Operasjon Helena

Sigbjørn Mostue og Johnny Brenna

Operasjon Helena

© CAPPELEN DAMM AS 2012

ISBN 978-82-02-36561-51. utgave, 1. opplag 2012

Omslagsdesign: Elisabeth Vold BjoneOmslagsfoto: © Elisabeth Vold Bjone, © Shutterstock 87325423

Sats: Type-it ASTrykk og innbinding: ScandBook AB, 2012

Satt i 10,5/13 pkt. Sabon og trykt på Norbook Cream 80/1,6

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor,

interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar

og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.www.cappelendamm.no

Kapittel 1

Frykten for smerte kan være vel så ille som smertenselv. Kan være. Det kommer an på smerten. Å miste etlem, som en finger, er ikke så ille. Hvis det går fort.Det kunne avbitertanga som gapte over lillefingeren tilMads Lindqvist klare, om mannen som holdt den, øns-ket det. Men akkurat nå, mens kjevene på tanga bare såvidt hadde trengt inn i huden, var frykten det verste.

– Hvem, Mads? Fortell oss hvem, så blir ikke dette såille.

– Jeg veit ikke, stønnet Mads og ristet på hodet såblod og svette skvatt rundt ham. Svetten luktet surt.Hele rommet stinket, av urin, oppkast, angst og dennegjennomtrengende lukten av hans egen svette.

– Jo, det gjør du.Tanga beveget seg, strammet kjeven sakte, og Mads

begynte å skrike så spyttet sto som en dusj ut av mun-nen hans:

– Nei, for helvete! Jeg aner ikke hva dere snakker om!Au!

Nå gjorde det vondt. Skikkelig vondt. Smerten skarsom pulserende ildbånd opp gjennom armen, og blodetbegynte å piple ut av sårkanten, samlet seg på under-siden av lillefingeren og dryppet stadig raskere ned påbordflaten.

5

– Siste sjanse, Lindqvist. Hvem var det?– Men jeg vet jo i… Setningen gikk over i et sjokkert

skrik da tanga klipte sammen. Vantro stirret Mads nedpå fingeren som lå i en voksende dam av blod på detvaklevorne bordet.

– Vi er blitt lurt, og det liker vi faen så dårlig. Og viveit at du kan fortelle hvem det er som har rævkjørt oss.Nei, forresten – du kommer til å fortelle det. Spørsmå-let er bare hvor lang tid det vil ta før du gjør det.

Stemmen var lav og kontrollert, men føltes likevelsom seige piskeslag. Skjønt, nå virket den ikke lengerlike truende. Mads kjente igjen den numne, fjerne fø-lelsen fra da han for snart ti år siden, ung og dum,hadde havnet i det grønne brevannet i elva som rennerut i Vuoggatjålmjävre i Nord-Sverige. De hadde ventetpå signal om at det norske tollvesenet skulle avslutte enav sine ytterst sjeldne kontroller ved grenseovergangenmellom Riksväg 95 og Riksvei 77 gjennom Junkerdal.Bilen var full av sprit og sigaretter, og han hadde taptgrovt i pokerspillet de hadde bedrevet for å få tiden tilå gå. Straffen var å hoppe i elva. Da kompisene ende-lig hadde ledd fra seg og dro ham opp, var kroppen sånedkjølt at han gikk i sjokk.

Men det var den gang, da var det virkelig. Dette kunnederimot ikke være sant. Han skulle jo gifte seg i som-mer, med verdens om ikke peneste, så i alle fall snillestejente, reise fra dette drittlandet og hjem til Sverige, såsnart denne jobben var unnagjort. Og nå … nå lå lille-fingeren hans på bordet som en annen pølsesnabb!

– Hvorfor holder du kjeft, Mads? Du skylder da in-gen noe som helst?

Bråket som plutselig lød bak ham, vekket Lindqvistopp fra sløvheten som takknemmelig hadde lagt seg overham. Han vred på hodet, og fikk øye på den feite gri-

6

sen som hadde klippet fingeren av ham. Nå holdt hanen gul DeWalt drill i hendene. Boret snurret hissig.

– Snakk, ellers lager vi hull i deg!Lyden ble sterkere, men den ble snart overdøvet av

skrikene fra Mads Lindqvist.

Kapittel 2

Et fluesnøre dalte forsiktig ned over vannflaten oppe iLille Gørja. I den ene enden av snøret satt ei nett bun-det fallskjermtørrflue, som landet elegant og la seg finttil rette på vannfilmen. Den andre enden lå løst mel-lom fingrene på Axel Th. Munthe. Han blunket for åklarne synet på det venstre øyet, myste gjennom polaro-idbrillene, og satte seg forsiktig på huk. En svettedråpelistet seg nedover det ubarberte kinnet og la seg til roover halspulsåren, som dunket hissig i påvente av at enørret ville la seg lure av insektimitasjonen. Flua lå ak-kurat der hvor den glatte vannflaten speilte en taggete,mørkegrønn horisont av grantrær. Høyt over ham jagetnoen låvesvaler i kvitrende kurver, som miniatyrjageremot den skyfrie himmelen.

