Fangarmer

Tore Aurstad

Fangarmer

Necronomicon-sitatene fra innledningen til hver del er hentet fra Lovecrafts novelle«The Dunwich Horror». Norsk utgave: «Dunwich-redselen» i H.P. LovecraftsMakabre historier, Bok og magasinforlaget, 1994, oversatt av Kolbjørn Mora.

© CAPPELEN DAMM AS 2016ISBN 978-82-02-50382-61. utgave, 1. opplag 2016

Omslagsdesign: Anders Bergesen / SuperultraplusOmslagsillustrasjon: Simon NyhusSats: Type-it AS, Trondheim 2016

Trykk og innbinding: Scandbook UAB, Litauen 2016Satt i 10/14 pkt. Sabon og trykt på Ensolux cream 1,8

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og

tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillattgjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Innhold

Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

FØRSTE DEL: Sjømannen og skrinet (mars 1925–april 1926) . .

Kapittel 1: Onde drømmer (mars 1925). . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 2: Trusselen (april 1925). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 3: Mannen med det hvite håret (november 1925) . . . . .

Kapittel 4: Hvis frosker kunne snakke (februar 1926) . . . . . . . .

Kapittel 5: Krystallobelisken (februar–mars 1926). . . . . . . . . . .

Kapittel 6: Kapringen (Mars 1926) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 7: Skrin over bord (April 1926) . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 8: Luftskipet Norge (14. april 1926). . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 9: Redselen fra dypet (14. april 1926) . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 10: Ukjente skikkelser (14. april 1926). . . . . . . . . . . . . .

ANDRE DEL: Dypets avkom (mai 1926–august 1927) . . . . . . . .

Kapittel 11: Et vondt år (våren 1926–våren 1927). . . . . . . . . . . .

Kapittel 12: En mystisk amerikaner (våren–høsten 1927) . . . . . .

Kapittel 13: Det vi hørte i skapet (13. august 1927). . . . . . . . . . .

Kapittel 14: Ekspedisjonen (13. august 1927) . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 15: Hvalbåten Ravn (13.–14. august, 1927). . . . . . . . . .

Kapittel 16: Blindpassasjerer (14.–15. august, 1927) . . . . . . . . . .

Kapittel 17: Det havet skjuler (15.–18. august 1927) . . . . . . . . . .

Kapittel 18: Sannhetssøkerne i Scala Street (18. august 1927) . . .

Kapittel 19: Necronomicon (18. august 1927) . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 20: Overfall (18.–19. august 1927). . . . . . . . . . . . . . . . .

7

13

15

21

25

31

35

41

46

50

55

59

65

67

72

76

82

87

92

99

104

109

115

Kapittel 21: Yppersteprest Aleister Marsh (19. august 1927) . . . .

Kapittel 22: Marulken (19. august 1927). . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 23: Obelisken farer mot sør (19.–20. august 1927) . . . .

TREDJE DEL: Det mørke havet (august–oktober 1927) . . . . . . .

Kapittel 24: Hydra (20.–25. august 1927) . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 25: Henry Anthony Wilcox’ drømmer (25.–27. august

1927). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 26: Funchal (28. august 1927) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 27: Katastrofe (28. august 1927) . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 28: Ekvator (28. august–3. september 1927) . . . . . . . . .

Kapittel 29: Tekeli-li! Tekeli-li! (6. –22. september 1927) . . . . . .

Kapittel 30: Isfjell (22. september–2. oktober 1927) . . . . . . . . . .

Kapittel 31: Caleuche (2. oktober 1927) . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 32: På flenseplanet (3.–15. oktober 1927) . . . . . . . . . . .

Kapittel 33: Shoggoth (15 –16. oktober 1927). . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 34: Possession Bay (16.–17. oktober 1927) . . . . . . . . . .

Kapittel 35: Prins Olavs havn (17. oktober 1927) . . . . . . . . . . . .

Kapittel 36: I lufta (17. oktober 1927). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 37: Mann over bord (17. oktober 1927) . . . . . . . . . . . .

FJERDE DEL: Jordas ytterste redsel (oktober 1927–juli 1928) . .

Kapittel 38: Drakestredet (17. oktober–2. november 1927) . . . . .

Kapittel 39: Krystallgjelet (2. november 1927). . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 40: Steinmonolitten (2.–9. november 1927) . . . . . . . . . .

Kapittel 41: Leviatan (9. november 1927) . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 42: Strandhogg (9. november 1927) . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 43: Likbyen R’lyeh (9. november 1927) . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 44: Irrganger (9. november 1927). . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 45: Cthulhus horder (9. november 1927) . . . . . . . . . . . .

Kapittel 46: Stjernenes mønster (9. november 1927) . . . . . . . . . .

