[3] innholdand the attack shortly afterwards on togliattiazot. in the first case, the raiders,...

Nordisk Østforum | nr. 3 2013

[3] Innhold

Forord

215 Modernisering i Russland

Artikler

219 Rejderstvo og den todelte statenRichard Sakwa

245 Statlig næringspolitikk i Russland: NanoteknologiindustrienRichard Connolly

269 Institusjonaliseringen av Russlands moderniseringsprosess – fra Medvedevs kommisjon til Putins rådJakub M. Godzimirski

Bokomtaler

293 The Quest for an Ideal Youth in Putin’s Russia II: The Search for Distinctive Conformism in the Political Communication of Nashi 2005–2009Anmeldt av Pål Kolstø

295 Kalla kriget 2.0 – Ryssland rustarAnmeldt av Kristian Krohg-Sørensen

nof-2013-3.book Page 213 Monday, August 12, 2013 10:28 AM


298 Energy Security and Environment in the Western BalkansRecenserad av Tomas Kåberger

300 Kriget är inte över förrän den sista soldaten är begraven: Minnesarbete och gemenskap kring andra världskriget i S:t Petersburg med omnejdRecenserad av Eleonora Narvselius

303 Propaganda! Russiske og norske plakater 1920–1939Anmeldt av Yngvild Sørbye

306 Tsar-Russlands utenrikspolitikk 1700–1917Anmeldt av Anders Kjølberg

308 Raoul Wallenberg. En biografiAnmeldt av Andreas Snildal

311 Bridging Divides. Ethno-Political Leadership Among the Russian Sámi Recenserad av Helena Jerman

315 Rural Futures? Finding One’s Place Within Changing Labour MarketsAnmeldt av Inna Kopoteva

318 Nye bøker i Norden



Forord

Modernisering i Russland

Moderniseringstanken har dype historiske røtter i Russland – fraPeter den stores drøm om et europeisert Russland til Sovjetunio-nens forsøk på å ta spranget fra fattig jordbrukssamfunn til urbantindustrisamfunn. I Dmitrij Medvedevs presidentperiode (2008–2012)fikk moderniseringstanken fornyet aktualitet i russisk politikk. Istor grad erstattet begrepet «modernisering» andre moteord sombeskrev Russlands generelle utvikling og spesifikke veivalg: transi-sjon, vestliggjøring, privatisering, rettsstat, demokratisering ellersuverent demokrati.

Høsten 2009 publiserte Medvedev et liberalt manifest, «Fremad,Russland!». Dets hovedtema var at Russland hadde sakket stadigmer akterut innenfor forskning, teknologi og økonomi på grunn avkorrupsjon og for sterk avhengighet av naturressurser. Målet medmoderniseringen av økonomien var å få til en dreining bort fra enråvarebasert over mot en mer innovasjonsbasert økonomi.

Den lange listen over de utfordringene moderniseringsløftetvar ment å hanskes med, besto blant annet av: juridiske og byrå-kratiske hindringer for import og eksport, et ugunstig skattesys-tem, en lav grad av investeringer innen forskning og utvikling(FoU), dårlig utviklede eiendoms- og åndsverksrettigheter, laberinnenlandsk etterspørsel etter innovasjonsprodukter, manglendekoordinering mellom statlige organer, dårlig infrastruktur og lavtilgang på finansiering. I hvilken grad politisk og sosial moderni-sering var inkludert i denne moderniseringskampanjen, var min-dre klart. Det ble også heftig diskutert innad i Russland hvorvidtden økonomiske moderniseringen krevde – eller ville føre til –politisk modernisering.


Forord216


At den tvetydige moderniseringsretorikken har avtatt etterVladimir Putins tilbakekomst i den russiske presidentstolen våren2012, betyr ikke at de problemene som utgjorde bakteppet formoderniseringsprosjektet har blitt løst. Ulike løsninger blir fort-satt prøvd ut innenfor en rekke politikkområder – med vekslendegrad av politisk og budsjettmessig støtte. Det er disse politikkom-rådene og politiske og økonomiske utfordringene MODNORTH-prosjektet (Modernizing the Russian North: Politics and Practice)har valgt som sitt analytiske nedslagsfelt. Prosjektet er blitt finan-siert av Norges forskningsråds NORUSS-program og er ledet avNorsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) med partnere fraMGIMO, Det europeiske universitetet i St. Petersburg, Universite-tet i Nordland, Høgskolen i Lillehammer, University of Kent ogUniversity of Birmingham.

Prosjektteamet har hatt en åpen tilnærming til modernise-ringsproblematikken. Vi har vært interessert i hva begrepetmodernisering har betydd i den russiske konteksten og hvilketyper politiske endringer en har søkt å oppnå under denne fanen,heller enn å måle den russiske innsatsen opp mot en ideell moder-niseringsstandard. Vi har systematisk undersøkt de retoriske ogpolitiske endringene som moderniseringsprosjektet har ført til – ien rekke ulike sammenhenger og innenfor forskjellige politikk-områder. Noen eksempler på forskning utført under MOD-NORTH-prosjektet er analyser av energieffektivitet, forvaltnings-reformen, Skolkovo innovasjonssenter, Samfunnskammeret,nanoteknologisatsningen og relasjonen mellom stat og næringsliv.

I denne spesialutgaven av Nordisk Østforum vil det bli presen-tert et lite utvalg av disse MODNORTH-analysene. Richard Sakwaser på en bredere tendens innen Russlands politiske utvikling,nemlig fremveksten av et «forvaltningsregime» som er basert påuformell makt og praksiser og eksisterer side om side med Russ-lands konstitusjonelle struktur. Han hevder at Russland verken eret autoritært regime eller et demokrati, og ber oss om å forståRussland som en dual state – en todelt stat. For å illustrere dennetodelte statens natur ser han nærmere på praksisen med å raidebedrifter, deriblant gjennom en nærstudie av Yukos/Khodorkov-skij-saken. Han konkluderer med at Medvedevs moderniserings-retorikk kan ha åpnet for en mindre ombalansering av systemet tilfordel for den konstitusjonelle staten, men at Russlands politiskesystem fortsatt befinner seg i en fastlåst posisjon mellom formellog uformell politikk og motstridende interesser.


Forord 217


Richard Connolly ser nærmere på satsningen for å fremmeinnovativ økonomisk vekst innen nanoteknologisektoren. Hansetter satsningen inn i en bredere næringspolitisk kontekst og serpå de konkrete tiltakene som har blitt iverksatt for å fremmenanoteknologiinitiativene i Russland, deriblant opprettelsen av detstatlige selskapet Rusnano. Han påpeker at Russland ikke er aleneom å bruke statlige ressurser på å utvikle en ny økonomisk sektor.Russland har likevel ikke hatt den uttellingen man kunne forventefra så omfattende investeringer. Connolly argumenterer for at forå oppnå bedre resultater må Russland tenke institusjonell innova-sjon – ikke bare økonomisk innovasjon – i tillegg til at statsappa-ratet må bli mer fleksibelt, dynamisk og lydhørt.

Jakub Godzimirskis artikkel tar for seg «moderniseringsdis-kursen» i Moskva. Han analyserer sammensetningen av Med-vedevs moderniseringskommisjon og hvilke temaer som ble tattopp til diskusjon i kommisjonen. Deretter ser han på hvordan detgikk med denne kommisjonen da Putin overtok presidentstolen i2012. Godzimirski konkluderer med at det har skjedd en merkbarsvekkelse av moderniseringsdiskursen så langt i Putins tredje pre-sidentperiode. Som denne og andre studier i MODNORTH-pro-sjektet har vist, er moderniseringsretorikken nå svekket, uten atproblemene som Medvedevs moderniseringsprosjekt identifisertesom hindre for Russlands utvikling, er borte. Disse problemene,og de ulike politiske forsøkene på å løse dem, er fortsatt høyst rele-vante for å forstå Russlands nåværende situasjon og fremtidigeutvikling.

Elena Wilson Rowe (prosjektleder for MODNORTH), Kristian Lundby Gjerde og Natalia Moen-Larsen (fungerende redaktører)


KJØP BOKEN: 279,- Sidetall: 159 - ISBN: 9788215019581�: www.universitetsforlaget.no @: [email protected] �: 24 14 75 00

StataStatistikk er én ting, Statastikk en annen, slår Tor Midtbø fast i innledningen til denne boken.

Stata er så visst ikke forbeholdt den statistiske eliten. Selv de som misliker statistikk, kan like Stata.

Målet med boken er å gi leseren er skånsomt puff inn i programmet i form av en kort, enkel og uformell fremstilling av grunnleggende data-behandling. Boken er nyttig lesing uavhengig av statistisk kunnskaps-nivå, og selv om dataene er samfunnsvitenskapelige, er teknikkene og kommandoene tverrfaglige. Fremstillingen er basert på et nedlastbart, enkelt og lite datasett.

Tor Midtbø

En entusiastisk innføring


Nordisk Østforum | 27 [3] 2013: 219–244 | ISSN 0801–7220


Rejderstvo og den todelte staten

Richard

Sakwa

Ph.d., professor i

russisk og euro-

peisk politikk,

University of Kent,

R.Sakwa@kent.

ac.uk

Abstract: Reiderstvo and The Dual StateThe dualism of contemporary Russian politics, in which the formal institutions of theconstitutional state are challenged by the arbitrariness of the administrative regime,generates a complex pattern of interactions exposed by the widespread practice of «rai-ding» (reiderstvo). Two cases are examined: the well-known assault on Mikhail Kho-dorkovsky from 2003, which saw his Yukos oil company transferred into state hands,and the attack shortly afterwards on Togliattiazot. In the first case, the raiders, inclu-ding some top state officials, were successful and went on to remodel the Russian poli-tical economy as a whole, notably through the creation of state corporations at theheart of a «redevelopmental» state. In the second case, the courts and popular forceswere mobilized to fight off the raiders. The latter case demonstrates that in the con-temporary Russian polity spaces remain for counter-mobilization, although only incertain conditions. The Medvedev presidency (2008–12) sought, albeit half-heartedly,to utilize the potential of the constitutional state to reduce the arbitrariness of theadministrative regime, above all by reducing legal nihilism, limiting criminal sanctionsin business cases and pushing back against the state corporations. All this demonstra-tes that rather than describing Russia as suffering from «bureaucratic stagnation», themore dynamic dual state model suggests that it would be more accurate to talk interms of «systemic stalemate».

Key words: Russia, dual state, factions, raiding, Yukos, Toaz

I Russland har det utviklet seg et todelt statssystem der den konsti-tusjonelle statens formelle prosedyrer, sammen med de politiskemekanismene for offentlig konkurranse mellom politiske partierog andre samfunnsrepresentanter, motvirkes av et uoversiktlig ogugjennomtrengelig forvaltningsregime, befolket av ulike fraksjonerog styrt etter hoffpolitikkens og mafiaens prinsipper (Sakwa2011). Etter Yukos-affæren i 2003 oppsto det en slags likevekt mel-lom de to statssystemene, og i dag er den politiske situasjonen iRussland fastlåst. Spenningen mellom de to systemene er et frem-


Richard Sakwa220


tredende trekk ved russisk politikk, og det pågår en kontinuerligtautrekking dem imellom om retten til å forme landets fremtid.Skrevne og uskrevne regler opererer side om side og reprodusererdualismen på alle samfunnsnivåer. Situasjonen åpner muligheterfor aktører som vet å benytte seg av elementer fra begge systemer,men som derigjennom undergraver begge systemenes innebygdelogikk (Ledeneva 2013). Det er dette forholdet som har utløst denfastlåste tilstanden Russland nå befinner seg i.

