marius nergård pettersen - lomsdal-visten

Én til ti personer. Det er antallet fotgjengere man antar humper gjennom Henriksdalen årlig. Dalen er befriende fri for alt av spor etter mennesker.

85787_lomsdal-visten_.indd 2 07/02/11 10:53:59

Til Rolf Nergårdmin kjære morfar som elsket Nordland


Innhold

Forord 6

Forfatterens forord 9

Prolog 10

1 den første reisen 14

2 Fortelleren arvid sveli 46

3 Forsommeruker 52

4 den beste sommeren noensinne 72

5 regn, elg og jegere 108

6 den kalde, fine tida 128

7 Hils de heime – en krigshistorie 166

8 smak av høytid 172

9 det våres i vest 190

10 sommer i fiskens tegn 196

en guide 240

utstyrslister 244

Kilder og inspirasjon 246

takk 247

5

Frokostutsikt ved Øvre Bjønnstokkvatnet. Vannet går for å være et lunefullt .sk evann. Noen har beskrevet det som rene eldoradoet, andre som nesten �sk etomt.


Denne boka er resultatet av to år med Lomsdal-Visten nasjonal-park. En tid hvor jeg har lest mer kart enn aviser. To år med lange vandringer, intense opplevelser, et ukjent antall bål, fisk og en-somme solnedganger. Den er resultatet av en periode hvor jeg knapt har gjort annet enn å være i, tenke på eller jobbe med et ødeland på Helgelandskysten.

Hvorfor boka har blitt til? Vel, det kan ikke sies sikkert. Det var aldri naturlig at den første turboka om Lomsdal-Visten skulle skrives av en østlending. Men sånn ble det altså. Jeg tror det var følelsen av oppdagelse som gjorde utslaget. Følelsen da jeg først fant det store, øde skogs- og fjellområdet vest for Børgefjell. Selvfølgelig ble området brukt av entusiaster både lokalt og fra andre kanter av landet, men for meg var det en uoppdaget verden. Jeg fant nye even-tyr bak hver kolle og gikk i uker uten å møte et eneste menneske.

Tilgangen til turinformasjon om (den gangen den kommende) nasjonalparken var så begrenset som jeg aldri hadde opplevd den før. Fant så å si ingenting. Derfor dukket ideen om å skrive opp. Først ville jeg lage noen artikler, deretter kom den hårete planen om en hel bok.

Håpet er at boka kan inspirere noen flere til å snøre fjellstøvlene for turer her som overalt ellers. For de rolige turene, de som ikke handler om å gå lengst eller høyest, men om å være ute. Jeg håper også den kan bidra til styrket vilje til å verne om våre siste, store villmarker.

Målet har imidlertid aldri vært å trekke sløret helt vekk fra fjellene og dalene i Lomsdal-Visten. Det ville ødelegge nasjonalparkens mystikk. Dette skal fremdeles være et område med skjulte hemme-ligheter, der du som vandrer kan forvente å oppleve det helt ufor-ventede. Men jeg håper boka gjør mulighetene for opplevelsene litt mer kjent og litt mer tilgjengelige.

Velkommen til det gjemte landet.

Marius Nergård Pettersen

forf a tterens for ord 9

Forfatterens forord

Foran meg ligger uker uten et eneste men-neskemøte. På ryggen er alt jeg trenger. Her fra Valen over Skjørlægda, med utsikt mot den majestetiske Vistmannen.


Jeg falt for Lomsdal-Visten lenge før jeg dro dit.

Alt begynte for tre år siden. Det var høst, tunge skyer lå over et asfalthardt Oslo og jeg satt inne og jobba. Jobba mye.

Jeg studerte fotojournalistikk og tok strøjobbene som måtte dukke opp. Nå var jeg innleid til å skrive bok om småviltjakt og norske jaktområder. En morsom jobb, men en anelse stressende. Leveringsfristen lød på ett nytt kapittel annenhver uke, og dead-linene var alltid presset til det ytterste. I en sånn arbeidsperiode forfaller jeg både fysisk og psykisk. Bokskriving er generelt en lite fet og usosial beskjeftigelse. Som fulltids- student og forfatter har man ikke mer tid til overs enn den man bruker på å spise og sove. Det blir lange og harde dager, mange kaffekopper og kalde øl for å holde moralen oppe.

Men jeg klagde ikke. Gjør sjelden det. Denne boka var ikke av de verste, og kilde-arbeidet var direkte morsomt. Jegere er hyggelige folk, og nå ringte jeg rundt til en betydelig andel av dem. Dagene gikk med til å samle informasjon om områder, til å

Prolog

10

Sol og regnbyger veksler over Sæterdalen. Nærheten til kysten gir området over snittet spennende vær.


ringe jaktlag, statsallmenninger og grunneiere i alle kriker og kroker av landet. Hver nye telefon bød på nye dialektutfordrende samtaler, den ene mer jovial enn den andre. Personen i motsatt ende lot sjelden sjansen til ubegrenset jaktprat forbigå i stillhet.

Det ble mange røverhistorier.Også skriftlige kilder ble heftig brukt. Bunkene med jaktrelaterte bøker vokste i takt

med blodtrykket, og mot slutten var skrivebordet inngjerdet av faglitteratur. Det var bøker om jegerprøven, felling og håndtering av vilt, renhold og oppbevaring av våpen, lovverk, utstopping, naturbruk, jaktklær, kamuflasje og fuglane vet. Jeg leste alt og ville fremdeles vært et omvandrende jaktleksikon, hadde det ikke vært for at gamle, dårlige poplåter er det eneste hjernen min lagrer over lengre tid.

