unni lindell_djevelkysset

Djevelkysset

T YPE-I T AS, 25.04.2012ORDRE: 25878 (s . 1 av 413)

T YPE-IT AS, 25.04.2012ORDRE: 25878 (s . 2 av 413)

Unni Lindell

DjevelkyssetKriminalroman


Unni LindellEn grusom kvinnes bekjennelser, kriminalnoveller 1993

Min fars kjole er rød som reven, dikt 1995Slangebæreren, kriminalroman 1996

Måneorkesteret, roman 1998Drømmefangeren, kriminalroman 1999

Sørgekåpen, kriminalroman 2000Nattsøsteren, kriminalroman 2002

Rødhette, kriminalroman 2004Orkestergraven, kriminalroman 2005Honningfellen, kriminalroman 2007Mørkemannen, kriminalroman 2008Sukkerdøden, kriminalroman 2010

Bøker for barn og ungdom:Den grønne dagen, 1986

Hemmeligheten i sirkuset, 1988Fire dager til fullmåne, 1990

Annas barn, 1991Fuglefangeren, 1992

Rosamunde Harpiks, den lille heksen med de store ørene, 1993Sugemerket, 1994

Jens Bånn, den lille spionen, 1995Pinocchios nye reise, 1999Kyss meg på tirsdag, 2007

Elsker deg av hele mitt jærte! 2008Nifse Nella og Nattskolen 2008Nifse Nella og Syvstjernen 2009

Nifse Nella og Vintersirkuset 2009Rødt for kjærlighet 2009

Nifse Nella og Jordbærgiften 2010Kjæresten om natten 2011

Nifse Nella og Frihetsgudinnens hemmelighet 2011

© 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslowww.aschehoug.no

Satt med 10,5/12,3 pkt. Sabon hosType-it AS, Trondheim 2012

Papir: 80 g NorBook Cream 1,8Printed in Sweden

ScandBook AB, Falun 2012

ISBN 978-82-03-35211-9ISBN 978-82-525-8014-3 (Bokklubben)


Vær ikke redde for dem som dreper legemet.

MATTEUSEVANGELIET


[email protected]

«utkastbox»Torsdag, 14. juli, klokka 18.04.Du var en djevel til å kysse! Men jeg avskyr deg! For nåvet jeg at det ikke bare var meg, men mange. Jeg kjennermeg iskald, som om jeg råtner opp innenfra. Jeg ønskerdeg alt vondt!

For første gang siden jeg var barn, har jeg grått. Jeg villeha deg alene, for bestandig. Det virker tåpelig nå, men jegville at det skulle være oss. Du lo da jeg sa det, men jegtenkte at vi skulle være sammen så lenge at jeg krympetog ble skallet, og du ville kanskje bli syk. Jeg har drømtdet, for da ville du blitt lenket til meg.

Hvorfor skal jeg spise av hånden din, som en hundsom tilber eieren? Du bruker dype utringninger og går ihøyhælte sko og lange støvletter og kliner deg inn medsminke. Aldersforskjellen gjorde det ekstra spennende,men noe mer har jeg egentlig ikke å si. For deg betød altsammen selvsagt null.

Jeg tenker på første gangen; du dro lekegrinden medungen over gulvet og bort til flatskjermen. Det vardesember, den femte for å være nøyaktig. Det var en nyepisode av Julekalenderen på barne-TV, femtallet lystemed rødt glitter. Ungen din satt der, med smokken imunnen og glodde. Så løp vi til skjulet. Det var ikkesnø, men den langgrodde plenen var gul og dekket avfrost. Det dampet fra munnene våre og lukten av kaldttreverk var pirrende i neseborene. I den rotete hylla lå

7


det et grønt ullteppe, som du la på gulvet. Du trædde ensort gummiring med pigger rundt pikken min. Alle menndrømmer om en sånn kvinne som deg.

Jeg ser deg for meg i bevegelse. Bakfra er du en høy ogtynn stolpe med lange bein og smale guttehofter, men nårdu snur deg, ser man de store puppene og den litt rundemagen din. Du er ikke pen, til det er trekkene dine forgrove og nesa di for stor, men du er sexy.

Du brukte meg. Jeg har ikke glemt det du fortalte omden første kjæresten din; sexen var ikke så mye å skryte av,sa du, men det hemmelige og ulovlige ved det tente en gnisti deg som du stadig leter etter for å finne igjen. Kickeneden gangen skyldtes de hysteriske, nesten operetteaktigescenene fra moren din. Du beskrev det akkurat sånn.Moren din lever jo ikke lenger og du tilhører en taxisjåfør.Jeg tenker på deg som en upper-ten, men alt gikk ikke somdet skulle.

