hva er arkitektutdanningen?

1/2013

Leder / 2

Arkivet / 3

Oppdatering Studentengasjement / Forelesninger /

Rørosseminaret / Landskapsarkitektur / 4

«Whatever catches you» / 8

Fundamentert på skjøre formuleringer / 12

Arkitektutdanningen / 14

Bildereportasje Der arkitekter blir / 20

Paneldebatt / 28

Studerer for mye / 30

En uendelig dialog / 31

Innlegg og debatt / 32

Omtale / 34

Kranglekroken / Bibliotekhjørnet / 35

Risiko som metode / 36

En arkitekt starter / 38

Særkurs Å lære av Lima / 40

INNHOLD

mathias midbøeansvarlig redaktør

leder

2 TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2013

HVORFOR a NÅ IGJEN?

Fordi vi er optimister og noen arbeidsjern

Fordi vi tror på det gode i arkitektstudenten

Fordi vi vil gi ham en sjanse til å våkne opp og

gjøre noe av det han bestemmer seg for hver dag

Fordi vi kan virke som dekkorgan for de som vil

slenge dritt

Fordi vi kan hjelpe de som vil bli en av gutta

Fordi vi selv har så mye vi vil ha sagt

Fordi lærerne og instituttene sikkert har noe de vil

ha sagt

Fordi fagutvalget trenger et organ

Fordi vi vet at mange har problemer som noen har

svar på

Fordi vi vet at mange har svar på problemer

Fordi arkitektur er alt

Fordi a er arkitektur

Fordi du kan skrive alt i a

hurra

Derfor altså: a

Da vi startet å leke med ideen om et tidsskrift for arki-

tektstudentene før jul, visste ingen av oss i redaksjonen

at det hadde eksistert noe slikt tidligere. Vi så behovet

for et tidsskrift som diskuterte og informerte om hva vi

holdt på med. Vi ønsket et tidsskrift som våget å peke

på elefanten i rommet, og ikke reklamere uhemmet

for ny norsk arkitektur i hver bidige anmeldelse. Vi

vil at denne generasjonen med arkitekter skal tørre å

rope ut i den off entlige arkitekturdebatten, og ikke la

politikere og økonomer fortelle befolkningen hva som

er god og dårlig arkitektur.

Gamle «a» hadde lignende visjon som oss: Å skape

engasjerte og kritiske arkitektstudenter. «A» er bygd

opp fra bunnen. Men vi ønsket å beholde navnet, for å

vise at noen har veien før. Nå er det vår tur til å brøyte

veien videre.

Jeg håper arkitektstudenter, og andre interesserte, tar

oppfordringen om å sende inn bidrag. Vi har opprettet

nettsiden tidsskriftetA.no for å kunne holde løpende

debatter, fortelle om aktuelle saker og gi informasjon.

Tidsskriftet du nå holder i hånden vil være temabasert

og stille spørsmål arkitektstudenter undrer seg over i

studiehverdagen. Slik som det helt essensielle: Hva er

arkitektutdanningen?

ARKIVET 3

a (trykt utg.) 1968, nr. 37. side 3. /forrige side a-arkiv 1962, nr. 1. side 23. ukjent forfatter

arkivet

Vi er ikke lenger herskere i rom og tid,

vi er utmålt til kvadere som skal hogges til

og legges fart i en pyramide

av levestandard og velferd.

Drivved i en malstrøm.

Men av og til vil vi ikke bare drive

Vi trår vannet, betrakter situasjonen

og fi nner en utveg: Vi orienterer oss.

Der er ting vi ser, som vi vil la andre få del i.

Skolen vår er etter hvert blitt så stor

at vi trenger et talerør for å bli hørt.

– Om aldri så lite pretensiøse, så har vi alle

drømmer og meninger som trenger lys og luft.

Her er klessnoren.

Vær ikke redd for å bli uthengt!

Lars Fasting, første redaktør i a.

STUDENTENGASJEMENT / FORELESNINGER / RØROSSEMINARET / LANDSKAPSARKITEKTUR

oppdateringer

4 TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2013, S. 4–7

illustrasjon/ hilde nessa tekst/ hanna malene lindberg og nikolas s. røshol

STUDENTENGASJEMENTpubdebatt Ved aho har studentene satt i gang

«Pubdebatt». Dette er en rekke paneldebatter ved

puben til aho som danner et forum hvor diskusjo-

ner kan løftes ut av tegnesalen. Første paneldebatt

omhandlet et spørsmål som stadig blir diskutert, og

som også er spørsmålet vi stiller oss i denne første-

utgaven: «Hva er arkitektutdanningen?».

seks:førti Ved ntnu arrangerer industri-

design- og arkitektstudenter en serie akademiske

vorspiel. Ønsket er å skape en sosial plattform hvor

kreative fag forenes. «Seks:førti» tar utgangspunkt

i Pecha Kucha-formatet, og hver innlegger får tjue

lysbilder med tjue sekunder per bilde; til sammen

seks minutter og førti sekunder.

120 hours Arkitektkonkurransen «120 Hours»

ble startet opp av studenter ved aho. For å sitere

arkitektnytt.no «Magnus Pettersen og Peder Brand

ved Arkitektur og designhøgskolen i Oslo (aho)

etablerte studentkonkurransen 120 Hours i et forsøk

på å skape en kulturendring der studenter våger å

skille seg ut og ta risiko. De hevder det råder en snil-

lisme i arkitektutdannelsen, og ønsker å oppfordre til

debatt og kritisk tenkning.» Konkurransen har blitt

arrangert tre ganger. Årets tema var «Architecture

vs. Nature», og deltakerne ble utfordret til å lage en

cruise-terminal i Geirangerfjorden. På 120hours.no

kan du se alle bidragene.

foto / k

asper reimer, th

ilde orluf, 120

hou

rsfoto

/ seks:førti

OPPDATERINGER 5

trestykker 2013 I år arrangeres

den studentdrevne workshopen

for femte gang. Den blir arrangert

vekselsvis av de tre arkitektskolene,

og i år er det studenter ved bas som

holder stafettpinnen. Workshopens

tema er «Rom for lek», og tretti

studenter fra aho, ntnu og bas møt-

tes i påsken for å designe noe som

inviterer til lek på tvers av alle aldre.

I sommer skal prosjektet realiseres

i Nordnesparken i Bergen.

magasinet kote Tidsskriftet er

startet av studenter ved master-

studiet i landskapsarkitektur ved

Universitetet for miljø- og bioviten-

skap (umb). Den første papirutgaven,

«Ideal og virkelighet», ble utgitt i

oktober 2012, og utgave nummer

to, «Endring og tilpasning», kom

i april 2013. De har vunnet njkfs

studentpris, og drifter nettsiden

magasinetkote.no.

rake visningsrom Prosjektet

er resultatet av «Trestykker 2011», og

blir brukt som utstillingsarena for

arkitektur og kunst. Visningsrommet

ble nominert til «Mies van der

Rohe-prisen 2013». rake driftes av

studenter ved ntnu, og blir forhå-

pentligvis stående et par år til.

6 HANNA MALENE LINDBERG OG NIKOLAS S. RØSHOL

fellesforelesninger ved ntnu Universitetet

har arrangert fellesforelesninger i fl ere år, men i vår

med en ny vri. Forelesningene har dette semesteret

knyttet seg opp mot ett tema: «Digital/Analogue».

Høstsemesteret vil de temabaserte forelesningene

fortsette. Da vil to og to arkitekter bli invitert for å

diskutere en problemstilling fra to forskjellige vinkler

som for eksempel lokalt/globalt. Det arbeides òg med

å lage en oppsummering av forelesningene på slut-

ten av hvert semester, slik at disse blir tilgjengelige

utover de timene de holdes.

aho sessions: 5+5 takes on tradition I vår

ønsker aho å rette oppmerksomheten mot under-

visningstradisjonen på skolen. Med 5 forelesninger

og 5 seminarer vil de blant annet se på hvilke verdier

og preferanser som styrer norske arkitekters arki-

tekturforståelse. Disse forelesningene kan du fi nne

mer informasjon om på aho.no, hvor du også kan se

video fra de tidligere forelesningene.

foto/ jarle væhler

impulsforelesninger ved umbVed Institutt for Landskapsplanlegging ved umb holdes

det ukentlige foredrag som tar for seg forskjellige tema

knyttet til utdanningen. Her får du alt fra «Hvordan

skrive» til «Gater og plasser i norske byer». Forelesningene

kan du lese mer om på umb.no/ilp eller magasinetkote.

no, hvor det også legges ut video.

FELLESFORELESNINGENE VED NTNU, UMB OG AHO

LANDSKAPSARKITEKTUR I TROMSØaho og Universitetet i Tromsø har gått

sammen om et nytt masterstudium

i landskapsarkitektur. «Tromsø Academy

of Landscape and Territorial Studies»

vil starte opp til høsten, og vil fokusere

på utfordringer knyttet til bærekraft,

da særlig med tanke på utviklingen

av nordlige landområder.

RØROSSEMINARET«The 14th taf International Celebration of

Architecture» fant sted mellom 26. og 28.

april. Seminaret arrangers i samarbeid mel-

lom Trondheims arkitektforening og ntnu.

Flere internasjonale arkitekter samlet seg på

Røros for å holde foredrag, mingle og spise

god mat. «A» var til stede, og det vil komme

intervjuer og innblikk fra seminaret på tids-

skriftetA.no.

MER STUDENTENGASJEMENTstudio:beta En gruppe studenter ved ntnu ønsker å

etablere en plattform utenfor skolen hvor man kan møtes

for å diskutere arkitektur og jobbe med prosjekter. Målet

er å få utnytte tomme lokaler i sentrum og synliggjøre

arkitektstudentene i bybildet.

rallar Et nytt tilskudd til en stadig voksende skare

av studentdrevne kontorer og prosjekter. Rallar realiserer

for tiden sitt andre prosjekt, denne gangen på Rjukan.

Prosjektet heter «Møtested på Rjukan» og skal bygges

av 20 ntnu-studenter i sommer.

OPPDATERINGER 7

foto/ rallar arkitekter

foto/ mari synnøve o. gjertsen

«WHATEVER CATCHES YOU»

nikolas s. røshol, stud.ark., ntnu, nikolas@tidsskrifteta.no

interview

an interview with michael hansmeyer

8 TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2013, S. 8–11

February fourteenth: Some people might have a date

this cold winter afternoon – I, however, am luckier:

I have an interview with the experimental architect

Michael Hansmeyer, who is visiting Trondheim to

give a lecture on the topic of Digital/Analogue. For

twenty minutes we get to discuss themes such as the

architecture education, his works, and how using the

computer really can be an intuitional process.

we meet up in the university hallway, and make

our way to the library where we station ourselves

on the couches for the interview. My initial question

is what his education has been; I was aware that

his past had involved several career paths, and was

curious as to what he himself viewed as educatio-

nal toward becoming an architect. He tells me that

Europeans usually thinks of his education as a quite

un-conventional one; beginning as an undergraduate

in economics and inhabiting Wall Street for the next

couple of years, before getting his mba. He was still

to work in economics consulting for a few years to

come, before enlisting in architecture school.

At fi rst glance these fi elds, those of econo-

mics and architecture, may seem unrelated, but

Hansmeyer urges me that they are not; when

he got to architecture school, what he knew was

numbers and how to make them do as he wanted

them to – and that is just what he continued doing

at Columbia University. «Two diff erent fi elds,» he

says «nonetheless with linkages between them.»

further, he compares the way Europeans

study architecture with the way he learned it in

America. At Columbia, it had been very much

from the outside, using a digital environment

– the building never left the screen. «eth is com-

pletely the opposite,» he goes on «they actually

learned to build something.» He tells me that at

Columbia, where they were into the blob, every

project was fantastic as long as it wasn’t a box. At

eth, on the other hand, a modernist mindset was

at play; everything was fantastic granted it was a

box. He tells me that he uses the term modernist

cautiously, «to some people it’s a delicate topic.»

