04|13

MAGASINET

Profilen: Finn "Easy Rider" Kristensen

Kronikk: Hvem skal eie naturressursene?

Duellen: Marit Arnstad vs Bård Hoksrud 2816 12

HEVER TEMPERATUREN PÅ SAMFUNNSDEBATTEN

JUNI | JULI-UTGAVEN

Antall laksetrailere vil stige fra 60.000 til 300.000 i året.

Laksekaos i vente!Oppdrett:

04|13

MAGASINET

Profilen: Finn "Easy Rider" Kristensen

Kronikk: Hvem skal eie naturressursene?

Duellen: Marit Arnstad vs Bård Hoksrud 2816Hvem skal eie 16Hvem skal eie

naturressursene?16naturressursene?12Marit Arnstad 12Marit Arnstad vs Bård Hoksrud12vs Bård Hoksrud

HEVER TEMPERATUREN PÅ SAMFUNNSDEBATTEN

JUNI | JULI-UTGAVEN

Antall laksetrailere vil stige fra 60.000 til 300.000 i året.

Laksekaos i vente!Laksekaos i vente!Laksekaos i vente!O��e�:

PETROLEUM HANDLER OM ARBEID, VELFERD OG MILJØNorsk olje- og gassvirksomhet har i 40 år handlet om kompetanse, arbeidsplasser, verdiskaping, ringvirkninger og velferd. Ikke minst handler det om milliarder i inntekter til fellesskapet og pensjonsfondet. Og det handler om fiskeri, turisme og miljø.

INDUSTRI ENERGI

Desi

gn: j

ean

jahr

en ©

indu

stri

ene

rgi

- 201

3

Oljeutvinning skal foregå på en forsvarlig måte. Forsvar lig aktivitet vil gi viktige kompetanse­arbeidsplasser, et bredere næringsgrunnlag og flere bein å stå på for kommende generasjoner og for enda flere lokalsamfunn langs kysten vår.

Industri Energi vil arbeide for at ringvirkningene fra petro­leumsvirksomheten for befolkningen i nærområdene

blir størst mulig og med be tydelige lokale gevinster i form av varierte arbeidsplasser, skatte inntekter, utdan­ningsmuligheter og lokal velferd.

Industri Energi vil presse på for verdens strengeste krav til oljeutvinningen. Uansett hvor. Det handler om sikkerhet for de ansatte og trygghet for miljø, fiskeri og livet i havet.

Magasinet

SOMMER

HO

VED

SAKEN I DENNE UTGAVEN

SAKENHoved-

Op dret

FORT GLEMT: - Det skal innrømmes fra oss som sitter her ute i distriktene, at våre utfordringer blir fort glemt i den nasjonale transportdebatten, sier Aino Olaisen, medeier i oppdrettsselskapet Nova Sea.

(Illustrasjon: Shutterstock)

På Spissen utgave 4, juni/juli 2013

Innhold

NÅR FROST OG TELE GJØR VEIEN EKSTRA HUMPETE, FOREKOMMER DET IKKE SJELDEN AT PALLER OG FISKEKASSER OM BORD I BILENE RETT OG SLETT BLIR KNUST.

FINN SINKABERG, SINKABERGHANSEN

12

1808

28

3216

Bedriften:NitrogensuksessMed sin membranteknologi sikrer kristiansandsselskapet Air Products oljeindustrien og skip på de sju hav.

Duellen:Arnstad vs HoksrudSamferdselsminister Marit Arnstad og Prp-talsmann Bård Hoksrud er uenig om både finansiering og prioritering.

Kronikk:ArvesølvetKampen om eierskapet i det halvstatlige oppdrettsselskapet Cermaq handler om langt mer enn eierskapet i en enkeltbedrift, mener Halle Jørn Hanssen.

Kultur:IndustriromanenDe siste 150 årene har industrien spilt en viktig rolle i en rekke norske romaner. Harald Bache-Wiig tar oss med på den litterære reisen.

Hovedsaken:Industrieventyr utenfor allfarveiOppdrettsindustrien kan komme til å femdoble seg fram mot 2050. Men veksten vil sprenge kapasiteten til veinettet. Mange lider allerede i dag.

Profilen:Mener fortsatt bisnissFinn Kristensen nekter å kaste piler på dagens ledere, men noen politiske oppskrifter kan han alltids levere.

3

[ IN

NH

OLD

 ]

Vår Strøm

VÅR STRØM

- Sammen senker vi prisene

www.varstrom.no VÅR STRØM

annonse.indd 1 12.04.13 13:09

Hogne Hongset

P Å S P I S S E N

O�ta� av samfu�etsvirkelige verdier

Hogne Hongset

TransportsamfunnetNorsk natur er fantastisk. Samtidig er en

øyrik kyst og fjorder og fjell i vårt langstrakte land en kommunikasjonsmessig utfordring.

Ikke minst for industrien.

Utgiver:Industri Kompetanse ASLagaardsveien 77-81, 4010 Stavanger Tlf: +47 90 80 77 11

Ansvarlig Redaktør:Hogne Hongset hogne@påspissen.no Tlf: +47 918 36 363

Redaksjon: redaksjonen@påspissen.no

Alf.inge@påspissen.no

Redaksjonsråd:Silje Aspholm Hole, SIVA Jørn A. Sund-Henriksen, Norges Rederiforbund Asle Skredderberget, forfatter og rådgiver Petter Haugan, SINTEF

Daglig leder: Herman Berg herman@påspissen.no Tel: +47 982 16 668

Grafisk avdeling:grafisk@petro.no jarle@petro.no lena@petro.no

Art Director:Jean Jahren jean@petro.no Tel: +47 994 39 204

Forsideillustrasjon: Jean Jahren

Trykk: Kai Hansen

www.påspissen.no

Rettigheter:PåSpissen utgis på basis av redaktørplakatens retningslinjer.

Artikler, foto eller illustrasjoner i dette magasin må ikke kopieres, reproduseres eller på annen måte utnyttes kommersielt uten skriftlig godkjenning fra Industri Kompetanse AS.

Leder: Hogne Hongset

Alle de produktene vi trenger for et godt liv må produseres. Mye av produksjonen skjer fort-satt her hjemme, og vi er mange som ønsker at slik skal det fortsette. Bedriftene ligger spredt rundt om i vårt geografisk kronglete land, og de produserende industribedriftene er helt avgjø-rende som marked for tjenesteytende bedrifter og som grunnlag for en sterk offentlig sektor. I realiteten er industrien avgjørende for at vi kan opprettholde en boset-tingsstruktur som den vi har. Skal dette mønsteret fortsette, er en av forutsetningene at vi klarer å utvikle infrastrukturen langt bedre enn vi har klart det til nå. For industrien er avhengig av gode transportløsninger. Uten det vil heller ikke vår landba-serte eksportindustri overleve. Også den er spredd over hele landet.

Når transportsystemer diskuteres, er de fleste (såkalt) sentrale medier nesten utelukkende opptatt av hvordan personer skal flyttes på. Til og fra arbeid, gjerne via barne-hagen, mellom byer og bydeler, til og fra hytter og feriedestinasjoner. Sentrale spørsmål blir om pendlertiden fra Moss og Horten inn til Oslo skal kunne kuttes med 3 eller kanskje 9 minutter innen 10-15 år? Slike spørsmål syns for enkelte journalister av og til å være den avgjørende faktor for om livet er verd å leve.

I Nasjonal transportplan for perioden 2014-23 er kapittel 10 viet til transportutfordringer for den produserende industrien. Det kapitlet bør

leses av mange. Problemene på dette området er langt viktigere å adressere enn om en pendler må vente 5 minutter på et forsinket tog til Oslo S. Og det nærmer seg det latterlige når NRK lager «sak» av hvorvidt investeringer i trans-portløsninger rundt i landet «står i forhold til folketallet». Bildet blir et annet om verdiskaping legges til grunn!

Les duellintervjuet om samferdsel med samferdselsminister Marit Arnstad og Bård Hoksrud (Frp) på side 12.

Eierskap til naturressursene: Vårt land er velsignet med rike ressurser fra naturens side. Vi har i all historie livnært oss fra dem. Hvem skal ha kontrollen over strategisk viktige ressurser? Dette har alltid vært diskutert, og er aktualisert gjennom forsøket fra Marine Harvest på å kjøpe det

halvstatlige oppdrettsselskapet Cermaq. Vi har bedt veteranen Halle Jørn Hanssen sette dette oppkjøpsforsøket inn i en politisk/historisk sammenheng, se side 16-17.

Hovedsaken denne gangen har reportasjer fra lakseoppdrett. Dermed kan vi illustrere både eierskap og transportproblemer i en stor og voksende næring i samme sak!

5

[ LE

DE

R ]

Vår Strøm

VÅR STRØM

- Sammen senker vi prisene

www.varstrom.no VÅR STRØM

annonse.indd 1 12.04.13 13:09

Ytringsfrihet

LeserbrevLeserbrev

På disse sidene kan du få dine meninger

på trykk. Vi ønsker spisse innlegg om viktige saker.

Ta kontakt med oss!

redaksjonen@påspissen.no

Næringspolitikk:

Trond Giskes næringsmeldingÅ lese den første nye stortingsmeldingen om næringspolitikk på 15 år er en nokså ujevn opplevelse. Den har gode begrunnelser, men er fattig på konkrete tiltak.

Tekst: Paul Chaffey, leder i Abelia, en organisasjon for kunnskaps- og teknologibedrifter i NHO.

Stortingsmelding 39, “Mangfold av vinnere” er 184 sider tykk og handler om alt mulig. Den kommer så sent at Stortinget ikke får behandlet den. Hvis vi likevel velger å betrakte dette som en stortingsmelding som kan disku-teres og påvirkes, og ikke bare et valgkampskriv, er den en veldig ujevn reise. Sik jeg leser meldingen består den av tre distinkte deler:

Første del av meldingen er meget god. Den beskriver strukturen i norsk næringsliv, ser historisk på grunnlaget for hvorfor vi i Norge har blitt så rike og analyserer viktige endringskrefter som globalisering, energimarkeder, teknologi og demografi. Vi får en grundig gjennomgang av hvorfor både produktivitetsvekst og lønnsomhet er sentralt, og hvorfor de to ikke alltid henger sammen. Og så beskriver meldingen hvordan den norske samarbeids-modellen, både lokalt og sentralt, er viktig for å under-støtte nødvendig omstilling i næringslivet.

I presentasjonen av den nye stortingsmeldingen slo Trond Giske fast at ingen næringspolitikk er fullstendig nærings-nøytral. Støtter man for eksempel aktivt opp om nærings-rettet forskning og innovasjonsvirkemidler, ja da er det naturligvis de mest forskning- og kunnskapsintensive bedriftene som vinner på det. Bedriftene med best forut-setninger for å omstille vinner i forhold til de som vil gjøre alt på samme måte som før.

Det er positivt at meldingen legger til grunn tankegan-gen om kunnskapsklynger som ble gjort i Torger Reve og Amirs Sassons prosjekt “Et kunnskapsbasert Norge”, der man i tillegg til å fremheve betydningen av de tradisjo-nelle norske eksportklyngene, vektlegger hvordan disse klyngene må samspille med de sterke og voksende kunn-skapsintensive næringene for å omstille videre og lykkes med globaliseringen.

Andre del av meldingen, som handler om ulike konkrete tiltak, er mye svakere. Her er det en omtale av både virkemiddelorganisasjoner og virkemidler, men det er

ikke forslag om noe av betydning som skal styrkes eller endres. Dette er i grunnen litt rart når hele den innledende analysen handler om hvor viktig det er for omstillingsev-nen at vi bygger enda sterkere kunnskapsklynger, styrker båndene til forskning og høyere utdanning, investerer i kompetanse og styrker innovasjonsevnen.

Det er ingen forslag om å innføre nye eller styrke eksiste-rende virkemidler for næringsrettet forskning, innovasjon i eksisterende næringsliv eller klyngevirkemidler. Bedre rammebetingelser for de næringsrettede forskingsinsti-tuttene for å styrke deres kapasitet til å bidra i klynge-satsingene er ikke nevnt. Et av forslagene fra et Kunn-skapsbasert Norge var å innføre et nytt “Global Centre of Expertise”-virkemiddel (GCE) for klyngene som sterkest global konkurransekraft. Innspillet er nevnt i meldingen, men det er ikke noe forslag om å innføre en slik ordning. Kanskje Trond Giske plutselig lanserer dette fra en taler-stol i Ålesund eller Kongsberg et par uker før valget?

Siste del av meldingen handler om bransjerettede strate-gier og satsinger. Fem såkalte satsingsnæringer er blitt seks. Tre av disse er helt opplagte i en norsk kontekst: energi, maritim virksomhet og marine næringer. Det er sterke norske eksportnæringer basert på kompetan-semessige og andre fortrinn, og meldingen beskriver de brede strategiene som er utarbeidet over tid for at myndigheter og næringsliv skal samspille for at disse næringene skal lykkes. Litt annerledes er det med reiseliv, som sliter med produktivitet og lønnsomhet og får klar beskjed om å omstille mer.

6

[ LE

SER

BR

EV

 ]

Ut av listen over satsingsnæringer går miljøteknologi, som streng tatt ikke er en egen næring, men en produktegenskap. Og inn kommer ikt-næringen og helse- og velferdsteknologi som nye satsinger. Helse- og velferdsteknologi er det godt beskrevet og begrunnet både når det gjelder veksten i hjem-memarkedet og den sterke forskningsmessige posisjonen Norge har på noen områder.

Når det gjelder ikt-næringen er det helt rett å styrke og samordne forsknings- og innovasjonsvirkemidlene, men kapitlet som begrunner dette er ganske svakt. Det vil kreves en del arbeid for å få på plass en strategi og konkretisere virkemidlene før man kan si at det er blitt noen reell satsing på ikt-næringen, men det er jo en start å si at det er et en satsingsnæring.

Helt til slutt i stortingsmeldingen er det korte omtaler av noen næringer som ikke er satsinger. Blant annet “de tre store sysselsetterne”: varehandel med 370 000 sysselsatte, byggenæringen med 200 000 og transportnæringene med 100 000. Dette er tre av Norges største næringer og det er egentlig synd at deres produktivitets- og innovasjonsutfor-dringer ikke får mer plass. Rett nok er dette næringer uten spesifikke norske fortrinn og som i liten grad har blitt norske eksportnæringer. Men økt produktivitet og mer innova-sjon i disse næringene er viktig for samfunnet som helhet og forutsetter et tettere samspill med forskningsmiljøer og innovasjonspartnere. n

Leserbrev:

Høgre sviktar næringslivetHøgre har lenge klaga på at vi er i ferd med å få ein todelt økonomi, men dei vik tilbake når det er snakk om tiltak for å møte denne utfordringa.

Tekst: Alf Holmelid, næringspolitisk talsmann for SV.

Vi ser konturane av ein todelt økonomi med høgt aktivitetsnivå i oljenæ-ringa og utfordringar i landbasert industri. Oljeaktiviteten skaper press i økonomien og trekkjer til seg kapital og kompetanse frå andre næringar. SV har lenge argumentert for tiltak som kan dempe presset i økonomien gjennom auka skatt i oljesektoren, samtidig som vi legg til rette for eit allsidig næringsliv med perspektiv utover oljealderen.

Når eg er kring om i landet og vitjar bedrifter i landbasert industri, får eg ofte tilbakemeldingar om ei kostnadsutvikling som det er vanskeleg å følgje med på. Dette skjer samtidig som det er lågkonjunktur i Europa som er ein viktig marknad for norsk industri. Vi må ta denne utfordringa på alvor dersom vi skal ta vare på ein allsidig næringsstruktur med perspektiv utover oljealderen.

Høgre har også uttrykt uro over den såkalla tosporsøkonomien med press i oljesektoren og problem i ein del av den landbaserte industrien. Representantar for partiet har ei rekke gonger tatt opp dette spørs-målet i Stortinget og klaga over at regjeringa ikkje gjer nok for å møte desse utfordringane.

No har regjeringa lagt fram ein pakke som inneheld to element, stimu-lering av landbasert næringsliv og auka skatt i oljesektoren. Skal vi komme bort i frå den todelte økonomien, så må vi stramme der det er press og stimulere der næringslivet slit. Det er vanskeleg å komme i mål berre med stimulering. Utan samtidig å dempe presset frå oljeaktivite-ten er det vanskeleg å redusere todelinga i økonomien.

Høgre har rosa stimuleringstiltaka, men dei er meir uklare når det gjeld auka skatt på oljeutvinning. Kva er deira alternativ. Er det innstramming i velferd? n

Næringspolitikk:

Trond Giskes næringsmelding

DET ER INGEN FORSLAG OM Å INNFØRE NYE ELLER STYRKE EKSISTERENDE VIRKEMIDLER FOR NÆRINGSRETTET FORSKNING...

PAUL CHAFFEY

7

[ LE

SER

BR

EV

 ]

EKSPLODERTE: Klokken 19:42, 15. november 2004 eksploderte det chilenske fartøyet M/T “Vicuna” under lossing av metanol i Brasil. Fire personer mistet livet, skipet gikk tapt og lekkasje fra drivstofftan-kene forårsaket store ødeleggelser i nærområdet.

(Foto: Denis Ferreira Netto/AP)

Sikrer skip på de sju hav

8

[ B

ED

RIF

TE

N ]

Tekst: Alf Inge Molde

Desember 1969 skjer det som ikke skal skje. Utenfor Sør-Afrika oppstår en voldsom eksplosjon om bord i skipsreder Hilmar Rekstens første supertanker, T/T ”Kong Haakon VII”, som ble døpt av kronprinsesse Sonja ved Stord Verft bare sju måneder tidligere.

Det 325 meter lange, 46 meter brede og 222.000 tonn tunge fartøyet var det største som noen gang var bygget ved et nordisk verft. Skadene var store. Flengen i dekket var på rundt 100 meter, og rederen hadde store problemer med å finne et verft som kunne reparere skaden. Heldig-vis kom ingen til skade.

- Det vi vet er at det skjer noe når fartøyene kommer opp i denne størrelsen. Det oppstår noe som kan beskrives som lokalt tordenvær i tankene på skip med flytende last og gasstankere når gasser blandes med surstoff – en eksplo-siv blanding, forteller styreleder i kristiansandsselskapet Air Products, Tore Wiese-Hansen.

LivløstSiden har det gått galt, igjen og igjen. På Sardinia i Italia eksploderte et stort tankskip under lossing av MTBE, en brannfarlig væske som brukes som tilsetningsstoff i bensin for å øke oktantallet, i 2004. Samme år eksplo-derte det chilenske fartøyet M/T ”Vicuna” under lossing av metanol i Brasil. Så sent som i 2012 eksploderte det også om bord M/T ”Doola” utenfor Sør-Korea da tanken ble vasket . Fire personer ble bekreftet omkommet, sju ble aldri funnet.

Oddleiv Eidjord og selskapet hans, Maritime Protection, utviklet en løsning på problemet så tidlig som i 1970; inert gass. Dette er ikke-reagerende gasser som etterfyl-les i tanker med brennbar væske når disse tømmes, for å forhindre at luft trenger inn og danner slike eksplosive blandinger.

Eidjord framstilte inertgass ved å brenne dieselolje med vanlig luft så oksygennivået ble redusert fra 21 til tre prosent. Eksosen ble renset gjennom vasketårn som tok ut svovelet og gassen ble deretter sendt til tanken gjen-nom rørledninger på dekk.

Utviklingen med større og større skip bare fortsatte, og etter hvert ble det også stilt strengere krav til renere gasser – nøytralgasser. Det var da tanken om å bruke nitrogen kom på banen. Luften vi puster inn inneholder 78 prosent – en gass som er så inert at den moderne kjemiens far, Antoine Lavoisier, kalte den for azote – fra et gresk ord som betyr livløst.

Første leveranse i 1984En teknisk direktør ved bedriften satte seg inn i membran-teknologien, og fikk etter hvert låne en fibermembran fra Monsanto som kunne hente nitrogen rett ut av luften, med tanke på å bruke teknologien på skip. Etter ett års forhandlinger kjøpte likeså godt Monsanto selskapet, før det i 1991 ble solgt til Air Products.

Det første nitrogenmembransystemet til skip ble levert fra Kristiansand i 1984, i året etter fulgte det første syste-met på en plattform. Siden har selskapet levert over 1000

Air Products as › Ansatte: 46

› Hvor: Hovedkontor, test- og monteringsanlegg i Kristiansand, avde-lingskontor i Sandnes

› Internasjonalt: Air Products AS er en del av amerikanske Air Products, som har mer enn 20.000 ansatte og er representert i over 50 land. Omsetningen var på rundt ti milliarder dollar 2012.

› Center of Excellence: Den norske avdelingen styrer selskapets aktivitet innen olje, gass og maritim virksomhet.

› Skatt til fellesskapet: Omsatte for 245,7 millioner kroner i 2012, og hadde et resultat etter skatt på 49,6 millioner kroner. Skatten på resultatet utgjorde 19,3 millioner kroner. Ved et gjennomsnitt på 150.000 kroner i skatt fra de ansatte, utgjør dette 6,9 millioner kroner, til sammen 26,2 millioner kroner.

› Markeder: Hele verden. Mellom 70 og 80 prosent av produksjonen går til eksport.

Sikrer skip på de sju hav

Oksygen gir liv, men kan også ta. Kristiansandsselskapet Air Products gjør god butikk på å forhindre eksplosjoner om bord på skip, på plattformer og på landanlegg. Forretningsidéen er tatt rett ut av luften.

9

[ B

ED

RIF

TE

N ]

REDDER LIV: Ifølge forretningsdirektør Rune Damsgaard blir ikke den avan-serte membranen brukt opp, og trenger heller ikke skiftes ut på grunn av alder. Membranen produseres av Air Products i USA. (Foto: Lars Kristian Aalgaard)

nitrogenmembransystemer til skip og over 220 systemer til offshoreinstallasjoner – verden over.

Solid butikkAdministrerende direktør Tom Cantero har god grunn til å smile. Han merket godt at finanskrisen førte til færre nybygg etter 2008, men nå er det igjen god aktivitet i markedet. Regnskapet for 2012 viser omsetning på 245 millioner kroner og et overskudd etter skatt på 49,6 millio-ner – over én million i overskudd per ansatt, med andre ord.

- 30 prosent av virksomheten vår knytter seg til offsho-reindustrien, 50 prosent skip og 20 prosent ettersalg og service. Offshorefartøyer er et marked i vekst, sier Cantero, og legger til at små utgaver av anleggene de har utviklet kan erstatte medbrakt nitrogen på flasker, slik standarden har vært til nå for fartøyene.

Hovedkontoret og salgsavdelingen holder til på Vige i Kristiansand, like under det godt synlige, historiske skiltet med Asbjørnens tobakkfabrikks velkjente røykende rev.

Herfra forsyner Air Products skip, plattformer og petro-kjemianlegg verden over. Mellom 70 og 80 prosent av produksjonen går til eksport.

Monteringsavdelingen ligger en kort biltur unna, på Lumber – hvor Maritime Protection i sin tid ble startet opp. I 2009 ble forresten avdelingen som jobber med inertgass av eksos solgt ut til lokale krefter. De lever nå i beste velgående, og leverte overskudd både i 2010 og 2012. Under navnet Maritime Protection.

Hemmelig teknologiSelve membranen produseres i St. Louis, USA, og er laget av samme materiale som plastposer. Hemmelig-heten sitter i hullrørsfiber som sitter tett i tett. Såpass hemmelig er det at fotografen ikke får lov til å fotogra-fere det som kan se ut som et rundt kostehode. Enkelt fortalt sendes komprimert luft, som består at 78 prosent nitrogen, 21 prosent oksygen og én prosent andre gasser, gjennom hullfibrene med forskjellig hastighet. Dermed kan de skilles fra hverandre.

10

[ B

ED

RIF

TE

N ]

FJÆR I HATTEN: Air Products fant opp teknologien bak nitrogenbasert membranproduksjon, og har blant annet sikret seg kontrakt med Shell på det australske Prelude-feltet – en kontrakt som henger høyt, ifølge administrerende direktør Tom Cantero (midten). Styreleder Tore Wiese-Hansen (t.h.) inspiserer. (Foto: Lars Kristian Aalgaard)

Testingeniør John Ivar Tonstad har jobbet i bedriften i over fem år, og trives godt. – Det er klart at det er spen-nende, sier han. Jobben han og kollegaene hans gjør belønnes med høy tillit. I den internasjonale giganten Samsungs interne system er Air Products det første selskapet i Europa som er kvalifisert til gull-rating – noe som betyr at de selv står for kvalitetssikringen på sine leveranser.

Markedsandel på 90 prosentStandingen internasjonalt er også enestående. De siste årene har kristiansandsselskapet stått for 90 prosent av systemene som har blitt montert på nye fartøy og innret-ninger – og de har sikret seg prestisjekontrakter som for eksempel verdens første flytende LNG produksjons- og lagringsenhet, LNG-FPSO-en ”Prelude”.

- Vi har aldri kjempet så hardt for en kontrakt som vi gjorde med denne, og det er en fjær i hatten for oss. Vi fikk den fordi vi har den standingen vi har, sier Cantero.

Men gasskunnskapene kan ikke bare brukes til å eksplo-sjonssikre skip. Air Products har også gjort underverker for bananprodusenter. Ved å øke nitrogennivået, senke oksygennivået i lagertankene på skip og skru ned tempe-raturen til 13 grader, stoppes modningsprosessen på bananene. Som et resultat kan bananprodusentene la bananene henge lenger på trærne før de høstes, noe som betyr høyere vekt og mer fortjeneste.

- Selskapet tjente inn nitrogenanlegget på én tur, sier Wiese-Hansen. n

11

[ B

ED

RIF

TE

N ]

FRP HAR IKKE FLERTALL FOR DET HOKSRUD SIER DE SKAL GJENNOMFØRE. MARIT ARNSTAD

Marit Vs Bård

Marit Arnstad: › Alder: 51 år. Født i Stjørdal 4. mai 1962.

› Stilling: Samferdselsminister, Senterpartiet

› Utdanning: Cand.jur.

› Født ved hvilken vei: I Stjørdal møtes E6 og E14

› Kjøretøy: Nissan Qashqai

› Favoritt blant trans-portmidlene: Tog

Bård Hoksrud › Alder: 40 år. Født i Porsgrunn 26. mars 1973.

› Stilling: Stortingsrepresentant, andre nestleder i transport- og kommunikasjonskomiteen og Fremskrittspartiets samferd-selspolitiske talsmann

› Utdanning: Handel og kontor

› Født ved hvilken vei: I Porsgrunn møtes riksvei 36 og fylkesveiene 354 og 356

› Kjøretøy: Ford Kuga

› Favoritt blant transport-midlene: “Det er nok bilen”

Intervjuet fant sted før Hoksrud lanserte Frps alternative nasjonale transportplan, pålydende 455 milliarder og med høyeste fartsgrense 130 kilometer i timen.

12

[ D

UE

LLE

N ]

Marit Arnstad versus Bård Hoksrud:

Kvikklunsj for ferdafanteneDet var like oppunder behandlingen av Nasjonal transportplan 2013-2023. Vi dro til Stortingets vandrehall. Vi spanderte kaffe og flere pakker tursjokolade på samferdselsminister Marit Arnstad og ditto politisk talsmann Bård Hoksrud i Frp.

Tekst: Lars Aarønæs Foto: Ola Sæther

Vi oppnådde hensikten: Koffeinet og kvikklunsjen gjorde dem enda mer munnrappe. Noe å huske på til neste duell.

