helsepersonelloven og pasient- og brukerrettighetsloven

omtanke solidaritet samhold

Helsepersonelloven og pasient- og brukerrettighetsloven

Hva helsepersonell bør vite om: Faglig forsvarlighet, taushetsplikt, melding om skade, pasientens rett til medvirkning m.v.

3. opplag 2014

Helsepersonelloven og pasient- og

brukerrettighetsloven

HELSEPERSONELLOVEN OG PASIENT- OG BRUKERRETTIGHETSLOVEN

2

Innhold

Formål, virkeområder og definisjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3

Krav til helsepersonellets yrkesutøvelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5

Bruk av medhjelper . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9

Øyeblikkelig hjelp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11

Rett til medvirkning og informasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13

Taushetsplikten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16

Informasjon til pårørende . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17

Dokumentasjonsplikt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20

Autorisasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 24

Reaksjonssystemet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 25

Legemiddelhåndtering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 26

Forebygging av, begrensning og bruk av tvang . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 28

Notatsider . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 31


3

Formålet med helsepersonelloven:Målet med lov om helsepersonell er å bidra til sikkerhet for pasienter, og kvalitet i helsetjenesten. Loven skal styrke tilliten til helsepersonell og helsetjenesten.

Helsepersonell er i dag underlagt både generelle og spesielle regler. De generelle reglene gjelder for alle arbeidstakere. Arbeidsmiljøloven og straffelovgivningen er eksempler på slike generelle lover.

De spesielle reglene er bl.a. lov om helsepersonell som regulerer de plikter og det ansvar du har når du arbeider i helsetjenesten. Loven stiller krav om faglig forsvarlig yrkesutøvelse. Hvis en ansatt i helsetjenesten bryter bestemmelsene i helsepersonelloven, kan tilsynsmyndigheten gi en reaksjon i form av en tilrettevisning (herunder veiledning), en advarsel, eller i svært alvorlige tilfeller; tilbaketrekking av den enkeltes autorisasjon.

Formålet med pasient- og brukerrettighetsloven:Formålet med lov om pasient og brukerrettigheter er å bidra til å sikre befolkningen lik tilgang på helsehjelp av god kvalitet. Videre inneholder loven bestemmelser som skal bidra til å styrke pasientenes stilling i helsetjenesten, for eksempel reglene om at ingen helsehjelp kan gis, før pasienten har gitt sitt samtykke. Slike regler skal bidra til respekt for den enkelte pasients liv, integritet og menneskeverd. Stortinget vedtok i juni 2011 å utvide pasient og brukerrettighetsloven til å gjelde brukere av sosialtjenester i kommunene.

Hvem gjelder lovene for?Helsepersonelloven:Loven gjelder for helsepersonell og for virk

somheter som yter helsehjelp i Norge.Det betyr at yrkesutøvelse på sykehus, i kommunehelsetjenesten, på sykehjem, i hjemme sykepleien, i tannhelsetjenesten og i privat virksomhet av ulik art, omfattes av lovens bestemmelser.

Kommunehelsetjeneste loven og sosialtjenesteloven ble i juni 2011 vedtatt slått sammen til ny kommunal helse og omsorgslov. Som en følge av dette, skal helse personelloven omfatte alle som yter helse, omsorgs og sosial tjenester i kommunene.

Definisjoner:«Helsehjelp»: Dette dekker enhver handling som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende eller rehabiliterende mål og som utføres av helsepersonell.

«Yter helsehjelp»: Dette dekker både handlinger og unnlatelser. Begrepet omfatter også handlinger du begår i fritiden forutsatt at handlingene står i sammenheng med yrkesutøvelsen. Eksempler på dette er: at du som helsepersonell yter øyeblikkelig hjelp i fritid, eller at du ikke røper taushetsbelagte opplysninger når du er sammen med andre i din fritid.

«Helsepersonell»: Dette begrepet omfatter i tillegg til personell med autorisasjon, også annet personell i helsetjenesten som yter helsehjelp, samt elever og studenter. Dette innebærer at alle som yter helsetjeneste, også for eksempel assistenter uten autorisasjon, har plikter etter loven.

Formål, virkeområde og definisjoner


4

Pasient- og brukerrettighetsloven:Pasient og brukerrettighetsloven gjelder for alle som oppholder seg i Norge.

Definisjoner:«Pasient»: Defineres som en som søker eller mottar helsehjelp. «Pårørende»: Er den som pasienten oppgir som pårørende og nærmeste pårørende. Dersom pasienten er ute av stand til å oppgi pårørende, skal nærmeste pårørende være den som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med pasienten, likevel slik at det tas utgangspunkt i en nærmere definert rekkefølge, jf. pasient og brukerrettighetsloven § 13b:

«pasientens pårørende: den pasienten oppgir som pårørende og nærmeste pårø-rende. Dersom pasienten er ute av stand til å oppgi pårørende, skal nærmeste pårø-rende være den som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med pasien-ten, likevel slik at det tas utgangspunkt i følgende rekkefølge: ektefelle, registrert partner, personer som lever i ekteskapslig-

nende eller partnerskapslignende sambo-erskap med pasienten, myndige barn, foreldre eller andre med foreldreansvaret, myndige søsken, besteforeldre, andre familiemedlemmer som står pasienten nær, verge eller hjelpeverge. Ved tvungen observasjon eller tvungent psykisk helse-vern har den som i størst utstrekning har hatt varig og løpende kontakt med pasi-enten tilsvarende rettigheter som den nærmeste pårørende etter psykisk helse-vernloven og loven her, dersom ikke særlige grunner taler mot dette.»

Spørsmål til diskusjon, Helsepersonelloven• Hvem på din arbeidsplass omfattes

av reglene i helsepersonelloven?• Hvorfor har vi en helsepersonellov?

Hvorfor er det ikke nok å ha en pasientrettighetslov?

• Kan arbeidsgiver pålegge helsepersonell å arbeide faglig uforsvarlig?

Pasient- og brukerrettighetsloven og helsepersonelloven utfyller hverandre. Foto: Siri Bøgh.


5

Faglig forsvarlighet – Helsepersonelloven § 4Når man skal yte helsehjelp, må tjenesten utføres på en faglig forsvarlig måte. Helsepersonelloven stiller derfor krav til helsepersonell om å yte faglig forsvarlige tjenester. Dette må også ses i sammenheng med bestemmelsene i pasient og brukerrettighetsloven om pasientenes rett til informasjon og medvirkning, og ikke minst bestemmelsene om at det er pasienten som skal bestemme om hun/han vil ha helsehjelpen som tilbys. (reglene om samtykke).

I begrepet «forsvarlig» ligger en faglig standard om hvordan du bør utøve ditt yrke i ulike situasjoner. Innholdet i begrepet «faglig forsvarlig» kan endre seg med tiden, avhengig av faglig utvikling og endrede verdioppfatninger. Helsepersonell må holde seg faglig oppdatert, og ledelsen må sørge for at dette er mulig for de ansatte.

«Forsvarlig» skal defineres på bakgrunn av hva som er rimelig å forvente til enhver tid. Begrepet gis ulikt innhold for ulikt helsepersonell avhengig av den enkeltes faglige kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig.

Forsvarlighetskravet setter begrensninger for hva helsepersonell kan gi av helsehjelp. Dette innebærer at du ikke skal gå utover dine faglige kvalifikasjoner.

Du må altså være bevisst dine kvalifikasjoner og faglige begrensninger. Dette får betydning når du skal gi informasjon til pasienten, ved henvisning og ved samarbeid. I visse situasjoner, slik som i øyeblikkelig hjelpsituasjoner, vil det ikke alltid være mulig for deg å innhente bistand eller henvise til mer kompetent personell.

Forsvarlighetskravet innebærer da at du må gjøre ditt beste innen de rammebetingelser som eksisterer i slike situasjoner. I ettertid vil du bli vurdert ut fra de rammebetingelser som forelå i den konkrete øhjelpsituasjonen. Tiden du hadde til rådighet, utstyret du hadde tilgjengelig og handlingsalternativene tillegges også vekt ved vurderingen av om handlingen var forsvarlig.

Det stilles som nevnt også krav til deg om faglig oppdatering. Bakgrunn for denne plikten, er at du må kunne gjøre de oppgaver som forventes av deg i ditt yrke og i den funksjonen du utøver. I helsetjenesten innebærer dette kontinuerlig oppdatering og fagutvikling.

Andre eksempler på yrkespraksis som kan være uforsvarlig er: å være beruset på jobb, å bryte taushetsplikten og gi mangelfulle opplysninger til pasienten. Den generelle plikten til å opptre forsvarlig framgår av § 4 i loven, mens de spesielle forholdene, slik som pliktmessig avhold fra alkohold etc, dokumentasjonsplikt og taushetsplikt er regulert i enkelt bestemmelser i loven.

Hvorfor har vi et lovfestet krav til forsvarlig utøvelse?Det stilles faglige krav til deg som helsepersonell. Når du skal yte helsehjelp, må hjelpen være forsvarlig. Hensikten er å beskytte pasienten mot handlinger og unnlatelser som innebærer unødvendig risiko for skade. Loven slår fast at:

«Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlig-het og omsorgsfull hjelp som kan forven-tes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig.»

Krav til helsepersonellets yrkesutøvelse


6

Du har også plikt til å yte omsorgsfull hjelp. Det stilles krav til hvordan du som helsepersonell skal opptre og kommunisere med pasienten. Pasienten skal få dekket sine behov for ernæring, søvn og hygiene. Plikten til omsorg må ses i sammenheng med de samlede ressurser og hvordan disse bør fordeles mellom pasientene.

Det er verdt å merke seg at kravet til faglig forsvarlighet er knyttet opp til den enkelte helsearbeider sin kompetanse. Kompetansen vil selvsagt variere innenfor en og samme yrkesgruppe, alt etter yrkesfaglig erfaring, personlige egenskaper og bakgrunn, etter og videreutdanninger osv. Tidligere var det noen ansatte som opplevde at «en hver sykepleier var en hver hjelpepleier sin overordnede», og det eksisterte også en forskrift som det ble vist til i den sammenhengen. Denne forskriften er avviklet, og lovverket er som sagt bygget opp rundt prinsippet om at det er den enkelte helsearbeider sin totale kompetanse som er av betydning.

Forholdet mellom helsepersonelloven § 4 og § 16 Helsepersonelloven § 4 pålegger den enkelte helsearbeider et individuelt ansvar. Arbeidsgiver har det organisatoriske ansvar for å etablere og organisere driften på en slik måte at helsepersonell kan oppfylle sine plikter, jf. § 16.