«WHATEVER CATCHES YOU» 9

photo

/ kyun

gsu

b shin

10 NIKOLAS S. RØSHOL

photo

/ mich

ael han

smeyer

the term modernist ignites something in my

mind. His work is based on utilizing the present

technology to create a new architecture. Is this

not what the modernists were doing in the early

twentieth century? And Michael Hansmeyer agrees;

whenever there are new discoveries, such as today’s

computational technology, there will be a period of

time where the possibilities are explored, to see what

they are able to create. In retrospect, he observes,

some of his experiments will probably be viewed as

excessive, or even silly. «But if history’s a guide,» he

adds, «then parts may become assimilated and enter

the architectural cannon.»

This does nothing to strangle my curio-

sity – I ask him whether time is drawing close

to a realistic way to produce his elements, and

whether they will ever be structural. Hansmeyer

tells me that the answer to both questions lays in

additive manufacturing, that of actually printing

three-dimensional structures as components for

buildings. This allows for merging of the build-

ings structure and surface, in that the printer may

place the desired material where it is needed.

i compare this way of producing architecture

to the prefabrication of concrete that we are used

to. «A prefabrication, defi nitely,» Hansmeyer notes,

«but when one traditionally thinks of prefabrication,

one thinks of the fi fties or sixties – one also has this

uniformization or standardization in mind.» The

development is that to the machine there’s no dif-

ference in producing a thousand diff erent elements

or a thousand identical elements. «There is no

real benefi t towards uniformization anymore» he

concludes.

One of the things I fi nd fascinating about

Hansmeyer’s work that is how his processes origi-

nate in the computer. I remark that we’re often told

by our teachers that this leads to a loss of creativity.

Michael answers that it is not quite that simple:

«We have this topic, the lecture series is called

Digital/Analogue and it’s becoming a really inte-

resting question; what, these days, is analogue,

and what is digital?» The immediate answer to this

usually is that whatever happens in the computer is

digital. «But of course, everything today is done on

the computer – so that isn’t, perhaps, the qualifying

argument anymore.» The way he sees it, is that the

computer may add an additional level of abstraction.

a fitting metaphor for his working processes

may be one of drawing. When I put the fi rst line on

the paper, I usually don’t know what it will turn into;

I simply draw the line. Perhaps I even throw the

entire sheet of paper away. If it’s usable, though,

I decide on what to do to the sketch next. Eventually

«WHATEVER CATCHER YOU» 11

Subdivided Column

materials: Greyboard, 1mm laser-cut sheet (2700 total), wood core

dimensions: 40-70cm diameter, 270cm height, 650 kg weight

consept: The Subdivided Columns project explores the use of

algorithms to develop a new language of form. The columns are

produced using customized subdivision processes. The allure of

these processes is that despite using a very simple input, they

can produce something that is extraordinarily complex.

The Sixth Order

materials: abs plastic in 1mm sheets (10800

sheets total), wood and iron core

dimensions: Individual columns: 40-70

cm diameter, 270 cm height

exhibition room: 700 x 500 x 300 cm

venue: Gwangju Design Biennale 2011, Gwangju, South Korea

duration: September 2 - October 23, 2011

biennale directors: Seung H-Sang, Ai Weiwei

concept: The Sixth Order installation by Michael Hansmeyer

opens at the Gwangju Design Biennale 2011. The installation

engages the main theme of the Biennale ‘dogadobisando’ (design

is design is not design) by presenting not a designed object, but

instead proposing the design of a process to generate objects.

mba = Masters of Business and Administration

ethz = Technical Federal University of Zürich

Columbia: University in New York City

michael hansmeyer

Hansmeyer is an experimental architect,

computational architect in his own wording,

who is utilizing current technology to create

architecture. He is German born, and grew

up in the United States, where he got his

mba and worked both at Wall Street and in

consulting before getting his architecture

degree at Colombia, New York City.

photo

/ kyun

gsu

b shin

it may turn into a built project. «Ultimately the

judgment about what one what one wants to keep,

what one likes, what one desires, it’s still very much

up to the architect.» The same, he tells me, even

applies to colleagues of his that uses algorithms for

solely functional means. «At the beginning they have

to defi ne what is important to them, what qualities of

a building one optimizes for, what sort of a weighing

of assessment possibilities one uses.»

There is also the step of viewing outcomes,

and choosing which ones are worth keeping.

«The computer doesn’t only have one output, but

in most cases many, many variants.» Here too, one

uses intuition to select what to build upon, and

what to discard. «I don’t see it as a contradiction

at all, the computer and intuition,» Michael says.

Currently, Hansmeyer is working on creating

an entire habitable room. To attain this, he uses a

discovery from his earlier experiments when he was

to physically fabricate his columns – they have an

interior surface. This had to be overlooked then, but

lays the fundament of a series of new explorations.

This new project will utilize fabrication methods

that were not available at the time of the columns.

Using fi nely ground sand as building blocks for

sand stone-like structures, the grotto can achieve

an entirely unmatched level of detail, as well as

being structural. In his lecture that same evening

Hansmeyer borrows from Louis Kahn, and asks

the question «What would a sand-corn like to be?»

As time draws to an end, I ask my fi nal ques-

tion; how should one learn architecture? «I don’t

know,» he answers, «I don’t think there is one

way. It’s whatever you fi nd interesting, whatever

you would like to pursue; whatever catches you.»

12 TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2013, S. 12–13

FUNDAMENTERT PÅ SKJØRE FORMULERINGER

illustrasjon/ hilde nessa tekst/ hanna malene lindberg, stud.ark., ntnu,

hanna@tidsskrifteta.no

essay

et spørsmålstegn rundt byggekunsten som et uttrykk for vår poetiske side

Vi er avhengige av språket. Ord er noe vi støtter oss

på i mange sammenhenger. Alle fagkretser har sin

språkkultur, og dette gjelder også arkitekturen. Er

dette noe vi som studenter er bevisst?

Det skrives om arkitektur. Mye, ofte, og gjerne

av godt utdannende folk på over førti. Språket som

ofte blir brukt til å beskrive byggverk har fascinert,

og til tider provosert meg. Som arkitektstudent blir

du tidlig presentert for den poetiske arkitektur. En

arkitektur som strekker seg ut over det tekniske

og legger vekt på det sanselige. Tilhørende dette

kommer en språkføring som er full av metaforer,

og ofte relativt diff us. Hvorfor er det slik at det er

dette språket som blir overlevert til vår genera-

sjon? Hva er grunnen til at dette er språket mange

av oss ukritisk adapterer og bringer videre?

metafor til overtalelse Språk i arkitek-

turen brukes blant annet til å formidle prosjekt

i konkurransesammenheng, overbevise andre

om at din løsning er den beste. Elisabeth Tostrup

har i artikkelen «Tracing Competition Rhetoric»,

skrevet om retorikken brukt i arkitekturkonkur-

ranser. Tostrup går i sin artikkel gjennom hvordan

visuelle og språklige virkemidler blir brukt i over-

talelsen øyemed. Her slår hun fast at det poetiske,

metaforiske språk løper som en rød tråd gjennom

publikasjoner av konkurranseresultater. Disse

metaforer har vært brukt i arkitekturen i lengre

tid, men Tostrup mener at anvendelsen har økt

betraktelig de siste ti til tjue årene. Og da ikke bare

i arkitektur, men i mediene generelt. Vi erstatter i

økende grad det spesifi kke med svevende banaliteter.

Det er hevdet at arkitekter ikke lenger lager

rom å være i. Det fokuseres heller på bygget i

seg selv og hvordan dette ser ut – da gjerne på

avstand. Såkalte signalbygg skaper ofte debatt

på grunn av måten publikum oppfatter byggets

ytre form, en form som like gjerne kan være et

konsept som et romskapende element. Det tegnes

bygg som symboliserer bobler, hav, mennesker:

FUNDAMENTERT PÅ SKJØRE FORMULERINGER 13

Arkitekturen skal si noe ut over seg selv. Vi har gått

fra å snakke metaforisk om bygg til å bygge metafo-

riske bygg. Har vi begynt å lage arkitektur av ord?

men intensjonen..! Modellen er den represen-

tasjonen av vårt arbeid det kanskje er enklest for de

som står utenfor fagfeltet å forstå. Bilder og romlige

studier gir oss hjelp til å visualisere og fornemme

hvordan det endelige resultatet kan bli. Ved å i tillegg

beskrive det hele med ord kan vi komme nærmere

en oppfattelse av romlig atmosfære. Faren er at

ordene blir vasete, vide, og heller enn å tydeliggjøre

skjuler enkelte aspekter bak sinnrike formuleringer.

Det er en forskjell på å beskrive et bygg og å beskrive

intensjonen som ligger bak. Her ligger et skille det

er nyttig å være bevisst.

ny arkitektur med gamle ord? I den arki-

tektoniske kanon vi blir presentert for ved ntnu har

kanskje Sverre Fehn og Nordberg Shulzch toppse-

tene. Dette er våre professores helter, heltebilder

vi gjerne bringer videre. Men er det deres språk og

teori vi skal tufte dagens arkitektur på? Arkitektur

er mer enn det tekniske, og det å beskrive arkitek-

tonisk form og følelse kaller fort på klisjémakeren i

oss alle. Til tider er det nødvendig. En beskrivelse av

et bygg er ment til å formidle mer enn at her er det

stablet murstein på murstein. Metaforer og språklige

utbroderinger er ikke et onde. Men det gagner ingen

at vi ukritisk overtar tradisjoner fordi det er enkelt og

etterprøvd av de før oss. Det må være mulig å sette

spørsmålstegn.

Skriver vi slik fordi vi mener det er rett til vår tids

arkitektur? Skriver vi slik fordi det er denne grenen av

arkitekturteorien som blir bejublet av våre professo-

rer? Ble arkitekturens språk poetisk for å få oss vekk

fra massebyggeriet? For å bejuble massebyggeriet? Er

arkitekturens språk poetisk for å vise at bygg er mer

enn fi re vegger og et tak, helheten større enn delene?

Er ordene en siste fl ukt i en stadig mer nøyaktig og

datastyrt hverdag hvor vi ønsker å drømme oss bort

i skissetegning og betong som favner om treet?

På veggen min henger et postkort med en påskrift

fra Juhani Pallasmaas essay «Sverre». Der står det

følgende: «Sverre Fehn is one of the most impor-

tant thinkers, who built in the manner in which he

spoke». Pallasmaa berører med dette noe vi burde

trakte etter: Å skrive som vi bygger. Om beskrivelsen

av boligfeltet da ikke vinner noen litteraturpris får

vi heller satse på at de fremtidige beboerne har en

forståelse av hva slags bygg de skal fl ytte inn i.

Litteratur:

Tostrup, E. (2009) Tracing Competion Rhetoric. Nordic Journal of Architectural Research, vol. 21, no. 2/3, pg. 23–36.

ARKITEKTUTDANNINGEN

illustrasjon/ bjørg helene andorsentekst/ katarina harbækvold, stud.ark., ntnu, katarina@tidsskrifteta.no

alice lødemel sandberg, stud.ark., ntnu, alice@tidsskrifteta.no

reportasje

er den slik vi vil den skal være?

De fl este som søker en utdanning i arkitektur har en mening om hva studiet er, hva de ulike skolene står for og hvorfor de søker sin skole.

Men hvor forskjellige er skolene egentlig?

Et dykk i de ulike skolenes profi l og studienes oppbyg-

ning viser at det er visse tema rundt utdanningen som

stadig er oppe til diskusjon, og at disse er under konti-

nuerlig vurdering. Denne artikkelen søker å belyse noen

av disse temaene. Hvor ligger de egentlige diskusjonene

om utdanningen av arkitekter? Er arkitektutdanningene

i Norge slik vi vil de skal være?

