t.s. spivets utvalgte verker av reif larsen

T. S. Spivets utvalgte verker

Chapter_01_i-ix_001-028_NO.indd 1 25.02.10 09.36

R e i f l a R s e n

O v e R s a t t av t O R e a u R s t a d , M n O


Reif LarsenOriginalens tittel: �e Selected Works of T. S. Spivet

Oversatt av Tore Aurstad, MNO

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2010

ISBN 978-82-02-29524-0

1. utgave, 1. opplag 2010

Sats: CAPPELEN DAMM ASTrykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2010

Satt i Adobe Garamond Pro 10,5/19

Innkjøpt av Norsk kulturråd.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller

tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan stra�es med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Bokutforming og typogra� av Ben Gibson

Illustrasjonene er laget av Ben Gibson og Reif Larsen med unntak av illustrasjonene på side 3, 104, 171, 270 og 343, som ble laget av Martie Holmer og Ben Gibson,

og som er basert på forfatterens originale tegninger.

Moby Dick-kartet er laget av Ben Gibson.Sitatet fra Moby Dick er hentet fra Bjørn Alex Herrmans oversettelse av Herman Melville: Moby Dick, Aschehoug 2009.

DENNE BOKEN HANDLER OM:

1. BARNEKARTOGRAFER – MONTANA –

SKJONNLITTERATUR.2. EKSPEDISJONER OG REISER – SKJONNLITTERATUR.

MEN OGSA:

3. KONTINENTALE VANNSKILLER – SKJONNLITTERATUR.4. SPURVER – SKJONNLITTERATUR.5. BILLER – FANTOMLOPEBILLER – SKJONNLITTERATUR.6. JENTER – JENTER SOM LIKER POPMUSIKK – SKJONNLITTERATUR.

OG DESSUTEN : 7. WHISKEYDRIKKING – SKJONNLITTERATUR. 8. GEVA RER – 1886 WINCHESTER KORTLOPER .40–.82 KALIBER – SKJONNLITTERATUR.

9. SMITHSONIAN-MUSEET – SKJONNLITTERATUR. 10. MEGATHERIUM-KLUBBEN – SKJONNLITTERATUR. 11. LANDSTRYKERE – SKJONNLITTERATUR.

12. LANDSTRYKERTEGN – SKJONNLITTERATUR. 13. HUKOMMELSENS ROBUSTHET – SKJONNLITTERATUR. 14. DATASPILLET OREGON TRAIL FOR

APPLE IIGS – SKJONNLITTERATUR. 15. MANGE–VERDENER–TEORIEN – SKJONNLITTERATUR. 16. FROKOSTBLANDINGER – SKJONNLITTERATUR.

17. SMIL – DUCHENNESMIL – SKJONNLITTERATUR. 18. TALJEREP – SKJONNLITTERATUR. 19. MAT I POSE – SKJONNLITTERATUR. 20. HISTORIENS

ARV – SKJONNLITTERATUR. 21. TREGHET – SKJONNLITTERATUR. 22. ORMEHULL – ORMEHULL I MIDTVESTEN – SKJONNLITTERATUR. 23. BARTER –

SKJONNLITTERATUR. 24. PARALLELL LENGSEL – SKJONNLITTERATUR. 25. MOBY DICK – SKJONNLITTERATUR. 26. MIDDELMADIGHET –

SKJONNLITTERATUR. 27. REGLER – TRESEKUNDERSREGELEN – SKJONNLITTERATUR.

OG DESSUTEN : 7. WHISKEYDRIKKING – SKJONNLITTERATUR. 8. GEVA RER – 1886 WINCHESTER KORTLOPER .40–.82 KALIBER – SKJONNLITTERATUR.

9. SMITHSONIAN-MUSEET – SKJONNLITTERATUR. 10. MEGATHERIUM-KLUBBEN – SKJONNLITTERATUR. 11. LANDSTRYKERE – SKJONNLITTERATUR.

12. LANDSTRYKERTEGN – SKJONNLITTERATUR. 13. HUKOMMELSENS ROBUSTHET – SKJONNLITTERATUR. 14. DATASPILLET OREGON TRAIL FOR

APPLE IIGS – SKJONNLITTERATUR. 15. MANGE–VERDENER–TEORIEN – SKJONNLITTERATUR. 16. FROKOSTBLANDINGER – SKJONNLITTERATUR.

17. SMIL – DUCHENNESMIL – SKJONNLITTERATUR. 18. TALJEREP – SKJONNLITTERATUR. 19. MAT I POSE – SKJONNLITTERATUR. 20. HISTORIENS

ARV – SKJONNLITTERATUR. 21. TREGHET – SKJONNLITTERATUR. 22. ORMEHULL – ORMEHULL I MIDTVESTEN – SKJONNLITTERATUR. 23. BARTER –

SKJONNLITTERATUR. 24. PARALLELL LENGSEL – SKJONNLITTERATUR. 25. MOBY DICK – SKJONNLITTERATUR. 26. MIDDELMADIGHET –

SKJONNLITTERATUR. 27. REGLER – TRESEKUNDERSREGELEN – SKJONNLITTERATUR.

I

I

I

I

I I

I

I

II

I

I

I

I

I

I

I

I

I

I

I

I

I

I

I

I

I

I

I

O

O

E


Ti l Ka t i e


The WesT


T.s. spiveTs uTvalgTe verker

x


vesT

1

del 1: vest


vesT

3

t elefonoppringningen kom en sen ettermiddag i august mens

storesøsteren min, Gracie, og jeg satt ute på verandaen bak

huset og skrelte sukkermais som vi la i digre blikkspann.

Spannene var fortsatt overstrødd med små bitemerker fra i våres, da

Verywell, gårdshunden, var blitt deprimert og hadde begynt å spise metall.

Jeg bør kanskje forklare nærmere. Når jeg sier at Gracie og jeg skrelte

mais, mener jeg egentlig at Gracie skrelte mais mens jeg tegnet en skjema

tisk figur som viste nøyaktig hvordan hun skrelte mais, i en av de små, blå

spiralbøkene mine.

Alle notatbøkene mine var sortert etter farge. De blå notatbøkene,

som sto pent på rekke og rad langs sørveggen av rommet mitt, var for

beholdt «Figurer som viser folk som gjør noe», til forskjell fra de grønne

notatbøkene langs østveggen, som inneholdt zoologiske, geologiske og to

pologiske kart, og langs vestveggen de røde notatbøkene, der jeg illustrerte

kapiTTel 1I det lille soverommet

kjem pet jeg ustanselig mot entropiens forunderlige kraft. Rommet var fylt til randen med avleiringer fra en kartografs liv: oppmålings utstyr, antikke teleskoper, sekstanter, lange ruller med hyssing, krukker med kanin voks, kompasser, medtatte, illeluktende vær ballonger, et spurveskjelett som balanserte på tegnebordet. (I det øyeblikket jeg ble født, hadde spurven fløyet i kjøkkenvinduet og omkommet. En stivbeint ornitolog fra Billings rekonstruerte det smadrete skjelettet, og jeg fikk et nytt mellomnavn.)

Spurveskjelettet.Fra Notatbok G21

Soverommet mitt:45° 49" 27' N112° 44" 19' v



4

insekters anatomi, i tilfelle moren min, dr. Clair Linneaker Spivet, skulle få

behov for mine tjenester.

En gang hadde jeg prøvd å plassere kartbøker langs nordveggen av

rommet, men i min iver etter å systematisere hadde jeg glemt at det var der

inngangsdøra til rommet befant seg, så da dr. Clair åpnet døra for å si at

middagen var klar, ramlet bokhylla i hodet på meg.

Jeg satt på Lewis og Clarkteppet, dekket av notatbøker, og hylte. «Er

jeg død?» spurte jeg, enda jeg visste at hun ikke en gang ville ha sagt noe selv

om jeg var det.

«Man må aldri arbeide seg inn i et hjørne,» sa dr. Clair gjennom døra.

Ranchen vår lå rett nord for Divide i Montana, en bitte liten by man

lett kunne overse fra landeveien hvis man tilfeldigvis bøyde seg og stilte

inn radioen på feil tidspunkt. Divide var omgitt av Pioneer Mountains

og lå i en fl at dalbunn overstrødd med malurt og delvis forkullete totom

fi replanker, en påminnelse om den gangen det faktisk bodde folk der.

Jernbanen kom farende nordfra, Big Holeelva vestfra, og begge fortsatte

sørover, på vei mot grønnere enger. Begge bevegde seg gjennom land

skapet på sin egen måte, og begge bar med seg sin egen dunst på ferden:

Jernbanesporet pløyde seg rett fram uten tanke for grunnfj ellet det skar

igjennom. Smijernsskinnene luktet av skinnesmurning og tresvillene av

ram, lakrisdampende skjellakk. Big Holeelva, derimot, kommuniserte

med landskapet der den snodde seg minste motstands vei gjennom dalen

og samlet opp bekker på ferden. Big Hole luktet av mose og mudder og

salvie og iblant blåbær – hvis det var den rette årstida, da, men det hadde

ikke vært den rette årstida på mange år.

Nå for tida gjorde ikke togene noe opphold i Divide, og Union

Pacifi cs godstog dundret gjennom dalen klokka 06:44, 11:53 og 17:15,

Og jeg tror hun hadde rett.

