mios blues

Hva skjedde egentlig i Mios barnehage den siste dagen før han forsvant? Mot sin vilje har advokat Martin Benner blitt dratt inn i jakten på den forsvunne fireåringen. Så lenge barnet er borte, kommer ikke mafiaorganisasjonen til å la Martin være i fred. Martin er desperat og følger opp de få sporene som finnes.

Men Mios forsvinning er ikke Martins eneste problem. Han må også bringe klarhet i hvem som prøver å legge skylden på ham for to mord han ikke har begått. Martin blir mer og mer paranoid for hver dag som går. Hvem er det som følger ham så tett på uten å være synlig selv? Jakten på sannheten stiller ham overfor et uhyggelig dilemma: Kan han redde både Mio og seg selv? Eller vil flere liv gå tapt før Martin Benner får ro?

Mios blues er den andre av to bøker om advokat Martin Benner. Første bok er Lotus blues.

Svensk presse om Mios blues:

«Oppfriskende og underholdende.» Skånska Dagbladet

«… underholdning på høyt nivå og uten fartsgrense.»

Hallandsposten

«… har alt en god thriller skal ha.» Bokpool

«En neglebitende thriller der ingenting er overlatt til tilfeldighetene og leseren mister pusten av spenning … Mios blues er en av vårens beste krimromaner.»

Johannas deckarhörna

Norsk presse om Lotus blues:

«Med Lotus blues skriver svenske Kristina Ohlsson seg rett inn i tradisjonen til amerikanerne Raymond Chandler og Dashiell Hammett – med en touch av nordic noir.»

Tom Egeland, VG

Kristina Ohlsson er født i 1979 og bor i Stockholm. Hun er utdannet statsviter og har jobbet mye med terrortrusler i Europa. Hun har blant annet arbeidet for Rikspolisstyrelsen i Stockholm, for Säpo og for OSSE (Organisasjon for sikkerhet og samarbeid i Europa) i Wien. Nå skriver hun på fulltid.

9 7 8 8 2 0 5 4 7 9 1 5 9

Originaltittel: Mios blues

Copyright © Kristina Ohlsson 2015

Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2015

www.gyldendal.no

Første gang utgitt av Piratförlaget 2015

Published by agreement with

Salomonsson Agency

Printed in Lithuania

Trykk/innbinding: UAB PRINT-IT

Sats: Type-it AS, Trondheim 2015

Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6

Boken er satt med Minion 11/13,5 pkt.

Omslagsdesign: Henrik Koitz, www.koitz.dk

Oversetter Inge Ulrik Gundersen er medlem av Norsk Oversetterforening

ISBN 978-82-05-47915-9

Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Se www.gyldendal.no/miljo

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 36197)Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 12. august 2015 - 14:00 (side 4 av 382)

NOT PRINT READY!

Kristina Ohlsson

Mios blues

Oversatt fra svensk av

Inge Ulrik Gundersen


NOT PRINT READY!

OPPTAKT

«Hvem er du?»


NOT PRINT READY!

TRANSKRIPSJON AV INTERVJU MED MARTIN BENNER (MB)

INTERVJUER: KAREN VIKING (KV), frilansjournalist,

Stockholm

MB: Hvem er du?

KV: Jeg heter Karen Viking. Jeg var nær venn av Fredrik

Ohlander, som du samarbeidet med.

MB: Jaså? Nær venn?

KV: Ja. Men jeg forstår at du er mistenksom, så du

skal få den samme informasjonen som jeg selv har

fått.

Etter at Fredrik døde … du vet vel forresten at

han er død?

MB: Ja, det vet jeg. Jeg er veldig lei for det.

KV: Jeg også. Han var en av mine aller nærmeste, nes-

ten som en bror. Jeg … Uansett, for noen dager siden

ringte Verner, samboeren hans, til meg. Han hadde

funnet en tykk, lukket konvolutt med navnet mitt på

i Fredriks bankboks. Det sto tydelig skrevet på den

at ingen andre enn meg måtte åpne den.

MB: Ok.

KV: Jeg hentet konvolutten hos Verner samme kveld. Den

inneholdt en tung papirbunke og et kort der Fredrik

forklarte at hvis han forsvant eller døde, måtte jeg

kontakte deg. Han skrev at dere møttes etter at du

hadde havnet i vanskeligheter, og at det var ytterst

viktig at historien du hadde fortalt ham ble bevart.

MB: Sa han noe om samarbeidet vårt mens han levde?

KV: Nei. Men flere av oss ante at han holdt på med

noe svært følsomt.

