dølvad og orkelbog på kvikne

På Nedre Dølvad på Kvikne, innmotgrensa til Folldal og Oppdal, boddedet en familie fra 1866 til 1899. Det varIver Eriksen Dalen fra Folldal født1813 og kona Elisabeth Halvorsdatterfra Melhus, født 1836.

Iver var gift og hadde tre voksnebarn på Folldal, men ble uenig medkona og reiste fra familien for å finnebedre kår i Nordland. Men på veien dittraff han en ung seterjente på Dølvadog ble i lag med henne. De ble gift ogvar bosatt der, ca. ei mil inne i fjellet.For disse folka ble det et strevsomt oghardt liv i stor fattigdom. De fikk firebarn, - Bernt, født 1866, Ane, født1869, Ingebrigt, født 1874, og Hans,født 1876. (Elisabeth hadde også søn-nen Ola Andersen, født 1864 før ekte-skapet). Alle var født og oppvokst påDølvad.

Elisabeth hadde aldri jordmorhjelpnår hun fødte sine barn, bare ei kjer-ring fra nede i bygda hjalp henne.

Det ble snart lite mat og klær. Delevde av rypefangst (fanget rypenemed snare) og noen få husdyr, ku, sauog geit. Det var ikke sjelden de var heltuten mat. Eneste redningen da, vardyra og den vesle melkeskvetten de ga.

Elisabeth satte på ostgryta og slikberget de livet. Ungene hadde en hardog krevende oppvekst i fattigdom ogelendighet. De ble i ung alder satt til ågå over Dølvadfjellet og Storinnsjøenog ned til Yset på ski med tunge rygg-sekker fulle av ryper for å bytte i varer,som mel, osv.

Det var en lang tur i all slags vær ogpå all slags føre. Ei halv mil lengrenede i bygda var det også en handels-mann, han betalte 5 øre mer pr. rypeog den femøren betydde så mye, så degikk gladelig ei mil til sammen ekstrafor å få den.

Den tiden var det stor forskjell påfattig og rik. De fattige fikk nøye segmed å kjøpe det dårligste melet, fordet meste noe oppsop og rusk. Men devar ikke bortskjemt i matveien, og devar vel glad de hadde såpass å spise såde berget livet. Mange ganger var detet forferdelig uvær, og det er ufatteligat foreldra torde å sende så små barn

Årbok for Nord-Østerdalen 2003104

Margot Randmæl

Dølvad og Orkelbog på Kvikne

Fra Dølvad. Ostbua i stein og den gamle seterbuader Elisabeth og Iver med barna bodde.

Foto: Margot Randmæl.

til fjells, men her var ingen nåde. Dethendte de måtte krype over heleStorinnsjøen med sekker og ski når detvar bare blankis der og slik storm at deikke klarte å gå oppreist. De var fortvi-let og de gråt, men gi opp, det var dø-den, det visste de, så de måtte bare an-strenge seg til det ytterste for å over-vinne strabasene. Ei gammel kjerringpå Yset, Marit Kjøttrøhåggåen bergetvel livet deres mange ganger.

Hos henne fikk de ly for natta. Hunholdt dem igjen der, så de ikke tok i veitil fjellet mot natta i snøstorm og mør-ke. Men på Dølvad satt foreldra og ven-tet og var redde for barna som ikkekom hjem om natta. De kunne ikkevite om ungene var i hus eller om degikk ute og frøs i hjel. Det var ikke bareå ringe den gang.

Om sommeren måtte barna gjetebuskapen, både sin egen og for de an-dre fra Melhus som setret på Dølvadden gang. Det var mye rovdyr, og detvar helt nødvendig å gjete, men det varikke greit for små unger som skullepasse på dyra så de ikke ble ihjelrevet.De var jo i livsfare selv også.

Ulven var så nærgående i blant, såde mest kunne stikke kniven i kjeftenpå den. Og det hendte den tok segover et høyt gjerde og drepte sau somvar i en innhegning om natta. Inge-brigt kom over en ulvunge en gangsom lå og sov, den sparket han i hjel.

På en seter slo bjørnen i stykker fjøs-døra og drepte alle dyra. Rovdyra var enstor plage i gamle dager og det var enevig kamp for å berge buskapen sin.

Som lønn for gjetinga fikk de varmevadmelsklær av ”guldølom”. Noe somkom godt med når vinterkulda satteinn.

Disse barna hadde svært lang vei påskolen og de lå ofte borte. Det varstrenge krav når det gjaldt lekser, og deungene som ikke var flinke når de gikkfor presten, fikk ikke bli konfirmert.De måtte gå opp att på skolen et år el-ler to og i verste fall flere.

