Detour. Architecture and Design along 18 National Tourist Routes 1

DETOURARCHITECTURE AND DESIGN ALONG

18 NATIONAL TOURIST ROUTESIN NORWAY

Omveg. Arkitektur og design langs 18 Nasjonale turistvegar2 Detour. Architecture and Design along 18 National Tourist Routes 3

Foreword

In the course of the past couple of years a number of small but noteworthy architectural projects along Norwegian roads have received national and international attention. These enhance-ment sites observation platforms, rest areas, service facilities and stopping points are characterised by a boldness in concep-tual development and a high level of quality in their implemen-tation. The Norwegian Public Roads Administrations ambition, through the Tourist Route project, is to heighten and cultivate the driving experience, and otherwise provide it with a distinctive character. The investment in the development of 18 road sections into tourist routes passing through the unique Norwegian natural landscape, shall contribute to strengthening trade and industry as well as settlement, particularly in the outer regions of Norway. The various enhancement sites have been designed by a series of Norwegian and international architects, landscape architects and designers. A large amount of resources have been invested in the development of innovative solutions and the implementation of building projects of a high quality standard in every aspect. Several of these sites have already received inter-national recognition within the architecture profession. Norway has a long tradition of having to adapt buildings to topographi-cally demanding terrain. The designers have in the context of this project redefined and refined this tradition. The exhibition Omveg shows an exciting and innovative Norway, in the midst of a magnificent and diverse natural and cultural landscape, which is familiar to many of us. We are pleased and proud that this until the present date, national exhibition will now be shown to broader audience. Welcome to an experience of a small piece of contem-porary Norway and we hope that you will visit Norway soon!

Liv Signe Navarsete Jonas Gahr StreMinistry of Transport and Ministry of Foreign AffairsCommunications

Statens VegvesenNasjonale turistvegar

Norsk FormRedaktr / Editor: Nina Berre

Design / Graphic Design: Jan Neste, jndSkrift / Typography: InterstatePapir / Paper: Highland Offset

Trykk / Print: Merkur-Trykk as, 5000

ISBN: 978-82-452-0039-5

Forord

I lpet av de siste par rene har sm, men oppsiktsvekkende arkitekturprosjekter langs norske veger ftt nasjonal og inter-nasjonal oppmerksomhet. Disse tiltakspunktene utkikksplatt-former, rasteplasser, serviceanlegg og stoppesteder kjenne-tegnes av dristighet i konseptutviklingen og hy kvalitet i gjennomfringen. Statens vegvesen sine ambisjoner gjennom Nasjonale turistveger er forsterke, foredle og gi srpreg til kjreopplevelsen. Satsingen p utvikle 18 vegstrekninger gjennom unik norsk natur til turistveger skal bidra til styrke nringsliv og bosetting, ikke minst i distriktene. Tiltakspunktene er tegnet av en rekke unge norske, men ogs internasjonale arkitekter, landskapsarkitekter og designere. Store ressurser er lagt ned for utvikle innovative lsninger og gjennomfre byggeprosjekter med hy kvalitet i alle ledd. Flere av disse punktene har allerede oppndd internasjonal arkitektfaglig anerkjennelse. Norge har en lang tradisjon i mtte tilpasse bygninger til et krevende topografisk terreng. Denne tradisjonen har formgiverne redefinert og foredlet i dette prosjektet. Utstillingen Omveg viser et spennende og innovativt Norge, midt i det storsltte og varierte natur- og kulturlandskapet som mange kjenner. Vi er stolte og glade for at den hittil nasjonale utstillingen n kan vises for et strre publikum. Velkommen til oppleve en liten bit av det moderne Norge og velkommen til et snarlig Norgesbesk!

Liv Signe Navarsete Jonas Gahr StreSamferdselsminister Utenriksminister

Omveg. Arkitektur og design langs 18 Nasjonale turistvegar4 Detour. Architecture and Design along 18 National Tourist Routes 5

Omvegar 6 Detours Kjartan Flgstad

Nasjonale turistvegar. Spor fr vr tid 10 National Tourist Routes traces of our time Jan Andresen

Meirverdi langs turistvegar. Arkitektur og design 14 Architecture and design. Added value along tourist routes Karl Otto Ellefsen

Turistvegenes former 22 The Forms of The National Tourist Routes Janike Kampevold Larsen

Nasjonale turistveger som arkitekturpolitikk 28 National Tourist Routes as architectural policy Nina Berre

P omvgar 1.0 32 Making detours 1.0 Barbro Westling/Peter Johansson

P omvgar 2.0 34 Making detours 2.0 Barbro Westling/Peter Johansson Strekningane 39 The Routes

Organisering av Turistvegprosjektet og utstillinga 168 The organisation of the National Tourist Route Project and the Exhibition

Omveg. Arkitektur og design langs 18 Nasjonale turistvegar6 Detour. Architecture and Design along 18 National Tourist Routes 7

Omvegar

Onsdag den 20. januar 1960 blei det innleidd ein serie mte i hovudkvarteret til Union Carbide Corporation p 42. gate p Manhattan i New York City. Hovuddeltakarane p mtet var Fred Shanklin fr toppleiinga i Carbide, og direktr Harald Blegen fr UCCs smelteverk i Sauda, Norway. Blegen, NTH-utdanna kjemiingenir, har 37 r bak seg som metallurg ved Electric Furnace Products Company, Limited, for ta det fulle namnet p smelteverket. Fr norsk side er han einaste deltakar i samtalane. Herrane Meek og Shoemaker fr Metalldivisjonen i Carbide blir fr tid til annan tatt med p rd. Emnet for mtet er tilsynelatande trivielt, men trykket fr drlege tider og trangare innteningsmarginar gjer fort tonen an-strengt og konfrontasjonane dramatiske. Tilsynelatande handlar det om handsaminga av rstoff ved verket i Sauda. Det handlar om lite flatterande produksjonsresultat, og dermed om pengar. I grunnen handlar det likevel mest om uautoriserte overskridingar ved smelteverket og ved kraftselskapet Saudefaldene. I 1960 blei smelteverket med det klingande namnet, og forkortinga, EFPCo.Ltd. leidd av direktr Blegen. Sjef for ssterselskapet A/S Saudefaldene var Knut Vesthassel. Begge hadde eit langt arbeidsliv bak seg i Sauda, og kjende kanskje like stor lojalitet til folket rundt seg, som til eigarane p andre sida av Atlanteren. Ikkje berre forsvarte dei ein vidtgande sjlv-rderett andsynes dei amerikanske eigarane, men ogs heile det systemet av spesialordningar og bemanningsavtalar som dei fag-organiserte arbeidarane hadde kjempa og forhandla fram medan produkta deira hadde ei dominerande stilling p verdsmarknaden. I 1960 ndde talet p tilsette ved EFP ein historisk topp p 1345. Same ret fullfrte A/S Saudefaldene bygginga av fylkes-vegen fr Sauda til Rldal, i forlenginga av den skalla Dollar-vegen, som var bygd fr Ropeid til Sauda i mellomkrigstida. Ogs den nye vegen var ein dollarveg, for ein stor del finansiert av Union Carbides meir og mindre autoriserte pengar, og med selskapa sine fagfolk og tekniske utstyr. Rldalsvegen, som den blir kalla i Sauda, var uttrykk for eit sterkt og langvarig folkekrav om vegutlysing austover. Trasval, stikking, sprenging og sjlve vegbygginga blei utfrt av anleggsarbeidarane ved Saudefaldene, og det ber vegen preg av. Staben til kraftselskapet hadde meir

Detours

On Wednesday, 20 January 1960, a series of meetings started at the headquarters of the Union Carbide Corporation on 42nd Street in Manhattan. The main participants of the meetings were Fred Shanklin, a member of the Union Carbides senior manage-ment, and Harald Blegen, a director at UCCs smelting plant in Sauda, Norway. Blegen was a Norwegian Institute of Technology- educated chemical engineer with 37 years experience as a metal-lurgist at Electric Furnace Products Company Ltd, to use the full name of the smelting plant. He was the only member from the Norwegian side taking part in the discussions. Every now and then, the gentlemen Meek and Shoemaker from Union Carbides Metals Division were consulted. The topics of the meeting were seemingly ordinary, but the pressure caused by hard times and tighter earnings margins quickly made the tone of the meeting strained and the confronta-tions were dramatic. Apparently they were about the manage-ment of raw materials at the plant in Sauda. They were about not particularly flattering production results and thus about money. However, at the end of the day, they were mostly about unauthor-ised spending at the smelting plant and at the power company, Saudefaldene. In 1960, the smelting plant with its memorable name, ab-breviated to EFPCo.Ltd, was headed by Director Blegen. The head of its subsidiary A/S Saudefaldene was Knut Vesthassel. Both had long careers behind them in Sauda and perhaps felt as much loyalty to the people around them as they did to the owners on the other side of the Atlantic. Not only did they defend a wide- ranging independence with respect to the American owners, but also the entire system of special schemes and workforce agree-ments which the union organised workers had fought for and negotiated while their product held a dominant position in the global market. In 1960, the number of employees at EFP reached an historic peak of 1,345. That same year, A/S Saudefaldene completed the con-struction of the county road from Sauda to Rldal, an extension of the so-called Dollar Road, which was built from Ropeid to Sauda during the interwar period. The new road was also a dollar road because it was largely financed by Union Carbides more