Kapittel 47: Avgrunnen (9. november 1927) . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 48: Det som kryper i mørket (november 1927–juli 1928)

Etterord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

121

126

131

140

141

144

149

153

157

162

170

177

182

187

193

198

205

212

217

219

225

229

235

241

245

250

256

263

271

279

286

Innledning

Under en loftsopprydning i Oslo gate 16 i Gamlebyen ble enbunke dokumenter funnet i en forseglet skoeske. Den inne-holdt diverse avisutklipp, fotografier og tegninger, Elise Nord-fjords skissebok, et manuskript uten tittel, skrevet av en vissAmund Nordfjord, pluss et brev med overskriften «Til densom leser dette». Her antydes det at Nordfjord på et tidspunktønsket å se teksten offentliggjort. Slik gikk det ikke, og vi kanbare spekulere på hvorfor. Ombestemte han seg? Ble han over-talt til å la teksten forbli skjult? Var det andre krefter som stobak?

Ingen vet, og det er tvilsomt om vi noensinne vil få svaret.Finneren av papirene, som helst vil være anonym, tok der-

etter kontakt med meg og ga meg frihet til å gjøre som jeg villemed dokumentene, men med et ønske om å se dem utgitt. Jeghar derfor gjort minimale endringer i teksten ut over å retteopp rent grammatikalske feil.

Undersøkelser i Byarkivet viser at det faktisk bodde en fami-lie Nordfjord i Oslo gate 16 fram til 1931, da leiligheten blesolgt. Hvor det siden ble av familien har jeg ikke fått klarhet i.

7

Tilsynelatende forsvant alle sammen sporløst. Hvorvidt dethar noen sammenheng med hendelsene som skildres i denneboka, kan jeg ikke si noe om, men jeg synes jeg må gjøre opp-merksom på at Amund Nordfjord selv var i tvil om det varklokt å offentliggjøre teksten. I et vedlagt notat skriver han:

«I februar i år ble de etterlatte dokumentene til Francis Way-land Thurston publisert. Jeg tror at forfatteren selv heller villeha sett dokumentene brent enn utgitt, men av en eller annengrunn har en landsmann av ham, Howard Philips Lovecraftfra Providence i Rhode Island, USA, valgt å utgi dem. Hvorforkan jeg bare gjette. Antakelig trodde Lovecraft at beretningenbare var en skrekkhistorie om monstre, mystiske skulpturer ogsunkne øyer i havet. En djevelsk konspirasjon med fangarmersom rekker rundt hele kloden – det høres jo unektelig ut somen røverhistorie. I februar ble vi som overlevde ekspedisjonen,enige om at det beste ville være å tie Lovecrafts utgivelse i hjel.For har man først sett det ingen mennesker bør se, lar det segikke glemme.»

Derfor er det på sin plass med en advarsel til deg som leserdenne beretningen.

Kanskje er det bedre ikke å vite. Kan hende går nattesøvnentapt for bestandig. Kan hende risikerer du, som H. P. Lovecraftskriver, «aldri mer å seile i fred og fordragelighet på uvitenhe-tens hav.»

Herved er du advart.Tore Aurstad

Fra Aftenposten 19. april 1925:

NORDMANN FUNNETSKIPBRUDDEN

Forteller om redsler til havs.

Fraktskipet Vigilant, tilhørendeMorrison Co, anløp tidlig i går sinlosseplass i Darling havn med etannet fartøy på slep, den sterktskadde og tungt bevæpnede damp-yachten Alert fra Dunedin, NewZealand, som ble oppdaget den12. april på 43 gr. 21 min. sørligbredde, 152 gr. 17 min. vestliglengde. Det ble funnet en levendeog en død person om bord.Vigilant hadde forlatt Valparaisoden 25. mars og ble den 2. aprildrevet betydelig ut av kurs i syd-lig retning av en kraftig storm ogstore bølger. Den 12. april ble Alertobservert, og tross at det virket for-latt, ble det funnet en sterkt forvir-ret overlevende og en annen personsom hadde vært død i minst en ukeom bord. Den overlevende knuget

seg fast til et steinbilde av ukjentopprinnelse. Steinskulpturen eromtrent en fot høy, og fra SydneyUniversity, Royal Society og Col-lege Street Museum meldes det atde er fullstendig uten holdepunktermed hensyn til dens opprinnelse.Ifølge Sydney Bulletin er den over-levende en nordmann, annenstyr-mann Gustaf Johansen på dentomastede skonnerten Emma avAuckland. Hendelsesforløpet erfortsatt uklart, men det meldes atJohansen berettet en usedvanligmerkelig historie om sjørøveri ogblodsutgytelse, forlis og en hittilukjent øy i det sørlige Stillehavet.Johansen beskrives som en edrue-lig og respektabel mann, og videreavhør vil forhåpentlig frembringeklarhet i hendelsesforløpet.