Dølvadungene klarte seg gjennomnåløyet, men i stor spenning. Også i sli-ke tilfeller hadde de rike en stor for-del. Klarte ikke deres unger leksenehos presten, sendte de bare med demen okse eller en sau, kanskje to, somgave til presten. Presten lot seg fristeog tok imot gaven og ungene ble kon-firmert uansett kunnskaper. Slike be-stikkelser var helt utelukket for fattig-folk.

Moro var det for ungene å gå ca. eimil fram til Orkelbogen for å leke medungene der. Så ble de våte på bådehender og føtter og de forfrøs seg mesttil de kom hematt. Eneste råa for åunngå neglebitt var å sette hender ogføtter i iskaldt vann eller i snøfonna.

Ingebrigt kom ut for uvær en gangog fant ikke veien hjem. Han var aleneog han gikk ute hele natta. Man hanvar sterk og han overlevde strabasene,men det var ei hard natt som han aldriglemte.

Som sagt var det lite mat for folkapå Dølvad. En gang dro Bernt og Inge-brigt på fisketur til en sjø. Bernt var dai konfirmasjonsalderen, mens Inge-brigt var åtte år yngre. Etter at de had-de tatt noen pene fisker, prøvde de segpå å røyke for første gang. De haddefått tak i skråtobakk, og det var sterkesaker og begge ble sjuke. Da de la segpå hvitrimet bakke, sovnet de begge to.

Men de lå og sov, ble de overrasketav en rasende sint og fillet gubbe. Ja,

Årbok for Nord-Østerdalen 2003 105

de hadde aldri sett så sint og så filletgubbe noen gang, verken før eller si-den. Det var han som eide sjøen oghan var stygg og nådeløs og tok fradem fiskene. Så måtte de stakkars fatti-ge ungene gå hjem til ei tom matgryteuten fisk. Den sinte gubben var megetvelstående og meget gjerrig. Han unteikke fattigfolk de fiskene. Det fortellesom denne gubben at selv spiste hanbare hode og innvolder på fisken,resten solgte han.

Det fortelles om Elisabeth at hunvar svært godhjerta, og hun ga bort avdet lille hun hadde, enda så fattig hunvar. Hun ystet geitost, og det var dethun brukte som gave. Noe Iver ikkelikte, for han mente de trengte ostenselv. Men Elisabeth satte stor pris på atde fikk litt mel og varme klær til ung-ene av hennes folk fra Melhus, så hunville så gjerne gi litt tilbake.

Elisabeth hadde nok et strevsomtliv, og hun var snill og føyelig. Om vå-ren når høyløa ble tom var det ikkegreit for henne. Det var ofte slik i gam-le dager at det var budeia som var skyldi at det ble for lite fòr. Hun hadde fòretfor mye selv om dyra fikk ganske litemat.

Men når vårknipa var som verst,gikk Elisabeth til Orkelbogen og baom hun fikk litt høy. Det fikk hun, ogbar høyet i en stor strisekk inn tilDølvad. En gang hun bar høy var hunheldig, for med det samme hun haddekommet over Stillbekken brøt bekkenopp og kom med isgang. Hadde hunvært på isen da, hadde hun omkom-met. Bekken var stor, og når den kommed all isen var det bulder og bra ogda var det livsfarlig å være i dens nær-vær. Jo, naturen kunne være lunefull

og farlig i blant.En gang måtte gamle Iver tilbringe

natta ute i et forferdelig uvær. Hangravde seg ned i snøen og for å holdevarmen lå han og sparket med beinahele natta og det ble et stort hull langtned i den spekte bakken etter all spar-kinga.

Ingebrigt var onnekar i Orkelbogenen sommer, mens han var guttunge.Han var iherdig og sto på og arbeidetalt han orka. Husbonden der, som varen drivende arbeidskar, og som senereble hans svigerfar, hadde sagt omIngebrigt: ” er flink den vesle pilten!”Da Ingebrigt skulle konfirmeres haddede ikke penger til å kjøpe klær, og hanmåtte stå som konfirmant i lånt dress.Slik var det for de andre barna derogså.

Tre år før gamle Iver døde, kjøpteyngste sønnen, Hans, Ormsletta påKvikneskogen, og han og foreldra flyt-ta dit. Heller ikke der var det mye åleve av.

