orica norway as

Fjellsprenger’n 1 2015 1

Fjellsprenger’n

ORICA NORWAY AS

150 ÅR

Kundemagasin fraOrica Norway AS

Nr. 1 - Juni 2015 - 26. årgang

2 Fjellsprenger’n 1 2015

Nord-NorgeRegionsjef Knut Ivar Hesjedal, mobil: 995 38 514, [email protected]

Vest-NorgeRegionsjef Arve Marigård, mobil: 911 90 226, [email protected]

Syd-NorgeRegionsjef Ståle F. Nilsen, mobil 484 07 008, [email protected]

Øst-NorgeRegionsjef Kjetil Morstad, mobil: 936 68 833, [email protected]

Under jord / tunnelerOlaf Rømcke, mobil: 918 70 456, [email protected]

ForhandlereHans Peter Moe, mobil: 905 41 289, [email protected]

Nitro Consult / Teknisk serviceEspen Hugaas, Mobil: 905 89 3 21, [email protected]

Orica Norway ASPostboks 6143412 LierstrandaTlf. 32 22 91 00 Fax 32 22 91 [email protected]

Ansvarlig utgiverSvein HegnaOrica Norway ASPostboks 614Lierstranda

RedaktørThor Andersen

Grafisk Design, Layout &ProduksjonThor AndersenEMCT Customer Communications

ReportasjerEinar GjærevoldStifinner Media AS

Opplag4.500

TrykkUAB ”PROPRINT BALTIC”

Har du kommentarer eller

forslag til innhold for

Fjellsprenger’n, vennligst ta

kontakt med:

Thor Andersen.

Telefon 32 22 91 47

Mobil 900 48 215

email: [email protected]

KONTAKTER


SVEINS HJØRNE

Kjære lesere,

For oss i Orica Norway er 2015 et helt spesielt år. Det er idag, den 25. juni, nøyaktig 150 år siden Nitroglycerincompagniet ble stiftet, noe som ble startskuddet for et fantastisk industrieventyr.

Bakgrunnen, og den direkte årsaken til etableringen av Nitroglyceringcompagniet, var Alfred Nobels patent om industriell fremstilling av nitroglycerin. Dette patentet ble i Norge kjøpt fra Alfred Nobel for 10 000 specidaler. Norge var det eneste landet som fikk kjøpe patentrettighetene av Alfred Nobel.I alle andre land opprettholdt Alfred Nobel eierskapet til patentrettighetene. Industrieventyret fortsatte videre med bakgrunn i både Alfred Nobels nye oppfinnelser av dynamitten og fenghetten, men også på grunn av gode strategiske oppkjøp og drift av Nitroglycerincompagniet, sammen med utvikling av slurry, ANFO, ikke-elektriske tennmidler og sist men ikke minst eletroniske tennsystemer.

Vi vil i neste nummer av Fjellsprenger’n komme tilbake med innslag fra vår 150-årige historie.

I denne omgang vil jeg med få ord fortelle kortversjonen av den fantastiske utviklingen fra å være en relativt liten norsk bedrift til å bli en vesentlig del av verdens største sprengstoffselskap.

Veien til en konsernmodell startet med at Nitroglyceringcompagniet kjøpte opp Nordenfjeldske Sprængstoff AS i Trøndelag og startet Norsk Svovelsyrefabrikk på Verpen i Hurum. Etter en sammenslåing av disse, Haaøen fabrikker på Håøya i Oslo-fjorden, Gullaug kjemiske fabrikker AS og Nitedals Krudtværk AS var konsernet Norsk Sprængstoffindustri en realitet i juni 1917. Etter fusjonering med Grubernes Sprængstoffabrikker AS i 1971 ble konsernet Dyno Industrier AS dannet. I perioden fra slutten av 1960-tallet og til dannelsen av Dyno Industrier AS gikk selskapet fra å være en nasjonal bedrift til en internasjonal bedrift med flere ben å stå på (anleggsmaskiner, plast, lim, m.m.). Denne utviklingen forsatte i det nye konsernet med oppkjøp av sprengstoffselskap som Ireco Inc. i USA og Nitro Nobel AB i Sverige. Også i Australia ble det en fusjon mellom Wesfarmers og Dyno. Dette selskapet ble senere Dyno Nobel Australia. Dyno Nobel ble forøvrig det nye navnet på det da verdensomspennende konsernet i 1997. I 2006, etter en periode med Industrikapital som eiere og rendyrking av sprengstoffdelen, ble selskapet solgt og vi i Europa ble en del av Orica, verdens største sprengstoffselskap.

I all besjedenhet må jeg uttrykke at jeg er stolt av å kunne jobbe i et selskap med en så lang historie og røtter tilbake til ”sprengstoff-faderen” selv, Alfred Nobel!

Fjellsprenger’n inneholder denne gang artikler om fordeler ved bruk av elektroniske tennere, utfordringer ved bruk av tungt dekningsmateriell og spesielle logistikkforhold ved anleggsdrift i Lysebotn. I profilintervjuet møter vi en engasjert, erfaren, frisk og frittalende anleggsleder. Vi har også, sammen med 92-årige Ole Jerven, sett litt tilbake i tiden til da dynamitten var et viktig redskap i skogsdriften. Du vil også kunne lese om Track & Trace tre måneder etter at direktivet trådte i kraft. Jeg håper innholdet i dette sommernummeret kan være interessant, hyggelig og avslappende sommerlektyre.

Fortsatt god sommer!

Svein Hegna.


INNHOLD

6

UNDERFJORDSi Stavanger

12

PROFILENTor Rognli

18

ØKT FOKUSpå dekking avsalver

20

BØMLOPAKKENer åpnet...

26

NYBULKSTASJONpå Sveio

26

USYNLIGmesterstykke iLysebotn


ABONNEMENT OG ADRESSEENDRINGVil du ha et abonnement og få Fjellsprenger’n i postkassen, eller har du endret adresse?Vennligst ta kontakt med til Ida Fjelltun på telefon 32 22 91 28 eller epost: [email protected]

34

SPRENGNINGpå følsomtindustriområde

39

KATJAsystematikeren

40

DA DET DRØNNETi skogen

39

TRACK & TRACE


Ryfast tar form i Rogaland. Nå er det full steam i Ryfylketunnelen. Fastlandsforbindelsen mellom Tau og Hundvåg blir verdens lengste undersjøiske veitunnel.

UNDERFJORDS I STAVANGER

– Alt som det går an å klage på, har de klaget på. Rystelser, støy, støv og slam. Anleggsleder Tor Rognli i AF Anlegg sukker. Sammen med et mannskap på omkring 80 personer driver han det som skal bli verdens lengste undersjøiske vei-tunnel, men han synes det er leit at de har blitt motarbeidet av sinte naboer fra

første dag. – Det er bare noen få som klager, men de henger på en hele tida. Inngangen til Ryfylketunnelen ligger i bydelen Hundvåg, en liten øy rett uten-for Stavanger sentrum. Etter at tunnel-driverne nå har avansert dypt ned under Horgefjorden og langt bort fra bebyggel-

sen, har klagene på rystelser forstummet. Men steinmassene fra driften må fraktes ut på en kilometer lang anleggsvei ned mot sjøen, der de blir hentet av en lekter. Det er ikke til å unngå at det støver iblant. Rognli tror kritikken skyldes at inn-byggerne i Hundvåg ikke selv har nytte av tunnelen. Den vil primært komme

Inngangen til Ryfylketunnelen i Hundvåg, sør for Horgefjorden.

Tekst og foto: Einar Gjærevold


pendlerne på nordsida av Horgefjorden til gode. Hundvågboerne er mer inter-essert i tunnelen som skal gå motsatt vei, inn til sentrum. Den drives av Kruse Smith. Men også ved Hundvågtunnelen er det klagestorm. – Selv om de har nytte av tunnelen. Der kan entreprenøren kun arbeide fra kl. 07 til 23 på grunn av mye bebygg-else. Selv ikke når de er under fjorden, kan de utvide arbeidstida. Grunnen er at viftene støyer, og de er plassert uten-for tunnelmunningen. For å kunne jobbe døgnet rundt og holde høyt tempo i Ryfylketunnelen, gjorde AF-Gruppen et spesielt valg. – Vi monterte viftene 50 meter inn i tunnelen. Viftene suger inn luft fra åpningen gjennom et falskt velv, og på den måten har vi klart å fjerne støyen. Rognli tror ikke det vil by på vansker å få god luft inn alle de sju kilometrene AF skal drive. I et digert kraftutbyggings-prosjekt i Sauda drev han nylig en tunnel på ni kilometer på samme måte.

Øysamfunn festes til fastlandet Rogaland kvitter seg med fergene. Ett for ett forsvinner sjøsambandene som har preget fylket i generasjoner. Nye tider krever fastlandsforbindelser og kjapp trafikkavvikling. Rennfast og Finnfast er forlengst på plass, nå handler det om Rv 13 Ryfast (Ryfylke–Nord-Jæren). Foruten noen veier og ei veibru består Ryfast av to tunneler; Hundvågtunnelen (4,5 km) under Byfjorden mellom Stavanger og øya Hundvåg, og Ryfylketunnelen (14 km) under Horgefjorden mellom Hund-våg og Tau i Strand kommune. Ryfylketunnelen blir 14,3 kilometer lang og er delt i to entrepriser: Fra Tau skal det sveitsiske selskapet Marti Norge og islandske IAV drive 8 kilometer (totalt

16 km), mens AF-Gruppen skal drive 6 km (12 km). AF skal i tillegg anlegge flere veier, to rundkjøringer, veibru (Hundvåg ring), fire tunnelportaler og en 20 meter lang kulvert like sør for Ryfylketunnelen. Selve tunnelen får to løp og dimensjo-neres for 10 000 kjøretøy pr døgn. Når Ryfast står ferdig i 2019, vil tunnel-sambandet erstatte fergene mellom Oanes og Lauvvik, samt de mellom Stavanger og Tau. Mellom Hundvåg og Stavanger er Bybrua i dag den eneste forbindelsen, og der står trafikken i stampe hver morgen og ettermiddag.

Mye hav, lite vann – Vi skal cirka 240 meter under havflata på det dypeste, opplyser anleggsleder Tor Rognli. – Synken vil variere nedover.

Vi starter på 7,8 prosent, som er maksi-mumsgrensa som EU har satt. Så får vi en «knekk», fortsetter med 2,74 prosent synk, og får en tredje «knekk» før vi fort-setter med 1,32 prosent synk. Med 7,8 prosent synk som det bratteste blir Ryfylketunnelen slakere enn Finnøy-tunnelen i samme område. Den har en største stigning på 9 prosent (ei arm opp til øya Talgje har 10,2 prosents stigning). Til sammenlikning har den bratteste offentlige veitunnelen i Norge, Ofre-dalstunnelen i Sogn og Fjordane, en stigning på 16 prosent. Kravet til alle undersjøiske tunneler er at det skal være minst 50 meter overdekning mellom tunneltak og havbunn. I Ryfylke-tunnelen varierer dekningen fra 50 til 150 meter.

Utsnitt av den 30 mål store anleggsbasen på Hundvåg Nord, like ved tunnelåpningen. Utsnitt av den 30 mål store anleggsbasen på Hundvåg Nord, like ved tunnelåpningen.

Bas Roy André Kosberg (t.v.) og lærling Karl Einar Tønnesen lader Civec™ Control og kobler Exel™ LP.


– Er det vått i partiene som har tynnest overdekning? – Nei, som regel er det så mye slam på havbunnen at det tetter alle sprekker. Det er nesten tørrere under vann enn på land. Bare når vi passerer under skjær og øyer, kan det sige inn litt vann. Innsiget følger sprekker ned gjennom det faste fjellet. Foran hver fjerde salve sonderborer mannskapet 27 meter innover for å undersøke om det er vann å spore i fjellet forut. Byggherren krever at når vanninnsiget overstiger 5 liter pr minutt, skal entreprenøren forinjisere. Geologisk sett er det lite variasjon under fjorden. Bløt fyllitt er dominerende ber-gart: Den tetner godt mot vann og er både lett lastbar og tungsprengt. I den andre enden av tunnelen, på Tau-sida, består bergarten i større grad av gneis og granitt. Fint fjell, men åpnere og mer injeksjonskrevende.

Brødformfasong

Tunnelløpene under Horgefjorden har litt uvanlige dimensjoner. Som oftest er veitunneler 8,5 meter brede og gis en buet fasong. Statens vegvesen har imidlertid bestemt at Ryfylketunnelen skal ha rette vegger for å få plass til bankett og føringskant. Dermed måler den 10,3 meter i bredde og 7,2 meter i høyde. Brødform-fasongen har ingen konse-kvenser for måten entreprenøren driver

tunnelen på. Selve sprengningsarbeidet foregår med 134 ladehull i hver salve, og hver salve gir en framdrift på 5 me-ter. Den ukentlige framdrifta ligger på 110–120 meter. I begynnelsen av juni hadde AF kommet 2900 meter innover. Så lenge mannskapene arbeider under fjordbunnen, stilles det ingen særskilte krav til bormønster eller rystelser. I dag-sonen hersker det derimot strenge krav; 25 mm/sek på fast fjell, 35 mm/sek på fjell med gruspute over og 45 mm/sek på

løsmasse. Fjellet tas ut med bruk av ordinær Civic™Control fra Orica og Exel™-tennere som tennes opp med tjære-lunte. – Vi har diskutert om det kunne gått an å bruke en elektronisk tenner til å fjernavfyre salven, for det er jo alltid et lite usikkerhetsmoment knyttet til den tjærelunta, sier Tor Rognli. – Hvis salven ikke går av, må vi vente en halvtime før vi kan gå inn igjen og skifte lunte og

Atlas Copco WE-3 i aksjon 2900 meter inn i fjellet under Horgefjorden. Bak borriggen skimtes displayene på Oricas Handiloader™.

Skytebas og riggoperatør Roy André Kosberg har jobbet i tunnel i 11 år. I AF Anlegg har han vært i snart fem.


Magnar Tuntland kobler tennerne på den detonerende lunta.


tennere. Foreløpig finnes det imidler-tid ikke noen trådløs fjernutløser som fungerer under jord. Roy André Kosberg er en av skyteba-sene i tunnelen. 29-åringen fra Melhus i Sør-Trøndelag har ikke bare ansvaret for sprengstoff og tennere. Han kjører også

den kraftige boreriggen og kjenner fjellet nesten bedre enn han kjenner kona. – Vi lader hardt i kutten, opptil 8 kilo, forteller han. – Så trapper vi ned til 7 kilo utover mot konturen. I selve kon-turen lader vi redusert, med 2,7 kilo. Kutt og ligg må ha litt ekstra, for der

kan det bli litt tungt. Lademengdene er angitt i manualen fra Orica som følger med Handiloaderen AF leier av sprengstoffprodusenten. – Stort sett har vi hatt greit fjell så langt, men det går noen leirslepper på kryss og tvers mellom borhullene. Da må vi

Tor Rognli fyrer opp lunta for nok en vellykket tunnelsalve.


i«Faste» tak i Rogaland

Siden 1992 har flere tunnel- og veiprosjek-ter overtatt forbindelsen mellom fastlandet og de små øysamfunnene. Først ut var E39 Rennfast (Rennesøy–Randaberg). Deretter kom Finnfast (Rennesøy–Finnøy–Tal-gje) i 2009. Det neste «-fast»-prosjektet vedtas trolig i løpet av sommeren 2015 og blir E39 Rogfast (Randaberg–Bokn–Kvitsøy).

Ryfast skal kobles til E39 Eiganestunnelen (3,7 km) mellom bydelene Våland og Tasta i Stavanger. Denne tunnelen er også under utbygging, og vil ta bort mye av biltrafikken gjennom den østlige delen av byen. Entreprenører her er Stangeland Maskin og Bilfinger.