Etter en stund spyttet Axel og reiste seg. Løvsangerensom hadde holdt konsert i bjørka like bak ham, lettetforskremt og forsvant inn mellom trærne. Det var forvarmt. Fisken sto på bunnen og sturet. Han hadde ikkesett et eneste vak i løpet av de to timene han hadde til-brakt her oppe i Nordmarka. Typisk. Man planlegger iuker for å få ryddet tid til en liten fisketur, gleder segsom en unge, binder nye fluer og drømmer om tungedrag i snøret – og så er det helt dødt når man endelig stårved sitt Elyseum, drømmevannet, der hvor man vet det

8

går stor fisk, stedet man flykter til i tankene når kuldaskviser livskraften ut av en og naturen ligger dypfrosseni vintermørket.

Han spyttet igjen, gned bort noe myggmiddel fra lep-pene som sved surt mot tunga, og dro snøret forsiktigmot seg. Flua stripet som en ivrig motorbåt mot ham.Det var vel bare å gi opp. Axel stirret utover det stillevannet, trakk pusten dypt og inderlig, og nøt roen somfylte ham tross den manglende fangsten.

Med ett rykket han til. Var det ikke en bevegelse derborte ved sivet? Muligens en ørret som beitet på noendøgnfluenymfer under vannfilmen. Ok, bare ett kast til,med ei ny flue på fortommen, men så måtte han dra.Bare ett kast til.

Litt senere tømte Axel vannflasken begjærlig og festetsykkelen bak på bilen. Den friske, fartsfylte turen påskogsveien ned til Sognsvann hadde vært en sann fryd.Han fant frem bilnøklene, kastet et siste lengselsfulltblikk opp mot skogen, og låste seg inn. Varmen fra ku-peen slo mot ham så han rygget med en saftig ed. Hanvar grundig lei den gamle kjerra, som startet kun når denselv fant det for godt, og som var så gjennomrusten atden aldri ville klare den nært forestående EU-kontrollen.Det verste, i alle fall på dager som denne, var likevel atvraket ikke hadde aircondition.

Han sveivet ned begge rutene og klappet dashbordettakknemlig da bilen for en gangs skyld helt uten pro-tester reagerte på tenningsnøkkelens kommando. Lydenfra den hullete eksospotta fikk folk på parkeringsplas-sen til å snu seg. Axel lette frem mobilen fra sekken,skrudde den på og rynket på nesen da han så de ube-svarte anropene. En halv time forsinket. Det siste kastetble visst ikke det siste likevel.

9

Han satte solbrillene bedre på plass, og ga gass nedmot byen.

Oslo vest en varm forsommerdag er som et kitchma-leri: Lettkledde, veltrimmede mennesker beundrer og be-dømmer hverandre, osen fra grillmat som siver ut frade velholdte villahagene blander seg med duften av sy-rinblomster, en hund bjeffer, bak høye, skjermede hek-ker hopper leende barn på trampoline. En rusten, menblodtrimmet Ford med defekt eksospotte vil selvsagtvekke oppsikt der den flerrer det glatte motivet i fil-ler.

Axel smilte for seg selv, skrudde opp lyden på detspreke anlegget så Led Zeppelins When the Levee Bre-aks presset trommehinnene til bristepunktet, og skremtesamtidig vannet av to tilårskomne vestkantfruer somstøttet hverandre oppover Slemdalsveien. Litt senerevrengte han av og freste opp innkjørselen mot et stort,rødmalt tømmerhus. Bak ham ble grusen slynget helt utpå Trosterudveien.

Foran huset sto en dame i slutten av trettiårene. Denlyse sommerdrakten satt perfekt på henne. Et par storeD&G-solbriller ble skjøvet ned på nesetippen før armenela seg i kors over brystet. Forden bremset så det knastei singelen, og stoppet en halv meter fra kvinnen. Hunrikket seg ikke en millimeter.

– Hei, Linn.– Axel … Blikket hun sendte ham over brillekanten

var på langt nær så strengt som det var ment å være,men for sikkerhets skyld gikk han bort til henne og gakvinnen en avvæpnende klem. Hun tok et skritt tilbakeog gransket ham kritisk:

– Som du ser ut. Må du virkelig ha så kort hår, dumed de fine krøllene? Ubarbert er du også.

10

– Hører med til jobben. Må gli inn i miljøet, vet du.Han blunket og la armen over skuldrene hennes.

– Kunne du ikke ha valgt noe annet enn å bli spaner,da? Du så faktisk mer normal ut da du var i Afghanistan.

