V e r a V o s s

Hyper

Bok 4

© 2016 Kagge Forlag AS

Konseptutvikling, manusproduksjon og art direction: TV Wonder AS (Kristine Berg)Tilrettelegging av design: Gisle Lyng-VagsteinLayout: akzidenz as | Dag BrekkeOmslagsfoto: Bendik Stalheim MøllerPapir: Holmen Book Cream 80 gBoka er satt med Calluna 13/16Trykk og innbinding: Livonia Print SIA

ISBN: 978-82-489-1796-0

Kagge Forlag ASStortingsg. 12 0161 Oslo

www.kagge.no

5

1

– Ha det, pappa, dette kommer til å gå veldig fint. Sees i ettermiddag, sa hun så kjapt hun bare kunne, samtidig som hun gikk ut av bilen og smelte igjen døren.

Men pappa kom løpende etter henne som for-ventet.

– Jeg blir med og hilser på rektor. – Pappa, du trenger virkelig ikke det. Og du har

hilst på ham før. På introduksjonsmøtet. – Ja, nettopp derfor er det uhøflig å ikke si hei. – Du vet at det er jeg som skal begynne på ny

skole og ikke du? Pappa smilte til henne. – Jeg vil bare fortelle rektor at min favorittdatter

ikke er noen man kimser av. – Jeg er din eneste datter ... svarte Lilly kjapt. Pappa lo. Hun så opp på murbygningen foran seg. Den

var ærverdig. Det var det eneste ordet Lilly kom på

6

som kunne beskrive den. Bygningen så ikke ut som noen skole, den så snarere ut som en privat villa hvor det bodde en styrtrik enke. Det fantes ingen skolegård der, men en forhage med plen, busker og hagebenker. Oslos nyeste privatskole på Briskeby hadde raskt blitt populær, men bare en håndfull elever ble antatt hvert år. Lilly var en av dem. Hun dro vinterluften inn. Fornøyd. Hun hadde klart det.

Hun kikket bort på pappa. Han virket veldig al-vorstung. Hadde han tårer i øynene? Lilly så spør-rende på ham. Han tok av seg brillene og tørket dem på jakkeermet.

– Jeg er veldig stolt av deg, sa han. Lilly smilte. – Jeg vet det, sa hun og tok ham i armen. Kom,

så går vi inn.

Det luktet rent, og det hang lysekroner i taket og lå tepper på gulvene. De ble ikke stående mer enn et øyeblikk før rektor kom imot dem. Han var en stor, høy mann med grått hår som var strøket tilba-ke. Ikke et hårstrå var på avveie, og han var kledd i tweedjakke og bukser med press. Rektoren på Lillys gamle skole var en dame i førtiårene som alltid gikk i Converse-sko og jeans, og som elsket allsang og skidager. Rektor Brockfeldt var noe ganske annet. Han var ærverdig, han også.

7

– Vi er så glade for å ha deg her, Lilly, du blir et spennende og fargerikt tilskudd til skolen vår, sa han og ga henne et fast håndtrykk.

Lilly så at pappa likte dårlig at rektor kalte henne for et fargerikt tilskudd, men han sa ikke noe. Han bare smilte høflig som vanlig.

De ble ført inn på rektors kontor. Det var like lite her som sa at man var kommer til en videregåen-de skole som overalt ellers. Han pekte på to dype, behagelige skinnstoler, og Lilly og pappa satte seg. På veggen bak skrivepulten hang det bilder av eldre menn som stirret strengt ned på Lilly. Ingen damer. Og i hvert fall ingen innvandrere. Rektor la merke til at hun så på bildene.

– Dette er styremedlemmene i skolens stiftelse. Det er de som gjør det mulig for oss å drive denne skolen, som er den eneste av sitt slag i Oslo, ja i hele landet, for den saks skyld, sa han stolt.

Rektor fortalte om skolens historie, om hvordan de hadde startet opp for bare noen få år siden, men allerede var blitt en anerkjent institusjon som pro-duserte elever som presterte på europeisk nivå. Han fortalte videre hvor mange søkere de hadde hvert år, og ikke minst hvor få som kom inn, og at det ble ryddet plass til en elev midt i semesteret, som nå var tilfellet med Lilly, var en sjeldenhet. Lilly had-de selvfølgelig lest seg opp på forhånd og visste alt

8

fra før, men hun nikket og smilte, nippet forsiktig til den glovarme kaffen hun satt med, og lurte på når Brockfeldt kom til å slippe taket i dem så hun kunne få kommet seg inn i klasserommet og startet opp.

