Patrick Modiano

UngdomstidOversatt av Kjell Olaf Jensen, MNO

Patrick ModianoOriginalens tittel: Une Jeunesse

Oversatt av Kjell Olaf Jensen, MNO

© Éditions Gallimard, Paris, 1981

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2014

ISBN 978-82-02-47974-9

1. utgave, 1. opplag 2014

Denne boken ble første gang utgitt i 1982 på norsk avJ.W. Cappelens Forlag A.S.

I denne utgaven er oversettelsen revidert.

Omslagsdesign: Miriam EdmundsOmslagsfoto: DreamPictures/Getty Images

Sats: Type-it AS, TrondheimTrykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014

Satt i 10,5/13,4 pkt. Sabon-Roman og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekningdet er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan

for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til Rudy

Til Zina

Til Marie

Barna leker i hagen, og det er snart tiden for det dagligesjakkpartiet.

– I morgen tidlig skal de ta av ham gipsen, sier Odile.Hun og Louis sitter på terrassen utenfor alpehuset og

holder øye med datteren og sønnen som løper over ple-nen et godt stykke unna sammen med de tre barna til Vi-terdo. Gutten deres, som er fem år gammel, har venstrearm i gips, men det later ikke til å sjenere ham.

– Hvor lenge har han gått med denne gipsen nå? spørLouis.

– Nesten en måned.Han hadde falt av husken, og etter en uke hadde de

oppdaget at armen var brukket.– Jeg går og tar meg et bad, sier Odile.Hun går opp i annen etasje. Når hun kommer tilbake,

skal de begynne å spille sjakk. Han hører vannet renne påbadet.

Bak raden av grantrær på den andre siden av veien lig-ger bygningen til taubanen. Den ser ut som en liten jern-banestasjon ved et kursted. Det er visst en av de førstetaubanene som ble bygget i Frankrike. Louis følger denmed øynene der den beveger seg langsomt oppover langsdet bratte Foraz-fjellet. Den knallrøde kabinen stikker

7

seg ut mot den sommergrønne fjellsiden. Barna har stuk-ket av innimellom granene – nå sykler de rundt på denlille, runde plassen som ligger i skyggen ved siden avhuset til taubanen.

I går tok Louis ned treskiltet hvor han hadde malt«SUNNY HOME» med hvite bokstaver, fra fasaden påhuset. Nå ligger det og slenger på bakken utenfor detfranske vinduet. Da de kjøpte huset for tolv år siden oggjorde det om til feriehjem for barn, hadde de ikke værtsikre på hva de skulle kalle det. Odile ville heller ha etfransk navn, som «Les Lutins» eller «Les Diablerets»,men Louis syntes et engelsk navn virket mer elegant ogtenkte at det ville trekke kunder. Til slutt hadde de valgt«Sunny Home».

Han plukker opp treskiltet. «Sunny Home». Han skalstraks rydde det vekk, i en skuff. Han føler seg lettet. Deter slutt med feriehjemmet for barn. Fra og med i dag skalde ha huset for seg selv, helt alene. Han skal bygge omuthuset nederst i hagen til restaurant med tesalong, og såkommer det folk om vinteren, før de tar taubanen.

Litt etter litt kryper mørket oppover fra dalbunnenog fra nederst i hagen. Samtidig høres rop og latter frabarna, som nå leker gjemsel. I morgen, den 23. juni,er det Odiles 35-årsdag. Og neste måned blir han også35. Han har invitert Viterdos og barna deres til Odilesfødselsdag, sammen med Allard, den tidligere skiløperensom driver en liten sportsbutikk.

Den røde taubanen har begynt å gå nedover. Den blirborte bak en tett klynge med grantrær, så dukker denfrem igjen og fortsetter nedover i den samme, rolige ryt-men. Helt til klokken ni om kvelden kan de se den gå oppog ned – den siste gangen er den ikke mer enn en stor ild-flue som glir langs siden på Foraz.

8

– Det var jammen en tapper, liten gutt …Doktoren klappet barnet på kinnet. Det var Odile som

ble mest rørt. Med et apparat så raskt at det minnet omen motorsag som sager trekubber, hadde doktoren ak-kurat saget opp gipsen Odile hadde tegnet blomster på.Og armen var dukket frem, like hel. Huden var verkentørr eller fargeløs, slik Odile hadde fryktet. Barnet beve-get armen og bøyde den langsomt, uten å våge å tro heltpå det og med et vaktsomt smil om munnen.

