Sak 524/13-123 – 01.11.2013

VEGTRAFIKKUHELL UNDER UTRYKNING

Et politidistrikt meldte om trafikkuhell med lettere personskade, samt materiell skade på to

kjøretøy, hvorav en polititjenestebil. Hendelsen fant sted på natten om sommeren. Det

hadde regnet tidligere på kvelden og veibanen var glatt.

Spesialenheten avhørte fører av tjenestebilen (A) som mistenkt. Det ble gjennomført

vitneavhør av en polititjenesteperson (B), samt fører (C) og passasjer (D) i det sivile

kjøretøyet som ble truffet. Også et utenforstående vitne (E) til hendelsen ble avhørt.

A var godkjent som utrykningssjåfør. Politipatruljen hadde fått i oppdrag å bistå politiet i en

annen by, og operasjonssentralen besluttet utrykningskjøring for å komme dit. På vei mot en

rundkjøring observerte A et sivilt kjøretøy foran seg. Som følge av kjøremønster og

plassering i veibanen oppfattet A at det sivile kjøretøyet hadde sett at de kjørte utrykning. I

rundkjøringen klarte A ikke å svinge utenom den sivile bilen og kjørte inn i denne bakfra. Det

sivile kjøretøyet snurret rundt og ble skjøvet inn i midten av rundkjøringen. D slo hodet og

blødde neseblod som følge av sammentreffet. C og D ble fraktet til sykehus for undersøkelse.

D ble holdt over natten til observasjon. Han opplyste å ha vært sykemeldt 2-3 uker fra sitt

arbeid på grunn av ulykken. B opplyste at han kjente at underlaget ikke tok da A bremset

ned før rundkjøringen og inn i rundkjøringen.

A erkjente straffeskyld for overtredelse av vegtrafikkloven § 3 ved å ha holdt for høy

hastighet inn i rundkjøringen. Hun begrunnet ulykken med noe høy fart sammenholdt med

en feilbedømmelse av det sivile kjøretøyets plassering i veibanen.

Spesialenheten fant bevismessig grunnlag for at A hadde overtrådt bestemmelsen i

vegtrafikkloven § 3 og A ble ilagt et forelegg pålydende kr. 7000, subsidiært fengsel i 15

dager. Det var ikke grunnlag for tap av førerrett.

Sak 698/13-123 – 4.11.2013 ANMELDELSE AV POLITIET FOR TORTUR OG/ELLER NEDVERDIGENDE BEHANDLING – FASTLENKING AV ARRESTANT TIL CELLEVEGG En person (A) anmeldte polititjenestepersoner for tortur og/eller nedverdigende behandling etter at han ble lenket fast med håndjern i celleveggen i sentralarresten. Det ble opptatt forklaring fra fem personer. To polititjenestepersoner (A og B) og en arrestforvarer (C) ble ut fra sin befatning med hendelsen gitt status som mistenkte. Det ble gjennomført befaring i sentralarresten og innhentet instrukser for arrestene i politidistriktet, samt rapporter etter arresttilsyn i 2011 og 2013.

Politiet gjennomførte en samordnet aksjon rettet mot afghanske borgere med ulovlig opphold i landet. Under aksjonen ble blant annet A pågrepet. Etter at A var innsatt i arrest dunket han hodet mot celleveggen til han blødde. Han ble derfor påsatt håndjern og lenket fast i veggen slik at han ikke fikk mulighet til å skade seg ytterligere. Det fremgikk ikke av politiets logger hvem som besluttet fastlenking eller hvor lenge A satt fastlenket, og Spesialenhetens etterforsking har heller ikke gitt svar på dette. Sentralarresten inneholdt 18 celler hvorav 4 celler har en innretning hvor det er mulig å lenke fast arrestanter til veggen. Innretningen besto av to metallringer fastmontert til metallplater som er festet i celleveggen. Avstanden mellom ringene var ca 150 cm og er plassert ned mot gulvet. Den innsatte ble ved bruk av veggfestene plassert på to madrasser med ryggen mot veggen, og enten festet til det ene veggfestet med ett håndjernsett, eller ved at armene blir festet til hvert sitt veggfeste med to håndjernsett. Veggfestene ble benyttet flere ganger årlig.

Spesialenheten la til grunn at fastlenking av arrestanter var godkjent av ledelsen i politidistriktet blant annet for å forhindre selvskading. Innretningen og bruken av denne hadde eksistert siden 1999. Ut fra etterforskingsresultatet ble det lagt til grunn at retningslinjer for bruken av veggfestene ikke var nedfelt skriftlig før revisjonen i august 2013 av politidistriktets arrestinstruks, som var foranlediget av Spesialenhetens etterforsking av saken. Det ble lagt til grunn at det hadde vært tillagt operasjonsleder å ta beslutningen om arrestanter skulle lenkes fast, men at det ikke hadde vært klare retningslinjer for rapportering eller registrering av bruken. Det hadde videre vært retningslinje at tilsyn med fastlenkede arrestanter skulle gjennomføres ved at celledøren sto åpen og at bilde fra kameraovervåking fra cellen skulle vises på storskjerm på operasjonssentralen. I Politidirektoratets rapport etter arresttilsyn i 2011 fremgikk at arrestlokalene er inspisert og vurdert. Innretningen med veggfestene var imidlertid ikke kommentert i rapporten. Rettslig grunnlag for fastlenking av arrestanter til vegg

Spesialenheten mente at innretningen i sentralarresten ved politidistriktet, som ga anledning til å lenke fast arrestanter til veggen inne på celler, måtte sies å være uhjemlet og i strid med anbefalinger fra Europarådets torturovervåkningskomité (CPT), og Spesialenheten mente at politidistriktet ikke hadde rettslig grunnlag for slik fastlenking på celle. Selv om det ble benyttet håndjern ved fastlenkingen av arrestanter i sentralarresten, mente Spesialenheten at dette maktmidlet lå så vidt langt fra alminnelig håndjernbruk, at politiinstruksen § 3-2 tredje ledd ikke kunne tjene som rettslig grunnlag for bruken. Det ble vist til at fastlenkingen normalt ble gjennomført ved at arrestanten plasseres med ryggen mot celleveggen og lenkes fast med armene ut til hver side til to veggfester som har en avstand på 150 cm. Den posisjon arrestanten etter dette ble sittende i måtte nødvendigvis medføre betydelig ubehag. Spesialenheten la videre til grunn at bruk av et slikt maktmiddel ikke var regulert i sentrale instrukser eller godkjent av Politidirektoratet. Av Politidirektoratets midlertidige instruks om bruk av tvangstrøye og reimseng av 11. april 2008, som ble sendt til landets politimestere, fremgår blant annet at Politidirektoratet vurderer å nekte politidistriktene å bruke tvangstrøye og reimseng. Bruk av reimseng i politiarrest ble avskaffet ved Politidirektoratets brev 21. august 2013. Etter Spesialenhetens mening var fastlenking til cellevegg og bruk av reimseng likeartede maktmidler. Fastlenking til cellevegg ble imidlertid antatt å være et mindre kontrollerbart og forsvarlig maktmiddel enn reimseng, som også er hjemlet som tvangsmiddel i psykisk helsevernloven § 4-8. Spesialenheten la til grunn at fastlenking til vegg ville kunne innebære en krenkelse av EMK art. 3 om tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling. Europarådets torturovervåkningskomité (CPT) har ved flere anledninger hatt kritiske merknader til innretninger som gir mulighet til fastlenking av

arrestanter. Etter besøk i Norge i 2011 anbefalte komiteen at det ble tatt skritt for å fjerne alle innretninger som er særskilt tilrettelagt for at arrestanter kan lenkes til veggen. Komiteen viste blant annet til at personer som opptrer utagerende snarest bør fremstilles for lege. Norske myndigheter har i sine svar til komiteen blant annet vist til at lenking til vegg kun skjer helt unntaksvis, typisk i venteområder ved massearrestasjoner og at lenking kun vil skje over en kortere periode. Spesialenhetens etterforsking avdekket at fastlenking av arrestanter til cellevegg innebar en bruk som gikk ut over det som er beskrevet i norske myndigheters svar til CPT.

