tidsskriftet a 4/2014

4/2014

arkitektur og fiksjon

Er det noe dette landet har nok av, så er det vær. Er det noe vi har for mye av, så er det bygningsskader på grunn av alt været. Og mer vil det bli. Været blir våtere og vinden tøffere. Vi må rett og slett lære oss å beskytte bygningene våre bedre. Weber VentiGuard er et enkelt, hurtig og rimelig fasadesystem – en totrinns ventilert tetting. Det gir en varig og sikker beskyttelse mot vær og vind og en vedlikeholdsvennlig, pusset fasade som ikke lar en slåsskamp med værgudene gå ut over utseendet.

Weber leverer gjennomprøvde, vakre og vedlikeholdsvennlige fasadesystemer for alle kjente klimautfordringer.

Weber VentiGuard. Et komplett fasadesystem for norsk klima.

weber-norge.no | Vi gjør hardt arbeid lettere

Skjønnheten og uværet.

NYHET

Fakultet for arkitektur og billedkunst

Kunnskap foren bedre verden

www.ntnu.no/ab - www.facebook.com/ab.ntnuLEDER OG FRA ARKIVET 07

Minus er det nye plussDen største fordelen med REDAir® FLEX ventilert fasadesystem er det vi har fjernet. For det første; kompleksiteten. Borte er også kuldebroer som gir energitap og en tidskrevende installasjon. Alt dette takket være vårt spesialutviklede isolasjonsprodukt som fungerer som bærende element og som understøtter de fleste bærende konstruksjoner. REDAir FLEX gir deg enkelhet uten kompromiss.

Ta en nærmere titt på REDAir: www.rockwool.no/REDAir

Demonenes tilbakekomst / 04

Studene// /// Kunst og design / Studentarbeid / Utstilling / Konkurranse / 06

Litteratur og sted / 10

Yaroslava / 18

Villa Karius og Villa Baktus / 20

Scenografi / 22

Mennesker forkledd som bygninger / 30

Skikkelig slum Fremtiden / 32

Arkitektur og stjernekrig / 38

Eksepsjonelt eksperimentelt / 40

Fancy fasader og dekorativt dilldall / 42

Umenneskelig gråhet / 44

Brød og sirkus / 45

This is all fiction / 46

Arkitektureventyr / 47

INNHOLD

oppdateringer

leder og fra arkivet

intervju

kommentar

fjerneverdig

omtale

studentarbeid

essay

omtale

text

fotoreportasje

artikkel

artikkel

kranglekroken

bibliotekhjørnet

Forside

Vilde L. Blom og Hanne Dahl Geving

maria wylleransvarlig redaktør

DEMONENES TILBAKEKOMST

leder

Utdrag fra Demonenes tilbakekomst (2004), en veldig

upublisert, ganske så langdryg roman, skrevet av Maria

(11).

Jeg så meg rundt. Jeg var i et digert rom, hvis man

kunne kalle det et rom da. Hall eller sal hadde nok

passet bedre. Gulvet jeg lå på var sjakkrutete i svart

og rødt. Rommet hadde grå steinvegger med masse

utskjæringer av slanger og forvridde ansikter. Rommet

var slettes ikke noe hyggelig, men fantastisk på samme

måte. Jeg syntes jeg kunne høre svake stemmer og så

meg rundt, men jeg var mutters alene. Stemmene kom

fra veggene! Jeg gikk mot dem og la øret mot den kalde

steinen. Det kom innenfra! Jeg tok øret vekk og så meg

om. I endeveggen var det en dør, og jeg gikk mot den.

Døren var også av stein og den var prydet med run-

dinger i et merkelig system. Midt på døren var det to

steinhåndtak. De var også prydet med rundinger, men

her var det små sirkler inni òg. Jeg dro i håndtaket og

gikk videre inn i en ny hall. Hallen var ikke stor. Veggene

var grå her og, og det var en grå dør – helt lik den i det

forrige rommet. Jeg åpnet den og gikk inn.

Det neste rommet jeg kom inn i var fantastisk, mildt

sagt. Gulvet var lyseblått og veggene var hvite med malte

bilder av løver og blomster og andre vakre ting. - Hvor

kunne jeg være? tenkte jeg. Dette rommet var minst

like stort som det andre, men på en måte omvendt. Jeg

tenkte på det mørke rommet og grøsset da jeg kom på

stemmene. Her var det helt stille. Jeg kunne bare høre

den raske pusten min, men ellers var det ikke så mye

som en flue som summet rundt i rommet.

Det å beskrive arkitektur er en øvelsessak.

04 TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2014

FRA ARKIVET 05

fra arkivet

fra tidsskriftet a sitt arkiv: A (1964), nr. 2. side 1.

fra tidsskriftet a sitt arkiv: A (1996), nr. 1. side 2

KUNST OG DESIGN / STUDENTARBEID / UTSTILLING / KONKURRANSE

oppdateringer

06 TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2014, S. 6–9

tekst/ amund m. rolfsen, arkitektstudent, ntnu, [email protected]

og ingeborg stavdal, arkitektstudent, ntnu, [email protected]

KUNST OG DESIGN

nye pass I februar i år inviterte

Politidirektoratet og Kripos til en konkur-

ranse for nytt design av norske pass. «Det

norske landskap» av Neue Design Studio

stakk av med seieren. På stempelsidene

er Geirangerfjorden avbildet, og UV-lys

avdekker nattehimmel og nordlys.

psfk.com

OPPDATERINGER 07

STUDENTARBEID

tor./fre. 14–18, lør./søn. 12–16mellomveien 4 (trondheim).

babel bok: ny butikk i trondheim Babel

Bok er en uavhengig kunstbokhandel inne

på Babel Visningsrom for Kunst på Buran.

Babel er et «eksperimentelt visningsrom for

internasjonalt tilreisende kunstere og andre

utprøvende prosjekter.»

bro over vågen i bergen Studenter ved kunst- og designhøgskolen i

Bergen (khib) har bygd en 24 meter lang trebro over Vågen i Bergen sentrum.

khib opplyser: «Brokonstruksjonen baserer seg på å bruke så tynne og lette

materialer som mulig.» Broa måtte imidlertid stenge ett døgn etter åpning på

grunn av vind, og Bergen kommune beordret vakthold, skriver Bergens Tidene.

kjetil helland, khib

babelbok.no

UTSTILLING

åpning av transark Den 19. november

åpnet Transark, et nytt senter ved arkitek-

turutdanningen ved ntnu. Initiert av Gro

Rødne og Bjørn Otto Braaten er målet å

«utforme en utdanning som i større grad

svarer på grunnleggende utfordringer i

vår tid» ved å «undersøke hva som skjer i

læringsprosessen som omdanner studenter

til arkitekter».

drabantbyene I disse dager har Oslo Museum en utstilling

om drabantbyene, med ønske om å nyansere det noe negative ryktet

de har fått gjennom årene. Utstillingen tar for seg utbyggingen av

drabantbyene og drabantbyen som bolig- og livsform.

tirsdag til søndag, kl. 11–16bymuseet i frognerparken (oslo).

19. novemberntnu (trondheim).

britt renee m

elhu

s

nyebilder.no

08 INGEBORG STAVDAL OG AMUND M. ROLFSEN

KONKURRANSE

guggenheim i helsinki Solomon R. Guggenheim

Foundation har i år utlyst en arkitekturkonkurranse for det

nye Guggenheim i Helsinki. Hundrevis av forslag er sendt

inn. Du kan gå inn på nettsiden og sjekke ut alle «blobsene».

designguggenheimhelsinki.org



OPPDATERINGER 09

LITTERATUR OG STED

tekst/ hanna malene lindberg, litteraturstudent, ntnu, [email protected]

illustrasjon/ mari synnøve o. gjertsen, arkitektstudent, ntnu, [email protected]

intervju

omgivelser i det skjønnlitterære.

Ord er byggesteiner. Vi konstruerer bygg, men vi konstruerer også litterære virkeligheter. Vi speiler verden eller

beskriver noe som aldri kunne blitt realisert. På de følgende sidene har noen norske forfattere reflektert over sin

tilnærming til sted, i dagliglivet og i litteraturen.

linn strømsborg1986, furuset

Hvor viktig var stedet for Furuset og Roskilde? Stedene

har endt opp med å være viktige i bøkene mine, men

det var aldri meninga mens jeg jobbet med dem. Med

Roskilde, så visste jeg hele tida at rammen var festivalen,

og at teksten skulle begynne med at de dro og slutte med

at de dro hjem igjen, men det er jo en bok som handler

om en vennegjeng som har vært der mange ganger.

Det går linjer ut av stedet og til minner dem imellom,

samtidig som stedet ble veldig viktig for historien, og

stedet ble også nesten en slags karakter i boka.

Roskilde handler om en vennegjeng på festival, og

det kunne vært en hvilken som helst festival. Furuset

handler om Eva og vennene hennes som vokser opp på

et lite sted der noen vil bort og noen vil bli. Jeg ville si

noe om det å vokse opp og å forsøke å bli voksen, ikke

egentlig så mye om stedene der man gjør disse tingene.

[...] så er Høybråtenveien der, den begynner i rundkjøringa og strekker seg

hele veien langs kirkegården og frisøren og husene og de parkerte bilene

og hundene og joggerne og lyktestolpene og epletrærne og det stedet der

noen har klipt hull i gjerdet og der katten alltid sitter, den som gjemmer

seg under biler så du bare ser de lysende øya om kvelden, og hele veien ut

til Lørenskog er Høybråtenveien, og jeg bor der, i den ene enden av den

bor jeg og jeg har et vindu med rosa gardiner og en tapet med blomster

på og en skjøt rett over senga som jeg pirker på, den løsner mer og mer

for hver måned som går og til slutt skal vi pusse opp og rommer mitt blir

hvitt, tapetet fjerna lag for lag, i store strimler i Høybråtenveien 23K.furuset (2013) kapittel: det jeg flytter fra, det jeg tar med meg


Furuset er bare et sted med en benk å sitte på, en skole

å gå til, en kiosk å kjøpe smågodt på og ringeklokker der

venna dine bor. Men boka ble også, uten at jeg visste

det selv da jeg skrev, en kjærlighetserklæring til dette

stedet som jeg faktisk trodde jeg hata. Å skrive om det

gjorde at jeg forsto det bedre. Og jeg skjønte, som Eva

også skjønte etterhvert, at det ikke er stedet det er noe

galt med. Det er bare et sted, det er du som er den

samme, kjedelige jenta uansett hvor du bor – innimellom.