Du har som helsepersonell en mulighet til å reservere deg, i de tilfeller hvor instruksen fra arbeidsgiver innebærer uforsvarlig yrkesutøvelse. I slike tilfeller må altså arbeidsgivers styringsrett i utgangspunktet vike.

Faglig forsvarlig yrkesutøvelse og arbeidsgivers ansvar i egen boksHelsepersonellovens stiller krav til:• Det enkelte helsepersonell (§ 4)• Virksomheten/arbeidsgiver som driver helsetjenesten (§ 16)

Pliktmessig avhold – Helsepersonelloven § 8Det er forbudt for helsepersonell å nyte alkohol eller andre rusmidler i arbeidstiden. Dette slås fast i helsepersonelloven § 8.

Forbudet gjelder også forut for arbeidstiden, i den forstand at du ikke kan komme påvirket på jobb. Lovgiver har ikke regulert hvor mange timer forut for arbeidstiden du ikke kan nyte alkohol. Det er den enkelte som må vurdere om en er beruset, og om det er faglig forsvarlig å utøve helsetjeneste.

En del arbeidsgivere har, i samarbeid med AKAN, laget kjøreregler i forhold til rusproblematikk. Slike kjøreregler vil tas med i vurderingen, når det eventuelt skal bedømmes om det var forsvarlig å nyte for eksempel et glass vin før en dro på jobb. Diskuter gjerne innføring av slike kjøreregler på din arbeidsplass! Økt bevisstgjøring og felles diskusjon kan bidra til avklaring og en felles plattform.

Dersom arbeidsgiver ber deg komme på jobb, for eksempel for å ta en ekstra vakt, og du har drukket, opplyser du arbeidsgiver om dette, og eventuelt kan du vise til helsepersonelloven § 8.

Du har selv en rett/plikt til å vurdere om det er forsvarlig å møte på jobb, sett i forhold til hvor mye du har drukket og når inntaket fant sted.

Unntak fra bestemmelsen om pliktmessig avholdBestemmelsen åpner imidlertid for at du kan benytte medikamenter som kan ha en rusliknende effekt, i de tilfellene behovet for

Forbudt i arbeidstida. Foto: Siri Bøgh.


7

medikamentet skyldes sykdom, og arbeidsgiver er informert om dette. Du må, i samråd med lege og arbeidsgiver, vurdere om det er forsvarlig at du gir helsehjelp, dersom du må benytte slike medikamenter. Det kan i slike tilfeller også være at det er enkelte funksjoner du ikke kan påta deg/bli pålagt, mens du kan utøve andre deler av tjenesten.

Forbud mot gaver m.v. i tjenesten – Helsepersonelloven § 9Bakgrunn for bestemmelsen om forbud for helsepersonell å motta gaver, tjenester eller andre ytelser m.v. i tjenesten, er at befolkningen skal ha tillit til at helsepersonell opptrer ut fra pasientens interesser og ikke ut fra andre hensyn. De skal ikke opptre under påvirkning av gaver m.v. fra pasientene. Bestemmelsen har også til hensikt å motvirke at pasienter blir utnyttet. Samtidig må pasienten kunne stå fritt til å disponere over egne midler.

Arbeidsgivers styringsrett kommer i tillegg til bestemmelsen i § 9. Arbeidsgiver kan gi innskrenkende regler i forhold til adgangen til å motta gaver. Radiumhospitalet er et eksempel på dette. Arbeidsgiver har her begrenset adgangen til å ta imot gaver, med hjemmel i styringsretten.

Det finnes dessverre eksempler på at helsepersonell utnytter sin stilling og bryter loven på det groveste. Det har forekommet at personell setter opp testament for pleietrengende pasient, der personellet selv fremstår som arving til deler av formuen. I slike tilfeller har det også forekommet at personellet har forordnet andre medikamenter enn det legen hadde foreskrevet.

Det er ikke noe i veien for at avdelingen mottar gave fra pasient eller at pårørende gir penger når pasienten dør. Når pårørende ønsker å gi, bør en be de pårørende om å si noe om hva de ønsker at pengene skal brukes til.

Det avhenger av det regulativet arbeidsgiver eventuelt har satt opp, om alle gaver skal rapporteres til arbeidsgiver. Noen arbeidsgivere har regulert slike forhold.

Undersøk hvordan det er på din arbeidsplass!

Opplysningsplikt til tilsynsmyndighetene, § 17Helsepersonell har en plikt til å opplyse om forhold som kan medføre fare for pasienten. Dette kan være forhold knyttet til kolleger eller arbeidsgiver. Disse opplysningene er en forutsetning for at tilsynsmyndighetene skal kunne føre tilsyn med helsepersonell og helsetjenesten. Når det er fare for pasientens liv og helse er loven klar; helsepersonell skal da på eget initiativ melde fra til tilsynsmyndigheten. Statens helsetilsyn og fylkesmannen er tilsynsmyndighet. Før tilsyns myndigheten gis melding om forholdene, skal arbeidsgiver som hovedregel få mulighet til å rette på forholdene. Det forutsettes altså at tjenestesvei følges, og at ledelsen får anledning til å rette opp forholdet og evt. samordne informasjon før tilsynsmyndighet varsles. Hvis dette ikke fører fram eller anses helt formålsløst, skal tilsynsmyndighet varsles uten videre forsinkelse.

Denne plikten gjelder ikke bare varsling om forhold ved virksomheten, men også i forhold til enkeltansatte, som for eksempel rusmisbruk eller manglende faglige kvalifikasjoner, som kan utgjøre en fare for pasientene. Bakgrunnen for regelen, er å sikre kvaliteten på tjenesten som ytes. Dersom man som helsearbeider ser at kolleger yter dårlig helsehjelp som setter pasienters liv og helse i fare, bør dette først tas opp med den enkelte, så med ledelsen av virksomheten. Hvis dette ikke fører frem, kan det vurderes å gå videre med saken (fylkeslege/ mann), som nevnt over. Det er viktig å merke seg at det i denne bestemmelsen ikke åpnes for å utvikle en «sladrekultur» i helsetjenesten.

Melding om betydelig personskade, § 38Helsepersonell med autorisasjon eller lisens har plikt til straks å melde fra til Fylkesmannen, dersom helsehjelp som ytes fører til betyde lig skade på pasienten, eller ved at en pasient skader en annen. Det skal også meldes fra om hendelser som kunne ha ført


8

til betydelig personskade. Begrunnelsen for denne plikten, er at tilsynsmyndighetene skal få informasjon om alvorlig avvik i virksomheten, slik at de kan følge det opp. Bestemmelsen i § 38 må sees i sammenheng med bestemmelsen i § 17, som er omtalt ovenfor.

Tilsynsloven – plikt til å drive internkontrollI dette kapittelet har vi skrevet om de krav helsepersonelloven stiller, for at tjenestene som ytes til pasientene skal være faglig forsvarlige. Det er helsetilsynet som driver tilsyn med tjenestene. Tilsynet skal bidra til tillit, sikkerhet og kvalitet i helsetjenestene.

Tilsynsloven § 3 pålegger virksomhetene en plikt til å drive internkontroll av organisering og utøvelse av helse tjenester. Dette betyr blant annet at risiko for pasientskade ved avvik skal kartlegges og vurderes som en del av kvalitetsarbeidet.

Hvis du ikke kjenner til rutinene for internkontroll ved ditt arbeidssted; spør tillitsvalgt eller nærmeste leder. Du som helsepersonell har en viktig rolle i utøvelse av tilsyn med, og kvalitetsutvikling av tjenesten! (I tillegg er det selvsagt nødvendig å kjenne til rutinene for internkontroll av arbeidsmiljøet og HMS arbeidet på arbeidsplassen).


9

Helsepersonelloven § 5Helsepersonell kan benytte medhjelpere til å utføre oppgaver.

Hvem er medhjelpere? Medhjelper kan være personell som ikke har en helsefaglig yrkesutdanning, samt helsepersonell som ikke har den nødvendige formelle kompetansen til å utføre den aktuelle oppgaven på selvstendig grunnlag. Dette gir annet personell mulighet til å utføre bestemte oppgaver som ligger uten for den enkeltes ordinære stilling, men da som medhjelper. Helsepersonellet som skal utføre oppgaven, gjør bruk av «annet personell» som medhjelper ved utførelse av arbeidsoppgavene. Oppgaven delegeres på denne måten til andre, men ansvaret gir en ikke helt fra seg.

Når en overlater en oppgave til andre, må en foreta en forhåndskontroll slik at en vet at det er forsvarlig å delegere oppgaven. Den som delegerer må gi løpende veiledning og råd.

Hva kan delegeres?Helsepersonell kan overlate bestemte oppgaver til annet personell. Forutsetningen er at det er faglig forsvarlig ut fra oppgavens art, personellets kvalifikasjoner og oppfølgingen som gis. Du kan bare delegere oppgaver som ligger innenfor ditt ansvars og kompetanseområde. Den som skal delegere, må ta stilling til følgende:

• Er det forsvarlig å delegere oppgaven til denne medhjelperen?

• Er det forsvarlig å delegere denne oppgaven?

• Er det gitt tilstrekkelig opplæring og veiledning?

Det vil også være behov for løpende kontroll. Den som delegerer må være tilgjengelig for spørsmål fra medhjelperen. Den som får oppgaven delegert, må ta stilling til om en har mulighet til å påta seg oppgaven, om en har den nødvendige kompetansen, evt. om det gis anledning til til

Bruk av medhjelper

Foto: Mikkel Østergaard/Samfoto.


10

strekkelig veiledning og rådslagning. I det hele tatt; en vurdering av om det er faglig forsvarlig å påta seg oppgaven.

Hvorfor er det ikke adgang til å delegere videre?Den som har fått delegert en oppgave, kan ikke delegere denne oppgaven videre. Grunnen er at det skal foretas en forvarlighetsvurdering, forhåndskontroll og gis veiledning, som beskrevet over. Eksempel: en sykepleier har ikke adgang til å delegere assistering ved en operasjon til en hjelpepleier/helsefagarbeider. Bakgrunn for dette er at sykepleieren har fått delegert denne oppgaven fra lege. Legen velger selv sin medhjelper, og må vite hvem som utfører den delegerte oppgaven. Videre kan viktig informasjon gå tapt, om en delegerer oppgaver gjennom mange ledd.Altså: en delegert oppgave kan ikke delegeres videre, da mister en oversikten og det blir vanskelig å sikre kvalitet/faglig forsvarlighet.