Strafferettslig vurdering av fastlenkingen av A Spesialenheten fant at A ble utsatt for et inngrep som manglet hjemmelsgrunnlag og at det ikke ble sikret notoritet over varigheten av inngrepet eller hvem som traff beslutningen. Det syntes også som om spørsmål om fastlenking av A ikke ble forelagt operasjonsleder, og at operasjonsleder ikke hadde kjennskap til at A ble lenket fast eller hvilket tilsyn han ble gitt. Det syntes videre som om A ikke hadde vært undergitt slikt tilsyn som var praksis ved bruk av veggfestene, herunder at celledøren skulle stå åpen og at bilder fra kameraovervåkingen skulle vises på storskjerm på operasjonssentralen. Ut fra etterforskingsresultatet kunne det ikke føres tilstrekkelig bevis for at enkeltpersoner hadde opptrådt straffbart ved behandlingen av A i arresten. Saken ble derfor henlagt for tjenestepersonene etter bevisets stilling. Foretaksstraff Politidistriktet hadde over en periode på mange år akseptert bruk av et uhjemlet tvangstiltak, noe Spesialenheten i seg selv mente måtte karakterisere som kvalifisert klanderverdig. Etter Spesialenhetens mening ga både Politidirektoratets midlertidige instruks om bruk av tvangstrøye og reimseng 11. april 2008 og Spesialenhetens etterforsking av den foreliggende saken foranledning for politidistriktet til å vurdere hjemmelsgrunnlaget for fastlenking av arrestanter til cellevegg. Til tross for dette hadde politidistriktet formalisert den uhjemlede bruken ved revisjonen i august 2013 av politidistriktets arrestinstruks. Spesialenhetens etterforsking avdekket flere svakheter ved beslutningsprosessen og rapporteringen ved bruken av veggfestene. Det knyttet seg usikkerhet med hensyn til om operasjonsleder besluttet fastlenking av A, og det kunne dermed stilles spørsmål om hvor etablert praksisen om at operasjonsleder beslutter fastlenking hadde vært. Videre forelå det ikke klare retningslinjer for å sikre notoritet over bruken, og fastlenkingen av A viste også at notoritet over varigheten av fastlenkingen hadde vært mangelfull. Spesialenheten bemerket at det ut fra borgernes rettssikkerhet og mulighet for kontroll og korreksjon av politiets maktmiddelbruk, er viktig at det sikres notoritet over hva som er gjort eller besluttet, av hvem og på hvilket grunnlag. Etter Spesialenhetens mening måtte det rettes sterke bebreidelser mot politidistriktet for ikke å ha klare rutiner og retningslinjer for rapportering av et så inngripende maktmiddel som fastlenking av arrestanter til cellevegg. Spesialenheten kom etter en konkret og helhetlig vurdering til at foretaksstraff burde ilegges i dette tilfellet. Det ble særlig lagt vekt på at ileggelse av foretaksstraff antas å ville ha preventiv virkning når det gjelder å sikre at politiet sørger for rettslig grunnlag for inngripende tvangstiltak overfor arrestanter. Spesialenheten mente også at aksept av bruken av et uhjemlet tvangstiltak og manglende rutiner for å sikre notoritet over bruken, var så alvorlig at overtredelsen måtte anses som grov. I medhold av påtaleinstruksen § 34-7 annet ledd ba Spesialenheten om at politimesteren gjennomgår saken administrativt og vurderer avvikling av bruken av veggfestene på cellene i sentralarresten.

Spesialenheten fant også grunn til å oversende saken til Politidirektoratet for administrativ vurdering.

Spesialenheten viste til at politidistriktet tidligere er ilagt foretaksstraff for hendelser i arrest ved tre

tidligere anledninger. At politidistriktet igjen ble ilagt foretaksstraff på grunn av forhold i arrest, ga

etter Spesialenhetens mening grunn til Politidirektoratets gjennomgang i lys av direktoratets

arbeidsgiver- og tilsynsansvar.

Sak 745/13-123 – 04.11.2013

BRUK AV MAKT MOT ARRESTANT FOR Å GJENNOMFØRE VISITASJON

Et politidistrikt underrettet Spesialenheten om at flere av deres ansatte hadde brukt omfattende

makt mot en arrestant som under visitasjon på cellen hadde nektet å ta av seg trusen. De oversendte

kopi av et videoopptak om hendelsen.

Spesialenheten besluttet å iverksette etterforsking i saken. Politiets straffesaksdokumenter,

herunder arrestjournal og arrestinstruksen ble innhentet.

Sakens opplysning viste at A etter inkvirering i arrest skulle visiteres av politiet på cellen, men at han

motsatte seg dette.

A ble bedt om å kle av seg, og gjorde dette meget motstridende. Polititjenesteperson (B) måtte

spesifikt be om dette for hvert enkelt plagg. A kastet også noen av plaggene på brisken selv om B

stod rett foran ham og fortløpende gjennomsøkte de enkelte plaggene han mottok. A nektet til slutt

å ta av seg underbuksen. Etter noe diskusjon hvor A ble gjort kjent med at politiet om nødvendig ville

bruke makt mot ham, satte han seg ned på brisken i cella. To polititjenestepersoner forsøkte da å ta

på ham håndjern, men A motsatte seg dette så mye at polititjenestepersonene måtte oppgi sitt

forehavende.

B tok da tak i foten til A og dro ham ned av brisken og ut på gulvet. A måtte ta seg for med hendene,

og B dyttet til ham for å hindre at han skulle reise seg opp igjen. Deretter oppstod det et basketak

mellom A og B på brisken. B brukte da pepperspray mot A som kløp og forsøkte å bite ham.

Flere polititjenestepersoner kom til og A ble lagt på magen på en madrass. Etter noe tid klarte de å

sette håndjernene bak på ryggen hans. Deretter ble visitasjonen gjennomført. I det

polititjenestepersonene skulle forlate cellen tok en polititjenesteperson (C) tak i enden på madrassen

som stakk ut i gangen og brettet den over hodet på A. Da de skulle fjerne håndjernene på A, satte C

seg med knærne på madrassen for å låse disse opp. A ble således liggende med ansiktet presset ned i

madrassen i noen sekunder før C oppdaget dette og endret stilling.

Spesialenheten fant, under tvil, ikke bevismessige holdepunkter for at B og C hadde opptrådt

straffbart. Bevisbyrderegelen tilsier at påtalemyndigheten må være overbevist om at vilkårene for

straff er tilstede for å treffe en positiv påtaleavgjørelse, og videre at de må være overbevist om at

domstolen også vil være av samme oppfatning ved deres prøvelse av saken.

Spesialenheten rettet kritikk mot B for hans tjenesteutførelse. Det ble vist til at han burde ha tilkalt

forsterkninger i det han skjønte at to polititjenestepersoner ikke var tilstrekkelig til å klare dette.

Forholdet skjedde på cellen og det var både tid og anledning til å hente flere polititjenestepersoner

slik at maktbruken mot A ble så liten og kortvarig som mulig. I stedet fortsatte B en ”mann mot

mann” kamp mot A som han heller ikke lyktes med, og brukte herunder pepperspray mot A.

Spesialenheten rettet også kritikk mot C for å ha satt seg med knærne opp på madrassen som lå over

hodet på A. C hadde imidlertid straks endret på stillingen da han skjønte at A fikk hodet i klem. Det

var også to polititjenestepersoner på hver side av A som holdt armene hans, slik at C hadde hatt få

andre plasseringsmuligheter for å låse opp håndjernene.

Saken ble henlagt for B og C etter bevisets stilling og for øvrige polititjenestemenn som intet

straffbart forhold anses bevist. Spesialenheten mente at saken kunne brukes i læringssammenheng

og saken ble sendt til politidistriktet for administrativ vurdering.

Sak 418/13-123 – 5.11.2013

ANMELDELSE AV POLITIET FOR UNNLATELSE AV TJENESTEHANDLING – MANGLENDE INTERESSE FOR

OG OPPFØLGING AV ANMELDELSE

En person (A) anmeldte en politifullmektig (B) og en politiførstebetjent (C) ved et politidistrikt for

tjenesteforsømmelse ved å ikke lese/sette seg inn i en anmeldelse A hadde inngitt, samt for å

henlegge saken uten etterforsking.

Spesialenheten la til grunn at A hadde anmeldt en rekke virksomheter og personer for brudd på

taushetsplikt, misbruk av stilling, trakassering og overlagt drapsforsøk. Saken ble henlagt av politiet

fordi det ikke forelå rimelig grunn til å iverksette etterforsking. Statsadvokatene opprettholdt

henleggelsen. A anmeldte også helsepersonell og helsemyndigheter for tilsvarene forhold. Også

denne saken ble henlagt av politiet.

Spesialenheten anså på bakgrunn av anmeldelsen og sakens opplysninger det ikke å være

holdepunkter for at de anmeldte tjenestepersonene hadde opptrådt på et vis som kunne medføre

straffansvar. Saken ble henlagt fordi det ikke ble funnet rimelig grunn til å iverksette etterforsking.

A har påklaget saken til Riksadvokaten. Riksadvokaten har ikke tatt klagen til følge.

Sak 529/13-123 – 5.11.2013

ANMELDELSE AV POLITIET FOR ULOVLIG PÅGRIPELSE OG MANGLENDE LEGETILSYN UNDER OPPHOLD

I ARREST

A anmeldte politiet for å ha pågrepet ham uten grunnlag og for å ha nektet ham legetilsyn under

arrestoppholdet, til tross for at han gjentatte ganger anmodet om dette.

Spesialenheten innhentet kopi av dokumenter fra politiets straffesak, samt loggføringer gjort under

arrestoppholdet.

A ble pågrepet mistenkt for brudd på et besøksforbud han var ilagt mot B, samt for å ha forsøkt å

kjøre på to av Bs familiemedlemmer med moped. Både A og B, som i lang tid har vært i konflikt med

hverandre, hadde ringt politiet i etterkant av hendelsen, og A hadde til politiet opplyst at han bare

ville snakke litt med Bs far og at faren da hadde dratt frem noe A trodde var en pistol. Flere patruljer

ble sendt til stedet. Det ble ikke funnet noen pistol, men et uavhengig vitne hadde sett at Bs

familiemedlemmer hadde tatt tak i A og at A deretter hadde forsøkt å kjøre på dem med mopeden.

Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at innsatslederen som beordret A pågrepet eller juristen som

senere opprettholdt pågripelsen, hadde gjort noe straffbart.

Av arrestjournalene fremkom det at A ble tilsett og fulgt opp, og at hans anmodninger om legetilsyn

ble notert og fortløpende vurdert.

Saken ble henlagt fordi det ikke forelå rimelig grunn til å iverksette etterforsking.