Jobber du på samme måte med å skrive ut karakterer

som med å skrive ut omgivelsene? Det er karakterene

som kommer først, og mange av scenene jeg skriver

kunne jo foregått hvor som helst. Men det gjør jo også

noe med disse folka jeg finner opp at de er der jeg

plasserer dem, og at de kommer fra de stedene jeg

bestemmer. Jo i Furuset er han som aldri vil flytte derfra.

Hvis Furuset handla om New York, så hadde kanskje

Jo vært han som ville flytte ut på landet – til Wisconsin

i stedet. Det vet jeg ikke, for han ble som han ble. Og

det er jo stedets feil, på en måte.

Har du endret syn på omgivelser ved å prøve å

beskrive dem? Jeg prøver kanskje å finne historier i

ting jeg før ville tenkt var ubetydelige. I Furuset er jo

en benk, snarveien mellom blokkene og hvordan det

ser ut der når det snør veldig viktig – i hvert fall for

meg. Dette var ikke ting jeg tenkte et sekund ekstra på

under oppveksten. Men da jeg skulle skrive historier

som passa inn der, så fant jeg ting jeg kunne feste

historiene til. Lyden av heisen i oppgangen til Nina,

grusen under skoa når snøen har smelta, alle bussene

som kjører forbi Granstangen borettslag hver eneste dag.

Det var disse tinga som dukka opp i minnene mine da

jeg skulle skrive, hvis noen hadde spurt meg og bedt

meg fortelle om stedet, så hadde jeg aldri nevnt noe om

dette. Da hadde jeg sagt at det er et lite sted med et lite

senter, ganske grått og trist, mye blokker, men det var

fint der også. Så det handler jo om å tolke stedet, eller

det handler om å finne alle de vanlige tinga som kan

bli til en tekst eller enda en historie. u

LITTERATUR OG STED 11

12 HANNA MALENE LINDBERG

Våren 1952. Sommeren 1952. Høsten 1952. Seinhøsten 1952. Langsomt blei huset

reist. Langsomt fikk det et utseende som viste at nå var en av Håkon Nylands

drømmer i ferd med å bli virkelighet. Så stolt en husbygger må være når han

ser at hans eget arbeid blir virkelighet foran øynene på ham! At alt slitet, alle

de finurlige operasjonene, all planlegginga, alt strevet med å skaffe seg rimelige

materialer, alle ryktene man hører om at der og der og der kan man skaffe det

og det og det. All beinflyinga, all syklinga rundt for å forhøre seg, for å fikse det

hele så rimelig som mulig. Alle de tusen slagene med hammer. All spikeren som

skal spikres i. Alle plankene som er blitt frakta på sykkel opp Knardalsbakken,

bunt for bunt. Alle tingene som skal til. Golvbelegget. Isolasjonsmaterialer. Det

pinlig nøyaktige forskalingsarbeidet, før reisverket ennå er kommet opp, og man

befinner seg ute på et tomt jorde, opptatt med det reneste puslespill, hvor ingenting

skal bli overlatt til tilfeldigheten. Hvor langt fram det kan virke da! Våren 1952.

25. septemberplassen (1974)

dag solstad1941, sandefjord.

Ser du en sammenheng mellom litteratur og arki-

tektur? Begge deler er komposisjoner. Men formålet

med komposisjonen er veldig forskjellig. Arkitektens

formål er å tilfredsstille en byggherres ønske, mens en

forfatter jobber for å tilfredsstille sine egne intensjoner

ett hundre prosent.

Om verden og tingene (1966):

«Jeg følte at dette mennesket måtte komme ut i verden,

møte de andre, men jeg forsøkte å komme til dette

møtet gjennom en introspektiv form, en slik kommer

man ikke ut i verden, ut i den faktiske sanselige verden,

Norge, Europa, Jorden anno 1966. For når jeg skrev om

hus, var det ikke hus for eksempel i Schweigaardsgate

i Oslo, men mitt sinns hus, når jeg skrev om trær, var

det ikke trærne for eksempel langs Karl Johan, men

mitt sinns trær, ja det var mitt sinns trær selv om jeg

hadde skrevet at det var trærne langs Karl Johan, for

trærne langs Karl Johan hadde jeg aldri hatt noen tillit

til, aldri trodd ordentlig på.»

Tenker du på den samme måten fortsatt? Jeg kan

stå inne for veldig mye av det. Jeg ville ikke brukt de

samme ordene, men jeg har nok den samme innstil-

lingen, den samme måten å nærme meg virkeligheten på.

Da jeg begynte å skrive handlet det mye om å beskrive

indre virkeligheter. Men et tre er ikke et symbol på et

eller annet, det er et faktisk tre. Det har jeg vært opptatt

av hele tiden, å være konkret.

Jeg har jobbet mye med dette å ville bli forfatter. Jeg

brukte et år for å prøve å skildre et løv som skjelver.

Så lærte jeg at det ikke går, man må gå rundt det. Så

enkelt er det. Man kan ikke gå rett på.

Er det viktig for deg som forfatter å plassere skriften

stedsmessig? Ja. Jeg skrev en roman fra Halden (25.

septemberplassen, journ.anm.) da jeg bodde der. Jeg

hadde egentlig begynt på en helt annen bok, en bok

uten sted. Men det klaffet aldri, det var først da jeg

landet ordentlig at det ble noe, at det kunne bli en bok.


Hvorfor benytter du deg av beskrivelser av omgivel-

sene? Det er kulisser. Og jeg ønsker å navngi kulissene

mine. Jeg føler at det først blir ordentlig når jeg gjør

det. Jeg har skrevet en rekke togreiser, og da skriver

jeg alltid hvor toget går. Hva det farer forbi. Togreiser

i Telemark, Vestfoldbanen. Men jeg vet ikke så mye om

hvorfor jeg gjør det jeg gjør.

Hvordan er forholdet mellom karakterene og

rommet? Når jeg plasserer personer i et rom, betyr

rommet like mye som personene; samspillet er viktig.

Det er derfor personene i romanene mine begir seg så

mye ut og rundt, fordi rommet de er i ikke passer til

deres intensjoner.

Har du endret syn på noe arkitektonisk fordi du har

jobbet med å beskrive det skriftlig? Jeg tror det skjer

mer når du jobber med å skrive ut karakter. De skjønner

du mer av etter hvert som du jobber med dem, du får

sympati. Men at du skal få sympati med bygg… Nei, jeg

tror ikke man får sympati med arkitektur.

Jeg jobbet en gang med den der plassen i Berlin…

Potsdamer platz. Når jeg virkelig kikket på den så jeg

hvor billige materialene de hadde lagt inn var. Det ser

kaldt og estetisk ut på avstand, men så ser du etter og ser

at de har lagt matter og sånn på en billig måte. Så man

får ikke mer sympati av å beskrive. Nesten omvendt.

En gang gikk jeg bortover ved Østbanen og så på

Postgirobygget. Og så tenkte jeg at «Er det ikke snart

på tide å rive det, det er stygt som bare faen.» Når et

bygg har stått i 30 år og man fortsatt synes det er ille,

kan man rive det. Man kan stemme over det, og om

man ikke vil rive det kan det stå til evig tid. u


Alexa tisser på seg når vi kommer til Linderud. Vi skulle gå helt hjem, hun var

jo enig i det, det er ingen vits i å bruke penger på fem bussholdeplasser. Men nå

er vi bare litt forbi senteret, vi er ikke halvveis engang.

Jeg spurte jo om det var greit å gå. Og hun klatra opp på barnehageporten og

åpna kjettingen og sa ja da mamma. Nå sier hun ingenting, men hun begyn-

ner å gå bredt med beina, og jeg veit hun fryser. Det er jo desember. Refleksen

hennes dingler under boblejakka.

Seksti minus førtifem er femten. Femten kroner igjen.

Men jeg kan ikke snike, ikke med henne, for hun ser alt jeg gjør, hun ser på

meg hele tida, og hvis vi går inn bakdøra, bråstopper hun foran automaten og

sier: –Har vi billett, mamma?

Og blokkene glitrer, og Alexa vagger, og bilene bråker, og lyktestolpene er fulle

av tusjbokstaver, jeg husker Alex skreiv navnet mitt sånn, bak idrettsahallen, og

jeg sier ikke noe om tissinga, men jeg veit at når vi kommer hjem, skynder hun

seg inn på badet og lukker døra, og om noen dager finner jeg den trusa, krølla

sammen, nederst i skittentøykurven, sånn er hun, sånn går det, sånn er hun.

Men jeg orker ikke se på at hun vagger på den måten.

–Vi får ta bussen, sier jeg.

Hun kikker opp.

–Ja, sier hun. -Det er kanskje litt bedre.

Vi snur. Senteret skinner. De har pynta det med lys på kryss og tvers, det skal

forestille en gave.

Da tar Alexa hånda mi og stopper.

En gutt står foran oss. Han smiler, vi er kanskje like gamle, han er pen. Han

holder en pappkopp i hånda.

–Kunne dere ha hjulpet meg med noen småpenger? sier han.«la stå» fra vinternoveller (2014)

ingvild rishøi1978, lambertseter og kjelsås

Du sier du slet med å plassere hovedpersonene i

«Vi kan ikke hjelpe alle» så vi kunne se det for oss –

er det å male et indre bilde målet ditt når du skriver?

Jeg ønsker at leseren skal se handlingen i novellene

mine tydelig for seg. Ofte fungerer det best å velge en

detalj, så bygger leseren sitt eget indre bilde rundt den

detaljen. Jeg kan for eksempel beskrive en sofapute og

leseren ser for seg en hel stue, og jeg slipper å beskrive

hvordan bordet er plassert i forhold til lenestolen. Men

da jeg skreiv denne teksten, sleit jeg. Jeg ville at teksten

skulle foregå ved et ekte senter, at senteret skulle ha et

navn. Til slutt valgte jeg Linderud senter og Riksvei 4w,

men akkurat der er det masse rare av- og påkjøringer,

og jeg ønsker absolutt ikke at leseren skal måtte kjenne

til veiplanlegginga rundt Linderud senter for å kunne

få noe ut av novella. De første leserne jeg viste den til,

klarte ikke å se for seg hvor den foregikk. Så jeg skreiv

om flere ganger, men jeg er ikke sikker på om jeg har

fått det til nå heller.

Ønsker du å gi oss et bilde av din virkelighet eller få

oss til å gjenkjenne vår egen? Som regel ønsker jeg

bare at leseren skal ha et tydelig bilde i hodet, men jeg

trenger ikke ha full kontroll på det. Bare i visse tilfeller,

som det over, er det viktig akkurat hvordan ting er i

forhold til hverandre, og da sliter jeg alltid mye mer,

særlig fordi jeg har så ekstremt dårlig stedsans, eller

spasial intelligens, som jeg tror det heter. Jeg går meg

vill hele tida, og hvis jeg skal forklare noen veien til

noe, skjønner de aldri noenting.

