1

Livet på marginenOm utvikling og marginalisering i Bengal

Svein Erik Stave og Ann-Elin Wang

2

Innledning 4Om marginalisering 5Om Bengal 6Om ”marginen” i Bengal 8

Livet på marginen 10Folk og røvere i mangroveskogen 10Vinterfiske på Dublar Char 13Kystfiskere på dypt vann 19Veien til fiskemarkedet 20Sigøynerliv 26Lykken er et stykke jord 31Yngel og kongereker 33Buddhister i fremmed terreng 34

Utvikling og marginalisering 37Utvikling for hvem? 37Illusjon og virkelighet 38Utvikling uten marginalisering? 38

Bibliografi 39

Forsidebilde: Landskap fra Kawar Char, sett mot Bengal-bukta

Trykk: Oslo Forlagstrykkeri

Osterhausgate 27

0183 OSLO

Telefon: 22 98 93 25

Faks: 22 98 93 01

E-post: fivas@fivas.org

www.fivas.org

3

ForordEn studie av samfunnsforhold og komplekse sammenhenger i et ukjent område erumulig for utenforstående uten god hjelp av mennesker som kan fungere som etbindeledd mellom “vår verden” og det vi prøver å forstå og beskrive. Dennerapporten hadde derfor ikke blitt til uten hjelp og veiledning fra en rekke personermed kunnskap om temaet marginalisering i Bengal og ikke minst om lokale forholdog livet på grasrota.

Vi vil først og fremst takke Raziur Rahman-Shamim som organiserte all reising,fungerte som oversetter og kontaktskaper, og som med sin gode kunnskap omsamfunnet i Bengal var en uvurderlig veileder under hele oppholdet. Vi vil også takkeresten av familien Rahman i Barisal, hvor vi hadde vår “base” under turen. I tilleggvil vi spesielt takke Farooq Chowdury i organisasjonen Shammanay og Atiur Rahmani Bangladesh Institute of Development Studies (BIDS) for verdifull informasjon oginteressante samtaler. Vi vil også takke de mange enkeltpersoner og familier som vi“plaget” med timelange intervjuer og samtaler, og spesielt familiene rundtfiskemottaket i Koakata og alle medlemmene av rakhain (buddhist)-samfunnet isamme område for deres unike gjestfrihet under det lange oppholdet vi hadde der.

Oslo, januar 2004, Svein Erik Stave og Ann-Elin Wang

4

Da fisken forsvant fra Bagerhat

Fiskerne MohuddinSargdar ogMohammad Abdulhar lagt båten til rofor natten ved enav skogvesenetshytter iSundarbans,verdens størstegjenværendemangroveskog.Sammen med ettitalls andre båterkommer de hit tilelvebredden hverkveld for å kunneføle seg trygge tilneste morgen. Denbengalske tigerener en beryktetmenneskeeter, menførst og fremst er de bekymret for pirater somikke skyr noen midler i jakten på de minimaleeiendelene småfiskerne i skogen frakter medseg.

Mohuddin og Mohammad er i trettiårene ogfisker i Sundarbans for første gang. De kommeropprinnelig fra Bagerhat like nord formangroveskogen, hvor familiene deresfremdeles bor. Mohuddin og Mohammad harplanlagt å fiske i mangroveskogen i helevintersesongen fra november til slutten avapril, mens de vil dra hjem for å fiske i elvenerundt Bagerhat når regnet kommer i mai.4000 andre fiskere fra Bagerhat-området harogså sammen med Mohuddin og Mohammad

Innledning

Mohuddin under det buede basttaket i båten.

kommet til Sundarbans for første gang i år. Alledisse har måttet gi opp fisket hjemme etter atdet for et par år siden ble bygd flere diker iområdet for å beskytte jordbruksland mot flomog for å utvikle jordbruket. Dikene førte til atelvene ble fylt med slam og til at elvesletteneforble tørre til langt ut på sommeren. Ingenfortalte fiskerne noe på forhånd om verkenbygging av diker eller om konsekvensene detteville få for fisket i området. Over to tredeler avalle fiskerne i Bagerhat har i år gitt opp fisketder og bestemt seg for å dra utover i deltaethvor det fremdeles er god tilgang til fisk.Mohuddin og Mohammad regner med at flere vilfølge etter neste år.

5

Historien om de 4000 fiskerne fra Bagerhat erlangt fra enestående, verken i Bengal (se kart og tekstpå side 6-8) eller andre steder. At allerede svake grupperi samfunnet har blitt ytterligere svekket i forbindelsemed utviklingsprosjekter, er et av de fenomeneneFIVAS (Foreningen for Internasjonale Vann- ogSkogstudier) har støtt på oftest i sitt arbeid medmiljømessige og sosiale konsekvenser av vannkraft ogvassdragsinngrep i Sør. Slike effekter er i strid medintensjonene bak utviklingsprosjekter, selv om svakegrupper i samfunnet ikke alltid er den direktemålgruppen. Videre er det i uoverensstemmelse medden oppfatningen de fleste har om at hensikten medbistands- og utviklingsprosjekter er å hjelpe dem somtrenger det mest.

Grunnene til at slike negative effekter oppstår ersammensatte, men generelt kan de knyttes til at manikke har klart å forutse alle faktorene i samfunnet sominnvirker på prosjektet fra det planlegges og settes ut ilivet, til den ønskede virkningen når frem tilmålgruppene. Ofte er tiltaket utviklet og utprøvd i enhelt annen kontekst enn det settes inn i. For eksempelhar en demning bygd for vannkraft en helt annenvirkning i Norge, hvor vi har et velfungerende lokaltog statlig demokrati og et godt lovverk, enn i et landmed et svakt demokrati og en stor del fattige mennesker.Der er mange helt avhengige av fisken i elva somdemmes ned, og de kan ikke stole på et fungerendelovverk som tar vare på deres rettigheter. Samtidig gårenergien fra kraftverket til dem som allerede ervelstående og kan betale.

Den samme prosessen kan gjenkjennes frahistorien om de 4000 fiskerne fra Bagerhat (se boks påmotstående side). Et velmenende utviklingsprosjektsom går ut på å øke avkastningen fra jordbruket iBagerhat, kan føre til at de svakeste gruppene i områdetmister sitt levebrød og må dra andre steder for å kunneoverleve. Ser man i ettertid på den totale avkastningenmålt i penger fra dette området, finner man muligensat den har økt. Dette er imidlertid ikke ensbetydendemed at det har skjedd en utvikling. For det første vilman kunne finne at det er de allerede velståendebøndene som har fått det bedre, ved at de har kunnetinvestere i nye produksjonsmidler for å utnytte de nyemulighetene som har blitt skapt ved en mer stabil ogforutsigbar vanntilførsel. For det andre kan man finneat småbøndene i området har solgt de mindrejordstykkene sine fordi de ikke har hatt kapital til åutnytte de nye mulighetene, samtidig som de har mistettilgangen til en del ressurser som tidligere har værtgratis, for eksempel irrigasjonsvann. For det tredje harman kanskje ikke regnet med effektene på fisk, ogdermed heller ikke forutsett skjebnen til alle fiskerne

som var avhengig av den. Fisk som fanges i åpent vanner mange steder en fellesressurs uten privat eierskap,og den delen av fangsten som konsumeres direkte elleromsettes utenom markedet, går derfor vanligvis ikkeinn i verken prosjektregnskaper eller i denasjonaløkonomiske regnskapene som ligger til grunnfor mange av utviklingsprosjektene.

Denne rapporten setter fokus på to sentraleforhold som ofte fører til at svake grupper i samfunnetblir ytterligere svekket i forbindelse medutviklingsprosjekter. Det ene er uformelle maktstrukturerog avhengighetsforhold mellom ulike mennesker og grupperi samfunnet. Det andre er betydningen og avhengigheten avøkologiske fellesressurser, spesielt for de fattigste. Målet erå bidra til innsikt og bevisstgjøring omkring forholdsom har betydning for fordeling av ”kostnader” og”inntekter” mellom ulike samfunnsgrupper iforbindelse med bistands- og utviklingsprosjekter. Slikinnsikt er en forutsetning for å kunne styrkelivsvilkårene til de svakeste og hindre uønskede effekterav prosjektene. Rapporten har også som mål å belysenoen typiske samfunnstrekk som setter rammer forgenerell utvikling og spesielt for utviklingsmulighetenetil de svakeste gruppene i mange utviklingsland.

For å sette fokus på alt dette, har vi valgt å beskrivelivssituasjonen og synspunktene til representanter forsåkalte marginaliserte grupper gjennom deres egnefortellinger, og gjennom fotografiske beskrivelser avderes livssituasjon og livsmiljø. Informasjonen sompresenteres er samlet inn gjennom intervjuer,observasjon og fotografering under en to månedersreise i de ytre delene av Bengal-deltaet i Bangladesh idesember 2002 og januar 2003.

Om marginaliseringBegrepet ”marginalisering” beskriver generelt

forholdene for mennesker som er satt på sidelinjen iforhold til å kunne påvirke sin egen livssituasjon ogsitt eget livsmiljø. Det vil i praksis si at livet dereskontrolleres på ulike måter av andre mennesker ellersamfunnssystemer. Marginalisering kan sees både i etpolitisk, økonomisk og sosio-kulturelt perspektiv.Politisk marginalisering kan brukes om grupper i etsamfunn som ikke har rett eller mulighet til å velgesine representanter i styrende organer, eller ommennesker som ikke har mulighet til å legge fram sittsyn og bli tatt hensyn til i saker som berører dereslivssituasjon, oftest på lokalt nivå. Politiskmarginalisering har også en klar sammenheng medgraden av utdannelse og opplysning i samfunnet. For åkunne benytte seg av politiske systemer er det en klar

6

fordel å kunne kommunisere, tilegne seg informasjon,og kjenne de politiske spillereglene. De som ikkebehersker dette, kan lett bli kontrollert av dem somgjør det.

Økonomisk marginalisering erfares av menneskersom ikke har tilgang til økonomiske goder på like vilkårsom andre, eller som ikke har økonomiske mulighetertil å kunne utnytte nye tilbud og utviklingsmuligheter isamfunnet på linje med andre. Dette er en prosess somofte fører til at de fattige blir fattigere og de rike rikere.Behovet for å ta opp lån for å dekke dagligeprimærbehov er en god indikator på hvem som kanregnes som økonomisk marginaliserte. En konstantmangel på kapital i forhold til å kunne dekke sineprimære behov betyr at man ikke har noe spillerom forutvikling, og fører til en total avhengighet av støtte fraandre. Heldigvis er slike situasjoner sjeldne ogkortvarige for de fleste mennesker, men mangemennesker i utviklingsland opplever problemet i kortereeller lengre perioder årlig. At man i noen årstider harbehov for å ta opp lån for å dekke sine primærbehov,fører i mange tilfeller til økonomiskeavhengighetsforhold, som kan bli et hinder for utvikling.I tillegg kan avhengigheten utnyttes politisk ogmaktmessig av utlånerne, som i altfor få tilfellerrepresenterer formelle og “rettferdige”kredittinstitusjoner.

Sosio-kulturell marginalisering kan forstås somundertrykkelse basert på kjønn, kaste, etnisitet, religion,sosial status, seksuell legning osv., i forhold til å kunnepåvirke sin egen livssituasjon og sitt eget livsmiljø. Dettehar en klar sammenheng med politisk marginalisering.Vanlige eksempler på sosio-kulturell marginaliseringer kvinners mangel på medbestemmelse, ellerundertrykkelse av religiøse og etniske minoriteter.Kastesystemet og lignende systemer som er basert pånedarvet inndeling av befolkningen i ulike grupper medulik status og funksjon, er også et vanlig eksempel påsosio-kulturell marginalisering. Dette eksisterer mangesteder i dag til tross for myndigheters forsøk på å få tilen endring.

