henrik ibsens gengangere - et frigjøringsprosjekt
DESCRIPTION
I dette essayet vil jeg ta for meg Henrik Ibsens Gengangere (1881), hvorpå jeg vil konsentrere meg mest om Fru Alving og hennes prosjekt i familiedramaet. Fru Alvings prosjekt kan defineres som et renselsesprosjekt, eller kanskje mer presist, et frigjøringsprosjekt. Hun ønsker kort og godt å utrydde minnet om hennes avdøde mann, Kaptein Alving, og således frigi seg selv og dermed sikre sønnen Osvalds lykke. Fortrinnsvis vil jeg se hvordan Fru Alvings prosjekt fremstilles dramatisk og skildres i stykket gjennom å se på setting, dialogkomposisjon, karakteranalyse, karakterrelasjoner samt prosjektverdier. Jeg håper også å avslutningsvis kunne summere opp noen av de viktigste motivene, samt de nærliggende tematiske trekk som Ibsen har presentert i Gengangere, før jeg vil trekke en konklusjon der jeg vil trekke linjer fra samtiden til nåtiden i berøring av stykkets tematikk.TRANSCRIPT
Et frigjøringsprosjekt
Av
Morten Oddvik
Allmenn Litteraturvitenskap, Grunnfag, Vårsemester 2003
I dette essayet vil jeg ta for meg Henrik Ibsens Gengangere (1881), hvorpå jeg vil konsentrere
meg mest om Fru Alving og hennes prosjekt i familiedramaet. Fru Alvings prosjekt kan
defineres som et renselsesprosjekt, eller kanskje mer presist, et frigjøringsprosjekt. Hun
ønsker kort og godt å utrydde minnet om hennes avdøde mann, Kaptein Alving, og således
frigi seg selv og dermed sikre sønnen Osvalds lykke. Fortrinnsvis vil jeg se hvordan Fru
Alvings prosjekt fremstilles dramatisk og skildres i stykket gjennom å se på setting,
dialogkomposisjon, karakteranalyse, karakterrelasjoner samt prosjektverdier. Jeg håper også å
avslutningsvis kunne summere opp noen av de viktigste motivene, samt de nærliggende
tematiske trekk som Ibsen har presentert i Gengangere, før jeg vil trekke en konklusjon der
jeg vil trekke linjer fra samtiden til nåtiden i berøring av stykkets tematikk.
Avsløringens lys
Dramaets mange kontraster understrekes i settingen og sceneanvisningene. Kontraster og
motsetningsforhold som inne/ute, lys/mørke, radikal/konvensjonell og tettsted/by gjør seg
svært gjeldende i stykket. Ved å se på dybdeforholdet i sceneoppsettet kan man se at i
forgrunnen befinner havestuen seg, dernest i bakenforliggende rekkefølge er
blomsterværelset, haven, asylet, fjorden, bre og tinder og til sist solen, som kommer frem i
den dramatiske avslutningen. Den dramatiske handlingen foregår i havestuen og
blomsterværelset, som ved hjelp av titteskapsmodellen gir innsyn for publikum. Glassveggene
gir utsyn til omgivelsene, men også omvendt, de gir omgivelsene innsyn til huset.
Scenografisk synliggjør glassveggene motsetningen mellom inne og ute (84, Aarseth). Fru
Alvings frigjøringsprosjekt uttrykkes i bøkene som ligger på bordet i havestuen, som Pastor
Manders reagerer så sterkt på. Bøkene representerer Fru Alvings tanker om friheten, på lik
linje som blomstene i blomsterværelset representerer livsgleden. Når Osvald kommer inn i
rommet og møter Pastor Manders, står han ved blomstene og uttrykker at han ikke har fått
2
Allmenn Litteraturvitenskap, Grunnfag, Vårsemester 2003
malt så meget i det siste. Han har mistet inspirasjonen, og senere skal det vise seg å bety selve
livsgleden. I disse eksemplene ser vi tydelig hvordan stuen og dens inventar understreker
stykkets essens.