Jobber du på samme måte med å skrive ut karakterer

som med å skrive ut omgivelsene? Ja, litt på samme

måte. Jeg beskriver små konkrete ting, og håper at

leseren skal skape en hel person rundt de tingene.

Er det å plassere folk på faktiske steder viktig for

deg? I den første boka mi foregikk to av novellene på

Kjelsås, der jeg er fra. Det angrer jeg litt på, jeg skulle

ønske den var mer generell, på en måte. Jeg prøver mer

og mer å ikke plassere personene helt konkret, fordi

da får jeg ofte problemer med geografien. Plutselig er

veien liksom enveiskjørt, og så rakner hele plottet mitt.

Men i dette om Linderud senter, så ville det være rart

om hun ikke nevnte senteret ved navn, for det gjør man

alltid i Oslo. Så da måtte det være et helt konkret sted.

Memorerer du i bilder eller ord? Jeg husker

replikker godt, de kan jeg ofte gjengi ganske presist. Og

så husker jeg i nærbilder, aldri oversiktsbilder. Det har

vel med stedsansen å gjøre. Stedsansen gjør forresten

også at det er en del litteratur jeg har problemer med.

For eksempel leser jeg noen gamle bøker, av Mikkjel

Fønhus, som beskriver store naturlandskap i Norge, og

av Helge Ingstad, som levde blant indianere i Amerika.

Jeg faller helt av lasset når de prøver å forklare geogra-

fien, med stepper og stup og nord og sør og det ene

bakom det andre.


u

kjersti annesdatter skomsvold 1979, haugerud

Da jeg skrev den første boka mi, Jo fortere jeg går, jo

mindre er jeg, trengte jeg et lite og oversiktlig univers.

Hovedpersonen bor i en blokkleilighet i Groruddalen

i Oslo, og det er så å si bare her hun oppholder seg.

Verden befinner seg på den andre siden av kikkehullet,

og ingen ser inn til henne. Jeg hadde en klar forestilling

om hvordan leiligheten så ut, fordi den var lik den første

leiligheten jeg selv bodde i. Vi flyttet før jeg fylte tre år,

ergo skal jeg strengt tatt ikke kunne ha noen minner

derfra. Kanskje husker man klarere ting som man er

blitt fortalt, gjentatte ganger, fra man er liten, fordi det

får fortellingens form.

Da jeg skrev neste bok, Monstermenneske, visste

jeg at en roman kan være hva som helst, og fordi den

skulle romme så mye, ble stedene viktige for meg, som

holdepunkter. Hvert kapittel er knyttet til et bestemt

sted. Romanen beveger seg fra mikrokosmos til makro-

kosmos, fra en sykeseng i en kjeller, til helt ut i universet.

Den nyeste romanen min, 33, foregår i Irland,

Frankrike og Norge, som et triangel. Stedene er angitt

fordi forfatterne Samuel Beckett, Louis-Ferdinand Céline

og Kjersti Annesdatter Skomsvold kommer derfra. Men

romankarakterene Samuel, Ferdinand og K. er festet i

språket mer enn i geografien; jeg stoler på språket som

et slags tilholdssted i denne romanen.

Nå forestiller jeg meg at jeg vil skrive en ny roman,

som kan fungere som en bruksanvisning for byggingen

av et hus. Hvert kapittel beskriver en hendelse som jeg

ønsker skal foregå i dette huset, og så må huset bygges

slik at denne hendelsen kan finne sted.

monstermenneske (2012)

Jeg satte meg på senga, visste ikke om det var de

hvite veggene, eller de altfor fargeglade gardinene,

eller de døende, som vi jo alle er, eller bare at ingen

var glade for å se meg, det skal så lite til for å vippe

meg av pinnen. Jeg måtte forklare resepsjonsdamen

hvem jeg var, at jeg skulle bo her, hun trodde først

jeg var en pårørende. Hun ga meg romnøkkelen

uten å se på meg, og da jeg spurte om det var noen

måltider i løpet av dagen, sa hun at middagen

allerede hadde vært, de spiser så tidlig på landet.

Pappa som kaller meg et bunnløst sluk, mamma

som sier «min sultne datter», jeg snudde meg vekk,

men resepsjonisten så allerede en annen vei.

16 HANNA MALENE LINDBERG

stockholm sier (2010)

victoria durnak1989, haugenstua og rælingen

I alle bøkene mine er stedet handlingen utspiller seg

en del av rammeverket. Diktsamlingen Stockholm sier

handler om ei jente som flytter til Stockholm for å studere

kunst. Da hun ankommer er hun alene med byen. Med

arkitekturen og infrastrukturen. Hun tilbringer mye tid

utendørs: sykler, tar på bygninger og måler avstander.

Hun vil delta i byen, ikke bare være en kunde, eller en

gjest. Hun prøver å føle seg hjemme og ta vare på byen,

tenker på vennene hun har reist fra, lengter etter å ta

vare på nye venner eller aller helst en kjæreste.

Jeg prøver aldri å beskrive arkitektur. Det er mer

som at handling og sted ikke kan skilles fra hverandre.

I diktene mine jobber jeg med situasjoner hvor hand-

ling og sted er likestilt, fordi det er sånn jeg opplever

verden. Sånn sett opptrer et utsnitt av steder i tekstene

mine. Subjektive, ja. Men mange subjektive erkjen-

nelser er felles.

Står du på gulvet har du som regel taket over deg,

en dør eller et vindu rett fram, og alle de tingene utgjør

bygget. Men arkitektur er noe annet enn litteratur –

arkitekten må hanskes med tyngdekraften, vann og

ofte store budsjetter. Samtidig er begge disipliner ulike

former for hukommelse.

Er det Oskar Hansen som mener at det kun er

arkitektur som kan påvirke oss, sosialt og politisk? Jeg

har like stor tro på litteraturen og kunsten, og kan føle

meg mer maktesløs i møte med arkitekturen, fordi det

er vanskelig (umulig) for meg å endre den. Jeg kan bare

endre hvordan jeg bruker steder, men når jeg møter

byggeplasser og plakater for kommende bygg er jeg

nødt til å akseptere dem. For meg er det viktig at kunst

(og arkitektur) knytter meg til virkeligheten heller enn

å støte meg vekk fra den.

De fleste bygg ser vi bare fra utsiden. Litteratur

oppmuntrer til det motsatte. Tror det var noen kunstnere

i New York som arrangerte byvandringer der publikum

hver uke, eller måned, eller hva det var, fikk bli med opp

i skyskrapere og inn i gjemte, storslåtte banketthaller

og andre rom. Det var et fint prosjekt synes jeg, for det

er en skremmende og eggende tanke: Hva skjer inni

alle byggene vi passerer?

det er ikke byen som får deg til å trykke på send

det er ikke byen som får deg til å tenke

at alt som skjer etter tolv ikke skjer

at alt du gjør fort heller ikke skjer

og sletter beviset i utboksen

bykjernene er like

med avgangstavler, ingen bor i knutepunktet

sier man her slutter byen, eller vannes den ut

som en samtale som ender uten at noen finner på en

unnskyldning eller sier jeg må gå



text and illustration/ sara solana, artist and photographer, [email protected]

YAROSLAVA

text

She is taking it and falling asleep. By the

time she wakes up again, the membrane

will be all over, with this cold smell. She

takes another squared orange from the black

machine, and heads to the car.

The streets are moist, the sky is white, the

brownstones sleep. She left the car open.

Inside, a small frog is in the passenger seat.

She looks to the front. She looks to the frog

again. It is not there anymore. The whole

car is covered by dry red. She is awake now.

YAROSLAVA 19


I Jens’ nedre tannrekke ble det i etterkrigsårene oppført

to boliger av tannokkupantene som i senere tid har

blitt kjent som Karius og Baktus. Villa Karius og Villa

Baktus var de eneste enhetene som ble ferdigstilt i et

større planlagt utbyggingsfelt bestående av eneboliger

i rekke. Grunnet uenigheter med landeier, ble boligene

revet og karienes utbyggingsplaner for både øvre og nedre

tannrekke skrinlagt. Til tross for at villaene ble revet kort

tid etter ferdigstillelse har de hatt stor innvirkning på

kariearkitektur verden over.

Villa Karius og Villa Baktus ble forankret i grunnen

via røtter, og omkranset av sement for økt stabilitet.

Røttene var utført i en stiv, men porøs masse kalt

dentin, et svært praktisk materiale å arbeide med,

da det lett kan omformes. Dentinet sprang ut fra

røttene for å utgjøre den såkalte kronen. Rommene

ble smakfullt og minimalistisk innredet, men den

utstrakte bruken av dentin ga akustikkproblemer,

særlig i Villa Karius.

Av både praktiske og estetiske årsaker ble begge

villaene kledd i ren emalje, hovedsakelig bestående

av mineralene hydroksylapatitt og kalsiumfosfat.

Som byggemateriale har emalje mange av de samme

konstruktive egenskapene som betong. Det er et

særdeles slitesterkt materiale, men vil knuses ved

kraftige støtpåkjenninger. Emaljen vil også korrodere

når den utsettes for oksiderende syrer og annen

forurensning. Da vil den gå fra kritthvit til ulike

varianter av kremfarget latte. For å unngå dette

kreves regelmessig vedlikehold. Nevnte svakheter tatt

i betraktning, er emalje likevel et optimalt materiale

for beskyttelse mot syreskader og andre lokale klima-

påkjenninger som kjennetegner det orale miljøet.

I tråd med de ledende ideene i etterkrigsårene

ble Villa Karius og Villa Baktus svært nøkternt

utført. Fasadene var fullstendig strippet for plakk

og ornamentikk, og utstrålte en form for simpel

eleganse der de på mastodont vis steg fram i land-

skapet. De bar preg av sin funksjon som beskyt-

telse for utenforstående farer, noe som resulterte

i et lukket og innadvendt arkitektonisk uttrykk.

