glass og aske
DESCRIPTION
Et uforglemmelig portrett av en uvanlig kvinne som overlever tre ekteskap, to verdenskriger, den russiske revolusjon, det store børskrakket, og som ser fremveksten av et nytt Europa.TRANSCRIPT
Glass og askeG lass og aske
R o m a n
Ann Syré hn TomAšević
An
n S
yr
éh
n T
om
Aš
ev
ić
Svensk presse om Glass og aske:
«… bare et par sider inn i teksten er jeg helt oppslukt og har glemt alt rundt meg. Glass og aske er en nytelse å lese, og Syréhn Tomaševićs sterke formidlingsevne gir liv til hver minste episode.»
Helsingborgs Dagblad
«Det finnes forfattere man umiddelbart får tillit til som leser. Ann Syréhn Tomašević, som debuterer med romanen Glass og aske, er en sånn forteller. /…/ Tomašević skynder seg ikke, hun er nyansert, har kunnskap om hver minste detalj og har et vakkert språk.»
Svenska Dagbladet
«Den burde få et stort og takknemlig pub-likum.»
Expressen
«Tomašević har levert en tykk og velskrevet roman; i Glass og aske spares det ikke på det episke kruttet.»
Borås Tidning
Ann Syréhn Tomašević (f. 1945) jobber som lærer på en videregående skole i Lund, hvor hun også har gått på forfatterskole i regi av universitetet. Glass og aske er hennes første roman.
9 7 8 8 2 0 5 4 0 6 6 4 3
«Jeg har lenge lett etter en ny Kate Morton. Nå har jeg funnet henne. Glass og aske er en nydelig fortelling som holder leseren fanget til siste slutt.»
Jorid Mathiassen, Bok og samfunn
Året er 1884. Lili blir født inn i en velstående familie i Alsace. Da faren hennes plutselig dør og første verdenskrig rykker stadig nærmere, blir livet snudd på hodet. Lili gifter seg med farens venn, Ernst, og flytter med ham til Wien, drevet av drømmen om et nytt liv. Men ekteskapet blir ikke som hun hadde tenkt, og etter en stor tragedie forlater Lili Ernst.
Nesten hundre år senere begir den svenske journalisten Amanda seg til Wien etter å ha mottatt en uventet arv etter Lili − en ring som kan spores tilbake til både den russiske revolusjon og til nazistenes arbeidsleire.
Gjennom Amandas etterforskning vokser bildet av en uvanlig kvinnes skjebne frem. Lilis liv er formet av både tragedier og dyp kjærlighet. Hun opplever nød og rikdom, krig og fred. Hun forlater et Europa på sammen-bruddets rand til et Amerika som forventningsfullt åpner armene og lokker med løfter om frihet og rikdom. I sin jakt på hvem Lili var, konfronteres Amanda ubønnhørlig med sin egen smertefulle fortid.
I Glass og aske vever Ann Syréhn Tomašević nennsomt sammen nåtid og fortid, og skildrer Europas sammenbrudd og møtet med den nye verden gjennom en uvanlig kvinnes skjebne.
«Ann Syréhn er en dyktig forteller, /.../ og man strekkleser begeistret denne mer enn 500 sider lange romanen ...»
Aftonbladet
«… bare et par sider inn i teksten er jeg helt oppslukt og har glemt alt rundt meg.»
Helsingborgs Dagblad
Ann Syréhn Tomaševic
Glass og aske
Oversatt fra svensk avInge Ulrik Gundersen
Originaltittel: Glas och aska
Copyright © Ann Syréhn Tomaševic 2010
Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2011
www.gyldendal.no
First published by
Albert Bonniers Förlag, Stockholm, Sverige
Published in the Norwegian language by arrangement with
Bonnier Group Agency, Stockholm, Sweden
Printed in Slovakia
Trykk/innbinding: Tlaciarne BB s.r.o.
Sats: Type-it AS, Trondheim 2010
Papir: 70 g Ensolux Cream 1,6
Boken er satt med Minion 11/13.5 pkt.
Omslagsdesign: Peter Stoltze
Sitatene fra Aristofanes’ Lysistrata er hentet fra Bjørn Endresons gjendiktning, bortsett
fra det siste sitatet, som er oversatt direkte fra den svenske utgaven.