Sak 654/13-123 – 5.11.2013 ANMELDELSE AV POLITIET FOR Å HA HOLDT TILBAKE BEVIS OG FREMLAGT FALSKE BEVIS I RETTEN En person (A) anmeldte et politidistrikt for å ha benyttet falske bevis, samt tilbakeholdt bevis i en straffesak. Ifølge A medførte dette at han ble dømt til en lengre fengselsstraff for medvirkning til ildspåsettelse, og at han ville bli sendt ut av landet etter endt soning. A viste ikke i anmeldelsen til hvilke bevis som angivelig var falske eller holdt tilbake. Domfellelsen for medvirkning var basert på en inngående vurdering fra rettens side. Spesialenheten fant å henlegge saken fordi det ikke var rimelig grunn til å iverksette etterforsking.

A har påklaget saken til Riksadvokaten, som har avgjort at klagen ikke har ført frem.

Sak 79/13-123 – 06.11.2013

POLITIET UNNLATT Å RYKKE INN I BOLIG VED TRUSLER

A ble om kvelden stukket med kniv i en leilighet, og døde senere samme natt. As tidligere kjæreste

(B) ble pågrepet og siktet for drapet.

Flere medier rapporterte i tiden etter hendelsen at politiet hadde brukt ca. 1 time og 20 minutter fra

det innkom melding om at A ble truet med kniv til de var inne i leiligheten hvor hun befant seg.

Videre ble det meldt om at politiet hadde stått på utsiden av leiligheten i 38 minutter uten å foreta

seg noe.

Medieomtalen reiste spørsmål om politiet hadde oppfylt sin handleplikt, og Spesialenheten besluttet

å etterforske saken.

Spesialenhetens gjennomgang av sakens dokumenter viste at meldingen som innkom til

politidistriktet opplyste at B var rebelsk og hadde låst seg inne sammen med A i leiligheten. Etter

hvert ble det opplyst at B hadde kniv. Det følger av sambandsmeldingene at politiet ikke oppfattet

situasjonen som prekær for A, og de handlet deretter. Operativ uteleder tilkjennega imidlertid at

patruljene måtte være beredt på å aksjonere om situasjonen «tilspisset» seg.

Politiets lydfiler viste at politiet ikke mottok sikker informasjon om at B hadde reist fra stedet. Av den

grunn tilsa politiets taktikk at de ikke skulle ta seg inn i leiligheten siden det forelå en

”gisselsituasjon.” Politiets taktikk var da at de skulle forsøke å forhandle seg frem til en løsning. Så

fort det ble kjent at B hadde blitt pågrepet og således ikke var i leiligheten, rykket politiet inn og

påkalte straks ambulanse som hadde ventet i nærheten.

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist for de aktuelle polititjenestepersonene.

Siden etterforskingen ga grunnlag for læring i det å innhente mest mulig relevant informasjon for å

skaffe seg riktig situasjonsforståelse, anbefalte Spesialenheten at saken ble gjennomgått

administrativt.

Saken ble påklaget til Riksadvokaten. Klagen har ikke ført frem, jf. Riksadvokatens avgjørelse.

Sak 514/13-123 – 7.11.2013

ANMELDELSE AV POLITIET FOR UNNLATELSE AV TJENESTEHANDLING

En person (A) anmeldte en statsadvokat (B), en politiadvokat (C) og en politiførstebetjent (D) for en

rekke forhold. Samtlige ble blant annet anmeldt for tjenesteforsømmelse blant annet for å ha

henlagt en anmeldelse fra A. De ble også anmeldt for eventuelt overlagt drap ved at A hevdet at han

ville ta sitt eget liv dersom saken hans ikke ble fulgt opp. A viste til at flere skoler og deres ansatte har

begått kriminelle handlinger mot ham med den hensikt å drepe ham, og at politiet har gjort alt de

kan for å støtte disse handlingene og påført ham skade ved å nekte å følge opp anmeldelser fra ham.

På bakgrunn av anmeldelsen og sakens opplysninger fant Spesialenheten ikke holdepunkter for at de

anmeldte tjenestepersoner hadde opptrådt på et vis som kunne medføre straffansvar. Saken ble

henlagt fordi det ikke ble funnet rimelig grunn til å iverksette etterforsking.

Spesialenhetens henleggelse ble påklaget til Riksadvokaten, som opprettholdt henleggelsen.

Sak 508/13-123 – 7.11.2013

ANMELDELSE AV POLITIET FOR ULOVLIG PÅGRIPELSE, TRAKASSERING OG PERSONFORFØLGELSE

En person (A) anmeldte politiet for å ha utført sin tjeneste på en ulovlig og klanderverdig måte. Det

ble vist til at politiet hadde pågrepet A og gjennomført en ransaking av As bopel på grunnlag av en

falsk anmeldelse om hasjproduksjon, og til tross for at det tidlig ble klart at påstandene var

grunnløse. A anførte at aksjonen var ulovlig. Det ble videre anført at politiet drev trakassering og

personforfølgelse ved at de flere ganger hadde stoppet A uten grunn.

Fra det aktuelle politidistriktet innhentet Spesialenheten to straffesaker mot A, samt politiets

oppdragslogger som omhandlet A for en to års periode.

Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at ansatte i politiet hadde gjort seg skyldig i straffbare handlinger i forbindelse med det forhold som var beskrevet i anmeldelsen. Pågripelsen og ransakingen hos A var basert på mistanke som bygget på konkrete tips og politiets

kunnskap og observasjoner. Det ble innhentet beslutning fra domstolen om ransaking før den ble

iverksatt. Spesialenheten fant det heller ikke sannsynlig at politiet hadde utsatt A for tilfeldige eller

ubegrunnede tiltak som kunne lede til straffansvar.

Saken ble henlagt fordi det ikke var rimelig grunn til å iverksette etterforsking.

Spesialenhetens vedtak ble påklaget til Riksadvokaten, som opprettholdt henleggelsen.

Riksadvokaten bemerket imidlertid at pågripelsen av A og det etterfølgende oppholdet i politiarrest

ikke synes å ha vært forelagt påtalemyndigheten, og at dette fremstår som et klart brudd på

straffeprosesslovens bestemmelser om at pågripelse skal besluttes av påtalemyndigheten, eller at

samme myndighet skal avgjøre etterfølgende opprettholdelse av pågripelse. Riksadvokaten fant at

feilen først og fremst syntes å bero på at man innledningsvis uriktig la til grunn at rettens beslutning

gjaldt både ransaking og pågripelse, og at denne feilen ikke senere ble avdekket eller korrigert.

Riksadvokaten mente at forholdet ikke kunne karakteriseres som kvalifisert klanderverdig og føre til

straffansvar.

Sak 615/13-123 – 14.11.2013 En person (A) anmeldte et politidistrikt for blant annet brudd på taushetsplikt. Av anmeldelsen fremgikk at det lokale NAV-kontoret hadde stanset As rehabiliteringspenger og sendt bekymringsmelding til et psykiatrisk sykehus. A mente dette skyldtes at en politistasjon hadde gitt NAV opplysninger om en anmeldelse hun hadde inngitt vedrørende sitt barnebarn. Spesialenheten gjennomgikk anmeldelsen og fire tidligere anmeldelser fra A til Spesialenheten. Spesialenheten fant ikke holdepunkter for at ansatte i politiet hadde gjort seg skyldig i straffbare handlinger i forbindelse med det forhold som er beskrevet i anmeldelsen. Saken ble henlagt fordi det ikke var rimelig grunn til å iverksette etterforsking.

Sak 551/13-123 – 18.11.2013

ANMELDELSE AV POLITIET FOR FEIL BEGÅTT I FORBINDELSE MED HÅNDTERING AV ANMELDELSE

En person (A) anmeldte ansatte ved et politidistrikt for feil begått under politiets håndtering av en

politianmeldelse. A anførte at dårlig etterforsking og saksbehandling førte til at saken ble henlagt

uten at realitetene ble avdekket.

I forbindelse med en byggesak ble det igangsatt graving på A’s eiendom uten tillatelse fra grunneier.

A anmeldte forholdet til politiet. A viste til at en av personene hun ønsket å anmelde (B) ikke ble

omfattet av anmeldelsen, og at dette medførte at etterforskingen ble mangelfull og dårlig.

Spesialenheten innhentet kopi av politiets saksdokumenter.

Det ble ikke funnet holdepunkter for at ansatte i politiet hadde gjort seg skyldig i straffbare handlinger i forbindelse med det forhold som var beskrevet i anmeldelsen. Det ble vist til at Bs navn var nevnt i As anmeldelse, og at det av politidistriktets underretning til A om henleggelsen fremkom at saken også var avgjort mot B. Saken ble henlagt fordi det ikke var rimelig grunn til å iverksette etterforsking.

Sak 546/13-123 – 18.11.2013 ANMELDELSE AV POLITIET FOR UNNLATELSE AV Å BEKREFTE MOTTAK AV ANMELDELSE En person (A) anmeldte et politidistrikt for tjenesteforsømmelse. Bakgrunnen for saken var at A hadde anmeldt seg selv for å avklare om han utgjorde en trussel mot en avis og dens ansatte. A mente det var en grov tjenesteforsømmelse at han aldri hadde mottatt noen bekreftelse for at anmeldelsen var mottatt. A opplyste at han hadde tilskrevet statsadvokaten og muligens også Riksadvokaten, og at han hadde fått et brev fra Riksadvokaten som han oppfattet som en bekreftelse på at han ikke utgjorde noen reell trussel. Spesialenheten avhørte A. Fra politidistriktet ble det opplyst at det i deres systemer og registre ikke lå anmeldelser fra A der han anmeldte seg selv. Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at ansatte i politiet eller påtalemyndigheten hadde gjort seg skyldig i straffbare handlinger i forbindelse med det forhold som er beskrevet i anmeldelsen. Saken ble henlagt fordi det ikke var rimelig grunn til å iverksette etterforsking.

