt. «Du har ikke hjulpet meg, fordi du ikke har hjulpet deg selv,» brøt Abednago dem av. «Lytt, gutt. Lytt til din kilde, og bli vis. Selv det vann som vokser til å bli et stort hav, husker sitt opphav i fjellene.»

79

«Står du i fare for å bli poet, far?» sa Shadrach. «Spar meg fornærmelsene dine. Om jeg ønsket å bli for-nærmet, hadde jeg kjøpt meg en kvinne som kunne håne meg for mangelen på elskovskraft nå på mine eldre dager.» Abednago trakk pusten dypt, og lukket øynene. «Nåvel. Det er dette som er realitetene. Gjør intet mistak, sønn. Vi agadiere er et nesten utdødd folkeslag, om du da ikke reg-ner med de enkle bøndene i landskapet rundt ruinene av Agade. Det er ikke mange igjen av oss, bortsett fra de store husene Bacca, Akkad, og Kaysit. Og Akkad står det dårlig til med, til glede for mange. Ja, det hender jeg våkner om natten til lyden av min egen latter når jeg tenker på det. «Det er ikke sant. I sør--» protesterte Shadrach. «Tror du fortsatt på eventyr? I sør er det ikke anner-ledes enn her oppe. De gamle familiene har mistet sin livskraft. Enten får de ikke barn, eller så har de blandet seg ut med sumerere. Eller verre, med semitter som har fått det for seg at de skal bo i hus, og som kommer flyttende inn i nabolaget. Krøtter avler, ugress vokser, horer sprer bena, og verden forgår litt om litt.» «Det kan så være. Men vi kan da importere livmorer og store mager fra Agade om vi trenger det,» sa Shadrach. «Har du vært der? Det har jeg. For mange år siden, da disse bena ville bære. De sier vi stammer fra dem, men jeg kjente ikke et eneste ansikt som mitt eget. Ingenting av det som en gang var gjenstår. Den kraft våre forfedre hadde har slukket hos dem. Vår rase er splittet i to. Den ble splittet den gangen de beste av agadierne bestemte seg for å la de lave være igjen, og satte ut for å erobre verden.» «Du har da nok barn far. Du sørget for det,» sa Shadrach giftig. «Gjorde jeg? Jeg sikret min framtid, det var alt.»

80

«Så det er det du kaller det nå. Si meg far, når tror du den første dolken viser seg fra fortidens mørke for meg. Når?» «Jeg innrømmer at jeg ville ha gått til dine brødre om du ikke viste deg verdig. Om det er det du vil høre, så får du gjerne høre det. Ingen mann ville ha gjort det annerledes. Men de er nå engang av lavere opphav enn deg, så dermed er det du som prioriteres. Jeg har gitt penger til de som fostret dem, det er alt, som en slags reserveløsning i tilfelle du skulle – «Abednago smilte.» – bli poet. Det at du ikke vet hvem de er, er kun for å beskytte dem fra deg.» «Beskytte dem – beskytte dem – HVA MED MEG?» fortvilte Shadrach. «Du er prins. Hvem tror du har makt? Hvem kan løfte hånden og med en utstrakt finger sende en snikmorder om natten?» «For min mors kjærlighet ville jeg sende mer enn det,» sa Shadrach. «Si det du må si, far.» «Jeg vil gjerne se min rase bringes videre før jeg dør. Ren, fra mine lender, som de gamle husene. Bare en dår-lig sønn ville ikke oppfylle mitt ønske.» «Jeg skal gifte meg snart. Men jeg har ikke tid til noen kvinne nå. Først skal jeg lede hæren i en ny ekspedisjon nordover. Jeg vil ha et permanent nærvær i Nineveh. Og handelsruten må forsvares mot fiender. Gi meg så mange soldater som byen kan unnvære.» «Du er ikke så ung som du tror. Og du står ikke så høyt i min gunst som det du tenker du gjør. Du får velge. Enten gifter du deg, eller så er du ikke min sønn. Om du drar nordover igjen, velger jeg en annen.» «Så det er slik du vil styre meg nå. Vil du jeg skal hoppe for deg også? Eller krype på golvet som en hund? Er det noen spesielle du har i tankene for meg, kjære far?»

81

«Jeg ber deg ganske enkelt ta en kone. Du kan være glad jeg har sett meg ut en agadisk kvinne til deg, fra en av byens eldste familier. Dere er dessuten tremenninger, så et ekteskap er både rett og rimelig for å opprettholde familiebåndene. Hun er rik, men ikke for rik, og har både dannelse og skolering som astrolog ved Ishtar-tempelet. Viktigst av alt har hun en bevist fruktbarhet. Hun har et barn fra før. Den første ektemannen hennes døde av sykdom for et år siden. Hun bør være mer enn rede til å ta en ny mann nå.» «Kanskje han døde av forgiftning,» sa Shadrach. Abednago så skarpt på ham. «Du skal gifte deg med henne så snart det kan arrangeres. Jeg er gammel, og du har fått meg til å vente for lenge. Det er bare et problem.» «Hvis jeg virkelig må så skal jeg ta henne. Hva er problemet?» «Hun må gå med på å gifte seg med deg.» Shadrach ble taus. «Kan du ikke bare beordre det også? Eller skremme henne til det? Du er jo flink til å true slektninger.» Saloman flirte. «Kvinner er maktsyke vesener. For makt ville en kvinne gifte seg med en sekk fylt av korn, bare de kalte den for prins.» «Det er bra jeg slipper å gifte meg med en fremmed, men får en slektning jeg aldri har sett,» sa Shadrach. «Likevel sy-nes jeg mer synd på henne. Jeg gifter meg med en livmor.» «Vel, da har jeg ditt ord. Jeg skal forhøre meg med denne kvinnen.» Abednago hevet hånden og gjorde et tegn i luften. »Æh, hva heter hun?» «Leah, av familien Brahe.» «Leah.» Shadrach smakte på navnet. Han snudde seg

82

rundt og så på søylene som hvilte i et tungt mørke. Mon-steraktige utsmykninger snodde seg og kom til liv på de avrundede flatene, slik monstre alltid omgir det som er et menneskeliv. «Hvorfor ikke få litt lys her inne. Her er det altfor mørkt!» sa han, og forsøkte å riste av seg de dystre tankene. «Min hall skal hvile i mørke til han er død.» Shadrach snudde seg igjen. «Hvem? Det er vel ikke meg du mener, kjære far?» Abednago smilte megetsigende. «Du frister meg av og til. Men nå som jeg slipper å frastøte deg fra familien, kan jeg vel dele mine planer med deg. Jeg stoler på at du ikke løper med munnen din som et gateludder, og forpurrer de planene jeg har lagt gjennom årene. For den gleden skal du ikke ta fra meg.» Abednago lukket øynene og hvisket. «Ditt lille krapyl. Ikke den gleden også.» Shadrach ble stående lenge, og lyttet til de kalde or-dene. Slik fikk han et innblikk i prosjektet klekket ut av den gamle dragens hjerne. «Du vet at denne mannen fra Neruk kommer til å forråde oss?» sa Shadrach endelig. «Ja. Og det er akkurat det som er poenget. Det er akkurat det jeg vil!» Det knaket da Abednago endelig lente seg tilbake til sitt sete av bly. Der godtet han seg vel og lenge. Selv om Shadrach ikke hadde noen kjærlighet til overs for Agades hardeste sønn, fikk planen ham til å frykte. Den åpenbarte seg gradvis, som fasettene til en mørk juvel som langsomt dreies i dragens klo. Og det han fryktet vant det gradvis, tone for tone av hans angst, dråpe for dråpe av hans blod. Hans respekt. Hans dyrkelse. Og hans fullkomne underdanighet.

83

«Far. Jeg vet det nå, at du er en større mann enn meg.» Shadrach bøyde hodet. «Jeg har kommet tilbake hit for å være ditt verktøy igjen. Jeg har kommet for å være din sønn.» «Det har du. Og det var på tide!» sa Abednago skarpt. «Om vi virkelig forbereder oss, så skal den snart få tumle videre, hele den lave menneskehet,» fortsatte han. «Men da under den røde dragens klo. Min klo.» Abednago strakte hånden sin ut, og den så kloaktig nok ut for Shadrach. «Ja,» hvisket Shadrach. Og slik forøker jeg, den unge dragen seg i sin visdom. Da han gikk ut derifra var han sliten. Han skulle finne seg en seng. Sove bort alle årene på flukt. Han gikk som i søvne gjennom innvollene til det røde palasset, og var bare vagt klar over veien av skjulte dører og korridorer som førte til soveværelset. Føttene hans ledet ham, uten at han behøvde å tenke. Da han så opp, stod Rebeka der foran for-henget. Hun var vakkert kledd, med semittiske frynser og et smykke ved brystet. Fra tiaraen dinglet bronseringer. Shadrach nølte, men slapp forhenget han var kommet fra. Det suste nesten umerkelig på plass. De svarte øynene sprang opp for å feste seg på ham. «Søster,» sa Shadrach. Rebeka sa ikke noe, men åpnet armene. I ansiktet hennes var overbærenhet og kanskje også tilgivelse. Han lot seg synke ned i omfavnelsen hennes. «Min eneste søster.» «Jeg er glad for å ha min klossete storebror tilbake.» Shadrach kjente at fingrene rørte ved ham som før. «Du har blitt mor. Du kan ikke ta deg av meg nå.» Han grep armene hennes og skjøv henne fra seg.

84

«Joda,» sa hun. «Nå skal du komme og hvile hos meg.» Rebeka kysset ham lett på munnen. «Og la meg nå få vite hva som har brakt deg tilbake til vår velsig-nede by.»

Ingebjørg Liland

87

Romanutdrag Den blinkende lystavla var malplassert på rådhuset fra 50-tallet, men de røde bokstavene flimret optimistisk over hodet hennes da hun gikk opp den glatte skifer-trappa. KL 09.42, FREDAG 15. DESEMBER, – 5° C, VELKOMMEN TIL TENNING AV JULEGRANA 1. DESEMBER KL 17. En feit os av vafler slo imot henne da hun åpnet døra. Hun hadde ikke spist frokost og innså at tiltak 2 i Synnøves Slankeplan – «Bare sa-lat til lunsj» – ikke ville la seg gjennomføre. I alle fall ikke i dag. Men det var lenge til sommerferien, hun kunne ennå rekke å bli slank; spasere inn på Samvir-kelaget i trange jeans og hvit innsvinget skjorte – nedi buksa – for å plukke med seg litt snop fra grønnsaks-disken, kanskje en pakke knekkebrød til lørdagskosen. Hun snek seg forbi resepsjonen og inn på «Avdeling for Næring, Kultur og Utvikling». I mørket snublet hun i eskene med det happy-clappy julenummeret av Vakre Vasfjord. Hun var alene på avdelinga, den eneste som ikke hadde 3425 minutter overtid å avspasere før årsskiftet, som ikke skulle på helgebesøk verken til svi-gerforeldre i Båtsfjord eller vennepar i Alta. Hun lot det være mørkt, slo bare på PC’en. Etter 3 dager med «influensa» hadde hun 104 uleste e-poster. Hun kunne bruke hele dagen på å lese og slette mail, slippe å begynne på noe som var i nærheten av å ligne på arbeid. Som å skrive ut intervjuet med ungdomsko-leelevene på yrkesmessa for å få den til å virke vellyk-ket og en god sak for Vakre Vasfjord. Skifte ut «æ vet ikke» – svarene med noe om de interessante yrkene i

88

kommunal sektor. Men var hun ikke egentlig for trøtt til å lese mail? Hun så mistrøstig på de gule lappene. Den barnslige skriften til June på sentralbordet fortalte at halve bygda hadde ringt. Det hadde vært iskaldt i bassenget på ons-dag, nå var badebetjenten syk, i idrettshallen var det møkkete i damegarderoben og knute på volleyballnettet, turngruppa var i klinsj med forballgruppa, og var hun klar over at enkelte snek seg til å bruke styrkerommet uten å betale? Den siste var fra den nye økonomisjefen. Han tok jobben urovekkende seriøst. Han ville ha en skriftlig redegjørelse før neste formannskapsmøte. Her-regud, nå måtte hun ha mat! På kafferommet hadde Ann-Helen allerede stekt en stabel med vafler. Synnøve smurte tjukt med smør på vaflene og toppet fatet med rømme og syltetøy. Hun var skikkelig sulten og spiste tre plater før anorektiske Ann-Helen rakk å spise det første hjertet. Uten smør. Hun hadde flere venninner med fettfobi som skrapte bort overflødig smør fra påsmurte rundstykker fra bakeriet. Når de var ute og spiste sammen, ble hun ferdig med maten lenge før de andre – og hun spiste alt på tallerke-nen. Mens de andre pirket i maten og «ikke likte» ting, måtte hun ta seg sammen for ikke å snoke i matrestene. Hun ble sittende på kafferommet resten av formid-dagen med Ann-Helen som var takknemlig for å snakke til noen med «hodet på rett plass» – en ganske drøy på-stand, rødvinshodet tatt i betraktning – og som snakket uavbrutt fram til lunsjtid og trekningen av vinlotteriet. Ann-Helen tok lotteriet like alvorlig som en lovpålagt kommunal oppgave og i dag skulle den nye konsulenten på teknisk etat få æren av å trekke. Merkelig nok vegret

89

han seg. Synnøve myste mot ham. Det hadde skjedd noe med øynene hennes det siste året, hun så litt uklart på avstand. Men hun visste hvem han var, Jan – Harald var en nylig hjemvendt Vasfjording. Det var meningen at hun skulle lage en gladsak om «tilbakeflytting» for Vakre Vasfjord; Fikk nok av storbyens mas og jag – valgte vakre Vasfjord, men hun var blitt ganske skuffet over ham og hadde utsatt intervjuet på ubestemt tid. Vel var han høy og mørk, men ikke særlig pen og dessuten gift. Dobbelt skuffelse. Nå skuffet han igjen med å gjøre seg kostbar, men til slutt trakk han en lapp og stirret på den i en evighet. Herregud, tenkte hun og reiste seg. Hun satte kaffekoppen på oppvaskbenken og var på vei ut døra da han endelig annonserte ukas vinner. – Synnøve! Han snudde seg mot henne og smilte. – Du er glad i vin vil jeg tro? What the fuck? Glad i vin? Kunne han se at hun drakk for mye vin? Hun visste med ett at Jan-Harald hadde sett at hun hadde blå vinflekker på leppene. Hun snappet til seg flasken med JP Chenet, gikk tilbake til kontoret sitt og lukket døra hardt igjen. Fra plassen sin ved skrivebordet hadde hun pano-ramautsikt over havna. Nå midt på dagen var det ennå et slags halvlys, og den nye flytebrygga var i tillegg flombelyst. Et lett snødrev glitret under lyskasterne. Landmannen på MK Vasfjordjenta hadde fått alle stam-pene engt. Nå ble de heist om bord, og mannskapet var klare til å gå på sjøen. Det var visstnok et eventyrlig linefiske, enda en sak hun burde ha skrevet om i Vakre Vasfjord, men som hun ikke brydde seg om. I alle fall

90

ikke nå når noen hadde sett på leppene hennes. Hadde sett på henne – sett henne. Hun måtte ta seg sammen, ikke innbille seg ting, hun skulle begynne på innbunken. Tynn i håret var han også.

Hun var litt skuffa over den nye jobben, at «ansvar for aktiviteter i kulturbygg» ikke var mer HT på turné, kon-serter og nachspiel med musikere, bare blokkerte røm-ningsveier og feil på tredemølla. Hun hadde gledet seg til å slippe rutinearbeidet på kommunekassa, revisjonen med sine differanser på kr 13.50, faktureringssystemet som ikke taklet skilsmisser og June som kom inn på kontoret, lukket døra og gråt og ba om forskudd – bare denne ene gangen. Hun hadde sagt det rett ut på intervjuet, at hun gle-det seg til å møte folk som noe annet enn skyldnere, til å slutte å irritere seg over dårlige betalere som kjøpte sommerblomster på torget og tok en utepils i finværet. De hadde nikket og smilt alle sammen og skjønt at hun var klar for en kreativ jobb. Hun hadde sagt at hun gle-det seg til å ta fatt, til å bidra til omstilling i næringslivet, positive tanker og aktiviteter, til og med «bolyst» hadde hun sagt – skape bolyst, og personalrådgiveren hadde krysset av i skjemaet sitt. Check! Initiativrik, Check! Stå-på-humør, Check! Nå følte hun seg som en skyldner, en serviceskyldner, alltid på etterskudd med den miste lille fillesak. Som den saken hun hadde øverst i innbunken – el-ler nederst, hun flyttet på den etter dagsformen – en søknad om tilskudd til utbedring av forretningsbygget til Vasfjord Elektro, et rent vedlikeholdsprosjekt som

91

ikke kunne støttes av kommunale utviklingsmidler. Dette visste Elektro-Kalle også. Svært godt. Men hun var svak for høye, mørke menn. Så svak at hun faktisk hadde lig-get med Elektro-Kalle. Riktignok i fylla, for over et år siden. Tro om hun var inhabil? Nei, for det første var hun en proff saksbehandler, for det andre kunne hun ikke spørre sjefen sin, Tove var venninne med kona hans, og dessuten hadde han ikke sendt en eneste SMS etterpå. Da hun traff ham på kiosken dagen etter, hilste han bare helt formelt – nå ja, hva annet kunne han gjøre når han var i følge med kona si; Sure Sissel? Men nå sto Elektro-Kalle på kontoret hennes med sjarmen på full styrke. 20 000 watt. Hva ønsket hun seg til jul? Hva pleide de å spise julaften? Han var så glad for at akkurat hun hadde begynt på Utviklingsavdelinga, nå kom det til å bli andre boller, hehe, joda, han skjønte at hun måtte følge reglene. – Men ærlig talt Synnøve, er ikke regler til for å bry-tes?, sa han og så lenge på henne. Han husket nok veldig godt det som hadde skjedd på sofaen på kafferommet til Vasfjord Elektro. Hun fikk hjerteflimmer, han hadde satt seg rett overfor henne og lente seg over pulten og gestikulerte og forklarte. Hun så på hendene hans. Han ble alltid så ivrig når han snak-ket om nye planer og prosjekter. Hun likte prosjekter, hun likte menn med prosjekter, som ikke bare lå på sofaen med en øl, eller var ute i garasjen og skrudde på scooteren. – Så du skal begynne med turisme også? Vasfjord Elektro og Guideservice? – Hehe, jeg må jo avklare det med fruen. Hun synes jeg jobber for mye som det er.

92

Stakkars Elektro-Kalle. Så ivrig og engasjert – og bare Sure Sissel på hjemmebane! Synnøve derimot ville vært den perfekte støttespiller. Hun kunne ha hjulpet ham med papirarbeidet (den søknaden var skikkelig klønete satt opp), hun kunne gjort momsen og forskuddstrek-ket…, at han var så ego den gangen på den shabby sofaen var nok bare fordi han var full… – Hva blir det til Synnøve? Får jeg julegave? Intenst blått blikk over bordet. – Du vet at jeg ikke kan gjøre det. Han reiste seg brått og tok på seg den grønne fleecejakka. – Jeg kan diskutere det med resten av avdelinga… Han ble stående i døråpningen, strakk hendene over hodet og tok tak i den øvre dørkarmen. Høy og mager. – Skal du ut i helga? Nå skal jeg det, tenkte hun og husket den tynne varme huden hans mot de kalde hendene sine på kafferommet til Vasfjord Elektro. Hud uten underhudsfett. – Jeg har ikke barnevakt. – Jaja, du skal få julegaven din likevel Synnøve, sa han og gikk bortover korridoren med lette, nesten lyd-løse skritt. Julegave? Et krus med logoen til Vasfjord Elektro? Sikkert ikke mer enn det. Kanskje en T-skjorte? Hun håpet at den ikke var grønn, hun håpet på svart, det var kult – og slankende.

14.35 kom Jonas på sin daglige runde på vei hjem fra skolen. – Hva skal vi ha til middag? Hun hadde hatt et anfall av husmoreffektivitet, tatt

93

opp en pakke med torskefilet fra fryseren før hun gikk på jobb, sunn og skikkelig mat til en 13-åring og slan-kende for mor. Men nå følte hun at torskefilet ikke ville dekke behovet for MIDDAGSMAT på en fredag. – Jeg vet ikke ennå, skal handle etter jobb. – Kan vi ha taco? Hun hatet taco, hadde avskydd smaken av den idio-tiske matretten man ikke kunne spise uten å vri hodet i vinkel helt siden den var det hippeste man kunne servere nye vennepar på middagsbesøk. Selv etter så mange år kunne hun ikke spise taco uten å kjenne de rasende hendene som klemte rundt halsen hennes, tomlene som presset mot strupehodet. – Vi får se, kanskje vi bare tar wienerpølser? – Taco, please!!! – Skulle ikke du til faren din i helga? Han svarte ikke, tok bare av seg sekken, slang den på gulvet og gikk ut.