Et lite avsnittJuvelen i samlingen var storverket Jakt, Fiske og Friluftsliv i Norge, en fembinds koloss om alt innen norsk uteliv. Nesten. Her var skogene, kystområdene og fjellstrøkene grundig beskrevet og illustrert, område for område, fra sør til nord, med kart og freshe bilder. Her leste jeg til øyet ble stort og vått om alle våre kjæreste naturområder. Om Jotunheimen og Oslomarka, Børgefjell, Dividalen og Finnmarksvidda. Alle ble de steder jeg dro til i de seneste kveldene, i stunder da arbeidet ble i tyngste laget. Mens

Prolog

11

Variasjon. Det er Det gjemte landets store styrke. Veien fra storskog til snaufjell er utrolig kort. Her fra Gåsvassdalen.


12 pr olog

storbyen utenfor gikk til ro og inn i slumrende dvale, satt jeg inne og bar tankene gjen-nom ensomme ødemarker.

Og det var i kapittelet om Helgeland jeg så det beskrevet for første gang. Ikke lange avsnittet, bare noen skarve linjer. Et uberørt fjellområde sør i Nordland. Et som svært få brukte og som nå var vurdert vernet som nasjonalpark. Særlig merket jeg meg kalle-navnet. Det gjemte landet.

Et lite mysterium.I ukene som gikk vendte jeg stadig tilbake til de samme sidene. Her finner man virke-

lig en av Norges siste villmarker, og i det indre kan man fremdeles vandre i dager uten å se folk eller tegn til menneskelig aktivitet, skrev forfatteren.

Det virket nesten for godt til å være sant.

OppdagelsenNysgjerrigheten var tent. Dagdrømmene ville ingen ende ta. Høst hadde blitt vinter, og da jaktboka gikk i trykken, stod jeg i kartavdelingen hos hovedstadens største bokhandel. Omrisset til den foreslåtte nasjonalparken var funnet på Internett, og nå ble oversikt over hele området i størrelse 1:50 000 innkjøpt. Åtte kart til sammen.

Vel hjemme, etter å ha bakset meg vei gjennom et nyttårshvitt Oslo, spredtes alle kart i rekkefølge over kjøkkengulvet. Jeg passet på at alle lå rett, og tråkket over dem. Forsiktig. Under meg drev skyer inn fra vest. Landskapet tok form. Jeg kjente vinden, luktene, hørte eldgamle trær knake. Jeg så urskogkledde daler, steinete vidder, fjorder, små vann, fjell og eldgamle ødegårder. Knapt en sti, ingen turisthytter, ingen veier. Ingen mennesker. Bare masse herlig villmark.

Der og da, på et kjøkken på Sagene i Oslo, ble planen om et skikkelig turprosjekt født.

PlanerDet ble juli og jeg oppdaget at å dra på langtur ikke er det letteste man gjør. Det er let-tere å la være.

For det første må man ha tid, penger. Til en viss grad mot. Sånt ordner seg bare lysten er sterk nok. For det andre er det større sosial aksept for å bruke sommeren til å gå på festivalfylla enn til en måned alene i fjellet. To uker før avreise ymtet til og med min mest turvante venn frempå om at ideen var «litt rar». Akkurat det var et slag i ansiktet. Til da hadde jeg tenkt på den som en ganske vanlig greie. Skulle jo bare på tur, var det så innmari rart?

Ok, så skulle jeg rusle alene i en fjellheim i fire uker, attpåtil en fjellheim som knapt noen hadde hørt om. Det ville bli min lengste solotur og var kanskje en litt underlig plan for sommeren. Den vanligvis sosiale ferien, møter med gamle kjente, småturer og mimring, ville bli totalt nedprioritert. Men det var dette jeg ville. Det var et ødeland jeg drømte om. Og jeg lar bare ikke en drøm ligge til den mister glansen og er glemt.


EntusiasmeDessuten var jeg inspirert. I løpet av våren hadde jeg lest det som kunne oppdrives om området. Det var riktignok ikke all verden, men mer enn nok til å tenne entusiasmen. Særlig brukte jeg mye tid på bøkene til Arvid Sveli. Han hadde ikke skrevet om frilufts-liv direkte, men om folkene som en gang levde og arbeidet i disse traktene. Om jegere, samer, gårdbrukere og deres nære forhold til naturen. Det er hans bok Det g jemte landet fra 1980 som har gitt området kallenavnet. Akkurat den leste jeg med lupe.

Ellers fantes noe informasjon på nettet. En håndfull entusiastiske turrapporter og tørre utredninger gjort av fylkesmannen i Nordland i forbindelse med nasjonalpark-arbeidet. Lomsdal-Visten skulle barnet hete. Jeg syntes først navnet hørtes stakkato ut, men hadde snart brukt det så mye at det ble like naturlig som «mamma». Snart føltes det også som om jeg kjente området like godt som min egen mor, da all ledig tid ble brukt over kartene, til dagdrømmer og planlegging av dagsetapper.

Først til lyden av Nordlandsbanens jevne dunking stilte jeg meg spørsmålet om hva jeg egentlig drev med.

Vistkjerringa er, sammen med naboene Vistmannen og Litlskardtinden, blant de mest markerte toppene i Lomsdal-Visten. Med sine 1239 meter over havet er frua den største av dem.


Den første reisenDen blir et villmarkseventyr. Et eventyr som ikke ender lykkelig. Likevel blir det starten på en lang og kupert forelskelse.