Likevel var lysforholdene gode, særlig når Jens

gapte. Ved å kombinere den massive brutalismen

tekst/ magnus knusson, arkitektstudent, ntnu, [email protected]

foto/ julie fosse, arkitektstudent, ntnu, [email protected]

VILLA KARIUS & VILLA BAKTUS

omtale

ikke bare tannpine

prosjketopplysningerarkitekter: Karius og Baktus

byggeår: 1954

stil: Strømlinjeformet brutalisme

VILLA KARIUS OG VILLA BAKTUS 21

med strømlinjeformede bevegelser, har Karius

og Baktus blitt beskyldt for å bedrive ren blob-

arkitektur. Paralleller har blitt dratt mellom deres

festningsaktige, men organiske uttrykk, og bygnin-

gene man finner i Midtøstens kasbaher. Dessverre

skulle det vise seg at konstruksjonene ikke klarte å

stå imot angrep utenfra. Da det ble kjent at Karius

og Baktus på ulovlig vis hadde slått seg ned på

privat grunn, ble tannlegen umiddelbart kontaktet

for å sanere boligfeltet. Da okkupantene forsøkte

å gå i dialog med både landeier, mora hans og

den utøvende makt fremstod alle partene som lite

imøtekommende for nye innspill og kompromisser.

På brutalt vis ble villaene jevnet med jorden.

Karius og Baktus har ikke bare skrevet seg inn

i arkitekturhistorien med sin nyskapende bruk av

materialer og unike tilnærming til sted. Ruinene

står igjen som symbol på den feilslåtte håndteringen

av okkupanter som fortsatt eksisterer verden over.

Om det finnes noen arkitektoniske løsninger som

tilsier at Villa Karius og Villa Baktus skulle kunne

stå imot borens herjinger vites ikke. Det er derimot

klart at fornyelse i form av total sanering ikke er

sosialt bærekraftig. Om man har lært noe av Karius

og Baktus’ dystre skjebne er det at man må ta tak

i utfordringene ved rota. Man må først og fremst

forhindre at nødvendigheten av kariearkitektur

oppstår, noe som gjøres ved regelmessig tannpuss.

Ruinene står igjen som symbol på den feilslåtte håndteringen av okkupanter som fortsatt eksisterer verden over.

SCENOGRAFI

foto/ johannes l. f. sunde, fotografistudent, nffs, [email protected]/ amund m. rolfsen, arkitektstudent, ntnu, [email protected]

fotoreportasje

hele verden i en svart boks

22 TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2014, S.22–29

SCENOGRAFI 23

På bakrommet står de. Fasadene, papptrærne,

vindusrutene, og de store hodene av pappmasje.

Rammel og skrot.

24 JOHANNES L. F. SUNDE

SCENOGRAFI 25

På scenen danner de illusjonen. Andre land,

byer og steder oppstår og forsvinner. Vi er der.

SCENOGRAFI 27

Rommet skapes av handlinger. Menneskene

handler. Rommet forandres.

28 JOHANNES L. F. SUNDE

SCENOGRAFI 29

Sceneteppet går ned. Vi er tilbake i salen.

Ut av karakter.

Applaus!


tekst/ eirik strand, arkitektstudent, ntnu, [email protected]

illustrasjon/ anders w. solhøy, arkitektstudent, ntnu, [email protected]

artikkel

MENNESKER FORKLEDD SOM BYGNINGER

om rom og sted i hukommelsen

I hukommelsen er arkitekturen poetisk. Den er farget av enkeltindividets opplevelse: Det

fenomenologiske. Den er ikke objektiv, den fremstår ikke i form av planløsninger eller

målbare dimensjoner. Den er et sanseinntrykk. Sansene tegner bilder i hukommelsen,

men sansene tegner ikke bilder med linjal. Likevel er stedene vi husker virkelige. Vi kan

besøke dem igjen, men de vil ikke føles like hver gang vi er der. Sansene dikter på virke-

lighetens lerret og forener arkitekturen i en kombinasjon av realitet og fantasi.

Litteratur

Mysite.pratt.edu: Heidegger M. (1951,) Building Dwelling Thinking

(28.10.14). http://mysite.pratt.edu/

Pallasmaa J. (1985), The Geometry of Feeling, (1985) The Rooms of Memory’.

I: Mackeith, P (red.) Encounters: Architectural essay. Helsinki:

Rakennustieto Oy, s. 87 – 110

Pallasmaa J. (1996), The Eyes of the Skin: Architecture and the Senses,

3.utg. 2012. Chichester: John Wiley & Sons Ltd

Aarome.org: Pallasmaa J. (2013), Voices of Tranquility: Silence in art and

architecture (01.10.14). http://www.aarome.org/

Zumthor P. (1988), A Way of Looking at Things. I: Zumthor P. (red.)

Thinking Architecture. Basel: Birkhäuser, s. 9-26

barndomsminner I essayet A Way of Looking

at Things begynner Peter Zumthor med å beskrive

hvordan minner fra hans barndom er sterkt knyttet

til arkitekturen slik han kjenner den. Han forteller

om hvordan han opplevde sin tantes kjøkken som

barn: «Atmosfæren i dette rommet har blitt stående

uadskillelig forbundet med min forståelse av et

kjøkken.» Videre presiserer han at disse minnene

av arkitektonisk opplevelse fra tiden før han hadde

en faglig forståelse av arkitektur er av stor betydning

for ham: «Minner av denne typen inneholder de

sterkeste arkitektoniske erfaringer jeg kjenner til. De

er reservoarer av atmosfærer og bilder i arkitekturen,

som jeg utforsker i mitt virke som arkitekt.»

Minnene former våre ideer om arkitektur.

Zumthor husker et spesifikt kjøkken: Dette har blitt

stående i hans hukommelse som et forbilde for alle

fremtidige kjøkken.

visuell arkitektur I boken The Eyes of the

Skin tar Juhani Pallasmaa et oppgjør med det han

kaller okularsentrisk arkitektur: Synets arkitektur.

Han mener det visuelle har altfor stor betydning i

dagens samfunn, og at dette gjenspeiles i arkitektu-

ren. Vi ignorerer de andre sansene til fordel for synet

slik at vi står igjen med en platt, livløs og billedlig

arkitektur. «Øyets dominans, samt undertrykkelsen

av de andre sansene skyver oss i retning av frem-

medgjøring, isolasjon og det overfladiske.» Han

baserer dette på synets evne til å gjøre oss til tilsku-

ere: «Synet skiller oss fra omverden, mens de andre

sansene forener oss med den.» Den tyske filosofen

Martin Heidegger belyser også dette synspunktet

i essayet Building Dwelling Thinking: «Når vi snak-

ker om relasjonen mellom mennesket og rommet

høres det ut som mennesket sto på den ene siden,

og rommet på den andre. Men rommet er ikke noe

mennesket står overfor. Det er hverken et eksternt

objekt eller en indre opplevelse. Det er ikke slik at

det finnes mennesker, og over og rundt dem rom.»

arkitektonisk opplevelse Sansenes sam-

virkning i arkitektoniske opplevelser manifesteres i

hukommelsen. Måten arkitektur fremstår i minnet

er fenomenologisk; opplevelsen av arkitekturen

domineres ikke av det visuelle. I hukommelsen er vi

løsrevet fra okularsentriske vrangforestillinger, og ser

arkitektur i refleksjon av oss selv. Pallasmaa skriver:

«En mektig arkitektonisk opplevelse eliminerer støy

og vender bevisstheten mot det indre; til vår eksisten-

sielle erfaring og følelse av tilværelse.»

realitet og fantasi I essayet The Rooms of

Memory ser Pallasmaa i likhet med Zumthor tilbake til

sin barndom. Han assosierer arkitekturen i renessan-

semalerier med minner fra barndommens uskyldige

fantasiverden: «Maleriene tar meg tilbake til scener

fra barndommen der fantasien utspilte seg: Dette

var ikke tause rom, for de hvisket til meg om lekens

begynnelse.» I maleriene Pallasmaa beskriver fremstår

arkitekturen i en poetisk dimensjon, han understreker

dette ved å stille seg det enigmatiske spørsmålet: «Er

ikke disse scener og malte landskap – i virkelighet –

mennesker forkledd som bygninger?»

Han belyser et annet aspekt ved dette temaet i

essayet The Geometry of Feeling, hvor han forklarer

at barndomsminnene er fri for målbare detaljer,

mens sanseinntrykket og følelsen av arkitekturen

består: «Jeg husker ikke lenger detaljene av tak eller

ildsteder i bygg fra min barndom, men når jeg hører

regnet tromme mot himlingen, kjenner jeg fremdeles

en følelse av velbehag i kroppen; eller når jeg kommer

inn – kald og forfrossen – minnes jeg varmen fra

ildstedet.»

Arkitektur er en del av hukommelsen både i poesi,

og i de erfarte rom og steder; en kombinasjon av reali-

tet og fantasi.

MENNESKER FORKLEDD SOM BYGNINGER 31

KVINNEN I ROMMET 43


FREMTIDEN

tekst/ alice lødemel sandberg, arkitektstudent, ntnu, [email protected]

illustrasjon/ vegard forbergskog, arkitektstudent, ntnu, [email protected]

artikkel

Når vi nevner utopi og arkitektur går tankene til

Ebenezer Howards hagebyer eller skyskraperene til Le

Corbusier. Hvis vi går inn i ordets definisjon er ikke disse

utopier, men fremtidsvisjoner og reformbevegelser. De var

utopiske i hvordan de tok tak i samfunnet og introduserte

en idealisert samfunnsmodell. Men de ble presentert som

realiserbare alternativer til samtidens fysiske omgivelser,

noe en utopi ikke er. Den virkelig utopiske og dystopiske

arkitekturen finner vi i litteratur og film hvor de forblir

ideer og advarsler. Det finnes en forskjell på den dysto-

piske og utopiske arkitekturen, og arkitekturen skildret i

utopiske og dystopiske verk.

ordene vi bruker Thomas More introduserte

ordet utopi i boka De Optimo Reipublicae Statu deque

Nova Insula Utopia i 1516. Boka er en kombinasjon

av fiksjon og politisk filosofi hvor More introduserer

leseren for et ukjent samfunn, øya Utopia. Gjennom

beskrivelsen av Utopia sitt styresett beskriver More

det han ser på som et ideelt samfunn. I Utopia

arbeider alle sammen i et jordbrukssamfunn hvor

ingen eiendom er privat, men deles av alle. Denne

nye samfunnsstrukturen er en kritisk kommentar til

samtidens England og Europa.