Hvordan utdanner man gode arkitekter? Hvordan gir

man, i løpet av ti eller elleve semestere, studentene nok

kjøtt på beina til å ta velbegrunnede valg om konstruk-

sjon, materialer, fargebruk og estetikk? Lærer vi nok om

mennesker, måten vi lever på, kultur, økonomi, miljø

– alt dette som arkitekturfaget omfatter? Arkitektur

er et modningsfag, og mange studenter bruker store

deler av studiet på å forstå hva faget egentlig handler

om. Det er viktig å diskutere hva som prioriteres og

hvilke læringsmetoder som benyttes. Balansen mellom

praktisk læring og teori, kunstnerisk og teknologisk

tilnærming, tverrfaglighet og bruken av digitale verktøy:

Hvordan stiller de ulike skolene på disse områdene?

byggende arkitekter I norsk og nordisk tradisjon

står praktisk kunnskap og direkte tilnærming til mate-

rialer sterkt i arkitekturstudiet. Studentene utforsker og

bygger i små modeller og i fullskala, lærer teknikker og

prinsipper. Mange jobber også på byggeplass. I Bergen

er studentene med på å bygge sin egen skole gjennom

kurs og prosjekter, og ntnu er stolte over sin tradisjon

med bygging i 1:1 allerede i første semester. Dekanus ved

Fakultetet for arkitektur og billedkunst ved ntnu, Tore

Haugen, understreker at dette er en viktig del av studiet

her: «Vi vektlegger dette med praktisk bygging og det å

lære seg ‘håndverket’. Denne måten å nærme seg faget på

er en viktig del av den skolen vi har.»

Midlertidig rektor ved bas, Sixten Rahlff , er enig «Jeg

tror praktisk erfaring er viktig. Ikke at det skalvære en

ren byggeskole, men å ta i materialer og prøve ut og feile

er avgjørende for selvtilliten til arkitekten.» For å kunne

stå sterkt i forhandlingene med utbyggere og ingeniører

senere er det nyttig å ha god kjennskap til byggeprosess

og konstruksjon.

mangel på teori og struktur Det er en kjensgjer-

ning at arkitektstudiet i stor grad er prosjektorientert og

praktisk rettet. Det ligger i fagets og yrkets natur. For

mange kan imidlertid dette blir en brutal overgang fra

tidligere studier. Noen møter veggen allerede i løpet av

første semester, og konkluderer med at dette yrket ikke

er noe for dem. Studiehverdagen oppleves som svevende

og fl yktig, og en kan ikke lenger lese seg til det riktige

svaret – det fi nnes ingen. «Learning by doing» blir etter

hvert et kjent begrep, og en akseptert metode for å tilegne

seg arkitektfaglige ferdigheter og kunnskaper. Faglærerne

legger opp til et løp der veien er målet, og oppfordrer

studentene til å bevege seg ut på dypt vann. Det er slik vi

lærer, blir det sagt.

16 TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2013, S. 14–19

Men når mange hopper av studiet, før det egentlig

har begynt, kan man stille spørsmålstegn ved om

dette er en god måte å introdusere studentene for

arkitektur. Man lærer ikke barn å svømme ved å kaste

dem forsvarsløse ut i vannet uten noe å hjelpe seg med.

Man trenger en fl ytevest, eller i det minste noe som

holder en oppe mens en tar sine første, usikre svøm-

metak. I arkitektstudiet kan en slik fl ytevest være noe

mange studenter savner: Mer struktur og teoretisk

kunnskap.

Balansen mellom teori og praktisk læring er et av

de temaene som stadig kommer opp til diskusjon, og

Tore Haugen ved ntnu bekrefter at det strides internt

om dette: «Vi har noen diskusjoner. Nå går studen-

tene går fra et stort teoretisk fokus på videregående

til at teori på arkitektstudiet nesten er feil – det fi nnes

faglærere som sier at man ikke skal bry seg noe om

det. Jeg tror at å lære seg teori og teknikker som går

på metoder, organisering og prosjekteringsprosesser,

kan hjelpe en til å bli en bedre arkitekt. Det er noen

teoretiske rammeverk som jeg tenker vi kunne ta

sterkere inn i studiet, og det tror jeg ville være positivt

for en del studenter – da får du litt av begge deler.»

Også studentene selv gir uttrykk for at studiet

hadde hatt godt av mer teori om struktur. «Å være

kreativ handler like mye om å fi nne en god metode

og arbeide godt og systematisk som at de gode ideene

skal dukke opp i hode,» mener Viktoria Fjellbekk,

student ved ntnu. Hun opplever at det i fjerde

årskurs fortsatt er mangel på struktur rundt det å

prosjektere: «Har man en idé uten at man har tid

eller evne til å utarbeide den, hjelper det fi nt lite.»

arkitektrollen i endring Arkitekten forven-

tes å ha kontroll over et bredt spekter av fagområder.

Yrket innebærer prosjektledelse og koordinering

av mange ulike fagfelt. For å beherske dette og se

muligheter kreves forståelse for alt fra materialer,

konstruksjon og tekniske løsninger til samfunnsvi-

tenskap og sosiologi. Arkitektfaglig kompetanse blir

nå etterspurt på stadig fl ere områder, og tverrfaglig

forståelse og erfaring med teamarbeid har blitt en

viktig del av utdanningen.

ntnu skilter gjerne med fordelene og mulig-

hetene det gir å studere arkitektur ved et stort

universitet. I realiteten påvirker ikke dette studiet

i særlig grad; per i dag er studiet fortsatt låst fast i

gamle konvensjoner. Dekanus Tore Haugen forteller

med stor entusiasme at ab-fakultetet ønsker å satse

mer på tverrfaglighet og utnytte kompetansen som

fi nnes ved ntnu: «Vi sitter med utrolige ressurser.

Ved ntnu er det mange som har stor kompetanse

på materialer, nanoteknologi, samfunnsvitenskap,

humaniora og det å lage arkitektur for mennesker.

Erfaring med tverrfaglig samarbeid er viktig når man

ARKITEKTUTDANNINGEN 17

foto/ vilde kjærsdalen

«(...)teori på arkitektstudiet er nesten feil – det fi nnes faglærere som sier at man ikke skal bry seg noe om det.»

tore haugen /dekan ntnu

jobber med store, komplekse problemstillinger, og det

er noe vi vil satse mer på fremover.» Han innrømmer

at det foreløpig er mye snakk og lite gjort, og at tverr-

faglighet for arkitektstudentene i realiteten bare dreier

seg om noen få kurs på masternivå. Mange studenter

sier de kunne tenke seg mer tverrfaglig samarbeid og

dypere innsikt tidligere i studiet. På spørsmål om

hvorfor dette ikke blir gjort svarer Haugen at det

erfaringsmessig er vanskelig grunnet at strukturen

i arkitekturstudiet skiller seg fra andre studier.

En annen grunn til at tverrfaglig samarbeid på

arkitektstudiet ikke blir gjennomført i større grad,

kan være hva som tradisjonelt ses på som målet

med utdanningen. Arkitektens rolle er i endring,

og med en så bred basis som arkitektstudiet gir

burde man være rustet til å møte mange ulike typer

arbeidsoppgaver, også utenom den tradisjonelle

arkitektrollen. bas ønsker gjennom mange ulike typer

kurs og tilnærminger til faget å danne grunnlag for

å utvikle et mangfold av ulike arkitekter; «Det som

er så fi nt med yrket vårt er at det er så utrolig mye

forskjellig,» sier rektor Sixten Rahlff . Han peker på

at arkitektens rolle tradisjonelt har vært å tegne hus,

men at det nå er så mye mer. «Det er så mange ulike

retninger en arkitekt kan ta. Det viktigste man gjør

som arkitektstudent er kanskje å defi nere sitt eget

syn på hva arkitektur er – sin egen innfallsvinkel.»

Likevel er det, som også dekanus Tore Haugen

poengterer, lite rom for dette i praksis: «Vi har

fremdeles hovedvekt på hva du skal frem til og levere

etter fem år, og da er det i stor grad den prosjekte-

rende arkitekten som blir vurdert.» Dette gjør seg

synlig på diplomforelesningene og paneldebattene,

der oppgaver som beveger seg utenfor de tradisjo-

nelle prosjekteringsoppgavene ofte blir møtt med

skepsis fra sensor og faglærere. Det blir skrevet og

debattert mye om arkitektens endrede rolle – men

henger utdanningen med på utviklingen?

mellom kunst og teknologi Selv om

kunnskap om andre fagområder og ferdigheter

innen prosjektutvikling er viktig for å møte de ulike

problemstillingene arkitekter står ovenfor, ligger

selve kjernen i studiet fortsatt et sted mellom kunst

og teknologi. Arkitektens tradisjonelle oppgave er

å oversette teknologiske muligheter til estetisk form

og brukervennlighet. Disse komplekse prosjektene

skal så formidles med et visuelt språk som målgrup-

pen forstår. Denne kjernen er felles for alle de tre

skolene, men vektingen er ulik.

Dekanus Tore Haugen kan imidlertid fortelle

at ntnu nå ønsker å utvide sin profi l og utnytte

mulighetene også i kunstnerisk retning: «Vi ønsker

å gi studentene mulighet til å jobbe mer i grense-

landet mellom arkitektur og kunst.» Ønsker ntnu

også å åpne for større valgfrihet og mulighet til å

fi nne sin egen innfallsvinkel til faget? Arkitektens

potensielle arbeidsområde har utvidet seg, og det

burde være større mulighet for studenten selv å velge

sitt ståsted i spennet mellom kunst og teknologi.

digitale metoder – muligheter og begrens-ninger Ute i arbeidslivet er det ingen tvil om at

kunnskap og ferdigheter knyttet til bruk av digi-

tale verktøy etter hvert har blitt en nødvendighet.

Avanserte programmer gir stadig nye muligheter

for både prosjekteringsfasen og visualisering –

og utviklingen går raskere og raskere. Med denne

18 KATARINA HARBÆKVOLD OG ALICE L. SANDBERG

utviklingen har det dukket opp nye problemstillinger

knyttet til arkitektutdanningen: Hvor stor vekt skal

opplæring i digitale verktøy få, og når er studentene

klare for å ta det i bruk?

Ved ntnu kjører man, i tråd med vektlegging

av håndverket og skissering som verktøy, et nesten

helt analogt grunnkurs for førsteårsstudentene.

Dette er fasen der man introduseres for arkitektur

og prøver å forstå begreper som romlighet, mate-

rialitet, struktur og form. Tanken er at tegning og

analog jobbing gir en grunnleggende forståelse

av form og rom man ikke får ved å jobbe digitalt.

Digitale verktøy introduseres etter hvert – men disse

må studentene selv ta ansvar for å lære seg. aho

angriper det annerledes, og innfører fast undervis-

ning i digitale verktøy allerede i første årskurs.

Hvor er det mest fornuftig å legge ned ressur-

sene? Å lære digitale verktøy krever i likhet med

analoge metoder mye trening – og mye tid.

Studenter ved ntnu uttrykker at de savner fast

dataundervisning, og opplever at tiden ikke

strekker til. Mye har endret seg siden 1910, og

selv om blyanten fortsatt sies å være arkitektens

raskeste kommunikasjonsverktøy, kan vi ikke

lukke øynene for at verden blir stadig mer digita-

lisert. Kanskje ntnu har noe å lære av aho her?

å dyrke ulikhetene De tre norske skolene er

i grove trekk relativt like. Selv om vektingen av noen

aspekter er ulik, er kjernen og oppbygningen den

samme. Arkitektutdanningen er under kontinuerlig

utvikling, og historien viser at skolene har nærmet

seg hverandre. Går vi mot et svar på spørsmålet vi

stilte innledningsvis; hvordan utdanner man gode

arkitekter? Eller bør vi dyrke de ulikhetene skolene

står for, og gi studentene mulighet til å svare på

dette? Hvordan man lærer best er et individuelt

spørsmål. Ved å legge til rette for større valgmulig-

het både mellom og innenfor de ulike studiene kan

kanskje fl ere fi nne sin måte å utforske arkitektur på.