(Stille)

KV: Hvis jeg har forstått alt riktig, var ikke du og

Fredrik ferdige med hverandre. For historien pågikk

fortsatt. Eller har jeg misforstått?

MB: Nei, og det var nok derfor Fredrik syntes det

var så viktig at du og jeg skulle møtes. For han

visste at vi bare var ferdige med første akt, og at

9


NOT PRINT READY!

jeg sikkert ønsket å få den andre akten like godt

dokumentert som den første.

KV: Og hvordan er det nå, da? Er andre akt over?

MB: Ja. Nå er alt over.

(Stille)

KV: Ok, så hvordan vil du gjøre det? Vil du fortelle

hva som har skjedd?

MB: Gjerne. Hvis Fredrik ga dette oppdraget til nett-

opp deg, betyr det at jeg kan stole på deg. Så det

gjør jeg. Derimot må du forstå og akseptere grunn-

premissene. Alt jeg forteller må bli mellom oss.

Du kan bare publisere historien hvis jeg dør eller

forsvinner. Er det oppfattet?

KV: Absolutt. Som du selv kan se, forklarte Fredrik

dette i brevet sitt.

MB: Hvor mye vet du, forresten? Hvor mye rakk Fredrik

å skrive før han døde? Alt?

KV: Jeg tror det. Men det er kanskje best at du leser

selv? Dels skrev han en lengre tekst, dels et resymé.

Jeg vil gjerne omarbeide den lengre teksten til en

bok. Fredrik ga den en fantastisk tittel.

MB: Og det var?

KV: Lotus blues.


NOT PRINT READY!

LOTUS BLUES

Et resymé

Mitt navn er Martin Benner, og jeg er advokat. Fram til nylighadde jeg alt. Kvinner, karriere, et forbanna rikt liv og en nyde-lig datter. I dag er mye forandret. Livet har blitt et annet. Ogselv har jeg blitt utrygg. Kanskje det kommer av at jeg harsvakheter. Jeg er stadig på jakt etter de ultimate kickene, bådeprivat og profesjonelt. Det har dessverre kostet meg en del.For eksempel mitt kjærlighetsforhold til Lucy, som jeg jobbersammen med, og av og til ligger med.

Det kom en mann til kontoret mitt. Han sa han het Bobby,og han ville ha hjelp av meg. Søsteren hans hadde havnet i storevanskeligheter. Hun var blitt uskyldig anklaget for å ha begåttfem drap. I avisene ble hun kalt Sara Texas. I virkeligheten hethun Sara Tell.

Bobby ba meg forsvare søsteren hans og finne hennes for-svunne sønn Mio. Søsterens første advokat hadde gjort endårlig jobb, og Bobby trodde at jeg kunne gjøre det bedre. Detvar bare ett problem: Sara var allerede død. Hun tok livet avseg under permisjon fra varetekt. Det skjedde dagen før sakenskulle prøves i retten. Alle juridiske eksperter var enige om athun ville blitt dømt for samtlige drap. Det var nok av beviser.Og så hadde hun tilstått.

Likevel sa jeg ja, men bare til det første oppdraget: å ren-vaske Sara. Mio, den forsvunne sønnen hennes, brydde jeg

11


NOT PRINT READY!

meg ikke om. Han forsvant fra barnehagen samme ettermid-dag som moren hans stakk av fra permisjonen. Politiet antokat Sara hadde tatt ham med seg i døden. Jeg hadde ingen grunntil å tenke annerledes.

Ganske snart oppdaget jeg at det var hull i politiets etter-forskning. Det så ut til at de hadde slurvet, og det var flere løsetråder å følge opp. Sara hadde vært au pair i Texas, og det varder hun skulle ha begått sine to første drap. Men bestevennin-nen hennes, Jenny, som også hadde vært au pair i Texas, vartvilende. Svært tvilende til og med. Jenny oppsøkte meg for åfortelle at hun kunne gi Sara alibi for det første drapet.

Deretter skjedde alt veldig fort. Jenny ble drept. Bobbylikeså. Det var bare det at den Bobby som døde, ikke var densamme mannen som hadde kommet til kontoret mitt. Politietpåsto at det fantes et vitne som hadde sett Jenny bli kjørt i hjelav en bil maken til min. En Porsche. Vitneutsagnet, i tillegg tildet at jeg hadde hatt kontakt med begge ofrene, var nok til ågjøre meg mistenkt. Etterforskningen ble ledet av en bekjent avmeg, Didrik Stihl. En mann jeg hadde hatt både glede og nytteav (og som også hadde ledet etterforskningen av Sara), og somnå ble forvandlet til en jeg holdt meg så langt unna som mulig.