KaPitteL 1

14


Morgen under en steinheller. Med en måned til disposi-sjon er det sjelden grunn til å stresse. Jeg prioriterer både førfrokost- og etterfrokostpauser.

15


16 den første reisen

I gang– Åh, inn i h...

Svetten siler. Som en skadeskutt elg ligger jeg på en mosedott øverst i en bratt, frodig skogdal av jord, myr, gran og furu. Over de steile fjellsidene på hver side av dalen står sola. Steker mot en rødmende brystkasse. Halvmeteren unna ligger sekken, så stor at den har personlighet. Den er mye tyngre enn forventet, og kroppen til å bære den er som en råtten fururot. Heller ikke motivasjonen er på topp. Det siste skyldes nok søvnmangel.

Natta er tilbrakt på reise, først med tog fra Oslo til Trondheim og så fra Trondheim til tettstedet Trofors. Skrekkblandet fryd holdt meg våken hele natta gjennom, og heller ikke på morgenbussen mellom Trofors og Tosbotn fikk jeg sove. For mye å se på, for mange steder som til nå bare hadde vært punkter på et kart som fløt forbi utenfor vinduet.

Landskapet var nesten som jeg hadde forestilt meg det. Det var skog og fjell og nesten ikke noe skille mellom dem. Storvokst gran- og furuskog dekket dalbunnene og krøp opp etter åssidene, for å avløses av blankskurt, hard stein som formet avrundede, typisk kystnære småtopper i alle himmelretninger. Den jevne horisonten ble bare brutt av en og annen spiss tind langt i det fjerne. Panna vibrerte mot ruta mens jeg funderte på hvilke høyder som hadde hvilke navn. Blir ikke mye søvn av sånt.

Bussen stoppet foran et skur ved et jorde. To minutter senere dro den igjen. Tosbotn.

Fra Lesådalen ovenfor Tosbotn. Allerede her, to kilometer fra bebyggelsen, har jeg følelsen av å være alene med skogen.


den første reisen 17

Bygda var ikke større enn at jeg gikk gjennom uten å møte et eneste menneske. Visst-nok bor det nærmere 30 mennesker her innerst i Tosenfjorden, men om noen av disse registrerte en forvillet søring med kjempesekk, la i hvert fall ikke jeg merke til dem. Jeg gikk vestover, hilste til noen kartlesende tyskere i bobil, fant skogsbilveien inn Lesådalen og labbet ut mellom trærne. Der begynte bakkene.

Jeg hadde forstått at dette med å starte turene med bratte oppoverbakker er noe som vanskelig unngås i Lomsdal-Visten. Utgangspunktene ligger gjerne helt nede ved havet, hvorfra terrenget flesker til med noen hundre meters stigning først som sist. Mange av de naturlige rutene inn i området følger dessuten bare delvis synlig tråkk. Tosbotn ble valgt som startsted fordi det går synlig sti herfra. Greit å starte med noen litt enkle dager.

En liten duppHalvannen time senere ligger jeg altså likevel og peser. Sekken er tung. Veldig tung. Den inneholder alt jeg trenger, inkludert et litt for stort telt, fotoutstyr og mat for vel tre uker. Egentlig burde jeg ikke ha problemer med å slepe på den. Jeg har allerede hatt to uker i fjellet i sommer. En regnvåt affære i Cuillin Hills i Skottland og noen solskim-rende dager i Jotunheimen. Grunnformen skulle være sikret, selv om sekken riktignok ikke har veid i nærheten av dette.

Rekker å tenke at jeg kanskje burde vært strengere på pakkinga. Før øynene lukkes og fuglekvitter og elvebrus glir over mot et mykt, behagelig mørke.

Klokka ble igjen hjemme denne gangen. Derfor vites ikke hvor mye tid som har gått da øyelokkene blafrer svakt, slipper inn gnister av lys, og jeg myser mot himmelen. Et nytt, grått skylag tyder på at det har gått noen timer. Kreftene er tilbake, men jeg har blitt både kald og solbrent i prosessen. Herlig.

Ja, ja. En vannslurk og en sjokoladeplate får kroppen i vigør før sekken seles på og den siste kilometeren mot daltoppen forseres. Ytterst på siste utsiktspunkt mot fjorden snur jeg meg og ser bilveien bukte seg langs havkanten 300 høydemeter lenger nede. Omkring ligger svart sjø og blankskurte, runde topper så langt øyet ser. Da støvlene vendes og jeg tar første skritt nordover, legges sivilisasjonen bak meg for denne gang.

Ikke bare idyllVed Nedre Bjønnstokkvatnet, på 346 meter over havet, er jeg oppe på myrflatene og passerer det som skal bli Lomsdal-Visten nasjonalparks sydligste grenselinje. Det er i nærheten av en religiøs opplevelse.

Endelig.Endelig alene med en måned til disposisjon, med et svært, urørt fjellområde og ingen

andre mål enn å daffe rundt og se hva det inneholder. I fire uker skal jeg leve av og med det jeg har i sekken. Jeg skal fotografere, fiske, rulle i gresset og la humlene brumme. Studietilværelsen i byen, den skal ikke ofres en eneste tanke.

Det er nesten for godt til å være sant.


Og det er akkurat det det er. For godt. For jeg kan innbille meg at jeg er så fornøyd som jeg bare vil. Likevel vet jeg at det henger en stor, mørk tordensky over denne turen, og at den ikke har noe med været å gjøre.