Denne situasjonen fører for eksempel til at landets domstolerfår beholde en viss grad av autoritet, samtidig som uavhengighe-ten deres blir undergravd av en rekke uformelle mekanismer, oftebare i form av små signaler om hvilket utfall myndighetene ønskerseg. Dette var tilfellet med raidet mot oljeselskapet Yukos i 2003,der en liksomrettslig prosess ble brukt til å ekspropriere selskapetog føre det over i hendene på det statseide oljeselskapet Rosneft.

Samtidig gir dualiteten rom for motstand og motreaksjoner,som i tilfellet med angrepet mot nitrogenfabrikken Togliatti (Tog-liattiazot, på folkemunne kalt Toaz). Fabrikken ble påbegynt inovember 1974 ved hjelp av amerikansk ekspertise og investerin-ger, og sto i 1979 ferdig som et toppmoderne anlegg for sin tid.Rundt midten av 2000-tallet hadde selskapet rundt 11 000 ansatteog var Russlands desidert største ammoniakkprodusent. Det varselskapets enestående suksess og en kapitalverdi som mot sluttenav 2000-årene var vurdert til å ligge på rundt 600 millioner dollar,som tiltrakk seg raiderne. Toaz var den siste uavhengige kjemibe-driften i Russland, hvilket også bidro til å gjøre den til et fristendemål for plyndring. Det faktum at angrepet likevel lot seg avverge,viser at dualismen i det russiske systemet også skaper rom formotstand og motmobilisering. Dette er ikke kompiskapitalisme avdet klassiske slaget, der staten konsekvent inngår hemmelige avta-ler med mektige forretningspartnere, men et system der lederneforsøker å megle mellom de ulike fraksjonene og finne en balanse-gang mellom den konstitusjonelle staten og forvaltningsregimet.Parallelt utnytter forvaltningssystemet det konstitusjonelle ram-meverket til å oppnå sine anti-konstitusjonelle ambisjoner, ogbidrar med det til å undergrave legitimiteten til systemet som hel-het.

Denne konflikten mellom en administrativ og en konstitusjo-nell statsmakt er selve nøkkelen for å forstå utviklingen av detpostkommunistiske Russland. I Russland henter regimet sin vik-tigste legitimitet fra å påberope seg en konstitusjonell orden somdet stadig hevder sin lojalitet til. I enkelte saker, som raidene mot


Rejderstvo og den todelte staten 221


Yukos og Togliattiazot (de to eksemplene som vil bli belyst i denneartikkelen), er det likevel kommet til syne elementer av en autori-tær stat. Med det er interaksjonen mellom den konstitusjonellestaten og forvaltningsstaten blitt det russiske statsstyrets define-rende trekk. Den dynamiske spenningen gjør det umulig å plas-sere Russland bare i leiren for autoritære stater på noen essensia-listisk måte, men innebærer også at Russland heller ikke kan defi-neres som et demokrati (som først og fremst kjennetegnes ved enrettstat og at den politiske konkurransen får utspille seg på en jevnog rettferdig arena). Den russiske rettsstaten er fortsatt skjør og,som Yukos-affæren i rikt monn demonstrerte, sårbar for manipu-lering fra de politiske autoritetene, men noen fullt ut autoritær stathar ennå ikke utviklet seg. Russland er med andre ord fanget i grå-sonen mellom administrasjonsstaten og en genuint konstitusjonellstat.

Følgene av dette er at to politiske systemer er i sving parallelt.På den ene siden finnes det et system av åpne politiske prosessermed alle de nødvendige institusjoner som kreves etter grunnlovenog som forvaltes med pedantisk korrekthet og i formelle former.På dette nivået danner man politiske partier, fører valgkamper ogbedriver parlamentspolitisk arbeid. Men på et annet nivå finnesdet en tilstøtende og overlappende «para-politisk» verden basertpå uformelle grupperinger og fraksjoner, og som styres fra appara-tet rundt presidentembetets indre krets. Dette litt udefinerbarenivået utfordrer aldri lederen i åpent lende, men jobber med åpåvirke beslutningene hans. Ved å tillate dette andre «para-poli-tiske» systemet sørget Putin for at den formelle politikken aldrikunne bli annet enn «skuebrødpolitikk», en teaterforestilling for åtilfredsstille det formelle systemets og det internasjonale samfun-nets krav, men som mangler den handlekraften som, samme hvorbegrenset, er et av kjennetegnene ved moderne demokratier.1

I sitt forsøk på å føre de uunngåelige motsetningene som kjen-netegner den offentlige politikken inn i en teknokratisk tilstand,forverret Putin motsetningene mellom grupperinger innad i selveregimet. Putin satte sivil stabilitet høyt på prioriteringslisten ogunngikk med det en reprise av det høye konfliktnivået som var såkarakteristisk for den russiske politikken på 1990-tallet, men gjen-

1. Russland er ikke det eneste landet som lider under dette syndromet, men er likevel etrelativt ekstremt eksempel. For en god illustrasjon av situasjonen, der sammenlignin-gen trekkes opp ved hjelp av begrepet «putinisme for vesten», se D’Arcais (2011:137–139).


Richard Sakwa222


innførte i samme vending den formen for pseudopolitikk somkjennetegner hoffkulturer. Kvelningen av den offentlige politikkenførte til økt fraksjonering innad i regimet og til mer korrupsjon isamfunnet som helhet. Forvaltningsregimets viktigste styrke lå imuligheten til å benytte den konstitusjonelle statens ressurser(først og fremst domstolene) til å motvirke de rettighetene, deri-blant eiendomsretten og et uavhengig rettssystem, som ligger ned-felt i selve grunnloven.

Denne situasjonen oppsto fordi Putins administrasjon menteseg å være hevet over de historiske skillelinjene i moderne tid, ogvirkelig også forsøkte å forsone de kreftene som hadde splittetRussland på 1900-tallet. Demokratiseringsprosessen ble styrt avkrefter som befant seg utenfor selve demokratiet og som inklu-derte de medlemmene av det politiske samfunnet som var villigetil å inngå kompromisser, men marginaliserte resten. Dette varden formen for «passiv revolusjon» som for Antonio Gramscirepresenterte en «mislykket og ufullstendig samfunnsendring».Slike passive revolusjoner kan skyldes mange ulike forhold, som atytre krefter provoserer frem endringer, men mangler tilstrekkeligsterk intern støtte og blir stanset av motkrefter med sterke egenin-teresser. Når de motstridende kreftene er like sterke, oppstår enfastlåst situasjon som kan gi grobunn for «revolusjon eller gjen-oppretting» (Gramsci 1971; Cox 1999: 16).

Vi har nå en situasjon der klassekreftene (særlig et fastlåstbyråkrati som motsetter seg utfordringen fra et selvstendig bor-gerskap) er likt balansert, og der regimet derfor har et autonomthandlingsrom. Russiske myndigheter videreførte revolusjoneninnen eiendomsrett og maktfordeling som ble påbegynt i de sisteårene av Gorbatsjovs styre, men gjeninnførte samtidig elementerfra det tidligere regimet, spesielt den hardhendte byråkratiske for-valtningen i sosiale saker og et dominerende sikkerhetsapparat. Tiltross for at ideologien blir presentert som en forsoningsprosess,fører systemets uavklarte natur til en todelt stat, med alt det inne-bærer av selvmotsigelser og tilhørende handlingslammelse.

Selv om Putins regime isolerte seg relativt effektivt mot poli-tiske bevegelser og sivile organisasjoner, ble det likevel offer for toprosesser: Den første var en fraksjonering av regimet gjennom enpolitisk pluralisme som ble undertrykt ellers i samfunnet; denandre en «økonomisering» av dets transaksjoner. Økonomiserin-gen kom i sin enkleste form til uttrykk gjennom en bestikkelses-kultur som uthulte forvaltningssystemet, men viste seg også gjen-nom en «metakorrupsjon» som lot markedslogikken undergrave




politikkens autonomi. Som i andre kapitalistiske demokratier blemedborgerskapet kommersialisert og arbeidskraften omgjort tilen handelsvare. Dette var en bivirkning av avpolitiseringsstrate-gien, men gjenspeilte samtidig en mer omfattende prosess sompågikk samtidig i mange (mer modne) kapitalistiske demokratier.Nyliberalismens verdensdominans i de første årene etter kommu-nismens fall sammenfalt med at staten trappet ned den tidligere såomfattende graden av sosial omsorg og offentlige tjenester, somigjen førte til det Cox betegnet som tap av «tillit til den politiskeklasses integritet og kompetanse»: «Politisk korrupsjon er en fastfølgesvenn når offentlige goder skal omgjøres til salgsvarer» (Cox1999: 12).

Et av de viktigste tegnene på denne formen for korrupsjon erpolitiseringen av loven og juridiske prosesser. Yukos-saken inne-holder rikelig med eksempler på hvilken mulighet regimet haddetil å benytte seg av «telefonjus», dvs. sørge for at utfallet av enrettssak blir slik regimet ønsker (Ledeneva 2008). Yukos-saken eret klassisk eksempel på en «forhåndsbestilt sak» (zakazannoe delo)og på den uskikken som har fått navnet «Basmannyj-jus» (Bas-mannoe pravosudie 2003). Disse metodene ble da også ettertryk-kelig definert som dårlig skikk i den russiske offentligheten.Samme hvor ufullkommen grunnloven av 1993 ellers måtte være,utgjør den et rammeverk for å utvikle et politisk pluralistisk sam-funn og åpen offentlighet, og så lenge systemet forblir todelt, vildet alltid finnes en mulighet for fornyelse der. I Putins første presi-denttid (2000–2008) ble det, særlig i de første årene, lagt inn enbetydelig innsats for å styrke rettsvesenet som institusjon og detjuridiske systemet generelt. Tiltakene omfattet innføringen av enny straffeprosesslov, overføring av makt fra påtalemyndigheten tildomstolene, betydelige oppjustering av dommernes lønninger forå gjøre dem mindre mottakelige for bestikkelser, en økning avantall dommere med 25 prosent og et omfattende program forbygging og oppgradering av rettslokaler.

Samtidig som den juridisk-konstitusjonelle søylen ble forsterketi institusjonell forstand, ble domstolenes uavhengighet undergravdav den vedvarende praktiseringen av Basmannyj-jus (metakorrup-sjon) og et stort spekter av former for bestikkelse og korrupsjon,deriblant bruken av «mellommenn» for å styre domsavgjørelser. Enrekke uformelle praksiser som undergraver de formelle institusjo-nene gjennom et sett av egne halvformelle regler, utgjør etter hvertnye «institusjoner» (North 1990). De to søylene i den todelte statentilhører dermed ikke bare den formelle eller den uformelle sfæren.


Richard Sakwa224


Selv om de to rent analytisk sett er adskilte sfærer, er de i realitetengjensidig med på å forme hverandre.