Felles for alle typer marginalisering er at de skaper“onde sirkler” som klart hindrer noen gruppersutvikling. Mennesker som er utelatt fra politiske forafår ikke uttrykt sine behov. Dermed tilpasses rammenei samfunnet andre enn dem selv, og de blir satt endamer på sidelinjen. Mangel på kapital fører til at manikke kan investere i tiltak og muligheter som kan gihøyere inntekt i fremtiden, eller til at man i periodermå selge det man har til lave priser på kjøpers premisserog ta opp lån til renter som stjeler alt eventueltoverskudd fra gode perioder. Alt dette fører til

ytterligere marginalisering i forhold til dem som liggerover den økonomiske likevektsgrensen og kan skape“gode sirkler” ved å investere et overskudd i nyeinntektsbringende tiltak. Et generelt problem er ogsåat selv om det i mange land finnes lover og regler somskal hindre forskjellsbehandling, er klasseinndelingerog holdninger som skaper marginalisering så inngroddi kultur og samfunn at de eksisterer i beste velgåendeved siden av formelle lover og regler.

I tillegg til politisk, økonomisk og sosio-kulturellmarginalisering brukes av og til begrepet geografiskeller økologisk marginalisering. Økologiskmarginalisering beskriver grupper av mennesker sommå flytte som følge av naturlige eller menneskeskapteøkologiske endringer, vanligvis til mindre fruktbare ogattraktive områder. Mennesker som allerede ermarginaliserte og lever i økologisk ustabile områder,er mest utsatt for ytterligere marginalisering som følgeav naturlige miljøendringer. De fleste som regnes somøkologisk marginaliserte har allikevel blitt dette pågrunn av fysiske, menneskeskapte inngrep, som byggingav diker, dammer og annen fysisk infrastruktur, samtforurensning fra industri og landbruk. Slike inngrephar endret de økologiske forholdene i mange områderog ført til at tilgangen på ulike naturressurser menneskerhar vært avhengige av, har blitt redusert eller forsvunnethelt. En annen vanlig årsak til geografiskmarginalisering er privatisering av landområder somtidligere har vært åpne for allmenn utnyttelse.

Alle disse formene for marginalisering kangjenkjennes i portrettene og beskrivelsene i dennerapporten. Tittelen “Livet på marginen” henspeiler bådepå de sosiale formene for marginalisering og på en rengeografisk marginalisering. Menneskene som beskrives,lever på de ytterste og mest ustabile områdene avverdens mest aktive elvedelta. Valget av studieområdeer derfor ikke tilfeldig, men allikevel ikke unikt i noensammenheng. De samme typene marginalisering ogbakenforliggende samfunnsforhold som vi finner iBengal, kan gjenkjennes i en rekke andre land ogsamfunn.

Om BengalNavnet Bengal har en eksotisk klang for mange.

Området forbindes kanskje først og fremst med de dypeskogene i Fantomets verden. Selv om Fantomets Ben-gal er satt sammen av elementer fra ulike kontinenter,som pygmeer fra Afrika og skurker fra Sør-Amerika,er det ikke tilfeldig at Bengal ble valgt som navn pådenne eksotiske drømmeverdenen. Færre er kanskjeklar over at Bengal var stedet Rudyard Kipling hentet

7

sin inspirasjon fra da hanskrev jungelboken påslutten av 1800-tallet. Dengang var det meste avBengal dekket av frodigjungel. Fruktbareelvesletter gav grunnlagfor et rikt jordbruk, elvenegav liv til et av verdensrikeste innlandsfiskerierog befolkningen i områdetlevde under gode kår.

I dag, bare hundre årsenere, er Bengal bedrekjent under navn somKalkutta og Bangladesh,og forbundet medbunnløs fattigdom,katastrofale flommer ogoverbefolkning. Samtidighar jungelen blitt fortrengttil et lite område ytterst på Ganges-Brahmaputra-deltaet,som dekker det aller meste av Bengals landområder.Bengal omfatter i dag Bangladesh samt den indiskestaten Vest-Bengal, hvor Kalkutta er hovedstad. PåKiplings tid var Bengal en del av det britiske imperieti India. Da britene forlot India i 1947, ble den østligedelen av Bengal innlemmet i den nyopprettedemuslimske staten Pakistan, og kalt Øst-Pakistan. Dennenoe kunstige konstellasjonen med en todelt stat adskiltmed over to tusen kilometer, holdt helt til 1971, dastaten Bangladesh ble opprettet etter en blodigborgerkrig mellom Øst- og Vest-Pakistan.

I Bangladesh, et land på størrelse med Sør-Norge,lever det i dag om lag 140 millioner mennesker.Halvparten av disse lever under fattigdomsgrensen sattav FN (2122 kalorier per dag per person). En like storandel av befolkningen eier ikke noe jord, mens mindreenn 20 prosent av befolkningen eier over 70 prosentav alt dyrkbart land. Eierskap og tilgang til land er ensvært viktig del av livet i Bangladesh, hvor jordbruk erden klart viktigste næringen. Det er kanskje ikke sårart i et land som ligger på et av verdens største deltaermed rikelig tilgang til jord og vann. Et betydelig prob-lem for å drive helårlig jordbruk i Bangladesh er derimotmangelen på stabil vanntilførsel. I monsun-periodenmellom mai og september dekkes opptil to tredeler avlandet av vann, mens det i tørkeperioden mellomdesember og mai knapt faller en dråpe regn. I tillegg erselve jordbrukslandet fysisk ustabilt ved at de mangeelvene som går på kryss og tvers oppe på deltaet, stadigskifter retning og tar med seg jord og jordstykker påsin vei ut mot kysten.

Kawar Char

Hiron Point

Koakata Dublar Char

Tengagiri Char

Sundarbans

Over tre firedeler av befolkningen i Bangladeshbor på landsbygda. Blant annet på grunn av den skjevefordelingen av eierskap til land, er svært mange avmenneskene avhengig av andre ressurser og flereinntektskilder enn jordbruket. Dette gjelder ikke baredem som verken eier eller dyrker jord, men også demange småbøndene og alle ”leilendingene” som dyrkerandres jord og som normalt må avstå halvparten avavlingen til jordeierne. For disse menneskene, somutgjør flertallet på landsbygda, er tilgang til såkalteøkologiske fellesressurser, som trær, planter, fisk ogandre våtmarksressurser, av fundamental betydning forå kunne livnære seg gjennom året. Spesielt spillertilgangen til fisk i de mange elvene og innsjøene pådeltaet en viktig rolle for de svakeste gruppene pålandsbygda.

Innlandsfisket i Bengal er blant de aller rikeste iverden, og til tross for hard beskatning og en kraftignedgang i fiskeressursene de siste tiårene, er fremdelesover 100 millioner mennesker i Bangladesh involvert ifiske til eget forbruk. Fisk står for om lag 80 prosentav proteininntaket til befolkningen på landsbygda iBangladesh og for mer enn 60 prosent av kaloriinntaket.Av dette utgjør ferskvannsfisk tre firedeler. Tradisjonelter det lavkaste-hinduer som har vært profesjonelleinnlandsfiskere i hele Bengal, men i dag er de flestefiskerne i Bangladesh landløse muslimer. Generelt erdet ulike marginaliserte grupper som landløse,småbønder, religiøse minoriteter, fattige, kvinner ogbarn som har drevet fiske til eget forbruk i Bengal, ogslik sett er det bekymringsfullt at antallet menneskersom er involvert i slikt fiske stadig øker samtidig som

“Marginen” - kystområdene i Bengal.

BANGLADESH

INDIA

8

tilgangen til åpne fiskeområder og fiskeressurser avtarkraftig.

Nedgangen i fisk og åpne fiskeområder har flereårsaker, men en av de aller viktigste er den storstiltebyggingen av diker og demninger som har foregått siden1950-tallet, for å beskytte jordbruksland mot flom.Byggingen av diker for flombeskyttelse og utviklingav moderne jordbruk har hovedsakelig hatt tre typernegative effekter på innlandsfisket i Bangladesh ogresten av Bengal. For det første har det blitt færreområder å drive fiske på ettersom vann har blitt stengtute fra områder som tidligere var oversvømt over lengretid. For det andre har dikene og demningene sperret avmigrasjonsruter, gyteplasser og beiteområder for fisk,noe som har ført til at fisken har forsvunnet helt framange områder. For det tredje har drenering avvåtmarker og stabilisering av naturmiljø og vanntilgangpå elveslettene ført til økt privat kontroll og eierskap iområder som tidligere var åpne for allmennheten ikortere eller lengre perioder av året. I tillegg harmoderne jordbruk gjennom bruk av kjemikalier ogkunstgjødsel, sammen med økt industrialisering, førttil en betydelig forurensning av vannkilder og tilytterligere reduksjon av fiskeressursene.

Redusert tilgang til fisk på elveslettene har værten av de viktigste årsakene til at fattige har måttet flyttetil andre steder for å livnære seg. Mange har flyttet inntil storbyene i jakt på jobb, men enda flere har forsøktå flytte til andre områder hvor de kan drive sammetype aktiviteter som de er vant til og som de føler debehersker. Det samme fenomenet opplevde vi i Norgepå 1800-tallet, da mange fiskere og bønder dro til USAhvor det var tilgang på nytt land, i stedet for å dra tilOslo og andre større byer hvor den industriellerevolusjonen hadde skapt nye jobbmuligheter iindustrien. I tillegg til redusert tilgang til fisk påelveslettene inne i landet, har innføringen av modernejordbruk som gjør kommersielle innsatsfaktorernødvendige, slik som hurtigvoksende frø, kunstgjødsel,plantevernmidler og grunnvann, ført til at mange fattigesmåbønder har måttet gi opp jordbruket. Grunnen ermangel på kapital til å investere i slike innsatsfaktorersom de tidligere fikk tilført gratis av naturen.

Om ”marginen” i BengalReisemålet til svært mange fiskere og andre som

er avhengige av tilgang til økologiske ressurser, og somenten har mistet livsgrunnlaget der de kommer fra ellerleter etter nye og bedre muligheter, er kystområdeneytterst i Bengal-deltaet. Arealene i og rundt restene avden store mangroveskogen som en gang dekket hele

dette området, er spesielt attraktive. Her i de mestustabile delene av Bengal, utsatt for både sykloner ogkraftige flommer, er det fremdeles god tilgang på fiskog andre naturressurser, i tillegg til arbeidsplasserknyttet til utnyttelsen av disse ressursene. Mange somkommer hit er enten tvunget vekk avjordbruksprosjekter, forurensning eller privatisering iområdene de kommer fra, eller de er lokket hit av nyenæringsmuligheter som arbeid i rekeoppdrett og spesieltav den nye, store næringen i kystområdene – fangst avrekeyngel for oppdrett.

Selv om kystområdene i Bengal fremdelesinneholder mange økologiske ressurser, er bådelandområdene og ressursene i dag kommersialiserte ogikke fritt tilgjengelige og utnyttbare for fiskere og andresom lever her. De aller fleste som jobber med å henteut økologiske ressurser i kystområdene, jobber i dagpå oppdrag fra mellommenn som igjen er knyttet til etlite antall mennesker som sitter med stor makt og kapitalpå toppen av handelskjedene. Systemet med slike kjederav mellommenn fra de som tar ut ressursene til de somhar kontroll over dem, strekker seg helt tilbake til 1200-tallet, da kystområdene i Bengal bestod av tettmangroveskog.

Under de tyrkiske og mogulske makthaverne iBengal fra 1200-tallet fram til den britiske kolonitidensom startet i 1757, ble mangroveskogen forsøktkolonisert ved at landrettigheter ble gitt avstyresmaktene til personer, familier og religiøse gruppersom var villige og i stand til å organisere skogryddingog starte jordbruk. Makthavernes motivasjon bak dettevar i første rekke å kunne kreve inn skatter fra jordbrukog utleie av jorda, noe som ikke var mulig så lengeskogen kun ble brukt til å ta ut økologiske ressurserfor selvberging. Kolonialiseringen var også med på åsikre politisk kontroll samt å islamisere områdene, ogdette var også et viktig mål for de muslimskemakthaverne.

