TRYGVE BRATTELI

En fortelling

Roy Jacobsen

TRYGVE BRATTELI

En fortelling

© J.W. Cappelens Forlag AS, 1995

Denne utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2010

ISBN 978-82-02-32439-1

2. utgave, 1. opplag 2010

Omslagsdesign: Stian HoleTrykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2010

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Forord

«Jeg lærte mye. Men samtidig var det tungt. Einar Gerhard-sen, Haakon Lie, Trygve Bratteli og LO-leder Konrad Nor-dahl hadde gått gjennom opplevelser som det er umulig foross å forstå i dag. Den russiske revolusjonen, den spanskeborgerkrigen, indre krig i arbeiderbevegelsen og den tyskeokkupasjonen opplevde disse tett på kroppen. Å komme innsom naiv unggutt i dette selskapet var steinhardt.»

Reiulf Steen til Dagbladet 14. juni 1992.

Det er ikke godt å si når Trygve Bratteli entret undertegnedesbevissthet, men det må ha vært midt på sekstitallet en gang,og gjennom TV-ruta, det mediet man sier aldri ble hans. Hanble født på Nøtterøy i 1910, omtrent samtidig med at OskarBraaten debuterte med «fortællinger», som i tidens ånd bledøpt «Kring fabrikken». Undertegnede er født i 1954 og til-hører dessertgenerasjonen, avlet og oppdratt i ly av niårigskole, sunn mat, full sysselsetting og ungdomsidealer somspilte elektrisk gitar og var på kant med det meste. Og sett framin barndom i sekstiåra, og antagelig også fra mine barnsbarndom i dag, framstår Brattelis barndom, før og underførste verdenskrig som et trist juleeventyr av Dickens. Forden som gidder å se etter. Det er det stadig færre som gjør.Denne altfor menneskelige hangen til å overse, og i verstefall se ned på det tidligere generasjoner drev med, skal idenne beretningen ikke understøttes.

Mange av historiens store skikkelser er ofte litt malplas-serte; de virker med hell i sin egen epoke, men hører ogsåhjemme i den neste, sier man, eller de er tidløse. Noen har

5

det med et helt liv å operere i kulissene, bak og rundt mersynlige frontfigurer, for så å nyte den heder, gjerne noen åretter sin død, å bli trukket fram igjen, som de egentlige hel-tene. Særlig vår tid er svak for denne troen på at man nær-mer seg det egentlige idet man drar sløret av det åpenbare,det vedtatte, de kollektive mytene. Det er ikke nødvendigvismin mening. Jeg innbiller meg nemlig at måten disse men-nene – det er dessverre nesten bare menn – framsto på, måtenfolk og historiebøkene oppfatter dem på, er en del av deresbetydning som ikke kan isoleres fra deres faktiske gjernin-ger, dersom man ønsker å gi seg i kast med et så komplisertvirke som historiefortelling.

Dermed blir det heller ikke noen oppgave (bevisst ihvert-fall) å skape nye helter, Bratteli, f.eks., selv om han kunneha fortjent det. Jeg kommer til å si fra om det jeg ikke li-ker, som det nok også skal skinne gjennom hva jeg liker,gjerne indirekte. Men av og til, når jeg blir sjarmert, eller for-banna, kommer jeg antagelig også til å overdrive, karikereeller søke tilflukt i spektakulære utblåsninger, kjenner jegmeg sjøl rett. En sjelden gang vil jeg vel også underslå fakta,når jeg mener at de oppfyller alle følgende tre krav: A) vir-ker åpenbart støtende på noen, døde eller levende, B) ikkeutgjør en god historie, og i tillegg C) ikke rokker ved noenav hovedlinjene i denne personlige skildring av et tidsløp– Trygves og hans generasjons – som starter på Nøtterøy i1910 og avsluttes i Oslo, desember 1984.

Det er mange såkalt overprøvbare fakta i historien, hand-linger, datoer, skrifter, begivenheter … men straks man be-gynner å skrive disse sammen, i en fortelling, hylles de merog mer i fortolkninger. Historikere har tradisjonelt løst dettedilemmaet ved å undertrykke sitt eget subjekt, sine person-lige sympatier og antipatier. Det har ikke jeg gjort. Stemmeni denne boka er min. Hele veien. Det er min bok og min for-telling. Måten «fakta» er brukt på er en skjønnlitterær for-fatters personlige ansvar, ikke kildenes, enten nå disse erskrevne ord eller bygger på de mange intervjuer jeg i løpetav arbeidet med boka har foretatt.

Denne innstillingen gjør dette til noe annet enn en tradi-

6

sjonell biografi. Også på den måten at Trygve var politiker,og som sådan en uløselig del av et kollektiv i en svært kol-lektiv epoke. Rommet rundt ham vies derfor stor oppmerk-somhet. Og i den sammenheng vil jeg også komme inn pået personlig anliggende. I headingen sier Reiulf Steen at «Ei-nar Gerhardsen, Haakon Lie, Trygve Bratteli … hadde gåttgjennom opplevelser som det er umulig for oss å forstå idag».