I saker som har betydning for regimet, åpner den todelte statenfor rom der formelle konstitusjonelle prinsipper og juridiske nor-mer kan settes til side. Når vi kritiserer mangler ved det russiskerettssystemet, bør vi derfor være klar over at vi har med et diffustog selvmotsigende system å gjøre. Når rettsstaten kommer i kon-flikt med politiske interesser, er det som regel førstnevnte som måvike. Systemet lar med andre ord høytstående fraksjoner forfølgesine individuelle og kollektive interesser på en måte som oversty-rer institusjonelle beskyttelsestiltak og allment aksepterte prinsip-per om rettssikkerhet ved å bestikke domstolene til å underkasteseg deres ønsker.

Konsekvensene er åpenbare, blant annet i form av et elendiginvesteringsklima og omfattende korrupsjon. Allerede i 2008 plas-serte Transparency International Russland på en delt 147. plass isin korrupsjonsindeks sammen med Bangladesh, Kenya og Syria –Russlands verste plassering på åtte år.2 Ikke overraskende advarteMedvedev i juni 2008 om at «Den [korrupsjonen] er et sværtsmertefullt og alvorlig problem for vårt land [...] Korrupsjon er enstrukturell utfordring, en trussel mot rikets sikkerhet, et problemsom frarøver innbyggerne tilliten til at myndighetene kan skapeorden og beskytte dem» (Buribayev 2008). Et statsoverhode kunneknapt ha kommet med en mer knusende vurdering, og den blegjentatt ved utallige senere anledninger. De mange tilfellene av rej-derstvo (raiding) understreker problemet han beskrev.

Rejderstvo (raiding)«Raiding» kjennetegnes ved at et selskap utfører et fiendtligangrep på et annet, ofte ledsaget av fysiske «razziaer» utført avvæpnede statlige organer. En rapport om emnet utført av Centrefor Political Technologies (CPT), definerer raiding som følger:

Ulovlig (...) beslagleggelse av eiendom (...) Når et selskap overtar kontrol-len av et annet i videre forstand ved hjelp av både lovlige og ulovligemetoder, tilegner seg aksjer ved å provosere frem forretningskonflikter;(...) en måte å omfordele eiendom på som i hovedsak er kriminell, mensom formelt oppfyller en slags juridisk prosedyre (CPT 2008).

2. Se http://archive.transparency.org/news_room/in_focus/2008/cpi2008/cpi_2008_table(lesedato 30. mai 2013)




I dagens Russland blir ulike typer raid ordnet etter en egen farge-skala: «Svart raiding» foregår ved hovedsaklig ulovlige metoder,«grå raiding» involverer en blanding av lovlige og ulovlige meto-der, mens i «hvite raid» benyttes en hovedvekt av til dels lovligemetoder (CPT 2008: 13–14). Forfatterne av rapporten kategorise-rer angrepet på Toaz’ ledelse som et eksempel på en kombinasjonav ulike metoder benyttet av kommersielle konkurrenter. Felles forraid av alle sjatteringer er at straffeforfølgelse blir benyttet til åtvinge en konkurrent til å overføre sine verdier til raideren, vanlig-vis med en betydelig rabatt eller helt vederlagsfritt. Statlige etaterog offentlige tjenestemenn er ofte innblandet i slike forretnings-raid, og domstolenes integritet undergraves.

Da visepresidenten i CPT, Aleksej Makarkin, offentliggjorderapporten, omtalte han raidet mot Toaz som «et av de grellesteeksemplene på et forretningsraid i moderne tid, ved siden avYukos, Arbat-Prestige, Eldorado og East Line» (Samarskie izvestija21. mai 2008). Av disse var det bare Yukos-saken som fikk bredinternasjonal dekning, mens russisk presse er full av historier omovergrep fra tilsvarende saker. Rapporten gjengir en interessantprisliste: En lovstridig rettsavgjørelse kostet på den tiden ettersigende rundt 50–200 000 USD i hovedstaden Moskva, mens iregionene lå prisen på kun 10–20 000 USD. En rapport utført idenne perioden av INDEM-stiftelsen, eksperter på temaet kor-rupsjon, estimerte at offentlige tjenestemenn og statsansatte,inkludert politifolk, årlig tjente rundt 240 milliarder USD påbestikkelser (Moscow Times 8. november 2006). Ifølge KirillKabanov, leder for NGO-en Den nasjonale anti-korrupsjonskomi-teen, er det russiske statstjenestemenn som er de største raiderne inæringslivet, ikke konkurrerende selskaper: «Statstjenestemennhenter ut privat godtgjørelse fra alle typer selskaper. Det avhengerav bedriftens størrelse. Jo større bedriften er, jo høyere på strå erden offentlige tjenestemannen involvert». Han påpekte at dettegjør det vanskelig å studere problemet og etterforske sakene.3

Fraksjonering og rejderstvoDen todelte staten, slik den utviklet seg i Putin-perioden, la storvekt på begrepet «lojalitet», en av de sentrale søylene i det halvin-stitusjonaliserte forvaltningsregimet. Dette temmelig amorfebegrepet spiller en viktig rolle i fraksjonsdannelser og utformin-

3. Se www.old.khodorkovsky.info/authority/136638.html (lesedato 30. mai 2013)


Richard Sakwa226


gen av russisk politikk generelt. Verken Vladimir Makhlaj ellerAleksandr Makarov i Toaz’ ledelse følte noen lojalitet overforPutin-regimet, og denne uavhengigheten provoserte maktsyste-met og gjorde bedriftslederne sårbare for angrep fra forretnings-folk som sto regimet nær. Det var nettopp slik aktivitet OlegSjvartsman avslørte i innspurten av dumavalget i desember 2007.Sjvartsman, direktør i Finansgroup, hevdet at hans fondsforvalt-ningsselskap (med en portefølje på 3,2 milliarder USD) forvaltetfinansene for «visse politiske skikkelser» ved hjelp av en rekke vir-kemidler, bl.a. offshoreselskaper, og hadde nære forbindelser medfolk i presidentadministrasjonen samt i etterretningstjenestenbåde innenriks og utenriks (FSB og SVR). Han hevdet at selskapethans hadde statens samtykke til å gjennomføre raid mot privateselskaper for å tvinge dem tilbake i statlig eie. Metodene som blebrukt, var det Sjvartsman kalte «frivillig tvang», anvendt medstøtte fra avdelinger i Innenriksdepartementet (MVD) sombekjemper organisert og økonomisk kriminalitet (Kommersant 30.november 2007).

Det ville være misvisende å beskrive dette som maktkampermellom ulike «klaner», siden det ville antyde at det var en fastsammensetning og varighet i de ulike gruppene involvert. «Frak-sjonisme» er mer dekkende. Thomas Graham hevdet på midten av1990-tallet at fraksjonsaktige strukturer hadde utviklet seg til å blien formende kraft i russisk politikk, gjennom et system der ulikeøkonomiske interesser kjempet for tilgang til presidenten og deri-gjennom til statlige ressurser for «å underbygge en politisk stabili-tet som skulle sikre deres eget grep om makten og om landets øko-nomiske ressurser» (Nezavisimaja gazeta 23. november 1995).

Graham bemerket at den viktigste drivkraften i den postkom-munistiske russiske politikken ikke var politiske partier, interesse-organisasjoner eller formelle politiske institusjoner, men person-baserte interessegrupper som knivet om å få påvirke presidenten.Blant disse fant man de tradisjonelle industriherrene representertved statsminister Viktor Tsjernomyrdin, regionale ledere, og sær-lig «Moskvagruppen» ledet av byens ordfører Jurij Luzjkov, «krigs-partiet» som inkluderte Jeltsins fortrolige livvakt AleksandrKorzjakov, som i sin tid oppmuntret Jeltsin til å gå til full krig iTsjetsjenia, og de ulike «vestliggjørerne» som utformet Russlandsliberale økonomiske program. Dominansen til «familien», engruppering av oligarker, pårørende og administrasjonsansatte iJeltsins siste år, var alltid ustabil og representerte knapt mer enn enløs sammensetning basert på flyktige interessefellesskap, selv om




de i store trekk delte de samme politiske preferansene (somhovedsakelig gikk ut på å holde kommunistene og deres alliertefra makten).

Fraksjoner er langt mindre bestandige og slitesterke enn kla-ner. Først og fremst fordi de mangler nok reelle ressurser til selv-stendig politisk handling. Fraksjoner orienterer seg mot maktap-paratet, og konflikter mellom de tre tradisjonelle fraksjonstypene– silovikene (folk som er tilknyttet sikkerhetsapparatet på en ellerannen måte), de demokratiske etatistene4 samt liberalerne – blirderfor overtrumfet av lojaliteten til forvaltningsregimet. Det eksis-terer klare grenser for deres handlingsrom, og alle fraksjoner ernødt til å inngå kompromisser for å beholde sin innflytelse på depolitiske prosessene. Av den grunn fant liberalerne seg i forfølgel-sen av Mikhail Khodorkovskij og hans allierte, mot at de fikkbeholde en viss innflytelse på den økonomiske politikken. Tilsva-rende måtte hard-linerne finne seg i «tilbakestillingen» (reset) ogdet oppmyknede forholdet til USA; til gjengjeld fikk de forhindreen effektiv pluralisering av det politiske system.

Det var få avhoppere, og, som tidligere statsminister MikhailKasianov fikk erfare, fører brudd på «putinismens» regler til tungerepresalier (selv om maktbalansen i den todelte staten skåner demfra strafferettslige sanksjoner eller tyngre former for undertryk-kelse). Hevnen er rask og nådeløs. Avhoppere blir forvist til denpolitiske ødemarken, der opposisjonspolitikken må klare seg sombest den kan i et forblåst og karrig klima. Selv lojalitet er ikke til-strekkelig i krisetider, spesielt ikke i et system med presidentvalghvert fjerde år (derav forlengelsen av presidentperioden til seks årfra og med 2012). To tidlige offer i valgrundene i 2011–12 var JurijLuzjkov, Moskvas ordfører frem til en hastig avskjed i september2010, og Sergej Mironov, tidligere leder av forbundsrådet og lederav partiet Det rettferdige Russland. Til tross for mange års tro tje-neste, ble de gjort overflødige ut fra det overordnede hensynet tilregimets stabilitet og den herskende elitens reproduksjon, ogbegge ble raskt og brutalt dumpet. Selv om partiet Det rettferdigeRussland fikk flere seter i den sjette Statsdumaen etter å ha opp-nådd 13,25 prosent av stemmene ved valget i desember 2011, blede mest opposisjonelle representantene senere utvist fra parla-mentet.

Både under Putin og senere under Medvedev var presidentad-ministrasjonen påpasselig med å beholde sin dominans ved å stå

4. «Etatister» brukes i denne artikkelen som oversettelse av det engelske «statists».


Richard Sakwa228


hevet over fraksjonene, og deler av dens makt lå nettopp i evnentil å forhandle med regimets mange ulike bestanddeler. Motstri-dende grupper må appellere til den øverste dommer for støtte.Dette er en bonapartistisk modell, men det grunnleggende spørs-målet er hva slags grupper presidentadministrasjonen har underseg. Det finnes ingen enighet om hva de ulike gruppene egentligrepresenterer. Den herskende eliten er delt inn i grupperinger somligger i permanent «krig» om å ha tilgang til ressursene og detenorme utbyttet fra dem. De som har lykkes i å få grep om«makt»-ressursene står i en særlig sterk posisjon, tradisjoneltkanalisert via Riksadvokatens kontor. Samtlige av grupperingenedeltok i etableringen av supermonopoler i Putins presidentperiode– energi, skipsfart, telekommunikasjon og så videre – som var sår-bare for fraksjonert kontroll. Staten er deltaker i dette spillet og gårseirende ut av enhver kamp. Men når staten selv er fragmentert,blir utfallet mer uforutsigbart. Det fragmenterte politiske landska-pet som det fastlåste, todelte politiske systemet skapte, åpnet oppfor «næringslivs»-raid (der næringslivet besto av en god miks avstatstjenestemenn og private interesser) mot blant annet Yukos ogToaz.

