Christian Magnus Falsen

Marthe Hommerstad

Christian Magnus FalsenStridsmannen

© CAPPELEN DAMM AS 2015Forfatter har mottatt støtte fra Stiftelsen Fritt Ord og Norsk faglitterær forfatter- og

oversetterforening til å skrive manuskriptet til denne boken.

ISBN 978-82-02-35944-7

1. utgave, 1. opplag 2015

Forsats:«Plan over Christiania bye og en deel af Forstæderne, Aar 1827». Kartverket.

Baksats:«Grundtegning af Christiania Bye og Forstæder samt Opsloe,

forfattet til Det Kongelige Selskab for Norges Vel» 1811. Kartverket.Omslagsdesign: Stian Hole

Sats: Type-it AS, Trondheim 2015Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2015

Satt i 10,2/13 pkt. Sabon og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,8

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskiltavtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatti den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for

rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kanstraffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Innhold

Vendepunktet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den første Falsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Christiania . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Danmark og Norge. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Christiania-eliten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Christian Magnus Falsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Verdens ende og tilbake igjen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

København i revolusjonens skygge – 1791–1802 . . . . . . . . . . . .Skoledager – «Kjerlighed til Fædrenelandet og Agtelse for Lovene». . .Enevold – sin sønns far . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Studenten – «Der Tankens Yttring er, som selve Tanken, fri» . . . . . . .«Til Vaaben! see, Fienderne komme» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Exit København . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Lykkens år – 1802–1807 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Historikeren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Europas mørke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

I helstatens tjeneste – 1807–1813 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Tilbake til Christiania – regjeringskommisjonen . . . . . . . . . . . . . . . .Kaperfart . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Krig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Tømmer og tømmer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Vollebekk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

131415192224

283031384445

475154

565861656870

En tid til ende – 1808–1813. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Korn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .En trussel fra øst . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Død og lykke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Dommer og patriot. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Agent Falsen – kontraspionasje i kongens navn . . . . . . . . . . . . . . . .Christian Frederik til Norge. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .En tid renner ut . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Drømmen om frihet – 1814:1 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Fred!. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Et grunnlovsutkast blir til . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Valg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .En riksforsamling tar til . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Jødeparagrafen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Makten i forsamlingens hender . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Prinsens forsvarer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Aristokraten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Viljens rikdom . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Atter en konge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kampen for selvstendighet – 1814:2 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .I krigen med pennen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Frihetsmåneden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Et siste møte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Flukten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Bergen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Skuffelsen – 1815–1816. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Den nye politiske virkelighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Politikkens hverdag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Høyesterett . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Slutten på det første storting . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7374758083868992

959699

103106112115121126133138

142143147152154156

160162165169172

Bergenseren – 1816–1820 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .En ny offentlighet? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Embetsklokskap – prestene i Sogn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .«… et tærende Utøy» – Jødene høsten 1817. . . . . . . . . . . . . . . . . . .En bortkastet reise . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .En anselig pengetrang . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Et brev til Adler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .En ny stattholder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Storting og konflikt – 1821 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Stortinget trer sammen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .De første rundene med adel og oppgjør . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Adelens avskaffelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Oppgjørssaken gjøres opp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Angrepet – grunnlovsforslagene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kongens mann – 1822–1823 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Falsens siste storting . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Generalprokurøren. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Reisen til Stockholm . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Striden om Grunnlovens ånd – 1824 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .De illiberale grunnlovsforslagene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Stortingets unåde . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Avskjed . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

En såret mann – 1825–1828 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Tilbake til Bergen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Nok en 17. mai . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Enevolds skygge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Smålighet fra Stortinget. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Utnevnelsen til justitiarius . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Lovens mann – 1828–1830 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Et siste farvel med Bergen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Lovkommisjonen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Den siste reisen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Uten håp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

175177180183186189191195

198199203208215221

224228230233

240243247251

254255259261263265

268268271272275

Stridsmannen – en epilog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Det urolige sinnet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Ettermælet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Brytningstider . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Grunnlovens forsvarer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Etterord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Noen ord om kilder og litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Noter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Register . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

278279281283287

291293

294

305

331

Vendepunktet

Christian Magnus Falsen steg til hest. Det var grytidlig morgen, lørdag13. august 1814. Han red ut fra tunet på Vollebekk og vendte søroverlangs Kongeveien. Veien fra Ås i Follo sorenskriveri til Moss var ikkeavskrekkende lang, men han hadde fått beskjed om å være fremme tilkl. 8. Kvelden før hadde en kurér kommet ridende inn på gårdstunet.En beskjed ble overbragt – fra kongen. Falsen skulle møte neste mor-gen for å delta i regjeringsrådets forhandlinger.

