FIRE SAMFUNNSOPPDRAG FOR RETTFERDIG GRØNN VEKST

En retningsgivende industri- og næringspolitikk for det neste tiåret

05/2020

2

Abstrakt

Korona-pandemien og oljeprisfallet som rammet Norge i 2020 har skapt store utfordringer for økonomi og næringsliv. Men norsk økonomi stod foran en stor omstilling også før korona, med klimagassutslipp som over lang tid har gått for sakte ned mot 2030, økende sentralisering og økonomisk ulikhet, og bruk av naturressurser som ikke er bærekraftig.

Dagens passive næringspolitikk er utilstrekkelig i møte med disse utfordringene. Dette notatet foreslår fire konkrete og ambisiøse samfunnsoppdrag som kan bidra til at norsk økonomi blir mer grønn og rettferdig, og at utvikling mot mer bærekraftig vekst går fortere. De fire gjelder forskjellige næringer som både på kort og lang tid kan gi vekst og arbeidsplasser i ulike deler av landet fram mot 2030. Vi tar til orde for at disse samfunnsoppdragene må utformes som forpliktende avtaler mellom myndighetene og næringslivet, og involvere partene i arbeidslivet i oppfølging av fremdrift.

Notatet er et resultat av samarbeid mellom Espen Barth Eide (Arbeiderpartiet), Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim (Senterpartiet), Kari Elisabeth Kaski (Sosialistisk Venstreparti) og Per Espen Stoknes (Miljøpartiet de Grønne). Tankesmien Agenda har fungert som sekretariat, der Trygve Svensson, Sigrid Hagerup Melhuus og Sigrun Aasland deltok i arbeidet.

3

Innledning og sammendrag: Vi var allerede på vei til en ny tid

Økonomien var i endring også før korona. Sommeren 2020 er norsk og internasjonal økonomi i en alvorlig situasjon på grunn koronaviruset og som følge av et dramatisk oljeprisfall.

I unntakstiden vi er i kan det komme i bakgrunnen at norsk økonomi og internasjonale markeder var i betydelig endring også før korona-pandemien. I lengre tid har vi visst at både digitalisering og klima- og miljøkrisen stiller nye krav til kompetanse i arbeidslivet vårt, uten at vi har gjort de nødvendige kompetanseløftene. De to siste årene har de internasjonale kapitalstrømmene dreid markant i retning av bærekraft og fornybar energi, noe som også har påvirket kapitaltilgangen til norske selskaper. Før og under korona-pandemien har EU-kommisjonen lagt fram omfattende og svært ambisiøs politikk som en del av European Green Deal (EGD), og andre europeiske land lanserer nye strategier for grønn nasjonal industri i partnerskap mellom staten og næringslivet. Endringer i Europas produksjon og etterspørsel vil ha stor betydning for norsk næringsliv, og vår lille åpne økonomi. Det haster enda mer enn før å differensiere økonomien vår, slik at næringslivet er rustet til å tilby varer og tjenester det vil bli internasjonal etterspørsel etter i årene og tiårene framover.

Klimapolitikken trenger tydelige og forpliktende politiske mål. Nyeste tall viser at vi er i rute med å nå klimamålene for 2020. Men det betyr ikke at vi er sikker på å være i rute med den mer langsiktige klimaomstillingen i Norge, og klimamålet for 2020 vil nås blant annet som følge av økt bruk av biodrivstoff. Det er også slik at vi knapt har begynt på omstillingen mot en mer sirkulær økonomi og bedre ressursbruk.

I rapporten «Grønn vekst for framtida» fra juni 2019 tok gruppen bak dette notatet til orde for en ny retningsgivende nærings- og industripolitikk, som innebærer at myndighetene må formulere tydelige ambisjoner for industriutviklingen som gir retning, forutsigbarhet og koordinering for næringslivet. Ingen skal være usikre på hvordan Norge skal løse klimamålene, og næringsutviklingen som må til for å oppnå dette.

Slike strategiske satsinger må bygge på skuldrene av dagens industri, kompetanse blant arbeidstakerne og våre naturgitte fortrinn. Det handler om å ta i bruk teknologi, infrastruktur, bedrifter og ikke minst arbeidstakerne vi allerede har til gradvis innovasjon som i sum blir kraftig nok. Investeringer og innovasjonen som må til for det grønne skiftet er så betydelig at et lite land som Norge vil måtte trenge all kompetanse og arbeidskraft vi har for å få dette til. Strategiske næringssatsinger handler også om at omstilling av økonomien skal skje i fellesskap, og ikke være den enkeltes ansvar alene. En rettferdig klima- og næringspolitikk inkluderer alle, og det er statens ansvar å sikre kompetanseheving til arbeidstakerne, infrastruktur for grønn vekst i hele landet, å skape nye markeder for grønn teknologi, og å koordinere etterspørsel etter mer klima- og miljøvennlige produkter og tjenester. En retningsgivende nærings- og industripolitikk, som dette utvalget tar til orde for, innebærer et betydelig ideologisk skifte bort fra dagens passive næringspolitikk.

Vi må slutte å nøle i næringspolitikken i Norge. I dette notatet konkretiserer vi hvordan tydelige mål kan gi retning og sette fart på grønn utvikling for et utvalg case: vi tar til orde for fire samfunnsoppdrag der næringsliv og myndigheter må spille på lag for mer bærekraftige teknologier og forretningsmodeller. De fire samfunnsoppdragene henger sammen på den

4

måten at de gjør hverandre mulig. Det er næringslivet selv som skal utvikle løsningene, men staten skal avlaste risiko. Derfor bør samfunnsoppdragene utformes som forpliktende avtaler mellom myndigheter og næringsliv, og involvere partene i arbeidslivet i oppfølging av fremdrift.

De fire samfunnsoppdragene er konkrete, ambisiøse, mulige, og de bærer med seg et behov for mer kraftfulle virkemidler som sammen kan bidra til å realisere dem:

o Alt fôr til landbruk og havbruk fra bærekraftige kilder innen 2030 Det betyr blant annet null import av soya fra sensitive landområder, og

oppbygging av en ny fôrindustri basert på norske bærekraftige råstoff

o Doble verdiskapingen og lavere fotavtrykk fra havbruk innen 2030 Det betyr blant annet at verdikjeden innen havbruket skal bli mer

komplett, for eksempel ved dyrking og høsting lengre ned i næringskjeden, og at karbonproduktiviteten skal dobles

o Storskala hydrogenproduksjon og -industri i Norge innen 2030

Minimum produksjon av 400.000 tonn ren hydrogen per år innen 2030, en blanding av grønn (fra havvind) og blå (fra fossilgass med CCS) til bruk i transport, industri og for eksport

o Minimum 100 ikke-fossile skip i Norge innen 2030 Det betyr at staten forplikter seg til å delta i en opptrappingsplan med

maritim næring å realisere mål om kun nullutslippsskip fra 2030. Teknologien må modnes på 2020-tallet. Satsingen skal gi arbeidsplasser og eksportmuligheter for Norge

Den maritime næringen skal ha tatt i bruk kommersielle løsninger for ren hydrogen og/eller ammoniakk i storskala innen 2030 (i tråd med samfunnsoppdrag 3)

Grønn vekst handler om å ruste næringslivet for framtida. Dette utvalget tar til orde for reell grønn vekst i Norge, som innebærer at vi klarer å skape mer verdier fra stadig mindre ressursbruk. Tilnærmingen bryter grunnleggende med det tradisjonelle synet om at vekst og vern står i et motsetningsforhold til hverandre, en idé som gang på gang er motbevist, for eksempel i norsk industripolitikk der strenge miljøkrav som kanskje først har virket uoppnåelige har gjort norske bedrifter i flere bransjer til globalt ledende. Framover vil kravene til miljøvennlig ressursbruk bli enda strengere i våre markeder. Det grønneste er det mest konkurransedyktige.

Dette er bare begynnelsen. Vi kunne utviklet flere slike samfunnsoppdrag, knyttet for eksempel til batteriproduksjon i Norge, energieffektivisering og sirkulær bruk av materialer i byggebransjen, veitransport, elektriske fly, biogass eller bærekraftig reiseliv for å nevne noen. De fire oppdragene vi her foreslår representerer ingen helhetlig plan for en bærekraftig norsk økonomi, og en ny retningsgivende næringspolitikk som bryter med dagens passive politikk

5

må legge til grunn en rekke strategiske satsinger innen ulike næringer. Vårt formål er å illustrere hva en retningsgivende næringspolitikk innebærer konkret, med større statlig engasjement i næringsutviklingen, i tråd med det prinsipielle og overordnede rammeverket vi lanserte for ett år siden.

Nærings- og klimapolitikk er mye mer enn olje og gass. Mens dette arbeidet pågikk, ble det forlik om krisestøtte til oljenæringen i Stortinget. De fire partiene som medlemmene i utvalget tilhører har ulikt syn på norsk olje- og gasspolitikk. De er likevel enige om mye, særlig om hvilke omstillingsutfordringer norsk økonomi står foran, og hva slags ideologisk skifte vi trenger i næringspolitikken i Norge, slik at vi står bedre rustet når oljeinntektene uansett gradvis vil avta. Krisepakkene fra våren 2020 til næringslivet gir enda større behov for politikk som setter fart på den grønne omstillingen framover.

6

Innholdsfortegnelse

1 En helt ny verden ....................................................................................................... 7

2 Fire samfunnsoppdrag ............................................................................................. 12

2.1 Det prinsipielle grunnlaget ligger fast ....................................................................... 12

2.2 Samle kreftene i tydelige samfunnsoppdrag ............................................................. 15

3 Den sirkulære bioøkonomien: fôrproduksjon og bærekraftig havbruk ...................... 18

3.1 Bærekraftig fôr .......................................................................................................... 19

3.2 Bærekraftig havbruk med mer verdiskaping og mindre fotavtrykk .......................... 23

4 Ny industri og transport: hydrogen og ikke-fossile skip ............................................. 29

4.1 Hydrogen ................................................................................................................... 29

4.2 Maritim næring .......................................................................................................... 33

7

1 En helt ny verden

Det trengs en ny styringsvilje i norsk politikk. Korona-pandemien har satt tusenvis av arbeidsplasser i fare, og norsk næringsliv har opplevd et sjokk. Men også før korona-pandemien traff Norge sto norsk økonomi og næringsliv foran store endringer, som følge av klimakrisen og et stadig større press på arter og økosystemer som utfordrer menneskets livsgrunnlag og velstand.

Norsk næringsliv går foran i klimapolitikken på mange områder. Men næringslivet kan ikke gå alene. Dersom enkeltaktører eller enkeltbedrifter kunne løse klimakrisen hver for seg, ville vi for lengst vært i mål. En gjennomgående trend de siste årene i Norge er at mange enkeltbedrifter og bransjer ber om mer retning for politikken, definerte politiske mål for næringsutviklingen og strategiske partnerskap med myndighetene for grønn teknologiutvikling.