Raidet mot Yukos Yukos-«affæren» fra 2003–2005 markerte for mange et vende-punkt i Putins presidentperiode. Konflikten med Khodorkovskijog hans allierte i presidentperiodens midtre del avdekket Putinspolitiske stil, hvilke grupper som hadde makt til å sette den poli-tiske dagsordenen og spenningene som lå innebygd i det putinskestyresettet. Dette skjedde på et tidspunkt da råvareprisene varhøye, da Kreml ble overrislet av den medfølgende bonanzaen ogkonkurransen om fordelingen og bruken av ressursene hardnet til.Silovik-fraksjonen utnyttet situasjonen maksimalt til å presse fremsitt angrep på en av landets mest uavhengige næringslivsledere.Disse to faktorene – kampen mot en «overmektig» oligark og kon-kurranse om kontroll over råvareinntekter – bidro til å forverreden splittelsen som alltid har eksistert i Russlands politiske sys-tem, og førte til at konfliktnivået i den todelte statens kjerne bleytterligere skjerpet.

Det rådende paradigmet i energipolitikken frem til Yukos-saken var av det liberale slaget, selv om det var omstridt og politik-ken på energifeltet ble styrt av kampen mellom rivaliserende grup-per som kjempet om innflytelse (Rutland 1999). Russlands energi-




politikk mangler fortsatt detaljerte strategiske perspektiver ogbestår, ifølge Tompson (2006), av en forvirrende mengde taktiskehensyn som gjenspeiler kampen om økonomisk og politisk maktmellom restene av Jeltsins gamle fraksjon (skapt gjennom finans-sektoren) og den nye Putin-eliten, som hovedsakelig henter sinmakt fra forvaltningssystemet. Denne brede splittelsen var påferde i Yukos-saken, sammen med den strukturelle faktoren somav Tompson (2006: 208) blir beskrevet som en «stat preget av ensvekket evne til å regulere og håndheve lovene, men med en over-utviklet kapasitet for maktbruk...». I møte med institusjonellesvakheter falt myndighetene lett tilbake på «hevdvunne metoderfor tvang og direkte inngripen», eller med andre ord, et raid. Stan-dardtolkningen antyder en spenning mellom økonomiske libera-lere og de såkalte silovikene, og det er ingen tvil om at begge disseto fraksjonene var blant de involverte, men som diskusjonenovenfor viser, ville ingen presse på med sin rett til det punkt atselve regimet ble destabilisert. Yukos-saken er den tydeligstemanifestasjonen av en fraksjon som var i stand til å forfølge sinpolitiske agenda på sitt felt, men utfallet av Yukos-saken innledetikke et systematisk statlig angrep på big business. Andre fraksjonerhadde påvirkningskraft nok til å dempe silovik-angrepet på desåkalte oligarkene, men klarte ikke å forhindre slaktingen avYukos.

Seieren over de «kriminelle oligarkene» Boris Berezovskij ogVladimir Gusinskij i 2000 gjorde at resten av næringslivet lå utsatttil for ytterligere sanksjoner, til tross for et «konkordat» mellompresidenten og ledende oligarker fra juli 2000 om at de sistnevnteskulle få holde uforstyrret på med sitt hvis de til gjengjeldt holdtseg unna politikken. Khodorkovskij var misfornøyd med vilkå-rene i avtalen og støtt over den brutale måten flere ledende forret-ningsmenn var blitt drevet i eksil på (Khodorkovskij & Gevorkjan2012). Gleb Pavlovskij (2007: 63) hevder at i 2003 «ble myndighe-tene konfrontert med en ny form for motstand i eget apparat; etforsøk på å endre presidentens kurs innenfra i samarbeid meddeler av statens etterretningstjeneste under påskudd av å støtte ogstyrke en ‘svak’ president». Målet for den interne motstanden var,ifølge Pavlovskij, å oppnå en omfordeling av verdiene og utskiftingav ledere på nasjonalt og regionalt nivå, ledsaget av en ny statside-ologi som skulle gjøre det mulig for det «nye oligarkiet» å befestesin makt.

En ny type Kreml-«oligarker» var allerede blitt nedgradert tilrepresentanter for statlige og halvstatlige selskaper, og nå var de


Richard Sakwa230


ute etter å disiplinere de uavhengige oligarkene. Hvis de nyeKreml-oligarkene fikk viljen sin, kommenterte Pavlovskij, villePutin bli deres gissel. Yukos-saken ble presentert som et inngrepmot rovkapitalisme og oppnådde med det en viss grad av støtte ibefolkningen, men raidet var hovedsakelig satt i scene for åavverge et forsøk på å forrykke balansen i den passive revolusjonen,som ved å bryte den fastlåste situasjonen mellom revolusjon/gjen-oppretting ville ha truet privilegiene til eliten som tjente på tvety-digheten. Yukos-saken førte til at det fremvoksende borgerskapetmistet muligheten til et selvstendig politisk handlingsrom, og ble istedet en underordnet klasse. Big business ble politisk underlagtstaten. Oligarkene ble temmet mens de økonomiske magnatene(«statsoligarkene») fikk lov til å utvide sine forretningsimperier ogsin rikdom, og fungerte dermed som en motvekt til silovikene(Shlapentokh 2004). Putin var en altfor durkdreven politiker til åla seg bli gissel for noen enkelt gruppe.

Angrepet på Khodorkovskij var mindre motivert av ideolo-giske faktorer enn av ønsket om makt, og omfordelingen av eien-dom var mer en konsekvens enn et motiv (Sakwa 2009). Belkov-skij (2008: 15) hevder at sammenslåingen mellom Yukos og Sib-neft (i praksis at Sibneft inkorporerte Yukos) «ville ha blitt begyn-nelsen på slutten for den russiske føderasjonen». Yukos-sakenbidro til å sette i gang en mektig fordelingskoalisjon som forbleavhengig av staten. Den fikk fråtse i ruinene etter Yukos, men bareså lenge de underordnet seg presidenten. Den «uavhengige oligar-ken» ble utradert som aktør i russisk politikk. I stedet oppsto detdynamiske koalisjoner mellom næringslivsledere (først og fremstden nå dominerende klassen av «statsoligarker») og statstjeneste-menn som sammen utnyttet mulighetene og åpnet opp en helt nyarena for rejderstvo. Forutsetningen for begge gruppenes suksessvar en formell politisk lojalitet. Økt demokratisering var ikke inoen av disse avhengige koalisjonenes umiddelbare interesse, selvom mer demokrati på sikt ville ha gjort det mulig for dem å utvi-kle seg til selvstendige aktører og befeste verdiene de hadde tileg-net seg. Reell konstitusjonalisme, med dertil hørende frie valg oget uavhengig rettsvesen, ville legge begrensninger på den utøvendemakt og åpne et friere spillerom for politiske institusjoner og sosi-ale krefter. Institusjonelle regler ville få sitt eget liv og undergraveregimets «manuelle» handlingsrom. Men det ville uansett hørefremtiden til.

Halvveis i Putins presidentperiode kjørte mye av agendaenhans seg fast i stridigheter rundt eierskapsforhold og i en oppfat-




ning om at «oligarkene» truet målene hans og at det derfor varbehov for å gjeninnføre statens dominans innenfor den politiskeøkonomien (Tompson 2005a, 2005b). Dette behovet manifesterteseg i Yukos-saken, som ledet oppmerksomheten bort fra Putinsreformagenda og økte splittelsene innad i forvaltningen. Putinsførste prioritering midtveis i presidenttiden later til å ha vært åforhindre oligarkenes innflytelse på økonomien, i politikk ogmedia – et hensyn som fremstår som bagatellmessig mot de virke-lig store problemene landet sto overfor. Etter en langvarig retts-prosess ble Khodorkovskij fengslet og Yukos partert; reformagen-daen ble forpurret og fraksjonsstridene i Kreml ytterligere tilspis-set. I den nye modellen for politisk økonomi som ble lagt frem,fremsto staten som besatt av å forsvare sin autoritet overfornæringslivseliten. Dette håndterte staten ved å plassere sine egnerepresentanter i styrene til de viktigste selskapene.

Khodorkovskij var overbevist om at angrepet på Yukos var etresultat av fraksjonskonflikter. I et intervju tre måneder før hanble arrestert, hevdet han at angrepet på ham var et utslag av makt-kampen mellom ulike Kreml-fraksjoner i forkant av presidentval-get i mars 2004 (United Financial Group, Morning Comment 7. juli2003, sitert i Hanson 2007a). Han hadde sannsynligvis rett, ogIgor Setsjin er mannen som vanligvis identifiseres som den ivrig-ste talsmann for en maktbasert løsning på «problemet» Khodor-kovskij, tett etterfulgt av FSBs direktør Nikolai Patrusjev. Putinspresidenttid var preget av gnisninger mellom silovikene og libera-lerne, selv om begge disse fraksjonene støttet regimet politisk ogvar dets trofaste tjenere.

Etter alt å dømme var det nettopp Setsjin som orkestrerteangrepet på Yukos. En av hovedetterforskerne i Yukos-saken, Sala-vat Karimov, skal ha oppdatert Setsjin på utviklingen i saken toganger i uken. Setsjins silovik–tilknytning er derimot blitt trukketi tvil (Renz 2006: 909), og det er fortsatt uenighet om nøyaktig hvadet var fraksjonen hans håpet å få ut av rettsforfølgelsen av Kho-dorkovskij. Motivene deres overlapper med de demokratiske aktø-renes i ønsket om et sterkere statlig engasjement i økonomien ogat den russiske kapitalen skal spille en mer aggressiv rolle interna-sjonalt, en sak de samarbeidet med næringslivslobbyen om. Silo-vik-oligarkene lot, som Jeltsins oligarker før dem, makt og eier-skap smelte sammen, bare nå ved hjelp av «næringslivsfangster»mot tidligere tiders «statsfangster» (Frye 2002).

Det var silovikenes preferanse for en dirigistisk økonomiskmodell som dannet grunnlaget for den gradvise avprivatiseringen


Richard Sakwa232


av den russiske oljeindustrien. Fra og med 2001 gikk rundt 45prosent av oljesektoren tilbake på statlige hender, hvorav det mestberyktede tilfellet var eksproprieringen av Yukos’ verdier. Densom kom best ut av denne prosessen var Rosneft, som ble Russ-lands største oljeselskap verdt 78 milliarder USD i 2007 og med enårlig produksjon på 100 millioner tonn. Ødeleggelsen av MikhailGutserievs Russneft-selskap, som var den syvende største russiskeoljeprodusenten, markerte i 2007 nok en milepæl i konsoliderin-gen av oljesektoren. Kampen om Russnefts levninger, som utspantseg mellom Oleg Deripaskas Basic Element og Setsjins Rosneft,ble en prøvestein for styrkeforholdet til de to involverte fraksjo-nene, silovikene og de lojale industriherrene (Novaja gazeta 10.september 2007).