Sverige hadde angrepet Norge 26. juli – krigen var et faktum. Denorske troppene måtte raskt trekke seg tilbake fra flere fronter, og Fal-sen hadde vært sterkt involvert i arbeidet med å skaffe forsyninger tilsoldatene. Han hadde også ansvaret for kystvernet fra Drøbak og inn-over Oslofjorden. Fredrikstad hadde overgitt seg 3. august, og svens-kene hadde omringet Fredrikshald festning like etter. Etter 10. augustvar kongens hovedkvarter i Moss. I det storslåtte administrasjonsbyg-get på Moss Jernverk holdt Christian Frederik til med sitt følge ogstatsrådene.

Da Falsen red inn foran hovedbygningen på jernverket om morgenen13. august, fikk han umiddelbart beskjed om at det svenske sendebudethadde kommet med forslag om våpenhvile. De siste tre dagene haddedet vært forhandlinger mellom den norske regjeringen og de svenskeutsendingene. Forslaget fra svenskene inneholdt krav om umiddelbarovergivelse av festningene, innkalling av Stortinget og en union medSverige under en felles konge. Det var også hemmelige krav, som sa atChristian Frederik skulle frasi seg alle sine rettigheter og reise tilbaketil Danmark.

Falsen var tidlig ute, ingen av de andre eidsvollspresidentene eller

9

statsrådene hadde ankommet da han ble vist inn til kongen. Nedbruttog sliten ventet Christian Frederik på den stridslystne presidenten fraEidsvoll. Den vendingen begivenhetene hadde tatt de siste ukene haddegjort ham syk, både fysisk og psykisk. Frykten for utfallet og nord-mennenes reaksjon tæret på kongens sinn. Nederlaget var uunngåelig.Frihetssommeren 1814 gikk mot slutten.1

*

Christian Magnus Falsen er uløselig knyttet opp mot begivenhetenepå Eidsvolls verk i april- og maidagene 1814. Han brakte med seg detmest detaljerte utkastet til en grunnlov, stilltiende godkjent av regen-ten, Christian Frederik. Han var leder av konstitusjonskomiteen somutarbeidet utkastet forsamlingen skulle diskutere, og var den effektivepresidenten under behandlingen av den siste halvdelen av alle Grunn-lovens paragrafer.

Falsen forlot Eidsvoll med en stråleglans rundt sitt navn, som man-nen bak Europas mest radikale grunnlov på dette tidspunktet og densiste som var basert på folkesuvereniteten. Han var selvstendighetens«kjekke talsmann».

Bare få år senere hadde navnet hans mistet glansen fra maidagene1814, og ved sin død var han en av Norges mest forhatte menn. Falsensmotstandere mente han hadde sviktet idealene fra maidagene i 1814,og at han var Carl Johans mest trofaste våpendrager i maktkampenmot Stortinget.

Falsen levde i en av historiens store brytningsperioder. Den ameri-kanske og franske revolusjon danner et bakteppe i kontrast mot dendanske eneveldige staten. I København ble det diskutert og skrevet omrevolusjon, staten og frihet. I 1799 skulle skriveriene ta slutt da sen-suren igjen ble innført. Napoleonskrigene skulle etter hvert involvereNorge, selv om det først ble reelt etter 1807. I årene etter 1814 bleknetde revolusjonære ideene, og flere steder trådte en sterkere kongemaktfrem. I en europeisk kontekst ble Norge et politisk annerledesland. Fal-sen tok til seg mange av impulsene fra Kontinentet, og var en av de mestbeleste menn i norsk politikk i denne perioden. Men de impulsene hangjorde til sin politikk førte ham ut i larmende konflikter med motstan-dere som også hevdet at de kjempet for Norges beste.

I spennet mellom glorien i året 1814 og svikeren på 1820-tallet har

10

marthe hommerstad

Christian Magnus Falsens bredere betydning i det norske demokratietsfødsel forsvunnet inn i glemselen. Hans arbeid som stortingsrepresen-tant, hans tanker om statens ordning og om hva friheten skulle inne-bære peker fremover i mye større grad enn hva samtiden og ettertidenhar vedkjent ham. Hans posisjon i samfunnet, hans private forhold, oghvordan livet påvirket hans gjerninger er glemt.