erfaring med oppfra demningar og kraftstasjonar enn med vegbygging. Ikkje minst ser det ut til at dei har spart p, eller har mtta spara p dynamitten. Dermed har dei ogs spart det skrinne landskapet, som tidlegare mest hadde vore sauebeite og nedbrrikt nedslagsfelt for kraftproduksjon. Over det storsltte hgfjellet mellom Kyrkjenuten i nord og Skaudel i sr svingar og slyngar og kveilar Rldalsvegen seg kjrleg rundt og over og framom og p sida av alle hindringar i terrenget. Fr fjord-botnen i Sauda dukkar vegen brtt inn i den trange kanjonen i Allmannajuvet, forbi innslaget til dei nedlagde sinkgruvene, der Peter Zumthors visningsbygg skal reisast. Deretter gr den forbi kraftstasjonen i Hellandsbygda, fr stigninga tar til for alvor opp mot sjlve fjellovergangen. Ved Svartavatnet flger vegen frst damkrona. Deretter gr den i vasskanten eine dagen og neste dag langt oppe i fjellsida, alt etter om det regulerte kraftmagasinet er fullt eller uttappa. P det hgaste er vegen meir enn 1200 meter over havet. Skrekkslagne bilturistar har nok flt seg end nrmare enten himmel eller helvete enn som s. Bussjfrane som trafikkerer strekninga fortel om bubilar og campingvogner som har gitt opp turen over fjellet, og blir stande utan vga seg verken att eller fram, fr bussfraren overtar og losar dei gjennom dei mest sensasjonelle partia av vegen. S opnar det seg eit svimlande utsyn mot stavkyrkja i den gamle valfartsbygda Rldal, og endeleg, p Hra, kan bilistane vestfr falla inn p, og etter kvart kanskje falla til ro p Europavegen aust over Haukeli. I juli 1981 kjem vogntoget til Cirkus Arnardo motsett veg over fjellet, og direktren takkar hgare makter d han omsider kjem heilskapt ned til Sauda. Traileren med elefantar har hatt vanskar med bremsane, og kva er vel eit sirkus utan dyr? spr ein forskremd Arnardo i lokalavisa, fr han legg til: Det var meir eller mindre med livet som innsats. Med bremsane i orden, og utan elefantar i lasta, er Rldalsvegen i dag bde fullt framkommeleg og ein storsltt biltur, men berre i sommarmnadene. Snmengder p opptil 5-6 meter gjer at den kan vera vinterstengd til langt ut i mai. Bde vegtrasen og naturen rundt gir ei sreiga oppleving. Vegen er bygd av anleggsarbeidarar, med amerikanske kapital, men like mykje av eigenrdige bedriftsherrar med meir enn ein fot i lokalsamfunnet. P toppen, fr nedstigninga mot Sauda, er det reist ein minnestein med relieff av vegbyggaren Vesthassel. Nede ved fjorden, der vegen svingar forbi Sauda Smelteverk, som n

or less official funding, and built by the companys experts and technical equipment. The Rldal Road, as it was called in Sauda, was an expression of a powerful, long-standing public demand for the construction of a road eastwards. The choice of route, stak-ing out, blasting and the actual road construction were carried out by the plant workers from Saudefaldene, and the road bears witness to this. The power companys employees had more ex-perience in the construction of dams and power stations than in road building. In particular it appears as if they scrimped, or were obliged to scrimp, on dynamite. They have in this fashion also preserved the scraggy landscape, which for the most part had previously been used for sheep grazing and as a precipitation-rich catchment area for power production. Over the magnificent high mountains between Kyrkjenuten in the north and Skaudel in the south the Rldal Road turns, snakes and coils its way lovingly around, over, past and along all the hindrances in the terrain. From the bottom of the fjord in Sauda the road climbs steeply into the narrow Allmannajuvet Gorge and past the entrance to the closed zinc mine, where Peter Zumthors exhibition build-ing is going to be constructed. From here it runs past the power plant in Hellandsbygda before seriously starting the climb up to the mountain pass itself. At Svartavatnet the road initially follows the crown of the dam before running along the waters edge on some days or far up the mountainside on others, depending on whether the power plants regulated reservoir is full or low. At its highest point the road is more than 1,200 metres above sea level. Terrified tourists in cars have probably never felt closer to either heaven or hell. Coach drivers navigating the route report mobile homes and campers that have given up on their journey over the mountains and got stuck, not daring to go forwards or backwards before the coach driver takes over and gets them past the most sensational section of the road. Here a dizzying panorama opens up towards the stave church in the old pilgrimage destination of Rldal, and at last, at Hra, the car drivers coming from the west enter the motorway going eastwards over Haukeli, eventually perhaps with a sense of relief. In July 1981, Circus Arnardos convoy arrived from the opposite direction across the mountains and the circus director thanked a higher power when he finally arrived down in Sauda in one piece. The elephant trailer had had problems with its brakes, and, after all, what is a circus without its animals? asked

Omveg. Arkitektur og design langs 18 Nasjonale turistvegar8 Detour. Architecture and Design along 18 National Tourist Routes 9

blir blir eigd av det franske selskapet Eramet, str ei anna byste. Den er reist av dei fagorganiserte til minne om Harald Blegen, som dydde brtt og uventa, kort tid etter det dramatiske mtet med konsernleiinga i New York. Vegen som gr mellom dei to minnesmerka, og forbi dei begge, fortel om industrialismens lykkelege augneblink, som tok slutt p denne tida, rundt 1960, d dverande samferdselsminister Trygve Bratteli, p vegne av styresmaktene og storsamfunnet, klipte over snora og erklrte den kronglete hgfjellsvegen Sauda Rldal for opna, inn i ei ny tid.

Kjartan Flgstad, forfattar

a frightened Arnardo in the local newspaper before adding: We more or less risked our lives. With your brakes in order, and without a cargo of elephants, the Rldal Road is today both easy to navigate and a magnificent drive, but only in the summer months. Snowfalls of up to 5-6 metres mean that the road can be closed for the winter long into May. Both the roads route and the scenery around it provide a unique experience. The road may have been built by plant workers with American capital, but it was built just as much by wilful businessmen with more than a foot in the local community. At the top, before the descent to Sauda, a memorial has been erected bearing a relief of the roads builder Vesthassel. Down by the fjord, where the road swings past the Sauda smelting plant, which is now owned by Eramet, a French company, stands another bust. It was erected by union members in memory of Harald Blegen who died suddenly and unexpectedly, shortly after the dramatic meeting with the groups senior management in New York. The road that runs between the two memorials, and past them both, tells of industrialisms happy moment, which ended at about this time, around 1960, when the then Minister of Transport, Trygve Bratteli, on behalf of the government and general public, cut the ribbon and declared the gnarly, high mountain Sauda-Rldal road open, heralding the start of a new era.

Kjartan Flgstad, Author

Omveg. Arkitektur og design langs 18 Nasjonale turistvegar10 Detour. Architecture and Design along 18 National Tourist Routes 11

Nasjonale turistvegar spor fr vr tid

Fram til 2007 har Turistvegprosjektet arbeidd med sikte p at 18 komplette turistvegstrekningar skulle opnast i tur og orden fram mot 2015. No har Vegdirektren med sitt kvalitetsstyre for nasjonale turistvegar sagt ja til prosjektet sitt forslag om endra denne strategien. For stimulera dei mange aktrane til innsats p alle strekningane, oppn raskare gevinstar av satsinga og sikra eit godt og uttesta totalprodukt, vil 18 strekningar f mellombels status som Nasjonale turistvegar innan 2011, men med klare krav til kva som m vidareutviklast og supplerast langs kvar enkelt turistveg for kunna f fornya status innan 2016.

Fr prveprosjekt til mlretta satsingArbeidet starta med Reiselivsprosjektet. Dette prveprosjektet blei gjennomfrt i ra 1994 1997 og konkluderte i 1998 med ei tilrding om at Noreg br satsa p utvikla Nasjonale turistvegar med unik norsk natur som berebjelke. Turistvegprosjektet kom i gang, og i ra 1999 2004 blei det gjort eit omfattande arbeid for spissa og tydeleggjera prosjektet, og korleis det br jobbast for utvikla ambisjonen om ein ny nasjonal turistattraksjon. Utviklingsarbeidet resulterte i Vegdirektren sitt Prosjektdirektiv for satsingsomrdet Nasjonale turistvegar 2002 2015 og Prosjektplan 2006 2015 for Turistvegprosjektet. I 2005 starta gjennomfringsfasen for alvor og har s langt resultert i mange spennande stoppestader p fleire av de 18 strekningane.

Turistvegsatsinga eit spleiselag for norsk nringslivEi vellukka turistvegsatsing er avhengig av samarbeid og aktiv deltaking fr mange aktrar. Lokalt handlar det om kommunar, fylkeskommunar, andre offentlege organ, nringsliv og bygdelag. Sentralt m innsatsen samordnast fr ulike departement og nasjonale organ. Utfordringa er f til engasjement, eigarskap og samla innsats med full oppslutning om dei hge kvalitetskrava som m til for gjera Noreg synleg og freistande i den globale konkurransen om turistane. Totalt handlar det om ei satsing i prosjektperioden 2002 2015 p over 2000 millionar kroner. Av dette er 1200 millionar kroner turistvegsatsing over vegbudsjettet til utvikling og bygging av spennande stoppestader, parkering for aktivitetar og opplevingar, utsiktsrydding og andre

The Tourist Route Investment Dutch Treat for Norwegian Trade and Industry A successful tourist route investment depends upon collabora-tion and active participation by many actors. Locally this means the municipalities, county council districts, other public agencies, trade and industry, and regional society. Centrally the contribu-tions of different ministries and national agencies must be co-ordinated. The challenge is to succeed in inspiring involvement, a sense of ownership and coordinated efforts with complete support for the high quality requirements that must be met for a new tourist attraction that is intended to make Norway visible and attractive in the global competition for tourists. It is a mat-ter of a total investment during the project period 2002 2015 of more than NOK 2000 mill. Out of this, NOK 1200 mill. comes from the public roads budget, and is allocated to improvement of the driving route, development of exciting stopping points, parking for activities and recreational experiences, tourist route infor-mation along the route and on the Internet, stimulation of other initiatives of quality and implementation of the project work. Among the expectations with regard to other actors one might mention are activities and experiences, food, overnight stopping facilities and bed & breakfasts each satisfying the same strict quality requirements as those imposed on the projects own ini-tiatives.