Det ville være feil å tolke Yukos-saken kun som et utslag av enmonolittisk statlig maktutøvelse for å oppnå visse klare mål. Dertiler det politiske systemet i Russland altfor flytende og løst definert.Det er, som vi har sett, splittet mellom ambisjonen om en fullverdigkonstitusjonell orden og krefter i forvaltningsregimet. Denne split-telsen skapte grobunn for den omfattende fraksjoneringen somtydelig kom til uttrykk gjennom forfølgelsen av enkeltpersonermed tilknytning til oljeselskapet Yukos fra 2003. Yukos-sakenåpnet opp et nytt rom for liknende saker, særlig mot lederne avSovkomflot, Novoship, Volgatanker, Euroset og mange andre. Detførte imidlertid ikke til at beslutningsprosessene ble noe mer trans-parente eller forutsigbare, hvilket de uttværede og uryddige disku-sjonene rundt den lenge etterlengtede loven om underjordiskenaturressurser viser. Det Fortescue (2009: 160) peker på i sin stu-die, er at det finnes nok av eksempler på klare og ryddige beslut-ningsprosesser i Putins presidentperiode, men at dette ikke var enav dem. Prosessen var tvert imot preget av «interne byråkratiskestridigheter, forsinkelser, ustabile politiske preferanser og hissigdebatt)».5 Det hele viste tydelig at det ikke fantes noen konsensusrundt hvilken rolle staten skulle spille i økonomien, og at selv omdet var et element av ideologisk dirigisme til stede i Yukos-saken,var dette langt fra den viktigste drivkraften. Hvis dette hadde værtden dominerende faktoren i Putins koalisjon, ville den økonomiskekrisen fra midten av 2008 budt på en gyllen anledning for staten tilå utvide sin kontroll over økonomien, men så skjedde ikke.

5. Se også Adachi 2009, som identifiserer en tresidig konflikt mellom Kremls vekslendepolitiske prioriteringer, interne byråkratiske konflikter og de statskontrollerte gruve-selskapenes interesser.




Det Yukos-saken derimot gjorde, var å legge til rette for atPutin kunne sentralisere innkrevingen av energiinntektene, sikreet stabilt sett av prioriteringer for fordelingen og la forvaltningenbeholde kontrollen over distribusjonen av disse midlene. Den sist-nevnte oppgaven skulle vise seg å bli den vanskeligst, siden det varmange som ønsket å ha kontroll over energiinntektene. SomGaddy bemerker:

En etterfølger må forstå Putins konsept om et «Russland AS», støtte kon-septet og være i stand til å omsette det i praksis. Han kan ikke tillate atfordelingen av råvareinntektene går til personlig berikelse på bekostningav statlige interesser. Intern rivalisering blant eliten vil kunne forhindre atpengestrømmene blir brukt til statlige formål (Gaddy 2007).

Putin var svært klar over at en fritt frem-situasjon i fordelingen avressursene kunne åpne opp for at korrupsjonen fikk smyge seg utfra skyggene og overta hele systemet: Bestikkelseskorrupsjonenville utvikle seg til metakorrupsjon og bli systemdannende. Putinsoppskrytte stabilitet ville da raskt forvitre, og kvaliteten på styrethans bli ytterligere forverret.

Dette er en av de viktigste årsakene til at han pekte ut Med-vedev som sin etterfølger. Til tross for Medvedevs liberale rykte(som stemte, innenfor rammene av den eksisterende putinskepolitikken) var det åpenbart at han ikke ville true fordelingskoali-sjonen (det vil si den karakteristiske miksen av næringsliv ogbyråkrati som utgjorde forvaltningsregimets sosiale grunnlag)som hadde utviklet seg under Putin. Han representerte likevel,som vi skal se, en mulig løsning på den fastlåste maktfordelingssi-tuasjon. Medvedev fikk raskt erfare at kreftene for maktkonsolide-ring og systemfornyelse dro like sterkt i hver sin retning, og situa-sjonen ble enda mer fastlåst i løpet av hans presidentperiode.

Togliattiazot (Toaz)Det er blitt nevnt at angrepet på Toaz blir regnet som et kronek-sempel på raiding. Toaz-gruppen står for rundt 7,6 prosent av ver-dens ammoniakkproduksjon og fremstiller også en rekke andreprodukter. Som Russlands siste uavhengige kjemiske bedrift bleden gjenstand for et fiendtlig angrep av en «organisert gruppe [...]med representanter fra både næringslivet og myndighetene», somValerij Draganov, leder av næringskomiteen i dumaen, bemerket(Samarskie izvestija 25. april 2006).


Richard Sakwa234


Som i Yukos-saken, var angrepet rettet mot enkelte ledere, idette tilfellet mot de to topplederne Vladimir Makhlaj, fra 1985direktør for det som senere skulle bli Toaz og selskapets presidentfra 2000, og Aleksandr Makarov, som begynte i Toaz i 1993 og bleadministrerende direktør i 2000. Makhlaj hadde som mangeledere på den tiden, greid å bygge seg opp en betydelig aksjemajo-ritet (71 prosent). I privatiseringsprosessen hadde selskapet valgtdet såkalte «alternativ 2», som ga de ansatte rett til å kjøpe 51 pro-sent av de stemmeberettigede aksjene, hvorav det meste over tidhavnet i hendene på lederne. Om lag 20 prosent av aksjene tilhø-rer arbeiderne, mens ytterligere ni prosent tilhører SynttechGroup, som er alliert med Viktor Vekselbergs Access Industries/Renova Group. Toaz ble utsatt for en rekke søksmål som er blitttolket som deler av et større «raid» fra Vekselbergs side for å fåkontroll over majoritetsandelen av aksjene i kjemibedriften.

Den 29. juni 2005 ble det framsatt siktelse mot Makhlaj ogMakarov. Etterforskningen ble ledet av Sergej Sjamin i MVDsetterforskningskomité. Saken dreide seg om påstander om skatte-unndragelse i Toaz gjennom utenlandssalg av produkter til undermarkedspris (en typisk anklage i raidingsaker). Den 31. oktober2005 ble Makhlaj og Makarov tiltalt for skatteunndragelse og svin-del i forbindelse med salg av en eierandel i selskapet. Påfølgendekjennelse av 1. februar 2006 fant dem skyldige i skatteunndragelse,bedrageri og hvitvasking av penger. Den 7. februar 2008 sendte deføderale myndighetene ut utleveringsforespørsler for Makhlaj ogMakarov, som på dette tidspunktet hadde rømt landet.

Togliattiazots ledelse ble utsatt for en klassisk form for raiding,etter et kjent mønster fra andre angrep mot viktige bedrifter idagens Russland. Fra slutten av 2005 ble selskapet utsatt for enrekke «inspeksjoner», som ofte var dekkoperasjoner for fiendtligeangrep, der selskapet ble gjenstand for hyppige revisjoner fra ulikestatlige etater og juridiske instanser. Etter et raid som ble gjen-nomført den 26. august 2005 av agenter fra MVDs avdeling forøkonomisk sikkerhet, kulminerte situasjonen den 7. septembermed en omfattende razzia mot selskapets kontorer, utført avbevæpnede menn i kamuflasjeuniformer. De kom i følge med Sja-min, som ofte skal ha blitt sett i selskap med Vekselberg (somangivelig var hjernen bak første fase av «raidet» mot Togliattiazot).Ledelsen i Togliattiazot, særlig Makhlaj og Makarov, ble forbløffetover å oppdage at de sto oppført på en internasjonal ettersøktliste,blant annet for å ha solgt ammoniakk til underpris for å unndraskatt.




Også i Togliattiazot-saken fulgte det med elementer som kjen-netegnet Yukos-saken og andre raid, nemlig direkte angrep pådomstolenes integritet. I dette tilfellet skjedde det i mars 2006, daNadezjda Kostutsjenko, en dommer i Samara-regionens voldgifts-domstol, ble avskjediget av tilsettingsrådet før åremålet hennes varute. Hun klaget saken inn for Den europeiske menneskerettighets-domstol (EMD) i Strasbourg, og hevdet at hun fikk sparken somfølge av hennes avgjørelse i Togliattiazot-saken, særlig for å under-kjenne saksgangen rundt en omstridt andel på 6,1 prosent avaksjene i 1996-avtalen. Denne saken, samt saken mot dommerElena Valjavina, som også ble utsatt for press etter avgjørelser iTogliattiazot-saken (se under), ble av Igor Bunin, leder for tanke-smien Centre for Political Technologies, beskrevet som «en av destørste skandalene i nyere tid».

Yukos-saken satte mot i andre fiendtlige plyndrere: Hvis statenkunne gjennomføre det som i virkeligheten var et omfattende raidmot et av verdens største oljeselskaper, hvorfor skulle ikke de ogsåkunne prøve seg? Dette førte med seg det som ble fryktet å væreen ny bølge av «omfordeling av eiendom». Slik betraktet man ihvert fall angrepet på Togliattiazot. Olga Sevostjanova, lederen forselskapets fagforening, bemerket at «[D]et er ingen hemmelighetfor noen av Togliattiazots ansatte at vellykkede bedrifter somfabrikken vår er en fristende lekkerbisken for oligarker av alle slag.De prøver å ødelegge og rense fabrikken for verdier og stikker for-tjenesten i egen lomme». Reportasjen gikk videre til å identifisereVekselberg som den skyldige part i saken (Parlamentskaja gazeta18. november 2005). Fabrikkens arbeidere samlet seg på torget iSamara for å forsvare arbeidsplassen sin (Nezavisimaja gazeta 18.november 2005). Denne solidaritet mellom arbeidere og ledelse imøte med eksterne angripere skulle vise seg også i andre saker,særlig under angrepet på MAIR-konsernet i Sør-Russland, ledetav Viktor Makusjin. Det var nettopp mangelen på den typen soli-daritet som til syvende og sist gjorde Yukos så lett å plukke frahverandre.