Riksforsamlingen i 1814 hadde gitt to håndgripelige resultater. Denhadde skapt en grunnlov og valgt en konge. Falsen hadde vært en av demest aktive i begge prosessene. Men Falsens skjebne skulle ikke væreknyttet til kongen. Falsens skjebne var knyttet til Grunnloven.

christian magnus falsen

Den første Falsen

I 1765 seilte to orlogsskip inn mot Bergen. Med 350 soldater steg denførste Falsen i land i Norge. Det hadde vært opprør i byen, bøndenefra Strilelandet hadde kommet til Bergen for å klage over innkrevingenav ekstraskatten som kongen hadde skrevet ut. Skatten skulle være etbidrag i en katastrofal økonomisk situasjon for staten, og var lik foralle – fattig eller rik, skatten var like stor. Protestene i Bergen førte tilat stiftamtmannen fikk juling, og ble tvunget til å gi tilbake pengene.Angrepet på statens representant var ikke mulig å overse, dens autori-tet måtte opprettholdes. Statens reaksjon var ikke å dømme uten nåde,men å nedsette en kommisjon som skulle undersøke og dømme etternåde.1

Christian Magnus Falsens farfar, Christian Magnus de Falsen, var enav kommisjonens medlemmer. Han er blitt fremhevet som kommisjo-nens viktigste mann, og spesielt hans bondevennlige holdning er blitttillagt stor vekt. Den oppnevnte kommisjonen gikk langt i sin unn-skyldning av bondeallmuens opprør og kritikk av embetsmennene.Som anerkjennelse for innsatsen ble Falsen sent 1765 utnevnt til justi-tiarius i den norske Overhoffretten, som i denne perioden var Norgeshøyeste rettsinstans før Højesteret i København. Retten lå i Christia-nia, og var en av få samlede norske institusjoner i disse årene. Dermedflyttet han med sin hustru til Christiania. I 1766 kjøpte Falsen en gård iDronningens gate i Kvadraturen for 5000 riksdaler.2 Her ble de boenderesten av sitt liv.3

13

Christiania

Når reisende kom nordfra eller sørfra lå den lille byen fremfor dem medden travle havnen plassert mellom fjorden og de skogkledde fjellåsene.Utsikten fra Ekebergåsen var formidabel. I horisonten kunne de skimteKolsåstoppen og ane veien vestover over fjellene og dalene. I åsen overbyen, langt ut på landet, lå den hvite bygningen til Ullevål hovedgårdskinnende i skogkanten. På veien ned mot byen lå Gamle Aker kirkefør de kom til løkkene som var eid av handelsborgerskapet. I bakgrun-nen nede ved fjorden lå Akershus festning og voktet over byen som enmanifestasjon på garnisonsbyen og det militære nærværet. I silhuett såde Vår Frelsers kirke avtegne seg, og Tukthusets mørke skygge kunnesees i utkanten. Ned mot Bjørvika lå det staselige Paléet, byens størsteprivate bolig, med parken som strakk seg ned til sjøkanten. Havnenmed skutene, og bordstabler på tømmertomtene, lå som bevis på rik-dommene som i den florisante perioden strømmet inn i Christiania.

Ved å legge merke til byens detaljer kunne de tilreisende også se hvorsammensatt samfunnet var. Skillet mellom rike og fattige, det sivile ogdet militære. I Paléet til Bernt Anker og på John Colletts Ullevål bledet holdt sagnomsuste og overdådige fester, hvor også Falsen-familiendeltok. Fortellinger om et luksuriøst forbruk, med en europeisk livs-stil og tidens dekadanse, viser hvilken avgrunn det var mellom byensrike og de andre innbyggerne. Bernt Anker, byens og landets rikestemann, hadde en inntekt på 100 000 riksdaler, mens en tjenestejentekunne tjene knappe 10 riksdaler i året med kost og losji.4 Kontrasten tilnøden og fattigdommen var ubeskrivelig. For arbeiderfamilier kunneveien mellom det å klare seg greit i hverdagen til en akutt krise værekort.5 På Tukthuset var fattige og tiggere plassert for å arbeide. Slikskulle fattigdommen bekjempes. Fattige barn uten foreldre ble satt borttil andre for penger, og utlendinger på besøk bemerket at byen vrimletav tiggere.6 Mellom samfunnets to ytterligheter var den store gruppenav byens borgere. Handelsborgere, håndverkere, sjøfolk, arbeidere,tjenestefolk og soldater. Menn og kvinner, barn og gamle. Noen eidehusene de bodde i, men de fleste leide et rom hos andre eller bodde ileiegårder. Det militære nærværet var påtagelig. Mange av soldatenebodde ute i byen, men det faktum at de hadde egne handelsrettigheterog var underlagt egne lover skilte dem fra resten av innbyggerne.