Da Steinar ringte ti på tre, var hun på vei ut – det var tross alt fredag. – Jeg vet ikke helt, sa hun – ser ut som jeg må jobbe hele helgen, har den bunken med saker som skal til formannskapet… – Du jobber for mye Synnøve, du trenger å komme deg litt bort, vi drar på hytta i helga, slapper helt av. Dra på hytta for å slappe av. Det var tidenes vits. Hyt-tetur vinterstid var ikke «å komme seg litt bort», det var klamt sengetøy, os fra våt ved og iskald utedo. Det var selve inkarnasjonen av turer i skog og mark. Hun kunne ikke fatte hva som var poenget med hytta til Steinar, den lå ved et myraktig vann nede i en dump, omgitt av skog

94

på alle kanter. Første gangen hun var der brukte de hele helgen på å sage og stable ved. Hadde det enda vært en familiehytte fra barndommen, et sted med gamle Sølv-pilen -blader i den øverste kommodeskuffen, men han hadde kjøpt den for mindre enn to år siden. Den og den jævla bikkja som «bare ville leke». Nåja, hvis hun la godviljen til skjønte hun at det hadde fungert som te-rapi etter skilsmissen, etter å ha sovet på gjestrommet i nesten to år, å delje løs på firtomsspiker i en rasende fart, bygge ny trapp og to nye verandaer (som man dessverre ikke kunne sitte på uten å bli oppspist av mygg), men derifra til å ønske å være der… – Vet du, jeg er ikke helt i form ennå, jeg hoster så jævlig Hun presset fram et par host. – Vet du hvilken dag det er i dag? Dag? Hadde han bursdag? Nei, det var i mars, faen… – Jeg tror du må si det. – Vi har jubileum. Herregud, hadde det gått et helt år? – Er du der? – Ja, ja selvfølgelig, jeg…er bare så stressa, jeg visste det egentlig, men du – kan vi ta det igjen i romjula? Det tok en stund før han svarte. – Første juledag da, eller? – Absolutt, sa hun. Blank løgn. Hun hadde satt av romjula til Jane Eyre, en nyinnspilling fra BBC i fire episoder og en samle-boks med Jane Austen-filmer. Hun var verdens verste kjæreste ever, men å se på film sammen med Steinar var helt umulig, han klarte ikke å holde kjeft, drev og for-klarte og kom med så teite kommentarer at hele filmen

95

ble ødelagt. Hvem faen brydde seg om sannsynlig når Colin Firth stupte i innsjøen og gikk over plenen med gyngende skritt og skjorta klistra til kroppen? Kanskje hun skulle gjøre det slutt? Men hva skulle hun si? Hun hadde ingen grunn. Det er ikke deg, det er meg. (Til nød er det bikkja di.) Hvorfor kunne han ikke ta et hint? Hun hadde ikke snakket med ham siden søndag. På de muntre meldingene han sendte svarte hun bare Ok J Takk J Snakkes J. Han var så treig! Det var vel for drøyt å gjøre det slutt per SMS? Sorry L. Hun måtte i det minste ringe. Hei, takk for sist. Jeg tror vi må ta en pause. Ha det. God Jul. Problemet var at hun ikke hadde erfaring med å slå opp. Den mandagen – som nå virket som i en annen tidsregning – tok hun bare Jonas på armen, gikk rett ut av huset, hentet Martin på SFO (hun måtte huske å ringe Martin om juleferien) og kjørte direkte til flyplas-sen. Det var fire timer til neste fly, men det gjorde henne ingenting å vente, hun var til og med tålmodig med ungene, sang og fjollet og leste den elendige «Pluto som detektiv» med stort engasjement. Det eneste hun hadde angret på var at de ikke ble boende i Oslo.

Hun hentet polpakken sin på kiosken, gikk innom Samvirkelaget og kjøpte wienerpølser, Jonas kom til å bli sur, og hun kom til å spise fire pølser med potetsalat og lompe, stekt løk, ketchup og sennep. 1200 kalo-rier – minst! Så kom hun til å si til Jonas at han var en utakknemlig unge og at han kunne spise så mye taco han ville når han flyttet hjemmefra. Deretter kom hun til å ta med seg Dagbladet inn på soverommet, sette klokka på 19.30 og ha en forvirrende

96

drøm om at hun løp etter Elektro-Kalle opp trappa fra kjelleren på rådhuset, viftende med en bunke tusenlap-per i hendene, mens June og Ann-Helen sto leende i resepsjonen i svarte T-skjorter – med Vasfjord Elektro klistret til puppene.

Hun begynte TV-kvelden med å sikle på Jon Alm-aas – og litt på Knut Nærum. Hun syntes Jon var kjek-kest, men hun trodde Knut var den hyggeligste, hun kunne fått det fint sammen med Knut, han smilte så lunt. Med Jon ville det bare blitt stress, han var for pen, drev for mye med birkebeineren og løpetrening, hun ville ikke ha slappet av et sekund, ville bare ha følt seg feit, men Knut likte sikkert litt kvinnelige former. Hun tappet seg et glass rødvin til, skål Knut! Fredrik Skavlan var bare tragisk. – Men hvordan er det, driver dere voksne damer på 60 + virkelig og sjekker? Stakkars Maria. Hva så hun i ham? Hun zappet seg gjennom 25 kanaler og kom tilbake til NRK og blodtåka, syke seriemordere som drepte unge jenter på bestialske måter; åtte prostituerte på rappen, obduksjoner og dis-sekring av lik, helst mange år gamle, mumifiserte eller gått i forråtnelse, plastsekker, knokler, lenker, kappe klipp og høye skrik. Kjellere, murstein, blod – MASSE blod, lyst hår og naken hud. Hva lærte vi om gjernings-mannen her? Hvorfor skar han bokstaven M inn i pan-nen til offeret? Hvorfor fjernet han alle fingrene? Svidde av henne kjønnshåret med lighter? Hengte henne opp på en slaktekrok? Kunne det være noe i barndommen? Man tilkalte en profiler, en magiker som kunne fortelle at gjerningsmannen høyst sannsynlig var en enslig hvit

97

mann, pliktoppfyllende til det selvutslettende, en som alltid hadde skikket seg bra i det statlige postverket, men som tross alt var en enstøing – en som fortsatt bodde hjemme hos mor. Mor? Akkurat ja. Alt var mor sin skyld. Det var for jævlig. Skulle hun ha laget taco likevel? Og var han ikke litt sær og asosial? Når hadde Jonas sist hatt en venn på besøk? Hun måtte ha mer vin – hun måtte ha mat, flatbrød og ost – ost og vin hørte sammen. Brie! Hun skar tjukke skiver med brie og lengtet etter å bli psykoanalysert av profiler/kjekkas Tony Hill. Så blå øyne! Så blå skjorte! Så sterk og mager! Så kule 70-talls kinnskjegg! Han ville ha forstått alt! Hun elsket Tony Hill! Og Jon Almaas! Og Knut Nærum! Og Elektro- Kalle! Nei – ikke Elektro-Kalle, han var en sleip gift faen som bare ville ha seg noe på si. Hun så det så klart nå. SÅ KLART! Faen ta Elektro-Kalle og alle andre jævla elektrikere! Og rørleggere! Og snekkere! Og alle andre FUCKINGS HÅNDVERKERE! Hun følte seg ovenpå, tappet seg et nytt glass vin og skålte med seg selv. Hun var sterk! Ingen skulle få kødde med henne! Skål!

SMS kl 03.14 – Våken? Hun kjente ikke nummeret og sendte en melding til 1881. Det var ham! – Now I am J Hun angret øyeblikkelig. Det kom ikke noe svar. Jævla drittsekk. Hun fikk ikke sove igjen, måtte stå opp, tisse og drikke cola zero, tisse en gang til. Men hun var så urolig, det var noe hun burde huske? Jonas! Hun listet seg ned trappa til kjellerstua. Han sov med

98

TV’n på. Når kom han hjem? Hvor hadde han vært? Han hadde sparket av seg skoene, men sov med klærne på. Sorte klær. Ville hun merke det hvis han begynte å røyke hasj? Hun måtte seriøst ta seg sammen, innføre innetid og leggetid og et par plikter, lekselesing rett etter skoletid, sånne ting. Så han ikke ble seriemorder. Hun slo av TV’n og listet seg ut av rommet. Tilbake i stua sjekket hun mobilen en gang til. Nada.

Kaffemaskinen på hotellet var i ustand – heldigvis, så gikk det fort å få en kopp svart traktekaffe. Hun betalte for påfyll med det samme og så etter noen å sitte sammen med. Ann-Helen? June? Oups! Der holdt hun på å kol-lidere med Sure Sissel med datteren sin på slep, Sure Silje. Sure Sissel smilte syrlig. Visste hun noe? Av og til tenkte hun at Sure Sissel visste ALT om nachspielet på Vasfjord Elektro, at de hadde hatt en krise, men at hun hadde bestemt seg for å tilgi. En angrende ektemann kunne tynes ganske hardt. Ny kjøkkeninnredning, ingen flere fisketurer med gutta boys. Eller kanskje de hadde et fritt forhold? Hisset hverandre opp med pikante detal-jer? Kanskje Sure Sissel visste at puppene hennes var helt fake? Nei, hun var ikke Sure Sissel for ingenting. Men hvor var alle sammen? Hun sendte en SMS til Heidi. – Hjelp! Er på kafé med Sure Sissel, kom og redd meg! Heidi visste alt om Elektro-Kalle. Ikke at hun var be-stevenninne eller noe, men hun var gift med Trond som jobbet på Vasfjord Elektro når han ikke kjørte brøytebil og hadde derfor verdifull inside information. Heidi hadde forbudt Synnøve å ha noe som helst med Elektro-Kalle å gjøre, selv om hun måtte innrømme at han var den kjek-keste mannen i Vasfjord.

99

– Haha, kommer snart, må bare kjøpe juletre først J Faen – juletre! Det hadde hun glemt. «A long time ago in Bethlehem» strømmet ut fra mu-sikkanlegget på samfunnshuset og gav henne en ufrivillig julestemning, hun gledet seg overhodet ikke til jul. Men Vasfjord Turn gledet seg, de var helt rå på bolyst, det var minst 13 boder og kafeen kunne tilby både pizzasnurrer og thaigryte. Hun fant Heidi innerst i salen, i fred med å kjøpe engler med merkelige ansikter, tegnet med tusj på store treperler, som triste klovnefjes. Det var det som var vanskelig med ansikter, å få smilene til å se ekte ut. Hun viste Heidi SMS-en fra Elektro-Kalle. – Ikke si at du er på kjøret igjen! Heidi så oppriktig lei seg ut. – Jeg holdt på å søle kaffe på Sure Sissel! – Dere har unger i samme klasse! Tenk hvordan det vil bli hvis dere blir oppdaget! Hun tenkte på det. Hun fantaserte ganske mye om akkurat det, hvordan det ville bli å gå på gata når «alle» visste at hun hadde ligget med den kjekkeste mannen i Vasfjord. Hun trodde det kunne blitt ganske deilig...., men faen, der sto plutselig Sure Sissel rett bak dem i englekøen. Drev hun med utpsyking? Hun dro Heidi med seg til et kafébord innerst i en krok og hentet kaffe og kvæfjord-kake. Var han her også? Hun myste utover i lokalet, men nei, ingen mannfolk med grønn fleecejakke og gyngende ganglag, bare Ann-Helen som var ferdig til jul. Gavene var sendt sørover, hun kjøpte dem gjennom hele året, be-nyttet seg av tilbud, i slutten av august var hun stort sett i havn, nå var det bare å vaske, ikke at hun vasket så mye, det var ingen som så skiten i mørketida, men badet måtte hun ta, og kjøkkenet, og det store skapet på gjesterommet.

100

Synnøve ville ikke høre om sekkene med klær som Ann-Helen hadde kjørt på fyllinga. Hun ville bare snakke om Elektro-Kalle. – Blir du med ut i kveld? hvisket hun. Heidi trodde ikke hun hadde tid, hun måtte seriøst begynne å gjøre noe til jul. Hun skulle steke lefser med svigermor, det var lørdag og pizza…, men hun var på glid. Det var lenge siden sist hun var ute, og Trond hadde brøytevakt… Hun gikk innom kiosken og hentet VG og lørdags-dagbladet. Et par timer på sofaen nå med samlivsråd fra Kristin Spitznogle var perfekt opplading til kvelden. «Hei, vi er to helt vanlige jenter som stadig vekk møter gut-ter som viser seg å være kalde og/eller kyniske o.l. Samtidig har vi venninner som nesten alltid har en eller annen snill kjæreste. Hva er det som gjør at enkelte alltid ender opp med å møte samme type gutter? Hva gjør vi galt? På forhånd, tusen takk for svar:) – Svar på det du Kristin!

Hvor lang tid var det mulig å bruke på å sjaine seg? Når man var gift, liksom? Hun visste at Heidi var treig, men hadde glemt at halv ni betydde halv elleve. Med den sirupsfarta Heidi brukte på å bli full av to glass hvitvin ville klokka bli tolv før de kom seg i puben. Nåja, det var ingen som gikk ut før tolv, men HERREGUD! Hun kom til å bli dritings før de kom seg av gårde. Hun tok med seg glasset inn på soverommet og stilte seg foran speilet og slapp ut magen. Faen. Den hvite skjorta gikk ikke. Hun vrengte den av og slang den på gulvet, dro ut kurven med overdeler og endevendte den,

101

hvor var den mørkeblå med broderier? Den var passelig kul uten å være for pynta, de var bare to venninner som hadde sittet og tatt et glass vin, så hadde de helt plutselig funnet på å gå ut, tatt på seg jakka og gått, just like that.

Heidi hadde med seg sminkepungen i veska, hadde ikke fått tid til å sminke seg (!). Hun hadde også med seg to flas-ker bringebærfarget Barcardi Breezer. Tjohei – klart for party! Hun hadde kjøpt en ny topp, hva syntes Synnøve, kunne hun gå i den? Veldig fin, nei ikke for ungdommelig, veldig deg, glass til breezeren? Hun hentet mer peanøtter, satte seg i sofaen og begynte å hive innpå, tappet mer vin. – Du har ommøblert? Heidi sto midt på gulvet og dro i den glinsende gen-seren som var for lang og for kort på samme tid, for lang til bukser og for kort til de tightsene Heidi hadde på seg. Var det så lenge siden? Det var minst to år siden Syn-nøve hadde flyttet sofakroken bort til det store vinduet. – Du må komme hit oftere, sikker på du ikke vil ha vin? Heidi ville ikke det, hun ville bare drikke breezeren sin i bitte små slurker. Hun hadde all verdens av tid, ville snakke med Synnøve. Dessverre ikke om Elektro-Kalle, bare om Trond. De håpløse julegavene han kjøpte var god underholdning på tupperwareparties, men gnagde i brystet på Heidi og formørket både julefeiringen og ekteskapet uansett hva Synnøve prøvde på av girlpower og drit i alle mannfolk – nå skal vi ut og kose oss – stra-tegier. Hun begynte å angre på hele Heidi. – Skal vi ikke gå før de stenger serveringa? – Jeg må ordne meg først. Heidi bøyde seg over den rosa sminkepungen med en alvorlig mine. Oh My God, dette kom til å ta tid.

102

– Vil du sminke meg? Hun kunne ikke huske å ha sminket noen før. Det var sånt man gjorde når man var bestevenninner, man ordnet håret, byttelånte klær og kom med betroel-ser, klemte og kysset. Hun hadde definitivt aldri sminket noen før. Hun holdt på å begynne å grine. – Hvordan vil du…bli? Heidi ville ta det helt ut, hun fikk frie hender, skrinet med øyenskygger fra H&M hadde 48 farger. De flyttet seg til kjøkkenet for å få bedre lys. Heidi satte seg på en stol, foldet hendene i fanget og lukket øynene. Hvilken farge hadde hun på øynene? – Se på meg. Hun åpnet dem lydig og så på henne med store blå øyne. Blikket hennes var så åpent og nakent, så – det var et ord for det, men hun kom ikke på det. Heidi hadde, i motsetning til henne, store synlige øyenlokk. Hun kunne bli fin med 60-tallslook, det ville ikke stå i stil med klærne, men det var kanskje ikke så farlig, ville hun få til den sorte buede streken? Hun hadde aldri fått det til på seg selv. Blå skygge? Hun tok prøvende litt lys blå, nesten hvit, skimrende farge. Det sitret i øyelokket til Heidi når hun strøk den på, øyeeplet beveget seg i små napp under huden. – Si fra hvis det gjør vondt. – Det gjør da ikke vondt, men jeg må ha foundation først. Foundation, selvfølgelig. – Bruk svampen – og pudder.Pudder, var ikke det litt avleggs? Det var sånt moren hennes hadde brukt, på det bitte lille badet uten vindu, den gangen alle husbankhus hadde bad midt inne i huset,

103

der Synnøve satt på det pusete lysegrønne dolokk-trekket og så på mamma når hun pyntet seg for å gå ut, tegnet opp øyenbrynene, pudret nesen og tok på den skinnende rosa leppestiften. Det fantes ikke noe annet i hele verden som var så rosa, den la seg som et tykt skjold på munnen hennes, et trillrundt perlemorsskim-rende skjell. Så fin du blir mamma! Hun tryglet om å få bli med, hun sa at hun var syk, kvalm, at mamma måtte bli hjemme og at lillebror våknet og var redd om natten og at mormor bare snorket i vei. Hun gav seg aldri før mamma eksploderte og kastet henne ut av badet.

Maja Anette Flønes Monsen

107

This is not the fucking Hælvetes beginning

of the story. I don’t know exactly where it

starts. It’s about this fat guy who is sort

of bored. And he doesn’t know what to do

about it. Boredom is modern hell. I don’t

want that for Arild, so I’m gonna keep him

out of it, if I can. I also think Arild

will help you see how boring you are

yourself. And please, do some more PUSH-UPS

before you tell ME what I should do with

MY life.

109

Historia om Arild Hansen Han tok eit godt tak rundt kaffekoppen, og prøvde å late som han slappa av. Han leste opp det han hadde skrevet på samtaleskjemaet. Sjefen trykka svara rett inn på da-taen. Trives. Kan tenke seg nokon fleire nye oppgaver. Av og til tenkte han på å bytte jobb. Til eit sted der folk var stilige, og ein kunne tjene masse penger på kort tid. Men det var nok for seint allerede når han hadde søkt allmennfag i stedet for elektro. Han hadde vore alt for lettlurt. Sjefen prata om mål og resultat. Kaffen smakte kattepiss. «Så må eg nevne at eg har fått ein klage om sextrak-kasering. Du veit sikkert kva eg snakkar om.» Lønningspilsen. Han stod bak Renate i ølkø. Handa hans hadde berre løfta seg opp mot rompa hennes, kjent på det glatte, stramme stoffet i buksa hennes. Ho hadde slått vekk handa hans som om den hadde vore eit stort, ekkelt insekt. Han hadde hatt fyllenerver etterpå, grudd seg til å gå på jobb. Han skulle seie unnskyld for at han hadde vore så teit. Men ho såg ikkje på han når han kom. Sa ikkje hei når han sa hei. Spurte ikkje om han ville ha kaffe når ho henta til dei andre. «Det må ikkje gjenta seg. Eg vil ikkje at det skal bli sånn at du må overflyttes.» «Nei.» Kanskje det ikkje hadde vore så synd. Det var slitsomt å ha ei sur kjerring rundt seg heile tida. Kanskje han kunne overflyttes heilt til Oslo. «På mandag kjem det ei frå ungdomsskolen. Ho skal vere her heile neste uke, og hjelpe til med å importere skjema i den nye databasen. Ho kan sitte på plassen ved

110

sida av deg, det er vel du som har best oversikt. Fint om du rydder litt der før du tar helg. Du får lese gjennom ut-Du får lese gjennom ut-skrifta og signere viss du ikkje har fleire kommentarar.» Han skulle til å seie at dei burde få ein ny kaffemaskin, no som det for ein gongs skyld gjekk så greit med økono-mien. Men sjefen var allerede midt i ein telefonsamtale, så han lista seg ut til plassen sin. Renate satt og skravla med dei andre, han klarte ikkje å konsentrere seg. Han ville rope at ho skulle holde kjeft. Han kunne ta første tog til Oslo. Arild is surrounded by idiots. His friend

Einar is a selfish Møkkamann, only interested

in tobacco, alcohol and women. Since Einar

unexpectedly got a girlfriend, Arild is more

Mislykka than ever.