Ryfast

Byggherre: Statens vegvesen Entreprenører,Ryfylketunnelen: AF Anlegg og Marti Norge/IAVHundvågtunnelen:Kruse Smith/Risa Strekning: Rv13Lengde: 20,3 kmHøydemeter: 290 muhOppstart: November 2012 Ferdig: 2019 Finansiering: Bompenger, tilskudd fra næringslivet og offentlige tilskudd Totalpris: 5,22 milliarder kroner (2012)

Selve tunnelarbeidet skal være ferdig innen 1. oktober 2018.

Vedtatt av Stortinget i juni 2012.

Ryfylketunnelen

Byggherre: Statens vegvesen Strekning: Rv13 Lengde: 14,3 km Dimensjon: To løp, fire felter Kapasitet: 10 000 kjøretøy pr døgn Munninger: Solbakk (Strand kommune) og Hundvåg (Stavanger) Entreprenører: Marti og AF-Gruppen Underentreprenører (AF): Mesta, M3 Oppstart: 2013 Ferdig: 2019 Kontraktverdi (AF): 1,2 milliarder kroner AF Anlegg har også entreprisen for det elektriske arbeidet i tunnelen.

tenke litt på hvordan emulsjonen opp-fører seg i borhullet når vi lader. – Hvilke utslag kan det få? – Vi kan få pilsalver som står igjen. Hvis du har et fem meter langt borhull og ei sleppe på to meter krysser over det inni fjellet, er det som om du «vasker» vannet mellom hullene. Når én rast går, kan emulsjonen blåse av strengen inn til neste rast. Men der kommer erfaringen inn; du sanser liksom hvor mye det tåler før det blir skjæring. Salva har en intern forsinkelse på 4–6 sekunder fra kutten går til konturen kommer. – Vi må gi steinen tid til å komme. Samtidig prøver jeg å ha så kort for-sinkelse som mulig, for hvis fjellet er sleppete og det tar to sekunder fra den ene rasta går til den neste, rekker du å få blokknedfall som kan river med seg tennerne. Man skulle tro at alle skytebaser stort sett arbeider på samme måte, men slik er det ikke. Det kan være store forskjeller. – Hvert skift har sine egne rutiner. «Hver sin bas, hver sin planet», kan du si. – Hva går forskjellene ut på? – Det handler om hvordan du legger opp rutinene og rekkefølgen på det du gjør. Det blir som å klippe plenen: Du gjør det på din måte, mens kona klip-per på sin. Kanskje har du gått i lære hos samme skytebas i fem år, og lært meto-dene som han har benyttet uendret de siste 30 årene. Da kan du bli slik selv. Det er sunt å ha vært med mange før du blir bas sjøl. For du henter hele tida noe po-sitivt ut av alle. Uansett prøver vi å legge opp løpet mest mulig effektivt og hele tida tenke at stopptid skal være null.

Sjumilssteg under vann

Det går unna. Etter at AF Anlegg tok fatt på tunneldriften ved juletider i fjor, har de tatt seg 2900 meter inn i fjellet under fjorden. På forhånd hadde underentre-prenøren M3 allerede sprengt ut tunnel-påhogget. Samme firma tar seg av alt grunnarbeidet i prosjektet, mens AF har engasjert Mesta til å støpe portaler og

kulverten foran inngangen i Hundvåg. De to tunnelløpene drives parallelt. Mens det lastes og betongsprøytes i det ene løpet, flyttes mannskapene til det andre via tverrslagene, som plasseres med 250 meters mellomrom. Arbeidet sprer seg på fire skift og går døgnet rundt. På hvert skift finner vi 11 mann, inkludert sjåfører. Hvert skift har sin skytebas, og sprenger fire–fem ganger i døgnet. Ikke mindre enn 1 million kubikkmeter sprengstein skal ut av tunnelen før den står ferdig om fire år. Skulle man laget vei av alle massene, ville den strukket seg 250 kilometer, omtrent som avstan-den mellom Oslo og Kristiansand. Steinen blir lagret på en tipp på Ku-neset i Hundvåg. Derfra skipes det ut på lektere til Buøy, der Rosenberg verft bruker massene til å fylle ut et industri-område med. Entreprisen på Ryfylketunnelen er verdt 1,2 milliarder kroner. Når tunneldriften er over, står det elektriske arbeidet for tur. Det skal utføres av AF som en egen entreprise. Til sammen gjør de to entre-prisene tunnelprosjektet til det største AF Anlegg har hatt. – Det er et stort, men vi kommer rett fra T-forbindelsen i Haugesund, og det er en tunnel som likner denne på mange måter, sier Tor Rognli. Anleggslederen mener at det ikke er noe unikt ved selve drivingen. – Nei, det handler stort sett om tradisjo-nell driving. Det er bare det at tunnelen er så lang og djup. Fra motsatt side av fjorden driver Marti og IAV med et dobbelt så stort mannskap. Ifølge Rognli bruker de også dobbelt så mye utstyr. Likevel går det ikke dobbelt så fort. – Jeg vet ikke hvorfor, men jeg tror det kan ha med kulturforskjeller å gjøre, sier han. – Inntil i vår gikk de åtte-timers skift, mens vi har gått 12 timer og jobbet hele døgnet siden starten. Nå i sommer har også Marti og IAV gått over til samme skiftordning. Tor Rognli anslår at AF vil være ferdig med sin seks kilometers parsell i desember 2016.

På Kuneset i Hundvåg blir steinmassene fra tunneldriften mellomlagret. Lektere henter masse fortløpende og frakter den til et annet sted i fjorden.


PROFILEN: TOR ROGNLI

NOEN MÅ GJØRE DE TUNGE LØFTENE LANGT HJEMMEFRA. LANGE DAGER. MØRKE OG SKITNE TUNNELER. BARE KJEFT Å FÅ. MEN TRIVELIG.

Navn: Tor Rognli Født: 1955 Bosted: Vinstra Stilling: Anleggsleder Sivilstatus: Samboer, to barn (30 og 39), tre barnebarn (3, 7, 10) Utdanning: 9-årig folkeskole, yrkesskole, livets skole Interesser: Barnebarna og bilerVerv: IngenHører på: Ole Ivars, Vassendgutane, folkelig musikk og køntriSer på: Prøver å få med meg været på TV2 i nitida. Fotball og annen sport Leser: Lokalavisene og Byggeindustrien. Må følge med på hva kollegene gjør Spiser: Vanlig mat for arbeidsfolk. Kjøttkaker, kål, stekt flesk. Biff om søndagene. Norske jordbær og fløte til dessert om sommeren. Drikker: Vann, brus, FarrisKjører: Mercedes 250 MLFerierer: Syden, som regel Gran Canaria. En tur om våren, en om høsten Motto: Livet kommer som det vil



Han har gjort brakkeliv og anlegg til selve livsstilen sin. Men han liker dårlig at utenlandske konkurrenter med mangelfull kompetanse tusker til seg norske oppdrag til dumpingpriser. Dessuten er det for mange regler og byggherrer som skal bry seg med alt.

– Det er jo de som er arbeidsfolk, de som kommer fra bygda! Iallfall når det gjelder den type arbeid som vi gjør her. For du må tåle å bli både møkkåt og svett. – Og det lærer man på landet? – Ja, ja, ja. Som regel har mange anleggsfolk gårdsbakgrunn. Der må ungene være med og jobbe fra de er små. Og så har de det romslig rundt seg, så de tør å prøve ut ting. Tor Rognli er sjef for 70–80 mann i Ryfylketunnelen, den som skal bli ver-dens lengste undersjøiske veitunnel. Det er også han som har ansvaret for at driften går som den skal og at målet nås innen rett tid. Store pengesummer står på spill. Nå smyger han ei skråtugge inn over leppene. Oliver Twist. Det blir en del av den i løpet av dagen. Men han har tatt større risker. Han brukte snus «hele livet», men sluttet med det for noen år siden. – Jeg ble så sur i magen. Men den er nå ikke bra, den Oliver’n heller, da. I yngre dager røykte han sigaretter så det oste. – Ja, ja, ja. På det verste røykte jeg fem pakker Rød mixtur rulletobakk i uka. Du får 50 sigaretter ut av hver pakke. – Omtrent 40 for dagen? – Ja, ja. Nei, det var ikke lurt. For 15 år siden sluttet han. Om han skjønte at røyking er farlig? – Både at det er farlig og jævla dyrt. Det ble mange tusen kroner i året. Så da ble det snus i stedet. Men det er

heller ikke billig. Jeg regnet ut at det gikk med snus for 50 000 i året.

– Det var altså ikke

helsa du

tenkte mest på da du sluttet? – Nei, nei. Dessverre, det var ikke det. Jo, lite grann, da. Gudbrandsdølen hikrer så det blafrer i mustasjen. Den store kroppen rugger foran de røde gardinene på brakke-kontoret i Hundvåg, Stavanger.

Stemmen er lysere og mildere enn man kunne vente etter det robuste utseendet å dømme. Anleggsbusen har verken røy-kestemme eller –hoste. Det mest mar-kante trekket ved ham er en sølvfarget mustasj og to lett plirende, blå øyne som får deg til å lure på om han gjennom-skuer deg eller bløffer deg. Det seks–sju kvadratmeter store kontoret er til for-veksling likt alle andre brakkekontorer, med byggetegninger og anleggsbilder på veggene. Rognli vokste opp blant hesjer og stabbur på Vinstra i Nord-Fron, en typisk jordbrukskommune i de blide 1950- og 60-årene. – Hva var det der som kunne forme en spirende anleggsslusk? – Det var nok den store kraftut-byggingen vi hadde på Vinstra i tida etter 1947. Den fikk mye folk fra Vinstra til å begynne som anleggs-pendlere. På den tida var det jævla gode penger å tjene på anlegg! Prosjektet han sikter til, var utbyggin-gen av Vinstravassdraget, oppføringen av Nedre og Øvre Vinstra kraftverk og kraftlinja som ble framført fra Vinstra via Fåvang til Oslo. Entreprenøren Høyer-Ellefsen hyret over 400 frøninger og andre gudbrandsdøler til anlegget, som preget bygda i 15 år. Mange fikk an-leggsarbeidet i blodet, og reiste ut på nye anlegg da eventyret på Vinstra tok slutt. Da Tor Rognli ble gammel nok, føltes det naturlig å følge i de samme sporene. Noen veldig bevisst ambisjon lå ikke bak yrkesvalget. – Nei, jeg så bare at det var gode penger å tjene. Og lite utdanning trengte du. Du slapp å sitte igjen med 5-600 000 kroner i studiegjeld. I dag må du ha to år på skole

og to år i lære – for jævla dårlig betalt. I min tid var det rett inn på et akkord-

lag, og så var du enten bra nok, el-ler så var du det ikke.

– Og du var bra nok?

– Ja, en må vel si det nå. – Hva var den første jobben du hadde? – Det var på Grytten kraftanlegg i Romsdal for Erling Rolfstad i 1972. Vi måtte ta en taubane fra nede i dalen og inn på fjellet. Der ble jeg satt til å kjø-re bulldoser og være med på bånnrensk. Opplæring fikk han av en som kunne kjøre bulldoser fra før. Verre var det ikke. – Ja, ja, ja. Det var slik det var den tida. – Og du har trivdes på anlegg? – Ja. Det er et jævla realt miljø, vet du. Hvis noe er gali, får du høre det. Som regel kommer det mer ris enn ros, kan du si. Selv har jeg prøvd å snu på det og roser karene «mine» så mye jeg kan når de gjør noe bra. – I gamle dager var det rett og slett mye kjeft å få? – Du fikk høre det, ja, hvis du ikke gjorde ting riktig. – Mange ville ha sluttet hvis de fikk mye kjeft. Men noen kan heller bli inspirert? – Kjeft og kjeft ... Du kan tolke det både positivt og negativt. Men du fikk iallfall vite det, på en hard måte, om du gjorde noe feil. – Lå det tross alt en slags anerkjennelse i kjeften? – Ja, ja, ja. Og så blir du jævla tjukk-huda av å være på anlegg. He, he. Men det er ikke bare kjeft, det er mye tullprat innimellom. – I gamle dager var det mye festing. Fikk du med deg den tida? – Jo, det gjorde jeg. Det kunne være både hyggelig og ikke så hyggelig. Men det er lite av det nå. Når du går lange skift og er ferdig lørdagsnatta klokka tolv, er det begrenset hvor mye du orker. Du bare bikker oppi senga og borte er du.

Anleggslederen kan klaske en fyldig CV i bordet. I løpet av 43 år har det blitt mange prosjekter. De fleste inter-essante og lærerike, skal vi tro ham selv. Etter starten hos Erling Rolfstad, be-gynte han i Fredrik Selmers entrepre-nørselskap i 1975. Selmer inngikk et arbeidsfellesskap med Høyer-Ellefsen i 1979, og da Orkla Industrier kjøpte opp selskapet i 1981, fulgte vinstra-væringen med på lasset. Det gjorde han også da Orkla slo dem sammen med Astrup & Aubert (1984). I 1986 kjøpte så Aker Norcem opp selskapet og døpte det om til Aker Entreprenør. Spoler vi tilbake til det tidlige 1980-tall, finner vi unge Rognli på nok en kraftutbygging – i Sjønstå, nord for Fauske. Og flere kraftprosjekter har det blitt. I Sauda i 2005 gikk oppdraget ut


på å utvide og oppruste de eksisterende kraftverkene i Saudavassdraget. Det ble ett av flere høydepunkter han ser tilbake på med glede. – Sauda var jævla interessant, for der var det så satans mye inntrenging av vatn. Vi måtte tenke oss om mange ganger for å få til et brukbart resultat. Enda et høydepunkt var T-forbindelsen i Haugesund. – Det var et realt anlegg. Omfattende, men alt gikk på skinner takket være skikkelig god planlegging. Vi gikk 130 meter under havflata i Karmsundet ogdet måtte en del særprosjektering til. Blant annet måtte vi fryse fjellet ned til 30 minusgrader før vi kunne drive oss igjennom. Et jævla interessant prosjekt. – Hvordan fryser dere ned fjell? – Vi kjørte inn et stort fryseaggregat,

boret hull og la lange fryserør fylt med en saltvannsblanding innover i fjellet. Væsken ble frosset ned til 30 minus-grader over et parti på 46 meter. Jeg tror alt sto i seks måneder før fjellet hadde fryst seg så hardt at vannet ikke trengte igjennom. Deretter kunne vi sprenge, men bare korte salver på 1,5–2 meter om gangen. Så støpte vi rundt over alt og laget nærmest et «betong-rør» under fjordbunnen. Walkie-talkien skjærer igjennom kontorstilla. Skiftlederen spør om de har noe 30 x 380 Eurodyn nede i tunnelen. Rognli trenger ikke svare denne gangen, men han blir stadig rådspurt over walkien.