AnsvarDen som benytter medhjelpere er ansvarlig for å oppfylle kravene til forsvarlighet, forhåndskontroll, tilsyn og oppfølging. Hvis medhjelperen opptrer uforsvarlig eller i strid med lovbestemte plikter, vil både den som benytter medhjelperen og medhjelperen selv risikere rettslig ansvar. Medhjelperen kan altså bli gjort ansvarlig for de oppgaver som utføres, men med visse begrensninger. Det kan for eksempel være forhold som ligger utenfor det som medhjelperen har kompetanse til å ta stilling til.

Når det gjelder utførelse av oppgaver på bakgrunn av instruksjon, vil medhjelperen ha en plikt til å følge instruksjonen, men samtidig skal alle som utfører helsetjenester også ta et selvstendig ansvar, ref. § 4 i helsepersonelloven! Viser det seg at instruksen var mangelfull eller feil, kan det være at medhjelperen blir ansvarsfri, dersom en ikke kunne forvente at medhjelper hadde kompetanse til å kunne vurdere dette.


11

Helsepersonelloven § 7 og Pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1(1)Øyeblikkelig hjelp foreligger når det er en nødrettssituasjon. Det innebærer at helsepersonell kan yte helsehjelp selv om pasienten ikke har samtykket eller har gitt uttrykk for at helsehjelpen er ønsket. Dette er et unntak fra kravet om samtykke til helse hjelp i pasient og brukerrettighetsloven Kap 4.

Øyeblikkelig hjelp plikten gjaldt tidligere kun for leger, tannleger og jordmødre.NB: Helsepersonelloven pålegger alt helsepersonell, dvs. alle som yter helsehjelp, en slik øyeblikkelig hjelp plikt!

Når foreligger en øyeblikkelig hjelp situasjonen?Det er to vilkår som må foreligge for å kunne anse situasjonen som øyeblikkelig hjelp: For det første må det foreligge en situasjon som krever at hjelpen ytes «straks». Dette innebærer at det må foreligge en akutt situasjon. Det kan være

at det er oppstått en akutt faresituasjon, og/eller at personen har et akutt behov for undersøkelse og behandling.

For det andre må hjelpen være «påtrengende nødvendig». Med påtrengende nødvendig, tenker en på følgende situasjoner:• fare for livet eller fare for alvorlig

forverring.• gjenopprette og vedlikeholde livsviktige

kroppsfunksjoner• forhindre og begrense alvorlig funksjons

nedsettelse som følge av sykdommen. • verne andre som blir utsatt for fare.

Det at § 7 også omfatter situasjoner hvor personer utsetter andre for fare, innebærer at helsepersonell må gripe inn, dersom andre er i fare. Dersom en må benytte tvang i slike situasjoner, skal dette opphøre så snart en har fått kontroll over situasjonen, og det ikke lengre hersker noen akutt fare. Husk at tiltaket skal nedtegnes i etterkant! Den helsehjelpen som gis skal være forsvar

Øyeblikkelig hjelp

Foto: Roger Hardy/Samfoto.


12

lig jf. helsepersonelloven § 4. Men i en øyeblikkelig hjelp situasjon vil helsepersonellet kun pålegges å yte det vedkommende evner ut fra erfaring, utdanning mv. Husk allikevel at det er bedre å handle enn å unnlate hvis du er i tvil i en øyeblikkelig hjelp – situasjon.

Bortfall av pliktenDin plikt til å yte øyeblikkelig hjelp opphører når:• andre yter helsehjelp, eller• faren er over, pasienten har fått tilstrekke

lig hjelp eller pasienten er døende og adekvat hjelp er gitt uten at det endrer situasjonen.

Hvorfor er det en egen bestemmelse om øyeblikkelig hjelpI utgangspunktet har alle mennesker en plikt til å hjelpe andre i nød. Det følger av straffeloven, som gjelder alle innbyggere, at man kan straffes dersom man unnlater å hjelpe den som er i « øiensynlig og overhængende Livsfare». Plikten til å gripe inn i en øyeblikkelig hjelp situasjon, er et resultat av samfunnsinteressen; respekten for livet.

Helsepersonell sitter ofte med en utvidet kompetanse til å yte helsehjelp i kraft av sin utdanning og yrkeserfaring, og de har derfor en forpliktelse også etter helsepersonelloven.

Spørsmål til diskusjon, Helsepersonelloven:Kapittel 2: Krav til helsepersonells yrkesutøvelse.

• Kan du påta seg oppgaver som ligger utenfor innholdet i din formelle utdanning?

• Kan du påta seg oppgaver som ligger utenfor den samlede kompetansen du har?

• Du blir pålagt å sette insulininjeksjon på en pasient. Det er lenge siden du satt insulin, og du kjenner ikke pasienten. Du føler deg faglig usikker. Hva gjør du? Kan du finne bestemmelser i helsepersonelloven som kan hjelpe deg til å finne svar på hva som er riktig?

• Kan kravet i § 4 i helsepersonelloven om faglig forsvarlighet brukes til å få gjennomslag for nødvendig opplærings, etter og videreutdanningstilbud?

• Det stilles mange krav til helsepersonell, men hvilke krav stilles til arbeidsgiver i denne loven?

• Eksempel; Det er forhold på arbeidsplassen (lav bemanning, lite opplæring eller andre uheldige forhold) som fører til at du ikke får gjort jobben din på en faglig forsvarlig måte. Hvilke bestemmelser i helsepersonelloven kan du vise til når du tar problemet opp med tillitsvalgt og/eller leder?

• I hvilke situasjoner har du plikt til å yte øyeblikkelig hjelp? Gjelder denne plikten alt personell i helsetjenesten, eller for helse personell med autorisasjon?

• En sykepleier ber en hjelpepleier om å foreta et sårskift. Hvordan skal syke pleieren gå fram når hun delegerer denne oppgaven, og hvilket ansvar har hjelpepleieren i forhold til hvordan sårskiftet ble utført?


13

Pasient- og brukerrettighetsloven § 3 og § 4, Helsepersonelloven § 10Pasienten har en rett til medvirning og til å motta informasjon i forbindelse med helsehjelpen. Dette framgår av pasient og brukerrettighetsloven § 3.

Helsehjelp kan bare gis med pasientens samtykke, med mindre det er rettslig grunnlag for unntak fra denne hovedbestemmelsen. Samtykkebestemmelsene er regulert i pasient og brukerrettighetsloven § 4. Frivillighet er det som skal komme til uttrykk i samtykket.

Helsepersonell har en plikt til å informere og involvere pasienten når det ytes helsehjelp, jf § 10 i helsepersonelloven.

Hvorfor har pasientene rett til medvirkning, informasjon og samtykke?En hver person har i utgangspunktet full bestemmelsesrett i forhold til sin frihet, sin helse og sitt liv, uavhengig av individets samfunnsmessige tilknytning og posisjon.

Den enkeltes fysiske og psykiske integritet skal ikke krenkes. Brudd vil rammes av straffelovens regler om legemskrenkelser. Derfor er bestemmelsene om pasientenes medvirkning, informasjon og samtykke viktige bestemmelser. Både for å oppnå best mulig behandlingsresultat, og også for å ivareta grunnleggende menneskerettigheter. Dette henger nøye sammen!

Informasjon og medvirkningPasientens lovfestede rett til medvirkning innebærer et godt samspill mellom pasient og helsepersonell. For at bestemmelsen om medvirkning skal bli en realitet, er det helt nødvendig at pasienten får god informasjon!

Informasjonen er av verdi i seg selv for pasienten, og det er nødvendig for at pasienten skal kunne ta stilling til om hun ønsker helsehjelpen, og til hvilke tiltak hun foretrekker i en valgsituasjon. Dette kan for eksempel være valg mellom to behandlingsalternativ eller andre, mindre avgjørelser i pasientbehandlingen.

Hvis man unnlater å gi informasjon, fordi pasienten ikke ønsker slik informasjon, eller fordi det ikke er tid ved øyeblikkelig hjelp, skal det nedtegnes i journalen med begrunnelse. Medisinskfaglig informasjon gis som hovedregel av ansvarlig lege, og legen vil vurdere hvor omfattende informasjon som skal gis og på hvilken måte.

Pasientens samtykke er altså det grunnlaget for all helsehjelp (med noen få, lovregulerte unntak, ref, tvungen helsehjelp). For at samtykket fra pasienten skal være gyldig, må pasienten informeres om sin helsetilstand og involveres i den helsefaglige vurderingen, slik vi har beskrevet ovenfor. Dette bidrar til at pasienten får medinnflytelse og dette vil igjen bidra til et mer vellykket behandlingsopplegg.

Hvis informasjon ikke er gitt, kan pasienten klage på dette. Et eksempel hentet fra rettspraksis, 1998; I denne saken uttalte Høyesterett at pasienten skal informeres om risiko og bivirkning dersom det er 1% sannsynlighet for at skade kan inntre. Pasienten hadde i dette tilfellet ikke blitt innformert, og det var 5% sannsynlighet for at skade kunne inntre. Her skulle informasjon vært gitt. Det neste spørsmålet er da om pasienten kan kreve erstatning pga mangelfull informasjon. I dette tilfellet kom Høyesterett, med tre mot to stemmer, frem til at pasienten ville latt seg operere, til tross for

Rett til medvirkning og informasjon, samtykke – overstyring over og ut!


14

risikoen på 5%. Dette var begrunnelsen for at pasienten ikke ble tilkjent erstatning.

Reglene om informasjon, medvirkning og samtykke gjelder for alle tiltak i helsetjenesten; medisinskfaglige, pleiefaglige og andre deler av behandlingsprosessen. Som regel vil man forstå ut fra situasjonen, om pasienten samtykker. For eksempel vil en lege som sier at hun ønsker å måle pasientens blodtrykk, forstå at pasienten samtykker når pasienten legger fram armen klar til måling. Men ved den minste tvil, skal den ansatte forsikre seg om at pasienten er informert om hva skal skje (f.eks. et sårskift) og at pasienten er enig i tiltaket (ønsker å få skiftet på såret).

Pasienten kan fritt trekke samtykket tilbake, når som helst i behandlingsforløpet. Helsepersonell plikter da å avslutte tiltaket. Man skal da informere pasienten (igjen!) om hvilke konsekvenser det kan få, på en saklig måte som ikke setter pasienten under press. Man kan finne andre, alternative tiltak som pasienten vil kunne samtykke til. Samtykket fra pasienten må ikke «lide under mangler», som betyr at pasienten har gitt sitt samtykke er gitt under press, tvang eller av en pasient med manglende samtykkekompetanse.