For hjemme er morfar syk. Han har vært det lenge. Den siste diagnosen var usikker. Han kunne bli bedre eller han kunne bli dårligere. Om det siste skjedde, ville han sannsynligvis dø. Lenge var jeg i tvil om jeg skulle reise, men valgte å dra da det uansett ikke var mer å gjøre. Dessuten vokste morfar opp i Nordland. Han elsket kysten, naturen og stemningene her oppe. Dro nordover så snart han hadde sjansen. Om han kunne kommunisere nå, ville han ønsket at jeg skulle reise.

Men vissheten om situasjonen hjemme samler seg likevel som en hard klump i magen over myrene til bredden av Øvre Bjønnstokkvatnet. Der kjennes to varseldråper mot hodebunnen, før himmelen åpner seg og turens første regnskyll ankommer med et eneste, langtrukkent plask. Jeg legger hodet bakover og kan ikke annet enn akseptere at jeg i løpet av halvannet minutt vil være skikkelig, skikkelig våt.

Samisk navn: Njaarken Vaarjelimmiedajve.

Beliggenhet: Sør i Nordland. Ligger på Helgelandskysten i kom-munene Brønnøy, Grane, Vefsn og Vevelstad. Svært grovt sett avgrenses området av kysten i vest, Europavei 6 i øst og fylkesvei 76 i sør. I nord avgrenses området av et stort fjellområde mot Vefsn-fjorden utenfor Mosjøen.

Størrelse: Nasjonalparken er 1102 kvadratkilometer stor. Sam-men med Strauman landskaps-verneområde, som ligger midt i nasjonalparken, er arealet 1134 kvadratkilometer.

Verneverdi: Et stort, sammen-hengende naturområde tilnærmet urørt av tyngre, tekniske inngrep. Arealene rommer en rekke naturvarianter: fjorder, skog, fjell

og vidder, med stor geologisk variasjon, blant annet i form av grotter og karstforekom-ster. Kalkskog, bekkekløfter og edelløvskog anses som verdifulle naturtyper. Urørte vassdrag, sjeldenheter i Norge i dag, er også blant argumentene for varig vern. 44 registrerte rødlistearter (truede eller sjeldne arter) er registrert innenfor parken. Ellers har Lomsdal-Visten uvanlig store forekomster av sjelden og sårbar rovfugl, deriblant kongeørn og jaktfalk. Dyrelivet kan ellers vans-kelig beskrives som rikt, men er representativt for Helgeland for øvrig. Blant «de .r e store» har gaupe og jerv fast tilhold i om-rådet. Ulv og bjørn forekommer sporadisk.

Lomsdal-Visten har også opptil 9000 år gamle kulturminner. Den eldste påviste boplassen skriver seg fra eldre steinalder.

Friluftsliv: Variasjonen i landskapstyper og følelsen av urørthet gir Lomsdal-Visten stort potensial som villmarksområde. Dette gjelder særlig for vandrere og sports�sk ere i sommer-halvåret, men også vinterstid er området egnet for skiferder og toppturer.

Lomsdal-Visten er likevel til nå lite benyttet. Dette skyldes dels begrenset informasjon, dels tunge adkomstveier og kupert terreng, få synlige stier og stedvis vanske-lige elvekrysninger. Særlig i de indre områdene �nnes få f orsøk på tilrettelegging for friluftsliv, noe som hever kravene til besøkende, men gjør naturopplevelsene desto sterkere. I randsonene er det gode muligheter for enkelt friluftsliv, det er de lengre turene som krever en viss erfaring. En rekke enkle husvær er dessuten tilgjengelige innenfor området.

Lo mSda L-ViSten: en inn Føring



Verneregler: Verneforskriften stadfester reglene for bevaring av området. For turgåere er det essensielt å vite at man innenfor nasjonalparken kan drive «et tradisjonelt og skånsomt frilufts-liv». Man kan bevege seg overalt, slå opp telt og drive skånsom bålbrenning innenfor rammene av de nasjonale båltidene (15. sep-tember – 15. april under vegetas-jonsgrensa). Man kan også plukke bær, sopp og nytteplanter, .sk e så lenge man har �sk ekort, og jakte så lenge man har jaktkort. Dyrelivet for øvrig er fredet mot all skade og unødig forstyrrelse.

Alle som beveger seg inn i Lomsdal-Visten, bes ta med en intensjon om å etterlate seg så få spor som mulig. Det innebærer at ALL søppel blir med hjem (også fra hyttene), at du graver ned eller brenner brukt toalettpapir, er bevisst på hva slags bålved du

bruker (la for eksempel gamle, ærverdige tørrfuruer stå) og be-nytter gamle bålplasser når dette er mulig.

Kort om «mitt» Lomsdal-Visten: De �este a v stedene som omtales i boka, ligger i selve nasjonalparken. Noen ligger imidlertid rett utenfor, uten at dette nødvendigvis opplyses i teksten. Dette fordi de tilliggende områdene ofte rommer vel så store kvaliteter som de innenfor grensene. Bokas de�nisjon a v «Lomsdal-Visten» er altså noe videre enn hva forvaltningsmyn-dighetene forholder seg til.

Kort om stedsnavn: I boka brukes først og fremst stedsnavn slik de fremgår av kartene til Stat-ens kartverk. Disse er for det meste riktige, men inneholder også feil og forenklinger. For eksempel

heter hovedåren i Lomsdalvass-draget på kartet Lomselva helt fra møtet med Henriksdalselva og ut til sjøen. Opprinnelig heter samme elvestrekning Lomsdalselva i noen kilometer, Strompdalselva i de påfølgende og Storelva den siste lille biten mot havet. Jeg håper lokale krefter tilgir at jeg forenk-ler og bruker kartnavnet i slike tilfeller. Om en gammel seterplass har endingen «-sætra» på kartet, brukes dette også i boka, selv om noen mener plassen burde hete «-setra». Ved direkte feil, som at Tverrfjellet har fått navnet «Toer-fjellet» på kartet, vil jeg imidlertid tilpasse navnebruken.