Endring er det ansvarlige nå. Den første tiden etter nedstengingen av Norge våren 2020 ble forskjellene i norsk politikk visket mer ut enn de vanligvis er. Alle har vært enige om at statens muskler må brukes for å dempe den økonomiske krisen. Når vi skal gjenreise økonomien framover vil imidlertid de politiske forskjellene tre enda tydeligere frem. Klima- og miljøkrisen, økende økonomisk ulikhet og stadig sterkere sentralisering som er ødeleggende framfor verdiskapende har gjort det tydelig at vi må tenke nytt om forholdet mellom staten og markedet. Utfordringene våre er ikke blitt løst med politikken som vi fram til nå har tatt i bruk. Derfor må vi gjøre det annerledes. Vi trenger en mer aktiv stat enn dagens passive næringspolitikk legger opp til, og en modigere politikk.

Vi må forbi gode intensjoner. Fallende oljepris og endringer i internasjonale kapitalmarkeder tilsier at det grønne skiftet allerede er på vei. Samtidig vet vi at flere eksisterende oljefelt på norsk sokkel skal være i drift i flere år fremover. Det er viktig å sørge for at verdifull kompetanse i leverandørindustrien videreutvikles slik at erfaring og kompetanse herfra kan tas i bruk i nye industrieventyr innen for eksempel hydrogen, havvind og karbonfangst og -lagring. Skal disse eventyrene kunne realiseres, må vi komme forbi generelle og uforpliktende formuleringer om at «vi må satse på» disse og andre grønne næringsmuligheter, og begynne å sette konkrete og forpliktende mål for hvordan det skal gjøres.

Næringspolitikken skal ikke tilbake til fortiden, men møte framtiden. De seinere årene er det igjen blitt større interesse for statens rolle i markedet, og blant annet vår egen historie med det norske oljeeventyret.

Selv om samfunnsutfordringene som skal løses i det omfanget de er i nå, er nye, har vi mye erfaringer fra politikken i tidligere tider som gir oss muligheten til å si noe om hva som fungerer og hva som ikke fungerer når man skal bygge nye næringer. Forutsigbarhet er avgjørende. Vi trenger delt risiko mellom staten og næringslivet for mest mulig innovasjon. Det betyr for eksempel strenge miljøkrav kombinert med gode støtteordninger og riktig skatte- og avgiftspolitikk. Vi skal ikke sosialisere risiko og privatisere gevinst. Videre skal ikke næringspolitikken velge vinnerbedrifter eller holde liv i virksomhet som ikke har livets rett. Bedrifter skal skape verdier gjennom konkurranse framfor å innrette seg for subsidier. For rigide reguleringer som svekket verdiskapingspotensialet i norsk økonomi gjorde at det var

8

behov for flere moderniseringer i næringspolitikken fra etterkrigstiden mellom 1970 og 2000-tallet. Klimapolitikken har vært for tungt fokusert på markedsinsentiver og kvoter, som er nødvendig men ikke tilstrekkelig. Det er blitt tydelig at ideen om at staten ikke skal blande seg inn i markedet har vært for dominerende. Og den feilaktige ideen om at innovasjonen skjer nærmest utelukkende i en dynamisk privat sektor, mens offentlig sektor er byråkratisk og ikke kan fungere som entreprenør, har hindret oss i mange år med å lage politikk som kunne gitt betydelige synergier mellom staten og markedet innen grønn teknologiutvikling.

En politikk der vi i stor grad overlater til markedet å løse vår tids viktigste utfordringer har vist seg å være feilslått.

Den grønne næringspolitikken må møte nye utfordringer. Det har blitt betydelig mer debatt om nærings- og industripolitikk siden utvalget la fram sitt felles arbeid «Grønn vekst for framtida» i juni 2019. Mange har siden da tatt til orde for tydeligere retning for politikken, i tråd med poltikken utvalget formulerte. Siden sommeren 2019 er det særlig følgende forhold som, i tillegg til klimamålene i seg selv, forsterker behovet for en mer retningsgivende nærings- og industripolitikk i Norge:

1. Kraftig oljeprisfall og framtidig usikker oljeetterspørsel: Olje- og gassindustrien er en sterkt syklisk industri. Våren 2020 har det globale energisystemet vært utsatt for det største sjokket siden andre verdenskrig som følge av korona-pandemien og oljeprisfall, ifølge det internasjonale energibyrået (IEA). Ingen vet hvordan oljeprisen utvikler seg, men beregninger fra Rystad Energy kan tyde på at oljeetterspørselen aldri kommer tilbake til nivået fra 2019, blant annet som følge av utviklingen i teknologi for fornybar energiproduksjon1. Framover blir det nødvendig med betydelig politikk som ikke låser norsk næringsliv i en fossil økonomi.

2. Kapitalen strømmer mot det grønne. Selv om det skal settes av betydelige offentlige midler til grønn næringsutvikling i Norge og Europa i årene som kommer, er privat kapital den største kilden til finansiering av grønn teknologi framover. Politiske reguleringer som bidrar til å gjøre det mer lønnsomt med grønne investeringer vil derfor ha stor betydning for om vi når klima- og miljømål. Særlig de siste par årene har klima- og miljøhensyn bidratt til formidable endringer i de internasjonale kapitalmarkedene. På kort tid er betydningen av ESG økt betydelig1. Det siste årets økende vektlegging av klima og miljø i kapitalmarkedene kommer av forventinger om at grønne investeringer vil lønne seg på sikt. Resultatet har vært at mye penger jager få investeringer, de grønne og trygge, noe som har drevet verdsettingen i været på såkalte ESG-investeringer. I verste fall kan vi få en grønn boble, i likhet med .com-boblen på 2000-tallet2. Det vil kunne sette den grønne omstillingen betydelig tilbake.

1 ESG er en tilnærming for å vurdere risikoen ved investeringer i selskaper og fond. Forkorrtelsen står for Environmental (miljø), Social (samfunnsansvar) and Governance (eierskap), og oversettes ofte til ansvarlige investeringer på norsk. Internasjonale klimamål, nye klima- og miljøkrav og grønnere preferanser blant forbrukerne øker risikoen og kan svekke avkastningen forbundet med å investere i selskaper som produserer mer forurensende varer og tjenester. 2 Økonomen Carlota Perez er blant dem som har forsket på innovasjonsdrevne bobler. Fasene i en boble kan ifølge henne beskrives slik: først utvikles mye ny teknologi og ulike fagmiljøer eksperimenterer. Investorer ønsker å delta, og mye kapital strømmer til de nye miljøene. Etter hvert jager mye kapital de samme

9

For å unngå en slik utvikling trengs politikk som bidrar til å innfri forventinger ved grønne investeringer. Internasjonalt har flere store aktører signalisert at investeringsstrategien deres er lagt om som følge av klimakrisen og klimarisiko, og norske bedrifter og investeringsmiljøer innen fossil energi melder om større utfordringer med å få tilgang til tilstrekkelig kapital. Flere banker har i større grad sluttet å finansiere fossil-prosjekter, eller gir dårligere villkår til forurensende virksomhet.

3. Koronakrisen rammer skjevt. Forskning på hvordan krisen i norsk økonomi rammer, viser en velkjent tendens: de som har minst fra før rammes hardest. Tall fra Frischsenteret, SSB og NAV fra våren 2020 illustrerte at de lavest lønte og minst utdannede er overrepresentert blant dem som mistet jobben under nedstengingen på grunn av korona. Unge var mer utsatt enn eldre, og innvandrere mer utsatt en norskfødte2. For at ikke de økonomiske forskjellene skal opprettholdes og forsterkes trengs en næringspolitikk med tydelig mål om å skape sikre, faste jobber til alle i en rekke ulike bransjer.

investeringsmulighetene, samtidig som mye av teknologien er umoden, og boblen sprekker. Ut av boblen kommer etter hvert selskapene og løsningene som vil forme samfunnsutviklingen framover, slik de store teknologiselskapene gjorde etter .com-boblen. Men boblen kan også gi resesjon, som i verste fall kan føre til populisme og motstand mot det som skapte boblen. Kilde: https://www.linkedin.com/pulse/vision-green-growth-azeem-azhar/

10

4. The European Green Deal endrer vårt viktigste marked. EU er i gang med sitt største omstillingsprosjekt noen gang. Før jul 2019 ble EU-kommisjonens European Green Deal (EGD) lagt fram. Målet er at Europa skal bli klimanøytral innen 2050, som det første kontinentet i verden3. EGD er også et virkemiddel for å sikre EU en strategisk uavhengighet, ivareta unionens sikkerhet og gi teknologisk lederskap i et globalt politisk landskap i endring. EGD er en handlingsplan, en pakke av klima- og miljømål som må konkretiseres over tid gjennom lovgiving og meldinger, og implementeres i medlemslandene. Europakommisjonen vil gjøre målet om et klimanøytralt EU innen 2050 juridisk bindende for alle medlemslandene, og er underveis med utviklingen av en ny klimalov4. Med EGD blir sirkulær økonomi og bærekraftig produksjon grunnlaget for Europas industrielle motor. Selv om det vil ta tid å iverksette EUs Green Deal, legger EGD formidable føringer for norsk næringsliv også i dag: Europa er norsk næringslivs viktigste marked. Omtrent 80 prosent av den totale norske eksporten går til EU. Reguleringer for varer og tjenester som skal selges i dette markedet framover må derfor ligge til grunn for investeringsbeslutninger i infrastruktur og teknologi med

lang levetid. For norsk næringsliv vil det være både helt nødvendig og et konkurransefortrinn å raskt tilpasse seg rammene for EGD, for å sikre norsk framtidig eksportinntekter.

EUs politikk for havvind, sirkulær økonomi og industri legger rammene for norsk næringsliv

For å nå ambisjonene i EGD vil EU blant annet maksimere potensialet for produksjon av offshore havvind i Europa, og øke energieffektiviseringen. Ifølge EUs visepresident må norsk gass bort når EU skal bli karbonnøytralt. I dag mottar EU 95 prosent av norsk naturgass.

Etter framleggelsen av EGD før jul har det kommet forslag om en handlingsplan for sirkulærøkonomi, en industristrategi, en strategi for å gjøre verdikjeder innen matproduksjon mer bærekraftige og en biodiversitet-strategi for 2030.

Den sirkulære handlingsplanens mål er at EUs produksjon er ressursproduktiv og konkurransedyktig, at man over tid skal koble ressursbruk fra den økonomiske veksten i regionen og at den totale ressursbruken er innenfor planetens tålegrenser. Innen 2030 skal bruken av sirkulære materialer dobles innad i EU. En sirkulær økonomi i EU antas å gi store forretningsmuligheter for næringslivet i regionen: en ny studie estimerer at en sirkulær økonomi kan skape 700 000 nye jobber i EU innen 2030, og øke BNP med ytterligere 0,5 prosent. I juli 2020 kommer EUs hydrogenstrategi.

Kilde: https://ec.europa.eu/info/strategy/priorities-2019-2024/european-green-deal_en; https://ec.europa.eu/info/strategy/priorities-2019-2024/european-green-deal/actions-being-taken-eu/eu-biodiversity-strategy-2030_en; https://ec.europa.eu/environment/circular-economy/pdf/new_circular_economy_action_plan.pdf; https://www.regjeringen.no/no/sub/eos-notatbasen/notatene/2020/jan/veikart-for-sirkular-okonomi-2019/id2691183/

11

12

2 Fire samfunnsoppdrag

Vi lanserer fire samfunnsoppdrag i dette notatet. Samfunnsoppdragene er en konkretisering av det ideologiske rammeverket fra utvalgets rapport «Grønn vekst for framtida», fra juni 2019.

