Jessica Brockmole

Brevene fra øya

Oversatt fra engelsk av Gøril EldøenMedlem av Norsk Oversetterforening

Bazar Forlag ASJernbanetorget 4 A

0154 Oslowww.bazarforlag.com

Originaltittel: Letters from SkyeCopyright © 2013 by Jessica Brockmole

© Norsk utgave: Bazar Forlag AS, Oslo 2013Oversatt fra engelsk av Gøril Eldøen

This translation is published by arrangement with Ballantine Books, an imprint of The Random House Publishing Group, a division of Random House, Inc.

Omslagsdesign: Emma GreyTilrettelegging av design: Carina Holtmon

Omslagsillustrasjon:Kvinne på baksiden:

© Mark Owen / Trevillion ImagesSoldat på forsiden: © Arcangel Images

Bakgrunn: © Getty ImagesOmslagstypografi: Steven Bonner

Sats og grafisk form: Hamar MaskinsetteriSatt med: Minion 11,3/15 pt

Trykk og innbinding: TBB, SlovakiaTrykt på: 70 g Holmen Book Cream, bulk 2,0

ISBN 978-82-8087-575-4

Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling

og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven ellergjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshaveretil åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings -

ansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.

Min pust,mitt lys,den mitt hjerte flyr mot.Til Jim.

KAPITTEL 1�

Elspeth

Urbana, Illinois, USA,5. mars 1912

Kjære fru Dunn,Jeg håper De ikke synes det er freidig av meg, men jeg villegjerne skrive til Dem og uttrykke min begeistring for Deres bokFra et ørnerede. Det skal innrømmes at jeg ikke har for vane ålese dikt. Jeg er nok oftere å se med en fillete utgave av Huck Finneller andre historier om flukt og fare. Men et eller annet i dikteneDeres berørte meg mer enn noe har gjort på år og dag.

Jeg ligger på sykehus for tiden, og Deres lille bok har vært tilstørre trøst enn pleierskene. Særlig hun med samme slags bartsom min onkel Phil. Hun har for øvrig også berørt meg mer ennnoe har gjort på år og dag, skjønt på en langt mindre spennendemåte. Vanligvis maser jeg på legene om at de må slippe meg utherfra, så jeg kan fortsette med rampestrekene mine. Så sent somi forrige uke malte jeg dekanens hest blå, og jeg hadde håpet ågjøre det samme med terrieren hans. Men med Deres bok forhånden har jeg ingenting imot å bli her, så lenge jeg får oransjefruktgelé til dessert.

De fleste av diktene Deres handler om å overvinne livets reds-ler og komme seg opp på neste topp. Som De antakelig kan gjette

7

Dem til, er det ikke mye som får meg til å skjelve av skrekk (medunntak av den behårete pleiersken og hennes standhaftige termo -meter). Men å skrive brev, uoppfordret, til en utgitt forfatter somDem – det må være det dristigste jeg noensinne har begitt megut på.

Jeg sender brevet til Deres forlegger i London og krysser fingrene for at det finner veien til Dem. Og om jeg på noe vis kan gjøre gjengjeld for Deres inspirerende poesi – ved å maleen hest, for eksempel – så er det bare å si fra.Med stor beundring,David Graham

Isle of Skye,25. mars 1912

Kjære herr Graham,De skulle sett oppstandelsen på det lille postkontoret vårt. Allestimlet sammen for å se meg lese mitt aller første brev fra en«fan», som dere amerikanere ville ha sagt. Jeg tror ikke de stak-kars sjelene trodde noen utenfor denne øya hadde sett diktenemine. Jeg vet ikke hva de syntes var mest spennende – at noenfaktisk hadde lest en av bøkene mine, eller at denne «noen» varamerikaner. Dere er da alle fredløse og cowboyer, er dere ikke?

Selv må jeg innrømme at det overrasker meg en smule at minebeskjedne små arbeider har fløyet helt til Amerika. Fra et ørne-rede er en av mine sist utkomne bøker, og jeg trodde ikke denhadde rukket å sveve over havet ennå. Hvordan De enn har fåtttak i den, gleder det meg at jeg ikke er den eneste som har lestden hersens trykksaken.Takknemlig hilsenElspeth Dunn

8

Urbana, Illinois, USA,10. april 1912

Kjære frøken Dunn,Jeg vet ikke hva som var mest svimlende – å få vite at Fra et ørne-rede er en av Deres «sist utkomne bøker» eller i det hele tatt å fåsvar fra slik en aktet poet. De er jo helt sikkert travelt opptatt medå telle verseføtter eller lage en liste over gnistrende synonymer(funklende, tindrende, blendende synonymer). Selv tilbringer jegdagene med å rane banker sammen med James-banden og deandre fredløse og cowboyene.

Jeg fikk tilsendt boken Deres av en venn av meg som bor iOxford. Til min store overraskelse og skuffelse later det ikke tilat noen av bøkene Deres er å oppdrive her i USA. Selv en grundiggransking av Universitetsbiblioteket ga ingen resultater. Nå somjeg vet at De har andre bøker på lur i bokhandlene, blir jeg pentnødt til å be min venn sende flere.