Oversetter Inge Ulrik Gundersen er medlem av Norsk Oversetterforening
ISBN 978-82-05-40664-3
Slik har jeg hørt det fortalt, søsterog menneskeforakten og uroen i tidener som rop til meg, og jeg må utmå la gulvene være mindre blankefor jeg må ut og søke sannheten,for alt som skjer i verdener delvis vårt ansvar, søster.
fra FOR MEG ER DET IKKELENGER VESENTLIG, SØSTER
av Anita Wikman
Notater
Jeg reiser med tog fordi det er slik jeg må nærme meg byen.Slik Lili en gang kom med et dampdrevet persontog fra detsom ikke lenger var Frankrike. En sensommerdag i 1904 sam-let hun skjørtene på reisedrakten sin og gikk forsiktig ned denlille tretrappa konduktøren hadde skyndet seg å sette fram.På hennes høyre hånd glitret gifteringen hun ennå ikke hadderukket å venne seg til.
Mens toget farer gjennom Wiens forsteder, begynner passasje-rene å ta veskene og posene sine ned fra bagasjehyllene. Detblir litt oppstyr idet de prøver å komme seg ut med hendenefulle av bagasje. Mine medpassasjerer – et gårdbrukerpar fraBayern på vei for å besøke sin datter og svigersønn og sitt nyebarnebarn – snur seg i døra og ønsker meg lykke til med mittoppdrag. Godmodig robuste står de der, som en illustrasjon påframskrittets Europa. Jeg nikker svakt til takk og ønsker demdet samme.
I løpet av noen minutter er toget tomt og de reisende blan-der seg med klyngen av ventende på perrongen. Vinduene bliråpnet og luften fylles av lyden av mennesker som møtes. Lat-ter og velkomstrop, høylytte kyss på kinnet, ivrige spørsmål ogsvar blir hengende i luften som ulldotter på en piggtråd, dir-rende i julivarmen. Med nervøsiteten som en klump i magen
9
blir jeg sittende på plassen min til konduktøren stikker hodetinn i kupeen.
«De må gå av her, frue. Toget går ikke lenger.»Jeg drar på meg skuldervesken med remmen tvers over brys-
tet, tar kofferten og Olivettien min i hver sin hånd, og pressermeg forbi ham.
«Journalist?» spør han og nikker mot skrivemaskinen.«Fotograf,» svarer jeg og smiler til det forvirrede ansiktet
hans.
En stund senere står jeg foran en trist hotellfasade i en tranggate. Jeg er ikke helt sikker på hvor jeg befinner meg, selv omjeg så rådhuset fare forbi gjennom vinduet i taxien. Enkelt,men ikke simpelt, hadde jeg sagt til reisebyrået. Bak disken iresepsjonen står det en eldre mann med en krans av bemerkel-sesverdig svart hår rundt den blanke issen. Da jeg rekker frampasset mitt, nikker han gjenkjennende.
«Sverige. Mitt andre fedreland,» sier han og smiler til meg.Jeg smiler tilbake uten å oppmuntre ham med spørsmål, tar
bare imot nøkkelen og begynner å gå mot rommet mitt.Det er et lyst og hyggelig rom med hvitkalkede vegger og
enkle tremøbler. Det er ikke bad der, men vasken på rommeter skinnende ren og det er lagt fram tykke, hvite frottéhånd-klær på den eneste stolen. Senga er redd med dundyne, og overhodegjerdet henger det et lite krusifiks. Hvis det ikke haddevært for det komfortable sengetøyet og håndklærne, kunnerommet like gjerne vært en klostercelle. Jeg åpner vinduetog slipper inn støyen fra ettermiddagstrafikken. Jeg synkerned på den svulmende, hvite dyna med brevet fra Jacob ihånden.
10
Wien, juli 1986
Kjære Amanda, takk for brevet!For å være ærlig, vekket det en rekke følelser i meg som
jeg var helt uforberedt på. Ikke bare forundring over at dutar kontakt med meg etter alle disse årene (og selvsagt gledeover at du tror jeg kan være til hjelp i din etterforskning,selv om jeg ikke helt forstår hva hensikten er), men jeg erogså litt engstelig for å møte deg igjen. Som jeg sa til deg dengangen: Du og jeg var nok den verste kombinasjonen mankunne tenke seg. Og den beste.