The Tourist Route Initiative Traces from our TimeEach individual National Tourist Route shall have its own identity, but equally so be a piece of an entire, comprehensive mosaic made up of 18 sections. Mountains, fjords and the coastline are strong fundamental and recurring elements found in all sections and which therefore must be spiced up with different types of content in order to enhance each areas distinctiveness. It is crucial that such ele-ments be varied so that the different sections do not converge. With this as a point of departure it is necessary to be bold and resilient with regard to quality, particularly in terms of the architectonic expression. Further, the aesthetic challenges shall normally be ad-dressed in relation to the situation and atmosphere at the location in question, and in particular both functional and exciting solutions must be created that have endurance and the ability to age with dignity. In order to achieve this, the tourist route project has put a large emphasis on seeking out and challenging skilled professionals with the proper expertise for each individual task.

VarangerHavysund

Senja

Andya

Helgelandskysten nord

Helgelandskysten sr

Atlanterhavsvegen

Geiranger - Trollstigen

Gamle Strynefjellsvegen

Gaularfjellet

Aurlandsfjellet

Hardanger

Ryfylke

Jren

RondaneRondane

ValdresflyeSognefjellet

Oslo

Kristiansand

Bergen

Trondheim

Troms

Bod

Stavanger

Framtidige turistvegar / Future Tourist Roads

Nasjonale turistvegar / National Tourist Roads

Hurtigruta / The Norwegian Coastal Voyage

Hovudvegar / Main Roads

Lofoten

National Tourist Routes traces of our time

Up until 2007 the Norwegian Public Roads Administrations Tourist Route project has worked towards a target objective of 18 completed tourist route sections to be opened consecutively up until the year 2015. In 2007 the Quality Council and the Road Director agreed to the projects proposal for a change of strategy. If everything proceeds as planned, 18 sections will acquire the temporary status of National Tourist Route by 2011. The Quality Council will set clear parameters for the work to be carried out and for the subsequent development along each individual tourist route that will be required in order to qualify then for a renewed status by 2016.

From pilot project to targeted initiativeThe work began with the Tourism and Travel Project (Reiselivs-prosjektet) after getting the green light from the Committee of Transport and Communications of the Norwegian parliament. This pilot project was implemented during the time period 1994 1997 and was concluded in 1998 with a recommendation that Norway also should invest in developing national tourist routes with the unique nature of Norway as its girder. The Tourism and Travel Project was a beginning and in the years 1999 2004 extensive work was invested in specifying and clarifying both the attraction itself and how one should proceed in the work to fulfil the ambition of develop-ing this into a new national tourist attrac-tion. The result of this developmental work is presented in the Road Directors project directive for the investment sphere Na-tional Tourist Routes 2002 2015 and the Project Plan 2006 2015 for the Tourist Route project. The implementation phase got seriously underway in 2005 and has up until 2007 resulted in a series of exciting stopping points at many of the 18 road sec-tions as indicated in the catalogue.

Omveg. Arkitektur og design langs 18 Nasjonale turistvegar12 Detour. Architecture and Design along 18 National Tourist Routes 13

tiltak som betrar kyreturen, som turistveginformasjon langs vegen og p internett. Det er samtidig viktig stimulera andre til innsats med kvalitet og til drive prosjektarbeidet. Statens vegvesen forventar at andre aktrar som tilbyr aktivitetar og opplevingar, mat, overnatting og vertskap oppfyller dei same hge kvalitetskrava som gjeld for prosjektet sine eigne tiltak.

Turistvegtiltaka spor fr vr tidKvar enkelt Nasjonal turistveg skal ha sin eigen identitet, men like fullt vera bitar i ein heilskapleg mosaikk sett saman av 18 strekningar. Fjell, fjord og kyst er sterke basiselement som gr att p strekningane og som derfor m krydrast med ulikt innhald for framheva srpreg slik at dei ikkje skal flyta over i kvarandre. Med dette utgangspunktet er det ndvendig vera dristig og spenstig nr det gjeld kvalitet, ikkje minst i det arkitektoniske uttrykket. Vidare skal dei estetiske utfordringane lysast p grunnlag av situasjonen og stemninga p den enkelte staden. Det m lagast funksjonelle og spennande lysingar, som er varige og som eldast med verdigheit. For f til dette legg Turistvegprosjektet stor vekt p finna fram til og utfordra dyktige fagfolk med den rette kompetansen for kvar enkelt oppgve. For sikra hg internasjonal kvalitet har Turistvegprosjektet knytt til seg to arkitekturrd, ei ordning som tidlegare er nytta i store offentlege satsingar som OL-94 p Lillehammer og utbygginga av hovudflyplassen p Gardermoen. I arkitekturrda deltek arkitektar, landskapsarkitektar og biletkunstnarar. S langt har Statens vegvesen Turistvegprosjektet engasjert over 40 ulike arkitektar og landskapsarkitektar, bde unge og veletablerte.

Fundamentet den unike landskapsopplevingaTuristvegane gr gjennom landskap med unike naturkvalitetar der kyreturen skal vera ei god oppleving. Her ligg den faglege grunngjevinga for kva strekningar som er valde ut. Mange av desse strekningane gr i srbart landskap, der det gode samspelet mellom vegen og omgivnadene er heilt avgjerande for oppfylla turistane sine forventningar og dei krava som er stilt til turistattraksjonen Nasjonale turistvegar. Dette samspelet str ei rekkje stader under press fr tekniske inngrep som vegutbygging, kraftutbygging, massetak og bygningar.

To ensure a high standard of international quality the Tourist Route project has affiliated itself with two architecture councils, a system which has been previously implemented in connection with large public endeavours such as the 1994 Olympics at Lillehammer and the expansion of Oslo Airport at Gardermoen. The councils comprise architects, landscape architects and pictorial artists. So far, the Norwegian public roads administra-tion has employed more than 40 architects, both young and well established.

The Foundation the Experience of the Unique Landscape The tourist routes pass through landscapes with unique natural qualities where the driving experience in itself shall be pleasurable. Herein lay the professional grounds regarding which sections were chosen for inclusion in the tourist route initiative. Many of these sections pass through vulnerable landscapes, where the proper interaction between the road and the surroundings is wholly decisive to fulfilment of both the motoring tourists expectations and the requirements imposed on the tourist attraction National Tourist Route. This interaction is in a number of places under pressure from technical interventions such as road development, expansion of power generating capacity, soil extraction sites and physical developments. For example, half of the 18 sections are located along the coast and in areas that are or can be suitable for the building of wind power installations. Locally, the wish for expediency of roads with enhanced accessibility in the manner of road improvements and the raising of standards is a factor, and this implies initiatives that will result in drastically reducing the overall experience in a way that is at variance with the purpose of the tourist route investment. Some of these initiatives will lead to such a significant deterioration of the tourist route potential that the sections can be disqualified as National Tourist Routes. The Road Director has joined forces with a separate Quality Council for national tourist routes that shall contribute to the tourist route investments upholding an international quality standard. The Council has been granted the final quality responsibility for administration of the National tour-ist route logo and shall advise the Road Director on professional guidelines for areas of investment, choice of sections with their distinctive characteristics, the development of trade and industry, marketing and profiling as well as the granting and renewal of the tourist route status. For the Council, the administration of the

Eksempelvis ligg halvparten av dei 18 strekningane langs kysten og i omrde som er eller kan bli aktuelle med tanke p utbygging av vindkraft. Lokalt nskjer ein ogs ofte vegar med betre framkomst i form av vegutbetringar og standardhevingar, med tiltak som vil kunna gi sterkt reduserte opplevingar i strid med fremlet til turistvegsatsinga. Nokre av desse tiltaka vil kunna fra til s vesentlege svekkingar at strekningar kan bli uaktuelle som Nasjonale turistvegar. Vegdirektren har knytt til seg eit eige Kvalitetsstyret for nasjonale turistvegar som skal srgja for at turistvegsatsinga held internasjonal kvalitet. Styret er tildelt det overordna kvalitetsansvaret for forvaltninga av logoen Nasjonal turistveg og skal gi Vegdirektren avgjerande rd om faglege retningslinjer for satsinga, val av strekningar med sine srpreg, nringsutvikling, marknadsfring og profilering, samt tildeling og fornying av turistvegstatus. For styret vil forvaltninga av merkevara Nasjonale turistvegar i forhold til ulike utbyggingar vera sentrale tema for forhindra at attraksjonen forvitrar.

Turistvegstatus inga kvileputeEi strekning vil frst kunna f status som Nasjonal turistveg nr vegen og omrdet oppfyller dei hge kvalitetskrava som gjeld for dette turistproduktet. Men for oppretthalda den hge kvaliteten, skal ein Nasjonal turistveg kvalitetsreviderast kvart femte r. Ein viktig del av godkjenninga freset derfor klare avtalar mellom dei ansvarlege aktrane om drift og vedlikehald, og at eventuelle manglar blir utbetra raskt. Og ikkje minst m alle vera innstilt p at godkjende Nasjonale turistvegar m videreutviklast for kunna oppfylla forventningane til dei beskande i framtida.

Jan Andresen, prosjektleiarStatens Vegvesen, Turistvegprosjektet

branded good National Tourist Route with respect to different developments will be a key theme in preventing deterioration of the attractions.

Tourist Route Status No Resting upon Laurels A road section will only qualify for status as a National Tourist Route when both the section and adjacent area satisfy the pre-vailing quality requirements for this tourist project. But in order to uphold the high level of quality, a National Tourist Route shall be quality audited every fifth year. An important prerequisite to such approval will accordingly be the pre-existence of clear agree-ments between the responsible actors regarding operations and maintenance and the swift rectification of any flaws. And last but not least, everyone must share the attitude that approved National Tourist Routes must continue to evolve in order to assure fulfil-ment of future tourists expectations.