Det var med stor forbløffelse jeg leste at brevet fra meg er detførste «fanbrevet» De har fått. Jeg var sikker på at det bare villebli ett i mengden, hvilket er grunnen til at jeg anstrengte meg slikfor å skrive fascinerende og vittig. Kanskje andre lesere ikke harvært så djerve (eller muligens så impulsive?) som meg.Beste hilsenDavid Graham

P.S. Hvor i all verden er Isle of Skye?

9

Isle of Skye,1. mai 1912

Herr Graham,Vet De ikke hvor min skjønne øy befinner seg? Det er det verstejeg har hørt! Det ville vært som om jeg sa at jeg aldri hadde hørtom Urbana, Illinois. Øya ligger like utenfor nordvestkysten avSkottland. Et vilt, hedensk, grønt landskap, så vakkert at jeg aldrikunne ha forestilt meg å være noe annet sted. Jeg har lagt ved entegning av Peinchorran, hvor jeg bor, og det lille huset mitt liggerskjult mellom fjellene omkring innsjøen. De skal vite at for åkunne tegne dette til Dem, måtte jeg legge ut på tur rundt sjøen,gå oppover sauetråkket i fjellet på motsatt side og finne en gress-flekk som ikke var dekket av røsslyng eller saueekskreter. Jeg forventer at De gjør tilsvarende anstrengelser og sender meg entegning av Urbana, Illinois.

Foreleser De i Urbana? Studerer? Jeg er redd jeg ikke vet hvaamerikanere foretar seg på universitetet.Elspeth DunnP.S. Forresten så er det «fru Dunn».

Urbana, Illinois, USA,17. juni 1912

Kjære fruDunn (beklager min formodning!),Så De tegner i tillegg til å skrive så praktfull poesi? Tegningen Desendte, er fantastisk. Er det noe De ikke er flink til?

Siden mine tegneferdigheter er lik null, sender jeg et parbilled postkort i stedet. Det ene er av auditoriet på universitetet,det andre av tårnet på bibliotekbygningen. Ikke så verst, hva? Illinois er antakelig så forskjellig fra Isle of Skye som noe sted kan

10

være. Ikke et fjell i sikte. Så fort jeg forlater universitetsområdet,er det bare maisåkre så langt øyet rekker.

Jeg gjør vel det enhver amerikansk collegestudent gjør: leser,spiser for mye pai, plager dekanen og hesten hans. Jeg er i ferdmed å avslutte studiene i naturfag. Min far ønsker at jeg skalbegyn ne på medisin og bli en del av hans praksis en dag. Jeg erikke like sikker på min fremtid som han later til å være. Foreløpigforsøker jeg bare å komme meg gjennom siste år på universitetetmed vettet i behold!David Graham

Isle of Skye,11. juli 1912

Herr Graham,«Er det noe De ikke er flink til?» spør De. Tja, jeg kan ikke danse.Eller garve skinn. Eller lage tønner og skyte med harpun. Og jeger ikke spesielt flink til å lage mat. Her om dagen greide jeg jammen meg å brenne suppen! Men jeg er ikke så verst til å synge,kan skyte med gevær og spille kornett (det kan vel alle?), og såer jeg litt av en amatørgeolog. Og selv om jeg ikke kunne ha til-beredt en anstendig lammestek om det så sto om livet, så lagerjeg en vidunderlig Christmas pudding.

De får unnskylde at jeg spør så direkte, men hvorfor vie allDeres tid (og vett) til et fag De ikke brenner for i dypet av Deressjel? Hvis jeg hadde hatt mulighet til å gå på universitetet, villejeg ikke ha brukt et eneste øyeblikk på noe som ikke interessertemeg.

Jeg liker tanken på at jeg ville ha tilbrakt tiden på universitetetmed å lese poesi, ettersom det ikke finnes bedre tidsfordriv enndet, men etter at jeg i så mange år har utgitt meg for å være en

11

«virkelig poet», er det nok ikke stort en professor kunne ha lærtmeg nå.

Nei, selv om det høres upassende ut for en dame, så ville jegha studert geologi. Min storebror Finlay er stadig ute ved havetog tar med steiner til meg som er blankslipte av vannet. Jeg kanikke la være å undres hvor de kom fra, og hvordan de ble skyltopp på land ved de Ytre Hebridene.

Så, nå har jeg betrodd Dem mitt innerste ønske! Jeg blir noknødt til å ta Deres førstefødte barn i bytte. Skjønt jeg kan vel nøyemeg med en av Deres hemmeligheter. Hvis De ikke studertenaturfag, hva ville De ha studert i stedet? Hva ville De aller helstha gjort her i livet?Elspeth

Urbana, Illinois, USA,12. august 1912

Kjære Rumleskaft,Hvis De lærer meg å spille kornett, skal jeg lære Dem å danse!

Jeg synes overhodet ikke geologi er upassende for en dame.Hvorfor har De aldri reist fra øya for å studere? Hadde jeg boddi et mer geologisk interessant område enn midtre Illinois, villejeg kanskje ha vurdert et lignende felt. Min drøm var alltid å studere amerikansk litteratur – Twain, Irving og slikt – menmin far nektet å betale for at jeg skulle bruke fire år på å «leseeventyr».

