er jeg fri nå?

Er jeg fri nå?

Er jeg fri nå ny versjon.indd 1 03.05.13 09:38

Linn Stalsberg

Er jeg fri nå?Tidsklemme i verdens beste land


Forfatteren har mottatt støtte fra stiftelsen Fritt Ord, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF),

stiftelsen Kvinneuniversitetet Norden, Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere.

Aschehoug & Co (W. Nygaard) Oslowww.aschehoug.no

Omslagsdesign: Øystein VidnesSatt med Minion Pro 11/15 hos

Framnes Tekst & Bilde as70 g Holmen Book Cream 1,6

Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, PößneckPrinted in Germany 2013

ISBN 978-82-03-29359-7


5

Tidene skifter, forholdene forandrer seg raskt og kvinnenes problemer med dem. De unge kan ikke i samme utstrekning som før støtte seg til mødrenes erfaringer. Hver ny generasjon står overfor nye situasjoner skapt av nye forhold, kvinnene i hvert nytt slektsledd må ta sine pro-blemer opp fra grunnen og se å komme til rette med dem utfra sine egne tidsforutsetninger.

Professor i litteraturhistorie Ellisiv Steen (1908–2001) i boken Kvinnen i dag, 1950


Er jeg fri nå?

6


Innhold

Innledning: En fornemmelse av uro …………………………………………… 8

Tidsklemme i det moderne livet ……………………………………………… 16

70-tallsmyter og drømmen om et annet samfunn ………………… 45

Frihet gjennom arbeid? ……………………………………………………………… 88

Karrierefeminismen og markedets makt over kvinnene ……… 156

Mulighetenes tid ……………………………………………………………………… 247

Takk! …………………………………………………………………………………………… 269

Litteratur ………………………………………………………………………………… 270

Noter …………………………………………………………………………………………… 276


Er jeg fri nå?

8

Innledning: En fornemmelse av uro

Vi norske kvinner kan komme så langt vi vil. Vi kan gjøre karriere, ha viktige verv, to–tre barn og ektefelle – og selvsagt en egen økonomi. Vi kan bli statsråder med mammaperm, gå Birken eller løpe maraton. Og når vi slitne og svette kommer hjem, får vi servert middag av partne-ren vår som lager saus fra bunnen av. Vi har nesten full barnehagedek-ning, vi har skolefritidsordninger og en av verdens beste foreldreper-misjoner. Har vi en gammel mor eller far, er sjansen nokså stor for at et sykehjem tar det daglige ansvaret for dem. Vi damene kan endelig «have it all», akkurat som en del menn har hatt muligheten til i årevis. Vi er likestilte. Vi kan velge det livet vi vil leve. Vi er frie.

Dette er det norske idealet. Og det skryter politikerne av så ofte de har sjansen: Norske kvinner er verdens mest likestilte. Både menn og kvinner kan kombinere omsorg for barn med egen karriere. Det forventes faktisk at vi klarer det. Dette er feminismens triumf, likestil-lingens konsekvens. Og for mange fungerer det bra. Mange familier finner seg godt til rette med fulle jobber, barnehageplass og barn som trives med skolefritidsordningen. Det er sant at vi har velferdsordnin-ger i dag som er historisk unike, og som gir oss muligheter som ingen generasjon tidligere har opplevd maken til. Det er ingen grunn til å svartmale tingenes tilstand.

Men det er en del ting i et grått grenseland som forvirrer meg. Og det er her denne boken blir til. I dette grå ligger spørsmål og tanker omkring den såkalte tidsklemma, om likestilling og kvinnefrigjøring og om trender i arbeidslivet. For hvis det er så greit, her i verdens beste land, å kombinere jobb og barn, så lurer jeg på et par ting:

Hvorfor jobber nesten halvparten av alle småbarnsmødre deltid?1


9


Hvorfor har vi debatter og forskningsfakta om tidsklemmer, stressede voksne, stressede barn og utbrente og sykmeldte arbeidstakere? Kan vi bare avskrive dette som klaging, eller er det grunnlag for å spørre om det ligger alvorligere samfunnstrekk bak historiene om de travle dagene?

Små ting i familien har sammenheng med større ting i samfunnet utenfor. Alt henger sammen med alt. Er det kanskje slik at tidsklemma er et tegn på at noe ikke fungerer så bra i vårt ellers så velfungerende samfunn? Er det tegn i tiden på en utvikling vi må ta på alvor?