første del (mars 1925–april 1926)

Sjømannen og skrinet«Det er ikke dødt det som hviler evig. Og med underligeevigheter kan selv døden dø.»

abdul alhazred, Necronomicon

KAPITTEL 1

Onde drømmer(mars 1925)

Marerittet begynte våren 1925.Det første hintet om det som var i vente, kom den første

mandagen i mars. Det hadde begynt å snø. Store filler flagrai lufta og la seg på gater og hustak. Elise og jeg var på veitil skolen. Begge med ransel på ryggen og søstera mi med denskisseboka hun bestandig drassa rundt på. Vi kalte den Osloskole, selv om den i januar det året var blitt omdøpt til Gamle-byen skole, siden byen vår hadde bytta navn fra Kristiania tilOslo.

«Du, jeg har drømt så rart,» sa Elise mens vi gikk over St.Halvards plass. «Fæle drømmer.»

Jeg så bare spørrende på henne. Siden hun var tre år eldreenn meg, pleide hun ikke å si noe som helst til lillebror.

«Først så jeg fullmånen i vannet,» sa Elise. «Men etter enstund var det plutselig ikke lenger månen, men et stort ansiktsom stirra opp av havet. Så kom det en slags øy eller noe tilsyne. Fisk og sjøstjerner lå strødd overalt. Det var en by der.Jeg kom til en dør. Det rant søle fra den, og jeg skjønte at detansiktet jeg hadde sett, var bak den døra. Et øye som bareglodde på meg. Og så gikk døra opp og noe kom ut.»

15

«Skumle drømmer har jeg også stadig vekk,» sa jeg. «Deter sånn drømmer er, det. Har du aldri hatt mareritt før, kan-skje?»

«Jo, så klart!» sa hun høyt. «Men ikke sånn som det her. Detvar så livaktig. Det var nesten så jeg var der.»

«Hva slags uhyre så du, da?» spurte jeg.Elise ville ikke svare, samme hvor mye jeg maste.

Elise og jeg var mildt sagt ulike. Jeg likna kanskje mest på fat-ter og var flink i geografi og språk, særlig engelsk. Fordelenmed å være flink i språk er at det er lett å reise rundt i verden.Det går an å gjøre seg forstått overalt. Foreldra mine kalte megAmund etter polfareren Roald Amundsen. Det var fordi jegbestandig prøvde å komme meg ut av barnesenga og legge utpå ekspedisjoner da jeg var liten. Mutter og fatter trodde nys-gjerrigheten min ville ta knekken på meg. De sa at jeg en vak-ker dag ville klatre opp i vinduskarmen og ramle ut eller blioverkjørt av trikken.

Søstera mi tok mest etter mutter. Begge to var veldig kunst-neriske av seg. Da mutter var yngre, hadde hun visst tenkt åbli maler, selv om det ikke ble noe av. Hun var veldig stolt avElise, som hadde arva evnene hennes og var veldig flink til åtegne. Fatter, derimot – og disse modelltogene hans. Hvis hanhadde kunnet bestemme, ville han nok ha fylt stua med skin-neganger og miniatyrhus, men han måtte nøye seg med å samlepå alskens lokomotiver fra hele verden.

Vi bodde i en brukbar leilighet i Oslo gate 16, i tredje eta-sje. Det var bare oss fire. Fatter, som var funksjonær i jernba-nen, mutter, som styrte huset, storesøstera mi, Elise, som gikksiste året på folkeskolen, og jeg. Den gangen var jeg bare tret-ten.

Ekebergtrikken skramla forbi ute i gata. Rommet mitt

16

vendte mot St. Halvards gate, men fra stua hadde vi utsikt overNylands verksted, Paulsenkaia og Akershus på den andre sidaav Bjørvika. Jeg likte å følge med på det som skjedde på havna:kjerrer som skrangla over brostein, vaiere som hvinte, en veggav tauverk, master og skorsteiner og sjauere som lossa sekkerog kasser. Jeg drømte ofte om å få reise med ei skute som skulletil den andre sida av jorda, til et sted så langt ute at land ikkesyntes i noen retning, være omgitt av bare vann på alle kan-ter.

Da hørte jeg bestandig havet synge lavt inne i hodet mitt,bølger som brøyt og bruste.

Hviska.