2.1 Det prinsipielle grunnlaget ligger fast

Det næringspolitiske rammeverket utvalget tidligere har tatt til orde for besto av tre deler:

1) For det første må vi ha en reell grønn vekst: for å opprettholde vår høye levestandard trenger vi fortsatt vekst og verdiskaping i Norge. Det nye er erkjennelsen av at all økonomisk vekst må skje innenfor rammene av jordas bæreevne og med raskt synkende utslipp. Reell grønn vekst handler om en absolutt begrensing av klima- og miljøskade, samtidig som økonomien fortsetter å vokse målt i kroner. Vi skaper altså mer verdier, samtidig som vi bruker mindre ressurser. Dette betyr en raskt økende ressursproduktivitet, altså at stadig mindre mengder råvarer som brukes i produksjonen i økonomien (input) gir vesentlig mer verdiskaping (output). Økt ressursproduktivitet kan skje gjennom smartere produktdesign, materialvalg, sirkulær anvendelse og nye forretningsmodeller. Forholdet mellom verdiskapingen og ressursbruken kan imidlertid ikke være på hvilket som helst nivå for å oppnå reell grønn vekst. Ressursproduktiviteten må knyttes opp mot planetens tålegrenser, som definert av Stockholm Resilience Centre (Rockström m.fl.), og vitenskapelige fastsatte mål, som Parisavtalens mål for å begrense global oppvarming. Hvor stor endringsraten i ressursproduktiviteten må være årlig beregnes fra planetens tålegrenser.

Figur 1: planetens ni tålegrenser, Stockholm Resilience Centre (Rockström m.fl.)

13

En reell grønn vekst handler dermed om klimaendringer, men også om mer enn å begrense utslipp av klimagasser. Klimaendringene viser til én av tålegrensene. Økt karbonproduktivitet (mer verdiskaping per tonn klimagasser som slippes ut) er en sentral del av økt ressursproduktivitet. Reell grønn vekst gir et nytt rammeverk for hvor mye av naturens ressurser vi mennesker kan bruke for å skape vekst og velstand. Dagens økonomiske modell legger til grunn at naturressurser er en uuttømmelig kilde, og priser ikke inn den reelle kostanden ved bruk av disse naturressursene. Reell grønn vekst vil innebære at vi framover må ha riktig prising av naturressurser, nye reguleringer, og nye systemer for rapportering av bruk av naturressurser. Rammeverket vil gi sterke insentiver for ny innovasjon i bruk av naturressursene i økonomien, og bedre forvaltning gjennom bruk. Mens klimapolitikken er internasjonal og rammene er velutviklet, i form av for eksempel klimaforpliktelser og klimautslippsbudsjetter, er den internasjonale politikken for ivaretakelse av natur og miljø mer uferdig, 2) For det andre må den grønne omstillingen være rettferdig, både sosialt og

geografisk: Mye av klimapolitikken fram til nå har i altfor liten grad tatt høyde for fordelingskonsekvensene av tiltakene. Klimapolitikken skal være effektiv, ved at vi velger tiltak som gir oss mest mulig utslippsreduksjon til lavest mulig kostand. Men det er ikke nok. For at klimapolitikken skal være effektiv, må den også oppleves

14

rettferdig. Trygghet for jobb og framtid er fellesskapets ansvar, og byrden av omstillingen kan ikke falle på den enkelte.

En rettferdig grønn utvikling av Norge forutsetter et regulert og organisert arbeidsliv med små lønnsforskjeller. Den norske modellen og trepartssamarbeidet er et fortrinn for omstillingen, og grønne tariffavtaler er et av flere virkemidler som kan gi rettferdig klimaomstilling på samfunnsnivå5. Også en omfattende kompetansereform er nødvendig for rettferdig grønn omstilling. En slik kompetansereform kan fordele kostanden ved kompetanseløft etter inntekt, der for eksempel staten dekker finansiering for kompetanseheving blant arbeidstakere med lønn under mediannivå, mens finansiering av kompetanseheving for de med lønn over medianinntekt fordeles gjennom lønnsoppgjørene, og partene organiserer kompetanseløftene i fellesskap6. Rettferdig omstilling forutsetter dessuten næringsutvikling der folk bor, med god infrastruktur og jobbmuligheter i hele landet. Å se nærings-, klima- og distriktspolitikk i en helhet er særlig viktig, ettersom mange av Norges fremste grønne næringsmuligheter er lokalisert i distriktene. Allerede i dag er mangel på kvalifisert arbeidskraft lokalt et hinder for videre vekst for mange bedrifter utenfor Oslo. Når vi skal nå klimamålene i Norge, og tilpasse vårt næringsliv til et nytt globalt marked, vil vi trenge svært store investeringer og gradvis innovasjon i dagens bedrifter. Vi er et lite land med en kompetent arbeidsstyrke, og vil trenge all kompetanse og arbeidskraft vi har for å få dette til. Det handler om å ta i bruk teknologien og tjenestene som norske bedrifter og arbeidstakere allerede produserer, og anvende den på nye og bedre måter. Når dette gjøres med et grønt mål i sikte, slik vi tar til orde for i dette notatet, vil vi steg for steg få til omstillingen som trengs. 3. For det tredje trengs en ny retningsgivende nærings- og industripolitikk i Norge: Til slutt, for å oppnå grønn og rettferdig omstilling, trenger vi en ny retningsgivende industri- og næringspolitikk i Norge. Ny teknologiutvikling er langsiktig. Men for de aller fleste bedrifter må investeringer gi resultater også på kort sikt. Denne usikkerheten kan bidra til at teknologiutvikling og innovasjon som er til det beste for samfunnet, ikke blir realisert fordi risikoen ved å satse er for stor for den den enkelte bedrift. En retningsgivende næringspolitikk innebærer at myndighetene inngår i strategiske partnerskap med næringslivet for ny, grønn næringsutvikling i hele landet. Myndighetene setter konkrete tallfestede mål for den grønne næringsutviklingen, og følger opp med tålmodig risikokapital, betydelige offentlige støtteordninger, statlige investeringer, offentlige innkjøp, dynamisk og aktivt statlig eierskap og krav og reguleringer som bidrar til å realisere samfunnsoppdragene.

15

Tilnærmingen innebærer et betydelig ideologisk skift i næringspolitikken, bort fra den passive og nøytrale politikken som dominerer i dag. Skiftet er nødvendig fordi det holder ikke med en vent og se-tilnærming lengre. Vi har ikke nok tid til å vente på at markedet alene skal utvikle framtidas klima- og energiløsninger, for selv om det går fort, går det ikke fort nok. Staten må ta risiko og sjanser som enkeltbedrifter ikke kan, og våge både å vinne og å tape, slik private investorer også gjør i teknologikappløpet. Noen løsninger vinner fram, og blir til kommersielle utbredte løsninger, andre ikke. Men denne risikoen må fellesskapet ta. Og selv om satsingen ikke alltid gir resultater i tråd med forventingene, kan prosessen gi andre gevinster, for eksempel ved at teknologien kan brukes til andre formål. En retningsgivende næringspolitikk innebærer ikke at staten skal plukke vinnere blant enkeltteknologier eller -bedrifter, men at myndighetene kan sette retning for konkurransen. Økonomen Mariana Mazzucato er blant dem som tydeligst har illustrert statens rolle i innovasjonsprosesser, der offentlige aktører har fungert som en retningsgivende entreprenør3. Ved å formulere utfordringer som må løses, peke ut en overordet «kurs» for innovasjon, og selv involvere seg i forskning og utvikling med ukjent utfall, har staten lagt grunnlaget for nye teknologiske løsninger som ellers ikke ville blitt utviklet. Private aktører har i etterkant bygget kommersiell lønnsom virksomhet på kunnskapen og teknologien utviklet av det offentlige. Offentlige aktører presser dermed ikke ut private aktører og erstatter dem i markedet, men avlaster risiko, skaper systemer for innovasjon i samarbeid med markedsaktører og gir grunnlag for modig og visjonær næringsutvikling. Mazzucato argumenterer for at slike «missions» for næringsutviklingen er nødvendig for næringsutviklingen mot et lavutslippssamfunn. «Missions» oversettes til «samfunnsoppdrag» i dette notatet.

En retningsgivende næringspolitikk er i tråd med politikken som etterspørres i store deler av næringslivet, for eksempel i den maritime næringen. I 2016 pekte ekspertutvalget for grønn konkurransekraft på at «staten må spille en mer aktiv rolle blant annet som rammesetter», at «det er behov for en ny dynamikk mellom myndigheter og næringsliv», og at staten må sette mål og peke på retning i samarbeid med næringslivet7.

2.2 Samle kreftene i tydelige samfunnsoppdrag

I denne rapporten tar vi til orde for fire konkrete samfunnsoppdrag som er viktige i seg selv, men som også kan gi bredere grønn vekst. Oppdragene er ikke uttømmende, men tar for seg noen sentrale næringsområder der vi vet vi trenger bærekraftige løsninger framover, og der vekstpotensial og framtidig lønnsomhet kan være stor, men norske bedrifter ikke klarer å satse stort nok alene.

3 https://marianamazzucato.com/research/mission-oriented-innovation-policy/

16

På mange samfunnsområder der store oppgaver må løses, arbeider myndigheter, arbeidslivsorganisasjoner og faglig ekspertise sammen om å opp forpliktende avtaler, for eksempel i arbeidslivet med IA-avtalen. Slike forpliktende samarbeid kan også etableres i nærings- og klimapolitikken, med kontinuerlig oppfølging av fremdrift og vurdering av nødvendige tiltak.

Vi foreslår fire samfunnsoppdrag for utviklingen innen utvalgte næringer fram mot 2030 med tilhørende virkemidler. Oppdragene er innen fôrproduksjon, bærekraftig oppdrett, ikke-fossile skip og hydrogen.

Innen bioøkonomien mangler det ikke lovende mulighetsstudier og nasjonale strategier og planer. Viktig utviklingsarbeid er også i gang, mye av det med utspring i sterke forskningsmiljøer. Særlig i skjæringen mellom blå (marin) og grønn (landbruk) sektor er potensialet stort. Likevel går utviklingen sakte. Det kommer av lange verdikjeder og umodne markeder, og av virkemidler som ikke går på tvers av sektorer. Bioøkonomien er i sin natur sirkulær og betydelig markedsmuligheter ligger i å utnytte restråstoff bedre.

Mens en god del av den politiske debatten om hva vi skal leve av i Norge framover handler om næringer og teknologiske løsninger som vil kreve store subsidier i lengre tid, er havbruk allerede i dag en svært lønnsom næring med stort potensial for å produsere mer bærekraftig mat. For å oppnå dette må den grønne teknologiutviklingen settes inn på riktig spor raskt nok. Vi tar til orde for to oppdrag innen bioøkonomien, om ny norsk fôrindustri og bærekraftig oppdrett.

I maritim næring er Norge allerede verdensledende og dessuten langt fremme i å utvikle bærekraftig teknologi. Den maritime næringen har svært stort potensial for å levere framtidas transportløsninger, og næringen selv er svært offensiv i grønn omstilling.