Sitt første utenlandsoppdrag fikk han mens han jobbet i Aker Entreprenør. Det

var i 1991. Han ble sendt til Buksefjorden på Grønland for å bygge landets første vannkraftverk. Jobben tok tre år. En helt spesiell og udelt positiv erfaring, ifølge Tor Rognli selv. Alt var ulikt det han var vant med. Og kraftverket ble uhyre viktig for Grønlands 50 000 innbyggere. – Det ble en stor forandring. På den tida betalte de 5 kr pr kW for strømmen. Alt gikk på aggregat. Den prisen fortsatte de med til kraftverket var nedbetalt. Det skulle ta 15 år. Og nå er strømmen billig på Grønland. Etter eventyret på verdens største øy sluttet Tor Rognli i Aker og hoppet over til Scandinavian Rock Group. I 1994 finner vi vinstraværingen i Romeriks-porten, jernbanetunnelen som ble be-ryktet for alle vannlekkasjene under driften. Da tunnelen omsider sto ferdig i 1997, sendte SRG ham til småbyen Olavsfjord på Island for å drive veitunnel, og ikke før var han kommet hjem igjen så sendte de ham til Kanariøyene. Han stortrivdes utenfor afrikakysten, drev fem veitunneler og kom tilbake på ferie flere ganger etterpå. I 2000 kjøpte AF-Gruppen opp Scandinavian Rock Group, og slik hav-net han der – og har blitt der siden. – Hva setter du mest pris på ved jobben? – Det er jo de jeg jobber i lag med. Jeg har jævla greie folk både over og under meg. Jobben byr på turnuser der familiefa-ren er borte på arbeid i to sammenheng-ende uker. Deretter har han ei uke fri. Arbeidsdagene er på 12 timer, ofte mer. – Når du først er hjemmefra, er det bedre å jobbe enn å sitte og kope om kveldene og ikke ha noe å gjøre, mener han. Friukene tilbringes på Vinstra, selve ankerfestet i livet. Der bor han godt sammen med Anne Kari (54), som jobber i Opplysningen 1881 på Otta. Sammen har de to barn. Datteren er politibetjent på Vinstra, sønnen driver et datafirma. Tre barnebarn har kommet til, to av dem er Rognlis nærmeste naboer. Han stiller opp for dem så godt han kan, blant an-net som barnepike og sjåfør. – Gutten på 10 er med meg hele tida når jeg er hjemme. Han er ikke like inter-essert i data som faren er, han vil heller være med og kjøre traktor og maskiner. – Klarer du å «skru av» i hodet når du har fri? – Jeg prøver, men jeg har daglig kon-takt med dem som er på anlegget også i friperiodene. Jeg kunne latt være, men jeg er så nysgjerrig og må følge litt med. Helt «avslått» er han altså aldri. Han er alltid tilgjengelig, også om sommeren.

Anleggslederen tar fortsatt en tørn i boreriggen når det trengs. Her er det imidlertid bas Roy André Kosberg som sitter med spakene.

OM TOR ROGNLI:

– Tor er en usedvanlig kunnskapsrik og snill mann. Kanskje for snill noen ganger, sier arbeids-formann i AF, Jan Bjerkestrand. 53-åringen fra Ålen i Sør-Trøndelag har arbeidet på anlegg i 30 år og kjent Tor Rognli siden 1996. Da jobbet de sammen i Romeriksporten, hvor begge var «van-lige arbeidere». – Jeg tror ikke ordet «nei» finnes i hans voka-bular. På alle disse åra har jeg aldri sett ham sint. Han har en voldsom bekjentskapskrets, får tak i de folka han vil og fikser det meste. Han har pon-dus til det meste, og har han bestemt noe, så blir det slik. Tor er tilgjengelig når som helst på døgnet. Av og til tror han at andre også er det. Til og med når han har fri, kan vi ringe ham. Og gjør ikke vi det, ringer han selv, bare for å sjekke at vi har det bra.

Jan Bjerkestrand


– Alle har fri i fellesferien. Men når det er stopp på anlegget, leier jeg inn vakter som skal passe på pumpene i tunnelen. Dem har jeg kontakt med daglig. Det vil-le vært forferdelig om tunnelene var fulle av vann etter ferien. Da er det greit å ta den telefonen hver dag.

Nå er det lenge siden han kjørte bull-doser. I mange år var han «vanlig driver», riggoperatør og skytebas – før noen oppdaget lederemnet i ham og han ble formann, driftsleder og nå anleggsleder. Ikke verst for en som bare har vanlig niå-rig folkeskole og yrkesskole. Et gammelt jungelord i AF sier at det hender anleggslederen forlater kontor-krakk og møterom og beveger seg ned i tunnelene som en vanlig mann. – Ja, jeg savner å kunne hoppe oppi ei maskin, og gjør det så fort jeg får sjan-sen, au. Jeg kan godt sette meg i riggen og bore ei salve, hvis noen får sykefor-fall eller slikt. Det er interessant å holde gamle kunster ved like. – Hva liker du mest og minst med jobben? – Jeg liker meg best når jeg har nok å gjøre, og det har jeg hele tida. Det jeg liker minst er alle kravene som har med «ytre miljø» å gjøre. Jeg får uttale meg på egne vegne, men det kan bli i meste laget med alt regelverket rundt sikkerhet og miljø. Vi har aldri hatt så mange «ulyk-ker» som nå. Det skyldes at folk ikke får lov til å tenke sjøl lenger. Nå kommer det folk utenfra som forteller oss at dét og dét er farlig. Før måtte vi ta vare på hver-andre og være forsiktige. Men det er jo grenser for hvor forsiktig du kan være i denne jobben. – Men det var en del dumdristighet før? – Jada. Ja, ja, ja. Før, da de regnet på anbud, kalkulerte de med én død mann pr. kilometer! Hvis du nevner det i dag, blir du kjeppjåggå! – Hvordan kan det være flere ulykker i dag enn tidligere? – Nå har du jo ikke lov til å slå på deg en blå finger eller noe, vet du. Det blir rapportert som ei «ulykke», en uønsket hendelse. Og da blir du sjukmeldt. Tor Rognli er full av lovord om bedrif-ten han jobber i. Stort sett får han den støtten han trenger fra ledelsen, og ut-styret er alltid tipp-topp. Han skryter av samarbeidet med hovedverkstedet og innkjøperne også, og det tette samarbei-det faggruppene imellom. Derimot er han bekymret for rekrut-teringen. Snittalderen på skytebaser er rundt 50 år. – Talentene vokser ikke på trær, sier

«Inspeksjon» på stuffen. 134 borhull lades i hver salve. Til høyre Magnar Tuntland.

han. – Og de som er flinke, vil raskt vi-dere, ta fagskole og bli formann og leder. Det er jævla synd, selv om de sikkert blir flinke formenn. – Hva kan man gjøre med det? – Vi får prøve å ta inn flere lærlinger. Her har vi fire lærlinger på stuff nå. Flin-ke, alle fire. Jeg håper de blir værende. Dette datamarkedet må da snart være mettet? En kan ikke bygge tunneller med data! Noen må ta de tunge løftene og tåle skitt på fingrene også.

Når jobben er livsstil sluker den både tid og oppmerksomhet. Det blir lite overskudd til å dyrke andre interesser, eller til å ta på seg verv. Rognli sukker i barten. – Når du er så mye borte, har du nesten ingen interesser du kan drive

med hime. Bortsett fra at jeg er jævla interessert i bil. Ikke i å mekke, men å handle og eie en god bil. Bilgleden har han hatt i mange år. En fordel når man må tilbringe uendelig mange timer bak rattet, helst i en Mer-cedes, pendlende til og fra forskjellige arbeidssteder. 40–50 000 kilometer i året. Han liker å kjøre. Se landskapet gli forbi og skifte karakter, de vekslende værforholdene som kan gjøre turen spen-nende. – Men Hardangervidda er et mareritt om vinteren. Det har blitt mye kolonne-kjøring. Etter at han begynte på Ryfylketunnelen har han begynt å ta fly i stedet. – Nå har jeg vært på Vestlandet i 12–13 år og kjørt bil til og fra hele tida. Første gangen jeg kjørte til Stavanger var det


sommerføre, likevel brukte jeg 10 ti-mer. Da fant jeg ut at det ikke gikk len-ger. Jeg merker nok alderen, jeg orker ikke å sitte like lenge i bil som før. Nå kjører jeg heller til Gardermoen og tar fly derfra. – Frister det ikke for en som har dette som livsstil, å drive for seg selv? – Om to år skal jeg prøve det. – Da skal du pensjonere deg? – Ja. – Og starte egen bedrift? – Ja. – Og da skal du drive med det sam-me som du driver med nå? – Ja. Fjellboring og sprengning på konsulentbasis. For det er det jævla mangel på nå. Spesielt når det blir flere og flere utlendinger som kommer. – Trenger utlendingene norske konsu-lenter? – Ja, ja, ja, ja. Utlendinger kan ingen-ting om den norske drivemåten og kla-rer ikke å holde tempoet vårt. De tren-ger hjelp. Jeg tror også det ville vært en fordel for norske oppdragsgivere om de utenlandske selskapene hadde en norsk rådgiver. Vi nærmer oss et emne som engasjerer

anleggsveteranen kraftig: – For å si det rett ut: Vegvesenet for-skjellsbehandler norske og utenland-ske entreprenører. Det virker som om utlendingene får dure på som de vil, samtidig som byggherren er redd for at norske entreprenører skal tjene penger. Men hvis vi skal klare å investere og holde oss med en god maskinpark, må vi få tjene lite granne. Det er jo ingen som vil drive med dette på dugnad! – Marginene er små? – Ja, de er det. – Dere blir skviset for mye, rett og slett? – Ja, ja, ja. Ja. – Er det skrekken for utlendingene som presser prisene? – Det er ikke bare prisene som det er noe galt med. Kanskje klarer de utenlandske driverne bare å fullføre halvparten av det de påtar seg. Nylig manglet en tysk entreprenør viktige dokumenter her i Stavanger. Så har du tilfellet med Sørkjosen tunnel i Troms, der Vegvesenet måtte gi den spanske entreprenøren fyken på grunn av dårlig framdrift. Eller de går konkurs, som Al-pine Bau gjorde ved Minnesund. Da blir

alt både dyrere og mye senere ferdig. – Ser du mye av dette? – Ja, det blir mer og mer av det. – Er de utenlandske firmaene velkom-ne, hvis de de bruker norsk arbeidskraft? – Nei, de er ikke velkommen i det hele tatt! Ikke når de ligger så jævla langt under i pris. Vi ser dette i mange bransjer nå.

– Føler du at det er samfunnsbygging du driver med? – Ja, ja, ja. Ja. Jeg tenker på det, svarer veteranen. – Blir du motivert av det? – Ja, ja. – Det står store penger på spill. Bekymrer det deg? – Nei. Ikke nå iallfall. Jeg har vært med så lenge at jeg vet omtrent hva som er rett og gali. Jeg får ikke skrekken av å se store tall lenger. – Spiller det noen rolle om prisen er 13 000 eller 1,3 milliarder kroner? – Oss er veldig bevisste på priser. Det er ikke lenge siden 100 millioner kro-ner betydde et kjempeprosjekt. Nå må du messom over en milliard for at det skal kalles «stort». Selv om han har planer om å pensjo-nere seg og bli selvstendig næringsdri-vende om et par år, holder han alle mu-ligheter åpne. Han må i alle fall holde seg i aktivitet. Er ikke typen som liker å tvinne tommeltotter. – Samboeren kan bli lei av deg hvis du blir for mye hjemme? – Ja, ja, ja. Nei, det kjem itte te å gå. Jeg har mine rutiner og hun har sine. – Men du vil slutte i AF, da? – Nei, jeg har ikke bestemt meg for det, heller. – Så det er ikke sikkert at du kommer til å pensjonere deg? – Nei, det er ikke sikkert. – Kanskje du blir i AF enda noen år? – Det kan hende.

Prosjektleder Gunnar Eiterjord i Statens vegvesen kjenner seg ikke igjen i Tor Rognlis beskrivelse av at Vegvesenet for-skjellsbehandler norske og utenlandske entreprenører. I en epost til Fjellsprenger’n skriver han: «Vi prøver å behandle alle entreprenører likt, og vi har et regel- og avtaleverk som gjør det påkrevet.» Eiterjord mener at det finnes «forbedrings-områder» både hos norske og utenlandske entreprenører. «Det jeg skal være enig med Rognli i, er at det nok er en stor fordel for en utenlandsk entreprenør å skaffe seg norske samarbeidspartnere når de første gang går inn i Norge og møter nye krav og nytt regelverk.»

VEGVESENET: Vi forskjellsbehandler ikke

Foruten pc-en, er mobil radio og telefon anleggslederens viktigste verktøy. Det er ikke få små og store spørsmål som kommer via dem i løpet av dagen.


www.orica.com

Vi har produkter, systemer og kunnskapfor effektiv drift...

...tid er penger

Verdens ledende sprengstoffleverandør

Orica Norway ASRøykenveien 18 Tel. 32 22 91 00Postboks 614 Fax. 32 22 91 013412 Lierstranda [email protected]


Økt fokus på sikkerhet gjør at man oftere må dekke salver der andre sikkerhetstiltak ikke er tilstrekkelige. Ved alle sprengnin-ger der det benyttes dekking, tung eller lett, er det alltid en risiko for at deknings-materiellet kan skade tennerledninger og koblingsblokker på salva. Dette utgjør da videre en fare for gjenstående sprengstoff etter at salva er skutt. Uavhengig av om det benyttes elektrisk, ikke-elektrisk eller elektroniske tennere, må man ta hensyn til ledninger og blokker og se til at disse ikke kommer i klem under mattene og at man får brudd i tennsystemet.

Ulike tennsystemerElektriske tennsystemer har den forde-

len av at man ikke har noen tennere som ligger oppå salva. Det er hovedsaklig brudd i tennerledninger er den største riskoen ved dekking av disse. Man kan ved å måle motstanden i tennkretsen ha en viss kontroll på om man har koblet med alle tennerne, men det er fortsatt fare for at det er skade på tennerlednin-ger og at det er jordfeil i kretsen. Dette kan føre overslag mellom tennerlednin-ger og stålwiren i skytematten. Det be-grensede antallet forsinkernummer gjør riktignok at salvestørelsen begrenser seg selv. Ved sprengninger intil høyspentled-ninger vil også dette gi begrensninger på bruken av denne typen tennere. Høyspentkabler er derimot ikke noe

problem om man går over til ikke-elektriske tennsystemer som Exel™. I tillegg har man i prinsippet tilgang på ubegrenset antall nummer ved bruk av koblingsblokker. Koblingsblokkene på overflaten vil da igjen stå i fare for å, på samme måte som tennerledningene og plastslangene, komme i klem under dekkingen, og man har ingen mulighet til å kontrollere tennsystemet etter at mattene er lagt på plass. Elektroniske tennsystemer som uni-tronic™600 gir både fleksibiliteten med et stort antall nummer (som man velger fritt innen for en totaltid på 10 000 ms) samt en full testfunksjon som både gir muligheten til å holde øye med jordfeil/

ØKT FOKUS PÅ DEKKING AV SALVER.I fjellsprengning er det steinsprut fra salver som utgjør den største faren for skade på tredjemann og omgivelsene. Et av de viktigste sikkerhetstiltakene som gjøres ved sprengningsarbeider er derfor å dekke salvene. Espen Hugaas

Nitro Consult AS

Dekking med tunge matter kan bety ekstreme belastninger på tennsystemene.


Espen HugaasNitro Consult AS

strømlekkasje og i tillegg kommunisere med hver enkelt tenner for kontrollere at denne er koblet med. Ladestrømmen som benyttes i et elektronisk tennsystem er mye lavere enn i et elektrisk tenn-system, dette minsker i sin tur faren for overslag ved dårlige koblinger eller skader på isolasjonen rund tennerledningene. I forhold til høyspentkabler er Unitronic™ 600 sikrere i forhold til elektriske tennere og gi rlangt på vei samme fordeler som Exel systemet her. Det er utarbeidet egne avstandstabeller for dette. Ta kontakt med Orica for å få mer opplysninger om dette.

Stor belastningEn skytematte veier mellom 1500 og 2000kg og på en salve kan det derfor ligge mange tonn med dekningsmatter oppå tennerlegninger og koblingsblokker. Om en tennerledning eller Exel ™-slange da blir liggende over en kant på en stein, er det lite som skal til for at det blir sår i isolasjonen eller brudd i ledningen. Ved bruk av elektriske tennere vil man til en viss grad kunne oppdage dette ved hjelp av ohmmeteret, og ved bruk av elektro-niske tennere som unitronic™ 600 vil test-funksjonen gi svar på om kretsen er hel og om alle tennere er koblet inn i kretsen. Ved bruk av ikke-elektriske tennsyetemer som Exel™, er man derimot uvitende om skader på tennsystemet helt til salva trek-kes av og mattene tas bort igjen. Uavhengig av hvilket tennsystem som benyttes, må det alltid tas forholdsregler og utvises forsiktighet ved dekking.

