om rusmisbruk og pedagogikk - tyrilistiftelsen pdf`er...pedagogikk, hvor reforhandlingene om...
Post on 24-Sep-2020
14 Views
Preview:
TRANSCRIPT
Tore T. Rokkan
Hovedoppgave til pedagogikk hovedfag
Universitetet i Oslo
Det utdanningsvitenskapelige fakultet
Pedagogisk forskningsinstitutt
Om rusmisbruk og pedagogikk
SAMMENDRAG AV HOVEDOPPGAVE I
PEDAGOGIKK
TITTEL:
IDENTITET I BEHANDLING
AV:
Tore Tveraabak ROKKAN
EKSAMEN: SEMESTER:
Pedagogikk hovedfag Våren 1999
STIKKORD:
Identitet, behandling, sosialisering
SAMMENDRAG
1. Problemområde/problemstilling
Tema for oppgaven er å identifisere og klargjøre pedagogikkens plass og
muligheter i behandling av rusmiddelmisbrukere.
Behandling av rusmiddelmisbruk i Norge har utviklet seg parallelt med utviklingen
av velferdsstaten og i hovedsak fulgt to hovedakser – misbruk som et
helseproblem og misbruk som et kulturelt fenomen. Målet for behandling
innbefatter både ideelle mål om rusfrihet og sosiale mål om rehabilitering og
livskvalitet. Denne dualismen finnes også i behandlingsinstitusjonene som ofte
omfatter privat organiserte lokale virksomheter med ulike religiøse, ideologiske og
metodiske utgangspunkt. I oppgaven tar jeg utgangspunkt i behandling som en
prosess som omfatter ulike teknikker og modeller, men som også inkluderer
fellesskapsbaserte arenaer med samhandling over tid mellom terapeut og klient.
Behandling kan på denne måten ses som et pedagogisk virksomhetsområde hvor
resosialisering og forsterkende sosialisering bidrar til (re)danning av identitet og
sosial kompetanse.
På den andre siden tilføres pedagogikken utfordringer ut over de som stilles innen
pedagogikkens tradisjonelle virksomhetsområder, begrenset til oppdragelse og
utdanning. Legitimitet- og mandatspørsmål, forholdet mellom biologisk og kognitiv
utvikling, forholdet til tilstøtende og samhandlende profesjoner og forhold mellom
institusjon og samfunn. Dette er problemområder som bidrar til en samfunnskritisk
pedagogikk, hvor reforhandlingene om ansvaret for oppvekst- og omsorgsbehov
mellom familien, lokalsamfunnet og samfunnet gis ny aktualitet.
Oppgavens aktualitet er knyttet til den pågående debatt om forståelse av
rusmisbruk som et individuelt medisinsk/psykologisk og som et sosialt/kulturelt
fenomen ved å søke etter behandlingens identitet som en representant for
fellesskapstilpassing og systemtilpassing. Dokumentering, evaluering og
kvalitetssikring av tiltak i og resultater av behandling etterspørres, samtidig som
presset for å tilføre nye tiltak øker. I oppgaven tar jeg for meg
behandlingsområdet, og ikke narkotikapolitikk eller forebygging generelt. Likevel er
behandlingsinnsatsene både avhengig av og bidragsyter til den generelle
pessimismen om rus generelt og narkotika spesielt.
2. Metode
Denne oppgaven har en eksplorerende teoretisk tilnærming. Behandling beskrives
som ulike prosesser på et mellomnivå mellom individ og samfunn og som en
samspillsarena mellom aktørene; virksomheten, sosialarbeideren og klienten.
Denne beskrivelsen møter jeg med pedagogisk teori som forklarer og belyser
prosessene i behandling. På teorinivået brukes bidrag fra vitenskapelig
pedagogikk for drøfting av og berettigelsen for pedagogikkens rolle som teori for
behandling. Dette omfatter forholdet mellom behandling, samfunn og individ og
utviklingstrekk i samfunnet som påvirker og stiller nye krav til behandling som
praksis og til pedagogikk som teori for praksis. Oppgaven avslutter med å trekke
inn konsekvenser av pedagogisk teori i behandling som omfatter teori for
refleksjon, vurdering og evaluering av behandlingsinnsatser.
3. Data/kilder
Jeg trekker inn ulike kildegrunnlag med utgangspunkt i beskrivelser og
evalueringsstudier fra behandling og teori om behandling. Beskrivelsen tar sikte på
å vise og ivareta bredden i behandling samtidig som fokuset settes på de
virksomhetene og deler av behandling som omfatter en fellesskapsarena. Fra
pedagogikk henter jeg inn pedagogisk samfunnsrettet teori med fokus på
identitetsutvikling, sosialisering og danning. I mangel på pedagogisk teori om
behandling som forandring av individets identitet og samhandling er det hentet
bidrag både fra teori om oppdragelse og om undervisning i et
forandringsperspektiv.
4. Resultater/hovedkonklusjon
Jeg har funnet det meningsfullt å beskrive behandling ut fra et pedagogisk ståsted
hvilket innebærer å gi en teoretisk overbygning som kan beskrive det diffuse og
uuttalte som ofte impliseres i representasjon av behandlingsvirksomhet. Å gripe
den eksisterende praksis som er utviklet i behandling representerer likevel bare et
første skritt for å sikre en videreføring av de aktive elementene i behandling.
Samtidig er en helhetlig forståelse av ulike tiltak i behandling sett i en
sammenheng nødvendig for å kunne sikre utvikling av nye og bedre tiltak. For
pedagogikk representerer behandling et praksisområde som tilfører nye
problemstillinger gjennom sin særegne aktivitet i spennet mellom helse og kultur,
individ og samfunn. Behandling som virksomhet tar opp i seg og utfordrer
sammenhengen mellom oppdragelse og undervisning, danning og utdanning som
også kan omfatte andre samfunnsområder som fokus for samfunnsrettet
pedagogikk.
Forord
Jeg har i de siste 7 årene vært ansatt i ulike posisjoner i Tyrilistiftelsen, som er en
større privat behandlingsorganisasjon for rusmiddelmisbrukere og kriminelle med
rusmiddelavhengighet. I de siste årene har jeg arbeidet med utvikling av utdanning
og informasjon om behandling og Tyrilistiftelsens metoder og modeller både innad
i organisasjonen, mot politiske myndigheter, utdanningsinstitusjoner og andre
organisasjoner nasjonalt og internasjonalt.
Rusmiddelbehandling er en relativt ny fagsektor, formet både av medisin, psykiatri,
samfunnsformasjonen og indre metodiske strømninger. I det store mangfoldet av
ulike tiltak rettet mot behandling av rusmiddelmisbruk er det vanskelig å finne
fellesnevnere. Både uttrykte målformuleringer og metoder og innhold i
behandlingen avviker fra hverandre. Med utbyggingen av sosialutdanning ved
høyskolene har nye faggrupper økt mulighetene og behovet for dokumentering av
tiltak i rusmiddelsektoren. Økonomiske og politiske krav til behandlingseffekter og
dokumentasjon av behandlingsinnhold presser også frem behovet for utvikling av
noen felles standarder og språk for å kunne dokumentere og evaluere
virksomhetene.
Behandlingsforskning og evaluering av rusbehandling skjer i dag hovedsakelig
gjennom 3 forskningsmiljøer;
m SIFA (Statens Institutt for Alkohol og narkotikaforskning) gjennomfører nå et av
de største norske forskningsprosjektene i prosjektet ”Hvilken nytte? For hvem?
Til hvilken kostnad?”.
m Stiftelsen Bergensklinikkene og Norsk Samfunnsvitenskapelig datatjeneste
(NSD) som har ansvaret for utforming og innsamling av data til
Klienkartleggingsundersøkelsen – en logitudinell studie av
rusmiddelmisbrukere i behandling.
m Rogalandsforskning, som på oppdrag fra Oslo Kommune nylig har avsluttet en
kombinert kvantitativ/kvalitativ studie av 4 ulike behandlingsorganisasjoner for
alkohol/narkotikamisbrukere.
I Stortingsmelding 16/97 etterlyser sosialdepartementet bedre dokumentasjon og
evalueringer fra rusmiddelområdet og spesielt behandlingssektoren for
narkotikamisbruk. I Oslo Kommune forberedes konkurranseutsetting av
behandlingsplasser som et virkemiddel for kvalitetssikring av innsatsene som
brukes i behandling. I forbindelse med dette arbeidet vurderes det også utvikling
av felles standarder for dokumentasjon og evaluering av innhold og resultater fra
behandling. Dette økte fokuset på dokumentasjon og metodebeskrivelser har en
politisk og økonomisk side, men er også et resultat av sektorens profesjonalisering
som følge av økt sosialfaglig kompetanse og avideologisering blant ansatte i
behandlingsmiljøene og et samfunnets krav om mer effektive virkemidler for å
begrense sosial marginalisering og utstøtning.
Jeg vil først takke ansatte og elever i Tyrili for inspirasjon og muligheten til å
fordype meg i mine egne teoretiske problemområder. En stor takk til Roar
Skolseg, Jo Wennesland og Olaug Krogsæther som har vært nære
diskusjonspartnere gjennom flere år.
Denne oppgaven hadde heller ikke vært mulig uten stramme tidsrammer og
fornyet interesse for pedagogikk som samfunnsrettet teori om individets
identitetsdanning og sosialisering gjennom handling og samhandling i forhold til
sosiale systemer. Takk til min veileder Anton Hoëm for inspirasjon og knappe
tidsfrister.
Sist men ikke minst vil jeg takke Heid for inspirasjon, overbærenhet i sene
kveldstimer med oppgaveskriving og retting av dobbeltkonsonanter og trykkleifer.
Takk!
Oslo, den 7. mars 1999
Tore T. Rokkan
Innhold
INNLEDNING ..................................................................................................................10
HVA ER BEHANDLING? ....................................................................................................10
PEDAGOGIKKENS ROLLE .................................................................................................12
Hva er pedagogikk? ..................................................................................................13
VITENSKAP I BEHANDLING ...............................................................................................14
AKTUALITET...................................................................................................................15
AVGRENSNINGER ...........................................................................................................17
OPPGAVENS STRUKTUR..................................................................................................17
KAPITTEL 1 BEHANDLING ...........................................................................................19
INSTITUSJONER..............................................................................................................20
Terapeutiske samfunn...............................................................................................22
Bo og arbeidskollektiver ............................................................................................22
FORSTÅELSESHORISONTER ............................................................................................23
Somatiske og medisinske forklaringer .......................................................................23
Utviklingspsykologiske forklaringer............................................................................24
Eksistensielle forklaringer..........................................................................................25
Læringsteoretiske forklaringer ...................................................................................25
Sosiologiske forklaringer ...........................................................................................26
Familieterapeutiske forklaringer ................................................................................26
Sosialpedagogiske forklaringer .................................................................................26
Sosialantropologiske forklaringer ..............................................................................27
FORSKJELLER OG LIKHETER............................................................................................28
SAMFUNN OG RUS ..........................................................................................................29
DE NYE PROFESJONENE .................................................................................................29
EVALUERING OG EFFEKT.................................................................................................31
KAPITTEL 2 IDENTITET I BEHANDLING ......................................................................33
MÅL OG MIDDEL .............................................................................................................34
IDEOLOGI.......................................................................................................................35
Hjemmebane.............................................................................................................36
Fellesskap.................................................................................................................37
PROFESJON...................................................................................................................38
ORGANISASJON .............................................................................................................42
NYTTER DET? ................................................................................................................44
OPPSUMMERING ............................................................................................................45
KAPITTEL 3 BEHANDLING I PEDAGOGIKK ................................................................47
PYGMALION ...................................................................................................................47
MODELLMONOPOL..........................................................................................................48
KOMMUNIKASJON OG IDEOLOGI.......................................................................................49
SOSIALISERING ..............................................................................................................50
Sosialisering i behandling..........................................................................................53
Behandling som sosialisering....................................................................................54
Sosialisering i institusjon ...........................................................................................57
Ut i verden.................................................................................................................59
BEHANDLING OG SAMFUNN .............................................................................................62
Integrering.................................................................................................................63
Etikk og politikk .........................................................................................................64
Glasshalvkulen..........................................................................................................65
KAPITTEL 4 PEDAGOGIKK SOM FORANDRING.........................................................68
SOSIALISERING SOM UTVIKLING.......................................................................................69
Taus kunnskap..........................................................................................................70
HJEMMEBANE OG BORTEBANE ........................................................................................71
PEDAGOGIKK OG SAMFUNN.............................................................................................73
Samfunn eller system................................................................................................74
DANNING ELLER UTDANNING ...........................................................................................78
KAPITTEL 5 PEDAGOGIKK SOM BEHANDLING .........................................................81
PEDAGOGIKK SOM RAMMER ............................................................................................83
PEDAGOGIKK SOM INNHOLD ............................................................................................86
Refleksjon i praksis ...................................................................................................89
PEDAGOGIKK SOM MIDDEL ..............................................................................................91
AVSLUTNING ................................................................................................................93
TEORI FOR PRAKSIS .......................................................................................................95
KONKLUSJON OG VIDEREFØRING.....................................................................................96
LITTERATUR …………………………………………………………………………………... 98
SLUTTNOTER …………………………………………………………………………………..108
Innledning
Hva er pedagogikkens plass i behandling og hvordan kan den bidra til bedring av
resultater for institusjoner som arbeider med behandling av rusmiddelmisbrukere?
Behandling og pedagogikk er de to sentrale begrepene i denne oppgaven. Jeg vil
forsøke å finne pedagogikkens plass i behandlingsfeltets praksisområde og søke å
tilføre feltet nye metodiske og teoretiske redskaper.
Hva er behandling?
Begrepet behandling innebærer en prosess – at noe eller noen er i behandling kan
defineres som;
1 kur, pleie, terapi komme under b- av en lege / ta b-(er) for ryggen / gå til
b- hos en psykolog 2 debatt, diskusjon, drøfting saken er oppe til b- i
Stortinget 3 medfart få god, dårlig b- / urettferdig b-. (Bokmålsordboka
1998)
I vår sammenheng er noen – en eller flere personer – som søker eller blir søkt inn
i behandling med grunnlag i et rusmiddelmisbruk. Rehabilitering brukes ofte
synonymt med behandling i denne sammenhengen. Bokmålsordboka (ibid)
definerer rehabilitering som ”…1 oppreisning 2 istandsetting, restaurering 3
attføring r- av fanger, av pasienter”. Forskjellen mellom disse
begrepsdefinisjonene er store selv om ordene behandling og rehabilitering som
ofte dekker det samme praksisområdet.
Behandlingsbegrepet peker på prosessen, mens rehabilitering (og habilitering)
også inneholder målet – tilbakeføring eller innføring i definert tilstand – oppreise
eller attføre.
I Stortingsmelding nr 16 1996/97 velger regjeringen å legge til grunn en bred
definisjon av behandling ved å referere til Jon Johnsens gjennomgang av ulike
behandlingsstudier i ulike land (ibid: 151). Johnsen konkluderer her med at;
Behandling omfatter en lang rekke tiltak som inkluderer identifikasjon,
kartlegging, vurdering, rådgivning, behandling, omsorg og oppfølging av
individer med rusmiddelproblemer.
Målsettingen med disse tiltakene er å kontrollere eller stoppe
rusmiddelbruken, samt forhindre videre utvikling av medisinske,
psykologiske eller sosiale problemer. (Ibid:115).
Andre har gjort lignende studier hvor en har sammenlignet målformuleringer brukt
av organisasjoner og institusjoner som står for behandling og/eller sammenlignet
denne med den praksis som man finner i organisasjonen (Ravndal 1993).
Oversikter over den praksis og de metoder som brukes i behandlingsinstitusjoner
er omfattende. Ofte inndeles behandlingsforløpet i flere faser; avrusing, utredning,
motivasjon utgjør oftest faser i en kommunal regi og kjennetegnes av fokus på
lindring, diagnostisering og motivering. Behandlingsfasen skjer gjerne i regi av
private organisasjoner (Lorentzen 1994) med ulike målsetninger som oftest
innebærer en reduksjon eller en kontroll med rusbruken. Fase tre omfatter en
oppfølging og eventuell videreføring av behandlingsfasen, og har en innretning
mot kvalifisering og arbeidsetablering i samarbeid mellom offentlige myndigheter
(skole/arbeidsmarkedsetaten/sosialkontor) og private organisasjoner (Pedersen
1993). Det juridiske ansvaret for etablering, drift og utvikling av rammene i
behandlingsforløpet tillagt kommunene, med fylkesmannen som tilsynsmyndighet.
I praksis er det de lokale sosialkontorene som har ansvaret for helheten i
behandlingsforløpet for den enkelte klient og forestår de økonomiske og juridiske
rammene innefor eksisterende lov- og regelverk. Det store private innslaget i
behandlingsfasen har historiske og kulturelle årsaker. Innen alkoholistomsorgen
har større private kristne organisasjoner etablert omsorgs- og vernehjem fra tidlig i
århundret (Lorentzen 1994). Selv etter 1950 hvor staten ved Helserådet (Karl
Evang) gikk inn for en mer direkte statlig styring og eierskap, er fremdeles en
hovedvekt av institusjonene for alkohol på private hender, og ofte med et religiøst
livssyn til grunn for omsorg og/eller behandlingsmetode1 (Waal 1992).
Innen behandling av narkotikamisbrukere har også det private innslaget vært
betydelig. Selv om staten uttrykte misnøye med at private organisasjoner foresto
behandling som innebar diagnostisering, avrusing eller somatisk hjelp, viste
Sosialdepartementets undersøkelser i 1981 at det private innslaget omfattet
dobbelt så mange behandlingsplasser som det offentlige systemet (Lorentzen
1994:14-15).
De kulturelle føringene er den andre årsaken bak et stort privat og mangeartet
tilbud innen behandlingssektoren. Med en enkel todeling finner vi organisasjoner
som har fokusert mer på individet og rusmiddelet i seg selv. Her finner vi også et
betydelig innslag av metoder med utgangspunkt i ulike psykoterapeutiske
tilnærminger og medisinske forklaringer som ligger til grunn for institusjoner og
polikliniske virksomheter. På den andre siden, og særlig som et resultat av et høyt
privat engasjement i sektoren, finner vi organisasjoner med utgangspunkt i ulike
livssynsbaserte ideer der hvor sosiale integrasjonsmodeller, selvhjelpsmodeller og
fellesskap fremheves som virkemidler. Bildet er ikke entydig; på den ene siden
fører nye utdanningsretninger innen sosial og helsefag til økt kompetanse innen
de ulike virksomhetene. På den andre siden utfordres behandlingsinstitusjonene
av nye krav til dokumentasjon og beskrivelse av sine virksomheter.
Pedagogikkens rolle
I denne oppgaven vil vi søke å finne modeller og metoder hvor praksis i
behandling kan belyses og forklares ut fra pedagogisk teori og hvor pedagogisk
praksis kan bidra til nye metoder og gi ny kunnskap og forklaringsmodeller. Dette
er mest sentralt innen virksomheter som er semiprofesjonelle eller basert på
metoder og modeller som helt eller delvis ligger utenfor psykologiens og
medisinens virkeområder. Samtidig vil pedagogikken fokusere på behandling som
en dannings- og utdanningsarena for identitetsutvikling, habilitering og
rehabilitering.
Pedagogikk eller læren om oppdragelse og undervisning, oppdragelseskunst
(Bokmålsordboka 1998) som redskap i behandling, er nesten fraværende som
kunnskapsområde. Det samme er resultatet hvis man søker etter pedagogisk
forskning eller diskusjon/beskrivelse av feltet rusbehandling. Pedagogikkens plass
reduseres til en støttefunksjon, enten knyttet til diagnostisering og kartlegging av
problemer som oppstår før og ligger forut for behandlingsperioden (for eksempel
pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT)), eller i etterkant av behandling i
tilbakeføring rettet mot skole eller arbeidsmarked. Innen sterkt ideologiske deler av
behandlingssektoren finner vi igjen pedagogisk retorikk i definisjonen av
behandling som fostring, utdannelse, oppretting og kamp (Hassela & Englund
1994). I sin bok om Solliakollektivet beskriver Arne Scanche Andresen (1990)
arbeidsformene involveringspedagogikk og konsekvenspedagogikk, hvor begrepet
pedagogikk brukes på praktisk terapeutisk arbeid. I arbeidet med å utvide
pedagogikkens område til også å omfatte modeller og metoder i behandling, må vi
legge til grunn en klarere definisjon av pedagogikkens rammer.
Hva er pedagogikk?
Som praksisområde dekker pedagogikken en rekke områder knyttet til
oppdragelse og til undervisning. Den enkleste modellen er knyttet til forholdet
mellom en elev (klient), en lærer (voksenperson) og et innhold som er relatert til et
mål. Forholdet mellom eleven og læreren er avklart gjennom et mandat, enten det
dreier seg om barn - foreldre og/eller elev - lærer. Innholdets forhold til
målsetningen er også avklart i mandatet, eller det er gitt myndighet til læreren
(voksenpersonen) å fastsette dette ut fra en ramme (Rørvik 1982). Relasjonen
mellom elev og lærer reguleres gjennom en eller annen form for kommunikasjon
eller læring som står i forhold til disse målsetningene. Pedagogikk som praksis
omfatter derfor den relasjonen eller de tiltak som hvor 1) deltagerene har et
pedagogisk forhold til hverandre og 2) at situasjonen står i et forhold til
målsetningen som skal oppnås.
Som vitenskapsområde omfattes ikke bare direkte pedagogiske handlinger, men
det individets identitetsdanning og sosialisering gjennom handling, samhandling
og erkjennelse i forhold til sosiale systemer (Hoëm 1978). På denne måten
omfatter den vitenskapelige pedagogikken den enkeltes integrering inn i den
menneskeskapte kulturen og også selve integrasjonen og erkjennelsen av den.
Forholdet mellom behandling og rehabilitering er også sentralt i en pedagogisk
sammenheng, hvor behandling peker mot indre prosesser og utvikling og
rehabilitering mot morgendagens løsninger.
Vitenskap i behandling
En grensedragning innen behandlingsfeltet synes nødvendig i forhold til psykologi,
psykoterapeutisk praksis og medisin. Når narkotika kom til Norge som en del av
en internasjonal trend på slutten av 1960 tallet, representerte dette et nytt og
skremmende fenomen for helse-Norge. Professor Helge Waal har beskrevet tiden
som epidemi-perioden hvor medisinske kontrolltiltak og behandling skulle være
motkreftene (Waal 1992). Sykdomsmodellen var også rådende innen de private
organisasjonene (f.eks. AA-modellen) hvor misbruk ble definert som en
uhelbredelig sykdom og løsningen var å søke trøst og støtte i religion (Furuholmen
& Scanche Andresen 1993).
Psykiatrien kom inn tidlig på 1970 tallet, hvor narkomane ble integrert inn i
psykiatriske avdelinger med modeller som inkluderte medikamentell behandling,
ulike individual- og gruppeterapautiske teknikker og isolering. Motvekten til den
psykiatriske modellen var kollektiver og organisasjoner som fant idegods i
samfunnskritisk tenkning og sosiologiske modeller hvor bevisstgjøring og
frigjøringsperspektiver forente lederne og klientene i felles kamp mot
undertrykkere og maktapparat (Furuholmen & Scanche Andresen 1993). Denne
alternative behandlingsretningen påberopte seg ingen teoretisk vitenskapelig
overbygning, men gjorde felles sak med klientene i en politisk-ideologisk kamp.
En nyorientering som ser ut til å binde sammen ulike modeller og metoder er den
såkalte miljøterapien. Et raskt søk viser at de sosiale høyskolene nå oppretter kurs
og vekttallsenheter i faget Miljøterapi innen studier i sosialt arbeid og i
sosionomutdanning. Begrepet ”miljøterapi” har opprinnelse fra det amerikanske
behandlingssystemet Daytop og betegner et strukturert hierarkisk fellesskap som
(i det minste hos Daytop) er basert på selvhjelpssystemer hvor tidligere klienter
utgjør de operativt ledende posisjonene. Boken ”Fellesskapet som metode”
(Furuholmen & Scanche Andresen 1993) argumenterer for miljøterapi eller
fellesskapet som metode. Forfatterne kommer fra hver sine leire; Dag Furuholmen
er lege og spesialist i psykiatri med praksis fra den terapeutiske bevegelsen, mens
Arne Scanche Andresen er sosionom med bakgrunn fra kollektivbevegelsen. En
annen bok som også setter miljøterapi inn i en pedagogisk ramme, er Inge
Kvarans ”Miljøterapi” (Kvaran 1996) hvor ”sosialpedagogikk presenteres som en
samlende teori for institusjonsarbeid, og det argumenteres for at miljøterapi bør
være et felles begrep for institusjonsarbeid.” (ibid). Et tredje omfattende bidrag til
en miljøterapeutisk forståelse av behandling finner vi i prosjektet ”City Effect”, en
studie av kollektivet San Patrignano utført ved Universitetet i Bologna (Guidicini &
Pieretti 1995).
Aktualitet
I rusmiddelfeltet foregår nå en intern diskusjon om standarder for kvalitetssikring
(Fagrådet 1997). Et nedsatt utvalg fra organisasjonen som representerer en
hoveddel av institusjonene i Norge, har i oppgave å forberede en
… total gjennomgang av rusfeltet i Norge, uavhengig av hvilket nivå det
enkelte tiltak befinner seg på, med tanke på innføring av kvalitetssikrings
rutiner for virksomhetene og med tanke på å gjøre noen valg i forhold til
ideologiske standpunkter vedrørende rusproblemers forståelse og
metodiske tilnærming. Dette synes å være en for omfattende oppgave med
tanke på at det sentrale i utvalgets arbeid skal være å gi retningslinjer for
kvalitetssikring; uavhengig av tiltakenes ideologiske tilknytning. (Fagrådet
1997)
Samtidig forbereder Oslo Kommune, som den største aktøren innen kjøp av
behandlingstjenester, konkurranseutsetting av behandlingsplasser (Oslo
Kommune 1998). Kommunen presenterer tiltaket som det viktigste elementet for å
sikre utvikling av standarder for kvalitet og evaluering innen russektoren. I løpet av
våren 1999 vil Oslo Kommune pålegge innføring av kvalitets- og
evalueringssystemer for bruk i konkurranseutsetting av behandlingsplasser i Oslo
etter modell fra f.eks. Stockholm kommune (Persson 1999)
Narkotikameldingen poengterer også sektorens store behov for
kompetanseutvikling og kvalitetssikring (St. meld. nr. 16 1997) og peker videre på
det begrensede tilbudet av grunnutdanninger for rusutdanning ved universiteter og
høyskoler. Allerede i Stortingsmelding nr. 69 1992 ble dette tema tatt opp og førte
til opprettelsen av 7 regionale kompetansesentra med ansvar for fagutvikling
under Rusmiddeletaten (Norgesnettet). Samtidig ble det besluttet opprettelse av
Nasjonal Institusjonsdatabase (NiDAR) og opprettelse av dataregistre for
inn/utskrivingen av klienter i institusjon. Det ble også satt i gang arbeid med
utvikling av et klientkartleggingsverktøy (Basisskjema) som nå er under
implementering i tiltakene i russektoren.
Internasjonale strømninger peker også i retning av økt innsyn og dokumentasjon
av tiltak ovenfor rusmiddelmisbrukere. Nye behandlingsformer og økt krav til
effektivitet i behandling skyldes på den ene siden veksten i antall misbrukere, nye
misbruksformer og økt synlighet og oppmerksomhet i forhold til rusmisbruket. Nye
behandlingsformer er også resultat av økt innsikt i og utviklingen av nye legemidler
og medikamenter som også stiller allmenne spørsmål om behandlingens
målsetninger og utfordrer politikeres og behandlingspersonalets syn på menneske
og normalitet. Denne prosessen kan også ses i lys av (samfunns)systemets behov
for rasjonalisering og organisering av det menneskelige og menneskets deltagelse
i samfunnet. Rasjonaliseringens kamp om de knappe ressursene omfatter også
behandling av de som faller utenfor systemet – både med sikte på effektivitet i
selve behandlingen, og behovet for funksjonell samfunnsdeltagelse som
arbeidstager og konsument.