Einar putta ein pris snus under leppa. «Den rullingsen, det er visst berre bingokjerringer utan tenner som hol-der på med det for tida. Gulfargen på fingrane får meg til å kjenne meg som ein helvetes gamling. Også er det visst maks turn-off. Dama sa det, at viss det skulle bli noko på meg så måtte eg for guds skyld slutte å røyke rullings. Men eg veit da faen. Den der snusen som renner og renner, ser jo ut som ein har diaré i kjeften. Sigarettane får meg til å overleve. Dei kan seie kva dei vil, det er damene som har den eigentlege makta i sam-funnet. Dei treng berre å vifte litt med puppane sine, så gjør mannfolka akkurat det dei blir bedt om. Så viss dei klager over at dei ikkje får det som dei vil, er det berre fordi dei ikkje har vifta tydeleg nok. Du, eg skal treffe dama ute etterpå. Er du med?» Før kunne dei drikke whisky til dei sovna. Men no

111

var det såvidt Einar ville komme på besøk, og viss han kom, skulle han rett på byen når han hadde tømt ein sek-ser. Han kunne kanskje tenke seg å ta ein tur på puben. Men dama til Einar skulle alltid på disko. Han kom til å bli sittande aleine i eit mørkt hjørne og stirre på alle puppene som hoppa på dansegulvet, mens attenåringane konkurrerte om å ha størst utringning, og om å klare å snike inn flest folk på eitt stempel. «Ikkje bli så sur da. Dama har med masse venninner du kan prøve deg på. Det blir i allefall ingen ting på deg viss du ikkje gidder å prater med dei.» Einar hadde rett. Men det var ikkje spesielt lurt å late som han digga disko. Ingen kom til å bli kåt av å sjå han danse. Dama foran i jakkekøen trødde han på foten og mista balansen. Ho veiva med armane og mista jakkelappen i gulvet. Han plukka den opp. Ho leita etter den i lomma og i hendene sine og på gulvet ved trappa. Han ga jak-kelappane til jakkemannen. Så gjekk han bort og holdt opp jakken for ho. «Er det din?» Ho smilte og tok i mot. Veska datt i gulvet når ho skulle lukke glidelåsen. Han la armen sin på skuldra hennes og fulgte ho ut i frisk luft. Ho ville på nach. Han sa at det var nach heime hos han. At det skulle komme masse folk og at han hadde masse sprit. Ho prøvde å få tak i vennene sine, men dei var forsvunnet. «Dei kan komme etter. Har du Fernet eller?»

Ho drakk opp all spriten han hadde. Åpna smekken hans og dro av han buksa. Sugde han litt, satte seg oppå han

112

og gynga fram og tilbake. Når det gikk for han la ho seg over på sida og snorka. Håret hennes lukta appelsin. Han gjekk for å drikke vann, veska hennes stod åpen på kjøkkenbordet. Han kikka i den, fant ei lita mappe med kortene hennes i. Linn Anita var eitt år eldre enn han. På bildet såg ho mykje yngre ut, håret var mørkere og ho hadde ikkje sminke. Tenk om ho hadde barn? Da ville ho sikkert ikkje ha fleire, viss han vart saman med ho kom han kanskje aldri til å bli pappa. Han måtte spørre ho om ho hadde barn. Han måtte få telefonnummeret hennes. Det var så mykje han hadde glemt å tenke på. Ho satt på kjøkkenet og snakka om butikken på hjørnet som hadde stengt for ei stund sidan. Han som eide den hadde ingenting å gjøre, ingen ville hjelpe han. Ho røyka dei to sigarettane ho hadde igjen og drakk opp all kaffen. «Nei, eg må visst ut og kjøpe røyk». Døra smalt hardt igjen etter ho. Ho kunne like gjerne slått han hardt i hodet. Han prøvde å tømme den lille kaffekoppen han hadde fått før det var tomt.

Han gjekk for å kjøpe brød og oppvaskpulver, da satt ho og drakk øl saman med nokre gubbar utanfor puben. Som om ho ikkje hadde gjort noko anna enn å drikke heile dagen. Han var varm i ansiktet. Visste ikkje om han skulle gå og seie hei, kordan går det og vi snakkes. Men ho såg han ikkje. Han gjekk forbi. Han plukka opp telefonen fra lomma og fant mora si på lista. «Har det skjedd noko? Ingenting? Neivel, da så. Vi skal på fjellet, du får ha god helg.» Han snudde og gjekk inn på puben. Satte Remapo-Satte Remapo-sen under bordet, bestilte ein øl og ein dagens. Linn

113

hadde på seg det samme som i går. Kanskje ho ikkje hadde vore heime for å dusje ein gong. Han lot salaten ligge igjen på tallerkenen. Den hadde brune kanter. Servitøren kom med ein ny pils. Han henta Dagbladet opp fra posen og gjemte hodet sitt bak det. Ombestem-te seg og la avisen ned på bordet. Ho kjøpte fire pils, sa ikkje hei når ho gjekk forbi. Ho hadde sine egne. Dei ho drakk med. Han gjekk for å tisse. Han hadde tenkt å ringe Einar. Einar skulle spørre kor det vart av han i går, så han kunne fortelle at han hadde hatt nach. Med ei dame i høge støv-lettar som lukta parfyme. Så skulle Einar forstå at han hadde pult, og begynne å flire. Pule-latter. Han skulle gå på byen, leite etter ho, flørte, pule meir. Han kunne enno ringe, høyre på pule-latteren. Nyte den. Men han orka ikkje. Etterpå ville det berre vere tomt. Ingen flørting, ingen sprit, ingen puling. Han pissa meir. Alkisane kjøpte øl på omgang. Dei satt under var-melampene og røykte. Bordet var fullt av tomme og halvfulle ølglass. Dei ropte til folk som satt på dei andre borda. Ein fyr med skinnjakke og joggesko fekk ikkje kjøpe meir øl. Først protesterte han, så lata han som ingenting. Håpa vel at dei ikkje ville huske kor full han var viss han holdt kjeft. Dei andre rundt bordet flytta ølglassene sine unna han. Ho reiste seg opp og begynte å danse til ein Britney-låt. Holdt armane over hodet, vrikka med rompa, hof-tene, puppane. Han ville legge hendene sine på hoftene hennes og presse underlivet mot rompa hennes. Ho falt sammen på stolen og tente ein sigarett. Han forestilte seg at han klarte å få ho med inn på dass, at ho vrengte buksa ned på knea og pressa ansiktet inn mot veggen

114

mens han pressa pikken inn bakfra. Ho satte seg på fanget til ein gubbe med skjeggstubbar og tatovering på armane, som la hendene sine på puppene hennes og kyssa ho i nakken. Tattisfyren slikka ho i øret. Om han berre kunne plukke ho ned frå fanget hans og ta ho med seg. Einar som var så helvetes frekk, han slapp unna med kva som helst. Sjølv fremkalte han visst allergisk sjokk hos kvinner. Forbanna hurper. Renate hadde vel fått orgasme når ho klaga til sjefen. Ho behandla menn som fireåringer. Se, men ikkje røre. Han gjekk ut på gata og begynte å sparke småstein i grøfta. Han stoppa ved siden av ein gjeng med ungdom-mar. Ein type med lue og ei diger snusleppe rakk fram ei colaflaske med blankt innhold. Sidan han stod der, vart han vel tatt for å vere med i gjengen. Han klarte så-Han klarte så-vidt å svelge utan å lage grimase. Han la hodet bakover og helte i seg meir. Dei snakka om ein fest, spurte om han skulle dit. Han sa ja, klart. Ei jente med kort skjørt ga han rødvin fra eit vinglass. Ho snubla og tok tak i armen hans, noko som fekk han til å kræsje i eit gjerde. Dei gjekk over gresset, han gled på ein gjørmeflekk. Eit par guttar prøvde å hale han opp igjen, men dei berre ramla dei også. Han var våt over heile ryggen. Det var såvidt han kunne røre hodet nok til å sjå at det satt nokon på teras-sen. Dei ropte til han. «Kom og sett deg!» Han fekk eit melkeglass med sprit. Dei begynte å le. Fortalte om kordan han hadde ramla. Dei holdt ut armane og gjorde grimasar. Han måtte le sjølv, det var grusomt, han fekk tårer i auga. Han trykka i seg spri-ten. Kjente kvalmen presse seg oppover halsen. Bakken

115

trakk seg mot han, han måtte ta godt tak i stolen for å holde seg på plass. Han trakk pusten og reiste seg opp. Det gjekk bra. Han holdt fast i rekkverket og gjekk ned den lille trappa. Han løfta opp den eine armen, dei vinka tilbake. Remaposen og oppvaskpulveret låg på bakken, han plukka det opp. Han kom seg eit lite stykke nedover gata før han brakk seg.

Arild is the guy you don’t want to be looking

at your young daughter. He is fat and ugly.

Like your mother.

Sjefen såg surt på pulten. Han hadde glemt å rydde. Og no skulle ho sitte der. Karoline, femten år. Ei heil lang uke. Han prøvde å rette opp inntrykket med å spørre om ho ville ha kaffe før dei begynte. «Nei, æsj. Venninna mi vart dritkvalm ein gong ho drakk det på ein heildagsprøve. Til slutt måtte ho spørre læraren om ho kunne få gå ut å spy. Ho vart sendt rett heim, han trudde ho hadde fått spysjuka. Men norsklær-aren min drikker sikkert førti koppar kaffe om dagen, han er skikkelig kul. Han begynte å drikke kaffe med melk og sukker når han var sju. No drikker han berre svart kaffe, det er det sunneste som finnes, seier han. Han tygger tyggis i timen også, sjølv om ingen av oss andre får gjøre det. Han berre flirer av oss når vi seier at det er urettferdig.» Ho fulgte etter han til kaffeautomaten. Alle koppane var skitne. Dei hadde ikkje oppvaskmaskin, og alle dreit i plakaten som informerte om at mora di ikkje jobber her. Han vaska deLillos-koppen sin og ga den til Karo-line. Ho hadde funnet ein tepose med fruktsmak.

116

«Melk og sukker, det er berre for pyser. Eller småun-ger. » Han kasta nokre papirar fra pulten hennes utan å sjå på dei. Folk hadde så mykje tull liggande. Han for-klarte kva ho skulle gjere. Det var alt for mange skjema. Og litt for treig overføringshastighet. «Såg du kampen i går eller? Liverpool hadde ikkje sjangs! Kordan lag heier du på? Typen min digger Tot-tenham, men eg synes dei er ganske dårlege. United har i allefall dei hotteste spelarane.» Han hadde sovna på sofaen før kampen hadde be-gynt. Dessutan hadde han slutta å bry seg om fotball etter at han vart kasta ut av guttar 14. «Gidder du å kjøpe ein tipakning Malboro light til meg? Eg skal ta med pengar i morra.» Ho var så søt. Han prøvde å gjemme det raude fjeset i hendene når han sa til dei andre at dei tok ein røyke-pause. Det var ikkje klokt. Viss han ikkje vart sendt til Oslo etter dette, kva skulle til da? «Vi har ikkje Malboro light.» Gjekk det an å vere tom for Malboro light? Han kunne vel ikkje gå for Prince mild i stedet? Kva var det ungdommen no til dags pleide å røyke? Camel? Lu-cky strike? Det var like før han holdt på å avsløre det straffbare oppdraget sitt, jo no skal du høre, eg kjøper berre røyk til ho som står der ute, ho er femten og ba meg kjøpe Malboro light. Kva trur du ho vil ha i stedet? Mentolsigaretter? «Vi har Malboro Gold.» «Gold?» «Vi har ikkje lov å selge mild eller light lenger. Så no heiter det Gold. Skal du ha dei?»Ho ga han eit kyss på kinnet, spurte om han ville ha eit

117

trekk, han sa ja, det var som han plutseleg hadde blitt fjorten igjen. Dei stoppa ei lita stund før dei gjekk inn. «Eg trur T-skjorta di er litt for lita. Du, sjå her, du kan dra den litt opp her. Da ser det bedre ut. Har du vore på Hennes & Maurits etter at dei åpna? Dei har ganske mange fine t-skjorter der.»

Pengane låg i ein stabel på pulten hans. Det lukta frukt av teen hennes. «Sånne sko som du har, er det Gore-Tex? Det ser ut som du er klar til å gå på fjellet. På juleballet var det ein som nekta å danse med meg fordi han hadde Gore-Tex-sko på seg. Eg trur han må ha vært full. Den unnskyldnin-ga fortjener ihvertfall ein premie. Men dere pleier kanskje ikkje å danse så mykje på jobb at det er noko problem.» Ho vart sittande ved sida av han når dei andre gjekk til lunsj. Ho spiste to brødskiver med ost og agurk. Han spiste tre brødskiver med salami og majones. Ho snurra rundt og rundt på stolen til ho vart svimmel, han vart svimmel av å sjå på. «Du har majones på leppa. Der.» Ho peikte på seg sjølv. «No går vi og tar oss ein røyk.» Han tok med seg kaffekoppen og hettejakka og fulgte etter ho. Viss han dro hetta over hodet ville han kanskje ikkje bli så flau når dei andre såg på han. «Du berre må komme å heie på oss! Forrige helg vann vi alle kampane, og eg har vedda to hundre kroner med Anne at vi kjem til å gjere det denne helga og. Eg blir så blakk viss vi ikkje vinner! På søndag. Klokka ett.» Han ville ikkje. Han sa han skulle på hytta. Det hadde forresten ikkje vore så dumt, det var alt for lenge sidan han hadde vore der. Kanskje han skulle spørre Einar.

118

Han såg at ho var skuffa for at han ikkje ville komme å heie på ho. Men det var ikkje meir han kunne gjere. Han var ikkje mykje til håndballfan uansett.

Han stod på ein håndballbane og slengte ballen hardt i mål, igjen og igjen. Ho heiv seg etter ballen. Men ballen gjekk i mål, alltid, og ho kasta seg i armane hans. Da han våkna var han så hard som granitt. Han visste ikkje kva han skulle kle på seg. Joggebuk-sa hadde fått store kne og hang slapt ned i rompa. Han prøvde finbuksa. Faen. Det var eit stort hol i skrittet. Han tok den av og la seg ned på senga for å presse på seg den gamle dongeribuksa. Det brant i fingertuppane når han pressa dei harde knappane gjennom knapphola. Renate hadde snakka om kor hot det var med menn i trange jeans. Tynne, lange pinner av menn med svarte T-skjorter og store, svarte hol i ørene. Han tok på seg den svarte deLillos T-skjorta si. Magen stakk ut som ein forvokst sopp langs bukselinningen. Han dro skjorta heilt ned. Og litt opp igjen. Drithot. Han måtte sy finbuksa, tråden var for mørk, nåla ville ikkje treffe nåløyet. Han kom for seint på jobben. Det vart ikkje fint. Han fekk prøve å ikkje skreve så mykje når han satt.

Ho henta kaffe til han. Og til seg sjølv. Ho lagde grima-ser, mens ho lot som det smakte godt. Ho henta meir, seks koppar kaffe, hendene hennes dirra over tastaturet. Ho ville ikkje spise. «Eg trenger ein røyk.»Dei satt ute med kvar sin sigarett, hjartet hamra og dei skalv på hendene begge to.

119

«Eg trur eg har feber. Eg tåler nok ikkje kaffe. Kan-skje eg kan gå litt før i dag. Det er ikkje så mykje igjen. Teit at du skulle på hytta. Men det er kamp neste helg også. Eg kan sende deg ei melding.» Ho slapp sigaretten i bakken og tråkka på den med tåspissen.

Han hadde sagt at han skulle på hytta. Men det skulle han ikkje. Og no stod ho og såg på han fra andre sida av handlevognene på Rema. Han stoppa. Som om ho ik-kje kunne sjå han viss han ikkje rørte seg. Det gjekk eit halvt minutt. Så lukka ho auga, åpna munnen, løfta handa opp og strauk peikefingeren sakte over leppene mens ho slikka på den med tunga. Ho tok ned handa igjen, åpna auga og såg på han. Så kom det ein kid bak ho, sikkert typen hennes, og dro ho med seg innover i butikken.

Arild drives Karoline and her friends June

and Anne to a handball match where he has

to hang around like a fool all day, while

all the other parents are staring at him.

Anne throws a Fittekast and misses a very

important 7-meter throw.

«Er det OK om eg røyker i bilen?» Karoline stakk hånda ut av vinduet. «Nesten alle skal på fest i kveld. Blir du med eller? Det hadde vore dritfett om du kunne kjøre oss.» «Nei, det går ikkje.» «Arild, du som er så kul. Du kan kjøre oss litt rundt i byen først, så vi kan drikke litt i bilen. Eg tar med musikk. Litt synd at du ikkje har ein sub i bakluka, da hadde alle rånerane blitt sjalu. Eg seier til mamma at det

120

er faren til Anne som kjører. Så sender eg ei melding når du skal hente oss. Det blir berre meg og Anne. Mora til June er heilt nazi, ho får jo ikkje lov til nokon ting. Ho må rømme kvar gang ho skal noko. Og da får ho dritlang husarrest etterpå. Eineste forskjellen frå ellers er at ho må sitte i stua heile tida, får ikkje lov til å gå på rommet sitt ein gong før mora har lagt seg.»

Det var flasker og folk overalt. På kjøkkenet satt det ein fyr og rispa seg i armen med ein kniv. Blodet dryppa ned på golvet. Ved sida satt ein kar med ei jente på fanget og gliste. Han løfta glasset sitt. «SKÅL» Gulvet var fullt av skum fra oppvaskmaskinen. No-No-kon hadde knust eit glass i vasken. Det var popcorn og potetgullbitar overalt. Han såg etter Anne og Karoline. Kanskje dei var på do eller på eit soverom med guttane. Han kikka inn ei dør. Anne låg på senga. «Eg vart litt dårleg, berre. Det er berre bråk her. Kom hit.» Han satte seg på sengekanten. Ho flytta hodet sitt opp i fanget hans. «Såg du Tommy? Han er det fineste eg veit. Kjenn her. Fy faen, det banker.» Ho dro handa hans under skjorta og la den under puppen. BH’en hennes var glatt. «Trur du han er forelska i meg?» Han reiv handa til seg. Måtte flytte hodet hennes vekk fra fanget sitt med ein gong. Ho la seg over på sida og pusta tungt. Han sneik seg ut.Ein gutt tok tak i han. Ga han ein high five, løfta opp arma hans og rista den. «Det er Kua! Han som ramla! Skulle ha filma det. Det

121

var så jævlig bra! Men faen, drikker du ikke? Gi fyren en dram!» «Er det du som er Kua?» Karoline lo. Han prøvde å smile. Nokon ga han ein kopp som stinka død og helvete. Han ga den til Karoline og sa at han måtte tisse. Han gjekk ut i bilen, slamra igjen bil-Han gjekk ut i bilen, slamra igjen bil-døra. Venta på at noko skulle skje. Det gjorde det ikkje. Han skrudde på Rihanna og rygga ned på vegen. Han hørte ikkje telefonen før musikken stoppa mellom to låter. «Du meiner ikkje at vi må haike heim! Anne må heim snart, ho kjem til å få juling! Kom tilbake!» Stemmen hennes sprakk. Han la rattet heilt over mot venstre. Trykka gassen hardt ned. Bilen ga fra seg ein skrapelyd.

Arild is disturbed. Everyone laughs at him.

He wants to be someone else. Someone hot and

cool.

