spirit animals - de utvalgte

DE UTVALGTEOversatt av Kirsti Vogt, MNO

Brandon Mull

Spirit Animals 1.indd 3 30.07.14 11:54

Til Sadie, som elsker dyr.Og til Fluffy, Buffy og Mango,

som er dyr.– B.M.

Originalens tittel: Spirit Animals – Wild bornCopyright © 2013 by Scholastic Inc. All rights reserved. Published by arrangement with Scholastic Inc., 557 Broadway, New York, NY 10012, USA, represented by Ia Atterholm

Agency, Sweden.SCHOLASTIC, SPIRIT ANIMALS and associated logos are trademarks and/or registered

trademarks of Scholastic Inc.

Norsk utgave © 2014 Schibsted Forlag AS, Oslo 2014.Oversatt av Kirsti Vogt, MNO.

Omslagsdesign: SJI Associates og Keirsten GeiseOmslagsillustrasjon: Angelo Rinaldi

Ombrekking: Anne Andresen Grafi sk DesignRepro: RenessanseMedia AS, Asker

Sats: Type-It, TrondheimTrykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland

ISBN 978-82-516-8209-1

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre

erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www. schibstedforlag.no


7

1

BRIGGAN

HADDE CONOR FÅTT BESTEMME SELV, VILLE HAN IKKE HA valgt å bruke den viktigste bursdagen i sitt liv på

å hjelpe Devin Trunswick å kle på seg. Skulle han være ærlig, ville han aldri ha meldt seg frivillig til å hjelpe Devin Trunswick med noe som helst.

Men Devin var den eldste sønnen til Eric, jarlen av Trunswick, og Conor var den tredje sønnen til sauegjete-ren Fenray. Faren hadde pådratt seg gjeld til jarlen, og for å hjelpe ham å betale den tilbake, arbeidet Conor som tjener for Devin. Det var over et år siden han begynte, og det var meningen at han skulle fortsette i to år til.

Conor måtte feste alle de kompliserte hektene nedover ryggen på kappen til Devin helt riktig, ellers ville foldene henge skjevt, og det kom han til å få høre om i ukevis. Det flotte stoffet var mer dekorativt enn praktisk. Conor visste at hvis Devin ble overrasket av uvær, kom han til å ønske at han hadde hatt en kappe som var enklere og mer slitesterk.


8

En uten hekter. En som faktisk kunne hjelpe ham å holde varmen.

«Er du ferdig med fiklingen snart?» spurte Devin irritert.«Beklager at det tar tid, herre,» svarte Conor. «Det er

førtiåtte hekter. Jeg holder på med den førtiende nå.»«Hvor mange dager kommer dette til å ta? Jeg blir gammel

og dør mens jeg venter! Driver du bare og finner på tall?»Conor motsto fristelsen til å gi ham et skarpt svar. Han

hadde telt sauer i hele oppveksten og var antagelig flinkere med tall enn Devin. Men å si imot en adelig skapte mer pro-blemer enn det var verdt. Av og til virket det som om Devin gikk inn for å friste ham. «Det er et overslag.»

Døren føk opp, og Dawson, lillebroren til Devin, braste inn i rommet. «Er du ikke ferdig med å kle på deg ennå, Devin?»

«Ikke skyld på meg,» protesterte Devin. «Conor tar seg små høneblunder hele tiden.»

Conor kastet bare et kjapt blikk på Dawson. Jo raskere han ble ferdig med hektene, desto raskere kunne han gjøre seg klar selv.

«Conor kan da umulig greie å sovne?» utbrøt Dawson og kniste. «Kjære bror, alt du sier er jo så interessant.»

Conor motsto fristelsen til å smile. Dawson snakket stort sett i ett kjør. Han var ofte irriterende, men av og til kunne han være ganske morsom. «Jeg er våken.»

«Er du ikke ferdig snart?» klaget Devin. «Hvor mange er det igjen?»

Conor hadde lyst til å svare tjue. «Fem.»«Tror du at du kommer til å mane frem et kraftdyr,

Devin?» spurte Dawson.


9

«Hvorfor skulle jeg ikke gjøre det?» svarte Devin. «Bestefar kalte til seg en manguster. Far brakte frem en gaupe.»

I dag var det nektarseremoni i Trunswick. Om under en time skulle alle barn i området som fylte elleve denne måneden, forsøke å kalle til seg et kraftdyr. Conor visste at det å knytte bånd til dyr skjedde oftere i noen familier enn i andre. Men uansett hva man het til etternavn, var det aldri garantert at man kom til å kalle til seg et kraft-dyr. Det var bare tre barn som skulle drikke nektaren i dag, og det var ikke store sjanser for at noen av dem kom til å lykkes. Det var i alle fall ikke noe man burde skryte av før det skjedde.