Vekselberg er leder for Renova-gruppen og Russlands fjerderikeste mann med en anslått formue på rundt ti milliarder USD(Kitasjov 2007; Parlamentskaja gazeta 3. juli 2007). Han var enav hovedmennene bak angrepet på den britiske ledelsen i TNK-BPi 2008, gjennom et press som til slutt tvang BP til å selge sinandel av partnerskapet i 2012. Vekselberg har ry på seg for ådrive med fiendtlig overtakelser (World Business 27. april 2007).Det rytes at i Toaz-saken sto Vekselberg i ledetog med Nikolai


Richard Sakwa236


Levitskij, leder for Synttech-gruppen, et selskap som er tilknyttetRenova-konsernet. I 2005 skaffet Synttech seg en 9,14 prosentseierandel i Toaz, og med det startet Makhlaj og Makarovs proble-mer. Myndighetene hadde lenge vært positivt innstilt til Veksel-berg, og Kreml fryktet derfor å «bli svertet av det negative bildet av‘raideren Vekselberg’» (Khronograf 26. februar 2007). Akkuratsom det later til at det ble gitt et politisk klarsignal for angrepet påTNK-BP tidlig i 2008, ser det ut til at også angrepet på Toaz varblitt velsignet fra høyeste politiske hold. Vekselberg er en av de fårussiske magnatene som regnes som en «statsoligark», en personmed svært tette bånd til forvaltningen. Det er nærmest utenkeligat et så omfattende offentlig angrep på en stor og viktig bedriftkunne ha pågått så lenge uten politisk støtte både på regionalt ognasjonalt nivå.6

Kort oppsummert så ble det fiendtlige angrepet forsøkt gjen-nomført ved hjelp av de klassiske våpnene i raiding-arsenalet:oppkjøp av en liten aksjeandel som deretter benyttes til å forstyrrearbeidet til den sittende ledelsen, sivile søksmål mot selskapet ikombinasjon med straffesaker mot toppledelsen (med den klas-siske skuren av beslektede anklager mot utallige assosierte bedrif-ter og enkeltpersoner, som minner i form – om på ingen måte iinnhold – om de store «affærene» under Stalins utrenskninger på1930-tallet), i dette tilfellet Makhlaj og Makarov, samt ulike kom-mersielle tilnærmingsmetoder fra grupper med en eller annenform for tilknytning til raideren. En av partene i denne saken erTringal, en minoritetsaksjonær med 2,06 prosent eierandel i Toaz,som gikk til sivilt søksmål for å få erstatning for et påstått utbytte-tap på grunn av underprising av ammoniakksalg i 2005.7 I tilleggengasjeres mediebedrifter til å sverte personligheten til ofrene forangrepet. Dette ble i stor grad brukt mot Makhlaj og Makarovgjennom kritikk av måten de hadde drevet selskapet på, herunderpåstanden fra NTV, som ble kringkastet 5. mai 2007 like før Russ-land–EU-toppmøtet i Samara, om at Toaz skulle ha latt Transam-miak-rørledningen forfalle, hvilket slett ikke stemte.8 Hensiktenmed påstanden later til å ha vært å true toppmøtet ved å antyde atSamara var utrygt, potensielt «et nytt Tsjernobyl», noe som virke-lig ville ha diskreditert fabrikkens ledere (Khronograf 21. mai

6. Dette er i hvert fall det synet som hersker blant mediakommentatorene.7. Saker som gikk for Samaras regionale voldgiftsdomstol 14.mai 2007 og 16.mai 2007.8. Programmet «Osobo opasen» ble presentert av Sergej Avdienko og sendt klokken

13.25 den 5. mai 2007.




2007). TV-bildene av rustne rør var i realiteten nokså absurde allden tid linjen lå under bakken hele strekningen, utenom ved start-og sluttpunktet.

En annen vinkling er planen om at Toaz skulle overtas av detstatsvennlige selskapet Sibur, et St. Petersburg-registrert holdings-elskap som er 51 prosent eid av Gazprom og kontrollerer 29 petro-kjemiske bedrifter. I desember 2006 etablerte Sibur mineralgjød-selselskapet Sibur-MU (Sibur-Mineralnye Udobrenija, MU), derhovedaksjonær var Gazprom og tre av de syv setene i styret gikktil Gazprom (gjennom sitt heleide datterselskap Mezjregiongaz)(Kommersant 13. februar 2007). Mezjregiongaz ble ledet av KirilSeleznev (sønn av Gennadij Seleznev, tidligere kommunistisk for-mann i Statsdumaen), som også satt i Gazproms styre. Det er blitthevdet at han var nøkkelpersonen i Gazproms forsøk på å få tak iToaz, selv om han ikke var medlem av Sibur-MUs styre. Siden gasser den viktigste råvaren for anlegget og utgjør 80 prosent av pro-duksjonskostnadene, var de tette båndene til Gazprom forret-ningsmessig fornuftig, særlig siden det hadde vært gjentatte kon-flikter mellom Toaz og Gazprom om leveransestørrelser og priser(Kommersant [Samara] 9. februar 2007). På 2000-tallet ble Gaz-prom et av de viktigste virkemidlene i Kremls politikk, og Sibursfremgang på Gazproms vegne viser at selskapet må ha hatt enplass innenfor Kremls hovedstrategi i Putin-perioden, om å pekeut statsdominerte «nasjonale flaggskip», nøkkelselskaper ment ådrive økonomien fremover i nasjonens interesse.

Hadde Makhlaj valgt å legge Toaz inn under vingene på etstatskontrollert selskap, kunne han ha løst sitt personlige problem,selv om det ikke er sikkert at det ville ha vært det beste for Toazsom helhet, siden det økonomiske overskuddet da utvilsomt villeha blitt omdirigert til andre steder og ikke blitt brukt til å videreut-vikle bedriften. Selv om Makhlaj gikk med på å gi en blokkerendeandel (49 prosent) til Sibur, var han ikke villig til å si fra seg enkontrollerende andel, og alle diskusjoner endte uten avklaring.Dette beredte grunnen for nye angrep fra andre plyndrere. Senerei 2007 bekreftet Seleznev at Gazprom fortsatt var interessert i åkjøpe Toaz – ikke lenger gjennom Sibur Holdings, men gjennomet annen stort kjemikalieselskap kalt Evrokhim. Gazprom haddelenge ønsket seg direkte tilgang til markedet for kunstgjødsel, ogdette så ut til å være en måte å oppnå målet på (Kommersant 20.juni 2007).

Gazproms forsøk på å overta Toaz gjennom sine samarbeids-partnere tok, ifølge en kommentator, form av et «bakholdsan-


Richard Sakwa238


grep». Frontalangrepet som Renova og deres allierte hadde drevetsiden 2005, hadde mislyktes, hovedsakelig på grunn av den uvan-lig sterke solidariteten mellom ledelsen og arbeidsstokken. Toazhadde utvist en høy grad av «sosialt ansvar» av den typen som pre-sident Putin oppmuntret til. Men «stabiliteten og selvstendigheteni OAO Togliattiazot var til stadig irritasjon for de moskvabasertenæringslivshaiene», og derfor ble selskapet mål for flere angreps-bølger (Khronograf 26. februar 2007). Gazprom var en ideell kan-didat, siden selskapet i offentligheten ble regnet som et samvittig-hetsfullt selskap som forvaltet fellesskapet interesser (Zygar &Panjusjkin 2008). Det ville bli langt vanskeligere for Toaz å opp-rettholde en samlet front mot Gazprom enn mot «oligarken Vek-selberg» (Khronograpf 26. februar 2007).

Det finnes ytterligere et element i Toaz-saken som gir den enstødig plassering i kategorien for politisk motiverte angrep der enkommersiell enhet kommer under angrep fra en annen, vanligvisalliert med statstjenestemenn – nemlig rettsforfølgelse av ansatte.Sakene til Svetlana Bakhmina og Vasilij Aleksanjan viser hvordanpersoner som har tilknytning til et selskap som er under angrep(Yukos) kan bli truet, gjennom forsøk på å skremme dem til åkomme med tvungne tilståelser og lignende.

I Toaz’ tilfelle var det informasjonssekretær Igor Basjunov somble angrepet. Toaz’ informasjonsavdeling hadde tilbakevist deulike anklagene mot selskapets ledelse, og hadde i særlig gradbestridt uttalelser fra MVDs etterforskningskommisjon. Den 19.juli 2006 ble Basjunov uventet innkalt som vitne, selv om han barehadde vært ansatt i selskapet siden desember 2005 og derfor ikkekunne knyttes til de påståtte forbrytelsene, som hadde funnet stedfør han ble ansatt. Til tross for dette, åpnet Sjamin sak motBasjunov den 11. september 2006, med den begrunnelse at hanhadde nektet å vitne. Basjunov ble forhørt om omstendighetenerundt salg og kjøp av Toaz-aksjer i 1996–97, ulike kontrakter foreksport av ammoniakk mellom 2002 og 2004, og om hvor Makhlajog Makarov befant seg. Basjunov nektet å vitne med henvisningtil paragraf 51 i den russiske føderasjonens grunnlov, som gir etvitne rett til å nekte å vitne mot seg selv, men etterforskeren insis-terte på at spørsmålene kun dreide seg om Makhlaj og Makarov.Likevel tydet både tonen og innholdet på at Basjunov fra førstestund ble avhørt mer som mistenkt enn som vitne, spesielt sidentiltalen var blitt tatt ut mot en gruppe uidentifiserte personer medrom for å inkludere flere. Basjunov klaget inn tiltalen mot ham tilulike instanser og hevdet at ingen av hans handlinger hadde ska-




det statens interesser og heller ikke på noen måte hadde hindretpåtalemyndighetenes arbeid.

Som i så mange andre saker, ble også oppførselen til Basjunovsadvokat, Zamosjkin, gjenstand for påtalemyndighetenes kritikk.Zamosjkins handlinger som Basjunovs forsvarer fikk støtte fraadvokatforeningen i Moskva, der han var medlem. Saken motBasjunov ble utsatt i det lengste fordi ingen dommere var villige tilå ta saken, siden det var allment kjent at den var sanksjonert av enrepresentant fra riksadvokatens kontor (Grin) og at det dermed varklart at staten var involvert. Den 26. september 2008 avgjorde enførste instans-dommer i Presnenskij-distriktet (A. P. Dobrosel-skaja) at saken var foreldet og henla den. I det store og hele komToaz seg nokså helskinnet ut av de mange angrepene, og mensMakhlaj nå er pensjonert, forble Makarov en aktiv leder i selskapet.

Rejderstvo og den nye «fornyelsesstaten»Ovenfor har vi kort beskrevet to tilfeller av rejderstvo, mot Yukosog Toaz, men det finnes mange flere. Yukos-saken ble brukt somet redskap til å utforme en ny modell for den politiske økonomieni Russland. Det er ikke åpenbart hva man skal kalle denne model-len – ulike begreper brukes for å beskrive styrkingen av statlige oghalvstatlige selskapers rolle i økonomien. Den grunnleggendedrivkraften var mot opprettelsen av et statlig korporativt systemder staten ikke renasjonaliserer økonomien, men oppnår en gradav avprivatisering ved å utplassere sine representanter i styrerom-mene i ledende bedrifter, først og fremst i energisektoren. Toaz-saken, derimot, gjenspeiler systemets fraksjonerte natur, som førertil at en rovgrisk gruppering ikke automatisk får støtte fra statenog at angrep enkelte ganger lar seg slå tilbake. Den todelte statensindre dynamikk har noen svært komplekse utslag, hvorav noenskal nevnes her.

Kombinasjonen av dirigisme og markedskrefter førte til enpolitikk basert på avprivatisering; man unngikk en storstilt nasjo-nalisering, men fikk presset viktige sektorer av økonomien til åoppfylle regjeringens strategiske mål. Dette frembrakte en rekkeparastatlige økonomiske enheter ment å fremme regjeringens mål.Det skapte også en farlig sammenblanding av politisk og økono-misk makt, og det er i denne gråsonen «statsoligarkene» har fåttutfolde seg. Siden egenrådige skikkelser som Khodorkovskij erblitt kuet (og i hans tilfelle, fengslet), er de som fortsatt operererpåpasselige med å samordne sine handlinger med staten i et gjen-


Richard Sakwa240


sidig fordelaktig, men svært korrumperende forhold. Alle oligar-ker er nå muligens like når det gjelder politisk utestengning, mennoen er helt klart mer like enn andre, og som TNK-BP-konfliktenviste, er det nye oligarksystemet på mange måter en større trusselmot utenlandske selskaper (og innenlandske, som Toaz-sakenviser) enn korrupsjonen.