– I 2033, hvordan ser trafikkbildet ut for nærings-liv og tungtransport i Norge?

Bård Hoksrud: – Da har vi bygd mye mer firefelts motorvei enn i dag. Ambisjonen vår er å ta igjen hele forfallet og bygge et effektivt, moderne og effektivt vei- og jernbanenett. Vi har dobbelt så store ambisjoner som regjeringen.

– Kanskje med fire felt helt til Tromsø?

Marit Arnstad: – Ikke Tromsø, nei. Den lands-delen er de ikke opptatt av. Jeg tror vi har fått ferjefri E39 på Vestlandet, sjøl om jeg er usikker på kryssingen av Sognefjorden. Så har vi fått god standard langs de viktige kjørekorridorene, og to godslinjer nord-sør på jernbanen. Vi har elektrifi-sert Rørosbanen og Solørbanen, slik at vi har god forbindelse også utenfor Oslo og inn i Sverige. Om 20 år er det også dobbeltspor på Ofotbanen.

Hoksrud: - Jeg er bekymra når statsråden vil bygge motorveier med bare 20 meters veibredde. Firefelts motorveier bør være 23 meter brede. Og veien til for eksempel Kristiansand blir ikke en gang full firefelt overalt.

Arnstad: – Vi skal bygge fire felt der det er nødvendig, men det må vi tilpasse til trafikken dersom vi skal utnytte ressursene riktig. Vi ser at vi ikke har ubegrensa med penger. Det er vel en av forskjellene på oss.

– Hvis du blir samferdselsminister for Frp, Hoks-rud, hva vil du love velgerne?

Hoksrud: – Mye mer satsing på infrastruktur og gode og trygge veier. Nå har vi et tidsvindu noen år framover, med et Europa som kan gi oss billig arbeidskraft, og den store kostnaden i eldre-bølgen ennå noen år unna. Det kan vi utnytte til stortstilt veibygging. Dette er næringslivet opptatt av, uten å ville bli belastet med ekstra-skatt som bompenger. Et sterkt Frp vil gjøre noe med det.

Arnstad: – Han skal regjere sammen med tre partier som alle har stemt for alle bompengepro-sjekter som har vært oppe her i Stortinget, Nylig stemte de gjennom Rogfast, den ferjefri forbin-delsen i Rogaland. Frp har ikke flertall for det Hoksrud sier de skal gjennomføre.

Hoksrud: – Det er opp til velgerne, Marit.

Arnstad: – Du får neppe det flertallet. Det blir mindre veiutbygging i Norge med Frp. De har ment det samme i 30 år, men ikke forklart hvordan de skal få det gjennom i et regjerings-samarbeid. De får ikke gjennomslag for å få bort

handlingsregelen og fjerne bompengene. De sier at det første de skal gjøre er å dekke 25 milliarder i bompengegjeld, før de bygger en meter ny vei. Derfor blir det mindre vei med dem.

Hoksrud: – Det er helt feil, det samferdselsmi-nisteren sier. Forskjellen på Frp og de rødgrønne er at vi mener det å bygge veier og infrastruktur handler om å bygge landet vårt. Ønsker vi å bruke noe av formuen vår på det? Nå snakker vi om olje-fondet og overskuddet vi har der. Vi må lage stat-lige selskaper som kan bygge veier på en helhetlig måte. De planlagte fjordkrysningene på E39 vil koste 2000 kroner for en vanlig personbil. For en tungtransport vil turen langs Vestlandet kanskje koste 4-5000 kroner. Da er det ikke mange vogntog som vil kjøre på E39 fra Kristiansand til Trondheim.

Arnstad: – Jeg skal være den første til å innrømme at E39 ikke blir billigst å kjøre. Men det er den ikke i dag heller. Ferjene koster mye for tungtrafikken. Det vil i en periode koste en del bompenger, men så vil vi avslutte innkrevingsperioden i løpet av 15-20 år.

– Hvis Trondheim var hovedstad i Norge hadde vel skipstunnelen gjennom Stadlandet vært på plass for 100 år siden?

Arnstad: – Det jeg registrerer i debatten om samferdsel er hvordan mange blir mest opptatt av det som er nærmest seg. Nasjonal samferd-selsplan prøver å ta det store overblikket.

13

[ D

UE

LLE

N ]

MER FART: Marit Arnstad og Bård Hoksrud er uenig om både finansiering og prioritering. Men én ting enes de om: Prosessen fra store samferdselsvedtak blir gjort til snora klippes må bli mye raskere.

Hoksrud: – Det er satt opp en milliard til skipstunnelen, og da mangler den en milliard. Vi kan snakke lenge hvis vi skal begynne å diskutere alle sakene et stykke nede i planen.

– En morsom setning i regjeringens transportplan er denne: «Luftfartens infrastruktur har i hovedsak vært selvfinansierende og inngår ikke i de økonomiske rammene for Nasjonal transportplan.»

Arnstad: – Det er et interessant resultat av kryssub-sidieringsystemet vi har. Det vil Frp fjerne. I så fall blir det norske kortbanenettet avhengig av budsjettet fra år til år. Det blir en usikker geskjeft, sammenliknet med dagens system. Som altså fungerer utmerket for den livsnerven kortbanenettet er.

Hoksrud: - Da vil jeg utfordre ministeren. Mye av dette handler ikke om luftfart, men taxfree, sigaretter og utleievirksomhet. Det er det store inntektsgrunnlaget.

– Taxfree ved E6 på for eksempel Otta kunne altså være en tilsvarende løsning for veitrafikken?

Hoksrud: – Passasjerene som reiser med fly mellom de fem-seks største byene skal ikke betale for alle de andre. Det er bedre å vise hva dette koster, og heller betale over statsbudsjettet.

Arnstad: – I så fall blir kortbaneflyplassene sårbare, og distriktene med dem.

– Hva blir det viktigst å tenke på i framtidas samferdselspolitikk?

Arnstad: – En av driverne er hvordan du skal redusere gjennomfartstida for næringslivet. Det er et premiss som alltid ligger der. Et annet er hvordan du skal utvikle bo- og arbeidsregioner i hele landet. Det avgjør mye, både for trafikk og areal.

Hoksrud: – Det som er synd med Nasjonal transport-plan er at den bare er et dokument, fram til planene der faktisk blir realisert i de årlige busjettene. Danmark har et annet system. Der vedtar de rammene. Så må den til enhver tid sittende regjering følge opp.

Arnstad: – Det er mange grunner til at samferdselspro-sjekter blir hengende etter. Et typisk eksempel er at vi ikke har fått den framdrifta på E18 i Akershus gjennom Ski som alle har ønsket. Planarbeidet lokalt har vært trøblete. Slike faktorer, kostandsøkninger og noen steder tekniske forsinkelser gir et ulikt bilde. Men vi må få raskere prosesser.

Hoksrud: – De har holdt på med E18 gjennom Vestfold i 32 år. Det er et strekk på åtte mil. Vi kan ikke fortsette å sløse slik med tid og penger. Men vi skal ikke være bare negative. Jeg kjørte langs Mjøsa nettopp, og det var herlig å se maskiner og anleggsfolk jobbe parallelt med jernbane og motorvei. Noe får vi til.

Arnstad: - Samferdsel og helse er vel de to sekto-rene hvor forventningene alltid vokser fortest. Det er vanskelig å glede seg over en ting som er gjennomført, fordi vi da allerede er over på det neste prosjektet, som ennå ikke er i havn.

– Er statsråden dronninga på papirhaugen?

Hoksrud: – Nei, vi må være litt snille innimellom.

– Enn Frps samferdselspolitiske talsmann, er han kongen av lettvintheter?

Arnstad: – Langt ifra. Bård har et oppriktig engasje-ment, det skal han ha. Vi snakker godt sammen. Sjøl om vi er uenige om bompengefinansiering. n

MYE AV DETTE HANDLER IKKE OM LUFTFART, MEN TAXFREE, SIGARETTER OG UTLEIEVIRKSOMHET. DET ER DET STORE INNTEKTSGRUNNLAGET.

BÅRD HOKSRUD

14

[ D

UE

LLE

N ]

STORE FORVENTNINGER: - Samferdsel og helse er vel de to sektorene hvor forventningene alltid vokser fortest. Det er vanskelig å glede seg over en ting som er gjennomført, fordi vi da allerede er over på det neste prosjektet, som ennå ikke er i havn, sier Marit Arnstad.

15

[ D

UE

LLE

N ]

HALLE JØRN HANSSEN: Bakgrunn fra Norsk

utenrikspolitisk institutt, journalist og Afrika-

korrespondent i NRK, informasjonssjef i Norad

og generalsekretær i Norsk Folkehjelp. Etter at han gikk av med pensjon

i 2001 har hat jobbet som frilansjournalist,

foredragsholder og rådgiver. Aktiv i Venstre fram til 1972, etter den

tid i Arbeiderpartiet.

Politikk:

HVEM SKAL EIE NATUR- RESSURSENE?Kampen om hvem som skal eie det halvstatlige oppdrettsselskapet Cermaq, dreier seg om noe langt mer enn eierskap i en enkeltbedrift.

Tekst: Halle Jørn Hanssen

Når Marine Harvest med skatteflyktningen og Kypros-rederen Jon Fredriksen som største aksjonær ønsker kontroll med selskapet, utfordres en viktig historisk og verdiforankret politisk tradisjon i Norge. Spørsmålet er: Hvem skal eie og ha den politiske kontrollen over norske naturressurser som betraktes som av stor nasjonal, poli-tisk- strategisk verdi?

I 1850-åra var norske skoger i ferd med å bli hugget ned fordi Europa hungret etter trevirke, og de store skogei-erne tjente store penger. Regjeringen grep inn, og vi fikk starten på en politikk for statlig eierskap og kontroll av skogressursene. Dette førte noen tiår seinere til oppret-telsen av det som i dag er Statens Skoger som nå på en ansvarlig måte forvalter om lag 20 % av landets skogsa-real. I tillegg har vi hatt en politikk og lovgivning når det gjelder private eiere av skog som vedvarende har pålagt dem både forsvarlig hogst og gjenplanting av skog

I 1895 fikk vi med statens kjøp av Paulinfossen i Vest Agder starten på en politikk for å sikre staten kontroll med våre fossefall. Konsesjonslovene kom i 1909, og fram til 1920 var det stor statlig aktivitet for å sikre fossefal-lene. Den drivende politiske kraft bak alt dette var den store Venstrelederen og statsministeren Gunnar Knudsen og hans industriminister Johan Castberg fra Arbeiderde-mokratene. De var visjonære, nasjonale og strategiske i sin tenkning og opptatt av fellesskapet beste.

Dette var begynnelsen på dagens Statkraft som er blitt et multinasjonalt statlig selskap, men fortsatt en meget viktig del av vårt nasjonale arvesølv.

Fra 1945 og i de neste tiårene førte Arbeiderpartiregjerin-gen en målrettet politikk for å sikre statlig eierskap eller medeierskap i strategisk viktige industrier som Norsk Hydro og aluminiumsverkene i Årdal og på Sunndalsøra, der vi brukte elektrisiteten fra statskraftverkene i våre fossefall. En stor del av Hydros aksjeportefølje var på 1960-tallet på utenlandske hender. I 1970 tok statsminis-ter Per Borten initiativet til at staten kjøpte seg opp til

et kontrollerende flertall i Hydro. Det var en politikk for å bygge og utvikle nasjonalt arvesølv.

Så kom oljealderen og måten norske myndigheter har håndtert utfordringene med oljefunnene på.

Også da hadde vi visjonære politikere som førte en politikk og utviklet en lovgivning som har gjort olje- og gassfun-nene på norsk sokkel til en velsignelse for folk og land i motsetning til de fleste andre land i verden der denne ressursen er blitt en forbannelse. Statlig styring og eier-skap var grunnleggende med Statoil som det viktigste enkeltredskapet for å sikre dette nasjonale arvesølvet. Senere er Statoil blitt delprivatisert, og staten eier i dag knappe 70 prosent.

Dessverre synes Statoil ikke lenger å ha en bedriftsle-delse som styrer i takt med den politiske tradisjon selska-pet er en del av. Statoil under Helge Lund har solgt ut svært viktige delaktiviteter som bensinstasjonskjeden og ikke minst den petrokjemiske industrien i Grenland. Videre truer bedriftsledelsen med å flytte annen produksjon ut til lavkostland som mest sannsynlig vil ha en lite demokra-tisk eller en diktatorisk statsledelse. Det vil i tilfelle bli en handling for å svekke vårt nasjonale arvesølv.

Fra slutten av 1890-åra og til 1927 hadde vi en vond poli-tisk sak i Norge kalt kornsaka. Private forretningsfolk hadde ansvaret for kornimporten. Prisene på korn svingte med markedet, og titt og tett ble fattigfolk rammet av galopperende prisvekst på mel og brød. I 1927 drev Venstre og Arbeiderpartiet med støtte fra Bondepartiet, men med stor motstand fra Høyre, gjennom en lov som førte til opprettelsen av Statens kornforretning som ble en felles sølvskatt.

Deretter virket Statens kornforretning etter formålet godt, men i 1995 ble forretningsdelen skilt ut, og vi fikk oppdretts- og forselskapet Cermaq som har 44 % statlig eierskap. Cermaq har som visjon å være et ledende selskap nasjonalt og internasjonalt når det gjelder havbruk.

16

[ K

RO

NIK

K ]

FREDRIKSEN OG HANS MILJØER LIKER IKKE NORGE, SOM DE ANSER SOM ET SKATTEFLÅERLAND MED ET UDYKTIG BYRÅKRATI SOM STÅR I VEIEN FOR “DYKTIGE” FORRETNINGSFOLK

ARVESØLV: Å selge til John Fredriksen er å skjende en lang og god politisk tradisjon i Norge når det gjelder ansvarlig forvaltning av nasjonalt strategiske ressurser, mener Halle Jørn Hanssen. (Foto: Shutterstock)

Halle Jørn Hanssen

Cermaq hadde i fjor en omsetning på cirka 12 milliarder kr og sysselsatte om lag 6000 personer. I Norge har selska-pet sitt viktigste havbruk i nord.

Havbruk er i dag Norges tredje største eksportnæring. Den vokser både i verdi og betydning og er dermed en næring av nasjonal strategisk betydning. Cermaq er en sentral aktør i denne sammenheng som produsent av fisk, fiskefor og som bidragsyter til forskning og utvikling av havbruk.

Med kontroll over Cermaq vil Marine Harvest og Fredriksen bli totalt dominerende som verdens største på oppdrett av laks.

Dette bør være tankevekkende for mange. Fredriksen og hans miljøer liker ikke Norge som de anser som et skat-teflåerland med et udyktig byråkrati som står i veien for «dyktige» forretningsfolk. Derfor flyttet Fredriksen for 30 år siden til skatteparadiset Kypros og ble i 2006 statsbor-ger der. Han har selskaper i mange skatteparadiser, men opererer fra London der han har en av byens aller dyreste residenser. Fredriksen har en kjent formue på cirka 40 milliarder kr.

Ifølge reportasjer i Dagens Næringsliv 8. og 9. april i år hentet Fredriksen første året som kypriotisk statsborger cirka 4,5 milliarder USD ut i fortjeneste fra sitt kyprio-tiske selskap. Dersom han på vanlig måte skulle ha betalt skatt på Kypros for dette beløpet, ville skatten i følge DN ha blitt på 675 millioner USD. Men gjennom forretnings-transaksjoner mellom egne selskap i andre skatteparadis, endte Fredriksen opp med å betale 806 euro i skatt til Kypros i 2006. For den som vil lese mer om forretnings-mannen Jon Fredriksen, anbefales boka STOREULV av Odd Harald Hauge og Gunnar Stavrum.

Frp og Høyre har alt signalisert at de ønsker salg til Marine Harvest og Fredriksen. Når dette skrives, er Marine Harvest og Fredriksens framstøt avvist så langt. Men de har ikke gitt opp, de har bare endret taktikk og strategi for å nå sitt mål. Skulle det skje, er det å skjende en lang

og god politisk tradisjon i Norge når det gjelder ansvarlig forvaltning av nasjonalt strategiske ressurser.

Hva den rødgrønne regjeringen nå vil gjøre, er vanskelig å skjønne, men hva den bør gjøre er dette: Politikken bør være ytterligere å dyktiggjøre de stat-lige styringsorganene for våre statlige og halvstatlige industriselskap og i den sammenheng medvirke til å styrke Cermaqs evne og vilje til å bli et forgangssel-skap for havbruksnæringen, både når det gjelder fors-kning, utvikling og produksjon. Det vil være en politikk for å øke det nasjonale arvesølv. n

17

[ K

RO

NIK

K ]

BARE TO PROSENT: Norge produserte nær

1,3 millioner tonn laks og ørret i 2012. Dette utgjør

60 prosent av verdenspro-duksjonen av atlantisk laks. 95 prosent av produksjonen

eksporteres, og går til 100 land verden over.

De viktigste kjøperne er Russland og EU. Næringen

sysselsetter 10.000 årsverk i over 500 bedrifter. Inkludert

ringvirkninger kan antall årsverk dobles. Norge leverer

likevel bare to prosent av all fisken som konsumeres i verden. (Foto: Shutterstock)

18

[ H

OV

ED

SAK

EN

: OPP

DR

ETT

 ]

60.000 vogntog med norsk oppdrettslaks i fjor, 300.000 i 2050. Totalt mener Sintef at den biomarine industrien i Norge da vil omsette for 550 milliarder kroner i året . Veksten vil sprenge transportkapasiteten på land.

Tekst: Arne Sellæg og Asbjørn Gravås

LOVUND: Over to timer med bilferje som bare går fire ganger i døgnet. Deretter en drøy time på en svingete og smal fylkesvei inn til Mo i Rana. Og endelig mil etter mil sørover på E6, som i store deler av Nordland, og Trøn-delag med for den saks skyld, over store strekninger har en trasé som stammer fra hestedrosjenes tid.

Likevel går det som «hakka møkk» - for å holde oss til hesteterminologien – og vel så det for det suksess-rike oppdrettsselskapet Nova Sea som holder til på øya Lovund, langt til havs på Helgelandskysten. Lovund er stedet der «mange vil bu», bare det finnes hus og leilighe-ter nok på en utkantøy som for et halvt sekel siden kunne ha blitt en episode i Oddgeir Bruasets populære TV-serie «Der ingen skulle tru at nokon ville bu».

Bare de titusener av lundefugler – også kalt Nordens papegøye – og noen standhaftige «gamlinger» kunne ha blitt igjen på den naturfagre øya langt fra land hadde det ikke vært for havbruksnæringen.

Oppdrett:

Et industrieventyr utenfor allfarvei

HO

VED

SAKEN

I DENNE UTGAVEN

SAKENHoved-

Op dret

19

[ H

OV

ED

SAK

EN

: OPP

DR

ETT

 ]

EKSPORTINDUSTRI: Fem dager etter at laksen er slaktet på Lovund, er den på plass i Malaga - helt på sørspissen av Spania. Vogntogene må slite med smale veier, dårlig standard, svinger og lave fartsgrenser. Tanja Fagerstrøm viser fram produktet. (Foto: Nova Sea)

I dag dundrer 15 trailere hver arbeidsdag uken gjennom om bord på ferja «Lurøy» som frakter tonnevis av laks over til Stokkvågen og fastlandet. Deretter er det å ta fatt – mil etter mil – døgn etter døgn – sørover mot de store markeder i Europa. Og helt til Malaga på sørspissen av Spania for enkelte vogntog. Da har det gått fem døgn siden laksen ble slaktet på Lovund, og like fersk er den når spanjolene – til tross for sine økonomiske problemer – møter opp i butikkene for å kjøpe noe av havets gull.

– Heldigvis har vi ikke merket noe til krisen i Spania så langt. Spanjolene vil ha norsk laks, sier Aino Olaisen (39), medeier i Nova Sea, og samboer med daglig leder Odd Strøm, til PåSpissen.

Mot alle konsulentoddsHadde en eller annen klok økonom eller bedriftsrådgiver foreslått å bygge milliardindustri så langt til havs som der Lovund ligger, ville vedkommende sikkert ha blitt vist døren på flekken. I dag er Nova Sea og de andre bedriftene på Lovund, som alle har sine utspring i oppdrettsbedrif-ten, blitt et konsern med over en milliard kroner i omset-ning, og et resultat før skatt siste år på godt over hundre millioner kroner. Og det i et år som regnes blant de dårlige i oppdrettsbransjen. I dag - med laksepriser opp mot 40 kroner kiloet – blir det betydelig bedre – gliser Olaisen.

- Vi merker en meget stor etterspørsel etter laks fra de fleste markeder, og vi selger alt vi kan, forteller hun.

Nå ligger av helt naturlige årsaker havbruksnæringens bedrifter ved kysten selv om det er noen urealistiske forståsegpåere som vil flytte de på land. Men få er så langt unna allfarvei som Lovund og Nova Sea. Ikke minst med den særs lange ferjeturen, og en veistandard som er under en hver kritikk. Når du kjører nordover E 6 fra Trond-heim, er det laaaange strekninger med maksfart 70 km i timen. Smal og krokete er den over store strekninger i dag som den gang hesteskyss var det viktigste fremkomst-midlet innenlands.

Bare enkelte strekninger her og der har en tilnærmet normal standard. Veistandarden i distriktene er som oftest et ikketema når samferdsel og Nasjonal Transport-plan (NTP) diskuteres i rikspolitikken og i riksmedia. Der er det bare jernbane og sykling til jobben som gjelder.

HELDIGVIS HAR VI IKKE MERKET NOE TIL KRISEN I SPANIA SÅ LANGT. SPANJOLENE VIL HA NORSK LAKS.

AINO OLAISEN

20

[ H

OV

ED

SAK

EN

: OPP

DR

ETT

 ]

BEDRING I VENTE: Fylkestinget i Nordland har vedtatt å investere i ny ferje med direkterute mellom Lovund og Stokkvågen på fastlandet. Dermed kan frekvensen økes til det dobbelte, og ferjetiden halveres.

- Det skal innrømmes fra oss som sitter her ute i distrik-tene, at våre utfordringer blir fort glemt i den nasjonale transportdebatten. Vi skal klare det selv, alt det som har med produksjon, salg og drift å gjøre, men veier og kommunikasjon må storsamfunnet ta seg av, sier Aino Olaisen som også selv er litt politiker med verv som vara-ordfører for Arbeiderpartiet i Lurøy kommune som Lovund er en del av.

Men noe bedring er i sikte. Fylkestinget i Nordland har vedtatt å investere i en ny ferje som settes i drift fra nyttår. Den skal ha direkte rute Lovund – Stokkvågen på fastlandet, og ikke gå innom alle de øvrige øyene som dagens ferje gjør. Dermed kan frekvensen kanskje økes til det dobbelte, og ferjetiden halveres.

- Dette vil bety en meget stor forbedring for oss. Samtidig loves det også i Nasjonal Transportplan at E6 på Helgeland skal forbedres, og det håper vi blir gjennomført. Neste ønske er en tunnel gjennom Busneslia på fylkesvei 12 mot Mo i Rana, en veistrekning som i dag er et stort problem for trailerne vinters tid, forklarer Olaisen.

UtstillingsvinduMan kan gjerne kalle Lovund et glimrende utstillingsvindu for norsk havbruksnæring, og hva det er mulig å få til av vekst og velstand på en øy som i utgangspunktet bare byr på lundefugler og vakker natur. Ikke dårlig det heller, men knapt mye å leve av for de 450 personene som i dag bor på øya, og flere vil det trolig bli før dette magasinet er trykt.

Ved juletider var folketallet 427. Før laksen kom til Lovund var folketallet på 230 personer, og var sterkt nedadgå-ende. De tradisjonelle fiskeriene ga ikke nok arbeid til folk. Folk flyttet til mer sentrale strøk, og skolen stod i fare for å bli nedlagt. Paradoksalt nok skulle trussel om skolened-legging bli starten på den suksesshistorien man ser i dag.

Steinar OIaisen – far til Aino – og barndomskompisen Hans Petter Robert Meland – i dag eier og daglig leder av oppdrettsselskapet Lovundlaks – var studiekamerater i Oslo på slutten av 1960-tallet da de fikk høre at ungdoms-skolen på Lovund stod i fare for å bli nedlagt. De skjønte straks hva det ville bety: Farten på utflyttingsspiralen ville øke betraktelig. Såpass glad var de i hjemplassen at det ville de prøve å forhindre.

Ikke bare suksessOppdrettsnæringen var på den tiden nærmest i embryo-stadiet, men studentene fra Lovund hadde hørt om husdyrprofessor Harald Skjervold som holdt til på den daværende Norges landbrukshøgskole på Ås, sine vellykte forsøk på oppdrett av laks.

Og om brødrene Ove og Sivert Grøntvedts forsøk med verdenshistoriens aller første laksemære på Hitra i 1970.Dette syntes de hørtes interessant ut, og dette burde være noe også for utflyttingsøya Lovund, tenkte de. Sammen fikk de snekret sammen en hjemmegjort lakse-mære, og råstoff, laksesmolt, fikk de kjøpt hos Akvaforsk på Sunndalsøra, et anlegg som Landbrukshøgskolen star-tet i 1971.

I plastposer ble anslagsvis 1200 stykker smolt fløyet til Lovund med sjøfly og plassert i mæren. Det ble dessverre ingen stor suksess. 174 laks var det som var igjen og kunne brukes til mat. Pessimistene skoggerlo av fiaskoen, men Olaisen og Meland ga seg ikke. I dag er Olaisens bedrift landets største oppdrettsselskap utenom de børsnoterte, mens Melands, han er fortsatt i full aktivitet, er betydelig mindre med sine fire konsesjoner.

Som så mange andre pionerer i havbruksnæringen har også driverne på Lovund hatt sine vekst og fall med sykdommer, markedsproblemer og nok av negative forståsegpåere. Men kriser er blitt fullt av ny, og enda sterkere vekst til den blomstrende industrien man ser i dag.

Lokalt eierskap et mustDagens Nova Sea har sitt utspring i Seafarm Invest som investerte i oppdrettskonsesjoner, og lakseslakteriet Nova Sea og Naustholmen Fryseri, alle selskap eid av familien Olaisen, og styrt av far selv, Steinar Olaisen. Da det ble tillatt for selskaper og privatpersoner å eie mer enn én konsesjon, kom daværende Hydro Seafood – senere solgt til Marine Harvest – inn på eiersiden med vel 40 prosent.

Nova Sea-fakta � Ansatte: Ca. 200

� Omsetning: 927 millioner kroner (2011)

� Resultat etter skatt: 130 millioner kroner (2011)

� Hvor: Administrasjon og industrianlegg på Lovund i Lurøy kommune. Produksjonsanlegg i elleve kommuner langs Helgelandskysten

� Eierskap: Vigner Olaisen (51,5 prosent)

� Marine Harvest Holding (42,43 prosent)

� Andre (6,07 prosent)

21

[ H

OV

ED

SAK

EN

: OPP

DR

ETT

 ]

LOVUND ER HJERTET: Aino Olaisen forsikrer om at eierskapet skal være lokalt, og at mest mulig av virk-somheten skal drives og ledes fra Lovund, slik faren, Steinar Olaisen, ville det. (Foto: Johan Wildhagen)

Så sent som i 2006 ble alle selskapene i Olaisensfæren slått sammen til dagens Nova Sea AS der familien Olai-sen gjennom Lovundfjellet Holding, og datterselskap av det igjen, Vigner Olaisen AS, eier 51 prosent, mens ansatte og eksterne aksjonærer eier noen få prosenter i selskapet.