Som forskningsjournalist har jeg mistet tellingen på alle intervju-ene jeg har gjort med samfunnsforskere som skal studere nok en vari-ant av tematikken arbeid og familieliv, for det er fremdeles mye å ta av for den som stiller de vanskelige spørsmålene. Det viser seg at det kan være langt fra politiske festtaler om likestilling til vanlige folks hverdagsliv og utfordringer. Å kombinere full jobb med omsorgs-ansvar i hjemmet er fremdeles et puslespill som løses kreativt i hver enkelt familie. Det er ikke bare det praktiske aspektet som kan være en utfordring. Det er ofte sterke følelser involvert når mange behov kommer i daglig konflikt: barnas, jobbens, økonomiens, samfunnets, dine, partnerens.

Før jeg selv fikk barn, så jeg med undring på venninner som all-tid var på farten, alltid stresset, alltid bakpå, aldri hadde tid – og jeg tenkte: Sånn vil ikke jeg ha det.

Men akkurat sånn ble det.Selv om jeg hadde tanker om deltidsjobbing og rolig tid som små-

barnsmor, ble det ikke slik. Vi hadde huslån, to studielån og to usikre jobber der begge var ansatt på midlertidig kontrakt da barnet kom. Å gå ned i stillingsprosent når man jobber på engasjement, ville være galskap. Dessuten visste vi at deltidsarbeid ville bety sterkt redu-serte velferdsgoder dersom vi skulle trenge det. Så satt vi der, vi også. I klemma. Med et barn som slet med å finne seg til rette i barnehagen, og minst én voksen som slet med å finne seg til rette som yrkesaktiv småbarnsforelder. I ettertid kan man lure på hvorfor man ikke gjorde


Er jeg fri nå?

10

ting annerledes, men der og da opplevde vi ikke at vi hadde så mange valg. Og alle andre fikk det jo til. Gjorde de ikke?

Dårlig samvittighet alle veier, en følelse av ikke å ha kontroll over egen hverdag. Ikke gjøre nok på jobben, ikke være nok sammen med barnet. Dette ble tidsklemma for meg. Dette litt såre i hverdagen, der verken fysisk eller mentalt stress lot seg helt avvise, selv om jeg for-søkte. Vi ville så gjerne få det til.

Min tidsklemme handlet aldri om manglende egentid, treningstid, vennetid eller storbyweekend uten barn. Det er heller ikke slike drøm-mer om mer fritid jeg har som tema her.

Da jeg begynte å snakke om denne uroen i det hverdagslige, viste det seg at flere hadde det på samme måten. Det kjennes nesten som om jeg har hatt en eneste lang samtale med andre foreldre om disse tingene så lenge jeg har hatt barn. Den pågår utenfor barnehagepor-ten, på en fest over vin, i en lunsjpause, i en chat på Facebook. Rett som det er dukker det opp debatter om tidsklemma i mediene også. Noen ganger handler de om kvinners sykefravær, andre ganger om ettåringer i barnehage, et krevende arbeidsliv eller manglende likestil-ling i hjemmet. Svært sjelden ses disse tingene i sammenheng, slik at det blir mulig å tegne et helhetlig bilde av samfunnet vårt. For kan det være her, i selve systemet vi lever i, at årsaken til tidsklemma ligger? Og dersom det er et press der som gjør at vi hele tiden er så hektiske: Hva kan vi gjøre med det?

Som frilansjournalist og kommentator har jeg ofte skrevet om feminisme, barn, barnehager, arbeidsliv og familieliv, blant annet i avisen Klassekampen. Jeg hadde flere spørsmål enn svar og ville finne ut av dem. Ofte handlet det om en avstand mellom mine utfordrin-ger i hverdagen og hva jeg opplevde som viktige feministiske kamper. Eller at det var en del tematikk rundt barn og familie jeg slet med å finne plass til i moderne feministisk tenkning.

Hver gang jeg skrev om slike temaer, fikk jeg e-poster fra kvin-ner og menn med tilsvarende forvirring og interessante observasjoner rundt likestilling og familie. Jeg pleide å be dem sende et innlegg til


11


avisens debattside, men fikk ofte til svar at det var uaktuelt. Det undret meg at så mange ikke turte eller ville si høyt hva de tenkte om barn, barnehager, yrkesliv og hverdagsstress. For selv om mine argumenter handlet om at vi må endre samfunnsstrukturer for at folk skal få en enklere hverdag, var dette tydeligvis et tema folk opplevde som veldig privat. Det er mulig at det å ikke fikse likestillingen også er forbundet med en følelse av å svikte feminismen.