Ordene klistrer seg til øynene mine som kvae. Jeg må forbiordene om Jacob og meg, om det som var og ikke lenger er.Blikket mitt farer nedover linjene, på utålmodig jakt etter noesom handler om Lili. Om keiserdømmet som bød opp til sinsiste vals, om den første store krigen som la livet hennes i rui-ner, om brunskjortene og mannen hun fulgte over Atlanterenmot en uviss framtid. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg harlest brevet, og likevel begynner hjertet mitt å banke ved ordeneom mannen som møter sin død i en elv. Jeg tenker på en annenmann. En mann som faller ned i en ravine.
Jeg bretter sammen brevet og går ned i resepsjonen igjen.Kanskje det ennå ikke er for sent å få noe å spise. Resepsjonis-ten lyser opp da han får øye på meg. Han er pratesyk, og det ertydelig at han ikke har tenkt å la meg slippe unna så lett dennegangen. Han bodde i Stockholm noen år på sekstitallet, sierhan. Delte leilighet med noen kunstnere i en forstad som hanhar glemt navnet på. Han nevner sitt hjemlands kanskje mestkjente maler i moderne tid.
«Men på den tiden var jo fyren fattig som en lus. Hannærmest irriterte folk med maleriene sine.»
11
Jeg forteller ham om utstillingen på Moderna museet iStockholm, der jeg så kunstnerens malerier for første gang,og han svarer med en skandalehistorie som høres ut som enskrøne. Vi står slik en stund og utveksler minnefragmentermed den uforpliktende fortroligheten til to fremmede men-nesker. En svak knurring av sult fra magen minner meg påhvorfor jeg hadde gått ned: Kanskje jeg kan få en matbit, selvom de vanligvis bare serverer frokost? Han svarer at han kansende opp noe kaldmat, hvis det er greit. Går det bra med etSchinkenbrot? Og en øl?
Jeg har nettopp sparket av meg skoene og lagt meg til rettepå senga da det banker på døra. En ung jente kommer innog setter et lite matbrett på nattbordet. Den røykte skinken ernesten like stor som tallerkenen og skjuler helt det mørke rug-brødet, ølet er skummende og kaldt. Jeg tygger og drikker, ogtenker på Jacob og hans søster Hannah. Hannah er den enestejeg har brevvekslet med i de årene som har gått, og jeg har aldrivært i tvil om at alt jeg har fortalt henne har gått rett videretil Jacob i uavkortet form, på samme måte som Hannah harholdt meg informert om hans liv. Det er bra – da kan vi møtessom jevnbyrdige. Begge ser konturene av den andres liv, meningen kjenner hemmelighetene.
Ølet og den trygge, gode følelsen man får av brød man spiserpå senga, har gjort meg rolig til sinns. Jeg tar fram brevet igjen.Jeg leser linjene om Lili flere ganger. Hva mer er det å si? skriverJacob. Du var selv en av de siste som så henne i live. Han avsluttermed et postskriptum og et ønske om å få beskjed om når jegkommer og hvor jeg skal bo. Under står det et telefonnummerjeg ikke kjenner igjen.
Du var selv en av de siste som så henne i live. En vinterdagfor seksten år siden, et minne som fortsatt er plagsomt levende.Jeg har fortsatt en krøllete papirlapp med navnet på sykehu-
12
set, men adressen sier meg ingenting. Jeg husker ikke hvordanvi kom oss dit, ikke hvordan omgivelsene så ut, jeg vet ikkeengang om det fortsatt eksisterer. Og – innerst inne vet jeg atingen og ingenting der ute kan gi meg svar på mine spørsmål,men jeg vil dit likevel. Jeg må få se det én gang til.
Jeg vasker meg i vasken og kryper ned i senga, selv om detfortsatt er tidlig på kvelden. Dundyna lukter som en kløvereng,som alle barndommens sommerferier, kondensert og pulve-risert til moderne vaskemiddel. I morgen, tenker jeg. Jeg fårse på et kart. Finne transportmidler. Hvis sykehuset ikke finslenger, eller hvis de nekter å gi meg de opplysningene jeg berom, fins det andre måter. Men alt det der skal jeg ta fatt på imorgen.
Frokostkaffen lukter deilig og sterkt, brødet er så sprøtt atdet smuler på duken. Tankene mine vandrer: Jacobs brev haregentlig ikke tilført noe nytt til det jeg allerede visste. Hvavar det som gang på gang fikk Lili til å bryte opp fra familie,mann, venner og land? Og hvorfor valgte hun til slutt å vendetilbake til et utbombet Europa? Hvor mange ganger snuddelivet hennes fra rik til fattig, fra fattig til rik, i en verden utenmiddelvei?