Sak 585/13-123 – 18.11.2013

ANMELDELSE AV POLITIET FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN

A anmeldte påtaleansvarlig i en straffesak for å ha sendt underretningen om at saken var henlagt til

As firmaadresse i stedet for til hans privatadresse.

A opplyste i avhør hos Spesialenheten at han selv hadde åpnet brevet og at det ikke hadde kommet

uvedkommende i hende. Det fremgikk videre av anmeldelsen at A hadde påklaget forholdet, og at

politiadvokaten da hadde ringt ham og opplyst at det måtte ha skjedd en feil. I følge A ble han lovet

en skriftlig tilbakemelding, men han hadde ikke fått det.

Spesialenheten fant ikke holdepunkter for at politiadvokaten hadde gjort seg skyldig i straffbare

handlinger i forbindelse med det forhold som var beskrevet i anmeldelsen, og saken ble henlagt fordi

det ikke var rimelig grunn til å iverksette etterforsking.

Sak 584/13-123 – 18.11.2013

ANMELDELSE AV POLITIET FOR UAKTSOM KJØRING

På bakgrunn av opplysninger i en lokalavis anmeldte A politiets håndtering av et trafikkuhell med en

polititjenestebil. I nyhetsartikkelen omtalte lensmannen trafikkuhellet som et hendelig uhell. I følge A

ville tilsvarende blitt karakterisert som uaktsomt dersom det var begått av en sivilist.

Spesialenheten innhentet rapport om vegtrafikkuhell og intern taps- og skademelding fra det aktuelle

politidistriktet. Det fremgikk at en polititjenesteperson hadde kommet med et hjul på utsiden av

veien kort tid etter at han hadde kjørt ut fra lensmannskontoret, og deretter kjørt inn i to

portstolper. Det oppstod materielle skader på bilen, portstolpene og et gjerde. Fra politidistriktet ble

det opplyst at den øverste ledelsen vurderte at forholdet ikke var av en slik art at Spesialenheten

skulle varsles.

Spesialenheten fant ved sin vurdering av saken ingen holdepunkter for at politidistriktets vurdering

tilsa at noen hadde gjort seg skyldig i straffbar tjenesteforsømmelse eller andre straffbare forhold

ved ikke å sende saken til Spesialenheten. Det ble vist til Riksadvokatens Rundskriv nr. 3/2006 hvor

det fremgår at politimesteren i hvert enkelt tilfelle må vurdere om Spesialenheten skal varsles, og at

dette ikke bør gjøres om tilsvarende forhold begått av en sivilperson ikke ville gitt grunnlag for å åpne

etterforsking.

Saken ble henlagt fordi det ikke var rimelig grunn til å iverksette etterforsking.

Sak 629/13-123 – 18.11.2013 ANMELDELSE AV POLITIET FOR DELAKTIGHET I STRAFFBARE FORHOLD En person (A) anmeldte et politidistrikt for medvirkning til at mikro-opptaksutstyr var blitt implantert i hans øyne og ører. A mente at han hadde blitt bedøvet og bortført til et sykehus om natten og deretter fått implantert overvåkningsutstyr i øyne og ører. Etter Spesialenhetens vurdering var det intet ved anmeldelsen som tilsa at ansatte i politiet eller påtalemyndigheten hadde begått en straffbar handling i tjenesten. Saken ble henlagt fordi det ikke forelå rimelig grunn til å iverksette etterforsking.

Sak 628/13-123 – 20.11.2013

ETTERFORSKING AV ET POLITIDISTRIKT – POLITIDISTRIKTETS ETTERFORSKING I SAK HVOR

POLITITJENESTEPERSON BLE SIKTET FOR DRAP

Spesialenheten for politisaker besluttet å iverksette etterforsking for å avgjøre om ansatte i et

politidistrikt eller politidistriktet som foretak kan straffes for å ha utvist grov uforstand i tjenesten i

sammenheng med etterforsking av en kvinnes (A) død. En polititjenesteperson (B) i politidistriktet er

senere siktet for å ha drept A.

Spesialenheten har under etterforskingen opptatt forklaring fra 12 ansatte i politidistriktet. Det er i

tillegg opptatt forklaringer fra personer i As familie. Spesialenheten har ikke ansett det nødvendig å

oppta forklaring fra B. Enheten har hatt tilgang til forklaringer som B har avgitt i avhør til

politidistriktet som etterforsker saken.

Spesialenheten har i sin vurdering av saken konkludert med at det ikke er opptrådt på et vis som

rammes av straffelovens bestemmelse om grov uforstand i tjenesten. Det er på enkelte punkter

rettet kritikk mot politidistriktet. Nedenfor følger et anonymisert sammendrag av Spesialenhetens

avgjørelse.

X politidistrikt mottok lørdag 3. august kl. 10.33 melding om at A var savnet fra sitt hjem. Melder

oppga at A hadde deltatt på en fest natt til lørdag, og at den siste som hadde sett A var B. I følge

melder hadde A og B skilt lag ca. kl. 04.00 ved xx- kirke.

Kl. 11.03 fikk politiet melding om at en kvinne var funnet død i sjøkanten på Sandøya utenfor Brevik.

En politipatrulje og en lege reiste straks ut til funnstedet. Avdøde hadde skader, som i den foreløpige

obduksjonsrapporten som forelå mandag 5. august, ble vurdert å være forenelig med at kvinnen

hadde falt/hoppet i sjøen fra stor høyde.

Det ble etter funnet av den døde kvinnen ansett sannsynlig at det var A som var funnet. Da familien

ble orientert om funnet, var B til stede hos familien. På grunn av familiens reaksjoner på

opplysningene fra politiet, vurderte operasjonsleder det ikke forsvarlig å be familien forestå den

formelle identifiseringen av A. B ble forspurt om å gjøre det og sa etter hvert at han kunne gjøre det

”om ikke andre orket”, el.l. A ble i følge operasjonsleders forklaring identifisert av B ved at han så på

As ansikt i nærvær av en ansatt i et begravelsesbyrå.

Politiet kalte i sammenheng med funnet av kvinnen ut mannskaper på overtid. Etterforskingsleder og

to etterforskere kom i gang med arbeidet med saken lørdag ettermiddag. Lørdag 3. august ble B,

avdødes samboer og ytterligere ett vitne avhørt.

Etterforskingsleder har forklart til Spesialenheten at det raskt festet seg en oppfatning blant flere

polititjenestepersoner om at A kunne ha tatt sitt eget liv ved å hoppe fra Brevikbrua. Det forelå

informasjon om B som ble ansett å kunne underbygge en selvdrapsteori. Etterforskingsleder har

forklart at de ikke låste seg til denne teorien og at det var bakgrunnen for at det ble jobbet med

saken på overtid både lørdag 3. og søndag 4. august. Vitner som kunne ha opplysninger av interesse

ble gjennom oppslag i media oppfordret til å melde seg for politiet.

Da to etterforskere om ettermiddagen lørdag 3. august reiste hjem til avdødes samboer var B på

stedet sammen med ham. Mens en av etterforskerne avhørte samboeren, søkte den andre

etterforskeren og B i boligen etter ting/bevis som kunne være av interesse for etterforskingen. Mot

slutten av avhøret av samboeren var begge etterforskerne og B til stede. B deltok i samtale om

funnet av avdøde og mulige årsaker til hennes død. I denne samtalen, som det finnes lydopptak av,

ble det også stilt spørsmål om A etter at hun forlot festen kunne være fanget opp av

overvåkingskameraer. En av etterforskerne gir her uttrykk for at eventuelle kameraer ikke antas å

være rettet mot Brevikbrua og at et evt. bildeopptak kan være av dårlig kvalitet og være vanskelig å

tyde. Det ble etter dette fra politiets side ikke gjort noe for å klarlegge om det kunne foreligge

bildeopptak fra overvåkingskameraer som kunne gi opplysninger til saken. Etterforskingsleder m.fl.

har forklart at overvåkningskameraer ikke var noe tema i etterforskingen.

Da politiet mandag 5. august mottok forløpig rapport fra obduksjonen, tok en av etterforskerne i

saken kontakt med B. Etterforskeren var på dette tidspunkt av den oppfatning at B var politiets

pårørende-kontakt i saken. B leste deretter over telefon opp innholdet i rapporten for As samboer.

En annen polititjenesteperson enn B ble 6. august formelt gitt i oppgave å være pårørende-kontakt i

saken.

Politiet ble 5. og 6. august varslet om at det var personer i As familie og bekjentskapskrets som

ønsket å bli avhørt. I tre avhør med vitneforklaringer som ble mottatt 7. august kom det fram

opplysninger vedrørende B som ble vurdert å være av etterforskingsmessig interesse.

Etterforskingsleder har forklart at han leste de nye avhørene torsdag 8. august og at han etter det

hadde behov for å drøfte saken med påtaleansvarlig. Han var på dette tidspunkt inne på tanken om

at saken burde overføres til et annet politidistrikt.

Påtaleansvarlig var ikke på arbeid fredag 9. august og etterforskingsleder var selv opptatt med

gjøremål i en annen alvorlig straffesak. Den planlagte samtalen med påtaleansvarlig ble derfor ikke

noe av. Om kvelden fredag 9. august ble etterforskingsleder orientert av Bamble lensmannskontor

om at et bildeopptak fra et overvåkingskamera ved Brotorvet kjøpesenter viste at A og B natt til

lørdag 3. august gikk sammen forbi kjøpesenteret og bort mot Brevikbrua. Opptaket var funnet fram

til etter initiativ fra en venn av avdøde. Etterforskingsleder har forklart at han etter gjennomgang av

opptaket kontrollerte om det også var andre overvåkingskameraer i området som kunne ha fanget

opp A. Det ble også rettet henvendelse til vegtrafikksentralen.