Også i behandlingssektoren i seg selv genereres behov for endringer hurtigere
som en følge av nye utfordringer (kulturelle endringer i misbruket) og
behandlingsmåter (medikamentell behandling). Profesjonalisering og
profesjonskamp påvirkes også av økt informasjonstilgang og virksomhetenes
teknisk rasjonelle utvikling. I dette ligger behovet for nye forståelsesmodeller og
teori som gir muligheten for å begripe og gripe utviklingen og innholdet i
behandling.
Avgrensninger
Denne oppgaven tar ikke sikte på å innføre eller endre helhetlige modeller eller
metoder som brukes i arbeid med rusmiddelmisbrukere. Målet er å avdekke og
styrke det allerede eksisterende arbeidet gjennom identifisering og kartlegging av
praksis som kan forklares og begrunnes gjennom pedagogisk teori for å klargjøre,
styrke og videreføre praksis, bidra til refleksjon og ny identitet for ansatte og
muliggjøre dokumentasjon og evaluering av resultater. Jeg vil i hovedsak fokusere
på behandling for narkotikamisbruk, selv om rammene langt på vei vil være
dekkende for all behandling for avhengighet eller misbruk innenfor gjeldende
lovverk. Jeg vil ikke gi fullstendige beskrivelser av hele narkotikafeltet. Straff og
kontrollelementene ligger utenfor oppgaven. Det samme gjør forebyggende arbeid
og de delene av behandling som utelukkende skjer innen psykiatriske eller
somatiske institusjoner.
Oppgavens struktur
Oppgavens datagrunnlag er i første rekke publikasjoner, bøker og dokumenter
som omhandler metoder og modeller i behandling, behandlingsforskningen og
utdanning av ansatte til behandlingsinstitusjoner. Omfanget av slike studier er stort
og mangfoldig og vil begrenses ut fra hva som har aktualitet for å belyse
problemstillingen. Disse dataene vil i hovedsak bli presentert i kapittel 1 hvor jeg
søker å beskrive behandlingsfeltet ut fra fagfeltets egenforståelse.
I kapittel 2 tar jeg med meg beskrivelsen av behandlingsfeltet og ser på
behandling ut fra et pedagogisk ståsted. Legitimitet, mandat og profesjonalitet
som grunnlag for og i behandling ses i forhold til individ, organisasjon og samfunn.
Kapittel 3 flytter fokus fra et praktisk og induktivt synssett til en teoretisk
deduktiv vinkling. Med utgangspunkt i pedagogisk teori vil jeg søke å etablere
grunnlag for pedagogiske modeller som beskrivende for behandling.
Utgangspunktet er behandlingens fellesskapsarenaer identifisert som
miljøterapeutiske, sosiale og kulturelle føringer i grupper eller hele virksomheter i
behandlingssektoren.
I kapittel 4 videreføres modellene og funnene fra kapittel 3 i en drøfting av
begrepene danning, utdanning og sosialisering som modell for behandling og som
modeller for identitetsdannelse og endring.
Kapittel 5 tar opp forholdet mellom prosess, mål og evaluering i behandling
og ser på forholdet mellom oppgavens teorimodeller og praksis i behandlingsfeltet.
Kapittel 1 Behandling
Behandling i russektoren ble innledningsvis definert som en prosess som
innebærer ”…en lang rekke tiltak som inkluderer identifikasjon, kartlegging,
vurdering, rådgiving, behandling, omsorg og oppfølging av individer med
rusmiddelproblemer” (St. meld. nr. 16 1997:151) med målsetning å ”kontrollere
eller stoppe rusmiddelbruken, samt å forhindre utvikling av medisinske,
psykologiske eller sosiale problemer” (ibid).
Ansvaret for helheten i behandlingsforløpet ligger til kommunene. I valg av
behandlingstiltak er det flere elementer som spiller inn: Om institusjonene er eid av
kommune/fylkeskommune eller har fast tilknytning gjennom rammeavtaler;
sosialkontorets/konsulentens dokumentasjon, kunnskap og preferanser spiller inn i
tillegg til personen/klientens egne erfaringer og preferanser. Eventuelle diagnoser
eller utredninger av psykisk eller fysisk/medisinsk skade, personen/klientens
sosiale nettverk, bo- og jobbsituasjon og alder spiller også inn med hensyn til
plassering. Narkotikameldingen understreker behovet for å styre tiltakene ut fra
personens behov og individenes behov i de ulike tiltakene.
Rekken av ulike tiltak som ofte deles inn i tre typer av hovedtiltak, akuttiltak,
behandling og oppfølgingsbehandling, skal danne en kjede av tiltak som til
sammen utgjør en kontinuerlig helhet (St. meld. nr. 16 1997). Grovt kan en
inndeling av komponenter i tiltakene inndeles i:
Akuttiltak Akuttbehandling - Innsatser for å hindre eller løse akutte
medisinske, psykologiske eller sosiale
problemer
Avrusing - Behandling av abstinens, stabilisering
og motivering
Kartlegging - Identifisering og diagnostisering med
sikte på ev. videre behandling
Behandling Vurdering - Utvikling av behandlingsplan og
tiltaksbruk på grunnlag av kartlegging
Primærbehandling - Poliklinisk tiltak eller
heldøgnsbehandling i institusjon
Etterbehandling - Ulike innsatser for å stabilisere, sikre
eller videreføre behandlingen
Oppfølgings-
behandling
Ettervern - Begrensede tiltak for å opprettholde
resultatene fra behandlingsfasen
Tilbakefalls-
Forebygging
- Oppfølging for å hindre tilbakefall og
medisinske, psykiske eller sosiale
problemer som kan føre til tilbakefall
Vernede botiltak - Tidsubegrensede, skjermede tiltak for
personer med fysiske, psykiske eller
sosiale skader
Tabell 1 Hovedtiltak av behandlingsprogrammer (fritt etter St. meld. nr. 16
1997:152)
Institusjoner
SIFA (Statens institutt for alkohol og narkotikaforskning) typifiserer
behandlingsinstitusjoner for narkotikamisbrukere i fem ulike typer av tiltak.
Tabellen under omfatter 74 av 100 institusjoner som kvalifiserte til deltagelse i
prosjektet ”Stoffmisbrukere i behandling” gjennomført av SIFA 1995-97 (Lauritzen
& Waal 1996). Deretter beskriver jeg de ulike institusjonstypene fra tabellen med
hovedvekt på virksomheter som gjør bruk av fellesskap som metode i behandling;
terapeutiske samfunn og kollektiver.
Institusjonstype Antall Ant. Henvendelser Ant. inntak
Akuttiltak 3 4164 1786
Poliklinisk institusjon 23 2757 1803
Rehabilitering/omsorgs-
institusjoner
11 1468 812
Terapeutiske samfunn 7 576 325
Kollektiver 19 446 407
Andre 11 249 69
Sum (behandlingstiltak) 74 9660 5202
Tabell 2 Andre omfatter heldøgnsinstitusjoner for blandingsmisbrukere – både
alkohol- og narkotikabehandling (Lauritzen & Waal 1996).
Akuttinstitusjoner – vil oftest ha en oppbygging om den akutte medisinske,
psykologiske eller sosiale situasjonen en person har kommet i som et resultat av
rusmiddelmisbruk. Profesjonene vil oftest være dominert av
medisinsk/sykepleiefaglig personell, psykologer og psykiatere, mens ulike typer
sosialutdanninger representerer det såkalte miljøpersonalet som har ansvaret for
den døgnkontinuerlige drift av enheten. Tiltakene er oftest kommunalt eid og
drevet med tilknytning til somatisk institusjon.
Polikliniske institusjoner – tilbyr oftest psykologiske eller psykiatriske tjenester hvor
klienten deltar i andre tiltak for eksempel attføringstiltak , medikamentelle tiltak,
botiltak osv. Polikliniske institusjoner kombineres gjerne med andre typer
behandlingstiltak før, under eller etter døgnkontinuelig behandling.
Rehabiliterings- og omsorgsinstitusjoner – er virksomheter med begrenset
behandlingsfaglig kompetanse og hvor tilbudet har form av bo og servicetiltak i
samarbeid med andre tiltak. Hybelhus og skjermede vernede botilbud hører med i
denne gruppen. Eierstrukturen er differensiert, men med et stort innslag av private,
særlig organisasjoner med religiøse overbygninger. Vektleggingen av det
behandlingsfaglige arbeidet rettet mot rusavhengighet er ofte liten, eller den er
ivaretatt av poliklinisk behandling parallelt med botilbudet.
Terapeutiske samfunn
Terapeutiske samfunn kjennetegnes av hierarkiske psykologisk innrettede
behandlingstiltak – ofte bygget opp rundt den terapeutiske samtalen og andre
terapeutiske virkemidler i et fast strukturert program. Kompetansen i tiltakene er
gjerne en blanding av ufaglærte/tidligere rusmisbrukere og psykologisk/
terapeutisk utdannet personale. Terapeutiske samfunn i Norge er ofte eid direkte
av kommunene/fylkeskommune og har relasjoner til psykiatriske institusjoner.
Terapeutiske samfunn2 har historisk opprinnelse utgangspunkt fra to
hovedretninger: 1) De tidlige behandlingsinnsatsene i Norge som tok
utgangspunkt i den psykoterapeutisk retningen med tilknytning til eller integrering i
eksisterende psykiatriske institusjoner. 2) Influering av den dominerende
amerikanske behandlingsideologien fra Daytop og Phonix-house med et stort
innslag av selvhjelp og utviklingstrinn i faste stadier i et hierarkistisk oppbygd
lukket behandlingsmiljø.
Bo og arbeidskollektiver
Kollektiver består av ulike tiltak som alle har en hovedramme omkring et
bofellesskap hvor ansatte og personer som er i behandling bor og lever sammen.
Behandling i kollektiver har ofte et utgangspunkt i den daglige situasjonen,
samarbeidet om felles løsning av oppgaver, ispedd innslag av ulike gruppe- og
individuelle samtaler og terapeutiske virkemidler. Ansattgruppen har ofte ulik
fagbakgrunn, men med et økende innslag av ansatte med sosialfaglig utdanning.
Kollektiver er oftest privat eid, med ulike samarbeidslinjer til kommuner og
fylkeskommuner.
Bo og arbeidskollektivene oppstod i slutten av 1970 – begynnelsen av 1980 tallet,
ofte som en reaksjon til eksisterende dominerende psykiatrisk og psykoterapeutisk
behandlingstilbud. Et eksempel på dette er Tyrilikollektivet som hadde en klar
profil å være et alternativ til psykiatriens institusjoner. Bo og arbeidskollektivene i
Norge er også influert av europeiske impulser, radikaliseringen på 1970 tallet. I
Norden var særlig det svenske Hasselakollektivet med vektlegging på strukturerte
fellesskapsprogrammer, inspirert av den russiske pedagogen Anton Makarenko3,
et forbilde i etableringen av bo- og arbeidskollektiver.
Gruppen andre (tabell 2 [side 21]) – består av døgntiltak med tilbud av ulikt
omfang rettet mot blandingsmisbrukere (alkohol/narkotika), ofte med en innretning
mot omsorgs- og selvhjelpsmodeller. Personalet har blandet fagbakgrunn, gjerne
med et stort innslag av frivillige. Institusjonene eies ofte privat og har gjerne en
religiøs organisasjonstilknytning. Sammen med omsorgs- og
rehabiliteringsinstitusjonene er mange av tiltakene i denne gruppen en
videreføring av alkoholistomsorgens vernehjem og omsorgstiltak. Flere av
tiltakene i disse gruppene har eller er i ferd med å endre profil og innhold. I Oslo
representerer Kirkens Bymisjon en hel rekke spesialiserte tilbud som tidligere
fungerte som mindre bo- og omsorgsenheter.
Det er vanskelig å tegne det fullstendige bildet av institusjonene i
behandlingssektor. ”Omsorg og behandling – oppslagsverk for rusomsorgen i
Norge” (Folket 1998) presenterer 156 ulike tiltak og institusjoner i rusomsorgen.
Rusmiddeldirektoratet og NiDAR rapporterer om 115 (NSD 1996) tiltak i sektoren.
Oversikt over antall tiltak og plasser i tiltakene er usikre. Dels skyldes dette det
store private innslaget i sektoren, dels den lokale organiseringen hvor den enkelte
kommune eller bydel har ansvaret for tiltaksbruken. Oppbyggingen av et sentralt
institusjonsregister (NiDAR) og klientkartleggingssystemer vil gi bedre oversikter
over hovedmassen av tiltakene, deres innhold og metoder. Likevel er andelen av
små tiltak med begrenset levetid stor, noe som gjør en total oversikt vanskelig.
Forståelseshorisonter
En annen måte å gripe omfanget innen behandlingssektor er å se på ulike mulige
forklaringsmodeller eller ideologiske forklaringer som ligger til grunn for
virksomhetenes arbeid. Overskriftene i presentasjonen under er hentet fra
psykolog Asbjørn Solevåg (1997) og forsøker å vise bredden i ulike forklaringer og
metoder som brukes i behandling;
Somatiske og medisinske forklaringer
Forståelsen av rusmiddelmisbruk som sykdom preget tenkningen på 1960 tallet og
i begynnelsen av 1970 årene (Waal 1992). Til grunn for denne tenkningen lå en
opplevelse av at rus, og særlig narkotika, utviklet seg raskt og i mangelen på
kunnskap og strategier for å hindre epidemien (ibid). Vi kan i dag finne igjen noe
av denne tankegangen i medias behandling av nye stoffer (for eksempel MDMA
og designer-drugs) i den nye ungdomskulturen. Behandling HIV-positive
misbrukere med metadon4, vedlikeholdsbehandling med foreskriving av
medikamenter fra lege, metadonbehandling og medikamentellassistert5
behandling aktualiserer også debatten om sykdomsforklaringer for stoffmisbruk.
I behandlingsideologien finner vi retninger som vektlegger sykdomsforståelsen i
større grad enn andre. Sentralt står AA-metodikken, hvor alkoholisme og til en viss
grad narkotika (Anonyme Narkomane [NA]) gjennom en 12-trinns modell innleder
en livslang avholdenhet fra rusmidlet. Misbrukeren er født til misbruk, og er ikke i
stand til å kontrollere normal rusbruk. Total avholdenhet er løsningen hvor et
nettverk av likesinnede (og Gud) er kontrollører. Ved siden av AA-bevegelsen er
denne forståelsen av misbruket og bruk av 12-trinns modellen vanlig innen
alkoholistomsorgen, men også voksende innen behandling av
narkotikamisbrukere (Furuholmen & Schanche Andresen 1993).
Utviklingspsykologiske forklaringer
Utviklingspsykologiske forklaringer og modeller tar utgangspunkt i mistilpasset
eller skjevt utviklet selvoppfattelse eller identitet i oppveksten, og omfatter et stort
omfang av ulike retninger. Felles for behandling som bygger på utviklings-
psykologiske forklaringsmodeller, er vektleggingen på diagnostisering, utredning
og psykologisk samtale- og gruppeterapautiske virkemidler. Også innen poliklinisk
behandling er utviklingspsykologiske forståelsesmåter viktig, ikke minst for
institusjoner rettet mot ungdommer.
I behandlingssektoren representerer utviklingspsykologiske modeller i behandling
en dominerende posisjon, både ut fra et historisk utgangspunkt og i utbredelse. I
de senere årene har fokus om dobbeltdiagnoser – kombinasjoner av psykiske
lidelser og rusmiddelmisbruk – økt krav om dokumentasjon og ”faglighet” i
behandling, samt en generell individualisering, styrket disse forklaringsmodellene.
Eksistensielle forklaringer
At misbruk er en valgt livsform inngår ofte i den folkelige oppfattelsen av
misbruket. Behovet for å fordele skyld og nødvendigheten av å tillegge misbruket
en årsak og noen som ansvarlig for valget er ofte et behov hos pårørendes til
klienter i behandling. Samtidig er det mulig å finne igjen ansvarliggjøringen av
misbrukeren som den som faktisk velger, innen en rekke ulike praksismodeller.
I motivering for behandling er ofte valget sentralt. Dette kommer særlig frem i den
offentlige debatten om tvang (Lov om sosiale tjenester 1996) hvor et stort flertall
ledere ved institusjoner og fagpersoner innen rusbehandling mente at frivilligheten
– eller valget om å slutte med rusmidler – var en forutsetning for behandling. I
kontrakter eller regler som gjelder klienter i behandling ved institusjon, inngår ofte
bruk av rusmidler som oppsigelse av avtalen og utkastelsesgrunn. I dette ligger
ofte nettopp en forståelse av valget: Man må ville gjennomgå behandling, og
brudd på regler ved å bruke rusmidler er å velge rusmisbruket.
Læringsteoretiske forklaringer
Flere studier har pekt på den rasjonelle atferden i misbruket som en
overlevelsesstrategi (Elster 1997) hvor misbruket og deltagelse i misbrukermiljø,
kriminalitet, prostitusjon mv., gjensidig opprettholder hverandre. Misbrukeren
utøver en adferd, også i opprettholdelse av misbruket, som gir status og karriære i
subkulturelle miljøer (Smith-Solbakken & Tungland 1997).
Misbruket som innlært adferd finner vi også igjen i forståelsen av misbruket som et
klassemessig uttrykk, og har i særlig grad blitt tatt opp av arbeidskollektivene på
1970 og 1980 tallet. I diskusjonen om andre- og tredjegenerasjons misbrukere,
hvor alle nære pårørende bruker eller misbruker alkohol og narkotiske stoffer, er
blitt aktualisert når barn og barnebarn av ’68 generasjonen nå blir ungdom. Innen
arbeid med lovbrytere og i arbeid med prostitusjon og vold har relasjonen til
stoffmisbruket begrunnet forståelsen av atferden, ofte både for personen selv og
for fagpersonene i hjelpeapparatet.
Sosiologiske forklaringer
Her finnes mange av de klassemessige og sosiale forklaringsmåtene. Misbruk er
et symptom på dårlige sosiale forhold. Sosial marginalisering, kombinasjonen av
arbeidsledighet, dårlige boforhold, urbaniseringen og oppsplittingene av de
naturlige nettverkene er sentral i sosiologiske forklaringsmodeller. Studier av
subkulturelle miljøer, f.eks. UNGforsks studie ”Ungdomskultur og narkotikabruk”
(St. meld. nr. 16 1997) snur om på den tradisjonelle oppfattelsen av rusungdom
som ressursfattig og samfunnstapere. Likevel er det klasseperspektivet og
”kulturkampen” som har (hatt) sterkest gjennomslag i behandlingssektoren opp til
nå. Nye bilder – ansvar og påvirkning fra vennemiljø, foreldre og skole – kombinert
med nye misbrukergrupper er likevel i ferd med å endre dette.
I arbeidskollektivene har gruppen, solidariteten og kampen for å ta tilbake stolthet
og verdighet vært sentrale elementer. I det svenske Hasselakollektivet brukes
fortsatt arbeiderklassens kamp synonymt med kampen mot rusmidlene (Hassela &
Englund 1984).
Familieterapeutiske forklaringer
Familieterapeutiske forklaringsmodeller ser misbruket som feilslåtte
løsrivningsforsøk. I dette perspektivet kan familien stå frem både som årsak til
utviklingen av misbruket og som en ressurs for å finne løsninger.
Familieterapeutiske forklaringer omfatter et vidt spekter metoder og modeller, fra
systemteoretiske modeller til sosial læringsteori (Bunkholdt 1989).
Familieterapeutisk arbeid har særlig påvirket kollektiver som ofte tar familien som
utgangspunkt for danningen av fungerende levefellesskaper. Gjennom
organisasjoner for pårørende drives også et stort arbeid for å gi forklaringer,
hindre skyldfølelse og gjentagelse av de elementer som fremmet og forsterket
misbruket. Inspirasjonen til disse modellene har i stor grad kommet fra
søreuropeiske tiltak forsterket av utviklingen i andre- og tredjegenerasjons
misbrukere.
Sosialpedagogiske forklaringer
Sosialpedagogiske forklaringer ser på misbruket som et resultat av en manglende
oppdragelse eller kunnskap. Ved å vektlegge mangelen på de tette arenaene for
utprøving og læring, i hjemmet, på skolen og i lokalsamfunnet etterlyses de trygge
arenaene for utprøving, feiling og mestring som betingelser som må være til stede
i et læringsmiljø.
I behandlingsorganisasjonene vektlegges miljøarbeidet gjennom sterk styring og
tilrettelegging av miljøvariabler på ulik måte i kombinasjon med annen behandling.
Trygghet, relasjon og muligheten til eksperimentering og utprøving av andre og
nye løsninger er elementer som vektlegges. Modellen er mest utbredt innen
kollektiver og behandlingsinstitusjoner som jobber med barn og unge.
Sosialantropologiske forklaringer
Sosialantropologiske forklaringer er på samme måte mest utbredt innen private
organisasjoner som baserer behandlingen på fellesskapsideer og ideologiske
ideer. Symbolene og ”ritualene” utgjør bekreftelsen og sikrer deltagelse i miljøet,
både i rusmiljøet og i behandlingsmiljøet. Sosialantropologiske forklaringer vil se
på misbruket som ritualet som bekreftende for en posisjon, en synliggjøring både i
gruppen og i samfunnet. I den nye situasjonen – på behandlingsarenaen –
erstattes ritualene med nye, markeringer av oppnådde handlingsplaner,
faseoverganger, gjennomføring av avtaler, osv.
Beskrivelsen av ulike forklaringer og modeller i behandling kunne vært lengre,
men en rendyrket beskrivelse gjelder for få eller ingen av institusjonene innen
feltet. Beskrivelsene viser heller til bredden av ulike tiltak – og bredden i det
enkelte tiltak som et resultat av ulike forklaringer og ulike modeller som brukes
eller kan brukes i behandling. Ved siden av å vise bredden av tiltak innen
behandlingssektor viser beskrivelsen til styrke og omfang av virksomheter som
vektlegger ulike forklaringer og modeller i sitt arbeid. Tre dominerende retninger
peker seg ut: Sykdomsmodellen, psykologiske modeller og ideologiske modeller.
Forskjeller og likheter
Skillelinjene mellom ulike typer av behandlingstiltak varierer etter betrakters
ståsted, men fokuset på forskjellene og søken etter alternative
behandlingsmodeller har vært en sentral drivkraft i utviklingen av en stor bredde i
tiltak med ulike ståsted og ulik praksis. Forskjellene i ideologi og menneskesyn har
blitt vurdert som sentrale i de debattene som har preget og utviklet sektoren.
Vektlegging på medisinsk/biologiske, psykologiske eller sosiale forklaringer har gitt
ulike løsningssvar. Viktige faglige diskusjoner bidrar til å forsterke troen på egne
løsninger og modeller som riktige i behandlingen. Eksempler på slike diskusjoner
er og har vært: Bruk av tvang i behandling, nå innført i Lov om Sosiale tjenester6;
skadereduksjon og vedlikeholdsbehandling hvor grensene om målsetningene for
behandling – rusfrihet – flyttes og erstattes med livskvalitative mål; samt metadon
og medikamentassistert behandling hvor et treårig forsøksprosjekt nå er evaluert
og bygges opp for å ta imot flere misbrukere i behandling.
En oppsummering av utviklingen på behandligsfeltet vil beskrive utviklingen fra et
somatisk medisinsk utgangspunkt i 1960-tallet, psykiatriens forklaringer og
behandling fra 1970-tallet, til ideologi- og fellesskapsløsninger på 1980 tallet og
psykologi som tok opp i seg nye terapeutiske metoder frem til 1990.
I dag står behandlingssektoren overfor en ny periode hvor biologiske og
medisinske forklaringer vinner terreng. Sammenhengen mellom biologiske skader
og rusmisbruk fremheves oftere i fag- og nyhetstidskrifter i kapp med nyheten om
nye kjemiske stoffer. En eksplosiv økning i nye kjemiske stoffer, legemidler og
stimulerende midler er også med å flytte på grensene om hva mennesket er og
hvordan mennesket skal oppleve suksess og lykke. Behandling er ikke uavhengig
av verdier og holdninger i samfunnet. Et samfunn som endrer premissene for det
normale liv, endrer også målsetninger for de som skal ut av livssituasjoner
dominert av rusmiddelmisbruk og avhengighet.
Samfunn og rus
Norsk ruspolitikk fra 1930 tallet til i dag representerer en restriktiv linje. Innen
alkoholpolitikken har tilgjengelighet og pris vært viktigste komponentene. I
narkotikapolitikken blir restriktive kontrolltiltak kombinert med forebygging og
behandling. Samlet sett ligger bruk og misbruk av rusmidler i Norge på et lavt nivå
i forhold til andre europeiske land og USA. Etter en rask utvikling av antall
stoffmisbrukere fra 1960 tallet stanset rekrutteringen opp og lå lenge på et jevnt
nivå. Gjennom 1980 og begynnelsen av ’90 tallet var nyrekrutteringen liten, selv
om tilgangen og utprøvingen av cannabisstoffer økte, spesielt i de større byene
(Skretting 1996). I andre halvdel av 1990 tallet har utviklingen skutt ny fart, dels
med introduksjon av nye kjemiske russtoffer og dels i rekruttering av nye grupper
med andre sosioøkonomiske kjennetegn enn tidligere (St. meld. nr. 16 1997).
Oppbyggingen av behandlingssektoren i Norge har på mange måter skjedd
parallelt med utbyggingen av andre lokalt baserte tilbud innen helse og
sosialsektoren som en del av utbyggingen av velferdsstaten. Spesielt har denne
utbyggingen av tiltak betydd nye arbeidsplasser lokalt og overføring av arbeids- og
ansvarsoppgaver fra hjemmet til det offentlige. Denne overføringen av
kompetanse og oppgaver var også i all hovedsak et resultat av kvinners inntreden
i arbeidslivet, og ofte i arbeidsoppgaver innen helse og omsorgssektoren. I 1960
var 95 % av kvinner i yrkesaktiv alder hjemmearbeidende, i dag gjelder dette et
fåtall (Handlingsplan 1998). Innen ideologibaserte behandlingstiltak førte dette
også til nyrekruttering av personell med ny kompetanse og faglighet. I boken
”Frivillighetens integrasjon” beskriver Håkon Lorentzen (1994) hvordan Larkollen
Behandlingshjem møtte overgangen fra ”hjem” modellen som integrerte ulike tiltak
i sin miljøbaserte modell til profesjonsmotsetninger som vanskeliggjorde de
ideologibærende og normative elementene i behandlingen.
De nye profesjonene
I arbeid med mennesker i behandling er de ansattes kunnskaper, faglighet og
integritet det viktigste redskapet for å oppnå forandring. I dette avsnittet vil jeg se
på de ulike faggruppenes faglige bakgrunn og identitet i sitt arbeide.
I Stortingsmelding nr. 16 1996/97 etterlyser Sosialdepartementet et større innslag
av utdanning i behandling av rusmiddelmisbrukere i grunnutdanningen ved
høyskoler og universiteter. Innen videreutdanning for ansatte i sektoren eksisterer
det tilbud ved 3 høyskoler. For å styrke fagkompetanseoppbygging i sektoren har
Sosialdepartementet etablert et landsomfattende tilbud gjennom Norgesnettet som
består av syv regionale kompetansesentra. Kompetansesentrenes oppgave
omfatter også metodeutvikling og evalueringsredskaper for institusjonene.
De tradisjonelle faggruppene innen sektoren, leger, psykiatere og psykologer, har
alle en faglighet i form av en teoretisk plattform innen sine disipliner. Samtidig er
det ingen av disse disiplinene som alene omfatter eller utgjør helhetlige modeller
innen behandling av rusmiddelmisbrukere.
Sosialarbeidere utgjør ingen ensartet utdanningsgruppe med bakgrunn fra
sosionomutdanning, barnevernspedagog eller med ulike terapeutiske
videreutdanninger. Utdanningene består oftest i en kombinasjon av teori og
praksisundervisning, rettet inn mot et bredt spekter av posisjoner innen
hjelpeprofesjonen. I behandling er sosialarbeideren ofte både terapeut og
organisator av et miljøarbeid med vekt på å ”kommunisere klare grenser og en fast
struktur kombinert med støtte, omsorg og sosial trening”7 i samarbeid med andre
faggrupper og ufaglærte.
