Jon Kvæstad

I tid og rom.

Tekster om en dynamisk klodeder livet hospiterer

på naturens betingelserog kreftenes ustyrlige luner.

… mens vi vandrer rundt på infernoets takog titter på blomster.

(Fritt etter haikupoeten Issa, 1763 – 1827.)

1

Genetisk svingom?

De var brødre. Flotte typer med draget på jentene i ungdommen, før begge giftet seg og dannet familier i henholdsvis hjembyen og landets hovedstad. Da begynte ryktene å gå om at førstnevnte hadde en sønn i all hemmelighet. Til sin dødsdag blånektet denne for at så var tilfelle. Han skulle riktignok ha blitt observert med kvinnen på sykkelstangen, og det var i seg selv nok til at fornærmetes påstand kunne stå til troende.

Blodprøve ble tatt med tanke på å kunne fastslå en mulig forbindelse, men resultatet hverken bekreftet eller utelukket at så var tilfelle. Da mannen etter en livstruende sykdom forlot denne verden ga den påståtte, nå middelaldrende sønnen hennes seg til kjenne og krevde sin andel av boet. Dermed hadde farskapssaken ventelig fått et nytt moment.

Avdødes eldste sønn satte seg på bakbena. Hvis de seiglivete ryktene virkelig holdt vann kunne dette bare stadfestes gjennom en gentest. Den andre forholdt seg til hva moren hadde sagt og mente at dette var bevis godt nok. Han opplevde det som nedverdigende å måtte gå til slike ytterligheter for å få sin selvskrevne rett. Om nødvendig ville han kontakte advokat, men motparten sto hardnakket på sitt. Ingen spyttprøve, ingen arv. Slik ble saken en verkebyll uten noen løsning i sikte.

Omsider skjønte den angivelige halvbroren at det sto om hans egen troverdighet og ga etter. Her måtte vitenskapen tas i bruk for at gjeldende juss kunne anvendes. Resultatet av genprøvene viste et samsvar på 96 prosent. Dermed var det hele opp og avgjort med hensyn til stridens kjerne og den praktiske håndteringen av denne. Men kunne prøvene entydig fastslå hvem av de to opprinnelige brødrene som hadde begått dåden?

Av utseende var så like at de i farten kunne forveksles, men også i sinn og sjel. Den høye treffprosenten av vesentlige parametere fortalte bare at det fantes lite rom for tvil om at angjeldende personer var beslektet, skjønt utelukket ikke at den noe yngre brorens arvemateriale kunne ha scoret høyere. Ingen hadde tydeligvis gjort seg slike tanker, og da saken ble avgjort var også han ute av tidsregningen. Dermed vil spørsmålet om hvem av disse fremmelige podene som i ungdommens storm hadde stått for befruktningen ligge ubesvart under seks fot jord.

Siden den ene forble i hjembyen som en drivende byggmester og den andre flyttet langt av sted kunne moren av opportunistiske grunner ha utpekt den nærmeste som en hensiktsmessig forsørger. At denne nektet å påta seg farskapets sier ingenting om hvem som forvaltet sannheten.

2

Operaelskere vil gjenkjenne dette som et klassisk scenario, men denne gang med virkelige mennesker av kjøtt og blod i hovedrollene.

3

Stamtreets fasit.

Meiser og fluesnappere har det til felles at de kan være notorisk utro. Hannen i et forhold parer seg med flere for å spre sine gener, mens hunnen velger en annen strategi. Selv om maken står hennes hjerte nærmest, flink til å synge, forsvare reviret og trolig er en god forsørger, kan hun aldri være sikker på hans genetiske fortrinn. Altså takker hun ikke nei til et eventyr med andre så sant mulighetene byr seg. Sædkvalitet foran kvantitet er hennes mantra med henblikk på et robust avkom.

Så lenge dette fødes utenfor kroppen i form av befruktete egg vil maken aldri gjøre anskrik. Den ene ungen er lik den andre fra første stund etter klekkingen og frem til flygeferdig alder. Hvis forskere sniker et blåmeisegg inn i reiret til en kjøttmeis vil også denne varianten bli godtatt av vertsforeldrene til tross for sitt annerledes utseende. Ungen vokser opp i et fremmed artsmiljø og lærer seg sangkodene, men faller likevel mellom to stoler når det gjelder å finne seg en make. I naturens orden er den hverken det ene eller andre, så her kan man glemme drømmen om ethvert fargerikt fellesskap og de fordelene dette kan gi for å unngå beslektet innavl gjennom større spredning av friskere gener.

Kjøttmeisens fargesterke fjærdrakt bærer bud om dominans, tiltrekning og avskrekking. Siden denne er huleruger kan begge kjønn tillate seg en viss likhet i mønster og tegning når de opptrer i det fri. Ikke ulikt uniformene til fortidens hærstyrker ledsaget av vaiende bannere når konger og keiseres erobringer skulle forsvares. De samme potentatene hegnet også om sitt blå blod i arverekkefølgen, hvilket førte til at Europas kongehus er beslektet til bristepunktet hva arvemessig sykelighet angår. Uten friskt blod fra utsiden ville disse dynastiene uvegerlig ha degenerert og gått til grunne, hva kjøttmeisens avkom altså ikke risikerer.

I Mikael Niemis roman ‘Populærmusikk fra Vittula’ fikk gutten Matti, når han nærmer seg befruktningsdyktig alder, en detaljert liste fra sin far over hvilke jenter han måtte holde seg borte fra for unngå blodskam med ukjente nære slektninger, som det tydeligvis fantes et mylder av i grisgrendte bygder. Jonas Lie beskrev noe liknende i et av sine verk, der han spisset det hele med at selv ørreten i bekken hadde forstandsansikter. Hvilke sublime mekanismer kjøttmeisen tar i bruk for å unngå at avkommet parer seg innbyrdes er imidlertid skjult for våre menneskelige sanser. Men ønsker man et hint med hensyn til egne odds på livets kamparena kan det være nyttig å studere forfedrenes gravsteiner. Under ellers normale livsbetingelser, om ikke annet, sier de noe om kvaliteten av genpakken man har fått tildelt i fødselsgave gjennom slektslinjen.

4

Livets lotteri.

BRCA. Genfeil med anlegg for arvelig kreft i bryst eller eggstokker. Én av flere mutanter som motarbeider cellers naturlige vekst og deling ved å vokse inn i omliggende vev hvor de danner ondartete svulster. I primitive kulturer ville man muligens ha hevdet at vedkommende var besatt av et overnaturlig vesen som ikke lot seg utdrive ved hjelp av besvergelser. Fra førislamsk tid kjenner man det arabiske ordet jinn. Genie er avledet av dette i betydningen skjult og beskriver som sådan kreftens vesen. Sykdommen er antatt å ha ulike årsaker, de fleste basert på gjetninger. Medfødte varianter synes mer sikre siden disse ikke skyldes ytre omstendigheter, men overføres gjennom slektsledd via arvematerialet.