Neste natt drømte jeg også.Jeg så kystsletter, strender og ei øy med spir og skjeve

tårn.Grønn røyk steg opp fra sprekker på øya. Jeg prøvde å se

et mønster, men hver gang jeg skimta en figur, ble den til noeannet. Alt var i konstant bevegelse. Det minte meg om mane-ter som driver i vannet, om uklare åndefotografier eller kan-skje om mønstrene trekkfuglene danner når de samles overSørenga i midten av august. Mest av alt fikk det meg til å tenkepå nordlyset. Det lysende, blafrende forhenget som en sjeldengang syntes på stjernehimmelen selv her nede i Oslo. I drøm-men løp jeg gjennom en labyrint av fuktige grotteganger. Jegfornemma at noe slepte seg langsomt etter meg med slurpendeskritt. På begge sider åpna mørke huler seg, og jeg så forma-sjoner i tussmørket, gjenstander som fikk meg til å tenke pågjengrodde skipsvrak på fem hundre favners dyp. Fottrinnenekom stadig nærmere. Jeg skjønte at hvis jeg snudde meg nå,ville jeg få se den tingen som fulgte etter meg. Til slutt klartejeg ikke å la være. Over skulderen så jeg omrisset av en massiv

17

skikkelse, buktende og kveilende. En uklar silhuett av skuldreog vinger som folda seg ut.

Jeg prøvde bare å glemme det. Alle vet jo at drømmer er tul-lete, men det rare var at jeg drømte det samme hver eneste nattde neste par ukene.

Én gang syntes jeg å kunne skimte noe annet bak det blaf-rende forhenget jeg så i drømme – en skygge – et vesen somprøvde å klore seg gjennom sløret og gripe meg.

Heldigvis våkna jeg like før skapningen kom, men bildet avdet jeg hadde sett, satt fremdeles på netthinna da jeg våkna.Der ble det sittende hele dagen.

Tentakler – ikke åtte eller to som hos en blekksprut – menhundrevis, ja, tusenvis av fangarmer som famla seg fram påjakt etter meg.

Det var tydelig at noe plaga Elise også. I løpet av kort tid blehun tynnere. Kinnbeina stakk fram i ansiktet hennes, og hunfikk mørke ringer under øynene.

På veien til skolen knuga hun bestandig skisseboka tetteremot brystet, og hun var tausere enn vanlig. Om nettene hendtedet at jeg våkna av at hun skrek. Jeg skjønte ikke hva hunskrek, men det var det samme hver gang. Det var ikke godt åsi hva slags språk det var. Det kunne like gjerne ha vært greskbaklengs for alt jeg visste.

«KHTLU!» hørtes det ut som hun ropte ut der inne, hes ogfortvilt i stemmen. «KTHLFTGHN!»

Natt til tirsdag 24. mars var Elises skrik verre enn før.Ved frokostbordet hviska mutter og fatter bekymra sam-men.

Fatter mente hun kanskje reagerte på de fæle skildringeneom tornadoen i USA den 18. mars, da flere hundre haddemista livet. Men Elise sa bestemt at nei, det hadde hun knapt

18

fått med seg. Mutter og fatter hadde uansett avgjort at det varbest om Elise ble hjemme fra skolen den dagen.

Jeg var på vei hjem sammen med Jens fra klassen. Hansnakka bestandig om at han ville bli skulptør når han ble vok-sen, og han var også veldig flink i sløyd og sånt.

Elise kom ut for å hilse på da vi sto og snakka sammen påhjørnet av Oslo gate og St. Halvards gate. Hun virka friskere.Jeg tenkte at hun sikkert hadde hatt godt av å være hjemme endag, og håpa at det var bedre med henne nå.

«Har dere hatt forming?» sa hun.Hun ville se det vi hadde laget.Først hadde jeg prøvd å snekre et tog til fatter, men det ble

helt mislykka. Så hadde jeg prøvd å lage en leirskulptur av enkatt, en enkel figur med en stor kule til kropp og et lite, rundthode med ører, men ikke engang det hadde jeg fått til, så jegkasta den.

Jens tok skulpturen sin fram fra sekken.Stolt viste han den fram til Elise. Først sperra hun opp øya.

Så rygga hun bakover og tok seg til munnen. Pupillene for-svant opp i hodet på henne. Jeg måtte kaste meg fram for åstøtte henne, så hun ikke skulle knekke sammen.

Leirfiguren til Jens forestilte et fantasiuhyre: en skjellet dra-gekropp med flaggermusvinger på ryggen og et digert hodemed en masse tentakler på.

Den var ekkel, jeg var enig i det, men det fikk da være måtepå reaksjon.

Plutselig snudde Elise seg og gikk inn i bakgården. Jegskyndte meg etter.

«Går det bra?» sa jeg.Til svar bare mumla hun for seg selv. De samme lydene jeg

hadde hørt tidligere: «Khtlu kthlftghn khtlu kthlftghn. Rleh!Rleh! Khtlu kthlftghn …»

19

Hun forsvant rett inn på rommet sitt. Skisseboka lå opp-slått igjen på stuebordet. Tegningen hennes ga meg en ordent-lig støkk.

Hver eneste tegning forestilte et uhyre med tentakler.Det samme uhyret som skulpturen til Jens.