Når man ikke får kontakt med pasientenI noen tilfeller er det ikke mulig å innhente informert samtykke fra pasienten, pga pasientens tilstand. I slike tilfeller vil en kunne legge til grunn et hypotetisk samtykke. Hypotetisk samtykke, dvs. hva en antar at pasienten ville valgt, kan være aktuelt i tilfeller der pasienten er bevisstløs og ikke kan meddele seg. Helsepersonell må foreta en vurdering av hva som er mest sannsynlig. Ville pasienten samtykket til helsehjelpen hvis hun/han kunne uttrykke seg?

Inngrepet foretas da ut fra nødrettssituasjonen, som innebærer at det ikke er straffbart, til tross for at informert samtykke ikke er innhentet. Dette er typisk ved øyeblikkelig hjelp, hvor pasienten kan bevisstløs og derfor ikke kan samtykke.

Kravet til innholdet i samtykket avhenger av

tiltaket/behandlingens alvorlighet, risiko og situasjonen for øvrig. For å komme frem til pasientens egentlige vilje, må helsepersonell vurdere hva pasienten ville ha besluttet hvis forholdene rundt beslutningen var optimale. Samarbeid med pårørende og rådslagning helsepersonell imellom er særlig viktig i slike situasjoner, dersom det er mulig!

Er det krav til samtykkets form og innhold?Pasient og brukerrettighetsloven § 42 stiller ingen bestemte krav til samtykkets form.Det innebærer at samtykke kan gis på følgende måte:– skriftlig– muntlig– stilltiende; det må da klart fremgå av

pasientens handlemåte at han/hun samtykker.

MindreårigeSamtykke forutsetter en vis grad av modenhet. De personlige forutsetningene for å kunne forstå hva det samtykkes til, må være til stede.

Helserettslig myndighetsalder er satt til 16 år, jf. lov om pasientrettigheter. I perioden frem til barnet får samtykkekompetanse, vil foreldrene eller andre kunne samtykke på vegne av den mindreårige. Det finnes unntak fra den helserettslige myndighetsalderen på 16 år som følge av «tiltakets art»: Det kan tenkes tilfeller hvor avgjørelsene krever en ytterligere grad av modenhet.

Eksempler på dette er: deltakelse i forskningsprosjekt, eksperimentell behandling, smertefull og risikofylt behandling og behandling som er irreversibel, bla. plastisk kirurgi.

Steriliseringsloven setter en aldersgrense på 25 år for sterilisering. Transplantasjonsloven setter en aldersgrense på 18 år ved nyretransplantasjon.

Inngripen uten pasientens samtykke Samtykke må ses i sammenheng med tvang. Enhver utført helsetjeneste som pasienten motsetter seg, er å betrakte som


15

bruk av tvang. Les mer om dette i kapittelet: Forebygging av, begrensning med og bruk av tvang lengre bak i dette heftet.

Det kan oppstå situasjoner der pasienten eller pårørende har gitt samtykke, men der pasienten allikevel underveis motsetter seg

helsehjelpen. NB: dersom en pasient over 16 år motsetter seg tiltaket, hjelper det ikke å vise til tidligere samtykke og/eller pårørendes samtykke! Husk det vi skrev tidligere; et samtykke kan når som helst trekkes tilbake. Det er pasienten som er sjef i eget liv!

Foto: Mikkel Østergaard/Samfoto.


16

Lov om helsepersonell § 21, lov om pasient- og brukerrettigheter §3-6Taushetspliktreglene skal bidra til forsvarlig og rasjonell forvaltning av pasientopplysninger. Dette er en profesjonsbestemt taushetsplikt.

Hvorfor har helsepersonell taushetsplikt?Taushetsplikten må ses i sammenheng med retten til å gi informasjon. Helsepersonell har ikke adgang til å bringe opplysninger om pasienter videre til andre personer uten hjemmel i lov. Det bærende hensynet er respekten for pasientens integritet. Samtidig ønsker en å skape og opprettholde et tillitsforhold, slik at personer som trenger offentlige eller private helsetjenester skal få hjelp, uten å være engstelig for at opplysningene blir spredt. Taushetsplikten ivaretar altså den enkeltes personvern, tilliten til helsepersonell og allmenne hensyn. Allmenne hensyn: Når pasienter stoler på at helsepersonell overholder taushetsplikten, tør de lettere ta kontakt. En pasient med en smittsom sykdom vil da lettere ta kontakt med helsepersonell og bli behandlet. Behandlingen vil kunne redusere faren for at andre blir smittet. Taushetsplikten er på denne måten med på å sikre oss alle.Men som en ser nedenfor er det også visse unntak fra taushetsplikten.

Hvilke opplysninger Taushetsplikten omfatter personlige opplysninger, opplysninger om sykdomsforhold samt om andre legemsforhold. Det har vært drøftet om innleggelse på sykehus er et personlig forhold og dermed omfattet av taushetsplikten. Opplysninger om innleggelse på sykehus som samtidig innebærer at ømtålig informasjon om sykdom og helsetilstand røpes, vil være underlagt taushetsplikten.

Det kan være en personligopplysning at en pasient er innlagt for eksempel på en institusjon for rusavhengige, mens det er mer tvilsomt om det er å anse som personlig forhold, at en pasient er lagt inn på f.eks. Universitetssykehuset NordNorge (UNN). Dersom helsepersonell får signaler om at pasienten ikke ønsker at informasjon skal gis, bør dette være retningsgivende.

Når gjelder taushetsplikten?Taushetsplikten inntrer når helsepersonell får kjennskap til pasientopplysninger i jobbsammenheng. Taushetsplikten gjelder både når en er på arbeid og i fritiden. Opplysninger en får i fritiden vil ikke omfattes av taushetsplikten, dersom en ikke er oppsøkt i kraft av rollen som helsepersonell.

Et eksempel: En sosionom var gjest i et selskap. Gjestene hadde alle drukket litt, og en av dem tok sosionomen til side og var på vei til å fortelle at hun var blitt misbrukt som barn. Sosionomen ba vedkommende bestille time en dag til uken. Festdeltakeren fortsatte likevel å fortelle om misbruket. Dagen etter møter sosionomen en annen festdeltaker og forteller at NN var blitt misbrukt som barn. Spørsmålet er om sosionomen har mottatt opplysningen i kraft av sin stilling eller som privat person. Svaret på dette er avgjørende for om opplysningene var taushetsbelagt eller ikke. Retten mente hun mottok opplysningen i kraft av sin stilling og at opplysningene var taushets belagt.

Taushetsplikten• Personvern og etikk• Tillit til helsetjenestene• Kan gjelde også utenfor arbeidstid

Taushetsplikten


17

Forholdet mellom taushetsplikt og informasjonSom det har gått fram tidligere, vil foreldre ofte ha samtykkekompetanse på vegne av barnet. Som følge av dette, gis foreldrene informasjon, slik at de kan gi et informert samtykke. Men utover dette, kan pårørendes ønske om opplysninger, være noe annet enn pasientens ønske om hvilke opplysninger foreldre/pårørende skal få tilgang til. Interessene trenger ikke å være sammenfallende. I slike tilfeller bør hovedregelen være at opplysningene til pårørende må vike for taushetsplikten til pasienten, selv om det er nære bånd og slektskap mellom pårørende og pasient, f.eks. foreldre/barn – relasjon.

Når kan informasjon gis til pårørende? Hovedregelen er: Kun når pasienten samtykker, kan informasjon gis til pårørende og andre.

Før barnet fyller 16 år, er det i utgangspunktet foreldrene som representerer barnet. Barn og unge mellom 12 og 16 år skal få si sin mening i alle saker som gjelder personlige forhold. Dersom legen mener at det foreligger grunner som må respekteres, skal opplysningene ikke gis foreldrene. Eksempler på dette kan være spørsmål knyttet til prevensjon. Legen, ev. annet fagansvarlig helsepersonell, må vurdere hvert enkelt tilfelle, og avveie foreldrenes rett og plikt til ansvar og medvirkning opp mot taushetsplikt, personvern mv.

Abortloven § 9 setter som vilkår at barn under 16 år, må innhente samtykke fra den/de som har forelderansvaret. Unntak finnes i abortloven § 4; dersom gode grunner tilsier det, kan fylkesmannen ta avgjørelsen uten at de med forelderansvaret har uttalt seg. Dersom et kirurgisk inngrep forutsetter

samtykke fra foreldre, skal informasjon gis, slik at foreldrene settes i stand til å vurdere om de samtykker.

En ungdom på 15 år som har drukket for mye, og blir lagt inn på sykehuset, ber om at foreldrene ikke blir informert om dette. Skal dette respekteres eller skal det gis informasjon til foreldrene? Helsepersonell må vurdere om disse opplysningen er viktige for at foreldrene skal kunne oppfylle sitt forelderansvar, eller om barnets ønske veier tyngre. Er det første gang og en «bommert», er det lettere å respektere barnets ønske, enn i tilfeller hvor personellet vet at dette har skjedd flere ganger. Spørsmålet om ungdoms tillit til helsevesenet kommer også inn som et moment som må tas med i vurderingen.

Når det gjelder ungdom mellom 16–18 år, er hovedregelen at informasjon ikke skal gis til pårørende eller andre, med mindre det foreligger samtykke fra pasienten. Informasjonen kan allikevel gis i de tilfellene hvor det er nødvendig for at forelderansvaret, herunder omsorgsplikten, skal oppfylles. Eksempler kan være i tilfeller der ungdommen har alvorlige psykiske lidelser og det kan være fare for selvskading, i tilfeller der det er snakk om omgang med ulovlige rusmidler, eller i tilfeller der det har oppstått større fysiske skader pga en kriminell handling.

Utvidet informasjonsrett Pårørende har en utvidet rett til informasjon i de tilfellene der pasienten ikke kan ivareta egne interesser. Det kan skyldes for eksempel alvorlig aldersdemens, psykisk utviklingshemming eller alvorlig psykisk eller fysisk svekkelse.

Informasjon til pårørende


18

Unntak fra taushetspliktenUnntakene fra taushetsplikten må forutsettes å være basert på en avveining av hensyn til taushetsplikten og de hensyn som unntakene skal ivareta.I tillegg til forholdene knyttet til informasjon om mindreårige til pårørende, har en følgende unntak:

Samtykke til at informasjon gisPasienten samtykker til at informasjon gis. Du kan bare gi informasjon som pasienten har samtykket til og til den som pasienten har akseptert.