Hvert instrument i rommet mitt hang på en krok, og på veggen bak hvert redskap hadde jeg tegnet og avmerket apparatets omriss, som et ekko av den virkelige gjenstanden, slik at jeg bestandig kunne se når noe manglet, og hvor det skulle henges på plass igjen.

Allikevel, selv med et slikt system på plass, hendte det at saker og ting ramlet ned og gikk i stykker. Det dannet seg hauger, og systemet syntes ubønnhørlig å gå mot sin oppløsning. Jeg var bare tolv, men tusen soloppgangers og solnedgangers langsomme, uunngåelige glød, tusen kart jeg hadde risset opp om og om igjen, hadde lært

meg at alt før eller siden forfaller, og at det er bortkastet tid å

gå rundt og være bitter på grunn av dette.

Rommet mitt var intet unntak.

Det var ikke uvanlig at jeg våknet midt på natta med senga full av kartleggingsredskaper, som om nattas ånder forsøkte å kartlegge drømmene

mine.

Kart over drøm

mene m

ine.

Fra Notatbok G

54

meg at alt før eller siden forfaller, og at det er bortkastet tid å

gå rundt og være bitter på grunn av dette.

Rommet mitt var intet unntak.

Det var ikke uvanlig at jeg våknet midt på natta med senga full av kartleggingsredskaper, som om nattas ånder forsøkte å kartlegge drømmene

mine.

KaKaK rt over drdrd ørør mmene min

e.

Notatata bok G54


vesT

5

med noen minutters slingringsmonn avhengig av værforholdene. Storhets

tida til Montanas gruveindustri var for lengst forbi, så det fantes ikke lenger

noen grunn til at togene skulle stanse der.

Divide hadde en gang ett vertshus.

«The Blue Moon Saloon,» pleide broren min Layton og jeg å si mens

vi lå og fløt i bekken med nesa stukket elegant i været, som om bare fint

folk frekventerte etablissementet. I ettertid innser jeg at det motsatte nok

var tilfelle. Nå for tida var Divide et sted bebodd av trassige rancheiere,

fanatiske fiskere og en og annen gal bombeterrorist, ikke fjasete herremenn

med sans for selskapsleker.

Layton og jeg hadde aldri vært på The Blue Moon, men tanken på

etablissementet og alt det som kanskje fantes der inne, dannet grunnlag

for mang en dagdrøm der vi lå på ryggen og fløt. Kort tid etter at Layton

døde, brant The Blue Moon ned. Men innen den tid, og selv da det sto i

flammer, hadde stedet opphørt å være en celle som innkapslet fantasiene

våre. Det var blitt et hvilket som helst hus i dalen som hadde brent, og

brent var det.

Hvis du sto der den gamle jernbaneperrongen lå før, ved siden av et

hvitt, rustent skilt hvor du, hvis du myste på akkurat riktig måte, frem

deles kunne skimte teksten —akkurat der, hvis du vendte deg

mot nord ved hjelp av kompass, sola, stjernene eller intuisjonen, og der

etter gikk 6,4 kilometer, bante deg vei gjennom buskaset over elve bekkenet

og videre opp i åser kledd med douglasgran, ville du støte på grinda til

den vesle ranchen vår, Coppertop, som lå på et øde platå på 1628 meters

høyde, et steinkast sør for Continental Divide, vannskillet, som byen var

oppkalt etter.

Vannskillet, å, vannskillet! Jeg hadde vokst opp med denne store

grenselinja i ryggen, og dens stillferdige, usvikelige nærvær hadde trengt



6

seg inn i både margen og hjernen. Vannskillets veldige, langtrukne grense

var ikke risset opp som følge av politikk, religion eller krig, men av tek

tonikk, granitt og tyngdekraft. Egentlig er det bemerkelsesverdig at ingen

president har lovfestet denne grensen, men allikevel har den påvirket eks

pansjonen og dannelsen av USAs grenseland på en million forskjellige

uuttalte måter. Denne buklete grenselinja deler landets vassdrag mot øst

og vest, Atlanterhavet og Stillehavet – i vest var vann gull, og der vannet

rant, fulgte folk etter. De regndråpene som ble ført med vinden noen

kilometer vest for ranchen, havnet i bekker i Columbia Rivers nedslags

distrikt og ble drenert ut i Stillehavet, mens vannet i Feelybekken, vår

bekk, var så heldig å kunne ferdes seksten hundre kilometer lenger, mot

vassdragene i Louisiana, før det rant gjennom det leirete deltaet og munnet

ut i Mexicogulfen.

Layton og jeg pleide å klatre opp til Bald Man’s Gap, vannskillets

nøyaktige toppunkt – han påpasselig med ikke å søle ut vannet i glasset han

bar på, mens jeg håndterte et primitivt hullkamera jeg hadde konstruert

av en skoeske. Så knipset jeg bilder av ham mens han helte vann på begge

sider av åsryggen og løp fram og tilbake og ropte vekselvis «Hei, Portland!»

og «Hei, N’Awlins!» på sin beste kreoldialekt. Men uansett hvordan jeg

justerte innstillingene på sidene av esken, klarte aldri fotografiene riktig å

fange Laytons bravur i det øyeblikket.

En gang vi satt rundt middagsbordet etter en av ekspedisjonene våre,

sa Layton: «Vi kan lære mye av ei elv, ikke sant, pappa?» Riktignok sa

ikke far noe den gangen, men måten han spiste resten av potetmosen på,

røpte at han hadde sansen for sønnens tankegang. Far elsket Layton over

alt annet.

Utsnittskart over vannskillet.

Fra Notatbok B58


vesT

7

Ute på verandaen satt Gracie og skrelte mais mens jeg tegnet diagrammer.

Tikkere og klikkere virret rundt på gårdstunet med sitt monotone akkom

pagnement, og august flommet rundt oss – varm, tett og eiendommelig.

Montana strålte sommerstid. Her i forrige uke hadde jeg betraktet daggry

ets langsomme, dempete spill over den myke, grankledde ryggen av Pio

neer Mountains. Jeg hadde sittet oppe hele natta og tegnet en flippoverbok

der jeg la en gammel tegning av menneske kroppen fra Qindynastiet ov

enpå en tredelt illustrasjon som viste navahoenes, shoshonenes og cheyen

nenes oppfatning av hvordan kroppens indre fungerte.

Idet sola steg opp, gikk jeg ut på verandaen bak huset, barføtt og i

ørske. Selv i den søvnløse tilstanden fornemmet jeg øyeblikkets gåtefulle

fortryllelse, så jeg grep tak i lillefingeren bak ryggen og holdt rundt den

til sola omsider steg over Pioneer Mountains og blottet sitt uutgrunnelige

ansikt.

Forfjamset satte jeg meg på verandatrappa, og de slu treplankene så

sitt snitt til å innlede en samtale med meg:

Det er bare oss to her, kompis – skal vi ikke synge en rolig vise sammen?

sa verandaen.

Jeg har så mye å gjøre, sa jeg.

Hva da?

Tja … gårdsarbeid.

Du er ikke noen gårdsgutt.

Ikke?

Du plystrer ikke cowboyviser, og ikke spytter du i blikkbokser, heller.

Jeg er ikke noe god til å spytte, sa jeg. Jeg tegner kart.

Kart? spurte verandaen. Hva finnes det å kartlegge? Spytt i blikkbokser.

Ri over prærien. La henne følge sin egen rytme.


T.S. SpiveTS uTvalgTe verker

8

Det finnes mye å kartlegge. Jeg har ikke tid til å la henne følge sin

egen rytme. Jeg aner ikke engang hva det liksom skal bety.

Du er ikke noen gårdsgutt. Du er en tosk.

Jeg er ingen tosk, sa jeg. Og så: Er jeg en tosk?

Du er ensom, sa verandaen.

Er jeg?

Hvor er han?

Jeg vet ikke.

Det vet du.

Ja.

Så klyv opp i salen og plystre en sørgmodig cowboyvise.

Jeg er ikke ferdig med kartene. Det er mer å kartlegge.

Mens Gracie og jeg skrelte mais, kom dr. Clair ut på verandaen. Både

Gracie og jeg løftet blikket da det knirket i den gamle verandaen under

dr. Clairs føtter. Mellom tommelen og pekefingeren holdt hun en nål, og på

spissen av den glinset en blank, blågrønn, metallaktig bille. Jeg gjen kjente

den som en Cicindela purpurea lauta, en sjelden sandjeger fra Oregon.

Mor var høy og radmager med hud som var så gusten at folk i Butte

ofte glante på oss på gata. «Så skjøre håndledd!» bemerket en gang en gammel

dame i blomstermønstrete solhatt til reisefølget sitt. Og det stemte: Hadde

hun ikke vært moren min, ville jeg ha trodd at det var noe i veien med henne.

Dr. Clair hadde satt opp det mørke håret i en knute ved hjelp av to

knokkelaktige, pussete pinner. Bare om kvelden lot hun håret henge løst,

men da kun bak lukkete dører. Da Gracie og jeg var små, pleide vi å bytte

på å smugtitte gjennom nøkkelhullet på at hun gredde håret i hemme lighet

på den andre siden. Nøkkelhullet var for lite til at man kunne se helheten;

man så bare albuen som bevegde seg fram og tilbake, fram og tilbake, som

Det første kartet mitt tegnet jeg fra denne verandaen bak huset.