Lørdag 10. august ble politimesteren m.fl. orientert om bildeopptaket fra Brotorvet kjøpesenter og

om andre forhold i etterforskingen. Politimesteren tok da, for blant annet å avklare spørsmålet om

det videre ansvar for etterforskingen, kontakt med et annet politidistrikt og Spesialenheten for

politisaker.

Søndag 11. august ble B på ny avhørt av en etterforsker fra politidistriktet. Det ble også opptatt

forklaring fra et vitne som hadde kjørt over Brevikbrua natt til lørdag 3. august. Etter at disse

forklaringene var mottatt ble etterforskingsansvaret overført til et annet politidistrikt.

Spesialenheten har i sin vurdering av saken blant annet anført følgende:

Politiets etterforskingsinnsats – unnlatelsen av å søke etter bildeopptak fra

videoovervåkingskameraer

Selv om det i dag kan anføres at politiet i etterforskingens første fase i for stor grad innrettet sitt

arbeid i forhold til en selvdrapsteori, er det etter Spesialenhetens vurdering ikke grunnlag for

bebreidelser av en karakter som kan lede til straffansvar. Saken ble som et mistenkelig dødsfall gitt

en grad av oppfølging som sett i forhold til politiets samlede oppgavemengde og de ressurser som

disponeres ikke anses å ha vært uforsvarlig eller avvike fra det som er en vanlig ressursdisponering i

denne type saker.

Elektroniske spor, herunder i form av opptak fra overvåkingskameraer på privat og offentlig sted, blir

ofte brukt som bevis i straffesaker. Det må i alvorlige saker, der det ut fra det øvrige bevisbildet kan

være av interesse, med rimelighet kunne forventes at det foretas undersøkelser med henblikk på å

klarlegge om det finnes slike bevis. Undersøkelsene må, under hensyn til rutiner for sletting foretas

relativt raskt. Polititjenestemenn i politidistriktet har forklart at deres kunnskap gikk ut på at opptak

fra overvåkingskameraer som hovedregel blir slettet etter 7 dager.

Spesialenheten mener, sett hen til sakens alvor, at det er grunnlag for å rette kritikk mot politiet for

at det ikke allerede i den innledende fase av etterforskingen ble undersøkt om det forelå opptak fra

overvåkingskameraer som kunne bidra til å kontrollere innholdet i forklaringen fra B om hans og As

bevegelser etter at de forlot festen natt til lørdag 3. august. Spesialenheten er forundret over at

etterforskere som deltok i samtaler om mulige opptak fra overvåkingskameraer, ikke fant grunn til å

følge opp og undersøke muligheter for at B og A var fanget opp ett eller flere kameraer.

Selv om det er grunnlag for kritikk, anses det ikke å være grunnlag for å reagere med straff mot

ansatte i politidistriktet eller politidistriktet som foretak for i løpet av etterforskingens første 7 dager

å ha feilbedømt muligheten av å finne bevis i form av elektroniske spor.

Politidistriktets vurderinger knyttet til Bs rolle

Selv om Bs rolle som vitne i etterforskingen av As død ikke innebar at ansatte i politidistriktet formelt

var å anse som inhabile til å forestå etterforskingen, er Spesialenhetens vurdering at det allerede fra

det tidspunktet A ble funnet død, og det ble iverksatt etterforsking av mistenkelig dødsfall, skulle ha

vært foretatt en vurdering av om det var hensiktsmessig at ansvaret for etterforskingen lå i

politidistriktet.

Etterforskingen av hendelser der en kollega er involvert reiser ikke bare spørsmål i forhold til formell

habilitet, men også om tillit. Et mistenkelig dødsfall er en straffesak av alvorlig karakter og

hendelsesforløpet som ledet fram til As død var uavklart. Det var for politidistriktet allerede ved

innledningen av etterforskingen klart at B stod i en spesiell situasjon til saken ved å være et sentralt

vitne og den som sist hadde sett A i live. Hans vitneprov var, uavhengig av hvilke teorier politiet

støttet seg til i etterforskingen, av sentral betydning for opplysningen av saken. Det å oppta en

vitneforklaring handler ikke alene om å nedtegne forklaringen, men også om å vurdere

sannsynligheten av og troverdigheten av den forklaringen som avgis. B var ikke et tilfeldig vitne til en

hendelse. Det var for politidistriktet også kjent at han hadde et vennskapsforhold til A og hennes

familie. Dette var momenter som forsterket behovet for å vurdere hensiktsmessigheten ved at

etterforskingsansvaret forble i politidistriktet.

Spesialenheten mener etterforskingsledelsen og etterforskere har opptrådt kritikkverdig når de

underveis i etterforskingen ikke synes å ha foretatt noen nærmere vurdering av Bs situasjon og rolle.

Spesialenheten er kritisk til at B som et vitne i saken, delvis var til stede under avhøret av avdødes

samboer, og at han aktivt synes å ha deltatt i leting etter mulige bevis i avdødes bolig. Det forhold at

flere, herunder personer i etterforskerteamet, var av den oppfatning at B var politiets pårørende-

kontakt i saken viser at det i arbeidet med saken ikke har vært kommunisert tydelig nok omkring

roller, ansvar og oppgaver.

For Spesialenheten fremstår det som om den alminnelige tillit B nøt i arbeidsmiljøet var et forhold

som førte til at det ikke ble stilt nødvendige spørsmål til at han tok del i oppgaver i sammenheng med

etterforskingen.

Selv om det er ansett å være grunnlag for kritiske bemerkninger til de vurderinger som ble foretatt,

eller ikke foretatt, i politidistriktet knyttet til Bs rolle i saken, er det etter Spesialenhetens vurdering

ikke grunnlag for å reagere med straffansvar. Da det i vitneforklaringer 7. august kom fram

opplysninger som inviterte til en kritisk holdning til Bs forklaring, ble dette tatt på alvor. Det ble

samtidig tatt skritt for å skjerme hans lesertilgang. Spesialenheten mener det i vurderingen av om det

kan være grunnlag for straffansvar må legges vekt på at saken og situasjonen politidistriktet kom opp

i var uvanlig og at det i politiet, verken på lokalt eller sentralt nivå er utarbeidet direktiver for

hvordan en slik sak skal vurderes.

Sak 513/13-123 – 21.11.2013

ANMELDELSE AV POLITITJENESTEMENN FOR UKORREKTE EGENRAPPORTER

En person (A) anmeldte to polititjenestepersoner (B og C) for ukorrekte og manglende egenrapporter

i anledning etterforskingen av en straffesak mot ham. A hevdet blant annet at et resymè av et

lydavhør var ukorrekt gjengitt, at informasjon gitt til en annen mistenkt under avhør ikke fremkom av

avhørsrapporten, samt at det manglet rapporter om politiets møtevirksomhet og informasjonsdeling

til andre i og utenfor politiet.

Spesialenheten fant ikke holdepunkter for at B og C hadde opptrådt på et vis som kunne medføre

straffansvar. Det ble vist til at de nevnte avhør var godkjent og signert, og at A hadde benyttet seg av

retten til innsyn i lydopptaket og til å avspille dette i retten.

Spesialenheten kunne ikke se at politiet hadde plikt til å skrive egenrapporter om møter de hadde

med andre offentlige instanser mv.

Saken ble henlagt fordi det ikke ble funnet rimelig grunn til å iverksette etterforsking.

A har påklaget saken til Riksadvokaten.

Sak 496/13-123 – 21.11.2013

ANMELDELSE AV POLITIADVOKAT FOR UNNLATELSE AV TJENESTEHANDLING – MANGLENDE

OBJEKTIVITET OG MANGELFULL ETTERFORSKING

En person (A) anmeldte en politiadvokat (B) for manglende objektivitet i etterforskingen av saken

mot ham, samt at etterforskingen var mangelfull. A anmeldte også B for å ha fremsatt usanne

påstander mot ham i media.

De anmeldte forhold knyttet seg til at B, som påtaleansvarlig for saken, ikke hadde forestått en rekke

etterforskingsskritt begjært av A. A hevdet at etterforskingen var ensidig og at forhold som talte til

hans fordel ble diskreditert. Dette medførte at A følte seg tvunget til å bevise sin uskyld. A ble

frifunnet av tingretten og saken er anket inn for lagmannsretten av påtalemyndigheten.

Spesialenheten uttalte at det blant annet på bakgrunn av uttalelser i tingrettens dom kunne stilles

spørsmål om etterforskingen hadde vært i tråd med de krav til objektivitet, uavhengighet og

effektivitet som følger av lovens bestemmelser. Sakens opplysninger tegnet et bilde av at politiet ikke

hadde prioritert relativt sentrale etterforskingsskritt før etter massiv pågang fra A og hans forsvarer.

Spesialenheten så imidlertid at flere av de anmodede etterforskingsskritt var utført. Etterforskingen

hadde tatt lang tid blant annet fordi det hadde vært gjennomført flere rettslige prosesser for å få

avklart sentrale spørsmål i saken.

Bs uttalelser til media ble av Spesialenheten ansett som uttrykk for påtalemyndighetens vurdering av

saken. Spesialenheten kunne ikke se at politiet hadde gjennomført de etterforskingsskritt B ga

uttrykk for i media og mente at det kunne stilles spørsmål om B hadde hatt tilstrekkelig dekning for

sine uttalelser.