En utfordring er at maritim næring er utsatt for omfattende global konkurranse. Oljekrisen i 2014 svekket flere bedrifter i den maritime klyngen og deres mulighet til å foreta store grønne investeringer. Korona-pandemien og oljeprisfall i 2020 setter næringen igjen i en svært alvorlig situasjon som kan bli langvarig. For at maritim næring skal kunne utvikle ny grønn teknologi fram mot 2030, trengs også forutsigbare rammebetingelser de neste 1-3 årene som sikrer at bedriftene med framtidspotensial overlever. Næringen har over lengre tid etterspurt tydelig retning og strategiske partnerskap med myndighetene for å realisere det grønne potensialet, i tråd med oppdrags-tankegangen vi tar til orde for.

Norge har store fortrinn i å omgjøre naturkrefter til energi som kan omsettes i et globalt marked. I tillegg til våre vannkraftressurser har petroleumsnæringen bygget opp kompetansemiljøer på installasjoner langt til havs. De industrielle mulighetene innen offshore havvind er betydelige, og krever en modig og omfattende politisk satsing. Høsten 2020 kommer forslag til en finansieringsplan for havvind. Hydrogen er en annen stor industriell mulighet for Norge, på lik linje med havvind. Hydrogen beskrives som en «game changer», slik oljen var i sin tid, med fleksible muligheter for transport og bruk. Dette er også grunnen til at flere land og EU lanserer svært ambisiøse hydrogenstrategier, som også vil legge store føringer for norsk eksport i årene framover. Hydrogen kan gi store utslippskutt som nullutslippsløsning i transport og industri der det i dag

17

ikke finnes andre gode alternativer, og vi har både naturressursene og kompetansen som trengs for en hydrogenindustri i Norge. Men rammebetingelsene er svake og de politiske ambisjonene i dag er ikke-eksisterende. Derfor tar vi til orde for en konkret og ambisiøs målsetning for en norsk hydrogenproduksjon. Disse oppdragene, og sektorene de tilhører, er på ingen måte dekkende for mulighetene i norsk økonomi. Vi må for eksempel også omstille og bruke muligheter i bransjer som sysselsetter store grupper, som sirkulærøkonomi i varehandelen, Norges største kommersielle næring med 375 000 sysselsatte (før koronakrisen). Dette er en bransje som for ofte havner utenfor radaren i den politiske samtalen om grønn omstilling fordi næringspolitikken blir synonymt med industripolitikken. Som landets største sysselsetter er varehandelen imidlertid avgjørende for at norsk økonomi blir mer bærekraftig. Utvalget vil følge opp med flere utspill og initiativ for andre næringer enn de fire som dette notatet handler om. De fire samfunnsoppdragene er:

o Alt fôr til landbruk og havbruk fra bærekraftige kilder innen 2030

o Doble verdiskapingen og lavere fotavtrykk fra havbruk innen 2030

o Storskala hydrogenproduksjon og -industri i Norge innen 2030

o Minimum 100 ikke-fossile skip i Norge innen 2030

18

3 Den sirkulære bioøkonomien: fôrproduksjon og bærekraftig havbruk

Bioøkonomien gir store muligheter for grønn vekst. Både i havet og på land hver for seg, og grensesnittet mellom de to, er potensialet for ny verdiskaping i Norge stort. Kysten er lang, utnyttelsen lav, og for mye av restråstoffene fra de marine ressursene som høstes blir til avfall. I tillegg til naturressurser har Norge sterke forskningsmiljøer og industri innen bioøkonomien, som gir oss et komparativt fortrinn.

Tidligere beregninger har vist at tradisjonelle biobaserte næringer i Norge sysselsetter om lag 140 000 personer, dvs. 5 prosent av den totale arbeidskraften, og har en årlig omsetning på om lag 350 mrd. kroner8. De biobaserte bedriftene er lokalisert i hele Norge, ikke kun i sentrale områder eller langs kysten. Når vi tar hele landet i bruk, får på plass nye lønnsomme verdikjeder i den sirkulære bioøkonomien, og øker bruken av norske råstoff i produksjonen skaper vi optimale synergier mellom bærekraft, geografisk og sosial rettferdighet, verdiskaping, selvforsyning og beredskap for fellesskapet.

Klima og natur henger sammen, på godt og vondt

Bruk av biologiske fornybare ressurser og utslipp av klimagasser henger tett sammen. I spesialrapporten om klimaendringer og landområder fra FNs klimapanel (IPCC) i 2019 kommer det fram at klimaendringene kan gi økt konkurranse om dyrkbar jord. FNs klimapanel anslår at klimaendringene vil gi 2 prosent lavere avlinger hvert tiår. Samtidig legger FNs matvareprogram til grunn at verden trenger 60 prosent økt matproduksjon innen 2050.

Dagens bruk av jorda er for lite effektiv, og gir for høye utslipp av klimagasser. Vi har ikke nok arealer globalt til å produsere mat og fôr, dyrke skog som tar opp nok CO2, og produsere nok bioenergi, når stadig flere skal leve slik vi gjør i vestlige land. Det betyr at arealene må brukes bedre, blant annet ved at det vi dyrker som kan spises av mennesker i størst mulig grad brukes som menneskemat, mens fôr til husdyr i større grad kommer fra andre råstoffer.

I Norge har vi store naturressurser på land som vi ikke bruker, eller ikke bruker godt nok i dag. I tillegg er havet en svært stor kilde til uutnyttede ressurser, blant annet til fôr, menneskemat, helsekost, medisiner, materialer og energi. Bare to prosent av maten vi mennesker spiser kommer fra havet, målt i kalorier. Dyrking av for eksempel 20 millioner tonn tare, eller to tredeler av dagens produksjon på verdensbasis, vil kun legge beslag på en promille av norske havområder. Tare kan både brukes til menneskelig konsum og som en bærekraftig proteinkilde i fôr. Tare har dessuten et stort potensial for å binde CO2.

Kilde: https://forskning.no/klima-mat-naturressursforvaltning/ny-rapport-fra-fns-klimapanel-mindre-kjott-og-mer-skog-ma-til-for-a-takle-klimakrisen/1364976, klassekampen, https://www.hi.no/hi/temasider/hav-og-kyst/nye-marine-ressurser-til-mat-og-for

19

Vi skal sette naturen i arbeid. Når vi framover skal bruke nye ressurser fra havet og jorda må det skje bærekraftig fra første stund. Vi skal bruke jorda og havet, men etterlate det i bedre stand enn når vi overtok. Vi skal sette naturen i arbeid, slik vi alltid har gjort i Norge, men med hjelp av forskning, innovasjon og bedre kjennskap til naturens tålegrenser. Det handler om å bruke biologiske fornybare ressurser som vi mennesker ikke bruker i dag, bruke kjente ressurser på nye og mer produktive måter og foredle ressursene våre til produkter som gir høyere verdiskaping. Bærekraftig utnyttelse og forvaltning av biologiske fornybare ressurser kan også bidra til å styrke naturens karbonlager, slik at opptak og utslipp av klimagasser på sikt kan balanseres9.

En industriell satsing på bioøkonomien går for sakte410. Det har vært mange festtaler, utredninger og visjonære strategier for bioøkonomien de senere årene som ikke er fulgt opp av forpliktende politikk som gir storskala bærekraftig produksjon og økt forutsigbarhet for de mange små og mellomstore bedriftene og forskningsmiljøene i ulike deler av landet. Et problem som mange næringsaktører i bioøkonomien peker på er at FoU-virkemidlene i altfor stor grad er sektorinndelt, noe som gir utfordringer når de søker støtte til forskning og utvikling5.

Nå trengs det tydelige mål og politiske satsinger som forteller hvilket ambisjonsnivå vi som nasjon skal ha for ny industri innen bioøkonomien. En av de strategiske satsingene innen bioøkonomien bør være å utvikle en industri for fôrproduksjon basert på norske ressurser. En annen bør være økt verdiskaping fra bærekraftig havbruk.

3.1 Bærekraftig fôr

Mye ligger til rette for en norsk fôrindustri. I spenningsfeltet mellom havet og landbruket ligger store muligheter for ny bærekraftig matproduksjon fra norske ressurser: overskuddsbiomasse fra skog og landbruk kan konverteres til fiskefôr ved hjelp av bioteknologi. Høsting og dyrking av organismer på lavere trinn i næringskjeden i havet (mesopelagisk fisk, tang, tare og mikroalger) og insekter kan også være kilder til norsk produksjon av fôr, både til fisk og husdyr11. Ved slik produksjon oppnår vi flere samfunnsmål samtidig: vi utvikler industri og nye verdikjeder i norsk landbruk og sjømatnæring, vi reduserer import av soya, og vi øker selvforsyningen i Norge.

Høyere selvforsyning er god beredskap, og forutsetter mer norsk produksjon av fôr. Selvforsyningen fra norsk jordbruk handler om hvordan vi bruker jorda, og hvilke og hvor mange planter som dyrkes, høstes og spises av mennesker og dyr i Norge. Matjord og

4 Bioøkonomi kan defineres slik: bærekraftig, effektiv og lønnsom produksjon, uttak og utnyttelse av fornybare biologiske ressurser til mat, fôr, ingredienser, helseprodukter, energi, materialer, kjemikalier, papir, tekstiler og andre produkter. En moderne bioøkonomi omfatter flere ulike sektorer og næringer, herunder tradisjonelle bio-næringer som jordbruk, skogbruk, fiskeri og havbruk, men i økende grad også energi, transport, avfall, kjemisk industri, helse, klima og miljø. 5 I februar 2020 la Innovasjon Norge, Forskningsrådet og Siva fram en felles handlingsplan for en mer koordinert og styrket satsing på bioøkonomi. Handlingsplanen er disse aktørenes oppfølging av regjeringens bioøkonomistrategi fra 2016, og peker på flere mulige forbedringer av virkemiddelapparatet. https://www.forskningsradet.no/contentassets/0d795024392342bd947b6a2c9a60736a/biookonomi_handlingsplan_endelig.pdf

20

matsikkerheten i stort er en del av forsvaret av Norge. Politikere fra Sp, SV, Ap og MDG har ved flere anledninger tatt til orde for en selvforsyningsgrad i jordbruket på 50 og høyere fram mot 2026, korrigert for fôrimport12. At målet korrigerer for fôrimporten er essensielt: selvforsyningsgraden i Norge er 50 prosent målt i kalorier.13 Men dette måler kun selvforsyningen fra det endelige sluttproduktet. Inkludert i disse 50 prosentene er for eksempel én million tonn importerte kraftfôrråvarer som årlig brukes i norsk husdyrproduksjon, mye av det soya fra Brasil14. Rundt 80 prosent av fôret til norske husdyr produsert i Norge. Men importen av kraftfôrråvarer til norsk husdyrproduksjon har doblet seg siden 2010, og store jordbruksarealer som før gikk til fôrproduksjon i Norge er gått ut av drift15.

For matsikkerheten og selvforsyningen holder det ikke at for eksempel svinekjøttet er produsert i Norge, så lenge viktige deler av kraftfôret som brukes til kjøttproduksjonen er importert. Hvis vi tar import av dyrefôr med i beregningen blir selvforsyningen kun rundt 36 prosent i Norge16. For å oppnå en høyere selvforsyningsgrad, som 50 prosent eller mer, må vi ha mer produksjon og bruk av norsk fôr.