GRATIS PRØVETIME stod det på ein plakat utanfor. Han hadde pakka ein liten bag med ein handduk, eit par gamle joggesko og ei vannflaske med skrukork. Dama i resepsjonen sa hei med ein gong han fekk foten innafor. Telefonen bak disken ringte. Han kunne fortsatt stikke av. Men ho lot den ringe, venta på at han skulle seie noko. «Eg skal ha ein sånn prøvetime.» Ho smilte og viste han timeplanen. Aerobic om ein halvtime, viss han ville vere med på det. Det ville han på ingen måte. Aerobic var ein sport for kvinner mellom 40 og 60. Men det sa han ikkje høgt. «Så har vi yoga om ein time, og dans litt seinere. Du

122

kan komme igjen i morgon viss du heller vil prøve noko anna. Vi har masse apparatar også, men akkurat no er salen stengt, vi bygger om. Viss du melder deg inn no kan du få to gratis personleg trenar-timar. Eg kan sette deg opp ein kveld i neste veke.» Ikkje søren om han kunne gå ut herfra igjen før han hadde trent. Det måtte bli aerobic. Han gjekk inn i garderoben og fann seg eit skap. Han skulle hatt med hengelås. Han tok ut bagen igjen, måtte ta den med seg inn. «Tine Melk» stod det på den med kvit skrift som hadde blitt grå. Han hadde aldri brukt den til noko. Han såg på dei som trena. Jenter med langt hår som flagra fram og tilbake. Damer i 60-åra med rare gymklær. Det var ingen menn der, eit par litt store jenter, men ellers såg alle ganske spreke ut. Nokre av jentene hadde på seg øredobbar og sminke. Instruktøren såg normal ut. Sprek, men ingen sminke, håret i strikk og vanlige klær. Det var ikkje som på musikkvideo, der alle vrikkar seg rundt med stor utringning og halvnaken rompe. Det var hans tur å gå inn i gymsalen. Han stilte seg så langt bak som det gjekk an. Prøvde å gjemme seg. Men det var speil over alt. Instruktøren skrudde opp musik-ken. Oppvarming. Han var ein smule imponert over seg sjølv. Det kunne vel ikkje bli så ille? Han prøvde å hoppe sånn som dei andre, men han klarte ikkje meir enn to-tre hopp, måtte gå fram og tilbake i stedet. Han mista koordinasjonen, og vart ståande å løfte armar og bein på heilt feil tidspunkt. Etter ein halvtime var han nesten heilt stiv og tung i kroppen. Han kom til å få sitt livs første astmaanfall. Men instruktøren ropte over høgtalarane at ein måtte stå på og holde ut, så han kunne ikkje berre gå. Han prøvde å gjere noko som i

123

allefall ligna på knebøy. Etter femti minutt var han på dødens rand, ferdig, nei, uttøying, han klarte ikkje holde balansen. Kjente seg som ein gammel fyllik som prøvde å stå på eitt bein. Han hadde det raudeste trynet i heile kommunen og svett ekkelt hår hengande nedover panna. Instruktøren smilte til han på veg ut, bra innsats, velkommen tilbake! Han trykka hetta langt ned i panna. Aerobic. Det var ikkje noko han hadde lyst å komme tilbake til.

Arild buys caffeine tablets online to get

more energy. He tears down his kitchen and

tries to trap Renate in the ladies’ room. He

thinks that his alcoholic neighbor will break

into his flat with an axe. He loses a lot of

weight Dritfort. It’s fantastic!

Han tok på seg joggeskoene. Trykte hælene ned i golvet og gynget litt fram og tilbake. Han rista litt på armane. Så smalt han døra igjen etter seg, gidda ikkje låse, al-kisane i første kom ikkje til å komme seg forbi planke-haugen i stua. Han løp sakte bortover med små skritt. Det gjorde vondt i knærne. Sjøen nærma seg, måsen flaug hissig over han. Han hadde pleid å skyte måser med luftgevær. Han hadde aldri fortalt det til nokon. Han sprang forbi ei gammel dame med rullator. Prøvde å gire opp tempoet for å ta igjen to stykker som gjekk tur eit stykke foran han. Men han ble så anpusten at han ikkje torde å nærme seg, han måtte stoppe litt, gå nokre meter, vente på at dei forsvant eit sted. Vegen var full av grus. Han drakk eit par slurkar frå flaska han hadde i lomma. Lårene var stive og det blåste så kaldt. Han ville

124

snu. Dra rett hjem, dusje og legge seg under dyna. Han klatra over betongmuren og ned på dei store steinene i fjæra. Han drakk vann og såg på Havmannen. Ein diger grå stein som speida utover fjorden, isolert frå resten av byen, som gjorde narr av den fordi den manglet kjønns-organ. Måsen hadde bæsja over heile hodet hans. Av og til prøvde nokon å dra ut til Havmannen med båt for å sette på ein snøtt. Det hadde ingen hensikt, ingen ville hatt noko glede av snøtten allikevel, all den tid Havman-nen stod med ryggen til byen.

TO BE CONTINUED

Will Karoline run away from home to stay with

Arild?

Will Karoline’s mum beat Arild up?

Will Arild get to Harv over Renate?

Tone Myklebust

127

hender i huler

oker blåst mot veggenav menneskjer som ein gongvarsom visstekorleis einlever i desse romma

som kjende sofaenbordetlysekrona i taketvargamle venerfortrulege

no står eit ullhåra nashorn framfor TV-eni takethengberre mørkretog kven kan setja kaffikoppari krater

128

maskineriet startari den tronge passasjen vert hjernebarken skvisa

ubønhøyrleg samanvarmt slimhinnepress

over pannanokon skrik

i rasande farttangerer nasen

nesten halebeinetvert hengande

derein

augneblinkfør egstøytes

uti kalde

rommet

åleine

129

samtale med innfødd

med klangfull røystfyller du ordapå langs og på tversikkje ei glipe å sjåein kant å stikka seg påljoden syg seg fast langs ordas flokete former

svara mineslingrar i vegdunkar i kantanegår seg vill inni formeneframand framand framandsladrar svara

130

forteljing

i det usle ubrukelege mørkrettynt som tefortel du megom tyngdekraftaom den vitlause gravitasjonen

fortel du korleis alt heng saman

høgspentmastene staute svarte kors mot himmelen

pjuskete grasstråkjønnshåratil ei gamal kvinneklamrande fasttil bakken

ei rundstrikka synsrand og maskersom fell

131

natt verd

eg gårvår spring nattens rytme enno klakkande i kroppen skimtar i vindaugetauge åkeren om vårenei mørk riftei råk i alt det kvite

132

vêrhår

som ein kanin under bregnarsit sanningapå lurtygg littpå eit gammalt grasstråser seg nervøst tilhøgre og venstrefør han kjapt kryssar vegen

133

ingenting sårare enn tyrens krumma nakke der hanstanger rundt kjempertil siste dropemedan ballane heng frittskjøre eggbølgjebrytarari usminka dagsljos

134

stolane

kjem frå himmelen

vert senka sakte

side om side i

usynlege trådar

raude, grøne, blå ein heil

regnskog

av stolar

som ingen sit på

som ingen rekk sitja på

før dei vert

heist

opp att

135

oppdrift

eg evnar ikkje gåtil grunneoppdriftaer formidabelsom ein diger oppblåst luftmadrassstig egtil overflata

eg har freista setja meg på botnenklamra meg til rotne røterdekka meg medfersk skitog daggammal søppel

eg flyt oppsom ein pil skyt eg oppgong etter gong og gispar i vanæreetter livstegn

136

ode til hausten

Gje meg ein skarpskodd septembersom yppar til strid i sin haustbloggmed skyer som snakkar frå levraog fuglar som flyg i protesttog

Gje meg ein fyrig oktobermed småfrekke grader på stokkenog rufsete sovefrisyrei fresande fargar på toppen

Gje meg ein stiv, sprengkåt kulingsom medviten pustar til eldeni feite og fyldige mørkesom renn rundt på kaia om kvelden

Gje meg ei natt i novembermed regndråpar rappande rytmiskmot hengivnetaksteinamine

Angélique Prick

139

Heltene fra barnelitteraturen som stirrer på oss i Speilet Mørd

Essay

I Harry Potter og De vises stein oppdager Harry et mystisk speil i en av de mange korridorene på Galtvort Skole. På speilet er det skrevet «Mørd etsrenni nidnemt kisnat tidekki res ivgej», som lest baklengs blir «Jeg viser ikke ditt ansikt men din innerste drøm.» For Speilet Mørd viser oss våre mest desperate ønsker. Den foreldreløse Harry ser foreldrene sine, og en hel familie som står ved siden av seg i speilet. Jeg lurer på hva Pippi Langstrømpe ville ha sett i Speilet Mørd. Ville hun ha sett noe i det hele tatt? Pippi skaffer seg umiddelbart alt hun ønsker seg. Hun gjør bare det hun vil og unngår alt hun ikke liker, som å gå på skole, for eksempel. For Pippi er ikke bare den sterkeste piken i verden, men også det frieste barnet i verdens litteratur. Harry og Pippi har mye felles: begge er positive helter, modige, likendes, flinke og løsningsorienterte, snille og trofaste mot sine venner og aldri hatefulle mot sine fien-der. Begge er foreldreløse (Pippis Pappa er ikke død, men lever på den andre siden av kloden). Og begge er blant de få heltene fra barnebokserier som har blitt oversatt til mer enn seksti språk og solgt verden rundt i hundrevis av millioner av eksemplarer. Men kan man egentlig tenke seg to verdener for lesende barn med mer ulike holdnin-ger til barneoppdragelse, familieliv og skolesystem enn Pippis og Harrys?

140

La oss først se på hva Harry opplever på Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom. Galtvort er ikke akkurat en norsk baseskole, men en eksklusiv skole som utdanner en elite. Påmelding skjer på invitasjon. Læringsmetodene er mildt sagt tradisjonelle. Skolen er et sted hvor kunn-skap overføres fra de som vet (lærere) til de som ikke vet (elevene). Elevene må pugge og er stresset før eksamen. Konkurranse mellom barn er fremhevet, også i sport. Å være den flinkeste eleven i klassen bringer status, og Her-mine Grangs ekstra kunnskaper kommer ofte til nytte. Lærerne er strenge ledere; de er respekterte – og til og med fryktet – av elevene, også når de er inkompetente el-ler urettferdige. Dårlig oppførsel blir straffet umiddelbart i alle medelevenes påsyn. Straffen kan være kollektiv og noen ganger innebære traumatiserende opplevelser – som å gå tur om natta i den Forbudte Skogen hvor en av Vol-demorts hjelpere dreper enhjørninger og drikker blodet deres. Barna klager ikke på straff, heller ikke når den er urettferdig. Og det merkeligste med Galtvort er at mil-lioner av unge lesere drømmer om å være elev i et sånt helvete. Jeg kan ikke fatte det: Norske barn fantaserer om å pugge seg i hjel på en skole som i 2011 ville ha blitt stengt timer etter den åpnet, på grunn av dens nedlatende syn på elevene og utdaterte kadaverdisiplin. Første skoledag i 2008 besøkte kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell Grorud Skole i Oslo. Lærerne satt på første rad iført røde T-skjorter med påskriften «Jeg er sjefen!». Elevene ble bedt å ta på seg gule T-skjorter: Der stod det at de ønskte å lære mer og ha arbeidsro. T-skjortene ble delt ut til alle skolene i hovedstaten som et ledd i Utdan-ningsetatens lansering av ressurspermen «Trygg Oslo-skole – godt læringsmiljø! Ro, orden, og disiplin». Solhjell

141

var ikke imponert over «Ro! Orden! Disiplin!»-plakatene som hang på skolen. Dagsavisen rapporterte at både han og lærere fra en annen skole reagerte kraftig. Ordene vakte minner om en gammeldags og autoritær skole, mente de. Ord vekker ikke bare minner. Et ord er et minne om en lang historie. Etymologien til ordet disiplin viser at disciplina opprinnelig betyr «læringsaktivitet» på latin. En discipulus er en elev. Discit: Han lærer seg noe. Ordets bredere betydning som undervisning og oppdragelse endret seg da disciplina senere ble brukt først i militær kontekst, og etterpå i middelalderen for å uttrykke klosterreglene. Til slutt ble ordet knyttet til straffen en kunne dømmes til hvis klosterreglene ble brutt. På fransk bruktes ordet per metonymi for å benevne pisken brukt til å straffe i klostrene. Ordet disiplin har altså ikke alltid hatt betydningen «lydighet» og «vilje til å underordne seg en felles ledelse» slik det ifølge språkrådets ordbok har i dag. Men disiplin er vevet inn i europeisk lærings- og skolehistorie. Og siden Galtvort Skole ble diktet opp som en gammel og tradisjonsrik læringsinstitusjon er det ikke overraskende at disiplin spiller en sentral rolle i relasjoner mellom læ-rerne og elevene. Galvorts lærere trenger ikke å ha på «Jeg er sjefen!»- T-skjorter. Noen synes at Galvort gir kalde gufs fra en annen tid. Etterkrigstid kanskje. Ja, tiden da Pippi Langstrømpe kom til verden. Da levde besteforeldrene våre i et veldig tradisjonelt samfunn preget av strenge religiøse og so-siale regler. For samfunnet har endret seg mer enn det vi kan forestille oss de siste seksti årene. Husk at homofili og samboerskap var forbrytelser, at alenemødrene og deres barn ble mobbet og diskriminert, at veldig få gifte

142

kvinner jobbet utenfor hjemmet og at de som gjorde det ble sett ned på. Lindgrens første bøker ble sett som kontroversielle. Pippi var ikke et moralsk forbilde for de unge leserne. Derfor ble Pippi så populær blant barn! Hun er en mor-som og fantasirik figur. Ukonvensjonell, ukontrollerbar og ekstravagant. Hun vokser opp uten voksnes innflytel-se og velger selv hvilke kunnskaper hun ønsker å skaffe seg. Hun latterliggjør alle autoritetsfigurer: lærere eller politimenn som prøver å flytte henne til et barnehjem. Når Pippi går på skolen, blir det kaos i klasserommet og de andre elevene rives med. Pippi er fremdeles kontroversiell i den patriarkal-ske muslimske verden. Barnelitteraturen der er i følge språkforsker Sabeur Mdallel1 fortsatt sterkt preget av kravet om å være moralsk oppbyggende. Bare den første av Pippis bøker ble oversatt til ara-bisk, og det skjedde ikke før 1996, lenge etter bøkenes store suksess i Vesten. Hvordan 1996-oversettelsen taklet de ulike normer for barneoppdragelse i svensk og arabisk kultur ble tema til Kristin Nevermos mas-teroppgave ved Universitetet i Oslo2. Til tross for at de fleste antiautoritære trekk ble bevart i oversettelsen, viser Nevermo at teksten ble «domestisert» i overset-telsesprosessen, dvs. at det som var fremmed ble byttet ut med noe som er mer kjent for målpublikum.

1 Sabeur Mdallel, “Translating Children's Literature in the Arab World. The State of the Art”, Meta: Journal des traducteurs, 2003, 48:1-2, pp. 298-306.

2 Kristin Nevermo, «Pippi og Emil i den arabiske verden. En studie av graden av tilpasning av de arabiske oversettelsene av Pippi Langstrømpe og Emil i Lønneberget». Masteroppgave. Institutt for kulturstudier og oriental-ske språk, U. i Oslo, 2009.

143

«I den arabiske versjonen normaliseres trekk ved Pip-pi, hun blir mer som andre barn og det medfører en endring i effekten av Pippi-figuren. (...) Det framstår som i mot bokens og Pippi-figurens hensikt å tone ned noen av Pippis kvaliteter, fordi hun er et superbarn som ikke på noen måte er ment å skulle være slik som barn i virkeligheten er.» (K. Neversmo, s. 95)

Jinan (den arabiske Pippi) sitter for eksempel ikke på kjøkkenbordet, men ved, hun drikker ikke kaffe, men te, og hun spiser ikke giftig fluesopp. Nevermo peker dessuten på at det lette, muntlige og morsomme språket ikke er overført til den arabiske oversettelsen. Enkelte ordspill og humoristiske innslag er utelatt; en utstrakt bruk av forklaringer demper litt av villskapen i den ori-ginale Pippi og undergraver til tider humoren. Har Jinan, som en mye fornuftigere utgave av sin tvillingsøster Pippi, forført den arabiske verden? Neppe. Nevermo konstaterer at oversettelsene av As-trid Lindgrens bøker ikke har vunnet særlig innpass på det arabiske bokmarkedet; Pippi er ikke til salgs i alle land og Jordan nevnes som et unntak hvor Pippi selges godt. November 2010 leste den svenske ambassadøren i Amman, Charlotta Sparre, Pippi til jordanske barn i en bokhandel. Hendelsen måtte anses som merkelig siden den ble beskrevet i ganske lange artikler i tre arabiske aviser. Jinans manglende popularitet bringer oss tilbake til Sabeur Mdallels analyse. Mdallel refererer til en undersøkelse av barnelitteratur i 2001 blant arabiske forskere. Flere mente at antallet oversettelser var for høyt, for egen kulturell identitet anses ofte som truet av

144

vestlige ideologier gjennom oversatt litteratur. Videre ble det hevdet at 75% av oversettelser til arabisk tok opp «harmful themes». Hvis forskere har slike oppfatninger, kan vi trygt konkludere med at Pippi oppfattes som skadelig av alminnelige foreldre. En ny oversettelse til arabisk ble annonsert i 2007 som en del av Abu Dhabis initiativ «Kalima» (som betyr «ord» på arabisk), som har som oppgave å oversette hundre viktige litterære verk til arabisk. Pippi kommer da til å være i godt selskap med blant annet Vergil, Hegel og Faulkner. Pippi er fremdeles en populær figur i Vesten, men hun sjokkerer neppe lenger. Ting skjedde på 60-tallet. Slag-ord som «Det er forbudt å forby» har påvirket samfun-net. Til Pippis store glede. En friere barneoppdragelse har blitt normen. Læreren, faren og politimannen bør ikke lenger respekteres for enhver pris. Dette sa Pippi for lenge siden. Eleven kom i sentrum i skolesystemet; han velger selv kunnskapen han ønsker å skaffe seg og med hvilken progresjon. En sånn skole kunne til og med Pippi like! Norges Kunnskapsminister syntes i 2008 at mottoet til skolesystemet burde være «Uro! Rot! Bråk!» Pippi jubler! Og målet er nådd: PISA-rapporten 2010 peker på at «norske klasserom fortsatt er preget av betydelige inn-slag av bråk, uro og sløsing med tid sammenlignet med forholdene i de fleste andre land». Hele 39 prosent av elevene svarer at det er bråk og uro i «de fleste timene “ eller «alle timene». Det er nøyaktig samme svarprosent som elevene anga i PISA-undersøkelsen i 2000. I tillegg oppgir et større antall elever (33 prosent) at «elevene hører ikke etter hva læreren sier». I 2000 svarte 27 pro-sent av elevene det samme.

145

Kan Pippi pensjoneres da? Pussig nok viser en undersøkelse publisert i DN.no i 2007 at åtte av ti nordmenn vil ha mer disiplin i skolen, og vi snakker ikke bare om voksne. Et forskningsprosjekt gjort av Senter for atferdsforskning ved Universitetet i Stavanger viser at mer enn halvparten av elevene ønsker mer arbeidsro og mener de ville lært mer hvis dette var tilfellet. Vi kunne kalle dem for små avvikere som ønsker seg Galtvort-type lærerne. Dessverre indikerer PISA-undersøkelsene at de har rett: Skoler som gjør det godt på fagprøvene har mindre problemer med uro.

Spørsmålet om hva som er de beste undervisningsme-todene er ikke nytt. De gamle grekerne, som oppfant ordet pedagogikk, var opptatt av å utdanne borgerne som skulle være fornuftige og dydige. Spørsmålet den gang var hvordan man kunne utdanne barn, som fordi de er barn, jo har en mangelfull fornuft. Filosofen Alain Finkelkraut3 forklarer at grekerne løste problemet ved å anta at alle barn hadde aidos, en naturlig egenskap som kunne oversettes til norsk som «skam» eller «beskje-denhet». Filosofen Guy Samama4 definerer aidos som «skam som kommer før skammen», dvs. en følelse som motiverer individet til å unngå å handle på en måte som vil bringe skam. René Descartes5 definerte denne typen

3 Alain Finkielkraut, «La culture en danger. Peut-on sauver l’école?». Conférence au Fonds Social Juif Unifié, Paris, mars 2007.

4 Guy Samama, «La honte entre corps et âme», Sigila, revue transdisciplinaire franco-portugaise sur le secret, numéro thématique «La honte – a vergonha», 14 (2004), pp. 153-165.

5 René Descartes, «Les Passions de l’âme», art. 205, in: Œuvres complètes, t. III,éd. de Ferdinand Alquié, Paris, Garnier, 1973, p. 1098.

146

skam som en trist sinnsstemning som ledsager frykten for å bli bebreidet. For Aristoteles i Den nikomakiske etikk6 er aidos ikke en dyd i seg selv, men en fysisk reaksjon utløst av angsten for å få et dårlig rykte gjen-nom sine handlinger. Aidos effekt er i slekt med den naturlige fluktreaksjonen ved fare. Aidos er en svakhet, en brist, men en veldig nyttig brist for ungdom: De er mer lidenskapelige enn voksne og kan uten aidos begå mange feil. Aidos ble gjort til et guddommelig anliggende av grekerne. Gudinnen Aidos syntes ofte å være i selskap med sin søster, den ubarmhjertige Nemesis, som straffet de overmodige som ikke fulgte Aidos råd. I en pedagogisk kontekst betyr aidos at et barn natur-lig prøver å møte forventningene til en referansegruppe, i det gamle Hellas altså lærerne, foreldrene og, mer ge-nerelt, de voksne, for å unngå skammen som kom av å ikke møte kravene. Følgelig finnes det en asymmetri i læringsprosessen, mellom de som setter forventninger og de som oppfyller dem. Ordet pedagogikk gjenspeiler denne asymmetrien. Joar Aasen forklarer i sin rapport om pedagogisk filosofi7 hvor ordet kom fra i gamle Hellas:

«Skolegangen – gangen til skolen, bokstavelig talt – ble ledet av en paidagogos, en barnefører. Han var egentlig en slave som ikke hadde som oppgave å undervise barna, men som tok dem med seg (...) fra hjemmet til lærestedet og tilbake. For øvrig hadde

6 Bok 4, kapittel 15.7 Joar Aasen, «Pedagogisk filosofi. Forstudie. Del 1: Den klassiske greske antikken». Høgskolen i Hedmark. Rapport nr. 4., 2004, s. 20-21.