Lucy og jeg reiste til Texas. Jeg tenkte at hvis jeg klarte åbevise at Sara var uskyldig i et av drapene, ville jeg få henne fri-kjent for resten også. Og jeg tenkte at hvis jeg fikk Sara frikjent,ville også mine egne problemer løse seg. Da ville jeg slippe å blidømt for dobbeltdrapet på Jenny og Bobby, og livet mitt villebli som vanlig igjen. Jeg ble i stor grad drevet av min kjærlig-het til Belle. Min fire år gamle niese som jeg hadde tatt megav fra hun var ni måneder og foreldrene hennes døde i en fly-ulykke. Jeg gjør mitt beste for å være en god far, og jeg elskerBelle over alt annet. Og jeg kan tilføye at det også viste seg åvære en svakhet.

12


NOT PRINT READY!

I Texas fikk vi vite mer enn vi kunne forestilt oss. Det komfram at Sara faktisk hadde begått det første drapet hun bleanklaget for. Men det hadde vært i selvforsvar. Vi fikk ogsåvite at Sara hadde vært prostituert og tilhørt nettverket tilen mafiakonge. Et nettverk bygd på handel med narkotika ogkvinnekropper. Mafiakongen het Lucifer.

Sara hadde hatt et helt spesielt forhold til Lucifer. Hunhadde vært hans hemmelige elskerinne, og flyktet tilbake tilSverige da hun skjønte at hun ventet barn med ham. Men sålett skulle hun ikke slippe unna. Lucifer var en mann med enstor kontaktflate og god etterretning. Han visste snart hvorhun hadde tatt veien, og hvorfor hun hadde stukket av.

Lucifer kom til Stockholm og ba Sara bli med ham tilbake.Hun nektet. Som straff og pressmiddel fikk hun da vite at hvergang hun sa nei, ville han drepe en person hun i framtiden risi-kerte å bli anklaget for å ha tatt livet av. Hun sa nei tre ganger,og tre ganger tok Lucifer et liv i Stockholm. Sara satt snart hospolitiet, siktet for ikke mindre enn fem drap. To i Texas, tre iStockholm. Sønnen Mio havnet i fosterhjem.

Sara rømte fra en bevoktet permisjon. Jeg antok at det varfor å få både seg selv og sønnen i sikkerhet, men nøyaktig hvor-dan det var, vet vi faktisk ikke. Uansett forsvant sønnen også.Han var ikke i barnehagen, heller ikke hos fosterforeldrenesine. I ren fortvilelse hoppet Sara fra Västerbron. Mio ble aldrifunnet.

Flere barn forsvant. Min egen Belle. Jeg etterlot henne iSverige mens Lucy og jeg dro til USA. For at hun skullefå maksimal beskyttelse, gjemte jeg henne i skjærgården hosbesteforeldrene hennes på farssiden. Hun var også overvåketav en mann som heter Boris, en gammel klient av meg. Kli-ent – og mafiaboss. Men ikke engang det hjalp. Hun forsvantmens jeg var i Texas, og ble levert tilbake mindre enn to døgn

13


NOT PRINT READY!

senere. Lucifer var ingen barnemorder, han ville bare sette enstopper for meg. En mann ringte meg anonymt på mobilen oginformerte meg om at jeg hadde henne på lånt tid. Han haddeallerede tatt henne én gang, og sa at han kunne gjøre det igjen.Hvis jeg ikke hjalp ham å finne Lucifers forsvunne sønn Mio.Da kunne jeg få beholde Belle.

***

Og der står jeg nå. Datteren min har vært kidnappet, og hvisjeg ikke skjerper meg, kan jeg miste henne for alltid. Jeg mågjøre mitt ytterste for å finne Mio. Dessuten må jeg prøve å fåklarhet i hvem som vil ha meg anklaget for to drap. For Luciferpåstår at han ikke står bak akkurat den detaljen.

Lucifer. Jeg vil så gjerne vite hvem han er. Sånn at ondska-pen får et ansikt, og jeg blir fri fra faenskapet. Enkelte faktapeker mot at Lucifer er sheriffen jeg møtte i Houston, EstebanStiller. Men det der tør jeg ikke å rote i. Da dør Belle.

Ingenting i livet mitt er viktigere enn Belle. Det vet jeg nå.Så det er for hennes skyld at jeg prøver å holde meg til spille-reglene og ikke søker for mye informasjon. Men jeg har sulteni blodet, og det kan jeg ikke gjøre noe med. Det er som å gå påline. Jeg må holde blikket støtt framover og ikke se ned.