OpplysningsrettTungtveiende private og offentlige interesser, helsepersonelloven § 23 Hensynet som taler for å sette taushetsplikten til side (private og offentlige interesser) må veie vesentlig tyngre enn hensynet som taler for taushetsplikten. Dette hensynet kan begrunnes i nødrettsbetraktninger.

Eksempel: hvis du som helsepersonell får kunnskap om at pasienten er kriminell og er til fare for sine omgivelser, kan du informere om dette for eksempel til politi. Hvis en pasient er påvirket av alkohol eller lignende og har tenkt å kjøre bil, vil du som helsepersonell ha et ansvar for å prøve og stanse vedkommende. Opplysningsretten veier tyngre enn taushetsplikten pga faren dette vil kunne medføre for andre mennesker.

Problemstilling: du får kjennskap til utøvelse av vold mot partner og det er ingen barn i bildet, kan du gi opplysninger til politiet om dette?

Det som er avgjørende er om fornærmede «ønsker» saken anmeldt. Dersom fornærmede ikke ønsker saken anmeldt må du respektere dette.

NB! Det er foreslått nye regler på dette området, men de er ikke trådt i kraft. Den nye bestemmelsen vil trolig gi andre adgang til å anmelde slike forhold, til tross for at fornærmede ikke ønsker dette.

Opplysninger etter en person død, helsepersonelloven § 24Formålet med taushetsplikten i forhold til opplysninger vedrørende avdøde, er å bidra til en forsvarlig behandling av informasjon også etter personens død. Den avdøde har også rett på personvern og beskyttelse mot integritetskrenkelser.

Det kan imidlertid være hensyn som taler for at opplysninger gis pårørende. Det må vurderes hva slags informasjon det gjelder, hva avdøde selv har gitt uttrykk for eller hva en kan anta at han/hun ønsket (skal tas hensyn til avdødes antatte vilje).

Pårørende har rett til innsyn i journalen, hvis ikke særlige grunner taler i mot dette. Dette kan svekke personvernet og kan føre til at pasienten bevisst holder opplysninger tilbake. Det er en avveining om det skal gis innsyn; offentlige interesser og hensynet til pårørende eller andre private interesser må veies opp mot hverandre. Opplysningene kan også gis påtalemyndigheten, politi eller domstolen.

Opplysninger til samarbeidende personell, helsepersonelloven, § 25Retten til å gi opplysninger til samarbeidende personell er en del av opplysningsretten. Opplysninger om pasienten kan gis andre enn medhjelpere. Du må vurdere om kommunikasjonen tjener pasientbehandlingen. Informasjon som gis til samarbeidende personell må være nødvendig for å kunne gi forsvarlig behandling til pasienten. Pasienten skal i utgangspunktet informeres om at opplysninger gis. Dette er særlig viktig, hvis det kan være tvil om pasienten vil komme til å samtykke.

NB: Hvis pasienten ikke samtykker, skal opplysningene IKKE gis til sam-arbeidende personell!

Opplysninger til arbeidsgiver, helsepersonelloven § 26Arbeidsgiver har ofte interesse av arbeidstakers helsetilstand. Mange hensyn gjør seg gjeldende, det kan være vern for arbeids


19

takeren, vern mot urimelig helsekrav og mot indiskresjon. Samtidig som vern av arbeidsmiljø og beskytte andre mot smitte taler for informasjon til arbeidsgiver. Derfor vil forskriften som departementet har gitt, åpne for å variere informasjon til arbeidsgiver innenfor de ulike yrker.

OpplysningspliktOpplysninger til nødetater, helsepersonelloven § 31Bestemmelsen regulerer helsepersonells plikt til å gi politi og brannvesen informasjon, slik at de skal kunne yte bistand for å avverge alvorlig skade på personer eller eiendom. Dette er et unntak fra helsepersonells taushetsplikt overfor nødetater. Det vil i utgangspunktet være tilstrekkelig å gi opplysninger om skadesituasjon og skadested. Det er kun adgang til å gi nødvendig informasjon til nødetater når det kan begrunnes i avverging av alvorlig skade.

BarneverntjenestenDet følger av lov om helsepersonell § 33 at en har plikt til å opplyse barnevernet om forhold når det er grunn til å tro at barnet blir mishandlet eller at det foreligger andre former for omsorgssvikt. «Bekymring» er målestokken for når det skal gis opplysninger.

Kommunal helse- og omsorgstjeneste Lov om helsepersonell § 32 pålegger helsepersonell plikt til å opplyse den kommunale helse og omsorgstjenesten om forhold, hvor det er grunn til å tro at en gravid kvinne misbruker rusmidler, og at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade.

MeldepliktMeldeplikt gjelder ved fødsler og dødsfall. Av hensyn til å ha en best mulig fødsels og

døds – statistikk er det gitt slik meldeplikt.Helsepersonell har også plikt til å gi informasjon til helseregister og helsepersonell med autorisasjon eller lisens har plikt til å melde om betydelig personskade (se egen omtale av denne paragrafen; § 38, lengre fram i dette heftet).

Meldeplikt etter smittevernloven: Det følger av forskriften til smittevernloven at det er meldeplikt i forhold til visse typer sykdommer. Smittevernloven gir unntak fra taushetsplikten i gitte tilfeller. Der det av hensyn til smittevernet er behov fra å gi opplysninger, skal legen så langt råd er, oppnå medvirkning fra pasienten. Men legen må uansett gi opplysninger til helsepersonell som har et oppfølgingsansvar, den som med overveiende sannsynlighet har vært i fare for å få overført den smittsomme sykdommen pga den smittede har opptrådt klanderverdig, og den som med overveiende sannsynlighet står i fare for å bli smittet, når opplysningene er for å motvirke at sykdom blir overført andre.

VitnepliktDet er plikt til å opptre som vitne i straffe – og sivilsaker.

Helsepersonells adgang til å gi domstolen taushetsbelagt informasjon, må vurderes på bakgrunn av lov om helsepersonell supplert med tvistemålslovens § 205 og straffeprosessloven § 119 og § 204.

Straffeprosessloven § 119 begrenser helsepersonells vitnerett og vitneplikt når det gjelder opplysninger en har mottatt i kraft av å være helsepersonell.

Unntak: forbudet settes til side i de tilfellene hvor helsepersonell benyttes som vitne for å forhindre at en uskyldig blir dømt.


20

Helsepersonelloven § 39Helsepersonell har en selvstendig plikt til å nedtegne og dokumentere sin virksomhet. Dokumentasjonsplikten er begrunnet i hensynet til kvalitet og kontinuitet i behandlingen og hensynet til etterprøvbarhet av den helsehjelp som er gitt. Dokumentasjonsplikten skal sikre adekvat og forsvarlig utredning, diagnostisering, behandling og bidra til oppfølging av pasienten.

Dokumentasjon om pasienten skal bidra til at pasientbehandlingen skjer på et faglig godt fundert grunnlag. I tillegg er dokumentasjonen et arbeidsverktøy for helsepersonell.

Pasienten skal gis informasjon om sin helsesituasjon og helsehjelpen som gis. Hvis pasienten og helsepersonell er uenige om hva som faktisk har skjedd, kan dokumentasjonen gi utfyllende opplysninger. Dersom dokumentasjonen er mangelfull på et område hvor en har journalføringsplikt, vil dette tale i helsepersonellets disfavør ved eventuell rettsavgjørelse.

Plikt til å føre journalTidligere var det kun fire profesjoner som hadde en selvstendig plikt til å føre journal; leger, fysioterapeuter, psykologer og jordmødre. Nå er ansvaret for journalføring knyttet til den helsehjelp som gis, og ikke som tidligere til profesjonsgrupper. Helsepersonell som yter helsehjelp på selvstendig grunnlag har altså plikt til å føre journal. Journalen skal signeres på en slik måte at det ikke er tvil om hvem som har signert.

Plikten gjelder der helsepersonell utfører pasientrettede tiltak, og nedtegnelse er nødvendige og relevante for den fremtidige

behandling, pleie og oppfølging av pasienten. Den som har en støttende funksjon i forhold til den som har primæransvaret for helsehjelpen eller som assisterer ved et operativt inngrep, har ikke journalføringsplikt.

Hovedsaken er at observasjon og annen viktig informasjon blir nedtegnet, ikke hvem som gjør det. I de tilfeller der journaldokumentet skrives fra diktat, skal den kontrolleres og signeres av den som har diktert.

Begrepet «journal»Pasientjournalen består av pasientrelaterte data. Det opprettes en journal for hver pasient i helseinstitusjonen m.v. Systematiske nedtegnelser som gjøres om den enkelte pasients tilstand, diagnose, iverksatte behandlingstiltak, reaksjoner på behandlingen, røntgenbilder, prøvesvar, etc. regnes som en del av journalen. Journalbegrepet omfatter ikke behandlingsprosedyrer, rutinebeskrivelser og andre nedtegnelser av mer generell art. Det er et arbeidsverktøy for helsepersonell i tilknytning til undersøkelse, utredning, diagnose, behandling og pleie av pasienten. Den letter faglig kommunikasjon/samarbeid mellom helsepersonell og er grunnlag for henvisninger og epikrise. Journalen gir et grunnlag for pasienten til å gjøre seg kjent med forhold som gjelder ham eller henne selv. Journalene er også i bruk som en del av internkontroll og kvalitetssikringsarbeidet i virksomheten, mv.

Pasientjournal• Helsepersonell har doku mentasjons

plikt• Pasientene har innsynsrett

Dokumentasjonsplikt


21

Dokumentasjonsplikt og taushetspliktJournalføring og dokumentasjon må ses i sammenheng med taushetsplikten. Taushetsplikten setter grenser for hvem som kan få opplysninger fra journalen, hvem som skal ha tilgang til journalen, hvem den kan overføres til og hvordan den skal oppbevares.

Kan journalføring delegeres?Den som har plikt til å føre journal kan overlate utførelsen til andre. Det må vurderes om det er forsvarlig, rasjonelt og hensiktsmessig å delegere oppgaven. Ansvarlig helsepersonell kan diktere hva som skal stå i journalen, og den som delegerer har frem deles hovedansvaret og må derfor kontrollere journalen dersom det er nødvendig.

En medhjelper vil også ha journalføringsplikt dersom en faktisk utfører oppgavene på et selvstendig grunnlag. Selvstendig innebærer at du gir helsehjelp innenfor egne faglige kvalifikasjoner og eget ansvarsområde. Den som utfører oppgaver i samsvar med instruksjon skal ikke føre, dette for å unngå dobbeltføring.