Og lokalt eierskap skal det fortsatt være. Det lover Aino Olaisen, datter av Steinar som gikk bort for to år siden, på tro og ære på vegne av familien. «Den dagen vi tror det er bedre å flytte noe herfra har vi tapt», siteres gründer Steinar Olaisen på selskapets egen hjemmeside.

- Det er et overordnet ønske om at mest mulig av virk-somheten skal drives og ledes her fra Lovund. Det er vi helt enige om, slår Aino Olaisen fast.

Nova Sea har vokst voldsomt fra de 174 laksene som ble slaktet i 1974 til dagens årsproduksjon på 50.000 tonn som tross alt bare er fire prosent av landets totale lakse-produksjon, men likevel mer enn stort nok til å holde levende liv i et voksende utkantsamfunn. Selskapet har 36,3 konsesjoner i tolv kommuner på Helgeland, fra Vega i sør til Gildeskål i nord. Hovedkontor og lakseslakteri er selvsagt på Lovund der Nova Sea er i gang med å inves-tere 300 millioner kroner i et nytt videreforedlingsanlegg som skal produsere halvfabrikata til lakserøkeriene.

Det er også planer om å etablere et helt nytt anlegg for produksjon av smolt. Et stort avsaltingsanlegg for produksjon av ferskvann er alt på plass, og Siw Moxnes i selskapet Kystinkubatoren på Lovund, der statseide Siva er en viktig medeier, har utredet prosjektet. Anlegget som vil kunne gi ti nye arbeidsplasser, er nå til utredning hos Nova Sea og smoltprodusenten Sundsfjord Smolt i Gilde-skål der Nova Sea er medeier.

Nova Sea har et utbredt ønske og mål om å være med videre i næringskjeden. Det siste som har skjedd er at de har gått inn som medeier i to sushirestauranter i Oslo.

- Sushibølgen er over oss. Ikke bare her i landet, men i svært mange land, og den tror vi kan få stor betydning for hele laksenæringen, forteller Aino Olaisen.

Mer enn bare laksDet finnes en rekke eksempler på at oppdrettsnæringen avler mer enn laks og store overskudd. Næringen har også en betydelig spin-off-effekt som det heter på økonomi-språket. Lovund er intet unntak. Vegg i vegg med Nova Seas anlegg finner vi Atlantic Styro som produserer fiske-kasser, og Aquarius som utnytter avfallsprodukter fra fisk som sild og makrell til å produsere proteinkonsentrater og fiskeolje som igjen brukes i produksjonen av fiskefôr; råstoff som ellers ville ha gått til spille. Olaisenfamilien er med på eiersiden i alle bedriftene.

I en annen hall finner vi fiskebiologen Lars Ulvan fra Hitra sammen med store kar fylt med bittesmå rognkjeks (det er en knallrund fisk som mest ligner på en fotball, red.anm.) og et par kar med leppefisk/berggylte. Firmaet heter Nordland Leppefisk, og er blant annet ett av Nova Seas våpen mot lakselusplagen. Biologene har funnet ut at rognkjeks, som det finnes mye av langs kysten, egner seg minst like godt til å bekjempe lakselusa som leppefisk som har vært mest brukt så langt.

- Vi vet ennå ikke om vi har funnet den endelige løsnin-gen på bekjempelsen av luseondet, men vi – og flere med oss- har funnet ut at rognkjeks egner seg minst like godt som leppefisk. Den er dessuten langt billigere og raskere å utvikle enn leppefisken, og mer hardfør i kalde farvann som vi har her, forteller Ulvan. Produksjon av rognkjeks kan dermed bli et nytt bein å stå på i det vitale lokalsam-funnet på Helgelandskysten.

Folk i husanDet skal «bu folk i husan», og ikke hus med fortrukne gardiner, sang en eller annen utviklingspessimistisk vise-sanger for noen år siden når vedkommende besværet seg over all fraflyttingen fra utkantdistriktene. På Lovund bor det folk i «husan», og det er lys i stuene. Og det er

VI VET ENNÅ IKKE OM VI HAR FUNNET DEN ENDELIGE LØSNINGEN PÅ BEKJEMPELSEN AV LUSEONDET... LARS ULVAN

22

[ H

OV

ED

SAK

EN

: OPP

DR

ETT

 ]

LYS I STUENE: Ungdomsskolen er reddet for lengst. I dag er det 75 elever på skolen, og den er nettopp bygget ut for å kunne ta imot 45 til. En flerbrukshall er under planlegging, det samme er et nytt byggefelt. Rekruttering er ikke et stort problem på Lovund. (Foto: Nova Sea)

stuer, eller hus om man vil, som slett ikke er til nedfalls og preget av tidens tann. Her er det nye, moderne hus som strutter av velstand. Utenfor står barnesykler og barne-vogner. På den smale asfaltveien treffer vi unger til og fra skolen. Ungdomsskolen er reddet for lengst. Skolen har i dag 75 elever, og er nettopp bygd ut til å ta imot 45 til. En flerbrukshall er under planlegging. Det samme gjelder et helt nytt boligfelt som skal anlegges oppunder det berømte Lovundfjellet.

Oppdrettsnæringen på Lovund sysselsetter i dag 151 personer der Nova Sea alene står for 120. I tillegg har Nova Sea om lag 100 ansatte til ved de ulike oppdretts-anleggene langs Helgelandskysten. Nærmere 15 nasjoner er representert, fra Thailand og Filippinene, til Polen, Baltikum og ikke minst svensker som det er flest av. Mange utenlandske familier har slått seg ned for godt, og nøyer seg ikke bare med å være sesongarbeidere.

Man skulle tro at rekruttering av ny arbeidskraft ikke var lett på en øy så langt fra mer sentrale strøk. Men det har hittil ikke vært noe stort problem, skal vi tro Aino Olaisen rett.

- Så langt har det gått greit, men noen er det jo selvsagt som synes vi ligger vel langt unna sentrum, forklarer hun.

Men arbeid er det, og velstand er det. Og naturen er vakker, og i nord troner Trænastaven i midnattssol. Hva mer kan man ønske seg på vakre Helgelandskysten?

Ingen behøver å tvile Marøya i Nærøy: SinkabergHansen skal ha sin andel av veksten som ventes i laksenæringen. I takt med regio-nens største private arbeidsgiver vokser også folketallet i Ytre Namdal-kommunene Nærøy og Vikna.

– Vi ruster oss for videre vekst, ja. Men for å kunne utvide virksomheten, må vi ha tak i nye konsesjoner. Det håper vi å få i tildelingsrunden som er bebudet om ikke lenge, sier en offensiv konsernsjef Finn Sinkaberg (62).

Aktivitetsøkning og nye arbeidsplasser innebærer også bedriftens planer om et eget anlegg for håndtering av avfall fra eget slakteri og foredlingsanlegg. Uten å gå i detaljer om dette prosjektet, røper Finn Sinkaberg at sluttproduktene vil være olje og mel.

De 13-14 milene med elendig fylkesvei frem til E6 i Grong har i alle år vært og er fremdeles en hemsko, både for inntransport av fôr og andre innsatsfaktorer, og særlig for uttransport av laks og mer foredlede produkter.

23

[ H

OV

ED

SAK

EN

: OPP

DR

ETT

 ]

SKAL VOKSE: Finn Sinkaberg (t.v.) har klare ambisjoner om videre vekst, både gjennom nye konsesjoner og produksjon av olje og mel. Men de 13-14 milene med elendig fylkesvei frem til E6 i Grong er fremdeles en hemsko. Her med styreleder Are Brekk.

(Foto: Øyvind Nordahl

Næss/NTB Scanpix)

Paller og kasser i knasHver dag ruller seks vogntog med lakseprodukter ut fra anlegget på Marøya, i den mer hektiske høstsesongen opptil ti doninger daglig. Hver bil laster minst 20 tonn markedsklar vare. Etter at bedriftens fored-lingsanlegg ble modernisert sist vinter, blir nær 40 prosent av det samlede slaktevolu-met på 30 000 tonn laks foredlet av Sinka-bergHansen selv. Leieslaktet fisk utgjør rundt 25 prosent av totalen.

– Når frost og tele gjør veien ekstra humpete, forekommer det ikke sjelden at paller og fiskekasser ombord i bilene rett og slett blir knust. Noen må selvsagt blø for disse brek-kasjene. Kundene blir misfornøyde og klager. Det er nok først og fremst transportørene som får kjeften når produkter herfra ikke er i ordentlig stand når de kommer frem, sier Finn Sinkaberg.

Tålmodige sjåførerHan synes vogntogsjåførene er tålmodige. Selv om den dårlige veistandarden innebærer ekstra påkjenninger for dem selv og kjøretøyene, er det ikke ofte Sinkaberg hører sjåfører klage over veiforholdene.

– De har vel vennet seg til den dårlige standarden, bemer-ker Svein-Gustav Sinkaberg (38). Han er sønn av gründer og daglig leder Finn, og har lederansvar for lakseslakteriet

og foredlingsanlegget på Marøya. Broren hans, John-Ove (41), sjefer over matfiskproduksjonen i konsernet, altså virksomheten som drives i ly av 13 egne og to deleiede oppdrettskonsesjoner.

Med støtte blant annet fra den lokale næringsforeningen og politikere både på kommune- og fylkesnivå, har Sinkaberg-Hansen gjort mangt et fremstøt for sårt tiltrengt oppgradering av veiene som knyt-ter den viktige lakseregionen Ytre Namdal til omverdenen. Men så dårlig som eksisterende fylkesvei er over lange strekninger mellom Nærøysundet og krysset med E6 på Gartland i Grong, må det svære investeringer til for å få veien opp i akseptabel standard.

Frankrike og Sverige er de viktigste eksportmarkedene for SinkabergHansen-laksen, men en del blir også flyfraktet til Asia og USA. Laksetrailerne fra Marøya må holde høy fart for å nå Gardermoen innenfor tidsfristene som gjelder for frakt av fersk fisk.

Utsikter til veiutbedring i overskuelig fremtid er det dårlig med. Dette synes NNN-tillitsvalgt Anne-Grete Myrvold (44) i SinkabergHansen-slakteriet er for galt.

– Veistandarden er et stort minus for virksomheten her, som for øvrig går svært bra. Så mye penger som vi

Svein-Gustav Sinkaberg.

(Foto: Asbjørn Gravås)

24

[ H

OV

ED

SAK

EN

: OPP

DR

ETT

 ]

i lakseindustrien betaler inn til det offentlige, kunne vi gjerne fått litt bedre vei som gjenytelse, sier Myrvold.

60 millioner i skattFinn Sinkaberg har cirkatall klare for hvor mye konsernet og de snaut 200 ansatte bidro med av skatt i fjor: 30 pluss 30 millioner kroner til stat, fylke og kommune. I tillegg til selve lakseoppdrett-, slakte- og foredlingsvirksomheten hører en hel del bedrifter og et stort antall arbeidsplasser innen ulike former for tjenesteyting rettet mot laksenæ-ringen, med i bildet:

En stor emballasjeprodusent, et brønnbåtselskap, flere vedlikeholdsfirmaer, en palleprodusent, et vaskeri, entre-prenører og håndverkere innen nær sagt alle fag.

Alt dette har ført til befolkningsvekst i Vikna og Nærøy. Bare i løpet av 2012 steg folketallet med 90 til i alt 9400 for de to kommunene, på fem år er innbyggerne blitt 350 flere. Nærøy er med sine 5100 innvånere fremdeles størst av de to, men Vikna vokser raskere og tar innpå.

Flytter hjem til RørvikDet er særlig til det gamle handelsstedet Rørvik folk kommer flyttende – og gjerne bygger seg hus. Ytter-namdalinger som for bare noen år siden måtte langt av sted for å få seg arbeid, søker tilbake til hjemtraktene og jobb i den blomstrende laksenæringen eller tilgrensende servicevirksomhet.

I motsetning til de store oppdrettsaktørene lenger sør på trøndelagskysten, hvor flere titalls nasjonaliteter gjerne er representert, har SinkabergHansen bare beskjedne innslag av utlendinger i arbeidsstokken. Bortsett fra noen svensker som hentes til Ytre Namdal for høstsesongen, er arbeidskraften lokal. Og den er stabil. Det finnes enkelt-personer som har mer enn 25 års fartstid i bedriften.

– Det gode arbeidsmiljøet som SinkabergHansen er kjent for, gjør sitt til at folk blir værende når de først får seg jobb her, sier tillitsvalgt Anne-Grete Myrvold. Hun forteller at de ansatte får lønn over det som er gjeldende tariff i fiskeindustrien.

Seks timers dag Myrvold berømmer ledelsen for å gjøre hva den kan for å unngå permitteringer og holde flest mulig beskjeftiget i perioder hvor det er behov for å stanse produksjonen – f.eks. i forbindelse med ombygging eller modernisering av lokaler og utstyr.

I filetfabrikken praktiseres 30 timers uke og seks timers dag, noe som fortsatt er en sjeldenhet i nordtrøndersk arbeidsliv. Medarbeiderne går i turnus, og fabrikken kjøres 13 timer i døgnet.

Fordi Finn Sinkaberg opp gjennom årene har vært påpas-selig med å ta i bruk ny teknologi og metodikk, er mye av tungarbeidet i produksjonen borte. Kniven er langt på

IKKE FORNØYD: - Så mye penger som vi i lakseindustrien betaler inn til det offentlige, kunne vi gjerne ha fått litt bedre vei som gjenytelse, sier NNN-tillitsvalgt Anne-Grete Myrvold. Konsernet og de snaut 200 ansatte bidro med 30 pluss 30 millioner kroner i skatt til stat, fylke og kommune i fjor. (Foto: Nova Sea)

SinkabergHansen: � Finn Sinkaberg, opprinnelig fra Lurøy, gjorde sitt

første utsett av smolt ved Marøya i Nærøy i 1977.

� I april 1980 kunne han slakte og selge 3000 laks, mens 7000 fikk leve videre i sjøen.

� Første Sinkaberg-slakteri sto ferdig på Marøya i 1983. Videreforedling fra 1990.

� Selskapet Sinkaberg-Hansen AS (bindestreken er nå fjernet fra firmanavnet) ble til da familiebedriften i Nærøy i 1998 fusjonerte med Bindalssmolt, et selskap hvor sittende fiskeri- og kystminister Lisbeth Berg-Hansen og hennes familie var tungt inne på eiersiden. Statsråden har fortsatt en eierpost på drøyt ti prosent i SinkabergHansen.

� Det nye slakteriet som ble bygget på Marøya i 1998, er fortsatt i bruk. Nytt produksjonsanlegg var på plass i 2002, og hele Marøya-anlegget er flere ganger i årenes løp blitt oppgradert og modernisert.

� I 2012 endte konsernomsetningen på 760 milli-oner kroner, resultatet før skatt på 57 millioner kroner. Begge deler litt svakere enn i de to foregå-ende årene, på grunn av lavere laksepriser i fjor.

� SinkabergHansen-konsernet beskjeftiger i dag ca. 190 mennesker fordelt på slak-teri- og foredlingsanlegget på Marøya i Nærøysundet – som også huser selskapets hovedkontor, samt oppdretts- og smoltanlegg i Nærøy, Vikna, Bindal og Brønnøy.

25

[ H

OV

ED

SAK

EN

: OPP

DR

ETT

 ]

FRYKTER KAOS: Administrerende direktør i Sintef Fiskeri og havbruk, Karl A. Almås, er ikke i tvil om Norge står overfor store logistikkutfordringer når produksjonen skal fire-femdoble seg fram mot 2050. Ifølge en fersk rapport vil hele den biomarine industrien i Norge omsette for 550 milliarder kroner i året i 2050. (Foto: Sintef)

vei blitt avleggs som arbeidsredskap, maskiner har over-tatt det meste av det som tidligere var slitsomt manuelt arbeid.

Tilnærmelser fra konkurrenter som gjerne vil ha kloa i veldrevne SinkabergHansen, er konsekvent blitt avvist. Familien Sinkaberg kontrollerer vel 51 prosent av aksjene i konsernselskapet, mens familien til fiskeri- og kystminister Lisbeth Berg-Hansen er tunge minoritetsaksjonærer. Disse to grupperingene er skjønt enige om at SinkabergHansen er liv laga som selvstendig oppdretter og foredler av laks.

Sykdom er verstGründeren trekker frem sykdom som den klart alvorligste trusselen mot fremtidens laksenæring. SinkabergHan-sen har sluppet unna sykdomsutbrudd i mange år nå, men som erfarne bransjefolk vet Sinkabergene at lumsk smitte kan slå til når oppdretterne minst venter det – og ødelegge enorme verdier. Forebygging, spesielt i form av vaksinering av fisken, blir ansett som helt avgjørende i sykdomskampen.

– Lakselus-plagen er langt mindre påtrengende nå enn for bare et par år siden. Vi observerer fremdeles luseangrep på fisken, men nivået er heldigvis mye lavere igjen. Jeg tror bestemt vi kan takke de svært kalde vintrene vi har opplevd i det siste for at lusa langt på vei er borte. Men oppdretterne gjør også mye for å bekjempe den, bl.a. med utsett av leppefisk, sier Finn Sinkaberg.

Selv om SinkabergHansen i fjor fikk en viss nedgang både i omsetning lønnsomhet, kunne eierne med god

samvittighet bevilge seg et aksjeutbytte på drøye ti millio-ner kroner, og samtidig konstatere at selskapets egenkapi-talandel gikk ytterligere opp – til godt over 60 prosent.

Sprenger veikapasitetenI fjor ble det fraktet 60.000 vogntog med norsk oppdrettslaks. I 2050 vil antallet femdoble seg – til 300.000. Lakseveksten som er spådd, vil sprenge trans-portkapasiteten til lands.

– Om vi tenker oss at alle bilene med laks skal passere samme punkt, for eksempel Svinesund på grensen mot Sverige, vil avstanden mellom kjøretøyene krympe dramatisk. Allerede med dagens produksjonsnivå, som fyller 164 vogntog i døgnet – året rundt, vil det bare gå åtte minutter mellom hver Svinesund-passering. Den forventede fire-femdoblingen vil gi én passering annet hvert minutt.

Adm. direktør Karl A. Almås i SINTEF Fiskeri og havbruk er ikke i tvil om at mer sjøtransport av laks vil tvinge seg frem. Per i dag utgjør båtfrakt bare en bitte liten andel av den samlede laksetransporten. Problemet er angivelig at skipene går for sakte og dermed ikke får ferskvarene raskt nok frem til de viktige eksportmarkedene nede i Europa.

Til USA og de stadig mer interessante laksemarkedene i Asia går økende mengder norsk laks per fly.

Fra 1,2 millioner tonn i 2012 ventes altså årsproduk-sjonen av oppdrettslaks i Norge å øke til fem millioner tonn i 2050. Skal all denne fisken fraktes med bil, blir

Karl A. Almås: � Adm. direktør i SINTEF Fiskeri og havbruk.

� Leder arbeidsgruppen som i august 2012 avga rapporten «Verdiskaping basert på produktive hav i 2050». Gruppen var nedsatt av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS) og Norges Tekniske Vienskapsakademi (NTVA).

� Ifølge rapporten utgjør laks- og ørretoppdrett snaut halvparten av det samlede potensialet for verdiskaping i norsk biomarin industri. Fra ca. 80 milliarder kroner i 2010 ventes den totale biomarine omsetningen å være oppe i 550 milliarder kroner i 2050.

� Sterkt økende etterspørsel etter sjømat vil drive frem en kraftig økning i den marinbaserte verdiskapingen i Norge. Størst blir veksten ventelig innen lakseoppdrett, leverandørindustri og det som kalles marin ingrediensindustri (produksjon av oljer, proteiner og biokjemikalier basert på tare og restråstoff fra fiskeri og havbruk).

� Veksten er betinget av at bransjen klarer å håndtere miljøutfordringene som knytter seg til marin produksjon. En annen viktig forutsetning er at man klarer å fremskaffe tilstrekkelige mengder fôr-råvarer.

26

[ H

OV

ED

SAK

EN

: OPP

DR

ETT

 ]

vogntog-tettheten på veiene inn fra norskekysten og på stamveiene ut av landet, rett og slett for stor.

Karl A. Almås’ regnestykke viser vel å merke gjennom-snittlig passeringsfrekvens for laksebiler ved gitte produk-sjonsvolumer. Det sier seg selv at tidsavstanden mellom vogntogene på visse veier og til ulike tider vil bli mye mindre enn to minutter i 2050. Faren for trafikkork og det som verre er, øker tilsvarende.

Det er også verd å huske at produksjon av fem millioner tonn laks krever seks millioner tonn fôr. Med andre ord er varemengden som skal fraktes ut til oppdrettsanleg-gene på kysten, vel så stor som volumet av salgsklare produkter.

Norge ikke så stor i fisk– Logistikk-utfordringene må bli store når den biomarine industrien skal vokse så kraftig som vi venter den skal gjøre. På transportsiden må vi nok finne andre løsninger enn de som er dominerende i dag, sier Karl A. Almås.

SINTEF-direktøren gjør et poeng av at den prognoserte veksten i biomarin verdiskaping frem mot 2050 «bare» utgjør fire prosent per år. Verdens matvareorganisasjon (FAO) har til sammenligning sagt at den årlige økningen i sjømatproduksjon bør opp i 5,6 prosent. – Av all fisk som konsumeres i verden, kommer bare to prosent fra Norge. Så vi har litt å gå på, mener Almås.

Pelagisk fisk vil ventelig fortsette å være en viktig bestanddel av laksefôret. Karl A. Almås tror derimot

at avfall fra husdyrslakting (animalsk) er på vei ut som råstoff for fiskefôr. At biomarin produksjon så å si skal legge beslag på dyrebare landarealer, strider nemlig mot prinsipper som har med global matforsyning å gjøre.

– Utkast av fisk som er for småfallen eller av andre grun-ner anses som mindreverdig, må det bli slutt på. Den slags ressurssløsing er forbudt i norske og mange andre farvann, men foregår i stor stil bl.a. i Stillehavet og i og utenfor Mexico-gulfen. Store mengder potensielt lakse-fôrråstoff går på dette viset til spille, sier Almås.

Små organismer i havet utgjør en betydelig fôrreserve, det er bare om å gjøre å få tak i dem. Etter Almås’ mening har Norge også mye å gå på når det gjelder utnyttelse av tare til fôr. n

Oppdrettsnæringens historie › Ca. år 3000-2500 før Kristi fødsel: Oppdrett av fisk kjent både i Kina og i det gamle Egypt.

› 1800-tallet: Oppdrett og dyrking av ørret i fersk-vannsdammer i liten skala starter flere steder.

› 1966: Husdyrprofessor Harald Skjervold ved Norges landbrukshøgskole på Ås begynner å forske på oppdrett av laks.

› 1970: Brødrene Ove og Sivert Grøntvedt på Hitra utvikler den første laksemære for oppdrett av laks i sjøvann. Sivert Grøntvedt regnes som norsk oppdrettsnærings far.

› 1970: Norske Fiskeoppdretteres Forening stiftes.

› 1973: Oppdrettsnæringen blir underlagt en offentlig konsesjonsordning der det bare blir tillatt med en konsesjon pr person og selskap.

› 1977: Fiskesykdommen kaldtvannsvibriose – senere kjent som «Hitrasyken» - oppdages, og skulle etter hvert få store konsekvenser for oppdrettsnæringen, spesielt i Midt-Norge. Andre fiskesykdommer som ILA (infeksiøs lakseanemi), furunkulose (som de mest kjente), men også andre fiskesykdommer

inntreffer med ujevne mellomrom.

› 1985: Ny lov om havbruk og fiskeoppdrett vedtas.

› 1990: Stor overproduksjon, fallende priser og ordningen med innfrysning av laks på store lagre innføres.

› 1991: Fiskeoppdretternes Salgslag (FOS) som hadde en nøkkelrolle i innfrysningsordningen, går dundrende konkurs med gjeld på over én milliard kroner. Trekker med seg en rekke enkeltselskaper i konkursen.

› 1991: Konsesjonsloven endres slik at det blir tillatt å eie flere konsesjoner. Det fører etter hvert til store endringer i eierforholdene.

› 1995: Ulike fiskeriorganisasjoner slår seg sammen i en felles forening, Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening (FHL).

› 1996: Myndighetene innfører fôrkvoter for å regulere produksjonen.

› 2003: Ny nedtur for oppdrettsnæringen.

› 2005 og fram til i dag: Kraftig vekst og stigende priser de aller fleste årene.

� Dagens situasjon: › Årsproduksjon (laks og ørret) (2012): Nær 1,3 millioner tonn (1.183.000 tonn). Dette er 60 prosent av verdens-produksjonen av atlantisk laks.

› Eksportverdi (2010): 33 milliarder kroner. 95 prosent av produksjonen eksporteres til over 100 land over hele verden. Viktigste eksportland er EU og Russland.

› Sysselsetter over 10.000 årsverk i over 500 bedrifter. Med ringvirkninger er sysselset-tingen på over 20.000. Den langt overveiende delen av verdiskaping og sysselsetting skjer i kystkommunene i Norge.

� Fremtiden: › En arbeidsgruppe ledet av adm. direktør Karl A. Almås i SNTEF Fiskeri og havbruk forutser i en rapport fra 2012 en femdobling av norsk lakse- og ørretoppdrett fra 2010 til 2050 - til fem millioner tonn. Årlig omsetningsverdi vil stige fra 34 milliarder til 238 milliarder kroner.

Kilder: FHL | Sintef fiskeri og havbruk | Store Norske Leksikon (SNL) | Wikipedia

27

[ H

OV

ED

SAK

EN

: OPP

DR

ETT

 ]

INGEN PILKASTER: Finn Kristensen nekter å kaste piler på dagens ledere - men noen politiske oppskrifter kan han alltids levere.

28

[ PR

OFI

L ]

Snart 77 år gamle Finn Kristensen kommer ut fra Thorvald Stoltenbergs (81) leilighet ved Solli i Oslo, iført motorsykkeldress. Der har han vært på møte.

Ikke pensjonisttreff. Nei: bisniss. Gårsdagens menn er ikke som de var.

Tekst: Lars Aarønæs Foto: Ola Sæther

Utenfor står hans røde 650-kubikker, ny av fjor-året. Den har han kjørt fra Kragerø, hvor han bor. Når vi har snakket oss ferdig, den forhenværende minister og På Spissens utsendte, da skal Kristen-sen sette seg på tohjulingen og frese de 20 milene hjem igjen til kona Bodil.

Kanskje blir det ny langtur med K Riders snart.

– Vi er fem K-er som kjører: De to sønna mine, nevøen min og kompisen min, Kårud. Da vi var ute i Europa sammen sist, ble vi enig om at vi måtte favne breiere. Når vi forlater landet neste gang, da er vi K Riders Int.

To med brunostFinn Kristensen forlot sin siste regjeringspost i 1993. Hun var knapt begynt i barnehagen da, servi-tøren hos Baker Hansen på Skillebekk. Derfor ville det ha vært nokså rart om hun i pur gjensynsglede skulle spandere en gratis kopp kaffe på sluggeren fra Grenland, her han vagger inn i MC-mundur og peker ut to brunostskiver i disken. Men hun lover gratis påfyll av kaffe om vi måtte trenge.