For da faller jeg med det samme.


NOT PRINT READY!

DEL I

«Da Mio forsvant»


NOT PRINT READY!


NOT PRINT READY!

TRANSKRIPSJON AV INTERVJU MED MARTIN BENNER (MB)

INTERVJUER: KAREN VIKING (KV), frilansjournalist,

Stockholm

KV: Så hva syntes du om Lotus blues?

MB: Jævlig bra. Så nå kjører vi på. Jeg forteller, du

skriver. Akkurat slik jeg gjorde med Fredrik.

KV: Hvor begynner du? Med det som skjedde umiddelbart

etter at du hadde fått Belle tilbake?

MB: Ja. De første dagene kan oppsummeres veldig kort.

Først dro vi en tur på sykehuset for å få under-

søkt Belle. Deretter dro vi hjem til leiligheten

min og ble der. Jeg gikk hjemmefra for å møte

Fredrik og politiet, men ikke noe mer. Deretter

begynte jeg å jobbe med de oppdragene jeg hadde

fått.

KV: Og hva gikk de ut på? Bare så vi har oppfattet

ting på samme måte.

MB: Jeg skulle finne ut hva som skjedde med Mio, søn-

nen til Sara Texas. Det var oppdraget jeg fikk av

Lucifer. Det, og å finne ut hvem som prøvde å få

meg anklaget for dobbeltdrap, og hvorfor. For Luci-

fer var ikke involvert, det hadde han gjort helt

klart.

KV: Fantes det ingen grunn til å tro at han

løy?

MB: Vi kommer til det. Men først må jeg forklare noe

annet.

KV: Ok?

MB: Det gjør vondt å lese Lotus blues. Jeg mener,

jeg husker jo så fordømt godt hvordan det var. Lucy

eksperimenterte med solkremer på kontoret, og jeg

hadde hemmelige stevnemøter. Men alt det lystige

forsvant etter Texas. Historien jeg nå skal fortelle

er mye tyngre. Mye mørkere. Det handler ikke len-

ger om Lotus blues. Nå er det Mio jeg vil fortelle

om.

17


NOT PRINT READY!

KV: Ok, da sier jeg det sånn: Hvis du skulle skrive

ned denne fortellingen på egen hånd, hva ville da

vært den første setningen?

(Stille)

MB: Denne: «I marerittene ble jeg alltid begravd

levende.»


NOT PRINT READY!

1

SØNDAG

I marerittene ble jeg alltid begravd levende. Det var likt hvergang. Først skjønte jeg ikke hva som skulle skje. Tause mennes-ker holdt meg hardt i armene og tvang meg til å gå framover.Ikke sakte, ikke fort. Det var natt, og himmelen var svart.Luften var varm og tykk. Vi beveget oss gjennom noe somminnet om et forlatt industriområde. Konturene av store,mørke maskiner reiste seg rundt oss, som skygger støpt i jern.Jeg ville spørre hvor vi var, hvor vi var på vei. Men knebe-len tvang meg til taushet. Den gnagde i munnvikene. Stoffetvar stivt mot tungen. Og så var det noe med beina mine. Devar bundet sammen med et tau som gjorde at jeg bare kunneta korte skritt. Det tvang meg til å ta mange flere skritt ennfangevokterne mine. Det gjorde meg livredd.

Hvor mange ganger blir man redd i voksen alder? Ganskefå. Mest fordi det er så få ting som skremmer oss. Vi vet at detmeste ordner seg, at småting ikke er noe å henge seg opp i.Det er en gave å vokse fra barndommens konstante angst ogfrykt, å få perspektiv på saker og ting. Den eneste ulempen erat denne befrielsen fra frykt gjør oss smertelig bevisste på hvasom virkelig er verdt å være redd for.

Tap av våre nære og kjære.Tap av egen helse eller eget liv.Og i sjeldne tilfeller, frykt for smerte eller angst.

19


NOT PRINT READY!

Når jeg halvveis gikk, halvveis ble dratt gjennom det forlatteindustriområdet, visste jeg at jeg skulle dø. Det er forrestennoe som er interessant med mareritt. Vi vet veldig ofte hvor-dan de skal ende. Fordi vi på et underbevisst nivå aner hvorforvi drømmer som vi gjør. Vi vet hvilke konkrete hendelser ogerfaringer som trigger forskjellige reaksjoner hos oss, og det erdelvis i disse hendelsene frykten henter næring. Hukommelsenhar en nærmest ubegrenset makt over tankene våre.