Glassveggene på sin side utgjør en grense, som må overskrides av Fru Alving. Dette
forpestede hjem er hjemsøkt av løgn og fortidens spøkelser. Dette sees spesielt godt i en
dialog mellom Fru Alving og Pastor Manders i annen akt hvor Fru Alving trommer på
vinduet, som for å bekrefte overfor seg selv at hun fortsatt er feig og mangler mot til å fortelle
sannheten om Osvalds far (85, Aarseth). Rommene utenfor scenen spiller også en betydelig
rolle. Et godt eksempel på dette er spisestuen, hvor Kammerherre Alving skal ha forgrepet seg
på tjenestepiken Johanne. Spisestuen opptrer ikke synlig, men er åstedet for Osvalds flørting
med Regine mot sluttet av første akt, samt stedet hvor Osvald røyker sigar og drikker likør
som sin far. Spisestuen og loftskammeret til Herr Alving er rom som rommer fortiden og som
er åsted for hva Fru Alving kaller ”det gengangeraktige”.
Solen som avslutningsvis kommer frem mot enden av tredje akt av ”Gengangere”
representerer sannheten. Den skinner gjennom glassveggene og gjennomtrenger alt hykleri og
bedrag. Den vonde sannheten er ikke til å bære for Osvald og understreker det tragiske
utfallet. Lysutviklingen gjennom handlingen er interessant å legge merke til og da spesielt
med tanke på været i den lille vestlandsbygda. Første akt åpner med et ”dystert fjordlandskap,
sløret av en jevn regn”, gråværet ligger som en tung bør over bygda, som om det skjuler noe.
Det fortsetter å regne som vi forstår av Osvalds bemerkelser om været. Stemningen er
trykkende og trist, og kan bringe assosiasjoner til døden, noe som kan medføre riktighet i og
med at det er ti år siden Herr Alving døde. Regntåken som fortsatt ligger tung over landskapet
i begynnelsen av annen akt kan også tolkes som samfunnets trykkende moral, som har ført til
at Fru Alving har opprettholdt løgnen for å beskytte sin manns rykte, noe som viser seg nå å
få fatale konsekvenser. Da mørket faller på, spisser også konfrontasjonene seg til mellom
3
Allmenn Litteraturvitenskap, Grunnfag, Vårsemester 2003
Pastor Manders og Fru Alving. Dette kan leses som en dramatisk eskalering opp mot
flammene som blusser opp på asylet mot slutten av andre akt. Stemingsskiftene er markert av
forholdet mellom lys og mørke og kommer spesielt godt frem i sluttscenen i andre akt, hvor
skimtet av flammene i den mørke havestuen nå sees, mens Pastor Manders, Fru Alving,
Osvald og Regine står og iaktar brannen sjokkert.
Tredje akt åpner med fortsatt mørke og ildskimtet av brannen, mens lampen fortsatt
brenner på bordet. Det er duket for sannheten og avsløringene. Mot slutten av stykket
kommer morgen og Fru Alving har fortalt Osvald alt. Osvald setter seg i lenestolen, dagen
bryter frem og lampen fortsetter å brenne inntil Fru Alving slukker lampen fordi sollyset
kommer frem i bakgrunnen og skinner inn i stuen. Fru Alving forsøker å berolige sin sønn og
sier at alt skal bli som før, mens hun gjør ham oppmerksom på at det er ”skinnende solvær”
og sier til ham: ”Nu kan du riktig få se hjemmet.” (72). Osvald blir uttrykksløs og repeterer
monotont at han vil ha solen. En erkjennelse er oppnådd, men til hvilken pris? Sannheten
koster Osvald sannsynligvis livet og følelsen av uungåelighet preger scenen ettersom solen før
eller senere ville måtte komme (94, Aarseth). Et paradoks kunne også leses i at solen
alternativt også representerer livsgleden, som Osvald har mistet. Livsgleden fordrer at man
lever i sannhet med seg selv og sine omgivelser. Livsløgnen er korrumperende og ikke varig.
En fanget kvinne
Fru Alving er uomtvistelig stykkets hovedperson og hennes prosjekt er å ta et oppgjør med
fortiden. Hennes karakter er opplyst og belest, ressurssterk og reflektert, men i rollen som mor
er hun overbeskyttende, men man kan kanskje diskutere hennes ansvarlighet i og med at hun
sender sin syvårige sønn bort på grunn av den udugelige Herr Alving tilstedeværelse. Men av
nettopp denne grunn er hun selvbebreidende og klandrer sin feighet over å ikke tørre å fortelle
sannheten til Osvald først og fremst, men også Pastor Manders, som representerer det
4
Allmenn Litteraturvitenskap, Grunnfag, Vårsemester 2003
konvensjonelle samfunnets moral. Dette gjør Helene Alving til en kompleks karakter med
motsetningsforhold som har resultert i hennes frustrasjon.