Hei, G

ud Av T. S. Spivet, 6 år

Den gangen trodde jeg at dette var en

nyttig oppskrift

som

viste hvordan

man kunne klatre opp det lunefulle,

gamle M

ount Hum

bug, helt til him-

melen, og håndhilse på G

ud. I ettertid ser jeg at kartets um

odenhet ikke bare skyldes barnets ustø hånd, m

en også det at jeg ikke forsto at et kart over et sted skiller seg fra selve stedet. En seksårig gutt kunne like gjerne stige inn i kart-verdenen som

i den ekte varen.


vesT

9

om hun håndterte en gammel vevemaskin. Hvis man fl yttet seg en anelse,

kunne man være så heldig å få et glimt av noe av håret, kammen som kom

til syne om og om igjen og lagde den dempete svisjelyden. Nøkkelhullet,

smugtitting, svisjingen: Det kjentes så deilig rampete den gangen.

I likhet med far hadde Layton ingen interesse for noe som hadde med

skjønnhet eller kroppspleie å gjøre, så han ble aldri med oss. Han hørte til

sammen med far ute på slettene der de passet kyrne og temmet hester.

Dr. Clair bar massevis av grønne, klirrende smykker – peridot

ørepynt, små, blinkende safi rarmbånd – og til og med brillelenken hun bar

rundt halsen, var av grønne malakittsteiner hun hadde funnet under en

felt ekspedisjon til India. Med pinner i håret og all den dempete, smaragd

grønne prakten liknet hun et bjørketre like før vårblomstringen, syntes jeg.

En stund ble hun bare stående der og betrakte Gracie, som satt med det

store spannet fullt av gule maiskolber mellom beina, og meg, som satt på

trappa med notatboka og forstørrelsesbrillene mine. Vi stirret på henne.

Så sa hun: «Telefon til deg, T.S.»

«Telefon?» sa Gracie forfj amset. «Til ham?»

«Ja, Gracie, telefonen er til T.S.,» sa dr. Clair ikke uten en viss til

fredshet.

«Hvem er det?» spurte jeg.

«Jeg vet ikke helt,» sa mor. «Jeg spurte ikke.» Hun snurret fremdeles

sandjegeren i lyset. Dr. Clair var en mor av den sorten som lærte deg det

periodiske systemet mens hun ga deg grøt som spedbarn, men ikke av det

slaget som lurte på hvem som ringte barna hennes, ikke engang i en tid

herjet av verdensomspennende terrorisme og barnekidnappinger.

Jeg lurte på hvem som ringte, men samtidig var jeg opptatt med å

tegne fi guren, og en uferdig fi gur fi kk det alltid til å kile bakerst i strupen.

For å si det som det var, så var jeg enig med Gracie i at telefonoppringningen var litt mystisk, for jeg hadde egentlig bare to venner:

1) Charlie. Charlie var en lyshåret gutt i klassetrinnet under meg. Han var ivrig etter å hjelpe være med på kartleggingsekspedisjonene mine, som brakte ham opp i fj ellene, forbi familiens husvogn i South Butte, der moren satt i en hagestol dagen lang og spylte de digre føttene sine med en hageslange. Man skulle tro at Charlie var halvt fj ellgeit, for han var liksom i sitt rette element når han sto i helninger som var minst førtifem grader bratte, og holdt den lysende, oransje oppmålingsstaven mens jeg observerte ham fra den andre siden av dalen.

2) Dr. Terrence Yorn. Dr. Yorn var professor i entomologi ved Montana State University. Han var også min mentor. Dr. Clair hadde først presentert oss under Den årlige billepikniken i det sørvestre Montana. Pikniken hadde vært skrekkelig kjedelig helt til jeg traff dr. Yorn. Med tallerkenene fulle av potetsalat snakket vi i tre sammenhengende timer om lengdegrader. Det var dr. Yorn som hadde oppfordret meg (riktignok bak mors rygg) til å sende inn arbeidene mine til Science og Smithsonian. På sett og vis kan man kalle ham min «vitenskapelige far».

Mer

idia

nins

trum

ente

t Jim

ney.

Je

g fi k

k de

tte

mer

idia

nins

trum

ente

t av

dr

. Yo

rn e

tter

at

jeg

var

blit

t pu

blis

ert

i Sm

ithso

nian

for

førs

te g

ang.



10

På figuren «Gracie skreller sukkermais #6» hadde jeg merket av det

stedet hvor hun først grep tak øverst på kolben, med et lite etttall. Så dro

hun nedover tre ganger, napp, napp, napp. Denne bevegelsen hadde jeg

avmerket med tre piler, hvorav den ene var mindre enn de andre, ettersom

det første nappet bestandig er litt tyngre – man må overvinne mais kolbens

iboende treghet. Jeg elsker lyden av maiskobler som skrelles. Den kraftige

lyden, den gjentatte knekkingen og skrellingen av silkeaktige, organiske

tråder minner meg om en som flenger opp en kostbar, muligens italiensk

bukse i et raserianfall som vedkommende kanskje kommer til å angre siden.

I alle fall var det sånn Gracie skrelte kolbene, eller kolbet skreltene, som jeg sa

iblant – litt ertelystent, må jeg innrømme, for av en eller annen grunn irri

terte mor seg over at jeg lekte med ord på denne måten. Man kan egentlig

ikke si noe på det – hun forsket på biller, og hun hadde viet nesten hele

sitt voksne liv til å studere ørsmå skapninger under forstørrelse sglass for så

å klassifisere dem i familier og slekter, arter og underarter etter deres fysiske

og evolusjonære kjennetegn. Over peisen hadde vi til og med hengt opp et

litografi av Carl von Linné – svensken som hadde funnet opp det moderne

klassifikasjonssystemet – til fars tause, men vedvarende mis billigelse. Så på

en måte var det forståelig at dr. Clair irriterte seg over at jeg sa «gresspoppe»

i stedet for «gresshoppe» eller «rapagess» i stedet for «asparges», for arbeidet

hennes gikk ut på å være ytterst oppmerksom på små detaljer som var usyn

lige for øyet, og bekrefte at nærværet av et hår ytterst på kjeven eller små,

hvite flekker bak på dekkvingen røpte at billen var en C. purpurea purpurea

og ikke en C. purpurea lauta. Personlig var jeg av den oppfatning at mor

ikke burde bry seg så veldig om de opp finnsomme ordlekene mine, som

var en slags mental trening alle sunne og friske tolvåringer drev med, men

heller gjøre noe med den lette galskapen som grep Gracie når hun kolbet

skreltene. Da viste hun en helt annet side av seg selv, for til vanlig var hun

Identifisering av underarter av sandjegeren fra Montana.

Fra Notatbok R23

Jeg har ennå ikke vist disse tegningene til dr. Clair. Hun ba ikke om dem, og jeg fryktet at hun ville bli sint for at jeg nok en gang beveget meg over i hennes fagfelt.


vesT

11

praktisk talt en voksen fanget i en sekstenårings kropp, og i mine øyne

vitnet dette om et ubearbeidet opp komme av sinne. Jeg kan nok trygt si at

selv om Gracie bare var fire år eldre enn meg, lå storesøsteren min mange år

foran når det gjaldt modenhet, sunn fornuft, kjennskap til sosiale skikker

og forståelse av dramatiske fakter. Kanskje det forvirrete oppsynet hun la

for dagen da hun skrelte maisen, ikke var mer enn det, noe hun anla, nok et

tegn på at Gracie var en misforstått skuespillerinne som spisset ferdighetene

mens hun utførte en av sine hverdagslige plikter på en ranch i Montana.

Kanskje – men jeg var mer tilbøyelig til å tro at hun under sitt uberørte ytre

egentlig var nett opp forvirret.

Å, Gracie. Ifølge Dr. Clair var hun helt strålende i hovedrollen i

skolens oppsetning av Pirates of Penzance. Jeg gikk glipp av den, for jeg

var i ferd med å avslutte en skjematisk fremstilling av atferden til den

australske hunntordivelen Onthophagus sagittarius som viste hvordan den

bruker hornene under paringsakten, for tidsskriftet Science. Jeg nevnte

ikke dette prosjektet for dr. Clair. Jeg sa bare at jeg hadde vondt i magen,

og så narret jeg Verywell til å spise tesalvie og kaste opp på verandaen og lot

som om det var jeg – lot som om jeg hadde spist tesalvie og museknokler

og hunde mat. Gracie var antakelig fabelaktig som sjørøverens hustru. I

det store og det hele var hun enestående og sannsynligvis den mest harmo

niske i familien. Når det kom til stykket, var dr. Clair en forledet bille

ekspert som i tjue år hadde jaget et gjenferd av en bille – fantomløpebillen

Cicindela nosferatie – som ikke engang hun var overbevist om at eksisterte.

Far, Tecumseh Elijah Spivet, var en stillferdig, tungsinnet hestetemmer

som kunne gå inn i et rom og finne på å si noe sånt som: «Man kan ikke

narre en gresshoppe» og så bare gå sin vei, en mann av den sorten som var

født kanskje hundre år for sent.

…

Og så var det min yngre bror, Layton Housling Spivet, den første Spivetgutten på fem generasjoner uten fornavnet Tecumseh. Men sist februar døde Layton i en ulykke med et skytevåpen på låven, en hendelse ingen snakket om. Da det skjedde, var jeg til stede og målte geværskudd. Jeg aner ikke hva som gikk galt.