Det ble under enhver omstendighet ikke funnet sannsynlig at B hadde gjort seg skyldig i straffbare

handlinger i forbindelse med de forhold som var beskrevet i anmeldelsen, og saken ble henlagt fordi

det ikke ble funnet rimelig grunn til å iverksette etterforsking.

A har påklaget saken til Riksadvokaten.

Sak 129/13-123 – 21.11.2013 ANMELDELSE AV POLITIET FOR BRUDD PÅ TJENESTEPLIKT OG GROV UFORSTAND I TJENESTEN I

FORBINDELSE MED INNHENTING OG BRUK AV TELEDATA

En tidligere advokat (A) anmeldte polititjenestemenn for ulovlig innhenting, bruk og utlevering av

teledata fra hans egen og en kollegas telefoner. Av anmeldelsen fremgikk at det i forbindelse med

politiets etterforsking av A for lekkasje av straffesaksdokumenter til pressen, ble innhentet teledata

fra As mobiltelefon som var tilknyttet hans advokatpraksis. Politiets beslag av teledataene ble

bestridt av A og brakt inn til rettslig behandling. Tingretten kom til at beslaget i teledataene ikke

kunne opprettholdes. Politiets anke ble forkastet ved lagmannsrettens kjennelse. A anførte at

politidistriktet rettsstridig innhentet, brukte og utleverte teledata, og at materialet skulle vært

destruert.

Spesialenheten innhentet kopi av dokumenter i politiets straffesak. Politiadvokat B, politioverbetjent

C og politioverbetjent D ble avhørt som mistenkt. A ble avhørt for en utdyping av anmeldelsen.

Spesialenheten vurderte saken etter straffeloven § 325 første ledd nr. 1 om grov uforstand i

tjenesten. Det ble vist til at påtalemyndigheten etter påtaleinstruksen § 7-5 annet ledd har ansvaret

for at etterforskingen skjer i samsvar med lov og instruks. B var påtaleansvarlig under etterforskingen

av straffesaken mot A, og hadde derfor det ansvar som i påtaleinstruksen og straffeprosessloven er

tillagt påtalemyndigheten.

1. Fremgangsmåten for beslag av teledata

B forklarte at fremgangsmåten etter straffeprosessloven § 205 tredje ledd, om at dokumenter skal

sendes retten til avgjørelse av spørsmålet om beslag kan tas, ikke ble fulgt i den foreliggende saken

fordi det verken ble tatt beslag fra et advokatkontor eller gitt utleveringspålegg til teletilbyder, samt

at materialet ble overlevert til politiet fra teleoperatøren til tross for at operatøren ikke hadde plikt

til å gi det ut. På bakgrunn av uttalelser i rettspraksis, og Høyesteretts avgjørelse av om

teledatamaterialet kunne legges frem som bevis i retten i saken mot A, la Spesialenheten til grunn at

politidistriktet skulle ha lagt frem teledatamaterialet for retten i samsvar med bestemmelsene i

straffeprosessloven § 205 tredje ledd. Spesialenheten viste også til straffeprosessloven § 205 annet

ledd som angir at påtalemyndigheten, når den finner at særlige grunner foreligger, kan bringe

spørsmålet om beslag inn for retten.

På tidspunktet teledatamaterialet ble innhentet forelå det ikke rettspraksis som klart slo fast at fremgangsmåten etter straffeprosessloven § 205 tredje ledd også skulle benyttes ved beslag av teledatamateriale. Spesialenheten mente likevel at B må bebreides for å beslutte beslag uten å forelegge spørsmålet for retten. Det ble vist til at A hadde påberopt taushetsplikt etter straffeprosessloven § 119 og at B erkjente at det kan ligge taushetsbelagt informasjon i materialet som mottas fra en teleoperatør. Videre ble det vist til at den da foreliggende rettstilstand i det minste burde ha vekket tvil hos B vedrørende spørsmålet om fremgangsmåten for beslaget, og at han derfor burde ha benyttet den skjønnsmessige adgangen til å forelegge spørsmål om beslag etter straffeprosessloven § 205 annet ledd. For Spesialenheten fremsto det som om politidistriktets fremgangsmåte for beslag av teledata ble valgt for raskest mulig å få tilgang til materiale de mente var sentral i straffesaken mot A, og at problemstillingen rundt As taushetsplikt som advokat derfor ble ignorert. 2. Bruk av teledatamaterialet og unnlatelse av å sikre notoritet over det innhentede teledatamaterialet Det var på det rene at det ikke ble skrevet beslagsrapport over teledatamaterialet politiet mottok fra teleoperatøren. Videre ble det lagt til grunn at teledatamaterialet og de dokumenter som ble produsert ved analyser av materialet ikke ble gjort til saksdokumenter i straffesaken mot A. Dersom politidistriktet mente at teledatamaterialet ikke var gjenstand for beslagsforbud og at det var adgang til å bruke materialet, kunne Spesialenheten ikke se noen grunn til at det ikke skulle sikres notoritet over innholdet i beslaget, for eksempel ved dokumentføring av rapport etter analyse av materialet. Denne rapporten ble først registrert i saken over ett år etter at den ble produsert og etter beslutning fra statsadvokaten. Spesialenheten mente at politiet ved å bruke materiale som ikke dokumentføres i saken som blant annet grunnlag for avhør, vanskeliggjorde As, overordnet påtalemyndighet og domstolens mulighet til å gjøre seg kjent med grunnlaget for etterforskingen, herunder blant annet de premisser som lå til grunn for spørsmålene som ble stilt i vitneavhør. 3. Underretning om beslag til A A ble først underrettet om beslaget nesten to uker etter at den første beslutningen om beslag ble

truffet. Det var ikke gitt utsatt underretning etter straffeprosessloven § 208a. I perioden fra politiet

mottok beslaget og til A ble underrettet, ble teledatamaterialet analysert og brukt aktivt i

etterforskingen. Etter Spesialenhetens mening hadde ikke B overholdt plikten til å underrette A ”så

snart som mulig”, jf. straffeprosessloven § 208. Ettersom A allerede før det ble truffet beslutning om

beslag hadde fremsatt anførsler om at teledatamaterialet inneholdt taushetsbelagte opplysninger

etter straffeprosessloven § 119, mente Spesialenheten at B hadde en særlig oppfordring til å

underrette ham om beslaget samtidig med at beslutningene ble truffet.

Spesialenheten kunne ikke se at B på noen måte var forhindret fra å underrette A om beslaget på et tidligere tidspunkt, og det fremsto som om underretningen ble utsatt for å få tid til å benytte materialet i etterforskingen. Det forhold at underretningen ble gitt umiddelbart etter avhørene av vitnene som ble identifisert ved hjelp av teledatamaterialet, styrket etter Spesialenhetens mening et slikt syn. Spesialenheten mente at unnlatelsen av å underrette A før materialet ble brukt i avhør av

vitner og analysert, begrenset hans mulighet til å få en reell prøvelse av spørsmålet om opprettholdelse av beslaget, og B måtte bebreides for dette. 4. Håndtering av teledatamaterialet etter domstolens avgjørelse om at beslaget ikke opprettholdes Til tross for at lagmannsretten slo fast at teledataene var unntatt beslagsadgang etter straffeprosessloven § 204 første ledd, jf. § 119 og derfor ikke kunne opprettholdes, ble beslaget likevel beholdt av politidistriktet. Spesialenheten la til grunn at opplysninger fra teledatamaterialet ble brukt under Cs vitnemål ved tingrettens behandling av straffesaken mot A. Det ble videre lagt til grunn at opplysninger fra teledatamaterialet ble gitt til Regjeringsadvokaten og statsadvokaten, samt at hele teledatamaterialet ble overlevert fra D til As kontor. Etterforskingen viste også at det ikke forelå noen fullstendig oversikt over hvor det samlede

teledatamaterialet befant seg og i hvilken form. Dels lå noe av materialet i en safe, dels fantes det i

papirform på Bs kontor og dels på en eller flere pc-er ved politidistriktet. Sett hen til at

lagmannsretten fastslo at beslaget ikke skulle opprettholdes, mente Spesialenheten at

teledatamaterialet ikke hadde vært betryggende oppbevart.

Etter Spesialenhetens mening kunne ikke kjennelsene fra tingretten og lagmannsretten forstås på annen måte enn at politidistriktet ikke lenger kunne inneha besittelsen av det beslaglagte teledatamaterialet. Spesialenheten uttalte at det selvsagte utgangspunkt er at domstolers avgjørelser skal respekteres. Dersom retten kommer til at et beslag ikke opprettholdes, skal påtalemyndigheten innrette seg etter dette. Ønskes et annet resultat, må den påtaleansvarlige anvende rettsmidler. Det var på det rene at B ikke anket lagmannsrettens kjennelse til Høyesterett. 5. Konklusjon Spesialenheten viste til at det må stilles strenge krav til påtalejurister når det gjelder anvendelse av tvangsmidler, som er i kjerneområdet for den rettssikkerhetsgaranti som skal ligge i påtalefunksjonen i politiet. Bs beslutninger og håndtering av teledatamaterialet måtte etter Spesialenhetens mening karakteriseres som uforstandig. Spesialenheten var imidlertid i tvil om B ved sin handlemåte hadde utvist grov uforstand i tjenesten og dermed opptrådt straffbart. Etterforskingsresultatet etterlot så vidt stor usikkerhet med hensyn til om politiets håndtering av teledatamaterialet hadde vært utslag av en bevisst strategi, at dette ikke kunne legges til grunn som bevist. Videre var Spesialenheten i tvil om de skjønnsmessige vurderinger B har gjort som påtaleansvarlig kunne lede til straffansvar. Det ble blant annet vist til at rettstilstanden for håndtering av beslaglagt teledatamateriale måtte sies å ha vært noe uavklart på tidspunktet teledatamaterialet ble innhentet. Saken ble for B henlagt etter bevisets stilling. Etterforskingsresultatet ga etter Spesialenhetens mening ikke bevismessig dekning for at C eller D har handlet i strid med beslutninger tatt av B, eller opptrådt på et vis som ledet til at B hadde truffet beslutninger basert på uriktig faktisk grunnlag. Spesialenheten fant det derfor riktig å henlegge saken for C og D som intet straffbart forhold anses bevist. A påklaget Spesialenhetens vedtak til Riksadvokaten, som omgjorde avgjørelsen mot B og ba om at B ble ilagt påtaleunnlatelse. Spesialenheten utferdiget etter dette påtaleunnlatelse mot B for overtredelse av straffeloven § 325 første ledd nr. 1.