Helene Alving skjønte tidlig at hennes mann var en ”fallen mann” og rømte til Pastor
Manders, som man kan gjette seg til var hennes egentlige ungdomsforelskelse. Hun blir avvist
og ikke trodd av Pastor Manders, og dermed også samfunnets moral som tilsier at en hustru
skal bli ved sin mann og støtte ham, eller som Pastor Manders sier det: ”Og Deres plikt var å
holde fast ved den mann som De en gang hadde valgt, og til hvem De var knyttet ved hellige
bånd” (28). Hun fortsetter samlivet med Kammerherre Alving hvor hun må underholde den
alkoholiserte mannen ”i hans lønnelige svirelag oppe på kammeret” (32). Hun fører en
dobbelkamp, en indre og en ytre, en i hjemmet og ekteskapet og en annen kamp for å
opprettholde hennes manns gode rykte utad i den vesle bygda. Hun har valgt å godta sin
”plikt”, eller skjebne og lever et 19-årig ekteskap med en forfyllet ”slabbedask” av en mann
og har i løpet av denne tiden sendt bort deres eneste sønn, som er uvitende om farens tragiske
tilbøyeligheter. Hun later til å ha bebreidet seg selv dette valget og vet at sannheten er
uunngåelig. Denne uunngåeligheten understrekes i Fru Alvings bevisshet om ”de åndelige
strømninger som foregår ute i den store verden” (17), hvor hun finner ”forklaring og
bekreftelse” (16) på hennes egne tanker. Hun vet at hun på et tidpunkt må fortelle Osvald alt
sammen, spesielt blir dette presserende da hun hører Osvald og Regine i spisestuen mot
slutten av første akt og hun føler mannens tilstedeværelse. I dette henseende er hun en
dynamisk karakter siden hun forandrer seg radikalt i den fortettede handlingen som utspiller
seg i stykket. Hennes erkjennelse har ligget betent lenge og ventet på en forløsning, noe som
kommer meget tydelig frem i dialogføringen gjennom retrospeksjon og refleksjon over
tingenes tilstand.
Fru Alvings prosjekt er todelt, hvorpå den ene delen av prosjektet lykkes og den
andredelen feiler. Hun søker først og fremst å frigjøre seg fra sin manns minne økonomisk
5
Allmenn Litteraturvitenskap, Grunnfag, Vårsemester 2003
ved å bygge asylet med arven etter ham, og slik skjerme Osvald fra fortiden og sikre hans
lykke og videreføre slekten. Man kan være tilbøyelig til å si at prosjektet lykkes i form av at
asylet brenner opp, samt at Pastor Manders tro på at det ikke var behov for å assurer asylet,
ettersom det var opp til høyere makter å bestemme dets skjebne, ikke holder stikk. Kaptein
Alvings minne brenner fysisk opp. Prosjektet feiler ved at fortiden allerede har innhentet
Osvald. Ved flere anledninger ligner han sin far i handling og fremtoning. Han røyker pipen
til sin far og minner Fru Alving på at han husker faren og at han engang truet ham til å røyke
til han ble ”blek, og svettet brøt ut i store dråper på pannen” (24). Han røyker sigar og drikker
likør som sin far og han kopierer sin fars seksuelle tilnærmelser til tjenerstanden. Pastor
Manders er forbløffet da han møter Osvald og ser likhetstrekkene til hans gamle
ungdomskamerat og Fru Alvings avdøde mann i Osvald i det han trer inn i stuen med pipen i
hånd.