Iver døde der, nitti år gammel. Hanvar lett på foten i levende live og i be-gravelsen ble han æra med kvass skysstil minne om dette, og de kjørte medhest i fullt trav hele veien fra Ormslettaog ned til Kvikne kirke, som lå halvan-nen mil unna.

Tre år etter at Iver døde, solgteHans gården og flyttet til Oppdal.Hans mor ble med ham dit og hundøde der fjorten år senere, 84 år gam-mel.

Mens Elisabeth og Hans var igjenalene på Ormsletta, skulle Hans ned tilYset, ei drøy mil for å handle på selves-te julaften. Det ble et voldsomt uværnår han skulle gå hjem igjen, og folk saat han måtte ikke finne på å gå nå, for


han kunne omkomme. Men Hans svar-te: ”Jeg må gå, for jeg har ei gammelmor hjemme som sitter uten mat ogventer på meg. Ho mor! Jeg har bareén av det slaget!”

Mens de bodde på Ormsletta ble etstort hestføll angrepet av ørn. Ørnahadde slått den ene kloa i ryggen påfolungen, og den satt godt fast. Følletsprang da mot fjøsdøra som sto åpen,men ørna ville selvsagt ikke bli medinn og hun slo derfor fast den andrekloa i dørkarmen. Resultatet ble atørna ble revet i to deler. Den ene delensatt fast i hesteryggen og den andre idørkarmen.

I 1906 ble Hans gift med GurineKrokhaug fra Innset. De var en tid påOppdal, men kjøpte seinere Moen påInnset. De tok da Moen som slektsnavnog de fikk fem barn: Ivar, født 1901,Einar, født 1908, Ingvar, født 1910, Idafødt 1912 og Borghild, født 1917.

Ane Dølvad flyttet til Melhus, blegift og fikk to barn. Ingeborg, født1898 og Olga, født 1903.

Bernt Dølvad kjøpte Orkelbog mel-lom (Frankan i dagligtale). Han vargift med Mali Storås fra Kvikne, født1873 og de hadde seks barn. Johan,født 1890, Ingeborg, født 1893, Laura,født 1897, Marit, født 1900, Einar, født1903 og Pauline, født 1906. På Fran-kan var det bare ei lita stue med ettrom.

Bernt og svogeren Tore Storås,kjøpte Dølvad og bruket det i lag somslåtteng. Bernt døde i ung alder ogMali hadde det strevsomt. Når eldstesønnen, Johan tok over garden, bygdehan nye hus og dyrket mer jord. Hanvar gift med Anne Myrvang fra Lon-åsen, født 1888 og de fikk fem barn.

Da sønnen, Bjørn, tok over gården,bygde han opp nye hus og utvida går-den ytterligere. Han var gift med Rei-dun Dolpen fra Innset og de har firebarn. Nå er det sønnen Stig som eiergården, men han bor på Oppdal.Denne familien bruker Orkelbog sometternavn.

Ingebrigt Dølvad var dreng på Or-kelbog (vestre) i sine unge år. Der vardet stor stue med mange store rom, ogdet var ofte fest og dans der.

Ungdomshus fantes ikke den gangog da var det fint å holde fest der detvar god plass å danse. Det var som re-gel mye ungdom i grenda og det varvanlig at ungjentene møtte opp tidligpå dagen for å hjelpe til med å kardeog spinne, og når kvelden kom, ble detdans.

Jo Støren var en kjent og flink fele-spillemann, og han sørget som oftestfor musikken. En gang det skulle værefest i Orkelbogen, var Jo på Røros-martnan. Folk møtte opp, men musik-ken manglet. Men så kom det noensom hadde hørt at Jo var på hjemvei,men hadde tatt inn i Bobakken ca. 8 –10 km unna. Da var det mange som tig-get og ba Ingebrigt om han ville gå ditog hente ham. Ingebrigt var alltidhjelpsom og aldri redd for en umak, såhan spente skiene på og satte av gårde.

Da han kom fram til Bobakken, varJo der, og han var villig til å være med,men han var så full at han ikke klarte ågå. Ingebrigt var som vanlig ikke råd-løs. Han spente skiene på og tok gub-ben og fela på ryggen. Holdt gubbenmed den ene handa og staven i den an-dre. Ingebrigt brukte alltid bare enstav når han gikk på ski og slik bar hanspillemann den lange veien.


Satte han seg ned for å hvile, var detverste å få gubben opp på ryggenigjen, men det gikk da bra til slutt.