– Nå kan du brekke den igjen, hadde doktoren sagt.Hun hadde lovet ham at de skulle gå og spise iskrem

før de dro hjem igjen, og nå satt de rett overfor hverandrepå en uterestaurant like ved vannet. Barnet hadde valgten is med pistasj og jordbær.

– Er du glad for at du ikke har gipsen mer?Han svarte ikke. Han spiste isen med et alvorlig og

oppmerksomt uttrykk i ansiktet.Hun ser på ham og undres på om han kommer til

å huske den blomsterpyntede gipsen senere. Det førstebarndomsminnet? Han kniper øynene sammen på grunnav solen. Tåken ute på vannet løser seg opp, og det er 35-årsdagen hennes. Snart blir Louis også 35. Kan det hendedeg noe nytt når du er 35? Hun lurer på det mens hun ten-ker på den uskadede huden, på armen som nettopp varkommet frem fra gipsen – som om det var armen selv somknuste det stenhylsteret den var sperret inne i. Begynnerlivet av og til fra null igjen når du er 35? Det er et alvor-lig spørsmål som får henne til å smile. Hun må spørreLouis om det. Men hun har inntrykk av at svaret er nei.Du kommer til en periode da all bevegelse stanser opp ogden lille pedalbåten glir videre helt av seg selv bortoveret vann som ligner det som brer seg ut foran henne. Ogbarna blir større. De kommer til å forlate deg.

9

Et øyenhår plager henne innerst i øyekroken, og huntrekker en tom pudderdåse opp av vesken. Hun brukerden bare fordi det er et lite, sirkelformet speil i den. Hunklarer ikke å få vekk håret, og hun gransker ansiktet sittnøye. Det har ikke forandret seg. Hun hadde det sammeansiktet da hun var tyve. De ørsmå rynkene ved munnvi-kene var ikke der da; men resten har ikke forandret seg,nei da … Og Louis har heller ikke forandret seg. Han varlitt tynnere, det er det hele …

– Gratulerer med dagen, mamma.Han snublet over ordene da han sa det, ikke uten en

viss stolthet. Hun kysser ham. Så rart det ville være hvisbarna kjente foreldrene sine slik de var før barna ble født,mens de ennå ikke var foreldre, bare ganske enkelt segselv … Hennes egen barndom hos bestemoren i Paris, irue Charles-Cros, der hvor bussrutene starter … Tourel-les-badets grå bygning like bortenfor, kinoen og bakkeni boulevard Sérurier. Med litt fantasi om morgenen nårsolen skinte på tåken, kunne bakken være en vei som gikkhelt ytterst på åskanten ned mot sjøen.

– Nå må vi hjem …Mens hun kjørte oppover langs veien til huset med søn-

nen sin ved siden av seg, satt Odile og nynnet på et ellerannet uten å tenke over det. Snart oppdaget hun at detvar de første taktene til en operette som hun til sin storeoverraskelse hadde funnet på plate i et antikvariat i Ge-nève – en operette som het «Roses d’Hawaï» …

De sitter på den grønne benken utenfor huset til tauba-nen, og sønnen deres sykler tvers over den vesle plassen.Sykkel med støttehjul. Odile har slengt seg nedpå og leseret filmblad med hodet i fanget på Louis.

Barnet sykler gjennom solflekkene, én etter én, og så

10

begynner han på det han kaller den «store runden». Fratid til annen stanser han og plukker opp en furukongle.Taubanemannen står i døren til huset og røker en sigarett– med den blå skyggeluen og den blå jakken ser han utsom en stasjonsmester.

– Nå, hvordan går det? spør Louis.– Dårlig. D’ække mange passasjerer i dag.Det spiller ingen rolle. Selv om den er tom, går den

røde taubanen til fastsatt tid. Det er reglementet.– Og enda så er det jo sol, sier taubanemannen.– Det er ikke riktig ferietiden ennå, sier Louis. – Om to

uker skal du få se …Barnet sykler rundt plassen og tråkker hardere og har-

dere. Odile har tatt på seg solbriller og blar i bladet. Hunholder godt fast i sidene mens hun blar, fordi det blå-ser.

Han hører barnas rop mens han sover. De kommer nær-mere, fjerner seg og kommer nærmere igjen. For ham til-svarer dette forskjellige lysstyrker, akkurat som et spillmellom skygger og solskinn. Men han drømmer stadigden samme drømmen. Han sitter aller øverst på et tomtsykkelstadion og ser på faren sin som holder krampaktigfast i styret og sykler langsomt rundt nede på banen.