De som fikk rettigheter av staten til å rydde ogdyrke opp land i mangroveskogen, finansierte entenselv arbeidet eller måtte låne kapital av pengeutlånere.Rettighetshaverne, titulert taluqdarer og senerezamindarer, verken ryddet eller dyrket landet selv, pågrunn av sin kastestatus. Til å rydde land ansatte destammefolk fra etniske minoriteter helt fra Burma, somble sett på som spesielt egnet til arbeidet. Når arbeidernehadde gjort sin jobb, ble områdene leid ut til bønder,stort sett muslimer, som dyrket opp jorda og drev denvidere. Bøndene som havnet nederst i kjeden avavhengighetsforhold, kunne knapt leve av det jorda gavetter at de hadde betalt leien som skulle fordeles mellomalle ledd opp til staten i siste instans. Forskjellen mellom

9

da og nå er imidlertid at bøndene og andre som jobbeti skogen den gang hadde tilgang til alle skogensøkologiske ressurser for å dekke sine egne behov format, byggematerialer, medisin osv. Sånn sett eksistertedet to forskjellige forvaltningssystemer samtidig ikystområdene fram til 1800-tallet. Det ene varkommersielt basert og knyttet til jordbruket, mens detandre var knyttet til skogens øvrige ressurser og basertpå lokalsamfunnenes egne reguleringer av tilgangen tildisse.

Under britene på 1800-tallet ble imidlertid ogsåde økologiske fellesressursene kommersialiserte, drevetfram av nye behov for blant annet byggematerialerknyttet til utviklingen av byer som Kalkutta og Dhaka,og til utbyggingen av jernbane og industri.Rettighetshaverne til skogsområdene,taluqdarene og zamindarene, begynte nå å tabetalt for alt uttak av ressurser fra skogen,også av dem som bodde der og som tidligerefritt kunne ta ut det de trengte. Ved og andreprodukter kunne ikke lenger tas ut til egetforbruk, men måtte selges videre tilrettighetshaverne, for langt under markedspris.Disse solgte så produktene videre med storfortjeneste. Rettigheter for uttak ble også solgtvidere til kommersielle interesser utenifra. Detsamme systemet gjaldt etter kort tid alle andreressurser fra mangroveskogen: Fisk, reker,muslinger, planter, honning osv. Utover på1800-tallet ble alle ressursene i kystområdenekommersialiserte og kontrollert av nærings-interesser langt utenfor selve området.

I dag er alle som utnytter økologiskeressurser i kystområdene i praksis underlagtandre som enten kontrollerer områdene deutnytter eller finansierer aktivitetene deres vedulike former for lån. Dette systemet er bygdopp som et hierarki med mektige investorerpå toppen, flere lag av handelsmenn ogpengeutlånere under disse, og de som tar utressursene nederst. Fiskere og andre har ipraksis ingen direkte tilgang til markeder, menmå selge sine produkter videre tilmellommenn for langt under markedspris.Mellommennene selger varene videre til andre,som igjen finansierer og står bak deresvirksomhet. På toppen av kjedene finnes”fiskebaroner” fra Chittagong,næringsinteresser fra Dhaka og utenlandskeinvestorer i rekeoppdrett. Mellom de somdriver forvaltning i praksis og kapitalhavernefinnes det også ledd på ledd avkorrupsjonsmuligheter.

Nederst i disse nettverkene av avhengighets-forhold finnes fiskere, skogsarbeidere, småbønder,kvinner og andre som lever på marginen i bådeøkonomisk og geografisk forstand. Menneskene påmarginen har minimal innvirkning på hvordanressursene de er avhengige av forvaltes, de har ingendirekte tilgang til markedet, de har gjeld til mellommennsom de står i sterke avhengighetsforhold til, og de erfattigere enn gjennomsnittet i resten av Bengal. Entredel lever under den nedre fattigdomsgrensen satt avFN på 1805 kalorier per person per dag. I tillegg levermange flere på vippen til å havne under denne grensen,og da kan for eksempel en sykdomsperiode være altsom skal til for å havne i et alvorlig uføre.

Fisk er kilden til både mat og penger for store deler av Bengalsbefolkning.

10

Befolkningen i kystområdene i Bengal består aven rekke ulike grupper, både med hensyn til hva dejobber med, hvordan de utnytter ressursgrunnlaget oghvilke etniske, religiøse og sosiale grupper de tilhører.Enkelte grupper har levd her i generasjoner, mensandre, som Mohuddin og Mohammad fra innlednings-kapitlet (se boks på side 4), nylig har kommet hit påleting etter nytt levebrød og et bedre liv. I denne delenav rapporten beskrives livssituasjonen til en del av deulike gruppene som lever på ”marginen”, med fokuspå hvordan de livnærer seg og utnytter de økologiskeressursene i området. Beskrivelsene legger også vektpå å vise lokalbefokningens syn på omgivelsene medspesielt fokus på sosiale avhengighetsforhold og andremarginaliseringsfaktorer som har vært diskutert foran.

Folk og røvere i mangroveskogenTil tross for at det meste av mangrovene som en

gang dekket hele kystområdene av Bengal er borte,utgjør restene fremdeles verdens største mangroveskog;

Sundarbans. Over to tredeler av det nær 600 000 hektarstore skogområdet ligger i dagens Bangladesh, mensresten går over grensen til Vest-Bengal i India.

Foruten å tilby en unik ressursbase som kanutnyttes av oss mennesker, har mangroveskogen viktigemiljømessige funksjoner, blant annet som en buffermot sykloner og f lom og ved å resirkulerenæringsstoffer. Den er i praksis et enormt, naturligrenseanlegg for avløpsvann og andre forurensinger.

Over tre og en halv million mennesker er direkteavhengige av aktiviteter knyttet til utnyttelsen avSundarbans. De aller fleste av disse bor innenfor etbelte på 20 kilometer fra skoggrensen, hvor sosialetilbud som blant annet skole, helsevesen ogvannforsyning er betydelig dårligere enn i det øvrigeBengal. I tillegg er flere hundre tusen menneskerinvolvert i utnyttelsen av skogen i perioder av året, oget ukjent antall mennesker er involvert i kjøp og salgav produktene fra skogen, både i og utenfor Bengal.Ingen kan i utgangspunktet oppholde seg imangroveskogen eller utnytte ressursene der utentillatelse fra myndighetene representert ved skogvesenet.Det finnes imidlertid en god del smutthull i detteregelverket, både med og uten skogvesenet sommedspiller.

Med unntak av fangst av reke- og fiskeyngel tilden voksende oppdrettsnæringen, utnyttes de sammeressursene i mangroveskogen i dag som det alltid harblitt gjort, bare i en helt annen skala og etter helt andreprinsipper enn tidligere. Skogen har blitt betydeligtynnet ut de siste tiårene, i første rekke på grunn avoveruttak av vegetasjonen. Det vakre sundari-treet, sommangroveskogen ”Sundarbans” har fått sitt navn fra,er ettertraktet som møbelmateriale, og store mengdertas ut ulovlig. Det fortelles av flere som bor i skogkantenat det hver dag kommer hundrevis av båter ut av skogenmed tømmer som er hogd ulovlig. Skogvesenetsrepresentanter lar disse passere mot en passende”avgift”. Om noen nekter å betale det som blir forlangt,blir det foretatt arrestasjoner, og skogvesenet brukersituasjonen til å bevise at noe blir gjort for å begrenseden ulovlige hogsten. Foruten hykleriet, er problemetat det er de fattige tømmerhoggerne som fårvanskeligheter, mens bakmennene kan fortsette sinvirksomhet som normalt.

Tømmerhoggerne, eller bawalier som detradisjonelt blir kalt i Bengal, hugger ikke bare tømmer,

Livet på marginen

Mangrovetreet Sundari, med luftrøtter stikkendeopp av jorda, har gitt navn

til verdens største gjenværendemangroveskog - Sundarbans - i Bengal.

11

men sanker også bladene til det palmelignende golpata-treet og golan-gress som begge brukes til takmaterialer.Kamp om de beste hogst- og sankeområdene førerimidlertid til at bawaliene og deres bakmenn betalerlangt over den fastsatte standardavgiften, til stor gledefor skogvesenets ansatte. Selv om ekstra avgifter erbetalt, opplever mange bawalier å bli trakassert avskogvesenet ved stadig å bli avkrevd flere penger forbrudd på de underligste lover og regler.

Bawalier er, i likhet med andre som jobber meduttak av naturressurser på marginen, avhengige av lånfra mahajanere (se boks på side 20). I en tilfeldig landsbylike utenfor skoggrensen tok 92 prosent av innbyggerneimot lån fra mahajanere. En tredel av innbyggerne varinvolvert i aktiviteter i Sundarbans. Mahajanere krevernormalt 10 prosent renter per måned på det de låner ut,

og selv om bawaliene er klar over utnyttingen de blirutsatt for, er de ikke i stand til å gjøre noe medsituasjonen. De har hver måned et underskudd sommå dekkes for å overleve. Av de omlag 40 000 taka(4800 kroner) en tømmerhoggerfamilie tjener i året,går 24 000 taka til mahajanen, det meste i form avrente. Som om ikke skogvesenets ansatte og mahajanereer nok å slite med, er bawalier ofte utsatt for piratersom finner sitt levebrød i og rundt mangroveskogen.Tigere og andre rovdyr i området oppfattes av bawaliersom ubetydelige problem i forhold til de tre ovennevntegruppene: Skogvesenet, pengeutlånere og pirater.

Mahajanere står også som første ledd bak dagenshonningsankere og jaktfolk i Sundarbans. Honning eren tradisjonell ressurs fra mangroveskogen, og tas utav såkalte mowalier (honningsankere). Honningen fra

Nirupom – 18 år som fisker i Sundarbans

Nirupom er 38 år og har fisket krabber iSundarbans i 18 av dem. Familien bor i enlandsby like utenfor skoggrensen. Han har enkone og to døtre og to sønner fra to til tolv år.Tre barn er i skolealder, og de går alle på skole,noe Nirupom er stolt av. Han reiser hjem tilfamilien om lag hver tiende dag, og da selgerhan også krabbene til sin kontakt på markedet.I mellomtiden lever han i elvebåten, medkrabbene under dørken som eneste selskap, ogmed ved fra skogen som varmekilde.

Nirupom kan få opptil 50 krabber om dagen,men fangsten varierer sterkt.Krabbefisket gir en inntekt påmellom 1000 og 4000 taka imåneden (120-480 kroner). Ominntekten er stor nok, har hanikke tenkt så mye på. Han haruansett ingen alternativ levevei.Fangsten var mye større deførste årene han fisket imangroveskogen, og Nirupommener nedgangen skyldes denstore økningen i antall fiskere.Han vil allikevel ikke at det skallegges restriksjoner på fisket, dahan er redd for å miste sitteneste levebrød.

Båten Nirupom fisker med, kostet 3300 taka(400 kroner). Pengene lånte han av en utlåner,og han har fortsatt 800 taka å betale av lånetfør båten er hans egen. For en måned siden blehan kidnappet sammen med fire andre fiskere.Kidnapperne ville ha penger og holdt fiskernesom gisler i en uke. De var aggressive, menverken Nirupom eller noen av de andre blefysisk skadet. For seks år siden ble han ogsåkidnappet og holdt som gissel en hel måned.Den gangen ble han skutt i foten avkidnapperne.

Nirupom fisker krabber med pilk utenfor Hiron Point.

12

Mohammad – 60 år som fiskeri Sundarbans

Mohammad Muktar Ali har fisket i mangrove-skogen siden britene kontrollerte Bengal i tidenfør 1947. Mohammad er i dag over 70 årgammel, men fisker fremdeles reker iSundarbans tre måneder om vinteren og tre

måneder omsommeren.Den lillebåtenMohammadeier fungerersom arbeids-plass ogbosted i deseksmånedenehan jobber påtidevanns-kanalene.Kona, femsønner og endatter bor iBagerhat,hvor de harsitt bosted,men ikke noejord å dyrke.

Sundarbans er populær langt utenfor skogens grenser,og dette har i dag intensivert uttaket til det uforsvarlige.Tusenvis av bikuber ødelegges årlig i kampen om åprodusere mest mulig honning og bivoks på kortestmulig tid. Hjort og villsvin har blitt ettertraktet vilt formange velstående i Dhaka og andre byer i Bengal, ogpå markedet gir et kilo hjortekjøtt opptil 200 taka. Barerundt en liten landsby i skoggrensen blir det dagligskutt 10-12 hjortedyr, kan innbyggerne fortelle. De somjakter, selger for omlag 10 prosent av markedsverdientil sin mahajan, som har opsjon på kjøp av dyrene fradem han låner ut penger til.