De uhåndterlige geniene er ikke lenger abstraksjoner som plager både rettferdige og urettferdige i religiøs sammenheng. Listen over elendighetene utvider seg stadig ettersom vitenskapen finner årsakene til feil og mangler. Gener som er ment å reparere skader i organismens krevende maskineri gjør ikke alltid den jobben de er satt til. Og siden sykdommen oppstår i en bestemt kropp med gitte kjemiske og fysiske forutsetninger til å håndtere angrepet er behandlingen ingen hyllevare der én størrelse passer alle. Ethvert tilfelle er et nytt tilfelle der utredningen må gjennomføres med ydmykhet for at gårsdagens svar kanskje ikke gjelder.

Å holde orden på organismen utallige prosesser kan synes uoverkommelig. Hvert mikrosekund skiftes døde eller skadde celler ut på løpende bånd. Immunsystemet gjør sitt ytterste for å nedkjempe infeksjoner, og tarmfloraen jobber utrettelig med å spalte næringsstoffer til egnete byggeblokker i henhold til blåkopien for kroppens konstruksjon. At disse dessverre har feil og mangler som ikke lar seg rette kommer til syne i evolusjonær forstand når arvelige misdannelser gir seg til kjenne.

Prostatakreft er seneste skudd på stammen. I alle fall har man funnet genet for denne, og dette lar seg spore til slektstreet. Et annet arveanlegg, en kjent mutant som koder for overproduksjon av skadelig kolesterol i en gitt geografisk region, har ridd enkelte familiegrupper lik en mare. Men forbannelsen kan brytes selv i en søskenflokk, og avkommet til den heldige slippe å måtte slite med unødige plager fra en genetisk skavank.

Kreft var lenge et tabu man nødig snakket om da selve ordet ble forbundet med skam. En dødelig sykdom før kirurgi, strålebehandling, cellegift og egnete medikamenter nådde et visst nivå. I dag er overlevelse snarere regelen enn unntaket for de vanligste typene. Med tiden vil man

5

kanskje også kunne hjelpe kroppen med å korrigere de arvelige tilbøyelighetene, om ikke naturen selv tar affære.

6

Hva fuglene måtte vite.

Den innbarkete jegeren var omsider havnet på aldersheimen, 110 år gammel, men fortsatt ungdommelig i kropp og sinn. Før han la seg om kveldene nøt han en pipe og en velfortjent dram. Syk hadde han aldri vært i alvorlig forstand, velsignet med en god helse. Men mistet han førligheten eller skulle sansene svekkes ville hensikten med livet være nokså redusert. Aldri mer å kunne løfte en rifle for å plukke ned en tiur på topp, eller høste av overskuddet i gode rypeår, var ikke til å forestille seg.

Tillike med så mange i sin generasjon holdt han nøye rede på naturens vilkår for hønsefuglenes produktivitet. Fikk aldri panikk om årskullene var små, så lenge ikke næringsgrunnlaget deres sviktet. Da kunne det bli smalhans i ungeflokkene og færre til å føre slekten videre. Svingninger i bestandene var både kjente og noterte i jegernes notisbøker. Siden disse gjerne toppet seg i år med mange smågnagere ble både unger og voksne sparte for å bli tatt av luftrommets jegere. Sanking av ryper til matauk var på den tiden ingen utbredt folkesport. Man visste hva man hadde og forholdt seg til dette i gode så vel som i magrere tider.

Sykdommer blant skogsfuglene var man ukjent med, så sant ikke disse ble svært iøynefallende. Arvelige svakheter i vitale funksjoner tok naturen seg av ved å la de minst livskraftige individene dø. Studier av slike hadde neppe vært gjennomført i større skala. For alle praktiske formål begrenset man seg til å fastsette størrelsen av jaktbar kvote under den årvisse begivenheten med hund og hagle, kalt høstens vakreste eventyr.

Hvilke undringer vår mann på aldersheimens balkong gjorde seg om dette og hint når han skuet over furutoppene gjennom blådisen fra snadden visste bare han selv. Sikkert var det imidlertid at når cellenes telomerer, en gjentatt DNA-sekvens for å stabilisere kromosomet og beskytte mot uregelmessig rekombinans sviktet, gikk livet mot slutten, hadde han hørt. Når siste klipp fant sted var kontoen tom og kunne ikke gjenopprettes. Selv om det faktisk fantes et enzym med evne til å forlenge telleverket, riktignok kun aktivt i et fåtall celler. Disse syntes å ha egenskapen til å dele seg ubegrenset og fortjene betegnelsen udødelig. Som sådan gode kandidater i menneskehetens evige søken etter ungdomskilden.

En liflig tanke. Men drammen i skumringen var heller ingen dårlig erstatning ved dagens slutt. Hva de fjærkledde eventuelt måtte ha fått innpodet av overført hukommelse om miljøets tilbakevendende svingninger hadde alltid ligget utenfor jegerens rekkevidde. Et uløst mysterium man saktens kunne gruble over, men som neppe fortjente en

7

plass blant sirlig noterte observasjoner i den aldrende skogsmannens annaler.

8

Kroppen.org

Gener gjør levende vesener til hva de er. Kroppens plantegning må kunne kalles et naturens mesterverk i funksjonalitetens tjeneste, enten skikkelsen tilhører en ørkenrotte, edderkopp, slange eller tusenbein. Når ytre og indre deler er på plass, styrt og overvåket av en rigid, aldri sovende kvalitetskontroll, har de ulike organismene kun én misjon i livet – opprettholde sin egenart gjennom formering i størst mulig antall uten feil og lyter. Men enhver konstruksjon er aldri mer robust enn dens svakeste ledd, og i kroppen finnes det anarkistiske elementer som ikke går av veien for å bryte lovmessigheten til egen fordel. Heldigvis finnes det ordensmakter som gjenkjenner fremmedkrigerne og slår ned på slike.

Immunsystemets hvite blodlegemer er i første linje. Patruljerer vev og slimhinner via et finmasket nett av lymfebaner for å fjerne uønskete bakterier, sopp, virus og partikler i luftveiene, samt døde eller ødelagte celler. Kjemisk ubalanse, avgasser og slaggstoffer fra omsetningen ellers i kroppen tar blodomløpet, lunger og nyrer seg av. Toleransene er små med hensyn til avvik fra normalen. Ikke minst gjelder det hjernens styring av kroppstemperaturen om alt skal fungere i dette finstemte samspillet.