Feminister på 1970-tallet mente at første skritt mot kvinners fri-gjøring var å snakke om utfordringer hver og en føler på i hverdagen, for på den måten å finne et mulig samfunnsmønster. Deretter kunne man endre det sammen. Denne boken er et forsøk på noe av dette. Jeg ønsker å finne ut hvordan vi egentlig har det i vår kultur i dag, og hvorfor vi lever som vi gjør med tidsklemme og travelhet.

Jeg måtte tilbake til 70-tallet for å finne noen svar. For denne kvinne frigjøringen som de snakket om, hva var det egentlig den skulle frigjøre meg fra og til? Har jeg den nå? Var det sånn idealsamfunnet skulle bli: to foreldre i full jobb mens ungene er åtte–ni timer i barne-hagen? Eller var målet noe helt annet, og i så fall hva da?

Feminister på 70-tallet deltok i debatter og krevde seks timers arbeidsdag eller rett til deltid for småbarnsforeldre. De hadde visjoner om et annet samfunn med større vekt på menneskers behov og min-dre vekt på økonomisk vekst. Slike ting må da være mer relevante enn noen gang, nå som vi både har klimakrise og finanskrise. Dessverre er slike tanker om en større samfunnsendring som oftest fraværende i feministisk debatt i dag. Kanskje vi har glemt samfunnskritikken når vi kjemper for likestilling, eller glemt å spørre hva vi ville med all like-stillingen. For å si det enkelt ble kanskje kvinnefrigjøringen ofret på likestillingens alter.

Frihet er et evig aktuelt tema, og det er ikke politisk nøytralt. Noen vil mene at jo mindre staten blander inn seg i vårt privatliv, desto mer frihet har vi. Andre vil mene det motsatte, nemlig at det er gjennom reguleringer og velferdsordninger vi virkelig får frihet til å velge. Fri-het har vært de undertryktes kamprop gjennom historien, men i dag


Er jeg fri nå?

12

hører vi like gjerne at frihet kan bety at velstående familier får en mulighet til å ansette tjenestefolk billig.

I vår kultur er frihet forbundet med penger. Økonomisk frihet. Å kunne betale regninger. Ha et sted å bo. Frihet har også sammenheng med velferdsgoder og hva slags støtte staten kan tilby når det røy-ner på. Men mest av alt er kanskje frihet forbundet med kontroll. En følelse av å kunne kontrollere eget liv, egen hverdag. Muligheten til å følge opp det som er viktig. Det kan være frihet i å pleie en syk slekt-ning, selv om det er slitsomt og fullt av ansvar. Det kan være ufrihet i å ikke ha råd til å pleie den som er syk fordi du i stedet må jobbe. Det er frihet i å føle seg trygg på samfunnets sikkerhetsnett, og det er verdighet i å bidra med skattepenger til det. I kvinnesak er frihet at kvinner har de samme mulighetene og rettighetene som menn. Det er også kvinnesak å forskjellsbehandle – som at kvinner har spesielle rettigheter i forbindelse med svangerskap, fødsel og amming.

Frihet betyr både å ha frihet fra noe og frihet til noe. Kvinner har kjempet for frihet fra et ufrivillig husmorliv og til frihet – ikke minst økonomisk – i arbeidslivet. I dag vil de færreste kvinner innbille seg at friheten ligger i atter å bli hjemmeværende, men frihet fra tidsklemma og en bedre balanse mellom hjem og jobb kunne være et feministisk krav i dag. Frihet kan også bety frihet fra markedets makt eller en arbeidsplass der du føler deg ufri.

Tidsklemma innebærer kanskje mest av alt en mangel på kontroll over hverdagen. En ubalanse mellom ytre krav og indre ønsker som kjennes umulige å få i hop. Kanskje er det også en følelse av ufrihet som kan forsterkes av fortellingen om at vi har så mange valg i dag. Valgene fremstår som våre egne, og dermed blir også skylden vår når vi ikke klarer hverdagen. Har vi så mange valg som vi tror?

Til syvende og sist betyr frihet en mulighet til å være med og bestemme, både over eget hverdagsliv og i samfunnet for øvrig. Det er opplagt at frihet derfor alltid har vært og alltid må være en essens i all feminisme. Kvinnefrigjøring er et sterkt begrep, som rommer uende-lig mye mer enn likestilling.


