ÅRBOK 2007

LEVANGER HISTORIELAG

Skriftstyre:Sidsel Wohlen

Sveinung HavikPål Kulås

Solveig OtloAsbjørn Tingstad

TRYKT HOS INNHERRED GRAFISK AS 2007

Forside: Bymuseets Piccolo. Tegning: Solveig Otlo.

ISSN 0803-1975

Forord

Velkommen til den 27. årboka til Levanger historielag.

Årboka har etter hvert etablert seg som en institusjon i kommunen, og mangebare må ha årets utgave. På samme måte som årboka har etablert en stor, fastleserkrets, har det også etablert seg en solid gjeng bidragsytere som leiter framog skriver ned opplysninger om hendelser og personer fra fjern og nær fortid.Til sammen bidrar dette til en formidabel dokumentasjon av vår kulturhisto-rie som både vi og våre etterkommere har stor glede og nytte av.

Som vanlig varierer innholdet i artiklene sterkt, og spesielt gledelig med åretsbok er at det er stoff fra alle deler av kommunen. Skal vi prøve å sette en fel-lesnevner for mange av artiklene, må det være at mye er ”minnestoff” - folksom sjøl har opplevd eller fått fortalt om personer og hendelser, og som har skre-vet ned dette. Det er viktig at slikt stoff blir tatt vare på og formidla videre, ogårboka er den beste måten å gjøre dette på. Vi har også inntrykk av at dette erstoff mange av leserne våre koser seg med og kaster seg over når årboka kom-mer.

Skriftstyret håper årets årbok kan by på mange trivelige lesestunder. Og atnoen kanskje også blir inspirert til sjøl å ta penna fatt og skrive ned ting de sjølhar opplevd eller fått fortalt, slik at andre kan få ta del i det i neste års årbok?

Skriftstyret

4

Innhold

Annar Johansen og Bård Toldnes Hveding Auto i Levanger . . . . . . . . . . . . . . side 7Karl A Sandnes Dagligliv i Hvedinggården i tjueårene . . . . side 15Sigrun Okkenhaug Dei "gode, gamle" dagar . . . . . . . . . . . . . . . side 18Jakob Aune Snekkarkurs i Halsan . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 21 Hanne Holthe Munkeby Det finnes så mangt! . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 24Edbjørn Dalslåen "Levangerminne fraa vaaren 1894" . . . . . . . side 28Einar Haugan Levanger herreds arbeiderlag og

Frol sjølhjælpslag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 33Ketil Vidar Iversen Ishockeyavdelingen til IL "Sverre" . . . . . . . side 40August Grav Skuleminner frå Ytterøy . . . . . . . . . . . . . . . side 45Ester Viken Solhaug bedehus i Frol 1921-2003 . . . . . . . side 50Leif Kjønstad Høykjøring på Søgstad søndre . . . . . . . . . . side 56Karen Løvhaug Heimeslakting . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 57

"Levanger angaaende". Leserinnlegg i NTA fra 1852 . . . . . . . . . . . . side 62

Erling Furunes Onkel som historieskriver . . . . . . . . . . . . . . side 70Arne Sigmund Vuddaune A/L Åsen Potetkokeri . . . . . . . . . . . . . . . . . side 81Eivind Voldseth Dikkedaler i Levangersundet . . . . . . . . . . . . side 83Ola Indgaard Leirraset ved Tingstad vestre i 1932 . . . . . . side 87Frits Wahlstrøm Ingvald Groven - den syklende fotograf . . . side 90Knut Vodal Andreas Vodahls dagbok fra 1903 . . . . . . . side 98

"Trøndersk auksjon" . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 112Sveinung Havik Norsk Jugoslavisk forening i Levanger . . . . side 114Karl Ove Lynum Handelsvirksomheten på Fossingsve i Åsen side 125Lars Forberg Bjørvika del 2 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 129Sidsel Wohlen Lønningslistene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 133Andreas Lunnan Reidar Due . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 140Arild Pettersen Gunnar Isachsen - offiser og

vitenskapsmann . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 150Åshild Wesche Selmer Gamlehjemmet på Nesset . . . . . . . . . . . . . . side 158