Det har Steen antagelig rett i, men av og til har vi likevelfølelsen av at en gjenstand, et bilde, et sitat, en anekdote …fra fjern eller nær fortid taler til oss med sjokkartet tydelig-het, som snakker de direkte til oss.

Jeg besøkte en gang den jødiske kirkegården i Praha. Ste-det ligner en moderne skulptur, et grotesk, nesten picassoskbilde av jødenes historie, slik den er nedtegnet både somugjendrivelig bevismateriale, og som mer svevende myter.Kirkegården framstår delvis som kunstverk, delvis som etresultat av tilfeldighetenes rå spill, idet tidens tann har gittdet hele et utilsiktet preg av sannhet.

I et tårn ved siden av kirkegården er det samlet en del do-kumentasjon fra et spesielt tragisk kapittel i jødenes historie:utryddelsesleirene under den annen verdenskrig. Veggeneer dekket av barnetegninger fra Theresienstadt (Terezin) idet nåværende Tsjekkia, en fangeleir der tusener av kvinnerog barn ble myrdet under den annen verdenskrig. Tegnin-gene inneholder dyr, mennesker, blomsterenger og mor ogfar og alt det et barn gjerne tegner. I dette rommet klarte jegå oppholde meg omtrent et halvt minutt.

Jeg har selvfølgelig lurt på hva det var ved disse bil-dene som historiebøkene, filmene og de verbale beretnin-gene aldri har maktet å si meg; det dreide seg nemlig ikkebare om kontrasten mellom barnlig uskyld og de groteskehenrettelsene tilskueren – jeg – vet at barna kort etter ble ut-satt for. Nei, det skyldes at disse tegningene var malt på ak-kurat samme måte som barn maler i dag. Med den sammefargebruken og den samme naive formbeherskelsen. I mot-setning til andre kunstneriske uttrykk, selv ren folklore, gjen-nomgår ikke barnefiksjon stilendringer. Barn på terskelen til

7

gasskammeret i Theresienstadt for et halvt århundre sidenmaler bilder som er kliss like de mine egne unger prestereri dag.

Jeg har ikke ambisjoner om å klare å utsette leseren for noelignende. Jeg vil bare her, før vi trår til med Trygve Brattelistriste barndom, ved inngangen til dette dramatiske århund-ret, si fra om at jeg i Trygves etterlatenskaper har støtt pånoen lignende «direktetalende» elementer, og at disse harvært med på å styre mitt arbeid med å skille «det vesent-lige fra det mindre vesentlige». Jon Elster har sagt at: « …kunstneriske fortolkninger betoner ( …) det karakteristiske,ikke det statistisk representative.» La oss håpe at han harrett. Men for sikkerhets skyld skal vi likevel gi Trygve Brat-teli siste ordet, her i forordet; det er fra en tale han holdt ibegravelsen til en venn av seg, Alf Seweriin, i 1961:

«Vi lever i en periode med umåtelig respekt for gamletrykksaker. Jo eldre de er, jo bedre er de. Trykksaken blirselve virkeligheten, som overskygger livet omkring oss. Densom tilbringer dagen mellom levende, arbeidende mennes-ker har en sund motvekt mot en slik litterær virkelighets-oppfatning.»

8

Første kapittel

Nøtterø. Det er ikke forsakelsens og lidelsens klokker somkimer i nordmenns ører når de hører dette navnet. «Nøt-terø», eller «Nøtterøy» (som det her skal hete, av kryptiskeårsaker, som vi ikke skal komme nærmere inn på, bare stilleoss solidarisk med) forbindes helst med lett bris og frede-lig høyrevri. Men det er nettopp i denne idyllen at TrygveMartin Bratteli stifter bekjentskap med fattigdommen. Hanfødes inn i den. Som det fjerde og forhåpentligvis siste av el-leve barn. Datoen er den 11. januar, året er 1910, og familienBratteli holder til på gården Østre Hovland, gnr. 113, bnr. 4,omtrent midt på øya.