Som rektor Sixten Rahlff sier: «Jeg tror det er viktig å

diskutere ulikhetene, at man er klar over sine styrker

og svakheter og at det er alle de tre arkitektskolene

sammen som lager de framtidige arkitektene. Det er

unikt at det er tre ulike alternativ, og at vi er såpass

forskjellige. Det betyr faktisk noe hva du velger.»

ARKITEKTUTDANNINGEN 19

foto/ k

ari tønseth

foto/ k

ari tønseth

«Det viktigste man gjør som student er kanskje å defi nere sitt eget syn på hva arkitektur er.»

sixten rahlff /rektor bas

DER ARKITEKTER BLIR TILfoto / vilde kjærsdalen (bas), marie vallestad (aho), bjørg helene andorsen og william fairminer (ntnu)

tekst / alice lødemel sandberg, stud.ark., ntnu, alice@tidsskrifteta.no

bildereportasje

Det meste av vår tid tilbringer vi på en tegnesal

i et spesifi kt bygg. Bygget kan være en transformert

kornsilo og dypvannskai i Sandviken i Bergen. En

høyblokk fra 60-tallet på Gløshaugen i Trondheim,

tegnet av en av ntnu sine egne arkitektprofessorer.

Eller et tidligere transformatorverksted ved Akerselva

i Oslo, omgjort for ahos formål etter en prosjekt-

konkurranse. I disse bygningene sitter våre neste

arkitekter. Det er her vi skal lære hva arkitektur er.

Det er her vi skal lære hvordan arkitektur blir til. Det er

her vi til slutt skal skape, skape noe, skape arkitektur.

De neste arkitektene er ikke der ute blant arkitektonisk

storslagenhet og menneskets enkelthet. Arkitektstudenten

sitter i en tegnesal, i et bygg, på en skole. Det er her

arkitektstudenten blir skapt. Vil en silo, en høyblokk,

skape ulike arkitekter? Er omgivelsene med på å forme

oss som arkitektstudenter?

Som arkitektstudenter lærer vi hvordan omgivelsene påvirker oss, og vi lærer hvordan vi kan påvirke omgivelsene. Hvordan påvirker så

omgivelsene måten vi studerer arkitektur?

20 TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2013, S. 20–25

DER ARKITEKTER BLIR 21

aho/ Tegnesal

22 BILDEREPORTASJE

aho/ Kantinegangen

DER ARKITEKTER BLIR 23

aho/ Kantinen

aho/ Tegnesal

24 BILDEREPORTASJE

ntnu/ Tegnesal

DER ARKITEKTER BLIR 25

ntnu/ Biblioteksgangen

ntnu/ Tegnesal

bas/ Tegnesal

foto/ bror hansen

26 BILDEREPORTASJE

bas/ Kantinen

bas/ Whitebox

DER ARKITEKTER BLIR 27

PANELDEBATTEN

illustrasjon/ mari synnøve opheim gjertsentekst/ hanna malene lindberg, stud.ark., ntnu,

hanna@tidsskrifteta.no

kommentar

en tid for ord

Et par-tre ganger i året stopper arkitektutdanninga

ved ntnu opp og samles rundt noen halvslitte

utstillingslokaler på Solsiden og et par forelesnings-

saler på stripa. Det er tid for diplomutstilling, med

tilhørende sensur og paneldebatt. En utstilling som

viser enden på fem år i et studiemiljø med det som

burde være stor takhøyde for feil, og et skritt mot den

«virkelige verden». En utstilling med bredde i både

problemstilling og kvalitet. En sensur som på et par

dager tar for seg utallige temaer og presentasjonstek-

nikker. At ntnu setter undervisningsstopp i denne

perioden er både viktig og riktig. Sensuren kan i sin

komprimerthet være lynkurs på tjue minutter i arki-

tekturdiskursens «dos and don’ts». Det hele avsluttes

med paneldebatten. En debatt hvor visdomsordene

sitter løst hos sensorer og fakultetsansatte.

Paneldebatten er det forumet vi som studenter

har til å diskutere vår utdannelse med både

representanter fra vårt universitet og utenforstå-

ende. Sist paneldebatt valgte ntnu å ikke ha

noen studentrepresentanter i debattpanelet. Jeg

håper de tar studentene tilbake. I møtet mellom

de etablerte og de nye stemmene kan man få

fl ere godbiter å skrible ned i notatblokken.

For jeg innrømmer det gjerne, det er dette jeg

gjør på paneldebatten. Jeg skriver ned oppløftene

eller ikke fullt så oppløftende sitater, fra sensorer,

studenter og ansatte. En slags godteriboks jeg

kan åpne i de øyeblikkene hvor utdannelsen føles

meningsløs. Kanskje våger jeg meg til å rekke hånda

i været og få mikrofonen sendt min vei for å lufte

mine tanker rundt det som blir drøftet. Det er, uten

tvil, de dagene jeg har lært mest om hva som menes

rundt dette studiet jeg muligens skal tilbringe fem

år på. Hvordan forholder studiet seg til profesjonen?

Studerer vi? Eksperimenterer vi? Er vi pysete?

Er det ett sted du burde innfi nne deg i løpet

av dine studieår er det nettopp her. Allikevel er

oppmøte blant de lavere klassetrinn dårlig. Føles

diplom så fjernt at man ikke ser at dette kan være

28 TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2013, S.28–29

PANELDEBATTEN 29

et sted det er mye å hente? Fakultetet kan ikke gjøre

annet enn å oppfordre, og mer enn dette kan heller

ikke jeg. Men jeg oppfordrer. Sterkt. Paneldebatten

er et friskt pust i en diskusjon som alt for sjeldent

luftes utenfor vennegjengen. Studenter ved aho

har tatt skjeen i egen hånd, og har dette semesteret

arrangert fl ere paneldebatter. Den første tok opp

det som alltid luftes ved diplomens slutt, og også

i dette tidsskriftet: Hva er arkitektutdanningen?

Det er et spørsmål vi må tørre å stille, en debatt

hvor vi som studenter har noe å si. Så om vi ikke

selv setter i gang slike debatter er det minste vi

kan gjøre å dukke opp der de foregår. Vi snakker

om det i Studentrådet, vi snakker om det blant

venner, til tider kan utdannelsen også diskuteres

på tegnesalen. Vi kan være fornøyde, misfornøyde,

eller likgyldige. Men vi har mulighet til å bli hørt.

Kanskje er det du som kan komme med en godbit

jeg kan skrible ned i notatblokken min neste gang.

Inntil da kan du jo se om du også fi nner trøst

i noen notater fra nettopp paneldebattene jeg har

overvært de knappe to årene jeg har studert ved

ntnu. Fordi jeg mener vi kan lære mye av å høre

hva andre har å si. Som en liten påminnelse

til både dere og meg om det vi får vite gang på

gang: Det er ikke noe å være redd for.

Dag Kittang

Prodekanus for innovasjon og forskning ved Fakultet for arkitektur og billedkunst, ntnu.

Sivilarkitekt nth, 1974. Doktorgrad i 2006; «Trebyen Trondheim».

Har tidligere arbeidet i sintef, Asplan Viak og Selbu kommune.

STUDERER FOR MYEmathias midbøe, stud.ark., ntnu, mathias@tidsskrifteta.no

intervju

Dag Kittang tegnet boliger på diplomoppgaven, men

har arbeidet med fysisk planlegging i hele sin karrie-

re. Nå er han prodekanus for innovasjon og forskning

på fakultetet for Arkitektur og billedkunst på ntnu.

Hvordan skal man få arkitekter til å arbeide i stat

og kommune med byplan, saksbehandling og lignende?

«Vi må ikke signalisere så ensidig at dette

studiet bare går ut på å være den store desig-

neren og kunstneren. Vi må skape større bredde

i utdanningen. De første årene må ikke skremme

bort de med en annen holdning til faget.»

Burde det være mer samarbeid mellom arkitekter

og ingeniører?

«Jeg tror det er veldig forskjellige kulturer. Det

var nok mer samarbeid da jeg var student, for vi tok

mange fag sammen, særlig innen planlegging. Det

var veldig nyttig, og jeg tror vi vil være tjent med å

bygge ned de kulturelle grensene mellom disse to

fagene. Kanskje vi burde introdusere mer tekno-

logi hos oss og mer kreativitet hos ingeniørene?»

Hva kan dagens studenter bli bedre på?

«En burde ikke være så opptatt av å skape

det orignale og grensesprengene, men se at

kvalitet handler om mer enn det. Studentene blir

opptatt av å lage et byggverk, men ser ikke

sammenhengen det står i, verken byplanmessig,

visuelt eller i en bygningstradisjon.»

Er det noe arkitektstudenter var bedre på før?

«Nei. Jeg kom hit i en veldig turbulent tid i

-69, og da stod alt på hodet her. Alle professorene

var detronisert. Før hadde de makt og innfl ytelse,

men det ble snudd opp ned med studentopprøret.

Undervisningen er mye bedre i dag, og studentene

jobber mer i dag. Alt for mye. De drar hverandre

opp. Det blir et veldig krevende læringsmiljø og

kjør som ikke er bra. Men de blir jo veldig gode.»

Hvordan defi nerer du arkitektur?

«Menneskeskapte byggverk. Det fi nnes mye

god arkitektur bygget uten arkitekter, og mye

dårlig arkitektur laget av arkitekter. Det er viktig å

huske at arkitektur ikke er noe kvalitetsbegrep.»

Er det mannen i gata eller arkitekten som vet hva

god arkitektur er?

«Hva folk oppfatter som god arkitektur er

bestemt av den arkitekturdiskursen de er en del av.

De ulike diskursene er bestemt av vår bakgrunn,

utdannelse, hvilke tidsskrifter vi leser og hva vår

samtalepartner mener er god arkitektur. Det er opp

til de forskjellige kulturelle og sosiale rammene vi

beveger oss i si hva som er god arkitektur og ikke.»

Hvilket byggverk bør alle oppleve?

«Det blir for banalt å si operaen i Oslo, men

jeg syns det er et fantastisk bygg formmessig. Det

kommer jo litt i konfl ikt med det jeg har sagt tidlgere

om de store signalbyggene, men det er noe med at

de har skapt et off entlig rom som er helt spesielt.»

Jeg forventet nesten at du skulle nevne Sverre Fehn,

ettersom vi hører så mye om ham i forelesningene, og

ikke Snøhetta.

«Det var rart. Jeg har mye mer sans for Snøhetta

enn Sverre Fehn, men det trenger du ikke skrive.»

foto/ madeleine refvem bongard

30 TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2013

INTERVJU 31

EN UENDELIG DIALOGillustrasjon/ bjørg helene andorsentekst/ nikolas s. røshol, stud.ark., ntnu, nikolas@tidsskriftetano

intervju

Det hele begynte i 1962. Lars Fasting og Svein

Hatløy hadde nylig samarbeidet om en sak i stu-

dentavisen Under Dusken, et samarbeid som ga

mersmak. Sammen grunnla de «a». Nåværende

redaksjon ville høre hvilke tanker som spilte inn

i oppstarten, og avtalte et møte med Lars Fasting.

«Vi startet med å se på undervisningen gene-

relt,» sier Fasting, «noterte hvordan vi hadde det,

og hva som kunne gjøres annerledes. Vi begynte

å diskutere et nytt opplegg for undervisningen.»

Var det å undersøke studiehverdagen drivkraften?

«Det var egentlig det. Å se på undervisningen –

det ble et forum for å drøfte hva vi holdt på med.»