U N N I L I N D E L L


DET VAR LAGET EN INNSNEVRING AV RØDE OG HVITMALTE

TREBUKKER PÅ BROEN OVER T-BANEN. Tistler og hunde-kjeks tvang seg opp der muren sluttet. Skinnene lå langtder nede. Noen spredte forretningsbygg var bygget her ogder. Bare én bil av gangen kunne kjøre over. Den grå bul-kete forden kom mot ham. Han gjenkjente den med detsamme, det var Vivians bil. Han kikket fort på klokkapå dashbordet. Den viste 16.52. Han gasset på. Det varhvit pil i hans retning. Vivian gasset også opp. Han bøydeseg fremover. Hun hadde da for faen vikeplikt. De møt-tes midt på broen. Han bråbremset med et rykk. Hun gaham fingeren, vred bilen til høyre og tvang seg forbi ham.Han slo knyttneven i rattet og hyttet mot henne. Raserietsatt som en klo i ham; mørkt og gjenkjennelig. Siste gangde snakket sammen, var for noen få dager siden, i det lilledrivhuset ved parsellen i skogholtet like ved huset hennes.Hun ville ikke ha ham mer. Det var forbi. Følelsen sattumiddelbart i ham igjen; den søte varme lukten av muldog varm plast, skyggene fra trestammene som lå i mørkestriper over det skitne taket, lyset som sitret og blinket iflekker gjennom løvet. Det var bare det; øyeblikket da altvar forbi og ingenting mer. Hun hadde kysset ham på kin-net, som for å vise at hun var glad i ham tross alt. Mendet var bare et spill. Du betød aldri noe. Det hadde luk-tet sigaretter av henne, og parfyme. Han hadde falt ned

9


på alle fire, og hendene hans hadde krafset i tørt løv påjordgulvet. Hun bare gikk.

Han knep den ene hånden om rattet og viftet rasende medden andre for å få vekk et hårete insekt som stanget mothalsen hans, satte giret i revers, slapp clutchen og tråkkethardt på gassen. Bilen rygget noen meter bakover. Karos-seriet duvet opp og ned da han tvang bilen frem og tilbakefor å få snudd.

I natt hadde han ligget og sett på omrisset av soveroms-døren. Eva hadde pustet lett ved siden av ham. Da hansnudde seg og la hånden på hofta hennes, hadde hun ikkerørt seg først, men så hadde hun skjøvet ham vekk. Hanhadde kikket bort på henne, betraktet det hvite ansiktetmed de lukkede øynene og blodet som dunket gjennomden blå halsåren. Øyeblikket eksploderte i ham; brystkas-sen klemte seg sammen, smerten var uutholdelig. Han vel-tet seg rasende ut av senga, kom borti nattbordet; tingenebare falt og falt. Han grep fatt i Eva, rev henne opp og ristethenne til hun skrek om nåde. Etterpå hadde han satt seg uti stua, borte ved vinduet og tenkt på døden, på faren somhengte seg da han var sytten, på følelsen av tap som sidenhadde vært den viktigste størrelsen i livet hans; mørk, dra-gende, et rør som sprang lekk, en gren som knakk i vinden,en jakke som gled av en kleshenger og falt ned på gulvet.Han hadde hentet boken der han hadde lest det nøyaktigslik, sett på de beskrivende linjene om og om igjen. Følel-sen av krenkelse brant i ham. Og i formiddag hadde handratt til renseriet for å snakke med Vivian.

*

Vivian Glenne snudde seg rundt og la armen over passa-sjersetet. Hun ble kvalm ved synet av ham; det grå håretog den røde genseren. Bilen hans sto halvveis opp på for-tauet og gynget opp og ned noen sekunder. I neste øye-

10



blikk humpet den ned med et rykk. Han og den Rambo-BMW-en hans, han kunne da ikke snu bilen midt på densmale broen? Men i samme øyeblikk gikk det opp henne atdet var nettopp det han var i ferd med å gjøre. Hun snuddeseg fremover igjen og trykket den høyhælte skoen så hardtmot gasspedalen at det et øyeblikk kjentes som om sti-letten skulle bore seg gjennom gummimatten. Han haddevært innom renseriet i dag igjen. Hun hadde avvist ham,ville ikke snakke med ham, og Birgit hadde måttet gi hamskjortene. Klokka på dashbordet viste 16.53. Hun kikketvekselsvis i bakspeilet og sidespeilet. Det var for lite lufti dekkene, speedometeret var gåent og nakkestøtten løs.Vinden fra det halvt nedrullede vinduet fikk håret hennestil å blafre. Noen krysset gata. Hun bremset ned og gassetopp igjen. Med to sultne småunger i baksetet hadde hunforsøkt å smette over før den helvetes BMW-en. Hun barevisste at han var råtten. Temperamentet hadde hele tidenligget som et farlig mørke i ham. Det var derfor hun haddeholdt ut med ham så lenge. For innerst inne var hun littredd ham.