Men hva ville jeg aller helst ha gjort? Det er et enkelt spørsmål,men svaret er jeg nok ikke villig til å erkjenne. Jeg er redd De blirnødt til å ta min førstefødte likevel.David

12

Isle of Skye,1. september 1912

Herr Graham,Nå har De virkelig vakt min nysgjerrighet! Hva var det De alltidlengtet etter å bli som liten pjokk? Sjøkaptein? Sirkusakrobat?Omreisende parfymeselger? De blir pent nødt til å fortelle det,ellers vil jeg spekulere i vilden sky. Jeg er tross alt poet, og jeglever blant mennesker som tror på alver og gjenferd. Jeg har entemmelig velutviklet fantasi.

De spurte hvorfor jeg ikke hadde reist fra øya for å gå på universitetet, og her må jeg komme med en tilståelse. Ja, detteer nokså pinlig, bare så De vet det.

La meg ta et dypt åndedrag.Jeg har aldri vært borte fra Skye. I hele mitt liv. Det er sant!

Årsaken er … ja, jeg er redd båter. Jeg kan ikke svømme ogvåger ikke engang å trå vannet for å lære det. Nå ler De sikkertså De holder på å falle av skrivebordstolen. Et menneske sombor på en øy, livende redd for vann? Men slik er det. Ikkeengang fristel sen til å gå på universitetet kunne få meg til å settemine ben i en båt. Å jo, jeg forsøkte. Jeg forsøkte virkelig! Jeghadde faktisk planlagt å ta stipendeksamen. Kofferten var pak-ket og alt. Finlay og jeg skulle gjøre et forsøk sammen. Men dajeg tok den fergen nærmere i øyesyn … huff, den så simpelthenikke sjødyktig ut. Jeg får det ikke til å stemme at båter flyter påvannet. Uendelige mengder whisky kunne ikke ha lokket megom bord.

Så! Nå har jeg fortalt Dem to av hemmelighetene mine. De vetom min latterlige drøm om å studere geologi og min enda latter-ligere redsel for havet og båter. Nå kan De sannelig føle Demtrygg nok til å betro meg Deres hemmelighet. De kan faktisk stole

13

på meg, om ikke annet så fordi jeg ikke har noen (bortsett frasauene) å røpe den til.Elspeth

P.S. Hold opp med å kalle meg «fru Dunn», er du snill.

KAPITTEL 2�

Margaret

The Borders,tirsdag 4. juni 1940

Kjæreste mor,Da var enda en skokk avlevert! Jeg sverger, mor, det kan ikkevære et eneste barn tilbake i hele Edinburgh, så mange som vihar evakuert ut på landet og vekk fra bombene. Disse tre varbedre enn de fleste, de kunne i alle fall snyte seg selv sånn noen-lunde.

Jeg må få denne gruppen vel i hus, og så lovet jeg fru Sunder-land å ta en liten tur innom ungeflokken hennes i Peebles. Hardet kommet noe brev fra Paul?Kyss og klem,Margaret

Edinburgh,8. juni 1940

Margaret,Du kommer til å slite deg ut, Margaret, du hadde jo nettopp kommet tilbake fra Aberdeenshire! De fleste jenter holder seg på ett sted, legger på bandasjer, bygger krigsskip eller hva det nå

15

er unge kvinner gjør nå for tiden. Men du trasker opp og ned påden skotske landsbygda som var du Rottefangeren, med alle defattige barna løpende etter deg. Er de klar over at du ikke vet oppned på et kompass? Og at det ikke er lenge siden du selv lærte åsnyte deg sånn noenlunde?

Men, nei, kjære deg, ikke noe brev fra Paul. Du må ikke mistetroen. Er det én ting du kan vente deg fra den gutten, så er det etbrev. Og deretter hundre til.Pass på deg selv,din mor

The Borders, fremdelesonsdag 12. juni 1940

Kjære mor,Hvis bestevennen min kan fly rundt i Europa med RAF, hvorforskulle ikke jeg kunne fly rundt i Skottland?

Men du har altså ikke hørt fra ham? Alle sier at RAF ikke vari Dunkerque, men Paul sa «jeg kommer snart tilbake,» og sidenhar han ikke skrevet. Hvor skulle han ellers ha dratt? Enten harhan sluppet opp for frimerker, eller så har han ikke kommet til-bake fra Frankrike.

Men jeg forsøker virkelig å ikke bekymre meg. De små sutrernok som det er, langt borte fra mødrene sine. Jeg vil ikke skakedem enda mer opp.

Jeg setter kursen mot Peebles i morgen tidlig og drar videre tilEdinburgh derfra. Sørg for at te og kaker fra Mackie’s bakeri venter på meg! Ellers kan det hende jeg blir sittende på toget tiljeg er i Inverness …Kyss og klem,Margaret

16

Edinburgh,15. juni 1940

Margaret,Hadde jeg visst at det som skulle til for å lokke deg hjem, var etfat med kaker fra Mackie’s, ville jeg ha forsøkt det for lenge siden,sukkerrasjonering eller ei!