Jan Andresen, Project Manager, Norwegian Public roads Administration, the Tourist Route project

Omveg. Arkitektur og design langs 18 Nasjonale turistvegar14 Detour. Architecture and Design along 18 National Tourist Routes 15

Arkitektur og design Meirverdi langs turistvegar

Opplevinga av reise gjennom norsk natur er den verdien Turistvegprosjektet odlar. I tillegg blir det rydda opp og bygd nye tiltak langs vegen, for leggje praktisk til rette for dei som reiser, slik at naturopplevinga kan bli rikare og mtet med Noreg meir mangfaldig. Men tiltaka skal ogs formidle ein verdi i seg sjlv, og gi eit bilete av det moderne Noreg, ved representere det beste i arkitektur og design som dette landet kan vise fram. Dette er meirverdien i prosjektet, det som kjem i tillegg til opplevinga av dei elementa i naturen som alltid har vore der og av eit kulturlandskap som over tid stadig blir endra til ny bruk. Den folkeflyttinga som no skjer i Noreg m vi attende til slutten av 1800-talet for finne maken til. Produksjon og levemte blir endra, og omgivnader det bygde tek preg av samfunnsendringar. Ein gong fanst tydelege samband mellom produksjon, natur og det bygde kulturlandskapet. All busetting var prega av vertikale band mellom det bygde og lokale ressursar. Bde jordbruksamfunnet og det norske industri- og velferdssamfunnet blei forma etter ein enkel og leseleg grammatikk. Den omstruktureringa som no skjer, syner seg p landsbygda i nedlagde landbruks- og industrilandskap, i spor av nye nringar og teknologiar industrialisert landbruk, havbruk og vindkraft, i store samferdselsprosjekt og i eit lag av nye rekreasjons- og fritidslandskap. Endra rekreasjonsvanar og utbyggingstiltak i reiselivs-nringa er no ein av dei mest tydelege kreftane bak endring av landskapet. Reiselivsnringa er historisk sett ei bygdenring som blir drifta av ei mengd aktrar med lokalt ankerfeste. Med f unntak, som hotella bygde ut i samband med Vestlands-turismen og i nokon grad dei strre hgfjellshotella, er norsk reiselivsnring ein collage av sm bedrifter med liten tilgang p kapital og liten grad av profesjonalitet i utbygging. At folk har sloppe til og ftt hve til forme sine eigne bygningar og anlegg utan srlege krav fr lokale styresmakter, sett bort fr plegg om vatn, kloakk, veg og brannsikring, er bde typiske og sympatiske trekk ved norsk utbyggingspolitikk. Men ogs reiselivsnringa blir modernisert og har tilgang til maskin-

parkar av ein heilt annan dimensjon, og kan bruke eit globalt produksjonsapparat som bde famnar billig baltisk maskinlafting og eksessar i kinesisk ferdigvareindustri. Og i somme hve der hyttemarknaden er heit eller attraksjonen har potensial til stor inntening har ein ogs tilgang p nasjonal og internasjonal kapital. Auka etterspurnad etter rekreasjonslandskap skapar handlekraftige aktrar som oftast er vel tekne imot i kommunar der nye arbeidsplassar har prioritet nummer ein. I ein strre samanheng br ein sj Turistvegprosjektet i samband med dette kraftige ombruks- og ombyggingspresset i norsk kulturlandskap. Korleis skal norsk natur bli brukt i ei tid d vi br forvalte den som ein knapp ressurs? Korleis skal dei nye kulturlaga som blir lagd over norsk landsbygd sj ut? Kva for bilete av Noreg blir formidla? Kva er meiningsinnhaldet i det nye vi byggjer? Er omdanninga av kulturlandskapet ein prosess som kan bli kultivert, eller handlar det om lokale prosessar som i alle hve m f flgje sine eigne vegar? Turistvegprosjektet er som statleg prosjekt eit srs uvanleg reiselivstiltak som best kan bli jamfrt med store infra-strukturprosjekt: systemet av fyrlykter og hamneutbygging langs kysten, kraftutbygging i fjellet, jarnbane og vegnett. Tiltak som blir bygd langs vegen er delar av statlege vegprosjekt, slik mteplassar, rasteplassar, utsiktsplassar og hus for naudsynte behov alltid har vore ein del av norsk riksvegutbygging og ikkje noko som blei lagt til lokalt. Praktiske behov som skal bli tilfredsstilt er som oftast enkle. Det handlar om leggje til rette parkeringsplassar som kan handtere ekspansiv sommartrafikk, stoppunkt slik at hgdepunkt p reisa kan fotograferast, informa-sjonspunkt, stader parkere bubilen om natta, stader ete mat og gjere opp bl, sppel- og tmmeplassar og toalettanlegg. Eit tiltak kan vere nokre enkle benkar eller ei avkyring som gir tilgang til eit unikt omrde, srgjer for at folk som er drlege til beins kan ta del i naturopplevinga, eller legg til rette at alle kan n sjen over glatte berg. Eit rekkverk skal hindre at folk dett i juvet. Vegetasjon blir verna mot trkk ved hjelp av ein enkel og vakker stig gjennom graset. Tilrettelegginga vil i Turistvegprosjektet alltid vera ei form for kultivering. Det som i utgangspunktet var rein pragmatikk, blir diskutert som eit arkitekturproblem i forhold til funksjon, form, konstruksjon, val av material og tekniske lysingar. Srs tydeleg blir dette illustrert i kultivering av tiltak langs vegen som

Architecture and design Added value along tourist routes

The values cultivated by the National Tourist Routes Project are those inherent to the experience of travelling through the Norwegian countryside. In addition to this, the routes have been tidied up and new amenities have been built along the roads to make them more convenient for travellers. The rich experiences of the countryside are hereby enhanced, making travellers encounters with Norway more diverse. However, the amenities themselves are meant to have a signifying function and provide an image of modern Norway by representing the best architecture and design that this country has to offer. This is the added value to be achieved through the project, in addition to providing an experience of the elements in the countryside that have always been there and a cultural landscape that has continuously changed over time with new uses. We have to go all the way back to the end of the 1800s to find population migrations similar to those currently taking place in Norway. Our production practices and lifestyles are changing, and the built environment bears evidence of social change. Once there were clear links between production, nature and the cul-tural landscapes. All settlements were characterised by vertical ties between the constructed environment and local resources. Agrarian society, and the Norwegian industrial and welfare soci-ety were all designed according to a simple, readable syntax. The restructuring that is currently taking place is manifested in rural areas through dismantled agricultural and industrial landscapes, in the traces of new industries and technologies industrialised agriculture, fish farming and wind power in major transport projects, and through a wealth of new recreational and leisure landscapes. New recreational trends and development initiatives in the travel industry are some of the most evident forces behind the changes in the landscape. Historically speaking, the travel industry is a rural industry that has been run by a number of locally based actors. With few exceptions, such as hotels de-veloped as part of Fjord Tourism and to some extent the larger alpine hotels, the Norwegian travel industry is a collage of small

companies with little access to capital and a low level of profes-sionalism in terms of development. The fact that people have been given access and given the opportunity to construct their own buildings and facilities, without any particular requirements from local authorities apart from water, sewerage, road and fireproofing regulations, is both a typical and appealing feature of Norwegian development policy. However, the travel industry has also been modernised and now has access to machine parks of a totally different scale, and can utilise a global production network encompassing cheap Baltic cog joint machining and the excesses of the Chinese ready-to-use products industry. And for the same reason in those cases where the country cabin market is hot or the attraction has the potential to generate large profits there is also access to national and international capital. An increasing demand for recreational landscapes is producing dynamic actors who are often well received by com-munities where new jobs are the number one priority. In a larger context one ought to view the National Tour-ist Routes Project in connection with this powerful pressure concerning reuse and reconstruction in the Norwegian cultural landscape. How should we be using the Norwegian countryside at a time when we ought to be managing it as a limited resource? What should the new cultural overlay to be implemented in the Norwegian rural communities look like? What image of Norway is being communicated? What is the immanent significance of the new things we are building? Is the transformation of the cultural landscape a process that can be cultivated or is it about local processes that above all must take their own course? The National Tourist Routes Project is, as a public project, a particularly unusual travel industry initiative that can best be compared with major infrastructure projects: the network of lighthouses and port facilities along the coast, power develop-ment projects in the mountains, and railway and road networks. The roadside amenities that are being built are elements of a public roads project, including lay-bys, rest areas, lookout points and emergency shelters that have always comprised part of Nor-wegian state road construction and have not been built at a local level. As a rule the practical needs that have to be met are sim-ple. It is about the installation of car parks that can handle extra summer traffic, pull-off points that allow the highlights of trips to

Omveg. Arkitektur og design langs 18 Nasjonale turistvegar16 Detour. Architecture and Design along 18 National Tourist Routes 17

tidlegare blei sett p som reint tekniske: tunnelar, tunnelopningar, snuplassar, vegfyllingar eller sikringar mot ras. Det som i utgangs-punktet var rein pragmatikk blir kultivert til arkitekturverk som legg til si eiga forteljing. Kultiveringa blir i mange hve styrt av ambisjonar om skape stader langs vegen. Med det meiner eg at prosjekta skal lyse ut potensial som alltid har vore der, men som f har sett og f har brukt. Tiltaka gir staden namn og preg. Eit meir enn talande dme er eit rekkverk langs ein stig i Nappskaret i Lofoten. Skaret hadde eit potensial fordi ein fr vegen utover i yriket enkelt kunne g opp til ei hgd og sj vestover dit ein skal og aust-over der ein kom ifr. Stigen vart utstyrt med eit gult rekkverk i stillasmateriale som leiger turisten til utsiktspunktet. Ingen tiltak langs Lofotvegen har ftt slik merksemd, og Nappskaret med det nebbgule rekkverket er blitt ein stad ogs for turistar. I andre hve er utfordringa tolke etablerte stader som ber sin eigen meir eller mindre kjende historie. Den nasjonale infrastrukturen mter p sin veg det lokale og unike, og prosjektet m i stor grad bli narrativt og tolke lokal kontekst. Eit eksempel p dette er prosjektet for Allmannajuvet der den frste gruvedrifta tok til, som seinare skulle vekse til industristaden Sauda. Ambisjonen blir her ikkje berre leggje til rette for opp-leving av natur, men fortelje meiningsfullt om staden si historie og bruken av naturressursene. I andre hve er det rydje opp, etablere stader og opplevingar p nytt og gjenreise situasjonar som rffe veganlegg og tankelaust bygde tiltak langs vegen i si tid har rasert. Heile problemet rydjing og nyetablering er srs vanskeleg og omfattande p stader med store naturikonar der straumen av turistar er strst, naturinngrep og slitasje om-fattande og turisme som nring er etablert med ein infrastruktur av tvilsam kvalitet. Desse attraktive lokalitetane til dmes Vringsfossen, Trollstigplatet og Gjendeosen var tidlegare ikkje omfatta av eit nasjonalt ansvar. g inn i denne typen omrder krev finansiering der mange yter og vilje og evne til delta i vanskelege prosessar, samstundes som det reiser komplekse arkitekturproblem bde i hve til grad av inngrep og val av form. Prosjektet skal ikkje ta over. Arkitekten har i beste fall ei god birolle. Det dreier seg om styrkje den signaturen staden alt har og byggje opp om forteljinga. Hg kvalitet er eit credo for heile turistvegutbygginga. n mlet om kvalitet byrjar med val av strekningar. Rondane-