– Mamma, hva er det? – Kommer det noen og tar oss?Hun satt anspent fremoverbøyd. – Ti stille, Kenneth!

*

Han knep øynene sammen og konsentrerte seg maksimalt.Et tynt lag med fukt etter det plutselige regnfallet, lå overden mørke asfalten. Et svarthjertet menneske, hadde Evakalt ham i dag. Hun tirret ham da hun maste om det grum-sete vannet i fuglebadet; fordi det var skittent og dessutentiltrakk seg fugler når alle frøene fra trærne fløt rundt idet, og naboen hadde katt. Om vannet var grått eller brunteller blankt, det blåste han i; det inneholdt speilbilder, ogsåhans eget. Det skulle være vann i den grå statuelignendekreasjonen. Det var en skulptur, det fuglebadet, noe somskilte ut deres hage fra de andre hagene i veien.

11

D J E V E L K Y S S E T


Hvorfor var halve broen stengt når ingen veiarbeidere ioransje bukser var å se? De hadde vel tatt fri, som alle for-bannede kommunalt ansatte gjorde. Mennesker var dyr,kanskje intelligente dyr når de oppførte seg som best, mensånne kvinnfolk som Vivian kunne han dy seg for. Hanfremkalte den altfor søte duften av den billige parfymenhennes og ga gass.

*

Bilen sladdet sidelengs på den våte asfalten. Hun fikk ret-tet den opp og ble oppmerksom på folk som stoppet opplangs veien og så etter henne. Vinden rev i treet ved buss-holdeplassen. Hjertet hamret som en boksehanske i brys-tet. Hun hadde hatt problemer med å konsentrere seg påjobben i dag. Kjoler, dresser, skjorter og blazere, alt sam-men var blitt til et eneste sammensurium i hodet hennes.En eldre dame hadde levert inn en muffe. Nå midt på som-meren. Da hun skulle putte den ned i skuffen for spesielleting, hadde Birgit skreket til. Etterpå hadde de ledd. Dethadde løst opp noe av den anspente stemningen. Birgithadde unnskyldt seg med at hun et øyeblikk trodde detvar en levende kanin. Og like etterpå kom han.

*

Han dro bilen gjennom den slakke svingen. Hun haddefått et lite forsprang. Tunge vinger av en sort fugl sneietlavt like foran billyktene hans, og et øyeblikk var han farlignær grøftekanten, men han klarte å rette opp bilen igjen oghørte den forstyrrende radiostemmen snakke om en hai.Det var blitt funnet en hund i magen på den; haien haddeslukt den i en fjord som lå femti kilometer unna, hundensvømte etter eierens lille båt. Så ble den spist. Han slo avradioen. Der så man hvordan det gikk når man svømtepå dypt vann. Ved butikken måtte han bremse ned for enlastebil som kom ut fra en stikkvei.

12



*

Hjertet slo som om det skulle sprenge seg ut. Vivian Glennesuste langs det rette strekket forbi Shell-stasjonen, kjøpe-senteret og Symra kino. Det var lite trafikk nå midt i fel-lesferien. Like bortenfor senteret delte veien seg i tre, ogrett bak svingen, før krysset, var innkjørselen med dentette hekken. Hun kikket fort i bakspeilet, en Golf haddelagt seg mellom henne og BMW-en. Uten å tenke bremsethun hardt ned, vred rattet til høyre, raste inn i oppkjør-selen så singelen sprutet og slo av motoren. Bladene i denfremmede hekken ble vrengt i vinden og viste de sølvhviteundersidene. Sebastian våknet og begynte å sutre. Husetså tomt ut. Det var ingen hjemme. I bakspeilet så hunBMW-en rase forbi på veien.

– Mamma, Dan er storebroren min, og jeg skal ha medmeg blomst i barnehagen i morgen?

– Ja, Kenneth, sa hun. – Dere har blomsterdag i morgen.Jeg skal hente en blomst til deg ute i skogholtet i kveld.