Hvem er journalansvarlig?Hvem som skal ha det overordnede ansvaret for journalen i helseinstitusjoner, avhenger av hvem som er nærmest til å ha en slik oppgave under oppholdet og at vedkommende har rettmessig tilgang til informasjonen i journalen. Det er nødvendig med koordinering av informasjonen for at journalen skal være et godt arbeidsverktøy. Den som har det overordnede ansvaret har som oppgave å opprette, strukturere, avslutte journalen på en forsvarlig måte.

Hvem har innsynsrett i journalen?Personalet:Bare den som har behov for opplysninger i behandlings eller pleieøyemed skal ha tilgang til journalopplysninger.

Journalen skal ikke være tilgjenglig for alle som arbeider på stedet. Tilgjengeligheten skal vurderes ut fra behovet for å gi pasienten tilfredsstillende hjelp. Det må foreligge et konkret behov i det angitte tilfellet, jf. taushetsplikten.

Pasienten:Pasienten har innsynsrett. For at innsynsretten skal bli reell, har helsepersonell plikt til å forklare faguttrykk i journalen.

Formålet med innsynsretten er rettsikkerheten. Pasienten skal kunne ivareta egne interesser og ha mulighet til å se beslutningsgrunnlaget som avgjørelsen hviler på. Pasienten kan se om saken er tilstrekkelig opplyst og om det foreligger forhold som kan være grunnlag for klage.

Innsynsretten gjelder journalen. Journalbegrepet i pasient og brukerrettighetsloven tolkes videre enn journalbegrepet i helsepersonelloven § 39, og omfatter rapporter, kardex og lignende i tillegg til pasientjournalen.

Unntak fra innsynsretten:Det er to tilfeller hvor det kan være aktuelt å nekte pasienten innsyn i journalen: For å

Foto: Siri Bøgh.


22

ivareta sterke hensyn til pasienten selv og for dem som står pasienten nær.

Det første gjelder i tilfeller hvor det vil være negativt for pasienten å få vite om sin helsetilstand og der informasjonen kan føre til fare for livet for pasienten selv. I andre tilfeller er det dem som står pasienten nær som må ivaretas. Forutsetningen her er at det er «klart utilrådelig» at informasjon gis pasienten.

Eksempel: Juklerød – dommen Høyesterett uttalte at tidligere ektefelle hadde et velbegrunnet krav på taushetsbeskyttelse. Hun hadde blitt lovet taushet da hun uttalte seg. Opplysningene var personlige og intime og var avgitt under et taushetsløfte. Juklerød ble derfor nektet innsyn i egen journal, dette innebar at taushetspliktreglene (hensynet til tidligere ektefelle) gikk foran innsynsretten til pasienten Juklerød. Det er mer usikkert om det ville blitt resultatet i dag, i og med at pasient og brukerrettighetsloven er trådt i kraft, og pårørende dermed skal informeres om at pasienten har innsyn, slik at de vet dette når de uttaler seg.

Kopi eller utskrift av journalenDersom pasienten har innsynsrett kan utskrift gis. Det kan kreves betaling, men betalingen skal ikke overstige et beløp som er i samsvar med gjeldende takster.

Retting av journalDen som har det overordnede ansvaret for journalen har også ansvar for at opplysningene er korrekte. Den ansvarlige kan rette opplysninger og har anledning til å justere og redigere. Dette må skje i samsvar med den som foretok nedtegnelsen med mindre det er åpenbart unødvendig eller ikke praktisk mulig. I tillegg kan den som har dokumentert opplysningene og pasienten selv be om retting.

Det vil ofte forekomme uteglemte ting, misforståelser, feilaktige iakttakelser og uriktige diagnoser. Adgangen til å rette disse feilene er nødvendig for at dokumentasjonen skal være riktig. Uriktige opplysninger kan føre til uriktige avgjørelser. Dette

kan få betydning for helsepersonells opptreden i forhold til pasienten.

Ved rettelsen må det komme frem at dette er en rettelse, hvilken dato rettelsen ble foretatt og med angivelse på hvem som har foretatt rettelsen. Overstrykninger vil skape mistillit hos pasienten og tilsynsmyndigheten som oppdager dette, og skal derfor ikke finne sted.

Pasienten kan klage til fylkesmannen, dersom en får avslag på søknad om retting.

SlettingDet skal mye til for å slette opplysninger som er ført i journalen. Bakgrunn for dette er at opplysningene da vil gå tapt for evig og alltid. Det kan være at opplysningen kunne være gjenstand for søksmål i ettertid for eksempel pga feil behandling. Uriktige opplysninger kan eventuelt slettes hvis alle vilkårene er tilfredsstilt.

Hvem kan kreve sletting?Den med overordnet ansvar, helsepersonell og den opplysningene gjelder, kan be om at opplysningene skal slettes.

Feilaktige eller misvisende opplysninger eller opplysninger som åpenbart ikke er nødvendig for å gi pasienten helsehjelp kan slettes, dersom det ikke er i strid med allmenne hensyn at opplysningene blir slettet.

Det er kun adgang til å slette ved følgende tilfeller:– ren feilskrift, eks. fødselsdato, navn– når journalen er opprettet på en person

uten at pasientforhold foreligger.– dersom opplysningene er irrelevante eller

utilbørlige overfor pasienten/den opplysningene gjelder, for eksempel: feilaktig psykiatrisk diagnose eller uberettigete mistanker om overgrep fra foreldrene.

Hvis en får avslag på søknad om retting, kan det rettes klage til fylkesmannen.

Hvor lenge skal en journal oppbevares?Det følger av journalforskriften § 15 at journalen ved somatisk sykehus og psykia


23

trisk sykehus og deres poliklinikk normalt skal oppbevares i ubestemt tid.

Røntgenbilder skal oppbevares i 10 år. I privat virksomhet og i kommunehelsetjenesten skal journalen oppbevares i minst 10 år etter siste innføring.

Utlevering av journalen til andre enn pasienten?Utgangspunktet er at pasienten har selvbestemmelsesrett. Taushetsplikten gjelder i forhold til andre institusjoner som ikke er kjent med opplysningene fra før, dette er til hinder for at journaler fritt kan overføres eller utleveres. Ved for eksempel tvangsinnleggelse av en psykiatrisk pasient, vil pasienten kunne motsette seg utlevering av journalopplysninger til for eksempel fastlegen (forutsatt at det ikke er nødvendig med oppfølging). Unntaket er hvor det er av vesentlig betydning for behandlende personell å få kjennskap til tidligere sykdomshistorie. Da vil opplysningene kunne innhentes. Utlån og overføring til annen lege eller helseinstitusjoner kan skje når dette er påkrevd av hensyn til behandlingen.

Overføring og utlån til eksterne behandlingsenheterHovedregel: det er ikke adgang til å sende sammendrag av journalen til andre enn legen/annet helsepersonell som trenger det i forbindelse med behandlingen av pasienten. Innleggende lege har rett til å få epikrise.

Taushetsplikten gjelder i utgangspunktet i forhold til annet helsepersonell og andre institusjoner som ikke har førstehåndskjennskap til opplysningene gjennom pasientbehandlingen.

Utleveringsplikten må være i pasientens interesse.

Hvis pasienten motsetter seg utlevering, må normalt utleveringen stå tilbake for pasientens ønske.

Pasienter som ikke ønsker utlevering må selv gi uttrykkelig beskjed om dette.

Hva menes med elektronisk journal?Det følger av helsepersonelloven § 46 at det er adgang til å etablere elektronisk journal.

Sett fra personvernhensyn ønsker en at færrest mulig skal ha tilgang til opplysninger, samtidig må opplysningene være tilgjenglig for behandlingen. Reglene om taushetsplikt setter skranker for hvem som kan få tilgang til opplysningene.

Ved elektronisk journal kan det etableres gradert adgang for de ulike yrkesgruppene.Gjennom nivådefinering kan for eksempel hver personellgruppe få adgang til deler av journalen uten at samtlige opplysninger blir tilgjengelig.

Dessverre er det i en del tilfeller for dårlige rutiner og systemer til at personvern og taushetsplikt fullt ut ivaretas. Dette problemet gjelder både for elektroniske journaler, men også til en viss grad andre journaler og nedtegnelser om pasientene. Slike opplysninger skal kun innhentes og utveksles dersom det er helt nødvendig for pasientbehandlingen!

Forbud mot snoking i pasientjournaler!Siden mai 2008 har alt helsepersonell i Norge vært underlagt et straffesanksjonert forbud mot «urettmessig tilegnelse» av personopplysninger, populært kalt «snoking» i helseopplysninger. Snokeforbudet er inntatt i ny § 21a i Helsepersonelloven og også i §13a i Helseregisterloven. Disse bestemmelsene betyr altså at selv om du som helsepersonell har tilgang på pasientopplysninger i journalsystemet, har du altså ikke lov til å gå inn og innhente opplysninger om pasienter, hvis du ikke trenger disse opplysningene for å utføre ditt arbeid.


24

Hvorfor er det regler om autorisasjon? Autorisasjon er et statlig styringsmiddel for å ivareta pasientsikkerheten i helsetjenesten.

Autorisasjon skal sikre et minimum av kvalifikasjoner, samt sikre forutsigbarheten for pasienten ved at pasienten vet at helsepersonell med autorisasjon har særskilt kompetanse på et bestemt fagområde.

Tilsynsmyndigheten kan hindre uforsvarlig og uønsket adferd blant helsepersonell ved å benytte seg av reaksjonssystemet.

Autorisasjon innebærer at det enkelte autoriserte helsepersonellet har rett til å benytte bestemte undersøkelses eller behandlingsmetoder knyttet til yrket. Samtidig signaliserer helsepersonelloven klart at det er den enkeltes totale kompetanse, ikke bare formalkompetanse, som er avgjørende for faglig forsvarlig tjenesteutøvelse.

Autorisasjonsordningen gir tittelbeskyttelse, dvs. at personell som ikke innehar den aktuelle autorisasjonen ikke kan påberope seg slik yrkestittel.

Autorisasjon er altså en bekreftelse fra offentlig myndighet på at helsepersonellet oppfyller de formelle og faglige krav til angjeldende yrkestittel og yrkesutøvelse, herunder at de ikke vurderes uegnet til yrket.