De fleste menneskene som jobber i og rundtSundarbans er avhengige av fiske. Det finnes om lag120 fiskearter i mangroveskogen, i tillegg til flere arterreker og krabber. Skogvesenet gir årlig om lag 60 000båter tillatelse til å fiske innenfor skogens grenser, noesom gir store inntekter i form av både faste avgifter og

avgifter per kilo fangst. På grunn av det store antalletbåter, veies ikke fangsten. Vekten fastsettes på øyemålav skogvesenets ansatte, noe som utnyttes av disse ogsjelden går i fiskernes favør. Protester fører bare tilmøysommelig veiing og trakassering fra de somfastsetter mengden. Fiskerne foretrekker derfor hellerå betale det som forlanges.

Fiskerne i Sundarbans kommer fra ulike deler avBengal. Om vinteren trekker mange innlandsfiskere uttil mangroveskogen, da det på denne tiden er lite vannog fisk i elver og innsjøer inne på deltaet. Tradisjonelt,og enda i dag, kommer et stort antall fiskere fraChittagong-traktene på grensen til Burma for å fiske iSundarbans om høsten og vinteren. Disse er finansiertav mektige ”fiskebaroner” fra det samme området, somogså kontrollerer store deler av den havgåendefiskeflåten i Bangladesh, og som står bak mange av deandre småfiskerne i og rundt Sundarbans.

Mohammad i båten med med-hjelperen Makh Sigdar (bak).

De seks månedene Mohammad tilbringerhjemme i landsbyen jobber han somjordarbeider på andres land.

Mohammad kan tjene opp til 200 taka (24kroner) dagen i mangroveskogen. Fangstenselger han til mellommenn på en av de mangemidlertidige mottaksplassene som opprettes iSundarbans i de to fiskesesongene.Skogvesenet tar 120 taka (15 kroner) i uka fortillatelse til å fiske i skogen. De seks månedeneMohammad tilbringer i Sundarbans gir en totalinntekt på om lag 12000 taka (1440 kroner).

Familien til Mohammad har vært fiskere sålenge han kjenner til. Han er ikke fornøyd medlivet som fisker i dag, men har ingen annenmåte å livnære seg på. Livet i mangroveskogenvar bedre før, da skogen var større og rikere ogdet var færre fiskere og mer fisk. Ogsåinntekten fra fisket i Sundarbans var bedretidligere. Når vi spør om de versteopplevelsene Mohammad har hatt iSundarbans, får vi vite at han har holdt på ådrukne hele elleve ganger siden han begynte åfiske der. Den aller verste opplevelsen var daen ti meter høy flodbølge slo inn over skogen idet muslimske år 1364 (1986). Da vi spør omde beste opplevelsene, blir han bare stille ogspør etter hvert: “Er dette lykke?”.

13

Vinterfiske på Dublar CharYtterst i Sundarbans finner vi øya Dublar Char.

”Char” er det bengalske navnet på sedimentøyer somavsettes i elvekanaler og i kystområdene der Bengalsmange elver renner ut i Bengal-bukta. Slike øyer dukkerfra tid til annen opp av havet når nok sedimenter harblitt avsatt i et område utenfor kysten. I følge loventilfaller slikt nytt land staten. I praksis okkuperes øyeneraskt av ”fiskebaroner” og andre mektige somkontrollerer fiskere og andre som benytter seg av detnye landet. I mange tilfeller får disse ”fiskebaronene”leiekontrakter med staten etter en tid.

Dublar Char er en gammel og stabil char, og harbåde vegetasjon og et rikt dyreliv. Øya er mest kjent

Samshul fra Chittagong

Samshul Alam er 55 år og har kommet tilDublar Char de siste ti vintrene når det er litearbeid for jordarbeidere i Chittagong, der hanog familien bor. Han har med seg to av sinesønner til øya, og hjemme har han enda tosønner og en datter. Samshul og de to sønnenetørker fisk på stranda rett foran hytta de harsatt opp for vinteren. Fisken fanges med garnsom settes på grunt vann uten båt. Av og til

for de flere tusen fiskerne som hver vinter bosetter segder fra november til april. Fiskerne kommer i hovedsakfra Chittagong-området, men også en rekke småfiskerefra områder nærmere mangroveskogen trekker ut tilDublar Char i forbindelse med vinterfisket. Fiskerieneer organisert og finansieres av mahajanere, somsysselsetter fiskere, mottakere og foredlere. Sammenmed fiskehandlerne omdanner de Dublar Char til etsydende fiskemarked i vintermånedene. Mahajanernekjøper opp den ferdigforedlede fisken som en del avfiskearbeidernes tilbakebetaling av gjeld, og selger denvidere til markeder i Bengal og i utlandet.

kjøper familien også fisk fra andre fiskere.Denne tørker de og selger videre til sin fastemahajan som finansierer oppholdet deres påDublar Char. Selv om prisen Samshul får fra sinmahajan er langt under det han kunne fått omhan solgte fisken direkte til markedet, ogskogvesenet tar avgift både for fiske ogtørking, tjener Samshul omtrent like mye iperioden på Dublar Char som han gjør restenav året som jordarbeider i Chittagong.

Samshul soltørker småfisk på en tørkebenk utenfor hytta si på Dublar Char.

14

Fiskerfamilien Biswas

De tre brødrene Sunil (40), Bishwanat (45) ogSohadew (60) Biswas møter vi på Dublar Char islutten av januar. De har vært her sidenbegynnelsen av oktober og drar hjem til restenav familien i hindu-landsbyen Bowalia vedKhulna om en måned. De tre brødrene harfisket her fra de var små, og vet de ikke hva deskulle ha gjort dersom de ikke hadde kunnetkomme hit for å fiske. Det ville bli som en evigfaste, mener Bishwanat.

Fisken og krabbene selges tilstørre båter på Dublar Char. Tilsammen tjener de 20-30000taka (2400-3600 kroner) iløpet av den tiden de tilbringerpå Dublar Char. Resten av årethar de en inntekt på bare 3-4000 taka hver fra fiske rundtlandsbyen i Khulna. Sove gjørde i båten, og mat skaffer deblant annet ved å tørke fisk. Debetaler 100 taka (12 kroner) iuka til skogvesenet for å få lovtil å fiske i Sundarbans. For enstund siden ble de ranet av syvpirater, som tok fra dem 600taka og hele fangsten avkrabber.

Pirater er et stort problem forde mange småfiskerne iSundarbans. Brødrene fortellerat de gjerne skulle tatt medfamiliene sine til festivalen somer på Dublar Char i novembertil ære for hindu-gudene NeelKamal og Ganga, men de tørikke på grunn av alle dekriminelle som også samlesrundt festivalen. Ved sistefestival kom to store tråleremed 40 pirater. BrødreneBiswas og en gjeng andrefestivaldeltakere ble holdtfanget i en hel uke, og flerekvinner ble voldtatt. Fisker og trubadur Sohadew synger selvlagde sanger.

Pirater er også sentrale når vi spør Sohadewom hans verste opplevelser i Sundarbans. Forendel år siden ble han kidnappet av fire piratersom tok alt han hadde, inkludert båten. Deholdt ham fanget i en hel uke og tvang ham tilå låne 8000 taka (960 kroner) som han måttegi til dem. En annen gang, for 12 år siden,holdt han og to av sønnene på å drukne iBengal-bukta da de ble overrasket av storm ogbåten sank.

15

En langt hyggeligere opplevelse hadde han for25 år siden da han og 200 andre fiskerebestemte seg for å selge den samlede fangstenfor å holde en fest. Sohadew husker ennå idetalj hva de kjøpte for de 1600 taka (192kroner) de fikk for fangsten, og som de holdten stor fest for.

Sohadews sang om fiskene på tidevannsletta:“En gruppe fiskere setter garn i elva en dag i måneden bhadra*Ruhi, katla, vetkie og vagan har alle dratt sin vei med tidevannetDet samme har rekha, chuchro, ditane og dholaBele-fisken sier: “Jeg er en blodfattig fisk. Jeg er uten kraft, vær så snill, forlat meg ikke”Fre-fisken sier: “Jeg vil gjemme meg i bunnleira, og med min skarpe ryggfinne vil jeg kutte dine fiskegarn”Vetkien sier: “Med et hopp mot ditt ansikt vil jeg gi deg en på tygga, du vet jeg er smart”Gallaen sier: “For en forferdelig situasjon, jeg falt ned og fikk et slag i hodet”Reka på tidevannssletta streverHummeren har krøpet inn i sivet for å gjemme segChang-fisken ler av hilshaen som prøver å svømmePut-fisken flyter på vannet med oppblåst mageMenu-fisken sier: “Hør på meg chenu-fisk, veshalisene* har omringet tidevannskanalen og vil fange oss,nå er det fare på ferde”Flyndra og gozal-fisken er lei seg fordi tidevannssletta har blitt tørr,og det er også grunnen til at valturen gråterOg moolle-fisken ler mens han svelger kroken”

Alle brødrene Biswas er glade i å synge.Sohadew lager i tillegg egne tekster ogmelodier som han synger for å glede folk. Viber ham synge et par av sine egne sanger foross, men han mener at musikk er nødvendigfor å få den rette følelsen. Vi rekker ham lokkettil plastkannen vår, og det løser heleproblemet:

Sohadews sang om livet til småfiskerne:“Jeg bærer mine fiskegarn langs elvebredden tidlig om morgenenJeg drar opp garn, og drar opp garnJeg kan ikke lengreMed hele mitt hjerte ønsker jeg å kjøpe flere garnSlik kan jeg betale tilbake alle mine lånSlik vil jeg kunne leve et fredelig livGjennomvåte klær og garn i mine hender,min kropp skjelver av kuldeNyfødte gråtende barnsitter i leire og vannI knedypt grumsete vann synker og stiger jegMin søster går til midjen i vann,og har det vondtVåtmarkene fylles av sjøvann,og ødelegger håpet om en ny avlingDe rike kan bygge hus på landryggene,men se hvordan våre kyr og geiter lider,og hvordan våre hus ser ut”

Bhadra: Fra midten av august til midten av septemberVeshalisene: Kvinner som plukker fisk med fingrene på den tørre tidevannssletten

16

17

Barneslaver på Dublar Char

Kystvakten i Mongla har reddet 10 gutter mellom12 og 16 år fra Alorkol på Dublar Char i Bengal-bukta, der fiskehandlere har holdt dem somslaver i tre måneder for å jobbe med fiske ogfiskeforedling.

De ble utlevert til politiet fredag morgen ogsendt hjem om ettermiddagen medspesialtransport. Kystvakten dekket utgiftenefor hjemreisen.

I følge kystvakten ble guttene brakt til DublarChar av en bahatdar* som hadde lovt demlukrative jobber på øya. Da de kom fram, ble detvunget til å utføre tunge jobber som fiske ogforedling.

Guttene hevder at de fikk halve dagsrasjonerav mat, at de ble torturert når de sa at de ikkeklarte de tunge jobbene, og at de ikke fikk lønn.De hevdet også at vaktene hadde utnyttet demseksuelt.

Kystvakten har satt i gang en operasjon påDublar Char for å avsløre flere slike tilfeller somutføres av fiskehandlerne på øya.

Bahatdar: Organisert menneskehandler

(Kilde: The Daily Star, 14. desember 2003)

Flere hundre barn mellom fem og 15 år ertvunget til slavearbeid i fiskeindustrien somforegår på Dublar Char og andre steder iSundarbans i vintermånedene. Barna blir lurteller kidnappet av organiserte gjenger, kaltbahatdarer, og fraktet til Sundarbans.Bahatdarer begynner ”innsamlingen” av barnfire-fem måneder før fiskesesongen på DublarChar starter. I Kutubdia og Banshkhali blir barnaoverlevert til båtmenn kalt majhier for om lag1500 taka (180 kroner) per barn, og fraktet uttil Dublar Char og andre øyer for å jobbe medfiske og fiskeforedling for fiskehandlerne somstyrer forretningene på øyene i vintermånedene.