Geværskudd # 21.Fra Notatbok B345

Etter det gjemte jeg navnet hans i topografien i hvert eneste kart jeg tegnet.

Her skjedde det.

Tid (m

.sek)



12

«Han begynner nok å bli lei av å vente, T.S.,» sa dr. Clair. «Det er best

du tar telefonen.» Åpenbart hadde hun lagt merke til noe interessant ved

C. purpurea lautabillen ytterst på nålen, for øyebrynene hennes gikk opp

og ned og så opp igjen, og så snudde hun på hælen og forsvant inn i huset.

«Jeg gjør ferdig skrellingen,» sa Gracie.

«Det våger du ikke,» sa jeg.

«Det gjør jeg,» sa hun bestemt.

«Hvis du gjør det,» sa jeg, «gidder jeg ikke å hjelpe deg med

halloweenkostymet i år.»

Da Gracie hørte dette, stanset hun opp og vurderte hvor alvorlig ment

trusselen var, før hun gjentok: «Det gjør jeg.» Hun løftet maiskolben truende.

Forsiktig tok jeg av meg forstørrelsesbrillene, lukket notatboka og

la tegnepennen diagonalt over den for å formidle at jeg snart kom til

bake – oppdraget med å illustrere maisskrellingen var på ingen måte

avsluttet.

Idet jeg gikk forbi døra til dr. Clairs kontor, så jeg at hun strevde

med en tung taksonomibok. Hun håndterte det digre bindet med én hånd

mens den andre fremdeles holdt nålen med den spiddete sandjegeren på.

Hvis mor noen gang skulle gå bort, var det slik jeg ville huske henne,

der hun forsøkte å veie det skjøre individet mot vekten av systemet det

inngikk i.

For å komme meg til kjøkkenet der telefonen lå og ventet, kunne

jeg velge et uendelig antall ulike ruter, alle med sine fordeler og ulem

per: Gangene/spiskammeretruta var den mest direkte, men også den

kjedeligste; Annen-og-første-etasje-ruta ga mest mosjon, men jeg ble også

litt ør av høydevariasjonene. I øyeblikkets opphisselse valgte jeg en rute

jeg sjelden tok, særlig ikke når far lusket rundt i huset. Varsomt åpnet jeg


vesT

13

den enkle furudøra og tok meg fram gjennom det skinnkledde mørket i

Hvilestua.

Hvilestua var det eneste rommet i huset som utelukkende tilhørte far.

Han gjorde hevd på det med en taus bisterhet som ingen turte utfordre.

Far hevet sjelden stemmen over en mumling, men én gang, da Gracie

under middagen ikke ville gi seg, men forlangte at vi skulle ominnrede

Hvilestua til en mer vanlig stue, der «vanlige» folk kunne slappe av og

føre «vanlige» samtaler, satt han og kokte sakte over potetmosen inntil det

lød et dempet smell og klirring. Alle vendte blikket mot ham og så at han

hadde knust whiskeyglasset i hånda. Layton ble fra seg av begeistring. Jeg

husker så godt hvor begeistret han ble.

«Det er den eneste plassen her i huset hvor jeg kan sette meg nedpå

og strekke ut beina,» hadde far sagt mens blodet som rant fra håndfl aten

lagde elver i potetmosen. Og det var det.

Hvilestua var et slags museum. Like før oldefaren min, Tecumseh

Reginald Spivet (se margtekst om Tecumseh) døde, ga han far en klump

med spettet Anacondakopper til seksårsdagen. Han hadde smuglet

metallklumpen ut av koppergruvene en gang rundt århundreskiftet,

på den tida da Butte var et blomstrende gruvesamfunn og den største

byen mellom Minneapolis og Seattle. Kopperklumpen kastet en slags

forbannelse over far, for etter det fi kk han for vane litt etter litt å samle på

småting og rekvisitter fra præriens vidstrakte skueplass.

På nordveggen i Hvilestua, ved siden av et stort krusifi ks som far

strøk hånda over hver morgen, hang det et minnesmerke over Billy the

Kid, litt klosset opplyst av en enkelt lyspære og komplett med klapper

slangeskinn, støvete sporer og en gammel Colt .45 stilt opp sammen

med et portrett av den beryktete præriebanditten. Far og Layton hadde

omhyggelig montert dekorasjonen. For en utenforstående fortonte det

Reginalds far (og min tipp oldefar) ble faktisk født rett utenfor Helsing fors og fi kk navnet Terho Sievä, som betyr noe sånt som «Flott Eikenøtt» på fi nsk. Så kanskje var han bare glad til da immi grasjonsmyndighetene på Ellis Island feiltolket navnet som « Tearho Spivet», og et slektsnavn kom til som resultat av en skrivefeil. På vei vestover for å søke arbeid i gruvene i Butte stakk Tearho tilfeldigvis innom en falleferdig saloon i Ohio, der han snakket med en fyllik som påsto at han var halvt navaho og avleverte en særdeles utbrodert historie om den store shawneekrigeren Tecumseh. I den delen av historien som handlet om Tecumsehs siste slag mot den hvite mann ved Th ames River, begynte tippoldefaren min å gråte stille, enda han liksom skulle være en hardhudet fi nne. Etter at Tecumseh under slaget ble skutt i brystet med en dobbeltløpet hagle, skalperte og lemlestet general Proctors folk liket til det ugjenkjennelige og slengte det i en massegrav. Tearho forlot saloonen med et nytt navn i et nytt land. Slik ble det sagt, i alle fall – det er aldri godt å vite med slektshistorier.

DoDe

iiK

Ke

DoDe

i



14

seg kanskje merkelig å vise samme aktelse for Gud og en banditt fra

Det ville vesten, men sånn var det på Coppertopranchen. Far lot seg

veilede like mye av den uuttalte cowboykodeksen som var forankret i de

westernfilmene han var så glad i, som av et hvilket som helst bibelvers.

Layton mente at Hvilestua var så fin at den var helt på høyde med

ostesmørbrød. Etter kirketid på søndager pleide han og far og sitte hele

etter middagen og se på westernfilmer som durte uten stans på tven

i rommets sørøstre hjørne. Bak tven sto det et stort, men allikevel

omhyggelig utvalgt bibliotek av VHSfilmer. Red River, Siste vogn til

Lordsburg, På sporet, Ride the High Country, Hevnerne fra Tombstone,

Mannen som skjøt Liberty Valence, Monte Walsh, Sierra Madres skatt

– jeg var ikke like engasjert som far og Layton, men jeg var blitt

eksponert for disse filmene så mange ganger at de underbevisst virket

mindre som film historiske bragder enn som mine mest private, til

bakevendende drømmer. Etter skoletid kom jeg ofte hjem til lyden av

pistolsmell eller hester som for av sted i full galopp på denne rare tven.

Den var fars svar på den evige ild. På dagtid hadde han det for travelt

til å se på, men jeg tror at han fant trøst i å vite at den sto på her inne

mens han var der ute.

Men tven var ikke det eneste som ga Hvilestua sin «romfølelse».

Det var fullt av avlagte cowboysnurrepiperier der inne: lassoer, trin

sebitt, heste grimer, stigbøyler, støvler som det omsider var slitt hull på

etter at han hadde trasket tusener av kilometer over prærien, kaffekrus,

ja, selv et par damestrømper som tidligere hadde tilhørt en eksentrisk

cowboy fra Oklahoma som hevdet at de gjorde det lettere å ri rett.

Overalt i Hvilestua hang det falmete og utviskete fotografier av navn

løse menn på navnløse hester. Soapy Williams red gærne, gamle Firefly,

og enda så forvridd den tøyelige skikkelsen var, klarte han allikevel på

«Alle rom har en romfølelse.»

Dette lærte jeg av Gracie, som en kort periode for et par år siden var helt besatt av å lese folks aura. Den romfølelsen som meldte seg når man steg inn i Hvilestua, var en stor slagen følelse av westernnostalgi som skylte over en i bølger. Delvis skyldtes det lukta av gammelt skinn med whiskey flekker, den døde hesten som indianerteppet var lagd av, mugg fra fotografiene – men under alt dette lå lukta av noe som minnet om præriestøv som nettopp hadde lagt seg, som om man steg ut på en slette der en flokk cowboyer nettopp hadde galoppert forbi; hamrende hover, stramme, solbrente underarmer – og nå var støvskyene langsomt i ferd med å synke til jorda igjen, og sporene etter mannen og hesten ble visket ut, slik at bare ekkoet av ferden hang igjen. Når man kom inn i Hvilestua, fikk man følelsen av at man akkurat hadde gått glipp av noe viktig, som om verden hadde stilnet igjen etter ville slag. Det var egentlig en slags sørgmodig følelse, og det sto godt til uttrykket i fars ansikt når han satte seg i Hvilestua etter en lang dags hardt utendørsarbeid.


vesT

15

et eller annet vis å klamre seg til den sparkende hesten. Det var som å

se et godt ekteskap.