5

Arnfinn Rønning og Pål Kulås Grytebustaden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 176Jan Brendalsmo Kirken på Gjeite og tradisjon om kirker . . . side 182Pål Kulås "I flyktnings spår för frihet och fred" . . . . . side 193Per Anker Johansen Levangerkantaten 1936 . . . . . . . . . . . . . . . . side 202Tove Maria Guttelvik Levanger Kunstforening 30 år . . . . . . . . . . . side 206

Asbjørn Andresen til minne . . . . . . . . . . . . . side 217Levanger Historielag Årsmelding 2006 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 218Hanne Holthe Munkeby Kommentar til artikkel om Paviljongen . . . side 220

Samling av lokallitteratur . . . . . . . . . . . . . . side 221Medarbeiderliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . side 222

6

Annar J. Johansen og Bård Toldnes:

Hveding Auto i LevangerVerkstedhistorikk

Oppstart og virkeDet fantes noen bilverksteder som var blant de først organiserte i landet.

Hveding, som først etablerte Levanger Skifabrikk ved siden av Backlund hotell,så et interessant marked i bilen.

7

Bildet viser Rasmus Liens Cadillac som kom til Levanger i 1911. Lien bodde iCappelengården på den andre siden av parken. Denne flotte bygningen er i dag res-taurert. Til høyre på bildet poserer Christian Holm og Bernt Krogh. Til venstre stårAagot Hegstad og kjøpmann Hegstad. Ytterst til venstre Christian Holm jr. Leggmerke til skiltet i bakgrunnen der det står Levanger Skifabrikk. (Bildet er hentetfra ”Norske Automobilister”).

I portrommet mellom Backlund hotell og Sanitetsgården ble det reist enegen bygning som huset Hveding Sport. Bygningen finnes den dag i dag, nes-ten urørt, men tilpasset andre formål. I bakgården hadde Hveding sitt bilverk-sted. Også denne bygningen, som vender ut mot Sjøgata, eksisterer. Den viserpå en unik måte hvordan bilreparasjoner fant sted før 2. verdenskrig. Det varetter sin tid et verksted preget av allround-service, i betydningen av å utføre alleslags reparasjoner. Verkstedet var populært og mye benyttet til reparasjon avbiler, traktorer, lastebiler, tilhengere og motorsykler. Her gjaldt det å reparereog eventuelt lage nye deler selv – noe som virket utfordrende på mekaniker-nes oppfinnsomhet og dyktighet. La oss se nærmere på denne spennende eta-bleringen.

6. april 1914 startet Nils Hvedings sønn, Georg, ”Hveding Cykkelforretning.”I 1917 ble firmanavnet endret til ”Hvedings Sportsforretning” etter som vareut-valget hadde økt langt utover sykler og sykkelut-styr. Etter Georgs død i1923 tok Sverre Arthurover forretningen, og hanutvidet virksomheten tilogså å omfatte biler.

Den nye bilforretningeni Levanger var en nyskap-ning i 1920-åra som skaptenysgjerrighet. Noen komlangveis fra i ens ærend forå kunne stå utenfor detstore butikkvinduet ogbetrakte bilutstillingen. Å kalle dette ”valfart” er å ta vel sterkt i, men at det knyt-tet seg stor interesse til severdigheten, er det ingen overdrivelse å påstå. Det for-telles at brannsjefen i byen kom daglig for å sjekke at den utstilte bilen ikkerepresenterte noen brannfare!

Omkring 1930 ønsket Olaf Eklo å overta det Ford-agenturet som SverreHveding fikk i 1925.

Reparasjoner ble de første åra utført i en garasje inne i gårdsrommet, og selvebilverkstedet slik vi kjenner det i dag, ble i 1935 innredet for å passe til dagensbehov. I samarbeid med SHELL ble det bygd en bensinstasjon i Sjøgata iLevanger like ved verkstedet.

Til tross for at selve verkstedet var lite sett i dagens målestokk, foregikk arbei-det både inne, ute på gata eller i gårdsrommet. Ja, i enkelte tilfeller bleMelkfabrikkens biler reparert på deres brygge når det var nødvendig av hen-syn til kapasiteten.