14

marthe hommerstad

Byens indre kjerne, dagens Kvadraturen, var de bedrestiltes område,mens forstedene var preget av de mindre formuende, arbeidere og dag-leiere. Bak bordstablene i Vaterland rant Akerselva allerede da som etskille; på den ene siden lå murbygningene som signaliserte at de varen del av Christiania by og på den andre siden trebygningene somkjennetegnet forstedene. Prammene som fløt på elva med varer, ogkonene som vasket klær, preget bildet av hverdagslivet for arbeidernesom hadde bosatt seg i dette området. Havnen i Bjørvika var dominertav tollboden og de store seilskutene som fraktet planken fra Norge tilEngland.7 Sørover gikk veien også mot statens midtpunkt, København.

Danmark og Norge

I 1765 var det danske eneveldet nærmest uangripelig. Den danske kon-gen hadde de siste hundre årene styrt absolutt. Kongens makt var gitttil ham av hans folk i 1660 – ingen annen enn Gud sto over kongen.Kongeloven av 1665 presiserte hans rettigheter:

Danmarckes og Norges EenevoldsArffveKonge skal være hereffter ogaff alle undersaatterne holdes og agtes for det ypperste og høyestehoffved her paa Jorden offver alle Menniskelige Lowe, og der ingenanden hoffved og dommere kiender offver sig enten i Geistlige ellerVerdslige Sager uden Gud alleene.8

Riksrådet var avskaffet og det danske aristokratiet minimert. Hånd-festningen, kontrakten, mellom folket og kongen var erstattet – alt låi kongens hender. De gamle maktstridene mellom konge og adel blebegrenset, nye vokste likevel frem. Men den fremvoksende embetsstan-den higet ikke etter kongens makt, de kjempet om hans gunst. For åstyrke lojaliteten til staten valgte kongen å forsterke de personlige bån-dene til sitt byråkrati, og utøvet en personlig makt. København varstatens sentrum, og makten kretset rundt kongen og hans hoff. En avdem som fikk føle kongens gunst var Christian Magnus Falsens olde-far, Enevold Falsen. Han ble i 1758 adlet som en følge av sine tjenesteri den sivile administrasjonen. Da hadde han gjennom mange år værtborgermester i København, ekstraordinær assessor i Højesteret og vir-

15

christian magnus falsen

kelig assessor i overadmiralitetsretten.9 Han hadde giftet seg med råd-mannsdatteren Mette Christine Sørensen i 1715, noe som også styrkethans posisjon i København. I 1761 døde Enevold Falsen som konferen-seråd. Enevoldsstatens betoning av statstjeneste som bestemmende forplassering i det rådende rangsystemet førte til at de Falsen fikk en solidplassering blant samfunnets elite. Rangens medlemmer hadde suvere-nitet over andre, selv den gamle danske sverdadelen kom etter med-lemmer av rangen så fremt de ikke hadde et statsembete eller en orden.Det var ikke slik at kun embetsmenn innen statsbyråkratiet fikk en tit-tel, hadde de ellers makt, innflytelse og penger, kunne det også føre tilen plass i rangen. I et samfunn hvor personlig anseelse og posisjon varviktig, var rangsystemet også en fysisk manifestasjon av dette i offent-lige sammenhenger som kirken, teateret eller ved kongens taffel, hvorde sto eller satt i rangorden. Ikke minst representerte rangen en nærhettil kongens gemakker som kunne være avgjørende.10

Borgermesterens sønn, Christian Magnus de Falsen, var som nevntden første Falsen som kom til Norge. Som sin far valgte han også enjuridisk karriere, og tilknytningen til denne embetsveien sees også tyde-lig i hans valg av hustru. Christian Magnus de Falsen giftet seg i 1753med Else Thestrup, datteren til hans overordnede, etatsråd, professorog højesteretsassessor Christian Thestrup. Etter en strålende karriereinnen embetsverket i København ble han i 1765 oppnevnt som kom-misjonsmedlem for å undersøke omstendighetene rundt Strilekrigen,opprøret i Bergen i sammenheng med ekstraskatten som ble innkrevd idenne perioden. Falsens humane holdning til strilene blir fortsatt truk-ket frem – og kanskje var han inspirert av sin svoger. Bare året føropprøret i Norge hadde svogeren Jens Schielderup Sneedorff dødd,professor i stats- og rettsvitenskap ved Sorø-akademiet og lærer forarveprins Frederik. Sneedorff var en av sin tids viktigste formidlere avopplysningstankene som spredte seg i denne perioden. Han forelesteover Montesquieus L’esprit des lois og utga Om den borgerlige Regje-ring, inspirert av nettopp Montesquieu. Han var en varm forsvarer avdet danske eneveldets kollegiestyre, som han anså som den regjerings-form som lettest sikret det alminnelig beste – han var jo også tett knyt-tet til eneveldet – men også en sterk tilhenger av bondens frigjørelse frastavnsbåndene i Danmark.11 Sneedorff hadde giftet seg med Elses søs-ter, og selv om han døde tidlig, kom deres etterkommere til å bety mye

16

marthe hommerstad

for de kommende generasjoner med Falsen. En annen av Elses søstrehadde gjennom sitt ekteskap skapt en relasjon til Norge. Hun haddegiftet seg med Isac Andreas Cold, faren til Anna Elisabeth Cold – densenere fru Peder Anker.12 Da Else kom til Christiania i 1766, skal viikke se bort fra at hun besøkte sin søsters stedatter.