Det skal for øvrig nevnes at selve Lomsdal-Visten også går under �er e navn. Lokalt i Grane og Vefsn henvises det ofte til som Vesterfjella, et navn som favner et større areal enn bare nasjonal-parken.

Stien forsvinner tidlig, men dalen mellom Bjønnstokkvatna og Breivatna er en lettgått rute inn i nasjonalparken. Her er nye byger på vei inn fra sør.




Tatt av vindenIfølge kartblader fra Fylkesmannen i Nordland ligger en steinheller her ved Øvre Bjønnstokkvatnet. Den er markert sør for vannet, og jeg gjør en iherdig leteinnsats, helt uten resultater (om et år skal jeg finne helleren nord for vannet).

Dermed må det velvoksne teltet opp. Egentlig var planen å kjøpe et mindre telt til denne turen, men siden økonomien er like balansert som en elefant i amfetaminrus, har jeg tatt det gamle. Det er et tremanns tunneltelt med fortelt så stort at det alene kan huse et lite jaktlag. I overkant for en solotur. Men man får ta det med et smil og heller nyte den luksusen det er å ha god plass. For det er jo mye glede i å kunne rote som pok-ker, spre utstyret, tørke klær og bakse med armene. Dessuten skal teltet allerede første natta bevise at det er et godt valg for snaufjellet.

De første vindkastene merkes idet jeg kryper i ly for regnet. Etter at middagen er fortært, blåser det så hardt at jeg må ut og bygge mur rundt den delen av teltet som tar imot kastene. Vinden er så sterk at jeg nesten kan lene meg mot den uten å falle. Dermed skrives de første notatene i turdagboka, som mye av denne boka er basert på, til lyden av et hoppende telt og hvinende barduner. Det er en verdig første kveld i Det g jemte landet.

Regn ved BreivatnaHvor hardt det egentlig blåser denne natta, aner jeg ikke. Jeg slukner som en gammel nattbordlampe. Men da morgenen kommer, ligger vannspeilet blikkstille og frokosten inntas med utsikt mot Breidvasstinden. Den ligger rett nord for Bjønnstokkvatna, rager 1224 meter over havet og er det høyeste fjellet i Brønnøy kommune. En konge av stein.

Noen kongedag, rent værmessig, blir det imidlertid ikke. Etter at leiren er forlatt, gås ruta videre i det som på godt østlandsk kalles pissregn. Vannet strømmer ned. Humøret er likevel på topp og stemningen i turlaget (det vil si sekken og jeg) når nye høyder (bokstavelig talt) da vi stiger over vegetasjonsgrensa og skuer utover de mektige Breivatna. Plutselig er landskapet vidåpent, grått og steinhardt, uten så mye som en busk til å sperre utsynet.

Breivatna er blant den kommende nasjonalparkens største innsjøer og er tre mar-kante hull i landskapet. De to øverste ligger nær 500 meter over havet, mens det nordligste, Nedre Breivatnet, ligger 200 høydemeter lenger ned. Alle tre er velkjente fiskevann. Den største ørreten man vet om fra Nedre Breivatnet, veide faktisk over fem kilo. Det store arealet gjør likevel at man skal være ganske selektiv i valg av fiskeplass for å treffe riktig her.

Jeg lener meg fremover i skulderremmene og setter kursen over bergflatene nordo-ver. Stanga får hvile i sekken inntil videre. Det skal gå ett år før jeg opplever Breivatnas fiskeskatter. I dag er det uaktuelt å prøve. For det første kan jeg knapt vente med å komme frem til dagens endestasjon. For det andre tenker jeg faktisk ikke over mulig-heten. Mer om det senere.


Over: Rutemerkingen i Lomsdal-Visten er (bortsett fra i ytterst få tilfeller) befriende fri for røde T-er. Det gjør naturopplevelsen sterkere, men hever kravene til turgåere på noen ruter. Merking som dette er ikke den letteste å følge. Under: Nok en dag på kontoret.



StrompdalenNoen timer senere labber en dyvåt turgutt inn i bjørkeskogbeltet over Strompdalen, et av stedene som på forhånd uten tvil har pirret nysgjerrigheten mest. Nå ser jeg ned i en usannsynlig frodig dal, en grønn trakt nede i det omkringliggende gråkalde fjelland-skapet. Der nede er trærne høye og dekker både dalbunnen og småkollene nordover. Eneste lysning er noe gjengrodd kulturlandskap midt i dalen. Ellers er alt storvokst, mørkegrønn gammelskog.

I nyeste versjon av kartet over området var stien mellom Breivatna og Strompdal fjernet. I løpet av de siste kilometerne har jeg forstått hvorfor. Stien har vært vanskelig å følge i terrenget, og er nå helt borte. Dermed aner jeg ikke hva som er den mest logiske ruta ned de bratte dalsidene. Ivrig som jeg er etter å komme ned fra det forblåste og regn-



utsatte snaufjellet, legges den rett ned en voldsom steinur. Her er terrenget noe slakere, men alvorlig kronglete. Lag på lag med bregner dekker sprekker mellom steinene og gjør hvert skritt til en potensiell fare. Med tung sekk i nedoverbakke skal det lite til for å knekke ankelen, om foten kiles i en sprekk og kroppen faller fremover. Nedturen foregår svært sakte.