Autorisert helsepersonellAutorisasjonsordningen etter helsepersonelloven omfatter følgende yrkesgrupper:AllmenlegeAmbulansearbeiderApotekteknikerAudiografBioingeniørErgoterapeut

FarmasøytFotterapeutFysioterapeutHelsefagarbeiderHelsesekretærHjelpepleierJordmorKiropraktorKlinisk ernæringsfysiologLegeOmsorgsarbeiderOptikerOrtopediingeniørOrtoptistPerfusjonistPsykologRadiografSykepleierTannhelsesekretærTannlegeTannpleierTannteknikerVernepleier

NB: Det er viktig å huske at de generelle reglene om helsepersonells ansvar og plikter gjelder alle som utfører helsetjeneste, mens det regelverket som knytter seg spesielt til autorisert personell altså omfatter kun disse yrkesgruppene.

LisensLisens er en begrenset autorisasjon. Det kan gis til helsepersonell som er fylt 75 år og som er fratatt autorisasjon pga alderen. Det kan gis til autorisert helsepersonell som ikke lengre anses som skikket til full autorisasjon eller det kan være personer som ikke har oppnådd autorisasjon ennå.

Spørsmål om autorisasjon kan rettes til:Statens autorisasjonskontorPostboks 8053 Dep0031 Oslowww.safh.no

Autorisasjon


25

Statens Helsetilsyn kan benytte ulike administrative reaksjoner mot autorisert helsepersonell. Eksempler kan være å gi advarsel eller å trekke autorisasjonen tilbake. Dette for å ivareta sikkerheten for pasientene og kvalitet i helsetjenesten. Reaksjonssystemet bidrar til at nåværende og fremtidige pasienter blir beskyttet ved at helsepersonells yrkesutøvelse blir korrigert dersom det skulle være nødvendig.

Det gjør det lettere å sikre god praksis og mest mulig lik standard over hele landet. Samtidig får tilsynsmyndigheten informasjon slik at den kan forebygge unødig skade på pasienten.

Pasientene kan anmode tilsynsorganet om å ilegge administrative reaksjoner i tillegg til at de kan be om erstatning i de tilfeller der helsepersonells adferd har resultert i skade, jf. pasient og brukerrettighetsloven kap. 7.

De ulike administrative reaksjoneneReaksjonssystemet vil bidra til å sikre kvaliteten i og tillit til helsetjenesten ved at brudd på lovbestemte plikter blir korrigert.

Tilsynsmyndigheten har i oppgave å påpeke avvik fra plikter og ilegge administrative reaksjoner innenfor lovbestemte rammer.

Det å få en administrativ reaksjon fra helsetilsynet, oppleves for de fleste som svært inngripende. Slike reaksjoner fra tilsynsmyndighetene kan også få betydning for fremtidige ansettelser. Reaksjonene kan som nevnt være; Advarsel, omtalt i helsepersonelloven, § 56, Tilbakekall av autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning, omtalt i § 57, Suspensjon av autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning, omtalt i § 58 eller Begrensning i autorisasjon, omtalt i § 59.

StraffDe fleste administrative reaksjoner kvalifiserer ikke til strafferettslig ansvar. Bakgrunn for dette er at kravet til skyld er ulikt. Det skal mye til for at helsepersonell handler feil med vilje (forsettlig) under utøvelse av helsehjelp. I de tilfellene helsepersonell skulle gjøre det, kan de idømmes straff. Denne straffebestemmelsen håndheves av påtalemyndigheten og domstolene.

Reaksjonssystemet


26

Legemiddelhåndtering

Hvem kan påta seg oppgaver knyttet til legemiddelhåndtering?Det er flere lover og forskrifter som regulerer bruken av legemidler i Norge. De viktigste er: Lov om legemidler, Lov om apotek og Lov om helsepersonell. Lovene regulerer virksomheten, og forskrifter er mer detaljerte beskrivelser av hva som må til for å kunne oppfylle loven. Forskrift om legemiddelhåndtering i virksomheter som yter helsehjelp (Legemiddelhåndteringsforskriften) er sentral når det gjelder utdeling av medisiner

I tillegg til de krav som framgår av lovverket rundt legemiddelhåndtering, stiller Helsepersonelloven § 4 krav til helsepersonell om at deres yrkesutøvelse skal være faglig forsvarlig. (Denne paragrafen i helsepersonelloven er omtalt tidligere i dette heftet). Dette innebærer at helsepersonell ikke skal påta seg oppgaver som er utenfor eget kompetanseområde, det vil si utenfor den kompetansen den enkelte har utviklet gjennom utdanning, arbeidserfaring mv. Husk: hvis du som helsearbeider må si fra at visse oppgaver ligger utenfor ditt kompetanseområde, så signaliserer du faglig trygghet og du har det aller beste utgangspunkt for videre kompetanseutvikling.

Forskriften om legemiddelhåndtering er en rammeforskrift. Med dette menes at den regulerer på et overordnet nivå. Forskriften stiller konkrete krav til den enkelte virksomhet om å ha prosedyrer og rutiner for alle områdene som inngår i legemiddelhåndteringen. Helsedirektoratet har utarbeidet et rundskriv (IS9/2008) hvor forskriften,

merknader til forskriften og en veileder er samlet. Rundskrivet kan bestilles fra Helsedirektoratet1). Til sammen er dette et nyttig verktøy for virksomheten for å få på plass prosedyrer og rutiner, og det kan være nyttig lesing for alt ansatt helsepersonell for å forstå hvorfor arbeidet er organisert som det er.

I dette kapittelet vil vi omtale de viktigste delene av forskriften. Kapittelet er særlig rettet inn mot hjelpepleiere, helsefagarbeidere og omsorgsarbeidere.

Forskriften gjelder for virksomheter og helsepersonell som håndterer legemidler. Det betyr at siden du er autorisert helsepersonell vil denne forskriften gjelde uansett hvor du jobber og håndterer legemidler på vegne av en pasient. Med «på vegne av pasient» menes der helsetjenesten har en avtale eller et vedtak om at pasienten skal få hjelp. Det kan være i sykehjem, hjemmesykepleie, omsorgsboliger, boligtjeneste etc. og også i sykehus. Hvis pasienten ikke har slikt vedtak, men ønsker å håndtere legemidlene selv, så gjelder ikke forskriften og du skal heller ikke yte denne hjelpen. Det finnes eksempler både i hjemmesykepleien og i omsorgsboliger på at pasienter er friske nok til å håndtere legemidlene sine selv. Det du kan gjøre for disse pasientene er å hente legemidlene og drikkevann etter oppfordring fra pasienten selv, men du skal ikke ha ansvar for å passe på at pasienten tar legemiddelet sitt. Hvis du observerer at en pasient som selv har slikt ansvar tuller og roter med legemidlene sine, bør du informere overordnet i virksomheten, og de

1) Helsedirektoratets trykksakekspedisjon. Mailadresse: [email protected] Tlf: 24 16 33 68 – Faks: 24 16 33 69. Åpningstider: tirsdag til torsdag 12.00–14.00.


27

må vurdere situasjonen og eventuelt endre vedtaket om hjelp slik at det vil omfatte legemiddelbehandlingen.

Arbeider du i skole, barnehage eller skolefritidsordning vil det være barnets foreldre som er ansvarlig for eventuell legemiddelbehandling. Skal barn ha medisiner i løpet av skole/barnehagedagen, må det inngås avtale mellom foreldre og skole/barnehage. Det er ikke krav om at den som skal håndtere legemidlene her har helsefaglig bakgrunn, og det er foreldrene eller eventuelt helsepersonell som må sørge for nødvendig opplæringen slik at legemidlene gis riktig. Helse og omsorgsdepartementet og Kunnskapsdepartementet har utgitt et rundskriv, I5/2008 «Håndtering av legemidler i barnehage, skole og skolefritidsordning», som beskriver hvordan disse situasjonene skal håndteres. I slike situasjoner vil legemiddelhåndteringsforskriften kun gjelde der legemiddelet gis av helsepersonell.

Virksomhetsleders ansvarDet er virksomhetens leder som har ansvar for at forskriften følges. Det innebærer at de skal sørge for at riktig og tilstrekkelig kompetanse er til stede i virksomheten. Det settes ikke direkte formelle krav til utdannelse, også realkompetanse skal telle. Det er virksomhetsleder som er ansvarlig for å vurdere om den enkelte ansatte har kompetanse som skal til for å utføre de oppgavene de blir bedt om. I rundskrivet til legemiddelhåndteringsforskriften har Helsedirektoratet beskrevet hvilke områder de ansatte må ha kunnskaper om for å ha nok kompetanse for å utføre ulike deler av oppgavene.

Virksomhetsleder skal gi skriftlige bestemmelser om hvilken kompetanse som er nødvendig for å håndtere legemidler. Det betyr at det skal være mulig for deg som ansatt selv å finne ut om du har den riktige kompetansen, eller hva som skal til for at du får tilegnet deg den. Men det er virksomhetsleder som skal vurdere om du har nok kompetanse og erfaring (samlet kompetanse), til å delta i legemiddelhåndteringen og om hvilke typer oppgaver du kan utføre. Du skal også ha nødvendig opplæring og

oppfølging i forhold til de oppgavene du utfører. Ditt eget ansvar er bestemt i Helsepersonelloven (HPL). Du er selv ansvarlig for at det du gjør er faglig forsvarlig (HPL §4), at du har riktig kompetanse, og at du henviser til helsepersonell med mer kompetanse når du er i tvil.

Virksomhetsleder skal også sørge for at det finnes prosedyrer for alle deler av legemiddelhåndteringen. Dette gjelder blant annet prosedyrer for• føring av kardex/medikamentskjema• istandgjøring av legemidler• identifisering av pasient og utlevering av

doser• oppbevaring av legemidler• dokumentasjon

I tillegg må rutiner beskrive hvem som kan håndtere legemidler (navngitte lister) og hvem som har tilgang til legemiddellagrene. Virksomhetsleder skal sørge for at virksomheten har kvalitets og internkontroll – systemer. En viktig del av dette er rutiner for registrering og rapportering av avvik. Hvem som skal ha tilgang til lagrene bør stemme overens med hvilke oppgaver det enkelte helsepersonell skal ha. Skal du levere ut ferdig istandgjorte legemiddeldoser må du ha tilgang til disse, og det er ikke nødvendig at du har tilgang til hele legemiddellageret.