Med utgangspunkt i miljøterapi som en støttebehandling ved siden av medisinsk,
psykiatrisk eller psykologisk behandling, reflekterer sosiolog Jo Wennesland i sin
bok ”Medspiller, eller den gode hjelper” (Wennesland 1992) rundt
sosialarbeiderens teoretiske identitet:
Jeg husker fremdeles mitt første miljøarbeiderseminar … ’miljøterapi, teori
og metode’ i regi av institusjons-foreningen. Teoridelen var det psykologer
som stod for, metodene ble overlatt til miljøarbeiderne. På en rekke
seminarer og landskonferanser har jeg opplevd det samme. Teoretisk
arbeid er noe som er forbeholdt andre faggrupper som medisinere,
psykologer og sosiologer for eksempel. (Ibid:18)
I festskrift for Norges Kommunal og Sosialhøyskole i anledning barnevernlinjens
25 års jubileum (Nerdrum & Opsand 1988) med tittelen ”Fra veldedighet til
profesjonalitet” vektlegges utdanningen som grunnlag for utviklingen av de nye
profesjonene innen sosialt arbeid. Profesjonalitet defineres som en praktisk
profesjonalitet for å beskrive den ”psykologiske dimensjonen hos den enkelte
hjelper og hans klient, og i forholdet mellom dem” (Nerdrum 1988:35).
Allerede i 1977 argumenterte Sissel Seim Bufold for sosionomens særegne
profesjonelle kompetanse et innlegg på Norges Allmennvitenskapelige
Forskningsråds konferans ”Profesjonalisering – samfunnsbehov eller
gruppeinteresse” (Bufold 1977): Det som er spesielt ved profesjonelt sosialt arbeid
er … at arbeidet bunner i:
- kunnskap om samfunnsforhold og sosiale prosesser,
- kunnskap om samfunnsmessige og sosiale forholds innvirkning på
enkeltindividet,
- enkeltindividers reaksjoner og sosiale forutsetninger.
Min problematisering av profesjon innen behandlingsfeltet er ikke en etterlysning
av mer profesjonell behandling i seg selv, men et ledd i forsøket på å beskrive
forholdet mellom teori og metode, forholdet mellom kunnskap og anvendt praksis i
behandling av rusmiddelmisbrukere.
Evaluering og effekt
Det er svært mange problemer knyttet til evaluering av behandlingsprogrammer
for rusmiddelmisbrukere. Et første problem gjelder undersøkelsesmetoden, fordi
det er umulig å gjenskape den samme situasjonen igjen for etterprøvbarhet.
Etablering av kontrollgrupper for eksperimentelle studier byr også på
validitetsproblemer og har i tillegg etisk problematiske sider.
I Norge er det gjennomført flere etterundersøkelser som ser på klientstatus ved
inntak, utskriving og en tid etter utskriving (lengde varierer i ulike undersøkelser).
Det er også gjennomført ulike oppfølgingstudier som følger klientene i og gjennom
behandlingen. Samlet er det liten grad av koordinering av de ulike evalueringene,
og dette vanskeliggjør sammenligninger mellom ulike tiltak og modeller. I den
svenske SWEDATE undersøkelsen (Universitetet i Uppsala) ble det gjennomført
komparative studier som både sammenlignet tiltakene og modellene som ble
benyttet i det enkelte tiltak.
Det er liten sikker viten om generelle effekter av behandling og ulike typer
behandling av rusmiddelmisbrukere. Målsetningene varierer og klientens bruk av
flere etterfølgende tiltak gjør isolering av eventuelle effekter vanskelig målbare. På
oppdrag fra Sosialdepartementet gjennomførte Jon Johnsen og Elisabeth Nygaard
en gjennomgang av ulike former for behandling (St. meld. nr. 16 1997:151);
- Det er ikke en enkelt behandlingsmetode som er effektiv for allepersoner med rusmiddelproblemer.
- En rekke studier av ulike grupper har vist at behandling i institusjon ikkegir bedre resultater enn poliklinisk behandling.
- Kortvarig, motiverende rådgivning kan være effektivt sammenlignet medingen behandling. Disse behandlingsmetodene kan værekostnadseffektivesammenlignet med omfattende og intens behandling.
- Behandling av andre problemer enn rusmiddelproblemet kan forbedrebehandlingsresultatet.
- Egenskaper ved terapeuten har betydelig innvirkning påbehandlingsresultatet.
- Behandlingsresultatet påvirkes av samspillet mellom en rekke faktorersom pasientens motivasjon for behandling, pasientens sosiale situasjonetter endtbehandling, egenskaper ved individet som søker behandling og typerusmiddelproblem.
- Pasienter som behandles for sine rusmiddelproblemer vil oppnå høystforskjellige behandlingsresultater med hensyn til rusmiddelbruk.
- Det er stort frafall av pasienter i behandlingstiltakene for stoffavhengige,hvilket sannsynligvis har sammenheng med graden av psykiatrisksykelighet.
- De pasientene som reduserer rusmiddelbruken betydelig eller som blirtotalavholdende, vil som oftest oppleve forbedringer på flere områder,særlig hvis perioden med betydelig redusert forbruk blir langvarig.
(Ibid:151)
Kapittel 2 Identitet i behandling
I dette kapitlet vil jeg undersøke grunnlaget for pedagogiske forklaringer innenfor
behandlingsområdet. Dette søket har to nivåer, behandling i en samfunnspolitiske
og teoretisk sammenheng (makrosystemet) og i behandlingens praksisområde
(mikrosystemet). For å forklare helheten i sammenhengene tilpasser jeg en
utviklingsmodell hentet fra Bronfenbrenner (1979) med fire nivåer fra
mikrosystemet som tar opp aktivitet, relasjon og rollestrukturer på et inter-
personelt plan til makrosystemet som omfatter helheten av tiltak, virkemidler,
ideologi og kultur i organisasjonene og det i samfunnet som påvirker og påvirkes
av arbeidet i behandlingsorganisasjonene. I modellen tilsvarer mikrosystemet
behandlingsorganisasjonen eller enheter i denne, særlig med vekt på
virksomhetens fellesskapsarenaer (miljøterapeutiske arena). Mesosystemet
representerer forholdet mellom ulike behandlingsorganisasjoner, som i liten grad
berøres direkte i denne oppgaven. Utdanning til og forskning på
behandlingsinnsatser utgjør exosystemet, og er tidligere beskrevet i foregående
kapitler. Makrosystemet består av samfunnsformasjonen og i særlig grad politiske
og lovgivende myndigheter.
Figur 1. Modell for systemutvikling etter Bronfenbrenner (1979)
Mikrosystem – opplevde aktiviteter, roller ogrelasjoner i et sosialt system.
Mesosystem – relasjonene mellom to ellerflere sosiale systemer.
Exosystem – sosiale systemer som påvirkereller påvirkes av hendelser i mikrosystemet.
Makrosystem – relasjoner mellomeksisterende og mulige sosiale systemer ien sosial enhet.
Mål og middel
Utviklingen av behandlingsfeltet skjer ikke i et vakuum. Forholdet til samfunnet –
opinion og politikere, profesjonene og samfunnskulturen er alle sentrale
premissleverandører og drivkrefter. Ser vi på formuleringer av målsetninger for
behandling av rusmiddelmisbrukere, finner vi raskt en nivåforskjell mellom den
ideelle målformuleringen for samfunnet og målsetninger i arbeidet med den
enkelte person. I Stortingsmelding nr. 16 1996/97 uttrykkes dette klart gjennom
formuleringene ”det er ikke realistisk å tro at narkotikaproblemene skal kunne
løses innen uoverskuelig fremtid”, samtidig som regjeringen ”holder fast ved det
langsiktige overordnede målet; å arbeide frem mot et samfunn fritt for misbruk av
narkotika” (ibid:9). Todelingen ligger på to nivåer. I makrosystemet er staten
avhengig av å kommunisere en ideell målsetning med hensyn til den politiske og
kulturelle utviklingen. Norsk narkotikapolitikk må ha en klar profil rettet mot en
liberalisering som ”etter alt å dømme øke tilgjengeligheten … og føre til økt
misbruk” (Ibid).
Den samme dualismen finner vi i eller mellom behandlingsorganisasjoner og i
arbeid med rusmiddelmisbrukere. I sine presentasjoner legges det vekt på både
begrensning og kontroll med rusmiddelbruken, men også å ”bli i stand til å klare
seg selv utenfor institusjonen” (Bakklandet rehabiliteringssenter [Folket 1997:93).
Askøy behandlingssenter (Blå Kors) utenfor Bergen oppsummerer denne todelte
målsetningen i sin årspresentasjon:
Hvis målsetningen for en vellykket behandling for rusmiddelbrukere var
begrenset til: aldri mer bruk av rusmidler, ville en stor del av
behandlingen vært ”mislykket” (Folket 1997:82).
Behandlingssenteret trekker opp sine egne målsetninger: Trygt og godt sosialt
nettverk, aktiviteter som gir mening i livet, lære å kjenne seg selv og bli kjent med
andre, bearbeide følelser og ”traumer”, takle konflikter på nye måter, øke
livskvaliteten og starte nye forandringsprosesser for livsmestring (ibid).
Ideologi
I denne sammenhengen er behandling av rusmiddelmisbrukere noe annet enn
behandling for rusmiddelmisbruk, og målet noe annet enn det å ikke ruse seg, selv
om betingelse for deltagelse i de sosiale aktivitetene er rusfrihet, og en slik
deltagelse over tid skaper en fysisk avstand til rusmidler.
Behovet for forklaringer og ideologier kommer inn som føringer i mikrosystemet.
Askøy behandlingssenter sine målsetninger sier noe om et syn på de
underliggende variablene bak misbruket, og igjen noe om makrosystemets
ideologi og menneskesyn. I sterke ideologiske behandlingsorganisasjoner vil de
ulike elementene og aktivitetene i mikrosystemet ”ligge i veggene”. Engasjement,
korrigering og fleksibilitet har over tid utformet rammen for hva klienten (og miljøet)
trenger og hvorfor. Et eksempel på dette er hentet fra Odd Arne Tjerslands (1995)
evaluering av Tyrilikollektivet hvor han beskriver hvordan konfrontasjoner i
gruppesamlinger som ble benyttet ved alvorlige normbrudd i kollektivet endret seg
etter sterk kritikk fra elevene som opplevde situasjonene ydmykende. Dette endret
praksis til en spørrende deltagende form der lederne ofte kom i en situasjon ”der
de argumenterte for å gi elevene en ny sjanse. ”Hvorfor skal vi alltid være så
konsekvente?” eller ”rettferdighet er å behandle folk ulikt”. (Ibid: 10).
Hva som er innholdet på mikronivået er avhengig både av ideologi, skrevne
målsetninger og mål på makronivå, men også samspillet og aktivitetene på
mikronivået i seg selv. Dag Furuholmen ved Veksthuset beskriver dette samspillet
gjennom dynamiske polariteter som danner ramme omkring mikrosystemet.
Eksempler på slike polariteter som er aktive ved Veksthuset er konfrontasjon
versus omsorg, alvor versus humor, kjedsomhet versus spenning osv. støttet opp
av en klar holdning fra personalet (Furuholmen & Scanche Andresen 1993: 148-
149). Denne klare holdningen kan være beskrevne regler eller representere en
felles kultur som er ”akseptert” eller adoptert av alle deltagerne. Oftest
representerer føringene i miljøet en kombinasjon av elementer som ”slike
kvaliteter som misbrukerne manglet i sin oppvekst” (ibid), strategier for å velge og
handle annerledes osv. og felles tilpassede elementer basert på verdier i
organisasjonen eller hos den enkelte voksenperson.
Hjemmebane
Idealene for denne miljøterapeutiske arenaen er ofte hentet fra
oppdragelsessituasjonene. Hjemmodell eller familiemodell ble også brukt som
beskrivende navn tidlig ved etableringen av kollektiver og ideologiske institusjoner.
Handlingstvangen som ligger i ledernes behov for å sette grenser i hverdagens
handlingsrom og en markering av en foreløpig autoritet i hverdagens konkrete
situasjoner (Dale 1992). Hierarkiske strukturer, seremonier, tilgang til goder,
opplevd eierforhold til sosiale og materielle ressurser understøtter den legitime
autoritet mellom ansatte og klienten. Den asymmetriske kommunikasjonen som
må være tilstede (iallfall i starten i behandling) sikrer handlingsflyt og fremdrift i
behandlingen. I levefellesskap, og særlig i miljøterapeutiske behandlingsformer, er
også medelevene – de andre klientene – deltagende som behandlere gjennom
ulik grad av rullering av roller og ansvar, basert på en felles erkjennelse av
ansvaret og/eller et felles ansvar for å ivareta ulike roller (rollespill) for å fullføre
aktiviteten. Denne solidaritetsbeskrivelsen finner vi igjen i ulike former både i
terapeutiske samfunn og ideologiske fellesskap. (Furuholmen & Scanche
Andresen 1993, Tjersland 1995).
Hjemmodellen og den miljøterapeutiske arenaen betinger en felles konsensus om
struktur og innhold både i personalgruppen og til en viss grad i klientgruppen.
Alternativt vil deltagerne i klientgruppen over tid trekke tilbake sitt samtykke til
videre behandling, enten ved å bevisst trekke seg fra videre deltagelse eller ved å
avbryte behandlingen og vende tilbake til den tidligere rustilværelsen. 70 – 80 %
av alle som innskrives i behandling for rusmiddelmisbruk avbryter før
behandlingsforløpet er ferdig. Tallet varierer med institusjoner, aldersgrupper i
behandlingen og bruk av tvang i behandling (Lov om barnevern og Lov om sosiale
tjenester). Jeg vil senere i denne oppgaven drøfte forholdet til tvang i behandling,
men her bare peke på hvordan autoriteten i behandlingsfellesskapene endres når
begge parter kan trekke tilbake sitt samtykke til fortsatt deltagelse.
På mange måter representerer fellesskapsarenaene som hjem-arena eller
miljøterapi hva Anton Hoëm (1994) kaller for det enkle samfunn hvor
samhandlingene kjennetegnes som primærgruppekvalitet og hvor det er ”høy grad
av personlig fortrolighet, følelsesmessig dybde, moralsk fellesskap, sosialt
samhold og kontinuitet i tid”. Hoëm trekker parallellene videre til Tönnies
Gemeinshaftsamfunn og Durkheims organiske samfunn. Gemeinshaft8
opprettholdes på grunnlag av en felles konsensus som, på tross av deltagernes
individualitet (ulikheter), fokuserer på det som er felles og som binder gruppen
sammen og danner et fellesskap. (Østerberg 1990) Dette krever en redefinering
av misbrukerens kultur til behandlingsinstitusjonens kultur som igjen bekrefter
behandlingspersonalets modellmakt. Det er ikke bare samhandlingsmønsteret
som er karakteristiske for det sosiale livet i fellesskapsarenaen, men i mange
tilfeller idealet i måten å samhandle på. Bronfenbrenner tydeliggjør ulike
rolleforskjeller mellom primære relasjoner og sekundære relasjoner:
”Familien er primært viktig ikke bare på grunn av de aktivitetene som
skjer der, men også det forhold at menneskene er følelsesmessig
veldig nært knyttet til hverandre. Og dette er grunnleggende viktig for
barnets utvikling. Imidlertid er det også essensielt for barnets
utvikling å være sammen med mennesker som ikke er like avhengig
av dem. Dette gir barnet anledning til å uttrykke hvem han eller hun
er og gjøre ting som hun eller han ønsker å gjøre.” (Holthe 1998:61)
I boken ”Den betalte familie” presenterer Liv Finstad (1990) ”det familieaktige” ved
Selbukollektivet hvor familierollen brukes som bilde på de relasjonene som bindes
mellom voksenpersoner og klienter i små, tette levefellesskaper i Selbukollektivet.
Fellesskap
Jeg har beskrevet rammene for behandling på samfunnsplan og for institusjoner
som mangeartede og diffuse. Mens den primære målsetningen – å slutte med
misbruk av rusmidler – er sentral i den offentlige identifikasjonen av problemet, er
målsetningene i og rundt behandling varierende og diffuse. Ord, begreper og
virkemidler er oftere et spørsmål om forklaringsmodeller og ideologi, enn
identifisering, gjenkjenning og vurdering av hvordan behovene skal møtes.
Ideologiseringen har i seg selv betydning for danning og redanning av
behandlingsstrukturene representert i mangfoldet av ulike behandlingstiltak og det
tilbudet som representeres av den enkelte institusjon. Tilbudene er ofte utformet
som totale tiltak som omfatter ulike sosiale, kulturelle, religiøse, psykologiske og
medisinske aspekter ved klienten. I motsetning til begrepet total institusjon hos
Goofmann (Kjørholt 1998), er idealet ofte fellesskapet eller hjemarenaen, med
familien og hverdagslivet som ideal. Fellesskapsarenaene, både miljøterapeutiske
arenaer og hjemarenaer, er sterkt utviklet i behandlingsorganisasjoner for
rusmisbrukere med fokus på stabilitet og kontinuitet i tid. Samhandlingen ses ofte
som et element i seg selv, uavhengig av aktivitetene og innholdet i relasjonene.
Profesjon
Et utviklingstrekk jeg har lagt vekt på i min presentasjon, er nedbyggingen av de
ideologiske innholdsdelene i behandling til fordel for en større grad av fagutdannet
personale. I beskrivelsen fra utviklingen ved Larkollen ungdomshjem (eid av Oslo
indremisjon) fortrenges fellesskapets ”flytende samværsformer og dens preg av
total institusjon” til fordel for de profesjonelles mer strukturerte tilbud med
vektlegging på skillet mellom arbeid – fritid, profesjonsrolle – privatperson i
behandlingen (Lorentzen 1994). Ved Larkollen forsvant personalets aktive felles
livssynskomponent som bærende element til fordel for en ”faglig
behandlingsform”, ”fra å være en integrert del av det daglige liv ble de
(forkynnelsesvirkemidlene [min anm.]) mer og mer oppfattet som fritidstilbud”
(ibid:129).
Denne utviklingen er ikke entydig fordi det kan være problematisk å anslå hva som
er en profesjonalisering ut fra så uklare og mangetydige målsetninger som
definerer behandlingsfeltet fra makronivå og på mikronivå. Håkan Jenner (1992)
diskuterer profesjonalitet innen behandlingsfeltet i boken ”Pygmalion i
misbrukervården” og tar utgangspunkt i 11 punkter i en modell mellom henholdsvis
amatørisk og profesjonell virksomhet:
m Ansettelse: Graden av spesifisering – stillingstittel og funksjon. Kan oppgavene
utføres av andre.
m Utdanning: Spesifikk eller generell.
m Utstrekning i tid: Fast (08.00 – 16.00) eller varierende.
m Avgrensning: Spesifikk eller holistisk innrettet.
m Forankring: I ”samfunnet” eller i naturlig fellesskap.
m Forholdet til arbeidet: Kjærlighet til arbeidet eller i arbeidstiden.
m Arbeidstid: Bestemt av tidspunkter eller av arbeidsmengde.
m Kontroll: Formell eller informell kontroll.
m Autoritet: Moralsk autoritet versus vitenskapelig/yrkesmessig autoritet.
m Personlige egenskaper: Lite eller mye avhengig av personlige egenskaper.
m Kontinuitet: Høy mulighet for å byttes ut versus liten mulighet for å byttes ut.
(Oppstilling etter Jenner 1992 sidene 22-25)
I den mangeartede strukturen som utgjør behandlingsfeltet er det vanskelig å
bruke en modell som tar utgangspunkt i hva man gjør for å fastslå graden av
profesjonalitet i arbeidet. Det er også vanskelig å si om profesjonalitet og kvalitet
er synonymer eller om distinksjonen mellom amatørisk og profesjonell virksomhet
ikke handler så mye om innholdet, men heller om rolle og funksjon fra samfunnet
sin side og spørsmålet om hvorfor du gjør det.
I tradisjonell inndeling av profesjon kontra håndverk ble profesjon kjennetegnet
gjennom sin tilknytning til vitenskap og forskning (Lindbekk 1977). I vår
sammenheng er det ikke grensen mot håndverket, men mot den private sfæren
som er mest interessant. Gjennom utviklingen av den offentlige omsorg har skillet
mellom hjemmets private omsorg og institusjonenes offentlige omsorg blitt
utvisket, men diskusjonene om skillet blitt forsterket og har ført til desentralisering
og lokalt baserte hjelpe- og institusjonstiltak som erstatning for de sentrale statlige
institusjonene. Systemene får menneskelige kvaliteter, sier Christian Beck
(1995:9-11) om grensen som oppløses mellom oss selv og systemet,- det private
og det offentlige. Ideene i HVPU-reformen og psykiatrireformen finner vi også igjen
innen behandling av rusmiddelmisbrukere. I Stortingsmelding 69 1991/92
presiseres det lokale ansvaret for koordinering og gjennomføring av
behandlingstiltakene, selv om styringsretten over behandlingsorganisasjonene er
mindre enn innen sektorene for psykisk utviklingshemmede og psykiatri. Idealet fra
det private, intime og nære i det private rom skulle integreres mer inn i den
offentlige omsorgen og i behandling. Spørsmålet er om denne naturlige omsorgen
(fra hjemmets sfære) lar seg overføre til en profesjonell setting, og om denne
overføringen styrkes eller svekkes i overgangen mellom det amatørmessige og det
profesjonelle i sosialt arbeid.
Håkan Jenner (1992) har forsøkt å adoptere denne motsetningen inn i en typologi
mellom amatørisk og profesjonell virksomhet målt opp mot de ulike
arbeidsområdene i behandling av rusmisbrukere;
Amatørisk virksomhet Profesjonell virksomhet
Mål Hjelpe mennesker til et
anstendig liv
Hjelpe mennesker til et
anstendig liv
Metode Gjensidige relasjoner ut fra
spontan kontakt og naturlig
fellesskap
Gjensidige relasjoner ut fra
prosessen i seg selv.
Relasjonens
karakter
Bestående relasjoner Relasjoner som skal
opphøre/overflødiggjøres
Ideal Virksomhetens ideologi og
menneskesyn
Kunnskap om ”diagnose” og
behandling mv.
Kunnskapssyn Erfaringskunnskap Faktakunnskap
Maktbalanse Symetrisk Asymmetrisk
Deltagerrolle Støtte og hjelp gjennom
fellesskap og sosialt nettverk
Støtte og hjelp gjennom
behandling og rehabilitering.
Moralske og/ eller praktisk fokus
Motivasjon Personlig og solidarisk Personlig, solidarisk samt
yrkesstolthet
Andres syn på
arbeidet
Positivt innstilt Kritisk vurderende
Ansvar Moralsk ansvar Moralsk og juridisk ansvar
Tabell 3 Typologi mellom amatørisk og profesjonell virksomhet i behandling.
oversatt etter Jenner (1992).
Det som etter Jenners modell skiller aktivitetene i en amatørisk og profesjonell
virksomhet er forhold rundt legitimering av virksomheten som man driver, mer enn
forskjeller i mål og innhold. Legitimeringen handler om forholdet mellom
mikrosystemet og makrosystemet; i amatørens virksomhet er det relasjonen,
mikronivået i seg selv, som danner og opprettholder forholdet mellom behandleren
og klienten. I den profesjonelle virksomhet er det de ytre rammene som gir
mandat, kunnskap og stiller et juridisk ansvar til virksomheten.
I sin relasjon til klienten skiller amatørisk virksomhet seg fra den profesjonelle i
jevnbyrdigheten. I grunnlaget for danning av relasjonen mellom klient og
behandler er det mandatet ”ovenfra” og ikke fra klienten som styrer, på tross av
klientens ”frivillige” deltagelse i behandlingen. Den profesjonelle virksomheten har
en annen formell og informell maktposisjon som sikrer autoritet. Jenner setter
spørsmålstegn ved denne maktposisjonen og spør heller om disse egenskapene
er tilskrevet den profesjonelle posisjonen enn et grunnlag for den (Jenner 1992). I
praksissituasjonene er det vekslinger den profesjonelles bruk av seg selv og bruk
av den faktakunnskapen som ligger i posisjonen som avgjør hvilken rolle
behandleren har som deltager i fellesskapet. Jenner skiller mellom to ulike typer
av profesjonelle roller: Et moralsk eller et praktisk fokus. Idet legger han forskjellen
på rolleidentitet mellom å ville godt eller å gjøre godt. Å ville godt innebærer en
betoning av godhet i relasjonen, mens å gjøre godt betoner det praktiske nytten av
samhandlingen. I ønsket om å gjøre godt ligger også et ønske om å forstå klienten
og vise empati i situasjonen, mens den nytteorienterte behandlerrollen ønsker å få
klienten opp og i gang med noe.
I diskusjonen om profesjonsrolle kommer vi ikke utenom Nel Noddings begreper
om naturlig omsorg, etisk omsorg og ideal om etisk omsorg (Holthe 1998:61-63).
Naturlig omsorg betegner omsorg som vi kjenner den i hverdagen – spontant og til
mennesker som står oss nær. Etisk omsorg omfatter en art nestekjærlighet eller
altruisme basert på en moralsk plikt. Naturlig og etisk omsorg er knyttet sammen,
hvor etisk omsorg betinger en ”lengsel etter og erindringen om den naturlige
omsorg” (Holthe 1998:60). Det etiske ideal utgjør den refleksjon hvor den
profesjonelle ser seg selv både som giver og som mottaker og internaliserer
erkjennelsen og følelsen i rollene. I boken ”Bærekraftig pedagogikk” (Winger 1998)
diskuteres Noddings profesjonelle omsorgsdefinisjon opp mot begrepsparet privat
og profesjonell omsorg. Privat omsorg omfatter her emosjoner i nære relasjoner,
mens profesjonell omsorg bygger på nestekjærlighet basert på ansvarlighet og
personlig moral.
Organisasjon
I denne drøftingen av behandlerrollene skiller jeg ikke mellom det individuelle
nivået og det organisasjonsmessige nivået. Jeg holder meg innenfor en
mikrokontekst som innebærer en relasjon (avgrenset i tid og rom) eller en sosial
enhet (som omfatter en institusjon eller organisasjon). I dette ligger muligheten for
å foreta en nivåfeilslutning – og ikke skille mellom ulike roller i ulike situasjoner
eller ulike roller i organisasjonen.
Først ønsker jeg å se på betingelsene for å kombinere ulike roller over tid både på
et individuelt og på et organisasjonsmessig nivå. I behandlerrollen ligger en stor
frihet til å bestemme hvilken behandling som skal gis og på hvilken måte
behandlingen skal skje. Denne posisjonen frigjør på sett og vis behandleren fra å
skulle legitimere den konkrete relasjonen i en profesjonell ramme. Eksempel på
dette kan være sosionomen som jobber i ”utelaget” ved Tyrilikollektivet (Tjersland
1995). Hans arbeidsoppgaver er knyttet til å lede praktiske oppgaver i å oppføre et
nytt garasjebygg sammen med klienter på kollektivet. I arbeidet er han nødt til å
gjøre andre ting, bruke annen kunnskap og virkemidler enn om han var ansatt i
rollen som sosionom. I rollen som snekker og leder for et praktisk arbeidsområde
er han amatør (selv om fagkunnskapen gir trygghet og forklaringsvariabler i
samhandlingen med andre deltagere i ”utelaget” I kollektiv-bevegelsen er denne
type virkemidler ofte brukt, ikke for å nøytralisere fagkunnskap, men fordi
fagkunnskapen – den profesjonelle rollen – ikke blir tillagt vekt i den daglige
samhandlingen.