Genetiske uregelmessigheter kan få vitale funksjoner til å løpe løpsk eller gå i stå. Kroppen kan til dels justere for slike ved hjelp av feilsøking og reparasjoner så sant fasiten er kjent og kjemien tilgjengelig. Skarp avl på renrasete kjæledyr kan lett føre til misdannelser fra en utpint beholdning av nødvendig arvemateriale. Fysikken stresses, livskvaliteten reduseres og stakkaren dør gjerne tidlig av genetisk påførte plager.

Motsatsen finner man hos de store papegøyene, der husvennen under gunstige forhold med sosial stimulering, hensiktsmessig føde og god mosjon kan overleve eieren. Det samme gjelder havskilpadder. Så sant de ikke infisere av herpesvirus og utvikler tumorer som hemmer bevegelsesfriheten har enkelte oppnådd den høye alder av mer enn 150 år. Den eldste kjente og største av dem alle, en havlærskilpadde klekket på Mozarts tid, topper statistikken med ytterligere hundre.

Hvis celledelingen hos de to ulike skapningene følger samme skjema som menneskets, aldres de av andre grunner betydelig langsommere. Hvorvidt de er utstyrte med flere klipp i cellenes livsløp, eller om den såkalte mitotiske klokken for deres vedkommende tikker langsommere ved hjelp av enzymet telomerase får vitenskapen gi oss svaret på. Sikkert er det at krypdyrets tilhold i det våte element gjør det mulig å bevege seg over store havstrekninger nærmest vektløst. Jo lenger unna man finner maken, desto bedre for etterslektens genetisk sunnhet.

9

Støvets æra.

Jordens elliptiske bane rundt solen er bestøvet med livgivende partikler. Den samlete vekten av kosmiske fragmenter som hver dag krysser atmosfæren utgjør til sammen flere hundre tonn. Slik har det vært siden tidenes morgen, før de første primitive organismene tok i bruk dette overflødighetshornet med stjernestøv til eget formål. En heldig kombinasjon av bestemte partikler la i et magisk øyeblikk grunnlaget for rudimentære mikrober, støttet av vann og oksygen. Resten er historie.

Den genetiske kodens mange basepar i en gitt rekkefølge kan best sammenliknes med en kryptert mobiltelefon, der RNA-molekyler oversetter tastetrykkene i gitte sekvenser til byggeblokkene DNA. Menneskets genom inneholder rundt tre milliarder basepar, tilsvarende teksten i 375 bøker på tusen sider hver, med åtte tusen tegn i kolumnen. Et formidabelt antall, men likevel er et enkelt gresstrås genom seks ganger større enn vårt eget. Uansett kommer vi neppe til å finne svaret på hvilken gnist som tente livets flamme og startet denne for oss ubegripelige kjedereaksjonen uten ende. Kan det ha vært biter av dioksyribonukleinsyre på et støvgrann drevet med solvinden til et kjemisk potent hav i planetens ungdom?

Spor av slike avanserte molekyler er blitt funnet på langveisfarende meteoritter med ukjent opprinnelse. Altså må det føyes et ‘hvor’ til likningen, selv om fenomenet like gjerne kan ha funnet sted i vårt nærmiljø. Felles for organismene i sine mange former er at de henger på den samme strengen med fire forskjellige grunnenheter og utvikler seg dynamisk fra disse. Artenes mangfold speiler miljøet og mestringen av dette, der den enes død er den andres brød. Sånn sett er liv en evighetsmaskin der ingenting går tapt, men fortsetter ufortrødent å utvikle seg i stadig nye skikkelser. Selv giftige substanser som hydrogensulfid fra røykspyende undersjøiske vulkaner gir næring og energi til en bakterieflora som utnytter kjemien til erstatning for sollys. Disse blir igjen føde for andre, både skjeggorm, mollusker og reker i et økosystem uten sidestykke.

Derifra er veien muligens kort til andre kloder med betraktelig strammere vilkår enn paradisiske Moder Jord. Vår egen måne viser spor av vann i dype, skyggefulle kratre, der enkle koralldyr i teorien skulle kunne oppstå selv om nisjene er uhyre smale. Mars har lenge vært ansett som en klode der liv kan ha forekommet. Letingen etter sikre indisier har så langt vært resultatløs, skjønt funnet av den første sikre meteoritten fra den røde planeten inneholder noen karbonatmineraler som kan ha sin opprinnelse i en form for liv. Foreløpig sitter man uten svar, kun betinget

10

undring. Men slik er nå engang mennesket innrettet i sin ubendige trang til å vite.

11

Tideverv.

Klipping og liming av mikrobers arvemateriale synes å være tidens løsen, skal man tro laboratoriene som driver med slikt. Og det bør man kanskje gjøre med tanke på bakteriers evne til å bryte ned problematisk avfall på en organisk forsvarlig måte. Oljesøl i havet er kanskje det mest omtalte eksemplet på hvilken kapasitet disse har til effektivt å omdanne hydrokarboners molekylkjeder til næring, øke eksplosivt i antall og bli føde for andre organismer høyere opp i næringskjeden. Hvis bakterien kan gjøre jobben bedre ved hjelp av genmanipulering er mye vunnet. Omtrent som når tobakksplanten benyttes til å produsere vaksiner raskere enn i tradisjonelle cellekulturer, og til en brøkdel av prisen.

Det finnes knapt nok en kjemisk ingrediens eller fast stoff som er bestandig overfor den rette typen bakterier. De finnes over alt og kan konsumere det meste. Setter man dem inn på gamle søppelfyllinger, hvis de ikke allerede finnes der fra før, vil de kunne rydde opp i fortidens synder og på sikt gjøre avrenningen av giftstoffer til grunnvannet minimal. Så sant problemet er definert og bakteriestammen kjent ligger løsningen trolig innen mulighetenes rekkevidde for skarpskodde genspleisere.

Evolusjonens slingrete vei gjennom tidene med mange feilsteg er ikke alltid lett å kartlegge. Slike setter sjelden spor etter seg, mens de livsdyktige etterkommerne er å finne som fossile avtrykk i ulike sedimenter. Ved alle slike prosesser må mikrober ha spilt en viktig rolle, enten aktivt eller som katalysatorer. Da Jorden ble formet av interstellar materie i en glohet periode var den fattig på mineraler. Langt senere dukker det opp fossile spor av enkle bakterier som kan ha bidratt til omdanning av bergarter via kjemiske prosesser. I havbunnen på Grønland finner man mørke bånd av magnetitt iblandet pyritt. De eldste er datert til rundt 3,9 milliarder år før vår tid. Båndene kan ha vært dannet av døde mikroorganismer som har sunket til bunns og deretter blitt forsteinet i avleiringene.