Barna gjør det meste av det fysiske arbeidetsom utføres i forbindelse med vinterfisket. Debygger hus, sorterer fisk, rengjør garn og båter,lager mat, samler ved og transporterer fisk ogutstyr. Det påstås at mange av barna utnyttesseksuelt av ”arbeidsgiverne” og arbeiderne somlever sammen med dem. Barna får så å si ikkenoen lønn for arbeidet de utfører, og nårfiskesesongen er over, holdes de fanget ilandsbyer på Dublar Char eller andre isolertesteder i Sundarbans. I følge landsbybefolkningenfår syke barn ikke noen form for behandling ellermedisin, og når noen av barna dør, noe som ikkeer uvanlig, blir likene enten kastet på havet ellerbegravd i skogen.

Mohammad Shahidul Islam, nå 15 år, blebortført fra Mongla for fem år siden og fraktet tilDublar Char. Faren, Mohammad Ishak, letteetter ham i lang tid uten hell. For en kort stundsiden ble Shahidul funnet av en egen militærpolitienhet som bekjemper kriminalitet iBangladesh, og brakt hjem. Han hadde i fem årdesperat prøvd å rømme fra Dublar Char, menoppnådde ikke annet enn å bli torturert forforsøkene. I den samme operasjonen somfrigjorde Shahidul, ble også 300 andre barnreddet fra slavearbeid på Dublar Char. Barna barmerker av tortur og ble funnet sterktunderernærte.

(Kilde: The Daily Star, 15. desember 2002)Både voksne og barn sorterer fangst på Dublar Char.

18

Fiskebåten ”Kalpuna”

Fiskebåten Kalpuna losser dagens fangst påDublar Char. På 24 timer har mannskapet på18 klart å fiske nesten to tonn. Mannskapetombord, som er både hinduer og muslimer fraChittagong-traktene, er ansatt for fire månederunder vinterfisket, og tjener 10 - 20 000 taka(1200-2400 kroner) i denne perioden. De drarvanligvis tre timer utover i Bengalbukta og

Fiskebåten Kalpuna losser fangstenpå Dublar Char etter en tur i Bengal-bukta.Mangroverøtter i forgrunnen (luftrøtter fra Sundri-treet).

fisker i ett strekk til de har fylt opp båten.Utenom fiskesesongen driver mannskapet ulikeaktiviteter hjemme i Chittagong. Noen bøterfiskegarn, noen har egne småbåter og fisker ielver og kanaler, noen er jordarbeidere påandres land og noen kjører rickshaw(sykkeldrosje). Eieren av Kalpuna hjelpermannskapet med lån i perioden utenomfiskesesongen, når inntekten er lav og ustabil.

19

Kystfiskere på dypt vannRundt ti millioner mennesker i Bangladesh er

profesjonelle fiskere. De fleste, og stadig flere, bor langskysten av Bengal-bukta. Egne fiskersamfunn hareksistert i kystområdene av Bengal så lenge kildenekan fortelle, og er i dag som tidligere organisert i småog tette landsbyer kalt paras. Opprinnelig var de allerfleste kystfiskerne hinduer, og fiskersamfunnene erfremdeles sterkt preget av hinduistisk kultur, selv omhinduene utgjør minoriteten i dag. Blant annet er

samfunnene preget av etgammelt kastesystem,som forøvrig også pregerde muslimske ogbuddhistiske fisker-samfunnene. Hindu-fiskerne har alltid tilhørtden laveste kasten, sudra,og fremdeles giftesjentene i dissesamfunnene bort itenårene, og kun til mennfra sin egen kaste.

Fiskersamfun-neneved kysten er forholdsvisisolerte enheter somifølge de flestedefinisjoner er marginal-iserte. Landsbyene liggerenten på statlig eid land(khas), eller på land somer leid av zamindarer(store landeiere) og hvorfolk kun har lov åoppholde seg så lenge deer ”gode” leietakere.Utdanning er liteprioritert for barna ifiskerlandsbyene, damange av fiskerne menerat det som læres på skolenhar liten relevans for demi hverdagen. I tillegg erskolegang et økonomiskspørsmål. Fiskerne har fåalternative leveveier, bådepå grunn av mangel påutdannelse, tradisjon ogsterk tilhørighet til sineegne samfunn. Fiskernehar heller ingen tilgang til

formelle kredittinstitusjoner, og er fullstendig avhengigeav private pengeutlånere.

Fiskerne i landsbyene langs kysten kan deles inni tre grupper: Småfiskere med egne umotoriserte båter,lønnede fiskere som jobber på større motoriserte ogofte havgående båter, og fiskebåtredere, eller bahaddarer(se boks på side 20) som eier de større motorisertebåtene og er de lønnede fiskernes arbeidsgivere.Fiskerne med tradisjonelle båter som fisker i elver ogkanaler langs kysten, blir stadig færre fordi deutkonkurreres av de større og mer effektive båtene.Mange fra denne gruppen går derfor over til å blilønnede fiskere på de motoriserte havgående båtene.Vinnerne i denne prosessen er fiskebåtrederne, somblir en stadig mektigere gruppe i fiskersamfunnene, ogsom gjennom dette også har fått en sterkere rolle sompengeutlånere.

Bahaddarer organiserer fiskeflåter og mannskapsom er ute på fiske i opptil 3 år av gangen. Som en delav avtalen med fiskerne, tar bahaddarer seg av fiskernesfamilier mens de er borte, ved å gi lån som betalestilbake gjennom arbeidet på havet. I tillegg erfiskerfamiliene avhengige av lån fra bahaddarer iperioden utenom den viktigste fiskesesongen fraseptember til februar. Vanlig praksis hvis en avmannskapet ombord i fiskebåtene dør mens de er utepå fiske, er at bahaddarene rapporterer fiskeren som”savnet på havet”. Bahaddarene slipper dermed å ginoen form for kompensasjon og underhold til familienesom sitter igjen.

Situasjonen for kystfiskerne har blitt stadig verrede siste årene. Flere fiskere fra elveslettene inne i landethar kommet til kysten, og konkurransen omfiskeplassene har i mange tilfeller resultert i vold.Samtidig påstår fiskerne at de i dag kun får 20 prosentav fangsten sammen-lignet med hva de fikk for 30 årsiden, noe som også er bekreftet av statistiske under-søkelser. Årsakene til nedgangen i fisket er i hovedsakoverfiske av mange og effektive trålere, kombinert medgarn og trål med for liten maskevidde. I tillegg haryngelfangst blitt utbredt langs kysten, noe som går utover tilveksten av voksen fisk. De største taperne hartil nå vært de tradisjonelle småfiskerne, men ogsåarbeiderne på de større havgående fiskebåtene merkerat nettet er i ferd med å stramme seg for fiskerinæringeni Bengal som helhet.

20

Veien til fiskemarkedetStranda på Koakata er berømt, i alle fall i

Bangladesh, fordi man kan se både soloppgang ogsolnedgang fra samme sted. Her finner man ogsåett av Bengals mest aktive steder for fiskeforedling.Både småfiskere og større havfiskebåter kommerinn til stranda for å levere fangsten til oppkjøperesom foredler fisken og selger den videre til markedet.Fisk henger til tørk på hjeller langs hele stranda, ogsprer en ganske særegen lukt når vinden står innmot land. Dette har blitt en kime til konflikt mellomturistmyndigheter, som legger opp til at flere vilkomme og se solen stå opp og gå ned, og fiske-foredlere og deres arbeidere, som gjerne vil beholdenæringen på stedet.

Mellommennene i fiskemarkedet

Bahaddarer er det lokale navnet påfiskebåtredere som eier større motorisertefiskebåter og som hyrer inn mannskap tildisse. Rederne fungerer som lokalepengeutlånere, og låner normalt ut pengertil fiskerne og deres familier i tider på åretda inntektene er lavere enn ifiskesesongen. Fiskerne tilbakebetalerlånet i form av arbeidskraft og det de ermed på å tjene inn under fisket.Bahaddarer bringer fisk og fiskeprodukterfra det lokale markedet til markeder pådistriktsnivå.

Dadandarer er pengeutlånere som tartilbakebetaling i form av fangst, som denormalt betaler 50 prosent av markedsprisfor. Av og til tar de også imot kontanter,men da med en rente på opptil 100prosent. Aratdarer er engroshandlere, oglåner ut penger med samme betingelsersom dadandarer. Mahajanere er regnet somrene pengeutlånere, men er også involverti kjøp og salg av fangst, og kan dessutenlåne ut penger på samme betingelser somdadandarer og aratdarer.

Dadandarer, aratdarer og mahajanere eralle kjøpere av fisk fra lokale småfiskere,og av bahaddarer på distriktsnivå. Deselger så fisken og fiskeproduktene videre Fiskeoppkjøper i Barisal.

til nasjonale eller internasjonale markeder. Itillegg finnes en rekke andre fiskemeglere ogspekulanter som deltar i markedet på ulikenivåer, og som tar ut større eller mindrefortjenester på veien fra fisker til forbruker.

Turistmyndighetene i Bangladesh vil lokke flere tilstranda i Koakata. I dag er det langt mellomturistene.

21

Shapla-skinnet soltørkes førdet sendes videre til Chittagongog veskefabrikker i Sørøst-Asia.

Første stopp på shapla-fiskens vei til middagsbord og veske-forhandlere er stranden i Koakata.

Fiskeforedlerne som jobber på Koakata-stranda haravtaler med sine faste fiskere som sørger for en jevn tilgangav råstoff. Mohammad Delwar Hossain, en av oppkjøperne,sier at butikken går bedre nå enn for noen år siden på grunnav at det har blitt langt flere fiskere. Mohammad betalerfiskerne 32 taka (4 kroner) per kilo for hai og 30 taka formindre fisk. Om vinteren er det flest havgående båter somleverer fisk, mens om sommeren er det nasjonalfisken hilshafra elvene som dominerer leveransene. I vintersesongen kanMohammad tjene rundt 50 000 taka (6000 kroner).

Fisken som leveres til foredling kuttes først opp avbarn og voksne arbeidere på stranda. En av de vanligstefiskene under vinterfisket er en rokkeliknende fisk kalt shapla.Arbeiderne på stranda forteller at alle delene av fisken brukestil et eller annet. Til og med innvollene blir spist av rakhain-folket (se side 34) som bor i en landsby like ved fiskemottaket.Fiskekjøttet strimles og henges til tørk, og skinnet flås av ogbrukes senere til produksjon av vesker og lignende. Småfiskensom tas imot på stranda, saltes og tørkes hel. Haien kokesfor å få ut haiolje til såpeproduksjon. Alle disse produkteneselges så videre til oppkjøpere fra Chittagong som igjeneksporterer dem til utlandet.

22

Garnbøteren Manura

Like utenfor mottaksområdet på Koakata sitterManura og bøter garn i en liten klynge avleirhytter. Hun er i begynnelsen av trettiårene,er gift og har to små barn, en sønn og en litendatter. Manura jobber hele året med å bøtegarn, mens mannen hennes er dagsarbeider pårismarkene i nærheten. De flyttet til stranda

Manura tjener mer på å bøte garn ved Koakata strand enn hun gjordeved å dyrke jord.

ved Koakata for sytten år siden, da jordstykketde leide av en større landeier i Amtoli, en millengre inn i landet, gav for liten avkastning.Arbeidet i Amtoli var hardt og landeieren tokhalvparten av avlingen som leie for jorda. Itillegg til å dyrke ris, tok mannen til Manura dejobbene som bød seg, som å grave ut jord tilveier, diker og fiskedammer. Rundt tusenpersoner var i samme situasjon som Manura og

familien på den tiden, ogmåtte flytte frajordstykkene sine og ut tilkysten hvor det var merplass, bedre tilgang på fiskog muligheter for jobb. Dade flyttet tjente Manura ogmannen til sammen rundt60 taka dagen (7 kroner). Idag tjener Manura alene100 taka (12 kroner) for åbøte et 65 meter langtgarn. Hun makter igjennomsnitt to garndagen.

Økningen i inntekt erlikevel ikke den viktigstegrunnen til at Manura ogmannen trives bedre herute ved kysten. I tillegg tilarbeidet på rismarkenedrar mannen ut klokka fireom morgenen for å fiske.På tre timer har han fisketen bastkurv med tangra-fisk som sønnen selger for80 taka på fiskebasaren iKoakata. I tillegg har hanmed seg fersk fisk hjem tilfamilien fem dager i uka.De eneste mat-utgiftenefamilien har, er tilgrønnsaker, krydder og avog til litt kjøtt når de synesde må ha avveksling fra allfisken.