Det innledende håndtrykket har levnet liten tvil om at Finn Kristensen fortsatt er hard i klypa, sin halve arbeidsulykkehøyretommel til tross. Er han likevel blitt snillere med åra?

– Sluggerstempelet fikk jeg i tilfelle fordi jeg var meg sjøl. Jeg er ikke skolert i den der finspikka måten å være på.

– Hva gjorde du hos Thorvald nå nettopp?

– Han og jeg og fire andre eier et selskap som heter Aqua Norway. Vi jobber med å få til eksport av norsk vann. I første omgang med tankskip, kanskje i rør om 15-20 år. Mange nasjoner trenger bedre vann.

– Dere er langt fra de første til å tenke i de baner?

– Dette har mange prøvd, ja. Men det er verdt å prøve igjen. Vi skal fange vannet etter at det har gått gjennom kraftstasjonene, og før det går til sjøen, idet det altså har null alternativverdi.

Den som slår opp Kristensens navn i Brønnøy-sundregistrene merker seg at vanneksport åpen-bart ikke er nok til å fylle hele arbeidsdagen hans. Det står ei hel remse med oppføringer der.

– Jeg er med i et firma som konkurrerer om å legge fiberkabler på ghanesisk sokkel, Pard.

– Som i leopard?

– Ja. Pard tilbyr et alternativ til satellittkommuni-kasjon. I Nordsjøen har vi stort sett bare fiber. Det kan brukes andre steder i verden også.

– Heller ikke dette er nok for deg?

– Jeg er med i styret selskapet Sargas. Vi er inne i sluttforhandlinger om bygging av et CO2– fritt gasskraftverk i Texas.

– Siden vi åpenbart ikke får til noe slikt her i landet?

– Dette er basert på en trykksatt teknologi. Det er en annen variant enn Mongstad. Selskapet har nylig søkt EU om bygging av et Sargas-anlegg i Elnesvågen, med egen CO2-verdikjede. Anlegget kan gi kraft til Ormen Lange-anlegget, som trenger bedre forsyningssikkerhet, og strøm til nettet, basert på norsk gass. Vi får se åssen det går til slutt.

– Som er når?

– I løpet av dette året. Vi har aldri vært så nær et gjennombrudd. To-tre store selskaper er veldig interessert i det vi driver med.

Farlig på stubben– Så gammel som du er må det være vel så inter-essant å finne en stubbe, og se ut i lufta?

– Jeg synes det er så moro å prøve å få til ting, forutsatt at de er fornuftige. Du visner så fort når du setter deg ned.

– Du har prøvd?

– Jeg har sett noen som har. Tilværelsen blir litt giddelaus, og det tru’kke jeg er bra. Kinesiske ledere er ikke ferdige med læretida si en gang, når de runder 65. Her skal vi gå av når vi er 62. Klart det går an å fortsette litt til.

Finn Kristensen tar seg i det:

– Selvfølgelig er det folk som har levd et hardt og slitsomt liv, og som virkelig har behov for å ta seg inn mens det ennå er tid. Du kjære all verden.

Easy RiderProfil

Flinkest i klassen

29

[ PR

OFI

L ]

Han blir stille et øyeblikk.

– Men ofte er det sånn, vettu, at det krever omtrent like mye innsats å jobbe med små ting som når du jobber med de store.

Kast ikke piler på vatikanet– Om du skulle ha vendt tilbake til en av ministerpostene dine, hva ville du ha gjort?

– Jeg har tenkt nøye på om jeg skulle være med på dette intervjuet, nettopp på grunn av slike spørsmål. Det er lett å sitte på verandaen i Kragerø og kaste piler innover mot det politiske vatikanet. Så det gjør jeg ikke. Jeg gir honnør til ei regjering som har greid det viktigste så langt i disse krisetidene: å holde folk i arbeid. Utfordringen er: Hvordan tar vi fedrelandet videre?

- Ja?

- Jeg er ikke et sekund i tvil om at vi må satse på kunn-skap, kompetanse og nødvendig nyskaping. Bare dét gir et konkurransedyktig næringsliv. Når vi ser oversikter fra Statistisk sentralbyrå som viser at vi ligger 50-60 prosent høyere i kostnader enn snittet blant dem vi handler aller mest med, nemlig europeiske land, vil sjøl de som ikke har gått lenge på skolen skjønne at det er krevende å finne de fullkomne svarene på hvordan vi skal få det til.

Det var helt andre spørsmål som holdt politikerne våkne i Finn Kristensens statsrådtid. Jernverk og koksverk ble nedlagt. Våpenindustrien på Kongsberg gjennomgikk store forandringer. Inflasjonen var det store spøkelset i hele Vesten.

Det rumlende hamskiftetUnder det hele rumlet rikdommen i Nordsjøen. Ufatte-lige mengder olje og gass begynte umerkelig å omforme nasjonen.

Finn Kristensen trenger ikke mer enn den første kaffesu-pen og den ene grovbrødskiva for å komme i gang med et foredrag.

– Norge har tradisjonelt hatt en veldig åpen økonomi. Vi har importert om lag halvparten av det vi bruker av varer og tjenester. For noen år tilbake var oppgaven å produ-sere nok i Norge av det som noen ville kjøpe av oss, til å matche verdien av importen. Det måtte være balanse.

Så ville skjebnen altså at vi ramla borti de store petrole-umsforekomstene våre. Jeg husker godt da Stortingsmel-ding 25 kom, i 1973. Den beskrev hvordan denne nye indus-trivirksomheten ville virke inn på det norske samfunnet.

- Jeg har gått gjennom den på nytt nå. Det var et godt arbeid, den meldinga. Det er ikke mye der som er langt unna virkeligheten. Så, et lite tiår seinere, kom Skånland-utvalget, det som ble hetende Tempoutvalget. De prøvde å beskrive hva vi kunne tåle av tempo på norsk sokkel, før det gikk utover fastlandsvirksomheten. Utvalget mente at vi på fornuftig vis kunne absorbere 90 millioner tonn oljeekvivalenter i året. Nå produserer vi to og en halv gang så mye, og det er svære oppslag i avisene om prisen per fat detter under 100 dollar. Den gangen var prisen 11– 12 dollar. Det gir en dramatisk endring i inntektsbildet. Det følger det en del utfordringer med.

- Hva var det som skjedde da vi bygget opp norsk indus-tri før og etter krigen? Jo, vi satsa på naturressursene og på industrien som kunne gjøre seg nytte av dem. Men betingelsen for å få det til var en sterk overgang av mennesker. De kom fra jordbruk, skogbruk og fiske. Det var en strøm av folk fra de næringene hvor pilene pekte sånn (Kristensen peker ned) og industrien sto den veien

TUNG OG TYNGRE: Finn Kristensen foran Hydro-blokka, i tyngre og enda svartere dress enn den gangen han bestemte over norske tungindustri.

ALLEREDE NÅR SKJØRTET ER NEDE PÅ KNEA ER DET PÅ TIDE Å FÅ TING PÅ STELL IGJEN. FINN KRISTENSEN

30

[ PR

OFI

L ]

(fingeren opp). Hvorfor nevner jeg det? Fordi vi langt på vei er i en slik situasjon i dag. I dag minker det i den konkurranseutsatte industrien.

- Antall arbeidsplasser er samtidig økt kraftig i det offent-lige og i den skjerma, private sektoren. Pizzarestauranter og klesbutikker, de vokser og gror. Heller ikke det har vært mulig uten tilgang på menneskers arbeidskraft. I sin tid var det den konkurranseutsatte industrien som var det naturlige stedet å søke seg til. Nå tar disse to nye hoved-veiene tyngden. Det er en utfordring. Trøkket på lønninger og kostnader gjør at industrien sliter.

- Jeg er enig med Stein Lier-Hansen i Norsk Industri. Han er klokkeklar på at vi må ta itu med denne utviklinga. Norge har mange lokalsamfunn som står og faller med den typen eksportindustri som alltid har vært basert på energiressursene våre. Den industrien ligger ikke på begge sider av Karl Johan. Den ligger ute i distriktene. Den opprettholder det ene lokalsamfunnet etter det andre. Det betyr at hvis slik industri etter hvert forsvinner, så står vi overfor ganske store omstillinger. Hele bosettingsstruk-turen vår vil bære preg av det.

Snubletrekantene– Vi kan være enig om at det antakelig er enda vanske-ligere å spå om framtida nå, enn det var da du satt i regjering?

– Det skal være visst. Noen har allerede begynt å snuble i varseltrekanter. Norges største petrokjemianlegg ligger i Bamble, et mindre ligger på Tjeldbergodden. Det i Bamble har vært eid av Saga, av Statoil, nå er det et engelsk selskap som står som eier. Produksjonen har vært basert på gass fra Nordsjøen. Men nå. Nå har de inngått kontrakt med et selskap i USA om å kjøpe gass derfra. Skifergass. De sier sjøl at de har fått råvaren vesentlig rimeligere. Det er et varsku og et tankekors, det at det store anlegget vårt skal være nødt til å kjøpe gassen fra USA og ikke få framforhandla en avtale med leverandører i Norge.

– I så fall er den gamle drømmen om et gassrør fra sokkelen til Grenland luftigere enn noensinne?

– Jeg har også lest at terminalen som skulle ta mot Snøhvit-gassen på østkysten av USA, den terminalen holder de nå på å bygge om for eksport – i stedet for import. Det er vanskelig å tro at slike ting ikke har innvirk-ning på lønnsomheten for vår egen industri. Du skjønner nå hva jeg mener med å snuble?

Ja til tjue Telenor – Spørsmålet er hva vi skal satse på isteden?

– Vi har mange gode eksempler. Telenor er ett av dem, som viser hvilke veier det er mulig å gå. De har til de grader omstilt seg fra det statlige monopolet de var. Nå jobber de godt i hele verden. Vi skulle hatt 15-20 sånne – ja, ikke som drev med telefoni og mobil alle sammen, men spennende samfunnsvirksomheter som kastet av seg. Miljøsektoren byr åpenbart på kjempemuligheter.

– Jeg intervjuet nylig Kristin Halvorsen her i bladet. Hun var opptatt av at staten tar sin del av ansvaret

for å støtte næringsrettet forskning og utvikling, mens næringslivet ikke alltid yter like mye?

– Det er dessverre ikke noe nytt. Industrien bruker etter min oppfatning for lite i sum på det man skal leve av framover. Det er nok mange grunner til det. En av dem er at det flyter nokså mange oljepenger rundt. Trøkket er ikke like sterkt. Både næringslivet og myndighetene må satse tilstrekkelig stort og målbevisst. Vi får ikke første-klasses produkter uten førsteklasses såkorn.

Naken kvinne– Eller for å bruke et annet bilde: Det er ingen naken kvinne her, som trenger å spinne?

– Hun skulle ikke behøve å være naken. Allerede når skjørtet er nede på knea er det på tide å få ting på stell igjen. På det nasjonale planet er jeg enig med sentral-banksjefen. Hvis vi innførte en treprosentregel for bruken av oljepenger, i stedet for fire prosent, hadde vi likevel hatt nok å rutte med – og det ville blitt litt mer balanse. Til beste for den konkurranseutsatte industrien, og fedrelandet for øvrig.

– Et ettermæle for deg og dine samtidige i regjeringa var kanskje dette: Oppsto det et problem, da tok dere tak i det.

– Vi gjorde noe. Det var svaret. Det kan være oppskriften fremdeles.

De kloke unge– Er det noen politikere du har spesielle forhåpninger til? Gror det fint i de yngre klassene?

– Etter tragedien på Utøya så Bodil og jeg på et program der lederne for alle de politiske ungdomsorganisasjonene sto fram og samtalte seg imellom. Jeg ble så imponert. Vi sa til hverandre at «du verden hvor heldig dette samfun-net er som har så mye klok ungdom.» De er alle på terske-len til å gå på større oppgaver. Det beste var at de alle, uansett parti, gav det inntrykket.

Varmen på rette stadenFinn Kristensen hipser på seg kjøredressen. Servitøren hilser ham smilende adjø.

– Den er ikke din første tohjuling, denne 650-en?

– Jeg har hatt Yamaha, BMW, Honda, mange. Den første var en Tempo Sachs, bygd hos Øglænd i Sandnes. Den var på 150 kubikk. Jeg kjøpte den i 1956, i en sportsbu-tikk i Brevik. Den var dyp rød. Jeg hadde alltid en tvist-dott liggende framme på et egna sted, sånn at jeg kunne gnikke det blanke når jeg stoppa. Jeg hadde sykkelen med meg da jeg gikk på sersjantkurs i Gamlebyen i Fredrikstad. Den var et stykke fra brakka der jeg bodde. Da kom Aften-posten godt med. På høsten og tidligvinteren var det kaldt. Jeg kjørte i en sånn en plastdress, den var stiv som plank. Jeg stakk hele avisa innafor, den dekka fra magen og langt ned på låra. Så det skal Aftenposten ha: Ikke bare gir den bakgrunn. Den tar vare på varmen også. n

Fakta: › Finn Kristensen er født 24. juli 1936, i Brevik i Telemark. Faren Bjarne var elektrisk sveiser ved Dalen Portland Cementfabrik i Brevik. Han omkom i ei arbeidsulykke ved fabrikken, i 1946. Mora, renholdshjelp Jenny Therese Eikefjord, flyttet da med ti år gamle Finn og broren hans til Eidanger, som er nærmere Porsgrunn. Han ble elektrikerlærling ved farens arbeidsplass i 1950. Kristensen har tre voksne barn.

› Kristensen har sittet i Eidanger herredsstyre og Porsgrunn kommunestyre. Han ble innvalgt første gang på Stortinget, for Ap i Telemark, i 1969.

› I 1981 var han i statsråd i Industridepartementet. Den posten tok han på nytt i 1986, og satt da fram til 1988. Da ble han statsråd i Næringsdepartementet. Fra 1990 til 1993 var han statsråd i Olje- og energidepartementet. I 1993 ble han statsråd i Nærings- og energideparte-mentet. Kristensen var – når han ikke satt i regjering – direktør i Statoil, i tida fra 1989 til 1994. Han var også i tunge komiteer på Stortinget, både som medlem og formann i energi- og industrikomiteen i flere perioder, og medlem i forsvarskomiteen og valgkomiteen.

31

[ PR

OFI

L ]

32

[ K

ULT

UR

 ]

Industrien i norsk litteratur

Gjennom 150 år har industrien omskapt det norske samfunnet. Fremskrittene har begeistret mange, men ikke alle forfattere har vært

like positive.

Tekst: Harald Bache-Wiig, professor i nordisk litteraturvitenskap

I en kjent barnesang blir nisser og dverger sprengt i lufta med krutt. Teksten er av Henrik Wergeland og viser at han ikke var redd for et framskritt som brøt inn i det norske landskapet. Tvert om, ny natur-basert kunnskap ville gi mennesket en ny slags råderett over den naturen skaperen så gavmildt har gitt oss, til gagn for fødelandet. Men i 1866, samme år som Alfred Nobel tok patent på oppfin-nelsen av dynamitt, utga Henrik Ibsen dramaet “Brand”, og der er sprengkraften i det nye oppfat-tet som skremmende. I den “fremtidsnatten” som snart skal senke seg over Norge, ser presten Brand “Britens kvalme stenkullsky senker sort seg over landet”.

Først rundt 1900 var det for alvor duket for innfø-ring av moderne fabrikkdrift i Norge. De store følgene dette fikk for folks levemåte og bosetting, opptok etter hvert også norske romanforfattere. Om denne utviklingen var til landets beste, eller om den førte til nattsvarte utsikter for alt det hevdvunne “norske”, var det nok delte meninger om, noe jeg vil gi eksempler på i det følgende.

En som var tidlig ute med å varsle dystre utsikter, var Jonas Lie, som i 1883 utga romanen Livsslaven. Smedlærlingen Nikolai blir forlovet med fabrik-kjenta Silla, som jobber i et veveri ved Akerselva. All den mekaniske tvangen fra stempler og hjul fanger henne som fugl i bur, og det blir fatalt. Når Nikolai får se henne i et danselokale, der hun slip-per seg løs i pardans med fabrikkeierens sønn, eksploderer han i raseri, dreper rivalen og blir dømt til livsvarig straffarbeid på Akershus.

Romanen gir et monumentalt sluttbilde av hvor galt det kan gå når all livslyst blir holdt innesperret. Nede i fabrikkfossen innbiller Silla seg å se Niko-lai strekke hendene, fanget i håndjern, opp mot henne. Hun kaster seg ut og dør.

Oppdemning av norske vassdrag skapte tilgang til voldsomme mengder energi, nyttig for mange slags industrielle foretak. Men slik Jonas Lie ser det, kan altså slik virksomhet føre til en ødelegging av sinnets likevekt i samspillet mellom menneske og natur.

Helt andre utsikter finner vi hos forfatteren Kristo-fer Uppdal, med bakgrunn som anleggsarbeider og med tillitsverv i LO. I sitt 10-binds romanverk (1911-1924) Dansen gjennom skuggeheimen skildrer han hvordan arbeiderne som jobbet fram vei, jernbane og kraftanlegg, kalt “slusk” eller rallar, bygget en mektig bro med spenn fra det gamle bygdesam-funnet til det industrialiserte Norge. Uppdal ser rallarsluskens brokete skare som både kraftfull (jf. “dansen”) og forpint (“skuggeheimen”). I sin gang

gjennom landet, er de såmenn for fabrikker som spinner og vever klær og dermed gjør folk både vakre og varme.

Rallarene gir all sin mobile kraft til byggingen av en ny tid. Én roman fra den norske gründertida, er Hjalmar Christensens Den gamle bygd og den nye (1914). Her får vi glimt fra innsiden av en nyreist storfabrikk, og også av all den sosiale uroen den gir opphav til. Men perspektivet på det hele er lagt til direktøren for industriforetaket, John Lied. Det veldige, kaotiske oppbrudd mot nytt tideverv han ser rundt seg, både fascinerer og skremmer han. Men romanen lar ham framstå som human, norsk gründer, i stand til å skape foretak som ikke selger sjelen til fremmed, grådig storkapital.

Langt mer farget av det kollektive er framstillingen vi får av livet rundt, og inne i nye norske industri-foretak i to romaner fra 1930-åra. Den ene er Gro Holms De hvite kull fra 1936, den andre Nini Roll Ankers Den som henger i en tråd fra 1935. Gro Holm kom fra Odda i Sørfjorden, og faren hennes måtte selge slektsgården da bygda ble industrialisert.

Men hun ble gift med en ingeniør, og hun makter å se konflikten mellom det gamle og det nye fra begge sider. Hun gir altså ikke negative bilder av dem som hentet sitt levebrød på fabrikken. Men hjertet ligger hos dem som får livet sitt overkjørt av utviklingen. Industrialiseringen av en norsk fjord-bygd framstår som et stykke brutal kolonialise-ring, et spill om makt og penger, der de “innfødte”, bøndene, må tape.

FYR OG FLAMME: Kjartan Fløgstads bok “Fyr og flamme” (1980) lot sola som stiger opp bak en gammel furu på Nitedals fyrstikkesker bli bilde på sola som stiger opp over det nye Norge. (Faksimile: Samlaget)

CULTURA ANIMI

2013

D Y R K I N G E N A V S J E L E N

KulturKulturSeksjonen

33

[ K

ULT

UR

 ]

I Nini Roll Ankers roman er det selve fabrikkmiljøet som står i sentrum. Kvinnene på en klesfabrikk i byen er uten rettigheter, prisgitt menns hensynsløse lederskap og et farlig arbeidsmiljø. Romanhelten, fabrikkjenta Karna, drømmer om å finne arbeid i trygt bondemiljø på Vest-landet. Så oppdager hun, i morens begravelse, at dette miljøet er alt annet en trygt. Livet i en gammel kystbygd er blitt håpløst fattigslig og gjeldstynget. Karna innser at fabrikktilværelsen faktisk kan gi bedre grobunn for menneskeverdet enn de levekår bøndene må tåle. Og hun tar opp kampen med ledelsen, på vegne av nyorganiserte kvinner på fabrikken. Styrkeprøven fører ikke fram, kolle-gene svikter.

Men Karna nekter å bøye seg. Hun må se seg om etter nytt arbeid, men nå kan hun forankre sin identitet i et kollektivt skjebnefellesskap, der hun har “følge av mer enn halve landet”. Samme året boka kom ut, ble da også regjeringen Nygårdsvold dannet; et klart varsel om Arbei-derpartiets kommende hegemoni.

Men industrialismen og sosialdemokratiets triumf i Norge, fikk knapt noen høysang innenfor litteraturen. All den konsensus og optimisme som rådet i 1950- og 60-åra, oppildnet ikke til romankunst. Først når alt som var innvunnet, var ved å tape feste, engasjerte noen forfattere seg, blant dem Dag Solstad og Kjartan Fløg-stad. Hos dem blir fabrikken i fabrikkbyen tilkjent er verdi som er på høyde med kraften den har hatt i forvandlingen

av det norske samfunnet. I 25. Septemberplassen (1976) lar Solstad utviklingen av skoindustrien i Halden danne viktige peilemerker for arbeiderklassens skjebne i etter-krigstida. Solstad er mest opptatt av en forfallshistorie, et gradvis tap av proletarisk bevissthet, “å være fri er å ha fri”. Noe liknende gjelder også for Kjartan Fløgstads Dalen Portland (1977). Men samtidig skriver han også en hyllest til de helter og slitere som befolker industristedet Lovra, svært likt Sauda, der Fløgstad vokste opp.

Omslaget på førsteutgaven av Fløgstads neste roman, Fyr og flamme (1980), lot sola som stiger opp på Nitedals fyrstikkesker, bak en gammel furu, bli bilde på den sola som stiger opp over det nye Norge på industristeder som Lovra. Inne i romanen blir tre arbeidere som danser på en glødende smelteovn inne i fabrikken, tegnet som lysende silhuetter, badet i “arbeidets lys”.

Fløgstad håpet nok at de to romanene kunne bidra til fornyet bevissthet om en åpen, maktfull framtid for arbei-dere i et industrialisert Norge. I dag er mye av den land-baserte industrien lagt ned, og mye avhenger av det som foregår offshore. Den nye tid som skulle stige opp i lyset fra fabrikkene, har veket og mye kan igjen kjennes som en usikker “skuggeheim”, en overgangstid. Men hos Fløg-stad danser altså arbeidere på smelteovnen, slik slusken engang danset på anleggene hos Uppdal, og hvem vet? Kanskje kan ennå sola stige opp over nye industriforetak, til ny glede for by og land. n

SAMME ÅR SOM BOKA KOM UT, BLE DA OGSÅ REGJERINGEN NYGÅRSVOLD DANNET; ET KLART VARSEL OM ARBEIDERPARTIETS KOMMENDE HEGEMONI

OPPDEMMET ENERGI: Oppdemning av norske vassdrag skapte tilgang til voldsomme mengder energi, nyttig for mange slags industrielle foretak. Men slik Jonas Lie ser det, kan altså slik virksomhet føre til en ødelegging av sinnets likevekt i samspillet mellom menneske og natur. (Foto: Shutterstock)

34

[ K

ULT

UR

 ]

INTERNASJONAL VEKST: En avtale med oljeselskapet BP

åpnet det europeiske markedet for Toten-bedriften.

Produktet

Propanbeholderen:

Sterkere enn stålVåpenteknologi er blitt til ganske fredelige propanbeholdere. Gasstanker fra Toten inntar hele verden – fra Vestlandet til Venezuela.

Tekst: Georg Mathisen

Langt sterkere, men bare halvparten så tung. Trykkbehol-dere i kompositt for propangass (LPG) er produktet som alle har sett, men som de færreste vet at er norsk.

Tidligere var det en tung beholder i stål som gjaldt om du skulle fyre opp gassgrillen, komfyren eller gassovnen. Men Hexagon Ragasco på Raufoss har sakte, men sikkert, tatt store markedsandeler med komposittbeholderne sine.

Begynte med Statoil– Bakgrunnen er rett og slett behovet til den første kunden vår. Vi utviklet denne beholderen i tett samarbeid med Statoil, og med Statoil som kunde, forteller utvi-klingssjef Rune Ulekleiv. Statoil var også med på eiersiden i selskapet en liten periode.

– Vi utviklet både produkt og fabrikk fra 1997 til 2000, hvor serieproduksjonen startet opp, sier han.

Siden den tid har gassbeholderne inntatt verden. Først spredte Statoil, AGA og finske aktører den i Norge, Sverige og Finland, og det er fremdeles her markedsande-len er størst. Så ble kundene flere og mer internasjonale. Det var en avtale med BP som virkelig ga internasjonal spredning. Mange europeiske land oppdaget kompositt-beholderne gjennom BP, og nå finnes de i store deler av verden.

Million-muligheterRundt årtusenskiftet leverte Ragasco 180 000 beholdere i løpet av et år. Nå ligger produksjonen tett oppunder en million. Men potensialet er stort. Ulekleiv anslår at det selges 50-60 millioner nye beholdere over hele verden hvert år. Den norske beholderen ligger med andre ord godt under to prosent i markedsandel.

– Mange av dem brukes i fattige land, og det er ikke alle som har råd til å kjøpe beholderen vår, konstaterer han.

Militære missilerBak hele utviklingen ligger det helt andre slags beholdere.

– Før jobbet vi med gasstanker i kompositt for naturgass. Den idéen kom vel egentlig fra Forsvaret. Kompositt er gunstig i missilstrukturer og rakettmotor-strukturer på grunn av vekten, sier Rune Ulekleiv. Den gangen var Raufoss Ammunisjonsfabrikker hjørnesteinsbedrift på stedet.

– Så var det litt sivil produksjon her, også. Blant annet var støtfangere stort. Vi hadde produsert naturgasstan-ker for busser, lastebiler og etterhvert også personbiler, og dermed hadde vi allerede kompetansen i hus, forteller Ulekleiv.

Nå er det propanbeholderne Ragasco lever av. Men Hexa-gon på Raufoss arbeider også med beholdere for gass under høyere trykk; til biler. n

STORT POTENSIAL: Den norske beholderen har under to prosents markedsandel på verdensmarkedet

(Foto: Ragasco)

Hexagon Ragasco ble stiftet i 1997

NAURLIGVIS

Hundre prosent

NORSKEPRODUKTER

Made in Norway

Typisk norsk100% GARANTERT KVALITET

Satisfaction guaranteed

Fornøydhetsgrad

100%

Hexagon Ragasco: › Hva: Produsent av høytrykks-beholdere i kompositt for naturgass, biogass og hydrogen.

› Hvor: Hovedkontor på Raufoss. Datterselskap av børsnoterte Hexagon Composites, med hovedkontor i Ålesund.

› Ansatte: Drøye 100 totalt på Raufoss; 72 i produksjon av gassbeholderen.

› Omsetning: 222,7 millioner kroner i 2012 (1033 millioner i hele konsernet). Driftsresultatet var på 23,4 millioner kroner (24,6 millioner i konsernet).

Visste du at? › Gassbeholderen har egentlig ikke noe navn. Ragasco kaller den «Komplett», men det er ikke et navn som brukes aktivt.

› Ragascos beholder er T4-teknologi: T1 er rent metall, mens det eneste metallet i en T4-beholder er gjengene i ventilene.

› Venezuelas avdøde president Hugo Chávez kjøpte over en million beholdere fra Raufoss som en del av et program for å gi innbyggerne i landet gode oppfyrings- og kokemuligheter.