147

paidagogos en oppgave til. Han skulle se til at gut-tene oppførte seg godt, både på veg til og fra skolen og mens de var der. Kanskje kan man si det slik at det oppdragende elementet var understreket på denne måten, og at måten det var organisert på, kan tjene til å peke på to viktige aspekter ved oppdragerens rolle: å gå foran og vise veg»

Pedagogen viser vei. Hvilken vei? Veien opp, selvfølge-lig. En elev er etymologisk den som bringes til et høy-ere nivå (fransk lever betyr å løfte). Ordet oppdragelse på norsk finner sin opprinnelse fra den samme ideen, nemlig at eleven ikke er et fullstendig menneske ennå, men et menneske i endring som ønsker seg mer kultur, mer lærdom. Harry Potter er en elev. Han skaffer seg stadig ny kunnskap både om trolldomskunsten og om sin familiehistorie. Han tilpasser sin atferd til lærernes forventninger, for ham er lærerne viktige formidlere av den kunnskapen han ønsker seg. Harry utvikler seg: Han modnes i løpet av bokserien, mens Pippi er strandet i evig barndom. For Pippi er et barn, ikke en elev. Og konseptet barn, i motsetning til elev, innebærer en fullkommenhet: Et barn må erkjennes og respekteres for hva det er, nemlig et menneske, og ikke for sin utvikling til en mer kunnskapsrik tilstand. Derfor ser Pippi ingenting i Speilet Mørd. Hun er fullstendig. Hun savner ikke noe i livet, ikke en gang en familie. Harry kjenner i motsetning til Pippi sin svak-het. Han vet at han savner en familie. Han vet at han fremdeles ikke har kunnskap til å bekjempe foreldrenes morder, Voldemort. Kunnskap til å greie det har han en mulighet til å skaffe seg på skolen.

148

Pippi bryr seg ikke om reglene som gjelder i de voksnes verden. De er ikke hennes referansegruppe. De eneste meningene hun tar hensyn til kommer fra andre barn. Her er det mulig å henvise til Finkelkrauts analyse av aidos plass i læreprosessen i dag, som han baserer på to sosiologibøker om ungdom i Frankrike. Et pourtant ils lisent [«Likevel leser de», ikke oversatt8] analyserer en omfattende undersøkelse om lesevanene til 1200 ungdom som følges over fire år. Den viser at ungdom leser mindre enn før, særlig litterære verk. Samtidig sier de at de leser ganske mye underholdningslitteratur. Sosiologene bak undersøkelsen ser dette som en positiv utvikling. Ungdom i dag er ærligere når de beskriver sine lesevaner. For et par år eller tiår siden ville fran-ske videregående elever erklære at de leste Camus eller Flaubert, også når det ikke var sant, for dette var det forventede svar i de voksnes verden her representert av sosiologen. Å innrømme noe annet ville vært skamme-lig, til og med i en anonym undersøkelse. I dag sier de at de heller leser ukeblader enn bøker, Stephen King i stedet for André Gide, og at Ikke uten min datter er mer spennende enn Madame Bovary, eller de innrømmer at de ikke leser bøker i det hele tatt, for voksnes bedøm-melse er ikke lenger deres målestokk. Sosiologene konkluderte: Kulturens super-ego har endelig sluttet å undertrykke ungdom. Den nesten religiøse ærefrykten som lenge hersket for de store litterære verkene døde omsider ut. Den andre boken heter Cultures lycéennes, la tyrannie de la majorité [«Videregående skoles kultur, flertallets

8 Christine Detrez, Marie Cartier, Christian Baudelot, «Et pourtant ils lisent…» Paris: Éd. du Seuil, 1999, 245 p.

149

tyranni», ikke oversatt9]. Sosiologen Dominique Pas-quier peker på at til tross for at ungdomskulturen ikke er et nytt fenomen, har den aldri vært så omfattende i sitt underholdningstilbud, så fritatt for voksnes kontroll og så fullstendig organisert av kommersielle aktører som i dag. Men skam, skriver hun, forsvant ikke. Aidos fant bare en ny målestokk, nemlig andre ungdommers meninger. Pasquier bruker Hannah Arendts uttrykk flertallets tyranni for å beskrive det omfattende presset en tenåring opplever fra de andre ungdommene i klas-serommet. Mobbing er ikke nytt på skolen. Det som er nytt er at atferds- og kulturreferansene kommer fra den samme aldersgruppen, mens lærernes og foreldrenes meninger blir stadig mer ubetydelige. Uttrykket «det bringer skam» ble hyppig brukt av de franske tenåringene for å beskrive musikk, klær eller skolesekker som ikke var godkjent av gruppen. Stresset kan bli uutholdelig når internett og mobiltelefonen utsetter en ungdom for grup-pens press, ikke bare i skoletiden, men døgnet rundt. Skammen forsvant altså ikke fra undervisningssyste-met, den ble flyttet fra elevens forhold til læreren og til en annen menneskelig relasjon. Skammen slår i alle fall ikke lenger til fordi urgamle kulturelle referanser ikke er kjent.

Jo mer én analyserer detaljer i Harry Potters og Pippi Langstrømpes historier, desto tydeligere blir forskjel-lene. Mens dyr i Harry Potter tjener sine eiere, som Harrys ugle Hedvig eller Hermines katt Skeivskank,

9 Dominique Pasquier, «Cultures lycéennes, la tyrannie de la majorité », Paris: Éditions Autrement, 2005.

150

lever Pippi på likefot med hesten Lilla Gubben og apen Nilsen. Mens Harry har den samme kjedelige skoleuni-formen som de andre elevene og en lite original hårstil, skiller Pippi seg ut fra alle også med sitt utseende. Harry er høflig og har god bordskikk. Pippi svarer frekt til voksne og danser på spisebordet. Men det mest markante med Harry er sikkert hvor modent han oppfører seg for alderen. Han har hatt en temmelig fael oppvekst hos Familien Dumling, men reagerer på deres ondskapsfulle bemerkninger med like mye sinnsro som en stoiker med hvitt hår. Han bekjem-per sine fiender med rettferdige midler. Og til tross for at han er en kjendis i trollmannsverden på grunn av sin familiehistorie, bruker han aldri sin status til egen fordel. Han er rett og slett klok. Alt for klok og alt for moden for en elleveåring. Dette bringer oss tilbake til mai 1968. I Paris ble Sorbonne Universitetets vegger dekket av slagord. Blant disse kunne man lese: Lærere, dere er gamle; deres kultur også, og: Lærere, dere gjør oss til oldinger. Ja, kultur er gammel, ironiserer Alain Finkielkraut10. Det er en av kulturens egenskaper, egentlig. Å lære betyr å eldes. Å skaffe seg kunnskap er å distansere seg gradvis fra en tid av uvitenhet og uskyldighet, nemlig barndommen. Kulturen og kunnskapen gjør oss modne. Det er akkurat det som skjer med Harry på Galvort. De eneste samfunnene som har trodd at kulturen kunne skapes av ungdom ex nihilo, fra ingenting – uten overføring fra eldre generasjoner – har vært av revolu-sjonær natur. Studentbevelgelser og opprør på slutten av

10 Alain Finkielkraut, «La culture en danger. Peut-on sauver l’école?». Conférence au Fonds Social Juif Unifié, Paris, mars 2007.

151

60-tallet i Vesten begrenset seg til et øyeblikk av revolu-sjonær begeistring. Dessverre har det skjedd andre re-volusjoner, som den maoistiske kulturelle revolusjonen og Røde Khmer bevegelsen, som har tatt denne utopien til sitt ytterste. Ett av Kulturrevolusjonens uttrykte mål var, som Mao proklamerte, å «knuse de fire gamle»: gamle skikker, gammel kultur, gamle vaner og gamle tanker. I Kina som i Kambodsja ble ungdom aktivt brukt for å ødelegge kulturarv og forfølge de som oppbevarte den gamle immaterielle kulturen. Eksperimentets pris ble mellom 400 000 og 1 million døde i Kina; mellom 800 000 og 2 millioner i Kambodsja. «Alt det gamle med jorden vi jevner», utfordringen fra Kampsang Internasjonalen, ble anvendt på en bokstavelig måte. Det ville være betryg-gende å finne et eksempel på historiske brudd i kunn-skapsoverføring mellom generasjoner som ikke endte i et blodbad.

Tora Seljebø

155

hva er det som gjør vondt allerede før vi vokserse ikke på meg barnjeg vet ikke svaret på ingentingkjenner ikke primstavens merketiden for å gi slipp eller holde fast

156

forflytte liv fra hender til hendertil skrifthenge hvit vaskut for trostens skit

d ø d e r a l l e r e d e ?

157

før vi var født fantes gråtensiden har gråten alltid hengt ved armen dinsom et beskjedent barn trekker en ballong av blygjennom regnet

158

hva er det som fins, konstruksjonenav mening, som om ordene var deltut på forhånd, fortalt fra slektsleddtil slektsledd, hånden vil slå men blirslått, hunden vil varsle men slippes løs i skogen, det bortgjemte barnethjemsøker meg, om tankene finnesfinnes du

159

senere skal jeg forståhemmeligheten i språketat det som er utelattfortsetter å verkeat alt som ikke blir sagter sant

160

etter svartbarnet i den hvite kjolenetter redd, åpningen i stoffet

skogen gir oksygen, stjeler pusten i hikst, heretter er du en anneni morgen alltid en annen

161

barna løper i ring, i åkerens ytterkantdet virker som vi leker, men vi har allerede begynt å samle steinene, konglene og kvistene hver for seg

de raske føttene, over røttene, under broeneder vi sovnet med hodet mot steinen, steinen mot elva, elva mot havet, noen ropte etter oss med navn vi ennå ikke kjente

162

barna stabler bokstaver, hermerord fra eventyret, som en lek vi selv har diktet, slipper steiner på stien når vi kommer for langt hjemmefra

vi er søsken i skogen, overlatt til skogsmaskinene og dyrenes oppsperrede blikk

163

bekkene fryser til, stålblåformer en mor å klatre på

sollyset skiller trærne frahverandre, slik at skogenikke blir synlig

naturen lyver ikke, det er du som er diktet

164

vi var mørkreddevi fylte lommene med fruktbegravde fugleunger som faltfant vårt eget ord for fallet, frukten, frykten

vi hadde jord i ansiktet, fisk i støvlenegrodde inn i grenene, ut i knoppenesov sammenkrøllet mellom kronblad

jeg lengter hjem jeg lengter alltid hjem

Monika Steinholm

167

Romanutdrag

Det hamrer i hue når jeg våkner, som en hangover av en annen verden, men jeg har ikke drukket alkohol på flere uker. En gang i fjor høst drakk jeg en kjærlighetsdrikk som var så sterk at etterdunsten fortsatt henger i. Jeg har lett etter en motgift i nøyaktig tjuetre dager, åtte timer og trettisju minutter, men jeg vet ikke om den fins. Rob hamrer på soveromsdøra mi med knyttneven. – Jeg kjører om fem minutter. Jeg ligger naken i senga med øyene full av soverusk. Det er tidlig og det går ikke så fort, men jeg kler på meg så raskt jeg kan. Det er tydeligvis ikke fort nok, for Rob banker igjen. – Jeg er så kjapp jeg kan. Bare kjør, du trenger ikke å vente. – Fint, sier Rob. Det er det samme hver morgen, men Rob kjører aldri. Han sitter bare i bilen sin og tuter. Jeg bruker lang tid på å knytte skoene. Når jeg glider igjen jakken, knirker det i syntetisk skinn som har be-gynt å flasse. Rob tuter for tredje gang, men solbrillene mine er borte og jeg kan ikke dra noe sted uten dem. Hansker, sko, skjerf og luer flyr rundt før jeg endelig finner dem under tøyskoene til mamma. Jeg ser meg i speilet. Kul som John Lennon. På tide å komme seg ut døra. I dag kan være dagen da Rob plutselig kjører. Hva gjør en stakkars mann på seksten, med mopedlappen, uten moped, da? Ingenting! En stakkars mann på seksten kan ikke gjøre annet enn å

168

gå tilbake til senga og sove bort resten av dagen. Og det er ikke hans skyld. Hadde han sluppet å bli med på flyttelasset når mora hans og Rob flytta forbi Eide handel, kunne han tatt neste buss når han forsov seg. Men neste buss går ikke før om to timer, og da er det for sent. Da kan han like godt bli hjemme.

Rob gasser på og kjører unødvendig hakkete, men jeg kunne ikke brydd meg mindre, legger bare sjakkbrettet i baksetet og prøver å se for meg hvor Jens kommer til å flytte sine brikker. Ikke faen om Jens skal få vinne i dag. Kontoen er skrapa og jeg trenger den gratise kinobilletten. Rob bråbremser og sjakkbrikkene fyker til alle kanter.

Se opp, Niklas!Fort deg!Jammen, så se da!Ser du henne ikke?

Jeg gidder ikke å se opp. Hva kan være verdt å se på? Ikke en pøkk. Rob akser forbi, og nysgjerrigheta tar overhånd. Jeg ser opp. En traktor. Hva var det jeg tenkte – ikke mye å se på. Sånn er det å bo på landet. Men, hei! Det er ingen grønn felleskjøpkjeldress som sitter bak rattet på traktoren. Det er ikke en gammel mann med bart og sneipen hengende i munnvika. Det er ei jente, lita og tynn, med vanlige klær og sekk på ryggen. Det er ikke en traktor man sitter i. Det er en traktor man sitter på. Den er ihjelbleika, eldgammel og stygg som et helvete. Så er hun borte. Like plutselig som hun dukka opp, forsvinner hun ut bakruta mens Rob banner.

169

Jeg må innom mediateket i kjelleren på skolen. Bare én gang til. Hvor mange ganger har jeg sagt det nå? Jeg logger inn på Facebook. Karianne har sletta meg som venn og jeg må inn på profilen til Jens for å få tilgang på hennes side. Takk, kjære Jens for passordet og vel-signelsen. Som et mantra, hver gang jeg logger på; de samme ordene. Jævla kult av deg, Jens. Hvorfor måtte hun slette meg? Innerst inne vet jeg det. Et par telefonoppringninger midt på natta, noen upassende meldinger og det faktum at jeg spamma veg-gen hennes med: Jeg elsker deg. Likevel, det burde vært oppsigelsestid på noen måneder, slik at man fikk gått gjennom nødvendig avvenning. Det er for lett, trykk på en knapp og bli kvitt en venn. Send en sms og bli kvitt en kjærest. Jeg tar fram mobilen og finner meldinga. Dette funker ikke lenger. Vi kan godt være venner, men jeg trenger litt tid for meg selv. Trenger å være bare meg, uten å være noens kjærest. –K. Hvor lang tid tar det K? Hvor lenge trenger du å være bare deg? Når får jeg komme tilbake? Jeg ser på bildene fra helga. Ser på alt hun har opp-levd. Festen hun har vært på. Klærne hun har hatt på seg. Buksa strammer i skrittet og jeg må sette stolen godt inntil bordet. Ingen har sett meg. Eller har de det? Hva med fatsoen bak avisa der borte? Forbanna ståpikk. Det er den tristeste ereksjonen jeg har vært borti. Jeg burde sende kuken til psykolog, den er ikke frisk. Jeg burde logge av, men i stedet blar jeg videre til neste bilde. Helvete! Hvem er det? Hvem er det som henger fast i munnen din, Karianne? Hvem er det som holder rundt deg og som nesten umerkelig har plassert

170

den ene handa si på puppen din? Hvem faen er det? Sivilstatus: I et forhold med Kim Klausen

Jeg burde definitivt ha logga av mens jeg ennå hadde sjansen, mens jeg ennå hadde hue sånn noenlunde over vann. Nå er huet fylt med hjerter som knuses, og blod som spruter idet de brister. Jeg svelger, det surkler i lungene når jeg trekker pusten og det er like før jeg drukner.

Klokka er kvart på. Jeg skulle sittet på plassen min for femten minutter siden, og Makrellen har allerede fylt halve tavla med tall når jeg kommer inn i klasserommet. Sist jeg sjekka, var Makrellen norsklærer og ikke mat-telærer. Mayakalenderen går mot slutten og verden har naturlig nok begynt å rase sammen. Jeg får en papirball i hue og snur meg. Jens sitter to pulter bak meg og gliser. Lappen er krølla sammen til en hard kule og når jeg bretter den ut, er det så vidt jeg greier å tyde skrifta hans: Ikke glem matchen i fritimen. Jeg har ikke tenkt å glemme den, men for engangsskyld snakker Makrellen om noe interessant. Han preiker i vei om en fyr som heter Dante. Bare navnet «Den gud-dommelige komedie» er nok til å gjøre hvem som helst nysgjerrig. Jeg noterer til krampa tar meg: Dante var en merke-lig skrue som gjorde seg selv til hovedkarakter i boka si. I begynnelsen av boka bestemte han seg for å dra på pilgrims-reise til Rom for å få tilgivelse for sine synder. Han ville opp på et fjell, men satt seg fast i en mørk skog.

171

En løve, en ulv og en panter sperret veien for ham og han kunne ikke komme noe sted før en gammel dikter som hadde vært død i over tusen år viste seg. Han sa at veien til Dante ikke gikk over fjellet, men gjennom helvete. Tallet tre går igjen gjennom hele boka. Enten det står alene, er satt sammen til for eksempel trettitre, eller om tal-let befinner seg i tregangen. Denne fyren var så freaka at han fant opp sitt eget rimsystem for å kunne skrive hele boka (seks hundre og femtiseks sider!) på rim. Det er ikke mye komikk i Den guddommelige komedien, men folkene før i tida hadde visst en litt annen definisjon av komedie. Det eneste kriteriet synes å være at det skal være en dårlig begynnelse og en heidundrende happy ending. For å komme ut på den andre sida av tunnelen der sola skinner, må man ned i søla, eventuelt helvete, først. Selv om Dante virker sprø som få, ser jeg at han har et poeng. Klokka som henger på veggen over kateteret har aldri gått så fort, og når det er fem minutter igjen av timen, pakker jeg sammen tingene mine og stikker før Jens rekker å huke tak i meg. Det kan være det samme med sjakken i dag. Det kan være det samme med den kinobilletten. I mørket kan jeg aldri vite om Karianne sitter på bakerste rad og kliner med Kim Klausen.

Føttene går av seg selv og jeg vet ikke hva jeg vil el-ler hvor jeg skal. Jeg vet bare at jeg må ut av skolen, vekk fra Jens som sikkert tror jeg har gått i forveien til mediateket for å gjøre meg klar til matchen. Når jeg kommer meg ut av skolen, føler jeg meg trygg. Jens kommer ikke til å leite etter meg her. Med øyene delvis

172

lukka, rusler jeg ned kongsbakken til sentrum. Ikke før jeg ser henne, skjønner jeg hvor autopiloten var på vei. At den hele tida visste hvor den skulle. Den har allerede begynt å trekke meg ned i mudderet. Hun står utafor Sweet Heart og røyker. Jeg står så nært at jeg kan se den rosa neglelakken på pekefingeren og langfingeren som holder sigaretten. Hun blåser røyken oppover og lener seg inntil veggen. Karianne er den eneste jeg vet om som lukter godt selv etter at hun nett-opp har røyka. Kim Klausen kommer ut fra byens søteste, sukkersøte godteributikk, der alt er rødt og rosa og hjerter tyter ut overalt. Han har med seg to softis og rekker den ene til Ka-rianne. Det er søtt jordbærstrø på isen, Kariannes favoritt. Karianne lar tunga leke rundt på isen og slikker i seg strøet. Kim dytter isen inn i munnen i store munnfuller og får is på haka og utover begge kinnene. Han trekker Ka-rianne inntil seg og kysser henne. Jeg lukker øynene og vet akkurat hvordan munnen hennes smaker når den er full av fløteis og syntetisk, søt jordbær. Noen dytter borti meg og jeg oppdager at jeg står og glaner som en idiot. Likevel greier jeg ikke å se vekk. Kim og Karianne går. Det er et under at de ikke har sett meg. – Gå den veien, sier jeg til føttene og peker i motsatt retning av den Karianne og Kim tar, men føttene vil ikke lystre. Jeg har verken spionfrakk, hatt eller avis med hull til øynene. Snur de på hodet og ser bakover, kommer de til å få øye på meg. Det ser ut til at kroppen tar ideen om å

173

gå gjennom helvete litt for alvorlig. Selv om jeg prøver av alle krefter å slippe unna ved å gå i motsatt retning, lever føttene sitt eget liv. Noen tar meg på skuldra. – Kom så går vi, sier Jens. Han sier ikke noe om sjakkmatchen som jeg har stuk-ket fra. Han sier ikke at jeg er en dust som ikke greier å få skikk på livet mitt, eller at jeg er en forbanna stalker som burde vært bura inne.