Resepsjonisten fra i går har blitt avløst av en ung kvinnei rosa angoragenser. Jeg viser henne den krøllete lappen medadressen og spør om hun vet hvor det ligger. Sørover, sier hun.Utenfor byen. Det er en gammel adresse, sier jeg. Et sykehus,eller sykehjem for eldre. Vet hun kanskje om det fortsatt eksis-terer, om det fortsatt er i drift? Hun trekker på skuldrene, noejeg tolker som at det er henne revnende likegyldig og at hunikke har tenkt å ta seg bryet med å finne ut av det. Jeg spør omjeg kan få låne en telefon, og hun nikker mot en telefonboks ihjørnet. Jeg bretter ut brevet fra Jacob og slår nummeret som
13
står nederst på arket. En kvinnestemme svarer. Jeg blir forvir-ret et øyeblikk, men stemmen gjentar med samme vennlige ogupersonlige tonefall, og nå hører jeg ordet «firma» i navnet.Jeg har kommet til et eller annet kontor. Jeg spør etter Jacob.Han er ikke til stede, sier kvinnen og jeg syns jeg hører et fry-defullt skifte i tonen hennes – kan hun ta imot en beskjed? Jeggir henne navnet på hotellet jeg bor på og navnet mitt, bareetternavnet, og tilføyer ordet «Frau» med betoning. (Den førsteløgnen i løpet av oppholdet mitt. Det skal bli flere.)
Jeg går ut på gata og praier en taxi. Sjåføren blir overrasketda jeg vil vite prisen på forhånd. Beløpet han gir meg er kan-skje rimelig, men jeg våger meg på en bløff: Jeg ler som om jeghar gjennomskuet ham og gir ham et bud. Ok, sier han bareog starter motoren.
Turen tar tjue minutter. Ingen av oss sier noe før hanbremser ned utenfor porten til en park.
«Her er det,» sier han kort, og jeg betaler den avtalte sum-men.
I parken ligger det en gruppe med hus i umiskjennelig insti-tusjonsstil. Tunge, firkantede toetasjes bygninger med grønnetak. Jeg går inn gjennom den høye jernporten. Ingen stoppermeg med spørsmål om hva jeg skal her, det er ikke lenger noenportvakt som må bestikkes for at man skal slippe inn utenombesøkstid. Området er større enn jeg husker, og penere. Byg-ningene har blitt pusset opp, kanskje parken også. Jeg går mothovedbygningen og håper resepsjonen ligger der.
Jeg står i en lang korridor med vinduer ut mot parken. Noenav vinduene har blitt åpnet, men luften er stillestående og vir-ker ikke kjølende. Vis-à-vis vinduene er det en rekke med dører,de fleste av dem er vidåpne. Innenfor de dørene lå sykesalene.Det er som i en film, så tydelig føles det.
*
14
Det var vinter den siste gangen jeg så Lili, men likevel sto vin-duene åpne. Korridorene var blitt vasket om morgenen, og dethang en lukt av såpe, sure filler og vinterkulde over gulvene.Store, kalde saler – ikke ulikt et feltsykehus, slik jeg forestiltemeg det, eller et barnehjem fra tidligere århundrer – medrekker av enkeltsenger i umalt tre, fotendene mot hverandre,seksten på hvert rom. I en av disse sengene lå Lili, sped somet barn og innskrumpet som tørket frukt. Hendene hennesplukket på teppet, håret var flettet i to tynne fletter, øynenevar runde og klare. Hele familien til Jacob var der – de tras-ket rundt ille til mote, kunne ikke komme seg ut fort nok. Dade hadde sagt farvel og gått ut av salen, ble jeg stående rådvilligjen en stund. Lili rakte hånden ut mot meg og sa med sinamerikanske stemme:
«Give me a kiss, sweetheart, before you go.»Jeg bøyde meg ned og kysset henne på kinnet. Det var tørt
og varmt mot leppene mine, jeg husker følelsen fortsatt. På veiut snudde jeg meg og vinket. Lili løftet en hånd sakte til farvel.Smilet ble bare en grimase, men øynene lyste av det som forlengst var glemt. Barneøyne. Havøyne. Som når solen leker påvannflaten en sommerdag, når livet står stille og menneskenelever i fred med hverandre.