Det er noen som roper på ham, og han åpner øynene.Foran ham står datteren hans og smiler til ham. Hun ernesten like høy som Odile.

– Pappa … Gjestene kommer snart …Hun har en rød kjole på seg, og det forbauser Louis.

Hun er 13 år gammel. Drømmen har bare så vidt sluppettaket i ham; han er ennå søvndrukken og blir forbausetover at datteren hans er så stor.

– Pappa …

11

Hun sender ham et bebreidende smil, tar ham i hån-den og forsøker å trekke ham opp fra sofaen. Louis strit-ter imot. Etter en liten stund lar han seg trekke med, ståropp og kysser henne på pannen. Han går ut på terras-sen. Mørket har ennå ikke falt på, og gjennom raden avgrantrær får han øye på en gruppe mennesker som kom-mer opp mot huset. Han kjenner igjen den dype stemmentil Allard og Martine Viterdos latter. Der borte glir denrøde taubanen langsomt av gårde langs den bratte sidenpå Foraz, som en marihøne i gresset.

Alle lampene i stuen er slukket. Louis, Odile, Viterdo ogkonen hans, Allard og barna sitter rundt bordet og ven-ter. Datteren til Louis kommer inn fra kjøkkenet – hunbærer på en kake med åtte brennende lys: tre tiårslys ogfem ettårslys. Hun kommer gående mot dem, og så syn-ger de:

– Happy Birthday to you …Hun setter brettet midt på bordet. Alle kysser Odile i

tur og orden.– Nå, spør Viterdo, hvordan føles det å være 35?– Nå er jeg snart gammel nok til å bli bestemor, svarer

Odile.– Odile da, ikke vær dum.– Du må blåse ut lysene, mamma …Odile bøyer seg over kaken og blåser.– Med ett pust!De klapper, og så blir lampene tent igjen.– En sang! En sang!– Odile vil synge La Chanson des rues for dere, sier

Louis.– Å nei, nei … Slett ikke …Hun skjærer opp kaken. Barna har gått fra bordet; nå

12

står alle fem langs terrassen. Odile og Louis kommer medet kakestykke på en asjett til hver av dem.

– De kommer ikke til å ville gå og legge seg, sier Mar-tine, Viterdos kone.

– Det er ikke så farlig. Det er jo ikke noen helt vanligdag, sier Allard med den dype stemmen sin. – Det er ikkehver dag du blir 35.

Viterdo ser på klokken.– Jeg tror jeg må dra nå, Louis. Jeg er virkelig lei for å

måtte bry deg.Han må ta nattoget til Paris, det som går tre minutter

over elleve, og Louis har foreslått at han kan kjøre hamtil stasjonen.

– Da dro vi da, sier Louis.Viterdos kone, Allard og Odile har satt seg på terras-

sen. De sitter og prater. Stemmen til Allard overdøver deandre. Natten er varm, og i det fjerne hører de tordenenrulle.

Viterdo står midt i stuen og åpner den sorte vesken sin,akkurat som om han i hui og hast skal forsikre seg omat han ikke har glemt noe. Barna puffer hverandre opptrappen, og lyden av løpende skritt blir borte innover destore værelsene i annen etasje. Odile har gått inn fra ter-rassen og kommer bort til Louis akkurat idet han skal tilå gå ut av huset etter Viterdo.

– Gratulerer med dagen, sier Louis.– Takk, det kan være nok … sier Odile.– Og hvordan føles det å være 35?Hun tar tak i skuldrene hans og ryster i ham.– Det klarer seg … Det blir snart din tur også …Han trykker henne inntil seg, og de brister i latter. Det

er første gang i livet at de feirer at en av dem har fødsels-dag. Snål tanke … Men siden barna har moro av det …

13

Viterdo har plassert kofferten og den sorte vesken i bak-setet i bilen, og satt seg ved siden av Louis.

– Jeg er virkelig lei for det, Louis …– Nei da, det skal du ikke være … Vi er nede ved sta-

sjonen på fem minutter …Louis setter bilen langsomt i gang. Like etter stanser

han motoren. Bilen triller stillferdig ned den vesle, retteveien.