Da de kom fram, bar Ingebrigt haminn og satte han ned ved lysmuren(peisen). Jo var frøsen og skulle vareseg, men han ramlet opp i lysmuren.Noen hogg tak i ham og berget hamfra flammene. Da satte de han på enstol, så han fikk varmet seg og etterpåga de ham et par sterke drammer ogjammen kviknet gubben til igjen ogspilte hele natta, og dans og moro bledet.

Alle var glad for at Ingebrigt gjordeen slik strevsom innsats, og jentene gahan både klem og takk for bryderiet.

Mens Ingebrigt var dreng på Orkel-bogen, brøt det ut brann der. Det varden 21. april 1895. Den store tømmer-bygningen i to etasjer brant ned sam-men med mye av inventaret. Vann fan-tes ikke og lite hjelp var det, så det varhåpløst å redde huset, men de reddetfjøset og buskapen ved å måke snø.Varmen slo mot fjøsdøra så dyra fikkde ikke ut. Ingebrigt var stor og sterkog han måkte snø på harde livet i denvoldsomme varmen. Alt så håpløst ut eitid. Ja, han måkte snø og gråt for var-men holdt på å få overtaket på fjøset.Det betydde svært mye å berge buska-pen for det var dyra som var redningenfor at folk kunne overleve. Mistet deden, var det rene ruinen.

Etter denne forferdelige hendelsenmåtte de bygge nytt hus så fort sommulig. Ingebrigt kjørte alt tømmeret tilnystua med hest fra Nytrøa, ca. to milunna. Det var mye slit og lange ar-beidsdager. Men Ingebrigt var en raskog flink kar og han sparte seg ikke. Detgikk ordtak om ham: ”Når Ingebrigt

setter’i gang, da går de unna, han er sårask som det skal være varme i’n!”

I nabogården (Frankan) bodde detnoen finner ei tid. Den finnen var littav en villmann i fylla. En gang han varfull, ville han ta livet av kjerringa si,men hun kom seg opp i peisen og rop-te om hjelp opp gjennom pipa. Inge-brigt hørte ropet og han var ikke senom å reagere for han forsto hva somsto på. Han åpnet vinduet, hoppet utog sprang dit. Der sto finnen og siktetpå henne med ladd gevær. Ingebrigtsprang på’n, rev fra han geværet, tokfinngubben og la han i senga og holdthan fast til han sovnet.

I gamle dager leverte de smør påTynset og så handlet de for pengenede fikk for smøret. Det var ca. fire milen vei å kjøre med hest. Det var hardeturer for både folk og dyr, særlig nårdet var sprengkulde eller snøstorm. Deovernattet på Tynset og kjørte tilbakeneste dag. Naboene byttet på å kjørehver sin gang. Da tok de med smøretog handlet for hverandre.

Det var en bestemt dag i uka de toki mot smør på Tynset. En gang Inge-brigt var til Tynset viste gradestokken÷49 °C, men det var hans tur og damåtte han bare kjøre.

En gang satt finnen på med Inge-brigt og best som det var, dro finne-gubben opp kniven og ville stikke han.Ingebrigt var snarrådig, fikk revet kni-ven fra finnen. Så ristet han ham og lahan i snøen og holdt ham der til hanba om forlatelse.

Fjorten dager senere var finnen påRørosmartnan og da hadde han jom-men kjøpt martensgave til Ingebrigt, sådette var en lunefull kar.

I 1897 giftet Ingebrigt seg med


Johanne Støen fra Kvikne, født 1880.Hennes foreldre hadde kjøpt en del avStøen søndre og de bodde i ei lita stueder; ”Tolinestua”. Johanne og Inge-brigt overtok denne eiendommen,men de bodde i den ene delen av stuapå Synner Støen, og de brukte ogsåden ene delen av fjøset der. De fikk trebarn. Hans, født 1897, Iver, født 1899og Johannes, født 1901.

Dessverre døde Johanne i barsel-seng bare 21 år gammel, og Ingebrigtsatt da igjen med tre små gutter.

I 1905 giftet han seg igjen medgardsjenta Marit Orkelbog, født 1874og flyttet dit. Han solgte da gården påStøen til svigerinna Jørgine. Hans fulg-te med sin far til Orkelbogen og vokste

opp der. Han tok etternavnet Orkel-bog, slik som faren gjorde.

Iver vokste opp hos sin bestemorToline Støen i Tolinestua (hun var fraFolldal). Johannes vokste opp for detmeste hos sin onkel, Hans og bestemo-ra Elisabeth i Oppdal, men han varnok litt i Orkelbogen også. Både Iverog Johannes brukte Støen som etter-navn.