Fasting mener det var en mangel på plattformer

for diskusjon rundt faget og undervisningen, selv

om det var diskusjoner i klassen og ellers. Fasting

forklarer at diskusjonene dreide seg om oppgavene

deres, hvorfor de gjorde som de gjorde. Studentene

diskuterte også lærerne «opp stolper og ned vegger.»

Etter en tid viste den elevdrevne diskusjonen sin

eff ekt – i fjerdeklasse fi kk Fasting og hans medstu-

denter formulere sin egen skoleoppgave, noe som

avvek fra datidens norm. «Rundt halvparten av

klassen ble med. Resten jobbet med oppgaver som

skolen stilte.» Heller ikke masteroppgavene var selv-

programmerte på 60-tallet: «Jeg kan ikke huske at

det var noen som tok selvvalgt diplom,» sier Fasting.

Også tidligere hadde arkitektstudentene ved

nth påvirket undervisningen. Da Fastings far var

arkitektstudent en generasjon tidligere, protes-

terte de mot obligatoriske forelesninger ved å ikke

melde sin tilstedeværelse ved oppropet. «Det var

Sverre Pedersen som skulle forelese, men så sa han

«Jeg skjønner at ingen er tilstede, så jeg har ingen

grunn til å holde forelesning.» Så han tok jo rotta

på dem,» mimrer Fasting. Tross det umiddelbare

tapet fi kk studentene gjennomslag, og studiet gikk

bort fra obligatorisk oppmøte på forelesninger.

Ikke lenge etter intervjuet fi kk redaksjonen en

e-post fra «a» sin andre oppstartsredaktør Svein

Hatløy. Han ønsket oss til lykke med oppstart, og

sa at første utgaves tema «Hva er arkitektutdan-

ningen?» står hans hjerte nært – spørsmålet inspi-

rerte ham til å starte Bergen Arkitekthøgskole.

Også i dag jobber han med hva utdannelsen

skal være, og vil i begynnelsen av juni holde et

foredrag om dette på Oskar Hansen-konferansen i

Warzawa. Hatløy skal presentere bas’ undervisning

gjennom tjuesyv år, og «New Chinese school of

Architecture», sin undervisning gjennom seks år.

Situasjonen har endret seg de siste femti årene,

mener Fasting og Hatløy. Det betyr likevel ikke at vi

er ved veis ende av dialogen om hva studiet er. Den

er nødt til å være kontinuerlig, så både studentene,

lærerne, og studiet ikke ender opp et uønsket sted.

Lars Fasting

Lars Fasting (1938) er Sivilarkitekt mnal, var første med-

redaktør i «a», og ble uteksaminert fra nth i 1964.

Han er nå dagelig leder i Fasting Arkitekter, som ble

startet i 1976. Fasting har skrevet bøkene Trondheims

Bybilde (1976) og Trondheims Gullalder (1999).

Han står også bak bygg som ntnusByggingeniørbygg på Lerkendal.

innlegg og debatt

32 TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2013, S. 32–33

A på ny. Til lukka! Det vekkjer minner frå 52 år attende,

då me laga fyrste «a». Og, det får meg til å tenkja på

nytt. Takk for invitten. Ikkje gamle tankar omatt, men

å tenkja omatt. Når de spør, er eg som arkitektstuden-

ten som får ei ny oppgåve. Heile kroppen må gå inn

i det. Las i «Arkitektnytt» at føremålet med «a», var at

de ville fi nna ut kva det er å studera arkitektur. Godt

spørsmål, godt føremål.

arkitektstudiet for meg personleg, svaret må

vera personleg, ulikt for alle, er å leita etter, søkja. Set

du ord på det, lagar eit søkingsobjekt, kan du koma til

å laga eit hinder. Studiet, som er off entleggjort på alle

måtar, og lovfesta av styresmaktene så korkje du eller

foreldra dine, eller kjærasten din, kan tvila på det, er

å bruka tid på noko du ikkje veit kva er. Du kan ikkje

fortelja nokon kva du har gjort, før etterpå.

Du har fått høve til å sjå etter noko du ikkje kjenner.

Studiet er å leita etter noko du ikkje veit korleis ser ut.

Rett nok kjenner mange studentar til arkitekturobjekt.

Men studiet har ikkje arkitekturhistorie som føremål.

Du har fått høve og studielån til å arbeida med det som

ikkje er laga enno. Å teikna er ikkje å teikna av. Med

blyanten og tusjpennen kan du fi nna ting du ikkje

har visst om. Du lagar former og uttrykk som du ikkje

før har sett. Dette er arkitektstudiet, sjølve arbeidet.

Blyanten er òg forskingsreidskapen din.

Det føregår i eit rom du sjølv må få opp å stå. Du

lagar dette rommet medan du arbeidar. Du lagar sjølv

veggane på dette rommet, den romlege avgrensinga. Her

skal eg ikkje gå inn i studieplanen, men koma attende

til kva «a» kan vera her: –«a» er eit hol i veggen. Å sjå

ut så du ser kva som går føre seg i kring oss. Og, at

andre kan sjå inn til oss og snakka til oss.

redaksjonen den gong i vesle «a», var teiknesalen

sin indre del. Medan me alle sak å teikna på vekas felles

prosjekteringsoppgåve, prata me saman om neste nummer

på «a», skreiv, teikna litt, klypte og limte inn, for open

teiknesal, for så å senda det til off settprenting. Mange

medarbeidarar, våre klassekamerater, var med.

Anne Grete Hansteen var ein av dei. Nemner henne

fordi ho alltid hadde eit innlegg, eit sanningsord om

arkitektur, noko meir ho nett hadde oppdaga. Sjå i blada

frå 1962–4. Etter 3 års studie kunne ho til dømes seia:

«Arkitektur er trykk og strekk». Som redaktørar fryda

Lars og meg oss over den kortfatta fi losofi ske påstanden,

og limte det omgåande inn i det enno uferdige manuset

som var under redigeringa. Stemninga i indre teiknesal

var høg, eit godt vilkår for at den fi losofi ske refl eksjonen

kunne stiga opp frå sinnsdjupet.

Under ein ekskursjon ikkje lenge etterpå, for å sjå

på nett nybygd arkitektur i Oslo-området, vart eitt bygg

studert særskilt. Der! – Påstanden til agh kom opp som

vedkjenning. Dette bygget viste seg berre som «trykk».

Me såg det, alle. Arkitekturen var ikkje heil. Dette var

ikkje bra.

fleire andre teiknesaler og redaksjonar seinare

vart min praksis. Salar med betre ljos enn inst mot

midtkorridoren i Lågbygget på nth den gong.

No har eg den gleda og utfordrande tilliten i å utforma

og vera med å utvikla nye studieplanar for ei rekkje

kinesiske arkitektskular. Arkitekthøgskulane der er fl est

politekniske som ved ntnu. Dette vil mange endra. Og

endra dette må me i heile verda, meinar eg. Etter eg tok

diplomen ved nth har eg i hovudsak arbeidd med det,

i vidaregåande studie, og som arkitekt både i praksis

og undervising.

Det tok til i «a». Utan å skriva meir om det her, kan

eg visa til Noregs tredje Arkitekthøgskule, bas, som me

skipa i 1986, og som offi sielt er sidestilt med ntnu og

aho av Storting, Regjering og eu-kommisjonen.

Ikkje mindre, eg vil helsa til den nye redaksjonen i

«a», dette bladet for ordskifte var viktig for meg under

arkitektstudiet: –Lukka til med å føra «a» vidare, å drøfta

kva er å studera arkitektur. Helsing Svein Hatløy.

svein hatløy, siv. ark., nth.

Å TEIKNA ER Å IKKJE TEIKNA AV

viktoria hamran fjellbekk, stud.ark., ntnu

Når jeg startet studiet mitt på ntnu reagerte jeg på hvor

lite fokus det er på realfag og teori. Det handlet mer om

å komme med store ord som egentlig ikke betydde noe,

være sprø og kreativ og ikke minst glemme alt som har

med struktur, fasit og konvensjoner. I første klasse kan

dette være bra, men etterhvert i studiet burde det vært et

mye høyere fokus på struktur. Selv nå i fjerde klasse kan

jeg se mange som sliter med å strukturere prosjektene

sine, og jeg tror det skyldes det fokuset lærerne har og

de læremetodene de bruker og at lærerne selv mangler

struktur. Å være kreativ handler like mye om å fi nne en

metode og arbeide godt og systematisk som at de gode

ideene skal dukke opp i hodet. Har man en idé uten

at man har tid eller evne til å utarbeide den, så hjelper

det ikke, uansett hvor god ideen er.

john haddal mork, stud.ark., ntnu

Jeg er også av den oppfatning at man blir en bedre

arkitekt hvis man engasjerer seg i annet enn bare studiet.

Det kan være alt fra kulturrelaterte ting til sport og orga-

nisasjoner. Når lærerne på arkitekt derfor legger opp til

et opplegg og lager en kultur om at du burde tilbringe

så mye tid som mulig på tegnesalen, da blir jeg mektig

irritert. Hvor god arkitekt blir du hvis du aldri har tilbrakt

tid i en sportshall eller et kulturhus, lært organisering i

foreninger, eller reist litt rundt i nærområdet? Jeg sier

ikke at man skal gjøre dette hele tiden, men arkitekturen

fi nner man ute blant folket, ikke inne på en tegnesal. Et

sosialt liv gir også et stort utbytte. Hvordan ellers skal man

lære å kjenne det sosiale rommet, hvordan mennesker

relaterer og beveger seg i forhold til hverandre i sosiale

sammenhenger, for å kunne skape god sosial ark tektur.

Jeg synes lærerne kan ha et større fokus på dette, og at

dette er mye mer verdifullt enn å døgne to dager på rad

for at layouten skulle bli bare litt bedre. vhf

DEBATT 33

VISJON VERT RØYNDOM

ARKITEKTSTUDIET

Om du studerer arkitektur, har du heilt sikkert høyrt

om den store 1:1-bølgja som foregår hjå NTNU. Dette

er noko arkitektfakultetet reklamerer med, og betyr at

me skal vere så fl inke å bygge i 1:1 her oppe i bartebyen.

I realiteten er det eitt stort paviljongprosjekt i 1.klasse

som er organisert av fakultetet.

Men kanskje er det greit? At paviliongbygginga er

ei innføring som freistar til gjentaking? At det gir den

vesle erfaringa som gjer det greit å hoppe i det sjølv

neste gong? Men korleis kan me som studentar få til

meir 1:1-bygging på skulen vår?

Ein beveger seg nemleg inn mot ein utfordrande

balanse når ein skal oppfordre til 1:1-prosjekt. Kor mykje

oppfordring skal til før det følest som ei plikt? Og den

andre vegen: Kor lite tilrettelegging kan fakultetet ha?

Usikkerheit og frustrasjon er bra når det gjeld læring

og utvikling, men det fi nst alltids ei grense som gjer

at ein ikkje torer å hoppe i det heile.

Korleis få fl eire til å tore å gjere slike prosjekt? Eg

meiner at me som NTNU-studentar skal vere best

på den verkelege verda, å klare å gjere visjonar til

røyndom. Nøkkelen ligg i å skape eit breiare fellesskap

blant arkitektstudentane; me må skape ein felles arena

som gjer at me oppfordrar og pushar kvarandre til å ta

utdanninga i eigne hender.

skulen/teiknesalen Det er her den annleis per-

sonen vert skapt. Det litt sære, alternativt tenkande og

utfordrande individet. Arkitekten. Her skal ein utfordre

konvensjonane, her skal ein føkke opp totalt, fi nne kor-

leis eit 100 meter høgt tårn vil sjå ut i Geiranger. Fordi

det er kjekt.

den supplerande staden Det er her meiningane

vert skapt, her diskuterer ein arkitektur, her planlegger

ein kanskje sitt første reelle prosjekt. Her testar ein

om tegl faktisk vil stå i bue. Kanskje tok ein heilt feil?

Sketchup har ikkje svaret.