Våningshuset har en grunnflate på seks ganger elleve me-ter; det gir 66 kvadratmeter boflate, som vi må gange medto, ettersom det er antall etasjer. Vi må trekke fra 40 av disse120 kvadratmetrene, som utgjør en ineffektiv lagerplass iannen etasje, samt enda tolv kvadrat, som er størrelsen påfarens verksted, skomaker, småbruker, kommune- og stein-arbeider Terje Hansen Bratteli. Denne siste subtraksjonen erikke helt korrekt, ettersom et gjennomsnittlig antall på fireunger sover i skuv- og slagsenger inne på samme skoma-kerverksted, altså har en slags «bolig» blant lærflak, beka-tråd, symaskiner, lester, ambolter etc. Vi må også trekke franoen kvadrat til ganger, kott, skråtak og trapper, og da sit-ter vi igjen med tre rom og kjøkken, hvorav ett av rommeneer en stue på stas der ingen verken sover eller bor, hvilketvil si at vi har med en trangboddhet på «fem og et halvtmenneske per rom» å gjøre, som heller ikke er helt korrekt,ettersom de tre siste sønnene, Gunnar, Ragnar og Arne ble

9

født først etter at de tre eldste hadde forlatt reiret. Men detblir likevel gjennomsnittlig fem personer per rom gjennomalle de 25 årene det tar Martha Barmen og Terje Bratteli åbringe sine gener videre, ettersom disse to heroiske skikkel-sene ikke bare har sine egne barn å ta vare på, men i perio-der også har folk på kår, samt en yngre søster av far i huset,lille Gudrun, som ikke hadde noe sted å vokse opp etteratmoren hennes døde og som derfor måtte vokse opp her, påHovland. Vi kan med andre ord trygt slå fast at det er 25arbeidsomme år for ekteparet Bratteli som vi nå begynnerpå.

Gården, eller bruket, heter altså Østre Hovland, eller bareHovland. Det ligger midt inne på Nøtterøy, på «landet».Huset står den dag i dag. Det gir et «koselig», dog noe unn-selig inntrykk, da det i grunnen bare er en enkel firkant avreist panel, med kvadratiske vindusflater med én post ogdøråpninger på én åtti. Og det hele er omgitt av gras, geit-rams, peon, ask, plomme- og morelltrær. Et eldgammelt ep-letre står også der, der det har stått i hundre år og båret sinehardt tiltrengte frukter. Landskapet er bakkete, man har enknaus i ryggen og utsikt mot brønnen og noen asketrær, ogbak der igjen turnips- og kornåkrene til nestnærmeste nabo,den såkalte Forpaktergården.

Et stille sted. Et kjedelig sted nesten: Det står et fjøs der,som er både låve og dyrebo, en utedo, en steinkjeller; herer tjue mål dyrket mark, en brønn og en olle, samt en li-ten skog, og for alt dette måtte skomakeren ut med kroner5250,– i 1908, og også ta på kjøpet en kårkall, gamle Kristian,som hadde satt seg fast i kammerset mellom kjøkkenet og«dagligstua» med sin høye alder og forseglede skjebne ogderfor også måtte få lov til å dø der. Nærmeste nabo befin-ner seg hundre meter unna, retning Tønsberg, et småbrukdet også, med omtrent like lite mark og like mange unger,lekekameratene til barna Bratteli.

Det er ikke noe å skrike opp om alt dette, det er vanlig pålandsbygda i Norge i 1910, i god tid før nasjonen krummerryggen og tar fatt på de moderne tider. Men her på Nøt-terøy er det ikke fullt så vanlig som det er for eksempel i

10

Solør eller på Nordlandskysten, som undertegnede har hatten viss befatning med. Tre forhold gjør den bratteliske til-værelsen uvanlig. For det første befinner skomakeren seg ifeil epoke; Terje har lært sitt håndverk akkurat tidsnok til åfå oppleve den første maskinelle skoproduksjon, noe somnærmest på eksamensdagen reduserer ham til lappeskoma-ker, til en mann uten laug og status, til en ung mann somallerede ved karrierens start må sy på bestilling for den de-len av befolkningen som ikke kan betale for seg, og i tillegglappe og halvsåle på disse samme skoene etter hvert somde blir slitt, og uten å få noe særlig betaling for det heller.

Det andre forhold som gir fattigdommen på Hovland etgrøvre preg enn strengt tatt nødvendig, er stedets øvrige so-siale profil. Nøtterøy er nemlig ingen fattig egn; den er heltfra seilskipets opprinnelse befolket av et mystisk velhaveri,sjømenn, hvalskyttere og kapteiner. Partiet Høire har abso-lutt majoritet i herredsstyre etter herredsstyre etter kommu-nestyre etter kommunestyre, og stemmer helst ikke gjennomde få nødhjelpstiltak som en del andre kommunale kasus påandre steder og på denne tida har begynt å benytte seg av.Klasseforskjellen er altså godt synlig på Nøtterøy, noe somogså gir seg mange kuriøse utslag: storbønder som rusleretter slåmaskinene sine i hvit skjorte og slips; mens andre,som knapt har nåla i veggen, går til anskaffelse av «en pike» ihuset; egnen overrisles av historier om sjømannskoner somklamrer seg til sin synkende status ved å dyrke jorda omnatta, som sniker seg krumbøyde langs potetrennene medskyffel og grev av frykt for å gjøre sin fattigdom synlig. Alldenne utvortes tåpelighet kaster selvsagt også litt stil evt.verdighet over den «ærlige» fattigdommen; Martha Bratteliler for eksempel godt av de «rikes forfengelighet» og dyr-ker sin jord i fullt dagslys, som den naturlige ting det er;fattigmannens trøst og fattigmannens stolthet forenes her, ien sosial innstilling, eller: legning. Men dessverre er ingenav delene egnet til å mette sultne unger eller til å demmeopp for de konflikter vi har i vente.