Han svarte ikke.Noen kremtet i bakgrunnen. Axel slapp søsteren og

nikket mot en nær to meter høy fyr i mørk dress:– Og du er vel takstmannen?– Jonas Skiold, knirket det nasalt. Axel klemte grun-

dig til da han kjente det slappe håndtrykket, og konsta-terte at det lange, glatte ansiktet til taksmannen fikk etheller anstrengt uttrykk.

– Nå, broder, fikk du noe?Han snudde seg mot Linn igjen og ristet på hodet:– For varmt.– Nok en dårlig unnskyldning, ertet søsteren. – Når

fikk du fisk sist, egentlig?Til svar stakk han fingrene i siden på henne, der hvor

han visste at hun var ekstremt kilen. Hylet fikk hennetil å rødme, og hadde ikke takstmannen vært til stede,ville Axel ha fått håndvesken i hodet.

Hurtig fant Linn frem et nøkkelknippe fra veska ogspankulerte opp steintrappa til det store, gamle tømmer-huset. Axel fulgte etter, og i skjul strøk han kjærlig overdet slitte gelenderet. Han trakk pusten dypt før han stegover dørterskelen, der bare noen flekker av lakken haddemotstått alle føttene som hadde slitt den i årenes løp.

Det var som tiden hadde stått stille der inne. Bokhyl-lene dominerte fullstendig, bokhyller og fotografier, ethelt liv i bilder, morens og deres. Sommerbilder, aktfo-tografier, ansikter som smilte og gråt, barnehagebilder,kvisete ungdomsansikter, og så hans favoritt: Moren påsolseng utenfor hytta. Han hadde selv tatt det bildet, oghun smilte mot fotografen og slo ut med armene. Og

11

det var sånn han ønsket å huske henne: smilende, medarmene utslått, hvor det bare var å komme, sette seg påfanget hennes, få en klem, et glass saft, en nattakos, enlesestund. Alt det andre forsøkte han å glemme. Menlett var det ikke.

– Det er et meget … trivelig hus, det må man si, knir-ket det. Takstmannen pirket på et malingsflak som varpå vei til å løsne. Det dalte lydløst mot fillerya, og Skioldskyndte seg rødmende bort fra åstedet.

– Axel, vi gjør det kort, lød det ute fra stua. Han fulgtestemmen, og lente seg mot dørkarmen. Søsteren satt istolen. Morens stol. Det slo ham hvordan de to liknetpå hverandre. Både utvendig og i stadig større grad ogsåinnvendig.

Bortsett fra morens oppsiktsvekkende sterkt turkisfar-gede øyne, slektet han selv visstnok mer på faren. 187centimeter høy. Muskuløs på en, selv om han med storm-skritt nærmet seg de 40, slank, atletisk måte. Mørkt hårsom nå var klippet ned til et minimum. Visstnok ikkeså verst kjekk, hadde han hørt, til tross for det styggearret som startet ved øret og gikk på skrå ned overhalsen – et minne fra tiden som spesialjeger i Hærensjegerkommando og en full, ustabil kollega bevæpnet medkniv. En senskade fra den slåsskampen var mest sannsyn-lig årsaken til at synet på det venstre øye hadde begynt åsvikte i det siste. Men den skadede synsnerven var det fore-løpig bare han selv og hans private øyelege som visste om.

– Hvordan da?– Du tar huset, jeg tar hytta.Han lo kort og kikket seg rundt:– Hva skal jeg med det her?– Hva du skal med det? Hun ristet oppgitt på hodet.

– Det må da være hundre ganger bedre å bo her ennnede i slummen på Tøyen?

12

– Jeg har ingen ønsker om å bo på Ris, takk! Hanuttalte stedsnavnet som om han hadde fått en umodenlimeskive på tunga. – Jeg vil mye heller ha hytta.

Linn reiste seg irritert:– Du vet godt hvor knyttet jeg og barna er til det ste-

det. De har tilbrakt hver eneste sommer der ute, mensdu knapt har vært der de siste femten årene. Og hvemer det som har pusset opp, kjøpt båten, hvem er det somvedlikeholder …?

– Det er ikke så rart at jeg ikke har vært der, nårfamilien din har okkupert stedet.

– Kutt ut! Dette huset er verdt dobbelt så mye somhytta, så egentlig skylder du meg et par millioner. Menfår jeg hytta, setter vi strek over det.

– Hun har rett, knirket det ute fra gangen. – Jeg tak-serte hytta deres i forrige uke, og alt nå kan jeg si at dif-feransen er betydelig.

Axel snudde seg og stirret hold kjeft! mot fyren. Mendet var en god avtale, han innså det, og ikke hadde hanlyst til å krangle med søsteren heller. Han steg inn i stuaog satte seg i sofaen.

– Så hvis jeg selger huset …– Da snakker vi om noe annet, svarte hun strengt.

– Du kan bo her, eller leie det ut, om du vil, men for detførste selger du ikke huset til mamma! For det andre:Hvis du skulle være så avsindig dum at du vil selge, såskal jeg selvsagt ha halvparten av differansen mellomsalgssummen og verdien av hytta.