På den vestre veggen, som sola gikk ned bak hver kveld, hadde far

stiftet opp et indiansk hestehårsteppe, et portrett av den første Tecum

seh med broren, shawneevismannen Tenskwautawa, ved sin side. På

peishylla, med utsikt til en porselensfigur av Kristi fødsel, sto det en mar

morstatue av den skjeggete finske guden Väinämöinen, som far hevdet

var den første cowboyen, fra en tid selv før det fantes noe Ville Vesten å

streife omkring i. Far hadde ingen skrupler mot å blande hedenske guder

med Kristi fødsel. «Kristus elsker alle cowboyer,» sa han støtt og stadig.

Hvis man spurte meg – noe far aldri gjorde – var T.E. Spivets

mausoleum et minnesmerke over et Det gamle, ville vesten som aldri

hadde eksistert. Jo da, det fantes fremdeles ekte cowboyer her på slutten

av atten hundretallet, men på den tida Hollywood begynte å forme «Det

ville vesten», hadde pigg trådbaronene for lengst inndelt prærieslettene

i inngjerdet mark, og det var allerede lenge siden krøtterdrifttida. Det var

ikke lenger slik at karer med lærbukse, støvler og slitt Stetsonhatt ringet

inn kveget på de krattbevokste slettene i Texas og drev flokken seksten

hundre kilometer nordover gjennom et vidstrakt sletteland bebodd av

fiendtlige comanche og dakotaindianere, til en av de travle jernbane

stasjonene i Kansas, der buskapen ble sendt østover. Jeg tror at far egentlig

ikke var så interessert i de ekte cowboyene som drev krøtter over prærien,

men i præriens melankolske ekko, en melankoli som var drivkraften bak

hvert eneste bilde i hver eneste film i samlingen bak tvapparatet. Det var

dette oppdiktete minnet – ikke engang hans eget oppdiktete minne, men et

kulturelt oppdiktet minne – som drev far til å plassere støvlene ved døra

og ta plass i Hvilestua, der han førte whiskeyglasset til munnen hvert

førtifemte sekund med bemerkelsesverdig regelmessighet.

Soapy Williams med bevegelsesvektorer.Fra Notatbok B46



16

Det var flere grunner til at jeg aldri stilte far til veggs angående de

motstridende fortolkningene av Hvilestua. Ikke bare ville det ha gjort meg

fortjent til en førsterangs omgang med juling, men også jeg var skyldig

i en viss lengsel etter Det gamle vesten. På lørdager pleide jeg å ta turen

inn til Butte og avlegge byens arkiv et besøk. Der satte jeg meg til rette

med en Juicy Fruit og forstørrelsesbrillene mine og gransket de historiske

kartene til Lewis og Frémont og Governor Warren. Vesten var vidåpen

på den tida, og disse gamle kartografene fra topografkorpset drakk kaffen

svart om morgenen bakerst i kjøkkenvogna og stirret på en fullstendig

navnløs fjellrekke som de ved dagens slutt tilføyde den stadig voksende

karto grafiske kunnskapsbanken. De var erobrere i ordets rette betydning.

I løpet av attenhundretallet overførte de langsomt det veldige, ukjente

kontinentet stykke for stykke til den store maskinen av det kjente, det kart

lagte, det iakttatte – ut av mytologien og inn i den empiriske viten skapens

verden. I mine øyne var det denne overføringen som var Det gamle vesten:

kunnskapens uunngåelige fram vekst, den standhaftige utforskningen av

det vidstrakte landområdet vest for Mississippi, produksjonen av stadig

nye kart som kunne føyes til samlingen.

Mitt eget museum over Det gamle vesten befant seg i andre etasje,

på rommet mitt, der jeg hadde kopier av de gamle Lewis og Clarkkartene,

vitenskapelige diagrammer og observasjonsskisser. Hvis man hadde kommet

bort til meg en varm sommerdag og lurt på hvorfor jeg fremdeles kopierte

arbeidene deres, enda jeg visste at de var fulle av feil, ville jeg ikke ha kunnet

si noe annet enn som så: Det har aldri eksistert noe kart som er helt korrekt,

og sannhet og skjønnhet har aldri klart å holde sammen lenge av gangen.

«Hallo?» sa jeg i telefonen.

Jeg viklet telefonledningen rundt lillefingeren.

Far drikker whiskey med bemerkelsesverdig regelmessighet.

Fra Notatbok B99


vesT

17

«Snakker jeg med T.S. Spivet?»

Mannsstemmen i den andre enden lespet en anelse, slik at

han forsiktig pakket hver «s» inn i en «thf» lik en baker som trykker

tomlene – forsiktig – inn i en deigklump. Jeg forsøkte å la være å se

for meg mannens munn når han snakket. Jeg var veldig dårlig til å

prate i telefonen fordi jeg bestandig så for meg det som foregikk i den

andre enden, noe som ofte førte til at jeg glemte å snakke.

«Ja?» sa jeg varsomt mens jeg forsøkte å unngå å se for meg

et fi lmatisk nærbilde av den fremmede mannens tunge som gled

mellom tennene mens han snakket og sprutet ørsmå spyttdråper

over telefonrøret.

«Du store min, Mr. Spivet. Jeg er G.H. Jibsen, ekspedisjons

sjef ved avdeling for billedmateriale og formgiving ved Smithsonian

Institution, og jeg tør si det har vært en prøvelse å få fatt i Dem. En

stund trodde jeg at forbindelsen var brutt –»

«Beklager,» sa jeg. «Gracie oppførte seg som en drittunge.»

Det ble stille på linja, men jeg oppfattet en slags tikking

i bak grunnen – som fra en bestefarsklokke med døra åpen – og så

sa mannen: «Ikke ta dette ille opp … men det lyder som om De er

ganske ung. Jeg snakker vel med T.S. Spivet?»

I mannens munn fi kk etternavnet vårt en slags glatt, eksplosiv

klang, som noe man hveser til en katt for å jage den ned fra bordet.

Det har garantert festet seg spytt på røret. Det måtte det bare. Han

må nok tørke av det iblant med et lommetørkle, kanskje et han har

gjemt diskré under kragen nettopp i den hensikt.

«Ja,» sa jeg og gjorde mitt ytterste for å henge med på den

voksne samtalen vi førte. «Jeg er ganske ung.»

Mannsstemmen i den andre enden lespet en anelse, slik at

lik en baker som trykker

tomlene – forsiktig – inn i en deigklump. Jeg forsøkte å la være å se

for meg mannens munn når han snakket. Jeg var veldig dårlig til å

prate i telefonen fordi jeg bestandig så for meg det som foregikk i den

andre enden, noe som ofte førte til at jeg glemte å snakke.

sa jeg varsomt mens jeg forsøkte å unngå å se for meg

et fi lmatisk nærbilde av den fremmede mannens tunge som gled

mellom tennene mens han snakket og sprutet ørsmå spyttdråper

Du store min, Mr. Spivet. Jeg er G.H. Jibsen, ekspedisjons

sjef ved avdeling for billedmateriale og formgiving ved Smithsonian

Institution, og jeg tør si det har vært en prøvelse å få fatt i Dem. En

Gracie oppførte seg som en drittunge.»

Det ble stille på linja, men jeg oppfattet en slags tikking

i bak grunnen – som fra en bestefarsklokke med døra åpen – og så

Ikke ta dette ille opp … men det lyder som om De er

I mannens munn fi kk etternavnet vårt en slags glatt, eksplosiv

klang, som noe man hveser til en katt for å jage den ned fra bordet.

Det har garantert festet seg spytt på røret. Det måtte det bare. Han

må nok tørke av det iblant med et lommetørkle, kanskje et han har

sa jeg og gjorde mitt ytterste for å henge med på den

Gracie var helt klart i den fasen da hun likte å snakke i telefonen hele kvelden, så ledningen strakte seg stramt fra kjøkkenet, gjennom spisestua, opp trappa, gjennom badet og inn på rommet hennes. Hun gikk berserk da far nektet å installere telefon på rommet hennes. Men hvor mye hun enn raste, sa han bare: «Huset detter ned hvis vi begynner å tukle med sånt,» og så forlot han rommet, enda ingen egentlig skjønte hva han hadde ment. Gracie måtte dra til Sams jernvarehandel i byen og kjøpe en sånn femten meter lang telefonledning som man faktisk kan strekke ut tre hundre meter hvis man har hang til å strekke. Og det hadde hun.

Telefonledningen, som var vant til å bli strukket ubegripelig langt av Gracie og ensomheten hennes, hang sammenkrøllet og ynkelig på en liten krok som far hadde spikret opp for å holde på de utallige løkkene og krøllene.

«Man kan jaggu meg huke en elg på åtte hundre meters hold med en lasso som denne her,» sa far og ristet på hodet mens han spikret kroken i veggen. «Hvis jentungen ikke greier å si det’a har på hjertet, på kjøkkenet, hva er det hu prater om, da?»

Far så på konversasjon som et kjedelig gjøremål, som det å sko en hest. Det var ikke noe man gjorde for å more seg, men fordi det måtte gjøres.

En kortfattet historie om telefon-

ledningen vår



18

«Men De er den samme T.S. Spivet som har tegnet den ytterst

elegante figuren som viser hvordan Carabidae brachinus blander og skyter

ut kokende kjemikalier fra bakkroppen, til utstillingen vår om darwinisme

og kreasjonisme?»

Bombarderbillen. Jeg hadde arbeidet med den illustrasjonen i fire

måneder.