Marerittene begynte å plage meg umiddelbart etter at jeghadde fått tilbake Belle. Etter at vi hadde vært i Texas. I søvneprøvde jeg å stritte imot og våkne samtidig. Jeg klarte det ikkeen eneste gang. Marerittet fortsatte uten at jeg klarte å påvirkedet. De tause, svartkledde mennene beveget seg like resoluttsom tidevannet. Jeg tygde og tygde på knebelen, prøvde å gi lydfra meg. Det gikk ikke. Ingen ville si hvor vi var på vei. Ingenville fortelle hva jeg hadde gjort.

Til slutt forsto jeg det likevel. Jeg begynte å kjenne megigjen. Skjønte hvilke maskiner som sto rundt oss, og hva de engang hadde gjort med jorden vår. Jeg hadde vært der før. Jeghadde aldri tenkt å dra tilbake. Jeg begynte å brøle og stritteimot. Men mennene bare fortsatte. Jeg hang i armene deres,og føttene og leggene mine skrapet mot bakken. Olabuksajeg hadde på meg ble ødelagt, og snart begynte det å gjørevondt.

Jeg sluttet aldri å prøve å bli hørt. Ikke engang da vi sto vedden allerede ferdiggravde gropa. Jeg ville be om tilgivelse, for-telle at det hele hadde vært et uhell. Men jeg klarte ikke å fåfram en eneste forståelig eller hørbar lyd. Det var da gråtenkom. Den hese, varme, tærende gråten. Jeg skalv i hele krop-pen og ba for mitt liv. Ingen hørte etter. I stedet ble jeg dyttetframover ned i gropa. Den var dyp, minst to meter. Jeg landethardt på magen og kjente at noe gikk i stykker. Et ribbein? To?

20


NOT PRINT READY!

Noe satte venstre lunge i brann og fikk meg til å prøve å snumeg.

På det tidspunktet hadde de allerede tatt fram spadene ogbegynt å kaste jord og sand over meg. De jobbet metodisk istillhet med å begrave meg levende. De ga seg aldri. Ikke dajeg kom meg opp på kne, og heller ikke da jeg kom meg påbeina. Hendene var bundet bak på ryggen min, og jeg visste atjeg ikke ville klare å komme meg opp. Så jeg sto der og skrektause skrik mens angsten drev bort det siste av fornuft. Jegmøtte døden stående. Da jorden nådde meg til haken, haddedet allerede begynt å flimre for øynene mine.

Jeg våknet ikke før issen var dekket.

– Hva er det du drømmer, Martin?Lucy søkte blikket mitt over frokostbordet. Hun hadde sett

meg svette mellom lakenene altfor mange netter på rad. Da jegikke svarte, fortsatte hun:

– Det virker som om det er den samme drømmen somkommer tilbake. Er det det?

– Jeg husker ikke. Er det så rart at jeg drømmer en massedritt etter alt vi har opplevd?

Etter alt vi har opplevd. En løgn, men det kunne Lucy umu-lig vite. Drømmene hadde én eneste opprinnelse: Texas. Dettiet jeg om.

Jeg tok en slurk kaffe og brente meg.– Faen også.Lucy fortsatte å se på meg.– Du kaster deg fram og tilbake, sa hun dempet. Og du

skriker.Jeg satte fra meg kaffekruset.– Jaså, sa jeg. Hva er det jeg skriker, da?Jeg spurte mest fordi hun forventet at jeg skulle gjøre det.

21


NOT PRINT READY!

– «Jeg vet hvor han er.» Du skriker: «Jeg vet hvor han er.»Men det gjør du vel ikke?

Et øyeblikk sto tiden stille.– Du gjør vel ikke det, Martin? Vet hvor Mio er?Jeg kom til meg selv og ristet på hodet.– Klart jeg ikke gjør.Vi spiste resten av frokosten i taushet. Jeg tenkte at hem-

meligheter er som hvilken som helst annen dritt. Man kanbegrave dem hvor dypt man vil; før eller siden finner de like-vel veien opp til overflaten. Særlig hvis man søker seg tilbaketil åstedet.

Lucy trodde jeg skrek at jeg visste hvor Mio var. Det var barejeg som visste hva jeg egentlig snakket om. Hvem jeg snakketom.

«Jeg vet hvor han er.»Jo da. Det visste jeg. Men den jeg snakket om hadde ikke en

dritt med Mio å gjøre.Eller hadde han det?


NOT PRINT READY!