23

Shima

Shima er 12 år og jobber medå kutte opp fisk påfiskemottaket i Koakatasammen med moren Shananazog faren Habibullah. For endags arbeid på stranda fårShima 30 taka (4 kroner),mens foreldrene tjener 100taka hver. I tillegg kjøperfaren til Shima opp noe fisksom han tørker selv og selgervidere. Sammen medforeldrene og tre søsken borShima i et enkelt hus i enhusklynge 200 meter frastrandkanten hvor de jobber.Husene er nylig satt opp medstøtte fra EU, og familien tilShima fikk ett av disse for etengangsbeløp på 2000 taka(350 kroner). De har det brader, mye bedre enn i skuret debodde i på samme stedtidligere, men de varopprinnelig lovt enda bedrefasiliteter enn de har i dag.Både vaskerommet ogbyggematerialene (mur ogblikk) er langt dårligere enndet som ble lovt da folk frastyresmaktene tildelte husenefor litt over et år siden. Ingeni området er i tvil om hva somhar skjedd. De ansvarlige hosstyresmaktene har i samarbeid medkontraktørene brukt billigere materialer ogredusert standarden på blant annetvaskerommene for dermed å sitte igjen medlitt penger for seg selv, en ikke helt uvanligform for underslag verken i Bangladesh ellerandre steder.

Shima og foreldrene jobber hele vinterhalvåretpå fiskemottaket. Om sommeren fisker de selvmed garn langs stranda og ved utløpet avelvene i nærheten. På den tiden av året går

hilshaen helt ut til kysten, og det er godepenger å tjene. I tillegg tar faren til Shimastrøjobber for å spe på inntekten. Både Shimaog søsknene, med unntak av lillesøsterenHafiza, går på skole i syklonhuset som heldigvisikke brukes for ofte til det det er bygd for:Tilflukt fra sykloner. Jenter slipper å betale forskolegangen, mens gutter må betale en mindreavgift. Shima trives veldig godt med livet påstranda i Koakata, og håper at verken utviklingav turisme eller andre planer for områdettvinger henne og familien vekk derifra.

Shima klargjør fisk til tørking på stativet i bakgrunnen. En avfiskeoppkjøperne følger med på arbeidet.

24

Med fisk som renter og avdrag

Nazir er en av flere småfiskere som levererfangsten til sin faste oppkjøper påfiskemarkedet i Barisal. Å fiske er enuforutsigbar aktivitet. Enkelte dager får haningen fangst, mens andre dager kan han tjeneopptil 500 taka (60 kroner). I gjennomsnitt harhan en inntekt på rundt 200 taka dagen ivintersesongen, da han fisker de verdifullekongerekene. Det aller meste av fangstenselger han til sin lokale oppkjøper, som på sinside gir Nazir lån i perioder med lite fangst ogtil kjøp av fiskeutstyr. Tilbakebetalingen skjer iform av reker og fisk, til en fast pris som liggeret godt stykke under det Nazir kunne fått omhan solgte direkte til kunder på markedet.

Nazir eier ikke noe jord, men har et bosted ilandsbyen Kolar Doniar, 12 timers rotur framarkedet i Barisal. Der bor kona med datterenderes. På grunn av den lange reisen mellomlandsbyen og Barisal, bor Nazir det meste avtiden i båten utenfor markedet i Barisal. Hanreiser hjem til familien et par ganger imåneden. Av og til har han råd til å ta buss,som bare tar en og en halv time, men de flestegangene ror han de tolv timene hjem.

25

Nazir i båten på elva utenfor Barisal. Han fisker med line, som vist på det lille bildet.

26

SigøynerlivUlike grupper sigøynere har levd i Bengal så langt

man kan spore historien tilbake. I kystområdenedominerer sjø- og elvesigøynere som primært lever avfiske. Sigøynere er ikke knyttet til en spesiell religion,men sjø- og elvesigøynerne i Bangladesh er allemuslimer.

Skillet mellom sjø- og elvesigøynere er vagt ogkun basert på hvor langt ut mot kysten de holder til.

Sardarens koner

Mohammad Sobahan Sardar er leder forelvesigøynerne som lever rundt Barisal by. Hanhar tre koner. Den ene har flyttet, de to andrebor sammen med ham i to små båter. Sammenmed sin første kone, Niru, har Mohammad tresønner, og med den andre kona, Sree, har hanto døtre og en sønn. Blant elvesigøynerne erdet vanlig at mannen har flere koner.Spørsmålet vårt om det noen ganger eromvendt blir ikke uventet møtt med latter, menNiru kan faktisk komme på et eksempel. En avmennene som lever i havna reiste fra sin førstekone for noen år siden. Da han ikke komtilbake giftet kona seg på nytt. For en litenstund siden kom mannen tilbake og krevdeekteskapet opprettholdt. De lever nå sammenigjen, men den andre mannen er visstnok ikkehelt ute av bildet. Avsløringen fører til en heftigdiskusjon mellom Niru og Sree.

Til tross for uenigheten virker Niru og Sree åvære gode og nære venner. De synes allikevelikke at det er helt optimalt å dele mann. De måinnrømme at de krangler til stadighet, mest iforbindelse med at ungene sloss medhverandre, men også av og til på grunn avsjalusi. De to konene kjente hverandre før deble gift med Mohammad. Niru var 15 år da hunble gift. Hun er i dag 25 år, men ser sommange andre elvesigøynere eldre ut enn hun er.På spørsmål om hvorfor de fleste mennene harflere koner, svarer de at det vanligste er atmennene blir forelsket på nytt, at kvinnenebehøver penger og underhold, eller at de rettog slett har behov for “selskap”.

Elvesigøynerne lever generelt lengre inn på deltaet ogfisker i elver, mens sjøsigøynerne fisker i elveutløpenelangs kysten og rundt Sundarbans. De fleste sjø- ogelvesigøynerne i Bengal bor i fiskebåtene de eier, oglever sammen i egne samfunn bestående av 50-100båter.

En annen gruppe sigøynere som holder til i Ben-gal er omreisende slangetemmere. Denne gruppen

27

livnærer seg av å fange slanger som de bruker iforestillinger rundt om i landet, som et omreisendesirkus. I tillegg tar de ulike jobber på ferden gjennomlandet, og mange skaffer seg ekstrainntekt ved åfremstille og selge tradisjonell urtemedisin.

Sigøynerne lever på mange måter på siden avsamfunnet i Bengal. De har en særegen kultur og eteget språk der mange av ordene er forskjellig fra bengali,

og lever og reiser rundt i isolerte grupper. Fåsigøynerbarn går på skole, hovedsaklig fordi mange eromreisende, og at familiene har dårlig økonomi. Denomflakkende tilværelsen gjør også at sigøynerne hardårligere tilgang til helsevesen og andre sosiale tjenesterenn resten av befolkningen. Mangel på utdannelse oget sterkt kulturelt samhold gjør at få sigøynere ser andrelevemåter som en mulighet, selv om de klart serbegrensninger i det livet de fleste lever i dag.

Sardarens (sjefens) koner Niru og Sree med hver sin sønn.

28

Amela frakter mennesker og varer mens hun passer de to barna sine.

Å ro mens du ammer

Amela Begum tar oss med en tur ut på elvasammen med sønnen som ble født ombord ibåten kort tid tilbake. Hun og mannen bor i enav de små båtene ved elvesigøynernestilholdssted utenfor Balu Char i Barisal. Amela

og mannen har ingen familie, så Amela må hamed sønnen både når hun er ute og fisker ellerhar andre ærender med båten. Den særegneteknikken sigøynerkvinnene har når de ror medden ene foten er tydeligvis utviklet for at dekan ha to frie hender til både å kunne amme ogtil å sysle med andre nødvendige gjøremål.

29

Reisende i slanger

Sardar Akkel Ali er leder for 40omreisende slangetemmere som hargjort et stopp utenfor Barisal by. Hanforteller at de har om lag 100 slangersom de bruker i show. Inntekten fradisse showene varierer sterkt, fraingenting til 200 taka (24 kroner).Slangene fanger de selv iregnperioden. Av og til selger deslanger til kinesere i Dhaka for å tjenelitt ekstra. For en kobra kan de fåopptil 5000 taka. Sardar Akkel påstårat de ikke tapper giften frakobraslangen, med unntak av når deblir tilbudt penger for giften. Selv harAkri blitt bitt fem ganger, men hankurerte seg selv ved å suge ut giften.De fleste som blir bitt, snørerbittstedet sammen med en snor ogdrar til sykehuset.

Gruppen med slangetemmere kommeropprinnelig fra Dhaka, men reiserrundt i Bangladesh hele året. Til åforflytte seg selv og vognene de harmed, leier de elvebåter, og deoppholder seg kun en uke eller to påsamme sted før de drar videre.

Akkel Alis kone Bibi og deres yngste barnebarn Popileker med en kobra.

30

Til tross for sterke minner fra ødeleggende sykloner, er det solskinnsdagene som dominerer på KawarChar, ytterst mot Bengal-bukta.

31

Lykken er et stykke jordFor 15-20 år siden fikk landløse leilendings-

familier rundt Koakata tilbud fra staten om et egetjordstykke ved kysten, i et område kalt Kawar Char.Mot selv å rydde skogen som den gang dekket heleområdet, fikk de tildelt en halv hektar land, som debetalte staten 67 taka (i dag 8 kroner) for. I fint værkan landskapet på Kawar Char minne om et danskferieparadis med lange strender og små sanddyner sombeskytter den dyrkbare marka bakenfor. Kanskje ikketilfeldig at danskenes offentlige bistandsorganisasjonDanida har vært spesielt aktiv her.

Med beliggenhet helt ut mot Bengal-bukta erimidlertid Kawar Char svært utsatt for sykloner ogflodbølgene som følger disse. Moghbul Hossain (75),en av landeierne på Kawar, kan fortelle at det ikke harvært alvorlige flodbølger de siste årene, men at densiste store syklonen i 1991 medførte store ødeleggelserpå Kawar Char og i områdene rundt. Flodbølgen somfulgte syklonen gikk 15 kilometer inn i landet. Moghbulmistet moren, sønnen sin og en av brødrene. Tårenepresser på når han tenker tilbake på dette. En annen avbeboerne, Samsul Huq Kasi, mistet syv av sine ti søskeni samme syklon. De fleste av dem som døde den gangenvar kvinner og små barn. Moghbul mener at dårligesvømmeferdigheter og kvinnenes sarier (stort tøystykkesom surres rundt kroppen) hadde noe av skylden.

Selv om 70 ganger 70 meter jordbruksland ikkeer så mye, er alle vi snakker med på Kawar Charfornøyde med tilværelsen. De fleste er enige om at litt

mer land ikke hadde vært å forakte, men i forhold tilleilendingstilværelsen er dette alt de ønsker seg. Depeker spesielt på frisk luft, flotte soloppganger ogsolnedganger, tilgang på gratis fiske fra stranda, og detlille jordstykket som gir både ris og grønnsaker til egetforbruk i tillegg til litt overskudd for salg. I tillegg fårde gratis ved fra skogen i nærheten, og kumøkk sombøndene i området lar dem få, blir tørket til brensel ogbrukt som gjødsel.

Befolkningen på Kawar Char har gravd en åpenbrønn som gir drikkevann til hele landsbyen. De dyrkerris, vannmelon og ulike grønnsaker, men siden de barebruker regnvann til irrigasjon, kan de sjelden dyrke noei tørkeperioden. Rishalmen som er igjen etter tresking,benytter de som brensel om vinteren.

Selv om det er mer land å ta av på Kawar Charog i området rundt, er det i dag ingen som får tildeltnytt land. På stranda utenfor Gangamati-skogen, somer nærmeste nabo, har fiskere satt opp en klynge enklehytter. Området er ekspropriert av den statligeturistorganisasjonen Parjatan, som har planer om bådeøkoturisme og flyplass her. Fiskerne som bruker strandasom base når de flytter ut hit i vintersesongen. Restenav året jobber de som landarbeidere et stykke inn frakysten hvor de har sine faste bopeler. Dårligere tiderfor landarbeidere, kombinert med gode priser på fisk,har ført til at de har tatt opp lån fra en mahajan for åkjøpe båter og det utstyret de behøver.