Ordet utopia stammer fra gresk og er satt sammen

av ou, «ikke» og topos, «sted», med suffikset ia,

som indikerer et stedsnavn. Direkte oversatt får vi

da «ikke-sted». På engelsk vil ordet uttales likt som

Eutopia, hvor prefikset eu på gresk betyr «godt». Slik

kan utopia bety «godt sted». Thomas More påpeker

arkitekturens utopier og dystopier

FREMTIDEN 33

u

dette: «Wherfore not Utopie, but rather rightely my

name is Eutopie, a place of felicitie.» Med denne

doble oversettelsen beskrives Utopia både som et

godt sted og et ikke-sted. Utopia er et perfeksjonert,

men uoppnåelig samfunn. Med prefikset eu kan

man sette et regelrett antonym med prefikset dys,

«dårlig». Slik får vi Dystopia, et sted hvor alt er så ille

som mulig. Det verst tenkelige styresett.

utopi eller fremtidsvisjon? Med disse

definisjonene til grunn kan man trekke paralleller

lenger tilbake enn Thomas More sitt Utopia. Platons

idealstat presenterer som navnet tilsier, en ideell

samfunnsmodell. Senere skal Platon ha prøvd å få

modellen innført i Siracusa uten hell. Himmelens

Paradis vil for noen fremstå som en utopi, mens den

for andre anses som en realitet. Når utopien begyn-

ner å forholde seg til et sted, og fremlegges som noe

reelt, faller den utenfor definisjonen av en utopi.

arkitekten og utopien Arkitekten har i

stor grad latt seg friste til å gjøre utopien realiser-

bar. Ønsket om å gjennomføre sine ideer ligger i

arkitektens natur. Denne driven etter å realisere

gjør at arkitekten mister det utopiske. Våre første

kjente arkitekturutopister, Ebenezer Howard og Le

Corbusier, begynner begge med utopiske planer

for en ideell samfunnsmodell uten tilknytning

til sted. Senere ønsker de å realisere sine utopier.

Med postmodernismen mistet arkitekten også sin

34 ALICE LØDEMEL SANDBERG

interesse for samfunnsansvar og blir kun designer

og formgiver. Dagens utopier bærer preg av å hver-

ken presentere et ideal, en samfunnsmodell, eller å

frigjøre seg fra stedet.

de store forandringene som trigger ossDet er i stor grad omveltninger i samfunnet som

skaper grobunn for utopiene og dystopiene. Den

første bølgen kommer med den industrielle revolu-

sjonen: En total omstrukturering fra naturalhushold

til arbeider og arbeidsgiver. Fra jordbruk og hånd-

verk til urbanisme og fabrikkproduksjon. I England

økte andelen av befolkningen som bodde i byer fra

17 % i 1801 til 72 % i 1891.Den enorme tilstrøm-

ningen til byene resulterte i forferdelig boforhold

og store helseproblemer hos arbeiderklassen.

utopien som ble hagebyen Det var dette

Ebenezer Howard ønsket å løse. Slik han så det

eksisterte det to alternativer, town og country: To ulike

samfunnsformer som begge byr på problemer og

muligheter. Howard introduserte et tredje alterna-

tiv, town-country, satt sammen av det beste fra de

to. «There are in reality not only, as is so constantly

assumed, two alternatives – town life and country life

– but at third alternative, in which all the advantages

of the most energetic and active town life, with all

the beauty and delight of the country may be secured

in perfect combination; […]» (Howard, 1989: 45).

I boka Garden Cities of To-morrow fra 1898 intro-

duserer Howard hagebyprinsippet. Planene han

tegner er både utopiske i form og innhold. Howard

så for seg at hver by i stor grad vil være selvstendig,

men en reorganisering av samfunnet i et nettverket

av hagebyer vil sammen lede til kooperativ sosia-

lisme og bryte med kapitalismens strenge grep.

Gjennom the Garden City Assosiation ville Howard

realisere sin utopi, men med alle ulike aktører som

måtte involveres for å realisere prosjektene ble ikke

hagebyen kooperative slik Howard hadde sett for

seg. I hagebyene slik vi kjenner dem har kun en

liten rest av Howards ideer overlevd virkelighetens

prøvelser. Våre hagebyer er forsteder for middel-

klassen og ikke selvdrevne byer for arbeiderne.

utopien som ble skyskraper Etter århun-

dreskiftet fortsetter teknologien og dens muligheter

å vise seg. Fremtidsoptimismen livnærer seg på

hver nye oppfinnelse. Som en foregangsmann for

samspillet mellom teknologi og arkitektur finner vi

Le Corbusier. I boka The City of Tomorrow, opprinne-

lig Urbanisme, fra 1925 presenterer han sine ideer for

en moderne by. Ideene utarbeidet for A Contemporary

City brukte han i et forslag til sanering av et område i

Paris, Plan Voisin fra 1925.

Prosjektet A Contemporary City er i modernis-

mens ånd en modell som skal kunne plasseres i en

hvilken som helst kontekst. «[…] I have assumed

an ideal site to begin with. My object was not to

overcome the excisting state of things, but by

constructing a theoretically water-tight formula to

arrive at the fundamental principles of modern

town planning. Such fundamental principles,

if they are genuine, can serve as the skeleton of

any system of modern town planning; being as it

were the rules according to which development

will take place.» (Le Corbusier, 1925:164).

De visuelle fremstillingene slår oss som utopiske.

60 etasjer høye skyskrapere med plass til 300

personer per dekar. Men for Le Corbusier var dette

reelle og ønskede prinsipper for hvordan vi skulle

bygge den moderne byen. Han mente at de historiske

byene måtte saneres, for at man så kunne bygge

opp den moderne byen etter den nye tidens krav.

FREMTIDEN 35

u

arkitekturutopier i kunst, litteratur og film Ideene til Ebenezer Howard og Le Corbusier

fikk feste og har hatt betydning for ettertiden. Men

det er i kunst og litteratur vi finner utopiene som

aldri skjedde. Er det i disse uttrykksformene utopien

kan være fri fra virkeligheten? Er ikke arkitekturen i

stand til å utrykke fantasien og kompleksiteten som

ligger i utopien?

Den nederlandske billedkunstneren Constant

Nieuwenhuis jobbet fra 1956 til 1974 med konseptet

for en anti-kapitalistisk fremtidsby, New Babylon.

Henri Lefebvre forklarer navnet slik, «New Babylon –

a provocative name, since in the Protestant tradi-

tion Babylon is a figure of evil. New Babylon was

to be the figure of good that took the name of the

cursed city and transformed itself into the city of

the future.» New Babylon var et post-revolusjonært

samfunn fremstilt etter situasjonistenes ideer.

Situasjonistene var politisk og kunstneriske radi-

kale som stod for sosialismens overtagelse av det

kapitalistiske samfunn. Nieuwenhuis ser for seg

New Babylon som et samfunn med total auto-

nomi, hvor behovet for å arbeide er byttet ut med

et nomadisk liv av kreativ lek. Selvrealisering og

selvtilfredshet var hans mål. Alle deler av miljøet,

og slik arkitekturen, skal kunne bli kontrollert og

omstrukturert spontant. Nieuwenhuis bruker den

frie leken kunsten inviterer til, dens uttrykkelseskraft

og den rollen den kan spille i en politisk debatt.

Den amerikanske forfatteren Ernst Callenbach

ga i 1975 ut den utopiske roman Ecotopia hvor

han beskriver et økologisk forsvarlig samfunn,

som en reaksjon på samtidens miljøbekymringer.

I litteraturen har man mulighet til å gå inn i det

fiksjonelle samfunnet og oppleve i detalj hvordan

det er å leve i det. Flere eksempler finnes også på

dystopier i litteraturen med blant annet George

Orwells overvåkningssamfunn i 1984 eller William

Goldings selvgrodde samfunn i Fluenes Herre.

Fritz Lang sin film Metropolis fra 1927 viser en


dystopisk fremtidsvisjon av det moderne samfunnet.

I Metropolis er samfunnet blitt sterkt klassedelt.

De fattige bor under bakken og deres eneste rolle i

samfunnet er å arbeide ved maskinene for de rike

som nyter et liv i luksus over bakken. Byen styres

med kald rasjonalitet og mennesker er blitt redusert

til maskiner. Filmen tar oss med inn i universet, i

de visuelle kulissene og den opplevde fortellingen.

hva med dystopiene, har de også skjedd? I de sovjetiske planleggingsideologiene fra 1920-tallet

finner vi disurbanismen. Byen framstod som kapita-

lismens verk og var ikke ønskelig i en planleggingsi-

deologi på kommunismens grunnlag. Forslaget var

derfor å spre befolkningen over hele Sovjetunionen

i båndstrukturer. Befolkningen ville plasseres langs

veier i naturlige og rurale miljøer og busses inn til

arbeid i krysningspunktene mellom veiene. Denne

spredningen av befolkningen og oppløsning av byen

ser vi resultater av i dag. I mellomlandet mellom by

og land har industri og bolig etablert seg strukturløst.

Dystopier er mye brukt i dagens russiske litte-

ratur. Russerne lever i et isolert, maktutdøvende

og frihetskrenkende land. Den russiske befolk-

ningen går og venter på at boblen skal sprekke.

I sin post-atomkrigsroman Metro 2033 (2005)

beskriver Dmitry Glukhovsky et samfunn i under-

grunnen. Glukhovsky oppdaget at metroen i Moskva

er verdens største tilfluktsrom og stasjonene er

bunkere. Bak veggene er det tunneler, passasjer og

flere bunkere. Mesteparten av metroen i Moskva

ble bygd som en konsekvens av atomkrigredselen.

I Metro 2033 lever de overlevende i små samfunn

på de ulike metrostoppene. Dmitry Glukhovsky

ser selv på romanen sin som et mulig framtids-

senario. «I do not think of Metro 2033 as sience-fi

or fantasy, it is definitely a dystopia. An analysis of

the russian society under certain circumstances.»

(Glukhovsky, 2014, Bokprogrammet nrk)

Flere eksempler på bygde omgivelser fremstår

som virkeliggjorte dystopier. Boligprosjektet Pruitt-

Igoe i St. Louis, Missouri fra 1954 viser hvor galt

FREMTIDEN 37

Referanser

TheOpenUtopia.org: Introduction (29.10.14). Theopenutopia.org/

full-text/introduction-open-utopia/

Phonetic-blog: Utopia and dystopia (23.10.14). Phonetic-blog.blogspot.

no/2009/03/utopia-and-dystopia.html

Icup.org: Watson, C. (1993), Trends in world urbanisation (23.10.14).

Icup.org.uk/reports%5cicup601.pdf

Howard, E. (1989), Garden Cities of to-morrow. Faber Paperbacks

Le Corbusier (1925), The City of Tomorrow

Members.chello: Constant (25.10.14). Members.chello.nl/j.seegers1/

situationist/constant.html

Lang, F. (1927), Metropolis. USA

Feireiss, L. (2011), Utopia Forever: Visions of Architectur and Urbanism.