vegen er til dmes valt fordi den gir ei unik naturoppleving i bil gjennom innlandsfjellet. Strekninga er lite prega av endringar i kulturlandskapet, samstundes er vegen ei hveleg rask, meandrande og alternativ rute nordover. Dernest var oppgva prve forst kvalitetane denne vegen har by p og velje tiltak. Langs Rondanevegen var det lite behov for rydje opp. Det handla om verne det som var og styrke opplevinga av kyre gjennom landskapet ved hjelp av nokre sterke tiltak. D rre vi ved prosjekt og diskusjonar av kva som er meint med hg kvalitet i arkitektur og design. Norsk og nordisk arkitektur og design har nokre historiske kjenneteikn som ogs er interessante i hve til Turistvegprosjektet. Tradisjonen er prega av funksjonell omsorg. Norma er at det skal leggjast til rette for brukaren p ein omsorgsfull og naturleg mte. I materialtradisjonen er argumentet for bruk av naturmateriale styrka av intensjonar om berekraft og resirkulering. I arkitekturen lever ogs ein sterk handverkstradisjon faktisk er Noreg det einaste territoriet og kulturomrdet i Europa der vi finn ein ubroten byggjetradisjon i tre, ogs der denne tradisjonen jamnt er utfordra av nye bruks-omrdar og ny arkitektur. Tradisjonen er bde i arkitektur og design prega av hg profesjonalitet i utfring og flgjer opp den modernistiske trussetninga om at Gud bur i detaljen. Og den nordiske tradisjonen har dyrka det enkle p ein nesten mytisk mte og synt stringens i bruk av virkemiddel. Mange av desse kjenneteikna er enkle modernistiske dydar som har blitt utforda gjennom fleire tir av postmoderne normsystem som gjer estetisk oppleving viktigare enn funksjon, som vel kompleksitet i formgiving, er mangetydige og nytter ornament og figurar med intrikate eller ptrengjande meinings-innhald. Det finst ein tydeleg samanheng fr denne nordiske tradisjonen til dei prosjekta som har blitt valt og bygd langs turist-vegane. Materialtradisjonen blir frt vidare, og prosjekta syner stor omsorg for det praktiske og funksjonelle. Men uttrykket, formsprket og det meiningsinnhaldet prosjekta formidlar, er langt meir samansett. Ein av grunnane til det er nok den hybridiseringa som skjer mellom profesjonane. Ein gong var arkitektur arkitektur, kunst var kunst og design var kunsthandverk. I Turistvegprosjektet kan ein observere korleis ulike formar for praksis overlappar kvarandre. Baumgarten, som definerte kunstartene p 1700-talet

be photographed, information points, overnight parking for rec-reational vehicles, sites for eating a meal and lighting a campfire, rubbish bins and dumpsites, and public toilets. An initiative may involve a few simple benches or a roadside rest area that pro-vides access to a unique location, ensures that people who are less mobile can participate in experiencing the countryside, or that everyone is able to reach the sea across a landscape of slip-pery rocks. Railings are intended to prevent people from falling into crevices. Vegetation is protected against foot traffic through the construction of simple and beautiful paths through the grass. The amenities in the National Tourist Routes Project will always be a form of cultivation. What at the outset was purely pragmatic is addressed as an architectural matter in relation to function, form, structure, choice of materials, and technical solutions. This finds a particularly clear expression in the culti-vation of projects that were previously regarded as having a purely technical function: tunnels, tunnel openings, turnarounds, road embankments or safety measures against landslides. That which initially was purely pragmatic is cultivated into a work of architecture that supplies its own narrative. In many instances this cultivation is guided by ambitions to create place. By this I mean that the project is intended to realise a potential that has always existed, but one that few have seen and few have utilised. The amenities give the location a name and a character. An especially telling example is a railing along a path in Nappskaret in Lofoten. The Nappskaret pass did have a potential because one could easily hike from the road that runs through the archipelago up to an elevated point with a view to the west facing the direction in which one was travelling, and to the east from which one had come. A yellow railing made from the same materials as the scaffolding that guides the tourist to the lookout point was installed along the path. None of the amenities along the Lofot Road have received similar attention and Nappskaret with its bright yellow railing has become a tourist attraction as well. In other cases, the challenge is to interpret established locations each of which carries its own more or less well-known history. All along its route, the national infrastructure encounters that which is local and unique, and a project must to a large extent acquire a narrative function and interpret local context. One example of this is the project concerning the Allmannajuvet

gorge where the first mining ventures commenced that later developed into the industrial town of Sauda. The ambition here was not only to make it possible to experience the countryside, but to tell a meaningful story about the towns history and use of natural resources. In other cases it is about tidying up, re-establishing sites and experiences, and rehabilitating situations such as poor roads and thoughtlessly built amenities along the route that over time have fallen into disrepair. The whole issue of tidying up and re-establishing is particularly difficult and extensive at locations hosting major natural icons where the flow of tourists is the greatest, encroachments on the countryside and wear and tear extensive, and tourism as a business based on an infrastructure of a dubious nature. These attractive locations such as the Vringsfossen waterfall, the Trollstig plateau and Gjendeosen were not previously a national responsibility. Initiating projects in these types of areas requires financing from multiple sources, a willingness and ability to take part in difficult processes that simultaneously raise complex architectural problems, both with respect to the degree of encroachment and the choice of its form. The project should not assume control. The architect plays at best a strong supporting role. It is a matter of strengthening the locations existing signature statement, and developing the narrative. High quality is a motto for the entirety of the tourist routes development scheme. Achieving the goal of quality begins with the choice of routes. For example, the Rondane Road has been chosen because it provides a unique experience of the countryside by car through the inland mountains. The route has been little marked by changes in the cultural landscape in recent years, while the road is an alternative, meandering and sufficiently rapid route to the north. The task was subsequently to try and understand the qualities this road had to offer and choose appropriate initiatives. There was little need to tidy up along the Rondane Road. It was a matter of protecting what was there and enhancing the experience of driving through the land-scape with the aid of a few potent measures. And here we arrive at the project and discussion of what is meant by high quality in architecture and design. Norwegian and Nordic architecture and design have some historical characteristics that are also of interest with respect to the National Tourist Routes Project. The traditions

Omveg. Arkitektur og design langs 18 Nasjonale turistvegar18 Detour. Architecture and Design along 18 National Tourist Routes 19

innlemma truleg arkitekturen under tvil, og faghistoria omfattar tallause dme p forsk p snevre inn faget til handverk og industriprodukt. Og arkitektur er urein kunst. Den er ein reiskap, skal vere nyttig og er bunden fast i teknologi og i produksjons-apparatet for omgivnadar. Kunst er per definisjon eigentlig unyttig. Sjlv om einskilde fagtradisjonar fortsatt er sterke, ser vi korleis arkitektur og design tek seg inn p kunsten sine omrde og korleis kunstnaren tek p seg nye typar oppgver. I dei sm, men mange og temmeleg intrikate prosjekta som blir bygd av Norske turistvegar, er heile hybridiseringa mellom faga noko som gir prosjektet som heilskap meirverdi. Men som samstundes, p grunn av ambisjonen om formidling av innhald og meining utover arkitektur- og designtradisjonen, gjer kvalitetsomgrepet vanskelegare handsame. Kva er d dei viktige elementa i diskusjonen om kvalitet? La meg g omvegen om andre store statlege infrastrukturprosjekt; sikring av skipsleia, utbygging av hamner, bruer, dammar, jernbane og vegar, alt saman nasjonale prosjekt som har blitt prioritert og som derfor har ftt relativt rikeleg med ressursar og som det har blitt stilt store kvalitetskrav til. Kvalitet i desse prosjekta kjem fram ved at dei fullt ut tilfrestiller bruksk-rav. Dei er teknisk og som ingenirkunst innafor sitt felt og i si tid heilt p hgde med det beste som blir laga i verda, som handverk meir enn skikkeleg gjennomfrte, og dei er prega av yrkeskunne og iver etter gode resultat som gr langt ut over det ein kan krevje. Prosjekta er kultivert til eit niv der dei str fram som fa-gre. Framifr eksempel, med stor relevans til Turistvegprosjektet, er koplinga mellom landskapsarkitektur, ingenirkunst og veg-bygging i vegprosjekt som Atlanterhavsvegen og den nye E18 fr Drammen og srover. Eller eksempel kan hentast i dei store kraftverksprosjekta. Sjlv den strste steinfyllinga i Noreg, dammen av sprengstein som stryper og temde vatn til Vrings-fossen, som er eit av dei mest omstridde naturinngrepa i landet, og ligg rett ved turistvegen over Hardangervidda, str fram som eit kultivert og vakkert uttrykk for det moderne Noreg. Enkelt sagt er det dette ein skjer ogs i Turistveg-prosjektet. Ambisjonen om kultivering og hg kvalitet skal ogs famne om tiltak og anlegg som flgjer vegen. D er vi avhengige av eit kvalitetsomgrep som byggjer p skjnn, men som ogs kan gjerast operasjonelt. Vi m kunne fortelje korleis vi diskuterer kvalitet.