13


Vi lever i ulike samfunnsklasser og har ulike forutsetninger, og familier lever svært ulike liv med ulike verdier. Men noen ganger, når jeg hører det prates om likestilling og valgfrihet, høres det motsatt ut: Vi er alle så like og har like mange valg.2 Vi er alle like frie.

Kanskje djevelen er i detaljene. Kanskje måten vi lever på, i de små familiene, forteller oss mye om verden rundt oss, på godt og vondt. Når du tror du er i ferd med å bli sprø av alt stresset, prestasjonsjaget og maset i hverdagen, så er det kanskje ikke du som er gal – men ver-den rundt deg. Rammene rundt oss, som hva slags økonomisk system vi lever i, arbeidslivets ideologi og krav, myndighetenes arbeidslinje for velferd og hva slags verdier vi higer etter i dag, forsvinner som oftest fra debatten om tidsklemme. I denne boken forsøker jeg å ta disse sammenhengene tilbake.

Alle medlemmer i en familie er en del av samfunnsmatrisen, gjen-nom jobb, barnehage, skole og velferd. Vi klarer ikke å vikle oss ut av den alene, men må endre den sammen, hvis vi ønsker det.

Jeg sa opp den faste jobben og ble frilansjournalist i et forsøk på å slippe unna den verste tidsklemma. Avgjørelsen ble tatt en morgen i november det året minstemann akkurat hadde begynt i barnehage. Ungene var blitt vekket i vintermørket før de selv våknet. Den minste hadde nettopp lært å gå, og begge ble pakket inn i vinterklær tross protester, båret ut av sin far og plassert på en kjelke. Den eldste bak-erst med armene rundt den minste slik at han ikke skulle falle av. Vi voksne var slitne og gretne mot hverandre etter å ha måttet muntre opp og motivere ungene hele morgenen, av ikke å ha sovet ut, av å ha stresset i hop påkledning, matpakker, frokost og ekstra votter i små sekker. Vi var slitne før dagen begynte, og den begynte i tillegg altfor fort; vi var for sent ute til jobben – igjen. Det var en overveldende følelse å innse at dette var hverdagen, og at vi hadde flere hundre av dem i vente. Hverdagen fungerte ikke for oss. Vi fikk den ikke til.

Ofte blir jeg bare irritert når jeg hører festtaler fra statsråder og andre ledere som oppfordrer kvinner til å gjøre karriere, søke seg til styrerom og ledelsesjobber. Holder det ikke å ha en jobb? Må jeg ha


Er jeg fri nå?

14

en karriere også? Verv på kveldstid? Jeg tror verken statsråder eller profilerte feminister aner noe om avstanden mellom idealet de hol-der triumferende frem, og hverdagen mange vanlige folk opplever. Er familien vanskelig å forholde seg til for mange feminister?

Leser vi om feminisme i dag, er den stort sett omtalt i positive ven-dinger, som en eneste lang feiring av alt som er vunnet, og hvordan vi må fortsette kampen for at alle kvinner skal kunne ta del i den vid-underlige likestillingen vi mer eller mindre har oppnådd her i Vesten. Jeg er på så mange måter helt enig! Det er et mål og en selvfølge at kvinnen skal være et selvstendig individ som tjener penger og velger sitt liv selv. Det er opplagt at svært mange kvinner har det godt i vår del av verden i forhold til andre steder. Men er det så enkelt at vi kan eksportere vår type likestilling til andre land, og tenke at dette er til alle kvinners beste? For tenk om det er slik at vi i samme åndedrag også eksporterer en ideologi og en markedsøkonomi som ikke nød-vendigvis tjener kvinner flest.

Å finne ut av dette er en del av bokens prosjekt.Jeg ønsker å ta debatten om tidsklemma på alvor for å forstå jaget

i det moderne samfunnet. Det er en avstand mellom ideal og hverdag som ofte blir borte når vi snakker feminisme. I dette grenselandet, mellom svartmaling og idyll, finnes mye vi bør diskutere når det gjel-der norske kvinneliv. Over alle temaer i denne boken hviler vissheten om at vi lever i en markedsstyrt økonomi med helt bestemte krav til oss i hverdagen. Dette er vårt samfunns rådende ideologi, som i stor grad påvirker hvordan vi lever og tenker. Er feminister kanskje en del av denne ideologien, bevisst eller ubevisst? Hvilke konsekvenser får i tilfelle dette for kvinnekamp verden over og hverdagslivet til små og store her hjemme? Dette perspektivet er med meg gjennom hele boken når jeg skal forstå dagens kvinnekamp og motivet for likestil-lingen.