Om ein konsenterer seg berre om det eine eller det

andre, vert det ikkje bra, men om ein får til begge deler,

trur eg at arbeidet vert meir leikent og mindre farleg.

At ein då over tid kan utvikle evna til å leike seg meir i

reelle prosjekt. Visjon vert røyndom.

Me, ei gruppe studentar, har starta opp Studio:Beta, eit

aktivt lokale i Midtbyen, den supplerande staden. Lokalet

skal innehalde temporære arbeidsplassar, diskusjonsforum,

vere ein møtestad på tvers av trinn, og eit grensesnitt mot

byen. Dette vonar me fakultet vil støtte. jhm

34 TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2013

andreas magerøy, stud.ark., ntnu, andreas@tidsskrifteta.no

omtale

Der ligg det då. Clarion Hotel & Congress Trondheim. Eg

måtte ein tur ned og sjå på det. Denne kvite sjøstjerna frå

ein annan planet som har krype opp på land på Brattøra

i Trondheim. Det er vanskeleg å vere nøytral til dette

bygget. Eit viktig prosjekt. For Trondheim og for Norge.

Vi treng ein større debatt rundt denne nye futurismen

«Space Group» så uredd har introdusert oss for.

Eg får liksom ikkje heilt tak på det. Det er ingen

stader å gripe. Silketrykket som eigentleg er den

einaste nyansen i fasaden, gjev det heile ein karakter

av eit bygg utan faste kantar. Eg har lyst bort å ta på.

Strekker ut handa og skal berre kjenne litt på glaset.

Då går det med eitt opp for meg at ein forsamling på

nokon titals personar sit på innsida av det halvmørke

glaset og følgjer spent med på meg. «Unnskyld, var

ikkje meininga å forstyrre», mumlar eg og går vidare

langs bygget.

Hit kjem dei. Tusenvis av konferansedeltakarar frå

heile landet. Heile verda. Dette er bygget som represen-

terer Trondheim og Norge for denne stresskoff ertbaserte

reiselivsnæringa. Eg undrast om dei kanskje tek seg tid

til ein tur over gangbrua og inn til sentrum når dei er

her. Eller blir dette futurismeslottet det einaste dei tek

med seg i minnet? Ekte norsk byggekunst.

Eg kan ikkje unngå å bli fasinert av den metallkledde

fasaden på konferansesenteret. Dette elles rektangulære

prismet er rikt på bevegelse og rytme. Kombinasjonen av

bruk av datakraft og småskala modellstudie har resultert

i noko som bør stille i klassen for Norges vakraste plane

vegg. Har du moglegheit til å sjå den i mørket er det

verdt turen i seg sjølv. Mange andre stader i bygget har

Space Group sin evne til å utforme detaljer og prøve

idear i modellar skapt mykje fl ott arkitektur. I lobbyen

er det til dømes ganske mange kvadratmeter med kvit

vegg som på ein enkel måte likevel aldri blir keisam.

Vi snakkar om eit stikk i sida til det vi held høgt i

norsk byggeskikk. Dersom vi skal sjå på dette som eit

showroom for norsk arkitektur, til dei frå det fjerne

utland som måtte dumpe innom konferansane, så kan

ein nesten seie det er litt provoserande. Kor vi kjem

frå og kor vi står, er så godt som vaska bort. I beste

fall viser bygget kor vi går hen. Om vi utan vidare tar

i mot og hyller den nye futurismen som blir skapt

på Brattøra, kvar står då norsk arkitektur om 20 år?

Arkitektar som kjem utafrå stillar seg undrande til at

den norske trebyggekulturen så godt som blir neglisjert

når det kjem til større prosjekt. Det var jo dette vi skulle

kunne best av alle.

Før ein har vore inne i det, kan ein ikkje dømme

dette bygget. Med den store gullstjerna på netthinna var

eg redd det heile skulle vere for glorete. For glorete for

norske brukarar. Den store lobbyen overraskar likevel

med ein behageleg enkelheit og dessutan ein givande

romleg sekvens. Heilheita er verkeleg tatt i vare på ein

imponerande måte, for å vere eit bygg av denne stør-

relsen. Og det ser ut til å fungere. Konferansegjestene

sig rundt i lobbyen som er full av stands. Inn på

presentasjonar og ut til middag. På gangbruene oppe

i atriet stoppar gjestene opp ein augeblunk for å nyte

ei utsikt til innsida av bygget, før dei set kursen mot

restauranten i niande der utsikta er upåklageleg for det

som ligg på utsida.

Det handlar kanskje litt om å bygge eit varemerke.

Norsk arkitektur er i skotet og har blitt ein eksportindustri.

Ein av dei viktige faktorane er ei spesiell haldning til

staden og tomta, men ved chct er det vanskeleg å sjå

den lokale tilknytinga. Det er heller ikkje mykje norsk

verken i uttrykk, utforming eller materialbruk. Har det

noko å seie for oss? Kvar fører dette oss i utviklinga av

norsk arkitektur? At Space Group bygger sitt eige vare-

merke er likevel sikkert, og det blir svært spennande å

sjå kva kontoret gjev oss i framtida.

Det er ikkje alle som syns det er pent. Hotellet med

den arrogant gylne stjerna. Men det blir kanskje tatt inn

i varmen på sikt. På arkitektlinja ved ntnu har vi blitt

utfordra med uttrykket: «Make big, beautiful mistakes!»

Jauvisst er det stort og fl ott. Men eg får meg ikkje til å

seie at det er bra. am

HOTELL I SÆRKLASSE

«Nei! Det funka ikkje. Nu har du låst deg før masse!»

Lisa er nådelaus i sin kritikk av Andreas sitt einebu-

stadprosjekt. «Ka e problemet? Det e mykje kvalitet i

denne romlege sekvensen!» Andreas peiker på vand-

ringa gjennom den tjukke teglverksmuren og drøymer

om å gå frå det tunge, mørke og ut i den opne trivlege

stua. «Ja, men det bi før masse gang. Det e ikkje nå

go løsning. Sløsing med areale. Det der burde du kun

løs på en bedre måte!» «Så gangar kan ikkje vere bra

det, då?» Andreas har kanskje låst seg for mykje. «Jo,

i rette sammenheng kan vell ganga vær bra. Men det

må ikkje bli en korridor» seier Lisa og fektar med ar-

mane parallelt framfor seg. «Ein gang kan vere bra og

ein korridor e feil? Kor ligge forskjellen?» Om svaret

er openbert skal i alle fall Lisa få lov til å sette ord på

det sjølv. Ho skal få alle dei moglegheitene som fi ns

for å trakke i ei felle. «En gang kan vær et rom med

betydning, det kan tilfør huset meningsfylte kvaliteta.

Det kan kanskje en korridor også, men en korridor

e ofte bare lang, smal, lite gjennomarbeida og lite

arealeff ektiv. Et hus ska vell ikkje vær en labyrint av

korridora? Det må vell fi nnes bedre måta å kom seg

imellom de forskjellige romman?» «Så alle rom som

e lang og smal e dårlige og unødvendig?» Daniel har

fulgt diskusjonen nøye, men til tross for sitt trønderske

opphav greidd å halde seg utanfor. Fram til no. «Huss

på at om du lage en gang, kan du itj plukk’n bort om

du går lei. Da må den vårrå!» Andreas begynner å

innsjå at slaget er tapt, men vil ikkje gje seg heilt. «Men

koff er e det så masse korridora rundt om i nybygg og

leiligheter, viss det i utgangspunktet ikkje e nokke vi

vil ha? Eller vil vi det?» am

kjersti lie, arkitektur- og byggbiblioteket

ARKBIB ANBEFALERKORRIDOR PÅ GANG

En gammel dame blir helt rørt over å se at «A» er

gjenoppstått, men jeg ser at A-redaksjonen sier: «– Vår

visjon er å skape engasjerte og kritiske arkitektstuden-

ter.» Hva er skjedd?! I 1967 gjenoppsto «A» første

gang, etter å ha ligget nede et par år. Den gangen sleit

både lærere og nth-system med å tøyle de engasjerte

og kritiske studentene, svært ofte arkitektstudenter,

som skrev veggaviser og gikk i demonstrasjonstog

mot kapitalismen og for væpna revolusjon! Ikke alle

studenter var politisk aktive, men radikal burde man

i det minste være, for å bli tatt på alvor av de sinteste

og synligste. 68-ere tegnet ikke villaer for fi ff en! Nå

sitter mange av oss i villaer selv…

historiebok Først anbefaler jeg dere å lese –

eller lese i – Arkitektur i hundre – arkitektutdanningen

i Trondheim 1910–2010. Deres radikale forgjengere

omtales bl.a. i kapitlet «Studentaksjoner og undervis-

ningskritikk.» For øvrig er boken en fryd for øyet – og

tåler godt å blaes i mang en gang.

«corbus»-tegninger Ikke verdens heftigste

fredagskvelds-dvd, men en unik, komplett samling teg-

ninger fra en av heltene fra forrige århundre: 16 dvd-er

med alle Le Corbusiers bygningsplaner! Må foreløpig

sees i biblioteket (fordi de var så søkkdyre).

onarchitecture OnArchitecture: A selection of

original content featuring the best architecture in the

world – intet mindre! Intervjuer med arkitekter; fi lmer

av prosjekter fra hele verden; tekster og lenker – og

fl ere kommer stadig til. OnArchitecture har ennå ikke

oppdaget Snøhetta, Tyin – eller Norge, for den saks

skyld – men inneholder mye annet. Her kan du se

smakebiter: onarchitecture.com. Full tilgang (med vpn) via

ntnu.no/ub. Klikk på databaser; skriv «OnArchitecture».

God fornøyelse – og eventuelt læring! kl

bibliotekhjørnet

… ikke mindre enn tre ting denne gang, ettersom det er første nummer av a. gratulerer!

KRANGLEKROKEN / BIBLIOTEKHJØRNET 35

andreas magerøy, stud.ark., ntnu, andreas@tidsskrifteta.no

kranglekroken

Vi kjem ingen veg dersom vi er einig. Kunnskap spring ofte ut frå forstålelige og veldig banale spørsmål og diskusjoner. På teiknesalen ligg moglegheita til rette for dette. La deg provosere og inspirere.

36 TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2013, S. 36–37

RISIKO SOM METODEhanne hammerseth, stud.ark., ntnu,hanne@tidsskrifteta.no

intervju

Andreas G. Gjertsen utgjør den ene halvdelen av det

prisvinnende kontoret tyin tegnestue. Kontoret

opprettet han sammen med Yashar Hanstad i 2008

da begge var ferdige med tredjeklasse ved ntnu.

Studietiden var preget av det å starte eget kontor,

samtidig som han var på samtlige workshops han

kunne komme over. Men hvilke tanker har han om-

kring det å studere arkitektur?

«Når jeg ser tilbake nå, overrasker det meg litt

hvor mye jeg åpenbart har lært. Før trodde jeg jo at

jeg kunne alt, og det tror jeg jo nå òg. Men for hvert

år som går oppdager jeg at jeg kan mindre og

mindre. Det er det som er så frustrerende og spen-

nende med arkitektur, og det er derfor jeg fortsetter.

Jeg blir aldri klok på det.»

Han er ikke i tvil om hva det er han savner

med studietida: «Den luksusen av å ha så god tid.

Å ha hele fem år på å fordype seg er jo fantastisk.

Man har en veldig stor mulighet som jeg tror man

ikke helt oppdager før det er for sent.»

Hva er da den beste måten å bruke studietida

si på?

«Å tørre. Hvis du er på et punkt hvor du er redd

for at du ikke har god nok tid eller at arkitekturen

blir dårlig, at du kommer til å stryke eller lignende,

da er du på et punkt hvor du bare bør kaste deg i det.

Du fi nner ut av det. Jeg mener at det er i risikosonen

du lærer. Så å ha pågangsmot er veldig viktig, samt

å bruke hverandre.»