Nokre element i ein slik diskusjon er meir mlbare enn andre: Kvalitet i tiltak kan diskuterast i hve til bruk. Arkitektur kan med andre ord kvantitativt og temmeleg greitt evalueras som reiskap er den eigna? Arkitektur kan ogs bli evaluert i hve til hand-verkskvalitet og teknisk kvalitet. Nr vi det framifr nivet som Turistvegprosjektet skal strekkje seg etter? Og kvalitet kan ikkje minst bli mlt opp mot retningsliner som prosjektet flgjer: nske om minimale naturinngrep, bruk av naturmateriale, berekraftige og robuste lysingar og ikkje minst varsam bruk av virkemidlar dersom ikkje det er svrt gode grunnar til understreke, st fram og vere tydeleg. Men deretter blir vurderingane mindre eintydige. Kvalitet kan ikkje p same mte bli mlt, og det trengst eg tr nesten ikkje seie det kompetanse for delta i diskusjonen. P same mte som kunst kan vurderas i hve til sine eigne tradisjonar med andre ord i hve til kunst som er laga fr kan ogs arkitektur og design bli vurdert faginternt i eigen tradisjon. Ein kan vurdere graden av originalitet, graden av nyskaping og posisjonering i den fagtradisjonen prosjektet er ein del av. lage arkitektur og design som er kulturelt aktive produkt, dreier seg bde om fre vidare og tolke tradisjonen p nytt. I tillegg finst kvalitetsdiskusjonen som blir referert til som smak og behag, med andre ord den estetiske opplevinga av prosjektet, smaken av prosjektet slik den kjennest fr den som smakar har prvt forst prosjektet. I denne diskusjonen har alle meiningar lik verdi, og den dreiar seg om meiningsinnhaldet i prosjektet. Kva eit prosjektet formidlar, er flyktig, fordi det endrar seg over tid, slik omgrepet funkis, som for ti r sida var eit skjellsord og no er ein eigenskap ved ein bustad som medverkar til verdistigning og derfor blir nytta for kva han er verdt i bustads-annonsane. Arkitekten har heller ikkje styring med meiningsinn-haldet. Ulike folk tolkar p ulik mte, og nr verket er ferdig, lever det livet sitt heilt uavhengig av opphavsmannen eller -kvinna. I dette kulturelle feltet mter Turistvegprosjektet mot-stand og utfordringar som er krevjande handtere. Tiltaka hyrer til vegen sedd som ein landskapstilpassa struktur som ligg over landet. Men vegen gr gjennom kulturlandskap med tunge byggjetradisjonar. Den norske byggjeskikken dde i hovudsak ut for snart 100 r sidan, d populariteten til den nye sveitserstilen kvelte den norske tradisjonen som Eilert Sundt hadde registrert og klassifisert i bygningstypar. Men byggjeskikken har levd vidare

new types of assignments. In the small but numerous and quite intricate projects being built by the National Tourist Routes Project the overall hybridisation between the professions is something which affords the project added value as a whole. However, at the same time, the ambition to communicate content and meaning beyond the realm of the architectural and design tradition makes the dimension of quality that much more difficult to address. What are the important factors in the discussion about quality? Allow me to digress into other major public infrastructure projects: the securing of ship channels, the building of harbours, bridges, dams, railways, and roads, all national projects that have been made a priority and which have therefore received relatively generous resources, and upon which high quality requirements have been imposed. The quality of these projects manifests itself in that they fully satisfy their use requirements, are technically speaking and in terms of engineering completely on a par with the best in the world being constructed at the time. In terms of craftsmanship they are more than properly executed, and characterised by professionalism and a zeal to achieve a good result that far surpasses the stipulated requirements. The degree of cultivation in the projects is such that they achieve the status of beauty. Particularly good examples of this, of great relevance to the National Tourist Routes Project, are the links between landscape architecture, engineering art, and road construction in road projects such as the Atlantic Ocean Road and the new E18 motorway from Drammen running south. Examples can also be found in major power plant projects. Even the largest riprap in Norway, the dam made of blasted rock that chokes and harnesses the water of the Vringsfossen waterfall, one of the most controversial encroach-ments upon the countryside in the country, and situated right by the tourist route across Hardangervidda, comes across as a cultivated and beautiful expression of modern Norway. Simply put, this is also what one is looking for in the National Tourist Routes Project. The ambitions with regard to cultivation and high quality should also encompass the initiatives and amenities along the routes. In these circumstances we are reliant upon a concept of quality that is based on subjective evaluation, but which can also be made operational. We must be able to explain how we discuss quality.

are characterised by functional concerns. The norm is that they shall empower the user in a caring and natural manner. The argument in favour of the use of natural materials in the material tradition is reinforced by intentions regarding sustainability and recycling. A strong tradition of craftsmanship is also alive in the architecture Norway is actually the only territory and cultural sphere in Europe where we find an unbroken tradition of building in wood and where also this tradition is constantly challenged by new areas of use and new architecture. The tradition is char-acterised, both in architecture and design, by a high level of professionalism in execution and adherence to the modernist dogma that God is in the details. And the Nordic tradition has cultivated the simple in an almost mythical fashion and fostered a low-key use of effects. Many of these characteristics are simple modernist virtues that have been challenged for several decades by the post-modern norm system which opens the door for making aesthetic experience more important than function, along with complexity in design, which can be interpreted in many ways, and uses orna-ments and figures with an intricate or ostentatious significance.There is a clear connection between this Nordic tradition and the projects that have been chosen and built along the tourist routes. Traditions in the use of materials are being passed on, and the projects manifest a great concern for the practical and the functional. However, the expression, the design and the meaning communicated by the project are far more complex. One of the reasons for this is probably the hybridisation that is taking place among professions. Once architecture was architecture, art was art, and design was craft. In the National Tourist Routes Project one can observe how various forms of practice overlap. Baumgarten, who defined the forms of art in the 1700s, probably included architecture with some reluctance, and the history of the profession contains countless examples of attempts to define the profession as being more craftsmanship and an industrial product. And architecture is an impure art. It is a tool, it is supposed to be useful, and it is permanently bound to technology and production methods. Strictly speaking, art is, by definition, of no practical use. Even though the traditions of the individual profes-sions are still strong, we can see how architecture and design have invaded the sphere of art, and how artists are taking on

Omveg. Arkitektur og design langs 18 Nasjonale turistvegar20 Detour. Architecture and Design along 18 National Tourist Routes 21

i arbeidslivet sine bygningar, i lvar og uthus, og kommunane nskjer byggje vidare p det gamle. Nr lafta trestokkar blir kombinert med glas og flatt tak i leik med gamal norsk byggje-tradisjon ved Flydalsjuvet, blir dette ei utfordring i dialogen mellom kommunen og Turistvegprosjektet. Men det finst ingen etablert byggjeskikk for denne typen tiltak. Prosjekta har, slik tilfelle ogs er med bensinstasjonar og bygningar for snggmat langs vegen, inga verdifull bygnings-historie. Ein finn berre ei lang rekke eksempel fr nyare tid som har lg kvalitet og som ikkje br dane mnster for det nye. Derimot finst ein sterk tendens ikkje minst i norsk reiseliv til kopiere historiske formar, ofte med hjelp av drleg handverk, slik at bde det gamle og det nye mister meining. Ingen trur at lokal kontekst naturgrunnlaget, territoriet, staden, lokale byggje-tradisjonar, det bygde miljet er verdilaust som grunnlag for ut-vikla ny arkitektur. Utfordringa er lesa kontekst og sj potensial. Arkitektane er opptekne av uttrykkje si tid og skape prosjekt som ikkje er sjlvsagte, men som derimot omsett brukskrav til form, konstruksjon og materiale p eit nyskapande og jamvel utfordrande sett. Det er ikkje riktige og gale svar i diskusjonen om kulturell meining i eit avansert arkitekturprosjekt. Filteret ein nyttar for evaluere prosjekt og velje lysing ut fr blir derfor ein nkkel. Mlet er fruktbar dialog mellom arkitekt, lokale synspunkt og fagfolka prosjektet nyttar som evalueringsfilter. Og ein vel formgjevarar som evner nytte denne typen motstand til utvikle kvalitetane i prosjektet vidare. Det beste er at arkitekturen blir elska, at folk tek den til seg og gjer den til sin fordi den speler p eit felles referanse-grunnlag som gr langt ut over interne tradisjonar i arkitektur og design. Vi finn prosjekt langs Norske turistvegar som sjlv med enkle inngrep og i liten skala makter referere til eit kulturelt felleseige og blir ein attraksjon i seg sjlv. Andre prosjekt tolkast ulikt av folk med ulike verdiar og ulikt referansegrunnlag, og treng truleg tid fr dei heilt ut blir akseptert lokalt. Tankegangen er at det ligg absolutte, profesjonelle kvalitetskrav i botnen, krav som ein ikkje kan g utanom, men som samstundes skal opne for mangfald av uttrykk og for diskusjon av Turistvegane som kulturell manifestasjon.