Samtidig som Falsen slo seg ned i Christiania besteg Christian 7. i1766 den danske tronen. Det er ingen annen måte å beskrive kongenpå enn at han var uegnet til å regjere. Til tider oppførte han seg somen sinnssyk, og det sterke byråkratiet, ledet av Johann Hartwig Ernstvon Bernstorff, var det som holdt alt sammen. Maktvakuumet somåpnet seg førte i 1770 til at hans livlege, Johann Fredrich Struensee,fikk makt over både kongen og staten. Inspirert av opplysningstidensfilosofer forsøkte Struensee å legge opp til et radikalt reformprogram,å redusere statens utgifter til militæret, embeter og pensjoner, avskaffetortur og innføre trykkefrihet. Alt til sine motstanderes skrekk – detvar både makt og inntekt som sto på spill for embetsmenn og offise-rer. Maktkampen gjorde at kongens stemor, enkedronningen JulianeMarie, og arveprins Frederik sammen med embetsmenn styrtet Stru-ensee i 1772. Ledet av Frederiks kabinettssekretær, Ove Høegh-Guld-berg, styrket staten eneveldet, og i årene etter festet Guldberg-regimetgrepet om makten.

Christian Magnus de Falsen og Else Thestrup hadde bare fått énsønn, Enevold, som ble født i 1755. Da foreldrene flyttet til Christianiai 1766, ble den tiårige Enevold igjen i København på grunn av skole-gangen. Han var svært begavet, og allerede samme år hadde han blittdimittert til universitetet med utmerkelse, som det het. Dette betyddeat han kunne begynne sine studier, og han ble ferdig jurist allerede som16-åring og deretter ansatt i Det danske Kancelli i 1772.

Christian Magnus de Falsens karaktertrekk må i en viss grad ha gåtti arv til den etterfølgende slekt. Sønnen og sønnesønnene var også juri-diske begavelser, og også andre interesser finner vi igjen i de seneregenerasjonene. I København hadde han deltatt aktivt ved Det konge-lige Theater og oversatt flere skuespill, blant annet av den franske dra-matikeren og komedieskriveren Molière. Et av de første teaterstykkenesom ble fremført på teateret i Grensehaven, et sted familien stadig villekomme tilbake til, skal ha vært oversatt av ham.13 Det var også meruforutsigbare trekk som gikk i arv. Lettbevegelig og uforutsigbar, «en

17

christian magnus falsen

tvetydig, mindre berömvärd caractère», som det ble rapportert tilbaketil Stockholm.14 Engasjement, temperament og lidenskap kjennetegnetFalsen-slekten, men det var også trekk ved perioden i sin helhet.

Også for Enevold Falsen skulle teateret bli en lidenskap, og det varpå scenen han fant kvinnene som på en eller annen måte skulle pregehans liv. Etter flere år i den københavnske sosietet ble hans posisjonsatt på spill i 1777. Han lot seg vikle inn i en åpenlys affære med enung enke. I disse årene var det Den unge Werthers lidelser som sattefølelsene i sving hos den unge generasjonen av utdannede menn i eli-ten. Boken av Johann Wolfgang von Goethe var hans største litteræresuksess i hans levetid, og hadde stor innflytelse på samtiden. Den liden-skapelige karakteren som i elskovsrus satte alle hensyn og plikter tilside, og ender selv med å ta sitt liv, var i tråd med datidens stormfulleog inderlige litterære mote – Sturm und Drang. Noen har påpekt lik-heten mellom hovedpersonen i Enevolds første teaterstykke, som blesatt opp året før, og hans hemningsløshet sommeren 1777.15 Den ungeenken Enevold hadde involvert seg med, madam Dragun født Gabel,var visstnok allerede en erfaren kvinne. Hun hadde tidligere vært kam-merjomfru hos dronningen Caroline Mathilde, og det ryktes at hun,i likhet med dronningen, hadde vært Struensees elskerinne – som nokkun var et ondsinnet rykte.16 Enkens far, Johann Jacob Gabel, haddenok heller ikke statens uforbeholdne tillit. I sammenheng med Struen-sees fall i 1772 ble han anklaget for bordellvirksomhet, og bygårdenhans var blitt totalt ramponert av en mobb.17