«Ja,» sa jeg. «Forresten, jeg hadde tenkt å nevne det før, men det er

en liten feil i benevnelsen av kjertlene –»

«Ah, utmerket, utmerket! Et øyeblikk ble jeg litt forvirret av stemmen

Deres.» Jibsen lo, og så virket det som om han forsøkte å ta seg sammen.

«Mr. Spivet – er De klar over hvor mange kommentarer vi har fått til illu

strasjonen Deres av den bombarderbillen? Vi forstørret den – veldig! – og

gjorde den til utstillingens midtpunkt, med bakgrunnsbelysning og det

hele. Som De kan tenke Dem, kreasjonistene var fullstendig oppjaget med

ditt og datt og irreduserbar kompleksitet – moteordet deres for tiden og

et tabuord her i Smithsonian Castle – men så kommer de inn og får øye

på de kjertelillustrasjonene Deres midt i rommet, og se det! Reduserbar

kompleksitet!»

Jo ivrigere han ble, desto hyppigere og mer intenst kom lespingen

til uttrykk i talen. Det var det eneste jeg klarte å konsentrere meg om:

spyttet og tunga og lommetørklet. Så jeg trakk pusten dypt og prøvde

å komme på noe logisk å si, hva som helst annet enn ordet «spytt».

Småprat, som de voksne sa, så jeg småpratet med ham: «Du arbeider ved

Smithsonian?»

«Aha! Ja, Mr. Spivet, sannelig gjør jeg det. Faktisk vil mange si at

jeg praktisk talt driver stedet … ah, med økning og utbredelse av kunn

skap, som vi er blitt pålagt av våre lovgivere, støttet fullt ut av president

Andrew Jackson for over ett hundre og femti år siden … selv om man

Her er noe litt overraskende angående Layton: Han kunne hver ene ste amerikansk president på rams, i tillegg til fødselsdagen deres, fødested og navnet på kjæledyrene deres. Dessuten hadde han rangert alle etter et system jeg ikke riktig klarte å tyde. Jeg tror at president Jackson var høyt oppe, kanskje nummer fire eller fem på listen, fordi han var «tøff» og «våpenfør». Jeg hadde alltid stusset over dette glimtet av leksikalsk legning hos broren min, for i alle andre henseende var han en typisk gårdsgutt som moret seg med å skyte på saker og ting, drive krøtter og spytte i blikkbokser med far.

Kanskje for å bevise at jeg virkelig var i slekt med Layton, fyrte jeg løs uendelige rekker av spørsmål for å tappe hans kunnskap om den utøvende makt:

«Hvilken av presidentene liker du dårligst?» spurte jeg en gang.

«William Henry Harrison,» sa Layton. «Født 9. februar 1773 på Berkeleyplantasjen i Virginia. Han hadde ei geit og ei ku.»

«Hvorfor liker du ham dårligst?»«Fordi han drepte Tecumseh.

Og Tecumseh kasta en forbannelse over ham, og så daua han etter én måned som president.»

«Tecumseh kasta ikke noen forbannelse over ham,» sa jeg. «Og selv om Harrison døde, så er ikke det hans feil.»

«Jo, det er det,» sa Layton. «Når du dauer, er det bestandig din egen skyld.»


VEST

19

ikke skulle tro det, med den nåværende administrasjonen.» Han lo, og i

bakgrunnen hørte jeg det knirke i stolen hans, som om den applauderte

det han sa.

«Oi!» sa jeg. Og så, for første gang i samtalen, klarte jeg å rive tan-

kene løs fra mannens lesping og lot meg innhylle av vissheten om hvem

jeg faktisk snakket med. Der jeg sto på kjøkkenet med ujevnt gulv og

en noe absurd samling av spisepinner, så jeg for meg at telefonrøret var

forbundet med koppertråder som løp gjennom Kansas og Midtvesten

og ut i Potomac-dalen og videre til Jibsens rotete kontor på Smithsonian

Institution.

Smithsonian! Nasjonens roteloft. Enda jeg hadde gransket og kopiert

detaljer fra plantegningene over Smithsonian Castle, klarte jeg ikke å se

for meg bygningen i tankene. Jeg tror at man trenger et helt koldtbord

av sanseinntrykk og førstehåndserfaringer for virkelig å kunne ta inn over

seg et steds atmosfære – eller, for å låne Gracies uttrykk – for å lese sum-

men av dets «romfølelser». Disse dataene lot seg ikke samle inn uten at

man var til stede og kjente eimen fra inngangspartiet, innåndet den stille-

stående lufta i søylegangene, lot skospissene butte mot dets eksistensielle

koordinater, for å si det på den måten. Man skjønte at Smithsonian var et

sted som ikke hentet sin gåsehudframkallende, tempelaktige atmosfære fra

fasadenes arkitektur, men fra den enorme, eklektiske karmaen som tilhørte

samlingene innenfor veggene.

I den andre enden snakket Jibsen fremdeles, og oppmerksomheten

min gled mot den intelligente og en smule glatte, langtrukne østkystut-

talen: «Jo, stedet har litt av en historie,» sa han. «Men jeg er av den oppfat-

ning at vitenskapens tjenere som De og jeg, står ved en viktig korsvei for

øyeblikket. Besøkstallene er lave, svært lave – jeg sier dette i fortrolighet,

selvfølgelig, for De er en av oss nå … men det er særdeles bekymringsfullt,

Et av de mest fengslende bildene jeg har sett av institusjonen, var av alle steder i en utgave av Time Magazine som Layton og jeg bladde gjennom mens vi lå på magen under juletreet klokka 06.17. Vi visste det ikke da, men det var den siste jula vi skulle ligge sammen slik på magen.

Vanligvis bladde Layton i en has-tighet på omtrent én side i sekundet, men mens han kikket i bladet, � kk jeg øye på et bilde som � kk meg til å gripe fatt i armen hans og stanse blaingens jevne rytme.

«Hva driver du med?» spurte Layton. Han så ut slik som han pleide når han skulle til å slå meg. Layton hadde et hissig lynne som far både irettesatte og oppmuntret på sin sedvanlige måte ved ikke å si noe, men forvente alt.

Jeg svarte ikke, for jeg var henført av fotogra� et: I for grunnen var en sku� i et stort arkivskap åpnet og stilte til skue for kameraet tre tør-kete, gigant iske afrikanske okse frosker – Pyxicephalus adspersus. Beina var utstrakt som om de var midt i et sprang. Bakover i en tilsynelatende uendelig korridor så jeg tusenvis av støvete metallskap lik dette, fulle av millioner av bortgjemte museums gjenstander. Utforskerne i vest på 1800- tallet hadde samlet hode skaller etter shoshone-indianere og beltedyr-hornskjell og furukongler og kondoregg og sendt alt sammen østover til Smithsonian – med hest eller diligence og senere med tog. I hastverket med å samle gjenstandene ble mange av dem ikke klassi� sert, og nå lå de begravd her etsteds, i et av de uendelig mange skapene. Bildet � kk meg umiddelbart til å lengte etter den romfølelsen man ville få når man steg inn i de arkivrommene.

«Din dust!» sa Layton og nappet så hardt i bladet at siden revnet tvers over korridoren.

«Unnskyld, Lay,» sa jeg og ga slipp på bladet, men ikke på bildet.

Revnen var som denne, bare større og virkelig.


T.S. SpiveTS uTvalgTe verker

20

må jeg si. Aldri tidligere, ikke siden Galileos tid … eller Stokes’ i det

minste … jeg mener, av en uforklarlig grunn forsøker dette landet å

glemme hundre og femti år med Darwins lære … iblant skulle man tro

at Darwin aldri la ut med The Beagle.»

Dette fikk meg til å tenke på noe. «Dere har ikke sendt meg noe

eksemplar av Bombarderbillen Bomby,» sa jeg. «I brevet sto det at dere

skulle gjøre det.»

«Å! Ha-ha! Humor har De også! Du store min, Mr. Spivet, jeg

skjønner at De og jeg vil komme utmerket overens.»

Da jeg ikke sa noe, fortsatte han: «Men naturligvis, vi kan selv-

følgelig sende Dem et eksemplar! Det var jo egentlig en spøk, fordi

De la den barneboken ved illustrasjonen Deres, og – jeg har ikke noe

imot en sunn meningsutveksling, altså – men den boken, den barne-

boken! Den er veldig lumsk! Altså, det er nøyaktig det vi sliter med her.

Nå til dags bruker de barnebøker som undergraver selve vitenskapens

grunnsetninger!»

«Jeg liker barnebøker,» sa jeg. «Gracie påstår at hun ikke leser dem

lenger, men jeg vet at hun gjør det, for jeg fant en stabel i skapet hennes.»

«Gracie?» sa mannen. «Gracie? Deres kone, formoder jeg? Jeg

skulle gjerne ha truffet hele familien Deres.»

Jeg skulle ønske at Gracie kunne ha hørt hvordan han uttalte

navnet hennes med den merkelige, nesten uskyldige lespingen – Grasthfie

– som en slags lumsk tropesykdom.

«Hun og jeg drev og skrelte mais da du –» begynte jeg og avbrøt

meg selv.

«Altså, Mr. Spivet, jeg må si at det virkelig er en ære endelig å

få snakke med Dem.» Han gjorde et opphold. «De bor i Montana?