Karl Otto Ellefsen, professor ved Arkitektur- og designhgskolen i Oslo

Some elements in such a discussion are more measurable than others: the quality of an initiative can be discussed in relation to use. Architecture can in other words be quantitatively and quite easily evaluated as a tool is it suitable? Architecture can also be evaluated in relation to the quality of craftsmanship and the technical quality. Are we achieving the first-class level that the National Tourist Routes Project is striving for? And, not least, quality can be measured against the guidelines to which the project adheres: the desire for minimal encroachment on the countryside, the use of natural materials, sustainable and robust solutions, and above all a modest use of effects, unless there are very good reasons to highlight, enhance and make clearly visible.However, the evaluations become subsequently less unambiguous. Quality cannot be measured in the same manner, and what is needed I almost dare not say it is competence in order to take part in the discussion. In the same way that art can be evaluated in terms of its own traditions in other words with respect to art that has been created previously architecture and design can also be evaluated within the profession in terms of its own traditions. One can evaluate the degree of originality, the degree of innovation, and positioning in relation to the professional tradition of which the project is a part. Creating architecture and design that is a culturally active product is about both developing and reinterpreting tradition. In addition to this there is the quality discussion that can be referred to as to each his own; in other words, the aesthetic perception of the project, the immediate taste of the project as it is experienced often before there has been any attempt on the part of the taster to understand the project. In this discussion all opinions are equally valid and concern the meaning contained in the project. What a project communicates is fluid because it changes over time, like the term funkis, the Norwegian nickname for the pre-war functionalist style. Ten years ago this term was derogatory, but it is now a quality that increases the value of a residence and is therefore exploited for all it is worth in real estate adverts. Neither does the architect control the content. Different people interpret things in different ways, and once the work is completed it lives its own life independent of its originator. Within the cultural sphere the National Tourist Routes Project is encountering resistance and challenges that are difficult to address. The initiatives stem from a perception of the

route as a structure adapted to the landscape across the country. However, the route also passes through a cultural landscape with strong building traditions. Norwegian building traditions virtually died out almost a hundred years ago when the popularity of the new Swiss gingerbread-house style strangled the Norwegian tradition that Eilert Sundt had recorded and classified into build-ing types. However, building traditions lived on in working build-ings, in barns and outbuildings, and local authorities want to build new upon the old. When notched logs are combined with glass and flat roofs in an interaction with old Norwegian building tradi-tions at Flydalsjuvet, this represents a challenge in the dialogue between the local authority and the National Tourist Routes Project. However, there are no established building traditions for these types of initiatives. The project has, as is also the case with roadside petrol stations and fast food venues, no building history of value. One finds only a long series of examples of a low quality from recent times that should not form a template for the new projects. On the other hand there is a strong tendency not least in the Norwegian travel industry to copy historic forms, often utilising poor craftsmanship, in a manner that results in both the old and the new losing their meaning. Nobody believes that local context the natural environment, the terrain, the location, local building traditions, the built environment is worthless as a basis for developing new architecture. The challenge lies in reading the context and seeing the potential. Architects are interested in expressing their era and creating projects that are not matters of course, but which to the contrary transform requirements con-cerning use into form, structures and materials in an innovative and even challenging way. There are no right and wrong answers in the discussion of cultural meaning in an advanced architecture project. The framework of values through which one evaluates the project and chooses the solutions therefore becomes a key. The goal is a fruitful dialogue between the architect, local view-points and the professionals that the project uses as an evalu-ation framework. And one chooses designers with the ability to exploit this type of resistance in order to further develop the qualities in the project. In the best-case scenario the architecture is loved, people immediately accept it and make it their own because it reflects a shared reference point that transcends by far the internal tradi-

tions in the architecture and design. We find projects along the Norwegian tourist routes that, even though they are simple in-stallations and small in scale, manage to invoke a common cultur-al point of reference and become an attraction in their own right. Other projects are interpreted differently by people with different values and referential frameworks and probably need time before they are totally accepted at the local level. The idea is that the projects are based on absolute, profes-sional quality requirements, that are unavoidable, but which at the same time are intended to pave the way for a diversity of expression and for discussion of the tourist routes as a cultural manifestation.

Karl Otto Ellefsen, Professor, The Oslo School of Architecture and Design

Omveg. Arkitektur og design langs 18 Nasjonale turistvegar22 Detour. Architecture and Design along 18 National Tourist Routes 23

The Forms of the National Tourist Routes

The National Tourist Routes Project offers a unique body of material with respect to understanding and examining the blurred distinction between nature and culture. The installations along the routes present themselves as formal expressions, and consciously or unconsciously they problematize the dualism inherent in a concrete ground being represented by an abstract signifier. The tension between ground and expression is often capitalized on when landscape design is intended to provide a representation of nature as if nature was an essential, autonomous and original form. If one examines the National Tourist Routes landscape design projects hermeneutically one will see that it is precisely this that is not the case. In line with strong trends within contemporary landscape design we will discover that these installations produce themselves as forms more than undertaking to present nature. They present and organize the landscape to some extent, yes, but primarily they present themselves as forms, and they activate an experience for the viewer that is close to an experience of art. Installations in nature are always structured by ideas about what landscape is, and they can be structured by this in terms of breaking with earlier perceptions of what landscape is and means to us. If this is the case we have to examine the degree to which they create landscapes, visually, but also existentially, as something we can be in as climate and as form. The National Tourist Routes installations address questions of a phenomenological character: how do they portray, activate or produce the images of what nature is to us? To answer these sorts of questions we have to investigate the relationship between landscape and images. There are hardly any conceptions of landscape that are not visual, even though landscapes also exist as practices and processes of various kinds. We always regard landscapes in specific ways. The distinction between a landscape and a not yet objectified terrain can be traced to the Old English word landskip, a word that does not refer to landscape but to an image of the landscape like in the Dutch landscape paintings of the 1600s. Landscape is always a product of the formation of an image, an imaging of nature, and thus productive of what nature means to us. Until the 1600s nature was first and foremost present through various practises

that involved multiple senses. It was a sensuous space of move-ment, sounds, light, smells and air as components and a field of activity, a sphere for movement and projects. The Enlighten-ment brought with it a strong tendency to objectify the world, which allowed the optical to gain privile relation to nature. Nature became an object to be regarded, looked upon, and filled with objects that could be studied. The visual relationship becomes hegemonic: nature becomes landscape, and is presented as a view, as a contemplative object for the eye.

View or field?An installation in nature is characterized by two things: its own form and its relationship with the terrain or land that it stands on. A typical sculpture will perhaps first and foremost attract attention to its own form. The installations along the National Tourist Routes, how ever, all have a use aspect: they are lookouts, rest areas, car parks, ferry berths, or benches. They all involve some kind of human activity; in other words they have to exceed their form as their final goal in some way or other. Or do they? The interesting thing about the installations along the National Tourist Routes is that they take great liberties with respect to their own form. They also take great liberties with respect to the views. In fact, very many of them affect not to care about the view particularly! There are many examples. In Jusnes in Lofoten we find a beautiful path made from railway sleepers that flings itself over a meadow and down towards the whitest sandy beach. It is just that one can easily imagine that a walk down this path entails a certain degree of wobbliness, you quickly associate it with the dizzying feeling of balancing on a railway line, and all the time you can see the paradise down there: the smooth white beach where you could kick off your shoes and feel that you have fully arrived in nature. At Grunnfr in Lofoten we find an architectural structure, a bicycle shed that has been constructed adjacent to a cycle path. You can park your bicycle at the bottom and climb up into a tower room with windows, sheltered from the wind, and with a view both of the mountains and the sea. It is an installation that meets the physical existence of those who stop and enter. At the same time it somehow repeats the form of the mountain behind it, offering an imagined trip up the steep mountainside:

Turistvegenes former

Turistvegprosjektet tilbyr et unikt materiale for forstelse og underskelse av det vanskelig bestemmelige skillet mellom natur og kultur. Installasjonene langs veiene fremsetter seg som formmessige uttrykk, og bevisst eller ubevisst problematiserer de dualismen som ligger i det at en konkret grunn fortolkes i et abstrakt uttrykk. Denne tvetydighet blir ofte aktivert nr land-skapsdesign skal gi en representasjon av naturen som om naturen var en essensiell, autonom og opprinnelig form. Under-sker man turistvegenes landskapsprosjekter hermeneutisk vil man se at det nettopp ikke er det som er tilfellet. I trd med sterke strmninger innenfor kontemporr landskapsdesign vil vi oppdage at disse installasjonene produserer seg selv som form mer enn de setter seg fore presentere naturen. De presenterer og tilrettelegger landskap til en viss grad, ja, men frst og fremst presenterer de seg selv som form, og de aktiverer en erfaring for betrakteren som ligger kunstuttrykket nr. Installasjoner i natur er alltid strukturert av ideer om hva som er landskap, men de kan vre strukturert av dette gjennom et brudd med tidligere oppfatninger om hva som er landskap. I tilfelle m vi underske i hvilken grad de skaper landskapet, visuelt, men ogs eksistensielt, som noe vi kan vre i som klima og som form. Turistvegenes installasjoner adresserer sprsml av fenomenologisk karakter: Hvordan avbilder de, aktiverer de, eller produserer de bilder av hva naturen er for oss? For besvare slike sprsml m vi underske forholdet mellom landskap og bilder. Det finnes nemlig knapt forestillinger om landskap som ikke er visuelle, selv om landskap ogs finnes som praksiser og prosesser av ulike slag. Vi ser alltid landskap p bestemte mter. Distinksjonen mellom et landskap og et enda ikke objektivisert terreng kan fres tilbake til det gammelengelske landskip, et ord som ikke refererte til landskap, men til et bilde av landskapet som i 1600-tallets nederlandske landskapsmalerier. Landskap er alltid et produkt av en billeddannelse, en imagering av naturen og dermed produserende for hva naturen betyr for oss. Inntil 1600-tallet var naturen frst og fremst tilgjengelig gjennom ulike praksiser som involverte flere sanser. Den var et sansemessig rom med bevegelse, lyder, lys, dufter og luft som komponenter og et virkefelt, et felt for bevegelse og prosjekter. Med opplysnings-

tiden fulgte den sterke tendensen til objektivisere verden, som lot det optiske privilegeres i relasjon til naturen. Slik ble naturen et objekt vi kan betrakte, fylt av objekter som kan studeres. Den visuelle relasjonen blir hegemonisk: Naturen blir landskap, og den presenteres som utsikt, som kontemplativt objekt for synssansen.