Vekst i havbruk må skje med mer norske fôrressurser. For å øke verdiskapingen fra havbruket må verdikjeden bli mer komplett, for eksempel med fôrproduksjon og mer bruk av restråstoff17. Rundt 70 prosent av fôret til den norske oppdrettslaksen består av vegetabilske ingredienser, mens cirka 30 prosent kommer fra marine råvarer som fiskemel og fiskeolje18. En stor del av fôret til oppdrettsnæringen kommer fra import, hovedsakelig soya, og Brasil er den største leverandøren av soya til norske fôrprodusenter19. Dette er verken bærekraftig, eller ønskelig, sett fra et forsyningsperspektiv6.

6 Fôret som brukes i den norske oppdrettsnæringen er sertifisert som bærekraftig. Men selv om fôret som brukes i norsk fiskeoppdrett møter krav til miljøansvar, vern mot avskoging, utslipp og erosjon, vil økende bruk av soya i norsk matproduksjon gi indirekte press for å frigjøre mer arealer til produksjon av dyrefôr gjennom hogst av regnskog.

21

Vekst i havbruket i Norge forutsetter at dette skjer med mer bærekraftige og i betydelig større grad norske ressurser fra hav og jord, og en større andel av fôret bør komme fra marine råstoff, ikke vegetabilske kilder.

Norsk fôrproduksjon en forutsetning for framtidig fortrinn i sjømatnæringen. Norsk fôr til sjømatnæringen er også helt nødvendig for å sikre næringens framtidige konkurransefortrinn: i dag står Norge for om lag halvparten av verdens lakseproduksjon20. Etter hvert som ny teknologi vil gjøre det mulig å drive havbruk på land og offshore framfor kun kystbasert, vil andre land også ha muligheten til å bygge egen havbruksindustri nærmere markedet21. Det gjør den norske næringen mer konkurranseutsatt enn tidligere. Utfordringer med lakselus begrenser i dag havbruksnæringens vekst, og næringen må derfor også utvikle nye produkter og verdikjeder for å øke verdiskapingen22.

Norsk fôr trenger et større marked: Det norske markedet for fôr kan fort bli for lite til å skape en industri i dag. Eksempelvis er de lovende resultatene innen produksjon av gjærbasert encelleprotein til dyre- og fiskefôr avhengig av eksportmuligheter for å kunne skaleres opp over tid23. Å produsere fôret slik at betalingsviljen blir høyere er nødvendig. Gjærbaserte fôrråvarer kan for eksempel erstatte antibiotika i dyrefôr, og dermed gi høyere betalingsvilje på samme tid som at norsk fôrindustri bidra til å løse en av vår tids største utfordringer med antibiotikaresistens24.

Det første samfunnsoppdraget er:

Mer havbruk forutsetter mer norsk fôr

Ifølge en rapport av SINTEF på vegne av NHO fra våren 2020 er en mulig fremtidig mangel på fôr den største barrieren for utvikling av den norske oppdrettsnæringen på lang sikt. Dette er fordi næringen ikke kan basere fôret på for eksempel soya fra Sør-Amerika. Det foreligger i dag ingen nasjonal strategi om hvordan denne utfordringen skal løses. SINTEF peker på at «skal vi oppnå fortsatt vekst i lakseproduksjonen, kan ikke dette baseres på å beslaglegge større arealer på land for å fremskaffe nødvendige proteiner. Det kan skje for eksempel om næringsaktørene selv tar et større ansvar for å fremskaffe innsatsmidler for eksempel tilsvarende 50 prosent av fôrbehovet ved å engasjere seg i andre deler av marin verdiskaping, herunder lavtrofisk høsting, dyrking og produksjon. For å utvikle nye fôrråvarer som skal sørge for tilstrekkelig tilgang på fôr når f.eks. pelagisk fisk og soyaprotein blir enda større knapphetsfaktor enn i dag, må utviklingsarbeidet for å fremskaffe alternativer allerede nå intensiveres. Det vil være en betydelig risiko i seg selv for en voksende næring å basere tilgangen på fôr på 1-3 plantearter.»

Kilde: https://www.nho.no/contentassets/27e903f6b404474d96c5a66bf11bafb1/biobaserte-verdikjeder.-versjon-04.11.2019.-endelig-002.pdf

22

ALT FÔR TIL LANDBRUK OG HAVBRUK FRA BÆREKRAFTIGE

KILDER INNEN 2030

Det betyr:

Vi skal ha null import av soya fra sensitive landområder, og som bidrar til avskoging, innen 2030 i Norge

De nye fôrressursene som erstatter tidligere importerte fôrråvarene i jordbruk og havbruk skal komme fra norske råstoff, enten fra marine ressurser eller jord- og skogbruket. Fôrbruken skal bidra til å øke selvforsyningsgraden i Norge til minimum 50 prosent, korrigert for fôrimport

Produksjon av råstoff til fôr skal i minst mulig grad okkupere areal som kan brukes til produksjon av menneskeføde

Norge skal ha utviklet en betydelig fôrindustri innen 2030 som produserer bærekraftig fôr også for et internasjonalt marked

Samfunnsoppdraget om norsk fôr er ambisiøst, men forsterker initiativ som allerede er tatt i landbruket og næringslivet selv, der for eksempel Tine har besluttet at mest mulig av melka samvirkeselskapet selger skal være produsert på norske ressurser. En økende andel av råstoff til fôrressurser i Norge må komme fra karbonlagrende produksjonsmetoder, såkalt regenerativ produksjon7.

Eksempler på tiltak:

Vi vet det er mulig å produsere fôr med høyt proteininnhold basert på norske bærekraftige ressurser i dag. Utfordringen er å gjøre bruken av slikt fôr lønnsomt og konkurransedyktig i landbruket og havbruket. Satsingene er fragmenterte og i for liten skala til å redusere kostandene nok. En rekke reguleringer, krav, investeringer og tiltak må på plass for å oppnå vårt samfunnsoppdrag, og en fôrindustri i Norge krever en industriell satsing. Tiltakene må sees i en helhet, må utvikles med næringen og må justeres underveis. Vi har vært i dialog med en rekke forskningsmiljøer, bedrifter og organisasjoner underveis i utformingen av dette oppdraget. Basert på deres innspill må blant annet følgende tiltak på plass for å oppnå samfunnsoppdraget:

7 For eksempel landbruk som øker sitt karbon-innhold i matjord, eller fra tang- og tare-produksjon med netto positiv effekt på biodiversitet og biomasse i høstingsområdet.

23

Eget industriprogram for utvikling og oppskalering av fôr med lave miljøfotavtrykk til oppdrett av fisk8: i havbruksnæringen utgjør fiskefôr mer enn halvparten av klimafotavtrykkene til laksen. Det er derfor store muligheter for å gjøre oppdrett mer bærekraftig ved bruk av annet fôr enn i dag. En strategisk satsing på norsk fôrproduksjon til havbruket og et eget industriprogram kan gi oppskalering og kostnadsreduksjon. Programmets mål bør være produksjon og høsting av nye fôringredienser for å erstatte vegetabilsk råstoff som soya, mais og raps.

Flere pilotanlegg for produksjon og oppskalering av fôr basert på norske bærekraftige ressurser: å erstatte importert fôr med norsk fôr er for dyrt i dag. Forskningsmiljøer og fôrprodusenter i landbruket etterlyser støtteordninger for å demonstrere og skalere opp produksjonen. Slik kan kostnadsnivået bli lavere. For å nå ambisjoner om konkurransedyktig industriell produksjon av norsk fôr trengs demonstrasjonsanlegg som samler og utvikler kompetansemiljøer og nye verdikjeder, og som kan gi mer kunnskap om lønnsomhet, bærekraft og forsyningssikkerhet. Virkemiddelapparatet må bidra med finansiering av slike pilotanlegg.

Oppdatere og harmonisere regelverk: dagens regelverk for mat- og fôrproduksjon kan fungere som en barriere for forsknings- og næringsaktører som driver innovasjon på tvers og basert på nye råstoffer. Eksempelvis er insekter en lovende råstoffkilde i fôr, men insektproduksjon reguleres av samme lovverk som annen husdyrproduksjon, med krav knyttet til avlivning, fôrkvalitet til deres fôr etc. Slike reguleringer gjør utviklingsprosessen mer kostbar. Regelverket må oppdateres kontinuerlig for å være i tråd med samfunnsoppdraget.

Bruke jordbruksoppgjøret til å nå klimamål og økt bruk av norske fôrressurser. Inntektssystemet i landbruket er ikke samkjørt med klimaplanene til næringen. Organisasjonene i jordbruket har tidligere inngått en intensjonsavtale om å redusere klimagassutslippene, tilsvarende 5 millioner tonn CO2-ekvivalenter for perioden 2021-203025. Nylig la næringen fram sin klimaplan for landbruket for å oppnå ambisjonene26. Men det er ikke gratis å redusere utslipp. Bærekraftig fôr er bare én av flere måter å redusere utslipp i jordbruket, men ulike deler av klimaomstillingen i sektoren henger sammen. Framover er det behov for å bruke jordbruksoppgjøret til grønn omstilling mer offensivt, og tilrettelegge for at landbrukets egne klimaplaner kan gjennomføres.

3.2 Bærekraftig havbruk med mer verdiskaping og mindre fotavtrykk

8 Innspill fra Sjømat Norge

24

Ingen verdiskaping fra havet uten mer bærekraftig produksjon. Norge er en havnasjon. Havet gir store inntekter til norsk økonomi, og 70 prosent av eksporten vår kommer fra havet. De norske arealene til havs er fem ganger større enn landarealene, og vår kystlinje er en av verdens lengste. Framover skal vi videreutvikle industrier som gir bærekraftig verdiskaping fra havet. Men uten at vi ivaretar havets økosystemer, som i dag er under et svært stort press med mange arter som er nær utryddelse, vil vi ikke kunne skaper verdier fra havet. Bruk og bærekraftig forvaltning av hav henger derfor sammen27. For den norske sjømat- og havbruksnæringen er det helt nødvendig med en strategisk satsing på bærekraft for å opprettholde næringens vekstmuligheter framover.

Bærekraftig havbruk kan gi verdiskaping både på kort og lang sikt. Når norsk økonomi står foran en stor omstilling, er det mange næringer og teknologier som trenger store offentlige subsidier og private investeringer før vi får lønnsomme arbeidsplasser og verdiskaping på lengre sikt. Men vi trenger også å videreutvikle næringer som gir inntekter til fellesskapet på kort sikt. Havbruket er en slik næring. På samme tid er havbruksnæringen preget av store bærekraftsutfordringer som begrenser muligheten for videre vekst. Parasitter, der lakselus er mest kjent, er den største utfordringen til havbruksnæringen. I tillegg har næringen utfordringer med rømminger, tap i produksjonen (15-20 prosent av fisken dør i produksjonen, tilsvarende nærmere 50 millioner fisk i 2018), utslipp av klimagasser og annen miljøpåvirkning. For at veksten i havbruksnæringen skal kunne fortsette må ny teknologi bidra til å løse miljøutfordringene, for eksempel gjennom økt produksjon av laks i havgående anlegg (offshore).