Berlin: gestalten

nrk.no: Bokprogrammet nrk (24.10.14). tv.nrk.no/serie/bokprogrammet/

MKTF01000114/04-02-2014

Wikipedia, Situasjonisme, Sovjet urban planning ideologies of the 1920s,

Pruitt, Kowloon Walled City

det kan gå. I overbefolkede St. Louis prøvde man

å redde den dårlige bosituasjonene ved å sanere

slummen og bygge et prosjekt med offentlige boliger

som moderne høyhus. Etter ferdigstillelsen begynte

levekårene i området å synke og prosjektet ble

internasjonalt kjent for sin fattigdom, kriminalitet

og segregering. Prosjektet ble revet på 70-tallet.

Kowloon Walled City, opprinnelig et kinesisk

fort i Hong Kong, ble okkupert av 2000 flykt-

ninger i 1947 og befolkningen økte til 33.000

på det meste. Byen ble regnet som det tettest

bebodde området i verden med 1200 innbyg-

gere per dekar. Byen ble revet i 1994.

på vei mot en dystopi? Vår samtid preges av

tre sterke krefter. For det første lever vi i dag i en

globalisert verden. Hele vår klode er samlet i et nett-

verk av politikk, økonomi, produksjon, arbeidskraft

og diskusjon. For det andre lever vi i en klimakrise.

Kloden har fått nok. Konsekvensene av hva vi gjør vil

være katastrofale. For det tredje opplever vi at men-

neskeheten vokser i enorm fart.

Dagens utopier skildrer overlevelsesarkitek-

turen i dette kriserammede samfunnet. Løsninger

på hvordan vi kan bo i dette dystopiske miljøet.

For eksempel i Anthony Lau sitt prosjekt Flooded

London. For å løse problemet med et stigende

havnivå og en økende befolkning ser Lau for seg en

utvidelse av London på Thames Estuary, satt til 2030.

«The future of human habitation and expansion is

obliged to adapt to living on water.» Prinsippet Lau

legger fram er å gi nytt liv til skip og oljeplattformer

som er ute av drift ved å konvertere dem til boliger

tilpasset en livstil på vann. «[…]the inhabitants will

live alongside the natural cycles of nature and the

rhythms of the river and tides.» (Feireiss, 2011: 76).

Hva hvis vi kunne bestemme fremtiden? Hvilket

miljø er det vi skaper for neste generasjon? Hvilke

omgivelser er det vi vil leve i? Hvis vi kunne velge.

Hvilket samfunn ville vært det beste? Er det frem-

tiden eller fortiden vi drømmer om? Vil vi gjenskape

noe som har vært eller etablere noe helt nytt? Hva

hvis krisen inntreffer, hva da? Hvordan ser verden

ut etter at havnivået har steget eller atombomben

har smelt? Er vi rustet til å overleve? Hvordan

skal vi tilpasse oss? Hvilke ideer og verdier er våre

viktigste? Hvordan kan fremtiden se ut? Hva hvis…


ARKITEKTUR OG STJERNEKRIG

tekst/ ingvild stokke, arkitektstudent, ntnu, [email protected]

illustrasjon/ joana bruno, grafisk designer, [email protected]

essay

en reise gjennom arkitekturen i star wars

Hvis du kunne velge hvilken som helst destinasjon, hvor

ville du dratt? Mitt svar er kanskje utenom det vanlige.

Aller helst ville jeg tatt en tur med stjerneskipet til Han

Solo og Chewbacca. Eller til en av de gamle byene

på planeten Naboo, eller jedi-tempelet på Coruscant,

eller kanskje til romstasjonen Dødsstjernen – mange

muligheter det er, som Yoda ville sagt.

Det er ikke den såpeoperaliknende handlingen,

eller de sjarmerende effektene i de eldste filmene

fra George Lucas’ filmsaga som fascinerer meg aller

mest. Det er fullt mulig å nyte filmene uten å følge

med på handlingen. Det som skjer i bakgrunnen

er underholdende nok i seg selv. Arkitekturen og

scenografien generelt, selv på 70-tallet, er verdt de

tretten timene alene. George Lucas har skapt alt fra

en svevende by i skyene, til en undersjøisk by ved

navn Otoh Gunga.

God arkitektur i film er viktig. Filmen må

inneholde rom som gjør det mulig for publikum

å leve seg inn i den verdenen skuespillerne

befinner seg i. Spesielt i en serie som Star

Wars. Jeg nekter å tro at serien hadde blitt en så

stor suksess om Luke Skywalker og prinsesse

Leia hadde kjempet for friheten i Bymarka.

Serien inneholder mye og forskjellig arkitektur

som er med på å sette stemningen. Lucas’ designteam

spiller på kjente assosiasjoner med farger, lys og rom.

De spisse skyskraperne på Coruscant får horisonten

på byen til å likne en nålepute med stjerneskipene

sirkulerende rundt seg. Og med mangelen på grønta-

realer i skyggene fra de gigantiske bygningene, kan

det hele minne litt om en overdreven karikaturteg-

ning av New York. De samme, kjente elementene

finner vi igjen i byen Theed på Naboo. Denne byen

har elveløp som Venezia og bygninger som likner

forvridde versjoner av Hagia Sofia i Istanbul, bygget

utelukkende i grønt og beige. Hjemmet til Anakin

Skywalker, ørkenplaneten Tatooine, er faretruende

lik den tunisiske ørkenen, med en og annen droide

spredt rundt om. Stedene hvor vi finner heltene våre

er med andre ord i stor grad inspirert av arkitektur

Jeg nekter å tro at serien hadde blitt en så stor suksess om Luke Skywalker og prinsesse Leia hadde kjempet for friheten i Bymarka.

ARKITEKTUR OG STJERNEKRIG 39

Kilder

1. Architectue.about: Carven, Jackie. Star Wars Architecture

(03.11.14). Architecture.about.com/od/greatbuildings/ss/

starwars_3.htm

2. Architectsjournal.co.uk: Pallister, James. Top 10:

Architecture of Star Wars (ptII) (01.11.14). Architectsjournal.

co.uk/story.aspx?storyCode=5203477

vi kjenner fra vår egen planet Tellus. Vi assosierer

det med noe kjent – borte bra, hjemme best.

På den annen side er imperiet omgitt av militære

konstruskjoner. Det er minimalistisk, upersonlig

og grått. Drar man den litt lenger kan man se hvor

enkelt kreativ design kan brukes som et instru-

ment i krig og et våpen for masseødeleggelse.

Dødsstjernen er en konstruert klode. Den er både

en romstasjon og et supervåpen med kapasitet til

å ødelegge en hel planet. Dødsstjernen inneholder

shoppingsentre, parker og puber. I tillegg er det

fullt mulig å bo der. Kanskje er det ikke så rart at

den ble kåret til den beste Star Wars-konstruksjon

av Architects’ Journal i 2009. Men denne enorme

konstruksjonen har én feil, og denne feilen spiller

en av hovedrollene i den originale filmserien.

Jeg mener at Star Wars er et av de beste eksem-

plene på hvor viktig det er med god arkitektur

i fiksjon. Det var noe i det totalt fremmede og

dødskule universet, som sparket i gang en interesse

for arkitektur. Kanskje var det lettere å åpne øynene

for noe litt fremmed, istedenfor den kjedelige veien

man går hver dag. Det er fascinasjonen for den

fiktive verdenen som førte til at jeg til slutt endte opp

som arkitektstudent – og veldig glad for det jeg er.


eksempler til etterfølgelse

Forbildene er mange i arkitektverdenen, og som student

blir man presentert for en rekke kjente navn. Rekken

er imidlertid kjedelig og kort. Arkitektstudenter trenger

referanserammer som inneholder mer enn pyramider,

Eiffeltårnet, Snøhetta og bildesøket «nice architecture»

på Google.

Eksperimentelle arkitekter tenker i fri dressur, og

tegner arkitekturfantasier og utopier. De inspirerer

på en annen måte enn tradisjonelle arkitekter. De

minner oss på å tenke utenfor den berømte boksen,

og nesten uten unntak er prosjektene så vanvittige

at de aldri blir bygget. Det handler om å se mulighe-

tene og glemme begrensningene.

byer på ben Archigram var en av de mest

kjente og fargerike arkitektgruppene på 1960-tal-

let. Inspirert av tiårets protestgenerasjon, reklame,

tegneserier og romfart, skapte de en radikal og

eksperimentell poparkitektur som opponerte mot

konservative levesett og strenge bystrukturer.

Prosjektet deres The Plug-In City fra 1964 er

en by i konstant endring, der boligkapsler flyttes

rundt av enorme kraner og plugges inn i en sentral

megastruktur. The Walking City, fra samme år, er

en stor reptilaktig, høyteknologisk by som vandrer

fritt av gårde på tynne teleskopben. Den er stedsløs,

og kan slå seg ned der det passer innbyggerne.

Felles for The Walking City og The Plug-In

City er at de avfeier oppfattelsen om at en by må

være ett sted. Den kan i stedet være en superor-

ganisme. Byene legger til rette for et dynamisk

nomadeliv, og redefinerer infrastrukturens

rolle i byen. Archigram gikk rett i strupen på de

formale og statiske drabantbytendensene som

rådet i britisk modernisme på den tiden. Deres

misnøye med den konvensjonelle arkitekturen

gjorde at de drømte om alternative urbane scena-

rier. De fysiske umulighetene var underordnet.

Archigram oppfordret oss til å tenke på hva vi

trenger fra arkitekturen, og om den tradisjonelle

tilnærmingen virkelig gir oss de beste løsningene.

Det som startet som en samling urealistiske student-

prosjekter ble inspirasjon for en ny generasjon arki-

tekter. Det kommer blant annet til syne i Pompidou-

senteret til Renzo Piano og Richard Rogers, og i de

tidlige arbeidene til Sou Fujimoto. Selv i dag stråler

Archigrams prosjekter friskt av mot og kreativitet.

tekst/ jonas peter falck, arkitektstudent, ntnu, [email protected]

EKSEPSJONELT EKSPERIMENTELT

kommentar

EKSEPSJONELT EKSPERIMENTELT 41

En stor reptilaktig, høyteknologisk by som vandrer fritt av gårde

arkitektur er krig Eksperimentell arkitektur

som eget fagfelt ble etablert mye takket være Lebbeus

Woods. Amerikaneren fullførte aldri studiet og reali-

serte ingen prosjekter, men kalte seg likevel arkitekt.

Han studerte dannelsen av form, rom og lys gjen-

nom tegning, modell og ord. I tillegg grunnla han en

skole for eksperimentell arkitektur. Han skrev mye,

tvilte på det meste og mente at arkitektur er krig og

krig er arkitektur.