Sak 516/13-123 – 26.11.2013 ANMELDELSE AV POLITIET FOR TRAKASSERING OG MANGELFULL ETTERFORSKING En person (A) anmeldte polititjenestepersoner for trakassering og mangelfull etterforsking. I følge anmeldelsen hadde politidistriktet ulovlig overvåket A ved å peile hans mobiltelefon. Han mente at han var blitt stanset opptil 3 ganger pr time av ulike politipatruljer. A var ilagt to besøksforbud overfor sin tidligere samboer. Han var dessuten ilagt forelegg for vold mot henne. A mente at han uriktig var tatt for brudd på besøksforbudet. I forbindelse med rettslig prøving av forelegget mente han at det var benyttet fabrikkerte bevis og at det var feil at hovedforhandlingen var blitt gjennomført uten at han var til stede. Spesialenheten innhentet oppdragslogg og kopi av saksdokumenter fra politidistriktet. Gjennomgangen av dette materialet gav ingen støtte til mistanken om overvåking eller at A skulle ha blitt stanset i et slikt omfang som det fremgikk av anmeldelsen. Vesentlige elementer i anmeldelsen gjaldt påståtte feil ved domstolsprøvingen av sakene mot A. Saken ble henlagt da det ikke forelå rimelig grunnlag til å iverksette etterforsking.

Sak 588/13-123 – 26.11.2013

ANMELDELSE AV POLITIET FOR FORSKJELLSBEHANDLING

På bakgrunn av opplysninger i en lokalavis anmeldte A politiet for forskjellsbehandling. A viste til to

nyhetsartikler. Av den ene fremgikk det at politiet hadde reagert kraftig på publiseringen av årets

russeknuter og betegnet flere av knutene ulovlige. Av den andre artikkelen fremgikk det at en kvinne

hadde gjennomført sin egen fartskontroll ved bruk av hårføner og gul refleksvest for å bedre

trafikkforholdene i nabolaget. I sistnevnte artikkel hadde en polititjenesteperson uttalt at det var

politiet som skulle utføre trafikkontroller, men at han ikke hadde motforestillinger til lokale varianter

på stedet som kunne medføre at farten dempes.

Spesialenheten fant ikke at de to nyhetsartiklene tilsa at politiet hadde utvist forskjellsbehandling

eller på annen måte opptrådt på straffbart vis ved å unnlate å straffeforfølge kvinnen. Det ble vist til

at hvorvidt politiet på eget initiativ skal opprette anmeldelse og iverksette etterforsking på bakgrunn

av informasjon i mediene, nødvendigvis må bero på en skjønnsmessig vurdering. Det tilligger i

alminnelighet ikke Spesialenheten å overprøve skjønnsutøvelsen ved politiets og

påtalemyndighetens avgjørelser, og det var ingen holdepunkter for at skjønnsutøvelsen i dette

tilfellet var så mangelfull at det var grunnlag for straffansvar.

Saken ble henlagt fordi det ikke var rimelig grunn til å iverksette etterforsking.

Sak 591/13-123 – 26.11.2013

ANMELDELSE AV POLITIET FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN I FORBINDELSE MED BEHANDLING AV

TRAFFIKKSAK

En person (A) anmeldte en politiadvokat (B) for å nekte ham innsyn i en straffesak, samt to

polititjenestepersoner for ikke å ha redegjort for hvordan fartsmålingen av ham ble gjennomført.

Spesialenheten innhentet relevante dokumenter, og avhørte A.

Det fremgikk av straffesaken at A umiddelbart etter å ha blitt stanset for å ha kjørt i 94 km/t i en 80-

sone uttrykte sterk misnøye med politiet og at han ikke ville vedta et forelegg. Videre fremgikk det av

saken at A, etter å ha nektet å vedta forelegget, fikk gjennomgå videoopptaket av kjøringen på

politistasjonen. A var videre både i skriftlig og muntlig kontakt med den B og stilte spørsmål ved

gjennomføringen av fartsmålingen og kalibreringen av utstyret, og ba om å få redegjørelser knyttet til

dette. B viste til at A kunne få innsyn i sakens dokumenter, hvor svarene på hans spørsmål fremgikk.

A benyttet seg ikke av denne retten. Av tingrettens dom mot A uttalte retten at det ikke var grunn til

å betvile målingens riktighet, og dømte A i henhold til tiltalen. Det fremgikk videre at A i retten hadde

bedt om å slippe å betale saksomkostninger fordi han ikke hadde fått innsyn i saken. Til dette svarte

retten at en ikke kunne se at hans rettigheter ikke var ivaretatt. Det ble også vist til at A selv kunne

bebreides for de høye saksomkostningene og viste til at A hadde uttalt at han ønsket å skape

merarbeid for politiet.

Spesialenheten viste til at politiet hadde tilrettelagt for gjennomgang av videoopptaket og tilbudt A

gjennomsyn av straffesaksdokumentene. Dersom A hadde benyttet seg av innsynsretten ville han

fått svar på sine spørsmål

Saken ble henlagt fordi det ikke forelå rimelig grunn til å iverksette etterforsking.

Sak 587/13 -123 – 26.11.2013 ANMELDELSE AV POLITIET FOR UAKTSOM KJØRING En person (A) anmeldte en polititjenesteperson for å ha ”forulempet trafikken” og for farlig kjøreadferd ved å ligge for tett opp til bilen foran. A anmeldte også passasjeren i tjenestebilen for ikke å ha grepet inn. I avhør med Spesialenheten opplyste A at det ikke oppsto noen farlig situasjon.

Det ble vist til at Spesialenheten i alminnelighet ikke vil iverksette etterforsking mot politiet i

vegtrafikksaker dersom et tilsvarende forhold forøvet av en sivil person ikke ville blitt gjenstand for

etterforsking hos politiet. Selv om det legges til grunn at politiet forholdt seg slik som beskrevet av A,

forelå det etter Spesialenhetens mening ikke tilstrekkelig konkrete holdepunkter for at det hadde

funnet sted et straffbart forhold som burde etterforskes og påtales av Spesialenheten. Det ble ved

vurderingen lagt vekt på at det ikke oppstod noe uhell som følge av kjøringen, og at opplysninger om

liknende kjøreadferd begått av en sivil person ikke ville gitt tilstrekkelig grunnlag for å åpne

etterforsking hos politiet.

Saken ble henlagt fordi det ikke var rimelig grunn til å iverksette etterforsking.

Sak 586/13-123 – 26.11.2013

På bakgrunn av egne observasjoner i trafikken anmeldte A en polititjenesteperson som hadde

snakket i håndholdt mobiltelefon mens han kjørte bil. A viste til at han tidligere selv var blitt ilagt

forelegg for tilsvarende forhold.

A ble avhørt for en nærmere beskrivelse av det anmeldte forholdet.

Det ble vist til at Spesialenheten i alminnelighet ikke vil iverksette etterforsking mot politiet i

vegtrafikksaker dersom et tilsvarende forhold forøvet av en sivil person ikke ville blitt gjenstand for

etterforsking hos politiet. Spesialenheten la til grunn at en klage eller anmeldelse mot en sivil person

som i en konkret sammenheng kan ha brukt håndholdt mobiltelefon under kjøring, ikke ville medført

bruk av etterforskingsressurser hos politiet, og fant at det ikke var forholdsmessig å iverksette

etterforsking på bakgrunn av As anmeldelse.

Saken ble henlagt fordi det ikke var rimelig grunn til å iverksette etterforsking.

Sak 589/13-123 – 26.11.2013

ANMELDELSE AV POLITIET FOR Å HA PARKERT PÅ FORTAU

A anmeldte polititjenestepersoner som hadde gjennomført en trafikkontroll og i den forbindelse

parkert på fortauet. I følge A skapte den parkerte bilen farlige trafikksituasjoner. A hadde vedlagt et

bilde av bilen.

As beskrivelse av forholdet, sammenholdt med det fremlagte fotografiet av den parkerte bilen, ga

ikke tilstrekkelige holdepunkter for at patruljen hadde overtrådt parkeringsbestemmelsene gitt i

medhold av vegtrafikkloven eller gjorde seg skyldig i andre straffbare forhold. Saken ble henlagt fordi

det ikke var rimelig grunn til å iverksette etterforsking.

Sak 510/13-123 – 27.11.2013

ANMELDELSE AV POLITIET FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN Spesialenheten fikk fra et politidistrikt oversendt en rekke dokumenter de hadde mottatt fra en person (A). Dokumentene inneholdt en rekke anklager om at politidistriktet hadde opptrådt rasistisk og uforstandig overfor A ved ikke å ta hennes sak på alvor. Spesialenheten gjennomgikk dokumentene og Spesialenhetens tidligere sak om As anmeldelse av politidistriktet. Denne saken ble henlagt fordi det ikke forelå rimelig grunn til å iverksette etterforsking.