Havbruksnæringen har ambisjoner om å vokse. Sjømat Norge har en ambisjon om en dobling av verdiskapingen i sjømat og havbruk innen 2030 og en femdobling innen 205028. Målet for havbruket skal ikke nås kun ved større volum av laks og ørret, men ved ny produksjon og bedre utnyttelse av det næringen allerede produserer, som dyrking og høsting av nye arter (marine arter, tang og tare etc.), økt verdiskaping fra slakteri, avl, økt foredling av fisk i Norge og om en større leverandørindustri.29. Ordningen med utviklingstillatelser fra 2015 har vært viktig for å prøve ut ny teknologi i havbruksnæringen, men har også hatt betydelige

Mer proteiner må komme fra havet

Ifølge FNs befolkningsframskrivinger vil vi være 8,5 milliarder mennesker i 2030. Allerede i dag er presset på landarealer som følge av klimaendringer og overforbruk av landbaserte naturressurser for stort, og over 821 millioner mennesker er fortsatt underernærte. På samme tid blir rundt 25-30 prosent av all mat som produseres for mennesker ikke spist. Når en voksende befolkning skal få riktig og nok mat uten at landarealene kommer under enda større press, må mer proteiner komme fra havet. I følge The Food and Land Use Coalition (FOLU) bør havet gi 40 prosent mer proteiner enn i dag de neste 30 årene, som må komme fra bærekraftige kilder.

Kilde: https://population.un.org/wpp/Publications/Files/WPP2019_Highlights.pdf; SINTEF rapport for NHO; https://www.foodandlandusecoalition.org/wp-content/uploads/2019/09/FOLU-GrowingBetter-GlobalReport-ExecutiveSummary.pdf

25

begrensninger3031. Hittil er det tildelt utviklingstillatelser til en verdi på om lag 10,5 mrd. kroner32.

Lønnsomheten i havbruksnæringen er svært god, men varierende. Både driftsmargin og avkastningen på kapital er betydelig høyere i havbruket enn i andre deler av næringslivet. Avkastningen på kapital har i gjennomsnitt ligget på 16 prosent i perioden 1999 til 2017 i havbruksnæringen, mens den for Fastlands-Norge samlet sett lå på rundt 6 prosent33. Lønnsomheten i havbruksnæringen er dermed svært høy sammenlignet med annen næringsvirksomhet i Norge, sett bort fra olje- og gassutvinning. Den har imidlertid også variert over tid, og speiler at havbruk er en syklisk næring, i likhet med andre naturressursbaserte næringer. Næringens ekstraordinære lønnsomhet kommer blant annet av grunnrente, dvs. avkastning på arbeid og kapital utover hva som er normalt i andre næringer som følge av utnyttelse av en begrenset naturressurs som tilhører fellesskapet. Oppdrettstillatelsene er tildelt stort sett gratis eller langt under markedsverdi.34 For å sikre stabile rammevilkår og legitimitet til næringen framover, er det helt avgjørende at fellesskapet får sin del av inntjeningen fra havbruket gjennom skatter og avgifter.

Hva er bærekraftig havbruk? Bærekraftig havbruk og oppdrett av laks/ørret kan defineres på flere måter, og inkludere mål for både miljømessige, samfunnsmessige og økonomiske forhold. I dag er næringens bærekraft regulert på ulike måter, den viktigste gjennom indikatoren «lakselus» i trafikklyssystemet, men dette systemet både kan og må utvides med flere indikatorer, i tråd med intensjonen når ordningen ble innført i 2017.

Klimafotatrykket til havbruksnæringen henger tett sammen med bruk av fôr og andre miljøproblemer. Oppdrettslaks har lave fotavtrykk sammenlignet med andre proteinkilder. Det betyr ikke at potensialet for å redusere utslipp fremdeles ikke er tilstede. For å redusere utslippene fra havbruk må hele verdikjeden, inkludert fôrprodusenter og underleverandører, endre fokus til lavutslippsteknologier og grønnere innkjøp av råvarer. Endring i sammensetning av fôret og bedre fôrutnyttelse utgjør det største potensialet for å redusere oppdrettslaksens karbonavtrykk35. Innenfor havbruksnæringen bidrar fiskefôr og fôrråvarer til mer enn halvparten av klimaavtrykkene til laksen36. Høy dødelighet i produksjonen gjør at mye ressurser, som fôrbruk, ikke gir inntekter, noe som gir lavere karbonproduktivitet (lavere verdiskaping per tonn klimagasser som slippes ut).

Det andre samfunnsoppdraget er:

DOBLE VERDISKAPING OG LAVERE FOTAVTRYKK FRA HAVBRUK INNEN

2030

Det betyr:

26

Staten må inngå forpliktende samarbeid med havbruksnæringen der målet er å doble verdiskaping fra havbruket innen 2030. En stor andel av dagens verdiskaping i havbruket kommer fra oppdrett av laks/ørret. Videre vekst i verdiskaping må i betydelig grad komme av at verdikjeden innen havbruket blir mer komplett, for eksempel ved dyrking og høsting lengre ned i næringskjeden, fôrproduksjon, mer foredling av dagens volum av laks/ørret, en videre utvikling av tilhørende leverandørindustri etc.

Økt verdiskaping fra havbruket skal skje innenfor rammen av strengere og mer bærekraftige reguleringer enn i dag. Lus, rømming og dødelighet og annen miljøpåvirkning skal reduseres til et minimumsnivå

Med “lavere fotavtrykk” mener vi at samlet klima-fotavtrykk er lavere i 2030 enn det var i 2020 (for fisk lavere CO2e/kg fisk levert slakteri). Når samlet klima-fotavtrykk skal være lavere, samtidig som verdiskapingen fra havbruket skal dobles vil det innebære at karbonproduktiviteten (verdiskaping dividert på utslipp) i havbruket også dobles i perioden9

For å oppnå målet skal næringen i betydelig større grad basere seg på norskprodusert bærekraftig fôr, som vil bidra sterkt til å forbedre karbonproduktiviteten

Økt karbonproduktivitet vil innebære en stadig mer effektiv bruk av karbon som innsatsfaktor i hele verdikjeden fra fôr til fat. Da blir det mer verdiskaping fra havbruket med mindre fotavtrykk. Ved økt karbonproduktivitet slik vi tar til orde for vil havbruksnæringen både kunne vokse raskt, og samtidig gå fra å være en del av klimaproblemet, til å bli en del av løsningen. Det er fordi næringen tar sin andel av nødvendige utslippsreduksjoner for å nå Parisavtalens mål om

27

Utforme nye tillatelser for havbruk til havs med ambisiøse miljø- og klimakrav Havbruksnæringens virksomhet langs kysten av Norge er regulert gjennom trafikklysordningen for å møte problemer med lakselus. De uløste miljøutfordringene begrenser mulighetene for videre vekst i næringen. Utviklingstillatelsene fra 2015 ble gitt til flere prosjekter som testet teknologi for havbruk til havs. Havbruksanlegg til havs kan gi større vekst i næringen, og kan også gi mindre miljøbelastning enn dagens kystnære produksjon, gitt videre grønn innovasjon. Utvalget mener utlysning av nye tillatelser til havs utenfor dagens produksjonsområder, som følges av nye og mer omfattende klima- og miljøkrav i tråd med samfunnsoppdraget formulert over, kan fremme ny innovasjon og grønn vekst. Ved å integrere klima- og miljøkrav i auksjonene, og kombinere det med gode støtteordninger for grønn innovasjon, vil man tildele tillatelsen til den mest effektive produsenten, og samtidig gi støtte til de beste innovasjonsprosjektene10. Kostandene for grønn innovasjon prises inn i selskapenes investeringsvurderinger. Utformingen av nye tillatelser må være kunnskapsbasert. Når myndighetene åpner for havbruk i nye produksjonsområder, som kan gi en større havbruksindustri i Norge, må også annen regulering være på plass, som arbeidslivsreguleringer som gir norske lønns- og arbeidsvilkår, fordeling av gevinster til fellesskapet etc. Arealene må i minst mulig grad være i konflikt med fiske, havvind etc. Tillatelsene skal ikke kunne flyttes til dagens produksjonsområder, og bør også følges av krav som stimulerer til aktivitet i andre næringer, som norsk leverandørindustri, som vil gi verdiskaping og arbeidsplasser langs kysten. Den næringspolitiske tilnærmingen som innebærer at myndighetene legger til rette for økt produksjon i industrien, kombinert med strenge bærekraftskrav (klima, miljø, økonomisk og sosialt) har lang tradisjon i Norge og er en viktig grunn til at vi i dag har en grønn, globalt konkurransedyktig industri.

Innovasjonsprogram for kystnært havbruk. Havbruk til havs gir mulighet for ny produksjon og teknologi i havbruksnæringen. Men den viktigste innovasjonen i havbruket i Norge må skje i den eksisterende produksjonen langs kysten, skrittvis basert på dagens løsninger. De offentlige virkemidlene må skalere opp innovasjonen i dagens produksjon, i dialog med næringen, i tråd med samfunnsoppdraget.

Klimakrav og flere miljøindikatorer i trafikklyssystemet: For å få oppskalert den grønne innovasjonen i næringen må flere klima- og miljøkrav bli en integrert del av dagens trafikklyssystem. Ved å knytte utslippstall til trafikklyssystemet vil næringen få sterke insentiver til å redusere klimafotavtrykket i produksjonen. Klimakrav i trafikklyssystemet må varsles i god tid, for eksempel fra 2025, med gradvis opptrapping mot 2030 og årene etter dette. Andre miljøindikatorer er også nødvendig. Miljøproblemer som dødelighet i produksjonen eller ressurser på avveie, herunder fôr, kan reguleres i systemet, noe som også vil bidra til økt karbonproduktivitet. Trafikklyssystemet er modulbasert, slik at indikatorer for ulike

28

miljøpåvirkninger kan tas inn og ut av systemet avhengig av hva som er relevant, men indikatorene bør ligge noe fast over tid for å skape forutsigbarhet37.

Innovasjonsprogram for mer foredling av oppdrettsfisk i Norge11. En dobling av verdiskapingen i havbruksnæringen forutsetter at vi skaper mer verdi av volumene som produseres allerede i dag i oppdrettsnæringen. Mye av laksen som produseres i dag eksporteres ut av landet uten videre foredling i Norge. Ved mer bearbeiding i Norge vil den norske næringsmiddelindustrien få tilgang til restråstoff som kan inngå i annen sirkulær produksjon. Dette vil øke verdiskapingen, og redusere transportvolumene. For lønnsom videreforedling i Norge trengs ny teknologi som kan gi effektiv produksjon med lavest mulig kostnad. Utvalget mener det er nødvendig å etablere et eget innovasjonsprogram for å effektivisere og modernisere produksjonen av bearbeidet oppdrettsfisk i Norge. Programmet må også ha som mål å utvikle teknologi som ivaretar kvalitet og forbedrer produktenes holdbarhet, slik at transporten av oppdrettsfisk i størst mulig grad kan skje med båt og bane, framfor lastetransport og fly.

11 Innspill fra Sjømat Norge

29

4 Ny industri og transport: hydrogen og ikke-fossile skip

Det er gode grunner til at Norge skal satse strategisk på maritim næring og hydrogen, og særlig se de to i sammenheng: Norge er en ledende maritim nasjon. Framover må mer transport flyttes fra land til havs, og vi har forutsettinger for å være først med å utvikle framtidas ikke-fossile skip for det globale markedet. I Norge har vi også kompetansen, de industrielle mulighetene og teknologien for en storstilt satsing på hydrogen, som en energibærer med betydelig potensial for å redusere utslipp.