Tidsklemma sier oss at hverdagene er travle, og deltidsarbeidende kvinner er et signal til oss om at familier tar private valg for å lette på den. Dersom alle disse damene (og noen få menn) tar signalet på


15


alvor og kaster seg inn i karrierejakten, tvinger det seg kanskje frem overraskende nye spørsmål: Er det et slikt samfunn vi vil ha, der vi alle prioriterer lange dager på jobben fremfor dager med egne barn eller andre i familien?

Denne boken er selvsagt ikke skrevet på vegne av alle kvinner, den er ikke alle kvinners stille rop, men den er mitt. Det vil være skildrin-ger av hverdager her som mange overhodet ikke kjenner seg igjen i, og referanser til forskning som mange hoderystende ikke kjenner igjen fra eget liv. Men de hverdagene jeg omtaler, de er slik jeg opplever dem, og den forskningen, de bøkene og de intervjuene jeg har foretatt, har jeg gjengitt etter beste evne. Analysene er det bare jeg som kan stå for, og konklusjonen er også min. Jeg hadde imidlertid ikke skrevet dette dersom jeg ikke var overbevist om at flere enn meg kaver i over-kant mye i hverdagen. Og vi kaver fordi vi forsøker å henge med i et markedsstyrt samfunn som krever at vi alltid er mer effektive, alltid forbruker mer.

Etter en paneldebatt jeg deltok i i 2013, kommer en eldre dame bort til meg. Hun hadde selv jobbet for kvinnefrigjøring i minst to generasjoner. Damen griper meg i armen, ser meg inn i øynene og sier: «Det du snakker om, vet du, det er meningen med livet.»

Og det er det kanskje, tenkte jeg i ettertid.Tidsklemma tvinger oss til å tenke på hva hver og en av oss legger

i akkurat det, meningen med livet. For når hverdagen er så hektisk at alt kan føles meningsløst, da bør vi stanse og tenke oss om.

Tidsklemma kan kanskje lære oss noe viktigere enn det vi ser ved første stressede øyekast. Vi har muligens skapt et smart, samfunns-økonomisk gunstig og effektivt system, men er det et klokt et?


Er jeg fri nå?

16

Tidsklemme i det moderne livet

Jeg føler meg som en «seigdame» som strekkes til alle kanter for å tilfredsstille alle krav, og jeg stuper snart.

Sofie, Oslo.1

Vi som er småbarnsforeldre i dag, tilhører den første generasjonen med et ideal om at begge foreldre skal jobbe fulltid mens vi har små barn. Samfunnet legger til rette for dette og tilbyr offentlig barnepass. Det er forventet av den moderne mann at han skal være fysisk og emosjonelt til stede for barna fra det øyeblikket de er født, og han skal ønske å ta ut en stor del av foreldrepermisjonen. På samme måte forventes det av kvinnen at hun skal ønske seg ut av hjemmet etter permisjonstiden, til yrkeslivet. De fleste av oss har ingen storfamilie til å støtte oss, men derimot egne foreldre i sving med egne karrierer, uten mulighet til å stille som ekstrahjelp på sparket. Samtidig krever skolen mye foreldreinnsats, og fritiden er organisert. Dugnadsånden hersker i korps, fotballag, boligfelt og borettslag.2

Det er ikke rart at hverdagen blir hektisk, og at vi har kommet opp med et ord som tidsklemme. Men hva ligger egentlig i begrepet? Hvorfor dukket det opp i vår generasjon, og hvordan møter feminister medsøstre som ikke klarer å leve opp til idealet om å være dobbeltar-beidende?

Feminist og aktivist på 1970-tallet, Runa Haukaa, sa i et intervju at det man i dag kaller tidsklemme, ville blitt kalt kvinneundertrykking for 40 år siden. I begrepet la hun at kvinner blir revet og slitt mellom sitt eget behov for selvstendighet og arbeid på den ene siden, og barna på den andre.3

Er den dårlige samvittigheten og skvisen vi kan kjenne på, en form for moderne kvinneundertrykking? Dette tror jeg er fremmede tanker


17


for mange kvinner i dag, men like fullt noe vi kan bli kjent med og finne ut av.

Den plagsomme samvittigheten

Endringene i dagliglivet har vært store for både kvinne og mann i løpet av de par siste generasjonene. Men det er kvinnelivet som er mest endret, i alle fall i svært mange tilfeller.