– Er du kanskje litt nervøs, Lilly? spurte rektor og lo.

Han pekte på foten hennes. Uten å vite det, had-de hun manisk vippet den opp og ned, noe hun all-tid gjorde når hun var utålmodig.

– Jeg er egentlig bare veldig nysgjerrig på hvor-dan det er her, og jeg gleder meg til å komme i gang, svarte hun.

Rektor smilte og snudde seg mot pappa. – Du har litt av en datter, sa han. Pappa så ut som om han skulle sprekke av stolt-

het. Han kremtet. – Det er viktig at Lilly får ordentlig oppfølging;

hun er en veldig spesiell jente, sa han og strøk hen-ne over kinnet.

Lilly ønsket hun kunne dø her og nå. Pappa kun-ne gjøre henne så utrolig flau noen ganger. Han mente det godt, men tok alltid litt for hardt i.

– Lilly har store drømmer, og moren hennes og jeg deler disse drømmene. Hun vil bli advokat, og vi vil at hun skal utdanne seg i USA akkurat som jeg gjorde. Da nytter det ikke med vanlig norsk

9

videregående, så vi er veldig glade for at dette tilbu-det finnes og at Lilly har fått plass, men det er utro-lig viktig for oss at hun får ordentlig oppfølging.

Hjelp ... Lilly så nervøst opp på Brockfeldt, men han virket ikke brydd. Kanskje han var vant til for-eldre som var ambisiøse på barnas vegne? Han lot pappa snakke ferdig, og så nikket han rolig.

– Hvilken skole sikter du deg mot? spurte han Lilly.

– Yale eller Columbia, svarte hun. – Eller Princeton, der jeg gikk, skjøt pappa ivrig

inn.Brockfeldt smilte. – Du har store ambisjoner og høye forventnin-

ger, Lilly, og her på skolen setter vi pris på nettopp det. Vi kommer også til å ha høye forventninger til deg: Vi forventer at du jobber hardt og jevnt, at du leverer oppgaver i tide, alltid er presis og holder et høyt faglig nivå, sa han mens han lente seg litt frem og plantet blikket i henne.

– Jeg kan garantere at Lilly har et høyt faglig nivå. Hun har nærmest bare toppkarakterer, plapret pappa på sidelinjen.

Brockfeldt lente seg tilbake i stolen igjen. – Da er det vel best at du kommer deg av gårde

til første time, Lilly, det blir ikke juss-karriere av å sitte og drikke kaffe med meg.

10

Han så på klokken. – Du blir litt forsinket, så bare si at du var på et

møte her hos meg. Vanligvis er det nulltoleranse for å komme for sent, men dette får være et unn-takstilfelle, sa han og blunket lurt til henne.

– Lilly møter alltid opp i god tid. Hun har det etter sin far, skjøt pappa inn.

Lilly gikk mot klasserommet med pappa hakk i hæl. – Sånn ... Da var vi her, da, sa hun og stanset opp

utenfor døren der klasse 2b holdt til. – Er du veldig nervøs? Pappa la en hånd på skul-

deren hennes. Hun ristet på hodet, men pappa bare fortsatte.– Det blir nok tøffere her, men ikke få panikk,

selv om du ikke forstår alt den første dagen. Det går seg nok til, selv om du kanskje må jobbe litt ekstra hardt, akkurat som jeg måtte fordi …

– Fordi du ikke er norsk, avbrøt Lilly. – Og jeg er heller ikke helt norsk, selv om jeg er født og opp-vokst på Skøyen. Du har sagt det veldig mange gan-ger før.

– Men det er fortsatt dessverre sant. Lilly nikket. Mest for å bli ferdig med samtalen. – Nå må jeg faktisk gå inn til timen, ellers lærer

jeg ingenting, sa hun og ga pappa en rask klem og et slengkyss.

11

Lilly trakk pusten og banket på døren. Læreren åpnet – en dame i førtiårene med Burberry-skjørt og en streng, blond frisyre. Det var historielæreren og klasseforstanderen Merete. Lilly hadde allerede googlet henne og visste at hun hadde en master-grad fra universitetet i København.