DE SATT PÅ ROMMET TIL DAN. De hadde hver sin pc, head-sett og krumme hender over musa. Det avlange skrivebor-det dekket hele den ene veggen. I tillegg hadde de hver sinsorte stol med hjul. Rommet var rotete og senga uoppredd.Dan så på Jonas. Det lyse, nesten hvite håret var formet tilen piggete ujevn frisyre langs pannen og foran øret. Hanhadde en sort T-skjorte med ildmønster på seg. Jonas varpenere og glupere, men tynnere enn ham, egentlig altfortynn.

– Fy faen, lo Dan da den røde bilen skrenset, før den fórvidere over dataskjermen. Den gule satte etter, i racerfartrundt på den digitale banen og kjørte forbi.

– Gled deg over din tilmålte tid, flirte Jonas og klikketfrenetisk på musa.

Stemmen hans var fisteldyp, slik som bare stemmeskif-tegutter hørtes ut, som moren litt hånlig kalte den nårJonas ikke var til stede.

– Faen, se, nå får du våkne, Jonas. Dan sugde på un-derleppa. – I hate you, boy!

– Kommer ikke mora di snart, så vi får oss noe mat.– Jo, hvert øyeblikk. Han lente seg fremover.Grafikken var skarp og klar. Lyden dundret fra øreklok-

kene. «Need for Speed: The Run» var ikke favoritten, sna-rere tvert imot. Jonas var mest på krig, som «War in theNorth» og slike ting. De hadde spilt «World of Warcraft»

14


fra tidlig i morges, men hadde logget seg av for en halv-time siden. Det var slitsomt å krige. De hadde bygget oppfigurer, kalt seg Thio og Amadeo, passordet var jakt, delogget seg alltid inn med feil alder og spilte guild. Jonasforandret seg når han snakket om spillene han skulle lage,om navnene på figurene og slike ting. Når han gikk inn iAmadeo, ble han liksom en annen.

Jonas hadde sendt inn et spill til mesterskapet i Game-play. Grafikk, lyd og programmering, alt hadde han lagetselv. Jonas ville drive med spillutvikling på fulltid, villeikke utdanne seg til advokat som faren ville at han skullegjøre. Dan slapp sånt mas, ingen i hans familie bryddeseg særlig om utdannelse. Men Jonas var smart, hadde enIQ på 140 og visste alt mulig, som at tiden var forlengetmed over tretti sekunder siden 1970-tallet og sånne ting.Dan var blitt med ham på et rollespill i en skog oppe iMaridalen en gang. Ungdommene der oppe forvandlet segtil vampyrer og monstre og hadde lange kapper, sverd ogmasker. Dan hadde likt det. De var så spesielle, de andre;hadde langt sortfarget hår og en attitude som skremte.Men man kunne tilegne seg militær erfaring og våpentre-ning gjennom dataspill også. Det var som å være i krigi virkeligheten. Før de begynte med krigsspillene, haddede vært ivrige på «Nettby», en digital by der ungdommerkunne dele tanker, erfaringer, bilder og musikk. Jonas oghan hadde gått inn i et digitalt borgervern og avslørt del-tagere som var voksne ulver i fåreklær. Men byen var slet-tet nå. Dan drømte ofte om spillene om nettene; om deøde markene der soldater og militære trådte frem fra baksteiner og groper i mørket. I går hadde han drømt at hanvar en av Gothams kjeltringer. De var mange og sto pårekke og ventet på å få slå Jokeren, Mr. Freeze og Two-Face. Han og Jonas hadde snakket om det, at det haddevært maksimalt å få jakte noen på ordentlig en gang, ogkrige, ikke bare på skjermen.

15



FRANK WILLMANN SATT VED BORDET I DET GULE KJØKKE-NET OG KIKKET OVER PÅ REKKEHUSET TVERS OVER VEIEN.Foran ham på voksduken sto kaffekruset. Veggklokkaviste 17.04. Tikkingen ble til en overdøvende lyd. Det vartorsdag, og Birgit hadde lovet å stenge presis i dag. Hanholdt hardt om kruset og tenkte på hvor farlig alt kunnebli om hun hadde røpet hemmeligheten. Det dirret i kjøk-kenvinduet. Rekken av biler beveget seg sakte nedoverden svakt hellende veien. Det var blokkbebyggelse, noenspredte forretningsbygg, hus og veier på alle kanter. Menher nede var det lille skogholtet på baksiden av rekkehu-set bevart. Han så ansiktet sitt i den blanke termokannen.Han hadde hengekinn og poser under øynene og så slitenut til tross for brunfargen. Nå kikket han over den hvitetyllkappen som Birgit hadde hengt opp for å skjule inn-sikt. En død flue satt fast i nettingstoffet. Huset lå så nærveien at søle fra bilene sprutet over den nederste delen avvinduene. Bare gjerdet med den skrantne berberishekkenskilte den bittelille plassen foran inngangsdøren fra trafik-ken. Rekkehusene ble bygget for femti år siden, og stadigeutvidelser av veien hadde spist av de opprinnelige hageflek-kene. Alle var nylig malt grå, bortsett fra Vivians og Roysendedel som fortsatt var lysegrønn, med avskallet malingog asbestplater ved inngangspartiet. Han kikket ned påhendene sine. De store arbeidsnevene var skitne, ikke av