4.1 Hydrogen Energibruken i Norge og resten av verden må bli utslippsfri. Norge har gode forutsetninger for økt produksjon av elektrisk kraft, fra vannkraft og fra vind på land og særlig til havs. De industrielle mulighetene innen havvind er betydelige, og krever en modig og omfattende politisk satsing. Våre partier har tatt til orde for forpliktende mål for havvindproduksjon i Norge. Høsten 2020 kommer forslag til en finansieringsplan for havvind.

Hydrogen er en annen stor industriell mulighet for Norge, men rammebetingelsene er svake og de politiske ambisjonene er i dag ikke-eksisterende.

Mens personbiler, varebiler og mindre lastebiler vil bli elektriske, er det fortsatt vanskelig å elektrifisere tungtransport og skipsfart der det trengs store energilagre og batteri er utilstrekkelig på grunn av rekkevidde eller vekt. Hydrogen og ammoniakk kan være en løsning for bruksområder hvor det i dag finnes få eller ingen andre nullutslippsalternativer38. Dessuten har hydrogen potensial i mange industrielle prosesser, som titandioksid og stål. En studie av mulig bruk av hydrogen i Europa beregnet at hydrogen kan bidra til 19 prosent reduksjon av utslipp i EU, tilsvarende mer enn 800 millioner tonn CO2 per år39.

For at hydrogen skal være en lav- eller utslippsfri energibærer, må det produseres med ingen eller svært lave utslipp, som ved elektrolyse av vann med ren kraft (grønn hydrogen), eller fra naturgass med CO2-håndtering (blå hydrogen).

Norsk industri og dagens industriarbeidere gir oss betydelig fortrinn. En hydrogensatsing kan gi både stor eksport, verdiskaping, arbeidsplasser og utslippsreduksjoner i Norge. Norske naturressurser og eksisterende næringsstruktur gir oss fortrinn innen hydrogen. Ikke minst har vi kompetansen som trengs, i form av dagens ansatte i industrien. Vi har store gassressurser og potensial for økt kraftproduksjon fra fornybar energi som inngår i grønn hydrogenproduksjon. Norsk sokkel kan fungere som lager for CO2 fra produksjon av blå hydrogen med karbondioksid fangst og -lagring (CCS). Og Norge kan produsere og eksportere teknologi for hydrogenproduksjon i andre land, og teknologi for anvendelse.

Flere norske selskaper og teknologimiljøer utvikler og leverer utstyr og tjenester for produksjon, distribusjon, lagring og bruk av hydrogen. Leverandørindustrien kan bidra i videre oppskalering, og petroleumsindustrien har erfaring med store industriprosjekter. Og vi har den maritime næringen som har erfaring med utvikling og implementering av nye løsninger,

30

som batterier og LNG. Den maritime næringen kan fungere som test-arena og hjemmemarked for hydrogen og hydrogenbaserte løsninger som ammoniakk i Norge. NCE Maritime CleanTech er blant fagmiljøene som peker på at Norge har potensial for å bli ledende innen hydrogenløsninger til skip, og SINTEF har påpekt at hydrogen utgjør kanskje Norges potensielt største bidrag til lavutslippssamfunnet i en internasjonal kontekst4041.

Vi har ikke tid til å nøle mer. Hydrogen har potensial for å være en «game changer», slik oljen var i sin tid, med fleksible muligheter for transport og bruk42. Flere andre land er i ferd med å rulle ut betydelige statlige, industrielle satsinger innen hydrogen. Blant landene som har lansert en egen hydrogenstrategi våren 2020 er Tyskland, med et tydelig mål om å få på plass produksjon av 5 GW hydrogen innen 203043. Tysklands strategi er ikke bare en plan for mer produksjon av hydrogen, men en omfattende industristrategi: den legger opp til at det skal utvikles helhetlige verdikjeder for produksjon og bruk av hydrogen, og en kompetent leverandørindustri.

EU har også varslet en storstilt satsing på hydrogen som en del av sin European Green Deal for å dekarbonisere sektorer som stålindustri og transport. EU-kommisjonens hydrogenstrategi kommer sommeren 202044. EUs satsing vil prioritere grønn hydrogen, men EU-kommisjonen peker på at blå hydrogen også er en løsning, særlig i en mellomfase og for import. I dag står hydrogen for mindre enn 1 prosent av Europas energiforbruk, og er hovedsakelig produsert med utslipp av klimagasser (såkalt grå hydrogen).

EUs Green Deal og satsing på hydrogen vil få stor betydning for norsk næringsliv: dagens norske eksport av naturgass utgjør ca. 1/4 av Europas totale gassforbruk. Som følge av EUs European Green Deal, og mål om å være karbonnøytral innen 2050, er ambisjonen i EU å fase ut energiimport som medfører utslipp i EU. En stor kilde til eksportinntekter for Norge må derfor erstattes. Hydrogen er en av løsningene for Norge, men det haster å få på plass og skalere opp nødvendig produksjon, infrastruktur og teknologiutvikling, som for eksempel karbonfangst- og lagring (CCS) og økt produksjon av fornybar energi.

Teknologien for bruk av hydrogen er på et tidlig stadium. Både blå og grønn hydrogen er for dyrt i dag sammenlignet med produksjon og bruk av fossil energi. Det kommer blant annet av dagens energi- og utslippskostander og energitap fra produksjonen. For å få ned kostnadene ved produksjon av hydrogen og hydrogenbaserte løsninger som ammoniakk trengs mer utvikling av teknologien som kan gi lavere produksjonskostnader, infrastruktur og at det skapes nye markeder. Slik dagens gass- og kraftpriser er anslår man at blå hydrogen av naturgass med fangst og lagring av CO2 er billigere å produsere enn hydrogen ved elektrolyse. Det forutsetter imidlertid at CO2 transport og lager er tilgjengelig. I maritim næring er både ammoniakk- og hydrogenløsninger foreløpig umodne, selv om det foregår flere utviklingsprosjekter.

En hydrogensatsing må være langsiktig, ambisiøs og åpen. Siden teknologien for hydrogen og annen energi utvikles raskt, er det vanskelig å si nøyaktig hvor og hvordan hydrogen vil ha sitt konkurransefortrinn. Derfor er det viktig at en politisk satsing på hydrogen styrker konkurransen mellom bedrifter og teknologiske løsninger innenfor denne rammen, slik at satsingen er mest mulig teknologinøytral. På den andre siden kan ikke en teknologinøytral

31

tilnærming til utvikling av nye rene energiløsninger være for passiv. Det holder ikke med en vent og se-tilnærming lengre; en tilnærming som har dominert norsk næringspolitikk altfor lenge. Vi har ikke nok tid til å vente på at markedet alene skal utvikle framtidas energiløsninger, for selv om det går fort, går det ikke fort nok. Staten må ta risiko og sjanser, og våge både å vinne og å tape, slik private investorer også gjør i teknologikappløpet. Noen løsninger vinner fram, og blir til kommersielle utbredte løsninger, andre ikke. Staten kan imidlertid ikke unngå å ta denne risikoen. Og selv om satsingen ikke alltid gir resultater i tråd med forventingene, kan prosessen gi andre gevinster, for eksempel ved at teknologien kan brukes til andre formål. For transportsektoren er det særlig behov for en vilje til å satse, ettersom sektoren representerer en svært stor utslippskilde globalt og nasjonalt, flere av de potensielle løsningene som kan erstatte den fossile energien fremdeles er på utviklingsstadiet, og ingen løsninger har så langt vunnet frem. En hydrogensatsing må være stor, langsiktig og strategisk, og åpne for både grønn og blå hydrogen, og hydrogenbaserte løsninger som ammoniakk. I tillegg må satsingen åpne for at Norge kan delta i ulike deler av verdikjeden i et større internasjonalt marked. En satsing på hydrogen og ammoniakk for eksempel i maritim næring kan bidra til at den norske næringen til å bli en betydelig leverandør i den framtidige globale skipsfarten for fartøy som seiler over lengre distanser eller i høy hastighet.

Det tredje samfunnsoppdraget er:

STORSKALA HYDROGENPRODUKSJON OG -INDUSTRI I NORGE INNEN 2030

Det betyr:

Minimum produksjon av 400.000 tonn ren hydrogen per år innen 2030, en blanding av grønn (fra havvind) og blå (fra fossilgass med CCS) til bruk i transport, industri og for eksport12

Vi skal bygge en norsk helhetlig verdikjede innen hydrogen som inkluderer både produksjonssiden og anvendelsesiden. Industriutviklingen bygger på eksisterende næringer, teknologier og kompetanse blant arbeidstakerne i dagens industri i Norge

12 Transport av hydrogen for eksport kan ved gjennom eksisterende gassrørledninger, gitt at det er ledig kapasitet, eller ved bruk av skip. Hydrogen kan blandes i naturgassen som sendes i rørtransportsystemet til Europa, og bidra til gradvis oppbygging av et marked.

32

Staten skal bidra til å etablere et hjemme-marked og infrastruktur for bruk av

hydrogen innen prosessindustri og maritim industri (koblet til samfunnsoppdrag nummer 4)

Storskala produksjon er nødvendig for å skape kostnadsreduksjoner og bygge norsk industri. Et mål for produksjon vil bidra til å gjøre hydrogen mer konkurransedyktig, ettersom 2/3 av kostnadsreduksjonen i produksjon av hydrogen vil komme av økt volum.

Eksempler på tiltak:

Statens verktøykasse gir mange muligheter for ny industrioppbygging, for eksempel gjennom å skape markeder som ikke eksisterer i kraft av å være en stor innkjøper; gjennom å stille risikokapital til rådighet, eller ved finansiere utviklingsarbeid som er for stort til at enkeltbedrifter kan bære det alene; ved bruk av tydelige og strenge reguleringer som tar hensyn til klima og miljø, eller ved å bruke det statlige eierskapet.

En industriell satsing innen hydrogen forutsetter at man kombinerer en rekke virkemidler, som til sammen gir rask nok utvikling og oppskalering:

Opprette et statlig hydrogenselskap: Et statlig hydrogenselskap kan være en sentral aktør i den industrielle satsingen på hydrogen i Norge: selskapet kan drive langsiktig teknologiutvikling og produksjon, og bidra til å bygge opp en klynge av bedrifter, forskningsmiljøer og andre fagmiljøer fra hele verdikjeden. Statlig eierskap er ikke et mål i seg selv, men et virkemiddel for en industrisatsing der markedet i er for fragmentert. Prinsippet om et dynamisk eierskap legges til grunn: selskapet kan selges dersom det på et senere tidspunkt finnes en sterk industriklynge innen hydrogen, og statens involvering ikke lengre er nødvendig.

Tydelig prioritering av hydrogen i virkemiddelapparatet: En prioritering av hydrogen i virkemiddelapparatet vil innebære en rekke justeringer av dagens virkemidler (for eksempel endring av krav, størrelse på tilskudd etc.). Teknologien for hydrogenproduksjon er i stor grad klar for industriell oppskalering, mens for mye av den offentlige støtten oppleves for orientert mot prototyper og testing av næringsaktørene, framfor bruk av moden teknologi 45. Framover trengs demo- og fullskalaprosjekter som viser at teknologien fungerer, og som bidrar til å redusere kostnadene.