I studietiden hendte det fl ere ganger at Andreas

og Yashar ga fi ngeren til opplegget dersom det var

mot sin hensikt for dem akkurat der og da. Selv om

de forstod at opplegget på skolen var av høy kvalitet,

utnyttet de seg av mulighetene til å bryte ut når det

var noe de hadde lyst til å være med på. For som

Andreas sier: Det vi vil, det vil vi! Han mener det

kan gå bra så lenge man jobber litt mer, selv om

man til tider kanskje blir litt sliten, og litt upopulær.

For å forklare hva han mener med å bruke hverandre,

forteller han om hvordan de pleide å diskutere da de

var på skolen.

«Om jeg var i tvil så orka jeg ikke sitte og vente til

det kom en lærer. Jeg gikk bare bort og spurte en

kompis. Da blir vi gode til å sparre. Det er nettopp

det som er så herlig med å være på sånne tegnesaler.

Det er unikt at 60–100 folk sitter sammen og jobber

med arkitektur uten risiko for å tape noen ting!»

Han vektlegger at det er viktig å snakke med folk

på forskjellige nivå for å bli bedre. Dette inkluderer

ikke bare medstudenter og lærere, men og de man

ser opp til. «Vi gikk til Sami Rintala når vi hadde ting

vi hadde lyst til å diskutere. Vi bare nikka og hørte på

«Vi gikk til Sami Rintala når vi hadde ting vi hadde lyst til å

diskutere. Vi bare nikka og hørte på og bare shit,

det her er poesi og visdom liksom. Noterte

og sugde det til oss.»

RISIKO SOM METODE 37

og bare shit, det her er poesi og visdom liksom. Noterte

og sugde det til oss.»

å bygge på risiko I dag går Yashar og Andreas

ofte rett fra tegnebordet til å bygge i full skala. Som

regel ender det med at designet endrer seg i løpet av

byggeprosessen fordi de oppdager feil underveis.

«Vi tror at arkitektur blir til av en serie av

veldig, veldig mange små valg. Det er nok en del

arkitekter som har litt beslutningsvegring, og det

kan få mange prosjekter til å stoppe opp. Men

tør man kaste seg ut i det vil man oppdage at det

plutselig dukker opp mye spennende. Det er de

tilfeldighetene vi synes det er fi nt å omfavne.»

Å være litt utenfor komfortsonen?

«Ja, det snakker vi veldig mye om at vi ønsker

å være. Det er ikke behagelig, men veldig givende

– det er et skapende rom å være i.»

Helst skulle han sett at det å jobbe med risiko

ble presentert som en metode på studiet, ikke bare

som en tilfeldighet noen heldige oppdaget.

Vi snakker om studietiden igjen, og at det sprøeste

han gjorde var å fl ytte til Thailand med Yashar for å

bygge barnehjem. Å tørre. Om viktigheten av å våge

å ta sjanser. At det å være i risikosonen er viktig for

å lære. Hele tida på jakt etter det forlokkende ukjente

på den andre siden av komfortsonen.

«Jeg tror nemlig at vi kan gjøre bedre løsninger

på det vi vet, etter at vi har vært gjennom ting vi ikke

vet. Vi bruker hue veldig mye her i Vesten, og så

bruker vi kroppen en del, men den der magefø-

lelsen bruker vi ikke noe særlig. Vi putter den

liksom litt til side og sier at den bare kan brukes

til veldige smale ting. Men jeg tror at intuisjon kan

brukes i stor grad innen arkitekturutviklingen. Og da

må man trene intuisjonen, og derfor må man være

usikker. Det er en rar muskel å trene.»

Både Andreas og Yashar er en del av lærerstaben

til førsteklasse ved ntnu. Han forteller at det er en

veldig givende atmosfære blant både lærere og

studenter som det er lett å trives i. Da blir det lett å

bruke det han lærer av studentene i egne prosjekter

og omvendt.

«Jeg har fått tilbakemelding av studenter som

sier at ‘Åh, nå har jeg kasta bort tida mi, nå har jeg

jobba med dette i to dager, men det ble jo ingen-

ting.’ Da sier jeg at eneste måten du kan kaste

bort tida di på, er å ikke jobbe. Om du jobber godt

i to uker og tar en uke fri, da kommer du tilbake

bedre rustet enn du var før den uka. Fordi det er et

modningsfag, ikke sant. Så selv en tur på Rema kan

få deg til å modnes som arkitekt, og det er utrolig

fascinerende og veldig befriende.»

foto/ fred

rik kihle

38 TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2013, S. 38–39

EN ARKITEKT STARTERkristine glenna kragset, stud.ark., aho,kristine@tidsskrifteta.no

refleksjon

Som arkitektstudent har jeg jeg ofte lurt på hva

arkitektutdanningen egentlig er. Hva er arki-

tektur, hva er utdanningen i seg selv, og hva er

mine utfordringer som student? Arkitektur kan

beskrives som bygningskunst, noe som befi nner

seg et sted mellom kunst og teknikk, mens

synonymer til ordet utdannelse er dannelse,

drill, dressur, innføring, instruksjon og leksjon.

Denne bredden i innhold og betydning av

ordene speiler seg også i arkitektutdannelsen.

I studiet møter vi studenter mange ulike sider

av faget. Studiet er en innføring i et fag hvor

det ikke fi nnes noen fasit, men en rekke ulike

synspunkt og ståsted. Spekteret av temaer som

berøres er bredt, fra form og farge til material-

og konstruksjonskunnskap, historie, samarbeid,

prosjektering, og ikke minst kreativ tenkning.

Det første studieåret er en fri og leken tilnærming

til faget. For fl ere studenter er dette det første møtet

med arkitektur, et møte som kan være både hyggelig

og forvirrende. En sakte, men sikker sjonglering

av arkitektfagets mange temaer starter. Etter hvert

som tiden går, blir temaene fl ere og mer kompli-

serte. Intuisjon og egne erfaringer med rom, sted og

konstruksjon er det vi har å forholde oss til i starten.

Kanskje er dette også den mest spennende perioden

av studiet, en periode hvor fagets mest grunnleg-

gende kvaliteter blir utforsket, undersøkt og diskutert.

Tiden går, ulike verktøy introduseres i grunnkur-

sene og forståelsen av faget øker. Vi sanker inntrykk

på en rekke ekskursjoner og lærer å se våre omgi-

velser med nye øyne. Den fl ittige arkitektstudenten,

som gjerne tilbringer både ti og tolv timer på tegne-

salen daglig, møter nye lærere med nye tanker og

ideer om hva arkitektur egentlig dreier seg om. Dette

kan virke forvirrende i starten, frem til det gradvis

viser seg at det fi nnes nesten like mange holdninger

til faget som det fi nnes arkitekter. Lærerne diskuterer

«Som en nordlending med sterk form- og fargesans har sagt, det handler om å være ‘seriøs, men ikke alvorlig.’ (...)Fremfor alt er arkitektstudiet en arena for læring, ikke for prestasjoner.»

EN ARKITEKT STARTER 39

seg i mellom, og det som er viktig for den ene

nevnes ikke engang av den andre. Veiledninger kan

være både oppklarende og forvirrende på én gang.

Studentene håndterer utfordringene på

ulike måter. Noen benytter den fagansvarliges

meninger som semesterets fasit, mens andre

vil fi nne egne svar. Samtidig som kunnskapen

øker, vokser også tanken om at det er viktig å

prestere godt. Å holde prestasjonsangsten på

avstand er en av utfordringene i studiet.

Etter de tre første årene får studentene selv

velge kurs, og videre program for diplomoppgaven;

vi får igjen muligheten til å leke oss. Ofte blir

diplomoppgavene grunnlaget for en diskusjon av

skolens posisjon nasjonalt og globalt, styrker og

svakheter i utdanningen, og kvaliteten på studiet.

Tendenser i faget er ikke lenger forbeholdt den

enkelte skole eller institusjon, men beveger seg

globalt. Dette gjør det desto viktigere at vi leter

etter hva vi tror på, en måte å prosjektere på som

inspirerer, og at vi gir oss selv tid fordype oss i det

som virker interessant. Fremfor alt er arkitektstudiet

en arena for læring, ikke for prestasjoner. Som en

nordlending med sterk form- og fargesans har sagt,

det handler om å være «seriøs, men ikke alvorlig.»

Vi må selv fi nne en rød tråd. En tråd som vil

være unik for hver enkelt student. Den knyttes

til våre første romlige opplevelser, erfaringer og

kunnskap tilegnet i løpet av studiet og inkluderer

derfor både egen bakgrunn, intuisjon, kreativitet

og kunnskap. Om vi husker på at studiet er optimal

arena for å øve, fremfor å prestere, kan vi bli dyktige

og samtidig ha det gøy underveis – vi lærer best

om vi er seriøse, men ikke alvorlige. Mulighetene

for more seg med studiet er mange, potensialet

er stort – vi studenter bør selv velge hvordan vi

gjør og former vår egen arkitektutdanning.

Å LÆRE AV LIMAlene westeng, stud.ark., ntnu, lene@tidsskrifteta.no

særkurs

40 TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2013, S. 40–43

De tre siste semesterene før diplomoppgaven ved

ntnu gir arkitektstudentene muligheten til å velge

såkalte særkurs – altså fokusområde eller prosjek-

temne som skal styre semesterets hovedprosjekt.

En tid i forveien setter studentene opp en liste over

prioriterte valg, og administrasjonen ved fakultetet

delegerer ut plasser. Kursene dekker et vidt spekter

av emner som fi nnes innenfor faget. Noen forandres

fra år til år, mens andre har eksistert i en årrekke.

Særkurset jeg har valgt dette semesteret er

«Byforming og urbanisme – Å lære av Lima», et

helt nytt kurs som innebærer seks uker i Lima,

Peru. De to første ukene av programmet startet

med forberedende arbeid hjemme i Trondheim,

og ankomst i Peru var i begynnelsen av februar.

I Lima samarbeider vi med det lokale universitetet

Universidad Richardo Palma (urp) og studerer

utvalgte områder av byen, valgt av ntnu og urp

i forkant. Vi jobber i grupper og bruker meste-

parten av tiden til å undersøke, bli kjent med, og

analysere disse områdene. Ut fra analysene skal

vi utarbeide forslag til byutvikling – et arbeid vi

fortsetter med og avslutter i Trondheim. Hensikten

med denne reportasjen er å dele opplevelsene,

målene og måtene å jobbe på under dette kurset.

En kort bakgrunnsoppsummering: Sentrum av

Lima ble bygd over århundrer og er i dag ganske

stabilt, men byen fortsetter å vokse i høyt tempo

langs utkantene gjennom dalene Chillón, Rímac og

Lurín. Byen har opplevd en eksepsjonell befolknings-

vekst fra ca en halv million innbyggere i 1940 til

rundt 9 millioner i dag. Det fi nnes ikke en offi siell

byutviklingsplan, og Lima vokser ukontrollert og

uformelt utover byens distrikter og grenser. Dette

gjør byen til et interessant tilfelle for urbanisme-

studier. Folk slår seg ned og bygger hus på land-

områder ingen eier, og infrastruktur og mer solide

og tilpassede bygninger kommer etterhvert. Målet

for kurset her i Lima er å utvikle urbane visjoner

basert på det vi lærer om formelle og uformelle

strategier. Professor og kursleder Kerstin Höger

forteller at hun selv har mer erfaring innenfor

typisk europeisk byplanlegging, hvor det er vanlig

å utvikle såkalte «top down»-masterplaner. Men

muligheten til å utarbeide dette kurset ble en unik

sjanse ettersom hun mener byen er spesiell med

tanke på uformell og formell byutvikling, og «bottom

up»-tankegang og planlegging. Byplanlegging og

urbanisme er i dag mer åpent, og Kerstin mener

målet med kurset er å kunne lære mer om uformelle

prosesser og å utvikle åpne og fl eksible strategier

som kan overføres til lignende situasjoner i andre

Sør-Amerikanske byer og resten av verden.