Fremdeles ingenting fra Paul. Men du kan ikke stole på post-gangen i krigstid. Jeg kan ikke huske at du bekymret deg slik forham før. Er han ikke bare en brevvenn?Mor

Peebles,mandag 17. juni 1940

Mor,Ja, jeg er fremdeles her i Peebles. Togene er en eneste røre, og enmeget iherdig Annie Sunderland har forsøkt å overtale meg til åputte henne i kofferten og ta henne med til Edinburgh. Når jegtruer med å lime føttene hennes fast til gulvet, trygler hun ombare én historie til. Du vet jo hvordan hun er, med de store, brune øynene sine. Hvordan kan jeg stå imot? Selvsagt savnerhun mammaen sin, men Annie og guttene bor hos en helt vidun-derlig familie. Jeg kan avlegge en god rapport til fru Sunderland.

Jeg bør vel fortelle deg at Paul kanskje er litt mer enn en brev-venn. I alle fall mener han det selv. Han innbiller seg at han erforelsket i meg. Jeg synes det er helt latterlig, og jeg har sagt dettil ham. Vi er bare venner. Bestevenner, endatil. Vi pleide jo alltidå dra på fotturer og klatreturer og dele en sandwich etterpå. Menforelsket? Jeg har ikke sagt noe om det, for jeg var sikker på at duville begynne å le. Det er latterlig av ham, er det ikke?

17

Jeg er nok hjemme i morgen eller i overmorgen, om jeg så blirnødt til å gå hele veien fra Peebles. Fremad marsj!Kyss og klem,Margaret

POST OFFICE TELEGRAPHS18.06.40 PLYMOUTH

MARGARET DUNN, EDINBURGHMAISIE INGEN FARE ER I SIKKERHET=KORT PERM I PLYMOUTH=TENKER PÅ DEG=PAUL+

Mor!Han har skrevet!Jeg så telegrammet der det sto oppstilt på bordet, og jeg kunneikke vente til du kom hjem fra kirken. Jeg var redd jeg ikke skullerekke toget sørover. Jeg pakket inn alle kakene og tok dem med.Han kommer til å bli så glad for dem. Jeg håper det var i orden.

Kofferten min og jeg drar rett tilbake til Waverley Station. Jegskriver når jeg er fremme.

Han har skrevet.Margaret

18

Edinburgh,18. juni 1940

Å, Margaret, min Margaret,Jeg vet at jeg aldri kan sende dette brevet, det havner i kaminenså fort jeg setter ord på papiret. Om du bare visste hvordan detskjærer meg i hjertet å lese beskjeden du la igjen på bordet, mel-lom smulene på det tomme kakefatet. Om du bare visste hvordandet kjennes å løpe etter noen en bitte liten stund, hvordan verdenstanser – bare et øyeblikk, mens du holder ham i armene dine –for så å starte opp igjen, så raskt at det svimler for deg og du faller.Om du bare visste hvordan hvert gjensyn smerter mer enn hundre avskjeder. Om du bare visste.

Men det gjør du ikke. Jeg har aldri fortalt deg det. Du haringen hemmeligheter for meg, men jeg har bestandig holdt endel av meg selv lukket og låst. En del av meg som begynte å krafsepå veggen den dagen denne andre krigen startet, og som i dag,da du løp av sted for å møte din soldat, begynte å ule for å slippeut.

Jeg skulle ha fortalt deg det, skulle ha lært deg å stålsette ditthjerte. Lært deg at et brev ikke alltid bare er et brev. Ord på etark kan få sjelen til å flomme over. Om du bare visste.Mor

KAPITTEL 3�

Elspeth

Urbana, Illinois, USA,21. september 1912

Kjære Elspeth,Hvis jeg ikke skal kalle deg «fru Dunn», hva skal jeg kalle deg da?Hva sier vennene dine? Ellie? Libby? Elsie? Her omkring går jegunder navnet «Mort» (ikke spør), men moren min kaller meg«Davey».

Har du aldri vært borte fra Skye? Jeg vet ikke hvorfor jeg skullesynes det var så utrolig. Det vil jo alltid være folk som er reddefor havet, og en som bor så nær havet, ser jo på nært hold hvorskremmende det kan være. Har du aldri gått over en bro engang?

All right, vil du virkelig vite hemmeligheten min? Foreldre -ne mine vet ikke dette, og vennene mine ville sprekke av latterom de fikk høre det. Her kommer det: Hvis jeg kunne ha blitthva som helst her i verden, så ville jeg ha blitt danser. Ballett-danser, som Nijinskij. Jeg har sett ham danse i Paris, og det varfantastisk! Eller, «fantastisk» er et for svakt ord. Jeg så forestil-lingen hver kveld jeg fikk tak i billett, uansett hvor langt unnascenen jeg måtte sitte. Jeg visste ikke at det var mulig for et men-neske å gjøre så høye sprang og piruetter som han gjorde. Og

20

han fikk det til å se så enkelt ut! Jeg har aldri tatt timer, men jeger alltid blitt betraktet som en rimelig god danser. Kanskje denneste Nijinskij?

Sånn! Nå vet du det! Nå ligger min fremtidige sosiale status idine hender.