Den tydeligste manifestasjonen på avprivatiseringen er måtenhøyere embetsmenn fra presidentadministrasjonen ble utnevnt tiloppgaver i viktige styrer på etter hvert som Kreml innførte direkteoveroppsyn med Russlands strategiske selskaper. Den todelte sta-ten satte på denne tiden konkret spor etter seg i form av et todeltkontrollsystem over statskontrollerte bedrifter. Ikke bare var deprofesjonelle direktørene utpekt av administrasjonen, men regje-ringen utnevnte i tillegg politiske tjenestemenn til styrene i disseselskapene for å sikre at dens politiske preferanser ble fulgt, hvilketantyder en viss mangel på tillit til topplederne i selskapene (Sim2008: 118). Høyere tjenestemenn fra presidentadministrasjonenble utnevnt til styreverv, i tillegg til sine offisielle stillinger. Vedutgangen av 2004 overvåket syv utnevnte styremedlemmer ni stat-lige selskaper med verdier på til sammen 222 milliarder USD, eller40 prosent av Russlands BNP.

Statlige selskaper fremsto som et alternativ til reell privatise-ring eller full nasjonalisering. Uklarheter rundt opprettelsen avstatlige selskaper, samt spenninger mellom ulike fraksjoner, for-sinket godkjenning av Sergej Tsjemezovs plan i 2005, den første isitt slag, om å opprette et statlig aksjeselskap (Russian Technolo-gies) med utgangspunkt i det statlige foretaket Rosvooruzjenie.Planen om å danne et nanoteknologiselskap (Rosnanotekh), spon-set av Sergej Ivanov og lederen for Kurtsjatov-instituttet, MikhailKovaltsjuk, fikk også mye motbør. Statlige selskaper innebar opp-rettelsen av en ny type paraøkonomisk virksomhet (motstykket tilPutins øvrige eksperimenter med parakonstitusjonalisme og para-politikk) unndratt regjeringens kontroll, og det institusjonellerammeverket som staten skulle regulere disse løsrevne verdienemed, var slett ikke tydelig. Statlige selskaper er opprettet for å opp-fylle de målene som er fastsatt i vedtektene deres, og hvert selskaphar et tilsynsråd som hovedsakelig er bemannet av presidentut-nevnte representanter. Det endte med at det ble opprettet syv stat-lige selskaper samt en rekke halvstatlige «kvasiselskaper». Omfan-get av den nye utviklingen var uventet stort, og mot slutten av2007 alene ble det overført rundt 20 milliarder USD til de statligeselskapene i ren startkapital.




Ifølge Philip Hanson (2007b: 884–887) førte statens økte rolle idisse sektorene til etableringen av en «todelt økonomi», med ulikeregler for de ulike sektorene. Markedskreftene fikk virke fritt i denprivate sektoren, mens i den statskontrollerte (men ikke nødven-digvis statseide) strategisk utviklingsorienterte delen av økono-mien gjaldt mer dirigistiske regler. En så intens byråkratisk inn-blanding ville ikke medføre noen fare for den russiske økonomien,men trolig hemme den økonomiske veksten. Med sine store reser-ver av oljedollar befestet staten grepet om de lønnsomme deleneav økonomien, mens de økonomiske konsekvensene neppe kunnebli positive all den tid statseide selskaper i Russland aldri har værtkjent for effektivitet. Kort tid etter at han forlot sin stilling somleder av presidentadministrasjonen for å forvalte de «nasjonaleprosjektene», insisterte Dmitrij Medvedev på at statlig eierskap ogledelse hadde «langt fra uttømt sitt potensial» (Ekspert 4. april2005). Senere, som presidentkandidat, advarte han mot den over-drevne utviklingen av statlige selskaper, og i 2011 var han endelig ien posisjon der han kunne trappe ned utnevnelsen av statligeembetsmenn til styrene i statlige selskaper.

KonklusjonYukos og Toaz er eksempler på hvor stort spillerom det finnes påden russiske politiske arenaen og hvilke muligheter entreprenø-rer har til å manipulere loven med myndighetenes samtykke til åfremme sine interesser. Rovgriske raidere utnytter den russiskestatens dualitet, samtidig som den samme dualitet gjør det muligfor et selskap som Toaz å overleve slike raid. Statens dualitetkommer til syne når det juridiske miljøet og lovgiverne forsøkerå begrense og dempe forretningsraid. Den typen forsøk ble tyde-lig i perioden da makten ble overført fra Putin til Medvedev i2008.

I Medvedevs presidenttid ble den todelte statens motsetningerblottstilt, og det ble også tydelig at den fastlåste situasjonen Russ-land befant seg i – hvor to politiske systemer sto mot hverandre –var til hinder for utvikling. Situasjonen ble forverret av at Med-vedev var Putins håndplukkede etterfølger og derfor haddebegrenset mulighet for selvstendige initiativer. Hensikten medutnevnelsen var å sikre kontinuiteten, samt å finne noen som villefortsette å implementere «Putins plan». Medvedev var ikke noenmarionett for Putin, og hadde helt klart sitt eget syn på tingene,men håp om en liberal «opptining» var ubegrunnede. Valget av


Richard Sakwa242


Medvedev representerte ikke noe revolusjonerende brudd medPutins Russland, men det åpnet for en beskjeden forskyvning avmaktbalansen bort fra en autoritær stat og mer i retning av enkonstitusjonell stat, i tillegg til i noen grad å holde igjen kampenmellom fordelingskoalisjoner som hadde benyttet raid for å oppnåomfordeling av verdiene. Det ble med andre ord gjort forsøk på åbegrense den muligheten grupper innen det administrative syste-met hadde til å undergrave den konstitusjonelle staten for å oppnåsine mål.

I mai 2008 ga Medvedev klare instrukser om å utarbeide enpakke med tiltak mot raid, deriblant lovendringer og analyser avde regionale myndighetene og rettsvesenets prosedyrer i slikesaker (Parlamentskaja gazeta 22. mai 2008; Nezavisimaja gazeta23. mai 2008). Kampen mot «hjemsøkingen» av næringslivet bleen av kjernesakene i hans presidentperiode, men som den andreYukos-saken, Hermitage Capital-saken og mange flere illustrerte,fantes det ingen overbevisende tegn på at situasjonen haddebedret seg. Forvaltningsregimets vilkårlighet var blitt avdekket,men systemet befant seg fortsatt i en fastlåst situasjon der utfalletfremdeles er uvisst.

Oversatt fra engelsk av Anne Arneberg

LitteraturAdachi, Yuko (2009) Subsoil Law Reform in Russia under the Putin Admi-

nistration. Europe-Asia Studies 61 (8): 1393–1414.Basmannoe pravosudie (2003) Basmannoe pravosudie. Uroki samooborony.

Posobie dlja advokatov. Moskva: Publitsjnaja reputatsija. Tilgjengelig på www.ip-centre.ru/books/Basmannoe.pdf. Lesedato 30. mai 2013.

Belkovskij, Stanislav (2008) «Odinotsjestvo Putina» i Stanislav Belkovskij Imperija Vladimira Putina. Moskva: Algoritm (15–22).

Buribayev, Aydar (2008) Russian Corruption at 8-Year Peak. Moscow Times, 23. september.

CPT (Centre of Political Technologies) (2008) Rejderstvo kak sotsialno-eko-nomitsjeskij i polititsjeskij fenomenon sovremennoj Rossii: Ottsjet o katsje-stvennom sotsiologitsjeskom issledovanii. Moskva: Tsentr polititsjeskikh tekhnologij.

Cox, Robert W. (1999) Civil Society at the Turn of the Millennium: Prospects for an Alternative World Order. Review of International Studies 25 (1): 3–28.

D'Arcais, Paolo Flores (2011) Anatomy of Berlusconismo. New Left Review 68: 121–40.




Fortescue, Stephen (2009) The Russian Law on Subsurface Resources: A Policy Marathon. Post-Soviet Affairs 25 (2): 160–184.

Frye, Timothy (2002) Capture or Exchange? Business Lobbying in Russia. Europe-Asia Studies 54 (7): 1017–1036.

Gaddy, Clifford (2007) Issues in the U.S.-Russia Economic Relationship. Til-gjengelig på www.brookings.edu/research/testimony/2007/10/17russia. Lesedato 30. mai 2013.

Gramsci, Antonio (1971) «Notes on Italian History» i Quintin Hoare & Geoffrey Nowell Smith (red.) Selections From the Prison Notebooks of Antonio Gramsci. London: Lawrence & Wishart (104–20).

Hanson, Philip (2007a) The Turn to Statism in Russian Economic Policy. The International Spectator 42 (1): 29–42.

Hanson, Philip (2007b) The Russian Economic Puzzle: Going Forwards, Backwards or Sideways? International Affairs 83 (5): 869–889.

Khodorkovskij, Mikhail & Natalija Gevorkjan (2012) Tjurma i volja. Mos-kva: Howard Roark.

Kitasjov, Eduard (2007) «Byt li russkomu Bkhopalu?» i Anton Samoilenkov (red.) Tsjelovek i zakon. Moskva: Tsjelovek i zakon (42–53).

Ledeneva, Alena (2008) Telephone Justice in Russia. Post-Soviet Affairs, 24 (4): 324–350.

Ledeneva, Alena (2013) Can Russia Modernise? Sistema, Power Networks and Informal Governance. Cambridge: Cambridge University Press.

North, Douglass C. (1990) Institutions, Institutional Change and Economic Performance. Cambridge: Cambridge University Press.

Pavlovskij, Gleb (2007) Brat – 3. Ekspert nr. 32, 2003 i Ekspert: Lutsjsjie mate-rialy 2: 63–67.

Renz, Bettina (2006) Putin’s Militocracy? An Alternative Interpretation of Siloviki in Contemporary Russian Politics. Europe-Asia Studies 58 (6): 903–924.

Rutland, Peter (1999) «Oil, Politics and Foreign Policy» i David Lane (red.) The Political Economy of Russian Oil. Lanham, MD: Rowman & Little-field (163–188).

Sakwa, Richard (2009) The Quality of Freedom: Putin, Khodorkovsky and the Yukos Affair. Oxford: Oxford University Press.

Sakwa, Richard (2011) The Crisis of Russian Democracy: The Dual State, Fac-tionalism and the Medvedev Succession. Cambridge: Cambridge Univer-sity Press.

Shlapentokh, Vladimir (2004) Wealth Versus Political Power: The Russian Case. Communist and Post-Communist Studies 37 (2): 135–160.

Sim, Li-Chen (2008) The Rise and Fall of Privatization in the Russian Oil Industry. Basingstoke: Palgrave Macmillan.

Tompson, William (2005a) «Putin and the «Oligarchs»: A Two-sided Com-mitment Problem» i Alex Pravda (red.) Leading Russia: Putin in Perspec-tive. Oxford: Oxford University Press (179–202).


Richard Sakwa244


Tompson, William (2005b) Putting Yukos in Perspective. Post-Soviet Affairs 21 (2): 159–182.

Tompson, William (2006) «A Frozen Venezuela? The Resource Curse and Russian Politics» i Michael Ellman (red.) Russia's Oil and Natural Gas: Bonanza or Curse? London & New York: Anthem Press (189–212).