Samsul (foran)og Moghbul (tilhøyre) trivesgodt på KawarChar med ethalvt hektarland, frisk luftog tilgang tilfersk fisk.

32

Kriminelle leieinnkrevere

Under Ershad-regimet for 16 år siden fikkfamilien Hossain tildelt 20 mål statseid landpå en sedimentøy i Mehgna-deltaet. Detsamme fikk om lag 100 andre familier, som idag livnærer seg som småbønder og fiskerepå øya.

Selv om øya er såpass avsidesliggende atingen av barna der går på skole, plagesfamilien Hossain og de andre familiene avkriminelle bander som forlanger leie for jordade har fått tildelt. Normalt dukker dissebandene opp en gang i året og forlanger leiefor hele året. Alle familiene vet at bandene eri stand til å gjennomføre alle truslene dekommer med, og punger ut med det somkreves for å få fred et år til.

Livet hos familien Hossain på det nyetildelte landet er fredelig så lengekriminelle ikke kommer og krever leie.

Landløse fiskere preger ennå den idylliske stranda utenfor Gangamati-skogen.Om noen år er det kanskje øko-turistene som tar over?

33

Yngel og kongerekerI 1985 mottok Bangladesh et lån fra

Verdensbanken på ca 210 millioner kroner for utviklingav rekeoppdrettsnæringen. Fangsten av ville reker, somvar dominerende i Bengal tidligere, ble for kostbar oglite konkurransedyktig i forhold til oppdrett av reker iblant annet Sørøst-Asia. I dag er 140 000 hektar avkystområdene i Bangladesh brukt til rekeoppdrett. Dettetilsvarer 13 prosent av alt land som brukes til oppdrettav reker på verdensbasis. Oppdrettsnæringen gir hvertår Bangladesh millioner av dollar i valutainntekter.

Rekeoppdrett krever 7-8 måneder medstagnerende brakkvann, og deltaområdene ved kysteni Bengal er som skapt til formålet. I og rundtmangroveskogen Sundarbans finnes i utgangspunktetverdens største naturlige produksjon av reker.Oppdrettsnæringen har imidlertid ikke bare vært positivfor befolkningen i kystområdene. Store landområderhar blitt kjøpt opp av forretningsmenn fra ulike delerav landet, i mange tilfeller i samarbeid med utenlandskeinvestorer. Innflytelsesrike oppdrettere har også tatt overstatlig eid land som tidligere var tilgjengelig forlokalbefolkningen.

Både tidligere fellesområder, jordbruksland ogfiskedammer har blitt fylt med saltvann for å driveoppdrett. Da oppdrettsnæringen i Bengal startet opp,ble også store arealer mangroveskog hogd ned for å giplass til rekepoldere. Når disse områdene fylles medsaltvann, endres den økologiske balansen i lang tidframover. Jordsmonnet i tidligere risdyrkingsområderhar blitt for salt til å kunne benyttes til risdyrking i tiårframover, selv om rekeoppdrettet skulle opphøre i dag.

Et like stort problem for lokalbefolkningen somtapet av store landarealer og ressurser, er at rekeoppdrettkrever minimalt med arbeidskraft i forhold tiljordbruket som ble drevet tidligere. Landløse og andrefattige som tidligere var avhengige av økologiskefellesressurser og arbeid på rismarkene, sitter i dag igjensom de store taperne i forbindelse med rekeindustrieni kystområdene. Den lille arbeidskraften som behøvesi oppdrettsnæringen blir i tillegg normalt bragt innutenifra av oppdretterne.

En alternativ levevei for landløse og andre fattigegrupper, har blitt å fange yngel til oppdrettsnæringen.Langs hele kysten i Bengal møter man mennesker somsleper et håvlignenede redskap etter seg langselvekanaler og strandkanter. Flertallet av disse erkvinner og barn fra fattige husholdninger. Bakyngelsamlernes aktivitet står det mektige pengeutlåneresom finansierer aktivitetene og som kjøper opp fangstentil avtalte priser for å selge den videre tiloppdrettsnæringen.

Fangst av yngel er vanskelig å regulere, samtidigsom inntekten er sårt tiltrengt for mange. Dette førerblant annet til at det fanges så mye at det er en trusselfor den naturlige tilveksten av reker. Yngelfangst pådagens nivå er svært kortsiktig med tanke på fremtidigeressurser. I tillegg fører den til at enda mer makt ogrikdom kommer på færre hender ved at den tidligerefellesressursen rekeyngel, overføres fra økosystemer allehar tilgang på til lukkede systemer kontrollert av noenfå.

34

Buddhister i fremmed terreng

I områdene mellomKoakata og Pathuakali bor detrundt 2000 buddhister, bedrekjent som rakhain-folket.Denne folkegruppen har sitteget språk, lever i egnelandsbyer med en særegenarkitektur, spiser svinekjøtt ogbrygger sin egenalkoholholdige drikk. Kortsagt er det en gruppemennesker med lite til fellesmed sine muslimskeomgivelser. Rakhain-folket erblant de fattigste i området.Over halvparten av dem erlandløse, og bare et fåtall eierjordbruksland av betydning.En del landløse rakhainere erfiskere, mens de fleste erdagsarbeidere som tar dejobbene som byr seg. Lungiene, et skjørtlignende kledesom brukes både av kvinner og menn, veves av rakhain-kvinnene på tradisjonelle vever, og er svært populære.De gir en god ekstrainntekt til mange familier, detsamme gjør den alkoholholdige drikken ”duchua” somrakhain-folket har egen tillatelse til å brygge. I tilleggjakter mange av de landløse på villsvin og fugl medfeller og våpen. For et villsvin får de om lag 3000 taka(360 kroner) av mahajanere som organiserer jakten ogselger kjøttet videre til kunder i de større byene.

Rakhain-folket er opprinnelig flyktninger fraArakan-provinsen i Burma. De første drev i land iKoakata i 1784, etter å ha flyktet med båter fra deburmesiske okkupantene i Arakan. Tilsammen slorundt 50 000 rakhainere seg ned i Koakata-området påslutten av 1700-tallet.

Rakhain-folket ble sett på som gode landryddereog ble brukt av britene i Bengal til å rydde jungel ikystområdene. Som mottytelse lot britene rakhainernefå bosette seg i områdene de ryddet rundt Koakata.Ulik kultur og levemåte gjorde imidlertid rakhain-folketupopulære blant sine muslimske og hinduistiske naboer.Presset fra disse ble etterhvert så stort at britene lagdeegne lover som både gav rakhain-folket klarelandrettigheter og beskyttelse.

Beskyttelsen og landrettighetene rakhain-folketog andre buddhistiske grupper fikk av britene, forsvantimidlertid raskt etter at britene trakk seg ut av India og

Bengal i 1947. Ny landregistrering og nyeeiendomsskatter ble innført og mye land rundt Koakatable tildelt muslimer som kom til Øst-Pakistan etterdelingen av India. I forbindelse med nyregistreringenav land, måtte rakhainerne rundt Koakata dra tilnærmeste provinshovedstad, Patuhakali, der deopplevde å bli diskriminert blant annet ved å bli nektethotellrom og mat på restauranter. Betydelige deler avderes tidligere jordbruksområder ble også overtatt medmakt av nyinnflyttere.

Diskrimineringen og presset på rakhain-folketrundt Koakata pågår enda i dag. Mange opplever atfremmede en dag har startet å dyrke jorda de eier, ellerat avlingen er stjålet. Av de opprinnelig 50 000Rakhainene som levde rundt Koakata er det i dagknappe 2000 igjen, mye på grunn av diskriminering ogpress. De aller fleste har dratt tilbake til Burma etter1947. Om forholdene var vanskelige etter at britenedro fra området, ble de ikke noe enklere i forbindelsemed opprettelsen av staten Bangladesh i 1971.Opptøyene i forkant av frigjøringen gikk hardt ut overminoritetsgrupper generelt, og tiden etterpå har værtpreget av et økende press fra en stadig voksendemuslimsk befolkning, i de siste årene også med innslagav religiøs fundamentalisme. Mange av de gjenværenderakhainene rundt Koakata vurderer å flytte tilbake tilBurma, hvor de fleste av dem har slektninger og sterkekulturelle bånd.

De tradisjonelle burmesiske lungiene veves for hånd av rakhain-kvinnene.De er svært ettertraktet, også blant de muslimske bangladesherne.

35

Begravelse av en munk

For to måneder siden, i begynnelsen avnovember, døde en av de eldste og mesttilbedte buddhistmunkene i Bangladesh, UchonaMoathero, 76 år gammel. Moathero varbuddhistenes leder i det sørlige Bangladesh,

Uchona Moathero flyttesfra den provisoriske kistahan har ligget i til en merstaselig kiste av (litt for)mange medhjelpere.I forgrunnen spiller ettradisjonelt rakhain-orkester.

som inkluderer områdene rundt Koakata hvorrakhain-folket fra Burma opprinnelig slo segned for over 200 år siden. Moathero begravespå tradisjonelt vis for en munk med hansstatus, en seremoni som kan gå over fleremåneder alt etter når på året dødsfalletinntreffer.

I to måneder harMoathero liggetinntyllet i 50 kilotobakksblader ogrishalm som er trukketinn med oljer. Slik harhan ligget til i dag, daet råd av munker, ogde fleste av hanstilbedere både fraBangladesh og frautlandet, har kommetsammen for åbestemme den videreprosessen og datoenfor bisettelsen. Hanflyttes over til en merstaselig kiste enn denprovisoriske av bambusog plast som han harligget i til nå.Bisettelsen skal skjeetter at risen er tattinn om våren. Kistenblir da plassert ute pårismarken og enbrennende rakettskytes inn i skrinethvor den avdøde ligger,en ganske spektakulærform for kremasjon,blir det sagt.

36

Tengagiri Char

Tengagiri Char er ei flat, mangrovedekt øymellom Koakata og dagens Sundarbans.Rakhain-folket var de første som bosatte segher på slutten av 1700-tallet, men øya ble imotsetning til områdene lengre øst aldri ryddetfor skog. I dag er rakhain-folket borte fraTengagiri, og øya regnes som en del avSundarbans skogreservat. Til tross for atTengagiri er beskyttet som reservat, er det etstort press på både skogen og andre ressurserfra den tette befolkningen rundt. Rakhainerejakter villsvin og fugl, og mange drar inn iskogen for å sanke ved.

Om vintrene kommer om lag 1000 fiskere ut tilstrendene ved Tengagiri. Dette er stort settfiskere fra litt lengre inn i landet, som brukerøya som base for sine aktiviteter fra novembertil april, da det er lite fisk i elvene der deholder til. Like ved siden av Tengagiri Char hardet dukket opp en ny char hvor 8-10 000fiskere, foredlere og handelsmenn har slått segtil ro. På selve Tengagiri behøves tillatelse fraskogvesenet for å drive vinterfiske, men på dennye øya er det ingen restriksjoner. Et problemer at alle disse menneskene trengerbyggematerialer og ved, og legger et enormtpress på den vernede skogen et steinkast unna.

Tilflytterne til den nye øya er folk fra stedersåpass langt unna som Satkhira, Khulna ogBagerhat. De aller fleste mangler kapital og hartatt opp lån fra mahajanere for å finansiereaktivitetene sine. Priyanath kommer fraSatkhira. Sammen med fire andre fiskere tokhan opp et lån på 80 000 taka (9 600 kroner)fra en mahajan før han kom hit. ”Vi gir en fastandel av fangsten til vår mahajan”, fortellerPriyanath, ”og på slutten av året sitter visammen med han og gjør opp status på lånet.Vi føler oss lurt hver gang. Pengeutlånerne giross veldig dårlig pris for fisken, og det gjør attilbakebetalingen av lånet går veldig tregt”.

Sahahjhan Mia, en av de andre fiskerne påTengagiri, tviler på om han noen gang blir kvittgjelden han har til sin mahajan. En kaldvinternatt ble han overfalt av pirater mens hanlå og fisket. Piratene bandt ham og dem hanfisket sammen med og kastet dem ut i detiskalde vannet. Han drev i land etter å haligget i vannet i timevis, men båten hans varforsvunnet. Han måtte ta opp mer lån for åerstatte båten og alt utstyret. Sahjhahan fiskerfremdeles, men det meste av fangsten går til åbetjene det store lånet. ”Piratene har knustmine drømmer”, sukker han.