Men noen nervepirrende minutter senere er det siste av ur tilbakelagt og jeg omsluttet av trær. Skogen er lun og stille. Et stykke følger jeg en klukkende bekk ned mellom mosetuer og granlegger, deretter et litt overraskende, overgrodd steingjerde frem til en smal sti. Stien tar meg til det som skal bli hjemmet mitt de kommende dagene.

Strompdalen er vill, vakker og våt. Her har nok et regn-skyll passert. I enden av regnbuen ligger Lomsdalen.


Tak over hodetStrompdalskoia. Et mørkt hus med gress på taket på en åpen voll midt i Strompdalen. Et av knutepunktene i nasjonalparken jeg skal lære å bli virkelig glad i. Koia, som ble bygget på dugnad i 1999 og eies av Direktoratet for naturforvaltning, står åpen og kan brukes av alle som kommer rekende. Den er et standhaftig bosted og byr på enkel luk-sus som vedovn, seks sengeplasser, gassbluss, radio og utedo.

Da jeg ankommer første gang, møtes jeg av heftig bjeffing som snart avløses av ansiktsslikking og en logrende hale. En setter og to slitne karer har inntatt hytta og gutta smiler trøtt fra sengene da jeg kommer inn.

– Og her soves det til langt utpå kvelden? sier jeg, og regner med at dette er to som har hatt seg en fest. Men, nei. Disse to har andre grunner til å sove. De forklarer snart at de var del av en vennegjeng på åtte som skulle overnatte ved Breivatna, men som fikk

blåst i stykker teltet i løpet av nattetimene. De hadde senere prøvd å rigge seg til med en slags gapahuk, men også den var blitt revet over ende, og grytidlig i morges evakuerte de ned hit. Nå var resten av gjengen gått videre til fjordarmen Storbørja, en times marsj nordover, mens de lå igjen i påvente av neste mulighet for båtskyss derfra. Jeg er glad jeg var forutseende nok til å bygge den teltmuren.

Strompdalens siste driver, Knut Strompdal, var blant mye annet en ivrig hobbybotani-ker. I hagen utenfor koia gror fremdeles planter og trær som opprinnelig ikke hører hjemme på Helgeland.Over: Av hytteboka går det frem at koia er lite besøkt, sær-lig utenom sommersesongen. Men dronning Sonja har vært her. I august 2000 lå konge- skipet forankret i Storbørja mens majesteten strakk på beina opp til Lomsdalen.Til høyre: I Strompdalen får Lomsdalvassdraget næring av vannet fra Breivatna, noe som forsterker elvas evne til å stige voldsomt på utrolig kort tid.

24


XXXXX 25


Vilt terrengJeg blir i Strompdalen et par dager. De brukes til å utforske dalføret.

Terrenget er av typen man aldri blir lei. Inneklemte myrer, dype juv, bratte skrenter og små, mosegrodde topper fulle av tørrfuruer. Et sted jeg kan vase rundt i ukevis uten å kjede meg. Her er det lenge siden det ble drevet hogst eller gjort store inngrep. Alt virker naturlig dramatisk og helt urørt.

De mest markante landskapsformene skapes av Lomselva, som renner som en stor, våt slange gjennom dalen. Elva henter vann fra Breivatna, den høyereliggende Loms-dalen og elver og vann langt innover i fjellet. Svingene den gjør i Strompdalen, utgjør siste ferd mot havet for et av få norske vassdrag som er urørte fra kilde til sjø. Her har det aldri vært forsøk på regulering, selv om det i de glade kraftverksdager var like før flere ganger.

Nå renner elva i jevne, dovne drag, men kan på sitt sterkeste være det reneste mons-ter. Norges vassdrags- og energidirektorat målte i første halvdel av 1900-tallet vann-føringen her nederst i vassdraget, og dokumenterte at vannstanden svingte fra 0,3 meter til hele seks meter. Elva kunne vokse tre meter på ett eneste døgn. Skremmende imponerende med tanke på hvor bredt elveløpet faktisk er her nede, men ikke over-raskende med tanke på forholdene høyere oppe i fjellet. Elva frakter vann fra store nedbørsområder, arealer hvor det knapt finnes jordsmonn til å holde på vannet. Det kjennetegner alle elver i Lomsdal-Visten at de kan vokse voldsomt fort. Det gjelder å være på riktig side når høljregnet kommer.

I stunder da regnet blir for påtrengende, dukker jeg inn i koia, til varme, radio og lyden av dråpene som sildrer mot torvtaket. Den første kvelden har jeg hyggelig selskap av en far og datter fra Brønnøysund. Den neste er jeg alene. Da tilbringes nattetimene bøyd over hyttebøkene i lyset fra en oljelampe.

Den gang daSelve koia er faktisk bygget av materialer fra gamle Strompdal gård. Man kjenner til gårdsdrift her helt tilbake til 1661. Gården lå der koia står i dag, og var et bruk med dyre-hold og dyrkemark. Den var ikke stor, men ga nok til å berge familien som levde her.

Gårdens siste bruker er en lokal legende. Knut Martinus Strompdal (f. 1881) skal ha vært en uvanlig kunnskapsrik og belest mann, til tross for en utdanning som begrenset seg til den tids folkeskole. Det vil si at han gikk på skole ni uker hvert år i syv år, noe som tilsvarer snaue to skoleår i våre dager.

Likevel klarte Knut Strompdal å markere seg. Han var ordfører i Velfjord kommune og drev blant annet folkeminnegranskning. Han samlet muntlige fortellinger i form av eventyr, sagn og historier, skrev dem ned og utga noe av dette i trebindsverket Gamalt frå Helgeland, som utkom mellom 1929 og 1939. I tillegg var han selvlært botaniker og samlet en mengde data om nærområdenes vegetasjon. Knut bodde på gården sammen med kone, datter og to søstre til han døde i 1954.