8

Denne meddelelsen sto i Nordre Trondhjems Amts-tidende 30. april 1925.

Under 2. verdenskrig var det ekstra vanskelig å drive verksted på grunn avknapphet på materiell og oppdrag. Drosjer og yrkesbiler brukte imidlertidverkstedet om enn i redusert omfang. Mangelen på deler gjorde det spesielt nød-vendig å ”jukse” og ”trikse” for å få bilene på veien. Den gamle garasjen blefortsatt brukt til lakkeringsarbeid også etter 2. verdenskrig.

I etterkrigstida var det svært mange biler av dårlig kvalitet på grunn av dår-lige materialer, og dette resulterte i mye rustproblemer som det var vanskeligå hanskes med. Snekkerverkstedet i 2. etg. fortsatte fram til 1951, da rommeneble omgjort til leilighet.

Hveding Sportsforretning overtok 1. nov. 1950 som forhandler for Bedford,Vauxhall m.fl. I 1958 ble firmaene slått sammen til ”Hveding Auto &Sportsforretning.”

Det lille verkstedet hadde utrolig nok god oppvarming med sin sentralfyring,som gjorde det komfortabelt å arbeide selv på vinters tid. Forholdet til de andreverkstedene i byen var godt og fordragelig, blant annet takket være jevn tilgangpå oppdrag året rundt.

KunderVerkstedet betjente mange slags kunder fra bedrifter til vanlige bileiere. I

tillegg til personbiler, lastebiler, traktorer, drosjer og tilhengere kom motorsy-

9

Bildet viser en av Ford-vognene som Hveding solgte. Bilen i utstillingsvinduet til høyreer en 1926-modell. (Bildet er hentet fra Bjerkansamlingen).

kler og mopeder til å utgjøre en betydelig del av salg og reparasjoner. Én bedriftsto i særklasse, og det var Levanger Melkfabrikk. Dette var en stor kunde ogsamtidig en kunde som krevde at deres reparasjoner måtte ha førsteprioritet.Hver morgen gikk det nemlig langtransport fra Levanger til Hamar, og damåtte man rett som det var ta natta til hjelp for å bli ferdig. Og slikt kunne joholde naboene våkne og irriterte!

AnsatteDet har så langt ikke vært mulig å si eksakt hvor mange som arbeidet på verk-

stedet, men vi vet med sikkerhet at det etter krigen jevnt over jobbet fire per-soner der. I enkelte perioder kunne det være opp til seks. Blant dem som hararbeidet lengst der, er Ivar Skei, som var ansatt fra 1946 til 1962. Han har gittmange nyttige opplysninger om driften av verkstedet. Likeledes har tidligereeier Sverre Hveding og Rolf Rinnan mye å berette om virksomheten.

NedleggelseGjennom sin nesten 40-årige drift med oppgang og nedgang, kom det et tids-

skille omkring 1960. Den mest krevende gjenoppbyggingen etter 2. verdens-krig med rasjonering og sparsommelighet var tilbakelagt, og dette slo ut på fri-gitt bilomsetning og bedre tider i sin alminnelighet. En ny tid med nye krav stilteeierne overfor et valg: enten utvide eksisterende verksted, eventuelt byggenytt, eller legge ned. Brødrene Christian og Sverre var ikke spesielt tent påtanken om videre drift i nye lokaler. Videre var det klart på dette tidspunkt atdersom man skulle satse videre, måtte man være tilknyttet et velrenommert bil-merke.

Konklusjon ble trukket og verkstedet opphørte 8. november 1962.Hveding-gården (hjørnegården) ble solgt til Levanger Sanitetsforening i

januar 1956. Murbygningen ble solgt til Levanger Sanitetsforening 1. nov.1962.

Forretningsvirksomheten ble deretter flyttet til Kirkegata 1. juni 1963.