Oppdeling av behandlingsprogrammet i ulike faser kan også fremme en
amatørmessig/profesjonell virksomhet. I en prosessanalyse ved Hindbyhemmet i
Malmø fant Håkan Jenner at behandlingsklimaet i institusjonen også fulgte faser,
og at fasene også var et utslag av personalgruppens kunnskap og erfaring i arbeid
med den aktuelle klientgruppen (Ravndal 1993:35). Faseinndelingen består ofte i
en tredelt modell for tilpasning (sosialisering) inn i behandlingsmiljøet – hvor
behandlingsfokus først er rettet på den enkelte og den enkeltes samhandling med
andre, prosess (som utgjør selve behandlingsfasen bestående av ulike
komponenter) og avslutning hvor fokus rettes mot samfunn eller videre
attføring/rehabilitering.
Organiseringen av selve institusjonen er en tredje faktor i vurderingen av
virksomhetens profesjonalitet. I hierarkiske terapeutiske samfunnsmodeller ledes
det miljøterapeutiske arbeidet ofte av tidligere brukere/misbrukere som kjenner
eller har deltatt i behandlingsmodellen tidligere. De profesjonelle faglige
utdannede er tilgjengelige gjennom på forhånd avtalte møter med begrenset
varighet og det ”profesjonelle” arbeidet skjer gjennom samtaler og i møter og ikke i
fellesskapsarenaene. På den miljøterapeutiske arenaen gjelder andre former for
profesjonalitet, hvor det ikke-profesjonelle ses på som et mål. I presentasjonene
av Anonyme Alkoholikere (AA) og Anonyme Narkomane (NA) markeres dette i en
av de fremste målsetningene; ”AA bør alltid være ikke-profesjonell, men våre
servicekontorer kan gjøre bruk av spesialutdannede folk” (Folket 1997). Denne
motstanden til profesjonelt arbeid innen behandling for rusmiddelmisbrukere kan
uttrykkes gjennom et sitat fra leder ved Veksthuset i Oslo (terapeutisk samfunn):
De profesjonelle terapeuter har ofte en urealistisk beundring ovenfor dem
som har hatt stoffproblemer. Det kan dreie seg om en overvurdering av
innsikt og forståelse hos den eks-narkomane. I begeistringen over å ha
foran seg et ”vellykket kasus”, ser en ikke begrensningene i det å ha bare
seg selv og egne erfaringer som grunnlag for å hjelpe andre. ”Antistoff-
krigen” handler om liv og død. Det er det viktig å forstå for terapeutene som
ikke har vært på gaten. De tidligere stoffavhengige har nesten uten unntak
et brennende ønske om å hjelpe noen av dem som er igjen der ute.”
(Furuholmen & Scanche Andresen 1993:192).
Å skille mellom amatørisk og profesjonell vitenskap i behandling kan på mange
måter bli kunstig. I de private behandlingsorganisasjonene er det organisasjonens
totale kompetanse, mer enn den enkelte behandlers kompetanse, som skaper
behandlingsklima i fellesskapene. Innad i mikrosystemet kan denne motsetningen
skape dialektikk som redanner og opprettholdes av en felles ideologisk plattform
for virksomheten. Svekkes denne ideologiske plattformen gjennom ytre
rekruttering av fagutdannet personell, som i eksempelet fra Larkollen
behandlingshjem, eller krav om legitimering fra systemet rundt, forrykkes denne
balansen som opprettholder tilbudet.
Jeg har beskrevet behandlingssamfunnet i et mikrosystemperspektiv og forklarer
institusjonenes fellesskapsarena (miljøterapeutiske arena/hjemarena) som
grunnleggende for forståelsen av identiteten i behandlingsorganisasjonen. I dette
mikrosamfunnet opprettholdes fellesskapet i en dialektikk mellom
erfaringskunnskap (amatørvirksomhet) og faktakunnskap (profesjonell virksomhet)
i et sosialt system med vektlegging på moralsk fellesskap, sosialt samhold,
solidaritet og kontinuitet i tid. Jeg sammenlignet dette fellesskapet med Hoëms
”enkle samfunn” opprettholdt gjennom ideologiske overbygninger og spenningen
mellom amatørisk og profesjonell virksomhet i mikrosamfunnet.
Jeg har ikke tatt opp forholdet mellom organisasjonene innen behandling.
Forholdet er også lite beskrevet som et resultat av manglende komparative
studier, med unntak av den svenske SWEDATE undersøkelsen (Bergmark &
Björling mf. 1991). Den direkte konkurransen mellom organisasjonene er liten som
et resultat av høy offentlig satsning og høy etterspørsel etter behandlingstjenester.
Nytter det?
Forholdet mellom organisasjonene, og fagmiljøene som jobber innen
organisasjonene har likevel vært en sentral drivkraft i utviklingen av dagens
behandlingssystem. Økt innslag av fagutdannede medarbeidere og erkjennelse
om økt faglighet i behandlingssektoren er sentrale føringer som utfordrer dagens
behandlingssystemer. Samtidig er denne utfordringen også presset frem fra
makrosystemets etterspørsel av mer differensierte behandlingssystemer og bedre
dokumentasjon av innhold og resultater. Selv med mangesidige målsetninger, er
delvis eller total rusfrihet målet for de fleste former for behandling for
rusmisbrukere. Målet er absolutt, men resultatet er likevel ikke umiddelbart synlig.
Målt ved ordinær utskriving fra institusjon ville nær 100 prosent være positivt. I den
nye livsituasjonen etter behandling vil det også være usikkert å definere en
behandlingsslutt eller å skille behandlingseffektene fra andre påvirkninger.
Behandlingen er heller ingen garanti for at ikke-rusavhengigheten igjen oppstår på
et senere tidspunkt. I en nylig publisert undersøkelse av fire institusjoner (to for
alkohol og to for stoff) fra Rogaland Research var forskerne også opptatt av å
måle andre livskvalitative mål (”Feil bruk,” 1998): Seks av 122 hadde både bolig,
arbeid og rapporterte at de kunne mestre sine rusproblemer. Institusjonene
rapporterte samtidig at 70 % var rusfrie eller hadde redusert sitt rusforbruk.
Bydelene klientene tilhører rapporterte dette tallet til å være lavere, men for
hoveddelen av klientene hadde det skjedd en reduksjon av rusbruken. Forskerne
fant også eksempler på klienter som kom dårligere ut etter endt behandling
(Tungland 1998). Særlig gjelder dette livskvalitative områder som sosialt nettverk,
bolig og jobb. Det største problemet, både i denne studien og i behandlingsstudier
generelt er likevel det store frafallet før endt behandling. I undersøkelsen fra
Rogaland Research hadde 45 av 122 droppet ut av behandlingen før programmet
var avsluttet, 25 % var utskrevet, mens resten fortsatt var i behandling.
Oppsummering
Behandlingsfeltet for rusmiddelbrukere omfatter en hel rekke institusjoner, tiltak og
modeller. Utviklingen av forklaringsmodeller og metodeutviklingen innen de ulike
faglige og ideologiske retningene har avløst hverandre i tid, men eksisterer også
samtidig og i noen tilfeller innen de enkelte institusjonene. Utviklingen av sektoren
skjer både som et resultat av samfunnsmessige endringer og som reaksjoner og
alternativer til bestående modeller. Den indre kvalitetsutviklingen i institusjonene
vanskeliggjøres ofte av liten helhet og anerkjennelse mellom profesjonene,
fagpersoner og ufaglærte som representerer ulike roller i organisasjonen.
Kunnskaps- og kvalitetsutvikling innen sektoren utpekes i Sosialdepartementets
Stortingsmelding (St. meld. 16 1997) som en prioritert oppgave og tiltak for å
styrke metodeutvikling og kunnskapsutvikling er etablert gjennom regionale
kompetansesentra. Vi vet lite om hva som virker av aktive komponenter i
behandling – ulike behandlingsstudier peker på enkelte elementer som korrelerer
med bedre resultater ovenfor enkelte grupper misbrukere, men sammenlignende
evalueringsstudier er vanskelig å gjennomføre. Behovet for beskrivelser,
dokumentasjon og evaluering av aktive prosesser er et nødvendig område innen
behandlingssektoren. Særlig er det påkrevd å kunne dokumentere dagens praksis
og kvalitet i den medikamentellfrie behandlingsformen etter forespørsel og ønske
fra sentrale og lokale myndigheter.
Sammen med behovet for dokumentering utfordres behandlingssektoren fra flere
hold. Flere kommuner, deriblant Oslo kommune, planlegger konkurranseutsetting
av behandlingsplasser innen rusbehandling. Nye medikamentelle tiltak og
medikamentassisterte programmer representerer nye tilbud som kan konkurrere
om klienter og/eller offentlige midler. Nye krav om differensierte programmer i
institusjonene krever forandring og tilpassing til å gi tilbud til nye misbrukergrupper
med andre karakteristika enn tidligere.
Styrking av fagkompetansen innen behandlingssektor burde være en positiv
utvikling. Samtidig er profesjonalisering av behandlingens fellesskapsarenaer en
utfordring, særlig i en tid med avideologisering og spørsmålsstilling ved de mange
private organisasjoners ideologiske overbygninger.
Kapittel 3 Behandling i pedagogikk
Behandling av rusmiddelmisbrukere er en utfordring for pedagogikken. Det
handler ikke om at pedagogikk er en virksomhet har løsninger på rusproblemer,
eller som kan lindre psykiske eller fysiske skader som resultat av langvarig
misbruk, men at rusmiddelmisbruk uavhengig av forklaringsramme er en kulturell
handling. Avhengighet som medisinsk og/eller psykologisk fenomen er bare mulig i
forhold til en normal, – og et kulturelt uttrykk for den – misbrukeratferden.
En dansk undersøkelse foretatt av etnografen Karen Ellen Spannlow (1997) viser
hvordan (den manglende) dialogen mellom rusmisbrukere og hjelpearbeidere
(behandlere, leger, psykologer mv.) skaper en funksjonell rasjonalitet mellom
hjelpeapparatet (systemet) og rusmisbrukeren. Misbrukerne følte seg oversett,
undertrykket og presset til bortforklaringer når de vil bli hørt eller søker hjelp. På
motsatt side sa hjelpearbeiderne at de følte at kommunikasjon med misbrukerne
var umulig, ”de lyver og beklager seg alltid og er kun opptatt av å fremme seg selv
og sitt stoffproblem” (ibid 1997).
Problemstillingen er ikke ukjent, og det kan anføres en rekke årsaker til at det
oppstår misforståelser som etter en tid blir hengene igjen som et mønster. I
foredrag for ansatte sosialkonsulenter har jeg ofte brukt bildet av en Seigmann
som metafor for misbrukeren9. Hodet representerer identiteten eller personens
hovedengasjement og står i et relativt forhold til andre kroppsdeler. I misbruket er
hodet stort, mens alle andre deler er forholdsvis mindre. Spørsmålet er hva en ser
når misbrukeren kommer inn døren: Et vandrende misbrukerhode eller en person
med muligheter for å forandre seg.
Pygmalion
Begrepet er hentet fra gresk mytologi, men ble brukt i boken ”Pygmalion in the
Classroom” av Robert Rosenthal og Leonore Jacobsen som kom ut i USA i 1968
og vakte stor oppmerksomhet. Pygmalioneffekten beskriver hvordan noens
forventninger spiller inn på andres adferd og evne til å lykkes i dette. Innen
behandling er pygmalion-effekten beskrevet av Håkan Jenner og er en av de få
variablene som korrelerer med positive behandlingsresultater (Jenner 1992).
Pygmalion som behandlerens positive innstilling til klienten øker mulighet for et
positivt resultat. Uten en slik positiv innstilling uteblir et positivt resultat (ibid).
Pygmalion er altså læreren (terapeuten) sin forventning eller forforståelse av
elevens (klientens) mulighet for å lykkes. Denne forventningen overføres gjennom
kommunikasjon som innebærer en gjensidig relasjon. Eleven (klienten) må
anerkjenne og tolke læreren (terapeuten) riktig. Formen er viktigere enn innholdet.
Kritikk og korrigering virker positivt forsterkende avhengig av en positiv
fremstillingsform.
På den andre siden har elevens forventning og motivasjon liten effekt på
resultatet. Tvert imot ser det ut som behandlingsmotivasjon oppstår i møte med
behandlingsinstitusjonen og behandlerens motivasjon. Misbrukerens
behandlingsmotivasjon er et speilbilde av den motivasjonen som han/hun opplever
i sitt møte med behandlingsorganisasjonen (Jenner 1992)10. I valg av
behandlingssted vil likevel ulike preferanser spille inn. Klienten, de pårørende og
sosialkonsulent har ofte et begrenset valg mellom noen ulike alternativer
(avhengig av bostedskommune og eventuelle kommunale avtaler) forut for
plassering. I en pågående studie av nyinntak i Tyrilistiftelsen svarer 16 av 17
respondenter positivt på ”hvis du kunne velge fritt, er dette tiltaket som du er i nå
der du helst ville ha vært?” (Hidle mf. 1997). Spørsmålet er stilt rett etter at
inntaket hadde skjedd.
Modellmonopol
Modellmonopol oppstår når et tema (f.eks. behandling) er kjent for den ene
deltageren (terapeuten) slik at han/hun har oversikt over saksområdet og
argumentene og kjenner innhold og rammer for ytterligere argumentasjon i forhold
til en annen deltager (klienten) (Bråten 1983). Forutsetningen for modellmonopol
er at det eksisterer en dialog mellom to eller flere deltagere. Dialogen er mulig hvis
det eksisterer minst to perspektiver. I vårt bilde er behandlingssituasjonen kjent for
terapeuten men ikke for deltagerne. I en diskusjon om innholdet i behandlingen vil
terapeuten ha makt til å sette premisser og diskutere med utgangspunkt i egne
argumenter, og følgelig kunne vinne diskusjonen. I en total institusjon, eller i en
tett samhandlingsituasjon, vil denne maktsituasjonen føre til en underkastelse for
terapeutens argumenter og etablering av et felles saksområde betinget av det
asymmetriske modellmonopolet representert ved terapeutens kontroll med
saksområdet behandling.11
Figur 2 Illustrasjon etter Bråten (1983) for modellmonopol hvor terapauten
omfatter klientperspektivet.
I behandling omfatter modellmonopolsituasjonen ulike virkefelt. Avhengig av
bevissthet om og bruk av modellmaktforståelse kan man opprette og opprettholde
monopolet innenfor et område. Asymmetrien opprettholdes så lenge deltagerne
ikke kjenner saksområdets argumenter slik at gjensidig delt fellesskap kan
etableres. (I figuren vår [over] vil dette indikeres av størrelsen på sirklene.)
Kommunikasjon og ideologi
Med utgangspunkt i kommunikasjonsmodellene over kan det argumenteres for at
reelt fellesskap mellom behandlere og klienter i behandling ikke er mulig. På den
ene siden er sannsynligheten for et positivt resultat av samhandlingen avhengig av
behandlingsmiljøet som igjen influeres av behandlermiljøet. Derimot er
behandlingen avhengig av asymmetrien i dialogsituasjonen mellom terapeut og
klient for å opprettholde modellmonopolet og kontrollen over behandlings-miljøet.
På den andre siden er et positivt resultat for klienten avhengig av å anerkjenne
terapeutens vurdering og dermed akseptere modellmonopolet.
Til forskjell fra en statisk funksjonell rasjonalitet i eksemplet fra Spannlow (97) har
vi nå utviklet en enkel dynamisk modell som bygger på formålsrasjonalitet. Både
klienten og terapeuten har gjensidig nytte av å opprettholde situasjonen og må det
Terapeut Klient(er)
for å opprettholde den. Denne sirkulariteten er begrenset i tid og rom: Tidsmessig
fordi universet er begrenset og kun gir et visst grunnlag for modelmonopoliske
saksområder; i rom fordi modellmonopolet begrenset til de felles dialogområdene
og de områdene som sorterer inn under terapeutens saksområder
(behandlingsinstitusjonen/prosessen).
Modellmonopolet må ikke forveksles med ideologi, selv om ideologi i betydningen
’fragmentarisk og oppstykket teori’ kan inngå i et modellmonopol. Som ofte vil
ideologi kreve en art tilslutning eller internalisering som umuliggjør modell-
monopol. Internaliseringen er en indeliggjøring som gjør ideologien til en del av
selvet, mens kommunikasjon av den felles ideologien er forbeholdt en
kommunikativ kompetanse som er begrenset av det asymmetriske
kommunikasjonsforholdet (jfr. Habermas 1971) mellom klient og terapeut. I et stort
omfang vil dette også være gyldig mellom ansatte på ulike nivåer i
behandlingsorganisasjoner, både i ideologiske organisasjoner (religiøse og
kollektiver) og i terapeutiske samfunn med hierarkiske strukturer.
Sosialisering
Internalisering er en av grunnformene i sosialiseringen som står sentralt i
behandlingsprosessen. En ideologisk tilslutning til sin rolle som deltager (klient) i
behandling innebærer en internalisering av normer som ofte ligger implisitt i
institusjonens ideologi.
Eksempler på slike normer er spørsmål om ærlighet – mot seg selv og mot andre.
Graden av ærlighet i samhandling med andre kan lett verifiseres, mens ærlighet i
forhold til seg selv er vanskeligere å utvikle (gjennom mangel på ytre sanksjoner)
og vanskeligere å verifisere, ofte også for personen selv. Et annet illustrerende
eksempel er forholdet til tysting – eller det å fortelle noe (ufordelaktig) om andre.
Særlig gjelder dette for ruskriminelle med erfaringer med justisvesenet. Den
rasjonelle (solidariteten) i tidligere atferd var å ikke fortelle noe (ufordelaktig) om
andre. I en behandlingssolidaritet vil det derimot være fordelaktig for den andre at
du var ærlig i forhold til den andre (og i forhold til deg selv) fordi det ville være til
den andres fordel. Forutsetningen for et slikt resonnement er trygghet i forhold til
systemet, konsekvensene for deg og konsekvensene for den andre.
Eksempelet er hentet fra etableringen av en ”selvhjelps-organisasjon” hvor seks
ungdommer fikk i oppdrag å pusse opp en gammel gård. Etter å ha ”jobbet” hele
sommeren så de at arbeidet stod stille fordi de alle reiste ned til byen for å ruse
seg hver kveld. Med løftet om å overta gården når den stod ferdig avla de en
avtale om å gjensidig holde hverandre tilbake når den andre ville dra. I dag har
gården San Patrignano 2400 misbrukere som gjensidig har avlagt samme løftet.
(Fra etableringen av San Patrignano, Italia; muntlig meddelelse.) I en total
institusjon ligger mye av normoverføringen i veggene – de er der som en taus
overlevering fra de som var der tidligere, i rutinene, i de ulike rollene og i de små
tingene som ikke trengs å bli sagt for; ”sånn er det bare!”.
Den andre ytterligheten er ritualer og seremonier som markerer overganger eller
standpunkter som tas gjennom handling, men som en trenger å bli minnet på, om
igjen og om igjen. Eksempel på slike seremonier er brenning av klær og effekter
som har tilhørt misbrukstilværelsen. I kollektivene var dette et element som både
markerte oppgjøret med det gamle og la føringer for det nye som skulle komme.
Brenning var bare virkningsfull hvis den stod i et forhold til a) et reelt
paradigmeskifte hos personen som eide klærne, b) en gjensidig solidarisk
opplevelse fra fellesskapet som deltok og c) en del av og en bekreftelse av en
ideologi hvor kampen mot misbruk også omfatter kampen mot misbrukets kultur
og symboler. På denne måten blir klienten (det gjelder) tatt opp i en solidarisk
gruppe som deler (og som selv har tatt opp i seg) normene i den symbolske
handlingen.
Sosialisering inkluderer flere former for inn- eller tilbakeføring i sosiale enheter, på
individ eller på systemnivå. Individnivå omfatter både kognitiv og følelsesmessig
tilknytning og erkjennelse i forhold til andre sosiale enheter. På systemnivå ses
identitetsdannelsen som et sosialt fenomen hvor den sosiale enheten plasserer
seg i samspillet mellom andre sosiale enheter. Med sosiale enheter forstår vi
personer, materielle og immaterielle verdier. Med sosialt fenomen forstås
prosessen i samspillet mellom sosiale enheter. En modell av laget Anton Hoëm
(1978) gir oss mulighet til å analysere sosialiseringsprosessen på flere nivåer og
samhandlingen mellom nivåene.
Figur 3 Identitetsutvikling (Hoëm 1978:16)
Bruker vi den seremonielle brenningen av klær/eiendeler som eksempel ser vi det
sosiale fenomenet hvor individet gjennom internalisering av normer og ideologi i
seremonien (kulturkamp) og gjennom handling (lage bål – tenne på – osv)
forholder seg til både sin egen historie (identifisert gjennom verdien av
eiendelene). Samtidig deltar han i som aktør i fellesskapet sammen med andre
sosiale enheter bestående av fellesskapet (andre klienter og ledere), de materielle
eiendelene og felles ideologi og norm som gir handlingen verdi.
På systemnivå uttrykkes ritualet gjennom seremonien hvor alle deltar i
beslutningen, organiseringen og gjennomføringen av handlingen er et ledd i en
tradisjon og understøttes av argumentasjon, normer og verdier som opprettholdes
av gjentagelsen av ritualet. På individnivå får ritualet en annen tilleggsdimensjon i
forhold til personens eget forhold til sin historie, sine eiendeler (som går opp i
røyk) og sine handlinger som en del av ritualet. Summen av individuelle
Materielle ogfunksjonellebetingelser
Sosial struktur
Funksjonskvaliteter
Systembetingelser etc.Identitetsteori
Systembetingelser etc.Identitetsteori
Læring - identitet
Læring - identitet
HierarkierRigiditetMobilitetetc.
Agregering
Systemnivå
Individnivå
d
opplevelser, erfaringer og handlinger i situasjonen agregeres og forsterker den
felles opplevelsen på gruppenivå og forsterker normer og verdier på systemnivået.
Sosialisering i behandling
Med behandlingsorganisasjonen som ramme er det mulig å bygge ut modellen til
også å omfatte en analyse av prosessene på organisasjonsnivå og samfunnsnivå.
Med samfunnsnivå tenker jeg her på samhandlene nivåer (exo- eller
makrosystem) som foreldre, forskere, politikere osv. som påvirker eller påvirkes av
prosessene på mikronivå (behandlingsinstitusjonen). Rundt/over prosessene er
det forholdet til samfunnet eller makronivåets systemnivå som svekker eller
forsterker legitimeringen og dermed kvaliteten i samhandlingene på alle nivåer.
Forholdet kan forsøksvis uttrykkes som en ny modell (Figur 4) hvor jeg setter
sammen begreper for systemnivåer (Figur 1 [side 33]) og identitetsutvikling (Figur
3 [side 52]). Modellen omfatter 3 nivåer for å belyse sosialiseringsprosessene i
behandling.
Figur 4 System/sosialiseringsprosesser. Tilrettelagt etter figur 1 (side 33) og
figur 3 (side 52). Modellen beskriver tre nivåer; (individ-system 1 og system 2).
Individnivå§ Læring – identitet§ Identitetsutvikling§ Sosialisering
Mellomnivå (system 1)Behandling§ Sosial struktur§ Materielle/funksjonelle
betingelse§ Samhandling§ Primærsosialisering
Systemnivå (system 2) Samfunn§ Sosial struktur§ Materielle/funksjonelle
betingelser§ Referanse/samhandling§ Sekundærsosialisering
Modellen, som inkluderer tre systemnivåer, omfatter individnivå som deltager i
behandling. I et mikrosystem omfatter dette individets opplevde roller og relasjoner
som deltager i sosiale systemer. Den sosiale enheten som omgir individet er både
mesosystem og exosystem, overført til selve behandlingsarenaen, samhandlingen
mellom ulike tiltak innen behandlingsinstitusjonen eventuelt klientens deltagelse i
flere tiltak i ulike sosiale enheter og forholdet mellom disse ulike arenaene som
påvirker eller påvirkes av klientens samhandling i behandling. Et eksempel på
mesosystem er klienten som deltar i behandling ved institusjon XX, i
arbeidstrening ved institusjon XY og møter i terapitimer hos institusjon YY.
Koordineringen mellom de ulike behandlingstiltakene klienten deltar i kan skje fra
det lokale sosialkontoret direkte (mesosystem) eller indirekte (exosystem) i forhold
til klienten. På samme måte kan klientens forhold til familien være en integrert del
av behandlingen (familietiltak som f.eks. ved Statens klinikk for narkomane i Hov i
Land [Folket 1997:12]) eller indirekte gjennom besøkshelger eller julegaver. På
makronivå har jeg ført inn samfunnet som omfatter relasjoner mellom eksisterende
og mulige sosiale enheter. Arbeidsmarked, prisen på heroin, statsbudsjett og
samfunnets syn på rusmisbruk er uttrykk for ulike sosiale systemer som kan
påvirke eller blir påvirket av aktivitetene på andre nivåer.
Behandling som sosialisering
Jeg har tidligere beskrevet idealtypen for fellesskapsarenaene i
behandlingsinstitusjonen med primærgruppekvaliteter. I modellen (Figur 4 [side
53]) har jeg opphevet tidselementet og går ut fra at primærgruppeaktivitet og
sosialisering i mikro- og mesosystemet skjer samtidig som sekundærsosialisering
på andre nivåer. Begrunnelsen for dette henter jeg fra aktivitetene som foregår
istedet for individets psykologiske utvikling. I Hoëms dualisme mellom det enkle og
det komplekse samfunn vil fellesskapsarenaene være gjenstand for en analyse
som et eksempel på det enkle samfunn kjennetegnet av gjensidig solidaritet, felles
normsystem og tette fellesskaparenaer med kontinuitet i tid (Hoëm 1978). Jeg vil
argumentere for at relasjonsarbeidet i behandling er umulig uten å inkludere
primærgruppekvalitet – eller gjennomføre en eller annen form for grunnleggende
sosialisering, uavhengig av forklaringsmodell og metode i behandling. Klientens
deltagelse i og forhold til behandling er grunnleggende for utfallet uavhengig av
om behandlingen eksempelvis foregår som lukket medikamentell behandling eller
som psykodynamisk terapi.
Fra Hoëms sosialiseringsmodell (Hoëm 1978) henter vi begrepsparet de- og
resosialisering for å belyse de aktive sosialiseringsprosessene som virker i
behandling. I desosialiseringen svekkes mestring og forståelse av misbruket som
aktiv handling, og erstattes av en ny forståelse og mestring av misbruket som
fenomen. Sagt på en annen måte vil avstand, både i tid og erkjennelse, svekke
identiteten som misbruker, mens resosialisering – samhandling på arenaer med
primærgruppekvaliteter – vil styrke en alternativ identitet som kommer som
erstatning for og inngår i den enkeltes identitet. Desosialiseringen omfatter en
delvis prosess som innebærer at grunnleggende identitet kan opprettholdes selv
om identitet og adferd på enkelte områder svekkes.
I enkel modell kan desosialiseringen fremstilles som en svekkelse av
misbruksidentiteten som skaper en ubalanse som må fylles – gjennom
resosialisering. Dette bildet vil gjelde uavhengig av om man antar at misbruket i
seg selv representerer en ulikevekt, eller om ulikevekten er et resultat av
behandlingsinnsatsen.