Hans (Orkelbog) bosatte seg i Opp-dal og døde der bare 48 år gammel.Han var ugift. Det fortelles om han athan var en meget stor og sterk kar.Han fikk en utmerkelse for en red-ningsdåd en gang. Hans og en kame-rat var på jakt langt inne på fjellet ogkameraten falt utfør et stup og skadetseg alvorlig. Hans bar sin hjelpeløsevenn, pluss begge ryggsekkene, beggegeværene, ski og staver til kameratenpå ryggen, mens han selv gikk på ski.Det var helt uforståelig at Hans greideå bære alt dette den lange veien ned tilOrkelbogen. Det var snakk om en fire,fem timers rask gange. Hvor lang tidhan brukte på turen med så mye påryggen, vet jeg ikke. Folk sa om Hansat han var sterk som en ”bjønn”.


Familien i Vestre Orkelbog, f.v. Sofie med Daniel, imidten Tore, Marit, alle Orkelbog, bak Ingebrigt Døl-vad, Marit og Ingebrigt ble seinere gift. (100441)Foto: H. Steinsheim Opdal. Repro: Musea i Nord-Østerdalen.

Jegere klar for heimreise sammen med folket på VestreOrkelbogen. (100437)Repro: Musea i Nord-Østerdalen.

Broren Iver (Støen) var bosatt iEngerdal ved Femund. Han var gift oghadde seks barn. Johannes (Støen) varbosatt på Oppdal, var gift og hadde ettbarn.

Orkelbog vestre(Pettersan i dagligtale)Svigerforeldrene til Ingebrigt Dølvadvar Dorthea Tronshaug fra Innset, født1833 og Ola Orkelbog, født 1832. Devar arbeidsomme og flinke folk, og desatt godt i det. Det fortelles om Ola at islåttonna sov han bare litt på en høy-ruk midt på natta. Han hadde mye fôrog solgte høy til andre når vårknipakom. Folk kalte ham bare for ”rikbon-den”.

De hadde tre barn. Nils, født 1863,Sofie, født 1867 og Marit, født 1874.Nils flyttet til Oppdal og kjøpte gårdenRønning. Han var gift og hadde tobarn – Dorthea og Ola.

Sofie tok over hjemgarden, hun vargift med Ole Halsen fra Oppdal og defikk fem gutter. Tore, død som liten,Ola, født 1890, Tore, født 1894,Daniel, født 1895 og Sigurd. Sofiedøde i barselseng, og hennes siste øn-ske var å få med seg vesle Sigurd i gra-va. Slik ble det, han døde kort tid ettersin mor.

Enkemannen Ola solgte da gårdentil svigerinna Marit og kjøpte Estens-mo. Marit ble gift i 1905 med enke-mann Ingebrigt Dølvad. De fikk firebarn. Dorthea, født 1905, Sofie, født1906, Olga, født 1909 og Nils, født1912.

Marit slet med dårlig helse, menhun var en våken dame og hadde godeevner. Hun var svært flink i engelsk,

noe som var uvanlig på den tiden. Hunvar glad i musikk, og selv spilte hun or-gel. Hun var svært gavmild og hjelp-som mot dem som var fattige, ogmange fikk både mat og klær av hennenår de var i nød. Hun var også flink tilå sette sparepenger i banken til sinebarn mens de var små. Etter at Maritdøde, gikk dessverre sparebanken kon-kurs og deres penger gikk tapt. Maritga til det siste. Ei fattig nabokone be-søkte henne på dødsleiet. Da ba hunnabokona om å hente pengeskrinethennes under senga. Kona så gjorde,og da fikk hun femti kroner av henne,og det var mye penger den gang. Noentimer senere døde Marit. Hun ble bare45 år gammel og ingen av hennes barnvar konfirmert.

Enda en gang satt Ingebrigt igjenmed barna alene. Det ble ei strevsomog hard tid for ham, men ungene vartil god hjelp og de måtte trå til i ung al-der.

Gården Orkelbog lå avsides til, ca.750 meter over havet. Barna haddelang vei på skolen og det bød påmange vanskeligheter i all slags vær ogpå all slags føre.

En gang var det et forferdelig uvær,ungene tullet seg bort og gikk hele da-gen i snøstorm og visste ikke hvor devar. Ut på ettermiddagen letnet væretog da tok de seg fram til skolen, menda var skolen slutt for dagen.

En annen gang gikk en mann utehele natta mellom riksveien og Orkel-bog. Ut på morgenen kom han påOrmsletta, 6-7 kilometer unna.