Utsikt eller felt?En installasjon i naturen er preget av to ting: sin egen form og sin relasjon til terrenget, eller landet den str p. En utpreget skulp-tur vil kanskje frst og fremst ha oppmerksomhet for sin egen form. Installasjonene langs turistvegen har alle et bruksaspekt: de er utkikksposter, rasteplasser, parkeringsplasser, fergeleier, benker: de involverer alle en menneskelig aktivitet, de m alts p en eller annen mte overskride formen som sitt endelige ml. Eller m de det? Det interessante med installasjonene langs turistvegene er at de tar seg store friheter med hensyn til egen form. De tar seg ogs store friheter med hensyn til utsikten. Faktisk er det svrt mange av dem som later til ikke bry seg nevneverdig om utsikten! Eksemplene er mange. I Jusnes i Lofoten finner vi en vakker sti laget av jernbanesviller som slynger seg over en eng og ned mot den hviteste sandstrand. Det er bare det at en godt kan tenke seg at en tur p denne stien medfrer en viss vakle-vorenhet, assosiasjonene gr fort til den svimlende flelsen av balansere p en jernbanelinje, og man ser hele tiden paradiset der nede: den slette hvite stranden der man skal kjibbe av seg skoene og vre helt fremme i naturen. P Grunnfr i Lofoten finner vi en arkitektonisk struktur, et sykkelskur som er anlagt i tilknytning til en sykkelsti. Man kan parkere sykkelen nede og klatre opp i et trnrom med vinduer, ly for vr og vind, og utsikt, bde til fjell og sj. Det er en installas-jon som ivaretar den fysiske tilstedevrelsen til den som stanser og tar seg inn. Samtidig mimer den fjellene bak og en tenkt bevegelse opp den bratte fjellsiden: Man m klatre opp for n vinduene. Sett utenifra er det noe antropomorft over konstruk-sjonen, den ser ut som et menneske som str i besluttsom ro og lar kraften fra havet synke inn. Dermed mediterer denne instal-lasjonen stedet det sees fra menneskets sted, mennesket inte-grert i landskapet. Sohlbergplassen i Rondane gjr det samme: den modulerer betrakterens sted slik at hun allerede har flelsen av befinne seg i de avrundede fjellformasjonene hun betrakter.

Omveg. Arkitektur og design langs 18 Nasjonale turistvegar24 Detour. Architecture and Design along 18 National Tourist Routes 25

you have to climb up to reach the windows. Seen from outside, there is something anthropomorphic about the structure, it looks like a person standing in resolute calm allowing the power of the sea to sink in. This installation thus meditates the place from which someone sees the place of the human being, a human being integrated into the landscape. Sohlbergplassen in Rondane does the same thing: it modulates the viewers site such that she already has the feeling of being surrounded by the softly rounded mountain formations she is looking at. At Hellga on the shores of Sjonafjord on the Helgeland coast (north) we find a wide rest area with toilets, sitting groups and a stairway leading down to the water. The outdoor furniture and stairway were cast on site and the colour of the concrete was chosen to match the hues of the bare rock face. The architect says the rest area was designed around two natural features: the wider perspectives of view up on the gravel plateau and the shoreline perspective along the rock face. I am looking at the stairway that connects the two levels and am struck by this: that when one moves through this site, the perspective is deep and steep, the railings are necessary, and one is invited to enter the marginale zone where the rock face meets the sea, the preferred area for walking, that which provides both the view and a sense of physical climate and environment. Or seen from the top of the stairway: ones eye (and body) is drawn to the sea, not to the view. All these installations encourage a striking focus on the landscape as something through which we move, use our senses in, and not least locate ourselves in. They preserve the experiences we are all familiar with of wanting to find the right place to sit, to walk over a bit to get a better view, and not least the experience of seeking shelter from the wind and weather, or vice versa wanting to walk towards something: down towards the sea, across the meadow, always away from the road, towards nature, always seeking yet another level of intimacy with it over there. These installations address ones urge to stop the car and enter into that which we are otherwise left to watch. They take into account the fact that we have a strong desire for nature and form and a desire to be in touch with it, to do away with the distance between it and us, like we are constantly trying to do by driving, hiking, fish-ing, swimming, paddling or lying down into it, in grass and heather. The most discussed and most profiled project so far of those that have been finished, namely Stegastein along the

Aurland Road, appears to push many of the other projects inclinations to the extreme. This installation does two things: it presents a relationship with the land by turning it into a landscape and, as it does this, it exhibits an enormous self- reference. It focuses so strongly on itself that the view is lost to sight! It should not be necessary to underline the fact that nature is present at Stegastein. This spectacular fjord in Western Norway and the fjords slopes are overwhelming, the rises and falls in perspective is breathtaking. The panorama is so immense that one almost turns blind to it. And it is this paradoxical blindness to landscape that Stegastein stages! The structure draws ones attention away from the view and towards itself, its form and dimensions yes, towards itself as a precipice of massive dimensions, towards itself as a form of nature. With this it draws the attention towards the physical presence of the viewer and, not least, towards the point one is looking from, rather than the view one was going to look at. Stegastein functions metaphorically in two respects: it is a metaphor for the fact that nature is seen and thus formed by a gaze, the fact that it is we who create images of what nature is. But, given its form it is also a metaphore of a deep impulse in our relationship with lanscape and nature. Its leaves land horizontally, shoots 33 metres out from the roads hard shoulder and carries the viewer the same number of metres out into thin air. In this way it is as if it does not just carry us away from solid ground, but into the landscape. It launches us into this impossible space thin air so that here we can gain even greater access to nature, as if out there we are really able to see it in all its majesty. We are allowed to follow our desire for nature right into it! And what happens out there is that the physical feeling of being there is all one can think about. Because of the sharp angel that the structure rests on, and not least because of the transparent glass at the end of the diving board, the feeling of dizziness is intensified, and more so since we have already been horizontally displaced from solid ground. Ones attention is turned inwards towards the structure itself, we lean out over it, look back upon it in the same way we turn our attention to our own bodies when they threaten to fail us. The structure itself actually becomes the surroundings more than the mountain ranges around us, and its scale its large enough for it to unfold like a lanscape.

P Hellga langs Sjonafjorden p Helgelandskysten (nord) finner vi en bred rasteplass med toalettanlegg, mbelgrupper og en trapp som frer ned i vannet. Mbelgruppene og trappen er stpt p stedet, og tonen i betongen er tilpasset valren i svabergene. Arkitekten selv sier at rasteplassen er tegnet med utgangspunkt i to naturopplevelser: utsyn og utsikt oppe p grusplatet og det sjnre perspektivet langs svabergene. Jeg ser p trappen som forbinder de to nivene og er sltt av dette: at nr man beveger seg gjennom dette lille anlegget, er perspektivet dypt og bratt, rekkverk er ndvendig og man inviteres ned til svabergets rand-sone mot sjen, den foretrukne sonen for vandrende, den som bde gir utsyn og gir oss flelsen av fysisk klima og milj. Eller sett fra toppen av trappen: blikket (og kroppen) ledes rett i sjen, ikke mot utsikten. Alle disse installasjonene oppfordrer til et bemerkelses-verdig fokus p landskap som noe vi beveger oss i, sanser i og ikke minst plasserer oss i. De hegner om den opplevelsen vi alle kjenner av ville finne det rette stedet sitte, g litt bortenfor for se litt bedre, og ikke minst opplevelsen av ske ly for vind og vr, eller omvendt ville g mot noe: ned mot sjen, bort-over engen, alltid bort fra veien, mot naturen som for kjenne den litt ekstra der borte. Disse stedene tar hnd om behovet etter stoppe bilen og ske inn i det vi ellers er overgitt se p. De tar hensyn til at vi har et sterkt begjr i forhold til natur og form og et nske om komme i kontakt med den, oppheve distansen mellom den og oss, slik vi stadig vekk prver ved kjre, vandre, fiske, bade, padle eller legge oss ned i den, i gress og lyng. Det hittil mest kommenterte og profilerte av de ferdige prosjektene, nemlig Stegastein langs Aurlandsveien, synes trekke mange av de vrige prosjektenes inklinasjoner til det ekstreme. Denne installasjonen gjr to ting: den presenterer en relasjon til land ved gjre det om til et landskap, og idet den gjr dette, oppviser den en enorm selv-referanse. Den fokuserer s sterk p seg selv at det mister utsikten av syne! Det skulle ikke vre ndvendig understreke at naturen er tilstede ved Stegastein. Den spektakulre vestlandsfjorden og fjordsidene er overveldende, hydene og dybden i perspektivene kan ta pusten fra en. Utsikten er faktisk s svr at man nesten blir blind for den. Og det denne paradoksale blindheten for landskapet Stegastein iscenesetter! Konstruksjonen vender oppmerksom-

heten bort fra utsikten og mot seg selv som form og dimensjon ja, mot seg selv som et stup av massive dimensjoner, mot seg selv som en type natur. Dermed trekker den oppmerksomheten mot det fysiske nrvret til betrakteren og ikke minst mot det punktet det sees fra, heller enn mot den utsikten man skulle sett p. Stegastein virker metaforisk i to henseender: den er en metafor for det faktum at naturen er sett og dermed formet av et blikk: Det er vi som skaper bilder av hva som er natur. Men i og med sin form er den metaforisk for en dyp impuls i vr relasjon til landskap og natur. Den forlater landjorden horisontalt, skyter seg 33 meter ut fra vegskulderen og tar betrakteren de samme meterne ut i tomme luften. P denne mten er det som om den ikke bare tar oss ut fra landjorden, men inn i landskapet. Det skyter oss inn i dette umulige rommet lse luften for at vi der skal kunne f enda bedre tilgang til naturen, virkelig skal kunne anskue den i all sin velde. Vi kan flge vrt begjr etter naturen rett ut i den! Og det som skjer der ute er at den fysiske flelsen av vre der er alt man kan tenke p. P grunn av den spisse vinkelen konstruksjonen hviler i, og ikke minst p grunn av det gjennomsiktige glasset for enden av stupebrettet, blir flelsen av svimmelhet intensivert, ikke minst siden vi allerede er horisontalt forskjvet fra landjorden. Oppmerksomheten vendes inn mot kon-struksjonen selv, vi lener oss ut over den, ser tilbake p den som p vre egne kroppen nr de truer med svikte oss. Konstruks-jonen selv blir faktisk betrakterens omgivelser mer enn fjellmas-sivene rundt, og dens skala er stor nok til at den kan utbre seg som et landskap. Idet den isce