Punkt tre i omstendighetene rundt den bratteliske lidelses-historie, som ikke er uten lyspunkter, er den særegne frukt-

11

barhet som her i huset gjør seg gjeldende. Mor og far Brattelikaster et øye rundt seg da barn nummer fire (og sønn num-mer to) er kommet til verden, også han på benken inn motvestveggen i den tidligere omtalte dagligstua, og avgjør atnå er det i grunnen ikke plass til flere her, nå kan vi ikkefå flere unger; kårkallen er der jo ennå, og farens lillesøs-ter, Gudrun, på ikke mer enn åtte. Ekteparet forsegler pre-vensjonspakten med å døpe siste skrikhals etter både mor(Martha) og far (Terje), slik at det faktisk er Trygve MartinBratteli vi her har for oss, en vordende norsk statsminister.

Det er imidlertid ingen overdrivelse å si at forsettet mis-lyktes radikalt; etter Trygve følger nemlig ikke mindre ennsyv – 7! – uhell. Et par spontanaborter blir det også plasstil; «det kom år og unger», som det heter, helt til sistemann,Arne, ser dagens lys seksten år seinere, i 1926, men da er detbiologien og ikke viljestyrken som kommer det hjemsøkteekteparet til unnsetning.

Men foreløpig, i 1910, har vi bare fire barn å holde redepå, foruten den foreldreløse Gudrun. Eldstesønn er HansGeorg, som ble født på Vegaardshei (Aust-Agder) i 1905,der familien bodde før den kom til Nøtterøy. Deretter følgerHarriet Karoline (1907), også hun født på Vegaardshei. SåAgnes (1908), den førstefødte på Hovland, og bare et drøytår seinere kommer altså Trygve, noe som gjør ham og Ag-nes nærmest til tvillinger, ihvertfall til de av ungene Brattelisom skal komme til å stå hverandre nærmest opp gjennombarndommen, og vel også seinere i livet.

Mye tyder på at denne søsteren også må ha vært litt av enutfordring for lille Trygve, en glitrende ironiker som hun er,helt opp til sin stille død på seinhøsten 1994. Uten tvil famili-ens mest utmerkede skolelys, noe det dessverre skal settes enbrutal stopper for, da hun, i likhet med så mange andre jen-ter av denne og lignende familier, allerede som trettenåringblir tatt ut av lærdommens tempel (og barndomshjemmet)og plassert på en større gård i nærheten, for der å ta seg avbleieunger og tuberkuløse mødre og husstell og fjøs og markog altmulig annet som går under betegnelsen «huspost».

Nå er ikke Trygve noen sinke han heller, i det boklige,

12

men han er spinkel og skrøpeligere enn han kunne ha vært,dersom foreldrene hadde tatt seg sammen og fått gjort noemed den brokken han ble født med, og som han skal kommetil å slite med (og gjøre mange forgjeves forsøk på å holdeskjult) helt til han blir over atten og da selv tar affære. Mendet er Agnes som er familiens ubestridte skolelys, og somgår ut med den blankeste eneren, når den tid kommer.

Agnes ja. Det betyr engelen, men hun har mellomnavnetRegine, og det kommer av «regjere», og i svært ung alder be-stemmer hun seg for ikke å stelle fjøset lenger, som de andreungene, og kanskje særlig storesøster Harriet, som arbeidersom en mann fra hun er ganske liten. Og det blir selvsagtoppstuss over at dette barnet, Agnes altså, nekter å gjøre detarbeid hun settes til. Trygve ser storøyd på henne, storesøs-ter ser nedlatende på henne, far spørrende og mor rasende.Men mor kan rase så mye hun vil. Agnes Regine henterkuene i skogen (sammen med Trygve), bærer litt vann ogved, men det er også alt. Og enten hun nå er bortskjemt, sta,det tredje barnet, sjarmerende eller bare en liten frøken, såkrever det selvsagt både legning og styrke til å skrive disseadjektivene inn her hvor de i nødens navn jo ikke på noenmåte hører hjemme.

– «Jeg skulle liksom være litt tander, jeg,» sier hun medet ironisk flir, like før sin død.

I motsetning til henne er Trygve både lydig og håndgan-gen, «et tenksomt barn», som Agnes uttrykker det. Han ermed sin sykdom og sin plassering i barneflokken på mangemåter fritatt fra den førstefødte sønns naturlige skjebne, eks-emplets triste oppgave. Storebror Hans er da også den enesteav Bratteli-barna som nyter korporlige avstraffelser.