I sum har vi ikke minst bakteriene, samt deres forløpere, å takke for en levelig klode. De er fortsatt med oss og lever i oss til felles nytte, tross sitt noe dubiøse omdømme. Spalter næringsemner kroppen trenger, eller bryter ned drøvtygget gress og cellulose i kuas sammensatte fordøyelsessystem. I livets mange krumspring er de ikke engang beæret med en birolle. Likevel har de vist oss veien fremover og gjort skapningen mennesket til Skaper. Hvis bare genetikerne er modne til å forvalte sitt pund med klokskap behøver vi kanskje ikke vente på at naturen skal ordne opp i alle feilene fra i går. Men det gjelder å trå

12

varsomt i dette nye landskapet, om ikke den vidunderlige nye verden skal gi oss en på nesen.

13

Over regnbuen.

Grensen for troposfæren er flytende. Seksten til atten kilometer over tropiske områder, rundt ti ved polene. Den inneholder åtti prosent av atmosfærens totale masse, hvorav det meste er vanndamp. Stripegåsens trekkveier går fra det indiske lavlandet til de fristende hekkeområdene ved høytliggende innsjøer mellom Tibet-platået og Mongolia. For å komme dit må den fly via fjellpassene i Himalaya med dagsturer på fire til seks tusen meter, ofte i høyder som nærmer seg Mount Everests. Et ringmerket individ ble observert hele 7290 meter over havet. Altså med kun1558 meters klaring til verdens høyeste fjelltopp. Det hevdes sågar at man har notert en overflygning av denne, uten at dette er bekreftet.

Å bevege seg i troposfærens tynne luft er ingen spøk for et fjærkledd vesen med en kroppsvekt på grensen av det mulige. Her finnes knapt noen hjelpende oppdrift av betydning, temperaturen er lav og trykket likeså. Utholdenheten til denne fuglen står altså ikke tilbake for de bofaste sherpaene i området og overgår langt sine slektninger hvitkinngåsens. Hvorvidt andre fugler ville ha mestret en slike forhold er ikke godt å si. Men rødnebbternas trekkruter over store havområder mellom Arktis og Antarktis vår og høst er heller ingen liten påkjenning. I så måte innehar den rekorden for hva en så liten skapning kan prestere. Til gjengjeld har den en strømlinjeformet kroppsbygning med lav vekt på sin side.

Monarksommerfuglene er også kjent for sine lange migrasjonsveier i overlevelsens tjeneste. Fra det nordamerikanske til det søramerikanske kontinent og omvendt er en av disse, men her er variantene flere. De voksne individene overlever ikke kalde vintrer, og de lengste forflytningene kan i gitte tilfeller ta flere generasjoner. Er man så heldig å få se en slik vandring, der titusener kan fylle luftrommet samtidig på vei mot sine fjerne destinasjoner, har man en opplevelse for livet. Et bølgende mønstret teppe av florlette silkevinger i svart, hvitt og alle regnbuens farger. De kalles ikke monarker for ingenting.

Enhver forflytning er betinget av tilgangen på næring i de områdene der mulighetene for en vellykket reproduksjon synes best. Trekkfugler og monarker er klimaflyktninger som følger årstidenes vekslinger. Men hvordan disse kan holde seg på nord-syd aksen, og samtidig kompensere for avvik mellom øst og vest, er en gåte. At førstnevnte finner frem til hekke- eller fødestedet har ringmerking bidratt til å fastslå. For merkete sommerfugler er saken annerledes. Siden disse bare flyr ruten til overvintringsområdet i Mexico én enkelt gang i sitt korte liv og flokken lander i forgjengernes tre indikerer at kunnskapen må være nedarvet.

14

Livets bakrom.

Å finne knokler av hval på det afrikanske kontinentet er ikke dagligdags kost. Men nylig snublet man over slike i et område hvor man minst hadde ventet det. At forgjengere til nålevende arter var landdyr har man lenge visst. De mest primitive var på størrelse med hunder, men slektskapet er umiskjennelig. Selv om disse for rundt femti millioner år siden trolig levde både til vanns og på tørt land var de utstyrte med detaljer i øreregionen som bare finnes hos hvaler. Utover dette minnet kroppsformen deres mer om krokodiller enn etterkommernes i det våte element med luffer og hale. Detaljene i funnet er ennå ikke beskrevet, bortsett fra at det dreier seg om en hval. Geologien i området er heller ikke nevnt. Hvis det dreier seg om en forkastning der havbunnen er skjøvet opp i dagen kan dette utgjøre et nytt kapitel i hvalartenes mangslungne utviklingshistorie.

Når havbunn blir landjord er alt snudd på hodet og dermed tilgjengelig for den vitebegjærlige. Det sørlige Marokkos forunderlige landskaper er spekket med rariteter av ymse slag. Mest iøynefallende er de kjegleformete søylene av sand og grus med digre steiner kneisende på toppen, som forteller i klarspråk om en fortid under vann. Dette tørre området nær Saharas grense er av den grunn bestrødd med rikholdige mengder fossile trilobitter fra klodens oldtid, innkapslet i oppbrutte sedimenter som for den uinnvidde likner knudret småstein. I spesialistens hender med hammer og meisel deles granulene på en nennsom måte for å blottlegge det for lengst utdødde marine leddyret i all sin fordums skrud og få sin rettmessige plass på tidslinjen, der den ene epoken glir over i den neste.

Kontrasten til dette nesten surrealistiske scenariet finnes på motsatt side av kloden, tre hundre meter under bakken. Chihuahua ørkenen i det nordlige Mexico rommet lenge en hemmelighet skjult for det menneskelig øye før den tilfeldigvis ble oppdaget av et par gruvearbeidere på jobb. Synet av de enorme krystallene i skinnet fra hodelyktene må ha slått dem med en ærefrykt uten like. Tolv meter lange glassklare formasjoner hvor de største veide mer enn femti tonn. I den glohete hulen med åtti prosent luftfuktighet som oppvarmes fra et glødende underjordisk kammer fortsetter de å vokse med rundt en drøy millimeter hvert tusende år. Prosessen har trolig startet for en halv million år siden, og forholdene i perioden vært rimelig konstante med en temperatur på nær seksti grader. Byggematerialet er et vannklart mineral som utfelles med dampen fra grunnvannet i selve bergstrukturen. Skulle rester av virus ha fulgt med på lasset fra starten har man nok et

15

kronologisk utgangspunkt for når den tidligste modellen av arvestoff utenfor en levende celle kan ha funnet sted.