Bakgrunn for dagens motorhistoriske museum: Bymuseet Hveding AutoI mai 2003 tok Bård Toldnes et initiativ overfor Bymuseet i Levanger, og

gjorde oppmerksom på hva som holdt på å skje med verkstedet til Hveding Auto.Han redegjorde for verkstedets opprinnelse og betydning for bilens barndomi Levanger og Nord-Trøndelag. Bymuseet handlet raskt med henvendelse til fyl-keskonservator K. Dahle og kommunen. Den faglige vurderingen fra Dahle varet viktig grunnlag for videre arbeid. Den 11. des. 2003 kom et viktig og beti-melig brev fra Riksantikvaren om bilhistorien som et forsømt og lavprioritertområde, og dette signalet brukte vi for alt det det var verdt for å berge motor-historien lokalt. La oss se nærmere på hva Bård Toldnes skrev om lokalet:

10

11

Verkstedet slik det er i dag. Bilen i forgrunnen er en Buick 68C fra 1933 og eies avBård Toldnes.

”Verkstedet ligger i et område med flere lokale bilhistoriske tilknytnings-punkt, noe som gjør dette området unikt i motorhistorisk sammenheng.Verkstedet er representativt for bilens barndom der bilforretning og –verkstedvar en integrert del av byens boligmiljø. Det er få slike bilverksteder tilbake iNorge.

Dette er et så viktig kvartal for trebyen Levanger at eksteriøret bør bevaresi mest mulig autentisk tilstand. Bygningen står i et homogent bygningsmiljø,og ligger like ved den såkalte Cappelengården som i 1912 huset Rasmus LiensCadillac, en av Levangers aller første biler. I motsatt retning fantes ytterligereto pionervogner, den ene museets Piccolo, og den andre Piccoloen til BernhardJensen. Det er ingen overdrivelse å hevde at dette området er av unik motor-historisk betydning”.

Kolbein Dahle skrev følgende i forbindelse med ønsket om å bevare verk-stedet:

”Eksteriøret er nært originalt, interiøret er bevart i verkstedet i 1. etg. Denopprinnelige bilforretningen er i dag pub og serveringssted.

12

I Hveding Auto finner vi bl.a. denne Piccoloen som kom til Levanger i 1911. Bilensførste eier var gullsmed Svebak som senere solgte den til byggmester John JohnsenAarvik. Bilen er en gave fra familien Johnsen Aarvik. (”Norske Automobilister”).

Bygningen inngår som en del av den autentiske trehusbebyggelsen i Levangersentrum og inngår i et område, regulert til spesialområde for bebyggelse sompå grunn av kulturhistorisk verdi skal bevares.”

Den 13. februar 2004 gikk huseieren med på å la huset bli motorhistoriskmuseum, og flere måneders arbeid resulterte i en leiekontrakt med huseier ogen partnerskapsavtale mellom museet og kommunen.

Det er mulig å kjøre gjennom bygningen og ut i bakgården og derettergjennom porten ut i Sjøgata. Verkstedet er ikke modernisert eller tilpasset andreformål, og smøregraven eksisterer ennå. Verkstedbygningen er autentisk ogrestaurert med tanke på å utvikles til et opplevelsessenter for byens historie knyt-tet til samferdsel, og med spesiell fokus på overgangen mellom Levanger somen ”hesteby” til en mer moderne by, preget av bilen og bilbruk. Det er viktigå vise bilen som kulturhistorisk fenomen og kulturbærer. Etableringen av et sliktmuseum bør være av stor lokal og regional interesse.

Verkstedet er representativt for bilens barndom der bilforretning og bil-verksted var en integrert del av byens boligmiljø. Det er få slike bilverkstedertilbake i Norge. Bygningen er en ypperlig ramme for en presentasjon av bilis-mens første år i Norge utenfor Kristiania.

13

Bilen ble innregistrert på skiltet V 13 da Veiloven av 1912 ble satt i drift 1. april1913. I bakgrunnen kan vi skimte en 1931 Buick 7-seter som eies av Bård Toldnes.