På den annen side får Trygve heller ikke noen særligglede av Benjamin-tilværelsen sin; allerede to år etter hansegen ankomst er det nemlig duket for Esther (1912). Toår etter Esther kommer Alice (1914), så Olav (1917), der-etter Halvor (1918), som følges av Gunnar (1920), og Rag-nar (1924), til Arne avslutter det hele (i 1926), og da er deblitt så mange og med så jevne mellomrom at når manstiller dem opp ved siden av hverandre, f.eks. til fotogra-

13

fering, som forekommer, så ligner de pipene i et ustemt or-gel.

Det meste ligger altså til rette for at Trygve skal defineresitt rom i le av Agnes. De sover ikke i samme seng, forkjønnene holdes strengt adskilt, men etterat de har krøpetunder teppene sammen med sine respektive storesøsken,av samme kjønn, i slagsengene der inne på skomakerloftet,etter at mor har blåst ut lyset om kvelden og far har slåttopp luka i golvet og nede fra «stua» brølt opp at «nå fårdet være fred her», hvisker de viktige beskjeder til hver-andre og legger grunnlaget for den samtalen som skal ut-vikles og fordypes opp gjennom hele barndommen og glinaturlig over i en omfattende brevveksling da Agnes må utav hjemmet – på huspost – i trettenårsalderen, og som skalfortsette også etter det. Det er kort sagt henne Trygve skri-ver til, eller «snakker med», når det røyner på i livet.

Terje Hansen Bratteli har antagelig møtt sin skjebne med etnoe stivere sinn enn godt er for ungene hans.

– «Vi hadde en voldsom respekt for far.»Terje oppdager jo allerede som svært ung at håndverket

hans bare utgjør en regulær sosial felle. Han retter sine be-breidelser både innover i eget sinn og utover i ungeflok-ken. Bl.a. går ikke Terje selv rundt i de øvrige fattige hjempå Nøtterøy for å kreve inn de pengene han har uteståendefor sine reparerte sko. Han kvier seg for å gjøre det. Det eruverdig. Han fører skyldnerne inn i en stor bok, summe-rer gjeldsposter – og venter. Og når han ikke kan vente len-ger, sender han ungene, Trygve og Agnes, fra de er ganskesmå. Og ingen av dem husker oppdragene med glede. Tounger som nøler med å banke på en dør, som drar ut tida iforhagen, fordi de vet hva som venter dem, en mann elleren kone som forsøker å gjøre gode miner til slett spill, somforteller dem, ad alle mulige omveier, at de ikke har penger,som demper sin irritasjon over disse to mindreårige penge-innkrevere, eller forsøker å lure dem, stagge dem, av og tilogså med litt mat eller en kake, og lekekamerater blir det joikke av sånt; nei, denne erfaringen skal for Trygve (og Ag-

14

nes) bli et personlig bevis nærmest på den sosiale urettfer-dighetens innviklede spill.

Hos Martin Andersen Nexø finnes en passasje der farentil Pelle Erobreren stilltiende (riktignok fortvilet) biter i segsynet av sønnen som blir mishandlet av en storbonde. Nexövil vise sine lesere hvor urettferdig systemet er. Denne kli-sjéen har ingen plass på Hovland, for kunne ikke faren – hvorfattig og hjelpeløs han enn måtte være – bite skammen i segog foreta pengeinnkrevingene sjøl? Kort sagt: har ikke selvden fattige av de fattige et valg?

Jo, han har dessverre det. Men Terje tenker at det kosterungene mindre enn det koster ham, en voksen mann i allhans ære. Han tenker også at det er lettere for en debitor,dersom han mot formodning skulle ha noen grunker i hu-set, å gi dem fra seg til to blåøyde småunger enn til en sintog voksen pengeinnkrever. Og denslags kalkulasjoner fin-nes det ingen nåde for. De vever to generasjoner sammen ien lav saus av skuffelse, skam og gjensidig forakt. Det opp-står motsetninger mellom far og barn som ikke kan leges,men bare smått om senn tilgis, dersom ungene en gang ivoksen alder skulle klare å rive seg løs fra disse sine sosialeforutsetninger, og se det hele utenfra, i et forklarelsens lys.