– Og du fikser alt det formelle?Linn ga fra seg et oppgitt sukk:– Jeg har egentlig ikke tid til det, men du sparer ganske

mange tusen på at jeg tar arveoppgjøret.Han smilte til henne. Søsteren kunne ha vært styrtrik,

så iherdig og dyktig som hun var. Hun tok imidlertid et

13

altfor lavt salær. Noen advokater er idealister. Søsterenvar en av dem. Men bestemt, det var hun.

– Greit, da sier vi det sånn, sa han og slo ut med ar-mene. – Du tar hytta, mot at jeg får en viss bruksrettder ute, i alle fall til annekset, og så leier jeg ut huset ipåvente av at det detter ned over hodet på de som er sådumme at de eventuelt vil bo her.

– Ok, smilte hun. – Men Axel, ta en natt her. En enestenatt, er du snill. Søsteren kom bort til ham, satte seg påhuk og stirret ham inn i øynene.

– Hvorfor det?– Som et slags … farvel. Det gjør godt. Jeg lover.– Har du gjort det?Hun nikket.Axel heiste på skuldrene.– Ok, hvis du insisterer … Han ble avbrutt av mobilen

som ringte. Et blikk på skjermen fikk ham til å sukketungt. – Men det blir ikke i kveld, er jeg redd.

Da Axel Th. Munthe suste ned mot sentrum, krysset hanunder ei fiskemåke som svevde inn fra fjorden. Måkasaumfor asfaltjungelen på jakt etter noe spiselig, før denmed jevne mellomrom hevet blikket og speidet etter arts-frender som kunne varsle om mat. Fuglen kom snart inni en oppadgående, varm luftstrøm, og med vingene stivtut fra kroppen gled den raskt over sentrum og ut motBygdøy, hvor en jevn strøm av biler satte kursen motde forlokkende strendene ytterst ute på halvøya. Måkavisste av erfaring at badegjestene gjerne slengte fra segbåde iskremrester og brødbiter, og med et par slag medvingene var den på rett kurs. I samme slengen klemteden sammen bukmusklene, og en hvit klatt skjøt ut frakloakkåpningen.

Fugleskitten dalte hurtig mot bakken, passerte noen

14

greiner og landet med et dempet plask på taket av ensølvgrå BMW 528i med sotede vinduer. Bilen sto par-kert delvis skjult under noen gamle hengebjørker i HukAveny. Inne i bilen satt to atletiske, velkledde menn, medhver sine RayBan foran øynene. Den ene hadde en lap-top på fanget. Den andre fiklet med en liten kikkert.

En drøy time senere rykket han med kikkerten til ogpekte ut mot en av tverrveiene. Ei jente i slutten av ten-årene kom joggende mot dem, i hvit, løs topp og enjoggebukse som var litt for stor, som om hun forsøkte åskjule det som var under den. Hestehalen danset i taktmed stegene, og munnen beveget seg, formet lydløse ordtil musikken som de hvite øreproppene fylte ørene hen-nes med. Jenta hørte verken bildøra som ble åpnet bakhenne, eller de hurtige skrittene som nærmet seg, menhun skvatt til da hun fikk øye på skyggen som bråttfalt sammen med hennes egen. I neste øyeblikk traff enalbue henne i tinningen. Asfalten møtte knærne brutalt,og hun åpnet munnen for å skrike. Et tungt slag i nak-ken klippet skriket tvert av.

Kapittel 3

Å forflytte seg fra Oslo Vest til Grønland er ikke bare enklassereise som burde få enhver norsk, sosialdemokra-tisk sjel til å vri seg i ubehag. Det er også som en reise tilet annet kontinent, hvor man som etnisk norsk lett kanføle seg fremmed i eget land. Axel kjente på følelsen, sam-tidig som kvinnene med hijab, de mosaikkbelagte veg-gene, arabiske bokstaver fra butikkvinduene og skjeg-gete menn i lange gevanter fikk minnene fra tjenestetideni Afghanistan til å røre på seg. Man fikk mene hva manville om det, tenkte Axel der han langet ut mot Grøn-landsleiret, men i alle fall her på Grønland var Oslo i lø-pet av de siste par tiårene blitt forvandlet til noe som min-net om en muslimsk enklave. Han holdt på å kollideremed to karer som med sitt utseende viste for all verdenhvor de hentet sin identitet fra, og at de ønsket alt annetenn å bli såkalt integrerte i det norske samfunnet. I ren re-fleks var Axel på nippet til å be om unnskyldning på dari,men bet det i seg. Han hadde unnskyldt seg nok der nede.

Skjerp deg, irettesatte han seg selv. De ønsker bareå beholde kulturen sin. Ikke vær rasistisk, du er politi-mann, for pokker! Det lød hult, men han nektet å lafordommene og minnene om Talibans forvrengte fana-tisme få overtaket, selv om de kjempet med nebb og kløri ham hver eneste dag.