16

Skjønnheten og uhyret.

Nylig ble det oppdaget et nytt dypt krater med en kilometers diameter i Sibir, det syvende i rekken. På bilder kan det likne forsenkninger i bakken, der grunnen synes å ha implodert. Materialet i randsonen minner om en støpeform av leire eller en gigantisk jettegryte. Men denne har tydeligvis oppstått spontant ved at undertrykket, trolig en fanget metanboble, har blåst vekk permafrosten over og etterlatt seg dette tomrommet.

Jordlaget i Sibir består av permafrost med dybder ned til fem hundre meter. Spekulasjoner om at kratrene skyldes klimaendringer har derfor lite for seg. Med dagens økning i lufttemperaturen ville det ta tusener av år før isen permanent slapp taket i de øverste fåtall meterne. Nordkalottens enorme myrbelte langs disse breddegradene, som strekker seg vestover til det krysser Beringstredet, er spekket med astronomiske mengder av denne forråtnelsesgassen. Så lenge den hviler i en kald havbunn er forholdene rimelig stabile. Men skipsleiene gjennom Bermuda-triangelet har til tider vært omspunnet av uforklarlige fenomener, der frigjøring av metanhydrat i bobleform kan ha steget til overflaten og kraftig redusert et skips flyteevne. Statistisk sett skjer det ikke flere ulykker der enn i andre farvann med tilsvarende mengder frosne hydrokarboner på bunnen.

Skjønt det hender altså at Jorden raper når det indre gasstrykket sprenger på. Metan er et organisk molekyl av det enkleste slaget. Samtidig er den en svært potent drivhusgass som helst bør forbli hvor den er, eller utnyttes til oppvarming i kontrollerte omgivelser. Knyttet til is i form av et hydrat får man såkalte skitne snøballer. Når disse tennes på er metanet temmet, brenner jevnt og kan med tiden bli vår største energikilde. Japanerne skal ha utviklet en teknologi som peker i retning av en slik utnyttelse utnyttelse, men foreløpig i mindre skala. Kan havbunnen høstes for denne ressursen vil man kunne få nesten ubegrenset tilgang på rent brennstoff, uten restproduktet karbondioksid til luft. Slipper den derimot ut i gassform vil termostaten for den globale temperaturen automatisk stille seg høyere, hinsides alle vedtatte klimamål.

Naturens kompostering går sin gang uansett hva man foretar seg. Slik må det være om ikke humuslagene skulle vokse seg skyhøye og kvele alt de var ment å gi næring til. Baksiden er at fritt metan gjør kloden stadig varmere så lenge nedbrytningen foregår uten god nok oksygentilgang. Skjønt på en levende planet, vomdiger av sydende, putrende magma, og hvor den tynne jordskorpen hviler på kontinentplater i stadig bevegelse,

17

blir erupsjonene i Sibir for småtterier å regne. Mens vi valser ubekymret rundt på helvetes tak og titter på blomster.

18

De små i det store.

Åtti tusen ulike typer mikroorganismer, førti tusen forskjellige sopp og muggplanter, samt myriader av kravlende, krypende, løpende og flygende insekter er blitt menneskets nærmeste samboere. Hus i hver busk, sier man om haren. Sølvkreet derimot foretrekker varme baderomsfliser og en gulvlist til å søke ly under. Maur finner veien til brødskuffen etter å ha blitt lokket dit av aromaen fra nybakte boller gjennom et åpent vindu. Og slik kan man fortsette den begredelige oppramsingen av stadig nye skadedyr som trenger inn på menneskets domene i uendelige strømmer.

Når startet denne migrasjonen fra et liv i åpent lende til det gode, beskyttete livet innendørs? Den er like gammel som primaters løvhytter, huleboeres leirbål til vern mot ytre fiender, og de tidligste borgbyenes festningsverk på høydene over slettelandet der jordbruket fant sted. Kort sagt, de har alltid vært blant oss og fulgt med på lasset når vi tobente vandret ut fra Afrika. Men artene blir stadig mer eksotiske. Tidligere fulgte de handelsveiene til lands eller med skip, nå haiker de med flyreisende gjemt i en buksefold eller under skosålene. Rutinemessig desinfiseres flykabiner mot langveisfarende tigermygg, men kakerlakker i bagasjerommets pikkpakk kommer seg greit gjennom passkontrollen.

Hodelus og midd har fulgt mennesket som en mare. Hårsekkmidden, kanskje den minste av dem alle, lever i det skjulte, ernærer seg av talget i ansiktshudens porer, men er ellers harmløs. Verre er det med treborende insekter av typen husbukk, stokkmaur og andre, som uthuler bærebjelker i trekonstruksjoner til rugekamre for avkommet med de følgene dette kan få. Mer kuriøst er en vakkert liten italiensk møll som kan ha overlevd i plastposer med solsikkefrø, beregnet for mating av overvintrende fugler. Skulle en slik bli glemt i et kott innendørs med jevn romtemperatur vil eggene klekkes, larvene krype inn i klesskap hvor de forpupper seg, og deretter utvikles til svermende individer med ett mål for øye. Skulle dette skje vil husets beboere få et sisyfosarbeid med å rense garderoben for generasjoner av disse uvelkomne gjestene fra sydligere egner.

Når fuglekassen på husveggen igjen står tom ved hekkeperiodens slutt, og det flygeferdige ungekullet har forlatt reiret, gjør de blodsugende loppene likedan. Gjennom et åpent vindu eller en dør på gløtt søker de inn i huset på jakt etter annet bytte. Orienterte mot hulerugere som de er blir menneskeblod nærmest for gift å regne. Den angrepne vil merke noen få bitt med kraftig kløe og lett hevelse før loppen dør av den uvante føden. Nok et eksempel på et uønsket samboerskap, om enn forbigående. Men de titusener andre artene er nok dessverre kommet for å bli.

19

Bio til besvær.

For den uinnvidde vil de underlige filigransmønstrene av snirkler og streker i de gamle trehusenes vegger og trapper lettere kunne tolkes som noe ganske annet enn den stripete borebillens verk. Eller rettere sagt avkommets, der larven bærer tilnavnet tremark med rette. Trappetrinn ender gjerne som kalkete graver der fibrenes bærekraft er blitt til støv. Høy luftfuktighet innendørs gjennom større deler av året i kystnære strøk er selve grunnlaget for at billen skal kunne leve og virke. I det tørrere innlandet ville ethvert forsøk fra dens side være dømt til å mislykkes.