Dette kapittelet er blant annet basert på faglige innspill fra cand.pharm. Agnes Gombos, som har utarbeidet hefte i «Legemiddellære» på oppdrag fra Fagforbundet, Seksjon helse og sosial. Heftet kan bestilles hos Fagforbundet. Hun anbefaler at personell som påtar seg oppgaver knyttet til utdeling av legemidler som hovedregel bør ha utdanning som helsefagarbeider, hjelpepleier eller omsorgsarbeider. Imidlertid stenger ikke legemiddelforskriften for at også andre enn disse kan tilføres tilstrekkelig kompetanse, slik at de settes i stand til å dele ut medikamenter innenfor rammen av forsvarlighetskravet. Opplæringen må i da være mer omfattende enn for helsefagarbeidere.


28

Tjenesteytere står ofte overfor svært vanskelige avgjørelser og avveininger når det gjelder plikten til å ivareta tjenestemottakers grunnleggende og helt nødvendige behov for tjenester i situasjoner der tjenestemottaker ikke samtykker til dette. Det kan for eksempel dreie seg om å gi livsnødvendige medisiner, (skjult i maten), eller helt nødvendige pleie og omsorgstjenester, (hvor det blir nødvendig å holde mv.). Altså at en yter nødvendige tjenester selv om pasienten ikke samtykker. Tjenesteyterne må også forholde seg til spørsmål om annen type tvangstiltak som låsing av dører, bruk av varslingssignaler mv. Situasjonen blir ikke enklere ved at dette området innenfor helse og sosialtjenesten, dvs. spørsmålet om begrensinger med, forebygging av og bruk av tvang, fram til 2009 ikke har vært lovregulert, med unntak av noen lovregulerte forhold overfor enkelte psykisk utviklingshemmede, samt lovregulering av tvungent psykisk helsevern. Fra 1. januar 2009 ble det innført et nytt regelverk; kapittel 4A i pasient og brukerrettighetsloven, som regulerer bruk av tvang overfor pasienter som motsetter seg helt nødvendig helsehjelp og som ikke har samtykkekompetanse. Arbeidsgiver har ansvar for å gi personalet opplæring i det nye regelverket. Helsedirektoratet har utviklet opplæringsmateriell i det nye regelverket, se direktoratets hjemmeside; www.helsedirektoratet.no

Videre er det i mange tilfeller fortsatt for lite kunnskap både hos ledelsen og ansatte om hva som er å anse som tvang, og når en beveger seg ut i gråsonen for hva som er lovlig praksis. Dette kan skape usikkerhet og utrygghet hos ansatte. Mange svært hjelpe og omsorgstrengende bor i sine egne hjem, og for ansatte kan det oppleves ekstra

belastende at tvangstiltak vurderes og/eller oppstår på en arena som er så privat, og der tjenestemottaker råder grunnen.

Husk: Når en pasient er under tvungent helsevern eller på andre måter mottar tiltak som innebærer elementer av (lovregulert) tvang, er det mer enn noen gang viktig at personellet så langt som overhodet mulig legger til rette for brukermedvirkning på alle ANDRE områder der det er mulig å fortsatt ivareta full medvirkning, samtykke og innflytelse fra pasienten. Dette vil også kunne bidra til at tvangstiltak vil kunne reduseres på sikt, og at tjenestekvaliteten bedres.

Ansatte handler ut fra sin kompetanse og erfaring, sine yrkesetiske retningslinjer, sin personlige integritet, og de er pålagt å følge helsepersonellovens krav til faglig forsvarlighet. Dessverre opplever en del ansatte at de må gå på akkord med egne verdier i arbeidet. Det kan føre til psykiske helseplager, dersom ansatte ikke opplever arbeidssituasjonen overkommelig. Tidspress og manglende faglige og økonomiske ressurser kan i verste fall føre til tvangstiltak som ansatte vet kunne vært unngått. Opplæring, veiledning, økt brukerstyring isteden for uheldig overstyring av pasienten kan bidra til å forebygge tvangs tiltak. Derved bedres rettssikkerheten, tjenestekvaliteten og arbeidsmiljøet, overalt i helse og sosialtjenesten, og ikke minst i de tilfellene der pasienten er innlagt under tvangsvedtak.

Dersom det allikevel må ytes tjenester på en slik måte at forebygging av, begrensning med og bruk av tvang er et element, er det helt avgjørende at følgende prinsipper legges til grunn for arbeidet (se neste side).

Forebygging av, begrensning og bruk av tvang– brukermedvirkning – etikk – kompetanseutvikling!


29

Kontinuerlig fagutvikling og forbedringsarbeid Virksomheten er forpliktet til å forebygge tvang, og alternative løsninger til tvang skal alltid være prøvd. Det kan lette situasjonen for ansatte, dersom de vet at alt annet er prøvd, før tiltak med element av tvang må gjennomføres. Tjenestemottakerne er ofte kronisk hjelpetrengende, og forventer kontinuitet i tjenesteytingen. Da er det ekstra viktig for ansatte å ha tilbud om kompetanseutvikling; for ansattes behov for stimulering og fagutvikling skal også ivaretas. Dersom ansatte er i et arbeidsmiljø som tilbyr kontinuerlig fagutvikling, vil de lettere se de faglige utfordringene, anvende sin fagkompetanse og oppleve mestring og vekst med mottakere som er kronisk syke og tungt hjelpetrengende. Dette vil også kunne forebygge bruk av tvang. Virksomheten er pålagt å drive kvalitetsutvikling og internkontroll. Kontinuerlig fagutvikling og forbedringsarbeid er absolutt nødvendig for å sikre ansattes faglige og personlige integritet, og slik sikres også mottakerne optimalt.

Nedverdigende og integritetskrenkende tiltak er aldri tillattDet gir ansatte og mottakere en trygghet å vite at dette er slått klart fast i lover og regler! Ansatte kan støtte seg til denne bestemmelsen, dersom de kommer opp i situasjoner der tiltak, etter deres oppfatning, er krenkende eller nedverdigende.

Forebygging og håndtering av tvangstiltak; § 4A i pasient- og brukerrettighetslovenDet er viktig at arbeidsplassen har planer og rutiner for hvordan tvangstiltak kan forebygges, og håndteres dersom de tas i bruk. Ansatte må ha god kjennskap til lov og regelverk som regulerer bruk av tvang. Manglende kjennskap til regelverket kan øke usikkerheten og gjøre arbeidet med forebygging vanskeligere. 1.januar 2009 ble

det innført en ny bestemmelse i pasient og brukerrettighetsloven; § 4A. Bestemmelsen regulerer bruk av tvang til pasienter uten samtykkekompetanse som motsetter seg nødvendig helsehjelp.

Arbeidsgiver plikter å sørge for nødvendig opplæring i lovverket om forebygging av og bruk av tvang. På helsedirektoratets hjemmeside: www.helsedirektoratet.no finnes godt opplæringsmateriell, både elæringsprogram og skriftlige veiledere, om det nye regelverket. Når det besluttes bruk av tvungen helsehjelp, skal det treffes et særskilt vedtak om dette. Helsepersonellet som er ansvarlig for helsehjelpen treffer vedtaket.

Dersom det dreier seg om alvorlige inngrep, skal det søkes råd hos annet kvalifisert helsepersonell før vedtaket treffes. Vedtaket skal være skriftlig og begrunnet. Saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven gjelder så langt det passer.

Pasienter skal ikke betale egenandel på helsehjelp som ytes etter § 4 A i pasient og brukerrettighetsloven.

Det er viktig å være klar over at pasienten alltid, dvs. så langt det overhodet er mulig, skal samtykke til den helsehjelp som gis. Om pasienten ikke klarer å vurdere sitt eget beste og motsetter seg helt nødvendig helsehjelp, som f.eks. å motta livsnødvendige medisiner trer bestemmelsen i § 4A inn.

Foto: Siri Bøgh.


30

Man må huske at pasienten fortsatt kan være «samtykke kompetent» i forhold til andre avgjørelser. Pasienten kan og skal bestemme over seg og sitt liv på alle områder ellers, så langt det er mulig uten at liv og helse står på spill.

All bruk av tvang må protokollføres og evalueres jevnlig, og meldinger om eventuell bruk av tvang i nødsituasjon skal gis slik regelverket krever på det aktuelle feltet. Arbeidstakere må ha trygg forvissning om at arbeidsplassen har rutiner som sikrer aktivt arbeid med forebygging av bruk av tvang. En kultur som aksepterer rapportering av avvik/feil og som inviterer til læring av de feilene som gjøres, gir trygghet og kvalitetsforbedring. Dette er ikke minst viktig for ansatte som arbeider i hjemmetjenestene med mottakere der spørsmålet om bruk av tvang kan oppstå.

Rutiner for håndtering av situasjoner hvor det anvendes tvang etter vedtak, er viktig for at ansatte skal være trygge på at de håndterer slike situasjoner på best mulig måte, og slik at det er minst mulig inngripende for tjenestemottaker. Det er viktig at en i slike situasjoner er to, eller har tilgang på en annen tjenesteyter, og at rutinene for håndtering av tvang overfor ulike brukere er vurdert individuelt og av flere ansatte med

den nødvendige kompetanse. Arbeidsstedet må også etablere rutiner for hvordan ansatte som er i situasjoner hvor tvang er en nødvendig del av tjenesteytingen følges opp i etterkant. Det må settes av nødvendig tid og rom for dette.

Veiledning og etisk refleksjon Det må settes av nødvendig tid og rom for veiledning og refleksjon. Veiledning kan foregå individuelt og i grupper. Refleksjon rundt egen yrkesutøvelse gir mulighet for faglig vekst. Hva skjer i situasjoner hvor tvang vurderes og/eller brukes? Økt bevissthet rundt bruk av tvang kan noen ganger føre til at ansatte finner fram til alternative og bedre måter å møte slike situasjoner på.. For tjenesteyterne som i stor grad yter tjenester i «lukkede» rom, med brukere som har behov for 1:1 bemanning, kan det være ekstra viktig å få diskutert ulike utfordrende situasjoner med andre kolleger og eventuelt med veileder.

Se Fagforbundet, Seksjon helse og sosial sin hjemmeside om etikk, der finner du tips om materiell til bruk i etikkarbeid på arbeidsplassen:

http://www.fagforbundet.no/forsida/ seksjonene/shs/Etikk/


31

Egne notater:


32

Egne notater:

www.fagforbundet.no Pb. 7003 St. Olavs plass, N-0130 OSLO

Fagf

orbu

ndet

info

. Tek

st: S

. Bøg

h. F

orsi

defo

to: J

an L

illeh

amre

. Try

kk: A

ktie

tryk

keri

et. O

ppla

g: 2

000

– 1

0/20

14

helsepersonelloven og pasient- og brukerrettighetsloven

Documents