16

Torbjørn Tollefsen, av de aller fleste kalt Tobben, sattved et lite kafébord ute på gata, bøyd over mobilen. Tiltross for varmen hadde han på seg en brun skinnjakkeover T-skjorta, og en kaffekopp dampet ved siden avham mens fingertuppene løp hurtig over iPhonen.

– Du bør ha en god grunn til at jeg skal ofre fridagenmin, Tobben. Jeg er klar for iskald pils og lettkledde da-mer, ikke kebab og en sur, gammel gubbe som deg. Axeltrakk frem den ledige aluminiumsstolen og satte seg.

Makkeren kikket opp og gliste. Tennene skinte hvitemot den mørke huden. Han kunne fint gå for å væreen av innvandrerne på Grønland, hadde det ikke værtfor de isblå øynene og den svarte USS Iowa-capsen hangikk med.

– Grunnen er god nok, den. Tobben la fra seg mobi-len og klødde seg bak kragen på T-skjorta, hvor bryst-hårene stakk frem som en matte av stålull. – Madser’ner nesten blitt kverka.

– Mads? Mads Lindqvist? Jøss …– Noen klipte av lillefingeren hans og drilla høl i ham.

De traff pulsåra i låret på’n. Han ligger på Ullevål.– Overlever han?Tobben heiste på skuldrene.– Fy faen, stakkars jævel. Jeg prata med ham seinest

i går. Da gikk alt etter planen, og han var helt tryggpå at ingen visste at han var informanten vår … Axeltenkte seg om. – Har han sagt hvem det var som tokham?

– Nei, han opereres nå. Men vi har mista vår mann påinnsida. Hele Operasjon Marionett kommer til å velte,vet du, i hvert fall hvis han har plapra. Og hvem sprek-ker vel ikke når noen kjører en drill i deg?

Axel sukket og gned seg frustrert over de korte nakke-hårene. Ukers arbeid var i ferd med å legges i grus. Dette

17

var til alt overmål hans første sak i den nye stillingen.Han var nybegynner i faget. Spaner-fersking. Lavest pårangstigen igjen, tross alderen og en relativt lang farts-tid i politiet. Men stillingen som politispaner var en nystart, på alt, og da var det verdt det.

Han gned seg i det venstre øyet hvor noen merkelige,fargerike kuber var begynt å danse ytterst i synsranden– visstnok en vanlig følge av skade på synsnerven, i følgelegen – og myste over mot Tobben.

Axels mentor var alt annet enn fersk i gamet. DetTobben ikke visste om både spaning og livet i den krimi-nelle underverden, var knapt verdt å vite. Den snart 50år gamle fremtoningen var fortsatt i ganske god fysiskform, selv om magemusklene ikke lenger klarte å holdepå plass all ølen som han tyllet i seg så snart arbeidsti-den var over. Axel hadde aldri sett Tobben drikke i tje-neste, men at mannen var lettere alkoholisert, var hevetover tvil.

Det var forresten ikke bare øl som presset på derinnefra. Kona til Tobben, Else, var knappe 160 centi-meter høy og med noe nær samme omkrets rundt li-vet. Samme uke som de ble introdusert som hverand-res nye partnere, inviterte Tobben Axel hjem til seg.– Kona mekker sammen noe, hadde han sagt med etlurt flir, og den «mekkingen» var noe av det mest van-vittige Axel hadde satt tennene i. Han hadde fråtset såhan nesten skjemtes, men Else var langt fra fornøyd:– Men du spiser jo knapt, mann, hadde hun sagt an-klagende på klingende dansk, og Axel måtte bokstave-lig talt trykke i seg en porsjon til, før desserten kompå bordet, etterfulgt av en overnaturlig god ostekaketil kaffen. Den ble servert med en nyåpnet flaske VSOPCourvoisier cognac, som var klar for nærmeste resirku-leringsiglo da Axel ramlet lykkelig hjemover, overbevist

18

om at Tobben var verdens triveligste og mest godlyntekar.

Inntrykket av Tobben var blitt noe mer nyansert iløpet av disse ukene. Mannen var for eksempel mildtsagt fordomsfull mot mørkhudede, og påsto at pakis-tanere sto bak mer enn halvparten av all kriminalitet ilandet. Resten sto de andre «svartingene» for, bortsettfra enkelte østeuropeiske utskudd, som han kalte dem,og noen drittsekker oppe i Holmenkollåsen som satt påtoppen i sine hvite snipper og trakk i trådene. I dettespillet var flertallet av de etnisk norske kriminelle barenyttige idioter. Verden var ikke som før, nei.

– Hvordan i heiteste fikk de greie på at Mads var vårmann?

– Har ikke peiling, Axel. Stakkaren har i alle fall prøvdå holde tett, ellers ville de ikke ha drilla i ham. Nå blirdet uansett et helvetes kjør i dagene som kommer, kon-staterte han med et ektefølt sukk. – Sjefene har lagt pok-ker så mye prestisje i å nagle et par av de større guttadenne gang.