Figur 5 De- og resosialisering – en likevektsmodell
Avstanden til
misbruket skap
er en ubalanse
som gjenopprettes gjennom resosialisering
Alternativt kan prosessene i møte med behandlingssystemet forsterke på forhånd
eksisterende sosialisering. I eksemplet fra sosialkontorene i Danmark (Spannow
1997 [side 47]) var manglende kommunikasjon mellom sosialarbeideren og
misbrukeren utgangspunktet. I den forfeilede kommunikasjonen bidro begge parter
til å opprettholde sitt bilde av hverandre og av sin egen posisjon. Denne prosessen
bidro til en forsterkende sosialisering - en sirkulær forsterkning av situasjonen
både i positiv (opprettholdt bilde av den andre) og negativ forstand (fortsatt
marginalisering). Forsterket sosialisering gir en utvidet forståelse og mestring av
den opprinnelige tilhørigheten. I en situasjon med et høyt bruk av ulike
behandlingstiltak kan/vil tiltaket i seg selv virke forsterkende på den opprinnelige
situasjonen. Deltagelse i behandling og bruk av tiltak som ledd i en
mestringsstrategi kan på denne måten ses som en forsterkende sosialisering,
samtidig som klienten risikerer å få en avstand til sin tilhørighet og deltagelse i de
opprinnelige sosiale systemene gjennom desosialisering. På den andre siden kan
møte med behandling innebære desosialisering og ustabilitet uten å gi grunnlag
for ny identitetsutvikling. Manglende kommunikasjon og disintegrering fører til en
fragmentert og manglende gjenopprettelse av identitet. Her avviker min modell fra
tidligere forklaringsmodeller for ikke-sosialisering (Hoëm 1978), fordi jeg hevder at
ikke-sosialiseringen innebærer noe annet enn en fastlåsing av den opprinnelige
tilhørigheten, men en skjevutvikling der ubalansen (Figur 5 [side 55]) må
gjenopprettes ved søken etter ny tilhørighet. Denne nye tilhørigheten kan ta
utgangspunkt i gamle handlingsmønstre, for misbrukeren; det å ruse seg. Søken
etter å gjenopprette balansen kan også finne andre ”løsninger” i forsterket
adferdsmønster som frafall, tilbaketrekning eller adapsjon av motkulturelle
subkulturer i behandlingstiltaket. Undersøkelser har vist til klienter som kom
dårligere ut etter behandling (mer rusing/større grad av isolasjon osv) enn
situasjonen før behandling (Tungland 1998). På motsatt side er det viktig å også
kunne se forsterkende sosialisering også som opprettholdelse og forsterkning av
misbruksatferden. Selv om det ikke eksisterer et felles objektivt
interessefellesskap mellom klient og sosialarbeider, vil det i noen situasjoner
eksistere en kamp om modellmonopolet i bytteforholdet mellom klient og
sosialarbeider, hvor begge parter bekrefter sine posisjoner (Rønning 1996).
Sosialisering i institusjon
Jeg har presentert behandlingssektoren som totale institusjoner, med ulike
underliggende systemer eller tiltak representert med medisinske, psykologiske og
sosiale systemer eller enheter. Begrepet total institusjon definerer en idealtype
hentet fra Erving Goffman (Repstad 1998), mens jeg bruker begrepet på et større
spekter av sosiale, ideologiske og normdannende funksjoner enn hva jeg oppfatter
ligger til grunn for begrepet total institusjon introdusert i Goffmans bok ”Asylums”
(1961). Skillet mellom denne idealtypiske institusjonen og kartet over behandling
som jeg tegnet i de innledende kapitlene handler om tilbud og kontroll som
inkluderer de avhengige variablene i exosystemet. På samme måte som familien
verner og kontrollerer ramme- og oppvekstbetingelsene for barn, ivaretar eller
koordinerer den totale institusjon de ytre sosiale systemene som påvirker og/eller
påvirkes av samhandlingen på mikro- og mesosystemnivå. Omfanget av disse
variablene avhenger av institusjonens forklarings- og behandlingsmodeller. I de
fleste tilfeller er det sosialtjenesten i kommunen som er ansvarlig for å sette
sammen og koordinere ulike tiltak i en total behandlingsplan. Variasjonene i
tilbudene – antall virksomheter som inngår og kommunikasjon mellom
virksomhetene – påvirker i hvilken grad behandlingen utgjør en helhet for den
enkelte. Den enkelte organisasjons ideologi og metoder skaper også ulike
forutsetninger for helhetsorientert sosialisering i og mellom institusjoner. Forholdet
mellom klient og institusjon(er) risikerer å bli fragmentarisk. Forholdet mellom
institusjonens ulike roller og funksjoner i sosialiseringsprosessen blir kompleks, på
samme måte som det helhetsorienterte arbeidet blir fragmentert. Perspektivet om
klienten som rasjonell aktør i behandling oppstår når oversikt og informasjon er
ufullstendig og ulike aktører har interesser i fordelingen av knappe goder (Rønning
1996).
I den totale institusjon er tiltakene organisert som en helhet, med et etablert verdi-
og interessefellesskap (jfr. Hoëm 1978) mellom klient og institusjonen. I figur 5
(side 55) presenterte jeg behandling som et mellomnivå – mellom systemnivå og
individnivå. Behandling utgjør her både livsverden for klienten (som en total
institusjon) og må selv stå i et forhold til systemnivået. Forholdet mellom
systemnivået og mellomnivået handler ikke bare om forholdet til klienten, men
også om personalmessige, økonomiske, politiske og kulturelle interesser. I den
direkte samhandlingssituasjonen ivaretas også forholdet til andre sosiale systemer
som påvirker eller påvirkes av forholdet (exosystemet) som en del av
behandlingssystemet. Forhold som skolegang, arbeid, familie, fysisk helse osv. er
uttrykk for områder som kan inkluderes i eller kontrolleres av
behandlingsinstitusjonen. Et omfattende system som er beskrevet innen
behandling av rusmisbrukere er fellesskapet (jfr.Community) San Patrignano
(Guidicini & Pieretti 1995) hvor fellesskapet ”overtar” alle livsområder innen et
geografisk og terapeutisk område. Klientene bor, lever, arbeider, utdanner seg og
etablerer seg innenfor et selvforsynt system. Opp til 2.500 mennesker lever i et
”mikrokosmos som er et speilbilde av samfunnet rundt” (San Patrignano 96 – min
oversettelse).
Forholdet mellom dette ”mikrokosmos”, mellomnivået og samfunnet er avgjørende
korrektiv for anerkjennelse innen organisasjonen. På den ene siden opprettholdes
rammene om primærgruppen gjennom sanksjoner fra normsendere som gjennom
felles symbolsystem opprettholder et felles samhandlingssystem (jfr. Parsons &
Shils 1990), på den andre siden av forskjelligheten fra sekundærgruppen som kan
omfatte behandlingsinssektor eller samfunnet som system (systemnivå). Talkott
Parsons (Aubert 1987:94-96) har gjennom mønstervariablene differensiert og
systematisert forholdet mellom primær- og sekundærgruppen:
m Egenskap versus ytelse – som innebærer aktørens oppfattelse av den andre ut
fra hvem den andre er eller hva den andre gjør.
m Allsidighet versus spesifitet – aktørens oppfattelse av den andre som en helhet
eller ut fra spesifikke egenskaper/ handlinger.
m Pertikularisme versus universialisme – aktørens oppfattelse av den andre
subjektivt er eller objektivt skulle være / er.
m Ego-orientering versus andre-orientering – hensynet til egne interesser eller å
handle ”som om en var i en annens sko”.
Parsons handlingstypologi (mønstervariablene) har igjen sitt utgangspunkt i
Ferdinand Tönnies ordpar ”vesensvilje” (noe ved den andre) og ”kårvilje” (et valg
den andre tar) (Østerberg 1990) som frembringer hver sine typer sosial
integrasjon; Gemeinshaft og Gesellshaft (ibid) eller det enkle og det komplekse
samfunn (Hoëm 1978). Hoëm bruker begrepet det enkle samfunn synonymt med
begrepet Community. I denne oppgaven er fellesskap brukt på samme måte og
peker på de deler av behandling som omfatter primærgruppekvaliteter som
inkluderer et felles symbolspråk og samhandling over tid. Fellesskapet er
grunnlaget for en forsterkende sosialisering eller resosialisering gjennom
normsendere som sikrer gruppens opprettholdelse og redannelse.
Tidligere har jeg også argumentert for en idealtypisk behandling hvor
virksomheten (gruppen) tar opp i seg systemer på exosystemnivå. Det innebærer
at interaksjon med den ytre verden skjer i forlengelsen av fellesskapet. Eksempel
på dette er ”fangekollektivet” slik Einar Ødegård (1996) beskriver tiltaket
Stifinner’n12 hvor fellesskapets ønske om å slutte ring omkring medfanger som
brøt reglementet i fengslet ble uttrykt gjennom et ønske om å delta i beslutningen
om eventuell refselse. Integrering av andre sosiale systemer inn i behandling er
eksempelvis vektlegging og organisering av arbeidstrening, skolegang,
familiearbeid, ulike attføringstiltak osv. Dette er elementer som også inngår i
ideologiske institusjoner med vekt på sosiale læringsteoretiske forklaringer og
modeller. Overgangen til det komplekse samfunn kan imidlertid være en større
overgang, både på det praktiske og det teoretiske nivået.
Ut i verden
I oppvekstens ”naturlige” overgang fra avhengig barn til uavhengig voksen er det å
forlate hjemmet og familien en markering av flere sammenfallende prosesser –
alder, adferd, forventninger, karrieremessig utvikling, følelsesmessig modning og
etablering av nye relasjoner osv. Overgangen fra behandling til det komplekse
samfunn følger ingen naturlig utvikling i/innen mikro- og mesosystemene, men
avgjøres av materielle, strukturelle og økonomiske rammevilkår. For klienten
medfører dette et skifte i tilknytningsbetingelser fra vesensvilje som rådende i det
homogene fellesskapet til kårvilje som de rådende betingelsene i det komplekse
samfunn. I dette mekaniske samfunnet (jfr. handlingstype hos Durkheim 1978)
kjennetegnes samfunnet av styring gjennom tenkning og autonome frie valg (på
forhåand ha dannet seg et bilde av den tilstanden som ønskes virkeliggjort.
[Østerberg 1990]).
I hvilken grad kan den tidligere klienten bruke erfaringene fra behandlingsperioden
i den nye situasjonen? Hvilke forutsetninger finnes for å oppnå å komme inn i nye
grupper med en forsterkende sosialisering? Disse spørsmålene rører ved et av
problemene innen refleksjon om og evaluering av behandling. Selv om
behandlingen i seg selv har vært en suksess, vedkommende har vært rusfri og
aktivt delt symbolsystem og deltatt i samhandling gjennom behandlingen, er den
nye oppgaven å identifisere nye grupper som kan bekrefte den nye identiteten.
Situasjonen klienten befinner seg i kan betegnes som en rolleløshet hvor klienten
er i et sosialt vakuum (jfr. Wifstad 1996). Rollen som klient er nå erstattet med en
overgangsrolle som foreløpig ikke er bekreftet – en art ikke-sosialisering.
Figur 6 Forsterket sosialisering – ikke-sosialisering, en likevektsmodell.
Figuren representerer dilemmaet for organisasjonen og for klienten i tilbake- eller
innføringen i nye roller i samfunnet. I denne overgangen er det meningsfullt å
bringe inn begrepet rehabilitering, som ofte brukes synonymt med
behandlingsbegrepet. Innledningsvis belyste jeg forskjellen i fokus hvor
behandlingsbegrepet peker på prosessen, mens rehabilitering (og habilitering)
også sier noe om målet – tilbakeføring eller innføring i en definert tilstand – å
oppreise eller attføre.
Avstanden til behandling skaper en ubalanse
Som gjenopprettes gjennom identitetsøking
Habiliteringsbegrepet knytter jeg til den re-sosialiserte rollen hvor klienten tilføres
normer, kunnskaper og adferd som han eller hun i utgangspunktet ikke hadde (jfr.
Berg 1994). Rehabiliteringsbegrepet knyttes normer og mestringsstrategier som er
forsterket gjennom behandlingen (forsterkende sosialisering). (Re)habilitering
utgjør en del av det totale behandlingstilbudet som disponeres av sosialtjenesten,
og omtales ofte som ettervern. (Re)habilitering omfatter mangeartede arenaer,- fra
skole og arbeidsforberedende trening til ny kontakt med familie, venner og
etablering av nye nettverk. I enkelte behandlingsorganisasjoner er (re)habilitering
en integrert del av behandlingstilbudet, for andre er dette nye arenaer med
avgrensede og ofte praktisk kognitivt rettete atferds- og kunnskapsdeler,
eksempelvis gjennom arbeidsforberedende trening.
Som en integrert del av behandlingen inngår (re)habilitering i behandlingens
exosystem og vil ta form av en forsterkende sosialisering som en del og i en
forlengelse av behandlingsprosessene for øvrig. Et eksempel på denne
sammenhengen er evalueringen av Evangeliesentrene hvor Olav Helge Angell
(1994) fant at en stor del av de klientene som det gikk bra med var med i religiøse
foreninger og samfunn. Når han sammenlignet funnene med opplysninger om
klientenes bakgrunn fant han at mange av de som søkte behandling ved
Evangeliesentrene var kristne eller hadde betydningsfulle relasjoner til religiøst
arbeid. Innslagene i (re)habiliteringen kjennetegnes ofte gjennom vektlegging av
kognitive eller atferdsmessige begrunnelser. Samtidig er (re)habilitering ikke
løsrevet fra resten av behandlingen. Avstanden fra fellesskapets normsender
krever at klienten (re)etablerer meningsfulle sammenhenger som sikrer den nye
rollen som ikke-misbruker, på samme måte som Verdens helseorganisasjon
(WHO) definerer helse gjennom fravær av uhelse. John E. Berg (1994)
sammenligner behandling av misbrukeren med behandling av en pasient med en
føflekk. For føflekkspasienten er behandlingen over når føflekken er borte og
prøver har konstatert at behandlingen var vellykket. I tilfellet med misbrukeren er
garantien fra behandlingen mer komplisert og avhengig av personens fremtidige
handlinger og disposisjoner. Det kan også argumenteres for at misbrukerens
føflekk, som symptom på et underliggende problem (jfr. forklaringsmodeller), bare
fjerner det synlige og forsterker det usynlige problemet.
Behandling og samfunn
Forholdet mellom behandling og samfunnet er ikke entydig og er preget av ulike
målsetninger og begrunnelser. Ser vi på utviklingen av ikke-somatisk behandling,
finner vi to parallelle hovedretninger som på den ene siden søker å skjerme
samfunnet og omgivelsene gjennom isolering og behandling av den enkelte og på
den andre søker å hjelpe den enkelte å integreres og ”behandles” i samfunnet.
Den første retningen belyses særlig i boken ”Galskapens historie” av Michel
Foucault som ser utbyggingen av institusjoner som et resultat av overgangen fra
bondesamfunnet til det industrielle samfunn - fra bygdene til byene. I det nye
komplekse og spesialiserte samfunnet var det ikke plass for avvik. Det industrielle
samfunnets behov for kontroll beskrives også som et ledd i det nye samfunnets
behov for disiplinering (Repstad 1998). Vi finner det samme bildet igjen hos Nils
Christie (1974) i boken med den beskrivende tittelen ”Hvor tett et samfunn”.
Christies knoppskytingssamfunn innehar det enkle (lille) samfunns karakter og
utvikles gjennom knoppskyting der nye enheter får de gamle strukturers innhold.
Motsetningen ligger i det forstørrede samfunn der store sosiale systemer
differensieres og tilskrives roller og funksjoner. Den primære kontroll tilhører
knoppskytingssamfunnet, mens det forstørrede samfunns sekundære kontroll i
form av funksjonelle profesjonaliserte tiltak er rettet inn mot enkelt avvik og
dysfunksjon i systemet. Kontrollen som utøves i de to samfunnstypene kan være
synlig i form av faktiske etablerte bånd, rammer og organisering, eller usynlig
gjennom konformitetspress og usynlige sanksjonsmønstre (f.eks. utstøting). De to
samfunnstypene representerer også ulik grad av gjensidighet i form av svak (løs)
og sterk (tett) gjensidig avhengighet mellom deltagerne.
Figur 7 Gjensidig avhengighet versus synlighet (Christie 1984:33)
Integrering
Den andre hovedretningen tar utgangspunkt i rehabilitering gjennom tettere
integrering i lokalsamfunnet. 1980-tallets store reformer innen omsorgs- og
behandlingssektor rettet mot HVPU og psykiatrien bar med seg et ideal om en re-
styrking av den lokalbaserte omsorgen til forskjell fra den offentlige formaliserte
omsorgen. Denne tenkningen har også influert behandlingssektoren for
rusmiddelmisbrukere gjennom Stortingsmelding 96 1992/93 hvor ansvaret for
behandling ble lagt lokalt og gjennom økningen i bruk av poliklinisk behandling.
Den faglige argumentasjonen har også spilt en sentral rolle i de politiske
beslutningene som førte frem til integreringsreformene, uten at fagene har
representert en entydighet i begrunnelsen for henholdsvis institusjonsplassering
eller integrering i ”hjemmemiljøet”. Eksempelvis viser Gerd Benneche til
nedsettelse av et offentlig utvalg som i 1947 foreslo å fjerne ”psykopatene” fra den
offentlige skole for bedre differensiering av barnas behov. De evneveike og de
åndsvake skulle sendes til egne institusjoner utenfor skolesektoren (Repstad
1998).
Svak
Svak
Sterk
Sterk
Gjensidigavhengighet
Synlighet
Minimaluformellkontroll
FengselTotalitærestater
?
Maksimaluformell kontrollBygdesamfunn
Integreringsperspektivet bærer også i seg et sterkere fokus på rehabilitering og
mestring gjennom kognitive og atferdsmessige korrigeringer behandling innefor
institusjonene. I et nylig innført tiltak fra arbeidsmarkedsetaten har såkalt Arbeid
med bistand (AMB) som metode å (re)integrere uføretrygdede og attførte personer
inn i arbeidsmarkedet gjennom personlig oppfølging og tilrettelegging av
arbeidsituasjonen. Tiltaket som ble innført i 1992 rettet seg mot både fysisk,
psykisk og sosialt yrkeshemmede som gjennom en ”matching” med en arbeids-
rolle som vedkommende skulle integreres i (Nisbeth 1992). Sammen med
nedbyggingen av de store institusjonene representerer disse tiltakene et uttrykk for
en humanisering av synet på sosialt avvik. Integreringen fører med seg en
tosidighet som virker på både personen og samfunnet rundt. Sosialarbeiderens
rolle blir i også forandret fra å kunne kontrollere omgivelsesvariablene i en
institusjon til å tilpasse seg klientens hjemmemiljø. Mange har vært kritiske til
denne utviklingen og peker på den manglende muligheten for intervensjoner som
kunne endre klientens situasjon, ikke bare tilpasse den til samfunnet. Særlig
gjelder dette innenfor områdene psykiatri, barnevern og rusbehandling, hvor
klientens gamle mønstret videreføres og hvor det ikke oppstår en nødvendig
fysisk og psykisk avstand til problemet (jfr. Repstad 1998).
Etikk og politikk
Endelig er det en etisk og politisk side ved spørsmålet om innsatser på
behandlingsfeltet. Innen behandling av somatiske sykdommer er det
legevitenskapen og legeindustrien som legger premissene for argumentet om økt
behandlingsinnsats. På den andre siden er det et valg å ta i bruk de metoder og
verktøy som er til rådighet for å gi mennesker mulighet for å realisere seg selv.
Den samme etiske grunnholdningen finner vi innen rusbehandling. Ved siden av
økonomiske argumenter og samfunnets behov for kontroll, er det de etiske og
politiske valgene som garanterer fortsatt opprettholdelse og utvikling av
behandling for rusmisbrukere. Rusmisbrukere har også rett til gode hjelpetilbud for
sine sosiale, psykiske og medisinske plager, når personen søker slik hjelp
(Ravndal 1993). I denne sammenhengen finner vi også politikkens kamp om de
riktige løsningene, om graden av offentlig ansvar for enkeltmennesket. Medienes
debatt om narkotikaproblemene er også en del av premissgrunnlaget for ordskiftet
om behandling. På den ene siden er media en del av samfunnets
kontrollmekanismer som sier fra og avdekker problemer og kritikkverdige forhold
som f.eks. Gro-saken og Ullersmoprosjektet (Scare-Straight). På den andre siden
underbygger media myter og oppfattelser som forsterker problemene. Særlig er
dette tilfelle for områdene kriminalitet og narkotika hvor medias beskrivelse og
fremstilling av situasjonene – både i enkeltsaker og som totalitet – ofte uttrykker
det motsatte av den virkeligheten som finnes i forskningsundersøkelser og annen
dokumentasjon (Baklien 1992). Fremstilling av narkotikaproblemer som
individuelle fragmenterte episoder f.eks. i nyhetsoppslag om nye overdoser bidrar
til å forsterke oppgitthet og haste videre mot nye isolerte og fragmenterte løsninger
på problemet for å fjerne ”føflekken” fra misbrukeren (jfr. Berg 1994). Innen
behandling og på den politiske arena har spenningsfeltet om frivillighet eller tvang
bidratt til en av de klareste motsetningsforholdene innen behandling. Alt avhengig
av hvorvidt en ser misbrukskulturen som en alternativ kulturell enhet, eller som en
tvangsposisjon skapt i sammenhengen mellom samfunnets negasjon (ikke-
deltagende) og avhengighet til rusmiddelet, så oppnår vi et ulikt
legetimeringsgrunnlag for intervensjon og forandringsarbeid. Gjennom Lov om
sosiale tjenester (§§ 6.2 og 6.2A) åpner samfunnet for bruk av tvang brukt ovenfor
voksne (18 år +) i situasjoner hvor personen kan utsette seg selv eller andre (jfr.
graviditet i § 6.2A) gjennom fortsatt misbruk. I Lov om barnevern (§§ 4.24 og 4.26)
er det samfunnet som foresatt (Barnevernet) som iverksetter en tvangsplassering
med sikte på behandling og rehabilitering. I disse lovene13 finner vi en legitimering
som omfatter behandling og rehabilitering uten eget samtykke ut fra en forståelse
av misbruket som en tvangsmessig situasjon som en må rives løs fra for å bli i
stand til å selv beslutte endringer i sitt eget liv. Samfunnets behov for tilpassing av
misbrukeren redefineres til individets behov for å kunne velge noe annet enn en
fortsatt tvangsmessig situasjon (Tjersland m.fl. 1998).
Glasshalvkulen
Jeg har to ulike referanser til denne overskriften glasshalvkulen. Først Christian
Beck sin fremstilling i boken Farvel, pedagogikk (1995) hvor han beskriver
systemet hvor den enkelte mister seg selv til fordel for en systemidentiteter. Den
andre referansen har jeg til den amerikanske bedriftslederen King C. Gillette som
med sine sosialistisk inspirerte ideer ønsket å bygge en ny lykkelig verden under
den store glasshalvkule hvor de som ville være deltagere i fellesskapet fikk etter
behov og ytet etter evne (Engdal 1998). Dette gode samfunn var for Gillette et
alternativ til utbyttingen, tingeliggjøringen og utstøtingen i det kapitalistiske
samfunnet. Det var det enkle samfunn bygget på primære relasjoner og
fellesskap.
Becks bidrag er et angrep på selve forutsetningen for reproduksjon av nye
deltagere til systemet gjennom oppdragelse og utdanning og en søken tilbake til
grunnformen hvor pedagogikk erstattes med den naturlige utvikling i møte med
samfunnet. I denne naturlige utviklingen eller integreringen ligger det en
vekselvirkning mellom innordning i forhold til betydningsfulle andre og en utprøving
av egne grenser (jfr. Beck 1991). Samfunnsystemet og den tilrettelagte
pedagogiske situasjonen har innordning som prinsipp og tillater ikke utprøving.
Tilrettelegging for utprøving vil alltid være begrenset av tilretteleggernes premisser
og begrense utprøvingen. Becks kritikk har den pedagogiske institusjonen som
utgangspunkt. I min sammenheng ønsker jeg å bruke denne kritikken av det
pedagogiske rom som kritikk av samfunnets struktur og betingelsene for
deltagelse. Innordningen og tilpasningen til samfunnet gir få muligheter for
utprøving utover den tilrettelagte arena.
Alternativet til en ensidig tilpasning er samspill på ulike arenaer som gir mulighet
for å ta ulike posisjoner i samspillet med andre. I Gillettes idealsamfunn var det
kollektive idealet. Med utgangspunkt i en søken etter det gode kollektiv bygget på
likhet og fellesskap tilslutter deltagerne seg et på forhand definert fellesskap – en
ramme under glass-halvkulen – for å realisere denne drømmen. I bilde er denne
tilslutningen basert på den enkeltes tilslutning til felles rammer som ikke bare
setter begrensninger for individets frie utfoldelse, men som også skaper individene
om til integrerte menneskesubjekter.
Livet under glasshalvkulen har på denne måten fått to ulike bilder. På den ene
siden kritikken av systemet og søken etter den subjektive naturtilstand utenfor
glasset. Den andre en søken etter det objektivt ideelle innenfor fellesskapet. Det er
ingen motsetning mellom disse bildene. En autonom deltagelse i fellesskapet
betinger utviklingen av en unik personlighet. På den andre siden er fellesskapet en
betingelse for utviklingen av personligheten. Dualismen mellom individet og
fellesskapet er gjensidig betinget da det ene ikke er mulig uten det andre. På den
andre siden er bildene forskjellige – fordi de peker på ulike komponenter som må
være tilstede for å etablere den enkeltes livsverden mellom det private og det
offentlige. Becks kritikk sammenfaller til en viss grad med Habermas og hans
analyse av krisefenomener i det senkapitalistiske samfunn (Habermas 1971).
Pedagogiseringen av oppdragelsesprosessen er bare et uttrykk for ubalansen
mellom den offentlige og den private sfære og forstyrrer reproduksjon av
livsverden.
Argumentasjonen her er ikke ment som en kritikk av profesjonell behandling, men
en refleksjon om behandlingens betingelse som en sosial enhet i samfunnet.
Viktigheten av refleksjon understrekes gjennom den enkeltes kompetanse til å
gripe overgangene mellom behandlingsfellesskapet og samfunnets differensiering.
Søken etter nye fellesskaper og savnet av den opplevde rolle som klient, bryter
med den manglende identiteten i det moderne samfunn hvor grensene mellom det
offentlig liv og privatliv brytes ned. Det offentlige ”tilskriver” roller fra systemet
gjennom deltagelse i det offentlig rom. På motsatt side kan den enkelte også velge
rolle (”tilkjempet”) gjennom valg av arena for samhandling, referanseramme og
egen fortalt historie (Kanstad 1998).
Kapittel 4 Pedagogikk som forandring
Pedagogikkens første utfordring ligger i dens egen begrensede fagforståelse.
Pedagogikk som teori og praksis knyttet til familien og skolen vil miste sin egen
identitet når de grunnleggende arenaene for sosialisering og læring differensieres
og forskyves til andre samfunnsarenaer. Et eksempel på dette er en undersøkelse
av pedagogers fagidentitet gjennomført av Norsk pedagogforbund (NOPED)
(Hagen mfl. 1998). Her intervjues 16 uteksaminerte studenter etter hovedfag/
profesjonsstudiet (Cand.Polit/Cand.Paed) fra Pedagogisk forskningsinstitutt
(PFI/UiO). Fem av 16 titulerer seg som pedagoger og kun tre intervjupersoner
assosierer begrepet pedagog som universitetsutdannede pedagoger. 14
intervjupersoner mente at en allmenn oppfattelse av pedagoger som lærere og
pedagogikk med oppdragelse, undervisning og læring svekket pedagogikken som
fagfelt. Samtidig var dette de samme assosiasjonene som intervjupersonene selv
hadde. At en hovedvekt av informantene selv ønsket å jobbe i utradisjonelle jobber
i det private næringsliv forsterker ytterligere bildet av et identitetsproblem innenfor
pedagogikkfaget.
Jürgen Habermas` analyse av koloniseringen av livsverdenen innebærer en
rolleforskyvning mellom hjemmet (familien) og det offentlige, og flytter også
primærsosialiseringen ut av hjemmet (Habermas 1971). Det skjer en forskyvning
av sosialiseringsansvaret fra familien til institusjoner utenfor hjemmet og
lokalmiljøet (Haugstveit 1979). Denne forskyvningen skjer det også fra formelle
sosialiseringsarenaer (familie, barnehage, skole) til jevnaldersgruppene,
massemedia og konsumsamfunnet (ibid.). Som et resultat av økende sosial
mobilitet, differensiering i arbeidsmarkedet og urbanisering øker også avstanden
mellom generasjonene, noe som igjen svekker identifikasjon og sosial
sanksjonering (ibid.).
Min andre hovedinnvending retter seg mot pedagogikkens aldersfokus.