16


bilolje i dag, men av jord. Han var gått av med tidligpen-sjon, men han hjalp fortsatt til på bensinstasjonen i ny ogne. Nå hadde han vært ute ved veksthuset og gravd av segnoe av raseriet. Det hadde med Vivian å gjøre. Han kikketirritert over på det rustne vraket av et hammockskjelettsom sto i hagen deres, midt oppi en klynge med brennes-ler. Han hadde aldri sett en pute i setet. Det eneste somgikk an å hvile blikket på hos dem, var Roys blankpolertetaxi. Han lå sikkert på sofaen og dro seg nå, kjørte barenatt. At ikke Roy kunne male det forbanna huset.

Bak et av vinduene i annen etasje kunne han skimte top-pen av hodet til Dan. Det brune bølgete halvlange håretvar synlig gjennom skyene som speilte seg i glasset. Danvar bare femten, men han hadde noe ved seg som minnetham om ham selv da han var på den alderen; en vilje til åløse floker og løpe gjennom mørke sjakter, som rottene ikloakksystemet. Unger ble sånn av å rydde opp etter for-eldrene. Vivian holdt Dan unna faren. Frank og Colin varvenner fortsatt, selv om det var fire år siden han ble skiltfra Vivian.

Vennen hans var også der. Den hvite skuteren sto par-kert utenfor. De satt vel fordypet i et av de hersens spil-lene igjen, de to. Denne sommeren var i ferd med å regnevekk. De likte vel det, så ble det ikke så mye mas om åvære ute. Men gutter burde ikke sitte inne og stirre på endataskjerm hele sommeren.

*

Vivian Glenne rygget skjelvende ut fra den fremmede opp-kjørselen og forsøkte å finne igjen den normale puste-rytmen. – Hvis du ikke maser mer om den blomsten nå,Kenneth, skal du få godteri når vi kommer hjem. Treårin-gen hadde smurt yoghurt nedover kanten av barnesetet,den hadde trukket inn i det gråblå stykket med bløterestoff. Han hadde litt i håret også. I sted hadde hun heist

17



ham inn i bilen etter armene. Guttene var alltid trette nårhun hentet dem i barnehagen. Sebastian hadde sovnet ibarnesetet, men nå begynte han plutselig å gråte. Hunstrakte armen og strøk babyen over det skitne kinnet ogkjente dunsten fra bleia hans, satte bilen i gir og kjørtemot krysset. BMW-en var ikke å se. Han kunne jo uansettikke gjøre henne noe, for det var folk overalt. Han kunneskjelle henne ut og slå neven i taket eller noe, men det vardet. Han ville vel ikke at kona hans skulle få snusen i altsammen. Om Roy fikk vite noe, kunne alt være forbi. Hunhadde bestemt seg for å rydde opp, for nok var nok.

Urinlukten blandet seg med gummilukten fra seteneog den gamle sigarettrøyken. Barnehagepersonalet skiftetaldri bleier siste timen. Alt surret rundt i hodet hennes;det føltes som å se på tre TV-kanaler samtidig, som omhun var med i en dårlig actionthriller. Hun tenkte på detBirgit og hun hadde gjort på renseriet i går, drukket i ar-beidstiden og pratet fortrolig. Hun angret, men hadde hattbehov for å snakke med noen. Håpløse Birgit. Hva visstevel hun om menn? Alt ved henne var feil; det brede ansik-tet, de sammengrodde brynene og den lukkede munnen.Frank hadde ringt henne og vært fly forbanna etterpå. Hunhadde kuttet samtalen og svart ham med en heftig sms-melding: Du, din gamle gris av en kikker har ingentingmed å sette meg på plass. For en idiot hun hadde vært.I samme øyeblikk så hun lyktene i bakspeilet. De lignet tovilldyrøyne. Faen, han hadde ventet på henne.