Et statlig hydrogenfond. Det trengs en større økonomisk satsing gjennom virkemiddelapparat som kan bidra til at hydrogenteknologien blir mer konkurransedyktig sammenlignet med mer forurensende alternativer. Utvalget ønsker et statlig fond som er øremerket satsing på hydrogen og hydrogenbaserte løsninger

En ny og ambisiøs hydrogenstrategi. Våren 2020 presenterte regjeringen sin egen hydrogenstrategi, som næringen har ventet på i lang tid. Strategien gir et bilde av nåsituasjonen, men ikke hvor vi skal herfra. Virkemidlene som beskrives er de som

33

allerede eksisterer, men som ikke har vært tilstrekkelig for en industriell satsing fram til nå46. Politisk overlater man til virkemiddelapparatet å foreta prioriteringene. Og strategien framhever særlig mulighetene for å eksportere naturgass til andre land, som kan bruke gassen i egen hydrogenproduksjon, med transport av CO2 tilbake til Norge. En slik tilnærming vil ikke vil bidra til oppbygging av en helhetlig verdikjede for hydrogen i Norge. Det trengs en ny hydrogenstrategi som kobler den norske satsingen opp til EUs planer, og som gir langsiktig forutsigbarhet og retning for næringsaktørene som står foran store investeringsbeslutninger. Strategien må svare på:

o Hvordan kan hydrogen bidra til å realisere Parisavtalens mål? o Hvordan kan norsk hydrogenproduksjon og -teknologi bidra til å realisere EUs

ambisjoner på en måte som vil gi verdiskaping og arbeidsplasser i Norge? o Hva kan være rollen til norsk leverandørindustri i en hydrogensatsing? o Hva vil en hydrogensatsing innebære for norsk energiproduksjon? o Hva slags infrastruktur trengs for å realisere potensialet for norsk

hydrogenindustri? o Hva er de viktigste barrierene for å realisere norsk hydrogenpotensial? o Hva slags tiltak trengs hvert år fram til 2030 for å realisere de norske

hydrogenambisjonene? o Hvordan kan staten og næringslivet sammen utløse investeringer i hydrogen?

Delta i internasjonale prosesser for å sikre markedsmuligheter for norsk hydrogen: Ettersom det meste av teknologiutvikling og den fremtidig etterspørsel etter hydrogenløsninger vil komme utenfor Norge, må norske myndigheter delta aktivt i internasjonale prosesser på for å sikre markedsmulighetene for norsk hydrogen. EUs mål er å fase ut forbruk av gass, og å bli verdensledende på hydrogen, og EU er Norges viktigste marked. Men signaler fra næringsaktører er at norske myndigheter fremdeles prioriterer å fokusere på rammevilkår for norsk gasseksport i dialog med EU, framfor å finne en ny rolle for norsk hydrogen i EUs framtidige energisystem. Denne strategien må endres. Norge må ta aktivt del i forsyningssystemer av hydrogen til Europa og ta markedsandeler i teknologi for sluttbruk.

4.2 Maritim næring Den maritime næringen i Norge er en av de viktigste for eksport og verdiskaping. Klyngen består av rederier, verft, utstyrsleverandører og tjenesteleverandører, og næringens fremste konkurransefortrinn er avansert teknologi og miljøvennlige utstyr og skip. Norge har de siste tjue årene introdusert verdens første skip drevet av LNG (2001) og batteri (2015). Utviklingen fortsetter med en hydrogendrevet ferge (2021) og et ammoniakkfyrt forsyningsskip (2023).

Den maritime næringen er selv svært offensiv i grønn omstilling, og den komplette klyngen vi har i Norge, der hele verdikjeden er representert, gir store muligheter for innovasjon og

34

eksport. Næringens marked er globalt, og konkurransen er omfattende, noe som i seg selv tvinger fram nye og mer kostnadseffektive løsninger. Den maritime næringen har også i stor grad har tatt innover seg klimarisiko og konkurransefordelen av grønn teknologi. FNs sjøfartsorganisasjon (IMO) har vedtatt en ambisjon om å halvere utslippene fra internasjonal skipsfart innen 2050, sammenlignet med 2008. Nylig lanserte Norges Rederiforbund sin klimastrategi. Den legger opp til at den norske skipsfarten skal være klimanøytral i 2050, og for å oppnå dette må norske rederier bestille utelukkende nullutslippsskip fra 2030. Kystrederiene, som organiserer mindre rederier og rederier innen sjømatsektoren, har ikke formulert tilsvarende målsetninger, men har medlemmer med stort behov for flåtefornyelse i nærskipsfarten.

Skip har lang levetid, og om man skal innfri næringens utslippsmål i 2030 og 2050 må investeringene og teknologiutviklingen gjøres allerede i dag. Politisk ligger det store muligheter for industrielle satsinger for å løse samfunnsoppdrag når næringen selv er innstilt på å satse grønt.

Næringens grønne potensial er avhengig av et strategisk partnerskap med staten. Det er bred enighet i Norge om at maritim næring er blant de viktigste for framtidige eksportinntekter og verdiskaping, og en næring som kan bidra til at Norge kan kutte egne og andre lands utslipp betydelig. Men den grønne omstillingen er ikke i rute. To hovedutfordringer peker seg ut:

For det første er næringen svært hardt rammet av den økonomiske nedgangen i verdenshandelen og oljeprisfallet som har fulgt korona-pandemien. Maritime bedrifter trenger politiske tiltak som sikrer aktivitet i 2020, 2021 og 2022 om vi skal unngå konkurser og få til langsiktig grønn teknologiutvikling. Krisepakkene fra staten som ble behandlet før sommeren 2020 møter noen akutte behov i næringen, men er ikke nok.

På lengre sikt trengs tydeligere mål og mer kraftfulle virkemidler som er samordnet for å få nok fart i den grønne utviklingen i maritim næring47. En omstilling i tråd med Parisavtalen og næringens egne mål vil kreve et strategisk partnerskap mellom staten og næringen med en helhetlig pakke av virkemidler som bidrar til å realisere ambisjonene.

Dagens grønne utvikling i næringen går for seint. Det er for langt mellom ambisjoner og realitet i skipsfarten. Når man ser klimamål og næringsutvikling i sammenheng, er det naturlig å ta utgangspunkt i skipene til norske rederier som i hovedsak seiler i innenriks skipsfart (skip i kystfart drevet av norske rederier). For skip med Norge som oppgitt operasjonsområde, viser ordrebøkene at det fortsatt bestilles flest konvensjonelle skip48. Framover trengs store investeringer i grønn teknologiutvikling- og testing for å skalere opp null- og lavutslippsløsninger i flere fartøyskategorier. Næringen selv påpeker at investeringene i grønn teknologi er for kostbar for mange av rederiene, særlig de mindre.

Klima- og næringspolitikk som forplikter. Nærings egne mål, for eksempel om at alle skip som skal bestilles av Rederiforbundets medlemmer fra 2030 skal være nullutslipp, er ambisiøst. Et

35

skifte i klimapolitikken for maritim næring handler ikke om å formulere nye klimamål som overgår de eksisterende, men å forplikte seg sammen med næringen til å faktisk realisere målene som allerede er satt. Vi må bruke 2020-årene på å videreutvikle og ta i bruk teknologien i stor nok skala, slik at den er konkurransedyktig fra 2030. I dag melder rederinæringen selv at klima og miljø vektes for lavt blant innkjøpere.

Staten må bruke en rekke politiske virkemidler til slik at den grønne teknologien modnes til 2030 og framover gjennom49. Virkemiddelbruken må også sikre aktivitet i den norske maritime klyngen, for å sikre økt konkurransekraft og eksportmuligheter. Dette utvalget vil knytte samfunnsoppdraget for skipsfarten opp til nærings egne mål. For å realisere målet, må myndighetene også sikre nødvendig infrastruktur langs kysten.

Den maritime næringen er en nøkkel for hydrogensatsing i Norge. Den grønne teknologiutviklingen i maritim næring handler om alt fra skipsdesign, godkjenning, energieffektivisering og drivstoff. Næringen kan være særlig viktig i en industrisatsing innen hydrogen i Norge, se figur 1. Ved å se hydrogensatsing og maritim næring i sammenheng kan vi få utviklet teknologien for hydrogenproduksjon, etablert et hjemmemarked for hydrogen, og satt ytterligere fart i innovasjon i maritim næring på samme tid.

36

Figur 1: Nullutslippsløsninger for sjøtransport, avhengig av distanse. Kilde: SINTEF

Det fjerde samfunnsoppdraget er:

MINIMUM 100 IKKE-FOSSILE SKIP I NORGE INNEN 2030

Det betyr:

Myndighetene skal bidra til å realisere den norske rederinæringens mål om å bestille skip kun basert på nullutslippsteknologi fra 2030. Virkemiddelapparat innrettes med mål om at det er bestilt minimum 100 ikke-fossile skip13 fram mot 2030, i et samarbeid

13 Inkluderer hydrogen

37

mellom næringen og myndigheter. Dette kan skje enten gjennom nybygg eller oppgradering av eksisterende skip. Satsingen skal bidra til å modne teknologien

Målet revurderes jevnlig i perioden i dialog mellom næringen, myndighetene og partene i arbeidslivet, og oppjusteres i tråd med teknologiutviklingen

Statlige deltakelse forutsetter at en betydelig del av arbeidet med flåtefornyelse og

oppgradering utføres av aktører i den norske maritime klyngen. Klima- og næringspolitikken skal sees i sammenheng

Med skip mener vi fartøy utover ferger, som lasteskip, offshorefartøy og annen nærskipsfart som seiler langs kysten

Den maritime næringen skal ha tatt i bruk kommersielle løsninger for ren hydrogen

og/eller ammoniakk i storskala innen 2030 (i tråd med samfunnsoppdrag 3)

Anslaget på «minimum 100 skip» er beregnet på bakgrunn av tall om forventet behov for flåtefornyelse blant skip med tilhørighet i Norge, og som dermed er aktuell for bruk av hydrogen og andre løsninger med tilhørende infrastruktur langs kysten14. Skipene er mindre lasteskip i nærskipsfart og offshoreskipene. Det er de minste skipene med liten motor, lite energibehov og de som går i fast rute som vil ta i bruk grønn teknologi og nye drivstoff først, med tilhørende infrastruktur langs kysten. Deretter kan løsningene skaleres opp til større skip. Samfunnsoppdraget for maritim næring illustrerer tydelig prinsippet for en retningsgivende næringspolitikk: næringslivet og staten skal inngå strategiske partnerskap for å oppnå en nødvendig utvikling som stimulerer til grønn omstilling, og samtidig nye eksportmuligheter. I tillegg må staten sikre at antall skip i innenriks skipsfart som er ikke-fossile er tilstrekkelig til at utslipp halveres innen 2030, gjennom for eksempel strengere krav. Dette gjelder også utenlandske skip som seiler i norsk innenriks skipsfart. Eksempel på virkemidler for å realisere oppdrag:

14 Tall blant annet fra Rederiforbundet. Blant skip som er eid/kontrollert av Rederiforbundets medlemmer er det 265 skip i alle størrelser og kategorier som trenger flåtefornyelse fram mot 2030. Av disse er det rundt 80 lasteskip og offshore-skip som er av noe mindre størrelse, som har tilhørighet i Norge, og som dermed kan knyttes til infrastruktur langs kysten. Dagens offshoremarked er preget av overkapasite