For en mann i starten av sin embetskarriere var det ikke fordelaktigå knyttes til andre som styresmakten kunne sette spørsmålstegn ved.Men det var mere umiddelbare bekymringer. Det gikk rykter om atEnevold og madam Dragun var forlovet og at hun til og med var gra-vid. I begynnelsen av september skal hun ha reist til Norge, men spo-rene etter henne slutter der.18 Enevold de Falsen var samtidig beordrettil Christiania av sin far, og hadde måttet søke avskjed fra stillingen ikanselliet. For å minske skandalen hadde Christian Magnus de Falsenbenyttet sine kontakter – helt til toppen av staten – for å få sønnenutnevnt til assessor i Overhoffretten. Statsrådet hadde vært så sterkemotstandere av at far og sønn skulle sitte i samme rett at bestemmel-sen ble gitt som en kabinettordre – direkte fra kongen – begrunnet medfarens lange og tro tjeneste. Med hjelp fra Guldberg, Danmark-Norges

18

marthe hommerstad

de facto hersker på dette tidspunkt, og med prinsens velsignelse haddeChristian Magnus de Falsen fått viljen sin.19

Også andre saker tyder på at Falsen hadde svært god kontakt inn ikongens kabinetter. Christian Magnus de Falsen hadde samtidig medsønnens utfoldelse avsluttet en lengre disputt med den omstridte stift-amtmannen i Akershus, Albrecht Phillip Levetzau. Og det ble avgjortat han vant frem i striden, nettopp gjennom en kabinettordre – detfantes ingen middelvei, som det ble skrevet – og at han skulle utformeen instruks for Overhoffretten. Konflikten med stiftamtmannen må havært en belastning, på vinteren hadde han skrevet i et brev at han varlei av stillingen i Norge, og at han heller ønskede den laveste stilling iHøjesteret enn å lede Overhoffretten i Christiania, «hvor Avind søgerat beflække hans Reputiation».20

Christiania-eliten

Det var tømmeret og tømmereksporten som var definerende for Chris-tiania-sosietetens formuer og det liv som fulgte med. Byens rikestemann, Bernt Anker, tronet i miljøet og var en av de fremste ekspo-nentene for overdådigheten som også skulle manifestere rikdommenog makten. De store trelasteksportørene utnyttet betydelige skogsom-råder, og blant annet Anker-familien kontrollerte store deler av tøm-mereksporten fra Østlandet.21 Kontakten mellom denne økonomiskeeliten og embetsmannseliten manifesterte seg blant annet i sosialomgang, giftemål, tjenester og gjentjenester. For den økonomiske elitenvar kontaktene inn mot den lokale og sentrale makten viktig for han-delen, og for embetsmennene var støtte fra den lokale eliten avgjørendefor å kunne fungere i sin stilling – og for de som utfordret eliten, slikstiftamtmann Levetzau gjorde, ble stillingen uutholdelig.

Christiania-eliten førte et særdeles aktivt sosialt liv i perioden. His-torien forteller at festene på slutten av 1700-tallet var blitt så ekstrava-gante at eliten påla seg selv restriksjoner på det prangende forbruket.Middager med flere retter var regelen, et nøkternt selskap besto gjerneav en fem-retter med tilhørende vin i overflod. Utenlandske gjester hospatrisiatet forteller om praktfulle fester, den senere professor EdwardD. Clarke i Cambridge kommenterte en fest hos Collett-familien på

19

christian magnus falsen

Ullevål med at den var så storartet at den britiske monarken neppe villemakte en like makeløs traktering.22 Og hva kunne ikke passe bedre ien by hvor elitens kulturelle impulser i like stor grad kom fra nettoppEngland? London var trelasteksportørenes viktigste marked, og tilbakebrakte de «engelske Sæder og engelsk Smag i deres Luxe, Klædedragt,Bygninger, kort i Alt». Enevold selv beskrev byen som «londonnise-ret».23 Den berømte beskrivelsen av den kunstige grotten i hagen påUllevål med den madeirasprudlende fontenen og lysthuset bygget somet gresk tempel var utslag av det øverste patrisiatets utenlandske impul-ser og demonstrative forbruk.

Enevold Falsen ble etter sin ankomst relativt umiddelbart tatt inn idet gode selskap i byen. Arbeidet i Overhoffretten var ikke overvel-dende, og han hadde stor frihet til å følge sine egne interesser. Sompasjonert teatermann, beleven selskapsdeltaker og med sin skarpe dan-nelse var han en suksess i den eksklusive kretsen i byen.