Fukten gjør også sitt til at ulike sopper trives. Råte i treverk kan få reisverk til å knele, samtidig som den baner vei for kolonier av stokkmaur. Men verst av alle er den såkalte ekte hussoppen som nærer seg av kalken i støpte kjellerveggers puss og betong, for deretter å sende utløpere til nærliggende stubbloft med gryende fuktskader. Siden disse trådene fungerer som soppens underjordisk ledningsnett, og sammen utgjør et levende system, har dette sin egen stabile vannforsyning fra nære eller fjernere omgivelser. Slik kan et enkelt individ spre seg uhemmet og omdanne konstruksjoner til pøler av næringsemner etter eget behov.

Nøkkelen til disse ulike organismenes vedvarende suksess i nedbrytningens tjeneste er vann i alle former. Tørke er derimot den effektive bremseklossen for dyre- og planterikets innrykk og utvikling i menneskets boliger. Noen overvinner også dette hinderet i kampen for tilværelsen, om enn med en viss møye. Støvmidden foretrekker en relativ luftfuktighet som ikke er for lav om den skal overkomme sine naturpålagte oppgaver. Synker denne til et kritisk nivå vil kroppen til det unnselige edderkoppdyret tørke ut og være avskåret fra å sette nye generasjoner til verden. God gjennomluftning vil kunne bidra til å fjerne ekskrementene som ofte er årsak til allergiske reaksjoner. Men helt å bli kvitt denne plagen i våre veltilpassete boliger er nærmest utopisk. I så fall måtte tidsbruken under dusjen reduseres deretter og rengjøringen tas med tørrmopp.

Siden hjemmet er zoologisk hage med de underligste skapninger i alle kroker har det utviklet seg til en arena for skadedyrbekjempere. Alt etter beliggenhet, klimasoner og materialbruk vil faunaen variere og behovene med den. Sterile hus er umulig å oppnå til en overkommelig pris. Dessuten ville det kunne gi uønskete effekter av kjemisk art som i lengden neppe er særlig helsebringende. Tar man katter, undulater og andre kjæledyr med i beregningen er disse i seg selv egne økosystemer. Men gjennom vårt lange samboerskap fra domestiseringen av slike til

20

dagens moderne husholdninger er vi rimelig godt rustet til å tåle det meste.

21

Ettermæle.

Den foreløpig siste istiden i nord satte punktum for en rekke arter, deriblant mammuten og storparten av botanikken. Den endret også værsystemene utenfor breens rekkevidde radikalt, der jevnere nedbør omdannet tørt sletteland til savanner. Selv om denne glasiale perioden i tid og sted var begrenset til rundt ti tusen år må klimatiske ringvirkninger ha vært merkbare over hele kloden med redusert botanikk og tilsvarende dyreliv. Ingen plagsom drivhuseffekt med høyt innhold av karbondioksid i atmosfæren og temperaturer sommerstid på grensen av smerteterskelen.

Istider har vært gjengangere i klodens livsløp, flere med varighet på millioner av år og langt større geografisk utbredelse. Tross magre kår med masseutslettelse av landbaserte organismer må noen likevel ha klart seg. Havet har nok i større grad beskyttet sine, selv i temperaturer nær frysepunktet. Andre kan ha tilpasset seg tilskyndet av de hustrige omgivelsenes vedvarende trykk, eller endt som mammuten i en frossen grav med alle kroppsdeler intakte. Som et frossent stillbilde i tid.

Hvordan istidene oppstår har en sammensatt og høyst usikker forklaring. Siden Jorden ikke bare er et legeme som kretser rundt en stjerne, men også utgjør en mikroskopisk del av sin nærmeste galakse, vil solsystemet på sin rundtur i den gigantiske spiralen som Melkeveien utgjør bli gjenstand for ulike påvirkninger. Om noen av disse vil kunne utløse kaldere perioder lokalt eller globalt er i beste fall spekulasjoner. Men geologien viser at kloden mer enn én gang i sin ungdom har vært dekket med en sammenhengende kappe av snø og is. Helt til nødvendige gasser fra dens indre ble presset ut til atmosfæren og ga hjulet en ny omdreining.

Isbreer og torvmyrer og forteller sine historier om forgangent liv når lufttemperatur og gassblanding har lagt forholdene til rette. Men like sikkert som at vinter følger høst har slike perioder kun vært mellomspill i den større sammenhengen. Alltid underveis mot ytterlighetene synes å være klodens dynamikk. Helningsvinkelen mot solen er en stabiliserende faktor, men heller ikke denne vil holde seg stødig over tid. Den indre vekten forskyver seg, kontinentalplatene er i drift, og kreftenes spill virker ikke alltid i ønsket retning. Hvordan menneskets ettermæle kommer til å lyde når vi en gang er borte er ingen gitt å si. At vi lever på nåde i en rimelig stabil fase mellom to glasiale perioder viser all erfaring. Så langt har Månen, sammen med globale vindsystemer og havstrømmer, gjort sitt til at motoren i de store vannmassene virker upåklagelig. Men skulle uhyret i Jordens indre våkne til dåd med sammenhengende

22

vulkanske vintrer vil askeskyene formørke solen og livet puls nok engang settes på vent.

23

Oppvåkning.

Breene hadde kalvet. Millioner på millioner av tonn kompakt stålis i var i langsom bevegelse over blankskurt granitt på vei mot lavere regioner med havet som sitt endelige mål. Enorme steinblokker hadde fulgt med på ferden, sammen med løsmasser i alle kornstørrelser fra slip til leireblandet grus. Hele landskaper var omdannet og maltrakterte til det ugjenkjennelige. Men sporene etter isens herjinger ville først bli synlige og tolket for hva de var når jegerne og sankerne rykket inn i randsonen.

I periodene da Sahara blomstret må vanntilgangen fra luft ha vært så og si fraværende. Det motsatte kan ha utløst istidene i nord ved at utvekslingen av vann og varme i atmosfæren uteble. Den ellers så stabile vestavinden ble presset sydover og Golfstrømmen over tid lagt under lokk av permanent sjøis. All nedbør må ha kommet i form av snø i de lange periodene breene vokste og la på seg. Overgangen til dagens klima skal ha vært preget av turbulente forhold med tidvis store variasjoner i lufttemperaturen. Langsomt slo pendelen tilbake over dødpunktet som hadde holdt store havområder i et tilsynelatende evigvarig jerngrep.