Pedagogikk som vitenskap kan ikke defineres ut fra subjektets alder, men må
defineres ut fra sitt fag og fra sin praksis i utvikling med samfunnet. Dette er for
såvidt ikke et moderne utgangspunkt, men tar et utgangspunkt i det greske paideia
– betegnelsen på den greske livsforms dannelsesideal – hvor hele det
menneskelige potensialet skulle utvikles gjennom hele livet (Qvale 1972). Ses
pedagogikkens rolle i et nyere historisk perspektiv, finnes en økt fokusering på
livslang læring og voksenopplæring parallelt med større sosiale reformer (Larsson
1996). Nye retninger innen arbeidslivet har utviklet organisasjons- og
ledelsesteorier som har tatt opp i seg sentrale deler av pedagogikkens teorifelt.
Det samme finner vi også i moderne kommunikasjons- og konsumentforskning.
Voksenopplæring med et teknisk funksjonelt siktemål er i forandring. Nye
samfunnsformer utvikles og grensen mellom den private og den offentlige sfære
utviskes. I differensieringen mellom komponentene i livsverden utvides og endres
med nye kulturformer (Wifstad 1996) som ikke bare aktualiserer behovet for ny
kunnskap, men også spørsmålet om hva som er verd å vite (Larsson 1996).
På denne måten er pedagogikk som behandling ikke bare et tilskudd til
behandlingssektorens praksis og teorigrunnlag, men også et forsøk på
(re)integrering av pedagogikk som en praktisk teoretisk vitenskap for den enkeltes
integrering inn i den menneskeskapte kulturen og også selve integrasjonen og
erkjennelsen av den.
Sosialisering som utvikling
Jeg finner det hensiktsmessig å differensiere sosialiseringsbegrepet inn i ulike
sosialiseringsformer for å beskrive identitetsprosesser ut over den opprinnelige
danningen av mennesket. Legger vi primærsosialiseringen til grunn for danning av
en jeg – den andre (ego-alter) forståelse og selve konstitueringen av meg selv
som person, er dette den grunnleggende forutsetningen for menneskelig væren og
for samhandling med andre i et bestemt samfunn med en bestemt struktur
(Hellenes 1992). Forsterkende sosialisering innebærer en utvidet forståelse for og
mestring av egen opprinnelig tilhørighet (Hoëm 1978). Forsterkende sosialisering
tar form av en bekreftelse og videreføring av den grunnleggende identiteten.
Rammen for sosialiseringen må inneholde et fellesskap (primærgruppekvalitet)
og/eller være betydningsfull for den enkelte. Jeg har tidligere i denne oppgaven
argumentert for at forsterkende sosialisering kan ha en negativ, men forsterkende
karakter hvis relasjonen mellom deltagerne er betydningsfullt og helhetlig.
Eksempler på dette kan være skolen, vennemiljøet, primærkontakter osv.
Motsatsen til forsterkende sosialisering er ikke-sosialisering hvor saksområdet er
begrenset, deltagerne står i en upersonlig forhold eller interessekonflikt med
hverandre, eller at innholdet og uttrykket er nøytralt og ikke har noen forsterkende
mening. Ikke-sosialisering fører til en fastlåsing av den opprinnelige tilhørigheten
(ibid.)
De- og resosialisering tilhører den prosessen hvor tilhørighet og identitet svekkes i
møte med nye samfunn og/eller nye systemer og erstattes av en ny tilhørighet
tilpasset den nye situasjonen. Prosessene betinger ikke hverandre, på den måten
at det ikke trenger å være den samme sosialiseringsfaktoren som representerer
både de- og resosialiseringen. Svekkingen fører imidlertid til en anomisk tilstand –
eller rolleløshet i påvente av en resosialisering. I denne tilstanden vil personen stå
utenfor og ikke være deltager i samhandlingssituasjoner. Denne tilstanden vil
likevel erstattes av en ny re-sosialisering gjennom personens tilskriving av
interessefellesskap med nye mulige arenaer for samhandling (Hoëm 1978).
Sosialiseringsprosessen er en kontinuitet som utvikles og forsterkes av sosial og
geografisk mobilitet. I forholdet mellom individ og samfunn kan det være mer
hensiktsmessig å snakke om livsverden som en utvidet form for identitet (jfr.
Habermas). Livsverden omfatter tre strukturelle komponenter: kulturen – den
menneskeskapte kunnskap vi benytter for å forstå våre omgivelsene; samfunn –
den posisjonen eller tilhørigheten som vi har til sosiale enheter; og personlighet –
det unike ved oss som gjøre oss i stand til å kommunisere med andre (Wifstad
1996). Livsverden er en art forutforståelse som er felles i det aktuelle samfunn og
meningsbærende for den enkelte person.
Taus kunnskap
Bak denne språklig organiserte forut-forståelsen ligger et forråd av
fortolkningsmønstre som også innbefatter taus kunnskap som ikke kan artikuleres
fullstendig gjennom språk (jfr. Wittgenstein)(Svensson 1994). Taus kunnskap kan
også ta en annen form som en art metaforståelse av kunnskapens funksjon – eller
en automatisering av kunnskapen – om hvordan kunnskapen anvendes. (jfr.
Polanyi i Gustavsson 1996). Disse to formene for taus kunnskap er
komplementære i og med at det kan fungere samtidig på to nivåer. Tyst kunnskap
oppstår gjennom egne erfaring og overføringer fra rollemodeller. I en bok av
Ingemar Svensson pekes det på denne kunnskapstypen som sentral innen
behandlingsarbeid (Svensson 1994). Dette er kunnskap som er uuttalt og ofte
usystematisert. Det er også vanskelig å skille mellom kunnskap og fordommer,
uten gjennom en refleksjon om egen kunnskap i forhold til faktakunnskap (jfr.
tabell 3 [side 40]). Taus kunnskap består av tre hovedkomponenter; kunnskapens
opphav – hvor kunnskapen kommer fra, kunnskapens innhold – påstand,
ferdighet, holdning, osv. og kunnskapens funksjon – hva man skal anvende
kunnskapen til. I forskjellen mellom amatørisme og profesjonell virksomhet i
kapittel 2 (side 38) trakk jeg opp skillet mellom henholdsvis erfaringskunnskap og
faktakunnskap for å belyse de to yrkesrollene innen behandling. Også i studier av
misbrukermiljøer pekes det på den intuitive kunnskapen som en del av
mestringstrategiene for organiseringen av livet som misbruker (Smith-Solbakken &
Tungland 1997).
Hjemmebane og bortebane
Livserfaring som kulturelt basert kunnskap er individuelle erfaringer og
metaforståelse av egen opplevd sosial deltagelse. I en prosess med gjentatt
adferd integreres handlingsmønstre, reaksjoner og fortolkninger fra bevisste
handlingsstrukturer (novisen) til intuitiv handling (eksperten) som valg og/eller
vurderinger ut fra kunnskap som er blitt integrert i personligheten over tid (Dreyfus
& Dreyfus 1986).
Forholdet mellom taus kunnskap og danning (jfr; Hellesnes 1992) er
sammenfallende med utgangspunkt i refleksjonen – forholdet til kunnskapen,
mens taus kunnskap kan omfatte praktiske hverdagslige handlinger som f.eks.
teknisk ferdighet i å kjøre bil, vil danning utgjøre hvordan man kjører, følger
trafikkreglene, tar hensyn til andre trafikanter osv. I andre sammenhenger er det
vanskeligere å skille mellom taus kunnskap og danning – på samme måte som å
skille utdanning fra danning. Ervervelse av kunnskaper og erfaringer bringer
nødvendig med seg et forhold til hvordan man utøver kunnskapen.
Denne livserfaringen, utviklet gjennom automatisert kunnskap og integrert adferd
er sentral i sosial adferd. Hjemmebanen er det området en kjenner, og hvor
personen kjenner de kulturelle omgivelsene intuitivt vet å handle i. Bortebanen
representerer verden utenfor; hvor personen bevisst reflekterer omkring sine
handlingsvalg og sin adferd. I tradisjonell forstand kan begrepene hjemme- og
bortebane representere dikotomiene det enkle- og det komplekse samfunn.
Begrepene hjemme- og bortebane gir en større fleksibilitet i forhold til individets
livsverdensbegrep fordi det skiller mellom det kjente og det ukjente som grunnlag
for individets handlingsvalg. På bortebanen vil en alltid være en ”immigrant” hvor
sosialisering mer er et spørsmål om tilpassing enn om danning (jfr. Hellesnes
1992). Hjemmebanen utgjør den helheten som inkluderer den delen av samfunn
og kultur som individet umiddelbart behersker. Danning er for så vidt også
uavhengig av målet for samhandlingen på hjemmebanen fordi begrepet peker på
den livsverden som man befinner seg i.
Sammenligningen mellom familien og hjemmebanen er dekkende innenfor en
tradisjonell oppfattelse av familien som arena for en helhetlig basis bygget på
fellesskap og gjensidighet. På en oppsplittet formålsrasjonell arena savnes denne
helheten, og kunnskap om handlingsmåter og handlingsvalg blir tilpasset roller i
oppsplittede relasjoner. Sartres begrep om serialitet kan for så vidt brukes for å se
på misbrukskulturen, ikke som en helhetlig gruppe, men som en rekke serier eller
køer hvor deltagerne utøver parallelle handlinger (f.eks. etterspør narkotika,
oppsøker sosialkontoret osv.) uten at de til sammen utgjør en helhet (Sartre 1990).
Å se misbrukskulturen som serielle handlinger impliserer at misbrukskulturen ikke
representerer noen hjemmebane, uavhengig av forklaringsmodell for misbruket i
seg selv. Tilskriving av rollen som misbruker impliserer en ikke-deltagelse på
samfunnets felles hjemmearenaer – familie, skole, arbeidsplass, bolig og
lokalsamfunn. Rolletilskrivingen innebærer en ensidighet som misbruker som ofte
umuliggjør den fleksibilitet som tillater deltagelse på arenaer i samfunnet (Smith-
Solbakken & Tungland 1997). Tilskrivingen av en enhetlig rolle kombinert med
mangel på hjemmearena opprettholder misbruket gjennom fravær av helhetlige
mestringsstrategier. Mangel på hjemmearena peker også på begrepet avskjermet
sosialisering (ikke-sosialisering) med fastlåsing i den opprinnelige identiteten
skaper en identitetskonflikt som søkes løst gjennom ny identitetssøken (jfr. figur 6
[side 60]). Konflikten innebærer også en utvendiggjøring i forhold til seg selv som
forsterker konflikten og kan frembringe en splittet (schizofren) selvidentitet
(uegentlig danning).
Pedagogikk og samfunn
En grunnleggende problemstilling i pedagogisk arbeid er menneskets
evne/mulighet til forandring. Særlig blir dette gjeldende når en omfatter utvikling og
læring ut over den grunnleggende sosialiseringen som følger barnets biologiske
utvikling og når en går ut over kognitive programmer i læringssammenhenger.
Innen den humanistiske tradisjonen finnes de grunnleggende føringene som har
influert arbeidet innen sosialsektoren, men også adferdsrettede programmer
(behavioristisk teori) og marxistisk politisk inspirerte programmer har påvirket
sosialarbeideren. Samspillet mellom menneskesyn (dvs. menneskets evne til
forandring) og samfunnssyn følger hverandre gjennom historien, hvor
pedagogikken vekselsvis står i menneskets eller i samfunnets tjeneste som
redskap for menneskets innføring i samfunn versus samfunnets tilpassing av
mennesket. Legitimeringen av pedagogiske innsatser er i seg selv en tredje
posisjon gjennom dualismen mellom samfunnet (den menneskeskapte kulturen)
og mennesket. I denne posisjonen ligger motsetningen, men også den gjensidige
avhengigheten av de to polare størrelsene – individ og samfunn. En av de
ideologiske skillelinjene innen sosialt arbeid har vært spenningsfeltet mellom tvang
eller frivillighet i behandling (jfr. kapittel ’Etikk og politikk’ side 64). Oppdragelse av
barn og undervisning av barn og ungdom er underlagt formelle mandater som
omfatter oppdragerens myndighet og (innen offentlig skoleverk) føringer for
innhold og mål. Området som omfatter utdanning for voksne er organisert
gjennom frivillighet både gjennom det offentlige skoleverket (videregående og
høyere utdanning) eller gjennom fagrettede programmer organisert med tilknytning
til arbeidslivet eller organisasjonslivet. Ikke fagrettede (ut)danningsrettede arenaer
er også basert på frivillighet ved at personen selv oppsøker arenaen og kan fritt
trekke tilbake sin tilslutning om fortsatt deltagelse. Disse arenaene kan omfatte en
rekke praktiske, teoretiske eller åndelige sammenhenger med et mer eller mindre
definert fokus på å skape endringsprosesser hos den enkelte deltager
(selvutvikling, religiøse foreninger, alternative nettverk osv.). Innen sosialtjenesten
finner vi også en rekke tiltak med mer eller mindre klare forandringsmål:
Arbeidsforberedende trening, rehabiliteringstiltak, voksenopplæring, botiltak osv.
Frivillighet i mange av disse tiltakene kan synes relativ da de inngår i kjedete
systemer og som betingelse for deltagelse i og tilgang til fellesgoder i samfunnet
(f.eks. arbeidstreningstiltak, behandling, omskolering).
Samfunn eller system
Frivillighet eller tvang kan på mange måter også være overskriften når jeg ønsker
å se på forholdet mellom samfunnet både som system og som fellesskap. I
Habermas` skille mellom livsverden og system peker livsverden på personens
indre – ytre deltagelse i samfunnet som fellesskap, mens systemet kjennetegnes
ved sin formelle, mekaniske struktur. System peker her på rasjonelle, målbare og
kalkulerte handlinger kjennetegnet ved bedriftslivet og byråkratiet (Dale 1992).
Skillet er nyttig for å kunne se tilbake på misbrukerens (system)tilskrevne rolle
som avhengig ruskonsument og avhengig systemkonsument i rollen som f.eks.
sosialhjelpsmottager. Skillet er også nyttig for å se på betingelsene, verdiene og
interessene for samfunnets legitimering av behandlingsinnsatsen.
På den ene siden innehar samfunnet som fellesskap moralske og etiske verdier
som skaper en empati for de som ikke deltar i fellesskapet. Oppslag om nye
overdosedødsfall frembringer store avisoverskrifter og allmenn forferdelse, selv
blant de som årevis har arbeidet med rusmisbrukere og vet at rusmisbruk er en
høyrisikoadferd. Dødsfallene alene er heller ikke hele forklaringen på hvorfor
narkotikamisbruk opptar media, politikere og behandlere. I trafikken er dødstallene
flere ganger så store, og potensialet for å redusere antallet døde enda større.
(Dette betyr ikke at ikke ethvert dødsfall – verken i trafikkulykker eller av overdoser
ikke er ett for mange.) En fyllestgjørende analyse av årsakene til interessen for
rusmisbruk som fenomen i samfunnet tar for mye plass her – dels handler det
også om perifere forhold som medias individualisering, samfunnets desintegrering
og globalisering og dels om akselererende konsumering og økende hedonisme.
Samfunnsfellesskapets opplevelse av oppløsning av samfunnet får et konkret
uttrykk i avviket i atferden som misbruker. På den andre siden er
misbrukeradferden uforenlig med systemets krav om innordning, forutsigbarhet og
sikkerhet gjennom sin ikke-deltagende, ustabile og kriminelle adferd. Et
eksisterende interessefellesskap mellom samfunnsfellesskapet og
samfunnssystemet innebærer ikke nødvendigvis et verdifellesskap.
I denne sammenhengen er den organisasjonsmessige tilknytningen mellom
behandlingsorganisasjonene og staten interessant. Ved siden av vagt definerte
mål for behandling av rusmisbrukere og føringer for behandlingens innhold er det
høye antallet privat eide og ideologisk funderte institusjoner et utgangspunkt for
verdikonflikt også mellom institusjon og systemet. Et eksempel på en slik konflikt
er institusjonenes vegring mot å ta imot og behandle misbrukere innlagt på tvang.
Et annet eksempel er mangelen på og vegringen for dokumentasjonsystemer og
evalueringer som reflekterer innhold og mål i behandlingen.
Når jeg på individnivå skiller mellom rent ytre systemintegrerende (jfr. Dale 1992)
eller formålsrasjonelle samhandlingssituasjoner på den ene siden og verdibundet
sosial integrasjon på den andre, kan vi få frem ytterpunkter i en modell som angir
grad av systemtilpassing versus relativ styrke i sosialisering (sosial integrering) (se
figur 9). Begrepet sosial integrasjon slik det er brukt hos Dale (ibid) peker mer i
retning deltagelse i fellesskapets kommunikative språkspill, av mens sosial
integrasjon brukt som utvikling og integrering i livsverden definert over (Wifstad
1996) anses som analogt med sosialiseringsbegrepet her. Styrken i sosialisering
viser derfor til styrken i totale sosialiserende innsatser, mens grad av
systemintegrasjon utgjør styrken i tilpasning til samfunnsystemet.
Figur 8 Sammenheng mellom styrke i sosialisering og grad avsystemtilpassing.
Eksemplene i figuren er valgt for å gi modellen forklaringsstyrke og som eksempler
som tilfredsstiller en dikotomisering av forholdet mellom mine to parallelle
samfunnstyper – fellesskapsamfunnet (det enkle samfunn) og systemsamfunnet
(det komplekse samfunn). Denne todelingen kan illustreres gjennom bruk av
Talcott Parsons mønstervariabler (Aubert 1981) og som gir en typologi over
normer og samhandlingsformer gjennom begresparene;
m Egenskap – ytelse
m Allsidighet – spesifisitet
m Partikularisme – universalisme
m Affektivitet – affekt-nøytralitet
m Ego-orientering – andre-orientering
I lys av mønstervariablene ser jeg på arbeid og bolig som eksempler på deltagelse
i samfunnet som tilfredsstiller ytelsesorientering (ytelse som aktør i arbeidslivet og
som eier/leier av egen bolig). Disse to variablene bringer nødvendigvis med seg
rollene som skattebetaler og som konsument, roller jeg også plasserer som
eksempler på systemtilpassing. På motsatt side finner vi eksemplene solidaritet,
empati og kreativitet som uttrykk for egenskaper, affektivitet og partikularisme. På
samme måte er det de samme holdningene som den tidligere klienten trenger å få
Grad av systemtilpassing
Sterk
Sterk Svak
Kom-munikasjonArbeidBolig- Rus- Kriminalitet
KonsumentSkattebetaler
KreativitetEmosjonerSolidaritet
Svak
TilbakefallEnsomhetPsykiske ogfysiske probl.Omsorgsbehov
Styrke isosialisering
tilbake for forsterkende sosialisering i sin deltagelse i samfunnet (omsorg, hjelp
osv.)
Bruker jeg igjen de samme eksemplene for å belyse sammenhengen mellom
styrke i sosialiseringen og grad av integrering i fellesskapssamfunnet i figuren får
jeg en ny fordeling ut fra normer og samhandlingsformer som karakteriserer
utvikling/integrering i samfunnsfellesskapet;
Figur 9 Sammenheng mellom styrke i sosialisering og grad avfellesskapstilpasning.
I modellen har jeg brukt de samme eksemplene som variabler på forholdet mellom
styrke i sosialisering og grad av fellesskapstilpasning. Modellen er den samme,
mens noen av egenskapene/ normene har skiftet plassering. Kommunikasjon
som forutsetning for samspill er konstant. Arbeid og bolig har skiftet innhold fra
ytelse til egenskap som grunnlag for sosial samhandling. I tillegg har affektive og
partikularistiske verdier fått plass som prefererte fellesskapsverdier. På samme
måte har omsorg, hjelp osv. fått plass som en positiv fellesskapsverdi mens jeg
her har lagt mindre vekt på rollen som konsument og skattebetaler (selv om begge
– i ulike subkulturer – er uttrykk for sterke fellesskapsnormer). Det at (ikke) -rus og
(ikke) -kriminalitet er forskjøvet i retning svak grad av fellesskapstilpasning, henger
noe sammen med det foregående (sett som teknisk/praktisk adferd og ikke som
identifikator for kulturelt ståsted).
Grad av fellesskapstilpasning
Sterk
Sterk Svak
Kom-munikasjonArbeidBolig
- Rus- Kriminalitet
KonsumentSkattebetaler
Kreativitet
EmosjonerSolidaritet
Svak
TilbakefallEnsomhetPsykiske ogfysiske probl.Omsorgsbehov
Styrke isosialisering
Danning eller utdanning
Behandling omfatter både danning og utdanning, men ikke all utdanning er
danning (jfr. Hellesnes 1992). Tilpassing – som læring eller deltagelse uten
begrunnelse av eller forståelse for sammenhenger mellom delene og mellom
delene og sin egen situasjon – er ikke danning, selv om tilpassingen kan føre til
utvikling av reforståelse og utvikling av ny identitet. Danning går også ut over
utdanning da den inkluderer den totale situasjonens utviklende og innviende
situasjoner, og kan for så vidt gå ut over pedagogikkens område som redskap i
behandling. På den andre siden inngår både danning og utdanning i
sosialiseringsprosessen og tar ulike roller i forløpet (ibid). Re-sosialisering som
element i behandling innebærer en art tilpasning til en ny tilhørighet. Prosessen er
helhetsorientert, men mangler et verdifellesskap mellom sosialarbeider og klient.
Re-sosialiseringen drives frem av sosialarbeideren i samspill med sosialiserende
miljøvariabler i fellesskapet (gruppen/familien/fysiske og materielle redskaper osv.)
og klienten selv. Målet for prosessen er klientens forståelse og mestring av ny
identitet (jfr. Hoëm 1978). Forsterkende sosialisering tar med seg både danning og
utdanning gjennom å søke en utvidet forståelse og mestring av klientens egen
identitet. Her finnes det både en helhetsorientering og et verdifellesskap mellom
aktørene hvor forsterkningen inkluderer både (klientens) utvikling og
(fellesskapet/systemets) integrering.
Et neste spørsmål er om danning og utdanningsbegrepet inneholder nok
forklaringsstyrke til å omfange sosialiseringen i behandling. Jeg har over søkt å
trekke inn ulike kunnskapstyper (f.eks. taus kunnskap [side 70]) som ikke bare er
en målsetning å beherske for klienter etter endt behandling, men som også er en
organisasjonsmessig og faglig forutsetning for behandling. Den historiske
kunnskapen som ”sitter i veggene” (jfr. kapittel 2 [side 33]), forforståelse og
pygmalion er alle med i og redanner et nytt (ut)dannelses-begrep for behandling.
En annen fremgangsmåte er å skille sosialiseringen i formelle intenderte og
uformelle spontane prosesser, hvor fellesskapet inndeles i ulike arenaer for formell
og uformell sosialisering, men risikerer da å miste sin helhet (eller totalitet) som
forutsetning for re-sosialisering og forsterkende sosialisering. En slik deling av
sosialiseringsarenaene vil imidlertid være en mulig modell for utforskning av
bortebanen (jfr. kapittel 4. [side 71]). En tredje vei kan være å se
utdanningsbegrepet opp mot oppdragelsesbegrepet. Oppdragelse forbindes oftere
med emosjonelle, fysiske og personlige relasjoner som premiss i verdifellesskapet
som grunnlag for forsterkende sosialisering. På samme måte kan det også
argumenteres for et grunnleggende subjekt-objekt-forhold som grunnlag for
tilblivelsen av (barnets) livsverden (Dale 1986), på samme måte som de/re-
sosialiseringen er grunnleggende for sosialiseringsprosessen i behandlingen.
Begrepet oppdragelse er uløselig knyttet sammen med barnets biologiske utvikling
og har ingen historie forut for seg selv. Klientens historie – på tross av eventuell
skjevt utviklet selvoppfattelse eller identitet i oppveksten (se kapittel 1 side 24) –
består av tidligere historier og tilhørighet. Tidligere erfaringer og identitet fastlåses
eller svekkes, først i misbruket, så i møte med behandling. De-sosialisering inngår
ikke i oppdragelsen, men er en forutsetning for resosialisering i behandling.
Manglende de-sosialisering vil føre til en disintegrasjon og fastlåsing i
misbruksidentiteten.
Valg av modell, og bruk av begrep for sosialisering i behandling må ikke
absolutteres, men en del av refleksjonsbasis ut fra etiske/politiske valg,
organisasjonens og sosialarbeiderens kunnskap og fysiske/materielle
forutsetninger i forhold til klientens individuelle ståsted og tilhørighet. En modell
basert på entydighet og totalitet vil hindre refleksjon og kunnskapsutvikling både
hos sosialarbeider og hos klient. Det vil også være i motsetning til intensjonen i
denne min hovedoppgave.
Oppsummering
I kapittel 3 (sidene 47-68) og 4 (sidene 68-80) er det brukt sett med ulike begreper
som står i relative forhold til hverandre. Jeg har vist hvordan behandling kan
forstås som sosialisering, gjennom en de/resosialisering og forsterkende
sosialisering utvikler/integreres klienten inn i samfunnstyper med ulike normer og
basert på ulike handlingstyper. I kapittel 3 så jeg på sosialisering fra
behandlingsståsted, mens jeg i kapittel 4 tok på sosialiseringsbriller for å se på
misbruk og behandling. I forholdet mellom sosialisering og samfunn brukte jeg
begrepet tilpassing versus innføring hvor begge inngår i mitt sosialiseringsbegrep.
Bryter vi sosialisering ned til sosialiseringens forhold til samfunnstyper, så har jeg
brukt begrepene livsverden og sosial integrering for utvikling/integrering i
fellesskapssamfunnet eller systemsamfunnet. Sosialisering er imidlertid også en
adferd som kan deles inn i danning og utdanning. Danningsbegrepet brukes ut
over utdanning, men ikke all utdanning er danning. Tilpasning inngår i
utdanningsbegrepet, og også i sosialisering som fører til de/re- eller forsterkende
sosialisering. Utdanning kan også omfatte utvendige prosesser som kan føre til
fastlåsing i opprinnelig identitet gjennom avskjermet sosialisering/ikke-
sosialisering. Denne ikke-sosialiseringen har jeg også sammenlignet med
begrepet uegentlig danning. Forholdet mellom utdanning, danning og
oppdragelse er gjennomgått i forhold til sosialiseringens arenaer som formell og
uformell sosialisering og i forhold til sosialisering som danning og utdanning.
Kapittel 5 Pedagogikk som behandling
Fellesskap og samhandlingsrelasjoner i behandling innebærer sterke
sosialiserende elementer av formell og uformell karakter. I kapittel 2 beskrev jeg
behandlingsorganisasjonen ut fra en teoretisk og samfunnsmessig sammenheng
(makrosystemet) og behandlingens praksisområde (mikrosystemet) (jfr.
Bronfenbrenner). Sosialisering som redskap for pedagogikk i behandling gir
føringer for begge systemer. Jeg vil nå se på muligheter og begrensninger som en
konsekvens og som et resultat av mine teoridrøftinger i kapittel 3 og 4.
Fremstillingen er teoretisk i det at den vil bryte ned behandling i ulike nivåer og se
konsekvenser som deler og ikke som den helheten som pedagogikk i behandling
nødvendigvis må være en del av.
Først vil jeg vise begrensningene i bruk av teori som føring for praksis. I en
aggregert fremstilling av både behandlings- og misbruksfeltet mister vi informasjon
som er nødvendig og kanskje selve utgangspunktet for handling og samhandling
på praksisfeltet. På samme måte blir den teoretiske avledningen fra praksisnivået
fattig fordi det mister dynamikken i og forskjellene mellom de ulike individuelle
handlingene og individene som den representerer. I dette ligger det også en kritikk
av sosialpsykologi og programmer som velger metoder ut fra diffuse forforståelser
av individer ut fra kollektive representasjoner (Dürkheim i Bråten 1981:266).
Denne nivåfeilslutningen bidrar både til og er tilstede i behandlingsfeltets teori-
fattigdom og orientering mot helhetlige ideologier som gir forklaringsmåter både for
misbruket og for samfunnet.