Tre år etter sin ankomst sto han og Bernt Anker bak innbydelsen tilopprettelsen av Det Dramatiske Selskap i 1780. Samtidig ble han opp-tatt i St.Olaus til den hvide Leopard, byens frimurerlosje – en sværteksklusiv krets.24 I Det dramatiske selskaps første oppsetninger del-tok også den unge foreldreløse Anna Henrikke Petronelle Mathiesen.Den atten år gamle piken skulle snart fange Enevolds oppmerksom-het. Hun kom fra en velhavende embetsmanns- og handelsslekt, hen-nes foreldre var lagmann og kanselliråd Jørgen Mathiesen og morenvar Karen Haagensdatter Nielsen, datter av handelsmannen HaagenNielsen.25

Anna var bare tre år gammel da hennes mor døde i 1766, to år etterat faren gikk bort. Broren, Haagen, var da fem år. I tilfeller som dettevar det slekten som var deres sikkerhetsnett. Farens slekt var i Køben-havn, så det var ikke mulig for dem å ta vare på barna, og dette resul-terte i en strid i morens slekt om hvem som skulle ha ansvaret for desmå barna etter foreldrenes død. Kildene etter denne disputten gir etblikk inn i hvilke forhold som kunne råde, selv om andre vergemål nokendte i mye større utnyttelse av vergens kontroll enn i dette tilfellet.Moren hadde ytret et ønske på dødsleiet om at det var hennes ene søs-ter, fru kammerråd Blix, som skulle oppfostre datteren Anna. Før detteble endelig avgjort ble begge barna boende hos henne inntil videre,og hun ønsket da også å beholde Haagen. Men det ble også et spørs-

20

marthe hommerstad

mål om hvor mye oppfostringen skulle koste. I et brev til skifterettenmente tanten at hun kunne oppdra begge barna mot en fast utbetalingfra boet på 500 riksdaler årlig for begge. Disse pengene skulle dekkehennes utgifter til deres underhold, utdannelse og klær, samt utgifteneved å ansette en pike som skulle ta seg av den lille Anna. Morens svo-ger, kammerråd Strømboe, var i mellomtiden blitt utnevnt til verge forbarna og var uenig i dette arrangementet. Han mente selv det var bestat han så til Haagens oppdragelse og utdannelse, og han ønsket kun150 riksdaler årlig for bryderiet. Dette ble også resultatet, og Annavokste opp hos tanten, uten broren i samme hus.

I 1776 reiste broren på 17 år til København for å studere, og denyngre søsteren fulgte sannsynligvis med for en periode. Hun skal hahatt et opphold i København, hvor hun hadde vært ved MadameLegrands institutt, som også andre av Christiania-elitens døtre.26 Atunge piker for en periode var tilknyttet skoler av denne typen var van-lig, om enn ikke alle ble sendt helt til København. I utgangspunktetvar det ofte mødrene som hadde ansvaret for barnas første lærdom, ogfor døtrene i større grad enn sønnene, som i Christiania ville begynnepå Katedralskolen. Hva som ble ansett som nødvendig og ønskelig avkunnskap for unge kvinner var lesing, skriving og huslig regnskap.Conradine Dunker forteller også om «forelesninger» som blant annetble gitt av hennes onkel Treschow og Bernt Anker innad i eliten hvorogså de unge kvinnene deltok. Men også dannelse i form av å spilleinstrument, synge, danse, brodere og snakke et fremmed språk varnødvendig. At kvinnene i Christiania behersket både engelsk, tysk ogfransk, har samtidige reisende rapportert om i sine skildringer av dennorske sosieteten, og den engelske vitenskapsmannen Thomas Malthuslot seg i 1799 imponere av Christiania-damenes eleganse og skjønn-het. Evnen til å te seg, føre seg og konversere var viktige kjennetegn påen god oppdragelse.27 Dette gjorde dem også passende som ekteskaps-kandidater innen sin sosiale stand. For en ung pike var det ekteskapetsom var målet, og med en passende arv var hennes muligheter store.Og for mennene var et rikt gifte like viktig for videre økonomisk ogsosial klatring. Broren Haagen Mathiesen giftet seg inn i trelastfamilienMonsen til Linderud, og ble dermed en del av det aller øverste sosialelaget i Christiania.

Den unge Anna hadde de kunstneriske anlegg som teatret fordret, og

21

christian magnus falsen

da Enevold møtte henne på scenen i teaterselskapet, var dette sikkerten medvirkende årsak til romansen som oppsto.