I øyekroken så jeg at en nonnesøster satte seg ved sengahennes. Det var to kategorier pleiere på sykehuset, vanligesykesøstre og nonner, og jeg husker at de skulle tiltales forskjel-lig. De profane pleierne kalte man rett og slett bare for søster,mens nonnene skulle tiltales ehrwürdige Schwester. Kledd i sinestivede hodeplagg gled de ærverdige søstrene lydløst fra seng tilseng, raske, men aldri hastende, og med milde smil i de glatteansiktene. Den aldersløse huden til dem som verken har syndeteller angret – et uprøvd konsept for skjønnhetsindustrien.
Det er i hvert fall slik jeg husker dem. Ble de noen gang så
15
stolte av arbeidet sitt at de gjorde seg skyldige i hovmodetssynd? Deltok de i de andre søstrenes samtaler om hverdagensproblemer – om lønnen som ikke strakk til, om menstruasjo-nen som uteble, om mannen som kom stadig senere hjem omkvelden? Og når de yngste pleierne fnisende utvekslet kjær-lighetshemmeligheter så til og med vi besøkende hørte det,ble de da refset av de ærverdige? Jeg vet ikke. Kanskje de ikkevar så verdensfjerne eller oppofrende som jeg forestilte meg,med vrangforestillingen til et folk som har sverget seg fritt fraRoma i mer enn fire hundre år. Da jeg hastet bortover den kna-sende grusgangen mot Jacobs familie som sto og ventet, så jegto av søstrene kjøre av sted på en motorsykkel med de svartedraktene flagrende i vinden, og jeg husker at jeg følte deresfrihetslengsel – eller var det min egen?
En mann og en kvinne i hvite frakker kommer mot meg ikorridoren. De er unge. Mannen er høy og har en rutete sports-skjorte under den åpne frakken, og kvinnen har samlet håreti en hestehale. De prater ivrig mens de går, ler og gestikule-rer. På avstand ser de ut som to studenter der de kommer medslepende ganglag og bøker i hendene. Idet de passerer meg,stopper de og snur seg. Mannen spør om de kan hjelpe megmed noe – jeg ser tydeligvis bortkommen ut, eller så er de ikkevant til å se besøkende. Kvinnen holder en sykejournal motbrystet med armene i kors. Jeg spør etter resepsjonen, og man-nen peker ut gjennom vinduet mot en rød teglsteinsbygning,nesten skjult bak to store eiketrær.
«Jeg trodde den lå i dette huset,» sier jeg. «For lenge siden,nesten tjue år, besøkte jeg en gammel dame som var pasienther. Jeg er sikker på at det var i denne korridoren …»
Han rister på hodet.«Det er helt annerledes nå. Nå er det rehabilitering for unge
16
rusmisbrukere her. Vi låser ikke inn noen,» sier han da blikketmitt går mot dørene. «De er her frivillig.»
Og som for å bevise påstanden, lar han meg gå inn gjennomden nærmeste døra.
Det er en helt annen verden enn den jeg husker. Den storesykesalen har blitt delt opp i to mindre stuer med vinduer utmot parken. Veggene er malt i varme naturtoner, olivengrønt,lys oker og brent umbra møtes i diagonaler og triangler. På degamle steingulvene ligger det nå brede gulvplanker, foran vin-duene henger det gardiner med grov struktur. I det ene rommeter det en TV og i det andre et stereoanlegg, komfortable møb-ler trukket med bomullsstoff og skinn. For meg ser det merut som et moderne hotell enn en rehabiliteringsklinikk. Ungemennesker kommer og går uten å ta notis av meg, de er kleddi jeans, joggesko og T-skjorter med trykk. Et skilt ved siden avdøra opplyser om at det er røyking forbudt her.
Sekretæren i resepsjonen er ung, altfor ung til å ha jobbether for så mange år siden, men hvis jeg bare kan gi henne opp-lysninger om pasienten, har hun tilgang til journaler selv fraden tiden, sier hun. Jeg lyver og sier at jeg er en slektning. Sierat jeg bare vil vite hvor min tante er gravlagt, at jeg har boddi utlandet siden hun døde (hvilket jo nesten er sant) og at jeghar kommet for å besøke graven hennes. Hun sender meg etblikk jeg ikke klarer å tyde. Et øyeblikk blir jeg fristet til å snakkemed fransk aksent, men tar meg i det. Jeg oppgir Lilis navn,pikenavn, fødsels- og dødsdato og anslår et tidsrom for hen-nes opphold på sykehuset. Jeg prøver å virke sikker og håperat kvinnen ikke vil stille noen spørsmål jeg ikke kan svare på.Hun forsvinner ut en dør og blir borte en stund. Når hun kom-mer tilbake, har hun med seg en perm med årstallet 1970 påryggen. Hun blar fram til den datoen i desember jeg har opp-gitt som Lilis dødsdag. Jo, det stemmer, men – hun følger et
17
tunglest notat med fingeren – kvinnens levninger ble på opp-fordring av en nevø, Eric Winckelmann, fraktet til Mulhousei Frankrike for jordfestelse.