Lang erfaringSprengningstekniker Jan-Egil Blix har lang erfaring med bruk av de forskjellige tenn-systeme i kombinasjon med lett og tung dekking. – Erfaringsmessig gjør man de samme tiltakene uansett om man benyt-ter det ene eller andre tennsystemet. Det er som regel tilstrekkelig å improvisere og ta i bruk enkle hjelpemidler for å beskytte ledninger og koblingsblokker. Strategisk plasserte steiner eller hauger med borkaks vil enkelt kunne ta av for vekten av skyte-mattene. Vi har også eksempler på salver der vi pakker inn hver enkelt koblings-

blokk i gummislanger eller foringsrør for å forhindre deformering av disse. Det er også viktig å ha tilstrekkelig med slakk i tennerledninger slik at disse kan legges bort fra skarpe kanter. Strategisk plasserte steiner rundt kob-lingsblokka tar av for vekten av matten Blix er klar på at elektroniske tennere gir en betydelig høyere sikkerhet. – Unitronic™ 600 tennerne har den fordelen at vi kan teste kontinuerlig for jordfeil mens vi dekker. Om det opp-står et brudd eller en skade på tenner-ledningene vil man kunne stoppe opp, fjerne den sist lagte matten og feil-søke under den.Vi kan spare mye tid på at vi kan utbedre feil med en gang og at man slipper å ta av alle mattene for å lete etter feilen. Spesielt vil det på store salver gi en tidsbesparelse om man oppdager brudd under deknings-operasjonen og kan utbedre feil umid-delbart.Til sist fremholder Blix at dekknings-operasjonen er noe av det viktigste man gjør med hensyn til sikkerhet når man skal skyte en salve. – Dekningen krever fullt fokus hos både bergsprengeren og maskinføreren som legger på mattene. Det må være en klar og god kommunikasjon mellom disse. Skytemattene skal plasseres rolig og kontrollert etter bergsprengerens anvisninger.

Beskyttelse av Exel™-slanger og koblingsblokker med steiner og borkaks

Her ser vi hvordan steiner er plassert for beskyttelse av Exel™-systemet før dekningsmattene legges på.


BØMLOPAKKEN ER ÅPNET

VASSBAKK & STOL: TRIVS GODT I KRONGLETE LANDSKAP ELEKTRONISKE TENNERE VALGT TIL ALT

Løye fjell og trolsk terreng er bare noen av utfordringene som møter den som vil bygge vei på Haugalandet.

Haugalandet lever virkelig opp til navnet sitt i Bømlo. I disse traktene ville Indiana Jones ha følt seg hjemme. Langs Bøm-lafjorden sliter fylkesvei 542 seg rundt furukledte koller og hamrer, like smal og svingete som da den ble anlagt en gang for flerfoldige tiår siden. Veien gjør sitt

beste for å ta unna trafikken, men det er lenge siden kapasiteten strakk til. Moderne krav til sikkerhet og effekti-vitet har forlengst gjort veien avleggs. Godt skjult fra veien er entreprenør-selskapet Vassbakk & Stol godt i gang med å anlegge en helt ny trasé for fyl-

kesveien gjennom det kuperte land-skapet. Nyveien blir 8,7 kilometer lang og både strakere og bredere enn den gamle. Når den står ferdig om to år vil også farten øke, fra dagens grense på 60 km/t til 80 km/t, og sikkerheten vil være ivaretatt med midtrabatter.

Den nye fylkesveien over Bømlo tar form. Kraftlinjer krysser traséen på sju steder.



– Vi begynte i slutten av desember 2014 og skal være ferdige i august 2017, forteller driftsleder Bjørn Mannes i Vassbakk & Stol. Karmøyfirmaet gikk seirende ut av anbudskonkurransen sist høst og sikret seg kontrakten på 297 millioner kroner med Statens vegvesen. Den største de har inngått alene.

Utfordrende landskap Tett kystfuruskog, dype myrer og bratte hauger gjør anlegget både spennende og krevende. – Vi har en del utfordringer når det gjelder framkommelighet, fastslår Mannes. – Innenfor en strekning på 4–500 meter har vi høydeforskjeller på 60 meter, og det kan være strevsomt å komme seg opp i kollene for å bore og skyte skjæringer. Den høyeste vi har sprengt ut til nå er 28–29 meter høy. Andre steder går vi rett ut i djupmyra. Aller først må imidlertid mye kyst-furuskog fjernes. Tre–fire hogstmas-kiner går kontinuerlig på «skoging» disse første månedene. – Vi har valgt å angripe fra ni forskjel-lige punkter, fortsetter driftslederen. – Eller i praksis det dobbelte, siden vi går ut i to retninger fra hvert punkt, unntatt i endene. Tre av punktene er allerede opparbei-det til fulle riggområder med brakker, spiserom og verksted. Men kupert topografi er ikke den eneste hindringen. Ikke mindre enn tre høyspentlinjer med ulike spennings-nivåer går gjennom området og krys-ser traséen på sju steder. Noen steder vil Finnås og Sunnhordland kraftlag erstatte luftspennet med jordkabel, andre steder

skal linja heves eller mastepunktene flyttes. En lokal vannledning må også flyttes, og i tillegg ligger den lokale drikkevannskilden Sætravatnet tett inntil traséen. Der skal ei stor avskjæ-ringsgrøft lede avrenningsvann fra ny-veien ut i fjorden i stedet for i drikke-vannet. Området langs traséen blir mye brukt til både jakt og fiske, og fylkesveien må legges på fyllinger over to av fiske-vannene. Nedlagte rør i fyllingene vil sørge for at både vann og fisk kan strømme igjennom. – I tillegg skal vi bygge to gytekulver-ter til fiskebestanden, legger Mannes til.

Løye fjell Regn og sol slåss om plassen over Haugalandet. Mens dumpere og gra-vemaskiner systematisk rydder skjærin-gene for sprengstein, holder en gjeng grønnkledte karer på å koble og klar-gjøre en ny salve i en av de tallrike kol-lene på Sæter. I alt tre skytebaser står for sprengnings-operasjonene på anlegget. Hver har med seg en hjelpemann, og flere stiller opp når det trengs. Sprengningsleder er veteranen Gunnar Kalstø, som til daglig holder til ved hovedkvarteret på Karmøy. Det er han som lager spreng-ningsplanene. Etter planen skal 600 000 kubikk fast fjell sprenges ut på den nesten ni kilometer lange traséen. Medreg-net løsmasse skulle mengden tilsvare nesten 47 000 dumperlass – og alt skal brukes på traséen. – I utgangspunktet har vi massebalanse. All steinen blir brukt til å fylle opp myrer og dalsøkk. Rundt 140 000 kubikk skal knuses til pukk og brukes til bærelag og ferdig dekke. Vi har vanvittig mange blautmyrer her, myrer som går ti meter ned og som vi må grave ut helt til bunns og fylle opp. Der går det med mye stein, så vi får se om vi klarer å være hundre prosent selvforsynt med masse. Foruten egenprodusert stein, skal utfyl-lingene suppleres med rundt 7000 kubikk sprengstein fra Bømlafjordtunnelen, som for tida er under oppgradering. – Hva slags fjell er det i området? – Litt av hvert, det er et «løye» fjell. Noen steder er det knallhardt, andre

Driftsleder Bjørn Mannes fra Vassbakk & Stol (t.h.) orienterer teknisk konsulent Kurt Ivar Høyland fra Orica om framdriften på nye Fv 542.

Mesteparten av Bømlofjellet består av lettsprengt gneis. Sterkt lagdelt og med en del slepper i store partier.


steder er berget veldig oppsprukket og lagdelt. I enkelte soner finner vi også fyllitt. Men stort sett har vi hatt bra forhold hittil, og tatt ut stein som har egnet seg godt til knusing. Foreløpig er det ikke produsert nok over-skuddsstein til at et knuseverk er instal-lert, men det kommer. I første omgang gjelder det å skyte seg gjennom traséen og opparbeide en pilotvei. Deretter kan pallesprengningen begynne for alvor. Elektroniske tennere på veianleggEntreprenøren har valgt Centra™Gold-emulsjon fra Orica til sprengningsjobben. Anlegget får daglige forsyninger fra

Orica. Bare til flåsprengningene øverst i de høye skjæringene brukes noe pa-tronert. I tillegg bestemte de seg tidlig for å bruke elektroniske tennmidler, et utradisjonelt valg for et veiprosjekt av denne typen. – Vi har hatt litt for mange forsakere under jobber med Exel™ tidligere, for-klarer Mannes. – Forsakerne oppstår når Exel™-ledningene blir klemt i stykker av skytemattene. Slikt går ut over sikkerhe-ten, derfor fikk vi Vegvesenet med på å bruke elektronisk tenning i dette prosjek-tet. I dag bruker vi utelukkende unitronic™ 600, unntatt når vi sprenger grøfter. – Valget skyldtes ikke behovet for å

finstille intervaller? – Nei, når vi sprenger i fri natur tren-ger vi ikke tenke på rystelser. Men vi ser jo at det blir utrolig fine og jevne salver. Dessuten gir unitronic™ 600 et helt an-net framkast enn Exel™. Vassbakk & Stol har etter hvert fått god erfaring med elektroniske ten-nere. Nylig hadde firmaet ansvaret for sprengningsarbeidene for den nye flyplassterminalen på Flesland, og sprengte tett inntil eksisterende byg-ningsmasse. Der ble det stilt store krav til rystelser. Teknisk konsulent Kurt Ivar Høyland i Orica Teknisk Service har ikke hørt om at noen har brukt elektroniske tennere på et veianlegg i huttiheita før. – Det er mennesker som jobber med dette, så her syns jeg Vassbakk & Stol har gjort et veldig viktig valg. Fordelen med elektroniske tennere er at du alltid har kontroll med samtlige tennere i led-ningsnettet. Så her er vi på rett vei. – Det er HMS-hensynet som gjør elektroniske tennere aktuelle for oss på dette prosjektet, presiserer Bjørn Man-nes.

Friskyting og høye skjæringerSiden det er langt til nærmeste hus, foregår sprengningsarbeidet i Bømlo stort sett uten dekning. Der traséen passerer under høyspenten, vil imid-lertid skytematter bli nødvendig. Størrelsen på salvene varierer atskil-lig. Størst hittil har vært én på drøyt 6000 kubikk, mens de minste ligger

Traséen preges av tallrike skjæringer, de høyeste om lag 30 meter høye. Entreprenøren legger stor vekt på å få dem jevne og pene.

Med skanneren i unitronic™600-serien har skytebasen full kontroll med alle tennerne i ledningsnettet, uansett antall.

Flott og effektiv oppstilling for lasting av masse. System er vakkert.


på rundt 40 kubikk. – Veibredden setter grenser for hvor store salvene kan være, sier Bjørn Man-nes. – Når vi flåsprenger øverst i skjæ-ringene, må de nødvendigvis bli små. Etter hvert paller vi ned skjæringene, og da kan salvene øke til 2500–3000 kubikk i gjennomsnitt. Skjæringene tas ut etappevis, med pal-ler på 10–14 meters høyder. – Hva med avvik? – Det er relevant å holde kontroll på avvik, for vi skal jo levere skjæringer som ser pene og ryddige ut. Dessuten skal de være sikre, og veggene skal stå i en bestemt avstand fra kantlinja. Av-vikene måler vi med vanlig stikking.

Viktig vei Bømlo er den største øya i øykommunen, og et samfunn i vekst. I dag bor det 11 725 innbyggere i kommunen, sysselsatt i ulike næringer fra oljeindustri til fiske. Noen av verdens mest avanserte opp-drettsanlegg for laks finnes på øya. Ikke minst er Bømlo hjemsted for den kjente Salmalaksen, og trailerfrakten av lakse-produkter preger trafikken i området. Veisystemet Trekantsambandet, som åpnet i 2001, knytter Bømlo sammen med Stord og resten av Sunnhordland via hengebruer og den 7,8 kilometer lange Bømlafjordtunnelen. Den nye fylkesveien vil få en sentral rolle i den lokale samferdselen i årene framover. – Det foregår mye nyetablering på øya, både i form av helårsbebyggelse og hytter, forteller Bjørn Mannes. Han

mener at flyplassen på naboøya Stord også har mye av æren for det.

Presplitt til kontur Kurt Ivar Høyland har tatt turen til Bømlo for å se på muligheten av å bruke presplitt til kontursprengning av veiskjæringene. – Presplitt går i korthet ut på at du skyter de hullene som skal være kontur først, for å lage et gunstig riss i fjellet. Så skal resten av salven i teorien rase pent inn mot disse hullene. – Tenker dere å skyte konturen i en separat salve, eller som en del av

samme salve? – Det kan du velge selv. Det beste er om du borer konturhullene først og skyter dem, før du borer resten av salva og tar den ut. Clouet er at vi ikke bruker fordemming til kontur-sprengningene. Vi lader med en eller annen form for kontursprengstoff, for eksempel detonerende lunte eller rørladning, fyller ladehullet helt opp og lar det være åpent i toppen. Uten fordemming vil gassene evakuere rett opp i stedet for at de blir trykket inn i slepper i fjellet. Dermed får vi en mer

Flott og effektiv oppstilling for lasting av masse. System er vakkert.

Mannskapene ønsker seg grovere fyllstein. Teknisk konsulent Kurt Ivar Høyland fra Orica (med ryggen til) diskuterer løsninger med skytebasene Glenn Håkon Harsvik og Christian Utne.


skånsom sprengning og en penere, jevnere veiskjæring.

unitronic er som damer Glenn Håkon Harsvik (31) er en av skytebasene som sørger for at fjellet flytter på seg for den nye fylkesveien. Mens Vestlandets uavlatelige regnsku-rer sveiper over Haugalandet og gjør alt gjørmete og vått, fyker han omkring og kobler dagens salve. – Hva er erfaringen din med elektro-niske tennere? – Meget bra. De reduserer risikoen for forsakere betraktelig. Dessuten får du alltid med deg alt i salven og er trygg på at alt går som det skal. unitronic™-tennerne var litt tungvinne å bruke i starten, men da vi først hadde kommet inn i det fungerer de helt topp. Det er som med kvinnfolk, vet du, du må føle deg fram! Sånn er det bare. – Hvordan har du lært deg teknikken? – Det er flere av oss som har fått opp-læring etter hvert, og så lærer vi av hver-andre. Er det noe vi lurer på , ringer vi bare til «Kurten». Idet nedbøren gir seg for en stund, er

alt klart. Området ryddes for mannskap og utstyr, og salven går. 200 borhull á 6–10 meter gir 2500 faste kubikk på et par sekunder.

For fin stein Idar Glomstad er leder for masseflyt-ting på anlegget. Han er ikke bare for-nøyd med resultatet av de elektroniske salvene. – Fjellet gir stein som i utgangs-punktet egner seg ypperlig til knusing og planering, men vi har en del myr å fortrenge, og Vegvesenet krever er at det skal brukes grov stein. Og det klarer vi faktisk ikke å skaffe her. Steinen blir rett og slett for fin. – Hvor mye større bør den være? – Vi snakker om blokkstein på godt over en kubikk. I dag er vel de største blokkene én kubikk eller halvannen, men det er for få av dem. Kurt Ivar Høyland mener det går an å ta noen grep for å oppnå større dimen-sjoner. – Dette skal vi se nærmere på. Det første og billigste tiltaket kan være å strekke bormønsteret, men da kan vi

Skytebasene Glenn Håkon Harsvik (t.v.) og Christian Utne kobler elektronisk salve på nye Fylkesvei 542. Vassbakk & Stol har valgt unitronic™600 for å unngå forsakere.