Ble noen sjuk, var det ikke vanlig ålegges inn på sjukehus. Da Sofie varfemten år, fikk hun hjernehinnebeten-nelse og svevde mellom liv og død.


Hun lå til sengs i tjueto uker og de vå-ket over henne i flere netter mens detvar som verst. Hun var nok sterk somoverlevde dette, men hun mistet hørse-len på det ene øret og var døv derresten av sitt liv.

Mens Sofie lå dødssjuk, kom ei kjer-ring inn til henne og hun tagg til segden fine porselensdukka som Sofiehadde fått av sin mor. Hun var så reddfor denne dukka, for den var henne etkjært minne etter sin mor. Sofie syntesdet var vondt å gi fra seg dukka, menhun var svært sjuk og orket ikke si nei.

Etter hvert ble det dårlige tider ogvanskelig for mange å klare seg. Inge-brigt var alltid hjelpsom når noen var inød og han kausjonerte for flere. Deklarte ikke å betale sine lån tilbake oghan tapte store penger. For å klare det-te, slet han mye. Han kjørte malm forRøstvangen gruve i tillegg til gardsdrif-ta. En gang kjørte han med hesten sin iett myrhull. Da hadde han strevd for-ferdelig for å berge hesten.

Han stakk en staur under hesten, lastauren over skuldra for å bryte hestenopp av myra. Etter et voldsomt strev,klarte han å få den digre hesten opp avgjørma, men hesten var urolig og gjor-de et hopp enda lenger ut i myra og dasokk den så langt ned i gjørma så detvar bare hodet og ryggen som var påoverflata. Da var alt håp ute for få denopp igjen. Selv var Ingebrigt både sli-ten og utmattet og skuldrene var hud-løse etter strabasene. Da var det ingenannen råd enn å avlive hesten. Å misteen hest, var et stort tap.

Ingebrigt kjørte ei tid med okse.Oksen var veldig sterk til å dra lass,mye sterkere enn hesten, men den varstiv å kjøre med. Måtte ha stor sving-

plass og sen om å stoppe når den skul-le det. Ingebrigt brukte å si når noe varvanskelig og gikk galt: ”En kan ikkebare gi opp, for da er en fortapt. Enmå bare prøve på nytt!” Han haddenok erfaring med livets harde skole.

Ingebrigt var ute for en nifs opple-velse en gang han kjørte ved. Den gangkjørte de alltid på isen etter elva omvinteren og det var vanlig at de kjørteså lenge føret holdt. En gang han sattpå vedlasset og kjørte nedover elva,fikk han høre et forferdelig bulder ogbrak. Han forsto med en gang at nåkom elva med isgang. I full fart løstehan hesten fra slåen og berget seg selvog hesten på land i siste øyeblikk førvann og ismasser kom brakende medall sin voldsomme kraft. Vedlasset fulg-te med strømmen langt nedover elvaog stoppet mot en stor stein. Haddeikke Ingebrigt vært så rask og snarrå-dig den gangen, hadde både han oghesten omkommet. Elva Orkla var nokikke å spøke med i sine lunefullestunder.

Gården hadde slåtteng på andre si-


Ingebrigt kjører med okse. (100443).Repro: Musea i Nord-Østerdalen.

den av elva og for komme dit var det eigangbru. En gang Dorthea og Sofie varpå andre siden og gjorde onn, regnetdet kraftig og elva vokste raskt opp. Dade var ferdig for dagen og skulle gåover brua var elva så stor at vannet gikkopp i brua.

Da de hadde kommet midt utpåbrua, rev vannmassene brua med segog begge falt i elva. Det var nok en for-ferdelig medfart og kamp i de strievannmassene blant store steiner.Dorthea som var gravid i niende må-ned, kom seg i land ved egen hjelp,men Sofie ble hengende fast i en steinmidt i elva. Hadde hun sluppet taketda, hadde hun druknet, for hun varhelt utmattet etter den harde medfar-ten.

Mens hun hang der og vannet revog slet i henne, så hun ikke noe tilDorthea, og hun tenkte: ”Skal vi druk-ne begge to!” Alt var håpløst og fortvi-let og hun ropte om hjelp. Heldigvishørte hennes søster Olga ropene oghun kom løpende med ei lang fiske-stang. Sofie fikk tak i den og kom segpå land. Da var hun uten sko og delvis

uten klær og blodet rant av både hode,armer og bein. Hun hadde blitt slåttmot store steiner i den strie strømmenog det var et stort under at hun over-levde denne grusomme tildragelsen.