Også broren Ivar Kristoffer, som flyttet til Bjørnådal i Vefsn, skrev bøker. Han var



Man vet lite om virkelig gammel bosetning på Sør-Helgeland, men det er sikkert at folk har vært her lenge. Eldste påviste boplass innenfor nasjonalparken ligger på Børjeneset i Velfjorden og er rundt 9000 år gammel. Trolig er plassen brukt under sesongjakt på rein.

Sørsamene har vært her lenge. En fangstbasert samisk befolk-ning er nevnt i skriftlige kilder fra 900-tallet, men sannsynligvis har de vært her mye lenger. I begyn-nelsene var samene bofaste, før de på 1500-tallet utviklet tam-reindrift og en nomadiserende tilværelse.

De første norrøne/germanske jordbrukerne gjorde seg gjel-dende på Helgeland rundt år 0.

Det er ikke funnet spor etter denne tida innenfor nasjonal-parken, men .er e i tilgrensende områder. Disse bosetterne ek-spanderte senere inn i de samiske arealene, men fra denne tida vet man �nt lite .

Svartedauden i 1349 og påføl-gende pestepidemier la de �este gårder øde. Først på slutten av 1500-tallet bosatte folk seg igjen i området, ryddet land, dyrket mark og holdt husdyr. Dette gjaldt særlig nede ved fjordene, men også fjellgårder ble etablert der jordsmonnet kunne tåle det. Noen steder ble folk boende, andre steder var så tungdrevne at de ble oppgitt, ofte bare for at nye håpefulle skulle �nne øde -gårdene og gjenoppta arbeidet.

Innenfor det vi i dag kaller Lomsdal-Visten, fortsatte gårds-driften frem til rundt 1950. Frem til da var det ulike grunner til at fjordene og dalene langsomt ble forlatt. Krigen var én grunn, tung adkomst til offentlige goder som skole og sykehus en annen. Bøndene her inne hadde også lite å stille opp med i konkurranse med det moderne, mekaniserte skog- og jordbruket.

Innenfor verneområdet Lomsdal-Visten �nnes i dag ingen bebodde hus. Noen hus brukes fremdeles som fritidsboliger, mens andre forfaller og blir borte. Det værharde, fuktige klimaet tærer fort på treverket. Av den tradi-sjonelle aktiviteten holdes bare tamreindriften i hevd.

Mennesker i Lo Msda L-Visten

Strompdal gård slik den så ut rundt 1918. I dag er bare tuftene igjen. Foto: Malmfrid Fiskum Bjørgan


85787_lomsdal-visten_r2.indd 27 08/02/11 20:53:14


den eneste i søskenflokken på seks som fikk høyere utdanning da en prest la merke til at han var en kunnskapsrik mann og finansierte lærerskole i Tromsø . Hans femte og siste bok ble utgitt i 1948 og heter Skatten i Lomsdal, et ungdomsdrama om fire gutter på telttur i krigsårene.

Det må ha vært en ganske isolert tilværelse de levde her inne. Det var ikke mange lys å se i mørke vinternetter. Riktignok var det bebyggelse i Storbørja og i Lomsdalen i øst, men med lange og harde arbeidsdager fantes lite tid til hyggebesøk. Kupert terreng og over gjennomsnittet spennende vær gjorde også sitt til å understreke avstandene. De gangene vinden var for hard til båtreiser eller fjorden var islagt, brukte Knut mange timer på å gå over fjellet til kommunestyremøter i tettstedet Hommelstø i Velfjorden. Da møtene var over, gikk han hjem igjen.

I dag er gården så godt som borte. Bare hustufter, den gjengrodde dyrkemarka og steingjerdet vitner om hva som var. Og det er bare jeg som er her, en 24-åring fra en moderne storby, med regntette, pustende skallklær, frysetørket mat og alt jeg trenger i sekken. Utenfor er nordlandsnatta lys og stille. Jeg hiver en ny kubbe i ovnen, heller opp en kopp kaffe og lar stillheten sige inn gjennom porene.

LomsdalenÅ komme til Lomsdalen fra Strompdal beskrives av visse entusiaster som landets fineste naturopplevelse. Det er å ta litt hardt i. Men det er unektelig et spektakulært og rart syn som møter meg da jeg vandrer fra lun, innevokst skog, opp en lang, kupert steinur og inn i den vidåpne u-dalen.

Der Strompdal er frodig og grønn, er naturen i Lomsdalen grå og tørr. Her vokser småfuruer på gulnede myrer, mellom tjern som reflekterer steinen i fjellene som omgir dem. De blankskurte fjellsidene brytes bare av hvite elvestriper, og i dalbunnen ser det meste av næringsstoffer ut til å ha blitt skylt vekk og ført med Lomselva for lang, lang tid siden. Dalen er styggvakker.

Og det er natur som jeg aldri har sett den. Jeg går og småflirer. Sikkert sært, men jeg blir oppriktig lykkelig av å oppleve unike landskapsrom. Kanskje er det alle sanse-inntrykkene som gjør det, hjernen som må nullstilles og ta inn alt på nytt fordi min-nene ikke rekker til å utfylle det komplette bildet. Uansett er dalen en utelukkende positiv opplevelse, og turen gjennom den tar lang tid.