Stemmer det?»


vesT

21

«Ja,» sa jeg.

«Vet De, ved en usedvanlig tilfeldighet ble jeg faktisk født

i Helena og bodde der mine to første leveår. Den delstaten har be

standig hatt en slags mytologisk status i erindringen min. Jeg har ofte

lurt på hvordan det ville ha gått hvis jeg var blitt boende der og hadde

vokst opp på beitemarkene, som man sier. Men familien flyttet til

Baltimore og … det er jo slik det er, antar jeg.» Han sukket. «Nøyaktig

hvor bor De?»

«På Coppertopranchen. 6,4 kilometer nord for Divide, 22,53 kilo

meter sør/sørvest for Butte.»

«Nettopp, ja, jeg må virkelig komme på besøk en gang. Men hør nå,

Spivet, vi har veldig spennende nytt til Dem.»

«Lengdegrad: 112º 44” 19’. Breddegrad: 45º 49” 27’. Det er i alle

fall soverommet mitt – jeg kan ikke de andre stedsbeskrivelsene utenat.»

«Aldeles enestående, Mr. Spivet! Og det er ingen tvil om at Deres

blikk for detaljer kommer til syne i de illustrasjonene og diagrammene De

har forsynt oss med det seneste året. Fullstendig overveldende.»

«Adressen er Crazy Swede Creek Road 48,» sa jeg, men så angret

jeg for det var fremdeles en mulighet for at denne mannen kunne vise seg

ikke å være

men tvert imot en barnekidnapper fra NordDakota. Så jeg sa, bare

for å villede ham: «Det vil si, det er kanskje adressen vår.»

«Fantastisk, fantastisk, Mr. Spivet. Hør her, jeg sier det rett ut: De

er tildelt den prestisjefylte Bairdprisen for populærformidling av viten

skap.»



22

Det var stille en stund, og så sa jeg: «Spencer F. Baird, annensekretær

ved Smithsonian? Har han en pris?»

«Ja, Mr. Spivet. Jeg vet at De ikke søkte om denne prisen, så dette

kommer kanskje overraskende på Dem, men Terry Yorn forela komiteen

en mappe på Deres vegne. Og, ærlig talt, vel – inntil da hadde vi bare

sett de små tingene De har gjort for oss – men denne mappen, tja, vi vil

gjerne lage en utstilling med materialet omgående.»

«Terry Yorn?» Først kjente jeg ikke igjen navnet, slik man iblant

kan våkne om morgenen og ikke dra kjensel på sitt eget soverom.

Men så fylte jeg langsomt ut resten av kartet: dr. Yorn, min veileder

og Bogglemakker, dr. Yorn med sine store, svarte briller, lange, hvite

sokker, rastløse tomler, en latter som lød lik hikke, som om den kom fra

en fremmedartet mekanisme inne i kroppen hans … Dr. Yorn? Dr. Yorn

skulle liksom være venn og faglig veileder, og så får jeg vite at han i hem

melighet har nominert meg til en pris i Washington? En pris innstiftet av

voksne, for voksne. Brått fikk jeg lyst til å gjemme meg på rommet mitt

og aldri komme ut igjen.

«Ja, De kan jo takke ham senere,» sa Jibsen. «Men det viktigste først:

Vi vil gjerne ha besøk av Dem i Washington snarest – i Smithsonian,

eller The Castle, som vi sier – slik at De kan holde en tale under ut

delingen og bekjentgjøre hva De skal foreta Dem det året De innehar

denne æresstillingen … Det er selvfølgelig noe De bør tenke igjennom.

Vi inviterer til galla i forbindelse med 150års jubileet førstkommende

torsdag, og vi håper at De takker ja til å bli en av hovedtalerne, ettersom

arbeidet Deres viser nøyaktig den innovative og – visuelt sett, tja …

visuelt sett ladete vitenskapelige virksomheten vi her på Smithsonian

gjerne vil vise fram i disse dager. Vitenskapen står overfor mange enorme

Spencer F. Baird var på topp femlisten min. Han hadde gjort det til sitt livs oppgave å anskaffe alskens flora og fauna, arkeologiske artefakter, fingerbøl og proteser til Smithsonian Institutions rikholdige samling. Han utvidet Smithsonians samling fra 6000 til 2,5 millioner museumsgjenstander før han døde i Woods Hole mens han stirret ut mot havet og kanskje lurte på hvorfor han ikke kunne samle det også.

Han var også en fars skikkelse for Megatheriumklubben, som hadde tatt navn etter en utdødd art av kjempedovendyret. Megatheriumklubben var en kortlivet forening for unge utforskere og vitenskapsmenn som eksisterte midt på attenhundretallet. Medlemmene bodde i Smithsonians tårn og fikk undervisning under Bairds falkeblikk på dagtid og drakk oppspritet eggnog og lagde lurveleven med badmintonracketer i utstillingene om nettene. Hvilke samtaler måtte ikke ha funnet sted mellom disse rabagastene vedrørende livets, konnektivitetens og bevegelsesevnens beskaffenhet! Det var som om medlemmene hentet en slags uslokkelig kinetisk energi i de store salene med utstoppete dyr før Baird slapp dem ut i det fri, der de, bevæpnet med hover og badmintonracketer, dro vestover for å bidra til den storslagne innsamlingen av viten.

Da dr. Clair fortalte meg om Megatheriumklubben, var jeg taus i tre dager etterpå, kanskje av mis unnelse fordi tidas urokkelige linearitet forhindret meg i å delta.

«Kan vi stifte en Megatherium klubb i Montana?» spurte jeg i døråpningen til kontoret hennes da jeg omsider brøt stillheten.

Hun så opp på meg og skjøv brillene ned på nesa. «Megatherium er utdødd,» sa hun gåtefullt.

Meg

athe

rium

am

eric

anum

.Fr

a N

otat

bok

G78


vesT

23

hindre i vår tid, men med ondt skal ondt fordrives … Vi må gjøre en langt

større innsats når det gjelder å nå ut til publikum, til vårt publikum.»

«Vel …» sa jeg. «Jeg begynner på skolen i neste uke.»

«Å, ja, det. Selvfølgelig. Dr. Yorn unnlot å sende den fullstendige

CVen Deres, så det er – ah! – kremt, litt pinlig, men kan jeg spørre om

hvilken stilling De innehar for øyeblikket? Vi har vært ganske travle her,

så jeg har ikke rukket å ringe rektoren ved universitetet Deres og for

telle ham den gode nyheten, men det skal De vite, det har aldri vært noe

problem, selv ikke på så kort tids varsel … Jeg antar at De arbeider med

Terry ved Montana State, ikke sant? De forstår, jeg kjenner rektor Gamble

ganske godt.»

Plutselig ble jeg slått av det absurde ved hele situasjonen. Jeg innså

at denne samtalen mellom den lespende Jibsen og meg hadde utviklet

seg gjennom en rekke stadig alvorligere misforståelser som følge av til

bakeholdt og muligens feilaktig informasjon. For ett år siden hadde dr.

Yorn sendt inn den første illustrasjonen min til Smithsonian under dekke

av at jeg var en kollega, og den vonde følelsen jeg fikk av den løgnen,

ble overskygget av det hemmelige håpet om at jeg virkelig var en kollega

av dr. Yorn, i alle fall i ånden. Og så, da denne første illustrasjonen – en

kjøttetende humle som fortærer en annen humle – var blitt antatt og attpå

til publisert, hadde dr. Yorn og jeg feiret, til en viss grad i smug, for mor

visste ennå ikke at noe av dette hadde funnet sted. Dr. Yorn hadde kjørt

helt fra Bozeman, krysset vannskillet to ganger (en gang vest før Butte, og

så igjen sør mot Divide), hentet meg på Coppertop og kjørt meg til det

gamle sentrum av Butte, der vi spiste is fra O’Neil’s.

Vi satt på en benk med hver vår pecannøttis og stirret opp mot det

tause, svarte rammeverket til et boretårn som markerte inngangen til en av

de gamle gruvesjaktene.



24

«I gamle dager steg folk inn i de gruveheisene og ble fi rt ned tusen

meter. Der måtte de oppholde seg i åtte timer i strekk,» sa dr. Yorn. «I åtte

timer var verden varm, mørk, svett og én meter bred. Hele byen arbeidet

åttetimers skift, åtte timer med gruvearbeid, åtte timer med drikking i

barene, åtte timer med søvn. Hotellene leide ut rom for åtte timer av

gangen. De fant ut at de kunne tjene tre ganger så mye på den måten.

Tenk deg det!»

«Ville du ha vært gruvearbeider hvis du hadde levd her da?» spurte jeg.

«Jeg ville vel ikke ha hatt noe valg, eller hva?» sa dr. Yorn. «Det

fantes ikke så mange billeforskere på den tida.»

Etterpå dro vi og jaktet på sommerfugler i Pipestone

Pass. Ingen av oss sa noe på en lang stund mens vi jaktet

på viltre, små lepidopteraer. Så, mens vi lå på magen og

lette i det høye gresset, sa dr. Yorn: «Dette går veldig fort,

vet du.»

«Hva da?»

«Mange venter hele livet på å få så stor oppmerk

somhet.»

Mer stillhet.

«Som dr. Clair?» sa jeg til slutt.

«Moren din vet hva hun gjør,» sa dr. Yorn hastig. Han tidde og stirret

mot fj ellene. «Hun er helt enestående.»