2

De levende og de døde. At grensen mellom dem må være såsylskarp. Så smertefull og skremmende. Når marerittene over-mannet meg, var jeg en sliten mann. Man blir det når manhar vært mistenkt for to drap, tatt en svipptur til Texas ogderetter mistet og fått tilbake datteren sin. Jeg hadde ingentydelig følelse av hvor tidskritisk oppdraget med å finne Miovar. Jeg brydde meg ærlig talt ikke heller. Ikke i utgangspunk-tet. Ifølge Bibelen ble jorden skapt på seks dager. Den sjuendedagen hvilte Gud. Vi gjorde det omvendt. Lucy og jeg hvilte iseks dager. Og så begynte vi å jobbe. På en søndag.

– Hva skal du gjøre først? sa Lucy.Godt spørsmål.– Prøve å gi ham et ansikt. Og besøke stedet der han for-

svant, barnehagen hans.Jeg var helt uinformert om hvordan Mio hadde sett ut.

Hadde han vært lav eller høy for alderen? Tykk eller tynn?Langhåret eller kortklipt? Det plaget meg litt at det haddegått så lang tid før jeg reagerte på mangelen på bilder. Jeghadde ikke snublet over noe fotografi av gutten i noen sam-menheng. Ikke i etterforskningsmaterialet, ikke i mediene. Jeghadde tidligere hatt god kontakt med politiet, kunne lett hafått svar på spørsmålet om hvor faen alle bildene av Mio haddeblitt av (hvis det hadde funnes noen). Nå hadde jeg ingen

23


NOT PRINT READY!

slike forbindelser lenger. Dessuten ville jeg ikke vekke politietsnysgjerrighet på hva jeg skulle med et bilde av Mio.

Så hvem, om ikke politiet, kunne ha et bilde av Mio? Detfantes en mormor. Og en tante. Jeanette og Marion. Jegbestemte meg for å kontakte begge. Ingen av dem ringte til-bake. Timene gikk. Blås i det. Jeg hadde andre viktige ting å tatak i. Som å besøke stedet der Mio sist ble observert.

Bilen startet med et brøl. Min dritlekre Porsche 911. Denluktet skinn, akkurat som da den var ny. Ellers virket den ikkeså ny. Fine biler passer ikke så godt med små barn. Belle gjordenok så godt hun kunne, men det var likevel spor etter henneoveralt. Det var imidlertid ikke Belle som var det store proble-met. Etter alt som hadde skjedd, var bilen rett og slett ikke likemorsom å kjøre lenger. Jeg hadde latt karene til Boris – dengamle mafiakongen – gå igjennom bilen da jeg kom hjem fraTexas, og de hadde fjernet en såkalt rotte, et overvåknings-instrument som politiet hadde plassert der for å holde oppsiktmed meg. For å gjøre livet litt vanskeligere for antagonistenemine, hadde gutta til Boris festet rotta under en budbil i stedet.Det nye bevegelsesmønsteret mitt ville antagelig skape rynkerpå mange politipanner.

Det hadde allerede rukket å bli ettermiddag, og jeg hen-tet Belle først. Deretter kjørte jeg sørover. Belle hadde tilbraktdagen hos mormoren sin, min mor Marianne. Hun så glad utda hun skjønte at vi ikke skulle hjem med det samme. Blik-ket hennes glødet av entusiasme. Der og da skremte den kortehukommelsen hennes nesten livet av meg. Hvordan kunnehun se så glad ut? Det var bare en drøy uke siden bestefor-eldrene hennes var blitt drept i en brann, og hun var blittkidnappet. Burde hun ikke være ute av seg av – ikke vet jeg– sorg, frykt, bekymring? Akkurat kidnappingen la jeg ikkeså stor vekt på. Hun hadde vært borte i mindre enn førti-

24


NOT PRINT READY!

åtte timer og hadde antagelig sovet mesteparten av tiden, fullav beroligende medikamenter. Dette husket hun ikke noe av,naturlig nok. Men hun husket besteforeldrene sine og spurteetter dem av og til. Så dem burde hun sørge over. Savne. Mentejeg, som var voksen.

Belle hadde et annet perspektiv på det. Jeg hadde forklart atfarmor og farfar var borte, og aldri ville komme tilbake. MenBelle er bare fire år. Hun skjønner ikke ord som aldri. Hunskjønner ikke at enkelte ting og tilstander er evige.