– Er det du som er Lilly? Du er litt sen. – Ja, jeg var hos rektor, han sa … begynte Lilly,

men fikk ikke fullført. – Fint, fint. Alle sammen! Dette er Lilly. Lilly så utover klassen. Den var ganske liten sam-

menlignet med den forrige klassen hun hadde gått i. Det var maks femten elever her, og ikke en eneste hadde på seg hettegenser eller joggesko. Alle jen-tene hadde oppsatt hår, alle guttene hadde skjor-ter, alle var helnorske og hvite, og de så smarte ut. For første gang den dagen kjente Lilly nervøsiteten melde seg. Hun lurte på hva karaktersnittet deres lå på, om de ville inn på de samme universitetene som henne, om de jobbet like hardt som hun gjorde, eller hardere.

– Bare sett deg der, du, sa Merete og pekte på en ledig plass ved siden av en jente med langt, tykt, gyllenbrunt sjamporeklame-hår.

Jenta smilte til Lilly og signaliserte at det var plass ved siden av henne. Lilly smilte stivt og kjente seg brått småklønete og teit.

– Jeg er Thea, hvisket jenta. – Jeg er Lilly, hvisket Lilly tilbake. – Ja, jeg skjønte det. Læreren sa det nettopp, sa

Thea og smilte. Merete sendte dem et blikk, og Lilly sa ikke noe

mer den timen. – Okei, dere. Som dere vet, har vi en viktig to

timers prøve i morgen …Lilly tok frem notatboken og begynte å notere.

Hun var klar.

13

2

Lilly gikk systematisk til verks. Hun la frem rød, gul, grønn og svart tusj ved siden av hverandre til venstre på skrivebordet. Så tok hun opp notatbo-ken og la den ved siden av historieboken. Til høyre på skrivebordet la hun flash-kortene og et blankt A3-ark til å lage tankekart på. Det var ingenting tilfeldig ved måten Lilly pugget på. Hun hadde en helt egen metode. Hun tok notater fra pensum-boken, for så å lage et tankekart av notatene. Der hadde hun fargekoder for hva som var viktig, gan-ske viktig, mindre viktig og hva hun måtte komme tilbake til senere. Deretter testet hun seg selv med flash-kort. At metoden funket, var det ingen tvil om. Hun hadde aldri fått en dårligere karakter enn 5, og sånn skulle det fortsette. Det var ikke rom for noe annet om hun skulle nå drømmen om Yale og få en karriere som advokat.

Prøven hun skulle ha i morgen, var om styrefor-mer i Europa på 1600-tallet. Hun leste om Ludvig

14

den 14. som hadde trodd han var Guds stedfortre-der på jorden og hadde sagt: – Staten, det er meg. Ganske arrogant, tenkte Lilly mens hun skrev si-tatet i notatboken og leste videre. Ludvig den 14. satte i gang flere kriger mot andre land som førte til økonomiske problemer for Frankrike, sto det videre. Men hvilke land han hadde gått til krig mot, sto det ikke noe om. Læreren hadde sagt at om man bare leste pensumboken, kunne man kare til seg en 4-er, kanskje en 5-er om man husket absolutt alt og hadde god resonneringsevne. Om man ville så mye som lukte på 6-eren, noe Lilly definitivt ville, måtte man imidlertid bruke andre ressurser også. De hadde fått en lang liste med bøker, magasiner og nettsider som de ble anbefalt å lese. Dette var nytt for Lilly. På den forrige skolen hadde det holdt å lese pensumbøkene. Lilly åpnet pc-en for å gå inn på en av de anbefalte nettsidene da chatten begyn-te å plinge som besatt.

Hvor er du? – Bea

Hva driver du med? – Julie

Hvordan er det på den nye skolen???!!!– Bea

15

Svar, da!!!!– Bea

Det var dårlig timing, men Lilly måtte smile. De var ganske søte, da.

Hei, her er jeg! Bare litt opptatt med å lese. Superviktig prøve i morgen.

– Lilly

Vi har prøvd å få tak i deg forever! Trodde serr du var død.

– Bea

Logg deg på Skype!– Stine

Kan ikke, må lese… – Lilly

Nøøøøøøøørd!!!!!!!!!!!! Ta en pause fra flash-kortene dine, da!

– Stine

Lilly sukket. Greit. Fem minutter, da. Hun logget seg på gruppesamtalen på Skype akkurat idet pappa kom inn på rommet.

– Jeg må gå, sa hun kjapt og smelte igjen lapto-pen før noen hadde rukket å si noe som helst.

Pappa så på henne. Skeptisk og en smule irritert.

16

– Hvem pratet du med? Lilly hadde lyst til å si at det var noen fra klas-

sen og at de bare pratet om prøven, men hun hadde ikke for vane å lyve for pappa, så det var vel ingen vits i å begynne med det nå.