Hun løfter blikket fra permen og ser meg rett inn i øynene.«Visste De ikke det? Og De sier at De er hennes niese?»Da jeg kommer tilbake til hotellet, er resepsjonisten fra i går
kveld tilbake. Han gir meg en konvolutt og sier:«En herre leverte dette i formiddag.»Det er fra Jacob. Bare noen linjer, skrevet med samme selv-
gode håndskrift som brevet – det jeg fortsatt har med meg iskuldervesken min.
Kjære Amanda!Var her for å treffe deg, men for sent – du hadde allerede
gått. Kan vi møtes på Café Central i ettermiddag?Jeg venter på deg mellom fire og fem.J.PS: Glemte å fortelle at Lili ikke ble gravlagt her. Hvis du
mot formodning skulle begynne å lete etter graven hennes.
Glass og askeG lass og aske
R o m a n
Ann Syré hn TomAšević
An
n S
yr
éh
n T
om
Aš
ev
ić
Svensk presse om Glass og aske:
«… bare et par sider inn i teksten er jeg helt oppslukt og har glemt alt rundt meg. Glass og aske er en nytelse å lese, og Syréhn Tomaševićs sterke formidlingsevne gir liv til hver minste episode.»
Helsingborgs Dagblad
«Det finnes forfattere man umiddelbart får tillit til som leser. Ann Syréhn Tomašević, som debuterer med romanen Glass og aske, er en sånn forteller. /…/ Tomašević skynder seg ikke, hun er nyansert, har kunnskap om hver minste detalj og har et vakkert språk.»
Svenska Dagbladet
«Den burde få et stort og takknemlig pub-likum.»
Expressen
«Tomašević har levert en tykk og velskrevet roman; i Glass og aske spares det ikke på det episke kruttet.»
Borås Tidning
Ann Syréhn Tomašević (f. 1945) jobber som lærer på en videregående skole i Lund, hvor hun også har gått på forfatterskole i regi av universitetet. Glass og aske er hennes første roman.
9 7 8 8 2 0 5 4 0 6 6 4 3
«Jeg har lenge lett etter en ny Kate Morton. Nå har jeg funnet henne. Glass og aske er en nydelig fortelling som holder leseren fanget til siste slutt.»
Jorid Mathiassen, Bok og samfunn
Året er 1884. Lili blir født inn i en velstående familie i Alsace. Da faren hennes plutselig dør og første verdenskrig rykker stadig nærmere, blir livet snudd på hodet. Lili gifter seg med farens venn, Ernst, og flytter med ham til Wien, drevet av drømmen om et nytt liv. Men ekteskapet blir ikke som hun hadde tenkt, og etter en stor tragedie forlater Lili Ernst.
Nesten hundre år senere begir den svenske journalisten Amanda seg til Wien etter å ha mottatt en uventet arv etter Lili − en ring som kan spores tilbake til både den russiske revolusjon og til nazistenes arbeidsleire.
Gjennom Amandas etterforskning vokser bildet av en uvanlig kvinnes skjebne frem. Lilis liv er formet av både tragedier og dyp kjærlighet. Hun opplever nød og rikdom, krig og fred. Hun forlater et Europa på sammen-bruddets rand til et Amerika som forventningsfullt åpner armene og lokker med løfter om frihet og rikdom. I sin jakt på hvem Lili var, konfronteres Amanda ubønnhørlig med sin egen smertefulle fortid.
I Glass og aske vever Ann Syréhn Tomašević nennsomt sammen nåtid og fortid, og skildrer Europas sammenbrudd og møtet med den nye verden gjennom en uvanlig kvinnes skjebne.
«Ann Syréhn er en dyktig forteller, /.../ og man strekkleser begeistret denne mer enn 500 sider lange romanen ...»
Aftonbladet
«… bare et par sider inn i teksten er jeg helt oppslukt og har glemt alt rundt meg.»
Helsingborgs Dagblad