Mange paradokser er forbundet med disse endringene. Hun job-ber, men sannsynligheten er stor for at hun jobber deltid. Hun tjener egne penger, men han tjener mer. Han gjør mer husarbeid enn før, men hun gjør fremdeles mest.4 Vi velger gjerne yrke ut fra kjønn. Hun er mellomleder, han er leder. Hun er oftere sykmeldt enn ham. Det er neppe tilfeldig at det som regel er kvinner som skriver i aviser om tidsklemma. Når barnet kommer inn i familien, prioriterer menn og kvinner ofte ulikt. Da kan likestillingen bli satt på prøve.

En svensk undersøkelse fra 2005 viser ulikheter i kvinners og menns tilnærming til familie og arbeid. Småbarnsfedre jobber mest av alle grupper i samfunnet, mens hele 40 prosent av mødrene ønsker å jobbe redusert i småbarnsårene. Bare 15 prosent av alle menn ønsker det samme. Kvinner vil utsette barnehagestarten, og de ønsker oftere kortere barnehagedager for sine barn enn menn gjør.5 Og kvinner har ikke minst dårlig samvittighet overfor barna sine, skriver forskerne.

Vi kvinner vet at vi ikke bør ha dårlig samvittighet. Har vi det, bør vi kvitte oss med følelsen. Den er et svakhetstegn. Jeg undrer på om det har blitt slik at det å avvise dårlig samvittighet har blitt en feministisk handling i seg selv. Det er mødrene, og ikke samfunnet, vi bør endre: Vi må la være å bekymre oss så mye. Men tenk om samvittig heten forteller oss noe viktig? Tenk om det er menn som burde bekymre seg mer?

Det ligger en forventning i samfunnet om at vi kvinner skal ønske oss en karriere, fremfor å ønske å være hjemme når barna kommer


Er jeg fri nå?

18

fra skolen. Den svenske feministen Nina Björk oppsummerer det slik: «En feminisme som forsvarer den mannlige modellen av et foreldre-liv, synes jeg er en feminisme som har gått seg vill i en økonomisk logikk.»6 For hva samfunnet anser å være et riktig valg, det føler man på økonomien. Kvinner som jobber deltid eller er hjemmeværende utover permisjonsåret, taper velferdsgoder. Mange av dem vet godt at de taper pensjonspoeng og sykepenger. Og selv om de vet at disse godene er viktige, er noe annet mer viktig for dem. Vi bør finne ut hva det er, og hva de tenker på når de tar deltidsvalget. Det bør vi som feminister og medkvinner bry oss om.

Den dårlige samvittigheten kan noen ganger blandes med skyld. Skyld over ikke å fikse hverdagen, over ikke å være tilfreds her i verdens beste land, over ikke å elske jobben nok, over å klage. Og da beklager vi, i alle retninger, slik Karianne Gamkinn beskriver det i boken Beklager, jeg må være mamma fra 2013: «Jeg har beklaget for arbeidsgivere at jeg må være hjemme med sykt barn, beklaget for jobbmøter jeg må avbryte på grunn av telefon fra barnehagen, for avbrutte arbeidsdager og at jeg må dra tidligere fra jobb for å hente i barnehagen, jeg har beklaget for i-siste-liten-avlysninger, og jeg har beklaget fordi jeg må komme med nok en beklagelse. Jeg beklager overfor alt og alle.»7

NRK Ytring dro i samme periode i gang en debattserie i forbin-delse med stemmerettsjubileet i 2013. Flere skrev i samme ånd som Gamkinn, for eksempel Gunhild Maria Hugdal Marchen, som måtte innrømme for seg selv at flere år av hennes voksne liv hadde handlet om savn: «Om en lengsel som har sittet i kroppen som en rastløshet og stadig uro. Fordi jeg så ofte har lengtet etter ungene mine. Fordi hjer-tet og tankene mine i mange år var et annet sted, hos to lyshårede jen-ter som lekte i en barnehage.»8 Et speilbilde mente hun, på skammen over lengselen våre formødre hadde følt da de lenget ut av hjemmet. Forfatteren mente, og hun er langt fra den første, at feminismen har fjernet seg fra grasrota. I alle fall, tenker jeg, den delen av feminismen som er tydeligst i mediene. For slike tekster som dukket opp på NRK Ytring og andre steder vinteren og våren 2013, var ikke noe nytt, det


19


eneste som var nytt, var omfanget og oppmerksomheten. Det meste som ble omtalt, har mange av oss som er foreldre i dag, snakket om og diskutert med hverandre i årevis. Det at tanker og følelser rundt tidsklemma endelig er ute i åpent landskap, er i så måte positivt, for her kan man begynne å se mønstre og politikk i noe som hittil har vært mest privat.