Behandlingssystemet som et mellomnivå mellom samfunn og klient er avhengig av
et syn som rommer både samfunn og menneske. I kontrast til Dürkheim har
Talcott Parsons opphevet grensen mellom nivåene kulturelle- og sosiale systemer
og mennesket gjennom handlingsteorien og mønstervariablene (Bråten 1981:
267). Mønstervariablene omfatter både handlingstyper, sosiale relasjoner og
systemer eller samfunn (jfr. kapittel 4 [side 68]). Et eksempel på bruk av
mønstervariablene er beskrivelsen av legerollen, der leger tar og bør ta
allmenhensyn (universialistisk og ikke partikularisk), være kjennetegnet gjennom
hva de gjør (ytelse og ikke egenskap), være spesifikk (og ikke diffus) og kollektivt
orientert (og ikke selv-orientert). Å vise følelser skjer i kontrollerte terapeutiske
situasjoner (affektnøytralitet og ikke affektivitet) (Repstad 1998:160). Parsons ble
kritisert for denne typifiseringen med utgangspunkt i samfunnsmessige endringer
av legers funksjon. Samtidig setter denne, som mange andre normative teorier
opp idealer for praksis som er nedfelt fra en systemmodell for legens funksjon i
samfunnet og legers ideal som profesjon i samfunnet. Plasserer vi
sosialarbeideren inn i denne teorimodellen får vi frem brytninger mellom praksis
og sosialarbeiderrollens ideal. Sosialarbeideren skal være et godt medmenneske
(universialistisk), men må samtidig involvere seg i personlige relasjoner på et
subjektivt (partikularistisk) nivå. Gjennom ulike utdanningsretninger søker
sosialarbeideren en selvstendig status for fagområdet (ytelse), men relasjonene i
behandlingssituasjonen tenderer til subjektivitet og med bruk av egen livserfaring
som redskaper (egenskap). Sosialarbeideren i behandlingsfellesskapet skal være
allsidig, men samtidig fokusert på det spesifikke i misbruksadferden, på samme
måte som han/hun skal vise sin affektive involvering, men være forhandler og
’advokat’ (affekt-nøytral) i møte med representanter for systemet utenfor
behandlingssystemet.
I Per Måseides studie (Repstad 1998:161) av sykepleierrollen finnes noen av de
samme motsetningene som for sosialarbeideren, selv om sykepleierollen har et
klarere definert teori- og praksisområde enn det som omfatter sosialarbeideren.
Måseide finner at de viktigste brytningene for sykepleieridentiteten skjer gjennom
økt instrumentell identitet og en forskyvning av rollene over til nye yrkesgrupper
(hjelpepleierne). I dette ligger også noen av dilemmaene innen sosialt arbeid og
arbeid med mennesker. Avstand til pasient/klient basert på kunnskap (ytelse),
spesialisering (spesifisitet), objektivitet (universialisme) og affekt-nøytralitet
korrelerer med egenskapene i det komplekse samfunn (jfr. kapittel 4 [side 68]),
mens sosialarbeiderens ytre/indre rolle – i samfunnet og i behandlingsfellesskapet
– står i et krysspress mellom ulike verdier og oppgaver. Vi gjenkjenner også
Håkan Jenners dikotomi mellom profesjonelt og amatørisk arbeid hvor det
komplekse samfunns kjennetegn også ligger i den profesjonelle virksomhet
gjennom sin av formelle avgrensede og spesifikke funksjon i samfunnet (jfr.
kapittel 2. side 40).
Pedagogikk som rammer
Med utgangspunkt i den praktiske pedagogikken; samspillet mellom to eller flere
individer hvor samspillet mellom dem – hver for seg eller samlet – utgjør
pedagogikkens grunnlag (Hoëm 1979). På samme måte ser pedagogikken
individet som et sosialt fenomen i forhold til den menneskeskapte kulturen.
Pedagogisk praksis som bestående av teknisk målstyrte programmer er også
pedagogikk så fremt de danner rammen for samhandlingssituasjoner. Om
programmet har et uttrykt økonomisk eller teknisk-rasjonelt siktemål, f.eks. et
flytskjema for opsjonshandel på børsen, så er ikke programmet et pedagogisk
program, samtidig som samhandlingen og aktørenes handlinger i forhold til det
kan beskrives og vurderes i en pedagogisk kontekst. Pedagogikk har
samhandlingen både som middel og som mål. I dette ligger en hermeneutisk
sirkularitet hvor målet for en avtale (qua samhandling) – reprodusert samhandling
– begrunnes i den tidligere samhandlingssituasjonen. En slik gjentatt
samhandlingssituasjon kan identifiseres gjennom samhandlingens gjensidige verdi
og/eller interesse for å møtes. I de fleste sammenhenger er målet for
samhandlingen noe som går ut over samhandlingen i seg selv; et forelsket par
ønsker å bli bedre kjent – kanskje flytte sammen – få barn osv. Skolen
(samfunnet) setter mål for Olas deltagelse i matematikklassen og hvor skolen
(læreren) bruker andre virkemidler enn det forelskede paret for å sikre gjentagelse
– redanning og utvikling av forholdet for å oppnå et mål. Verdi- og
interessefellesskapet kan være jevnt eller ujevnt fordelt – kunnskapen og
erfaringene om forløpet og forholdet til virkemidlene også. Bruk av autoritet,
regelstyring eller overtaling og sanksjoner er alle redskaper som tilhører
situasjonen, men som også tilhører målet for situasjonen gjennom sin føring for
rammen i samhandlingssituasjonene. Pedagogikk blir samhandlinger som virker
på deltagerne og samhandlingen i seg selv og i forhold til deltagernes og/eller
samhandlingens mål. Pedagogiske programmer må derfor også ses som
samhandlingssituasjoner samtidig som programmet fremmer et mål.
Jeg har her valgt programmer (qua konkrete sammensatte institusjonaliserte
rammer for samhandling på ulike nivåer) som eksempel for å sikre
kunnskapsobjektets autonomi og målsetning. En stor del av den institusjonaliserte
pedagogikken innen behandling må nødvendigvis omfatte programmer forstått
som klare mål; avhold fra rus, kontrollering av rusinntak/medisininntak osv. målt
gjennom f.eks. blod- eller urintester. Andre programmer kan inneholde
målsetninger som; forbedret helse, overta omsorg for egne barn, ordne opp i
økonomi, kvalifisere seg for arbeidsmarkedet. Kjennetegnet for alle disse
eksemplene er deres operasjonaliserbare og målbare karakter. Å strukturere
handlings- eller samhandlingsforløp som fører frem til måloppnåelse er mulig,
samtidig som det er lett å evaluere hvorvidt målet er oppnådd. Habermas` sitt
handlingsbegrep om teleologiske handlinger kan beskrive mål-middel – rasjonelle
handlinger, hvor hovedspørsmålet er rettet mot handlingenes effektivitet i forhold
til målet (Dale 1989:138). Innsiden av dette handlingsområdet inneholder tre
hovedkomponenter som forholder seg fellesskapets normer, samhandling og
representasjon av sin egen identitet. Mens f.eks. å ordne opp i egen økonomi kan
fremstilles gjennom mål og delmål som gjeldsordninger, søknader til kreditorer,
organisering og oversikt over gjeld og oppsett av egne budsjetter for økonomiske
disposisjoner fremover, omfatter det også eget forhold til penger, holdninger til
egen og andres eiendom som er i overensstemmelse med fellesskapets normer
samt det å inneha kommunikativ forhandlingskompetanse som både reflekterer
egne holdninger og er adekvat i forhold til målet. Normregulerende handlinger
skjer i samspillet i fellesskapet, og er i seg selv alltid tilstedeværende forutsatt
deltagelse i fellesskapet, mens representasjon av seg selv (dramaturgiske
handlinger) representerer en art selvpresentasjon (Dale 1989:138). Sist, men ikke
minst, er kommunikasjon som handlingsbegrep sammenbindende gjennom
språklige ytringer som både skaper, definerer, korrigerer og koordinerer
samhandlingssituasjonene. I behandling, som i andre samhandlingssituasjoner,
veksler handlingene på ulike nivåer, samtidig eller uavhengig av hverandre. Den
økonomiske situasjonen kan være ordnet opp i, men skyldneren sitter tilbake med
en følelse av utilfredshet, frustrasjon eller sinne som oppleves alene eller
kommunisert får støtte fra fellesskapet rundt. Nederlag eller suksess for alle
virksomme handlingsnivåer får ofte gyldighet selv om bare ett mål har feilet (ikke
oppnådd måltilfredstillelse).
Handlingsbegrepene er her brukt som uttrykk for den sammensatte dualismen
mellom det ytre og det indre; programmet, presentert og opplevd som ytre
sammensatt objektiverbar og sosial livsverden og indre subjektiv livsverden
(Habermas i Dale 1989:137). Programmer i seg selv representerer her den ytre
verden som innenfor rammen – å ordne opp i økonomien – impliserer ulike
samhandlingsformer (jfr. Parsons) gjennom handlingsbegrepene hvor klienten
handler i forhold til målet/målene. Det å ordne opp impliserer en ytelse, målet er
også spesifisert, selv om det er mulig å se handlingene som økt
mestringskompetanse gjennom reproduksjon av lignende samhandlings-
situasjoner. Videre er orden i økonomi et objektivt gode, lovfestet gjennom regler
som krever oversikt og orden. Økonomi i seg selv innebærer få eller ingen
affektive sider (affekt-nøytral) ’og orden i økonomi’ er i sin natur orientert mot
andre.
Rasjonalitet eller kyndighet
Eksempelet (over) er også valgt for å belyse spenningen mellom behandling og
økonomi som handlingsarenaer. Tian Sørhaug beskriver økonomiske
verdidannelser som eksogene rettet mot en mål-middel – rasjonalitet i forvaltning
av knappe ressurser (Sørhaug 1996:126). Behandling beskrives derimot preget av
endogene verdidannelser hvor handlingene på ulike nivåer styres ut fra
handlingens egenverdi – uavhengig av sannsynligheten for måloppnåelse (Ibid).
Økonomiens break-even - analyser beregner skjæringspunktet for lønnsomme
investeringer, mens i behandling er mennesket i seg selv en lønnsom investering.
Økonomiske beregninger av kostnad-inntekt for behandling finner vi hos John E.
Berg (1994:92-93), selv om moralske og ideologiske grunner oftere ses som
begrunnelse for innsatser i behandlingsfeltet (ibid). Økonomiens mål-middel –
rasjonalitet blir ikke rasjonell hvis den ikke bruker seg selv (økonomi) både som
middel og som mål. Som vitenskapsmodell gjør det økonomi kalkulerbar og
gjenstand for falsifiserbare hypoteser.
Pedagogikkens praksis ses ofte i sammenheng med mål-middel – rasjonalitet eller
teknisk målrettet læring under konstruerte betingelser. Pedagogens plass i
ytterkanten av behandlingsarenaen er tildelt tilpasningens rolle som overgang til
samfunnet og tar form som undervisning tilpasset læreplaner for offentlig skole.
Som endringsarena har posisjonen en perifer plass i både tid og rom, selv om
tilegnelse av formell kompetanse for samfunnet gis vekt i festtaler om ettervern og
attføring. Både programmer – uavhengig av mål og begrunnelsesbasis – og
undervisningen er deler av instrumenter for tilpasning uten vektlegging av
affektive, subjektive, allsidige og egenskapsorienterte sider ved individet som
motsetningspar til behandlingens fellesskapsbasis. Denne distinksjonen ligger på
to nivåer – det organisatorisk-administrative og på det individuelle-
behandligsfaglige. Det organisatoriske nivået møter sterkere krav og pålegg om
dokumentasjon og evaluering av praksis innen behandling og klienten møter et
arbeidsmarked med krav til spesialisering og ytelse. Sammen med endringer av
det faglige kompetansegrunnlaget hos sosialarbeideren presser endringene i
samfunnsformasjonen frem endringer i begge de underliggende nivåene – som i
dette bildet kaller på en økende grad av utvendig og instrumentell tilpassing hvor
læring og endring på begge nivåer overtar systemegenskaper. Evaluering og
beskrivelse av behandling som en sort boks med in- og out-put tar ikke opp i seg
behandlingsidentitet og behandlingsinnhold som sosialiseringsarena, men bidrar til
å redusere behandlingsfeltet til tilpasningsarenaer for normalisering med fravær av
rusavhengighet som evalueringsbasis. Behandlingsfeltets refleksjonsbasis og
interne målsetninger forblir i behandlingsorganisasjonen og bevares som taus
kunnskap som kun deles av gruppemedlemmene. Eksterne målsetninger og
måltall får systemegenskaper og tilpasses de ytre referansene basert på
behandlingens evalueringsbasis. Behandlingens innhold deles i en ytre
instrumentell ramme og et indre fellesskap uten gjensidighet mellom det
organisatorisk-administrative og det individuelle-behandlingsfaglige som bidrar til
utviklingen av to funksjonelle systemnivåer gjennom behandlingskollektivets
danning rundt egne normsendere (jfr. Lysgaard 1961). Skillet mellom det
overordnete systemet og det underordnede systemet utvikler patologier som
hindrer forsterkende sosialisering som redskap for behandlingsorganisasjonen.
Pedagogikk som innhold
Pedagogikk som redskap for behandling må utfylle en tredje posisjon, mellom
idealisme og positivisme. I forholdet mellom mennesket fremstilt som ren ånd og
mennesket som ren natur må pedagogikk ta utgangspunkt i mennesket som
eksisterende (jfr. Parsons i Østerberg 1988:114). I det eksisterende øyeblikket –
situasjonen i samhandling mellom mennesker og mellom menneske og den
menneskeskapte kulturen – ligger implisitt et samspill som innebærer valg av
handlinger og normative føringer i retning av mål basert på normer. Pedagogikk
med utgangspunkt i samhandlingssituasjonen ligger innenfor pedagogikkens
ethos, med utgangspunkt i oppdragelsens forhold mellom mor og barn, men
rommer også kritikken og selvrefleksjonen i forhold til innholdet i samspillet.
Individualitet som betinger samfunn betinger også individets aktive deltagelse i
samfunnet. Deltagelse innebærer både selvstendighet, normativitet, integrasjon og
samspill (A-G-I-L – funksjoner [Ibid:116]) som innføring/utvikling og forsterkning av
individualitet.
Tilhørighet og samhandling i fellesskapene regulerer, skaper og vedlikeholder
psykisk, sosial og kulturell kompetanse (Aasen & Haugaløkken 1994).
Samhandlingen skjer både formelt og uformelt. Tilrettelagte hjemmearenaer
muliggjør målrettet og planlagt påvirkning gjennom oppdragelse og undervisning.
Pedagogikk omfatter både tilrettelegging av den formelle og kunnskap om den
uformelle sosialiseringen, selv om grensene mellom prosessene ikke er statisk.
Kunnskap om uformelle prosesser inngår i den kompetansen som inngår i
pedagogens kjennskap til utøvelsen av faget. Denne kunnskapen er både basert
på en formell (objektiv) undersøkelse – evaluering i forhold til intensjoner og mål
og en uformell (subjektiv) refleksjon.
Figur 10 Objektiv og subjektivt kunnskapsfokus. Oversatt etter Eisner (1991)
Objektivt
Subjektivt
Transaksjon Situasjon
Elliot Eisner (1991) har utviklet en modell som omfatter både en objektiv og en
subjektiv forståelse i en transaksjon om en situasjon. Med transaksjon forstår jeg
her en art refleksjon eller forhandling mellom to på forhånd bevisste
kunnskapselementer – det objektive og det subjektive. Modellen tar sikte på å
bryte ned motsetningen mellom objektiv og subjektiv kunnskap og innfører en
dualisme hvor refleksjon om situasjonen tar opp i seg både det objektive og det
subjektive inn i refleksjonen. I pedagogisk arbeid omfatter denne refleksjonen
bevissthet om menneske og om kultur. Dette innebærer en bevissthet om hva vi
vet fra før – et syn på menneske og samfunn – om sin egen posisjon som
behandler og en art metarefleksjon om egen kunnskap og ståsted. Eisner bruker
her begrepet coherence om den indre sammenhengen mellom det en vet fra før,
og tolkning av den nye situasjonen (Eisner 1991). Refleksjonen innebærer også at
tolkningen av situasjonen samsvarer med hva andre kilder/personer mener. Jeg
bruker enighet i stede for begrepet consensus (ibid). Som et tredje element trekker
Eisner inn relasjonen til målet: Er denne nye kunnskapen relevant for hva en søker
å oppnå; det vil si målet for situasjonen eller samhandlingen. Setter vi sammen tre
elementene muliggjør det en modell for refleksjon, eller for danning av kvaliteten i
en reaksjon, erkjennelse eller refleksjon.
Figur 11 Forhold mellom indre sammenheng – ytre enighet og mål hvor
horisontal akse viser til grad av enighet, vertikal til sammenheng som
står i et forhold til formulerte/opplevde målsetninger eller retning.
Enighet
Sammenheng
mål
Figur 11 viser forholdet mellom indre sammenheng – kunnskap om menneske og
samfunn, ytre enighet – i tråd med hva andre mener og mål eller ønsket retning for
prosessen. Figuren er basert på en firefeltsmodell hvor en objektiv/subjektiv
refleksjon kan tegnes inn i forhold til de tre variablene. Vertikal akse viser til
personen (eller enhetens) indre sammenheng – den ’historiske kunnskap’ av
tidligere erfaringer og kunnskaper. Den horisontale aksen viser til enighet – eller
overensstemmelse med annen samtidig kunnskap hos andre eller fra andre kilder.
Den skrå aksen uttrykker sammenhengen mellom ny kunnskap og ønsket mål
eller retning. Skjæringspunktet mellom aksene gir et uttrykk for refleksjonens
kvalitet. En høy grad av overensstemmelse mellom indre sammenheng og ytre
enighet og samsvar med ønsket mål for situasjonen, veileder til en kvalitativt riktig
beslutning, erkjennelse eller interaksjon. Pedagogens (eller kjennerens [jfr. Eisner
1991]) grunnlag for kvalitativ refleksjon og interaksjon er begrenset av på forhånd
kjent kunnskap og erfaringer samt tilgang til korrigerende synspunkter og
kunnskap å sammenstille med.
Refleksjon i praksis
Pedagogens forhold til en lærings- eller oppdragelsessituasjon skjer i
samhandlingssituasjoner og gjennom direkte og indirekte intervensjoner. I den
direkte samhandlingen mellom møter man situasjonen umiddelbart og uten tid
eller rom for informasjonsinnhenting og/eller konferering med kolleger. Definisjon
av situasjonen, situasjonens relevans i forhold til målet og pedagogens egen rolle i
situasjonen krever ikke bare en historisk kunnskap om teori, løsningsrepertoar og
mål, men også en erfaring fra sammenlignende situasjoner, oversikt over den
relevante helheten som situasjonen inngår i og aktørenes rolle i forhold til
situasjonen. Det er ikke mulig å ha en slik oversikt og kontroll i menneskelige
relasjoner. Kravene til oversikt skiller seg fra teknisk rasjonelle situasjoner også
fordi pedagogen selv er deltagende i relasjonen. Refleksjon i praksis er like mye
refleksjon for praksis, som innebærer en trygghet i forhold til en spesifikk
kunnskap bygget på sammenlignende erfaringer fra situasjoner. En enkel modell
for dette bildet har jeg hentet fra en utdanningsmodell for sosialhøyskolen i Växjö
som viser forholdet kunnskap versus erfaring (Svensson 1994:85);
Figur 12 Forholdet mellom kunnskap versus erfaring. (Svensson 1994:85)
Figuren sikter på å se forholdet mellom kunnskap og erfaring i behandling som
gjensidig betinget og ikke adskilt som separate enheter. Kunnskap peker her på
reflekterende kunnskap og teori for handling. De ulike feltene (posisjonene) er ikke
statiske og representerer ikke noen bestemt kunnskapsmengde, men et ytre/indre
forhold mellom teori (refleksjon) og praksis (handling) som;
Rute 1 Savner både erfaring fra deltagelse i fellesskapet og mangler egen
kunnskap i situasjonen. Samhandlingen blir automatisk og ego-
orientert.
Rute 2 Innehar teoretisk kunnskap for refleksjon, men mangler et praktisk
erfaringsgrunnlag. Samhandlingen blir teknisk og ytelsesorientert.
Rute 3 Kjennetegner en posisjon med mye erfaring, men som mangler
grunnlag for kritisk refleksjon og normativ handling i situasjonen.
Samhandlingen blir egenskapsorientert og subjektiv.
Rute 4 Her inngår både erfaring fra og kunnskap om samhandlingsfeltet som
gir mulighet for (selv)kritisk refleksjon og normative samhandling.
Med ’kunnskap for refleksjon’ versus ’kunnskap for handling’ tenker jeg som
analogt med teori om handling og teori for handling i den forstand at den er utgått
av refleksjon om erfaringer i praksisfeltet, mens den andre utgått fra vitenskap og
metarefleksjon om teori og praksis. En todeling av kunnskapsbegrepet bidrar til å
gjøre modellen dynamisk i forhold til erfaringsdannet kunnskap og vitenskapelig
teoretisk kunnskap.
1. Vet ikke+ kan ikke
2. Vet + kan ikke
4. Vet + kan = kompetanse
3. Vet ikke+ kan
Pedagogikk som middel
Pedagogikk som praksis består ikke av entydige modeller, programmer eller
undervisning, men en elektisme i valg og bruk av virkemidler i samhandlings-
situasjoner som ikke uten videre kan skilles i et kunnskaps- og et erfaringsfelt,
men betinger dem begge som en helhet gjennom refleksjon og selvrefleksjon.
Denne oppgaven inneholder ingen evaluering av praksis i behandling, men
beskrivelser av behandling for å knytte behandling til meningsdannende og
meningsfull teori. Vitenskapelig teori for praksis blir fattig hvis den ikke knyttes til
teori i praksis som gjensidige betingelser for handling. Pedagogikk som praksis i
behandling kan ikke deduseres fra modeller og teori, men inngår i et reflekterende
samspill mellom praksisfeltet og teori. Det er med dette utgangspunktet
pedagogikk som fagområde skiller seg fra eksisterende fagfelt innen behandling
med sitt utgangspunkt i samhandling og prosess forut for en modell for diagnose
og tilpasning. Pedagogisk refleksjon og evaluering av praksis inngår som en del av
behandlingsprosessen og som supplement til en naturalistisk evalueringsmetodikk
som er dominerende på behandlingsfeltet (Seagreus 1987:12).
Et utgangspunkt for vurdering av evaluering finnes ved å se på situasjonens
eksistens, som ikke kan deduseres fra teori, men heller ikke representeres
fyllestgjørende i teori. Fra kommunikasjonsforskning (Bruhn Jensen 1995:148) vil
jeg bruke begrepet abduksjon som relasjonen mellom beskrivende kategorier som
representerer klienten/misbruk – f.eks. å søke jobb (klientens kommunikative
kompetanse i en gitt sosial kontekst) i forhold til objektet – klienten/klienter. Denne
evalueringsmodellen (målmodellen) har vært brukt ved flere evalueringsstudier
(BAK-prosjektet, SIFA, Tyrilievalueringen [Tjersland & Nystrøm 1996]). De
beskrivende kategoriene er imidlertid vekslende, ikke bare i forhold til utvikling i
samfunnet og i misbrukergruppen, men også med henblikk på den enkelte klients
individuelle utvikling. En annen modell som drøftes av Vera Segraeus (1987) er
systemmodellen – eller systemutviklingsmodellen som omhandler
behandlinsgorganisasjonens autonomi i forhold til egen ideologi. Organisasjonens
– eller behandlingssystemet indre konsistens og/i forhold til ytre/indre mål og
forventninger. En forlengelse av denne evalueringsmodellen finnes i
prosessmodellen som både forholder seg til organisasjonens indre/ytre autonomi,
men også ser behandlingen som en kontinuitet over tid – med faser og
(u)forutsette endringer i prosessen. Prosessanalyser og evalueringer gir mulighet
til å se målkategoriene i forhold til generelle og individuelle endringer som skjer i
og rundt behandlingssituasjonen. Mens prosess- og systmevaluering må ses i en
komparativ sammenheng med andre organisasjoner/resultater, vil målmodellen
med utgangspunkt i individuelle/organisasjonsmessige målsetninger inngå som en
del av refleksjonsbasis for hverdagens handlingssituasjoner. I boken Att värdera
utbildning – del 1 (Franke-Wikberg & Lundgren 1990) tar forfatterne opp intuitive
evalueringsmodeller som et redskap både for refleksjon og som evaluering.
Transaksjonsmodellen – refleksjon og/eller forhandling mellom objektive/
subjektive kriterier – som jeg brukte for å eksemplifisere refleksjon i praksis (jfr.
kapittel 5. side 89), søker å tilfredsstille et så bredt utvalg av subjektive
(erfaring/intuisjon) og objektive (teori) kriterier for å tegne et helhetlig portrett av
situasjonen (ibid). Utgangspunktet for denne modellen ligger i virkelighetens
kompleksitet og ut fra den å kunne finne kategorier som belyses med teori. Både
kvantitative og kvalitative data inngår, selv om metoden oftest tar sitt utgangspunkt
i case-studier, åpne intervjuer og observasjon. Interessentmodellen og
ekspertmodellen representerer ytterligere to retninger innen intuitiv vurdering, der
interessentodellen tar sitt utgangspunkt i motsatte syn på og i situasjonen, mens
ekspertmodellen tar utgangspunkt i eksperten (eller kjenneren [jfr. Eisner 1991)
som ut fra sine subjektive kriterier vurderer og evaluerer situasjonen (Franke-
Wikberg & Lundgren 1990:106).
Kompleksiteten i behandling og diffuse målsetninger både på makro og på
mikronivå vanskeliggjør helhetlige evalueringer som omfatter både mål og resultat
samt den prosessen som fører til resultatet. Som verktøy for vurderinger for
handling i hverdagen er modellene likevel en forutsetning for pedagogisk
(selv)refleksjon som et bidrag til behandling. Denne posisjonen innebærer å kunne
se egen praksis, egne vurderingsmodeller, menneskesyn og samfunnssyn i en
helhet i forhold til mål og valg av middel for å oppnå målet. Det innebærer også en
fleksibilitet i forhold til prosessen og å kunne vurdere og endre mål og virkemidler
underveis. Pedagogisk evaluering av behandling kan ikke bli fullstendig uten at
den allmene pedagogiske kunnskapen i og om behandling også øker (jfr. Franke-
Wikberg & Lundgren 1990:141).
Avslutning
Oppsummeringen hentet fra Franke-Wikberg og Lundgren (Ibid) kan på mange
måter bli stående som min sammenfatning; pedagogisk evaluering av behandling
blir ikke fullstendig uten gjennom pedagogiske kunnskaper for og i behandling.
Denne konklusjonen peker i to retninger; den omfatter behandlingens identitet og
kunnskapsgrunnlag, og den omfatter pedagogikkens anvendelighet og
tilpasningsdyktighet. På denne måten kan min oppgave omfattes som et
nybrottsarbeid når jeg søker å finne og identifisere pedagogikkens plass og
mulighet som teori for praksis i rusbehandling.
Som vitenskapsområde omfatter pedagogikk individets identitetsdanning og
sosialisering gjennom handling, samhandling og erkjennelse i forhold til sosiale
systemer. Pedagogikk som teori for behandling tar utgangspunkt i behandlingen
gjennom samhandling som påvirker og påvirkes av deltagerne – klient og
behandler i identitetsdannende prosesser. Jeg bruker sosialiseringsteori for å se
resosialiserende og forsterkende sosialisering som en del av behandling og
desosialiserende og ikke/avskjermet sosialisering som kjennetegn for prosesser
som utvikler og forsterker ikkedeltagelse. Kategoriene knyttes sammen med
teorier om samfunnstyper og samfunnsutvikling som viser hvordan behandling og
behandlingsvirksomhet står i et forhold til føringer i samfunnet både på
samfunnsnivå (makronivå), organisasjonsnivå (exonivå) og individnivå (mikronivå)
er en del og står i et forhold til utviklingen i samfunnsformasjonen. Ut fra dette
beskrivende nivået prøver jeg å utlegge pedagogisk teori for behandling i et
perspektiv som også går ut over den enkelte behandlingsinstitusjon eller tiltak.