Zygar, Mikhail & Valerij Panjusjkin (2008) Gazprom: Novoe russkoe oruzjie. Moskva: Zakharov.


Nordisk Østforum | 27 [3] 2013: 245–268 | ISSN 0801–7220


Statlig næringspolitikk i Russland: Nanoteknologi-industrien

Richard

Connolly

Foreleser i politisk

økonomi, Centre for

Russian and East

European Studies,

University of Bir-

mingham, r.con-

[email protected]

Abstract: State Industrial Policy in Russia: The Nanotechnology IndustryLike all the other most significant economic powers, Russia has expressed a desire tobecome a world leader in the nanotechnology industry. Nanotechnology has beenelevated to this level because important Russian policy makers want to effect a widermodernization of the Russian economy. The article examines attempts at employingmodern industrial policy tools and asks about outcomes and possible significant barri-ers likely to hamper efforts at transforming Russia into an important player in theemerging global nanotechnology industry. The success or otherwise of Russia’snanotechnology policy is considered as part of a wider desire for economic moderni-zation that makes this policy so important to the Russian government.

Key words: Russia, modernization, industrial policy, nanotechnology industry

Nanoteknologi er, i likhet med bioteknologi og nyere informa-sjonsteknologi, en «framvoksende teknologi», dvs. et fagfelt somhar «potensial i seg til å danne en ny eller omdanne en eksiste-rende industri, skape nye investeringsmuligheter og endre verdenved å tilby nye goder og bedre folks levestandard» (Narayanan &O’Connor 2010: 475).1 Det forventes at nanoteknologien skalkunne bidra positivt innenfor et helt spekter av anvendelsesområ-der som dekker alt fra forretningsmuligheter i mange ulike nærin-ger til bredere samfunnsøkonomiske fordeler globalt. Nanotekno-

1. Ifølge den internasjonale standardiseringsorganisasjonen ISO (2005) er nanoteknologi«forståelsen av og kontrollen over materier og prosesser på nanonivå, vanligvis, menikke bare, under 100 nanometer i en eller flere dimensjoner der nye størrelsesavhen-gige fenomener vanligvis åpner for nye anvendelsesmåter».

Forfatteren vil gjerne få takke Julian Cooper og Silvana Malle for tidlige lesninger ogkommentarer til denne artikkelen, samt Tom Waite og Irina Andrievskaya for forsk-ningsassistanse.


Richard Connolly246


logien kan komme til å få innvirkning på nesten alle typer pro-duksjonsprosesser og produkter innen mange ulike næringer, fraelektronikk og konstruksjon, kjemikalier, helse og medisin, cellu-lose og papir, tekstiler og byggematerialer til forsvar, energi ogvann. Man regner også med at nanoteknologien har potensial til åvære med på å løse noen av de mest prekære utfordringene verdenstår overfor i dag, som energiknapphet, klimaendringer, rimelig hel-sestell og global tilgang på rent vann.

Siden nanoteknologien har et så stort potensial innenfor etbredt spekter av fagområder, har alle de fremste økonomiske stor-maktene – fra rike OECD-land til folkerike lav- og mellominn-tektsland som Kina og India – uttrykt ønske om å bli verdensle-dende på feltet. Russland skiller seg ikke ut i så måte. Siden 2007er det blitt investert omfattende offentlige ressurser på å gjøreRussland til en viktig drivkraft innen den globale nanoteknolo-gien i løpet av det neste tiåret. I Russland har utviklingen av envital nanoteknologiindustri blitt tillagt om mulig enda større vektenn i mange andre land. Etter at landet i 2007 formulerte enomfattende strategi for å utvikle en verdensledende nanoteknolo-giindustri, ble Russland i 2009 verdens nest største offentligebidragsyter til nanoteknologirelaterte aktiviteter.

Framtredende politikere, deriblant både Vladimir Putin ogDmitrij Medvedev, har understreket viktigheten av å nå de utvi-klingsmålene myndigheten har satt seg på området. Det har ikkevært uten betydning at representanter for forsvaret har uttrykt håpom at en blomstrende nasjonal nanoteknologiindustri vil kunnebidra til å revitalisere den skrantende russiske forsvarssektoren.2Det faktum at nanoteknologien er blitt løftet opp på et slikt høytsatsningsnivå i Russland, skyldes i stor grad et ønske hos sentralepolitiske beslutningstakere om å få satt i gang en mer omfattendemodernisering av den russiske økonomien.3 Det er denne ambi-sjonen om en bredere økonomisk modernisering som gjør utfalletav Russlands nanoteknologipolitikk så avgjørende for den russiskeregjeringen. Nanoteknologipolitikken er representativ for andre

2. I februar 2008 holdt daværende president Vladimir Putin en tale på et møte i det stat-lige rådet for Russlands utviklingsstrategi 2020 der han slo fast at nye gjennombruddfor nanoteknologien kunne føre til revolusjonerende endringer innen våpen og forsvar(Putin 2008).

3. En slik modernisering regnes som nødvendig fordi den raske veksten mellom 1999 og2008, som først og fremst skyldtes utvidelser innen Russlands råvare- og servicesektor,i svært liten grad førte med seg noen vesentlig oppgradering av Russlands teknologiskekvalifikasjoner. Se Cooper (2006) og Connolly (2008, 2012).


Statlig næringspolitikk i Russland 247


statlige initiativer for å fremme økonomisk modernisering, ogutfallet av denne satsningen vil regnes som en viktig indikator påhvor godt dagens statsstyrte utviklingsagenda fungerer.4

Denne artikkelen vil se nærmere på Russlands næringspolitikkpå nanoteknologifeltet. Siden politikken fortsatt er under utfor-ming, vil ikke artikkelen by på noen endelig vurdering av Russ-lands innsats innenfor denne spennende nye industrien. Måletmed artikkelen er derimot å a) beskrive bakgrunnen for Russlandspolitikk på dette området og b) se nærmere på hvordan Russlandsnæringspolitikk på nanoteknologifeltet samsvarer med akade-miske teorier om beste praksis for næringspolitikk i framvoksendeøkonomier. Artikkelen baserer seg hovedsakelig på russiske kilder,i tillegg til delvis systematiske intervjuer utført i 2011 medRosnano-ansatte, forsknings- og teknologieksperter i Russlandsamt representanter fra en rekke private (dvs. ikke Rosnano-støt-tede) nanoteknologiselskaper i og rundt Moskva-regionen.

Artikkelen er delt i tre deler. I første del beskrives de viktigstenæringspolitiske tiltakene den russiske regjeringen har iverksattfor å få fortgang i utviklingen av den nasjonale nanoteknologiin-dustrien. Andre del skisserer et sett av kriterier for å evaluerenæringspolitikk generelt. I siste del vurderes den sannsynligeeffekten av den russiske regjeringens tiltak innen nanoteknologi-feltet ved å se på hvordan de fungerer sammenlignet med andreformer for næringspolitiske virkemidler. Artikkelen konkluderermed at til tross for at betydelige beløp er blitt brukt på å utviklenanoteknologiindustrien, og til tross for noen kjærkomne forsøkpå å anvende de moderne næringspolitiske virkemidlene som bru-kes i høyinntektsland, finnes det en rekke hindringer som kankomme til å undergrave innsatsen for å omskape Russland til enviktig aktør på det framvoksende globale nanoteknologiarenaen.

Næringspolitikk og nanoteknologi i Russland I en internasjonal sammenheng har den russiske regjeringen værtblant de mest aktive i arbeidet med å utvikle virkemidler for å økelandets nanoteknologikompetanse.5 Det later til at russiske beslut-ningstakere ser på nanoteknologien som en av de aller viktigste

4. Statens dominerende rolle i modernisering i Russland har vært et konstant trekk i denøkonomiske politikken i de senere år. Vladimir Putins gjenkomst i presidentstolen i2012 betyr at det er liten sannsynlighet for at dette vil endres i noen overskuelig fram-tid, ettersom han i valgkampen understreket at staten skal fortsette å være en spydspisspå alle områder i den økonomiske moderniseringsprosessen. Se Putin (2012).


Richard Connolly248


teknologiske plattformene som skal hjelpe Russland til å nå demålene for vekst og utvikling som ligger til grunn for regjeringensoverordnete økonomiske moderniseringsagenda. Denne delen avartikkelen vil beskrive de viktigste tiltakene den russiske regjerin-gen har iverksatt for å utvikle den innenlandske nanoteknologiin-dustrien.

BakgrunnDe første tiltakene den russiske regjeringen gjorde på nanotekno-logifeltet, var å innlemme nanoteknologien i det føderale sats-ningsprogrammet for forskning og teknologi i 2004. De føderalesatsningsprogrammene er blant regjeringens viktigste virkemidlerfor å realisere ambisjonen om en langsiktig utvikling av Russlandsøkonomi og samfunnsliv. Satsningsprogrammenes primære rolleer å koordinere aktiviteter på utvalgte områder, og kan bestå avflere underprogrammer. Det faktum at nanoteknologien på detstadiet ble identifisert som et felt som krevde målrettet politiskhandling, skyldtes i stor grad lobbyvirksomheten til AndrejFursenko, minister for utdanning og forskning, og MikhailKovaltsjuk, leder for det russiske forskningssenteret ved Kurtsja-tov-instituttet for atomenergi.6

Denne tidlige satsningen ble for øvrig snart overskygget av enmer helhetlig strategi for utvikling av nanoindustrier som ble for-mulert i april 2007. Den nye strategien skulle realiseres gjennomen rekke føderale satsningsprogrammer, deriblant et som var spe-sielt rettet mot utvikling av nanoteknologi, og opprettelse av nyestatlige organer. De viktigste aspektene ved strategien var å eta-blere et statlig tilsynsråd [nabljudatelnyj sovet] og et statlig aksje-selskap med ansvar for utviklingen av den innenlandske nanotek-nologiindustrien (på den tiden kalt Rusnanotekh).7 I slutten avdesember 2007 godkjente regjeringen også et eget program for åutvikle den russiske nanoindustrien. Betydelige midler ble satt av

5. Se oversikten over nasjonal forsknings-, teknologi- og innovasjonspolitikk for nano-teknologien utarbeidet av OECDs Working Party on Nanotechnology (OECD 2009).

6. Mikhail Kovaltsjuk er bror av Jurij Kovaltsjuk, en innflytelsesrik bankmann med tettebånd til Vladimir Putin.

7. Disse statlige selskapene – goskorporatsii – var statlige holdingselskaper som ble opp-rettet under et spesielt regime i Vladimir Putins andre presidentperiode (2004–2008).Ifølge Malle (2012) er «goskorporatsii ikke kommersielle statlige selskaper i likhet medandre store selskaper i Russland (som Gazprom) ... [og] som regel ... blir de styrt avregjeringsoppnevnte folk, [og] er ikke ansvarlig for det økonomisk resultatet, kan ikkegå konkurs og har skattemessige og avgiftspolitiske fordeler».


Statlig næringspolitikk i Russland 249


til dette formålet – mer enn 100 milliarder rubler (ca. 3,3 milliar-der USD) skulle brukes til å finansiere de ulike stadiene i strate-gien fram mot 2015.

Omfanget av ressursene som ble bevilget til nanot

[3] innholdand the attack shortly afterwards on togliattiazot. in the first case, the raiders,...

Documents