2500 kubikk Bømlo-berg går i lufta. Kjennere kan skille unitronic™- fra Exel™-salver på lyden. Elektroniske salver er kjent for et jevnere brak enn de «hakkete» konvensjonelle.


få problemer med bunnen. Alternativt kan vi forsøke airdeck; sette en sper-refjær i borhullet og la det være luft mellom matrisen og sandpluggen slik at vi får en redusert ladning. Det kan være verdt å prøve. Glomstad opplyser at de allerede har strukket bormønsteret: – I salven vi nettopp sprengte var bor-mønsteret 2 meter i forsetning og 2,5 meter i hullavstand. Fordemmingen var 2 meter. Alså hadde vi tøyd bormønsteret med 20 cm i forsetningen allerede, uten at det ga noen større utslag på resultatet. – Må det tøyes enda mer? – Kanskje, men tøyer vi mønsteret for

mye, kan det bli stående igjen fjell mellom hullene og vi klarer ikke å få full brytning i bunnen. – Og da må man sprenge på nytt, til-føyer Kurt Høyland. – Det blir dyrt. Men jeg vil tro at airdeck kan hjelpe. Det hadde vært artig å prøve. Karene er enige om å forske videre på saken. Det gjenstår ennå mange kubikk å sprenge. – Slike problemstillinger kan bli viktig erfaringsmateriale, avslutter Høyland. – Både for Vassbakk & Stol og for oss som leverandør, som får være med i prosessen.

iVassbakk & Stol

Opprettet: 1969 Ansatte: 460 Hovedkontor: Kopervik, Karmøy Avdelinger: Hordaland, Sør-Rogaland, Nord-Rogaland,Staupe Virksomhet: Spesialfirma for masse-forflytting, grave- og sprengnings-arbeider. Omsetning: 975 millioner kroner (2011)

Fylkesvei 542Siggjarvåg–Stokkabekken

Byggherre: Statens vegvesen Lengde: 8,7 kilometer Bredde: 2 kjørefelter Omfang: Hovedveien, langsgå-ende gang- og sykkelvei, seks busslommer med leskur, en kollek-tivterminal med ventehus, 9 kul-verter av ulik størrelse, veilys og vannledning Maskiner: 42 enheter, hvorav 6 borerigger og 2 boretårn Mannskap: 57. Arbeiderne jobber 11-timers dager, fire dager i uka Entreprenør: Vassbakk & Stol, avdelingene Haugaland og Staupe

Bømlopakken

Inngår i Nasjonal transportplan 2010–2019, vedtatt av Stortinget i 2009. Bømlopakken innebærer en oppgradering av veinettet på Bømlo i Hordaland.

Omfang: Forbedrende tiltak og nybygging på 8 fylkesveier Oppstart: Sommeren 2007 Ferdig: 2022 Kostnad: 1 milliard kroner (totalt)

Det er lov å beundre resultatet etter en dags hardt arbeid.


NY BULKSTASJON PÅ SVEIOHøyt aktivitetstrykk i Sunnhordland fører til behov for sikker og jevn forsyning av store mengder bulksprengstoff.

Oricas nye bulkstasjon i Region Sør har etablert seg på pukkverksområdet til tidligere Lars Staupe AS i Sveio.

De store veiprosjektene i Bømlo og andre steder i Sunnhordland har økt behovet for en egen matrisestasjon i regionen. Ved nyttår svarte Orica på utfordringen ved å etablere en splitter ny stasjon på Sveio, nærmere bestemt i pukkverket til Vassbakk & Stols avde-ling Staupe. Stasjonen innebærer en solid opprustning av Oricas tilbud i landsdelen. – Jeg skal i hovedsak betjene vei-anleggene på Bømlo, sier bestyrer og bulkoperatør Svein Arild Sørås (52). – Vassbakk & Stol driver fylkesvei 542 på nordsida av øya, mens Bertelsen & Garpestad bygger ny Fv 541 mellom Hestaneset og Tjong i sør. Jeg leverer matrise til begge anleggene daglig. I tillegg benytter også noen lokale entre-prenører oss til forskjellige oppdrag,så det er nok å gjøre. – Hvor stort område dekker du? – Stort sett Haugalandet, men om

Stasjonssjef Svein Arild Sørås forsyner hele Haugalandet med Centra™Gold. Det blir det lange dager av.



det er kapasitet kan jeg levere matrise sør for Boknafjorden også. Begrepet Haugalandet betegner et landskapsområde som strekker seg langs kysten fra Boknafjord til Bjørna-fjord; herunder Haugesund, Karmøy og Stord. Den sympatiske suldølen har vært ansatt i Orica i seks år, og var tidligere stasjonert på Jelsa. Han har hatt travle dager siden han begynte på Sveio. – Arbeidsdagen starter tidlig. Jeg må være på anleggene klokka sju. Da har entreprenøren allerede holdt på en stund med å bunnlade og klargjøre. Når et anlegg er i startfasen, blir det mange små salver hver dag og mye opp- og nedrigging, men snart blir det mer stabilt, med større salver. Matrisen til stasjonen kommer ry-kende fersk fra Oricas fabrikk i Gyttorp i Sverige. – Så får vi håpe at alle entreprenø-rene her ute vil bruke oss. Det er bare å ringe!

Permanent ordning Regionsjef Ståle Nilsen i Orica kan love at bulkstasjonen har kommet for å bli. – Det skjer mye her i sør! Nå starter planleggingen av ny E39 fra Bokn til Bergen, med anleggsstart om 5–6 år. Til høsten legges Rogfast ut på anbud. Der blir drivetida antakelig 4–5 år. Når tunnel og vei står ferdig, vil det ta bare to timer å kjøre fra Stavanger til Ber-gen. Ståle Nilsen blir som alltid i fyr og flamme når han skal fortelle om tryk-ket i Sørvest-Norge. – Akkurat nå er selvsagt Ryfast det store. Neste storprosjekt blir viderefø-ringen av E39 fra Sandnes til Kristian-sand. Nå foreslås det at den skal byg-ges i ett jafs. Enten det blir slik eller om utbyggingen vil skje i etapper, så vil det generere forbruk av sprengstoff. Her er det jo bare fjell! Og så vet vi at det leg-ges planer om å utvide Jærbanen mel-lom Stavanger og Bryne til dobbeltspor. – Vil krisen i oljenæringen få noen

følger for andre bransjer? – Fallet i oljeprisen har fått oljeselska-pene til å trappe kraftig ned og avvente situasjonen. Det vil medføre at utbyg-gingen av industri, havner og boliger vil dabbe av. Selv tror jeg at virksomheten vil ta seg opp igjen til sommeren, men ikke i samme grad som før. For oss vil nok de største oppdragene komme fra samferdselssektoren de neste årene. – Hvis Orica blir valgt. – Målet er at vi fortsatt skal være den ledende sprengstoffleverandøren i Norge. Da må vi stelle oss sånn at vi blir valgt! Regionsjefen ber pent om å få med noen ord til slutt: – Du må la meg få skryte av kol-legene mine i Region Sør. De gjør en kanonjobb! Alle drar i samme ende av tauet, og jeg er skikkelig stolt av dem. Mange av oss er jo litt «entreprenør» i hodet, noen har også bakgrunn fra en entreprenør. Det er det som skal til!

Regionsjef Ståle Nilsen ser lyst på framtida for entreprenørene i sørvest. Nye, store utbyggingsprosjekter i samferdsels-sektoren vil gi mye arbeid, tror han. Nilsen er glad i bil, her avbildet med sin favoritt av japansk merke.


TUNNELDRIFT I SÆRKLASSE USYNLIG MESTERSTYKKE I LYSEBOTN En ti-etasjer høy kraftstasjon dypt inne i fjellet og 11 kilometer med landets bratteste tunneler: Lysebotn 2 er det største vannkraftprosjektet som pågår i Norge i dag. Lyse Energis nye kraftverk får en viktig rolle på det nordiske strøm-markedet, men om utbyggingen skal lønne seg, er god logistikk alfa og omega.

MF Shjandy siger innover Lysefjorden. Foran seg skyver taubåten en lekter med seks vogntog og semitrailere stående tett i tett på dekket, alle tungt lastet med betong, armeringsjern, drivstoff og matrise. De er røslige farkoster, likevel blir de overveldende små inne mellom de stup-bratte fjellene. Det er som å være om bord i en sardineske som en guttunge

har klemt alle lekebilene sine opp i og sendt av gårde på elva i vårløsningen. Vannet svartner under oss. Det er 400 meter til bunnen. Høyt oppe stenger fjellveggene for vårsola, og det blåser på toppene, snøføyka står som hvite lugger ut over stupene. Rundt oss ligger fjorden gulvflat, men slik er det såvisst ikke bestandig. – Været i Lysefjorden er uforutsige-

lig så det holder, forteller Torgeir Va-reberg. Han er skipper på Shjandy og innehaver av firmaet Skyssbåtservice. – I det ene øyeblikket er det stille og rolig, men på et blunk kan fallvindene slå ned og piske opp sjøen, og så kom-mer snøstormen dundrende så tett at vi ikke ser en meter foran oss, mens kjørelemmen står og blafrer som et flattbrød i baugen.

Turen fra Eiane til Lysebotn tar om lag to timer. Naturen er mektig i Lysefjorden, og værgudene lunefulle.



Røft vær for stort anlegg Anleggsleder Peder Ronny Sødal i entre-prenørselskapet Implenia har merket at værgudene liker å herje i Lysefjorden. – Fjorden ligger vendt ganske rett øst–vest, så vindene tar hardt fra begge ret-ninger. I vinter hadde vi flere dager da sjøen sto så hardt inn at vi ikke kunne gå ut med båt og tippe stein. I begyn-nelsen var vi spent på om teltene ville stå, så vi har bardunert dem ekstremt godt, blant annet med betongklosser. Målet for båtturen denne marsdagen er Lysebotn, ei lita grend med sju fastboen-de sjeler innerst i den 42 kilometer lange fjorden. Der er Implenia i full gang med å bygge nytt kraftverk for Lyse Energi. Lysebotn 2 skal avløse Lysebotn 1, som ble bygd litt lenger ut i fjorden i 1953. Om få år vil nyverket spille en viktig rolle på det nordiske strømmarkedet. Den første salven smalt 7. mai i fjor. Siden har Implenia drevet tunneler fra to angrepspunkter; oppover fra Lysebotn og nedover fra et punkt på fjellet mellom inntaksvannene Strandvatn og Lyngs-vatn (hhv. 635 og 687 moh). Oppe på fjellet innstilles aktivitetene om vinteren på grunn av store snømengder, så fra desember til april er all virksomhet kon-sentrert om den nedre delen. I Lysebotn ligger anleggsleiren med verksteder, blandeverk for betong, brakkerigger, drivstofftanker og annet. Sist vinter bodde 92 mann i leiren, eller 14 ganger så mange som antall fastbo-ende. Rubbel og bit, folk inklusive, er fraktet inn med taubåt og lekter, noe også med ei ordinær ferge som Skyssbåtservice opererer.

Avansert logistikk – Kraftverk ligger nesten alltid utenfor allfarvei, sier Peder Ronny Sødal. Det er han som er hjernen bak prosjektets forsyningsopplegg. – Logistikken blir veldig viktig. God logistikk kan avgjøre om du tjener penger på et prosjekt eller ikke. Her ute er den spesielt utfordrende, så vi brukte mye tid på å planlegge den. Til vanlig er en lokal hurtigbåt det eneste befordringsmiddelet mannska-pene har til omverdenen. Båten anløper Lysebotn to ganger om dagen og tar kun passasjerer. Taubåten, vanligvis bare kalt «Ferga», har blitt en viktig brikke i det digre puslespillet som må til for å frakte forsyninger jevnlig inn fra sivilisasjonen. – Det ble veldig mange turer i starten for å få alt med. Men det gikk bra. Etter et hektisk sommerhalvår, har vin-teren vært en roligere periode, der tau-båt og lekter har frekventert Lysebotn

MATRISE TIL SJØS

Tidlig om morgenen henter taubåten sin ukentlige, dyre-bare last på kaia i Eiane – ei knøttlita grend ved munn-ingen av Lysefjorden, der trai-lere og vogntog står pent og venter. Blant tungbilene er tankvogntogene fra Orica. De opereres av det svenske trans-portfirmaet Kent Andersson Åkeri, og kommer med matrise direkte fra fabrikken i Gyttorp i Västmanland. Anlegget får nye forsyninger en gang i uka, og annenhver uke med to vogn-tog.

Sjåførene legger vekt på å være presise, men denne gangen blingset noen på kalenderen og Cliff Greus møtte opp ett døgn for tidlig på kaia. Han ler det bort: Det er da bedre å være for tidlig enn for sen! Trailerkusken har kjørt vogntog i Norge siden 2007. Det trives han med. Geografi og veinett er mer utfordrende her i landet enn hjemme, og Cliff kjører ofte dit ingen skulle tru at nokon kunne

finne på å bygge. – Jeg kjører i begge land, men helst til anlegg og bulkstasjoner i Sør-Norge, forteller han. – Når det er hektisk i nord hender det også at jeg kjører matrise fra fabrikken i Gällivare til destinasjoner i Nord-Norge. Han har blitt godt kjent i Lysefjorden. – Jeg har tatt denne «ferga» en gang før, og så har det blitt fem–seks turer over fjellet fra Sirdal det siste året.

MF Shjandy klapper til kai i Eiane. Frakte-fartøyet består av en taubåt forspent med en lekter som kan laste 750 tonn.

Cliff Greus

Tankbilen fra Orica kjører ombord i MF Shjandy i Eiane. Orica leverer matrise til Lysebotn en gang i uka.


med forsyninger én gang i uka. – Det gjelder å ligge inne med dob-belt opp av alt. Her kan vi ikke bare ringe maskinleverandøren og få tilsendt deler når vi trenger det. Men det koster. Den ukentlige fergeturen er ikke billig, og det blir mange uker til sammen. Anleggslederen forteller at de forbruker nesten tre vogntog med sement i uka. Til nå har mesteparten blitt brukt til fjellsikring, men i mai begynte betong-arbeidene i kraftstasjonen, og fra da av har forsyningsfrekvensen blitt intensivert. – I sommer og etter ferien blir vi

115–120 mann her, opplyser Sødal.

Voksent anleggDet er noe eget med kraftverk. De er drivhjulene i samfunnsmaskineriet vårt. Før i tida ble de bygd ute i det fri og var stolte byggverk som alle kunne se. I dag gjemmes de bort langt inni fjell og ute av syne for hvermannsen. De er ikke mindre beundringsverdige av den grunn, snarere tvert imot! I Lysebotn blir selve kraftstasjonen bygd 1450 meter inne i berget. Dit skal vannet føres fra inntakene via en

3025 meter lang trykktunnel som stu-per gjennom fjellet. Det siste stykket blir vannet ledet ut i to separate trykkrør på 90 meter som ender i hver sin turbin. Fra turbinene spyles så vannet ut igjen via en avløpstunnel på 1090 meter til Lyse-fjorden, der utløpet kommer ni meter under normal vannstand. Når kraftverket starter opp i april 2018, vil hele 60 000 liter vann strømme gjennom systemet hvert sekund. Lysebotn 2 vil samle nedbør fra et areal på 316 kvadratkilometer, eller like stort som hele Sandnes kommune. Av dette utvinnes 1500 GWh hvert år. Det gir nok elektrisk kraft til 75 000 hushold-ninger, og er en økning på 180 GWh sammenliknet med Lysebotn 1. Den nye stasjonen henter vann fra to av de samme fjellsjøene som forgjengeren, men nye, lengre tunneler og økt fall-høyde gjør det mulig å utnytte vannet mer effektivt.