Familiens hindringer
Fru Alvings prosjekt, som utvilsomt er stykkets sentrale kjerne, har enkelte motstridende
forhold med andre karakterers prosjekt. Fortrinnsvis er det fristende å se på forholdet mellom
mor og sønn. Osvald har på tross av sitt fravær fra det Alvingske hjem arvet sine fars
svakheter. Han er, og har kanskje alltid vært, innhentet av hans fars minne og skygge. Dette
fører i sin tur til at mens Fru Alving har villet beskytte Osvald ved å unnlate å fortelle om
farens uetterettelige livsførsel har Osvald villet forstå sin far og dermed forstå seg selv og sin
sinnstemning bedre.Han er tross alt barn av sin far, og ligner ikke bare på ham fysisk men har
også mange av hans psykiske trekk. Han uttrykker nederlag overfor Pastor Manders og Fru
Alving over at han har fått en sperre i sin kunsneriske ufoldelse som et resultat av at han har
mistet livsgleden, som han senere vil forklare sin mor. Det paradoksale er at Fru Alving som
mor har i større grad ”straffet” sin sønn som følge av overbeskyttende omsorg. Mens mor har
6
Allmenn Litteraturvitenskap, Grunnfag, Vårsemester 2003
i god gresk ånd, som i Kong Ødipus, handlet i beste mening oppfatter hun nå de fatale
konturer i ettertidens skjærende lys. Hvis hun hadde tatt hånd om Osvald selv og fortalt ham
sannheten hadde hun muligens ”reddet” sin sønn og dermed lykkes i sitt frigjøringsprosjekt på
et mye tidligere tidspunkt.
Et annet forhold i stykket som har komplisert Fru Alvings prosjekt er forholdet
mellom henne og Pastor Manders. Han er en noe endimensjonal karakter i kraft av sin
presterolle som representerer samtidens moralske konvensjoner. Om man ikke kan kalle
mannen en mannsjåvinist, så kan man i alle fall notere seg at mannen representerer samtidens
rigide kvinnesyn og at dette i sin tur skaper store vanskeligheter for Fru Alving. Hennes første
flukt fra ekteskapet ble kraftig fordømt av ham og dette kommer tydelig frem i pastorens
tirade mot Fru Alving: ”Minnes De at De efter knapt et års ekteskap sto på avgrunnens
ytterste rand? At De forlot Deres hus og hjem, - at De flyktet fra Deres mann; - ja, fru Alving,
flyktet, flyktet, og nektet å vende tilbake til ham, så meget han enn tryglet og ba Dem om
det?” (27-28). Her er det interessant å merke seg at pastoren bruker ordet ”avgrunnen” som
for å understreke Fru Alving som syndig, som en ”fallen kvinne”. Hun har brutt sin plikt som
hun påtok seg ved å inngå et ekteskap med Kammerherre Alving. Med hint om en tidlig
romanse mellom pastoren og Helene, tør vi her også driste oss til en påstand om et
sjalusimotiv hos moralens vokter? Det kan jo sannelig tenkes at tørrpinnen Manders
fordømmer hans gamle ungdomskjærlighet fordi han ”mistet” henne til ungdomsvennen
Alving? Et klassisk trekantdrama har etter all sannsynlighet utspilt seg for noen tiår tilbake.
Dette kan også være en årsak til at Fru Alving har følt det vanskelig å betro seg til pastoren
etter fordømmelsen og oppdagelsen av sjalusien hos ham. Relasjonen mellom disse to er
allikevel meget interessant og full av ilter lidenskap og bitter fortid. Pastor Manders sin sluhet
avsløres også ved avslutningen av stykket da han samtykker til et samarbeid med den religøse
opportunist Jakob Engstrand. Dette beviser hans uetterettelighet og dobbeltmoral som kan
7
Allmenn Litteraturvitenskap, Grunnfag, Vårsemester 2003
leses som mannsjåvinistiske trekk, hvor menn kan begå moralske overtramp uten å straffes,
men hvor kvinner bør straffes for sine brudd på konvensjonelle etiske samfunnsnormer. Fru
Alving var fanget i et ekteskap og hennes eneste konfidant var ulykkeligvis mann og dermed
ingen hjelp for henne.
Arvesynd og individets frihet
Om enn ikke i den katolske betydningen av ordet, så kan det med letthet sies at et motiv i
”Gengangere” er arvesynden. Farens urimelige livsførsel har korumpert hans eneste sønn og i
siste instans fører dette til selvmord. Stykket er også fullt av destruktive elementer som incest,
straff, syfilis og ikke minst æresbegrepet. Æren til Kammerherre Alving, som hans kone har
kjempet for å opprettholde, kostet liv, som ære i sin verste ugave har en tendens til å gjøre.