Jeg synes jeg kan høre latteren helt fra Skottland …Er nødt til å gå – trekrigen er i gang!

Beste hilsenDavid

Isle of Skye,10. oktober 1912

Davey,Det er storartet! Verden trenger flere mannlige ballettdansere,akkurat som den trenger flere kvinnelige geologer.

Men si meg én ting, hva i alle dager er en trekrig? Er Urbana,Illinois, så trefattig at innbyggerne må gå til krig? Det er snautmed trær her på Skye også, det skal være visst, men vi trenger daikke å strides om dem. Hvis situasjonen er så ille der borte, mådu endelig gi beskjed, så skal jeg sende et ungskudd eller to.

Det sies at farvannene her er bebodd av each uisge, en vann-hest som trekker ofrene sine ned på dypet og river dem i stykkermed hoggtennene sine til bare leveren er tilbake, og den flyterillevarslende opp til overflaten. Når jeg er oppvokst med fortel-linger som dette, hva kan da lokke meg ut i vannet?

Men uavhengig av dette har jeg mine grunner. Havet kanvære fryktelig skremmende. Min far er fisker. Det var også minbror Alasdair, men en dag kom han ikke hjem. Båten hans gjordedet, spredt utover stranden i tusen biter. Så, ja, jeg vet hvor farlighavet er.

21

Hvis det fantes en bro mellom Skye og fastlandet, ville jeg kanskje ha reist herfra. Men inntil den dagen kommer, så lengejeg har en ferge å overvinne, er jeg redd jeg alltid vil være fangetpå min øy.Elspeth

P.S. Hvor underlig det enn høres ut, så kaller vennene mine meg«Elspeth». Men du, som ennå ikke kjenner meg godt nok til åvære en venn, kan kalle meg hva du vil.

Urbana, Illinois, USA,3. november 1912

Kan jeg kalle deg hva jeg vil? Da blir det Sue!Trekrig? Å, det er bare en tullete lek vi holder på med. Hver

klasse planter et tre på universitetsområdet, og så prøver de andreklassene å ødelegge det. Klassen min har alt mistet ett. Nå har viplantet et nytt og har store forhåpninger til det nyeste medlem-met av klasse 13. Vi vokter det på omgang, væpnet med egg ogpapirposer fylt med vann. Danny Norton har vannet treet meden mikstur han sverger til, men jeg tror nå den for det mestebestår av øl tilsatt litt babyolje for å kamuflere lukten. Det ser uttil å virke, for treet har ikke krepert ennå. For et par netter sidenrykket vi opp ungtreet til klasse 14, med røtter og alt!

Trekrig til tross, det er ikke bare lek og moro her, altså. Dettesemesteret tegner til å bli nokså strevsomt. Vennene mine synessisteåret er det letteste av alle, men jeg har så uhorvelig mangeemner jeg skal gjennom. Jeg tilbringer så mye tid på biblioteketat jeg vurderer å ta med meg pute og tannbørste dit. Hva er lettmed dette? Jeg gruer meg til eksamensperioden.

Ja, det er i stunder som dette jeg fylles av tvil om fremtiden.

22

I det lengste håpet jeg at en professor eller et emne skulle tenneen gnist i meg, få meg til å kjenne den gløden de andre later til å kjenne. At jeg skulle bli sikker, uten den minste tvil, på hva jeg ville gjøre resten av livet. Men her sitter jeg, i mitt siste år på college, og har fremdeles ingen anelse.

Jeg har alltid tenkt at jeg skulle følge i min fars fotspor og blilege. Eller, det er vel snarere slik at han alltid har tenkt at jeg bareville gjøre som ham, uten å ha noen egen plan. Det har imidlertidgått opp for meg at det ikke er noe jeg ivrer etter. Selv om jeghater studiene, skulle jeg nesten ønske jeg bare kunne bli her. Daville jeg slippe å bevege meg ut i den «store verden».

Ja, nå vet du hvor bekymret og tvilrådig jeg er. Kanskje kom-mer det av frustrasjon over at eksamenstiden nærmer seg. Be -klager at jeg belemrer deg med slike dystre grublerier. Jeg måskynde meg å sende dette brevet før jeg ombestemmer meg.Trett hilsenDavid

Isle of Skye,23. november 1912

Davey,Nå må du ikke kaste deg ut fra tårnet på den bibliotekbygningen,jeg ber deg!

Vi er ikke alltid skapt for å gjøre som alle andre. Min bror Finlay kunne ha risset Mona Lisa på en eikenøtt om han ville. Jegville bare ha blitt sittende igjen med en flis. Jeg kunne aldri hablitt noen Nijinskij, hvor hardt jeg enn anstrengte meg. Disseklassekameratene dine med glødende iver og anlegg for sitt fag,de gjør det de er skapt for. Du kan ikke tvinge deg selv til å væresom dem, Davey. Du er skapt for noe her på jorden, men kanskje

23

ikke akkurat det din far mener du er skapt for. Vet han hvor ulyk-kelig du er?

Etter mitt syn har du anlegg for å hindre en skotsk eremitt i ågå fra vettet i løpet av en vinter på en øy. Sauene er på langt nærså interessante.