– Men de virkelig store, de på toppen som styrer ma-rionettene, dem får vi aldri. Er det ikke sånn?

– Stemmer. Vi aner knapt hvem de er, og visste vi det,ville vi vel ikke ha klart å få noe på dem uansett. Tob-ben lente seg fremover og dunket langfingeren bestemti bordet. – Hvis disse kjeltringene hadde brukt halvpar-ten av oppfinnsomheten og kreativiteten sin på ærlig ar-beid, så ville de ha nådd faen så langt!

– Trodde du mente at skurkene var en gjeng idioter,utfordret Axel ham.

– Jo’a, men hvem har sagt at de som når langt i sam-funnet ikke er idioter?

De gliste.iPhonen ga fra seg en kort tone. Tobben sjekket mel-

19

dingen. Øyenbrynene stupte bekymret ned mot neserota,og han satte fra seg kaffekoppen så det smalt dempet ibordplata:

– Han er ferdig.– Hvem?– Mads. Han er nettopp meldt død. Tobben sukket

tungt. – Så da var den saken over.

Kapittel 4

– Manda’ morra blues, og foran oss venter en lang oggørr kjedelig hovedparole. For et liv! Tobben dumpetned på stolen ved siden av Axel. Han brakte med seg ensvak eim av gammel alkohol som var i ferd med å for-dunste fra porene i huden.

Axel Th. Munthe kastet et blikk over forsamlingen.Seksjonen for organisert kriminalitet i Oslo var så vissten broket forsamling. Rundt ham satt kollegene fraSO: Avdelingen for spesielle operasjoner; fra unge, iv-rige Heyerdahl til den selvsikre kolossen Jespersen. Sist-nevnte var kjæreste med Lotte Helmersen, en usedvanligblid og hyggelig dame fra Seljord med to beundrings-verdige fordeler. Axel rev blikket fra dem og klemte segover neseroten. Hans eget kjærlighetsliv var ikke mye åskryte av for tiden. I helgen var han riktig nok blitt re-gelrett sjekket opp ute på byen. Dama var både triveligog pågående, og Axel var med på notene. Etterpå haddehan sovnet og drømt om Alis, om den tiden da de frem-deles lå tett omslynget i søvne og søkte etter hverandrestraks de gløttet på øynene. Da han våknet utpå mor-genkvisten og innså at kroppen han lå inntil tilhørte enhelt annen, hadde han stått opp uten å vekke henne ogsneket seg lydløst ut.

Han vred seg på stolen og lovte seg selv å spore opp

21

telefonnummeret hennes, og i det minste komme meden unnskyldning for den feige og nedrige retretten.

Axel hevet blikket igjen. En eller annen i X-ray, gruppasom for noen år siden ble opprettet for å drive med gjeng-bekjempelse, lo høyt. Der i gården var de høye etter hel-gens arrestasjon av et høytstående pakistansk gjengmed-lem. Gruppa til Axel satt derimot med bøyde nakker.

En dør åpnet seg innerst i lokalet, og en høy, magerkvinneskikkelse trådte inn.

– Hva i … Sjølveste visepolitimesteren i egen, høyeperson, hveste Tobben. – Nå bryter helvete løs, Axel.

Den sterkt mislikte visepolitimester Sara Frihle span-kulerte mot podiet, kastet på den skråklipte luggen ogkremtet:

– Vi har en ekstraordinær situasjon, sa hun på sinmyke sørlandsdialekt, som ikke sto til resten av dama.– Lørdag ettermiddag dro femten år gamle CarolineFredrikke Walters ut på løpetur fra sitt hjem på Bygdøy.Hun er ennå ikke kommet hjem, og det er grunn til åtro at det kan ha tilstøtt henne noe kriminelt.

En mumling bredte seg i forsamlingen. Frihle hevetstemmen, slik at den skingrende falsetten hennes over-døvet småsnakket:

– Hennes far, Sven Walters, er som dere kanskje veten godt bemidlet og ikke ubetydelig størrelse i finans-miljøet.

– Ja, det vet i alle fall hu, som er omgangsvenn medfolka, kom det syrlig fra munnviken til Tobben menshan myste mot visepolitimesteren. Det tok litt tid førAxel forsto hva partneren siktet til. Han hadde ikke settdet selv, men bare hørt om bildet som Dagens Nærings-liv hadde valgt å finne frem da Frihle ble ansatt somvisepolitimester for et halvt års tid siden: Bildet ble tattnoen måneder før ansettelsen, og viste visstnok Frihle

22

omkranset av herr Walters og et par sentrale politikereunder et hageselskap for fiffen. Onde tunger ville ha dettil at det var der hun hadde fått jobben. Det kunne godtstemme for alt det Axel visste, selv om slike rykter somoftest bare var ondsinnede og satt ut av den som følteseg forbigått. Spesielt kvinner kunne lett bli utsatt forslikt.