Bratte tunnelerLysebotn-anlegget består av nesten 11 kilometer med tunneler og sjakter. De fleste har et tverrsnitt på 45 kvm, bare atkomst-tunnelen til kraftstasjonen har et som er større, med sine 58 kvm. Det større tverrsnittet betyr at tunnelen er 7,5 meter høy og 8 meter bred. Vanntunnelene får en hellning på 11 grader, hvilket er omtrent det maksi-male av hva som er mulig å få til med dagens utstyr. Trykktunnelen blir tre kilometer lang og ekstremt bratt. Men selv med en stigning på 1:5,5 meter, nesten 19 prosent, er det ikke bratt nok til at tunnelen kan gå i rett linje fra toppen til kraftstasjonen. Den øverste og nederste delen må skjøtes sammen med en sjakt. Anleggslederen forklarer: – Det er ikke mulig å gå brattere enn vi gjør. Den nedre tunnellinja vil derfor komme inn på et nivå under, og paral-lelt med, den øvre. Mellom de to skal vi så drive en 32 meter lang sjakt som får et tverrsnitt på 30 kvm. Vannet ovenfra skal renne ned i denne og videre gjennom den nedre trykktunnelen fram til kraft-stasjonen. Implenia har gjort store framsteg i lø-pet av det første driftsåret. Atkomst-tunnelen på 1450 meter står ferdig, det samme gjør en bypass-tunnel opp til trykktunnelen – hvor man har kom-met omtrent 300 meter inn. Dessuten er takskiva i fjellhallen som skal romme kraftstasjonen ferdig, og arbeidet med å pallsprenge hallen videre ned er i full gang. Hallen skal til slutt bli 50 meter lang, 19 meter bred og 45 meter høy.

Om vinteren dekkes fjellet av et mer enn fem meter tjukt snøpanser. Dypt under det hvite dekket her ligger Implenias øvre kontorbrakke og lomp. Foto: Implenia.

Etter å ha vært avstengt i fire lange vintermåneder, er inngangen til inntaks-tunnelen ved Strandvatn (635 moh) endelig åpnet igjen. Bildet er tatt primo mars 2014. Foto: Implenia.


Det krever et uttak på 45 000 kubikk stein. «Vegg i vegg» med maskinhallen skyter entreprenøren ut en trafohall på 17 000 kubikk. I skrivende stund har man kommet omtrent halvveis. Når maskinsalen er ferdig utsprengt, vil gulvet der turbinene skal stå befinne seg tre meter under havnivå. Totalt skal stasjonen stikke 25 meter under havets overflate.

Eksklusiv båthavn – Prosjektet får tre gjennomslag under vann, sier Sødal. – Ett i Lysefjorden og to ved inntaksvannene på fjellet. Orica hjelper oss med å planlegge dem nå. Anleggslederen sier seg godt fornøyd med framdriften. – Prosjektet går svært greit. Vi har bra inndrift og godt fjell. Hittil har vi hatt mange stuffer gående samtidig, men nå har vi tatt ut cirka halvparten av alt fjellet som skal ut, og da får vi snart bare to stuffer å konsentrere oss om; trykktunnelen og avløpstunnelen. Fra våren av er hele fire borerigger i sving i Lysebotn. Til sammen skal det transporteres ut 400 000 kubikk stein fra fjellet. Det meste blir tippet i Lysefjorden, der det vil komme ei småbåthavn etter hvert. Sødal medgir at det blir ei ganske «eksklusiv» havn, for ikke mange ferdes inn hit med egen båt. – Vi lager den for å kunne gjøre noe samfunnsnyttig med steinen i stedet for å bare legge den i et deponi.

Sprengningsarbeidet Hvert døgn avfyres tre–fire salver på hver stuff inne i fjellanlegget. Det gir

en ukentlig framdrift på 50–60 meter. Bormønsteret består av cirka 110 lade-hull, der lengden varierer mellom fire og fem meter. Totalt går det med om-trent 570 kilo Centra™Gold-emulsjon og bunnladninger i hver salve, som blir fyrt opp med Oricas gjennomprøvde Exel™ tennsystem. – Stilles det noen spesielle krav til kontur? – Byggherren ønsker at tunnel-sprengningen skal ha konturklasse 0. Det vil si at vi ikke skal ha noe innstikk utenfor den teoretiske sprengningspro-filen. Det greier vi fint, for det er bra beskaffenhet på fjellet. – Vurderte dere å bruke elektroniske tennere? – Da måtte vi hatt strengere krav til

Skytebas Fredrik Oshaug i aksjon i kurven.

rystelser. Vi oppnår tilstrekkelig presi-sjon med de valgene som er gjort. Lysebotn-fjellet består av granittisk gneis og er sterkt lagdelt. Rett som det er opplever mannskapene spennings-utløsninger inne i tunnelene og hal-lene. – Noe «sprak» har det vært, så vi har måttet sikre mer enn forventet. Spen-ningen kommer over tid, derfor har vi sprøytet betong lenger nedover veg-gene enn vanlig. Lyse Energi har bestilt fortløpende be-tongsprøyting i alle tunneler og haller. De har også bedt om seks meter lange bolter i henget (taket) og et boltemøn-ster på 1,5 x 1,5 meter. Gode og tørre forhold har gjort injek-sjon unødvendig, men øverst i fjellet har mannskapene støtt på soner med svell-leire og vanninnsig på opptil 800 liter i minuttet. Det er mer enn bereg-net, så der har injeksjon vært påkrevd i flere partier. – Svell-leire er vanlig leire som eser opp når den blir utsatt for luft, forkla-rer Sødal. –Vi har måttet armere og støpe mye, også på sålen, og sette inn sprøytebetongbuer for å sikre de sva-keste sonene. Selve tunneldriften vil bli avsluttet utpå forsommeren 2016. Planlagt lenge Lysebotn 2 har vært planlagt i 20 år, men målet har ikke vært å øke kraft-produksjonen. – Vi begynte å få så store vedlike-holdsutgifter på den gamle stasjonen, at den var moden for utskifting nå, for-klarer Gunnar Vika, assisterende bygge-

Skytebas Sivert Garberg har ladet før. Her på stuffen i avløpstunnelen.


leder i Lyse Energi. De siste årene har Lyse hatt mange produksjonsstopp på grunn av aggre-gater som rett og slett har vært utslitt. – Ordningen med grønne sertifikater aktualiserte utbyggingen for oss nå, tilføyer prosjektdirektør Bjørn Roger Otterdal. Grønne sertifikater er en støt-teordning staten har innført for å opp-fylle EUs krav om økt utbygging av for-nybar energi. Ordningen trådte i kraft i 2012. – Vi måtte velge mellom å oppgra-dere eksisterende anlegg eller å bygge nytt. Når vi valgte det siste, var det for å utnytte de mulighetene som dagens teknologi gir oss innen boring, spreng-ning og maskinutrustning, slik at vi kan hente ut 15 prosent mer energi av van-net. Implenia ble valgt som entreprenør i sterk konkurranse med alle de store en-treprenørselskapene i landet. Samarbei-det viser seg å gå riktig godt. – Vi valgte Implenia ut fra en samlet vurdering av pris, løsningsforslag, gjen-nomføringsevne, kompetanse og HMS. Sammen finner vi de gode løsningene. I likhet med flere norske energiselska-per har Lyse over hundre års erfaring med vannkraft. Det skorter altså ikke på kompetanse når de nå bygger ut et så stort kraftverk som Lysebotn 2. I tillegg benytter Lyse noen av de største konsu-lentselskapene på fagfeltet. – Det vil dukke opp mange utfordrin-ger når så store tverrsnitt skal hånd-teres, fortsetter Otterdal. – Så det er avgjørende at entreprenøren har kom-petansen som skal til for å håndtere disse fortløpende og effektivt. Samtidig må han evne å angripe framdriften på en konstruktiv måte, ha godt utstyr, god

Anleggsleder Peder Ronny Sødal er Implenias spesialist på kraftverksanlegg. Han er dessuten hjernen bak det logistiske opplegget i Lysebotn.

ledelse og alltid ha fokus på sikkerheten. God kjemi er også viktig, og det har vi fått til her. Ikke hokus pokus Kraftverk er Peder Ronny Sødals spe-sialområde i Implenia. Mannen er en garvet kraftverksdriver, med erfaring fra Bykle (Otra Kraft), Sirdal (Sira Kvina) og Saudafaldene (Elkem). – Å drive fjellhaller og kraftverk er noe helt annet enn å jobbe med samferdsel, mener han. – Det dreier seg om to ulike måter å tenke, planlegge og drive på. Ved en vei- eller jernbanetunnel har byggher-ren bestemt mye på forhånd, men et kraftverk må nærmest bygges underveis. Innen kraftutbygging er det ikke bare å følge en kontrakt slavisk, du får en større

Assisterende byggeleder Gunnar Vika (Lyse Energi) og prosjektleder Tor Magne Gramstad (Implenia) oppsummerer dagen en sen kveldstime.

Den som jobber i fjell, må skape sin egen stjernehimmel. Takskiva i fjellhallen der kraftstasjonen skal bygges er ferdig drevet og sikret.


iLysebotn 2

Eier: Lyse Energi AS Magasinkapasitet: 595mill. m³ vann Fallhøyde: 685 meter Turbiner: 2 stk FrancisturbinerÅrlig produksjon: 1500 GWh Tunneler: 7800 meter Underentreprenører: TT Anlegg,Brdr. Thorkildsen, Agder Marine Oppstart: Mai 2014 Ferdig: April 2018 Totalkostnad: Ca. 1,8 milliarder kr

Kraftverket avløser Lysebotn 1, som ble bygd i 1953 (utvidet i 1964).

Implenia Norge

Etablert: 2011 Eier: Implenia Sveits (etabl. 2006) Hovedkontor: Oslo Virksomhet: Bygging av vei, jernbane, tunnel, bru, kraftanleggAnsatte: 526 Omsetning: 68 millioner (resultat før skatt, 2013)

Implenia Norge består av de tidligere norske entreprenørselskapene Beton-mast og Mika. Selskapet er delt opp i fem avdelinger; Region Øst, Region Vest, Tunnel, Nisjer og Sverige. Virksomheten i Sverige er under oppstarting. Internasjonalt har konsernet virksomheter i om lag 10 land i Europa, Afrika, Midtøsten og Russland. I mars 2015 kjøpte Implenia opp det tyske selskapet Bilfinger Construction.

mulighet til å påvirke prosjektet selv. Jeg trives veldig godt med det. – Er det logistikken som gjør kraftverk spesielt spennende? – Det er det ene. Og så er det dialogen med byggherren: Jeg tør påstå at du får et annet forhold til byggherren i et kraftverks- enn i et samferdselsprosjekt. I begge tilfeller er det selvsagt viktig å ha et sterkt tillitsforhold mellom bygg-herre og entreprenør, men det er spesi-elt sterkt innen kraftutbygging. Her er heller ikke byggherreorganisasjonen så stor, og vi samarbeider tettere. Noe hokus pokus er det imidlertid ikke med tunneldriften. – Vi ser på dette som vanlig, tradisjo-nell driving, sier Sødal. – Det som er litt krevende, er stigningsforholdene i trykktunnelen. Der har vi anskaffe noe spesialutstyr, som en borerigg med for-sterkede bremser og en beltelaster. Tunnelene er ikke spesielt trange, og dimensjonene ikke mindre enn at kon-vensjonelt tunnelutstyr kan benyttes. – Bortsett fra at vi har tatt inn en litt mindre betongbil, siden det bare er 3,5 meter under betongoverbygget utenfor tunnelen.

Stolt av arbeidsplassen Bortsett fra de geologiske forholdene, har det vært få overraskelser i prosjek-tet så langt. Sødal tror det har sam-menheng med planleggingen. – Vi brukte god tid på forberedelsene,

Sjøentreprenøren Agder Marine har jobben med å frakte stein fra tippen ut i fjorden og bygge småbåthavn med molo. Lekteren tar cirka 100 kubikk på hver tur.

så da jeg kom inn hit som førstemann i mars i fjor, kjente jeg meg godt igjen fra beskrivelsene. Det siste året har 92 mann arbeidet på anlegget. Alle jobber 12–dagers perioder, etterfulgt av 16 dager fri. Ordningen fungerer godt og er ønsket av tunnelarbeiderne. Selv om arbeidsdagene er lange, blir det litt fritid. Siden det ikke er mange steder å dra, er dartspill, TV-stue og et treningsstudio kjærkomne velferdstiltak. Dessuten har Norsk Folkehjelp har vært her og arrangert aktivitetskvelder med rapellerings- og skredkurs. – Jeg er stolt av det vi har fått til, sier Peder Ronny Sødal. – Tilbakemel-dingene fra folkene tyder også på at det har blitt en bra arbeidsplass. Mens det nye kraftverket bygges, fort-setter det gamle å produsere som før. Når Lysebotn 2 starter opp, skal anlegget fra 1953 brukes til museum.


Elektroniske tennere øker sikkerheten. Men strengere krav til sikkerhet får også entreprenøren til å forsterke dekningen med flere skytematter. Da kan ledninger og koblingsblokker ryke. Hva kan gjøres med det?

STANGELAND SPRENGER PÅ FØLSOMT INDUSTRI-OMRÅDE PÅ KVERNELAND

– unitronic™600 er et kjempesystem. Et svært effektivt hjelpemiddel når man skal ha absolutt kontroll med sprengnings-arbeidet. Helt klart. Mannen bak de hyggelige ordene er Åsmund Bjerga, sprengningsleder i bergavdelingen ved Stangeland Maskin AS. Rogalandsentreprenøren har brukt

det avanserte elektroniske tennsyste-met i flere år allerede, først og fremst i pukkverk når absolutt ingenting kan overlates til tilfeldighetene. – I dag stilles det strenge krav til sikker-het, og med elektroniske tennere får du rett og slett ikke avfyrt salven før du har kontroll på alt.

Dagens krav til sikkerhet har imidler-tid en bivirkning man bør være klar over, mener Bjerga. – Sikkerhetskravene har ført til at det ikke lenger holder med bare ett lag med dekningsmatter. Vi må ha flere lag, og de legger bokstavelig talt et stort trykk på ledningene og koblings-

Takket være unitronic™600, god planlegging og kløktig boring, har Stangeland helt unngått uhell under utsprengningen av det store industriområdet i Klepp.



blokkene. I tillegg inneholder gummi-mattene mange stålvaiere, som kan gi overslag eller jordfeil hvis de får trykke hull på ledningene. Sprengningslederen synes godt at de nye tennerne kunne vært mer robuste og bedre tilpasset nordiske forhold, men har ikke inntrykk av at tennerne

er ømfindtlige for andre slags ytre på-virkning. – Nei, dette har med dekningen å gjøre. Får vi overslag, mister vi kontakten med tenneren eller koblingsblokken. Da må vi løfte av alle mattene for å finne den aktuelle tenneren, og det skaper heft. Når du så har bestemte klokkeslett du

får lov til å sprenge på, kan dette være en utfordring. Ikke desto mindre ønsker Åsmund Bjerga å fortsatt bruke tennerne. – Det positive er jo at du ikke får skutt salven før alt er i orden. unitronic™ gir oss suveren kontroll, og vi ser godt at vi har en økonomisk gevinst av dem totalt sett.

Skvetne roboter I fire år har Stangeland Maskin AS drevet sprengningsarbeider for Lothe Solutions AS i Kverneland nærings-park. Det 200 mål store industriom-rådet i Klepp kommune på Jæren eies og utvikles av gründeren Per Steinar Lothe, og Stangeland har utvidet arealet etter hvert som tomtene har blitt solgt. Om lag 1 million tonn stein, eller cirka 700 000 kubikk, er sprengt ut i løpet av perioden. Kontraktsverdi: 100 millioner kroner.

Hektisk dag i pukkverket i Kverneland næringspark. En typisk pall på 5-6000 kubikk forbruker mellom fem og åtte tonn Centra™ Gold.

Sigurd Gramstad skanner unitronic™600-tennerne i salven. Det går fort for seg.