Men alvorlig talt, Davey, du kan også gløde. Det finnes noeder ute som er ment for deg. Ikke mist troen. Du kommer til åfinne det.Elspeth

Urbana, Illinois, USA,11. desember 1912

Sue,Brevet ditt ga meg et svært kjærkomment avbrekk fra studiene.Det lindret sågar mitt verkende hode. Jeg var innlagt på sykehusnylig og er ennå ikke helt tipp topp.

Jeg er ikke sikker på om foreldrene mine vet hvordan jeg hardet med studiene. Da jeg skulle begynne på college og nevnte atjeg hadde lyst til å studere amerikansk litteratur, begynte farenmin faktisk å le. Han så ikke opp fra avisen engang. Bare lo ogsa: «Tåpelig.» Han har en stor, hvalrossaktig bart, og når han ler,kommer det ikke en lyd. Du vet det bare fordi tuppene på bartenvipper opp og ned. Så der satt han og snøftet med vippendebarte tupper og sa «tåpelig» og «ingen karriere i det» og slike ting.«Men jeg liker litteratur,» innvendte jeg. «Medisin. Det er dét dumå studere. Du vil takke meg for det senere. Finnes ikke noemer givende.»

Jeg forsøkte virkelig å si det til ham da, Sue, det gjorde jeg. Mendet brygget bare opp til krangel, og mor knuget hendene sine ogbønnfalt meg om å «gi det en sjanse». Til slutt senket far avisen

24

og erklærte at han ikke aktet å betale for det tullet, og at hvis jegville studere noe så fjollete som litteratur, så ville det ikke bli forhans penger.

Så du skjønner hvorfor jeg ikke kan snakke med foreldrenemine. Jeg må bare stå løpet ut. Bli ferdig på college, bli ferdig medmedisinstudiet. Så fort jeg har en jobb, kan jeg bestemme selv.Kanskje.

Jeg må komme meg tilbake til lesingen. Jeg gleder meg tilferien, da skal jeg hvile og komme til hektene før semesteret starter igjen. Det flimrer for øynene, synet svikter,David

Isle of Skye,5. januar 1912

Kjære David,Godt nytt år! Det har vært så kaldt, det er så vidt jeg greier å løs-rive meg fra min faste plass foran peisen. Da jeg endelig fikk pakket meg inn og trasket av sted til postkontoret, ventet et brevfra deg, så det var vel verdt turen.

Hvordan hadde du det i høytiden? Vi prøver så godt vi kan å lage julestemning her. Jeg laget min berømte Christmas pud -ding og hadde det nusseligste lille juletreet du kan tenke deg,pyntet med kjeder av tørkede blomster. Eviggrønne grener lålangs peishyllen og svingte seg over dørkarmene. Jeg fikk et parvanter, en ny tekanne og en bok av Robert W. Service. Har du lestdiktene hans? De er simpelthen praktfulle. Hvis du liker å lese desmå versene mine, bør du ta en titt på hans.

Hva slags bøker liker du best? I likhet med alle som har tartan -blod i årene, er jeg svært glad i W.S. Ja, jeg vet sannelig ikke om

25

jeg kunne ha kalt meg øyboer om jeg ikke hadde lest The Lord ofthe Isles. Romanene hans er noen ganger litt vel gotiske etter minsmak, men poesien hans fanger virkelig Skottlands omskifteligehumør. Jeg har en munter forkjærlighet for min slitte utgave avAlice i Eventyrland, den aller første boken som var min egen.Brød rene mine og jeg pleide å løpe pampeløp nedover strandenmens vi ropte de tørreste ting vi kom på mot vinden. Og det ernesten litt pinlig å innrømme det, men jeg har nettopp lest ThreeWeeks, med ganske stor fornøyelse. Du hadde vel neppe trodd atjeg var av den Elinor Glyn-lesende typen.Elspeth

P.S. Det var leit å høre at du har vært innlagt på sykehus. Jeghåper det ikke er noe alvorlig. Det virker som om det skjer uro-vekkende ofte.

Urbana, Illinois, USA,1. februar 1913

Kjære Sue,Jeg hadde en storartet ferie! Jeg var i Chicago hos foreldrenemine. Min søster Evie og hennes mann kom opp fra TerreHaute, og jeg fikk hilse på min lille niese, Florence, for førstegang. Hun er nesten ett år gammel nå. Blid som en sol, og nårhun dro i bukse selene mine, lo hun den mest smittende latterdu kan tenke deg. Jeg hadde kjøpt en dukke med silkekjole tilhenne, som hun åpenbart var altfor liten for, siden hun ikkegjorde annet enn å bite på dukkens hånd og le av meg. Jeg kommer sikkert til å fortsette å kjøpe dukker med silkekjole tilhenne også når hun er altfor gammel til det, og antakelig vil hun fortsette å le av meg.