Jeg labber etter Jens med halen mellom beina, eller i postkassen. Jeg er ikke helt sikker. Det eneste jeg vet, er at jeg ikke hadde noen hale før jeg oppdaga Kim Klausen. Om en time har vi to timer gym, men Jens er kompis og sier: – Drit i gymmen. Vi stikker på kino. Jeg betaler. Vi drar på kino. Jeg vil ikke på kino, men veien til frelse går gjennom å utsette seg for alt man vil unngå. Filmen har Tom Cruise i hovedrollen og består av en vill motorsyk-keljakt, en nestenulykke med helikopter, et par langbeinte damer og en del sprit. Det er alt jeg får med meg. For det meste sitter jeg med øynene igjen og ser for meg Karianne og Kim Klausen som råkliner på bak-erste rad. Kim stryker handa oppover lårene hennes. Hun har ingen truse under det korte skjørtet. Kim har ingen bukser på heller, de ligger i en haug på gulvet. Mens Tom Cruise dukker unna kuler og på mirakuløst vis får tak i en bazooka, stønner Kim og Karianne så høyt at de overdøver eksplosjonene. Jeg er den eneste i hele kinosalen som kan høre dem. Min vei mot helvete har starta.

174

– Dritbra film, sier Jens. Jeg nikker. Vi blir stående utafor kinoen en stund. Jeg holder øye med døra, men det kommer ingen Kim og Karianne. De har vel gjemt seg på dass eller blitt igjen i kinosalen. Kanskje de ligger på golvet på bakerste rad? Kanskje Kim Klausen er en kamasutramester som kan holde ut i timevis? Jens trekker meg i jakken. Han prøver å skjule noe, men jeg er ikke dum. Når jeg snur meg, står Kim og Karianne på trappa utafor Veita-senteret. De har ikke vært på kino. Kanskje de har vært hjemme hos Kim i stedet. Jens drar meg i motsatt retning. Han skjønner ikke at jeg må se, at det er den eneste kuren. Men jeg har ikke noe valg. Jens er svær og jeg er ikke annet enn ei filledukke som henger på slep. Selv om Jens har parkert lettsykkelen rett ned i gata, følger han meg til bussen. Han blir stående med armene i kors over brystet, med føttene planta godt fra hver-andre. Han blir stående på holdeplassen helt til bussen blinker seg ut på veien og kjører av sted. Av gammel vane løfter jeg handa og vinker, men Jens har armene limt fast til brystet.

Tiril slipper handa mi når vi kommer inn døra hjemme. Hun vil at jeg skal hente henne i barnehagen hver dag, men det går ikke. Da hadde det ikke vært så spesielt. Dessuten har jeg mitt eget liv å passe. En gang i blant er det beste for alle. Det er ingen andre i barnehagen som blir henta av storebroren sin. Det å bli henta av foreldre er ikke det minste kult, men å bli henta av en storebror i slitt skinnjakke er toppen av lykke.

175

– Gå på rommet ditt og rydd ut av sekken din, sier jeg. Tiril gjør som jeg sier. Jeg ser til Franz, men terrariet er tomt. Når jeg tenker på Tiril som kanskje plukker opp tarantellen for å kose med den, eller tråkker på den ved et uhell, begynner jeg å svette. Jeg har mest lyst til å kaste rundt på klær og bø-ker for å se om Franz har gjemt seg under noe, men jeg er rolig. Løfter forsiktig opp klesplagg etter klesplagg, skolebok etter skolebok. Noen ganger skulle jeg ønske Tiril var ei vanlig pysejente som hylte bare hun så ei lita mygg. Men Tiril er litt for lik meg. Hun kommer stadig trekkende hjem med små insekter i et glass med hull i lokket. Jeg går ut på kjøkkenet hvor Tiril sitter og tegner. Mamma og Rob har ikke kommet hjem ennå. – Kom så går vi ut i sandkassen og leker litt. Tiril blir glad, for hun tror at vi betyr vi to, men i dag betyr vi bare Tiril. Først ser det ut som hun skal begynne å grine, men når jeg sier at jeg skal kjøpe henne en ny Barbie, smiler hun og blir sittende i sandkassen. Jeg leter i klesskapet, selv om døra har vært lukka. Ingen Franz. Jeg leter i skuffene på skrivebordet. Ingen Franz. Jeg leter i gymbagen. Ingen Franz. Jeg ser i hjørnet bak TV-en. Ingen Franz. Jeg finner: En nøkkelring med en minirubix-kube, en inntørket siriss, en sort penn, en stiv seigmann og en ørering. Karianne. Hun har sikkert lagt den der med vilje. Gjemt små spor etter seg, som stadig kommer til å dukke opp for å minne meg om henne. For at jeg aldri

176

skal glemme henne. For at jeg skal gå meg fast før jeg har kommet midtveis i livet. Dante ville ikke vært særlig imponert. Han ville kalt meg en liten sutreunge.

Til slutt finner jeg Franz i senga under dyna. Jeg løfter ham tilbake i terrariet og setter lokket godt på. Bokhylla mi har ingen bøker, bare tolv stykk terrarier med Franzer på rekke og rad. Når matet jeg dem sist? Kanskje det er på tide? Kanskje jeg burde kvitte meg med litt Franzemat. Sirissfarmen begynner å bli en stak-karslig matforsyning. Noen av dem har dødd og fra død til forråtnelse er veien kort. Det stinker forjævlig på hele rommet, men kanskje det er en bra ting at det stinker. Jeg kan la lukta symbolisere svovellukta i helvete. Det er bare ett problem. Mora til Dante befant seg i helvete og hadde ikke mye valg. Hun måtte pent holde ut lukta. Mamma derimot er lei nok av tarantellaene mine som det er. Lukta fra de døde sirissene vil få henne til å for-lange at jeg kvitter meg med Franz ganger tolv.

Hva gjør en mann på seksten når livet går i dass? Ei jente ville krøllet seg sammen i senga med en boks is og ei rosa dagbok. Hva gjør en sånn som meg? Jeg legger hendene bak hodet og flater ut på senga. Det presser på bak øyelokkene, men ikke faen om jeg skal gråte som ei lita jente. Ikke faen om hun skal få den gleden! Jeg googler kjærlighetssorg og forventer å finne flere blogger med bruksanvisning på hvordan man blir kvitt hjerteormen. Det eneste som kommer opp er doktoron-line, kvinneforum, alenemedbarn og noen debatter på sol. Jeg blir ikke klokere. Det finnes ingen fasitsvar, hakke-spettguide eller bruksanvisning.

177

Jeg må lage min egen guide. En blogg blir bra. Det er litt mer maskulint enn ei dagbok. Den trenger ikke være rosa og den trenger ikke ha bilde av ett eneste hjerte. Det kommer til å bli bra med en plass hvor jeg kan legge fra meg tankene, så jeg slipper å ha dem med meg over-alt. På nettet er jeg konge. Kong Salkin. Jeg burde skrive noe. Innvie min nye blogg. Fingrene går av seg selv. Der sitter hun. Der står hun. Der går hun. Der er hun på bildene. Der legger han armen sin rundt henne. Hvem er han? Hvem er hun? Hun er K. Hun var min. Han er også K. Så søtt som kandisert smågodt. Jeg tror jeg må spy. Så hva gjør jeg, en seksten år gammel mann? Hva gjør jeg når verden går på tverke og jeg har havna på undersida av jorda og går rundt opp ned? Jeg ser og jeg glaner. Jeg stirrer på gamle bilder. Blar igjennom dem, gang på gang til de er klissete av fingermerker. Jeg følger etter K og K i byen. Jeg finner bilder av dem på facebook. Jeg stirrer til det gjør vondt i magen, men jeg greier ikke å snu meg vekk. Jeg står utafor vinduet hennes om natten og lurer på om han ligger der inne sammen med henne? Jeg sitter ved kjøkkenbordet og trommer med fingrene. Tiril er fortsatt ute i sandkassen. Hvor blir det av mamma? Hun pleier å være tidlig ferdig på fredager. Det er vel noe hun må fikse igjen. Noe som må handles inn, ordnes, eller sys om. At hun gidder. Hvorfor kan hun ikke bare slappe av? Hvorfor sier ikke Rob noe? Han er rolig. Stresser ikke. Det er mammas bryllup, og Rob dilter etter. Matteprøven ligger foran meg på kjøkkenbordet. Et stort rødt sekstall er skrevet oppe i det ene hjørnet. Min første sekser. Så kommer mamma. Så kommer Tiril. Så kommer Rob. – Mamma?

178

– Ikke nå, Niklas. Jeg må få ferdig middagen før jeg skal handle sko. Tiril trenger ny kjole og Rob må prøve dressen og så skal vi se på blomster. Jeg lar prøven ligge på bordet med det feite sekstallet godt synlig, så går jeg på rommet og slamrer døra igjen etter meg. – Niklas! Jeg svarer ikke. I stedet for å gå ut i stua og rope og skrike, setter jeg meg i senga, finner fram PC-en og hamrer løs på tastaturet. Du ser meg ikke når du går forbi meg på kjøkkenet. Du ser meg ikke når jeg har sittet ved bordet i mange timer for å vise deg noe. «Har ikke tid,» sier du. «En annen gang, vennen,» sier du. Uten å stoppe opp sier du det. Så løfter du T opp og snurrer henne rundt på kjøkkenet. Du ser ikke henne heller. Ser ikke at hun står med armene strakt ut etter deg, lenge etter at du har gått. Du kysser R midt på mun-nen, men du ser ikke ham heller. Ser ikke at han strekker ut handa for å holde deg igjen. Du haster videre. Har det altfor travelt med å være perfekt.

Det kommer stadig nye bilder av Karianne på face-book. Det er som om jeg fortsatt finnes i livet hennes. Som om jeg vet hver lille ting hun foretar seg. Den eneste forskjellen er at hun ikke aner at jeg stadig kik-ker på henne. Hun kan stirre meg dypt inn i øynene fra PC-skjermen, men jeg kan ikke røre henne. Ikke holde rundt henne og trekke henne inntil meg. Jeg kan se Kim Klausen stikke tunga si ned i halsen hennes og late som det er jeg som gjør det. Men det føles ikke godt, for det er ikke bare mi tunge som befinner seg i munnen hennes. Velger jeg å stikke tunga inn i munnen

179

hennes, får jeg tunga til Kim Klausen med på kjøpet. Den smaker tjære og gammel salami og jeg kan ikke fatte at Karianne orker å suge seg fast i den. Karianne er online og mens jeg stirrer ned i kløfta på kjolen hennes, kommer en ny statusoppdatering. Karianne Wilhelmine Nilsen Gleder meg til klasse-fest på skihuset i kveld. Jeg logger på min egen konto. Så skriver jeg: Strammer nakkemusklene og har tenkt å finne en kveil med tau og et høyt tre i kveld. Så sletter jeg alt før jeg skriver et suransikt og deler det med facebookverden. Mamma roper at det er middag, men jeg trekker dyna helt opp til haka og sier jeg ikke er sulten.

Når jeg kommer ut i stua, er huset tomt. Matteprøven ligger på kommoden med sekstallet ned. Den er rydda bort og glemt, og ingen har lagt merke til den. Jeg rin-ger Jens og spør om vi skal finne på noe, men han må hjelpe faren med å polere Jaguaren til 17. mai toget. Når Jens blir atten, skal han få Jaguaren. Faens gamle møkkakjerre fra trettitallet. Hadde jeg hatt den, kunne jeg kanskje glemt Karianne. Nei, jeg skulle blåst en lang fanfare i hele Karianne og kasta henne på dynga for alltid. Jeg ringer Ove, men telefonen til Ove er slått av. Drit i Ove. Drit i Jens. Drit i alle sammen. Jeg tar sjakkbrettet under armen, og finner ei åpna flaske Ab-solut i glasskapet i stua. Ingen kommer til å oppdage noe. Det er ingen som legger merke til noe i dette huset lenger. Jeg kler på meg en ullgenser og jakken jeg har arva av broren til Ove. Den flakker av under armene

180

og forrige helg etter at mamma hadde rydda, kunne jeg ikke finne den. Ikke før jeg sjekka søpla. – Ikke kødd med jakka mi, ikke kødd med jakka mi. En jakkeløs mann han hakke en sjans – så kødd ikke med jakka mi, synger jeg mens jeg kler på meg skoene. Jeg pakker en sekk med et ullteppe og litt klær og tar en slurk av flaska før jeg låser meg ut, går ned til veien og hopper på dagens siste buss.

Det er fullt utafor skihuset. Jeg vil ikke at noen skal se meg, så jeg tar av fra parkeringsplassen på framsida av huset, går over myra og lar sumpa fylle skoene mine med vann. Jeg ser sikkert ut som en vanlig turgåer der jeg trasker av sted med sekk på ryggen. Når jeg kommer et stykke unna, svinger jeg inn på lysløypa og går tilbake til skihuset. På baksida er det folketomt, akkurat som jeg tenkte. Jeg kan snike meg usett inntil veggen og sette meg ned på en stein nedfor det ene vinduet. Det er kaldt og jeg kler på meg lua og setter flaska til munnen før jeg kikker inn vinduet. Karianne står lent mot veggen ved siden av den ene sofaen og drikker øl. Strømpebuksa hennes har revna og skjørtet er så kort at jeg ikke har noen proble-mer med å huske hva som finnes under skjørtekanten, trusekanten som jeg aldri slapp forbi. Slipper Kim Klau-sen inn? Nå kan Kim bare komme. Jeg er klar til å gi Mr. Klausen en midt i fleisen. Karianne danser i en stor klynge med jenter. De åler seg rundt hverandre, lar hendene gli opp lårene og over rumpene til hverandre. Det blir for mye, selv for en fyr som har bestemt seg for å ta strake veien ned i helvete. Jeg setter meg på huk. Veggen kjennes kald gjennom

181

jakkeryggen, fingrene er frosne og jeg kan nesten ikke puste av frykt for at noen skal oppdage meg. Når jeg hører lyder over meg, krøller jeg meg sammen. Men det skjer ingenting. Vinduet over hodet mitt åpnes ikke. Det er ingen som roper og skriker mot meg og forteller meg at jeg er en jævla, ekkel kikker. Jeg åpner det ene øyet, så det andre og kikker opp mot vinduet mens hjertet mitt spiller stortromme i brystet. Det er ingen der. Gardinene er trukket for og jeg kan ikke se inn. Det nytter ikke å flytte seg til et annet vindu. Det er stengt overalt. Hvorfor har de trukket for? Så de meg? Hvorfor sa de ikke noe? Eller er det Kim som har kommet? Hvorfor har de trukket for, bare fordi Kim har kommet? Hvilke lysskye aktiviteter har han tenkt å bedrive? Jeg sniker meg langs veggen av skihuset og runder hjørnet. Kortsida ligger mot elva og skogen, og jeg hu-ker jeg meg ned mens jeg beveger meg hurtig mot et lite kratt. Det er umulig å se hva som skjer inne, men jeg har full kontroll på hvem som kommer og går. Når Kim kommer ut, skal jeg vise ham! Jeg finner fram sjakkbret-tet og legger ullteppet rundt skuldrene, det hjelper litt. Karianne kommer ut på trappa og tenner en sigarett. Hvorfor kommer ikke Kim etter? Karianne går inn og flere mennesker kommer gående over parkeringsplas-sen. Ingen av dem er Kim. Helvetes Karianne. Jeg tar fram den hvite sjakkdronninga. Karianne fikk meg til å kalle den opp etter henne. For hell og lykke, sa hun. – Hallo, Dronning Karianne, sier jeg og kysser den. – Kunne bare Karianne der inne vært like trofast som deg. Jeg slår dronninga mot trestammen.

182

– Av med hodet. Ingenting skjer. Selv om jeg bruker alle krefter, sitter det like forbanna fast. Jeg legger dronninga under en stor stein og drar til. Endelig hører jeg et lite knepp. – Ha, ta den du! Jeg står med Kariannes kropp i handa. Hodet ligger igjen under steinen.

Bjørn-Are Vollstad

185

ë

Eg sitter inne og ser ut. Eg sitter inne i mitt eige kranium og ser ut. Huset mitt står åpent. Det snør inn gjennom alle vindauger og dører. Kraniet står åpent. Det snør på hjernen. Heile kroppen står åpen. Det trekk inn mellom ribbebeina, legg seg på lungene. Språket.

186

A.Ape.Skape.

Medviten.Vitenskapen.Medvitenskape.

Forstanden er omslutta av omverda.Forstanden kan forstå og forklare.Forstanden står foran seg sjølv.

Sjølvmedvitenskapen.Materiens rørsler er kjensler.Mediet er universelt og sjølvstendig.

187

Utfaldinga av mangfaldet er og gjer seg sjølv.Utfaldinga av mangfaldet ser seg sjølv.Utfaldinga av mangfaldet skjer.

Kjernene og stjernene.Haldningar og handlingar.Refleksjonar og reaksjonar.

Kjerner i stjerner i kjerner i stjerner.Stjerners indre kjernereaksjonar.Hjernar samlar refleksjonar.

Eg er åleine i opphaldsrommet.Forstanden sitter ved sanseapparatet.Jorda snurrar rundt i verdsrommet.

188

Frå kjernekraft til hjernekraft.Frå banning til meiningsdanning.Menneska lagar flotte stjernekart.

Hjernekjernene framstiller tankelys.Dagane fyllast av varmt stjernelys.Nettene er sjølvformørkingar.

Jordas kjerne lagar jordvarme.Kroppens indre lagar kroppsvarme.Hjernen utgjer ein stjernekonstellasjon.

Planetar er fargelause i fråvær av lys.Hjernar er usynlege i kvardagen.Hjernar lyser opp innvendig.

189

Hjernars samla overflaterefleksjon.Hjernars samla refleksjonskraft.Hjernars samla stjernekraft.

Kroppars gjennomtrekk.Kroppars romlegdom.Kroppars andedrett.

Rom.Kropp.Holrom.Hinne.Hud.

190

Lyst.Drift.Trang.Tvang.

Fugletang.Knipehang.Hjernesang:

Å burde Å burde burde

Å kunne Å kunne kunne

Å måtte Å måtte måtte

Å skulle Å skulle skulle

Å ville Å ville ville

191

Menneskerett.Menneskeplikt.Menneskesvikt.Menneskeverd.Menneskevern.

Animalia-mammalia.Morula-blastula-gastrula.Chordata-craniata-vertebrata.

Utav ursuppa oppstår urmagen.I urmagen åpnar urmunnen seg.Urmunnen eter av ursuppa igjen.

192

Kroppen er eit hav huda held inne, organa er organis-mar, levande virvellause dyr. Skjelettet er samanpressa restar av djupe tiders livsformer, avleiringar, eit reisverk av kalk, eit rev for organa mine, ei langstrakt grunne, heftegrunn for nye ansamlingar av materie. Hjernen er ein korall, hjertet ein blekksprut, lungene anemoner. Levra er ein svamp, nyrene nakne sneglar og tarmane er sjøpølser. Huda er flata som omsluttar djupet, dei mørke faldane og kløftene, grotter og kanalar, alle dei varme kjertlane.

Eg er mitt eige holrom, eg omgjev meg sjølv i det som omgjev meg, fyller mitt eige tomrom. Eg ser ut av eit kranium, eg skriv meg inn i det som omskriv meg, gjenopplever tilstanden. Forstanden er mi synsrand, som kastar vekselverkande lys og skugge over utsikta og innsikta. Eg ser ut av mitt eige ansikt, eg ser hav- og himmelbryn, eg ser mine eigne hårete augebryn. Eg svevar i synet, der utvendig og innvendig overlappar, slik sollyset møter månen i meg, ytre refleksjonars indre reaksjonar og omvendt.

Pupillane er pulserande svarte hol som kontinuerleg slukar omverda. Verda vrenger seg, kollapsar inni meg, transformerast og reflekterast tilbake, pustast inn og ut. Universet forsvinn inn i kraniehola, verda speilvendast, og netthinna blir min natthimmel. Hjernen består av stjerner, den er ein galakse, og midt i hjernekjerna er der eit svart hol som alt kretsar rundt. Tankekrafta er hjer-nestjernenes indre kjernereaksjonar, kjedeeksplosjonar som kastar lyskjegler ut gjennom auga og vindauga.