– Det er bare å plassereut steiner der ledningeneeller blokkene liggerover skarpe kanter ... Sigurd Gramstad, Stangeland Maskin


Hittil har 10–12 ulike bedrifter etablert seg på Kverneland, deriblant den høy-teknologiske plogfabrikken til Kverne-land Group. Nå går sprengningsarbeidene inn i sluttfasen. Bare ett fjellparti står igjen. Prosjektleder Per Svendsen i Stangeland opplyser at næringsparken vil være full-ført en gang etter sommerferien. Nærmeste bolighus står hundre meter unna de siste knausene, i lia ned mot Frøy-landsvannet. Enda kortere er avstanden til de nærmeste næringsbyggene. Bare et lite steinkast skiller dem fra Stangelands borerigg og knuseverket. Her gjelder det å ha kontroll på både rystelser og sprut!

– Å, vi har vært mye nærmere enn dette, sier Åsmund Bjerga. – På det nærmeste var vi nok 30-40 meter fra bygningene. – Da skjøt dere kanskje små salver? – De var nok store, men vi planla godt, fikk snudd dem riktig vei og la opp godt med masse for å fange opp sprut. Det har fungert veldig godt. Siden utvidelsen har foregått i etapper, har også sprengningene og aktivite-ten i det tilhørende pukkverket forløpt sporadisk i de fire årene. Steinmassene blir primært brukt på Stangelands egne anlegg i distriktet. Av hensyn til rystelsene i nærings-parken ble det tidlig klart at spreng-ningsarbeidet krevde bruk av uhyre finstilte intervaller. Oricas elektroniske Ikon™VS-system ble først forsøkt. Men selv så avanserte disse tennerne er, var

det ikke nok. – Inne i plogfabrikken til Kverneland står det avanserte sveiseroboter som tå-ler minimalt med rystelser før de kom-mer ut av posisjon, forteller Svendsen. – Det skjedde under de første salvene, og da måtte produksjonen stanses og robotene kalibreres på nytt. Av hensyn til dem ble det innført et rystelseskrav på 10 mm/sek. Med unitronic™600 var det ikke noe problem å holde seg innenfor grensa. – I tillegg sprenger vi på et fast klokke-slett, klokka 16.30, når det er skiftbytte i fabrikken. Mer robuste unitronic™-tennere? Kurt Ivar Høyland er lokal representant for Orica Teknisk Service. Kan han love at de elektroniske tennerne og koblings-blokkene blir mer robuste i framtida?

– unitronic™600 gir suveren kontroll og økonomisk gevinst totalt.

Åsmund Bjerga, Stangeland Maskin

Tettere og tyngre dekning med skytematter utsetter tennledninger og koblingsblokker for stor vekt. Stangeland dekker vanligvis med dobbelt mattelag og en halv meters overlapping. Sigurd Gramstad er omhyggelig med å plassere steiner innimellom ledninger og blokker. Når skytemattene kan hvile på dem, skånes tennsystemet.


– Det er jo det store spørsmålet. Et-ter hvert som det har blitt mer fokus på sikkerhet, har entreprenørenes re-aksjon vært å dekke mer og mer. Og her snakker vi om skytematter på flere tonn som legges oppå blokkene og ledningene. Mattene er sydd med tjukk wire og da får du punktbelastninger. Designet på tennsystemet er gjort i nært samarbeid med kunder. Det skal være både brukervennlig og robust. – Selvfølgelig skulle vi ha ønsket at sys-temet tålte alt. Det er ingen enkel sak å få dette så robust at det tåler den store punktbelastningen samtidig som sys-temet skal være lett å behandle. Led-ningene og klipsene kan ikke være for

massive, for da får du ikke pakket og sendt det. Og ærlig talt, det finnes vel ikke et tennsystem som ikke vil være utsatt for faren for brudd i kretsen ved den typer belastninger vi her snakker om. Den tekniske guruen har noen tips som kan løse problemet. – Et triks er å kappe av små rørbiter og stappe koblingsblokkene oppi dem. Men det medfører litt mer arbeid. – Hva med ledningene? – Hvis du får brudd i en unitronic™-ledning, får du ikke sprengt. Da må du av med skytemattene og reparere. Men her har jo systemet den fordelen at det sier fra hvilken tenner som eventuelt mangler kontakt, slik at det ikke blir stå-ende igjen forsakere. En av grunnene til at forsakere oppstår i andre systemer, er jo at skytemattene klemmer i stykker led-ningene eller slangene uten at du får vite det på forhånd. Med tilbakemeldingen fra våre eletroniske tennsystemer kan du fikse feilen, og så skyte. I dette ligger det en stor HMS-gevinst. Dessuten viser det deg at bergsprengerne har funnet enkle løsninger for å unngå dette problemet. – Arbeider dere med å finne en mer solid løsning? – Våre Forsknings- og utviklingsteam jobber kontinuerlig, sammen med våre kunder og fabrikken med forbedringer, og har laget koblingsenhetene mer ro-buste. Vi har også fått litt tjukkere iso-lasjon på ledningene. Likevel er dette fortsatt plast. Kombinasjonen tung dekning og et brukervennlig tenn-system er utfordrende. Du skal ha en åpne- og lukkemekanisme, og det som er inni må være tynt, for det skal skjære hull i ledningene. Selv Exel™-slanger som består av mange lag med tjukk plast klarer skytemattene å klemme hull på! Og tjukkere kan vi ikke lage dem, for du skal jo kunne bøye dette her!

Saken er biff med stein Skytebas på Kverneland er Sigurd Gramstad. Han har vært med helt siden starten og skutt salver her på opptil 50 000 kubikk. I det siste har det gått mest i mindre salver, bestående av ni raster bak-over og 10–11 sideveis. Ikke et eneste uhell har han hatt i løpet av de fire årene. – Jeg er kjempefornøyd med unitronic™600-systemet. Med elek-troniske tennere vet du på forhånd hundre prosent sikkert at du har med deg alle knallene og hvor en eventu-ell lekkasje er. Litt dyrere enn Exel™ er det, men Exel™ kan ikke måle seg med sikkerheten som unitronic™ gir.

Åsmund Bjerga, sprengningsleder i T. Stangeland Maskin, ønsker seg mer robuste tennere.

Sprengningsteknikker Kurt Høyland fra Orica Teknisk Service (t.v.) mener at det skal lite til for å unngå brudd i ledningsnettet ved tung dekning. Skytebas Sigurd Gramstad har blitt god venn med Unitronic™-skanneren.


– Har du vært plaget med lednings-brudd eller overslag? – Nei. Jeg fikk en feil på i-kon™ en gang, da ei skytematte klipte over en tenner. Ellers ikke. Gramstad har lært seg å ta noen en-kle forholdsregler når han skal til med tung dekning: – Det er bare å plassere ut steiner der ledningene eller blokkene ligger over skarpe kanter, slik at mattene ikke

belaster ledningene så mye at du får brudd på dem. Dagens salve på 5500 kubikk er fer-dig ladet, og mannskapet kobler. 92 borhull er fylt, hvert har en snitthøy-de på 16 meter – omtrent tilsvarende standarden i pukkverket. Det knytter seg alltid en viss spen-ning til en ny salve. Avstanden er bare 50–60 meter til nærmeste bygning, og en vei går tett forbi. Sigurd Gramstad

bekymrer seg ikke for dem. Da er han mer redd for en liten pumpestasjon som står kloss inntil knausen. – Bruker dere et spesielt bormønster når dere skal skyte så nær bebyggelsen? – Vi gikk ned fra 3,5-toms borkrone til 3” på grunn av kastlengden og av hen-syn til det nærmeste bygget. Ellers har vi ikke gjort noen spesielle justeringer. Og når salven har gått og vi forlater Kverneland, står pumpehuset fortsatt.

5500 kubikk granitt viker for de byggende krefter på Jæren.

i T. Stangeland Maskin AS

Etablert: 1959 Eier: Stangeland-Gruppen Ansatte: 570 Sted: Sola

Historie: Startet med utleie av gravemaskiner. Var sterkt invol-vert i utbyggingen av offshore-industrien i Rogaland, og bygde oljebaser og byggedokker forbetongplattformer. Ekspandertekraftig i 1970-årene,og gjør det fortsatt. Deltok i byggingen av det undersjøiske veiprosjektet Rennfast.

Virksomhet: Fjellboring, spreng-ning, pukkverksdrift, masse-flytting, byggearbeider (boliger og næringsbygg), fundamente-ring, veibygging, vann- og avløp, energi- og vannboring, tunnel-drift, rensing av masser, m.m.Omsetning: Ca. 976 millioner kroner (2013).


Ved kontoret vårt i Troisdorf i Tyskland, arbeider Katja Domgörgen. Hun er vår ”Customer Communications Coordi-nator”, en noe nøytral tittel som ikke yter mennesket bak stillingsbetengel-sen full rettferdighet. Det er nemlig Katja som har ansvaret for hele dette informasjons- og opp-

dateringsarbeidet. Det er hun som står bak all oppdateringen av den tekniske informasjonen og alle sikkerhetsdata-bladene som du kan laste ned fra våre hjemmesider. I tillegg sørger hun for at all emballasje har riktig merking. Syns du det høres enkelt ut? I utgangspunktet er det kanskje det.

KATJA DOMGÖRGEN:SYSTEMATIKERENI et så stort selskap som Orica og med vår brede produktsammensetning, må ikke bare mye informasjon være tilgjengelig til enhver tid. Datamaterialet skal også alltid være oppdatert. For at det skal være mulig, må et stort, systematisk arbeid til.

Men Katjas ansvar begrenser seg ikke til dokumenter og emballasje i Norge.Hun skal også holde orden på tilsva-rende materiell i hele resten av EMEA-regionen, og sørge for at dokumenter og emballasje for 23 land alltid er opp-datert – på 14 forskjellige språk. Det vil i praksis si at Katja har ansvar for cirka 1500 sett med teknisk infor-masjon, oppdatering av like mange sikkerhetsdatablader og mer enn 200 ulike varianter av emballasje, og mer skal det bli!Som kjent skal alle Oricas produkter være CE-sertifiserte og CE-merket. Bak hver enkelt CE-godkjennelse, kreves en omfattende behandling av et stort og komplisert datamateriale, og en lang rekke testresultater. Også her spiller Katja en nøkkelrolle. Det er hun som sender søknadene til den aktuelle til-synsmyndighet, eller ”notified body”, og det er Katja Domgörgen som forsy-ner saksbehandlerne med all den infor-masjonen de trenger. Når et produkt til slutt er godkjent, skal produktdokumentasjonen gjøres til-gjengelig i markedet via et strengt kon-trollsystem internt i Orica. Også dette er Katjas oppgave, en oppgave hun ut-fører med solid, tysk grundighet.Dukker det opp noe nytt på hjemmesi-dene våre? Nye produktkataloger, nye prislister, andre nyheter eller forandrin-ger? Da er det Katja Domgörgen som har vært inne i systemet og gjort nyhe-tene synlige på forsiden. Og akkurat som om ikke alt dette er nok, deltar hun aktivt til innholdet i og utformingen av brosjyrene og katalo-gene våre. Katja er et menneske med en helt spe-siell kapasitet og et helt spesielt talent. Det eneste negative som kan være å kommentere om henne må være at hun helt mangler evnen til å si nei.

Thor AndersenOrica Europe

Katja Domgörgen, Customer Communications Coordinator, EMEA. Foto: Joan Domgörgen


DA DET DRØNNET I SKOGEN


En stor tømmervase har hopet seg opp i elva Jøra i Vestre Gausdal i 1953. Bildet er tatt kort tid før tømmerfloka ble sprengt. Kilde: Norsk Skogmuseum.


Før oljen snudde opp ned på livet i stein-røysa vår, var skogbruket en av de vik-tigste næringene. Tømmeret fra norske skoger var gull verdt i Europa, og har blitt eksportert dit siden 1300-tallet. Rundt 1950 kom 30 prosent av eksportinntek-tene våre fra skogsektoren. Mange tusen mann hadde skogen som arbeidsplass. Skogsarbeid blir ofte idyllisert. Det ser koselig ut med kaffelars over bålet mel-lom snøtunge graner, men i realiteten var arbeidet et blodslit. Alt foregikk med håndmakt, med øks, sag, bile og tømmersaks som hjelpemidler – mens hesten dro tømmerstokkene fram gjennom djupsnøen.

Grøftesprengning med tilskott Tømmer var så verdifullt at alt ble gjort for

å få tak i det, uansett hvor utilgjengelig bartrærne sto. I 1920-årene oppsto det faktisk mangel på tømmer: Hogsten var større enn tilveksten. Dermed ble det vik-tig å utnytte arealene en hadde så godt som mulig. En måte å utvide skogsarealet og bedre vekstforholdene på, var å drenere myrene og plante dem til med ny skog. Myra ble regnet som verdiløs, hvis den ikke ble grøftet og dyrket eller plantet til. Fra 1920 til 1990 pågikk grøfting i stor stil. Skogforskere har regnet ut at 165 000 kilometer med grøfter ble gravd ut med tanke på å øke veksten av skog på myr og i fuktige skogområder. Så viktig var dette at staten ga 30 prosent tilskott til skogeiere som ville grøfte. Også cellulose-fabrikanten Borregaard bevilget penger til

grøfteprosjekter. Gravingen foregikk med håndmakt og spade, og var et tungt og kjedelig arbeid.

TIGERSVANS, ØKS OG DYNAMITT FIKK SKOGENS GULL UT I VERDEN Dynamitt var god å ha i skogbruket i gamle dager. «Skogsdynamitten» hadde flere bruksområder.

Grove furustokker har lagt seg i ymse retninger ved Fallet i elva Elgåa i Rendalen. To fløtere er i ferd med å plassere en dynamittladning mellom bindstokkene for å løse opp floka. Ukjent årstall. Kilde: Norsk Skogmuseum.

Tømmerhaug sprenges i elva Åsta i Hedmark i mai 1969. Foto: Kjell Søgård/Norsk Skogmuseum.

Tekst: Einar Gjærevold


For å få fart på det, fant et lyst hode ut at en kunne bruke dynamitt! Selvsagt var det en amerikansk idé. I USA hadde de brukt dynamitt til å sprenge ut grøfter siden 1900. Til Norge kom meto-den antakelig rundt 1920. Men først etter 1945 fikk den et visst omfang, noe som skyldtes at det var kamp om arbeidskrafta her til lands i de første gjenreisingsårene.

GrøftedynamittOle Jerven var en av Landbruksdepar-

tementets skogskonsulenter i 1950- og 60-årene. Han kom fra Gravberget på Finnskogen i Hedmark. I dag er han 92 år og bor fortsatt hjemme på gården i Ås utenfor Oslo. – Dynamitt begynte å bli vanlig i skogbru-ket mens jeg gikk på skogskolen i 1946, forteller han. – Fra 1952 og utover reiste jeg land og strand rundt og holdt kurs for skogsarbeiderne, slik at de lærte såpass om sprengstoff at de kunne kjøpe dyna-mitt. På den tida ble grøftedynamitt brukt

overalt. Ikke minst foregikk det mye skog-planting på Vestlandet og i Nord-Norge. Målet var å etablere en papirfabrikk i begge landsdelene. Det patronerte sprengstoffet ble spesi-alprodusert for grøfting i Norsk Spræng-stofindustris dynamittfabrikk på Gullaug i Lier. Produktet het Grøftedynamitt, og inneholdt mye nitroglyserin for at de skul-le være følsomme for sjokk (kompresjons-støt). Patronene var omtrent 10 centime-ter lange og målte 2,5 cm i diameter. – Vi brukte et spesielt ladeapparat, min-nes Jerven. – Et langt rør med håndtak og et stempel inni. Røret ble stukket ned i bakken og trengte den løse myrjorda til side. Så slapp vi dynamittgubben ned gjennom en åpning i sida, slik at gubben ble liggende omtrent 60 cm under torva. Så gjentok vi prosessen med neste hull. Dynamittgubbene ble stukket ned i jorda på linje, med et «stutt skritts mellomrom» og over en strekning på cirka 100 meter. Når hele traséen var ladet, ble en av pa-tronene antent ved hjelp av ei meterlang tjærelunte, som brant i ett minutt. Dynamittgubbene var så sensitive at når den første detonerte, utløste sjokk-bølgen de andre, og en fikk en kjede-reaksjon i lengderetningen. En vegg av torv, busker og røtter sto til værs, og falt ned på bakken igjen.