«Hva slags dyr tror du at du får?» undret Dawson.«Aner ikke,» sa Devin. «Hva tipper du?»«Et jordekorn,» spådde Dawson.Devin slo ut etter broren, som skvatt knisende unna.

Dawson var ikke like formelt antrukket som storebroren, så han kunne bevege seg friere. Likevel tok Devin ham raskt igjen, veltet ham over ende og holdt ham nede.

«Det er nok mer sannsynlig at det blir en bjørn,» sa Devin og kvernet albuen mot brystet til broren. «Eller et stort kattedyr, sånn som far fikk. Det første jeg skal gjøre, er å la det smake på deg.»

Conor forsøkte å vente tålmodig. Han hadde ingen rett til å gripe inn.

«Det kan hende du ikke får noe som helst,» sa Dawson tappert.

«Da blir jeg bare jarl av Trunswick – og din herre.»«Ikke hvis far lever lenger enn deg.»


10

«Var jeg deg, ville jeg passet munnen min, sønn nummer to.»

«Jeg er glad jeg ikke er deg!»Devin vred nesen til Dawson rundt til han skrek, og så

reiste han seg og børstet av buksene. «Jeg har i alle fall ikke rød nese.»

«Conor skal også drikke nektar!» ropte Dawson. «Kanskje det blir han som kaller til seg et kraftdyr.»

Conor forsøkte å gjøre seg usynlig. Håpet han at han skulle mane frem et kraftdyr? Selvfølgelig! Det gjorde vel alle? Man kunne ikke la være å håpe. Og selv om ingen i hans familie hadde fått et kraftdyr siden en eller annen fjern tipp-tipp-grandonkel eller noe for mange tiår siden, var det jo ikke helt umulig at det kunne skje.

«Særlig.» Devin lo. «Og datteren til smeden kommer vel også til å mane frem et kraftdyr.»

«Man vet aldri,» sa Dawson, satte seg opp og gned seg på nesen. «Hva slags dyr ville du helst hatt, Conor?»

Conor så i gulvet. En adelig hadde stilt ham et direkte spørsmål, så han var nødt til å svare. «Jeg har alltid likt hunder godt. Jeg ville gjerne hatt en fårehund, tror jeg.»

«For en fantasi!» lo Devin. «Sauegjeteren drømmer om å kalle til seg en fårehund.»

«Hunder er morsomme,» sa Dawson.«Og vanlige,» sa Devin. «Hvor mange hunder har dere,

Conor?»«Min familie? Ti, sist jeg telte.»«Hvor lenge er det siden du har truffet familien din?»

spurte Dawson.Conor forsøkte å holde stemmen stø. «Over et halvt år.»


11

«Kommer de i dag?»«De kommer nok til å prøve. Det spørs om de greier å

komme fra.» Han ville ikke vise at det var viktig for ham, i tilfelle de ikke fikk det til.

«Så spennende for deg,» fnøs Devin. «Hvor mange hekter har du igjen?»

«Tre.»Devin snudde seg. «Nok somling. Vi begynner å få dår-

lig tid.»

En imponerende forsamling hadde møtt opp på torget. Det var ikke hver dag sønnen til en mektig adelsmann skulle søke å kalle til seg et kraftdyr. Både vanlige mennesker og adelige hadde kommet for å få med seg begivenheten – unge, gamle og folk midt imellom. Musikere spilte, soldater gikk rundt og brisket seg, og en kramkar solgte kandiserte nøtter. Det var bygget en tribune for jarlen og familien hans. Conor syntes det så ut som om det var bestemt at dette skulle være en fridag. En fridag for alle andre enn ham. Dagen var kjø-lig og klar. De grønne åsene, der Conor mye heller ville ha vært, ruvet langt bakenfor Trunswicks blå tak og skorsteiner.

Conor hadde vært til stede ved et par nektarseremonier. Han hadde aldri vært vitne til at noen hadde kalt til seg et kraftdyr, men han visste at det hadde skjedd flere ganger på dette torget bare i hans levetid. Det hadde ikke vært mye pomp og prakt under de seremoniene han hadde sett. Ingen av dem hadde trukket særlig mye folk, og det hadde ikke vært så mange dyr der.