– De døde, sa jeg. Akkurat som moren og faren din.Og Belle nikket fornuftig og helt usentimentalt. Hun vet at

foreldrene hennes døde i en flyulykke da hun var baby. Hun vetat jeg ikke er hennes virkelige far, men onkelen hennes. Mendet betyr ikke at hun skjønner betydningen av det jeg sier. Hunforstår ikke at hun kunne hatt et helt annet liv hvis søsteren ogsvogeren min ikke hadde omkommet. Et liv med to svært til-stedeværende og hengivne foreldre som elsket å grille og leiehytte på Öland om sommeren, og stå på ski om vinteren og leiefilm i helgene. Vanlige mennesker med vanlige liv og bekym-ringer. Som inviterte andre barnefamilier hjem på middag, ogsom garantert ville gitt henne et eller flere søsken.

Jeg parkerte bilen et kvartal fra stedet vi var på vei til.– Her skal vi ut, sa jeg og hjalp Belle ut av bilen.Jeg klemte hånden hennes der vi gikk på fortauet. Hun var

veldig lik moren sin. Jeg hadde ikke tenkt på det før, men sånnvar det. Og sånn er det. Rent utseendemessig er Belle sin morsdatter.

– Hvor skal vi? sa hun.– Vi skal bare gå forbi en barnehage, sa jeg.Barnehagen til Mio. Trollgården. Men det sa jeg ikke.Egentlig kunne jeg ha kjørt forbi barnehagen før og ikke

etter at jeg hentet Belle. Men jeg ville ha henne med meg. Det

25


NOT PRINT READY!

så bedre ut. Mange er mistenksomme overfor menn som lus-ker rundt en barnehage sent en ettermiddag. Særlig hvis deser ut som meg. Svarte og høye. Hudfarge trumfer alt annet iSverige. Det spiller ingen rolle at jeg har på meg en svinedyrskjorte og håndsydde sko fra Milano. Det første andre svenskertenker på når de ser meg, er ikke suksess, men problemer.

Noen få barn lekte på barnehagens lekeplass. Det var kan-skje ikke så mange andre lekeplasser i nærheten. Da fikklekeplassen til barnehagen duge selv på en søndag. Solen stofortsatt relativt høyt på himmelen. Det var fremdeles mulig ånyte sommeren. I hvert fall for dem som hadde tid. Det haddeikke jeg.

Belle kikket interessert på barna.– Skal vi leke med dem? sa hun og tok et skritt mot dem.Grepet mitt rundt hånden hennes strammet seg automatisk.– Nei, sa jeg. Vi skal bare gå forbi.Hvis Belle ikke skjønte hva det innebar at foreldrene hennes

var døde, forsto hun garantert ikke verdien av å spasere forbien morsom lekeplass uten å få gå inn på den. Uten å få væremed.

– Hvorfor det? sa hun.Jeg hørte at stemmen hennes endret seg. Fra glad til furten

og skuffet. Brå overganger, som mellom sol og snø i april.– Fordi vi ikke kjenner barna på den lekeplassen.Jeg var fornøyd med svaret mitt. Kanskje Belle var det også,

for hun ble stille.Da vi var framme ved porten til barnehagen, saktnet jeg

skrittene litt. Ikke så mye at vi sto stille, men nok til å skjerpeiakttagelsesevnen. Det var utelukket å ta bilder. Ville jeg habilder, måtte jeg komme tilbake senere.

Det var her han forsvant, tenkte jeg.Men hvordan da?

26


NOT PRINT READY!

Barn forsvinner ikke. De blir mistet av voksne som svikteri tilsynet. Jeg hadde lest politiets etterforskningsrapport angå-ende Mios forsvinning. Barnehagelærerne hadde fortalt omen helt vanlig dag. Mio var blitt levert av fosterforeldrene ommorgenen. Han hadde vært forkjølt og trøtt, men kviknet tiletter lunsj. Klokka to hadde personalet kledd på alle barna ogtatt dem med ut. En time senere hadde de servert lunsj ute, tiltross for at det var høst og kaldt. Det var sol og fint, og barnalekte så bra. Det var, som en av lærerne sa, veldig rolig.

Kanskje det rett og slett var det som var problemet. At detvar så rolig. Kanskje det hadde fått personalet til å slappe av.Såpass at de ikke merket at et av barna plutselig ikke var der.Ikke før fostermoren hans kom for å hente ham. Da haddesolen forsvunnet, og ingen visste hva som hadde skjedd.

Jeg sveipet blikket over uteplassen. Området var omgitt avet sikkert sytti centimeter høyt stålgjerde. Det vokste busker ibedet innenfor, men de var ikke heldekkende. Et voksent men-neske kunne lett svinge det ene beinet over gjerdet uten å vikleseg inn i diverse vekster. Men et fire år gammelt barn? Neppe.