FRANK WILLMANN HOLDT KAFFEN I MUNNHULEN ET ØYE-BLIKK, FØR HAN SVELGET DEN. Han så på flueliket som hangi tyllkappen, så på strekmønsteret i den ene vingen, ogde ørsmå beina som lignet sorte tråder. Vivians grå Fordkom i stor fart nedover veien, og like bak den kom deten mørk BMW. Vivian satt anspent fremoverbøyd. Hunsvingte inn mellom portstolpene og bråstoppet ved sidenav Roys taxi. BMW-en bremset ned, men fortsatte saktevidere. Kjøkkenklokka på veggen tikket. Den var blitt17.18. I det samme så han at Birgit kom vaggende nedoverfortauet. Han lente seg fremover. Som alltid tenkte han athun så mye eldre ut enn sine 58 år. Alt ved Birgit irriterteham, den runde kroppen, det brede ansiktet og det visnehåret. Han kjente hvordan mørket kom. Det med vinen igår var dumt av Vivian. Han ble som svarte natta inni segbare han tenkte på henne. Damer på fylla bablet om alt-for mye. I går kveld hadde Birgit hatt lide-i-stillhet-utstrå-lingen sin, og han hadde kjent demonene yngle. For hangjennomskuet henne, hun hadde vært annerledes. Han bleforbanna. Til slutt hadde han fått ut av henne at Vivianhadde tvunget henne til å ta et glass vin i arbeidstiden, ogat Vivian hadde plapret i vei om menn hun hadde hatt ogsånne fjolleting. Birgit hadde snakket fort. Hun snakketaldri fort. Han sa han trodde hun hadde sagt noe. Ankla-gen ble hengende i luften, som et farlig insekt med brod-

19


den ute. Om Vivian hadde skjønt noe, ville alt sammenvære ute på bygda i løpet av kort tid, og de ville bli nødttil å flytte. Han hadde gått rett ut i skjulet og ringt til Vi-vian, sagt at han skulle fortelle sjefen om vinen hvis hunnoensinne skjenket Birgit igjen. Hun ble rasende, sa at hanvar en mannssjåvinist, at han ikke bestemte over henne.Så hadde hun sendt ham den sms-meldingen og kalt hamen kikker. Han hadde slettet den umiddelbart. Vivian varså inni helvetes frekk. Han pleide riktignok å holde øyemed vinduet ved siden av Dans, spesielt om høsten og vin-teren, når det var mørkt ute og lyset sto på inne og detvar leggetid for voksne. Ikke helt sjelden spradet Vivianrundt i bare bh-en bak de gjennomsiktige gardinene. Dethendte også at hun gikk helt naken. Støyen fra veien gjordeat vinduene tvers over gata nesten alltid var lukket. Selvvar han glad for at Birgits og hans soverom vendte bortfra veien, mot fellesarealet, der lekeplassen og skogholtetmed blomsterparsellen og det lille veksthuset var.

*

Dan reiste seg brått og dro av seg headsettet. Skrapelydenfra stolbeina skar i ørene. Han hadde hørt morens sintestemme gjennom øreklokkene. Han dyttet vekk Jonas,som også hadde reist seg, og slo vinduet helt opp. Morensto bøyd og snakket med en mann i en BMW som haddeparkert rett utenfor porten. Mannen i bilen lente seg utgjennom bilvinduet. Han hadde rød genser og grått hårog snakket sammenbitt. Han minnet om rektor på skolen.Dan hatet rektor. Mannens grå hår lå perfekt gredd tilsiden, og ikke en skjeggstubb var å se. I baksetet lå det di-verse militærutstyr, en grønn bag, og en jakke slengt overseteryggen.

Dan kjente draget av mørke igjen, som om alt sammenskulle rive ham i stykker. Han dro nervøst i T-skjorta,og strøk fingeren over duggen nederst på vinduet og for-

20



søkte å høre hva de sa. Hjertet slo som om han haddeløpt. Hadde det noe med faren å gjøre? Eller var det noeannet? Ekeberg-bussen kjørte sakte forbi og giret om i densvake oppoverbakken. Et stort pust av grå eksos gled overasfalten. Plutselig fikk han øye på Birgit som sto på for-tauet på den andre siden av veien og fulgte med. Tretop-pene stakk opp som spyd mot himmelen bak takrekken pårekkhusraden vis-à-vis. Et sommerslør av grått regn faltstille fra himmelen igjen. Frank sto i kjøkkenvinduet, bakblondekappen, i helsetrøya.

Jonas presset seg plass ved siden av ham. Dan hørte atdet rumlet i magen hans og lurte på om smerte var smitt-somt. Jonas glodde ut på moren og den sinte mannen ogklødde seg på en kvise på siden av haka. – Han der har jegsett før, mumlet han. – Kanskje de har kræsja? Jonas nik-ket mot Birgit. – Hvorfor bruker hun kåpe midt på som-meren, også de fæle brune skoa? Hun ligner et insekt.