12

De fleste trodde at sjansene for å mane frem et kraft-dyr var større hvis det var mange ulike dyr til stede. Hvis det stemte, kunne det hende Devin var heldig. Ikke bare var det mange husdyr på torget, Conor kunne se bur som var fulle av fugler med eksotisk fjærdrakt, en innhegning med hjort og elg, flere ville kattedyr i bur, en bås med tre grevlinger og en svartbjørn som var lenket til en stolpe ved hjelp av en halsring av jern. Han så til og med et dyr han bare hadde hørt om i fortellinger – en diger kamel med to pelskledde pukler.

Den store tilskuermengden gjorde Conor usikker der han gikk mot midten av torget. Han visste ikke hvor han skulle gjøre av hendene. Skulle han legge armene i kors, eller la dem henge ned langs siden? Han kikket på den skremmende folkemengden og forsøkte å huske at de aller fleste så bare på Devin.

Plutselig fikk han øye på moren som sto og vinket. Storebrødrene sto ved siden av henne, faren også. De hadde til og med tatt med seg Soldat, den fårehunden Conor var aller mest glad i.

De hadde kommet, alle sammen! Synet av dem fikk noe av frykten til å forsvinne og vekket hjemlengselen. Han savnet å vandre i engene, svømme i bekkene, utforske skogholtene. Hjemme hadde han holdt på med realt arbeid utendørs – hugget ved, klippet sauer, matet hundene. Huset var lite, men koselig, helt annerledes enn den digre, trekkfulle borgen til jarlen. Conor vinket forsiktig til moren.

Den fremtidige jarlen av Trunswick gikk foran ham mot en benk som sto nesten midt på torget. Der ventet Abby, smedens datter, på dem. Hun satt helt stille og så overveldet


13

ut. Det var lett å se at hun hadde på seg sine aller fineste klær, som var latterlig mye enklere enn selv de mest nøysomme kjolene til moren og søsteren til Devin. Conor visste at han også så veldig alminnelig ut ved siden av Devin.

To grønnkapper sto foran benken. Conor kjente igjen kvinnen, Isilla. Hun hadde samlet det grånende håret i et glitrende nøste på hodet over det bleke ansiktet, og hadde stillitsen sin, Frida, på skulderen. Det var som regel Isilla som forrettet under nektarseremoniene. Begge brødrene til Conor hadde fått nektar av henne.

Den andre grønnkappen var en fremmed, høy og slank, med brede skuldre og et ansikt som var like værbitt som kappen han hadde på seg. Han var mørkere i huden enn folkene på torget, som om han kom fra nordøstre Nilo eller sørvestre Zhong – et uvanlig syn midt i Eura. Dyret hans var ikke å se, men Conor la merke til enden av en tatovering som snodde seg inn under ermet på kappen. Synet fikk ham til å grøsse av spenning. Det betydde at den fremmedes kraftdyr for øyeblikket lå i dvale i armen hans.

Abby reiste seg og neide da Devin kom bort til benken. Han satte seg og gjorde tegn til at Conor skulle gjøre det samme. Både Conor og Abby satte seg.

Isilla hevet hånden for å få menneskemengden til å bli stille. Den fremmede trakk seg bakover og lot henne være oppmerksomhetens midtpunkt. Conor lurte på hvorfor man-nen var der. Han kom frem til at det i likhet med resten av prakten antagelig hadde noe med Devins høye status å gjøre.

Isilla innledet seremonien med gjennomtrengende røst: «Hør, å hør, gode innbyggere av Trunswick! Med skapnin-ger av alle slag som vitner er vi samlet her i dag for å delta


14

i Erdas’ aller helligste ritual. Når menneske og dyr forenes, forøkes deres storhet. Vi har kommet for å bivåne om nekta-ren vil åpenbare slik storhet i noen av disse tre kandidatene – herren Devin Trunswick, Abby, datter av Grall, og Conor, sønn av Fenray.»

Jubelen etter at hun sa navnet til Devin druknet nesten de to andre navnene. Conor forsøkte å holde seg uttrykksløs. Hvis han satt stille og var helt rolig, kom alt sammen snart til å være over. Devin skulle drikke nektaren først, som en æresbevisning. De fleste trodde at den første som drakk nektar under seremonien, var den som hadde best mulighet for å kalle til seg et kraftdyr.

Isilla lente seg frem og tok opp en korket skinnflaske som var dekorert med et intrikat mønster. Da hun hadde løftet flasken over hodet for å vise den frem til forsamlingen, tok hun korken ut. «Devin Trunswick, kom frem.»

Folkemengden plystret og klappet da Devin gikk frem til Isilla, men ble stille da hun la fingeren mot leppene. Devin knelte ved siden av henne. Noe slikt hadde Conor nesten aldri sett. Euriske adelige knelte bare for euriske adelige av høyere rang. Grønnkapper knelte ikke for noen.