Hans mest kjente prosjekter finner man i boken

Radical Construction. Tegningene er politisk ladet

og provokative. Han tar for seg scenarioer som

Sarajevo etter krigen, San Francisco etter jordskjelvet

og Havana etter handelsboikotten. Arkitektur etter

krig, katastrofe og apokalyptiske tilstander. Woods

ønsket ikke at ødelagte bygninger skulle restaureres

til sin opprinnelige stand, heller ikke riving og

nybygg. Begge disse prinsippene oppfordrer folk til

å komme seg tilbake til livet slik det var før krigen.

Det livet finnes imidlertid ikke lenger, og man må

finne nye måter å leve på. Det mest økonomiske

er at etterkrigsbyen bygges opp av restene fra det

ødelagte. Woods tegninger viser spektakulære rom

og strukturer som reiser seg opp fra krigsruiner.

hypotetisk og inspirerende På mange måter

minner eksperimentell arkitektur om science fiction,

men det er en forskjell. Mens science fiction følger

en historie fra start til slutt, er arkitekturprosjektene

åpne. Åpne for at andre kan utvikle planene videre.

Prosjektene har ubegrenset kapasitet for kollektiv

fantasi, og potensiale for å bli virkeliggjort. De setter

spørsmålstegn ved vår oppfattelsene av omgivel-

sene og hverdagslivet. Eksperimentell arkitektur er

hypotetisk, men mer fascinerende enn det meste

som bygges.

relationalthought.wordpress.com/2012/07/29/1173/

Kilder

Lebbeuswoods.com: Woods, L. (2011), War and Architecture:

Three Principles (08.10.14). Lebbeuswoods.wordpress.

com/2011/12/15/war-and-architecture-three-principles/

Woods, Lebbeus (1996), War and Architecture. New York:

Princeton Architectural Press.

Archdailt.com: Merin, Gili (2013), The Plug-In City / Peter

Cook, Archigram (05.10.14). Archdaily.com/399329

ad-classics-the-plug-in-city-peter-cook-archigram/


I denne utgaven av fjerneverdigspalten skal vi disku-

tere hva som skjer når man med overfladiske grep

forsøker å gjøre bygninger mer interessante enn de

egentlig er. Som regel blir de mer iøynefallende enn

de trenger å være.

Først ut er TrønderEnergi sitt hovedkontor i

Trondheim. Arkitektkontoret skriver i sin egen

beskrivelse av Energibygget: «I prosessen med inte-

riørprosjektet dukket ønsket om kunst i bygget opp

og det ble besluttet at dette skulle integreres i bygget

og på fasaden.»1 Det er tydelig at dette kom litt for

sent. Den ønskede integreringen ser man lite til.

Ett av påfunnene er en diger sirkulær lystavle som

FANCY FASADER OG DEKORATIVT DILLDALL

fjerneverdig

har sugd seg fast på nordfasaden. I all sin påklis-

trede teknofascisme dekker den helt eller delvis

seks vinduer, i en slags ny-manieristisk interak-

sjon. Det eneste positive er at tavla fint kan tas ned

uten å etterlate et savn i fasaden Det er selvfølgelig

viktig å tenke på fleksibilitet og framtidige eiere av

bygget, men da kunne man heller holdt seg tro til

konseptet med energisparing og fjernet hele greia.

Et steinkast unna Energibygget ligger Scandic

hotell Lerkendal. Som kollega Amund M.Rolfsen

skriver i forrige utgave av A: «Fasaden er ikke direkte

stygg, men den engasjerer ikke.» Vel, den er ikke

direkte pen heller. Når bygget er minst dobbelt så

Fjerneverdig: adj. motsatt av verneverdig, brukes om

bygninger av anti-antikvarisk verdi, (jf. fjerneverdig

arkitektur)

tekst/ mikkel frengstad, arkitektstudent, ntnu, [email protected]

foto/ maria wyller, arkitektstudent, ntnu, [email protected]

FANCY FASADER OG DEKORATIVT DILLDALL 43

Det blir som å sprite opp havregrøten med piffi-krydder for å gjøre den mer spiselig.

høyt som alt rundt seg, blir det minst dobbelt så

ille når fasadeløsningen ikke fungerer. Det enkle

er ofte det beste, men også det vanskeligste når

man prøver å få til mer enn det forholdene tillater.

Det blir som å sprite opp havregrøten med piffi-

krydder for å gjøre den mer spiselig. Feilkoblingen

ligger ikke i å lage havregrøtarkitektur. Havregrøt

er ålreit nok innimellom. Problemet er at man

forsøker å skjule manglende kokkeleringsevner

ved å tilsette en smaksforsterker. Det hjelper lite

når smaken ikke er særlig verdt å framheve.

Heldigvis er det alltid noen som har det verre. I

Oslo, byen alle elsker å hate, har de dusinet fullt i

ett og samme kvartal. De fleste av byggene i Barcode

kunne fylt en fjerneverdigspalte alene med sine

desperate forsøk på å stikke seg ut. Kanskje like greit å

samle alt på ett sted, så den ene slår den andre i hjel.

Kilder

1. Tegn3.no: Energibygget (03.11.14). Tegn3.no/

prosjekter/energibygget/


tekst/ tora vollset, arkitektstudent, ntnu, [email protected]

en forvirret manns møte med det moderne

UMENNESKELIG GRÅHET

imdb.com: jaqcues tati, playtime (1967), © 1967 specta films

omtale

Filmen Playtime åpner med skyer som beveger seg

fritt over en blå himmel før en høyreist bygning

i stål og glass bryter inn i synsfeltet. Etter hvert

avsløres et helt landskap av identiske bygninger.

Åpningssekvensen setter stemningen for den franske

filmskaperen Jacques Tatis spillefilm fra 1967. Tati

spiller selv rollen som den forvirrede protagonisten

herr Hulot, en franskmann som sliter med å forstå og

finne frem i en moderne verden. Filmen er et humo-

ristisk skråblikk på hvordan vi utformer omgivelsene

våre og hvor vanskelig det er å være menneske i et

samfunn der løsningen på alle problemer virker å

være ny teknologi og større, mer avanserte systemer.

Den nye teknologien vi sier forenkler hverdagen,

blir i Tatis film et hinder som vanskeliggjør livene

våre og umuliggjør grunnleggende menneskelige

interaksjoner.

knute på tråden Playtime sentrerer rundt en

rekke ulike karakterer og deres liv i det moderne

Paris, blant annet herr Hulot som skal ha et møte i en

kontorbygning, men aldri finner frem. Menneskene i

Playtime greier ikke å snakke ordentlig sammen fordi

det alltid kommer tekniske hindre i veien for at de

skal treffes. Plutselig står herr Hulot i en heis uten å

vite at det er en heis, og den fører ham vekk fra man-

nen han skulle snakke med. Det er enkelt å relatere til

Hulots usikkerhet i møte med ukjente systemer. Tati

peker på en følelse av å hele tiden henge litt etter. En

følelse vi kjenner på også i dag, med teknologi som

alltid blir såkalt bedre og raskere.

De fysiske omgivelsene i Playtime fremstår som

uforståelige, umenneskelige og overlesset med

høyteknologiske løsninger. Det er en labyrint av

identiske stål- og glasskonstruksjoner, landskap av

uendelig gjentagende kontorbåser, en jevn strøm av

mekaniske stemmer over høyttaleranlegg, blinkende

signallys og mennesker som vandrer rundt og

utfører meningsløse arbeidsoppgaver. Vi befinner

oss i en verden av gråtoner, der menneskene som

bryter med det grå og homogene blir fremmedele-

menter. Alt dette gir filmen en særegen estetikk som

både er tiltrekkende og avskrekkende på samme tid.

en hyllest til detaljen Playtime har en

fantastisk detaljrikdom, i hver eneste scene foregår

det hundre ting på en gang. Tati bruker overraskende

virkemidler for å lede oppmerksomheten vår mot

små detaljer som ellers ville forsvunnet i virvaret av

handling. Mye av humoren i filmen ligger her. Når

en glassdør knuser, og det eneste som er igjen av

døra er et stort håndtak, blir dørmannen ved sin lest,

og beveger håndtaket frem og tilbake når folk skal

inn.

Tatis Playtime er en fest av en film der vi

innlemmes i et surrealistisk univers av komiske

detaljer preget av en uro og bekymring for fremtiden.

Bygningene er bygget for roboter og ikke mennesker,

og omgivelsene er formet med tanke på effektivitet

for de store massene heller enn for enkeltmennes-

kets frihet til utfoldelse. Det ligger en kompleksitet

i Playtime som gjør den verdt å se igjen og igjen.

imdb.com: jaqcues tati, playtime (1967), © 1967 specta films

BRØD OG SIRKUS 45

en forvirret manns møte med det kreative studiet

En workshop. Jeg har fått 15 minutter til å lage en modell-

skisse. Jeg har nettopp begynt i 1. klasse på arkitektstudiet.

Hva er en workshop? Hva er en modellskisse?

«Jeg valgte dette studiet fordi det virker som en god

kombinasjon mellom realfag og noe mer kreativt.» Nå

er jeg her – smertelig/hjertelig klar over fraværet. Jeg

har bare 15 minutter. Det er vel bare å begynne.

15 minutter Jeg skal lage en abstrakt modell

av et landskap bestående av busker, stein og lyng.

Hvilket materiale skal jeg bruke? Først prøver jeg

bølgepapp. Det viser seg at det tar for mye tid å få

papp til å etterligne kupert landskap. Materialet er

ikke medgjørlig for en fyr med lite tålmodighet. Jeg

har ikke god tid. Pappen forkastes.

12 minutter igjen Jeg har fått gode tips om å

bruke papirpose. De sier at det ser organisk ut når

det har vært sammenkrøllet. Jeg river av en bit av

posen og fester den møysommelig til underlaget av

modellen. Jeg har brukt alt for lite materiale til å lage

det lille berget jeg forsøker å etterligne. Papiret er

for stramt til at jeg kan gjøre noe med det. Jeg river

hull i posen midt på modellen for å få nok luft under

papiret. Helvete. Nå har jeg laget et gigantisk hull i

landskapsmodellen min.

7 minutter igjen Skulle jeg lage landskap i

tillegg til en konstruksjon oppå dette landskapet? Jeg

har ikke engang begynt å tenkte på hva jeg skal bygge.

Er det ikke konstruksjonen som er det viktigste? Jeg

glemmer helt at vi kan ordne på modellene senere.

Prosessen suger meg inn.

5 minutter igjen Svetteproduksjonen

begynner å ta seg opp kraftig. Klassisk tegn på

stress. Skal jeg kjøpe leire? Men jeg har ikke tid

til å gå på butikken. Nå må jeg må få av meg gen-

seren før svetten går gjennom t-skjorten. Hvilket

materiale etterligner best den myke lyngen jeg

forsøker å formidle?