Kilder:- Hvedingboka - Sverre Hveding- Ivar Skei- Rolf Rinnan- Kolbein Dahle- Bård Toldnes: ”Norske Automobilister”

14

NTA 1907

Karl Arne Sandnes:

Dagligliv i Hvedinggården i tjueårene

Det gamle bilverkstedet i Sjøgata er nå blitt museum. Bymuseet i Levangerhar tatt på seg arbeidet med å restaurere verkstedet og resten av huset for åkunne vise fram et motorhistorisk interessant miljø fra bilens barndom ogframover. Se egen artikkel. Som et fornøyelig tillegg tar vi med Sandnes' barn-domserindringer fra Sjøgata 14, trykket i Levanger-Avisas juleavis 1991.

Skriftstyret

Sjøgata nr. 14, eller rettere sagt Hvedinggården, var en fin plass å vokseopp i for guttonger på slutten av tjueårene. Der skjedde det noe nesten hele tida.

Foruten at det bodde en masse forskjellige mennesker der, så var det verk-sted for sykler og biler innerst inne i bakgården. I en annen fløy var det snek-kerverksted, som oppe på utsida av veggen hadde et digert jernhjul som snurrarundt og rundt dagen lang. Hjulet fungerte som reimskive i forbindelse med eikappsag som sto på bakken like under. Når reima var på plass og vedkappingforegikk, da var det best å holde seg på avstand.

Det bodde også folk på loftet overfor snekkerverkstedet og over der igjenvar det et dueslag hvor det krydde av duer.

Det bodde mer enn tretti mennesker i Sjøgata nr. 14 den gangen.Utenom bil-, sykkel- og snekkerverksted var det også plass til andre virk-

somheter. Mot Torggata var det sportsforretning med bakenforliggende lager-rom, og på fortauet utenfor var det montert bensinpumpe. Der sto det ogsåoljefat på rekke og rad med fastskrudde pumper på toppen. All fylling av ben-sin foregikk med handkraft.

Et sted oppe i andre etasje holdt en tannlege til - jeg husker det spesieltgodt, for jeg har engang vært plassert i stolen hans. Far min geleidet meg diten lørdag ettermiddag. Da hadde jeg bælja hver natt og holdt folk våknegjennom hele uka, på grunn av tannpine. Etter at den verkende tanna var truk-ket ut og vi var kommet ned på gata, plasserte far meg på bagasjebæreren påsykkelen sin. Antakelig var det for å roe meg ned, for det ble en lang sykkel-tur. Helt til Østborg stasjon bar det før han returnerte, og så langt ut i verdenhadde jeg aldri vært før.

15

Kvartalene i Levanger hadde skrå hjørner og i Sjøgata nr. 14 var det påhjørnet Sjøgata/Torggata trapp og inngangsdør til byens damefrisør, den nettefrøken Ingebrigtsen. Og i kjelleretasjen mot Sjøgata var det skomakerverk-sted. Det var lysgraver rundt hele gården, både ut mot gatene og inn mot gård-sida.

En mindre næringsdrivende, som sammen med sin familie bodde i gården,hadde et kjellerrom der han tilvirka lutefisk. Om sommeren solgte han iskremfra vogna si på Parkhjørnet like overfor Backlund Hotell. For å lage kulde-blandingen sin behøvde han is og denne skar han sjøl på Levangerelva omvinteren. Lass etter lass drog han på kjelke fra elva og hjem til Sjøgata nr. 14.Isen lagra han i sagflis som var fylt opp i lysgrava mot gårdsida. Den sammeiskremhandler var også en mester til å bygge seilskutemodeller, en kunst somsikkert var inspirert fra tidligere sjømannsyrke.

Mor til min jevnaldrende kamerat Nikolai drev med damesøm i den trangeleiligheten de hadde, mens faren tilberedte mat og sto for alt husarbeid. Hvergang noen av byens damer kom for å prøve måtte far og sønn ut av huset.Nikolai og jeg kom til å være kamerater helt til familien hans flytta fra Levanger.

I kjelleren, innerst i bakgården, var det vannklosett. Jeg nevner det fordidet var noe helt uvanlig for en leiegård på den tida. Og jeg husker det særde-les godt, fordi vi som unger var redd for å gå dit ned alene. En måtte for å

16

Tegning: Karl A. Sandnes

komme dit, først forsere ei tung dør som ble holdt lukket av et digert lodd viaen stålwire som løp over en trinse. Noen hadde fortalt at wiren kunne spore avpå trinsen og da ville en være fanget som i ei felle, og måtte tilbringe livet i kjel-leren, i evig tid ....