Agnes karakteriserer faren som et noe knekket og karak-tersvakt individ: han «ble aldri voksen», sier hun. Terje Han-sen Bratteli er sønn av en legpredikant i Baptistkirken, haner eldstemann i en søskenflokk på tolv, og helt fra starten avegentlig en undersått som Herren konstant gir høyere em-beder enn forstand. Først får han ikke være barn men måta seg av sine egne småsøsken som en voksen. Dernest blirhan heller aldri riktig voksen, eller han blir voksen på denmåten at han prøver å være det på den måten han var detda han var barn, og svever i den tro nærmest, at når hansjøl får barn, så har han krav på en slags kompensasjon, avbarna, for sin lydighet, f.eks i form av fritak fra en del av deuverdige plikter som virkeligheten pålegger en fattig faen.Vi nevner dette bare, og stiller oss spørsmålet om hva somskjer når en slik mann oppdager at det er landet en gjøkungei reiret hans, en sønn, Trygve, som innen han er seksten har

15

vokst faren langt opp over hårrota, da vi har en mistankeom at uten dette spørsmålet i bakhodet går man glipp aven viktig dimensjon i den syklus som heter Trygve Brattelisbarndom.

Men før vi går videre skal vi se litt nærmere på denne fa-rens bakgrunn; her er det nemlig mer å henge fingrene i.Terje Hansen Bratteli ble født i Nissedal i Telemark i 1879og nedstammer i noe urett linje fra ætta til Halvard på Ro-alstadir (nå Vrålstad i Drangedal, Telemark), en betydeligherremann i distriktet på 1200-tallet. Halvards sønnesønns-sønnesønnssønn var ingen ringere enn Halvor Gråtopp, såkalt fordi han lot bygge en steinborg på fjellet Gråtopp, somdet visstnok ennå finnes rester av. «Alle ættegranskarar tyk-kjer det er veldig gjevt å stamme fra Roalstad-ætta», står deti «Serprent frå Årbok for Telemark, 1966».

En grein av Gråtopp-ætta – stamtreet er, som sagt, noebusklignende – fører fram til Nils Rasmussen og hans koneSusanna, født Paus, på garden Borstad, der det ble observerttusser og troll så seint som tjue år etterat den norske grunn-loven ble forfattet – de sperret dem inne i badstua og slo demihjel med steikepanner. Fra da av stiger forgreiningene inngjennom flere av det attende århundrets sentrale dissenter-bevegelser, bl.a. «Guds Menighet på Vegaardshei», folkeligkulturelle bevegelser, kan man si, opprørsbevegelser nær-mest, som i noen grad sporer Terjes generasjon av fra for-fedrenes rytmiske gjentagelser av fordums kunnskaper ogtrosretninger. Faren til Terje, altså bestefar Bratteli, var leg-predikant i Baptistmenigheten, og selv om Terjes «Afgangs-vitnesbyrd» fra Tangen skole den 20. april 1893 opererer med«kristendomskundskap» som hans klart svakeste emne (2,0– mot hovedkarakter: 1,8), så skal disse lavkirkelige erfarin-gene komme til å sette sitt preg på Terjes disposisjoner helelivet gjennom, fram til han i en alder av 48 år (og da far tilelleve unger) i 1927 plutselig tar et forvirret steg inn i Detnorske Arbeiderparti, det første noenlunde organiserte til-bud til mennesker som mener det er på tide å løfte skjebnenut av Herrens hender og legge den i sine egne, i folkets.

16

Tidligere hørte det til sjeldenhetene at småkårsfolk meden så grundig barnetro frivillig (?) forlot den til fordel for noeannet og helt nytt. Vi står dermed, med Terje Hansen Brat-teli, ved den første generasjon lavkaste som i noen utstrek-ning foretar egne eksistensielle valg, selv om dette inntrykkav historisk «brudd» svekkes noe idet vi hører at Terje Han-sen Bratteli ikke melder seg på i det sekulariserte verdens-syn – Ap – i full frivillighet, men etter sterk tilskyndelse frasin egen sterke sønn, den da sytten år gamle Trygve.

Også mor i huset bringer med seg et historisk sus av tro ogskuffelser. Hun heter Martha og er født i 1880 på øya Bar-men utenfor Risør, og bærer øyas navn: Martha Barmen. Ilikhet med mannen har hun bakgrunn i baptistkirken, menbryter aldri med verken denne eller Herren (og Terje leg-ger heller ikke noe press på henne i den retning, som er hanredd for å ha valgt feil sjøl og ønsker en angrefrist?). Mar-tha er det førstefødte barn av en styrmann som er gått i landpå øya Barmen og har forvandlet seg til skipsbygger, seil-skutebygger, og som på oppdriftens – ikke fattigdommens!– tilskyndelse nylig er reist til USA for å gjøre videre karri-ere der, noe han også greier, uten at han av den grunn for-vandles til noen prototyp på oppfyllelsen av «the Americandream», for det er med seilskuter som med skomakring, destår for fall. Seilskutebyggeren har imidlertid latt hustru oget halvt dusin døtre tilbake på Barmen. Han sender oppløf-tende brev fra Staten Island, om at nå har han snart tjent noktil å hente dem over. Men mens familien venter på, og leser,og besvarer disse brevene, og også plukker en og annen dol-larseddel ut av konvoluttene de kommer i, må de stort settforsørge seg selv. Martha er blitt 22 år gammel, hun har lærtseg et fag, søm, og har også fått en post i byen, Risør. Her borhun, og her er hun en slags byjente på prøve idet hun tref-fer en ung skomaker med buskete øyenbryn, på en religiøstilstelning. De smiler til hverandre, de veksler noen ord ogbegynner å gå de veiene der tilfeldighetene har størst mu-lighet for å føre dem sammen igjen. Saken er i tillegg den atskomakeren befinner seg i Risør på Herrens nåde. Han kom