Tidligere skogkonsulent Ole Jerven holdt utallige kurs i grøftesprengning i 1950- og 60-årene. Her med et myrspett, som ble brukt til å ta prøver av myra. Foto: Einar Gjærevold.

Etikett for poser til Grøftedynamit produsert ved Nitroglycerin Compagniets fabrikk på Engene i Hurum.


Etter sprengningen måtte mannska-pene ned i grøfta og renske den med greip og spade, og jevne bunnen så det ble jevnt fall. Dynamitten var altså et effektivt hjelpemiddel, men ulykker forekom. – Det hendte at folk sto for nærme når de sprengte, og ble truffet av steiner eller trebiter. Noen ble faktisk drept også.

Klædden fór høyt Iblant trengte en å sprenge ut større grøfter, eller kanaler. Traséen kunne være like lang som ellers, og bredden om lag en meter, men i stedet for én en-kelt dynamittgubbe, brukte skogsarbei-derne nå fem i dybden – fordelt på tre lag. Nederst, ca en meter under torva,

plasserte de én gubbe. På nivået over satte de ned to ved sida av hverandre, og øverst tre i bredden. Jerven kan fortelle mange historier fra tida si som instruktør, og en av dem handler om en episode litt nord for Kongsvinger: – Vi skulle sprenge en kanal og hadde gjort klar en kraftig salve. Jeg tente lun-ta og ropte «Varsku her!». Da oppdaget jeg at vi hadde ladd under høyspentlinja. Jeg måtte raskt vurdere situasjonen: Hva er mest verdt, lyset for bygdefolket eller unge Jervens liv? Det fant jeg fort ut, og lot salva gå. Noen direkte treff i høyspen-ten ble ikke observert – lykken er ofte langt bedre enn forstanden. Utpå eftan samme dagen, under

middagen, gikk lyset av en eller annen grunn. Da sa’n Lars, som var med på job-ben: «Du, Ole – den klædden har jaggu vøri høgt!»

Fikk fart på tyria Tjærebrenning var et annet bruksområde for dynamitt i skogen. Tjæra ble brent om høsten før «tælan» kom. Hjelpemidlene besto av øks og hakke, og våg til å bende opp stubbrota med. Det var et hardt ar-beid. Som oftest måtte det to–tre mann til for å bryte opp en stubbe, og var tyrirota gjenstridig nok, kom sprengstoffet godt med. Gamle røtter som hadde stått så lenge at det ytre laget hadde råtnet bort, var lettest å bryte. Men var det få av dem, gikk en løs på «surstubbene» også. Dette var stubber etter trær som var blitt hogd noen år i for-veien, og ga veldig fin tjære. Men de var bælharde å få løs. «Endel dynamitt brukes når man tar sur-stubben,» står det nøkternt i samtidige skildringer av prosessen.

Firt ned i tau Før vi fikk skogsbilveier og lastebiler, ble tømmeret fløtet til fabrikkene på

VEDKLØYVING MED TRØKK

Fra utlandet kjenner vi til at dynamitt har blitt brukt til å lage ved av so-lide tømmerstokker. Et langt hull ble boret inn i stokken fra enden, hvorpå dynamitten ble stappet inn med ladestokk, og lunta tent. Resultatet var prima vedskier som du kunne legge i ovnen, peisen eller på bålet. Om metoden har vært anvendt i Norge, skal være usagt. Den er i alle fall ukjent for Norsk skogmuseum på Elverum. Men søker du på «split firewood with Dynamite» på YouTube, vil du finne amerikanske filmer om dynamisk vedkløyving i gamle dager!

Grøftesprengning i Åsen statsskog i Børsa, Sør-Trøndelag, i 1924. Myrtorv og jord slenges til værs. Foto: Hans G. Støre/Norsk Skogmuseum.

Nysprengt grøft i Mustadskogen i Vardal, sommeren 1947. Grøftesprengning kunne bare skje i sommerhalvåret, etter at «tælan» hadde gått. Foto: Knud Maartmann/Norsk Skogmuseum.


elvene i vårflommen. På ferden hendte det rett som det var at stokkene kilte seg fast der elva rant gjennom trange passasjer. Tømmeret hopet seg opp, og ble flokene for ille, måtte fløterne ta i bruk dynamitt for å løsne dem. Tømmerfløterne hadde en farefull jobb fra før, og flokesprengning var ikke uten risiko. Splinter og stokker fløy i alle ret-ninger, og tømmervasen kunne plutse-lig rase i vei. I begge tilfeller gjaldt det å holde seg unna. Ole Chr. Risdal skriver i en artikkel på Fron historielags hjemmeside om tøm-merfløterne i Skåbu i Oppland: «Ovanfor Kamsfossen er det eit trongt juv, og når ein veit at det her passerte 4000 tylfter med tømmer i Dørumdrifta, kan ein tenkje seg at det oppstod vanskar. Fleire gonger måtte fløytarane heisast ned i tau og ta i bruk dynamitt for å få løyst opp att lunnane. Johannes Rønningen frå Ringebu var med i denne drifta. Han kunne fortelje at det ikkje så reint sjeldan vart skote slik at stokkane datt ned fleire hundre meter ovanfor elva.» Men dynamitt var siste utvei, for tøm-

meret var verdifullt og måtte få minst mulig skade.

På livet løs Sprengstoff er et godt hjelpemiddel når det behandles riktig, men mennesker er som kjent lunefulle. I tiårene mellom de to verdenskrigene raste arbeiderkampene i mange sektorer. Folk sloss for høyere lønn og bedre arbeidsforhold. Så også i skogbruket. I mai 1926 brøt det ut konflikt mellom godseier Fritz M. Treschow og skogsar-beiderne i Farrisvassdraget i Telemark. Arbeiderne var fattige husmenn og lei-lendinger, som nå krevde å få samme lønn som industriarbeiderne i bedriften. Kravet førte til en lang og dramatisk strid, kalt Siljan-konflikten, med fagor-ganiserte og streikebrytere på hver sin side. Streikebryteri ble ikke tatt nådig opp, og gemyttene kom lett i kok. En dag var det bare flaks at det ikke fikk fatale følger, da en oppdaget at noen av de fagorganiserte hadde gjemt fenghetter og dynamitt under asken der streikebry-terne pleide å ha kaffebålet sitt. Heldigvis

ble dynamitten funnet i tide og fjernet før arbeiderne vendte tilbake til leiren for å raste.

Snipp, snapp ... Dynamitten var et godt, men dyrt, hjelpe-middel i mange år. Da traktorgraverne kom i bruk sist på 1950-tallet, forsvant grøftedynamitten fra myrene. I 1990 ble det slutt på subsidiene som skulle opp-muntre til nygrøfting, og i 2006 var det også slutt på all tømmerfløting i Norge. I våre dager har vi ikke behov for å plante på myrene lenger. Dessuten vet vi nå at myrene er verdifulle i det biologiske mangfoldet, og viktige for opptaket av klimagasser som karbondioksid, metan og lystgass. Mekanisering og rasjonali-sering har ellers overtatt det tunge ar-beidet i skogen. Bare 5400 årsverk er knyttet til skogsnæringen nå til dags. Det er 10 prosent av antallet i 1950. Kilder: Lars Sandved Dalen: Forvaltning av myr og fuktskog i Norden. Skog + landskap, 2010. Truls Gram: Skoggrøfting i Hedmark på 1900-tallet. Fylkes-mannen i Hedmark/Landbruksavdelingen, 2002.Gunnar Lavik: Om tjærebrenning i Målselv. Tidsskrift for skogbruk, 1932. Store norske leksikon.

Utdrag fra Norsk Sprængstofindustris informasjonsblader fra 1966


Gjennom flere år har det pågått et pro-sjekt som skulle gi Orica en løsning som kunne oppfylle dette kravet. Det vil si at vi måtte ha et system som tildelte hver enkelt patron og hver enkelt tenner et unikt nummer i produksjonen. Samtidig måtte det bygges opp i poser, esker og paller. Deretter måtte skannerløsningen kunne følge disse id-numrene gjennom hele leveransekjeden fra fabrikkene gjennom våre ulike lagersteder og ut til entreprenørene som er definert som sluttbrukere.

Skanning i andre bransjerVi er jo alle sammen vant til skanning i mange sammenhenger og det kan være litt vanskelig å forstå at dette skulle være så komplisert å få til. De fleste andre bransjer har innført skanning for enkelt å kunne følge opp lagerbeholdninger, la-gerstyring og produksjonsstyring.På et tidlig tidspunkt i prosessen hadde vi kontakt med en norsk leverandør av skan-ningløsninger for å se om de kunne levere et system for det norske markedet. Da de fikk seg forelagt kravene i direktivet og så hvilke opplysninger som skulle håndteres i systemet, var de tydelige på at dette vil bli et omfattende system. De brukte et bilde fra matvarebransjen - butikkene vil holde oversikt over antall pakker med salami de

selger og hvor mange de til enhver tid har på lager. Overført til sprengstoffbransjens krav skal vi i tillegg vite hvilke skiver med salami som er i hver pakke, hvem som har kjøpt de enkelte pakker og når hver en-kelt skive er brukt (spist)!

Tolkning av direktivetDette siste punktet tok den norske sprengningsbransjen tidlig opp med DSB. Bransjen mente man hadde tilstrekke-lig kontroll dersom leverandørene av ek-splosiver hadde oversikt over hvem det var levert varer til, når varene var levert og hvor mye som var levert. Argumentet var at dersom det dukket opp produkter som var på avveie, ville de alltid kunne spores tilbake til produsent, som deretter kan spore produktets gang gjennom kje-den fram til siste mottager som kan være entreprenøren. Etter at DSB hadde hatt dette forslaget til vurdering, falt deres ju-rister også ned på at dette er tilstrekkelig til å oppfylle direktivets krav til sporing. De mente at det ikke var nødvendig at en-treprenørene hadde oversikt over hvilke id-numre de til enhver tid hadde på lager, det er tilstrekkelig at de har kontroll med hvilke mengder, kg og stk, de har på lager – dette er som i dag. Entreprenørene har bare to mulig valg for hvor eksplosivene kan befinne seg – enten ligger de på la-

gret eller så er de tatt ut for å forbrukes. Med DSB sin tolkning av direktivet, be-tyr det at entreprenører i Norge slipper å skanne produkter ut og inn på lager. Innenfor EU er det foreløpig bare myndig-heten i Norge som har valgt denne tolk-ningen av direktivet og dermed er også de norske entreprenørene de eneste i Europa som nyter godt av unntaket fra kravet om skanning.

Tekniske utfordringerPå alle Oricas lagre og hos våre forhand-lere begynner de nå å få innarbeidet ruti-nene knyttet til skanning av produkter inn på lager og ut igjen til kundene. Det har vært noen arbeidskrevende uker for alle, ingen systemer er feilfrie når de tas i bruk, heller ikke skanningsystemene. Men det går stadig bedre og vi håper og tror, at alle våre kunder har merket lite til de proble-mene vi av og til har hatt, når systemene ikke helt har villet spille på lag med oss. I den grad det har skapt forsinkelser i ved enkelte leveringer beklager vi dette og takker for stor grad av velvillighet fra alle våre kunder.

Riktig signaturSamtidig med at DSB unntok sluttbruker fra kravet om skanning, tydeliggjorde de kravet til riktig signatur for mottak av va-rer. Det har lenge vært et krav om at de som bestiller og mottar eksplosiver skal være godkjent av DSB. I den reviderte for-skriften er det også et krav om at mot-takere av eksplosiver skal signere på at de har overtatt eierskapet for de id-numrene som leveransen består av. Dette må gjø-res selv om det ikke er mulig å kontrol-lere dette uten å skanne. Det er derfor viktig at firmaene har tilstrekkelig antall personer godkjent for å motta eksplosiver. Det må søkes til DSB for å bli godkjent, men alle som har Bergsprengnings- eller Bergsprengningsledersertifikat, vil bli god-kjent uten å måtte sende inn politiattest. Varigheten på godkjenningen vil henge sammen med godkjenningsperioden for sertifikatene.

TRACK & TRACESTATUS ETTER TRE MÅNEDERS DRIFT

Hans Peter MoeOrica Norway AS

Det begynner å bli noen uker siden 5. april 2015 som var datoen vi som leverandører av sprengstoff, hadde sett fram til med en viss frykt. Fra og med den datoen skulle alt som ble levert av fabrikkproduserte sprengstoffer og tennmidler, kunne spores fra ”vugge til grav”.


Hans Peter MoeOrica Norway AS

Elektronisk tennsystem Bulksystem Logistikk

unitronic™ 600 er utviklet for å gi høy presisjon og fleksibilitet til et elektronisk tennsystem som er til-passet steinbrudd og de fleste dag-brudd. unitronic™ 600 er enkelt å lære og bruke.

Centra™ Gold er et pumpbart emulsjonssprengstoff utviklet for rasjonell lading ved sprengnings-arbeider over jord. Oricas egenutviklede leveringssys-tem gir anledning til å lade ulike densiteter i ett og samme borehull.

Orica har et unikt logistikksystem og en distribusjonskjede som sikrer at kundene får det de skal ha til avtalt tid. Vi har bulkstasjoner, tyngdepunkts-lagre og forhandlere fordelt over hele Norge. Det gjør at vi alltid er tilgjen-gelige, vi er aldri langt unna, og kan levere til kundene i løpet av kort tid.

Orica Norway ASPostboks 614 Tlf. 32 22 91 00 [email protected] Lierstranda Fax 32 22 91 01 www.orica.no

DEN ULTIMATE KOMBINASJONEN


Retur: Orica Norway AS Postboks 614 3412 Lierstranda

Vår visjon:

Smarte Ressurssterke Løsninger

Våre verdier:

Ingen ulykker i dag.Vi er forpliktet til å ivareta sikkerheten til hverandre, våre kunder og samfunnet. Vår ambisjon er ingen skader og null ulykker. Ingen ulykke av noe slag - miljømessig, på anlegget eller personer. Vi spør oss selv ”Hvordan kan vi unngå ulykker i dag?”. Hvis vi unngår ulykker i dag og i morgen, kan vi gjøre det for alltid.

Finn verdifulle løsninger.Vi ser etter løsninger som er verdifulle for vårt firma og våre kunder. Vi er forpliktet til å forbedre oss selv hele tiden, fornye og finne bedre måter å gjøre ting på. Vi lytter til våre kunders behov og investerer i forskning og teknologi for å utvikle nye ideer.

Å lykkes gjennom samarbeid.Vi jobber sammen som ett firma over mange geografiske områder og omfavner mangfoldet i vår gruppe. Vi respekterer og verdsetter deltakelsen til alle. Vi bygger partnerskap med tillit til våre interessegrupper og vi vil bare lykkes om de føler at de har lykkes med oss.

Der er vårt selskap.Vi opptrer med integritet og ærlighet. Vi er ansvarlige for våre handlinger og avgjørelser. I tråd med våre økonomiske, sosiale og miljømessige ansvar. Vi setter mål og leverer resultater. Vi setter en tydelig strategi så alle kan delta og finne muligheter til å få vår virksomhet til å vokse.

Orica Norway ASPostboks 6143412 LierstrandaTlf. 32 22 91 00 Fax 32 22 91 [email protected]

www.orica.com

orica norway as

Documents