35

[ M

AD

E IN

NO

RW

AY

 ]

Returadresse: Industri Kompetanse as, Lagaardsveien 77-81 N-4010 Stavanger, Norway

BLI FAST LESER AV PÅSPISSENLikte du dette magasinet, kan du tegne abonnement på vår nettside.www.påspissen.no

Magasinet

A B O N N È R

Made in Norway

Typisk norsk100% GARANTERT KVALITETSatisfaction guaranteed

Fornøydhetsgrad 100%

Hogne Hongset

Figur Vs Figur

ProfilFlinkest i klassen

PETROLEUM HANDLER OM ARBEID, VELFERD OG MILJØNorsk olje- og gassvirksomhet har i 40 år handlet om kompetanse, arbeidsplasser, verdiskaping, ringvirkninger og velferd. Ikke minst handler det om milliarder i inntekter til fellesskapet og pensjonsfondet. Og det handler om fiskeri, turisme og miljø.

INDUSTRI ENERGI

Desi

gn: j

ean

jahr

en ©

indu

stri

ene

rgi

- 201

3

Oljeutvinning skal foregå på en forsvarlig måte. Forsvar lig aktivitet vil gi viktige kompetanse-arbeidsplasser, et bredere næringsgrunnlag og �ere bein å stå på for kommende generasjoner og for enda �ere lokalsamfunn langs kysten vår.

Industri Energi vil arbeide for at ringvirkningene fra petro-leumsvirksomheten for befolkningen i nærområdene

blir størst mulig og med be tydelige lokale gevinster i form av varierte arbeidsplasser, skatte inntekter, utdan-ningsmuligheter og lokal velferd.

Industri Energi vil presse på for verdens strengeste krav til oljeutvinningen. Uansett hvor. Det handler om sikkerhet for de ansatte og trygghet for miljø, �skeri og livet i havet.

Magasinet

SOMMER

HO

VED

SAKEN I DENNE UTGAVEN

SAKENHoved-

Op dret

FORT GLEMT: - Det skal innrømmes fra oss som sitter her ute i distriktene, at våre utfordringer blir fort glemt i den nasjonale transportdebatten, sier Aino Olaisen, medeier i oppdrettsselskapet Nova Sea.

(Illustrasjon: Shutterstock)

På Spissen utgave 4, juni/juli 2013

Innhold

NÅR FROST OG TELE GJØR VEIEN EKSTRA HUMPETE, FOREKOMMER DET IKKE SJELDEN AT PALLER OG FISKEKASSER OM BORD I BILENE RETT OG SLETT BLIR KNUST.

FINN SINKABERG, SINKABERGHANSEN

12

1808

28

3216

Be�iften:NitrogensuksessMed sin membranteknologi sikrer kristiansandsselskapet Air Products oljeindustrien og skip på de sju hav.

Due�en:Arnstad vs HoksrudSamferdselsminister Marit Arnstad og Prp-talsmann Bård Hoksrud er uenig om både finansiering og prioritering.

Kroni�:ArvesølvetKampen om eierskapet i det halvstatlige oppdrettsselskapet Cermaq handler om langt mer enn eierskapet i en enkeltbedrift, mener Halle Jørn Hanssen.

Kultur:IndustriromanenDe siste 150 årene har industrien spilt en viktig rolle i en rekke norske romaner. Harald Bache-Wiig tar oss med på den litterære reisen.

Hovedsaken:Industrieventyr utenfor allfarveiOppdrettsindustrien kan komme til å femdoble seg fram mot 2050. Men veksten vil sprenge kapasiteten til veinettet. Mange lider allerede i dag.

Profilen:Mener fortsatt bisnissFinn Kristensen nekter å kaste piler på dagens ledere, men noen politiske oppskrifter kan han alltids levere.

3

[ IN

NHOLD

 ]

Vår Strøm

VÅR STRØM

- Sammen senker vi prisene

www.varstrom.no VÅR STRØM

annonse.indd 1 12.04.13 13:09

Hogne Hongset

P Å S P I S S E N

O�ta� av samfu�etsvirkelige verdier

Hogne Hongset

TransportsamfunnetNorsk natur er fantastisk. Samtidig er en

øyrik kyst og fjorder og fjell i vårt langstrakte land en kommunikasjonsmessig utfordring.

Ikke minst for industrien.

Utgiver:Industri Kompetanse ASLagaardsveien 77-81, 4010 Stavanger Tlf: +47 90 80 77 11

Ansvarlig Redaktør:Hogne Hongset hogne@påspissen.no Tlf: +47 918 36 363

Redaksjon: redaksjonen@påspissen.no

Alf.inge@påspissen.no

Redaksjonsråd:Silje Aspholm Hole, SIVA Jørn A. Sund-Henriksen, Norges Rederiforbund Asle Skredderberget, forfatter og rådgiver Petter Haugan, SINTEF

Daglig leder: Herman Berg herman@påspissen.no Tel: +47 982 16 668

Grafisk avdeling:grafisk@petro.no jarle@petro.no lena@petro.no

Art Director:Jean Jahren jean@petro.no Tel: +47 994 39 204

Forsideillustrasjon: Jean Jahren

Trykk: Kai Hansen

www.påspissen.no

Rettigheter:PåSpissen utgis på basis av redaktørplakatens retningslinjer.

Artikler, foto eller illustrasjoner i dette magasin må ikke kopieres, reproduseres eller på annen måte utnyttes kommersielt uten skriftlig godkjenning fra Industri Kompetanse AS.

Leder: Hogne Hongset

Alle de produktene vi trenger for et godt liv må produseres. Mye av produksjonen skjer fort-satt her hjemme, og vi er mange som ønsker at slik skal det fortsette. Bedriftene ligger spredt rundt om i vårt geografisk kronglete land, og de produserende industribedriftene er helt avgjø-rende som marked for tjenesteytende bedrifter og som grunnlag for en sterk o�entlig sektor. I realiteten er industrien avgjørende for at vi kan opprettholde en boset-tingsstruktur som den vi har. Skal dette mønsteret fortsette, er en av forutsetningene at vi klarer å utvikle infrastrukturen langt bedre enn vi har klart det til nå. For industrien er avhengig av gode transportløsninger. Uten det vil heller ikke vår landba-serte eksportindustri overleve. Også den er spredd over hele landet.

Når transportsystemer diskuteres, er de fleste (såkalt) sentrale medier nesten utelukkende opptatt av hvordan personer skal flyttes på. Til og fra arbeid, gjerne via barne-hagen, mellom byer og bydeler, til og fra hytter og feriedestinasjoner. Sentrale spørsmål blir om pendlertiden fra Moss og Horten inn til Oslo skal kunne kuttes med 3 eller kanskje 9 minutter innen 10-15 år? Slike spørsmål syns for enkelte journalister av og til å være den avgjørende faktor for om livet er verd å leve.

I Nasjonal transportplan for perioden 2014-23 er kapittel 10 viet til transportutfordringer for den produserende industrien. Det kapitlet bør

leses av mange. Problemene på dette området er langt viktigere å adressere enn om en pendler må vente 5 minutter på et forsinket tog til Oslo S. Og det nærmer seg det latterlige når NRK lager «sak» av hvorvidt investeringer i trans-portløsninger rundt i landet «står i forhold til folketallet». Bildet blir et annet om verdiskaping legges til grunn!

Les duellintervjuet om samferdsel med samferdselsminister Marit Arnstad og Bård Hoksrud (Frp) på side 12.

Eierskap til naturressursene: Vårt land er velsignet med rike ressurser fra naturens side. Vi har i all historie livnært oss fra dem. Hvem skal ha kontrollen over strategisk viktige ressurser? Dette har alltid vært diskutert, og er aktualisert gjennom forsøket fra Marine Harvest på å kjøpe det

halvstatlige oppdrettsselskapet Cermaq. Vi har bedt veteranen Halle Jørn Hanssen sette dette oppkjøpsforsøket inn i en politisk/historisk sammenheng, se side 16-17.

Hovedsaken denne gangen har reportasjer fra lakseoppdrett. Dermed kan vi illustrere både eierskap og transportproblemer i en stor og voksende næring i samme sak!

5

[ LE

DER ]

Vår Strøm

VÅR STRØM

- Sammen senker vi prisene

www.varstrom.no VÅR STRØM

annonse.indd 1 12.04.13 13:09

Ytringsfrihet

LeserbrevLeserbrev

På disse sidene kan du få dine meninger

på trykk. Vi ønsker spisse innlegg om viktige saker.

Ta kontakt med oss!

redaksjonen@påspissen.no

Næring�oliti�:

Trond Giskes næringsmeldingÅ lese den første nye stortingsmeldingen om næringspolitikk på 15 år er en nokså ujevn opplevelse. Den har gode begrunnelser, men er fattig på konkrete tiltak.

Tekst: Paul Chaffey, leder i Abelia, en organisasjon for kunnskaps- og teknologibedrifter i NHO.

Stortingsmelding 39, “Mangfold av vinnere” er 184 sider tykk og handler om alt mulig. Den kommer så sent at Stortinget ikke får behandlet den. Hvis vi likevel velger å betrakte dette som en stortingsmelding som kan disku-teres og påvirkes, og ikke bare et valgkampskriv, er den en veldig ujevn reise. Sik jeg leser meldingen består den av tre distinkte deler:

Første del av meldingen er meget god. Den beskriver strukturen i norsk næringsliv, ser historisk på grunnlaget for hvorfor vi i Norge har blitt så rike og analyserer viktige endringskrefter som globalisering, energimarkeder, teknologi og demografi. Vi får en grundig gjennomgang av hvorfor både produktivitetsvekst og lønnsomhet er sentralt, og hvorfor de to ikke alltid henger sammen. Og så beskriver meldingen hvordan den norske samarbeids-modellen, både lokalt og sentralt, er viktig for å under-støtte nødvendig omstilling i næringslivet.

I presentasjonen av den nye stortingsmeldingen slo Trond Giske fast at ingen næringspolitikk er fullstendig nærings-nøytral. Støtter man for eksempel aktivt opp om nærings-rettet forskning og innovasjonsvirkemidler, ja da er det naturligvis de mest forskning- og kunnskapsintensive bedriftene som vinner på det. Bedriftene med best forut-setninger for å omstille vinner i forhold til de som vil gjøre alt på samme måte som før.

Det er positivt at meldingen legger til grunn tankegan-gen om kunnskapsklynger som ble gjort i Torger Reve og Amirs Sassons prosjekt “Et kunnskapsbasert Norge”, der man i tillegg til å fremheve betydningen av de tradisjo-nelle norske eksportklyngene, vektlegger hvordan disse klyngene må samspille med de sterke og voksende kunn-skapsintensive næringene for å omstille videre og lykkes med globaliseringen.

Andre del av meldingen, som handler om ulike konkrete tiltak, er mye svakere. Her er det en omtale av både virkemiddelorganisasjoner og virkemidler, men det er

ikke forslag om noe av betydning som skal styrkes eller endres. Dette er i grunnen litt rart når hele den innledende analysen handler om hvor viktig det er for omstillingsev-nen at vi bygger enda sterkere kunnskapsklynger, styrker båndene til forskning og høyere utdanning, investerer i kompetanse og styrker innovasjonsevnen.

Det er ingen forslag om å innføre nye eller styrke eksiste-rende virkemidler for næringsrettet forskning, innovasjon i eksisterende næringsliv eller klyngevirkemidler. Bedre rammebetingelser for de næringsrettede forskingsinsti-tuttene for å styrke deres kapasitet til å bidra i klynge-satsingene er ikke nevnt. Et av forslagene fra et Kunn-skapsbasert Norge var å innføre et nytt “Global Centre of Expertise”-virkemiddel (GCE) for klyngene som sterkest global konkurransekraft. Innspillet er nevnt i meldingen, men det er ikke noe forslag om å innføre en slik ordning. Kanskje Trond Giske plutselig lanserer dette fra en taler-stol i Ålesund eller Kongsberg et par uker før valget?

Siste del av meldingen handler om bransjerettede strate-gier og satsinger. Fem såkalte satsingsnæringer er blitt seks. Tre av disse er helt opplagte i en norsk kontekst: energi, maritim virksomhet og marine næringer. Det er sterke norske eksportnæringer basert på kompetan-semessige og andre fortrinn, og meldingen beskriver de brede strategiene som er utarbeidet over tid for at myndigheter og næringsliv skal samspille for at disse næringene skal lykkes. Litt annerledes er det med reiseliv, som sliter med produktivitet og lønnsomhet og får klar beskjed om å omstille mer.

6

[ LE

SERBREV ]

Ut av listen over satsingsnæringer går miljøteknologi, som streng tatt ikke er en egen næring, men en produktegenskap. Og inn kommer ikt-næringen og helse- og velferdsteknologi som nye satsinger. Helse- og velferdsteknologi er det godt beskrevet og begrunnet både når det gjelder veksten i hjem-memarkedet og den sterke forskningsmessige posisjonen Norge har på noen områder.

Når det gjelder ikt-næringen er det helt rett å styrke og samordne forsknings- og innovasjonsvirkemidlene, men kapitlet som begrunner dette er ganske svakt. Det vil kreves en del arbeid for å få på plass en strategi og konkretisere virkemidlene før man kan si at det er blitt noen reell satsing på ikt-næringen, men det er jo en start å si at det er et en satsingsnæring.

Helt til slutt i stortingsmeldingen er det korte omtaler av noen næringer som ikke er satsinger. Blant annet “de tre store sysselsetterne”: varehandel med 370 000 sysselsatte, byggenæringen med 200 000 og transportnæringene med 100 000. Dette er tre av Norges største næringer og det er egentlig synd at deres produktivitets- og innovasjonsutfor-dringer ikke får mer plass. Rett nok er dette næringer uten spesifikke norske fortrinn og som i liten grad har blitt norske eksportnæringer. Men økt produktivitet og mer innova-sjon i disse næringene er viktig for samfunnet som helhet og forutsetter et tettere samspill med forskningsmiljøer og innovasjonspartnere. n

Leser�ev:

Høgre sviktar næringslivetHøgre har lenge klaga på at vi er i ferd med å få ein todelt økonomi, men dei vik tilbake når det er snakk om tiltak for å møte denne utfordringa.

Tekst: Alf Holmelid, næringspolitisk talsmann for SV.

Vi ser konturane av ein todelt økonomi med høgt aktivitetsnivå i oljenæ-ringa og utfordringar i landbasert industri. Oljeaktiviteten skaper press i økonomien og trekkjer til seg kapital og kompetanse frå andre næringar. SV har lenge argumentert for tiltak som kan dempe presset i økonomien gjennom auka skatt i oljesektoren, samtidig som vi legg til rette for eit allsidig næringsliv med perspektiv utover oljealderen.

Når eg er kring om i landet og vitjar bedrifter i landbasert industri, får eg ofte tilbakemeldingar om ei kostnadsutvikling som det er vanskeleg å følgje med på. Dette skjer samtidig som det er lågkonjunktur i Europa som er ein viktig marknad for norsk industri. Vi må ta denne utfordringa på alvor dersom vi skal ta vare på ein allsidig næringsstruktur med perspektiv utover oljealderen.

Høgre har også uttrykt uro over den såkalla tosporsøkonomien med press i oljesektoren og problem i ein del av den landbaserte industrien. Representantar for partiet har ei rekke gonger tatt opp dette spørs-målet i Stortinget og klaga over at regjeringa ikkje gjer nok for å møte desse utfordringane.

No har regjeringa lagt fram ein pakke som inneheld to element, stimu-lering av landbasert næringsliv og auka skatt i oljesektoren. Skal vi komme bort i frå den todelte økonomien, så må vi stramme der det er press og stimulere der næringslivet slit. Det er vanskeleg å komme i mål berre med stimulering. Utan samtidig å dempe presset frå oljeaktivite-ten er det vanskeleg å redusere todelinga i økonomien.

Høgre har rosa stimuleringstiltaka, men dei er meir uklare når det gjeld auka skatt på oljeutvinning. Kva er deira alternativ. Er det innstramming i velferd? n

Næring�oliti�:

Trond Giskes næringsmelding

DET ER INGEN FORSLAG OM Å INNFØRE NYE ELLER STYRKE EKSISTERENDE VIRKEMIDLER FOR NÆRINGSRETTET FORSKNING...

PAUL CHAFFEY

7

[ LE

SERBREV ]

EKSPLODERTE: Klokken 19:42, 15. november 2004 eksploderte det chilenske fartøyet M/T “Vicuna” under lossing av metanol i Brasil. Fire personer mistet livet, skipet gikk tapt og lekkasje fra drivsto�tan-kene forårsaket store ødeleggelser i nærområdet.

(Foto: Denis Ferreira Netto/AP)

Sikrer skip på de sju hav

8

[ B

ED

RIF

TE

N ]

Tekst: Alf Inge Molde

Desember 1969 skjer det som ikke skal skje. Utenfor Sør-Afrika oppstår en voldsom eksplosjon om bord i skipsreder Hilmar Rekstens første supertanker, T/T ”Kong Haakon VII”, som ble døpt av kronprinsesse Sonja ved Stord Verft bare sju måneder tidligere.

Det 325 meter lange, 46 meter brede og 222.000 tonn tunge fartøyet var det største som noen gang var bygget ved et nordisk verft. Skadene var store. Flengen i dekket var på rundt 100 meter, og rederen hadde store problemer med å finne et verft som kunne reparere skaden. Heldig-vis kom ingen til skade.

- Det vi vet er at det skjer noe når fartøyene kommer opp i denne størrelsen. Det oppstår noe som kan beskrives som lokalt tordenvær i tankene på skip med flytende last og gasstankere når gasser blandes med sursto� – en eksplo-siv blanding, forteller styreleder i kristiansandsselskapet Air Products, Tore Wiese-Hansen.

LivløstSiden har det gått galt, igjen og igjen. På Sardinia i Italia eksploderte et stort tankskip under lossing av MTBE, en brannfarlig væske som brukes som tilsetningssto� i bensin for å øke oktantallet, i 2004. Samme år eksplo-derte det chilenske fartøyet M/T ”Vicuna” under lossing av metanol i Brasil. Så sent som i 2012 eksploderte det også om bord M/T ”Doola” utenfor Sør-Korea da tanken ble vasket . Fire personer ble bekreftet omkommet, sju ble aldri funnet.

Oddleiv Eidjord og selskapet hans, Maritime Protection, utviklet en løsning på problemet så tidlig som i 1970; inert gass. Dette er ikke-reagerende gasser som etterfyl-les i tanker med brennbar væske når disse tømmes, for å forhindre at luft trenger inn og danner slike eksplosive blandinger.

Eidjord framstilte inertgass ved å brenne dieselolje med vanlig luft så oksygennivået ble redusert fra 21 til tre prosent. Eksosen ble renset gjennom vasketårn som tok ut svovelet og gassen ble deretter sendt til tanken gjen-nom rørledninger på dekk.

Utviklingen med større og større skip bare fortsatte, og etter hvert ble det også stilt strengere krav til renere gasser – nøytralgasser. Det var da tanken om å bruke nitrogen kom på banen. Luften vi puster inn inneholder 78 prosent – en gass som er så inert at den moderne kjemiens far, Antoine Lavoisier, kalte den for azote – fra et gresk ord som betyr livløst.

Første leveranse i 1984En teknisk direktør ved bedriften satte seg inn i membran-teknologien, og fikk etter hvert låne en fibermembran fra Monsanto som kunne hente nitrogen rett ut av luften, med tanke på å bruke teknologien på skip. Etter ett års forhandlinger kjøpte likeså godt Monsanto selskapet, før det i 1991 ble solgt til Air Products.

Det første nitrogenmembransystemet til skip ble levert fra Kristiansand i 1984, i året etter fulgte det første syste-met på en plattform. Siden har selskapet levert over 1000

Air Produ�s as › Ansatte: 46

› Hvor: Hovedkontor, test- og monteringsanlegg i Kristiansand, avde-lingskontor i Sandnes

› Internasjonalt: Air Products AS er en del av amerikanske Air Products, som har mer enn 20.000 ansatte og er representert i over 50 land. Omsetningen var på rundt ti milliarder dollar 2012.

› Center of Excellence: Den norske avdelingen styrer selskapets aktivitet innen olje, gass og maritim virksomhet.

› Skatt til fellesskapet: Omsatte for 245,7 millioner kroner i 2012, og hadde et resultat etter skatt på 49,6 millioner kroner. Skatten på resultatet utgjorde 19,3 millioner kroner. Ved et gjennomsnitt på 150.000 kroner i skatt fra de ansatte, utgjør dette 6,9 millioner kroner, til sammen 26,2 millioner kroner.

› Markeder: Hele verden. Mellom 70 og 80 prosent av produksjonen går til eksport.

Sikrer skip på de sju hav

Oksygen gir liv, men kan også ta. Kristiansandsselskapet Air Products gjør god butikk på å forhindre eksplosjoner om bord på skip, på plattformer og på landanlegg. Forretningsidéen er tatt rett ut av luften.

9

[ BEDRIF

TEN ]

REDDER LIV: Ifølge forretningsdirektør Rune Damsgaard blir ikke den avan-serte membranen brukt opp, og trenger heller ikke skiftes ut på grunn av alder. Membranen produseres av Air Products i USA. (Foto: Lars Kristian Aalgaard)

nitrogenmembransystemer til skip og over 220 systemer til o�shoreinstallasjoner – verden over.

Solid butikkAdministrerende direktør Tom Cantero har god grunn til å smile. Han merket godt at finanskrisen førte til færre nybygg etter 2008, men nå er det igjen god aktivitet i markedet. Regnskapet for 2012 viser omsetning på 245 millioner kroner og et overskudd etter skatt på 49,6 millio-ner – over én million i overskudd per ansatt, med andre ord.

- 30 prosent av virksomheten vår knytter seg til o�sho-reindustrien, 50 prosent skip og 20 prosent ettersalg og service. O�shorefartøyer er et marked i vekst, sier Cantero, og legger til at små utgaver av anleggene de har utviklet kan erstatte medbrakt nitrogen på flasker, slik standarden har vært til nå for fartøyene.

Hovedkontoret og salgsavdelingen holder til på Vige i Kristiansand, like under det godt synlige, historiske skiltet med Asbjørnens tobakkfabrikks velkjente røykende rev.

Herfra forsyner Air Products skip, plattformer og petro-kjemianlegg verden over. Mellom 70 og 80 prosent av produksjonen går til eksport.

Monteringsavdelingen ligger en kort biltur unna, på Lumber – hvor Maritime Protection i sin tid ble startet opp. I 2009 ble forresten avdelingen som jobber med inertgass av eksos solgt ut til lokale krefter. De lever nå i beste velgående, og leverte overskudd både i 2010 og 2012. Under navnet Maritime Protection.

Hemmelig teknologiSelve membranen produseres i St. Louis, USA, og er laget av samme materiale som plastposer. Hemmelig-heten sitter i hullrørsfiber som sitter tett i tett. Såpass hemmelig er det at fotografen ikke får lov til å fotogra-fere det som kan se ut som et rundt kostehode. Enkelt fortalt sendes komprimert luft, som består at 78 prosent nitrogen, 21 prosent oksygen og én prosent andre gasser, gjennom hullfibrene med forskjellig hastighet. Dermed kan de skilles fra hverandre.

10

[ BEDRIF

TEN ]

FJÆR I HATTEN: Air Products fant opp teknologien bak nitrogenbasert membranproduksjon, og har blant annet sikret seg kontrakt med Shell på det australske Prelude-feltet – en kontrakt som henger høyt, ifølge administrerende direktør Tom Cantero (midten). Styreleder Tore Wiese-Hansen (t.h.) inspiserer. (Foto: Lars Kristian Aalgaard)

Testingeniør John Ivar Tonstad har jobbet i bedriften i over fem år, og trives godt. – Det er klart at det er spen-nende, sier han. Jobben han og kollegaene hans gjør belønnes med høy tillit. I den internasjonale giganten Samsungs interne system er Air Products det første selskapet i Europa som er kvalifisert til gull-rating – noe som betyr at de selv står for kvalitetssikringen på sine leveranser.

Markedsandel på 90 prosentStandingen internasjonalt er også enestående. De siste årene har kristiansandsselskapet stått for 90 prosent av systemene som har blitt montert på nye fartøy og innret-ninger – og de har sikret seg prestisjekontrakter som for eksempel verdens første flytende LNG produksjons- og lagringsenhet, LNG-FPSO-en ”Prelude”.

- Vi har aldri kjempet så hardt for en kontrakt som vi gjorde med denne, og det er en ±ær i hatten for oss. Vi fikk den fordi vi har den standingen vi har, sier Cantero.

Men gasskunnskapene kan ikke bare brukes til å eksplo-sjonssikre skip. Air Products har også gjort underverker for bananprodusenter. Ved å øke nitrogennivået, senke oksygennivået i lagertankene på skip og skru ned tempe-raturen til 13 grader, stoppes modningsprosessen på bananene. Som et resultat kan bananprodusentene la bananene henge lenger på trærne før de høstes, noe som betyr høyere vekt og mer fortjeneste.

- Selskapet tjente inn nitrogenanlegget på én tur, sier Wiese-Hansen. n

11

[ BEDRIF

TEN ]

FRP HAR IKKE FLERTALL FOR DET HOKSRUD SIER DE SKAL GJENNOMFØRE. MARIT ARNSTAD

Marit Vs Bård

Marit Arn�ad: › Alder: 51 år. Født i Stjørdal 4. mai 1962.

› Stilling: Samferdselsminister, Senterpartiet

› Utdanning: Cand.jur.

› Født ved hvilken vei: I Stjørdal møtes E6 og E14

› Kjøretøy: Nissan Qashqai

› Favoritt blant trans-portmidlene: Tog

Bård Hok�ud › Alder: 40 år. Født i Porsgrunn 26. mars 1973.

› Stilling: Stortingsrepresentant, andre nestleder i transport- og kommunikasjonskomiteen og Fremskrittspartiets samferd-selspolitiske talsmann

› Utdanning: Handel og kontor

› Født ved hvilken vei: I Porsgrunn møtes riksvei 36 og fylkesveiene 354 og 356

› Kjøretøy: Ford Kuga

› Favoritt blant transport-midlene: “Det er nok bilen”

Intervjuet fant sted før Hoksrud lanserte Frps alternative nasjonale transportplan, pålydende 455 milliarder og med høyeste fartsgrense 130 kilometer i timen.

12

[ DUELL

EN ]

Marit Arn�ad � Bård Hok�ud:

Kvikklunsj for ferdafanteneDet var like oppunder behandlingen av Nasjonal transportplan 2013-2023. Vi dro til Stortingets vandrehall. Vi spanderte kaffe og flere pakker tursjokolade på samferdselsminister Marit Arnstad og ditto politisk talsmann Bård Hoksrud i Frp.

Tekst: Lars Aarønæs Foto: Ola Sæther

Vi oppnådde hensikten: Ko�einet og kvikklunsjen gjorde dem enda mer munnrappe. Noe å huske på til neste duell.

– I 2033, hvordan ser trafikkbildet ut for nærings-liv og tungtransport i Norge?

Bård Hoksrud: – Da har vi bygd mye mer firefelts motorvei enn i dag. Ambisjonen vår er å ta igjen hele forfallet og bygge et e�ektivt, moderne og e�ektivt vei- og jernbanenett. Vi har dobbelt så store ambisjoner som regjeringen.

– Kanskje med fire felt helt til Tromsø?