17

hit for et år siden, på leting etter rutebåten til Arendal. Menbåten til Arendal gikk ikke den dagen, så han fant seg losjiog kom i snakk med en gammel bekjent fra lærlingetida iTvedestrand som fortalte ham at det ikke er noen mening iå reise til Arendal for å utøve verdens nesteldste yrke, nårdet kan gjøres her, i Risør, hvor skomakerverkstedene lig-ger tett i tett nedover Storgata.

– Javel, sa Terje.Og lot båten seile. Han ga seg i kast med en dør til dørak-

sjon, fikk jobb, og det er etter nylig oppstart i denne jobb athan støter på en ungjente fra skjærgården, fra øya Barmen.Og la meg igjen skyte inn at det er to optimistiske menneskervi har med å gjøre; de står ikke bare på terskelen til det tju-ende århundret, som allerede nå er proklamert som et tek-nisk mirakel, men til et liv i den relative og stabile luksussom til nå har preget alle de hjem der hele én og en halvhåndverkere har slått sine pjalter sammen. I tillegg har detruffet og forelsket seg i hverandre, ikke fordi de er vokst oppi hverandres nabohus eller er blitt pådyttet hverandre avforeldre og slekt, men utelukkende av ren kjærlighet, altsåfordi Herren hadde en mening med det, to lykkelige ungemennesker, som i møtet med framtidas grove forenklingerskal avføde den skuffelsens og melankoliens atmosfære somskal legge seg over deres barns barndom som et vått tørkle,det kan ikke sterkt nok framheves.

«Byfoged og Notarius publikus gjør vitterligt:Aar 1904, den 10 november fremstod paa Risør notarial-

kontor ungkarl Terje Hansen Bratli, og pige Martha OlsenBarmen, der begjærede sig lovlig ægteviede …»

Slik er det.Det unge paret stifter bo på Vegaardshei, de arbeider så

godt de kan med sine fag, de får to barn, døper dem Hansog Harriet, og kjøper deretter småbruket på Nøtterøy forlånte midler. Og Martha Barmen, som nå heter Bratteli, ståri all seinere skrift og tale som inkarnasjonen på den norskemater familias, kvinnen med stor K, som både det gamle ogdet nye Norge har omfattet med så stor respekt at det nokmå enda et par verdenskriger til for å rykke henne ned på

18

landjorda. Midt i fattigdommens aske og støv står hun oppog samler rundt seg unger og trengende i en uendelig svermav kjærlighet og omsorg. I motsetning til mannen, Terje, erhun tålmodigheten selv, hun oppdrar jentene sine med om-tanke og irettesettelser; hun poder offervilje og dårlig sam-vittighet i sønnenes bløte sjeler. Når far deler ut skyllebøtter,sitter hun ved siden av og strikker, og når far har rast fra seg,strikker hun enda noen runder, før hun med et sukk reiserseg og signaliserer at nå kan det vel passe med et måltid.På denne magre eng av forsakelser og sakte tilpasning tilde mest absurde betingelser gresser nordmannens helligstekyr. Men Martha er ikke bare etterligningen av en nasjonalmyte, eller dens opphav, slik man kjenner henne fra så velTidemand og Gudes mørke laftehus som fra den modernekvinnebevegelsens panegyriske søtsaus; hun er også så passuregelmessig i sin framferd at hun bidrar til å innføre mo-derne rotfrukter i det nøtterøyske landbruk, turnips, kålrot,rødbet, vekster som ellers i egnen er å betrakte som dyrefôr.Etterhvert som jentene hennes vokser til, samtaler hun lav-mælt og åpenhjertig med dem i fjøset, om menstruasjon ogmanuell barnebegrensning, og når de «kommer i uløkka»,for det gjør de alle sammen, så nær som Agnes, så veilederhun dem også i disse «skammelige» spørsmål, og stadig ifjøset, det eneste stedet der mannfolka aldri setter sine føt-ter, frivillig. Og alt dette, på tross av at Martha selv, gjennomhele livet, er et strengt religiøst og tradisjonsbundet men-neske som aldri har levd i verken savn eller utukt, katolsknesten, lojal mot sin Terje, men enda mer lojal mot barna,uten at mannen merker det; hun utøver sin gjerning i skyg-gen av seg selv.