Det sildret i sprekkene der grunnfjellet kom til syne, skjønt hva nå? Hadde plantefrø i dypfryst tilstand klart seg gjennom fimbulvinteren? På Svalbard har man opprettet en frøbank, omgitt av stabil permafrost, som beredskapslager i artsmangfoldets tjeneste. Planten Dryas, som dukket opp på Svalbard ved slutten av forrige istid og fremdeles vokser der, kan gi et hint om at deler av botanikken tåler slike ekstreme påkjenninger uten at spiringsevnen fra frø går tapt. Sikkert er det at livet vender tilbake når istider må gi tapt for et mildere klima, enten i form av stedlige arter eller innvandrere fra andre regioner. I den andre enden av skalaen, faraoenes Egypt med sine mumifiserte herskere, har man i gravmælene deres funnet hvetekorn som setter aks så snart de kommer i jorden. Livets oppvåkning etter tusener av års tornerosesøvn slutter ikke å forbløffe.

Klimaet svinger uavlatelig mellom yttergrenser med motsatt fortegn. Hele sytti prosent av de siste to millioner år har istidene regjert, og da har det vært lite til overs for nødvendige pusterom i de berørte områdene. Hvor mye et værsystem tåler før det bikker over er hvermanns gjetning. Men at det under gitte forhold kommer til å skje gir sporene etter tidligere hendelser klar beskjed om. De kan leses i stein, i dalbunners skuringsstriper og mudderets lagvise sedimenter. Forskningen, slik dens vesen nå engang er, vil kronisk være på etterskudd. All forutsigbarhet blir i beste fall gjetninger. Uansett må man gi opp ideen om å styre naturens luner. Dynamikken i systemet lar seg hverken overprøve eller nedstemme.

24

Guder og mennesker.

Ved et av mange dypdykk i materiens gjenstridighet møtte Albert Einstein seg selv i døren. Visse størrelser lot seg tilsynelatende ikke forene i en elegant samlende teori. Men den Allmektige hadde likevel funnet en vei utenom,» bemerket han lakonisk i et brev til en forskervenn.

Lynnedslag som splintret trær til skrallet av etterfølgende torden. Glødende meteoritters lysende streker over nattehimmelen. Svovel røyk og aske fra ildsprutende fjelltopper… alle fenomener som innpodet ærefrykt i de tidligste menneskenes enkle sjeler. Gudene var vrede og kunne bare mildnes gjennom ofre. Senere kom legendene med åndelig overbygning, fremført av selvoppnevnte sendebud fra den allmektige metafysiske skaperen. Universiteter ble grunnlagt for å tolke disse kryptiske budskapenes dypere mening og bindsterke verk ført i pennen. I mellomtiden fortsatte planetens øvrige beboere ufortrødent sine livsløp etter naturens orden.

Det hele munnet ut i dogmer om universets styrelse med Jorden som dets uomtvistelige sentrum. Men dette var før Galileo Galeilei rettet teleskopet mot rommet utenfor det heliosentriske solsystemet. Slutningene hans om at dette langt fra utgjorde hele skaperverket ble unådig mottatt av kirken. Enten måtte han avsverge postulatet eller ta følgene. Guds lære var rettesnoren for hans undersåtter, hverken mer eller mindre.

Menneskets hjerne er mennesket selv. Men når denne invaderes av fantasifostre blir resultatene deretter. Retthaversk kamp om såkalte sannheter ender i et akselererende meningstyranni som bare de hardhudete kommer helskinnet fra. Særlig når herskere eller folkevalgte dekker seg bak den himmelske vilje i sin maktutøvelse. Selv terrorgrupper oppfører seg mer rasjonelt i sine avsindige handlinger under slagord mot kapitalismen eller forherligelsen av guddommen. Når ideologiene pulveriseres og pengestrømmen tar slutt går gjerne luften ut av disse bevegelsene.

Galileo gjorde avbikt overfor inkvisisjonens krav, men visste innerst inne hvor feil kirken tok. Andre har følt seg tvunget til å gjøre det samme i den offentlige debatten, særlig hva klimaets helsetilstand angår. Noen tusentalls forskere kan ikke ta feil, heter det, selv om de viser seg å løpe i flokk. Så lenge mandatet er å dokumentere en påstand, sann eller ikke i den større sammenhengen, vil alltid kjøttvekten trumfe det meste.

Hvor utgangspunktet er galest, blir titt resultatet originalest, skriver dikteren. Vi lever i en apokalyptisk tid der profetiene florerer og virkeligheten kansellerer. Vårt kanskje største intuitive geni innen

25

fysikken etter Newton brukte tiår av sitt liv til å tvile seg frem gjennom eufori og mageplask før brikkene omsider falt på plass. Slikt står det respekt av.

26

Vår natur.

Mennesket er et biologisk vesen av kjøtt og blod, tillike med svært mange andre skapninger. Forskjellen er gjerne tarmens lengde, magesystemets kompleksitet og bakteriefloraens evne til å omsette fødens næringsemner til byggeblokker. Selv råtnende kadavre går ned på høykant blant åtseletere som kongeørn, gribber og hyener. Men råvarene kan utnyttes til annet enn mat når fortjenesten i klingende mynt gjør seg gjeldende, som soya og palmeolje på bekostning av regnskogers mangfold. En eksotisk tanke var i sin tid at også fossil olje ved industriell prosessering skulle kunne trylle frem de lekreste retter, men denne ble en smule vidløftig.

Likevel sier det noe om menneskesinnets elastisitet. Eller rettere sagt, evnen til å adaptere andre kulturers erstatninger til primærnæringen for å dekke sine behov. Når alt annet sviktet kunne man alltids livberge seg ved å spise gress, har vært mange folkegruppers bitre erkjennelse for å holde motet oppe i ekstreme situasjoner med ufred og nød. I dagens verden er alger med rette eller urette blitt opphøyet til supermat, og slike er ingen mangelvare over større deler av kloden. Insekter er også på vei inn i det moderne kjøkkenet. At ristete gresshopper må ha et like sammensatt innhold av nyttige mineraler som fritert hel ansjos, sier seg nesten selv. Ikke et vondt ord om burgerkjedenes ensidige hurtigmat, men når fedmen går på helsa løs er tiden overmoden for å skifte beite.

Sanking av snegler og skjell i strandkanten ved fjære sjø var steinaldermenneskets enkleste måte å skaffe seg proteiner på. Kokt i klebersteingryter over bålet med saltvann, tang og urter ga et fullverdig måltid. Var skogsbærene modne dekket man også behovet for et vitamin som ellers kunne har ført til misdannelser i skjellettet. Som en vesentlig del av elitesoldaters utdanning har man gjenopplivet denne praksisen ved overlevelseskurs av ulik varighet, der mannskapene uten tekniske hjelpemidler er tvunget til å holde koken på den næringen naturen måtte ha å tilby. Ikke ulikt kråkefugler er vi nærmest altetende. Hvis man bare har fått med seg den nødvendige kunnskapen for å skille mellom skitt og kanel.