26

Jeg fikk et bokskamera til jul. Sender et bilde av meg, så kandu se hvordan din ringe brevskriver ser ut. Nå må du svare medsamme mynt! Dessuten fikk jeg flere lommetørklær enn jegnoensinne kan håpe på å få bruk for, med hilsen min mor, og enflunkende ny utgave av Gray’s Anatomy av min far, samt et settmed stereo-kort av De britiske øyer. Sistnevnte gave hadde jegønsket meg: Jeg ville se mer av det landet som er ditt. Og til slutt,av min søster, fikk jeg en av dine tidligere bøker, som hun utrolignok hadde klart å spore opp et sted. Hun hadde smugkikket i denfør hun pakket den inn, og jeg er redd du har en ny beundrer!Nå som semesteret er i gang, har jeg innført en rasjon på ett diktper kveld og skal lese dem samlet som en slags belønning for velutført arbeid når midtsemestereksamenene er unnagjort.

Hvilke bøker jeg liker best? Mark Twain er uten tvil min ynd-lingsforfatter, men om jeg bare skulle velge én av bøkene hans?Jeg vet ikke om det lar seg gjøre! Ingenting kan selvsagt måle seg med Huckleberry Finn, men A Connecticut Yankee er ogsåfornøyelig lesning. Det er vel omtrent så langt fra din Lewis Carroll som man kan komme, skjønt jeg medgir at jeg har lestAlice – gjennom speilet både forlengs og baklengs. Jeg liker ogsåJack London, Wilkie Collins og H. Rider Haggard. Fortellingerfulle av mysterier og eventyr. Poe er uslåelig hva spenning angår.Jeg liker en god western også og leser slikt som Zane Grey nårjeg trenger en pause fra «litteraturen». Og hvem er «W.S.», omikke Will Shakespeare? Jeg er redd jeg aldri har lest The Lord ofthe Isles.

Nei, jeg ville nok ikke ha tippet at du var av den Elinor Glyn-lesende typen. Jeg har bare stiftet bekjentskap med bøkene hen-nes i forbifarten. Og da mener jeg bokstavelig talt «i forbifarten»,ettersom Three Weeks ble sendt fra rom til rom på internatet mitt.En geskjeftig ung mann skaffet et teppe av imitert tigerskinn tiletasjen sin og drømte vel om å få «begå en synd / med Elinor

27

Glyn». Hun besøkte imidlertid aldri internatet vårt, og jeg kanheller ikke huske at noen andre damer takket ja til tilbudet.

Hvordan jeg havnet på sykehus? Tja … Jeg prøvde å ri på enku og falt av. Kuridning er i og for seg ingen risikabel sport – jeghar gjort det mange ganger før – men denne gangen førte vi kuaopp trappene til biologibygget og bort til direktørens kontor. Kuavar ikke så begeistret for påfunnet. Jeg kan bare slå fast at detteikke er å anbefale som transportmiddel. Hva mener du forrestenmed at jeg ofte havner på sykehus?

Nå vel, plikten kaller, det nye semesteret er i gang. Jeg kan ikkepåstå at det tegner til å bli noe lettere enn det forrige, men jeg eri alle fall snart ferdig!Oppkvikket hilsenDavid

Isle of Skye,27. februar 1913

Kjære David,Mange takk for bildet. Du ser så alvorlig ut! Og mye yngre ennjeg trodde. Men jeg ser et glimt i øyet ditt som vitner om at detteer en gutt som kan stjele et tre eller ri på en ku. Hvordan gikk detmed det treet klassen din plantet?

Det blir nok ikke noe bilde fra meg. Her omkring finnes detingen kameraer, og jeg tror ikke jeg kan lage en uhildet tegningav meg selv. Jeg ville ha finpusset det så mye at du til slutt villeha fått et bilde av prinsesse Maud. Vi ønsker jo alltid å fremståmer tiltalende enn vi egentlig er, ikke sant? Ja, for hvis du skulleha tegnet et bilde av deg selv i stedet for å knipse det med etkamera, ville du virkelig ha tegnet inn den redselsfulle rutete jakken?

28

Nå som jeg har sett bilde av deg, kan jeg forestille meg hvordandu og kameratene dine sender Three Weeks mellom dere. Duventer spent til det blir din tur, og da de ivrige hendene dineendelig får fatt i boken, løper du til rommet ditt, glemt er alt somheter lekser. Og da du begynner å lese, blir du temmelig rosa ikinnene idet det går opp for deg hvor lite dette minner om HenryJames.

Jeg har aldri lest Mark Twain, men jeg er enig i at Poe er spen-nende. Jeg husker at jeg leste «Sladrehjertet» en kveld da jeg varliten. Jeg lå i sengen med en stump av et vokslys jeg hadde snap-pet med meg fra kirken. Jeg ble utvilsomt straffet for å ha stjåletlyset, for da jeg hadde lest ferdig og blåste det ut, fikk jeg ikkeblund på øynene. Jeg var temmelig sikker på at jeg hørte dettehjertet banke nedenunder. Da moren min kom inn til meg veddaggry, satt jeg helt stiv i sengen, lysvåken, med teppet tett om -kring meg. Jeg var sikker på at Gud straffet meg for å ha stjåletdet alterlyset. Så hva gjorde jeg søndagen etter for å sone minsynd? Jo, jeg snappet med meg et lys fra skapet hjemme og lotdet bli igjen i kirken!