«Motta Ninanis nektar.»Conor kunne ikke for det, han var spent da flasken ble

holdt mot munnen til Devin. Dette kunne bli første gangen han fikk se et kraftdyr bli mant frem fra det ukjente! Det var så mange dyr til stede, nektaren kunne vel ikke svikte da? Conor lurte på hva slags dyr det ble.

Devin svelget. Isilla tok noen skritt tilbake. Stillheten la seg tungt over torget. Devin vendte ansiktet mot himmelen med lukkede øyne. Det gikk noen begivenhetsløse sekunder.


15

Noen hostet. Ingenting uvanlig skjedde. Devin så seg for-virret rundt.

Conor hadde hørt at kraftdyret enten kom rett etter at man hadde drukket nektaren, eller ikke i det hele tatt. Devin reiste seg og gikk en gang rundt sin egen akse med flakkende blikk. Det var ikke tegn til at noe dukket opp i nærheten. Folkemengden begynte å mumle.

Isilla nølte og så bort på tribunen. Conor fulgte blikket hennes. Jarlen satt dyster på tronen med gaupen sin like ved. Selv om han hadde mant frem et kraftdyr, hadde han valgt å ikke iføre seg den grønne kappen.

Isilla kastet et blikk på den utenlandske grønnkappen, som nikket svakt. «Takk skal du ha, Devin,» sa hun mes-sende. «Abby, datter av Grall, kom frem.»

Devin så kvalm ut. Blikket var tomt, men holdningen røpet hvor ydmyket han følte seg. Han snek seg til å kaste et blikk på faren, og så kikket han ned. Da han så opp igjen, var blikket blitt hardt, og skammen var i ferd med å bli forvandlet til raseri. Conor så vekk. Det var best å unngå Devins oppmerksomhet en stund fremover.

Abby drakk, og akkurat som Conor ventet, skjedde det ingenting. Hun satte seg på benken igjen.

«Conor, sønn av Fenray, kom frem.»Conor kjente en nervøs grøsning da han hørte sitt eget

navn. Når Devin ikke hadde greid å kalle til seg et dyr, tvilte Conor på at han hadde noen sjanse selv. Men like-vel, alt kunne jo skje. Aldri før hadde så mange blikk vært festet bare på ham. Han reiste seg og forsøkte å ignorere folkemengden ved å konsentrere seg om Isilla. Det fungerte ikke så veldig bra.


16

Om ikke annet ble det interessant å finne ut hva nektar smakte. Eldstebroren hadde sammenlignet den med sur geitemelk, men Wallace var en ertekrok. Den andre broren, Garrin, hadde sagt den minnet om eplesider. Conor slikket seg om munnen. Uansett hva det smakte, skulle han drikke nektar, noe som markerte slutten på barndommen.

Conor knelte for Isilla. Hun kikket ned på ham med et underlig smil, og han så nysgjerrigheten ligge på lur i blik-ket hennes. Hadde hun sett på de andre på samme måte?

«Motta Ninanis nektar.»Conor satte leppene mot flasken hun holdt frem. Nektaren

var tykk som sirup, og veldig søt, som frukt i honning. Konsistensen ble mer flytende så snart han fikk den inn i munnen. Han svelget. Den smakte helt utrolig! Bedre enn noe annet han visste om.

Isilla trakk flasken til seg før han kunne lure seg til en ny slurk. Én munnfull var alt han noensinne kom til å få. Conor reiste seg for å gå tilbake til benken, og en brennende, prikkende følelse bredte seg i brystet.

Dyrene begynte å skrike. Fuglene hvinte. De ville katte-dyrene hylte. Bjørnen brølte. Elgen buret. Kamelen snøftet og trampet med klovene.

Bakken begynte å riste. Himmelen ble mørk, som om en sky hadde lagt seg lynraskt foran solen. Et strålende klart lysglimt flerret gjennom mørket, som et lyn, men det var mye nærmere enn noe lyn Conor hadde sett, til og med nærmere enn den gangen han hadde vært på vei opp en bakke og så lynet slå ned i et tre som sto på toppen.

Tilskuerne gispet og mumlet. Lysglimtet hadde blendet Conor, og han blunket flere ganger for å få synet tilbake.


17

Den varme prikkingen bredte seg fra brystet til armene og beina. Enda så underlig dette øyeblikket var, følte han seg urimelig lykkelig.