Christian Magnus Falsen

Under Ekebergåsen lå det som var restene etter det gamle Oslo,med Ladegården og Oslo Hospital mellom en spredt bebyggelse. På1700-tallet var dette i aller høyeste grad landlig – man kunne pustefritt, adskilt fra byens «qvalme» som det ble beskrevet, man så barerøken og hørte fjernt byens larm.28 Oslo Hospital virket som syke-hjem for bedrestilte, og i 1777 ble det åpnet dollhus for sinnslidendei tilknytning til institusjonen. Den tidligere bispegården med sitt storehageanlegg var en arv fra fortidens makt, samtidig som den gjenspeiletsamtidens landlige kultur. Veien inn til Christiania gjennom Grønlandvar ikke lang. Spesielt om sommeren var dette stedet å trekke seg til-bake, men om høsten og i vårløsningen kan det ikke ha vært en enkelvei gjennom sølen.29 Om sommeren kunne de ro og om vinteren gåpå isen over til Christiania når været la til rette for det. Ruinen etterMaria-kirken tett ved var fortsatt tildekket av åkerland, og omgitt avjorder med nærhet til fjorden var det naturskjønne omgivelser for enliten gutt.

Rett sør for Ladegården lå den herskapelige Saxegården – «med densmukkeste Udsigt over Søen, Byen og Landet»,30 og strakte seg nedmot sjøen på nedsiden av Oslo hospital og kirken. Huset, som ble byg-get etter bybrannen i 1624, lå på grunnmuren til en av Oslos eldstehustufter fra 1300-tallet, og som fortsatt er bevart i dag. I 1781 kjøpteEnevold Falsen Saxegården.31 Senere samme høst, 22. november i1781, giftet han seg med Anna Henrikke Petronelle Mathiesen i Akers-hus slottsmenighet med kongelig bevilling.32 Med dette ekteskapet bleEnevold enda tettere knyttet til Christiania-eliten. Hvilken spenningdet var mellom fornuft og følelser for de nygifte vet vi ikke, men alle-rede ni måneder etter ble Christian Magnus født, som den første av tilsammen syv barn.

Senere på høsten 1782 ble Christian Magnus båret til dåpen, medslekt og venner rundt seg. Blant guttens faddere var hans navnefar,farfaren Christian Magnus de Falsen, Sig. Clausen, assessor Nielsen i

22

marthe hommerstad

Overhoffretten, Bernt Ankers hustru Mathia, morens tante fru Blix ogmorens kusine jomfru Strømboe. Søsteren, som ble født to år senere,hadde Bernt Anker som en av sine faddere.33 Valget av faddere visertil fulle hvilken kontakt og posisjon Falsen hadde i Christiania – dettevar ikke honorære fadderskap som var så utbredt i tiden.

I løpet av få år kom de fire første barna i tett rekkefølge. I 1784kom datteren Karen Elisabeth, i 1785 Jørgen Conrad og i 1787 CarlValentin. Det ser ut til at familien for det meste bodde i Saxegården,da barna er døpt i Oslo Hospitals Kirke. Samtidig hadde de sannsyn-ligvis hus inne i Christiania. Gjennom våren og høsten var den korteveien inn til Christiania sølete og tungvinn. Både på grunn av arbeideti Overhoffretten, men også for det sosiale livet, var det trolig ønskeligmed husrom inne i byen.34

Hvordan den stadig økende ungeflokken ble oppdratt kan vi i litengrad fastslå, men ut fra andres erindringer om sin oppvekst i denneperioden kan vi anta noe. Saxegården lå landlig til og i 1799, da Fal-sen-familien solgte gården, hadde den også «meget Smuk og tillige for-delagtig Frukt og Urtehage».35 – vi kan tenke oss at barna hadde enviss frihet, men de var fortsatt så små at deres eskapader ikke strakkseg lenger enn til hagens grense. Da barna var små, ble det i liten gradsatt strenge krav til dem, og fortellinger om små rampestreker viserat oppveksten ikke alltid var streng eller tuktende. Dette var også enperiode hvor mange var påvirket av Rousseaus tanker slik de er frem-stilt i boken Émile fra 1762. Tanken om barns naturlige evne til utvik-ling og deres rett til å være barn, ikke bare små voksne, ble klarere. Selvom barna opplevde stor frihet, skulle de etter hvert læres opp. Etter atmoren hadde lagt grunnlaget, var det faren som senere tok hånd omden boklige lærdommen, eller han ansatte en huslærer, og i byene blesønnene sendt i skole. For embetsmannssønnene var dette nødvendigfor en senere universitetsutdannelse og embetskarriere, og opplæringeni latin var et viktig moment. Den aller mest formuende eliten kunnenok fortsatt sende sine sønner på dannelsesreiser i Europa, men det blemindre og mindre vanlig. På Christian Magnus ble det imidlertid ingenskolegang de første årene av hans liv.

23

christian magnus falsen