”Arvesynden” kunne blitt stoppet hadde avsløringene kommet tidligere og Kammerherre
Alving hadde gått bort i vanære. Problemet her er at samtidens kvinnesyn ville ha brakt Fru
Alving i vanære også. Utfallet av æresbegrepet er nok allikevel tapt ettersom Fru Alving
mister sin sønn også, et hett tema for bygdesladderen. Asylet fungerer som et fysisk motiv og
også et fysisk klimaks i stykket, men fungerer på langt nær fra å være den nødvendige
spikeren i kista til ”slabbedasken” Alving, til det er det gått altfor langt. Med Osvalds død er
også et håpets lys om en bedre fremtid slukket for Fru Alving.
Tematisk strekker Ibsen seg vidt i denne familietragedien og fanger først og fremst inn
motsetningen mellom det tradisjonelle og det radikale, hvor fortiden har en tilbøyelighet til å
virke baktung og gammeldags, som i sin tur vanskeliggjør livet i nåtiden. Frykten for sannhet
kaster lange skygger over livsgleden og det påkrevde oppgjøret med fortiden er tvingende
nødvendig om det ikke er den minst problematiske vei å gå. Kjønnsproblematikken er også
høyst tilstede naturligvis i kraft av Fru Alvings karakter, men eventuelle konfliktrelasjoner
8
Allmenn Litteraturvitenskap, Grunnfag, Vårsemester 2003
mellom samfunnet og dets konvensjoner og individets frihet er også sentrale. Misforholdet
mellom moralsk intensjon og moralsk konsekvens er også fatal i sitt ytterste utfall.
Rystende sannhet
Da Gengangere i sin tid ble gitt ut på tampen av 1881 vakte den enorme reaksjoner som Ibsen
aldri hadde opplevd før denne utgivelse. Anklager om religøs harselas i form av angrep på kirkens
verdigrunnlag, samt forsvar for den frie kjærlighet og krenkelse av tabuområder som incest og
syfilis rystet samtidens publikum. Det tok hele 13 år før boken ble gitt ut i sitt andre opplag og det
tok noen år til før stykket ble oppført i Norge på grunn av dens rystende innhold. Gengangere er i
bunn og grunn Fru Alvings historie, hun er en utvikling av Nora i Et Dukkehjem og på mange
måter representerer Ibsens ideal om ”den frie kvinne”, eller som Arne Garborg skrev i sin
anmeldelse av familietragedien: ”Hun er emanciperet uden at være anstrængt. Hun er den Figur,
Ibsen gjennem hele sin sensere Digtning har stræbt at forme, uden at det før nu er lykkedes ham:
den naturlige ”frie Kvinde”.
Det tragiske utfallet av Gengangere er høyst realistisk og tragisk. Men Ibsen har også
eksperimentert med symbolistiske trekk i dramatiseringen, noe som kommer frem i settingen og
spesielt i lysets funksjoner i stykket. Samtidsdramaet er også av nettopp disse grunnene forsatt
aktuell i sin problemstilling ettersom de postmodernistiske familiekonstellasjoner blir mer og mer
kompliserte og fragmenterte. Stykket har derfor relevans nettopp på grunn av sine ”uryddige”
familieforhold. Om ikke kjønnsproblematikken er like aktuell i disse post-feministiske tider så er i
alle fall familietematikken sentral fortsatt. Mangel på kommunikasjon mellom familiemedlemmer,
mellom mann og kvinne, foreldre og barn, kan i sin ytterste tragiske konskvens føre til
familiedrap, selvmord og incest. Disse tabuområdene var sjokkerende å presentere på en scene
ved århundreskifte i Ibsens tid, men er likeledes tabu i våre dager. Man kan med rette derfor støtte
seg til Garborgs kommentar om Osvald som ikke tror ”meget paa den gamle Lære, at det norske
Samfund, er det specielt sædlige i Modsætning til ”de store Samfund” der ude”.
9
Allmenn Litteraturvitenskap, Grunnfag, Vårsemester 2003
Referanser
Aarseth, Asbjørn, Ibsens samtidsskuespill, En studie i glasskapets dramaturgi,
Universitetsforlaget, Oslo, 1999
Garborg, Arne, Anmeldelse i Dagbladet, Dagbladet, Kristiania, 14. desember 1881,
www.ibsen.net
10