Kanskje kan denne skyldfølelsen forklares med at moderne kvin-ner får minst to signaler. Den svenske psykologen Ylva Elvin-Nowak har skrevet doktoravhandling om nettopp moderskap og skyld. Det svenske samfunnet skaper systematisk skyldfølelse hos mødre, mener hun.9 Årsaken er motstridende krav. På den ene siden forventes det at kvinnen setter barnet i sentrum. På den andre siden skal hun jobbe fullt og støtte opp omkring likestillingsideologien. I Norge har kontantstøtten blitt beskyldt for å gi samme forvirrende signaler til mødre. Man kan få penger for å være hjemme, altså sette barnet i sen-trum, men velger man i stedet barnehage og jobb, signaliserer man at man ikke velger dette, altså å sette barnet i sentrum. Det skal ikke være enkelt.

Har du valgt jobb, men savner barna, kan du også bli møtt av for-skere som forklarer at dagens foreldre har mer tid med ungene enn noen gang.10 Det er kanskje sant for mange, men jeg synes ikke slik forskning kan stå alene uten at man ser på utviklingen i arbeidslivet: Hva kreves av arbeidende foreldre? Hvordan organiseres barnehagene – er det nok ansatte og kompetanse der? Alle familier er dessuten ulike og har ulikt hjelpemannskap rundt seg. Det dobbeltarbeidende idealet er imidlertid likt for alle, uavhengig av forutsetninger på hjemmebane.

Man vet at man er så inderlig heldig som er mamma i et land som Norge. Men det er likevel ganske mange kvinner som ikke føler at de har full dekning for å kalle seg heldige, mener forfatter Kristin Briseid, som i 2012 skrev boken Likestillingslykke. På den ene siden har vi alle de mulighetene kvinner før bare kunne drømme om. På den andre siden er vi nødt til å skyve bort brysomme følelser rundt en utilfreds-het i livet.11 Briseid påpeker at Norge år etter år kåres til det beste lan-


Er jeg fri nå?

20

det å være mor i, og at bare tanken på å komme med åpen kritikk får kvinner til «å rødme av skam». Utilfredshet blir stemplet som sutring, utakknemlighet, historieløshet. Men, hevder Briseid, ved å overse mange kvinners følelser risikerer feminister å overse en ny form for kvinneundertrykking, den som kvinner utsettes for som yrkesutøvere. I dag er kvinner like avhengige av arbeidsgiveren sin som de tidligere var av ektemannen, for uten jobb vil det bli vanskelig å klare seg.

Det kan være i overkant mye å håndtere en full jobb sammen med foreldrelivet, men det er noe de færreste ofrer en tanke før de selv får barn og står midt i det. Det virker så greit i teorien alt sammen: likestilling hjemme og ute, barn og jobb, et pent hjem og en pen cv – alt på samme tid. Så hører man morsomme historier fra venner om den travle perioden da barna fikk pølser til middag hver dag i fem uker, eller om den gangen de glemte å hente i barnehagen fordi begge trodde det var den andre som skulle gjøre det. Så ler man av det, koketterer over mangel på hjemmelaget brød eller kjøpekake på bar-nebursdagen, og sukker litt over hvor sliten man er mens man med det sukket understreker at man er både yrkeskvinne og forelder – selvsagt. Man har lyktes, og det som finnes av kritiske punkter i hverdagen, vrir man til humor og gøyal selvkritikk. Så lenge det kan være sånn, er det sannsynligvis ingen fare på ferde heller.

Men hva når alt det komiske og kaosaktige som barnelivet byr på, ikke bare fremkaller latter og komikk, men mørkere følelser av savn og dårlig samvittighet? For mange som føler det slik, er det én bestemt debatt om tidsklemme som har blitt en referanse. Denne debatten startet da en kvinne fortalte sin historie i spalten til daværende fami-lieterapeut og psykolog i Aftenposten, Sissel Gran. Debatten i 2004 og 2005 smittet umiddelbart over på mange andre medier og pågikk i lang tid. Dette er utdrag av historien som startet det hele:

«Jeg innbilte meg da jeg var yngre at barn ikke ville gjøre noen for-skjell,» sa hun. «Jeg trodde jeg kunne fortsette som før. Jobbe mye, ha et sosialt liv, utvikle meg faglig. Og at mannen min og jeg skulle