193

Ein utgjer eins eigen hendingshorisont, randa rundt det svarte, trulege sluket, overgangen der. Overgan-gen mellom det mulege og umulege i mitt eige medvit, det nødvendige dragsuget der. Krafta ein spinn rundt, krafta tankane mine spinn rundt, kreftene medvitet mitt balanserar mot. Eg skriv meg inn og ut av alt eg kjem over, skriv for å tenke, ordnar med ord, snittar meg inn. Ei vedvarandre rørsle inn og ut av stoffet, innvikling og utvikling av teksturen, overflata som møter blikket, djupna i kroppen.

Flytande i augehola, i glaskroppen mellom tankerom-met og opphaldsrommet, i eit hus ved havet her. Havet er både innanfor og utanfor, cellene er fylt med saltvatn, og saltvatnet fyller havet der. Eg slukker blikket, søker lyset i lyden, står på hjernestranda, tråklar meg inn og ut av mitt eige hovud, syr saman kraniet. Kontinental-platene møtast, horisonten krummar seg om seg sjølv og vekk frå rommet rundt. Havet skiller mellom det som synk og det som flyt, mellom det tyngande og det oppløftande.

Eg er i mitt eige opphaldsrom, ved mitt eige tankeap-parat, ved eit vindauge i mitt eige hus. Eit akvarium pustar roleg i hjørnet, glastanken fyller rommet med vibrasjonar. Skjermflata på veggen spelar av drau-mane mine. Dei avspelast utan stopp, eg noterer ned, og teksten veks i alle retningar, den svulmar opp, bular ut, fyller alle holrom, og opphevar alt rundt meg, før den trekk seg saman og forsvinn inn igjen i seg sjølv, og omgjevnaden står utheva tilbake, full av indre krater etter tankenedslag.

194

Lyset møter overflata, det reflekterast, lyset treffer igjen, gir ein liknande reaksjon, så utløyser lyset ein refleks, ei lysrørsle, fleire rørsler, lyset reflekterast frå refleks til refleks, ein kjedereaksjon. Etterkvart utfaldar ein refleksjon seg, fleire refleksjonar, tankerørsler med påfølgande reaksjonar. Djupet reflekterar over flata. Overflata er havets hinne og botnen er djupets skal. Tyngda og trykket held kroppen samla. Huda omsluttar meg, menneskets membran er husets hinne.

Steinar og skjell, tørka blad og blomster ligg utover bordflata, saman med bøker og notatar. På golvet under bordet samlar det seg hår og fibrar, hudflak, smular og småstein. Restar av fjerne stjerner, hustøv. Støvskyene klumpar seg saman i krokar og på åpne flater, i karmar og langsetter lister. Insektkroppar, dun og trådar, skjegg og negler, og planterestar. Kroppsrørsler, luftstraumar, vibrasjonar. Livsrommet tettar seg til over tid. Tilværet har ein tendens til å klumpe seg til.

195

Eg står på ei tåkelagt strand.Ei tett hette av dust fuktig lys.Eg høyrer bølgene og fuglane.Ingenting er synleg, berre lys.Eg lyttar etter lysets lydar.Verda flyter inn i meg.

Å leve er samtidig å råtne. Destruksjon er óg kreasjon.Å finne si eiga oppløysing.Fett, sæd, blod og spytt.Å likvidere seg sjølv.Gjere seg flytande.

Mariann Aaland

199

Romanutdrag(...)

Da jeg var liten, pleide jeg å sitte i pysjen øverst i trappa og lytte til mamma og venninnene hennes når de hadde klubb. Det var alltid mest spennende når de snakket lavt, og når de nevnte navn, klarte jeg ganske ofte å gjette meg til hva de snakket om, for da var det lettere å koble sammen en mening av de få ordene jeg fikk med meg. Og når de var ferdige med å snakke lavt, lo de nesten all-tid tilsvarende høyt. Da var det farlig å sitte der i trappa, for mamma skulle gjerne hente mer kaffe på kjøkkenet, eller noen av venninnene hennes gikk på do. Det hendte jeg ikke var rask nok, og at en av dem oppdaget de bare føttene mine mellom trappetrinnene. Men som regel kom jeg meg i sikkerhet i god tid. Nå satt jeg øverst i trappa igjen, og hørte på at moren min gråt i telefonen. Så la hun på. Hun hadde bedt per-sonen hun snakket med om å komme. Nå. Midt på natta. Eivind sa noe, og mamma svarte ikke. Alt var stille. Hun ringte enda én. «Vekket jeg deg?» Hun tok runden. Hun kom til å ringe onkel Terje sist. Hun kom til å gjøre som jeg hadde sagt, og si det med presten. Jeg listet meg inn på rommet igjen, dro døra forsiktig inntil. Den hadde blitt trang de siste åra, den hadde seget. Jeg la meg tilbake på madrassen, i samme stilling, med hendene under kinnet, stirret inn i skrivepulten. Det pas-set å gråte. Jeg var alene, og jeg lå stille og stirret. Jeg burde sikkert gråte.

200

Jeg våknet av stemmer i gangen nedenunder. Jeg hørte mormor, og en av tantene mine. Det gikk i ytterdøra, det kom flere. Jeg la meg med ansiktet inn mot veggen og lukket øynene. Prøvde å finne tilbake til søvnen. Snudde meg igjen, strakk armen opp til nattbordet og fant den grønne vekkerklokka. Den var ti over ett. Mobilen min lå på skrivepulten, og jeg krabbet over gulvet og strakte meg etter den, la meg tilbake på madrassen og fant num-meret til Anders. Han tok den ikke, og jeg fikk svareren hans. Han hadde enda ikke lest inn en personlig mel-ding. Jeg ringte igjen. Han tok den på andre ring, og jeg hørte at han hadde sovet, han var mørkere i stemmen enn han pleide. «Hallo?» sa stemmen hans. «Det er meg,» sa jeg. Han sukket. Lenge. Det hørtes ut som han sovnet igjen. «Er du full,» sa han og hostet. «Hvorfor spør du om det,» sa jeg. «Det er midt på natta,» sa han, «kan du ikke bare si det du skal si og gå tilbake til hvem du nå enn drikker med.» «Jeg drikker ikke,» sa jeg og hørte at han satte seg opp i senga, rensket stemmen. «Har det skjedd noe?» sa han. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. «Ja» var det opplagte svaret, for det hadde skjedd noe, og det var derfor jeg ringte. Men var det ikke for dumt å ringe kjæresten sin midt på natta for å fortelle noe sånt? Han var flere timer unna, hva kunne han gjøre med saken? «Hallo?» sa han. «Jeg er her.» «Er det noe,» sa han. «Jeg får ikke sove,» sa jeg. Anders sukket. «Og da er du nødt til å vekke andre?» «Sorry,» sa jeg, «jeg trodde kanskje ikke du hadde lagt deg.» Anders gjespet og sa at klokka var ti over ett. «Jeg legger på nå,» sa han. «Okei,» sa jeg. «Glad i deg,» sa Anders. Og han la på. Jeg la mobilen fra meg på gulvet. En bil stanset i

201

oppkjørselen, like utenfor soveromsvinduet mitt, og jeg hørte snøen knirke under føttene på to personer. De ringte ikke på døra, de gikk bare rett inn. Det var flere stemmer i etasjen under. Av og til kunne jeg skjelne et og annet ord fra det jevne suset av lavmælt prat. Jeg hørte navnet mitt. Like etter var noen på vei opp trappa til andre etasje. Det knirket i de to øverste trappetrinnene, de som jeg og mamma visste at vi ikke måtte tråkke i midten på. Jeg snudde meg raskt inn mot veggen igjen. Det banket forsiktig på døra, det var såvidt jeg kunne høre det, så ble den dyttet opp. Treverk gned mot tre-verk, det gikk ikke an å åpne den uten å lage lyd. Jeg lå helt stille med øynene lukket. Noen listet seg inn på gulvet og strøyk meg forsiktig på armen. Jeg kjente igjen lukten av henne, og bevegelsene. Jeg lå oppå dyna, fremdeles med alle klærne på, og fikk et teppe lagt over meg, det som alltid hang over armlenet på lesestolen. Jeg pustet tungt, slik man gjør når man sover. En liten hånd strøyk meg over håret, så ble nattbordlampa slukket og to føtter listet seg over gulvet igjen. Hun tok i dørklinka samtidig som mobilen min begynte å vibrere mot gulvet. Jeg kunne ikke late som jeg ikke våknet, det duret i hele det lille rommet, og jeg snudde meg rundt, greip etter mobilen og så silhuetten av mormor i lyset fra gangen. «Det er Anders», hvisket jeg, og mormor nikket og dro døra igjen etter seg. «Hallo,» sa jeg. «Jeg fikk ikke sove,» sa Anders. «Og da er du nødt til å ringe og vekke andre?» sa jeg. Anders lo. «Er du sikker på at du ikke er full,» sa han. «Helt sikker,» svarte jeg. Han lo litt igjen. «Men pappa er død,» sa jeg. Anders lagde ikke en lyd. «Han har hengt seg, jeg fant han i det nye huset, det

202

gamle som han kjøpte i sommer.» Anders sa fremdeles ikke noe, og jeg så på mobilen for å sjekke at navnet hans fremdeles stod i displayet. «Er du der,» sa jeg. «Ja,» sa Anders. «Hvorfor sa du ikke noe,» sa han. «Jeg sier det nå.» «Men du ringte meg jo isted.» «Jeg visste ikke hvor-dan jeg skulle si det.» «Du kunne jo bare si det sånn som du sa det nå.» «Ja, men jeg sier det jo nå.» Anders brukte noen sekunder på å si «herregud» før han ble taus igjen. «Kan du komme hit i morgen,» sa jeg. «Selvfølgelig,» sa Anders. «Har du bilen,» sa jeg. «Nei, jeg må ta bussen. Eller tog.» «Tog er raskest,» sa jeg. «Fant du han?» sa Anders. «Ja.» «Når da?» «Tidligere i kveld,» sa jeg. «Men hvorfor ringte du meg ikke?» «Jeg ringer jo nå,” sa jeg, og Anders sa at om han bare hadde hatt bilen, så kunne han dratt med én gang. Eller kanskje det gikk en natt-buss? Jeg kjente et press bak øyeeplene og sa at det ikke gikk noen nattbuss. Jeg sa natta og la på før han rakk å si noe mer, og snudde meg inn mot veggen igjen.

(...)

«Kan du ikke svinge innom vasken med den fæle bilen,» sa mamma da jeg snørte skolissene. «Kan jeg ikke heller gjøre det i morgen,» sa jeg, og hun var allerede på vei inn i stua igjen. «Mamma?» Jeg gikk etter henne. Hun snudde seg og så ned på skoene mine. «De er ikke skitne,» sa jeg og gikk opp på tå så minst mulig av sålene var i kontakt med klikk-klakk-gulvet. «Jeg gjør det i morgen, jeg rekker det ikke før Anders er fremme,» sa jeg. «Kan du ikke gjøre det etterpå,» sa hun. «Vil du at jeg skal ta han med til Esso før jeg tar han med hjem til deg?» sa jeg. Hun holdt blikket mitt, presset leppene sammen. Jeg var redd hun skulle begynne å grine og heiste meg litt

203

høyere opp på tærne. Hun ble enda lavere. «Jeg får gjøre det selv, da,» sa hun, og var akkurat som hun skulle igjen. Jeg gikk ut i gangen og plukket med meg bilnøklene fra nøkkelholderen på vei ut. Toyotaen til mamma stod parkert utenfor garasjepor-ten. Hun hadde aldri eid en ny bil. Ikke da hun bodde sammen med pappa heller. Alt vi noen gang hadde kjørt rundt i hadde noen andre eid før oss. Bortsett fra den første datsunen, som jeg ikke husket, men som jeg hadde sett bilder av, hadde vi bare kjørt volvoer. «Å kjøre volvo er som å kjøre traktor,» hadde pappa pleid å si, og det var først da jeg ble større at jeg skjønte hvorfor mamma himlet med øynene bak ryggen hans når han sa det. Hun visste at han ikke hadde satt sine bein i en åker før han møtte henne. Og det første hun gjorde da han gikk fra henne, var å kjøpe seg en toyota. Hun lagde ingen scener, prøvde ikke å ta pengene hans. Hun lot han få volvoen og kjøpte seg heller en japansk bil. Og nå ville hun at jeg skulle vaske den. Men det kom jeg ikke til å rekke. Jeg møtte ingen biler før jeg var i rundkjøringa, bare en syklist. Vi passerte hverandre ved rasteplassen, der elva alltid legger igjen dotter av frostrøyk på kalde dager. Han hadde dratt et skjerf opp over nesa, og hang over styret mens han tråkket. Han minte meg om en cowboy. Toget til Anders skulle være fremme åtte over, nå var den snart ti på halv. Jeg svingte inn på stasjonen. Flere biler stod på tomgang på parkeringsplassen, og jeg par-kerte ved den store bjørka. Slo av tenninga, hadde ikke samvittighet til annet. Kulda seiv mot meg fra rutene nesten med én gang, og jeg dro glidelåsen på jakka helt opp. Anders kunne ha sagt ifra om at toget var forsinket. Jeg kunne nesten rukket å vaske bilen.

204

Det kom glidende inn i spor to. Dørene gikk opp, passa-sjerer tøt ut. De fleste av dem skulle antagelig videre vest-over med buss. Jeg la hendene mellom lårene mine for å varme dem. Passasjerene krysset spor én i en ujevn rekke på to og to, som om de alle hørte sammen. Anders gikk et stykke bak, ved siden av en eldre dame i rød kåpe. Hun bar to store bager og en liten håndveske. Anders hadde bare en liten ryggsekk og en hvit plastpose, praktisk talt begge hendene fri. Han kunne vel ha hjulpet henne. Det var bare noen dager siden jeg hadde sagt hadet til Anders i Oslo og satt meg på bussen hjemover. Det var ikke lenge siden i det hele tatt, det hadde nettopp skjedd. Vi skulle møttes i dag uansett, jeg skulle tatt elleve-toget tilbake til Oslo. Sånn sett gikk alt etter avtalen, vi møttes bare et annet sted. «Han der er jeg sammen med,» tenkte jeg og så på fyren som nettopp hadde krysset spor én sammen med reisefølget sitt, og som nå plutselig hadde blitt til en som reiste alene likevel. Han stod midt på den snødekte asfalten og så seg rundt. Han var lavere enn jeg kunne huske. Og håret var mørkere, og flatt på den ene siden. Han hadde på seg den grønne sekken, men han hadde i det minste ikke strammet stroppene igjen etter at jeg hadde slakket dem. Han så etter meg. Han så fra bil til bil, gikk litt nærmere, så mot den andre siden av parkeringsplassen, mot taxisentralen. Mange av bilene var i ferd med å kjøre, det var snart bare meg og fem-seks langtidsparkerte biler igjen. Jeg hadde slått av mo-toren på bilen, og et florlett lag med snø hadde lagt seg på frontruta. Han ante ikke hva slags bil jeg kjørte. Han hadde ikke sjans. Anders tok frem mobilen, og like etter vibrerte det i jakkelomma mi. «Hei,» sa jeg. «Er du her?» sa han. «Den

205

sølvgrå toyotaen ved bjørka,» sa jeg og startet motoren mens jeg presset hodet ned mot skulderen for å holde mobilen ved øret. Anders gikk mot meg med telefonen i hånda foran seg, som et peileinstrument. Han hadde ikke lagt på, så jeg trykket han bort. Da så jeg at jeg hadde fått en melding. Fra han. Om at toget var litt forsinket. Han la fra seg sekken og plastposen i baksetet før han satte seg inn ved siden av meg. Jeg sa hei, og han lente seg frem og kysset meg på haka. Jeg visste ikke om det var munnen eller kinnet han prøvde å treffe. Han la hånden sin på hodet mitt og presset forsiktig pannen sin mot min, hårfeste mot hårfeste, holdt meg i et par sekunder før han slapp. Jeg kjente det samme presset bak øyeeplene som jeg hadde kjent natten før, da vi la på for andre gang. «Du må ta på deg beltet,» sa jeg og satte bilen i revers og rygget ut av parkeringsplassen. «Går det bra,» sa Anders, og jeg sa «jada» og svingte ut på hovedveien. Han la hånden på låret mitt, og jeg holdt på rattet med knyttede never, gravde fingrene inn i håndflaten for å holde dem varme. I rundkjøringa tok jeg ikke av til høyre og hjemover, slik jeg hadde tenkt. Jeg kjørte hele runden rundt og svingte inn på Esso. «Jeg lovte mamma å vaske bilen,» sa jeg og smekket igjen døra før han rakk å si noe. Jeg kjøpte en vaskepolett, og flaskevann og en liten firkløver, og gikk tilbake til bilen og la vannet og sjokoladen i fan-get til Anders. Så kjørte jeg sakte mot vaskehallene noen meter fremme, stoppet foran polettautomaten. Jeg hadde bare vasket på selvvask før, og da hadde jeg sittet i bilen mens mamma gjorde jobben. «Du kan gå ut nå,» sa jeg til Anders. Han så uforstående på meg. «Gå inn og varm deg så lenge,» sa jeg. «Jeg vil heller sitte

206

i bilen,» sa han. «Vi kan ikke høre på radio en gang,» sa jeg. «Men jeg har alltid hatt lyst til å sitte i bilen i en sånn maskin,» sa Anders. Jeg så på han, følte at det uforstående blikket hans hadde smittet over på meg. «Men så putt på den jækla pengen,» sa han på liksom-dialekten sin, som han hadde begynt med bare noen dager etter at vi ble kjent med hverandre. Det fikk meg alltid til å le, og jeg smilte for meg selv nå også. Han lente seg tilbake i setet med armene i kors over brystet, tøffet seg slik han mente at de lokale heltene jeg hadde vokst opp med gjorde. «Du vet at faren min akkurat har dødd?» sa jeg. Skuldrene til Anders seg en anelse frem. Han åpnet munnen, og jeg visste at han skulle til å si at det var ikke slik ment, men da han møtte blikket mitt, smilte han i stedet og sa «syke dame». Jeg fniste og puttet poletten i automaten, kjørte frem til stopplyset og slo av motoren. «Det er du som er syk, som har fantasier om bilvaskemaskiner,» sa jeg og åpnet firkløveren. «Men jeg har jo aldri prøvd!» sa han. «Har du virkelig aldri sittet i bilen mens den har blitt vasket?» sa jeg. «Niks,» sa Anders. «Hvorfor ikke?» «Fordi mamma mener det er farlig,» sa han, «hun har hørt om maskiner som har gått amok og klemt istykker bilene». Maskinen startet. «Er du sikker på at alle vinduene er igjen,» sa han og så seg rundt. «Det finner vi snart ut,» sa jeg. Varmt vann fosset ned langs rutene, og jeg kjente noe av varmen gjennom glasset. «Dette kan være det siste du gjør – vil du ha en bit?» sa jeg og holdt en sjokoladebit mot munnen hans. Han tok imot. Den store børsten var på vei mot oss. Vi sa ingenting mens den kostet seg oppover panseret, over frontruta og videre over taket. Jeg skrudde korken av vannflaska og tok en slurk. «Hvorfor kjøpte du ikke noe varmt, jeg trodde du frøys,»

207

sa Anders. Jeg skrudde på korken igjen og satte flaska i holderen mellom setene våre. «Fordi jeg ikke tenkte på det,» sa jeg. Han la hånda tilbake på låret mitt. «Mye an-net å tenke på?» sa han. Maskinen sprøytet sjampo over bilen, og en kjemisk såpelukt seiv inn gjennom luftean-legget. «Hvorfor gjorde han det, egentlig?» sa Anders. «Altså, det er sikkert ikke bare én grunn til å gjøre noe sånt,» sa han da jeg ikke svarte med en gang, «men var han sjuk eller noe?». Jeg likte at han spurte, men jeg var ikke sikker på hva jeg skulle svare. «Han var ikke sjuk,» sa jeg. «Eller, det må man vel være for å gjøre det han gjorde.» «Men han var ikke manisk depressiv eller noe?» sa Anders. «Nei,» sa jeg. «Hadde han kjærlighetssorg eller pengeproblemer eller ...» «Anders, jeg vet ikke,» avbrøt jeg, og hånden hans strammet seg på låret mitt. Men han tok den ikke bort. Maskinen børstet og skyllet, durte over hodene våre. Jeg hadde lyst til å spørre om de våte fantasiene hans ble innfridd. Om han bare ville gjøre det i baksetet i bilvaskemaskiner fra nå av. Men det var ikke lenger en slik stemning. Og det var ikke Anders sin skyld, det var min. Han sa «forresten» og bøyde seg mot baksetet. Maski-nen holdt på å blåse bilen tørr. Anders satte seg riktig vei igjen, og jeg fikk en bukett med hvite og rosa blomster foran ansiktet. Hjertet mitt banket fortere. «Jeg kjøpte disse,» sa han, og jeg tenkte at det skjønte jeg vel, jeg visste at han ikke dyrket blomster selv. Jeg tok dem. «Kondolerer,» sa han og så mer på blomstene enn på meg. «Eller hva man nå sier,» la han til. «Takk,» sa jeg, «de var kjempefine.» Pulsen min gikk stadig fortere. Jeg ville ut av denne vaskemaskinen. Jeg måtte ut av denne bilen. Lyset skiftet fra rødt til grønt og porten gikk opp. Det

208

strømmet flatt dagslys inn i den betongbelagte hallen, og jeg hadde en bukett med blomster i hånda. «Jeg kan nes-ten ikke kjøre med disse,» sa jeg, og Anders skyndte seg å ta dem. Han lente seg bakover igjen, og jeg hørte at han la buketten tilbake i den hvite plastposen. Jeg satte bilen i gir, og kjørte litt for fort ut av den trange vaskehallen.