– Det var noen venner. Jeg tok en pause fra le-singen.

– Lilly, du hadde jo akkurat begynt. – Ta det med ro, pappa. Det kommer til å gå fint,

jeg klarer meg jo alltid bra. Hun pekte på det sirlige systemet hun hadde på

skrivebordet. – Jo da, men dette har vi jo snakket om. Denne

skolen har et helt annet nivå, og da nytter det ikke å være på Snapchat hele dagen.

Han så ut til å være stolt over å ha en så moderne referanse i ordforrådet.

– Jeg var ikke på Snapchat, svarte hun uten at det gjorde saken noe bedre.

Pappa satte seg på sengekanten hennes. – Da jeg gikk på Princeton tidlig på 90-tallet …Pappas aller lengste historier startet med «Da

jeg gikk på Princeton tidlig på 90-tallet». Lilly him-let med øynene, men pappa overså det og fortsatte uforstyrret.

17

– ... var det også mange fristelser. Det var ikke noe Snapchat og Facebook, men det var konserter, demonstrasjoner, teaterstykker, damer.

Han smilte lurt idet han sa damer. – Pappa, too much information!– Poenget er at selv om det var mange distrak-

sjoner, greide jeg å fokusere. For jeg visste at jeg la grunnlaget for fremtiden min. Studiekameratene mine som stort sett kom fra privilegerte familier, ofret ikke fremtiden en tanke. Men jeg som kom fra et utviklingsland, var fast bestemt på at jeg skulle fremover og oppover, jeg skulle aldri tilbake dit jeg kom fra.

– Ja, jeg vet jo det, pappa. Det er ikke første gang du forteller …

– Du tror at livet kommer til å bli enkelt, Lilly, fordi du har hatt en skjermet oppvekst i Norge.

– Jeg tror ikke at ting er … – Jo, du gjør det fordi du har hatt det bra hele

livet, og fordi du har veldig lett for det, sa han og banket på hodet til Lilly med knokene.

– Du er smartere enn din gamle far som måtte pugge mye mer enn hva du må for å lære ting. Men nettopp derfor er jeg bekymret for at du tror at ting er enkle og at de alltid kommer til å være det. Det er allerede vanskeligere tider i Norge enn det var for bare ti år siden, og derfor er det desto viktigere

18

å jobbe hardt. De som har gode karakterer og som tenker fremover, kommer til å klare seg best.

Lilly hadde hørt varianter av denne talen man-ge ganger før. Han hevet aldri stemmen til henne, men han var kravstor, og han hadde alltid snakket til henne som en voksen. Helt fra hun var bitte li-ten. Kanskje var det derfor hun alltid hadde blitt oppfattet som eldre enn hun var? Pappa var ikke som andre fedre, han kom fra en middelklasse-familie i Nairobi i Kenya, som etter norsk målestokk var ganske fattig, og han hadde kjempet hardt for å komme dit han var nå: til Oslo, gift med en norsk dame fra Bærum. Ida, mammaen til Lilly, som fikk fregner på nesen om sommeren og var så norsk som man kunne bli. De bodde i en stor enebolig på Skøyen. På Oslos vestkant. Langt fra Kenya. Pappa hadde jobbet natt og dag for å nå dit. Det kom han aldri til å glemme, og han lot aldri Lilly glemme det heller. Det finnes ingen snarveier, pleide han å si, bare hardt arbeid!

Han tok opp et av flash-kortene hennes. – Når kom Ludvig den 14. til makten?– 1643.– Hva er hans mest kjente sitat?– «Staten, det er meg». – Hvilke landområder ble erobret under hans

regjeringstid?

– Eh ... Det står ikke i pensum, men jeg har fått en link ... sa Lilly og tok frem pc-en, åpnet den.

Pappa lukket lokket på pc-en igjen. – Du trenger ikke å google. Du kan spørre din

kjære far. Han er bedre enn Google. Han gliste og begynte å ramse opp. – Alsace i 1648, Flandern i 1668, Franche-Comté

i 1678. De ble sittende og pugge hele kvelden, nesten

frem til midnatt og mamma insisterte på at de måt-te gi seg. Lilly følte hun visste så mye om Frankri-kes konger at hun kunne holdt et foredrag om det for franskmenn. Så da Merete la prøven på pulten hennes neste dag, var hun helt rolig og kjente seg superklar. Dette kom til å gå dødsbra.