Marit Arnstad: – Ikke Tromsø, nei. Den lands-delen er de ikke opptatt av. Jeg tror vi har fått ferjefri E39 på Vestlandet, sjøl om jeg er usikker på kryssingen av Sogne±orden. Så har vi fått god standard langs de viktige kjørekorridorene, og to godslinjer nord-sør på jernbanen. Vi har elektrifi-sert Rørosbanen og Solørbanen, slik at vi har god forbindelse også utenfor Oslo og inn i Sverige. Om 20 år er det også dobbeltspor på Ofotbanen.

Hoksrud: - Jeg er bekymra når statsråden vil bygge motorveier med bare 20 meters veibredde. Firefelts motorveier bør være 23 meter brede. Og veien til for eksempel Kristiansand blir ikke en gang full firefelt overalt.

Arnstad: – Vi skal bygge fire felt der det er nødvendig, men det må vi tilpasse til trafikken dersom vi skal utnytte ressursene riktig. Vi ser at vi ikke har ubegrensa med penger. Det er vel en av forskjellene på oss.

– Hvis du blir samferdselsminister for Frp, Hoks-rud, hva vil du love velgerne?

Hoksrud: – Mye mer satsing på infrastruktur og gode og trygge veier. Nå har vi et tidsvindu noen år framover, med et Europa som kan gi oss billig arbeidskraft, og den store kostnaden i eldre-bølgen ennå noen år unna. Det kan vi utnytte til stortstilt veibygging. Dette er næringslivet opptatt av, uten å ville bli belastet med ekstra-skatt som bompenger. Et sterkt Frp vil gjøre noe med det.

Arnstad: – Han skal regjere sammen med tre partier som alle har stemt for alle bompengepro-sjekter som har vært oppe her i Stortinget, Nylig stemte de gjennom Rogfast, den ferjefri forbin-delsen i Rogaland. Frp har ikke flertall for det Hoksrud sier de skal gjennomføre.

Hoksrud: – Det er opp til velgerne, Marit.

Arnstad: – Du får neppe det flertallet. Det blir mindre veiutbygging i Norge med Frp. De har ment det samme i 30 år, men ikke forklart hvordan de skal få det gjennom i et regjerings-samarbeid. De får ikke gjennomslag for å få bort

handlingsregelen og ±erne bompengene. De sier at det første de skal gjøre er å dekke 25 milliarder i bompengegjeld, før de bygger en meter ny vei. Derfor blir det mindre vei med dem.

Hoksrud: – Det er helt feil, det samferdselsmi-nisteren sier. Forskjellen på Frp og de rødgrønne er at vi mener det å bygge veier og infrastruktur handler om å bygge landet vårt. Ønsker vi å bruke noe av formuen vår på det? Nå snakker vi om olje-fondet og overskuddet vi har der. Vi må lage stat-lige selskaper som kan bygge veier på en helhetlig måte. De planlagte ±ordkrysningene på E39 vil koste 2000 kroner for en vanlig personbil. For en tungtransport vil turen langs Vestlandet kanskje koste 4-5000 kroner. Da er det ikke mange vogntog som vil kjøre på E39 fra Kristiansand til Trondheim.

Arnstad: – Jeg skal være den første til å innrømme at E39 ikke blir billigst å kjøre. Men det er den ikke i dag heller. Ferjene koster mye for tungtrafikken. Det vil i en periode koste en del bompenger, men så vil vi avslutte innkrevingsperioden i løpet av 15-20 år.

– Hvis Trondheim var hovedstad i Norge hadde vel skipstunnelen gjennom Stadlandet vært på plass for 100 år siden?

Arnstad: – Det jeg registrerer i debatten om samferdsel er hvordan mange blir mest opptatt av det som er nærmest seg. Nasjonal samferd-selsplan prøver å ta det store overblikket.

13

[ DUELL

EN ]

MER FART: Marit Arnstad og Bård Hoksrud er uenig om både finansiering og prioritering. Men én ting enes de om: Prosessen fra store samferdselsvedtak blir gjort til snora klippes må bli mye raskere.

Hoksrud: – Det er satt opp en milliard til skipstunnelen, og da mangler den en milliard. Vi kan snakke lenge hvis vi skal begynne å diskutere alle sakene et stykke nede i planen.

– En morsom setning i regjeringens transportplan er denne: «Luftfartens infrastruktur har i hovedsak vært selvfinansierende og inngår ikke i de økonomiske rammene for Nasjonal transportplan.»

Arnstad: – Det er et interessant resultat av kryssub-sidieringsystemet vi har. Det vil Frp ±erne. I så fall blir det norske kortbanenettet avhengig av budsjettet fra år til år. Det blir en usikker geskjeft, sammenliknet med dagens system. Som altså fungerer utmerket for den livsnerven kortbanenettet er.

Hoksrud: - Da vil jeg utfordre ministeren. Mye av dette handler ikke om luftfart, men taxfree, sigaretter og utleievirksomhet. Det er det store inntektsgrunnlaget.

– Taxfree ved E6 på for eksempel Otta kunne altså være en tilsvarende løsning for veitrafikken?

Hoksrud: – Passasjerene som reiser med fly mellom de fem-seks største byene skal ikke betale for alle de andre. Det er bedre å vise hva dette koster, og heller betale over statsbudsjettet.

Arnstad: – I så fall blir kortbaneflyplassene sårbare, og distriktene med dem.

– Hva blir det viktigst å tenke på i framtidas samferdselspolitikk?

Arnstad: – En av driverne er hvordan du skal redusere gjennomfartstida for næringslivet. Det er et premiss som alltid ligger der. Et annet er hvordan du skal utvikle bo- og arbeidsregioner i hele landet. Det avgjør mye, både for trafikk og areal.

Hoksrud: – Det som er synd med Nasjonal transport-plan er at den bare er et dokument, fram til planene der faktisk blir realisert i de årlige busjettene. Danmark har et annet system. Der vedtar de rammene. Så må den til enhver tid sittende regjering følge opp.

Arnstad: – Det er mange grunner til at samferdselspro-sjekter blir hengende etter. Et typisk eksempel er at vi ikke har fått den framdrifta på E18 i Akershus gjennom Ski som alle har ønsket. Planarbeidet lokalt har vært trøblete. Slike faktorer, kostandsøkninger og noen steder tekniske forsinkelser gir et ulikt bilde. Men vi må få raskere prosesser.

Hoksrud: – De har holdt på med E18 gjennom Vestfold i 32 år. Det er et strekk på åtte mil. Vi kan ikke fortsette å sløse slik med tid og penger. Men vi skal ikke være bare negative. Jeg kjørte langs Mjøsa nettopp, og det var herlig å se maskiner og anleggsfolk jobbe parallelt med jernbane og motorvei. Noe får vi til.

Arnstad: - Samferdsel og helse er vel de to sekto-rene hvor forventningene alltid vokser fortest. Det er vanskelig å glede seg over en ting som er gjennomført, fordi vi da allerede er over på det neste prosjektet, som ennå ikke er i havn.

– Er statsråden dronninga på papirhaugen?

Hoksrud: – Nei, vi må være litt snille innimellom.

– Enn Frps samferdselspolitiske talsmann, er han kongen av lettvintheter?

Arnstad: – Langt ifra. Bård har et oppriktig engasje-ment, det skal han ha. Vi snakker godt sammen. Sjøl om vi er uenige om bompengefinansiering. n

MYE AV DETTE HANDLER IKKE OM LUFTFART, MEN TAXFREE, SIGARETTER OG UTLEIEVIRKSOMHET. DET ER DET STORE INNTEKTSGRUNNLAGET.

BÅRD HOKSRUD

14

[ DUELL

EN ]

STORE FORVENTNINGER: - Samferdsel og helse er vel de to sektorene hvor forventningene alltid vokser fortest. Det er vanskelig å glede seg over en ting som er gjennomført, fordi vi da allerede er over på det neste prosjektet, som ennå ikke er i havn, sier Marit Arnstad.

15

[ DUELL

EN ]

HALLE JØRN HANSSEN: Bakgrunn fra Norsk

utenrikspolitisk institutt, journalist og Afrika-

korrespondent i NRK, informasjonssjef i Norad

og generalsekretær i Norsk Folkehjelp. Etter at han gikk av med pensjon

i 2001 har hat jobbet som frilansjournalist,

foredragsholder og rådgiver. Aktiv i Venstre fram til 1972, etter den

tid i Arbeiderpartiet.

Politi�:

HVEM SKAL EIE NATUR- RESSURSENE?Kampen om hvem som skal eie det halvstatlige oppdrettsselskapet Cermaq, dreier seg om noe langt mer enn eierskap i en enkeltbedrift.

Tekst: Halle Jørn Hanssen

Når Marine Harvest med skatteflyktningen og Kypros-rederen Jon Fredriksen som største aksjonær ønsker kontroll med selskapet, utfordres en viktig historisk og verdiforankret politisk tradisjon i Norge. Spørsmålet er: Hvem skal eie og ha den politiske kontrollen over norske naturressurser som betraktes som av stor nasjonal, poli-tisk- strategisk verdi?

I 1850-åra var norske skoger i ferd med å bli hugget ned fordi Europa hungret etter trevirke, og de store skogei-erne tjente store penger. Regjeringen grep inn, og vi fikk starten på en politikk for statlig eierskap og kontroll av skogressursene. Dette førte noen tiår seinere til oppret-telsen av det som i dag er Statens Skoger som nå på en ansvarlig måte forvalter om lag 20 % av landets skogsa-real. I tillegg har vi hatt en politikk og lovgivning når det gjelder private eiere av skog som vedvarende har pålagt dem både forsvarlig hogst og gjenplanting av skog

I 1895 fikk vi med statens kjøp av Paulinfossen i Vest Agder starten på en politikk for å sikre staten kontroll med våre fossefall. Konsesjonslovene kom i 1909, og fram til 1920 var det stor statlig aktivitet for å sikre fossefal-lene. Den drivende politiske kraft bak alt dette var den store Venstrelederen og statsministeren Gunnar Knudsen og hans industriminister Johan Castberg fra Arbeiderde-mokratene. De var visjonære, nasjonale og strategiske i sin tenkning og opptatt av fellesskapet beste.

Dette var begynnelsen på dagens Statkraft som er blitt et multinasjonalt statlig selskap, men fortsatt en meget viktig del av vårt nasjonale arvesølv.

Fra 1945 og i de neste tiårene førte Arbeiderpartiregjerin-gen en målrettet politikk for å sikre statlig eierskap eller medeierskap i strategisk viktige industrier som Norsk Hydro og aluminiumsverkene i Årdal og på Sunndalsøra, der vi brukte elektrisiteten fra statskraftverkene i våre fossefall. En stor del av Hydros aksjeportefølje var på 1960-tallet på utenlandske hender. I 1970 tok statsminis-ter Per Borten initiativet til at staten kjøpte seg opp til

et kontrollerende flertall i Hydro. Det var en politikk for å bygge og utvikle nasjonalt arvesølv.

Så kom oljealderen og måten norske myndigheter har håndtert utfordringene med oljefunnene på.

Også da hadde vi visjonære politikere som førte en politikk og utviklet en lovgivning som har gjort olje- og gassfun-nene på norsk sokkel til en velsignelse for folk og land i motsetning til de fleste andre land i verden der denne ressursen er blitt en forbannelse. Statlig styring og eier-skap var grunnleggende med Statoil som det viktigste enkeltredskapet for å sikre dette nasjonale arvesølvet. Senere er Statoil blitt delprivatisert, og staten eier i dag knappe 70 prosent.

Dessverre synes Statoil ikke lenger å ha en bedriftsle-delse som styrer i takt med den politiske tradisjon selska-pet er en del av. Statoil under Helge Lund har solgt ut svært viktige delaktiviteter som bensinstasjonskjeden og ikke minst den petrokjemiske industrien i Grenland. Videre truer bedriftsledelsen med å flytte annen produksjon ut til lavkostland som mest sannsynlig vil ha en lite demokra-tisk eller en diktatorisk statsledelse. Det vil i tilfelle bli en handling for å svekke vårt nasjonale arvesølv.

Fra slutten av 1890-åra og til 1927 hadde vi en vond poli-tisk sak i Norge kalt kornsaka. Private forretningsfolk hadde ansvaret for kornimporten. Prisene på korn svingte med markedet, og titt og tett ble fattigfolk rammet av galopperende prisvekst på mel og brød. I 1927 drev Venstre og Arbeiderpartiet med støtte fra Bondepartiet, men med stor motstand fra Høyre, gjennom en lov som førte til opprettelsen av Statens kornforretning som ble en felles sølvskatt.

Deretter virket Statens kornforretning etter formålet godt, men i 1995 ble forretningsdelen skilt ut, og vi fikk oppdretts- og forselskapet Cermaq som har 44 % statlig eierskap. Cermaq har som visjon å være et ledende selskap nasjonalt og internasjonalt når det gjelder havbruk.

16

[ KRONIK

K ]

FREDRIKSEN OG HANS MILJØER LIKER IKKE NORGE, SOM DE ANSER SOM ET SKATTEFLÅERLAND MED ET UDYKTIG BYRÅKRATI SOM STÅR I VEIEN FOR “DYKTIGE” FORRETNINGSFOLK

ARVESØLV: Å selge til John Fredriksen er å skjende en lang og god politisk tradisjon i Norge når det gjelder ansvarlig forvaltning av nasjonalt strategiske ressurser, mener Halle Jørn Hanssen. (Foto: Shutterstock)

Ha�e Jørn Han�en

Cermaq hadde i ±or en omsetning på cirka 12 milliarder kr og sysselsatte om lag 6000 personer. I Norge har selska-pet sitt viktigste havbruk i nord.

Havbruk er i dag Norges tredje største eksportnæring. Den vokser både i verdi og betydning og er dermed en næring av nasjonal strategisk betydning. Cermaq er en sentral aktør i denne sammenheng som produsent av fisk, fiskefor og som bidragsyter til forskning og utvikling av havbruk.

Med kontroll over Cermaq vil Marine Harvest og Fredriksen bli totalt dominerende som verdens største på oppdrett av laks.

Dette bør være tankevekkende for mange. Fredriksen og hans miljøer liker ikke Norge som de anser som et skat-teflåerland med et udyktig byråkrati som står i veien for «dyktige» forretningsfolk. Derfor flyttet Fredriksen for 30 år siden til skatteparadiset Kypros og ble i 2006 statsbor-ger der. Han har selskaper i mange skatteparadiser, men opererer fra London der han har en av byens aller dyreste residenser. Fredriksen har en kjent formue på cirka 40 milliarder kr.

Ifølge reportasjer i Dagens Næringsliv 8. og 9. april i år hentet Fredriksen første året som kypriotisk statsborger cirka 4,5 milliarder USD ut i fortjeneste fra sitt kyprio-tiske selskap. Dersom han på vanlig måte skulle ha betalt skatt på Kypros for dette beløpet, ville skatten i følge DN ha blitt på 675 millioner USD. Men gjennom forretnings-transaksjoner mellom egne selskap i andre skatteparadis, endte Fredriksen opp med å betale 806 euro i skatt til Kypros i 2006. For den som vil lese mer om forretnings-mannen Jon Fredriksen, anbefales boka STOREULV av Odd Harald Hauge og Gunnar Stavrum.

Frp og Høyre har alt signalisert at de ønsker salg til Marine Harvest og Fredriksen. Når dette skrives, er Marine Harvest og Fredriksens framstøt avvist så langt. Men de har ikke gitt opp, de har bare endret taktikk og strategi for å nå sitt mål. Skulle det skje, er det å skjende en lang

og god politisk tradisjon i Norge når det gjelder ansvarlig forvaltning av nasjonalt strategiske ressurser.

Hva den rødgrønne regjeringen nå vil gjøre, er vanskelig å skjønne, men hva den bør gjøre er dette: Politikken bør være ytterligere å dyktiggjøre de stat-lige styringsorganene for våre statlige og halvstatlige industriselskap og i den sammenheng medvirke til å styrke Cermaqs evne og vilje til å bli et forgangssel-skap for havbruksnæringen, både når det gjelder fors-kning, utvikling og produksjon. Det vil være en politikk for å øke det nasjonale arvesølv. n

17

[ KRONIK

K ]

BARE TO PROSENT: Norge produserte nær

1,3 millioner tonn laks og ørret i 2012. Dette utgjør

60 prosent av verdenspro-duksjonen av atlantisk laks. 95 prosent av produksjonen

eksporteres, og går til 100 land verden over.

De viktigste kjøperne er Russland og EU. Næringen

sysselsetter 10.000 årsverk i over 500 bedrifter. Inkludert

ringvirkninger kan antall årsverk dobles. Norge leverer

likevel bare to prosent av all fisken som konsumeres i verden. (Foto: Shutterstock)

18

[ H

OV

ED

SAK

EN

: OPP

DR

ETT

 ]

60.000 vogntog med norsk oppdrettslaks i fjor, 300.000 i 2050. Totalt mener Sintef at den biomarine industrien i Norge da vil omsette for 550 milliarder kroner i året . Veksten vil sprenge transportkapasiteten på land.

Tekst: Arne Sellæg og Asbjørn Gravås

LOVUND: Over to timer med bilferje som bare går fire ganger i døgnet. Deretter en drøy time på en svingete og smal fylkesvei inn til Mo i Rana. Og endelig mil etter mil sørover på E6, som i store deler av Nordland, og Trøn-delag med for den saks skyld, over store strekninger har en trasé som stammer fra hestedrosjenes tid.

Likevel går det som «hakka møkk» - for å holde oss til hesteterminologien – og vel så det for det suksess-rike oppdrettsselskapet Nova Sea som holder til på øya Lovund, langt til havs på Helgelandskysten. Lovund er stedet der «mange vil bu», bare det finnes hus og leilighe-ter nok på en utkantøy som for et halvt sekel siden kunne ha blitt en episode i Oddgeir Bruasets populære TV-serie «Der ingen skulle tru at nokon ville bu».

Bare de titusener av lundefugler – også kalt Nordens papegøye – og noen standhaftige «gamlinger» kunne ha blitt igjen på den naturfagre øya langt fra land hadde det ikke vært for havbruksnæringen.

O��e�:

Et industrieventyr utenfor allfarvei

HO

VED

SAKEN

I DENNE UTGAVEN

SAKENHoved-

Op dret

19

[ H

OV

ED

SAK

EN

: OPP

DRET

T ]

EKSPORTINDUSTRI: Fem dager etter at laksen er slaktet på Lovund, er den på plass i Malaga - helt på sørspissen av Spania. Vogntogene må slite med smale veier, dårlig standard, svinger og lave fartsgrenser. Tanja Fagerstrøm viser fram produktet. (Foto: Nova Sea)

I dag dundrer 15 trailere hver arbeidsdag uken gjennom om bord på ferja «Lurøy» som frakter tonnevis av laks over til Stokkvågen og fastlandet. Deretter er det å ta fatt – mil etter mil – døgn etter døgn – sørover mot de store markeder i Europa. Og helt til Malaga på sørspissen av Spania for enkelte vogntog. Da har det gått fem døgn siden laksen ble slaktet på Lovund, og like fersk er den når spanjolene – til tross for sine økonomiske problemer – møter opp i butikkene for å kjøpe noe av havets gull.

– Heldigvis har vi ikke merket noe til krisen i Spania så langt. Spanjolene vil ha norsk laks, sier Aino Olaisen (39), medeier i Nova Sea, og samboer med daglig leder Odd Strøm, til PåSpissen.

Mot alle konsulentoddsHadde en eller annen klok økonom eller bedriftsrådgiver foreslått å bygge milliardindustri så langt til havs som der Lovund ligger, ville vedkommende sikkert ha blitt vist døren på flekken. I dag er Nova Sea og de andre bedriftene på Lovund, som alle har sine utspring i oppdrettsbedrif-ten, blitt et konsern med over en milliard kroner i omset-ning, og et resultat før skatt siste år på godt over hundre millioner kroner. Og det i et år som regnes blant de dårlige i oppdrettsbransjen. I dag - med laksepriser opp mot 40 kroner kiloet – blir det betydelig bedre – gliser Olaisen.

- Vi merker en meget stor etterspørsel etter laks fra de fleste markeder, og vi selger alt vi kan, forteller hun.

Nå ligger av helt naturlige årsaker havbruksnæringens bedrifter ved kysten selv om det er noen urealistiske forståsegpåere som vil flytte de på land. Men få er så langt unna allfarvei som Lovund og Nova Sea. Ikke minst med den særs lange ferjeturen, og en veistandard som er under en hver kritikk. Når du kjører nordover E 6 fra Trond-heim, er det laaaange strekninger med maksfart 70 km i timen. Smal og krokete er den over store strekninger i dag som den gang hesteskyss var det viktigste fremkomst-midlet innenlands.

Bare enkelte strekninger her og der har en tilnærmet normal standard. Veistandarden i distriktene er som oftest et ikketema når samferdsel og Nasjonal Transport-plan (NTP) diskuteres i rikspolitikken og i riksmedia. Der er det bare jernbane og sykling til jobben som gjelder.

HELDIGVIS HAR VI IKKE MERKET NOE TIL KRISEN I SPANIA SÅ LANGT. SPANJOLENE VIL HA NORSK LAKS.

AINO OLAISEN

20

[ H

OV

ED

SAK

EN

: OPP

DR

ETT

 ]

BEDRING I VENTE: Fylkestinget i Nordland har vedtatt å investere i ny ferje med direkterute mellom Lovund og Stokkvågen på fastlandet. Dermed kan frekvensen økes til det dobbelte, og ferjetiden halveres.

- Det skal innrømmes fra oss som sitter her ute i distrik-tene, at våre utfordringer blir fort glemt i den nasjonale transportdebatten. Vi skal klare det selv, alt det som har med produksjon, salg og drift å gjøre, men veier og kommunikasjon må storsamfunnet ta seg av, sier Aino Olaisen som også selv er litt politiker med verv som vara-ordfører for Arbeiderpartiet i Lurøy kommune som Lovund er en del av.

Men noe bedring er i sikte. Fylkestinget i Nordland har vedtatt å investere i en ny ferje som settes i drift fra nyttår. Den skal ha direkte rute Lovund – Stokkvågen på fastlandet, og ikke gå innom alle de øvrige øyene som dagens ferje gjør. Dermed kan frekvensen kanskje økes til det dobbelte, og ferjetiden halveres.

- Dette vil bety en meget stor forbedring for oss. Samtidig loves det også i Nasjonal Transportplan at E6 på Helgeland skal forbedres, og det håper vi blir gjennomført. Neste ønske er en tunnel gjennom Busneslia på fylkesvei 12 mot Mo i Rana, en veistrekning som i dag er et stort problem for trailerne vinters tid, forklarer Olaisen.

UtstillingsvinduMan kan gjerne kalle Lovund et glimrende utstillingsvindu for norsk havbruksnæring, og hva det er mulig å få til av vekst og velstand på en øy som i utgangspunktet bare byr på lundefugler og vakker natur. Ikke dårlig det heller, men knapt mye å leve av for de 450 personene som i dag bor på øya, og flere vil det trolig bli før dette magasinet er trykt.

Ved juletider var folketallet 427. Før laksen kom til Lovund var folketallet på 230 personer, og var sterkt nedadgå-ende. De tradisjonelle fiskeriene ga ikke nok arbeid til folk. Folk flyttet til mer sentrale strøk, og skolen stod i fare for å bli nedlagt. Paradoksalt nok skulle trussel om skolened-legging bli starten på den suksesshistorien man ser i dag.

Steinar OIaisen – far til Aino – og barndomskompisen Hans Petter Robert Meland – i dag eier og daglig leder av oppdrettsselskapet Lovundlaks – var studiekamerater i Oslo på slutten av 1960-tallet da de fikk høre at ungdoms-skolen på Lovund stod i fare for å bli nedlagt. De skjønte straks hva det ville bety: Farten på utflyttingsspiralen ville øke betraktelig. Såpass glad var de i hjemplassen at det ville de prøve å forhindre.

Ikke bare suksessOppdrettsnæringen var på den tiden nærmest i embryo-stadiet, men studentene fra Lovund hadde hørt om husdyrprofessor Harald Skjervold som holdt til på den daværende Norges landbrukshøgskole på Ås, sine vellykte forsøk på oppdrett av laks.

Og om brødrene Ove og Sivert Grøntvedts forsøk med verdenshistoriens aller første laksemære på Hitra i 1970.Dette syntes de hørtes interessant ut, og dette burde være noe også for utflyttingsøya Lovund, tenkte de. Sammen fikk de snekret sammen en hjemmegjort lakse-mære, og råsto�, laksesmolt, fikk de kjøpt hos Akvaforsk på Sunndalsøra, et anlegg som Landbrukshøgskolen star-tet i 1971.

I plastposer ble anslagsvis 1200 stykker smolt fløyet til Lovund med sjøfly og plassert i mæren. Det ble dessverre ingen stor suksess. 174 laks var det som var igjen og kunne brukes til mat. Pessimistene skoggerlo av fiaskoen, men Olaisen og Meland ga seg ikke. I dag er Olaisens bedrift landets største oppdrettsselskap utenom de børsnoterte, mens Melands, han er fortsatt i full aktivitet, er betydelig mindre med sine fire konsesjoner.

Som så mange andre pionerer i havbruksnæringen har også driverne på Lovund hatt sine vekst og fall med sykdommer, markedsproblemer og nok av negative forståsegpåere. Men kriser er blitt fullt av ny, og enda sterkere vekst til den blomstrende industrien man ser i dag.

Lokalt eierskap et mustDagens Nova Sea har sitt utspring i Seafarm Invest som investerte i oppdrettskonsesjoner, og lakseslakteriet Nova Sea og Naustholmen Fryseri, alle selskap eid av familien Olaisen, og styrt av far selv, Steinar Olaisen. Da det ble tillatt for selskaper og privatpersoner å eie mer enn én konsesjon, kom daværende Hydro Seafood – senere solgt til Marine Harvest – inn på eiersiden med vel 40 prosent.

Nova Sea-fakta � Ansatte: Ca. 200

� Omsetning: 927 millioner kroner (2011)

� Resultat etter skatt: 130 millioner kroner (2011)

� Hvor: Administrasjon og industrianlegg på Lovund i Lurøy kommune. Produksjonsanlegg i elleve kommuner langs Helgelandskysten

� Eierskap: Vigner Olaisen (51,5 prosent)

� Marine Harvest Holding (42,43 prosent)

� Andre (6,07 prosent)

21

[ H

OV

ED

SAK

EN

: OPP

DRET

T ]

LOVUND ER HJERTET: Aino Olaisen forsikrer om at eierskapet skal være lokalt, og at mest mulig av virk-somheten skal drives og ledes fra Lovund, slik faren, Steinar Olaisen, ville det. (Foto: Johan Wildhagen)

Så sent som i 2006 ble alle selskapene i Olaisensfæren slått sammen til dagens Nova Sea AS der familien Olai-sen gjennom Lovund±ellet Holding, og datterselskap av det igjen, Vigner Olaisen AS, eier 51 prosent, mens ansatte og eksterne aksjonærer eier noen få prosenter i selskapet.

Og lokalt eierskap skal det fortsatt være. Det lover Aino Olaisen, datter av Steinar som gikk bort for to år siden, på tro og ære på vegne av familien. «Den dagen vi tror det er bedre å flytte noe herfra har vi tapt», siteres gründer Steinar Olaisen på selskapets egen hjemmeside.

- Det er et overordnet ønske om at mest mulig av virk-somheten skal drives og ledes her fra Lovund. Det er vi helt enige om, slår Aino Olaisen fast.