«Er hun?» spurte jeg.

Dr. Yorn svarte ikke.

«Tror du at hun noensinne fi nner billen sin?» spurte jeg.

Plutselig langet dr. Yorn ut med sommerfuglhoven og bommet stygt

på en glansvinge, Collophrys gryneus, og dotten av en skapning steg til værs

som om den fniste av det fåfengte forsøket. Dr. Yorn satte seg på huk

Disse svarte boretårnene sto overalt på høydene over sentrum av

Butte som gravstøtter for de nedlagte koppergruvene under byen. Når man lå

under dem, hørte man vinden stønne gjennom jernsprinkelverket. Charlie og jeg pleide

å kle oss ut og klatre opp i tårnene, der vi lot som om vi var sjørøvere som besteg storsteilet.

som om den fniste av det fåfengte forsøket. Dr. Yorn satte seg på huk

Bell Diamond-boretårnet. Fra N

otatbok G21


Vest

25

mellom malurtbuskene og peste av utmattelse. Han var ingen mosjonist,

akkurat.

«Du, T.S., vi kan alltids vente,» sa han andpustent. «Smithsonian

forsvinner ikke med det første. Vi må ikke gjøre dette nå hvis du ikke

trives med det.»

«Men jeg liker å tegne for dem,» sa jeg. «De er snille.»

Det gikk en stund uten at vi sa noe. Vi lette gjennom gresset, men

sommerfuglene var borte.

«Før eller siden må vi fortelle henne det,» sa dr. Yorn mens vi gikk

tilbake til bilen. «Hun kommer til å bli så stolt.»

«Jeg skal si det,» sa jeg. «Når tida er inne.»

Men tida ble aldri inne. Alle unntatt dr. Clair forsto at hennes

urokkelige besettelse for Cicindela nosferatie, samt dens vedvarende fravær

til tross for at hun hadde lett i tjue år, holdt karrieren hennes i en slags

evig uvisshet og hindret henne i å gjøre de tallrike framskrittene jeg visste

hun var kapabel til. Jeg var overbevist om at hvis dr. Clair hadde gått inn

for det, kunne hun ha blitt en av verdens mest anerkjente forskere. Noe

ved den løpebillen og dens kvelertak om forstanden hennes fikk meg til å

holde tett om min egen blomstrende karriere, en karriere som ikke engang

skulle ha blomstret ennå, men som uforklarlig nok gjorde det, og det med

akselererende framdrift.

Så korrespondansen med Smithsonian forble hemmelig, og det

florerte med fordekt lurendreieri. Hjemme visste ikke foreldrene mine

noe, og i Washington trodde de at jeg hadde en doktorgrad. Med dr. Yorn

som mellommann leverte jeg regelmessig inn verkene mine, ikke bare til

Smithsonian, men til Science, Scientific American, Discovery, ja, til og med

til Sports Illustrated for Kids.

Hvordan ser en alminnelig forskerfamilie ut?

Noen ganger lurte jeg på hvordan det ville ha gått hvis dr. Yorn hadde vært faren min, og ikke T.E. Spivet. Da kunne dr. Yorn, dr. Clair og jeg ha sittet ved middagsbordet og ført vitenskapelige samtaler om insektantenners utvikling og hvordan man kan slippe et egg fra Empire State Building uten å knuse det. Ville tilværelsen ha vært normal da? Hvis dr. Clair hadde vært omgitt av tilfeldige vitenskapelige samtaler, ville hun da ha blitt inspirert til å gi karrieren sin et puff? Jeg la merke til at dr. Clair stadig oppfordret meg til å være sammen med dr. Yorn, som om hun trodde han kunne fylle en rolle hun selv ikke klarte.

Kon

struk

sjon

av eg

gesli

ppan

ordn

ing

fra

Empi

re S

tate

Bui

ldin

g (2

. pre

mie

på

fors

knin

gsm

esse

n)



26

Prosjektene mine var vidtfavnende. Det var figurene:

skjematiske skisser av tuene til flittige bladskjærermaur

og utallige fargerike sommerfugler, anatomiske snitt som

viste dolkhalens kretsløpsystem, grafiske representasjoner av

Anopholes gambias – malariamyggens – fjærliknende sensiller i

følehornene, som jeg hadde sett i elektronmikroskop.

Også var det kartene, så klart: Washington D.C.s kloakk

system i 1959, et overlappende demografisk kart som viste de

indianske nasjonenes tilbakegang på prærien i løpet av de to

siste århundrene, tre kontrasterende hypotetiske projeksjoner

av USAs kystlinje om tre hundre år som viste utfallet av

konkurrerende teorier om global oppvarming og polarisens

nedsmelting.

Og så var det den jeg likte best: Et to meter og ti

centimeter stort diagram av en bombarderbille – en hunn

– som blandet sine kokende varme sekreter. Det hadde tatt

meg fire måneders tegning, undersøkelser og påføring av

benevnelser og hadde resultert i et stygt tilfelle av kikhoste som

holdt meg borte fra skolen i en uke.

Men dr. Yorn, som hadde vært så avventende den gangen

i Pipestone Pass med sommerfuglhoven i hånda, hadde åpenbart

øynet store muligheter for meg og uten min viten og vilje meldt på

arbeidene mine til Bairdprisen. Det virket merkelig lite voksent

på meg. Skulle ikke han liksom være veilederen min? Men ærlig

talt, hva visste vel jeg om de voksnes iblant så forlokkende verden?

Det var ikke ofte jeg tenkte over at jeg var tolv år gammel.

Tilværelsen var altfor hektisk til at jeg kunne dvele ved sånt som

alder, men akkurat da, stilt overfor denne gedigne misforståelsen

myggeNS SNabel og SeNSiller

DC KloaKKSyStemKyS

tliN

jer

i NyC


vesT

27

skapt av voksne, kjente jeg – av grunner jeg ikke forsto – med ett hele

tyngden av min ungdom, smertelig og akutt, som en fornemmelse rundt

radialarteriene i håndleddene. Jeg skjønte også at G.H. Jibsen, som snakket

til meg fra en annen verden og som i begynnelsen kanskje hadde vært

skeptisk til den gutteaktige, syngende stemmen min, nå betraktet meg

både som voksen og som en kollega.

Jeg så for meg at jeg hadde kommet til et stort Tkryss.

Til venstre lå slettene. Jeg kunne legge saken død, forklare for Jibsen at

jeg, da jeg sa at jeg måtte på skolen i neste uke, faktisk mente at jeg skulle til

Central Butte ungdomsskole, ikke undervise studenter ved Montana State

University. Jeg kunne be høflig om unnskyldning for misforståelsen, takke

for prisen, men forklare at det nok var klokest å gi den til en som kjører til

jobben, stemmer ved valg, spøker om inntektsskatt i cocktail selskaper og

den slags. Det ville sette dr. Yorn i en knipe, men så hadde jo han også satt

meg i en knipe. Og det ville være den anstendige handlemåten – det far,

som alltid overholdt den uuttalte cowboykodeksen, ville ha gjort.

Til høyre lå fjellene. Jeg kunne bløffe. Jeg kunne bløffe meg helt til

Washington D.C. og kanskje fortsette å bløffe der, stenge meg inne på et

hotellrom som stinket av gamle sigarettstumper og rengjørings middel, der

jeg kunne tegne illustrasjoner og kart og skrive pressemeldinger bak lukkete

dører som en moderne Oz. Kanskje jeg til og med kunne hyre en passe

gammel skuespiller til å spille meg, en som kanskje så ut som en cowboy,

en forskercowboy, en som mennene i Washington ville anerkjenne som

en observant kar, en selvhjulpen mann fra Montana. Jeg kunne gjenskape

meg selv, få meg en ny frisyre.

«Mr. Spivet?» sa Jibsen. «Er De fremdeles der?»

«Ja,» sa jeg. «Jeg er her.»



28

«Så når kan vi vente Dem, da? Det ville ha vært storartet om De

kunne være her senest førstkommende torsdag og holde en tale under den

gallaen. Folk kommer til å kaste seg over dette.»

Kjøkkenet vårt var gammelt. Der fantes det spisepinner og telefon

ledninger og brannsikker vinyl, men ingen svar. Jeg tok meg i å undres

på hva Layton ville ha gjort. Layton, som gikk med sporer på innendørs,

som samlet på antikke våpen, og som en gang hadde syklet ned fra taket i

pyjamasen etter å ha sett E.T., Layton, som bestandig hadde drømt om å

se Washington fordi det var der presidenten bodde. Layton ville ha dratt.

Men jeg var ikke Layton, og jeg hadde ikke noe håp om å oppnå et

heltemot som hans. Jeg hørte hjemme ved tegnebordet oppe på rommet

mitt, der jeg omhyggelig skulle kartlegge Montana i sin helhet.

«Mr. Jibsen,» sa jeg og begynte nesten å lespe selv. «Takk for tilbudet

– jeg er virkelig svært overrasket. Men jeg tror ikke det er særlig klokt av

meg å ta imot det. Jeg har det svært travelt med arbeidet mitt, og, vel …

tusen takk skal du ha uansett, og ha en god dag.»

Så la jeg på før han rakk å komme med innvendinger.


t.s. spivets utvalgte verker av reif larsen

Documents