Jeg lette etter svakheter. Kanskje et hull i gjerdet, et partider det ikke var noe gjerde i det hele tatt. Det var ingen slikesvakheter. Mio måtte ha gått ut gjennom porten den siste gan-gen han forlot barnehagen. Eller blitt løftet over gjerdet av envoksen.

Belle dro beina etter seg. Sandalene hennes skrapet i asfaltennår hun ikke løftet føttene ordentlig. Om bare noen minutterville hun bli fly forbanna. Et trekk hun absolutt ikke haddeetter moren sin. Søsteren min var elendig på å si ifra, på åoppta plass. Jeg hatet å se henne krype sammen overfor folkhun hadde rundt seg. Sjefen sin, mannen, kolleger. Meg.

– Jeg vil dra hjem, sa Belle.– Vi skal det, sa jeg.

27


NOT PRINT READY!

Et av barna inne på lekeplassen fikk øye på meg. Han så påmeg og Belle med et våkent blikk og rynket panne.

Jeg likte ikke å føle meg iakttatt – ikke engang av et lite barn– så jeg bare klemte hånden til Belle og sa:

– Nå drar vi hjem og lager spagetti med kjøttsaus.Vi snudde og gikk tilbake til bilen. Jeg hjalp Belle med beltet

og satte meg bak rattet. Deretter tok jeg en U-sving og passertebarnehagen en siste gang. Belle så på barna som lekte ved hus-kene, men sa ingenting. Hun maser ikke så mye, Belle. Hun vetat det ikke nytter, at det ikke er sånn hun får viljen sin.

Trollgården lå i Flemingsberg. Jeg kom ut på Huddinge-vägen og kjørte nordover mot sentrum.

– Jeg er sulten, sa Belle da vi kjørte inn i Söderledstunnelen.Jeg kikket på klokka. Nei, det var hun ikke. Men hun kjedet

seg.– Vi er snart hjemme, sa jeg.Det var sommer og søndag. Nesten ikke trafikk i det hele

tatt. Pulsen i den kongelige hovedstaden hadde sunket.Men festen var ikke over ennå. Noe skjedde ved gangfel-

tet utenfor Gallerian i Hamngatan. En lastebil kom kjørendei motgående retning. En gammel dame ventet ved gangfeltet.Jeg tråkket på bremsen.

Ingen reaksjon.Jeg tråkket igjen, mer overrasket enn panisk. Bremsepedalen

var stum under foten min. Damen var på vei ut i gata.– Helvetes faens dritt.Jeg tutet og tutet. Tråkket på den forbanna bremsepedalen.

Og tenkte:Skal dette bli det andre mennesket jeg tar livet av?


NOT PRINT READY!

Hva skjedde egentlig i Mios barnehage den siste dagen før han forsvant? Mot sin vilje har advokat Martin Benner blitt dratt inn i jakten på den forsvunne fireåringen. Så lenge barnet er borte, kommer ikke mafiaorganisasjonen til å la Martin være i fred. Martin er desperat og følger opp de få sporene som finnes.

Men Mios forsvinning er ikke Martins eneste problem. Han må også bringe klarhet i hvem som prøver å legge skylden på ham for to mord han ikke har begått. Martin blir mer og mer paranoid for hver dag som går. Hvem er det som følger ham så tett på uten å være synlig selv? Jakten på sannheten stiller ham overfor et uhyggelig dilemma: Kan han redde både Mio og seg selv? Eller vil flere liv gå tapt før Martin Benner får ro?

Mios blues er den andre av to bøker om advokat Martin Benner. Første bok er Lotus blues.

Svensk presse om Mios blues:

«Oppfriskende og underholdende.» Skånska Dagbladet

«… underholdning på høyt nivå og uten fartsgrense.»

Hallandsposten

«… har alt en god thriller skal ha.» Bokpool

«En neglebitende thriller der ingenting er overlatt til tilfeldighetene og leseren mister pusten av spenning … Mios blues er en av vårens beste krimromaner.»

Johannas deckarhörna

Norsk presse om Lotus blues:

«Med Lotus blues skriver svenske Kristina Ohlsson seg rett inn i tradisjonen til amerikanerne Raymond Chandler og Dashiell Hammett – med en touch av nordic noir.»

Tom Egeland, VG

Kristina Ohlsson er født i 1979 og bor i Stockholm. Hun er utdannet statsviter og har jobbet mye med terrortrusler i Europa. Hun har blant annet arbeidet for Rikspolisstyrelsen i Stockholm, for Säpo og for OSSE (Organisasjon for sikkerhet og samarbeid i Europa) i Wien. Nå skriver hun på fulltid.

9 7 8 8 2 0 5 4 7 9 1 5 9

mios blues

Documents