Nova Sea har vokst voldsomt fra de 174 laksene som ble slaktet i 1974 til dagens årsproduksjon på 50.000 tonn som tross alt bare er fire prosent av landets totale lakse-produksjon, men likevel mer enn stort nok til å holde levende liv i et voksende utkantsamfunn. Selskapet har 36,3 konsesjoner i tolv kommuner på Helgeland, fra Vega i sør til Gildeskål i nord. Hovedkontor og lakseslakteri er selvsagt på Lovund der Nova Sea er i gang med å inves-tere 300 millioner kroner i et nytt videreforedlingsanlegg som skal produsere halvfabrikata til lakserøkeriene.

Det er også planer om å etablere et helt nytt anlegg for produksjon av smolt. Et stort avsaltingsanlegg for produksjon av ferskvann er alt på plass, og Siw Moxnes i selskapet Kystinkubatoren på Lovund, der statseide Siva er en viktig medeier, har utredet prosjektet. Anlegget som vil kunne gi ti nye arbeidsplasser, er nå til utredning hos Nova Sea og smoltprodusenten Sunds±ord Smolt i Gilde-skål der Nova Sea er medeier.

Nova Sea har et utbredt ønske og mål om å være med videre i næringskjeden. Det siste som har skjedd er at de har gått inn som medeier i to sushirestauranter i Oslo.

- Sushibølgen er over oss. Ikke bare her i landet, men i svært mange land, og den tror vi kan få stor betydning for hele laksenæringen, forteller Aino Olaisen.

Mer enn bare laksDet finnes en rekke eksempler på at oppdrettsnæringen avler mer enn laks og store overskudd. Næringen har også en betydelig spin-o�-e�ekt som det heter på økonomi-språket. Lovund er intet unntak. Vegg i vegg med Nova Seas anlegg finner vi Atlantic Styro som produserer fiske-kasser, og Aquarius som utnytter avfallsprodukter fra fisk som sild og makrell til å produsere proteinkonsentrater og fiskeolje som igjen brukes i produksjonen av fiskefôr; råsto� som ellers ville ha gått til spille. Olaisenfamilien er med på eiersiden i alle bedriftene.

I en annen hall finner vi fiskebiologen Lars Ulvan fra Hitra sammen med store kar fylt med bittesmå rognkjeks (det er en knallrund fisk som mest ligner på en fotball, red.anm.) og et par kar med leppefisk/berggylte. Firmaet heter Nordland Leppefisk, og er blant annet ett av Nova Seas våpen mot lakselusplagen. Biologene har funnet ut at rognkjeks, som det finnes mye av langs kysten, egner seg minst like godt til å bekjempe lakselusa som leppefisk som har vært mest brukt så langt.

- Vi vet ennå ikke om vi har funnet den endelige løsnin-gen på bekjempelsen av luseondet, men vi – og flere med oss- har funnet ut at rognkjeks egner seg minst like godt som leppefisk. Den er dessuten langt billigere og raskere å utvikle enn leppefisken, og mer hardfør i kalde farvann som vi har her, forteller Ulvan. Produksjon av rognkjeks kan dermed bli et nytt bein å stå på i det vitale lokalsam-funnet på Helgelandskysten.

Folk i husanDet skal «bu folk i husan», og ikke hus med fortrukne gardiner, sang en eller annen utviklingspessimistisk vise-sanger for noen år siden når vedkommende besværet seg over all fraflyttingen fra utkantdistriktene. På Lovund bor det folk i «husan», og det er lys i stuene. Og det er

VI VET ENNÅ IKKE OM VI HAR FUNNET DEN ENDELIGE LØSNINGEN PÅ BEKJEMPELSEN AV LUSEONDET... LARS ULVAN

22

[ H

OV

ED

SAK

EN

: OPP

DRET

T ]

LYS I STUENE: Ungdomsskolen er reddet for lengst. I dag er det 75 elever på skolen, og den er nettopp bygget ut for å kunne ta imot 45 til. En flerbrukshall er under planlegging, det samme er et nytt byggefelt. Rekruttering er ikke et stort problem på Lovund. (Foto: Nova Sea)

stuer, eller hus om man vil, som slett ikke er til nedfalls og preget av tidens tann. Her er det nye, moderne hus som strutter av velstand. Utenfor står barnesykler og barne-vogner. På den smale asfaltveien tre�er vi unger til og fra skolen. Ungdomsskolen er reddet for lengst. Skolen har i dag 75 elever, og er nettopp bygd ut til å ta imot 45 til. En flerbrukshall er under planlegging. Det samme gjelder et helt nytt boligfelt som skal anlegges oppunder det berømte Lovund±ellet.

Oppdrettsnæringen på Lovund sysselsetter i dag 151 personer der Nova Sea alene står for 120. I tillegg har Nova Sea om lag 100 ansatte til ved de ulike oppdretts-anleggene langs Helgelandskysten. Nærmere 15 nasjoner er representert, fra Thailand og Filippinene, til Polen, Baltikum og ikke minst svensker som det er flest av. Mange utenlandske familier har slått seg ned for godt, og nøyer seg ikke bare med å være sesongarbeidere.

Man skulle tro at rekruttering av ny arbeidskraft ikke var lett på en øy så langt fra mer sentrale strøk. Men det har hittil ikke vært noe stort problem, skal vi tro Aino Olaisen rett.

- Så langt har det gått greit, men noen er det jo selvsagt som synes vi ligger vel langt unna sentrum, forklarer hun.

Men arbeid er det, og velstand er det. Og naturen er vakker, og i nord troner Trænastaven i midnattssol. Hva mer kan man ønske seg på vakre Helgelandskysten?

Ingen behøver å tvile Marøya i Nærøy: SinkabergHansen skal ha sin andel av veksten som ventes i laksenæringen. I takt med regio-nens største private arbeidsgiver vokser også folketallet i Ytre Namdal-kommunene Nærøy og Vikna.

– Vi ruster oss for videre vekst, ja. Men for å kunne utvide virksomheten, må vi ha tak i nye konsesjoner. Det håper vi å få i tildelingsrunden som er bebudet om ikke lenge, sier en o�ensiv konsernsjef Finn Sinkaberg (62).

Aktivitetsøkning og nye arbeidsplasser innebærer også bedriftens planer om et eget anlegg for håndtering av avfall fra eget slakteri og foredlingsanlegg. Uten å gå i detaljer om dette prosjektet, røper Finn Sinkaberg at sluttproduktene vil være olje og mel.

De 13-14 milene med elendig fylkesvei frem til E6 i Grong har i alle år vært og er fremdeles en hemsko, både for inntransport av fôr og andre innsatsfaktorer, og særlig for uttransport av laks og mer foredlede produkter.

23

[ H

OV

ED

SAK

EN

: OPP

DRET

T ]

SKAL VOKSE: Finn Sinkaberg (t.v.) har klare ambisjoner om videre vekst, både gjennom nye konsesjoner og produksjon av olje og mel. Men de 13-14 milene med elendig fylkesvei frem til E6 i Grong er fremdeles en hemsko. Her med styreleder Are Brekk.

(Foto: Øyvind Nordahl

Næss/NTB Scanpix)

Paller og kasser i knasHver dag ruller seks vogntog med lakseprodukter ut fra anlegget på Marøya, i den mer hektiske høstsesongen opptil ti doninger daglig. Hver bil laster minst 20 tonn markedsklar vare. Etter at bedriftens fored-lingsanlegg ble modernisert sist vinter, blir nær 40 prosent av det samlede slaktevolu-met på 30 000 tonn laks foredlet av Sinka-bergHansen selv. Leieslaktet fisk utgjør rundt 25 prosent av totalen.

– Når frost og tele gjør veien ekstra humpete, forekommer det ikke sjelden at paller og fiskekasser ombord i bilene rett og slett blir knust. Noen må selvsagt blø for disse brek-kasjene. Kundene blir misfornøyde og klager. Det er nok først og fremst transportørene som får kjeften når produkter herfra ikke er i ordentlig stand når de kommer frem, sier Finn Sinkaberg.

Tålmodige sjåførerHan synes vogntogsjåførene er tålmodige. Selv om den dårlige veistandarden innebærer ekstra påkjenninger for dem selv og kjøretøyene, er det ikke ofte Sinkaberg hører sjåfører klage over veiforholdene.

– De har vel vennet seg til den dårlige standarden, bemer-ker Svein-Gustav Sinkaberg (38). Han er sønn av gründer og daglig leder Finn, og har lederansvar for lakseslakteriet

og foredlingsanlegget på Marøya. Broren hans, John-Ove (41), sjefer over matfiskproduksjonen i konsernet, altså virksomheten som drives i ly av 13 egne og to deleiede oppdrettskonsesjoner.

Med støtte blant annet fra den lokale næringsforeningen og politikere både på kommune- og fylkesnivå, har Sinkaberg-Hansen gjort mangt et fremstøt for sårt tiltrengt oppgradering av veiene som knyt-ter den viktige lakseregionen Ytre Namdal til omverdenen. Men så dårlig som eksisterende fylkesvei er over lange strekninger mellom Nærøysundet og krysset med E6 på Gartland i Grong, må det svære investeringer til for å få veien opp i akseptabel standard.

Frankrike og Sverige er de viktigste eksportmarkedene for SinkabergHansen-laksen, men en del blir også flyfraktet til Asia og USA. Laksetrailerne fra Marøya må holde høy fart for å nå Gardermoen innenfor tidsfristene som gjelder for frakt av fersk fisk.

Utsikter til veiutbedring i overskuelig fremtid er det dårlig med. Dette synes NNN-tillitsvalgt Anne-Grete Myrvold (44) i SinkabergHansen-slakteriet er for galt.

– Veistandarden er et stort minus for virksomheten her, som for øvrig går svært bra. Så mye penger som vi

Svein-Gustav Sinkaberg.

(Foto: Asbjørn Gravås)

24

[ H

OV

ED

SAK

EN

: OPP

DRET

T ]

i lakseindustrien betaler inn til det o�entlige, kunne vi gjerne fått litt bedre vei som gjenytelse, sier Myrvold.

60 millioner i skattFinn Sinkaberg har cirkatall klare for hvor mye konsernet og de snaut 200 ansatte bidro med av skatt i ±or: 30 pluss 30 millioner kroner til stat, fylke og kommune. I tillegg til selve lakseoppdrett-, slakte- og foredlingsvirksomheten hører en hel del bedrifter og et stort antall arbeidsplasser innen ulike former for tjenesteyting rettet mot laksenæ-ringen, med i bildet:

En stor emballasjeprodusent, et brønnbåtselskap, flere vedlikeholdsfirmaer, en palleprodusent, et vaskeri, entre-prenører og håndverkere innen nær sagt alle fag.

Alt dette har ført til befolkningsvekst i Vikna og Nærøy. Bare i løpet av 2012 steg folketallet med 90 til i alt 9400 for de to kommunene, på fem år er innbyggerne blitt 350 flere. Nærøy er med sine 5100 innvånere fremdeles størst av de to, men Vikna vokser raskere og tar innpå.

Flytter hjem til RørvikDet er særlig til det gamle handelsstedet Rørvik folk kommer flyttende – og gjerne bygger seg hus. Ytter-namdalinger som for bare noen år siden måtte langt av sted for å få seg arbeid, søker tilbake til hjemtraktene og jobb i den blomstrende laksenæringen eller tilgrensende servicevirksomhet.

I motsetning til de store oppdrettsaktørene lenger sør på trøndelagskysten, hvor flere titalls nasjonaliteter gjerne er representert, har SinkabergHansen bare beskjedne innslag av utlendinger i arbeidsstokken. Bortsett fra noen svensker som hentes til Ytre Namdal for høstsesongen, er arbeidskraften lokal. Og den er stabil. Det finnes enkelt-personer som har mer enn 25 års fartstid i bedriften.

– Det gode arbeidsmiljøet som SinkabergHansen er kjent for, gjør sitt til at folk blir værende når de først får seg jobb her, sier tillitsvalgt Anne-Grete Myrvold. Hun forteller at de ansatte får lønn over det som er gjeldende tari� i fiskeindustrien.

Seks timers dag Myrvold berømmer ledelsen for å gjøre hva den kan for å unngå permitteringer og holde flest mulig beskjeftiget i perioder hvor det er behov for å stanse produksjonen – f.eks. i forbindelse med ombygging eller modernisering av lokaler og utstyr.

I filetfabrikken praktiseres 30 timers uke og seks timers dag, noe som fortsatt er en sjeldenhet i nordtrøndersk arbeidsliv. Medarbeiderne går i turnus, og fabrikken kjøres 13 timer i døgnet.

Fordi Finn Sinkaberg opp gjennom årene har vært påpas-selig med å ta i bruk ny teknologi og metodikk, er mye av tungarbeidet i produksjonen borte. Kniven er langt på

IKKE FORNØYD: - Så mye penger som vi i lakseindustrien betaler inn til det o�entlige, kunne vi gjerne ha fått litt bedre vei som gjenytelse, sier NNN-tillitsvalgt Anne-Grete Myrvold. Konsernet og de snaut 200 ansatte bidro med 30 pluss 30 millioner kroner i skatt til stat, fylke og kommune i «or. (Foto: Nova Sea)

SinkabergHansen: � Finn Sinkaberg, opprinnelig fra Lurøy, gjorde sitt

første utsett av smolt ved Marøya i Nærøy i 1977.

� I april 1980 kunne han slakte og selge 3000 laks, mens 7000 fikk leve videre i sjøen.

� Første Sinkaberg-slakteri sto ferdig på Marøya i 1983. Videreforedling fra 1990.

� Selskapet Sinkaberg-Hansen AS (bindestreken er nå fjernet fra firmanavnet) ble til da familiebedriften i Nærøy i 1998 fusjonerte med Bindalssmolt, et selskap hvor sittende fiskeri- og kystminister Lisbeth Berg-Hansen og hennes familie var tungt inne på eiersiden. Statsråden har fortsatt en eierpost på drøyt ti prosent i SinkabergHansen.

� Det nye slakteriet som ble bygget på Marøya i 1998, er fortsatt i bruk. Nytt produksjonsanlegg var på plass i 2002, og hele Marøya-anlegget er flere ganger i årenes løp blitt oppgradert og modernisert.

� I 2012 endte konsernomsetningen på 760 milli-oner kroner, resultatet før skatt på 57 millioner kroner. Begge deler litt svakere enn i de to foregå-ende årene, på grunn av lavere laksepriser i fjor.

� SinkabergHansen-konsernet beskjeftiger i dag ca. 190 mennesker fordelt på slak-teri- og foredlingsanlegget på Marøya i Nærøysundet – som også huser selskapets hovedkontor, samt oppdretts- og smoltanlegg i Nærøy, Vikna, Bindal og Brønnøy.

25

[ H

OV

ED

SAK

EN

: OPP

DRET

T ]

FRYKTER KAOS: Administrerende direktør i Sintef Fiskeri og havbruk, Karl A. Almås, er ikke i tvil om Norge står overfor store logistikkutfordringer når produksjonen skal fire-femdoble seg fram mot 2050. Ifølge en fersk rapport vil hele den biomarine industrien i Norge omsette for 550 milliarder kroner i året i 2050. (Foto: Sintef)

vei blitt avleggs som arbeidsredskap, maskiner har over-tatt det meste av det som tidligere var slitsomt manuelt arbeid.

Tilnærmelser fra konkurrenter som gjerne vil ha kloa i veldrevne SinkabergHansen, er konsekvent blitt avvist. Familien Sinkaberg kontrollerer vel 51 prosent av aksjene i konsernselskapet, mens familien til fiskeri- og kystminister Lisbeth Berg-Hansen er tunge minoritetsaksjonærer. Disse to grupperingene er skjønt enige om at SinkabergHansen er liv laga som selvstendig oppdretter og foredler av laks.

Sykdom er verstGründeren trekker frem sykdom som den klart alvorligste trusselen mot fremtidens laksenæring. SinkabergHan-sen har sluppet unna sykdomsutbrudd i mange år nå, men som erfarne bransjefolk vet Sinkabergene at lumsk smitte kan slå til når oppdretterne minst venter det – og ødelegge enorme verdier. Forebygging, spesielt i form av vaksinering av fisken, blir ansett som helt avgjørende i sykdomskampen.

– Lakselus-plagen er langt mindre påtrengende nå enn for bare et par år siden. Vi observerer fremdeles luseangrep på fisken, men nivået er heldigvis mye lavere igjen. Jeg tror bestemt vi kan takke de svært kalde vintrene vi har opplevd i det siste for at lusa langt på vei er borte. Men oppdretterne gjør også mye for å bekjempe den, bl.a. med utsett av leppefisk, sier Finn Sinkaberg.

Selv om SinkabergHansen i ±or fikk en viss nedgang både i omsetning lønnsomhet, kunne eierne med god

samvittighet bevilge seg et aksjeutbytte på drøye ti millio-ner kroner, og samtidig konstatere at selskapets egenkapi-talandel gikk ytterligere opp – til godt over 60 prosent.

Sprenger veikapasitetenI fjor ble det fraktet 60.000 vogntog med norsk oppdrettslaks. I 2050 vil antallet femdoble seg – til 300.000. Lakseveksten som er spådd, vil sprenge trans-portkapasiteten til lands.

– Om vi tenker oss at alle bilene med laks skal passere samme punkt, for eksempel Svinesund på grensen mot Sverige, vil avstanden mellom kjøretøyene krympe dramatisk. Allerede med dagens produksjonsnivå, som fyller 164 vogntog i døgnet – året rundt, vil det bare gå åtte minutter mellom hver Svinesund-passering. Den forventede fire-femdoblingen vil gi én passering annet hvert minutt.

Adm. direktør Karl A. Almås i SINTEF Fiskeri og havbruk er ikke i tvil om at mer sjøtransport av laks vil tvinge seg frem. Per i dag utgjør båtfrakt bare en bitte liten andel av den samlede laksetransporten. Problemet er angivelig at skipene går for sakte og dermed ikke får ferskvarene raskt nok frem til de viktige eksportmarkedene nede i Europa.

Til USA og de stadig mer interessante laksemarkedene i Asia går økende mengder norsk laks per fly.

Fra 1,2 millioner tonn i 2012 ventes altså årsproduk-sjonen av oppdrettslaks i Norge å øke til fem millioner tonn i 2050. Skal all denne fisken fraktes med bil, blir

Karl A. Almås: � Adm. direktør i SINTEF Fiskeri og havbruk.

� Leder arbeidsgruppen som i august 2012 avga rapporten «Verdiskaping basert på produktive hav i 2050». Gruppen var nedsatt av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS) og Norges Tekniske Vienskapsakademi (NTVA).

� Ifølge rapporten utgjør laks- og ørretoppdrett snaut halvparten av det samlede potensialet for verdiskaping i norsk biomarin industri. Fra ca. 80 milliarder kroner i 2010 ventes den totale biomarine omsetningen å være oppe i 550 milliarder kroner i 2050.

� Sterkt økende etterspørsel etter sjømat vil drive frem en kraftig økning i den marinbaserte verdiskapingen i Norge. Størst blir veksten ventelig innen lakseoppdrett, leverandørindustri og det som kalles marin ingrediensindustri (produksjon av oljer, proteiner og biokjemikalier basert på tare og restråstoff fra fiskeri og havbruk).

� Veksten er betinget av at bransjen klarer å håndtere miljøutfordringene som knytter seg til marin produksjon. En annen viktig forutsetning er at man klarer å fremskaffe tilstrekkelige mengder fôr-råvarer.

26

[ H

OV

ED

SAK

EN

: OPP

DRET

T ]

vogntog-tettheten på veiene inn fra norskekysten og på stamveiene ut av landet, rett og slett for stor.

Karl A. Almås’ regnestykke viser vel å merke gjennom-snittlig passeringsfrekvens for laksebiler ved gitte produk-sjonsvolumer. Det sier seg selv at tidsavstanden mellom vogntogene på visse veier og til ulike tider vil bli mye mindre enn to minutter i 2050. Faren for trafikkork og det som verre er, øker tilsvarende.

Det er også verd å huske at produksjon av fem millioner tonn laks krever seks millioner tonn fôr. Med andre ord er varemengden som skal fraktes ut til oppdrettsanleg-gene på kysten, vel så stor som volumet av salgsklare produkter.

Norge ikke så stor i fisk– Logistikk-utfordringene må bli store når den biomarine industrien skal vokse så kraftig som vi venter den skal gjøre. På transportsiden må vi nok finne andre løsninger enn de som er dominerende i dag, sier Karl A. Almås.

SINTEF-direktøren gjør et poeng av at den prognoserte veksten i biomarin verdiskaping frem mot 2050 «bare» utgjør fire prosent per år. Verdens matvareorganisasjon (FAO) har til sammenligning sagt at den årlige økningen i sjømatproduksjon bør opp i 5,6 prosent. – Av all fisk som konsumeres i verden, kommer bare to prosent fra Norge. Så vi har litt å gå på, mener Almås.

Pelagisk fisk vil ventelig fortsette å være en viktig bestanddel av laksefôret. Karl A. Almås tror derimot

at avfall fra husdyrslakting (animalsk) er på vei ut som råsto� for fiskefôr. At biomarin produksjon så å si skal legge beslag på dyrebare landarealer, strider nemlig mot prinsipper som har med global matforsyning å gjøre.

– Utkast av fisk som er for småfallen eller av andre grun-ner anses som mindreverdig, må det bli slutt på. Den slags ressurssløsing er forbudt i norske og mange andre farvann, men foregår i stor stil bl.a. i Stillehavet og i og utenfor Mexico-gulfen. Store mengder potensielt lakse-fôrråsto� går på dette viset til spille, sier Almås.

Små organismer i havet utgjør en betydelig fôrreserve, det er bare om å gjøre å få tak i dem. Etter Almås’ mening har Norge også mye å gå på når det gjelder utnyttelse av tare til fôr. n

Oppdrettsnæringens historie › Ca. år 3000-2500 før Kristi fødsel: Oppdrett av fisk kjent både i Kina og i det gamle Egypt.

› 1800-tallet: Oppdrett og dyrking av ørret i fersk-vannsdammer i liten skala starter flere steder.

› 1966: Husdyrprofessor Harald Skjervold ved Norges landbrukshøgskole på Ås begynner å forske på oppdrett av laks.

› 1970: Brødrene Ove og Sivert Grøntvedt på Hitra utvikler den første laksemære for oppdrett av laks i sjøvann. Sivert Grøntvedt regnes som norsk oppdrettsnærings far.

› 1970: Norske Fiskeoppdretteres Forening stiftes.

› 1973: Oppdrettsnæringen blir underlagt en offentlig konsesjonsordning der det bare blir tillatt med en konsesjon pr person og selskap.

› 1977: Fiskesykdommen kaldtvannsvibriose – senere kjent som «Hitrasyken» - oppdages, og skulle etter hvert få store konsekvenser for oppdrettsnæringen, spesielt i Midt-Norge. Andre fiskesykdommer som ILA (infeksiøs lakseanemi), furunkulose (som de mest kjente), men også andre fiskesykdommer

inntreffer med ujevne mellomrom.

› 1985: Ny lov om havbruk og fiskeoppdrett vedtas.

› 1990: Stor overproduksjon, fallende priser og ordningen med innfrysning av laks på store lagre innføres.

› 1991: Fiskeoppdretternes Salgslag (FOS) som hadde en nøkkelrolle i innfrysningsordningen, går dundrende konkurs med gjeld på over én milliard kroner. Trekker med seg en rekke enkeltselskaper i konkursen.

› 1991: Konsesjonsloven endres slik at det blir tillatt å eie flere konsesjoner. Det fører etter hvert til store endringer i eierforholdene.

› 1995: Ulike fiskeriorganisasjoner slår seg sammen i en felles forening, Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening (FHL).

› 1996: Myndighetene innfører fôrkvoter for å regulere produksjonen.

› 2003: Ny nedtur for oppdrettsnæringen.

› 2005 og fram til i dag: Kraftig vekst og stigende priser de aller fleste årene.

� Dagens situasjon: › Årsproduksjon (laks og ørret) (2012): Nær 1,3 millioner tonn (1.183.000 tonn). Dette er 60 prosent av verdens-produksjonen av atlantisk laks.

› Eksportverdi (2010): 33 milliarder kroner. 95 prosent av produksjonen eksporteres til over 100 land over hele verden. Viktigste eksportland er EU og Russland.

› Sysselsetter over 10.000 årsverk i over 500 bedrifter. Med ringvirkninger er sysselset-tingen på over 20.000. Den langt overveiende delen av verdiskaping og sysselsetting skjer i kystkommunene i Norge.

� Fremtiden: › En arbeidsgruppe ledet av adm. direktør Karl A. Almås i SNTEF Fiskeri og havbruk forutser i en rapport fra 2012 en femdobling av norsk lakse- og ørretoppdrett fra 2010 til 2050 - til fem millioner tonn. Årlig omsetningsverdi vil stige fra 34 milliarder til 238 milliarder kroner.

Kilder: FHL | Sintef fiskeri og havbruk | Store Norske Leksikon (SNL) | Wikipedia

27

[ H

OV

ED

SAK

EN

: OPP

DRET

T ]

INGEN PILKASTER: Finn Kristensen nekter å kaste piler på dagens ledere - men noen politiske oppskrifter kan han alltids levere.

28

[ PR

OFI

L ]

Snart 77 år gamle Finn Kristensen kommer ut fra Thorvald Stoltenbergs (81) leilighet ved Solli i Oslo, iført motorsykkeldress. Der har han vært på møte.

Ikke pensjonisttreff. Nei: bisniss. Gårsdagens menn er ikke som de var.

Tekst: Lars Aarønæs Foto: Ola Sæther

Utenfor står hans røde 650-kubikker, ny av ±or-året. Den har han kjørt fra Kragerø, hvor han bor. Når vi har snakket oss ferdig, den forhenværende minister og På Spissens utsendte, da skal Kristen-sen sette seg på tohjulingen og frese de 20 milene hjem igjen til kona Bodil.

Kanskje blir det ny langtur med K Riders snart.

– Vi er fem K-er som kjører: De to sønna mine, nevøen min og kompisen min, Kårud. Da vi var ute i Europa sammen sist, ble vi enig om at vi måtte favne breiere. Når vi forlater landet neste gang, da er vi K Riders Int.

To med brunostFinn Kristensen forlot sin siste regjeringspost i 1993. Hun var knapt begynt i barnehagen da, servi-tøren hos Baker Hansen på Skillebekk. Derfor ville det ha vært nokså rart om hun i pur gjensynsglede skulle spandere en gratis kopp ka�e på sluggeren fra Grenland, her han vagger inn i MC-mundur og peker ut to brunostskiver i disken. Men hun lover gratis påfyll av ka�e om vi måtte trenge.

Det innledende håndtrykket har levnet liten tvil om at Finn Kristensen fortsatt er hard i klypa, sin halve arbeidsulykkehøyretommel til tross. Er han likevel blitt snillere med åra?

– Sluggerstempelet fikk jeg i tilfelle fordi jeg var meg sjøl. Jeg er ikke skolert i den der finspikka måten å være på.

– Hva gjorde du hos Thorvald nå nettopp?

– Han og jeg og fire andre eier et selskap som heter Aqua Norway. Vi jobber med å få til eksport av norsk vann. I første omgang med tankskip, kanskje i rør om 15-20 år. Mange nasjoner trenger bedre vann.

– Dere er langt fra de første til å tenke i de baner?

– Dette har mange prøvd, ja. Men det er verdt å prøve igjen. Vi skal fange vannet etter at det har gått gjennom kraftstasjonene, og før det går til sjøen, idet det altså har null alternativverdi.