Ungene må arbeide fra første stund, ikke nødvendigvisi kjøkkenet, for der regjerer mor, men de har som sine pri-mære oppgaver å hente ved og vann og kyr og å være medpå onnene og luke turnips, som Trygve husker som noe avdet verste en «liten pjokk» kan bli utsatt for. De får tungeoppdrag med å kreve inn penger av folk som ikke har noen,og de blir sendt på ydmykende ekspedisjoner til kjøpman-nen for å handle på borg – av en eller annen grunn er det all-

19

tid mor eller far som tar fornøyelsen med å gjøre opp dennegjelda.

Men ungene får også en mer human innføring i økono-miens mysterier, da familien er i besittelse av en barnevogn,som de større ungene hver seinsommer «låner» av den somfor øyeblikket ligger i den, og fyller med plommer og kir-sebær, og også rips og solbær, som de triller inn til torget iTønsberg og omsetter i rede penger, en tur på fire fem kilo-meter som de tilbakelegger i en atmosfære av latter og skrålog høytidelig feststemning – en utflukt til byen.

Dertil har de også ansvaret for hverandre, selv gutta målære seg å skifte bleier, fjerne møkk og holde orden på sineyngre søsken. De eldste – særlig Harriet – får dermed mangeplikter. Men det betyr også at ungene er mye på egenhåndog har mulighet til å snike seg til litt lek. Om faren ofte erbitter, så lar han dem sitte to og to på skamler ved sidenav arbeidsbenken på loftet når han utferdiger sko, dog helttause, for skomakeren vil ikke forstyrres når han legger trådi nåla. Han pynter også juletreet hver jul, med andakt oghelt alene i den avlåste stasstua, mens ungene står utenforog venter, og særlig dette bildet skal komme til å brenne segfast i dem for evig tid, i den grad at de skriver om det i brevog minner hverandre om det når de møtes i voksen alder– dørklinka som går sakte ned, messingklinka som er pus-set ekstra blank til jul, etterat de har ventet uendelig lengeder ute i gangen og knapt nok har klart å stå/sitte stille,døra som glir sakte opp, fars smilende fjes idet han slipperavkommet inn og lar dem beskue vidunderet, mens han be-skuer dem, stolt, rørt, og fylt av den sammensatte gledensom alltid har vært forbundet med det å ha barn, vise demnoe de faller i staver over.

Terje er en meget nevenyttig mann. Han syr ikke bare skotil hele flokken, både brukssko og pensko, som mor syr defleste klærne, og særlig stasklærne; han lager også leker, tre-leker av forskjellig slag, biler, båter, hus, klosser, dyr … oghver jul er det gaver til alle, enten det nå er penger i huseteller ikke. Terjes mest imponerende oppfinnelse er – ettermin mening – likevel en ekte «baseball», som han syr av lær

20

og fyller med hamp, slik det skal gjøres, med en ekte s-sømi buede meridianer rundt hele «ballen», og han dreier ogsåen kølle, med en kule i den smale gripeenden, så ungenekan slå ball på haugen ovenfor heimen.

Far er på sitt baptistiske vis også kultivert. Han holderavis og er innehaver av en stor familiebibel som ungene – ogsærlig Agnes – leser mye i; han sender avkommet på søn-dagsskole hos den tyske pinsevennen Rudolf som holder tili et stort «skummelt» hus i skogen; Terje orker ikke å slaktedyra sine sjøl; han banner ikke, og er meget påpasselig medat også ungene fører et propert mål. Når de kommer hjemmed karakterbøkene sine har de å legge dem fram for hamførst. Og han gir ros så det høres, mest til skolelysene, Ag-nes og Trygve, litt mindre til de andre, men aldri kjeft, medmindre han øyner utstudert latskap, som han da slår hardtned på. Den latskap som skyldes at barn er barn, er han der-imot mer tålmodig med, alt etter hvordan det for øyeblikketstår til med familiens livsgrunnlag, dette livsgrunnlag somdessverre er Terjes evige kilde til sorger og irrasjonelle på-funn.

Ja, denne kampen for utkommet gjør i grunnen Terje merforvirret og uberegnelig enn ondskapsfull og hatende. I allefall er det lite system over «unotene» hans, om det går an åkalle det det; det er ikke nei i hans pliktoppfyllende munnda mora dør og det blir problemer med å plassere lillesøs-tera hans, Gudrun. På den annen side drukner han – pe-riodevis – sine sorger i det sterke, og blir da ikke mild ogforsonlig, men rasende, dog selvkontrollert i den grad athan ikke ofte banker kone og unger, men innboet: møblerog pyntegjenstander, stort sett hans egne, som han i bakfullangerstemning reparerer igjen dagen etter, så godt det larseg gjøre, og alt dette bidrar selvfølgelig til det bildet sombarna i voksen alder skal forsøke å forsone seg med.

– «Et stemningsmenneske.» Som Agnes kaller ham.

21