Men som hun sa det selv: ”Jeg had-de vel noe ugjort her i verden!” Dettehendte i 1927.

Ingebrigt var en fjellets mann. Hanvar svært glad i å jakte og fiske og hanvar en meget god skytter. Han fangetogså mye rev, særlig revunger om vå-ren. Tok dem i hiet.

En gang han hadde funnet et reve-hi, kom revtispa for å mate ungenesine, men når hun oppdaget at det varfolk der, la hun fra seg byttet og sprangsin vei. Ingebrigt gikk bort for å se hvahun la fra seg. Han ble virkelig forbau-set når han fikk se det var tretten musog en harefot. Sannelig var det godtsammenpresset for å få plass til så myepå en gang i kjeften. Helt utrolig!

I 1910 fikk han en utmerkelse i sølvmed inngravert; ”For utryddelse av rov-dyr.” I 1927 bygde han ei lita bu påBurufjellet. Der overnattet både hanog mange andre, mens de sanket moseom høsten. Mose var et bra og viktigfôr til dyra om vinteren, og sværtmange brukte det. I den vesle bua triv-des han godt og den ble mye brukt,også som jaktbu.

Ingebrigt vanket mye i fjellet og vargodt kjent der. Om vinteren byttet oftefinnene beiteområde for reinen oghver vinter kom de med flokkene sineforbi Orkelbogen og overnattet der oghvilte på ett døgn eller to før de van-dret videre.

En gang kom det noen som varukjent i de trakter og Ingebrigt blemed dem langt innover fjellet som vei-


På gangtreet over Orkla. (100440).Repro: Musea i Nord-Østerdalen.

viser. Som betaling fikk han en rein-skalv som han dro med på skikjelkeden lange veien tilbake til Orkel-bogen. Den reinsbukken hadde hanmye glede av, men også bekymringer.Han brukte den mye å kjøre med. Denvar rask og lettvint for slik småkjøring.

Da den ble noen år gammel, bleden dessverre sint i parringstida omhøsten og den holdt på å drepe sinherre og andre med. Bukken gikk førsttil angrep på Sofie. Ingebrigt kom for åhjelpe og da gikk bukken til angrep påham og det ble et vilt basketak.

Ingebrigt var rask og spenstig og hanklarte å legge bukken i bakken medgod hjelp av datteren Sofie. Mens de låder og blåholdt bukken, tenkteIngebrigt bare å stikke den i hjel medtollekniven. Kniven hadde han i slira ibeltereima og den fikk han ikke tak i.Han hadde nok med å holde bukkenmed begge hender, slapp han taketmed ene handa, basket den enda ver-re. Mens han lå der, ropte han på Liv,ei datterdatter som var der og fikk hen-ne til å springe bort til naboen etter

hjelp. Liv var vel en åtte, ti år og megetbeskjeden. Sofie ba henne om å si fratil naboen at han måtte ta med gevæ-ret.

Liv sprang bort til naboen, men dahun kom dit ble hun stående ved døraog fikk ikke fram et ord. Etter en langstund fikk hun da endelig forklart hvasom sto på. Da ble det full fart på na-boen og hjelp ble det og den dramatis-ke hendelsen endte godt til slutt.

Ingebrigt var også en god skiløperog han deltok i mange skirenn. Og et-ter hvert ble det en fin premiesamling.Dagen før han døde, ga han alle sineverdifulle premier til sin datterdatterMargot.

Tross mye slit og et hardt liv, haddeIngebrigt god helse og han sto på tildet siste. Han døde hjemme på Orkel-bogen i sin egen seng i en alder av 83år. I begravelsen ble han hedret for sinenormt store hjelpsomhet når kransenble lagt på båra.

Sofie og Nils var begge ugift og debodde hjemme og hjalp sin far på går-


Ingebrigt kjører turister med rein. (100444).Repro: Musea i Nord-Østerdalen.

Ingebrigt kjører vatn fra Orkla. (100449).Repro: Musea i Nord-Østerdalen.

den. Dorthea og mannen kjøpte gårdlenger nede i Kviknebygda og flyttetdit.

Olga reiste til Solør og ble gift meden gårdbruker der. Etter farens dødovertok Nils gården og søstera Sofiestelte også for ham. Sofie var en trofasttjener og en hjemmets kvinne. Hunvar svært glad i dyra og hun stelte godtmed dem. Hun slet og arbeidet myefor alt var svært tungvindt der.

