Livets tog

For en stund siden leste jeg en bok, hvor livet,ble sammenlignet med en togreise.

Livet er som en lang reise med toget. En går ofte på og av igjen, og underveis på togreisen er det mange stoppesteder, hvor vi får mange

spennende oplevelser og lykkelige stunder. Men vi kommer sannsynligvis også ut for både sorg og ulykke.

 Når vi fødes og går på toget, møter vi mennesker, som vi forventervil følge oss gjennom hele reisen – våre foreldre.

Dessverre ersannheten en ganske annen.

De går av på et tidspunkt underveis

og lar oss reisevidere helt alene,

uten deres kjærlighet og omsorg,

deltagelse og vennskap.

Underveis på vår reise kommer andrepassasjerer på toget.Mennesker som viser seg å bli betydningsfulle for vårt liv.

Det er våre søsken, våre vennersamt de mennesker vi knytter til oss,

og lærer å holde av.

Mange reisende går på toget ogopfatter denne reisen som en liten spasertur.

Noen mennesker

opplever mye sorg på sin

reise gjennom livet.

Mange av de andre

passasjerene i toget , er alltid

beredt til å hjelpe dem , som har bruk for en utstrakt

hånd.

Mange etterlater seg et vedvarende savn når

de går av toget.

Andre går bare på- og av igjen -

og vi har bare så vidt merket at de var der.

Det undrer oss, at mange av de passasjerer som vi holder aller mest av, setter seg i en helt annen kupé, og lar oss reise med toget alene.

Dessverre viser det seg så ofte, at vi allikevel ikke kan sette oss sammen med dem, siden plassen ved

siden av dem allerede er

opptatt.

Slik er livet. Fullt av utfordringer, drømmer, fantasier, håp og avskjed, men også uten mulighet for en ekstratur.

Vi foretar vår reise gjennom livet så godt vi formår og makter det.

Vi forsøker å komme godt ut av det med alle

våre medreisende,og vi har øye

for deres særegenheter, og deres beste

sider.

Husker på; at det på enhver strekning kan det forekomme farer

som påkaller vår forståelse og vår aktive

inngripen.

Når vi selv gjør noe galt, viser det seg,

at detallikevel

er noen der, som forstår oss. 

Det store mysterium med reisen er, at vi aldri riktig

vet........ Vi vet ikke når vi er helt

fremme og vi vet ikke når vi skal av for godt.

Jeg blir litt trist når jeg tenker på å gå av toget

for alltid.........Jeg tror at avskjeden

med venner, som jeg traff underveis på

reisen, vil gjøre riktig

vondt.

Det gjør meg imidlertid

også lykkelig å tenke på

hvordan jeg har hjulpet

dem til å øke deres

bagasje med nyttig og brukbart innhold.

Vi må ha som mål å få en god reise. Ved reisens

avslutningen bør det også vise seg å ha vært

anstrengelsene verd.

Et ukjent menneske skal overta vårt tomme og reise videre..Plassen

vi etterlater oss bør romme en lengsel etter

gode og fine erindringer på livets

reise

Nyt livet. Det kommer ikke i reprise!GOD REISE!