Den som slår opp Kristensens navn i Brønnøy-sundregistrene merker seg at vanneksport åpen-bart ikke er nok til å fylle hele arbeidsdagen hans. Det står ei hel remse med oppføringer der.

– Jeg er med i et firma som konkurrerer om å legge fiberkabler på ghanesisk sokkel, Pard.

– Som i leopard?

– Ja. Pard tilbyr et alternativ til satellittkommuni-kasjon. I Nordsjøen har vi stort sett bare fiber. Det kan brukes andre steder i verden også.

– Heller ikke dette er nok for deg?

– Jeg er med i styret selskapet Sargas. Vi er inne i sluttforhandlinger om bygging av et CO2– fritt gasskraftverk i Texas.

– Siden vi åpenbart ikke får til noe slikt her i landet?

– Dette er basert på en trykksatt teknologi. Det er en annen variant enn Mongstad. Selskapet har nylig søkt EU om bygging av et Sargas-anlegg i Elnesvågen, med egen CO2-verdikjede. Anlegget kan gi kraft til Ormen Lange-anlegget, som trenger bedre forsyningssikkerhet, og strøm til nettet, basert på norsk gass. Vi får se åssen det går til slutt.

– Som er når?

– I løpet av dette året. Vi har aldri vært så nær et gjennombrudd. To-tre store selskaper er veldig interessert i det vi driver med.

Farlig på stubben– Så gammel som du er må det være vel så inter-essant å finne en stubbe, og se ut i lufta?

– Jeg synes det er så moro å prøve å få til ting, forutsatt at de er fornuftige. Du visner så fort når du setter deg ned.

– Du har prøvd?

– Jeg har sett noen som har. Tilværelsen blir litt giddelaus, og det tru’kke jeg er bra. Kinesiske ledere er ikke ferdige med læretida si en gang, når de runder 65. Her skal vi gå av når vi er 62. Klart det går an å fortsette litt til.

Finn Kristensen tar seg i det:

– Selvfølgelig er det folk som har levd et hardt og slitsomt liv, og som virkelig har behov for å ta seg inn mens det ennå er tid. Du kjære all verden.

Easy RiderProfil

Flinkest i klassen

29

[ PR

OFI

L ]

Han blir stille et øyeblikk.

– Men ofte er det sånn, vettu, at det krever omtrent like mye innsats å jobbe med små ting som når du jobber med de store.

Kast ikke piler på vatikanet– Om du skulle ha vendt tilbake til en av ministerpostene dine, hva ville du ha gjort?

– Jeg har tenkt nøye på om jeg skulle være med på dette intervjuet, nettopp på grunn av slike spørsmål. Det er lett å sitte på verandaen i Kragerø og kaste piler innover mot det politiske vatikanet. Så det gjør jeg ikke. Jeg gir honnør til ei regjering som har greid det viktigste så langt i disse krisetidene: å holde folk i arbeid. Utfordringen er: Hvordan tar vi fedrelandet videre?

- Ja?

- Jeg er ikke et sekund i tvil om at vi må satse på kunn-skap, kompetanse og nødvendig nyskaping. Bare dét gir et konkurransedyktig næringsliv. Når vi ser oversikter fra Statistisk sentralbyrå som viser at vi ligger 50-60 prosent høyere i kostnader enn snittet blant dem vi handler aller mest med, nemlig europeiske land, vil sjøl de som ikke har gått lenge på skolen skjønne at det er krevende å finne de fullkomne svarene på hvordan vi skal få det til.

Det var helt andre spørsmål som holdt politikerne våkne i Finn Kristensens statsrådtid. Jernverk og koksverk ble nedlagt. Våpenindustrien på Kongsberg gjennomgikk store forandringer. Inflasjonen var det store spøkelset i hele Vesten.

Det rumlende hamskiftetUnder det hele rumlet rikdommen i Nordsjøen. Ufatte-lige mengder olje og gass begynte umerkelig å omforme nasjonen.

Finn Kristensen trenger ikke mer enn den første ka�esu-pen og den ene grovbrødskiva for å komme i gang med et foredrag.

– Norge har tradisjonelt hatt en veldig åpen økonomi. Vi har importert om lag halvparten av det vi bruker av varer og tjenester. For noen år tilbake var oppgaven å produ-sere nok i Norge av det som noen ville kjøpe av oss, til å matche verdien av importen. Det måtte være balanse.

Så ville skjebnen altså at vi ramla borti de store petrole-umsforekomstene våre. Jeg husker godt da Stortingsmel-ding 25 kom, i 1973. Den beskrev hvordan denne nye indus-trivirksomheten ville virke inn på det norske samfunnet.

- Jeg har gått gjennom den på nytt nå. Det var et godt arbeid, den meldinga. Det er ikke mye der som er langt unna virkeligheten. Så, et lite tiår seinere, kom Skånland-utvalget, det som ble hetende Tempoutvalget. De prøvde å beskrive hva vi kunne tåle av tempo på norsk sokkel, før det gikk utover fastlandsvirksomheten. Utvalget mente at vi på fornuftig vis kunne absorbere 90 millioner tonn oljeekvivalenter i året. Nå produserer vi to og en halv gang så mye, og det er svære oppslag i avisene om prisen per fat detter under 100 dollar. Den gangen var prisen 11– 12 dollar. Det gir en dramatisk endring i inntektsbildet. Det følger det en del utfordringer med.

- Hva var det som skjedde da vi bygget opp norsk indus-tri før og etter krigen? Jo, vi satsa på naturressursene og på industrien som kunne gjøre seg nytte av dem. Men betingelsen for å få det til var en sterk overgang av mennesker. De kom fra jordbruk, skogbruk og fiske. Det var en strøm av folk fra de næringene hvor pilene pekte sånn (Kristensen peker ned) og industrien sto den veien

TUNG OG TYNGRE: Finn Kristensen foran Hydro-blokka, i tyngre og enda svartere dress enn den gangen han bestemte over norske tungindustri.

ALLEREDE NÅR SKJØRTET ER NEDE PÅ KNEA ER DET PÅ TIDE Å FÅ TING PÅ STELL IGJEN. FINN KRISTENSEN

30

[ PR

OFI

L ]

(fingeren opp). Hvorfor nevner jeg det? Fordi vi langt på vei er i en slik situasjon i dag. I dag minker det i den konkurranseutsatte industrien.

- Antall arbeidsplasser er samtidig økt kraftig i det o�ent-lige og i den skjerma, private sektoren. Pizzarestauranter og klesbutikker, de vokser og gror. Heller ikke det har vært mulig uten tilgang på menneskers arbeidskraft. I sin tid var det den konkurranseutsatte industrien som var det naturlige stedet å søke seg til. Nå tar disse to nye hoved-veiene tyngden. Det er en utfordring. Trøkket på lønninger og kostnader gjør at industrien sliter.

- Jeg er enig med Stein Lier-Hansen i Norsk Industri. Han er klokkeklar på at vi må ta itu med denne utviklinga. Norge har mange lokalsamfunn som står og faller med den typen eksportindustri som alltid har vært basert på energiressursene våre. Den industrien ligger ikke på begge sider av Karl Johan. Den ligger ute i distriktene. Den opprettholder det ene lokalsamfunnet etter det andre. Det betyr at hvis slik industri etter hvert forsvinner, så står vi overfor ganske store omstillinger. Hele bosettingsstruk-turen vår vil bære preg av det.

Snubletrekantene– Vi kan være enig om at det antakelig er enda vanske-ligere å spå om framtida nå, enn det var da du satt i regjering?

– Det skal være visst. Noen har allerede begynt å snuble i varseltrekanter. Norges største petrokjemianlegg ligger i Bamble, et mindre ligger på Tjeldbergodden. Det i Bamble har vært eid av Saga, av Statoil, nå er det et engelsk selskap som står som eier. Produksjonen har vært basert på gass fra Nordsjøen. Men nå. Nå har de inngått kontrakt med et selskap i USA om å kjøpe gass derfra. Skifergass. De sier sjøl at de har fått råvaren vesentlig rimeligere. Det er et varsku og et tankekors, det at det store anlegget vårt skal være nødt til å kjøpe gassen fra USA og ikke få framforhandla en avtale med leverandører i Norge.

– I så fall er den gamle drømmen om et gassrør fra sokkelen til Grenland luftigere enn noensinne?

– Jeg har også lest at terminalen som skulle ta mot Snøhvit-gassen på østkysten av USA, den terminalen holder de nå på å bygge om for eksport – i stedet for import. Det er vanskelig å tro at slike ting ikke har innvirk-ning på lønnsomheten for vår egen industri. Du skjønner nå hva jeg mener med å snuble?

Ja til tjue Telenor – Spørsmålet er hva vi skal satse på isteden?

– Vi har mange gode eksempler. Telenor er ett av dem, som viser hvilke veier det er mulig å gå. De har til de grader omstilt seg fra det statlige monopolet de var. Nå jobber de godt i hele verden. Vi skulle hatt 15-20 sånne – ja, ikke som drev med telefoni og mobil alle sammen, men spennende samfunnsvirksomheter som kastet av seg. Miljøsektoren byr åpenbart på kjempemuligheter.

– Jeg intervjuet nylig Kristin Halvorsen her i bladet. Hun var opptatt av at staten tar sin del av ansvaret

for å støtte næringsrettet forskning og utvikling, mens næringslivet ikke alltid yter like mye?

– Det er dessverre ikke noe nytt. Industrien bruker etter min oppfatning for lite i sum på det man skal leve av framover. Det er nok mange grunner til det. En av dem er at det flyter nokså mange oljepenger rundt. Trøkket er ikke like sterkt. Både næringslivet og myndighetene må satse tilstrekkelig stort og målbevisst. Vi får ikke første-klasses produkter uten førsteklasses såkorn.

Naken kvinne– Eller for å bruke et annet bilde: Det er ingen naken kvinne her, som trenger å spinne?

– Hun skulle ikke behøve å være naken. Allerede når skjørtet er nede på knea er det på tide å få ting på stell igjen. På det nasjonale planet er jeg enig med sentral-banksjefen. Hvis vi innførte en treprosentregel for bruken av oljepenger, i stedet for fire prosent, hadde vi likevel hatt nok å rutte med – og det ville blitt litt mer balanse. Til beste for den konkurranseutsatte industrien, og fedrelandet for øvrig.

– Et ettermæle for deg og dine samtidige i regjeringa var kanskje dette: Oppsto det et problem, da tok dere tak i det.

– Vi gjorde noe. Det var svaret. Det kan være oppskriften fremdeles.

De kloke unge– Er det noen politikere du har spesielle forhåpninger til? Gror det fint i de yngre klassene?

– Etter tragedien på Utøya så Bodil og jeg på et program der lederne for alle de politiske ungdomsorganisasjonene sto fram og samtalte seg imellom. Jeg ble så imponert. Vi sa til hverandre at «du verden hvor heldig dette samfun-net er som har så mye klok ungdom.» De er alle på terske-len til å gå på større oppgaver. Det beste var at de alle, uansett parti, gav det inntrykket.

Varmen på rette stadenFinn Kristensen hipser på seg kjøredressen. Servitøren hilser ham smilende adjø.

– Den er ikke din første tohjuling, denne 650-en?

– Jeg har hatt Yamaha, BMW, Honda, mange. Den første var en Tempo Sachs, bygd hos Øglænd i Sandnes. Den var på 150 kubikk. Jeg kjøpte den i 1956, i en sportsbu-tikk i Brevik. Den var dyp rød. Jeg hadde alltid en tvist-dott liggende framme på et egna sted, sånn at jeg kunne gnikke det blanke når jeg stoppa. Jeg hadde sykkelen med meg da jeg gikk på sersjantkurs i Gamlebyen i Fredrikstad. Den var et stykke fra brakka der jeg bodde. Da kom Aften-posten godt med. På høsten og tidligvinteren var det kaldt. Jeg kjørte i en sånn en plastdress, den var stiv som plank. Jeg stakk hele avisa innafor, den dekka fra magen og langt ned på låra. Så det skal Aftenposten ha: Ikke bare gir den bakgrunn. Den tar vare på varmen også. n

Fakta: › Finn Kristensen er født 24. juli 1936, i Brevik i Telemark. Faren Bjarne var elektrisk sveiser ved Dalen Portland Cementfabrik i Brevik. Han omkom i ei arbeidsulykke ved fabrikken, i 1946. Mora, renholdshjelp Jenny Therese Eikefjord, flyttet da med ti år gamle Finn og broren hans til Eidanger, som er nærmere Porsgrunn. Han ble elektrikerlærling ved farens arbeidsplass i 1950. Kristensen har tre voksne barn.

› Kristensen har sittet i Eidanger herredsstyre og Porsgrunn kommunestyre. Han ble innvalgt første gang på Stortinget, for Ap i Telemark, i 1969.

› I 1981 var han i statsråd i Industridepartementet. Den posten tok han på nytt i 1986, og satt da fram til 1988. Da ble han statsråd i Næringsdepartementet. Fra 1990 til 1993 var han statsråd i Olje- og energidepartementet. I 1993 ble han statsråd i Nærings- og energideparte-mentet. Kristensen var – når han ikke satt i regjering – direktør i Statoil, i tida fra 1989 til 1994. Han var også i tunge komiteer på Stortinget, både som medlem og formann i energi- og industrikomiteen i flere perioder, og medlem i forsvarskomiteen og valgkomiteen.

31

[ PR

OFI

L ]

32

[ KULT

UR ]

Industrien i norsk litteratur

Gjennom 150 år har industrien omskapt det norske samfunnet. Fremskrittene har begeistret mange, men ikke alle forfattere har vært

like positive.

Tekst: Harald Bache-Wiig, professor i nordisk litteraturvitenskap

I en kjent barnesang blir nisser og dverger sprengt i lufta med krutt. Teksten er av Henrik Wergeland og viser at han ikke var redd for et framskritt som brøt inn i det norske landskapet. Tvert om, ny natur-basert kunnskap ville gi mennesket en ny slags råderett over den naturen skaperen så gavmildt har gitt oss, til gagn for fødelandet. Men i 1866, samme år som Alfred Nobel tok patent på oppfin-nelsen av dynamitt, utga Henrik Ibsen dramaet “Brand”, og der er sprengkraften i det nye oppfat-tet som skremmende. I den “fremtidsnatten” som snart skal senke seg over Norge, ser presten Brand “Britens kvalme stenkullsky senker sort seg over landet”.

Først rundt 1900 var det for alvor duket for innfø-ring av moderne fabrikkdrift i Norge. De store følgene dette fikk for folks levemåte og bosetting, opptok etter hvert også norske romanforfattere. Om denne utviklingen var til landets beste, eller om den førte til nattsvarte utsikter for alt det hevdvunne “norske”, var det nok delte meninger om, noe jeg vil gi eksempler på i det følgende.

En som var tidlig ute med å varsle dystre utsikter, var Jonas Lie, som i 1883 utga romanen Livsslaven. Smedlærlingen Nikolai blir forlovet med fabrik-kjenta Silla, som jobber i et veveri ved Akerselva. All den mekaniske tvangen fra stempler og hjul fanger henne som fugl i bur, og det blir fatalt. Når Nikolai får se henne i et danselokale, der hun slip-per seg løs i pardans med fabrikkeierens sønn, eksploderer han i raseri, dreper rivalen og blir dømt til livsvarig stra�arbeid på Akershus.

Romanen gir et monumentalt sluttbilde av hvor galt det kan gå når all livslyst blir holdt innesperret. Nede i fabrikkfossen innbiller Silla seg å se Niko-lai strekke hendene, fanget i håndjern, opp mot henne. Hun kaster seg ut og dør.

Oppdemning av norske vassdrag skapte tilgang til voldsomme mengder energi, nyttig for mange slags industrielle foretak. Men slik Jonas Lie ser det, kan altså slik virksomhet føre til en ødelegging av sinnets likevekt i samspillet mellom menneske og natur.

Helt andre utsikter finner vi hos forfatteren Kristo-fer Uppdal, med bakgrunn som anleggsarbeider og med tillitsverv i LO. I sitt 10-binds romanverk (1911-1924) Dansen gjennom skuggeheimen skildrer han hvordan arbeiderne som jobbet fram vei, jernbane og kraftanlegg, kalt “slusk” eller rallar, bygget en mektig bro med spenn fra det gamle bygdesam-funnet til det industrialiserte Norge. Uppdal ser rallarsluskens brokete skare som både kraftfull (jf. “dansen”) og forpint (“skuggeheimen”). I sin gang

gjennom landet, er de såmenn for fabrikker som spinner og vever klær og dermed gjør folk både vakre og varme.

Rallarene gir all sin mobile kraft til byggingen av en ny tid. Én roman fra den norske gründertida, er Hjalmar Christensens Den gamle bygd og den nye (1914). Her får vi glimt fra innsiden av en nyreist storfabrikk, og også av all den sosiale uroen den gir opphav til. Men perspektivet på det hele er lagt til direktøren for industriforetaket, John Lied. Det veldige, kaotiske oppbrudd mot nytt tideverv han ser rundt seg, både fascinerer og skremmer han. Men romanen lar ham framstå som human, norsk gründer, i stand til å skape foretak som ikke selger sjelen til fremmed, grådig storkapital.

Langt mer farget av det kollektive er framstillingen vi får av livet rundt, og inne i nye norske industri-foretak i to romaner fra 1930-åra. Den ene er Gro Holms De hvite kull fra 1936, den andre Nini Roll Ankers Den som henger i en tråd fra 1935. Gro Holm kom fra Odda i Sør±orden, og faren hennes måtte selge slektsgården da bygda ble industrialisert.

Men hun ble gift med en ingeniør, og hun makter å se konflikten mellom det gamle og det nye fra begge sider. Hun gir altså ikke negative bilder av dem som hentet sitt levebrød på fabrikken. Men hjertet ligger hos dem som får livet sitt overkjørt av utviklingen. Industrialiseringen av en norsk ±ord-bygd framstår som et stykke brutal kolonialise-ring, et spill om makt og penger, der de “innfødte”, bøndene, må tape.

FYR OG FLAMME: Kjartan Fløgstads bok “Fyr og flamme” (1980) lot sola som stiger opp bak en gammel furu på Nitedals fyrstikkesker bli bilde på sola som stiger opp over det nye Norge. (Faksimile: Samlaget)

CULTURA ANIMI

2013

D Y R K I N G E N A V S J E L E N

KulturKulturSeksjonen

33

[ KULT

UR ]

I Nini Roll Ankers roman er det selve fabrikkmiljøet som står i sentrum. Kvinnene på en klesfabrikk i byen er uten rettigheter, prisgitt menns hensynsløse lederskap og et farlig arbeidsmiljø. Romanhelten, fabrikkjenta Karna, drømmer om å finne arbeid i trygt bondemiljø på Vest-landet. Så oppdager hun, i morens begravelse, at dette miljøet er alt annet en trygt. Livet i en gammel kystbygd er blitt håpløst fattigslig og gjeldstynget. Karna innser at fabrikktilværelsen faktisk kan gi bedre grobunn for menneskeverdet enn de levekår bøndene må tåle. Og hun tar opp kampen med ledelsen, på vegne av nyorganiserte kvinner på fabrikken. Styrkeprøven fører ikke fram, kolle-gene svikter.

Men Karna nekter å bøye seg. Hun må se seg om etter nytt arbeid, men nå kan hun forankre sin identitet i et kollektivt skjebnefellesskap, der hun har “følge av mer enn halve landet”. Samme året boka kom ut, ble da også regjeringen Nygårdsvold dannet; et klart varsel om Arbei-derpartiets kommende hegemoni.

Men industrialismen og sosialdemokratiets triumf i Norge, fikk knapt noen høysang innenfor litteraturen. All den konsensus og optimisme som rådet i 1950- og 60-åra, oppildnet ikke til romankunst. Først når alt som var innvunnet, var ved å tape feste, engasjerte noen forfattere seg, blant dem Dag Solstad og Kjartan Fløg-stad. Hos dem blir fabrikken i fabrikkbyen tilkjent er verdi som er på høyde med kraften den har hatt i forvandlingen

av det norske samfunnet. I 25. Septemberplassen (1976) lar Solstad utviklingen av skoindustrien i Halden danne viktige peilemerker for arbeiderklassens skjebne i etter-krigstida. Solstad er mest opptatt av en forfallshistorie, et gradvis tap av proletarisk bevissthet, “å være fri er å ha fri”. Noe liknende gjelder også for Kjartan Fløgstads Dalen Portland (1977). Men samtidig skriver han også en hyllest til de helter og slitere som befolker industristedet Lovra, svært likt Sauda, der Fløgstad vokste opp.

Omslaget på førsteutgaven av Fløgstads neste roman, Fyr og flamme (1980), lot sola som stiger opp på Nitedals fyrstikkesker, bak en gammel furu, bli bilde på den sola som stiger opp over det nye Norge på industristeder som Lovra. Inne i romanen blir tre arbeidere som danser på en glødende smelteovn inne i fabrikken, tegnet som lysende silhuetter, badet i “arbeidets lys”.

Fløgstad håpet nok at de to romanene kunne bidra til fornyet bevissthet om en åpen, maktfull framtid for arbei-dere i et industrialisert Norge. I dag er mye av den land-baserte industrien lagt ned, og mye avhenger av det som foregår o�shore. Den nye tid som skulle stige opp i lyset fra fabrikkene, har veket og mye kan igjen kjennes som en usikker “skuggeheim”, en overgangstid. Men hos Fløg-stad danser altså arbeidere på smelteovnen, slik slusken engang danset på anleggene hos Uppdal, og hvem vet? Kanskje kan ennå sola stige opp over nye industriforetak, til ny glede for by og land. n

SAMME ÅR SOM BOKA KOM UT, BLE DA OGSÅ REGJERINGEN NYGÅRSVOLD DANNET; ET KLART VARSEL OM ARBEIDERPARTIETS KOMMENDE HEGEMONI

OPPDEMMET ENERGI: Oppdemning av norske vassdrag skapte tilgang til voldsomme mengder energi, nyttig for mange slags industrielle foretak. Men slik Jonas Lie ser det, kan altså slik virksomhet føre til en ødelegging av sinnets likevekt i samspillet mellom menneske og natur. (Foto: Shutterstock)

34

[ KULT

UR ]

INTERNASJONAL VEKST: En avtale med oljeselskapet BP

åpnet det europeiske markedet for Toten-bedriften.

Produktet

Propanbeholderen:

Sterkere enn stålVåpenteknologi er blitt til ganske fredelige propanbeholdere. Gasstanker fra Toten inntar hele verden – fra Vestlandet til Venezuela.

Tekst: Georg Mathisen

Langt sterkere, men bare halvparten så tung. Trykkbehol-dere i kompositt for propangass (LPG) er produktet som alle har sett, men som de færreste vet at er norsk.

Tidligere var det en tung beholder i stål som gjaldt om du skulle fyre opp gassgrillen, komfyren eller gassovnen. Men Hexagon Ragasco på Raufoss har sakte, men sikkert, tatt store markedsandeler med komposittbeholderne sine.

Begynte med Statoil– Bakgrunnen er rett og slett behovet til den første kunden vår. Vi utviklet denne beholderen i tett samarbeid med Statoil, og med Statoil som kunde, forteller utvi-klingssjef Rune Ulekleiv. Statoil var også med på eiersiden i selskapet en liten periode.

– Vi utviklet både produkt og fabrikk fra 1997 til 2000, hvor serieproduksjonen startet opp, sier han.

Siden den tid har gassbeholderne inntatt verden. Først spredte Statoil, AGA og finske aktører den i Norge, Sverige og Finland, og det er fremdeles her markedsande-len er størst. Så ble kundene flere og mer internasjonale. Det var en avtale med BP som virkelig ga internasjonal spredning. Mange europeiske land oppdaget kompositt-beholderne gjennom BP, og nå finnes de i store deler av verden.

Million-muligheterRundt årtusenskiftet leverte Ragasco 180 000 beholdere i løpet av et år. Nå ligger produksjonen tett oppunder en million. Men potensialet er stort. Ulekleiv anslår at det selges 50-60 millioner nye beholdere over hele verden hvert år. Den norske beholderen ligger med andre ord godt under to prosent i markedsandel.

– Mange av dem brukes i fattige land, og det er ikke alle som har råd til å kjøpe beholderen vår, konstaterer han.

Militære missilerBak hele utviklingen ligger det helt andre slags beholdere.

– Før jobbet vi med gasstanker i kompositt for naturgass. Den idéen kom vel egentlig fra Forsvaret. Kompositt er gunstig i missilstrukturer og rakettmotor-strukturer på grunn av vekten, sier Rune Ulekleiv. Den gangen var Raufoss Ammunisjonsfabrikker hjørnesteinsbedrift på stedet.

– Så var det litt sivil produksjon her, også. Blant annet var støtfangere stort. Vi hadde produsert naturgasstan-ker for busser, lastebiler og etterhvert også personbiler, og dermed hadde vi allerede kompetansen i hus, forteller Ulekleiv.

Nå er det propanbeholderne Ragasco lever av. Men Hexa-gon på Raufoss arbeider også med beholdere for gass under høyere trykk; til biler. n

STORT POTENSIAL: Den norske beholderen har under to prosents markedsandel på verdensmarkedet

(Foto: Ragasco)

Hexagon Ragasco ble �iftet i 1997

NAURLIGVIS

Hundre prosent

NORSKEPRODUKTER

Made in Norway

Typi� nor�100% GARANTERT KVALITET

Satisfaction guaranteed

Fornøydhetsgrad

100%

Hexagon Ragasco: › Hva: Produsent av høytrykks-beholdere i kompositt for naturgass, biogass og hydrogen.

› Hvor: Hovedkontor på Raufoss. Datterselskap av børsnoterte Hexagon Composites, med hovedkontor i Ålesund.

› Ansatte: Drøye 100 totalt på Raufoss; 72 i produksjon av gassbeholderen.

› Omsetning: 222,7 millioner kroner i 2012 (1033 millioner i hele konsernet). Driftsresultatet var på 23,4 millioner kroner (24,6 millioner i konsernet).

Vi�te du at? › Gassbeholderen har egentlig ikke noe navn. Ragasco kaller den «Komplett», men det er ikke et navn som brukes aktivt.

› Ragascos beholder er T4-teknologi: T1 er rent metall, mens det eneste metallet i en T4-beholder er gjengene i ventilene.

› Venezuelas avdøde president Hugo Chávez kjøpte over en million beholdere fra Raufoss som en del av et program for å gi innbyggerne i landet gode oppfyrings- og kokemuligheter.

35

[ M

AD

E IN

NO

RW

AY

 ]

Returadresse: Industri Kompetanse as, Lagaardsveien 77-81 N-4010 Stavanger, Norway

BLI FAST LESER AV PÅSPISSENLikte du dette magasinet, kan du tegne abonnement på vår nettside.www.påspissen.no

Magasinet

A B O N N È R

Made inNorway

Typi� nor�100% GARANTERT KVALITETSatisfaction guaranteed

Fornøydhetsgrad

Hogne HongsetHogne HongsetHogne HongsetHogne HongsetHogne HongsetHogne HongsetHogne HongsetHogne HongsetHogne HongsetHogne HongsetHogne HongsetHogne HongsetHogne HongsetHogne HongsetHogne HongsetHogne HongsetHogne Hongset

Figur Vs Figur

Made in

Typi� nor�100% GARANTERT KVALITETSatisfaction guaranteed

Figur Vs

Typi� nor�Typi� nor�

ProfilFlinkest i klassen