– De har ikke kræsja. Birgit er ålreit. Dan hørte små-ungene hyle inne i Forden. I fantasien hadde han kleddav Birgit av og til. Hvor uformelig er hun egentlig? Hvormyk og hvor dum?

Moren rettet seg opp, snudde seg og kikket mot vinduet.Dan møtte blikket hennes. Hun klasket hånden i taket, sanoe kort til mannen og bilen kjørte av gårde med et hardtrykk.

– Kanskje dere har en pizza i fryseren? Vi må ha noevann også, sa Jonas. – Du har vel hørt hva forfatterenW.C. Fields sier om vann?

Dan svarte ikke. Det bruste sånn i ørene på ham. Skute-ren til Jonas sto halvveis gjemt inni hekken med de langeblindskuddene. Moren gikk tilbake til Forden. Dan såhvordan det lysegrønne huset speilte seg og fremsto for-vrengt i frontruta.



BIRGIT WILLMANN HOLDT BEGGE HENDENE KNYTTET OM VES-KEHANKEN. Det tynne regnet prikket mot ansiktet. Hunhadde stengt renseriet på sekundet fem, og gått hjemover.Vivian hadde som alltid stukket litt før, for å hente i bar-nehagen. Nå kjørte BMW-en av gårde, og Vivian begynteå hale småguttene ut fra baksetet. At hun orket å gå påde høyhælte røde skoene. Jøssenavn, som hun behandletungene sine. Kenneths skriking minnet henne om lyden avsummingen fra den lille motoren på hengesystemet i ren-seriet. Alt sammen ble til buldring i hodet på henne. Danog vennen hans sto i vinduet. Birgit hadde visst fra hun varfjorten, at hun aldri ville få egne barn. Det var fælt at Vi-vian nektet Dan å møte faren sin. Frank sa at Colin haddesluttet å drikke. Men hun hørte Vivians stemme inni seg.Colin vil loppe meg for penger. Jeg vet ikke hva Dan ten-ker. Han er så nerdete. Du vet, tenåringer. Jeg synes ærligtalt at Frank også burde kutte ut Colin. Han bor jo ikkeher lenger. Men Birgit visste at det kom aldri til å skje.Frank skulle snart på fisketur med Colin.

*

Vivian Glenne kjente raseriet som en bølge gjennom krop-pen. Hun skalv fortsatt. At han kom hit. At han truethenne, sa han ikke fant seg i det. Manndommen hanshadde vel fått seg en knekk. Den forbannede Birgit kunne

22


slutte å være så nysgjerrig. Hun satte Sebastian på hoftenmed et rykk, bøyde seg og dro Kenneth opp fra bakken.Jonas var her. Hun hadde møtt blikket hans i sted. Sku-teren hans sto like foran henne. Han hang som en kleggpå sønnen, den gutten. Dan sa at Jonas var høflig, for noevrøvl! Han hadde da for faen et eget hjem, et fint hjemtil og med, bodde med de fisefine foreldrene sine i et husi Konvallveien, med plen som så ut som om den var klip-pet med neglesaks. Det var liksom i det fine strøket det,bak kjøpesenteret, der husene lå på rekke og rad i de fro-dige hagene. Men Dan var aldri der. Han likte ikke Jonas’foreldre, sa han, ikke den surrete farmoren som bodde iunderetasjen heller. Men saken var vel heller den at hanikke var velkommen, at han ikke var fin nok. Hun tenktepå faren til Jonas, norsklektoren med stålbrillene. Hanhadde hentet sønnen noen ganger før han fikk skuteren.Da hadde han tråkket frem og tilbake som en sint hanepå fortauet utenfor, ville ikke ringe på eller komme inn.Når Vivian viftet til ham i kjøkkenvinduet, snudde hanseg bare. Den tørre frustrerte typen, som skulle pensjonereseg neste år. Vivian kunne alt om sånne menn. I går haddeJonas spist fem fiskepinner og tatt tre store poteter. Detvar ikke plass til ham ved det lille kjøkkenbordet, men detfalt ham ikke inn at det var derfor Roy måtte sitte i stuaog glo på TV med sin tallerken på det lave salongbordet.