Hun bar vann til både folk og dyrog hun gjorde alt for å hjelpe andre.Hun var som sin far, svært hjelpsom ogpliktoppfyllende og sparte seg aldri.Lønn var det dårlig med, men hun varalltid blid og fornøyd. Det å få hjelpeandre var lønn nok for henne. Hun varbare slik!

I 1941 fikk hun datteren Margot.Den tiden var det en stor skam å fåbarn utenfor ekteskap og Sofie haddedet vondt og vanskelig da, men hunvar glad i jenta si og gjorde alt hunkunne for at veslejenta skulle ha detbra. Hun sa til og med at den størstegaven en kan få her i verden, det er åfå et barn.

Det var heller ikke lett for slike barnsom ble kalt ”lausunge”. Det var etskjellsord den gang som var tungt åbære for den det gjaldt. Bestefaren,gamle Ingebrigt var veldig snill og opp-ofrende til denne jenta og hun haddedet bra der. Bestefaren tok ofte dennevesle jenta på sitt fang og sang gamleviser for henne og fortalte historier fragamle dager. Han fortalte om sin barn-dom og livet på Dølvad.

Spesielt en historie gjorde stort inn-trykk på vesle Margot når han fortalteom en gutt fra Melhus som var påDølvad en sommer. Han ble lemlestet

av en sint okse med store horn. Oksengikk løs på gutten og stakk ene hornetinn i maven på ham, rev han opp såtarmene kom ut. Noen reddet gutten isiste øyeblikk før oksen ble drept. Menhan ble alvorlig skadet.

Doktorhjelp var det ikke snakk omfor fattigfolk langt inne på fjellet. Demåtte bare prøve å greie seg som bestde kunne selv om det så ille ut. På dentid var det vanlig å rense sår med ny-melket melk. Gamle Ingebrigt fortalteat hans mor Elisabeth renset såret,stappet så inn igjen tarmene og syddeigjen. Så gikk hun ut i naturen og fantforskjellige planter som hun kokte ihop og smurte på såret. Såret groddeog gutten ble bra og levde til han bleen gammel mann.


Margot med hunden. (100448).Repro: Musea i Nord-Østerdalen.

Margot voks opp på den avsideslig-gende fjellgården og hun rakk så vidt åbli konfirmert før bestefaren falt bort.I konfirmasjonsselskapet var han ennåså sprek og lett på foten at han dansetpols og slo seg på begge hælene. Dahadde han bare seks måneder igjen åleve.

Margot var hjemme og hjalp sinmor og onkel til hun giftet seg og flyt-tet til Alvdal i 1963. Sofie og Nils fort-satte gårdsdrifta, men i mindre måle-stokk til hun døde 76 år gammel.

Nils var svært musikalsk og han lær-te å spille trekkspill da han var fem år.Han spilte til og med på fest før hanvar konfirmert. Mange har vert hoshan og lært å spille trekkspill. Nils spil-te i over åtti brylluper og mange flerefester. Han spilte mye i lag med MartinStrøm, Martin på fele.

Nils var ille ute en gang han skullespille i et bryllup på Innset. Han var påen jakttur langt inne på fjellet, varuheldig og tråkket ned i et hull og enekneet gikk ut av ledd. Med store smer-ter greide han å få kneet på plass igjen.Han støttet seg til en staur og slik hin-ket han den lange veien hjem. Dagenetter var det bryllup og han kunne ikkeskuffe dem. Annen musikk var det ikkelett å få tak i i en fart. Så han møtteopp med hoven og vond fot. Den natta

måtte han sitte på en stol og spille forhan klarte ikke å stå. Men både brude-par og gjester ble tilfredsstilt og fikkdanse.

Nils var en livat festkar og musikkensto hans hjerte nær. Han var også enflink møbelsnekker. Han var svært gladi fjellet og naturen og han var en ivrigrypejeger.

Bua på Burufjellet var hans paradisog der var han mye. Han var sterk oghadde god helse. Da han var guttungegikk han halvannen mil på ski for åtrekke ei tann. Prestefrua på Kviknetrakk tenner den gang og det foregikkuten bedøvelse.

Når tanntrekkinga var overstått, vardet bare å spenne på skiene igjen og gåden samme vei tilbake. Det var hardt åvære barn før i tiden og det var velbare de sterkeste som overlevde.

Den siste tiden bodde Nils alene pågården til han døde nær 87 år gam-mel. Nils var født på kjøkkenet hjem-me på Orkelbogen, og på kjøkkenetdøde han – gården står nå øde.

Margot Randmæl2560 Alvdal


dølvad og orkelbog på kvikne

Documents