Med en dikotomisering mellom system- og fellesskapstilpasning prøver jeg å tilføre
en modell for refleksjon om behandlingens fellesskapsarenaer som gir grunnlag
for nye vurderings- og evalueringsformer for behandling.
Det er mitt utgangspunkt at behandling av rusmisbruk omfatter mer enn å oppnå et
tilstand uten misbruk av rusmidler. Dette innebærer at behandling må omfatte mer
enn en helsemessig definisjon som fravær av uhelse, og innebære et helhetlig
menneskesyn hvor også ulike virkemidler får en aktiv del prosessen. Dette
innebærer også et standpunkt eller ståsted som inkluderer et syn på og en
forståelse av menneske og samfunn, som både omfatter de politiske målene for
behandlingsinnsatser i samfunnet, virksomhetenes og behandlingspersonalets mål
og målet for møtet med den enkelte klient i behandling. I kapittel 1 og 2 har jeg har
beskrevet disse målene som diffuse og mangeartede, ofte som en del av
ideologiske overbygninger som plattform for den enkelte virksomhet. Jeg har også
beskrevet ulike forklaringsmåter som vekslende eller samtidige synssett og sett
disse i forhold til profesjon, paradigmeskifter og evaluering av behandling. Denne
mangetydigheten er både en styrke og en svakhet avhengig av hvilke modeller
som ligger til grunn for bruk av synssettene og deres konsekvenser for prosesser
og mål i behandling. Dominerende vitenskapsområder representert med medisin
og psykologi har begge spilt en sentral rolle innen behandlingsfeltet som aktive
redskaper og som føringer for praksis på de miljøterapeutiske arenaene.
Pedagogikk sin rolle er perifer og begrenset til praksis i trenings- og
utdannelsesarenaer på siden av og i behandlingens etterkant. Samtidig
gjenkjennes behandlingsfellesskapet som prosesser som vektlegger deltagelse og
meningsfull samhandling over tid. Disse prosessene beskrives i kapittel 3 hvor jeg
tar utgangspunkt i sosialisering som endring og forsterkning ved bruk av
pedagogisk teori. Allerede i en beskrivelse av behandling som redskap for
identitetsdannende fellesskap vil pedagogikk som vitenskap få sin betydning for å
se, vurdere og reflektere om de virkemidler og mål som ligger til grunn for
samhandlingen. Selve formuleringen gir også beskrivelsen identiteter til deltagerne
i samhandlingen; sosialarbeiderens posisjon og profesjonalitet, virksomhetens mål
og ideologi, forholdet mellom virksomheten og systemene rundt og syn på klienten
og klientens (re)utvikling av identitet, holdninger og handlinger. På den andre
siden kan beskrivelse av behandling som praksisområde avdekke nye områder for
pedagogikk. I kapittel 4 forsøker jeg å stille opp en pedagogikk for behandling med
utgangspunkt i ulike typer arenaer sin styrke i sosialisering: Tetthet, kontinuitet,
meningsfullhet osv. Jeg ser på danning versus utdanning som kvaliteter i
fellesskapenes verdi- og interessekvaliteter. Gjennom Parsons mønstervariabler
som uttrykk for handlingstyper får jeg frem en modell for virksomhet i behandling
som tar utgangspunkt i situasjonens egenart innenfor fellesskapets samhandling
for et mål. Denne modellen synes hensiktsmessig som et redskap for utvikling av
kritisk refleksjon og ny forståelse av mulighetene i behandling, samtidig som den i
større grad tar opp teori om behandling enn føringer for behandling. Oppgaven
avsluttes med kapittel 5 hvor jeg ser (selv)refleksjon, vurdering og evaluering som
redskaper for pedagogikk i behandling. Refleksjon beskrives også med
utgangspunkt fra Eisner som en art transaksjon mellom subjektiv indre og objektiv
ytre kunnskap i forhold til mål eller retning for i samhandlingssituasjoner.
Målsetning og mal for evaluering må ta utgangspunkt i felles oppfattelse av mål
som reflekterer de reelle målene i behandlingssituasjonen. Forholdet mellom
behandlingens rammer og behandlingens innhold muliggjør her en differensiering
mellom ytre rammer og indre fellesskap. Mål og refleksjon om mål er nødvendig
for kvalitetssikring og utvikling på begge nivåer og muliggjør både utvikling og
redanning av indre fellesskap og tilpassing til ytre systempremisser.
Teori for praksis
Jeg har ikke ønsket – eller tror det er ønskelig – å dedusere pedagogisk teori til
praksis som alternativ eller som utelukkende modeller for praksis i
behandlingsfeltet. Istedet har jeg forsøkt å vise hvordan refleksjon med
utgangspunkt i eksistensen av samhandlingssituasjonen i behandling er
grunnlaget for bruk av ulike ideologi og metoder, hvor pedagogikk ikke ekskluderer
bruk av forståelsessyn som innebærer behandlingsmetoder som ikke utgår av
fellesskapets samhandlingsarena (eg. medikamentell, psykologisk behandling
osv.). Behandlingens fellesskapsarena, som resultat av samhandling mellom
behandler(e) og klient(er) utgjør en ulik betydning i ulike behandlingsmodeller, og
varierer i tid og kontinuitet. Behandling må også ses som et system ut over den
enkelte behandlingsinstiutusjon hvor identitetsutvikling ikke avgjøres i det enkelte
tiltak eller den enkelte situasjon, men som et resultat av den totale
samspillsituasjonen mellom individer og den menneskeskapte kulturen. I
oppgaven har jeg trukket inn ulike perspektiver for å belyse sammenhengen
mellom individ og samfunn. Grensene mellom behandlingssamfunnet og
samfunnet rundt opprettholdes gjennom behandlingens særegne virksomhet som
utøver av et fag og arbeidet for et gitt mål. For behandling som virksomhet og for
behandlingssektor er rammer og mål nødvendig for refleksjon, vurdering og
evaluering av behandling. Jeg har argumentert for nødvendigheten av klarere
målformuleringer som i sin tur betinger modeller for å sette opp slike mål.
Konklusjon og videreføring
Jeg har funnet min problemstilling hensiktsmessig for å beskrive behandling som
noe mer enn teknikk for å oppnå fravær av rus. Fellesskap og miljøarbeid i
behandling har betydning for identitetsutvikling og samhandling både i og etter
endt behandling. Pedagogikk som behandling faller på mange måter mellom to
stoler, mellom praksisområdene oppdragelse og undervisning. På den ene siden
har pedagogikk utviklet teori og praksis som bygger på og samspiller med den
grunnleggende biologiske, kulturelle og sosiale utviklingen i oppveksten. På den
andre siden har pedagogikk som undervisning utviklet didaktikk og evaluering for
læring. I behandling inngår både oppdragelsens arena for innføring/utvikling av
grunnleggende identitetsgivende strukturer og læringens kognitive elementer for å
etablere strukturer for fortsatt forsterkende sosialisering. Pedagogikk som
vitenskap tilfører behandlingsfaget og behandlere redskaper som både bekrefter
egen praksis og gir tilgang til modeller for vurderinger og evaluering. Dette synes
viktig og nødvendig i møte med nye interne og eksterne pålegg om kvalitet og
effektivitet i behandling.
Jeg ser to interessante veier for å videreføre dette arbeidet. Med utgangspunkt i
behandlingssektoren er det nødvendig å utvikle og beskrive metoder og resultater
ut fra en norsk og nordisk særegen praksis som følge av langvarig arbeid med
ikke-medikamentelle behandlingsprogrammer. Videre er det viktig å ta vare på og
utvikle de modeller og metoder som er utviklet innen et sterkt utbygget
velferdsnivå. Utvikling og styrking av innholdet i behandling krever at fokuset på og
identiteten i det arbeidet som skjer i sektoren styrkes og heves. Jeg tror
pedagogikk og pedagogisk teori kan bidra til en slik styrking. Videre er det
nødvendig å utvikle vurderings- og evalueringsverktøy som bidrar til å
dokumentere og kommunisere behandlingsarbeid. På den andre siden er
fagområdet behandling interessant for pedagogikk. Utviklingen av
behandlingssektor inneholder flere spennende utfordringer for pedagogikk i
grenselandet mellom oppdragelse og undervisning. Med fokus på sosialt arbeid og
identitet i arbeid med mennesker tilfører dette pedagogikk en offensiv posisjon
som teori om individets kollektive utviklingsarenaer – kulturen i samfunnet – og
som må beskrives ut fra og tas i bruk som en aktiv størrelse for å forstå og
beskrive teori for et tettere fellesskap i det moderne samfunn. En vektlegging av
pedagogikkens normative innslag må samtidig støttes opp gjennom utvikling av
teori for vurdering og evaluering som legitimitetsgrunnlag. Dette innebærer en
forskyvning av legitimering fra å ta utgangspunkt i individ og kunnskapsinnhold til
prosess- og målstørrelser. En slik fleksibilitet gir pedagogikk som vitenskap
forklaringsstyrke for behandling og for samfunn. Dette vil jeg arbeide videre med.
Litteraturliste
Aasen, P. & Haugaløkken, O.K. (red.). (1994). Bærekraftig pedagogikk. Oslo: Ad
Notam Gyldendal.
American Pychological Association. (1994). Publication Manual of the American
Psychological Association. 4. utgave. Washington, DC: American
Psychological Association.
Angell, O.H. (1994). Misjon eller terapi i rusmiddelomsorga? Tradisjon og
modernitet i religiøse behandlingsinstitusjonar. Oslo: Diakonhjemmets
høgskolesenter.
Aubert, V. (1979 og 1981). Sosiologi 1. Sosialt samspill. Oslo: Universitetsforlaget.
Baklien, B. (1992). Holdningskampanjer og media. I Waal, H. & Middelthon, A.L.
(red.). (1992). Narkotikaforebygging mot år 2000. Sidene 260 – 273. Oslo:
Universitetsforlaget.
Beck, C.W. (1990). Det organiserte vanvidd. Et kritisk blikk på barns og ungdoms
oppvekst i 90-åra. Oslo: Oplandske bokforlag.
Beck, C.W. (1995). Farvel, pedagogikk!. Oslo: Oplandske bokforlag.
Berg, J.E. (1994). Ressursorientert (re)habilitering av rusmiddelmisbrukere. Oslo:
Universitetsforlaget.
Bergmark, A., Björling, B. mf. (1989). Klienter i institusjonell narkomanvård.
Analyser av bakgrund, behandling och utfall. Uppsala: Pedagogisk
Forskning i Uppsala.
Bokmålsordboka. (1998). Bokmålsordboka og Nynorskordboka. (Internett).
Tilgjengelig: URL: www.dokpro.uio.no/ordboksoek.html
Bronfenbrenner, U. (1979). The Ecology of Human Development: Experiments by
Nature and Design. Cambridge: Harvard University Press.
Bruhn Jensen, K. (1995). The Social Semiotics of Mass Communication. I Kurs 3.
Kvalitativ metode: Diskursanalyse. Forskeropplæring – dr.polit. (H 1998).
Oslo: Pedagogisk forskningsinstitutt.
Bråten, S. (1981). Modeller av menneske og samfunn. 5. opplag. Oslo:
Universitetsforlaget.
Bråten, S. (1983). Dialogens vilkår i datasamfunnet. Essays om modellmonopol og
meningshorisont i organisasjons- og informasjonssammenheng. Oslo:
Universitetsforlaget.
Bufold, S.S. (1997). I hvilken grad bør sosialt arbeid profesjonaliseres? I NAVF
1977:7 Utredninger om høyere utdanning. Profesjonalisering –
samfunnsbehov eller gruppeinteresser. Rapport fra en konferanse om
profesjonalisering med vekt på problemer innen enkelte sosial-
vitenskapelige og medisinske fagområder. Oslo: NAVF.
Bunkholdt, V. (1991). Lærebok i psykologi. (3. utgave). Oslo: Tano.
Christie, N. (1982). Hvor tett et samfunn? (2. utgave). Oslo: Universitetsforlaget.
Dale, E.L. (1992). Pedagogikk og samfunnsforandring 2. Om betingelser for en
frigjørende pedagogikk. Oslo: Ad Notam Gyldendal.
Dreyfus, H. & Dreyfus, S. (1986). Mind over machine: The Power of Human
Intuition and Expertise in the Area of the Computer. New York: Free Press.
Durkheim, E. (1978). Selvmordet. En klassiker innen sosiologien. 2. opplag. Oslo:
Gyldendal.
Eisner, E.W. (1991). The Enlightened Eye. Qualitative Inquiry and the
Enhancement of Educational Practice. New York: Macmillan Publishing
Company.
Endal, E. (1998, 30. mai). Å, Høvli-ruvli-ravli-rei-hurra-hurra. Dagens Næringsliv.
Vignett: Teknologi.
Fagrådet for Rusvernet i Norge. (1997). Kvalitet i behandling [Internett].
Tilgjengelig: URL: http://www.fir.no/
Folket. (red). (1998). Omsorg og behandling – oppslagsverk for rusomsorgen i
Norge, Oslo: Forfatter.
Franke-Wikberg, S. & Lundgren, U. (1990). Att värdera utbildning. Del 1. En
introduktion till pedagogisk utvärdering. Stockholm: Wahlström & Widstrand.
Elster, J. (1997). Emotions and Addiction. Some methodological considerations.
Handout. På: Europe against Drug Abuse. 3rd European Conference on
Rehabilitation and Drug Policy. Oslo 1 – 5 juni 1997. Tilgjengelig: Oslo:
Rusmiddeldirektoratet.
Feil bruk av behandling i Oslo? (1998, november). I Rus & avhengighet nr. 5
1998. Oslo: Universitetsforlaget. Tilgjengelig: URL:
www.fagpressen.no/rus&avhengighet/feltet/911858047.html
Finstad, L. (1990). Den betalte familie. Nye livsformer for folk i krise. Oslo: Pax
Forlag
Furuholmen. D. & Scanche Andresen A. (1993). Fellesskapet som metode.
Miljøterapi og evaluering i behandling av stoffmisbrukere. Oslo: J.W.
Cappelens Forlag.
Guidicini, P. & Pieretti, P. (1995). San Patrignano between Community and
Society. A research on the Biographic Routes of 711 San Patrignano
Former Guests. Milano: FrankoAngeli.
Gustavsson, B. (1996). Att leva och lära livet ut – livslångt lärande ur ett integrativt
perspektiv. I Ellström, P.E., Gustavsson, B. & Larsson, S. (red.). Livslångt
lärande. Sidene 48 – 73. Lund: Studentlitteratur.
Habermas, J. (1971). Borgerlig offentlighet. En analyse av offentlighetens endrede
struktur – et hovedverk innenfor moderne demokratiforskning. 2. utgave.
Oslo: Gyldendal.
Hagen, L.E., Sørensen & K. Wærness, J.I. (1998). Pedagogers fagidentitet. En
undersøkelse gjennomført i regi av NOPED. Oslo: Norsk pedagogforbund.
Handlingsplan. (1998). Rett person på rett plass. Handlingsplan for helse og
sosialpersonell 1998 – 2001. Sosial og helsedepartementet. (Internett).
Tilgjengelig: URL: www.dep.no/shd/publ/haplan/haplan1998.html
Hasselakollektivet & Englund, G. (1984). Hassela. Fostran för framtiden.
Stockholm: Tidens Förlag.
Haugstveit, Y. (1979). Samfunnsendring og sosialisering. I Höem, A. Beck, C.W. &
Tjeldvoll, A. Samfunnsrettet pedagogikk. Sidene 157 – 172. Oslo:
Universitetsforlaget.
Hellesnes, J. (1992). Tilpassings-ideologien, sosialiseringa og dei materielle
ordningane. I Dale, E. L. Pedagogisk filosofi. Oslo: Ad Notam Gyldendal.
Hidle, L. Lauritzen & G. Skretting, A. (1997). EuropASI. Addiction Severity Index.
Europeisk tilpasset. Norsk oversettelse og tilrettelegging. Oslo: Statens
institutt for alkohol og narkotikaforskning.
Hoëm, A. (1978). Sosialisering. En teoretisk og empirisk modellutvikling. Oslo:
Universitetsforlaget.
Holthe, V.G. (1998). Profesjonalisering av barneoppdragelsen. Muligheter og
utfordringer for foreldre og fagpersoner. Oslo: Tano Aschehoug
Jenner, H. (1992). Pygmalion i misbrukervården. Om forventningar mellom
behandler och klient. Lund: Studentlitteratur.
Johnsen, J. (1997). I St. meld. nr. 16 1996-97. (1997). Narkotikapolitikken. (s 150).
Oslo: Sosial og helsedepartementet
Kanstad, M. (1994). Sosiale relasjoner på tvers av kulturelle grenser. I Aasen, P. &
Haugaløkken, O.K. (red.). (1994). Bærekraftig pedagogikk. Sidene 69-87.
Oslo: Ad Notam Gyldendal.
Kjørholt, A.L. (1994). Institusjonalisering av barns liv – en barndom på avveier?
Norsk barndom i et komparativt perspektiv. I Aasen, P. & Haugaløkken,
O.K. (red.). (1994). Bærekraftig pedagogikk. Sidene 115-136. Oslo: Ad
Notam Gyldendal.
Kvaran, I. (1996). Miljøterapi. Institusjonsarbeid med barn og ungdom.
[Presentasjon]. Tilgjengelig: URL:
http://www.hsforlag.no/HFbokdocs/MT.html
Larsson, S. (1996). Vardagslärande och vuxenstudier. I Ellström, P.E.,
Gustavsson, B. & Larsson, S. (red.). Livslångt lärande. Sidene 9 – 29.
Lund: Studentlitteratur.
Lindbekk, T. (1977). Profesjonenes forskningstilknytning, modifikasjoner med
utgangspunkt i en myte. I NAVF 1977:7 Utredninger om høyere utdanning.
Profesjonalisering – samfunnsbehov eller gruppeinteresser. Rapport fra en
konferanse om profesjonalisering med vekt på problemer innen enkelte
sosialvitenskapelige og medisinske fagområder. Oslo: NAVF.
Lorentzen, H. (1994). Frivillighetens integrasjon. Staten og de frivillige
velferdsprodusentene. Oslo: Universitetsforlaget.
Lysgaard, S. (1985). Arbeiderkollektivet. En studie i de underordnedes sosiologi.
2. utgave. Oslo: Universitetsforlaget.
Nerdrum, P. (1988). I Nerdrum, P. & Opsand, O.P. (red.). (1988). Fra veldedighet
mot profesjonalitet. Barnevernslinja ved NKSH 25 år. Sidene 33-53. Oslo:
Rapport nr 88:1, NKSH.
Nerdrum, P. & Opsand, O.P. (red.). (1988). Fra veldedighet mot profesjonalitet.
Barnevernslinja ved NKSH 25 år. Oslo: Rapport nr 88:1, NKSH
Nisbet, J. (1992). Natural Supports in School, at Work, and in the Community for
People with Severe Disabilities. Baltimore: Paul H. Brookes Publishing.
NSD. (1998). Klientstrømsregisteret 1996. Norsk samfunnsvitenskapelig
datatjeneste. Tilgjengelig: I klientstrom.pdf URL; http://www.nsd.uib.no/
Oslo Kommune. (1998). Bystyremelding nr. 1/98. Konkurranse og kvalitet i Oslo
Kommune. Byrådssak 15 av 22.01.98. Tilgjengelig: Internett. URL:
www.agora.oslo.kommune.no/…&inn_utvsakaar=1998&inn_mote=2817
Parsons, T. Shils, E. (1990). Grunnmønstre i sosial interaksjon. I Østerberg, D.
(red.). (1990). Handling og samfunn. Sosiologiske tekster i utvalg. Sidene
140 - 144. Oslo: Pax forlag.
Ravndal, E. (1993). Virker behandling? En oversikt over behandlingsresultater for
stoffmisbrukere i Norden og internasjonalt. I Nordnark 1993:1. Stockholm:
Nordnark.
Pedersen, J.T. (1993). Arbeid eller tvangsarbeid? Resultater av
arbeidsmarkedstiltak for unge sosialklienter og rusmiddelmisbrukere. Oslo:
Universitetsforlaget.
Persson, K. (1999). Informasjonsbrosjyre om kvalitetsmålingssystemet ISIT. Jnr.
99/005. Oslo Kommune.
Repstad, P. (1997). Sosiologiske perspektiver for helse og sosialarbeidere. Oslo:
Tano Aschehoug.
Rønning, R. (1996). I Halvorsen K. (Red.). Mestring av marginalitet, å overleve
som sosialklient. Sidene 19 - 47. Oslo: Cappelen Akademiske Forlag.
Rørvik, H. (1982). Undervisnings- og oppsedingsteori. Oslo: Universitetsforlaget
San Patrignano. (1996). Image of reality [Video]. (Tilgjengelig fra San Patrignano,
Via San Patrignano, 52 – 47040 Coriano – Rimini – Italia).
Sartre, J.P. (1990). Serialitet. I Østerberg, D. (red.). (1990). Handling og samfunn.
Sosiologiske tekster i utvalg. Sidene 173 - 184. Oslo: Pax forlag.
Schanche Andresen, A. (1990). Du skal få en dag. Solliakollektivet 20 år. Oslo:
Cappelen.
Segraeus, V. (1987). Institutionell narkomanvård, organisation och innehåll.
Metodproblem vid utvärdering av social behandling för missbrukare.
Uppsala: Uppsala University.
Skretting, A. (1996). Ungdom og rusmidler. Oslo : Rusmiddeldirektoratet & Statens
institutt for alkohol- og narkotikaforskning.
Smith-Solbakken, M. & Tungland, E.M. (1997). Narkomiljøet. Økonomi, kultur og
avhengighet. Oslo: Ad Notam Gyldendal.
Solevåg, A. (1997). Forståelsesmåter i behandling. [Upublisert handout ]. I Tyrili
Utdanning bolk 3. Oslo: Tyrilistiftelsen.
Spannlow, K.E. (1997). Fordomme om narkomaner. Kronikken i Politiken Onsdag
26. februar 1997. København: Politiken.
St. meld. nr. 69 1991-92. (1992). Tiltak for rusmiddelmisbrukere. Oslo:
Sosialdepartementet.
St. meld. nr. 16 1996-97. (1997). Narkotikapolitikken. Oslo: Sosial og
helsedepartementet.
Svensson, I. (1994). Flexibelt lärande. –Studie av en modifierad distansutbildning
för misbrukarvård/behandling. Delrapport. Uppsala: Vårdhögskolan i Växjö.
Sørhaug, T. (1996). Forskjellige ”som om”. Terapeutisk kyndighet og økonomiske
kalkyler: en rasjonalitetskonflikt? I Waal, H. & Duckert, F. (red.). Behandling
av rusproblemer – nytter det, og hva koster det? Sidene 123 - 143. Oslo:
Rusmiddeldirektoratet & Statens Institutt for alkohol og narkotikaforskning.
Tjersland, O.A. (1995). Misbrukere før, under og etter kollektivopphold. En
retrospektiv undersøkelse av elever ved Tyrilikollektivet. Oslo:
Rusmiddeldirektoratet.
Tjersland, O.A., Engen, G. Jansen, U. (1998). Veileder om arbeid med tvang i
behandling av rusmisbrukere (upublisert/under arbeid). Oslo:
Kompetansesenteret for Rus Oslo/Akershus.
Tjersland, O.A. & Nystrøm, M. (1996). Erfaringer med og anbefalinger for
etterundersøkelser. I Waal, H. & Duckert, F. (red.). Behandling av
rusproblemer – nytter det, og hva koster det? Sidene 123 - 143. Oslo:
Rusmiddeldirektoratet & Statens Institutt for alkohol og narkotikaforskning.
Tungland, E.M. (1998, mai). Behandling, hjelper det? I Oslo Kommune møte.
Foreløpig presentasjon av forskningsrapport fra Rogaland Research.
Rusmiddeletaten, Oslo.
Qvale, P. (red.). (1972). Kritikk og krise i pedagogikken. 11 innlegg om
oppdragelse etter Auschwitz. Oslo: Pax forlag.
Waal, H. & Middelthon, A.L. (red.). (1992). Narkotikaforebygging mot år 2000.
Oslo: Universitetsforlaget.
Waal, H. (1992). Narkotikaforebygging mot år 2000. I Waal, H. & Middelthon, A.L.
(red.). (1992). Narkotikaforebygging mot år 2000. Sidene 141-151. Oslo:
Universitetsforlaget.
Waal, H. (1996). Hva koster nytten og hva er nyttig kostnad? I Waal, H. & Duckert,
F. (red.). Behandling av rusproblemer – nytter det, og hva koster det?
Sidene 9 – 15. Oslo: Rusmiddeldirektoratet & Statens Institutt for alkohol
og narkotikaforskning.
Wennesland, J. (1992). Medspiller eller den gode hjelper. Et kritisk blikk på teori
og praksis i sosialt arbeid. Oslo: Spartacus forlag.
Wifstad, Å. (1996). Vilkår for begrepsdannelse og praksis i psykiatri. En filosofisk
undersøkelse. ISM skriftserie Nr. 34. Institutt for samfunnsmedisin. Tromsø:
Universitetet i Tromsø.
Winger, N. (1994). Om identitetsforhandlinger og selvforvaltning i det moderne
samfunn. I Aasen, P. & Haugaløkken, O.K. (red.). (1994). Bærekraftig
pedagogikk. Sidene 23 – 42. Oslo: Ad Notam Gyldendal.
Østerberg, D. (1990). I Østerberg, D. (red.). (1990). Handling og samfunn.
Sosiologiske tekster i utvalg. Sidene 7 – 29. Oslo: Pax forlag
Østerberg, D. (1988). Metasociology An Inquiry into the Orgins and Validity of
Soscial Thought. Oslo: Norway University Press.
Ødegård, E. (1996). På utendte veier – evaluering av Stifinnerprosjektet. SIFA rapport Nr. 5/96. Oslo: Statens institutt for alkohol og narkotikaforskning.
Sluttnoter 1 I 1982 var 42 av 77 institusjoner innen alkoholistomsorgen drevet ut fra et
kristent verdigrunnlag. (Nordeng 1987:44 i Lorentzen 1994).2 Bruk Edle Ravndal som referanse – Veksthusundersøkelsen.3 Makarenko, Anton, russisk pedagog 1988 – 1939.4 HIVMET – mangeårig metadontiltak/vedlikeholdsbehandling for HIV positive
rusmiddelmisbrukere og misbrukere med utviklet AIDS.5 Medikamentassistert behandling omfatter støttebehandling med metadon (nå
etablert som MARIO [Metadonassistert rehabilitering i Oslo] , behandling med
Naltrexon [kjemisk stoff som fungerer som antabus for heroinbrukere] og forsøk
med RDT [Rapid Detoxification Treatment] i avrusing av stoffmisbrukere.6 Lov om sosiale tjenester §§ 6.2 og 6.2A for voksne misbrukere over 18 år.7 Definisjon av miljøarbeid hentet fra Larkollen Psykiatriske behandlingshjem
(Lorentzen 1994).8 Gemeinshaft og gesellshaft samfunn uttrykker to samfunnstyper og må ses som
et en polær dikotomi, selv om jeg i dette kapitlet kun bruker gemeinshaftbegrepet.9 Bla. annet i foredragsserie for Oslo Kommune, Opplæringssenteret og URUS
kompetanseutviklingsprogrammer 1996 – 1998.10 Ytterligere referanser for dette resonnementet finns hos Blum & Blum 1969,
Löfgren og Nelson-Löfgren 1980 og W.R. Miller 1983.11 Bråten fremstiller denne totale underkastelse for den andre i et lukket
samtaleunivers for en idealtypisk monadisk og monologisk enhet.12 Samarbeidsprosjekt mellom Oslo Kommune, Oslo Kretsfengsel og
Tyrilistiftelsen.13 I visse tilfeller brukes også Lov om psykisk helsevern §§ 3 og 5 ovenfor
misbrukere med dobbelt-diagnose rusmiddelmisbruk/psykiske lidelser.
top related