*

Birgit snudde seg og gikk mot sin egen inngang. Hun tenktepå seansen på bakrommet i går. Vivian hadde vært ute avseg på grunn av brevene fra faren til Dan. Nå som sjefener på ferie og det bare er deg og meg, Birgit. Alkoholener ute av blodet igjen før jeg henter ungene i barnehagen.Birgit hadde tatt seg selv i å fnise, noe hun aldri gjorde.De hadde ryddet av respatexbordet, lagt vekk noen stab-ler med duker og papirer og tørket over med en våt klut,

23



før de helte vinen i hver sin kaffekopp og skålte. De haddegått annenhver gang ut og ekspedert kundene. En damekom tilbake og påsto at flekken på den turkisblomstredekjolen var verre enn da hun leverte den. Hun fikk tilbakehundre kroner, og etterpå hadde de ledd seg nesten i hjel.Det var etter det Vivian plutselig hadde sett fortrolig påBirgit og fortalt at hun ved gjentatte anledninger haddevært utro. Den ene historien verre enn den andre. Vivianhadde tydelig likt at Birgit ble litt satt ut. Hun hadde kla-get over hvor kjedelig Roy var og langt på vei innrømmetat hun likte fare, spesielt når det gjaldt sex.

*

Roy Hansen gned seg over den glattbarberte skallen, såspørrende på samboeren og reiste seg fra sofaen. – Ta un-gene, sa Vivian Glenne og lempet Sebastian over til ham,dro i det sorte, korte skjørtet, sparket av seg de høyhælteskoene og løp oppover trappen. Kontroll var ikke hennessterke side. Søsteren, Rita, hadde rett i det. Rita hadde sagtat Vivian beveget seg fra dypt tungsinn til intens maniskeufori, sagt at hun måtte slutte å skjelle og smelle sånn påbarna. Hun sa at småguttene tok etter. Som om det ogsåvar hennes skyld. Hun røsket opp døren til Dans rom, menslapp ikke dørhåndtaket, ble bare stående utspent som enfurie og stirret vekselsvis på sønnen og vennen som sattved dataskjermene.

Vivian festet blikket på Jonas Tømte. De isblå øynenehans hadde grå spetter rundt iris. Han stirret tilbake påhenne. Han var rødflekkete i ansiktet. Kinnbeina var sterkeog markerte, og søkket i haka irriterte henne. – Nå får detvære nok. Hun så på sønnen mens hun omtalte vennenhans i tredjeperson. – I dag har jeg ikke middag til Jonas.Klokka er snart halv seks. Han får gå hjem til seg selv. Jeghar hatt en helsikes dag.

Jonas Tømte løftet hånden, men hun viftet ham av.

24



– Det er nok nå, Jonas. Det kryr av unger i dette huset.Du har da for faen en egen familie. Og hvorfor i helvetefår Dan aldri være med hjem til deg?

– Mamma! Dan reiste seg. Jonas og han hadde vært ven-ner siden fjerdeklasse. Han hadde ingen andre.

Jonas Tømte stoppet spillet med et tastetrykk.– Nå slår du sammen laptopen din og stapper den opp

i sekken, og så drar du hjem til deg selv. Du har ikke noemer å hente her. Hun pekte på den signalgrønne sekkensom lå slengt midt på gulvet.

Dan svelget. Hva ville folk si om de ikke var sammenlenger. – Hvem var han fyren i den bilen?

Moren snudde seg og gikk halvveis ut av rommet. – Bareen kunde fra renseriet, en som var misfornøyd med noe.

– Med hva? Fulgte han etter deg?Hun gikk helt inn i rommet igjen og klemte døren inn-

til, strammet leppene, senket stemmen og sa: – Han hen-tet noen skjorter tidligere i dag. Det er bare det. Den enevar fortsatt flekkete, Dan.

– Jeg tror deg ikke!Hun hveste lavt. – Ting er ikke sånn som de ser ut!

*

Roy Hansen kikket oppover trappen. Noen luftige støv-dotter lå innerst på de nederste trinnene. En blek etter-middagssol hadde tvunget seg gjennom regnteppet og lå ien dus firkant på veggen. Han hadde hørt hva hun ropte.Det er nok nå, Jonas. Det kryr av unger i dette huset. Duhar da for faen en egen familie. Og hvorfor i helvete fårDan aldri være med hjem til deg?

Han hørte at hun fortsatte å snakke, men lavere bakden lukkede døren. Kjeften sto ikke på henne, og noe falti gulvet. Så skrek Dan. – Faen, mamma! Helvetes, faen!Døren gikk opp med et rykk.



unni lindell_djevelkysset

Documents

8printed in swedenscandbook

betd altsammen selvsagt

femtallet lystemed rdt

tenker p frste gangen

vre sammen s lenge

1995pinocchios nye reise

80 g norbook cream 1

nskerdeg alt vondt