Da Nansen og Johansen måtte forlate den fastfrosne polarskuta Fram for å krysse polpunktet til fots ble fangst av sel deres viktigste matkilde. Den fete leveren holdt de klokelig på en viss avstand, men var kjøttet alene nok til å holde den fryktete skjørbuken i sjakk? Etter den strabasiøse ferden over skruisen fikk de omsider fast grunn under seg, uten blødende gummer og med tennene i behold. Selen måtte, foruten fet fisk, også ha hatt et innslag av sjøalger på menyen. Hvorvidt

27

begivenheten ble feiret med kaviar fra kråkeboller og en snaps sier historien ingenting om.

28

Vår oppfinnsomhet.

Når torsk fra de nordlige fiskebanker blir fraktet dypfryst over halve kloden for å fileteres, og deretter returneres samme vei, fremstår det nok for de fleste som et avsindig sløseri med drivstoff. Faktum er det motsatte. Det lønner seg langt bedre å ta store fangster om bord i ett stort skip fremfor tusen små, selv om tur-retur Kina er en lang reise. Drivstoffet utnyttes mer rasjonelt, og utslipp til luft blir tilsvarende mindre.

I et lite øysamfunn med få innbyggere finnes det kun én arbeidsplass av betydning. Til gjengjeld er denne så til de grader automatisert at produktet ikke er i berøring av menneskehender. Her fileteres slaktet laks fra merdene i sjøen utenfor etter kundenes spesifikasjoner. Størrelse, antall, fettinnhold og beinfrihet programmeres til en robot. Når jobben er utført pakkes fisken slik bestillingen tilsier og skipes ut på raskeste måte. Produksjonen er med andre ord styrt av markedet ned til minste detalj. Slik moderne bilmodeller tilpasses den enkelte kundens ønsker og behov.

Maskinell høsting av grønnsaker, kaffebønner og oliven er sider av samme sak. Rot- og belgfrukter renses, vaskes, kuttes, pakkes og fryses på stedet for å ivareta opplevelsen av fersk vare. Kaffebønnene ristes, olivenen presses, syltes eller marineres med kortest mulig tidsintervall fra de forlater planten til videre oppbevaring hos produsenten. Slik har veien fra jord til bord blitt systematisert på naturens egne premisser.

Men hvor ble bondens og fiskerens marked av i denne industrielle revolusjonen? De lever i beste velgående for den som vil ha romantikken med på kjøpet. Kundene kan selv ha en finger med i spillet der gårdbrukeren har lagt forholdene til rette. Dyrke sin egen parsell eller i et fellesskap, og dele byrdene likelig gjennom vekstsesongen. Det samme gjelder om man drar til havs om bord i en fiskebåt for å fylle fryseren med egen fangst. Tilbudene finnes i mange varianter hvor mestringen står i fokus.

Evnen til omstilling utgjør den virkelig store forskjellen i artenes utvikling. Det hevdes også at mennesket er den eneste skapningen som gjenkjenner seg selv i sitt speilbilde, en egenskap av grunnleggende betydning. Til tross for vår iboende sosiale natur går vi ikke i flokk som andre pattedyr, og kursen fremover stakes ut av drivende enkeltindivider med visjonære ideer. Steve Jobs var typisk for sin tid. Gjennom utviklingen av et digitalt nettbrett skapte han en plattform som forente alle kjente media og gjorde dem tilgjengelige for en hel verden. Hvor langt han egentlig kunne ha drevet det er forlengst materialisert gjennom likesinnetes tilbehør med strømmetjenester via nettet, der neste

29

generasjon WWW allerede er underveis. Menneskets oppfinnsomhet synes grenseløs.

30

Skapes eller skapt?

Krystaller vokser til tross for at de på ingen måte har gnist av liv. Alle, med unntak av flyktige snøflak, tilhører mineralriket, skjønt utvikles høyst forskjellig. Mens ørkenrosens underlige blomst eller bladliknende former bygges opp gjennom kjemisk utfelling av kalsitt i bakken omkring et sandkorn og kan bli nær én meter store er snøkrystaller produkter av vann og kulde, utløst av frittsvevende partikler i atmosfæren. Gitrene de danner er alltid sekskantete prismer, men der stopper enhver likhet. Uansett antallet snøflak i en byge vil man aldri finne to helt like eksemplarer i dette mylderet av mulige varianter som dekker bakken vintertid.

Ørkenrosenes utvikling av mineralske strukturer dannes gjennom decennier under bakken. Geologisk sett er dette for øyeblikk å regne sammenliknet med frittvoksende bergkrystaller. De lange prismene ender alltid i en pyramide med nøyaktig seksti grader vinkel. Ulike farger av kjemisk art har gitt opphav til dette symmetriske silikatets mange navn, som røkkvarts, agat og tigerøye. I ren form er kvarts jordskorpens nest mest utbredte mineral og finnes innkapslet i en rekke bergarter.

Krystallisering er en kjent egenskap fra naturens verktøykasse for å skape sterkere bindinger i et stoffs molekylmasse fra gass eller væske til fast form. En passiv prosess der livet selv ikke deltar, men kan beskues i det åpne landskapet eller under mikroskop. Saltkorn og sukker er typiske eksempler fra kjøkkenbenken, mens ametystens skjønnhet ofte ligger godt gjemt under et tykt, hardt skall av sedimenter fra gammel havbunn.

Denne livløse materien er i seg selv ikke ansporet av sitt ytre miljø til å danne perfekte heksagonale prismer for å opprettholde sin egenart. Men siden tilbøyeligheten finnes må selve masterplanen bunne i en slags lovmessighet på mikronivå. Så velordnet er bergkrystallens molekylstruktur at de vannklare, gjennomsiktige flatene på sitt beste virker slipte. Hva naturen har villet oppnå med dette selvdrevne skaperverket er mildt sagt et mysterium. En mineralog ville nok stille seg uforstående til en slik problemstilling. Men en legmann kan ikke helt fri seg fra å undres.

At karbon under ekstremt trykk kan bli til diamanter er en annen sak. Men skjønnheten i dette klodens sterkeste mineral kommer ikke til syne før det er bearbeidet av menneskehånd. Under brann røper det sin opprinnelse ved å ta fyr som en kullbit og bli til aske. Kvarts derimot har andre kjennetegn. Industrien benytter den som råvare til en rekke formål, fra optiske fibere, linser og topplag i interne minnebrikker. Så har kanskje bergkrystallen ikke vokst og utviklet seg bare for å bli beundret.

31

32