Og, gutten min, W.S. er naturligvis Walter Scott. Jeg er sikkerpå at de har noen av hans bøker liggende og slenge på det enormeuniversitetsbiblioteket ditt. Men det spiller ingen rolle, om du harlest Gjennom speilet mer enn én gang, vil vi bli perlevenner, duog jeg. «Kvadet om Jabberokk» er min favoritt.

I det aller første brevet ditt (ja, jeg tar vare på alle brevenedine!), skrev du at du nettopp hadde vært innlagt på sykehus.Hva slags husdyr hadde du brukt til et upassende formål dengangen? Forsøkte du å danse vals med en hest? Spille fotball meden vær?Elspeth

29

Urbana, Illinois, USA,21. mars 1913

Kjære Sue,Jeg måtte legge bøkene til side og svare deg straks, til forsvar formeg selv og min stakkars rutete jakke. Dere har åpenbart ingensans for stil på Isle of Skye, for jakken min og jeg er topp moderneher på universitetet! Og jeg måtte se alvorlig ut på bildet, for jeghadde anlagt min første bart. Og nå undres jeg, hvor gammelsynes du jeg ser ut?

Godt, hvis du ikke vil sette deg foran speilet og tegne meg etbilde med blyanten din, så kan du vel sette deg foran speilet ogtegne meg et bilde med ord. Se deg i speilet, nå med det samme,og fortell meg hva du ser. Så skal jeg danne meg et eget bilde.

Nei, det har ikke vært noen episoder med misbruk av hus-dyr tidligere, i alle fall ikke noen som har endt med sykehus -innleggelse. Forrige gang jeg havnet på sykehus, var da jeg for-søkte å klatre oppetter veggen på jentenes internat og snike meginn på Alice McGintys rom. Jeg heiste meg opp langs avløpsrøretog var nesten kommet til topps da hendene mine glapp. Jeg brakkbeinet, og jommen fikk ikke hjertet seg en knekk også, for Alicesatte ikke engang pris på anstrengelsen jeg hadde gjort. Jeg kanforstå misnøyen hennes, for hun ble nesten kastet ut av internatetetter hendelsen. Og vet du hva det mest frustrerende av alt var?Jeg hadde klatret oppover nøyaktig samme avløpsrør flere gangerfør, ofte med et glass gresshopper i jakkelommen, og én særskiltminneverdig aften hadde jeg med en sekk full av ekorn.

Ja, treet vårt (vi døpte det «Paulie») vokser jevnt og trutt. Vikan ennå vinne denne krigen!

Jeg ble temmelig oppbrakt da du skrev at du ikke hadde lestMark Twain. Hva slags utdanning er det dere får der borte iSkottland? Dette er en forsømmelse jeg ser meg nødt til å bøte

30

på. Her har du en utgave av Huck Finn – se den som en forsinketjulepresang, om du vil – du får unnskylde at den ser medtatt ut.Jeg fant den i et antikvariat, og den later til å ha tilhørt noensom var glad i den, selv om den nylig er blitt dumpet. Jeg kunneikke gi den et godt hjem selv, da jeg alt har et eksemplar overpulten min, men jeg visste at den ville havne i gode hender hosdeg.Alt godt så lenge,David

Isle of Skye,9. april 1913

Kjære David,Og for en praktfull bart det er!

Huff, jeg er elendig til å gjette folks alder. Men med de rundekinnene (perfekt for klyping, Davey-gutten!) og hårlokken somfaller ned i øynene på deg, synes jeg du ser ut til å være rundtatten. En dame avslører aldri sin alder, men jeg er ikke så myeeldre enn det.

All right, sir, jeg tar utfordringen. Og jeg skal prøve å væreoppriktig i min beskrivelse av meg selv, jeg også.

Når jeg ser meg i speilet, hva ser jeg? Jeg har et smalt ansikt ogen noe spiss hake. Liten nese, tynne lepper. Håret er brunt ogstritt. Jeg har gredd det bakover og samlet det i en knute i nakken,så stramt jeg bare kan få det, men hårstråene er så fine at flere av dem har sluppet unna og virvler om ansiktet mitt. Øynenemine har samme ravgule farge som fars gode maltwhisky. Selvom màthair («mor» på gælisk) gjør sitt beste for at jeg skal se penog pyntelig ut, går jeg gjerne i mine brødres avlagte gensere, ogskjørt som er altfor korte til å være på moten. Ikke si det til noen,

31

men jeg er også kjent for å ha på meg et par bukser – sydd inn tilmin størrelse – når jeg går fotturer.

Så! Hva synes du? Kan du se meg for deg? Hvis jeg skulle hategnet dette til deg, ville jeg så absolutt ha fylt ut brystpartiet.

En sekk med ekorn, Davey? Du er jammen meg en rakker-unge! Stakkars jenter. Hvorfor gjøre disse påfunnene hvis deender med nok et opphold ved de utmerkede medisinske fasi -litetene i Urbana, Illinois?

Jeg ble svært begeistret over å få en utgave avHuckleberry Finn.Jeg har ikke rare biblioteket, så enhver god bok, uansett hvormedtatt den måtte være, er kjærkommen. Bøker leses og lesesom igjen på våre lange skotske vinterkvelder.Elspeth