– Når kommer du tilbake igjen? spør Louis.– Neste helg. Jeg håper jeg kan være her sammen med

Martine og barna i august. Du er jammen heldig som kanvære i fjellet hele året …

– Jeg tror ikke jeg ville ha klart å bo i Paris, sier Louis.Han skrur på radioen, slik han pleier hver gang han

kjører bil.– Hvor lenge er det siden dere slo dere til her? spør Vi-

terdo.– Tretten år.– Det er bare så vidt seks år siden vi kjøpte huset

vårt …– Jeg ville ha trodd at det var lenger siden dere kom

hit.Viterdo er like gammel som Louis. Han arbeider i et

import- og eksportfirma i Paris. Hver jul og hver påskekommer han og Martine for å stå på ski. De har medseg barna, som de ofte har overlatt til Odile og Louisfor at de skal kunne leke med de andre barna i «SunnyHome» …

– Jaså, så det er slutt med barnehjemmet?– Ja, det er det slutt med, sier Louis og smiler. – Nå har

vi huset for oss selv … Barna vil kunne gå på rulleskøy-ter i alle værelsene …

– Og hva skal dere gjøre nå, da?

14

– Kanskje vi starter en restaurant og tesalong sammenmed Allard, for folk som skal med taubanen.

– I bunn og grunn har dere rett, sier Viterdo. – Jegskulle også gjerne si fra meg alt sammen og bo her …

Den første svingen i veien. Til venstre er hagemurenrundt Hôtel Royal. Louis starter motoren igjen.

– Barna er jo absolutt lykkeligere her enn i Paris, sierhan. – For min egen del skulle jeg ønske at sønnen minville bli skiinstruktør.

– Jaså, sier du det? Og datteren din?– Med piker kan man jo aldri vite …Han har rullet ned vinduet. Det virker som om uværet

kommer nærmere.– Har du bodd i Paris noen gang? spør Viterdo.– Ja. For svært lenge siden.Han stanser bilen foran stasjonen, åpner døren og tar

Viterdos bagasje.– Etter deg, Louis …De går gjennom den lille, mennesketomme hallen som

ligger badet i neonlys. Viterdo stikker billetten sin istemplingsautomaten.

– Disse apparatene blir mer og mer kompliserte, sierLouis. – Jeg er glad jeg ikke reiser mer …

Toget står alt på stasjonen.– Ha det fint, Louis, og på gjensyn fredag …Louis følger ham ut på perrongen og hjelper ham med

å bære kofferten og den sorte vesken inn i sovevognku-péen. Viterdo åpner vinduet og lener seg smilende ut.

– På gjensyn fredag … Jeg overlater Martine og barnatil deg. Vær streng …

– Meget streng … Som vanlig …Da Louis går gjennom stasjonshallen igjen, legger han

merke til en slikkeriautomat borte ved de stengte billett-

15

lukene. Han legger to mynter i sprekken. Et eller annetfaller ned, pakket inn i rødt og forgylt papir, en sjoko-lade av den typen som heter «eggtopper». Jaså, finnes defremdeles … Odile pleide ofte å kjøpe dem på konditorieti rue Caulaincourt. Det skal bli fødselsdagspresangen fraham.

Bak vinduene på kaféen på den andre siden av plassensitter flere silhuetter klistret til fjernsynsskjermen. Stem-men til en sangerinne når frem til ham. Bare stemmen,litt hes, uten at han kan skjelne ordene. Det har blåst oppen lummer vind. På hjemveien faller de første regndrå-pene …

Det regnet hele dager til ende i Saint-Lô den høsten forfemten år siden, og det dannet seg store søledammer pågårdsplassen ved kasernen. Han hadde tråkket midt oppien av dem ved et uhell, og en iskald ring strammet tilrundt anklene hans.

Han hilste på ordonnansen med blikkofferten i hån-den. Da han kom frem til neste gatehjørne, kunne hanikke dy seg: Han snudde seg og så tilbake på den brun-aktige bygningen som ikke skulle spille noen rolle i livethans mer.

De sivile klærne, en grå flanellsdress, gnaget under ar-mene og strammet over lårene. Han kunne trenge en vin-terfrakk, og fremfor alt et par sko. Ja, et par sko medkraftige rågummisåler.

Brossier hadde avtalt å møte ham på Café du Balconved syvtiden. Plutselig slo det ham at han hadde kjentham i to måneder nå, og at Brossier hadde løyet for hamda han sa at han bare var på gjennomreise i Saint-Lô.Hvorfor var han blitt her lenger enn planlagt, når manskulle tro at «forretningene» burde tilsi hans nærvær iParis?

16