(Kilde: Rahman et.al. 2001)

Hyttene på Tengagiri Char brukes kun av fiskere i vintersesongen.

37

Selv om de ytterste delene av Bengal-deltaet erbefolket av en rekke ulike grupper som utnytterressursene på ulike måter, finnes det flere klarefellestrekk i deres livssitusjonen som indikerer noengenerelle utviklingstrekk i området.

På deltaet blir i dag flere og flere menneskerfattige, og de allerede fattige blir stadig ytterligeresvekket. Årsakene til denne negative utviklingen ermange og sammensatte. Vi har forklart hvordanmennesker kan bli utsatt for økonomisk, politisk, sosio-kulturell og økologisk marginalisering, og historiene idenne boken har vist at disse faktorene ofte hengernøye sammen. Vi har også sett på betydningen avøkologiske fellesressurser for de fattige menneskenepå landsbygda i Bengal, og vist at spesielt tilgang tilfisk har dekket mange primære behov for disse. Ved åvære selvforsynt med fisk, samt å ha direkte tilgang tilmarkedet, trenger man ikke i like stor grad lån til ådekke økonomiske underskudd eller større utgifter, ogman unngår å bli avhengige av lånehaier som vet å taseg saftig betalt for tjenestene sine.

Historiene i rapporten peker også på skjeve sosialemaktstrukturer som et alvorlig problem for en merrettferdig fordeling av goder, og på manglende kapitalog utdannelse som et hinder for å kunne bryte ut avfattigdomsspiralen. Nettopp på grunn av manglendeoppspart kapital må langsiktige investeringer, som merutdannelse eller avanserte fiskeredskaper, ofres for ådekke daglige behov.

I sterk kontrast til de mange som blir sugd inn ifattigdomsspiralen, står de som er i stand til å sette igang en velstandsspiral med utgangspunkt i etøkonomisk overskudd som gjør dem i stand til åinvestere. Mange av disse, for eksempel fiskebåtredernefra Chittagong, skaffer seg større inntekter gjennom ågi lån til de fattige med skyhøye renter. Det skjeveforholdet mellom småfiskere og fiskebåtredereforsterkes ved at den motoriserte fiskeflåten harutkonkurrert de tradisjonelle kystfiskerne og dermedgjort dem enda mer avhengige av betalt jobb og kreditt.

Utvikling for hvem?Paradoksalt nok har mange bistandsprosjekter og

andre utviklingsprosjekter ført til økt marginalisering,både i Bengal og andre steder. Utvikling er et relativtbegrep, og kan måles på ulike måter. I forhold tilutnyttelse av naturressurser kan man se på utvikling ito dimensjoner: 1) Den totale økningen avproduksjonen eller verdien av en naturressurs, og 2)fordelingen av produktet eller verdien av ressursenmellom medlemmene i samfunnet. Mangeutviklingsprosjekter fokuserer hovedsaklig på den førstedimensjonen, mens de tar for lite hensyn til den andre.

Det finnes utallige eksempler på utviklings-prosjekter som har vært myntet på fattigdoms-bekjempelse, men som kun har vært utformet for åøke effektiviteten og den økonomiske veksten iforbindelse med en næring. Ser man for eksempel påde enkle, tradisjonelle båtene som fisker ved kysten iBengal-bukta, kan det ”utenifra” synes fornuftig åeffektivisere fiskeriene ved å tilby mer moderneteknologi og større båter. Selv om den totale fangstentrolig ville øke, ville det sannsynligvis føre til at de somhadde kapital og kunnskap til å ta i bruk den nyeteknologien ville tjene på prosjektet, mens de som drevfiske med tradisjonelt utstyr vil bli utkonkurrert ogdermed miste ressursgrunnlaget. I tillegg fører mangelpå effektivt lovverk og reguleringer til enoverbeskatning av fiskeressursene som helhet.

Generelt vil tiltak som kun går ut på å skapegenerell vekst føre til at utbyttet fordeles i henhold tilhvordan ressursene i et land eller område er fordelt iutgangspunktet. Er fordelingen skjev vil gapetsannsynligvis øke dersom man ikke har god innsikt ifordelingsmekanismene i samfunnet, mekanismer somofte er komplekse og godt skjulte.

Utvikling ogmarginalisering

38

Illusjon og virkelighetSelv om det finnes utviklingsprosjekter som i

utgangspunktet er ment å ta hensyn til sosial fordeling,er de dessverre ofte basert på forutinntatte antagelser.Et prosjekt som har vist seg suksessfullt et sted kan fåhelt andre følger dersom det prøves i en annen kontekst.Faktorer som ytringsfrihet, et veldefinert ogvelfungerende lovverk, rettbeskyttelse, et jevnt godtopplysningsnivå, individuell selvbestemmelse ogregulert økonomisk aktivitet, er dessverre unntaketframfor regelen i mange utviklingsland - spesielt forde svakeste gruppene.

Selv i land vi regner som demokratier er denpolitiske maktstrukturen ofte en sammenblanding avdemokrati etter vestlig modell og tradisjonelle systemerder det er gruppen og ikke individet eller statsfelles-skapet som står i sentrum. Det har i denne rapportenblitt vist hvordan et samfunnssystem basert på kjederav avhengighetsforhold står sentralt i Bengal. På grunnav disse lenkene kan de som står i gjeld blant annet”overtales” til å stemme det som kreditoren mener erbest. Innflytelsesrike mennesker, ofte selv involvert ipolitikk, har slik i praksis hundrevis av stemmer åbenytte i et valg, mens de som står i gjeld til dem ikkehar noen stemme. Sammenblandingen av tradisjonellemaktstrukturer og moderne demokratiske systemer gjørdet ofte vanskelig å forstå fordelingsmekanismene i etbestemt samfunn, men det er et godt utgangspunktbare å være klar over at slike forhold kan eksistere.

Et annet klassisk eksempel på hvordan utviklings-prosjekter styres av forutinntatthet, er starten på tidenesstørste utviklingsprosjekt i Bangladesh: Flood ActionPlan (nå kalt National Water Management Plan). Konatil den tidligere franske presidenten, Francois Mitterand,var på besøk i Dhaka under flomperioden i 1988. Ilikhet med året før var den årlige flommen ekstra kraftigdette året, og vannet kom for første gang helt inn tilambassadestrøket der fru Mitterand holdt til. Kort tidetter hennes retur til Paris la de franske styresmaktenepå bordet en plan for å bekjempe flommen i Bangladeshen gang for alle. Planen gikk ut på å bygge diker ogvoller langs de største elvene og på de flomutsatteelveslettene i hele landet for å hindre flommen i å breseg utover jordbruksland og å ødelegge infrastruktur.

Flom har riktignok ført til mange ødeleggelser iBangladesh, men det er flodbølgene fra syklonene iBengalbukta, og ikke den årlige elveflommen, som harforårsaket de fleste tapene av menneskeliv. Den normaleelveflommen har derimot lagt grunnlaget for det rikejordbruket og fiskeriene i Bangladesh, ved blant annetå skaffe til veie fruktbart slam og rikelig med vann.

Ved å beskytte rismarkene mot flom kan manutvikle et moderne og mer effektivt jordbruk. For åomstille jordbruket må man imidlertid ha kapital åinvestere i nødvendige innsatsfaktorer somhurtigvoksende rissorter, kunstgjødsel,plantevernmidler og bruk av grunnvann til irrigasjon.Ressurser som tidligere var gratis har gjennomprosjekter som foreslått i Flood Action Plan, blittkommersialiserte, samtidig som de rike fiskeressursenehar blitt sterkt redusert. Flood Action Plan har senereblitt justert på grunn av sterk kritikk og på grunn avnegative erfaringer med lignende prosjekter iBangladesh, som har vist at småbønder, landløse ogfiskere blir ytterligere svekket.

Utvikling uten marginalisering?Det er naturlig å spørre seg hvordan man kan

skape utvikling uten å utsette noen mennesker formarginalisering. Fokus og kunnskap om forholdenesom bestemmer fordeling av goder i et samfunn erallerede nevnt som grunnleggende. Dette innebærergod innsikt i uformelle maktstrukturer og i uformelløkonomisk aktivitet, en betydelig faktor som er litereflektert i offisiell økonomisk og annen statistikk.

I utviklingsprosjekter som går ut på å skapegenerell vekst uten tanke på noen spesielle sosialemålgrupper, er det viktig på forhånd å undersøke desannsynlige, fordelingsmessige konsekvensene så mankan inkludere tiltak som forebygger eventuellmarginalisering. Fokus på å avdekke mekanismer somer beskrevet i denne rapporten bør stå sentralt i dettearbeidet. Den kanskje viktigste utfordringen forbistands- og utviklingsarbeid, er å jobbe for at detsamfunnsmessige grunnlaget for marginaliseringreduseres, som blant annet å hindre at mennesker måopprette avhengighetsforhold til uformelle kreditorerfor å dekke nødvendige utgifter og økonomiskeunderskudd. Foruten å bli sikret basisbehov må defattigste gis muligheter til å styrke sin fremtidigedeltakelse i næringsliv, politikk og andre samfunnsfora.Opplysning og utdannelse bør, kanskje ikkeoverraskende, stå sentralt i dette arbeidet. Samtidig børdet jobbes for å utvikle, og ikke minst håndheve,rettighetene til de svakeste gruppene i samfunnet. Itillegg bør prosjekter rettet direkte mot de svakestegruppene være prioritert. For å lykkes med dette er detviktig å kartlegge de ulike gruppene av marginalisertemennesker samt å foreta undersøkelser av dissegruppenes behov separat, da behovene kan varieresterkt.

39

BibliografiBertocci P. J, 1987: Notes Toward an Ethnosociology of the Bengal Sundarbans,Sundarbans Workshop, 20-21 november, Washington, D.C. Upublisert artikkel.

The Daily Star, 2002: A roving correspondent, Dhaka 15.12.2002.

The Daily Star, 2003: Coastguard rescues 10 boys from Dublar Char, Dhaka 14.12.2003.

ECOFILE, Vol. IV No. 4 January-March 2001: The Sundarbans: a dismal picture,Shamunnay, Dhaka.

Mitra M., 2000: The Sundarbans: A Riparian Commons in Search of Management.Artikkel presentert på “Constituting the Commons: Crafting Sustainable Commons in the NewMillennium”, the Eighth Conference of the International Association for the Study of CommonProperty, Bloomington, Indiana, USA, 31. mai-4. juni.

Rahman A., Asharaf Ali M. og Chowdury F., 2001: People’s report on Bangladesh Environment2001, University Press Ltd og Unnayan Shamannay, Dhaka.

Shafiqur Rhaman M. Md., Chowdhury F., Giasuddin Khan Md., Dastidar R. og Sengupta P., 1997:Report on Participatory Rural Appraisal in two coastal fishing villages, Studie av UnnayanShamunnay og CODEC på oppdrag fra FAO, Dhaka.

40

Denne rapporten er utarbeidet for FIVAS (Foreningen for InternasjonaleVann- og Skogstudier) av Svein Erik Stave (tekst) og Ann-Elin Wang (foto).

FIVAS er en frivillig organisasjon som jobber for å fremme envannforvaltning i Sør uten negative konsekvenser for mennesker og miljø.Organisasjonen følger særlig med på vannkraftutbygginger der norskeinteresser er involvert.

Svein Erik Stave er geograf med spesielt god kjennskap til Bangladesh ogSør-Asia. Han er tidligere medarbeider og styreleder i FIVAS, og jobber nåsom koordinator for Kirkens Nødhjelps vannprogram i Afghanistan.

Ann-Elin Wang (aewnepal@hotmail.com) er frilansfotograf med utdannelsefra Paris. Hun bodde og arbeidet i Paris igjennom hele 90-tallet. De sistefire årene har hun jobbet frilans med reportasje- og portrettfotograferingfor ulike magasiner, aviser, forlag, fagblad og bistandsorganisasjoner, og harvært med på en rekke reportasjereiser i Europa, Asia og Afrika. Wang erfast fotograf i filosofimagasinet Flux.

Rapporten er utgitt med støtte fra Utenriksdepartementet.