«Hva gjør du, Mats?»

«Jeg lager landskapsmodell av et seterbrød fra

kiosken. Tror det kan bli jævlig bra.»

Sagt med den største selvfølgelighet. Jeg er ende-

lig en arkitekturstudent.

BRØD OG SIRKUS

tekst og foto/ mats heggernæs, arkitektstudent, ntnu, [email protected]

studentarbeid

tekst/ andreas magerøy, arkitektstudent, ntnu, [email protected]

illustrasjon/ tiina tinouschka nilsson, kunst-student, [email protected]

kranglekroken

46 TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2014

«Dersom eg berre kunne gått

inn i ein simulator som leste

tankane mine, tenk så enkelt det

hadde vert å lage ein bra modell!»

Andreas bryt stilla på bordet

etter eit kvarter med konsentrert

modelliming.

«Ka du mein?» spør Lisa

og legg mobilen fråverande

ned i ein dam av trelim.

«Jo, ein data som berre les

tankane dine, og teiknar det

du ser for deg. Og så blir det

simulert i et rom. Som i Inception.»

«Æ ha ikkje sett den, men skjønn ka du mein!

Som en modell av en drøm du bærre kan gå rett

inn i. Det hadde vert dritkult! Og om du ikke lika

handtaket på en dør eller nå, så bare tenke du

på det til det e sånn du vil!» Lisa ser ut som om

ho er klar for å hoppe rett over på ein tverrfaglig

doktorgrad i programmering og nevrovitenskap.

«Jeg syns nesten det høres litt skummelt ut.

Hva om du får mareritt?» seier Mari og ser ut

som ho prøver å kvesse blyanten med blikket.

«Det greier du vel å unngå så lenge du er

våken. Det blir jo som ein dagdrøm, berre det at

du kan vise den fram til eit publikum.» forklarer

Andreas, og medgir: «Men ein skal passe seg

litt, ja. Det blir flaut om det plutselig står masse

lettkledde skalafigurar rundt på hushjørna.»

«Har du klær på skalafigurene dine?»

flirer Mari og har tydelegvis funne ut at

kvesser er eit eigna reiskap

til å kvesse blyanten med.

«Det beste er at du får ein

datamodell som det ikkje er

motstand i. Ikkje lenger kriging

i Archicad eller Revit!» Men Mari har følgt med i timen

i snart fire år: «Jeg tror det fort

kan bli et problem. For om det

ikke er noe motstand vil det ikke

skapes noe nytt i prosessen.»

«Det e sant» seier Lisa og ser ut som

nokon har slått ho i sjakk. «Det du får

ut e liksom akkurat det du har i hode.

Alt vil vere en kopi eller sammenset-

ning av nåkka du har sedd før.»

«Ja, det er jo lettare å tenke seg ting ein har sett

før enn å komme på nye ting» erkjenner Andreas.

«En hver fiksjon har vel rot i en virkelig greie. En

må bare bearbeide det på en eller annen måte, til

det blir noe nytt.» seier Mari. «Det du seier kan bety

at fiksjon er noko som skjer. Resultatet kan holdast

fast med tanken, bli delt og kjent av fleire, og blir på

den måten ein slags verkelegheit?» undrar Andreas.

«Sorry, e datt av.» seier Lisa, endeleg ferdig med å

fjerne trelim frå mobilen. Andreas fortsetter: «Når vi

lager ein modell eller perspektiv av eit prosjekt gjer vi

det for å overbevise andre eller oss sjølv. Vi seier til og

med at vi prøver å få andre til å tru på prosjektet. Det

verkar jo som vi prøver å skape ein felles verkeleg-

heit?» Det blir stille eit augeblikk. «Jeg vet ikke om

det nødvendigvis gjør det gjeldende for all fiksjon.»

seier Mari med eit tenkande uttrykk i andletet.

«E vil i alle fall ikke ha nåkka sånn maskin.

Det kan jo vær vi ikke får bygd nåkka, fordi folk

bærre kan tenk sæ det huset dem ønske sæ.» Lisa

er plutselig skremt av tanken. «Åå, eg trur ikkje du

treng å bekymre deg. You know, this is all fiction.»

ARKITEKTUREVENTYR 47

Arkitektur og fiksjon, altså? Praktisk nok fikk jeg

temaet i fanget samtidig som boken Fairy Tales:

When Architecture Tells a Story kom i postkassen.

Boken er resultatet av en konkurranse med føl-

gende enkle kriterier: 1. Skriv et arkitektureventyr.

2. Design det.

Det er bred enighet i tiden om at kommu-

nikasjon er viktig. Også arkitekter må bli bedre

på å formidle; ikke bare til oppdragsgiver, men

også til andre som skal leve med arkitekturen.

I Fairy Tales kritiseres den kjedelige arkitek-

turen som kun er sin funksjon – den sier ikke noe

mer utover denne. Det samme gjelder arkitektur

som skjuler mangelen av sjel bak skinnende

fasader og falske historier. Arkitekter må evne å

formidle et genuint og universelt budskap! Men

hvordan gjør man egentlig dette? Kan man kanskje

lære noe av hvordan arkitektur brukes i fiksjon?

arkitektur forteller noe! Innen fiksjon

kan arkitekturen brukes som virkemiddel for å for-

sterke et budskap. Eksempelvis i fremtidsdystopier

som Terry Gilliams Brazil (1985) og Fritz Langs

ARKITEKTUREVENTYRtekst/ stine thordarson moltubakk, [email protected],arkitektur- og byggbiblioteket

foto/ julie fosse, arkitektstudent, ntnu, [email protected]

bibliotekhjørnet

Metropolis (1927), hvor ruvende futuristisk arkitek-

tur fremhever hvor lite og ubetydelig mennesket

er i en totalitær stat. Eller i Jan Morris’ Hav – en

reisebok fra et land som ikke eksisterer. Her beskrives

arkitekturen for å virkeliggjøre verdenen og sette

fantasien i sving hos leseren. Vi kan se den for oss

selv om vi aldri har vært der.

Fairy Tales viser flere eksempler på hvordan

fiksjonens virkemidler kan brukes bevisst av

arkitekter for å dyrke frem og kommunisere

sine ideer, hvordan tekst og bilder brukes for

å skape forståelse hos leseren. Kun de som

har gjort det skarpest i konkurransen er med

i boken. De fremviser et bredt og kreativt

mangfold av historiefortelling, blant annet

gjennom noveller, dikt og tegneserier.

bare starten? 2013 var det første året kon-

kurransen ble arrangert, og i disse dager er runde

nummer to i gang. Jeg håper at både arkitekter

og studenter lar seg inspirere til å eksperimen-

tere med ulike måter å kommunisere design på.

Kanskje ved hjelp av disse eventyrene om arkitek-

tur? Du finner boken og filmene hos arkbib.

A er et tidsskrift driftet av studenter innen arkitektur

og kunst, med ønske om å bevisstgjøre og engasjere.

Tidsskriftet A vil, sammen med nettsiden, publisere

relevante saker innen temaer som krever en diskusjon

i samtiden, og tar sikte på å publisere både innsendte

og egenproduserte saker.

vil du skrive til tidsskriftet a?

Mener du noe, skriver du dikt, eller er det rett og slett på tide å sette i gang en diskusjon? Send dine tanker til tidsskriftet a.

Vi gir tilbakemelding på alle innsendte bidrag, om de trykkes eller ei.

Bidraget kan være så langt eller kort du vil, men om du vil ha plass på debattsiden i papirutgaven bør det være omkring 1500 tegn langt, inkludert kilder. Innlegg sendes sammen med eventuelle illustrasjo-ner til [email protected].

TIL BIDRAGSYTERNE

redaksjon

Maria Wyller (ansv. red., styreleder), ntnu

Ingeborg Stavdal (nestleder, jour.ansv.), ntnu

Amund M. Rolfsen (jour.ansv.), ntnu

Mikkel Evald H. Frengstad (økonomiansv.), ntnu

Henriette Bakke Nielsen (layoutansv.), ntnu

Mari Synnøve O. Gjertsen (foto- og ill.ansv.), ntnu

Julie Fosse (nettside- og sosiale medie.ansv.), ntnu

journalister Alice Lødemel Sandberg, Andreas

Magerøy, Ingvild Stokke, Magnus Knutsson, Jonas

Peter Falck, Magnus Knutsson, Tora Vollset, Mats

Heggernæs, Hanna Malene Lindberg, Eirik Strand.

fotografer og illustratører Vilde L. Blom,

Johannes Laukeland F. Sunde, Hanne Dahl Geving,

Vegard Forbergskog, Joana Bruno, Tiina Tinouschka

Nilsson, Anders W. Solhøy, Sara Solana.

layoutHenriette Bakke Nielsen og Margunn Aksnes

forsideVilde L. Blom og Hanne Dahl Geving

AnnonserMarkedsansv.: Olaf Godtland Røe

[email protected]

KontanktinformasjonAdr.: Tidsskriftet A c/o, Arkitektstudentenes

Broderskab, ntnu, 7491 Trondheim

E-post: [email protected]

Nett: www.tidsskriftetA.no

Printes av: Merkur-Trykk as

Trykkeriet er svanemerket

Opplag: 500

Trykk: 130 gr. matt, ScalaOT

Utgiver: Arkitektstudentenes Broderskab

issn 1894-1087

www.tidsskriftetA.no

TIDSSKRIFTET A

Ola Djupvik, Martin Miguel Almagro Tonne, Jonas Krøvel,

Stine Thordarson Moltubakk og Eileen Garmann Johnsen.

TAKK TIL

TIL BIDRAGSYTERNE

TAKK TIL

Studerer du arkitektur?

Da er vi fagforbundet for deg!

Studentmedlemskap gir deg: •Gratisreise-, ulykkes- og/ eller innboforsikring •Rådgivning innen jobb- og lønnstilbud •Bank-ogforsikringsfordeleriDNB •Gratis juridisk hjelp •Lønnsstatistikk

Les mer og meld deg inn på www.hvorforafag.no

Attraktive og pene overflater. Lys, lysere, lysest. Fiks ferdig! Og samtidig: Redusert energibehov og bedre totaløkonomi.

Unicon utnytter betongens estetiske og tekniske kvaliteter, og dens unike mulighet til å skape et variert arkitektonisk uttrykk.

TRB

komm

unikasjonLYS, MØRK, RU, GLATT,ROLIG, SPRELSK, RUSTIKK...

unicon.no

Miljøsertif isert i NS-EN ISO 14001

tidsskriftet a 4/2014

Documents