Uansett hadde Sven Walters etter sigende en egen evnetil å knytte folk i maktsjiktet til seg, fra kulturkjendisertil politikere – til tross for måten han hadde kommet segtil formuen sin på: først gjennom eiendomsspekulasjonersom ifølge ryktene befant seg i gråsonen for god forret-ningsskikk, deretter et raid i utelivs- og restaurantbran-sjen, før han noen år senere begynte å kjøpe seg inn iIT-bransjen. Der hadde han herjet som en villmann, sat-set på risikoprosjekter som mot alle odds gikk til him-mels, og nøt nå relativt stor respekt i finansmiljøet sominvestor. Festene hans var visstnok like overdådige somfortjenesten til oppkomlingen, den flintskallede trønder-gutten med karakteristisk trailerbart og runde solbriller,som aldri fullførte videregående skole; sjarmøren, racer-bilføreren og ektremsportutøveren Sven Walters. Hanhadde tidlig kapret Vicke Silverstav, en svensk fotomo-dell med en viss internasjonal karriere bak seg. Sammenhadde de den femten år gamle datteren Caroline Fred-rikke – etter sladderen å dømme ei jente som i likhet medden nå fraskilte, ulykkelige og ensomme moren alleredevar grundig hvitpudret under nesa. Jenta hadde sikkertramlet ut på galeien, tenkte Axel tørt. Det var ikke førstegang barn av rikinger ble borte, for så å dukke opp noendager senere etter å ha blitt med noen venner på seiltureller en impulsiv shoppingtur til Europas storbyer. Hunville nok komme til rette igjen ganske snart.

– Vi må dermed holde alle muligheter åpne, fortsatte

23

det fra podiet. – Av hensyn til familien Walters og etterderes eget ønske, som er formidlet til meg personlig, såskal denne saken for det første ikke ut til media, fast-slo Frihle og slo knyttneven teatralsk i bordet. – Fordet andre har den topp prioritet, og SO vil bistå Voldog sedelighet med alle nødvendige midler. Hun tok enørliten pause, som om hun trakk pusten. – Dere får jofrigjort ressurser, nå som aksjonen deres er gått i vas-ken.

Den dårlig skjulte anklagen fikk overbetjent Jacob-sen, lederen for SO, til å tenne. Selv om mannen sto heltborte ved døra, konstaterte Axel at han ble sprengrød iansiktet. Overbetjenten knyttet nevene, og Axel ventetspent på om han skulle ta til motmæle og blåse ut foranhele seksjonen. Det gjorde han ikke. Ikke da. Men underparolen internt for SO ti minutter senere, fikk de høredet:

– Noen har vært jævla uforsiktige, folkens! Det ryktesat Mads Lindqvist er blitt sett sammen med en av oss.Hvis så er tilfelle, har det selvsagt spredt seg som ild itørt gress der ute, og dermed var han fritt vilt. Hvis jegfår vite hvilken idiot som eventuelt har vist seg sammenmed Lindqvist, så skal jeg personlig spikre ham fast påveggen etter ballene! Overbetjent Jacobsen tørket svet-ten fra panna og rettet på den gråsprengte luggen. Axelhadde til nå bare hørt om raseriutbruddene til avdelings-sjefen. Historiene var sterkt underdrevne.

Likevel var kanskje ikke Frihles anklager tatt helt utav det blå. Å snakke med en hemmelig kilde i full offent-lighet, var rett og slett en generaltabbe. Spanerne på SOjobbet ikke undercover: de identifiserte seg som politi-tjenestemenn og skaffet seg informasjon først og fremstgjennom fortrolige kilder. En stor del av jobben bestoi å opparbeide seg et tillitsforhold til folk ute i miljøet.

24

Mange av informantene ønsket ikke bare å stå på godfot med myndighetene, men trengte rett og slett noenå snakke med utenfor sin egen mer eller mindre belas-tede krets. Dermed var spanerne også relativt godt kjenti underverdenen. Samtaler med kildene måtte selvsagtforegå under kontrollerte forhold.

Jacobsen trakk pusten og fortsatte, stadig med en røstsom fikk vinduene til å dirre:

– Vi kan høyst sannsynlig glemme hele oppleggetrundt Operasjon Marionett. De trekker seg nå. Vårteneste håp er at forsendelsen med heroin er så verdi-full at de ikke kan reversere den, slik at de vil forsøkeå gjennomføre en plan B. Den må vi eventuelt få nyss i.Forstått? Ansiktsfargen begynte å bli normal igjen, detvil si med bare et svakt rødskjær, slik folk med for høytblodtrykk gjerne har. – Nå får de av dere som ikke blirsatt på forsvinningen til rikmannsdattera, jaggu lette påræva og jobbe med saken. Så – ut!

Det skrapte høylydt i stolbein da lagene reiste seg forå gå til sine respektive førstebetjenter for ytterligere brie-fing.