Det ble lagt til grunn at den store mengden dokumenter som ble oversendt til Spesialenheten knyttet seg til de samme forhold som ble behandlet i den tidligere saken. Ettersom anmeldelsen var en gjentakelse av de anførsler A fremsatte i den tidligere saken, og det ikke hadde tilkommet nye opplysninger om at polititjenestepersoner i politidistriktet hadde opptrådt straffbart, ble saken henlagt fordi det ikke var rimelig grunn til å iverksette etterforsking.

Sak 530/13-123 – 27.11.2013 En person (A) anmeldte et politidistrikt for ikke å ha tatt imot eller henlagt hennes anmeldelser av kommunen for blant annet å ha kastet snø på og ødelagt garasjetak og hekk, kastet en asfaltklump på og ødelagt As husvegg og hageport, samt korrupsjon fordi kommuneadvokaten var bestevenninne med en lagdommer i en sivil tvist der A hadde tapt mot kommunen. Det fremgikk at A hadde reist søksmål mot kommunen med krav om erstatning for skader på en eiendom. Ved lagmannsrettens dom ble kommunen frifunnet. A hadde inngitt flere anmeldelser mot kommunen for blant annet hærverk, og forholdene ble alle henlagt av politiet. Politidistriktet hadde en tid senere sendt brev til A om at ytterligere klager og anmeldelser knyttet til eiendomstvisten ikke ville bli behandlet av politiet. Spesialenheten fant ikke holdepunkter for at politiet hadde opptrådt straffbart og henla saken fordi det ikke var rimelig grunn til å iverksette etterforsking. A har påklaget saken til Riksadvokaten. Klagen har ikke ført frem, jf. Riksadvokatens avgjørelse. Sak 666/13-123 – 27.11.2013

ANMELDELSE AV POLITIET FOR TJENESTEFORSØMMELSE

En person (A) anmeldte en politiadvokat (B) for blant annet tjenesteforsømmelse ved ”aldri å lese sak

og/eller intensjoner om å drepe fornærmet i sak, grov uforstand i tjenesten ved brudd på

offentlighetsloven, tjenesteforsømmelse ved å ikke innhente opplysninger fra behandlende

institusjon, forskjellsbehandling, løgn overfor A og /eller offentlig myndighet, samt mulig brudd på

taushetsplikt”. A hevdet at B ikke hadde lest anmeldelsen fra ham før han henla saken. Videre viste A

til at han hadde opplyst til politiet at han ville ta livet sitt dersom saken ble henlagt. Når politiet

likevel henla saken viste dette at de ikke hadde lest anmeldelsen. I så fall ville de ha gjort hva de

kunne for at han ikke skulle dø. A hadde påklaget henleggelsen til overordnet påtalemyndighet.

Spesialenheten innhentet relevant dokumentasjon fra politidistriktet og statsadvokatene. Videre ble

det gjort undersøkelser i politiets straffesaksregister. Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at B

hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar. Saken ble henlagt fordi det ikke ble funnet

rimelig grunn til å iverksette etterforsking.

Sak 634/13-123 – 27.11.2013 En person (A) anmeldte polititjenestepersoner for deres opptreden overfor datteren (B) på 17 år i forbindelse med at A ble pågrepet. A var ikke til stede da politipatruljen oppsøkte hjemmet hans. Mens de ventet på at A skulle komme hjem, snakket politiet med B på kjøkkenet. B hadde ikke blitt gjort kjent med fritaket for vitneplikt overfor sin far. Spesialenheten innhentet samtlige dokumenter fra straffesaken i politidistriktet. Det ble videre gjennomført et vitneavhør av B. Spesialenheten la til grunn at B ikke ble avhørt av politiet i forkant av pågripelsen av A, at politiet ikke ga B opplysninger om mistanken mot hennes far, og at formålet med samtalen var å roe henne ned til faren kom. Selv om det kunne stilles spørsmål ved at politiet ikke lot representanter fra barneverntjenesten være til stede under samtalen med B, fant Spesialenheten at politiets opptreden ikke kunne karakteriseres som kvalifisert klanderverdig og lede til straffansvar for å ha utvist grov uforstand i tjenesten. Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

Sak 549/13-123 – 27.11.2013

A møtte hos politiet i Sverige og anmeldte norsk politi for dårlig behandling og maktbruk i forbindelse

med en innbringelse.

Det var ikke opprettet noen straffesak mot A, men Spesialenheten innhentet logger fra det aktuelle

politidistriktet. Av loggene fremkom det at As kjæreste hadde ringt til politiet og bedt om bistand til å

få A fjernet fra sin bopel. En politipatrulje kjørte til adressen og ga A pålegg om å fjerne seg fra

leiligheten. Da hun ikke etterkom dette, besluttet de å innbringe henne til arresten. Hun ble deretter

fremstilt ved legevakten for psykiatrisk vurdering. Det ble der besluttet at hun ikke skulle innlegges,

og politiet hadde på forhånd besluttet at de i stedet for ville beholde henne i sin varetekt frem til hun

skulle ta bussen til Sverige noen timer senere. Hun ble deretter kjørt til busstasjonen.

Spesialenheten bemerket at ettersom A ikke etterkom politiets pålegg om å forlate kjærestens bopel, hadde politiet i medhold av politiloven fullmakt til å besørge at hun fjernet seg fra adressen. Da politiet også vurderte A å være i psykisk ubalanse, hadde de også plikt til å ta hånd om henne og fremstille henne for lege. Det var ikke holdepunkter for at hun ble utsatt for unødvendig maktbruk i forbindelse med hendelsen. Spesialenheten henla etter dette saken fordi det ikke var rimelig grunn til å iverksette etterforsking.

Sak 355/13-123 – 27.11.2013

POLITIET ANMELDES FOR ULOVLIG RANSAKING

As advokat anmeldte en polititjenesteperson (B) for ulovlig ransaking. Advokaten viste til at i følge

PO-logg hadde politiet gjennomført ransaking fordi det luktet hasj gjennom et åpnet vindu, men viste

til at man fra overvåkningsvideo fra As hus kunne se at B åpnet vinduet ved hjelp av en Leatherman.

Spesialenheten opptok utdypende forklaring fra A, samt innhentet kopi av politiets sak og PO-logg.

A forklarte at han ble oppmerksom på at vinduet ble åpnet og at politiet sto utenfor og ville inn. Han

hadde røyket hasj, og i ”stormens hete” hadde han skyllet ned ”noe” i toalettet før han slapp inn

polititjenestepersonene. Polititjenestepersonene hadde forklart A at de kom fordi A hadde

”grisekjørt” dagen i forveien.

Det fremkom av overvåkningsvideoen at B dukket opp utenfor As vindu. Han lente seg inn mot

vinduet, og brukte så sin Leatherman til å vippe over en vindushaspe slik at vinduet lot seg åpne fra

utsiden.

Spesialenheten fant det mest sannsynlig at polititjenestepersonene hadde ringt på døren, ingen

åpnet fordi ringeklokken var ødelagt, lys i boligen tilsa at det var personer hjemme, B forsøkte å

komme i kontakt med personen(e) innenfor og åpnet vinduet som sto på gløtt. I den forbindelse

luktet han hasj, og boligen ble ransaket. A påviste hasj i boligen.

Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forelå

straffbart forhold.

A påklaget saken til Riksadvokaten. Klagen ble ikke tatt til følge, jf. Riksadvokatens avgjørelse.

Sak 703/13-123 – 27.11.2013

ANMELDELSE AV POLITIET FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN I FORBINDELSE MED BEHANDLNIG AV STRAFFESAKER En person (A) anmeldte ansatte ved et politidistrikt for grov uforstand i tjenesten i forbindelse med behandling av saker han har vært involvert i. A anførte at han har vært utsatt for en sammensvergelse og at han risikerer å sone for straffbare forhold han ikke har begått. Politiet hadde henlagt As anmeldelse av en advokat for grov uforstand i tjenesten. A anførte i anmeldelsen at påtaleansvarlig i saken var under opplæring og derfor ikke skulle ha avgjort en så alvorlig sak. A hadde også blitt anmeldt for trusler mot ansatte ved NAV. Saken ble avgjort ved påtaleunnlatelse. A innga motanmeldelse for falsk anmeldelse og ba etterforskeren fortelle påtaleansvarlig at han ville kreve rettssak dersom saken ble henlagt uten nærmere gjennomgang. Saken ble likevel henlagt som intet straffbart forhold anses bevist. A anførte også at politiet stjeler hans post og hjelper hans tidligere kjæreste for å forhindre ham i å se sitt barn. Spesialenheten fant ikke holdepunkter for at politiet hadde opptrådt straffbart og henla saken fordi det ikke var rimelig grunn til å iverksette etterforsking.

Sak 633/13-123 – 27.11.2013

ANMELDELSE AV POLITIET FOR ULOVLIG OVERVÅKING En person (A) anmeldte et politidistrikt for forhold knyttet til politiets overvåking av ham. A viste i anmeldelsen til at naboer og andre hadde henvendt seg til ham for å håndhilse og på annen måte fremstå som vennlige overfor ham. Ifølge A var disse episodene arrangert slik at hemmelig overvåking fra politidistriktets side skulle fange opp bilder av disse hendelsene. Spesialenheten fant ut fra opplysningene i anmeldelsen ikke holdepunkter for at ansatte ved politidistriktet hadde opptrådt straffbart. Saken ble henlagt fordi det ikke forelå rimelig grunn til å iverksette etterforsking.