Og så oppdaget han ulven.I likhet med de fleste gjetere i egnen hadde Conor erfaring

med ulver. Mange sauer han hadde hatt ansvaret for, var blitt tatt av ulveflokker. Ulver hadde drept tre av yndlingshundene hans. At ulver hadde tatt dyr, var en sterkt medvirkende årsak til at faren hans nå sto i gjeld til jarlen. Og så var det den natten for tre år siden, selvfølgelig, da Conor og brødrene hadde kjempet mot en freidig ulveflokk som forsøkte å ta sauer i innhegningen på beitemarkene i høylandet.

Nå sto den største ulven han noen gang hadde sett foran ham, med hodet høyt hevet. Den var virkelig noe helt for seg selv – lange bein, velfødd, med den tykkeste og flotteste gråhvite pelsen Conor kunne tenke seg. Han så på de store potene, de skarpe klørne, de skremmende tennene og de slående, koboltblå øynene.

Blå øyne?I hele Erdas’ historie hadde det bare eksistert én ulv med

slike dypblå øyne.Conor kastet et blikk opp på det euriske flagget, som hang

på jarlens tribune. Ulven Briggan, Euras skytsdyr, prydet det dypblå banneret, og blikket hans på tegningen var klokt og gjennomborende.

Ulven kom rolig fremover og stanset rett foran Conor. Den satte seg, som en veloppdragen hund som adlød sin herre. Hodet rakte Conor til godt over midjen. Conor spente musklene og sto imot lysten til å løpe sin vei. Under andre omstendigheter ville han ha flyktet fra dette dyret, eller


18

skreket til det. Han ville ha kastet steiner eller grepet tak i en tykk kjepp for å forsvare seg. Men dette var ikke et tilfel-dig møte ute i naturen. Hele kroppen prikket, den vibrerte nærmest, og det var mange hundre mennesker som så på. Denne ulven hadde dukket opp fra løse luften!

Ulven kikket tillitsfullt opp på ham. Den var stor og farlig, men det virket som om den hadde god selvkontroll. At et rovdyr som dette viste så stor respekt for Conor, fylte ham med ærefrykt. De blå øynene røpet større innsikt enn noe dyr burde ha. Ulven ventet på noe.

Conor strakte frem en skjelvende hånd, og ulvens varme, rosa tunge kjærtegnet håndflaten hans. Berøringen var elektrisk, og prikkingen i brystet til Conor stanset umiddelbart.

Et kort øyeblikk følte Conor et mot, en klarhet og en årvåkenhet han aldri hadde kjent maken til. Han kunne lukte ulven med sanser som var skarpere enn vanlig, og på en eller annen måte visste han at det var en hannulv og at den betraktet ham som sin jevnbyrdige.

Så ble den skjerpede oppfatningsevnen borte igjen. Det underlige øyeblikket var over.

Selv om bevisene var overveldende, var det ansiktsuttryk-ket til Devin Trunswick som fikk det til å gå opp for Conor hva som hadde skjedd. Aldri hadde han vært gjenstand for så utilslørt raseri og misunnelse. Han hadde mant frem et kraftdyr!

Og ikke et hvilket som helst kraftdyr heller. En ulv. Ingen mante frem ulver! Ulven Briggan hadde vært et av stordy-rene, og kraftdyr var aldri av samme rase som stordyrene. Det visste alle. Det skjedde rett og slett ikke.


19

Men det hadde skjedd. Det var ikke til å nekte for, kunne ikke forklares, men det hadde skjedd. En fullvoksen ulv gned snuten mot hånden til Conor. En ulv med dypblå øyne.

Den forvirrede folkemengden var stille. Jarlen lente seg oppmerksomt fremover. Devin sydet av raseri, og munnen til Dawson bredte seg i et stort, forbløffet smil.

Den fremmede mannen i grønn kappe kom bort til Conor og tok hånden hans. «Mitt navn er Tarik,» sa han lavt. «Jeg har reist langt for å finne deg. Hold deg i nærheten av meg, så skal jeg sørge for at intet ondt kan tilstøte deg. Jeg skal ikke presse deg til å avlegge grønnkappenes ed før du er rede, men du er nødt til å høre det jeg har å si. Svært mye avhenger av deg.»

Conor nikket fortumlet. Alt dette var mer enn han greide å ta inn over seg.

Den utenlandske grønnkappen løftet hånden til Conor høyt opp og talte med mektig røst. «Gode borgere av Trunswick! Beretningen om denne dagen vil gi gjenlyd i hele Erdas! Midt i nødens stund har Briggan vendt tilbake!»


spirit animals - de utvalgte

Documents

sm hneblunder hele tiden

adelig skapte mer pro

hjelpe ham holde varmen

kjapt blikk p dawson

hjelpe ham betale

all rights reserved

ggp media gmbh

foldene henge skjevt