– Du rykker tilbake til start, men mottar dessverreikke 2000 kroner, bare nok en kuk i ræva. Axel snuddeseg. Dagfinn Jespersen stappet en voksen klype snus un-der overleppa og gliste med svarte renner mellom ten-nene. Den overdimensjonerte overkroppen var tvungetinn i en lysegrønn T-skjorte, som fremhevet hver bidigespillende muskel hos den brautende kroppsbyggeren.

– Det er vel ikke ferskingen vår som har prata åpen-lyst med Mads Lindqvist, fortsatte Jespersen.

Axel bråstoppet. Beskyldningen kom så overraskendeat han bare ble stående og måpe.

– Apropos kuk i ræva, Dagfinn …, brummet Tobbenved siden av ham. – Jeg kjenner en diger HIV-smittet

25

negersoper som har som høyeste mål å ta en purk bak-fra. Hvis du beskylder makkeren min for noe sånt engang til, så skal jeg personlig holde deg fast mens nege-ren får drømmen sin oppfylt!

Tobben grep fatt i kragen til Axel og ledet ham be-stemt inn i møterommet hvor førstebetjenten ventet pådem.

– Jeg bare kødda, Tobben, fikk Dagfinn flirt bak demfør døra smalt igjen i synet på ham.

– Det var da voldsomt, Torbjørn. Dårlig start på da-gen?

– Bare fornavnet. God morgen, sjef.Førstebetjent Hilde Myrvatn smilte mot dem. Axel

kokte fremdeles innvendig, og var dessuten frustrert overat det var partneren og ikke han selv som hadde tatt tilmotmæle. Han tok seg imidlertid sammen foran første-betjenten. Axel Th. Munthe hadde hatt mange sjefer ibåde politiet og hæren, men ingen av dem kom i nær-heten av Myrvatn. I løpet av den korte tiden han haddevært i SO, hadde respekten for henne økt hver enestedag. Under den røde luggen glimtet et par intelligente,varme øyne, og selv den frodige kroppen utstrålte enoverstrømmende vennlighet og varme; en godslig mors-figur som fikk selv den mest hardbarkede spaner til åmykne. Det moderlige ved henne skyldtes kanskje at hunhadde satt fire barn til verden, som hun håndterte ele-gant med den ene hånda, mens den andre minst like ele-gant styrte spanerlag, løste interne konflikter og sjong-lerte med håpløse budsjetter. Axel kunne fremdeles risteimponert på hodet ved minnet om første gang han traffhenne: med en febersyk, snørrete småtass under skrive-bordet, telefonen låst fast mellom skulderen og kinnet,hendene fulle av dokumenter mens hun hilste på hamsom om han var den viktigste personen i hele hennes

26

tilværelse. Men godsligheten hadde sine grenser. Første-betjenten kunne være hard som stål om det trengtes, ogselv overbetjent Jacobsen bøyde av når Myrvatn haddebestemt seg for noe. Og rapporten fra da hun selv varoperativ spaner og på egenhånd hadde arrestert tre be-væpnede gjengmedlemmer, hadde hedersplass i arkivetover SOs udødelige historier.

– Vel, gutter, jeg er redd det ikke blir mye kontorar-beid på dere i dag.

– Huff da, kommenterte Tobben ironisk.– Dere må ut og trykke, alt dere har, på alle dere får

tak i. Vi må redde stumpene, for … Ja, dere vet selv hvorviktig operasjon Marionett er.

– Jeg tok noen telefoner i helga, begynte Tobben hem-melighetsfullt. – En av dem var til en gammel ringrev,som slapp ut på prøve fra Ullersmo nå på fredag. Sonaet par år for vold mot kona. Tilsynelatende hyggelig ogomgjengelig som få, men en veritabel drittsekk bak fa-saden. Småkriminell, hissig gammal alkis, som plukkeropp det mest utrolige – dere kjenner typen. Uansett, hantipset om noe han hadde overhørt rett før han slapput, en samtale mellom en afrikansk småsmugler og enkosovoalbansk løpegutt, som visstnok dreide seg om enstor mengde heroin som er på vei. Og gjett hvem løpe-gutten er? Jo, ingen ringere enn unge, fremadstormendeJosip.

– Hvem, spurte Axel da Tobben og Myrvatn veksletet megetsigende blikk.

– En som jeg hadde å gjøre med for et års tid siden,svarte Tobben. – En småkjeltring som viklet seg inn noesom var altfor stort for ham, og som ble sittende medskjegget i postkassa, mens alle rundt ham gikk fri. Uan-sett bør du og jeg ta en tur opp til Kløfta og ta en pratmed ham.

27

– Fint, sett i gang! Myrvatn var allerede i gang medå lese mail på pc-en.

– Sikker på at vi ikke skal finne den bortskjemte jentafor Frihle i stedet? gliste Tobben.

– Ut!