(...)

«Jeg tror kanskje hun vil gå inn alene,» sa mamma til Thorsteinsen og Georg Halmstad mens hun så på meg for å få bekreftelse på at hun hadde rett. Det irriterte meg at hun hadde rukket å si det før jeg selv hadde tenkt tan-ken ferdig. Men hun hadde jo rett, jeg ville gå inn alene. Ikke sammen med mamma, ikke med noen av mennene i dress, iallfall ikke sammen med Anders. Jeg kunne ha gått inn med mormor, men jeg var ganske sikker på at hun hadde lyst til å gå inn alene. Det kom selvfølgelig ikke til å skje, mamma kom aldri i verden til å gå over den dørterskelen uten å holde noen i hånda. «Vil du gå inn først,» sa Georg Halmstad og så på meg. Det var det jeg hadde planlagt, men nå ville jeg ikke det lenger. Tenk om de hadde glemt å lukke øynene til pappa. En gang snakket jeg med en dykker som hadde hentet opp en dame som hadde druknet i en elv. Det var hans første jobb med å hente opp en omkommet. Hun hadde ligget med ryggen mot han da han fikk øye på henne, og det svarte, lange håret hennes hadde bølget i vannet. Akkurat det med håret hadde han aldri sagt, men jeg visste hvordan hun hadde sett ut mens hun levde, så jeg kunne jo forestille meg det. Og hun hadde ønsket å dø, hun hadde hoppet i det kalde vannet med vilje, så jeg var ganske sikker på at håret hennes var utslått. Jeg ville

209

iallfall aldri satt opp håret hvis jeg skulle drukne meg. Dykkeren hadde fortalt at han svømte mot henne bakfra, for det hadde han lært at han skulle, alltid nærme seg den døde bakfra. Men da han kom helt bort til henne og fikk tak i jakka hennes, ble han så ivrig etter å få henne opp at han glemte seg bort og snudde henne mot seg, for det er det man gjør når man redder en person som ennå ikke har druknet. Man snur personen mot seg, sørger for å få øyekontakt hvis de fremdeles er ved bevissthet, sier med øynene at jeg er her og jeg skal fikse denne situasjonen, dette kommer til å gå bra. Så han gjorde det samme med denne dama som hadde ligget i vannet et par dager al-lerede. Han bare glemte seg bort, han snudde henne mot seg av gammel vane. Og senere fortalte han meg at den feilen gjør man bare én gang. Han ble sykemeldt. Våknet midt på natta og syntes han så de døde øynene hennes i det mørke soverommet sitt. Noen ganger ved fotenden av senga, noen ganger borte ved klesskapet. Han sa det ikke gikk an å beskrive hvor tomt blikket hennes var. Det var ingenting der. Han sa opp jobben, var sikker på at han aldri skulle dykke igjen. Da han var frisk, fikk han jobben tilbake. Jeg var redd for at øynene til pappa skulle gli opp. Thorsteinsen hadde sagt at det skulle jeg ikke bekymre meg for, at det var umulig. Jeg skjønte ikke hva som gjorde det umulig, men fikk meg ikke til å spørre. Det virket ikke som om han var så gira på å fortelle meg det heller, og da tenkte jeg at jeg kanskje ikke ville vite det. Kanskje de hadde limt igjen øynene hans. Eller at øye-eplene tørket sammen med øyelokkene, slik at det ikke var mulig å åpne dem uten at øyeeplene fulgte med. Jeg visste ikke. Jeg visste ingenting om døde mennesker. Og

210

fordi jeg ikke visste hvorfor det var umulig at øyelok-kene hans kunne gli opp, klarte jeg heller ikke å stole på at de ikke ville gjøre det. Og jeg ville ikke gå inn først. Jeg måtte vite at det var klar bane. «Jeg tror ikke jeg er helt klar ennå,» sa jeg og satte meg ned på nærmeste stol. Mamma presset leppene sine sammen og nikket. «Da går vi inn først,» sa hun og så på mormor. Mormor åpnet munnen, men lukket den igjen, og mamma sa at det var vel bare å få det overstått. Anders stod ved siden av meg, han hadde ikke sagt noe siden Thorsteinsen og Georg Halmstad kom ut fra kapellet og sa at pappa var klar. Jeg kjente hele tyngden hans ved siden av meg. Idet jeg hørte mamma åpne døra inn til den lille salen, måtte jeg snu meg bort. Jeg stirret inn i veggen til jeg hørte døra bli lukket igjen. Det tok cirka tre sekunder før mamma begynte å gråte, høyt og ukontrollert, tvers gjennom dobbeltdøra og ut til oss. Jeg hadde ikke hørt henne gråte slik før. Iallfall ikke på lenge. Ingen av de tre mennene så på meg, det var trykkende stille i rommet. Var det slik for alle som kom hit for å se en de var glad i? Pleide de å sitte utenfor og vente i stillhet, som om de satt på et hvilket som helst venterom? Jeg tenkte på tannlegekontoret, eller helse-søsters kontor på skolen. Da vi fikk BCG-en, satt vi fire og fire og ventet på gangen utenfor kontoret hennes. Det var en stor glippe mellom døra og gulvet, og vi hørte alt som foregikk der inne. Vi som satt på gangen snakket ikke sammen. Vi kunne gjort det og overdøvet lyden av trallen hennes mot gulvet, papir og plast som ble revet opp – men vi klarte ikke la være å lytte. «Jeg venter ute,» sa jeg og reiste meg fra stolen. Thor-steinsen flyttet seg fra inngangsdøra, og jeg gikk forbi.

211

Det var fremdeles kaldt og flatt. En helt værløs dag. Døra åpnet seg bak meg. «Går det bra,» sa Anders og gikk mot meg. «Det går fint,» sa jeg. «Jeg følte bare ikke for å stå der og høre mamma ha et sammenbrudd på andre siden av døra.» Anders sukket og klemte meg. Så slapp han meg og sukket igjen. Han puttet hendene i jakkelom-mene og så mot kirka. Jeg stod vendt andre veien og så mot kapellet. Jeg så skygger gjennom de ruglete vindu-ene, konturene av mamma og mormor. De sto stille. Og jeg så konturene av stoler og en prekestol, en sånn som ikke står fast, men som kan flyttes rundt – jeg husket at det sto en slik der inne. Og jeg så konturene av kista, det kunne ikke være noe annet. En lang og vannrett skygge midt i rommet. «Gruer du deg til å se han,» sa Anders. «Jeg gleder meg ikke akkurat,» sa jeg. Han så på meg og smilte forsiktig. «Jeg skulle ønske jeg hadde møtt han før han døde,» sa han. Han så ned i bakken, som om han skjemtes for å ha egne følelser når det var meg det var synd på. Men jeg skjønte hva han mente, jeg følte akkurat det samme. I tillegg til alt det andre. Det var irriterende – ja, faktisk – at pappa ikke rakk å møte Anders. Vi hadde jo snakket om at han, Anders, skulle være med hjem en gang etter jul, så de to kunne hilse på hverandre. Pappa visste det, vi hadde snakket om det. Og han hadde sagt at da måtte Anders la den rosa skjorta ligge hjemme, og pannebåndet også, for sånne vestkantgutter var ikke velkommen i denne bygda. Og så hadde han ledd og dunket knyttneven inn i overar-men min. Og senere på kvelden, da han hadde drukket mange flere øl, hadde han sagt at han gledet seg til å treffe Anders, til å se at det fantes pappagutter med tæl

212

i, for han var helt sikker på at jeg ikke hadde falt for en med rosa skjorte og pannebånd, slik han hadde spøkt med tidligere på kvelden. «Hvor gammel er kirka deres,» sa Anders. «Vet ikke,» sa jeg, «gammel.» Anders nikket og fortsatte å stirre mot kirka. Han hadde ikke kneppet jakka si, og dro hendene i jakkelommene fram på magen for å lukke den igjen. «Jeg har aldri sett noen døde før,» sa Anders. «Ikke jeg hel-ler,» sa jeg, og så for meg pappa henge i trappa i gangen. «Men det teller ikke,» mumlet jeg. «Hm?» sa Anders. Han ristet på hodet, hutret. «Hvordan vil du gjøre det ... sånn rent praktisk,» sa han. «Når vi bærer kista?» sa jeg. «Skal vi bære kista,» sa han. «Ja, selvfølgelig vil jeg bære,» sa jeg. «Ja, selvfølgelig,» sa han. «Tilbake i bilen da, eller?» sa han og flakket med blikket. «I bi-len?» sa jeg. «Nei?» sa Anders. «Vi må jo bære kista til grava,» sa jeg. «Nå?» sa Anders. Jeg skjønte ikke hva han snakket om. «Nå? Nei, på begravelsen,» sa jeg og prøvde å holde det tilbake, men stemmen min knakk i irritasjon. Anders så nesten engstelig ut der han stod. «Jeg skjønner ikke hva du prater om,» sa jeg. «Jeg snakker om nå,» sa han, «når vi skal se på faren din. Jeg lurer bare på om jeg skal være med helt bort, eller om du vil at jeg skal stå ved døra – eller om du vil at jeg skal gå bort først?» «Du skal ikke være med meg inn dit,» sa jeg. Anders blunket. «Jeg skal gå inn dit alene,» fortsatte jeg. Han så til siden. «Sorry, jeg trodde du ville ha meg med inn,» sa han, «my mistake.» Han brukte alltid et eller annet idiotisk engelsk ut-trykk som kunne sies like bra på norsk når han ble usik-ker eller lei seg. Jeg hadde sagt flere ganger at han måtte slutte med det. «Jeg vil bare gå inn alene, det er ikke

213

noe mer enn det,» sa jeg. Han nikket. «Jeg bare tenkte at du kanskje ville ha noen der,» sa han. «Men du er jo her,» sa jeg. Gjennom det ruglete kapellvinduet så jeg to skygger bevege seg sakte i retning døra. Første pulje var ferdig med visitten, det var min tur. «Jeg går inn,» sa jeg. «Break a leg,» sa Anders, og fikk et overrasket uttrykk i ansiktet. Han hostet.

Etterord

Liv Lundberg

poet, professorForfatterstudiet, UiT

219

Skrivekunst«Dømmekraften er sammenlignelig med tiden: den arbejder i hug, og den former til en vis grad i blinde (…) Den er en form for skulptur, og man er selv både mejslen og stenen» (Per Aage Brandt)

Skriveskoling har som mål å framelske skrivekunst – som verk og virksomhet gjennom skrivehåndverk og skrive-prosesser. Det handler om å drive tekster fram fra uklare ideer og vage formspråk til ferdige skrivekunstverk. Verk som vil og kan fortelle eller synge om menneskets lyst og skam, skrekk og drømmer, dets emosjonelle ra-sjonalitet som gjennomsyrer alle mellommenneskelige forhold, innrammet av naturformasjoner og klimafor-hold, materiellstrukturer og samfunnsdannelser. Jeg vil mene at språk er basis for all menneskelig erkjennelse. Jeg tror at diktning er den skriftform som bidrar sterkest til forståelse av menneskelivet i form av uforglemmelige fengslende eller skremmende framstil-linger av livets former og utfoldelser i en både realistisk og fantastisk verden. Skrivekunsten er også den kunstform som mest på-takelig sysler med selvrefleksjon og teori. I språkmediet kan diktning og refleksjon inngå i forening i én og samme persons skrift, i skriftformer som essayet og poetikken. Essayets selvransakende og undersøkende holdning viser tydelig slektskap med både kunstnerisk metode, kritikk og refleksjon, og tar seg samtidig kunstens fri-het til å hente inspirasjon fra forskjellige kunnskapsfelt og ulike sjangere. Essayets innhold er dets funksjon og svarer til dets form. Essayet binder person til sak. Mens

220

normative og/eller beskrivende poetikker alltid har eksistert som oversikter over hva tekster består av, kan man også spørre hvorfor poeten skriver poesi? «What is poetics? (...) Poetry as process rather than as product. (...) Every doing carries the potential of something new, emergent, something not already predicated by poetics. Practice overtakes theory, practice changes theory.»

Man må ha et visst anlegg for å dikte. Talent er en medfødt normativ følsomhet. Man kan oppdage at man har lett for å uttrykke (eller utfolde) seg på et felt, som derfor blit lystbetont, noe man gjerne driver med, altså praktiserer, øver på. Alle medfødte ferdigheter krever intensiv trening for å utvikles til topprestasjoner, mak-simal ytelse. Talent kan selvsagt også forsømmes, bli liggende brakk. Man kan øve på og lære seg kreative registre for normative formområder som for eksempel et dikterisk slogan som: «Show, dont tell», eller ulike sjangernormer. Man kan lære hva som er «riktig» før man til sist ender opp i en uavgjørbar riktighetsproduk-sjon – normbrudd kan være nyskapende – bare tiden kan vise hva som var rett eller galt dvs. godt eller dårlig. Dette åpner for at noe nytt kan skapes. Det finnes ingen sikker plan eller metode som leder fram til det sterke og unike diktverk, som bare kan oppstå i et personlig møte mellom indre liv og ytre verden. Uansett er det ingen vei utenom skrivingen – tekstproduksjonen. Man kan skille mellom to ytterpunkter i skrive-prosessen som helst består av tusen skritt fram og til-bake mellom frihet og kontroll, formløshet og struktur,

221

begynnelse og slutt. Det kan være en fest å skrive når hånda løper foran bevisstheten, og man føler seg ledet eller drevet, inspirert eller beåndet; men det kan også være et slit, ikke bare å skrive godt, men å skrive i det hele tatt. Man må overvinne skrivehemninger, ta imot innfall og impulser med takk og følge minste motstands vei – eller i ren besluttsomhet besvare en skriveoppgave med tidsfrist. Det er like forbausende vanskelig som helt nødven-dig å trene seg opp til å skille det gode fra det mindre gode i egne tekster. Man må kutte med hard hånd, vaske vekk slagg og gjenkjenne perler og gullkorn når man ser dem. Det er denne kompliserte skrive- og bearbei-delsesprosessen som skriveskoler framfor alt kan tilby innsikt i, og som skiller dem fra litteraturstudier. Selv om intensiv lesing av litteratur er felles for skrivestudier og litteraturstudier, så vil lesingen vektlegges forskjel-lig. Man kan snakke om «å lese som en forfatter» for be-visst eller ubevisst å låne eller stjele litterære «grep» som man føler for, som treffer eller angår en selv, heller enn å studere det avgrensede verket som litteraturkritiker.

Roland Barthes skiller mellom en «lesbar» og en «skrivbar» tilnærming til teksten og lar to bilder anskueliggjøre forskjellen. «Gjennom streng askese greier enkelte buddhistmunker å se et helt landskap i en liten, hvit bønne.» Slik ville strukturalistene se alle fortellinger i en eneste struktur, sier Barthes, men slik taper teksten sin forskjellighet (difference), som noe ennå i bevegelse, uavsluttet, utskutt eller utsatt. Hver tekst er likeverdig i kraft av sin forskjellighet, ikke ved

222

sin likhet. Evalueringen av den unike tekst kan knyttes til skrivingen som handling: hvilken tekst kunne jeg ønske å skrive dvs. fremme som kraft i min verden? I den «skrivbare» lesningen deltar leseren aktivt i den skapende prosessen. Teksten blir å likne med en him-mel, flat og dyp, glatt uten kanter og veimerker: Slik en augur1 risser opp en fiktiv ramme med sin stav, trekker opp en grense som straks forsvinner, for å tyde fuglenes flukt etter visse regler, som en rituell og helt vilkårlig tilberedelse av mening.

Den «skrivbare» metoden er åpen, undrende, frema-drettet, den likner mer på en fest enn på en plikt. Den «lesbare» holdningen framhever tekstens vitenskapelige u-forskjellighet og gjør leseren til konsument av et ferdig tekstprodukt. Den «skrivbare» lesingen er ingen snus-hane på sporet av det normbrytende, men en engasjert oppdagelsesreisende som undergraver det tilsynelatende naturgitte ved teksten, ikke respekterer dens avsluttet-het, men går i dialog med den, avbryter den midt i en setning, snakker i munnen på den, overdøver og over-hører dens betydninger, til og med glemmer dem. All lesing av diktverk er en form for (be)arbeid(else) og kan ikke verifiseres av noen objektiv instans, dens gyldighet er avhengig av kvaliteten på dens egen gjennomføring. Et jeg kan gjøre seg delaktig i tekstens betydningspro-duksjon; bearbeide den og la seg bearbeide av den, fordi «jeg» er tekstuell som den, konstituert som den av lag

1 Augur (lat): «Fuglebetrakter» – et av Romas mest ansette presteskap somutviklet en vidløftig augural-vitenskap for å observere og tolke tegn fra gudene i fugletrekkene –

223

på lag av mening. Den endelige sannhet om teksten er uoppnåelig, den er jevngodt med døden.

Undervisningstilbud i skrivekunst er ganske nye og lite formaliserte i Norden. Det første Forfatterstudiet i Norge ble opprettet på HiT 1984. UiT tilbød det første poenggivende Forfatterstudiet i Norge i sitt prøveår 1993-94, dernest det første Påbyggings-tilbudet, 2004-05. Det er et mål for det nye Kunstfaglige fakultetet ved UiT å være først i Norge til å formalisere et utvi-det Forfatterstudium på Institutt for samtidskunst og skrivekunst, først antakelig som et 2-årig post-graduate studium etter modell av Litterær Gestaltning ved Göte-borg universitet.

Den samlingsbaserte modellen som Forfatterstudiet ved UiT har hatt siden oppstarten, har vært et vellykket alternativ til heltidsstudier. Studentgruppene har hatt stor spredning i alder, bosted og erfaringsbakgrunn. Distansemodellen setter studentene under tidspress: Tiden blir en dyrebar ressurs som må utnyttes maksi-malt når studentene samles på tekstverksted. De blir sterkt motiverte til å delta i et empatisk og ærlig miljø som kan utvikle dristighet og presisjon til å gi og ta imot kritikk – og takke for medstudentenes og gjestelesernes tekstkommentarer. De intensive samlingene veksler med ensomheten i skrivesituasjonen mellom samlingene. Det er vel slik å kunne bevege seg mellom ytterpunk-ter – helst ubesværet mellom nærhet og avstand – at god kunst skapes.

Bidragsytere

227

Wibeke Bruland .........................................................f. 1984, uspesifisert [email protected]

Veronika Erstad .........................................................f. 1979, Bergen [email protected]

Janita Freili ................................................................f. 1990, Tromsø ............................ [email protected]

Liv Hanne Haugen .....................................................f. 1968, Tromsø ....................... [email protected]

Kim Holte ..................................................................f. 1810, ukjent ....................... [email protected]

Øystein Tranås Kristiansen .........................................f. 1981, Tromsø ..................... [email protected]

Ingebjørg Liland ........................................................f. 1964, Kjøllefjord .................... [email protected]

Maja Anette Flønes Monsen .......................................f. 1983, Oslo [email protected]

Tone Myklebust ..........................................................f. 1970, Egersund ................................ [email protected]

Angélique Prick .......................................................... f. 1970, Tromsø [email protected]

Tora Seljebø ...............................................................f. 1973, Trondheim [email protected]

229

Monika Steinholm .......................................................f. 1983, Tromsø [email protected]

Bjørn-Are Vollstad .....................................................f. 1980, Tromsø .......... [email protected]

Mariann Aaland ..........................................................f. 1981, Oslo [email protected]

innhold - uit · kjem meg ikkje ut av floka trekkfuglar flyktar frå verkelegheita når det...

Documents