Lenger øst er jordsmonnet tjukkere og terrenget dekket av større myrer, gran og bjørkeskog. Her inne finner jeg en tømmerkoie med brede vegger og gress på taket. Koia er privat og står åpen. Eieren lar vandrere som trenger det, overnatte, så lenge koia ikke blir et turmål i seg selv. Jeg benytter tilbudet til å varme vann og lage mat på ved-ovnen. Til å spare litt rødsprit for stormkjøkkenet. En bunke bøker er dessuten godt selskap idet en ny regnskur ramler ned utenfor.


Over: Utsikt fra toppen av Middagsfjellet er vel verdt turen. Foran i bildet ligger Lomstjønna, bak dem Strompdal og Sæterdalen, før fjordarmen Storbørja leder ut mot havet. Under: Man er aldri alene på tur, i hvert fall ikke sommerstid. Myggen stiller velvillig opp for å holde en vandrer med selskap.


Første fiskUtvalget begrenser seg til hyttebøker og et par lokalhistoriske dokumentasjonsverk. Jeg blar tilfeldig opp i en av de sistnevnte og ser et gammelt svarthvitt-bilde av en mann foran to kjempemessige steiner som står lent mot hverandre. Steinhelleren i Henriks-dalen, står det under fotografiet.

Hyttebøkene er mest interessante. De inneholder nedtegnelser fra flere tiår med besøkende. De fleste har kommet fra Storbørja eller Tosbotn, mens et mindretall har kommet østfra gjennom Henriksdalen eller den kuperte Grunnvassdalen. Krokete bokstaver forteller om en rekke naturopplevelser, den ene mer fargerikt beskrevet enn den andre. Mange har én ting felles: De har opplevd godt fiske, noen ganger eventyrlig fiske, og flere av vannene i dalen trekkes frem som eksempler på rene mathull.

Da jeg igjen stryker på dør, er det med stanga i hånda. Inspirert og klar for storfangst. Det høljregner. Ved et av tjernene monterer jeg mitt splitter nye teleskopsett (til en samlet verdi av 299 kroner) og fester en rød- og bronsefarget skjesluk til sena. Så sniker jeg meg bort til vannkanten og kaster ut mot midten av en smal vik.

La meg fryse dette bildet en liten stund: Sluken på vei mot vannskorpa, sena etter i

Jeg slår leir på en av halvøyene i Lomtjønna. Her er det myrlendt og i overkant vått i regnværsperioder, men i vær som dette er det en .ott leirplass.



en sannsynligvis altfor høy bue, jeg med utstrakt kastehånd og vann i strie småbek-ker nedover ansiktet, alt omgitt av tusen-vis av frosne regndråper. Se det for deg. Jeg vil bare benytte sjansen til å si at dette er mitt første fiskekast på mange år. Har aldri vært en ivrig fisker. Tvert imot har jeg alltid søkt opp på høydene, til utsik-tene og den rene naturopplevelsen på nær sagt alle turer. Sjelden ned til vannene. Fiske har jeg ansett som litt unødvendig. At riktig sluk benyttes nå, skyldes kun en samtale med en ivrig fiskeoppsynsmann i Nordmarka tidligere i sommer. Med dette i bakhodet lar vi filmen rulle videre:

Jeg er i ferd med å se lyset.Snapp!– På første kast! brøler jeg ut i regnet

og ser ørreten kaste seg opp over vann-speilet, ta en galant salto og forsvinne i dypet.

– Ja, ja! Slapp unna! roper jeg overentu-siastisk og sveiver inn. – Men jeg hadde i hvert fall fisk!

Og før jeg har ropt ferdig, biter det igjen! Som bare pokker. Og denne gangen skal bare en kortvarig kamp til før 300 gram ørret bakser i lyngen.

Da jeg omsider finner veien tilbake til koia, er jeg dyvåt, men merker det overhodet ikke. På en grein i hånda mi henger fem fete, fine ørreter. Dette er spiren til en liden-skap som i løpet av to år vokser inn på lista over mine absolutt mest verdsatte tids-fordriv.

Planker med historieLomsdalen er blant de mest besøkte stedene i den kommende nasjonalparken, og jeg besøker den midt i fellesferien. Likevel møter jeg ikke et eneste menneske i løpet av de dagene jeg er her. Sannsynligvis skyldes det at været konstant skifter mellom regn og opphold. Meteorologene melder nok forholdene med store, grå regnskyer, noe som av erfaring holder de fleste turgåere under tak i påvente av bedre tider. Jeg klager ikke, hverken over været eller over å ha paradiset for meg selv. Jeg plasserer heller teltet over en moseseng ved Lomtjønna, fisker i regnvær og bader når sola skinner. En bekymrings-løs tilværelse.

En ettermiddag styres støvlene mot den nordlige enden av dalen, gjennom frodig bjørkeskog og gjengrodd kulturlandskap, frem til de gamle husene ved Lomsdal gård.

På grunn av overbefolkede vann er .sk en i Lomsdalen jevnt over ganske liten. For en nybegynner med marke-dets ynkeligste teleskopsett spiller dét ingen rolle.


© Larsforlaget AS 2011Grafisk formgiving / Sats: Dana Strandli / Danas DesignRedaktør: Gro StangelandFotografier: Bildene er levert av forfatteren der annet ikke er angitt.Kart: John Arne EidsmoRepro: Narayana Press, DanmarkTrykk og innbinding: Livonia Print, Latvia, 2011

ISBN 978-82-92708-25-

Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverk-loven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Henvendelser om boken kan rettes til:[email protected]

Boken er skrevet med støtte fra Det faglitterære fond.


5

marius nergård pettersen - lomsdal-visten

Documents