21


dele 50/50 på foreldrejobben, selvsagt. Det er dette vi er blitt tutet ørene fulle med. Og unnskyld at jeg sier det – det er gamle femi-nister i mitt eget miljø, på din alder og eldre, som hjalp meg inn i den misforståelsen om at graviditet og foreldreskap ikke behøvde å gjøre noen forskjell. At man liksom kunne fortsette livet som før. At bare menn fikk utvidet pappaperm, så ville alt være greit. Fordi vi lever i et samfunn hvor likestilling er bestemt ved lov. Det er jo en kjempebløff. Livet ble langt fra slik jeg tenkte. Det ble på en måte underslått at med barn ville alt bli forandret. Og at ingen ville være interessert i å ta hensyn til forandringen.»12

Sissel Gran skrev blant annet:

Hun hadde vært 32 år da hun fikk det første barnet, med de samme drømmene som mange av de unge, kompetente kvinnene jeg møter i dag som treffer veggen med et brak. Ikke fordi de er psy-kisk skjøre, ikke fordi mannen deres er en brutal, hensynsløs fyr, men fordi de får et slags sjokk i møtet med en ny virkelighet som de er helt uforberedte på. De regner med at arbeidslivet og kolle-gers og sjefers holdninger vil backe opp deres forsøk på å finne en balanse i forholdet mellom yrkeskarriere og foreldreansvar, men opplever det motsatte. Alle vil at de skal fortsette som før, yte like mye og ikke være berørt av at de er blitt mødre med et helt annet og stort ansvar. I tillegg har de selv svevd i den store villfarelsen at de kan stable rollen som mamma på toppen av alt annet, uten å måtte endre på noe som helst. De er vant til å yte mye, strekke seg og få til det meste.

Gran konkluderte på følgende måte og startet dermed et skred av kommentarer og debatt: «Det vil bli mange nye unge, både kvin-ner og menn, som vil kvalifisere for diagnosen: Ung, sliten og lurt.»

Ung og sliten. Men lurt, av hvem? Dette var kimen som fikk meg til å begynne å lese litteratur fra 1970-tallet. Var det virkelig sant at disse


Er jeg fri nå?

22

feministene fra 70-årene hadde lurt oss? Jeg syntes det var vanskelig å tro, og ville finne ut av det.

Klagesanger eller ærlighetsviser?

Tidsklemme er et vanskelig ord, og jeg synes ikke det er lett å bruke. Det er ubehagelig, fordi noen mener at det dreier seg om en irrite-rende klagesang fra bortskjemte voksne som fikk barn altfor sent og hadde tillagt seg behagelige livsvaner og et stort forbruk. Det er helt sikkert riktig at det finnes bortskjemte voksne som ikke klarer å ta inn over seg barnelivets endeløse dager av gråt, bæring, trøst og krav. Noen får helt sikkert et sjokk som de kaller tidsklemme fordi de aldri lenger har tid til noe annet enn babyen. Det er helt sikkert også noen av disse som med hell kunne ha redusert arbeidsmengde og inntekt og på den måten fått enklere dager i familien.

Men det er ikke slike jeg har i tankene. For meg er tidsklemme mer i slekt med en slags sorg og en lengsel. Denne følelsen av å komme til kort alle steder, selv når man har lagt vekk alt som er av egne behov. Denne tilstanden man er i når man ikke har annet i livet sitt enn en grei, normal jobb, kort avstand til barnehagen, et friskt barn, en part-ner å dele barn og ansvar med, men likevel føler at man aldri er nok sammen med barnet, at man aldri presterer godt nok på jobben, selv når man jobber de avtalte 7,5 timene og mer til. Og denne gnagende følelsen av at åtte timer vekk fra ungene hver dag er så altfor mye, spesielt når de er veldig små. Denne dårlige samvittigheten og uroen, som man ikke blir kvitt, selv om man prøver og så inderlig gjerne vil. At dette skulle fungere godt – hvem ville ikke ønske seg det?

Den 21. november 2010 kunne Aftenposten i en artikkel melde at skandinaviske kvinner opplever større konflikt mellom jobb og fami-lie enn sine søstre i Sør-Europa. I artikkelen vises det til en doktorav-handling av forskeren Torill Bull, der hun analyserte kombinasjonen av yrkes- og omsorgsroller. Avisen skriver at «Tårnfrid-syndromet»,


er jeg fri nå?

Documents