Feltarbeidet består av å besøke områdene og samle

informasjon. Vi tar bilder, snakker med beboere og

myndigheter, skisserer og så videre. I begynnelsen

Å LÆRE AV LIMA 41

besøkte hele klassen alle de tre områdene, og vi

brukte en hel dag på hvert sted. Etter det var det opp

til oss å dra dit på eget initiativ, og å velge repre-

sentative områder å undersøke. Enkelt og greit,

tenker man, men Lima byr på fl ere utfordringer:

Både lokale medstudenter og lærere snakket mye

i begynnelsen om utrygge områder. Vi syntes det

hørtes fjernt ut inntil vi kom ut i feltet og merket

det store antallet av sikkerhetsvakter i gatene, og

tydelige forskjeller på levestandard i boligene.

Lima har større områder man kaller «barriadas»

eller «shanty towns», og middelklassedistrikter

hvor utvalgte gater eller «quintas*» plutselig har

betydelig lavere levestandard. Dette kan illus-

treres ved at politibetjenter og sikkerhetsvakter i

gatene ved fl ere anledninger har kommet bort til

oss under befaringer og advart oss om tyverier.

Men opplevelsene på befaringer har stort sett vært

positive. Mange ser, ikke overranskende, litt ekstra

på oss der vi kommer i store grupper og knipser

bilder, men oftest er kommentaren «Hello! Welcome

to Peru.» Vi merker likevel at situasjonen er en

hindring. Det virker alltid som det er de områdene

som er klassifi sert som utrygge som er de mest

interessante og de vi gjerne skulle brukt mer tid i.

Den gruppa i klassen som studerer byens historiske

sentrum, og da også byens første «barriada», løste

problemet ved å avtale politieskorte i forveien.

Temaene vi jobber med er alt fra revitalisering av

gamle bydeler, transformasjon og fortetting. Siden

kurset er nytt bruker vi mye tid på å undersøke og

fi nne essensen i områdene vi jobber med, og derav

formulere problemstilling og fokus. Vi jobber i stor

skala innenfor temaer som infrastruktur, program-

mering av bygninger, og utvikling av off entlige rom.

Gruppen fra ntnu består av femten studenter

med representanter fra Frankrike, Spania, Portugal,

Litauen og Norge. De tre gruppene vi jobber i er i

tillegg organisert slik at få fra samme land jobber

sammen. Med urps elleve studenter fordelt på disse

tre gruppene, handler dette særkurset like mye om

interkulturell kommunikasjon som urbanisme og

arkitektur. Det dukker opp mange utfordringer. De

fl este snakker engelsk, men det er ofte forelesnin-

gene går på spansk og blir oversatt av tolk på stedet.

Man har med andre ord ikke annet valg enn å plukke

opp litt spansk!

I tillegg til intense uker med forelesninger og

research, er det satt av tid til å se litt av resten av

landet iløpet av oppholdet. Noen dagsturer til

«huacas» (indianske hellige steder) har vært lagt

inn i programmet, og det gis muligheten til å ta en

helgetur til steder som Macchu Picchu.

Den største utfordringen er likevel å holde et

tidsskjema for forelesninger og utfl ukter. Å få alle

til å komme presis til avtalt tidspunkt har vist seg

«Huaca» Pachacamac dekker et stort område.

foto: len

e westen

g

42 LENE WESTENG

å være nærmest umulig. Resultatet har vært at

fl ere og fl ere av også europeerne kommer senere

enn opprinnelig avtalt. Om det er fordi vi vet folk

ikke vil være der presist uansett, eller om vi har

fått et mer avslappet og sør-amerikansk forhold

til klokka er uvisst. Kursleder Kerstin forteller at

dette er en av de store vanskene hun og ledelsen

har med tanke på organiseringen – ting blir alltid

forandret i siste liten. «Jeg er vant til å planlegge

seks måneder i forveien – jeg har aldri forandret

en forelesningsplan så mange ganger som jeg har

her!», forteller hun. Hun påpeker at ting alltid

løser seg til slutt, men at man må være fl eksibel.

Det at kurset arrangeres for første gang dette

semesteret bærer med seg både positive og negative

ting. Områdene som er valgt ut er i største laget

til å studere i bare ett semester, og informasjon

er vanskelig å fi nne ettersom mye bare fi nnes på

spansk. «Vi er introdusert til et veldig bra nettverk

av forelesere og kontakter, men organiseringen

har nok absolutt forbedringspotensial,» mener

Kristine Brembo, «men vi skjønner at mange

faktorer spiller inn her.» Cecilie Schei er enig.

Hun legger til at det er vanskelig å se for seg hva

resultatet av dette skal bli, siden det ikke er gjort

før. Men begge studentene er fornøyde med valg

av kurs, særlig siden tilnærmingen er original.

*Quinta: «Komplekser», som består av bygninger med fl ere sepa-

rate boliger, alle med hver sin inngang. Alle inngangene er som regel

sentrert rundt et fellesområde, gjerne mer eller mindre en «gang».

Ofte (mest før i tiden) med felles fasiliteter som vann og toalett.

Dagene i Lima går fort, og inntrykkene er mange.

«Jeg tror det å ha gjort et slikt prosjekt i et sted som

Lima er veldig verdifullt i seg selv,» bemerker Jean-

Babtiste Josset når jeg spør om hva han håper å sitte

igjen med i ettertid. Det planlegges et lignende kurs

allerede til høsten, så ivrige sjeler som vil lære mer

om Lima, urbanisme og byforming kan vurdere å se

i denne retningen. Man lærer mye også utenom

arkitekturfaget ved å reise på en studietur slik som

dette. «Det er veldig sosialt og vi håper å få med oss

litt spansk og kanskje lære litt salsa før vi reiser

igjen,» forteller Kristine og Cecilie lattermildt.

Bildetekst

1. Befaring i San Christobal, en av de første uformelle byområdene.

2. «Quinta» i bydelen Pueblo Libre.

3. Befaring i San Christobal, en av de første uformelle byområdene.

foto

: len

e w

este

ng

foto: kristin

e brembo 1.

2.

Å LÆRE AV LIMA 43foto: lene westeng 3.

Lars Fasting og Svein Hatløy, Astrid

Sandvik og Kjersti Lie, Arkitektenes

Linjeforening, Studentrådet ab, Martin

Rasch Ersdal, Anette Helstad,

Vilde Kjærsdalen, Marie Vallestad, Kari

Tønseth, Nina Kjesbu, og Emil Solbakken.

Krav til innlevert materiale

Tekstens lengde medregnet tabeller, noter og refe-

ranseliste m.m. bør ikke overgå ca. 1500 ord.

Redaksjonen forbeholder seg retten til å kutte.

Tittelen skal omfatte artikkelens tittel, ev. undertittel og

forfatterens navn.

Noter begrenses og plasseres samlet etter artikkelen

Referansehenvisning i teksten skal være med

forfatternavn, publiseringsår og ev. med side-

tall, slik: Det er hevdet (Leach 1974:34) at…

Litteratur skal stå samlet og i alfabetisk rekke-

følge til slutt i teksten og settes opp slik:

Bøker: Habermas J. (1981) Theorie des kommunika-

tiven Handelns I. Frankfurt am Main: Suhrkamp

Kapittel i bok: Jakobsen, K. (2000) «Pierre Bourdiue:

De intellektuelles symbolsk makt» s. 81–116. I: I.B.

Neumann (red.) Maktens strateger. Oslo: Pax

Tidsskrifter: Lindbekk, T. (2000) Norsk sosiologi –

pulverisering eller sammenheng? Sosiologi i dag 1, 5–13

Illustrasjoner; grafi sk framstilling, tabeller og lignende skal

sendes sammen med manuskriptet som bilde.

TIL BIDRAGSYTERNETAKK TIL

44 TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2013

Redaksjon

Mathias Midbøe (ansv. red.), NTNU

Nikolas Røshol (nestleder, jour. ansv.), NTNU

Hanna Malene Lindberg (jour. ansv.), NTNU

Mikkel Evald H. Frengstad (nett ansv.), NTNU

Henriette Bakke Nielsen (layout ansv.), NTNU

Mari Synnøve O. Gjertsen (foto- og ill. ansv.), NTNU

Simen Andreas Aas (ntnu), Kristine Glenna

Kragset (aho), Alice Lødemel Sandberg

(ntnu), Andreas Magerøy (ntnu), Bjørg

Helene Androsen (ntnu), Hanne Hammerseth

(ntnu), Katarina Harbækvold (ntnu), Kristian

Ormhaug (ntnu), Lene Westeng (ntnu), Lisa

Ekhorn (ntnu), Madeleine Refvem Bongard

(ntnu), William Faiminer (ntnu), Hilde

Nessa (ntnu), Daniel Evensen (ntnu).

Annonser

Markedssjef: Simen Andreas Aas

annonse@tidsskriftetA.no

Kontanktinformasjon

Adr.: ALF, Alfred Getzvei 3, 7491 Trondheim

E-post: post@tidsskriftetA.no

Nett: www.tidsskriftetA.no

Forside: Mari Synnøve O. Gjertsen

Printes av: Merkur-Trykk as

Trykkeriet er svanemerket

Opplag: 500

Trykk: 130 gr. matt coated, ScalaOT

Utgiver: Arkitektenes Linjeforening

issn 1894-1087

www.tidsskriftetA.no

TIDSSKRIFTET A

A er et tidsskrift driftet av av arkitektstudenter,

med ønske om å bevisstgjøre og engasjere.

Tidsskriftet vil, sammen med nettsiden, publisere

relevante saker innen temaer som krever en diskusjon

i samtiden, og tar sikte på å publisere både innsendte

og egenproduserte saker.

Teksten sendes som vedlegg til redaksjon@tidsskriftetA.no

eller per post til ALF, Alfred Getzvei 3, 7491 Trondheim.

Er du engasjert i studiet?

Er du engasjert utenfor studiet?

Vet du om noen andre som er det?

Vi ønsker å høre fra deg som har tanker eller

meninger om utdanningen, om arkitektur, bygg

eller andre relevante og beslektede temaer.

VIL DU VÆRE BIDRAGSYTER?

Ta kontakt eller send inn ditt bidrag til redaksjonen@tidsskriftetA.no

LAST NED GRATIS STUDENTVEOver halvparten av norske arkitekter bruker i dag ArchiCAD som sitt BIM-program.

Sørenga byggetrinn 6Ark. MAD / Ill. Eve Images3 av 4 arkitektkontor på Sørenga bruker ArchiCAD.

www.graphisoft.no Tel: 21 55 58 00 post@graphisoft.no

RSJON PÅ MYARCHICAD.COM

ARCHICAD + ARCHITERRA FOR LANDSKAP

ArchiCAD med tilleggsapplikasjonen ArchiTerra gir god funksjonalitet for landskapsforming. Man kan importere SOSI- og DXF-filer og lett generere 3D-terreng.

DINANNONSE

HER ?

ØNSKER DIN BEDRIFT Å NÅ UT TIL NORGES FREMTIDIGE ARKITEKTER OG LANDSKAPSARKITEKTER?

Tidsskriftet A utgis av Arkitektenes Linjefore-ning ved ntnu, og distribueres på ntnu, aho og umb. Tidsskriftet A er en ideell arena for din bedrift til å gjøre seg kjent hos morgen-dagens arkitekter og landskapsarkitekter.

Ta kontakt allerede idag for å bli kontaktet av oss før neste utgivelse av tidsskriftet A, eller dersom du har spørsmål om annonsering!

annonse@tidsskriftetA.no

Fakultet for arkitektur og billedkunst

Kunnskap foren bedre verden

www.ntnu.no/ab - www.facebook.com/ab.ntnu