En dag skjedde det noe som skulle prege min personlighet i lang tid frem-over.

Far min var i gang med vedkapping i kjelleren og den kvasse grindsagapendla for full fres gjennom lompen han hadde på sagbukken. Et vindu stoåpent og jeg klatret opp i vinduskarmen for å undersøke lysgrava sine hem-meligheter. Jeg skjønner ikke hvordan det gikk til, husker bare at jeg mistetbalansen og at jeg deretter hang sprellende etter baken. Vondt gjorde det også,og jeg hylte og skreik.

Far var på pletten med det samme. Han ble sint da han så at jeg hadde flerraopp hele buksebaken, men da han ble klar over at den rustne vindushaspa vartrengt langt inn i kjøttet, ble han stum. Flengen i gompen var like lang som deni buksa - og han måtte løfte meg fri - slik en løfter en skrott av en slaktebenk.

I hui og hast ble jeg båret opp på kjøkkenet der det ble stor bestyrtelse. Såble alt svart ....

Da jeg kom til meg sjøl hadde far fått på seg blådressen. Jeg lå på magenpå kjøkkenbordet. Mor hadde fått på meg en annen bukse og holdt på å pakkefullt med bomullstøy under buksebaken.

Så avsted til sykehuset til fots. Far langet ut og jeg måtte springe ved sidenav, mens han holdt meg hardt i handa si. Det svidde i baken og jeg var kvalmog kaldsvettet, for jeg hadde sikkert lekka ut mye blod.

På sykehuset ble jeg avkledd, vaska og stelt av en sykesøster. Så ble jegført til et rom hvor det var en eiendommelig lukt og ei glitrende sol undertaket. Mer husker jeg ikke.

Såret var blitt grundig rensa og den store flenga jeg hadde fått, var sydd ihop som en annen skinkerull. Jeg hadde ikke kjent det minste vondt under pro-sessen. Det jeg husker er at jeg etterpå skjemtes over å ha ligget med baken iværet til full beskuelse for voksne mennesker av begge kjønn og at den sværetampongen fikk meg til å kjenne meg som en reivunge. Og mobbing blantonger var et kjent begrep også dengang, og jeg minnes noen som skreik: "Skadu snart vårrå me' faren din te sykehuse å byitt bleia?"

En stor slamp fra nabogården pekte på meg og sa: "Du kain vel spreng såfort du vil uten å få steng i brøste, fer du har da så vidt æ veit steng i røva." Ogde andre ongene lo høyt. Det var fælt ....

17

18

Sigrun Okkenhaug:

Dei "gode, gamle" dagar

Skrevet 1939

H. C. Andersen skreiv ein gong eit eventyr – det heitte “Lykkens kalosjer”og var m.a. om ein som meinte gammeltida var så mykje rettare enn notida. Hanklaga og bar seg over alt og endte så gjerne klagemåla sine med: “Nei, før i tida,da var alt mykje rettare.” Så fekk han på seg desse “Lykkens kalosjer” ein dagog ønskja seg tilbake til gammeltida. Men då kan det hende han fekk sjå! Hanønskja visst ikkje den reisa opp igjen.

Eg mintes dette eventyret ein dag eg sat og høyrde på soger frå gamle dagar.Vi er i grunnen snare no ôg til å klage. Det eine er gale og det andre er gale.Vi ønskjer oss kanskje ikkje i ålvor tilbake til gamle dagar, men klager gjer vi.Og somtid kan det nok litt tankelaust koma eit slikt lite hjartesukk som “Nei,før i tida – då var både folket og tilhøve rettere lell. No til dags er det då berrefant og fusk.”

Lat oss sjå litt på gammeltida ei stund. Lat oss høyre kva dei har å forteljedei som levde for berre ein sekst-sytti år sida. Vi kan ta berre ein slik ting sompostgangen. Vi synes det er kleint no, når vi får post annankvar dag. I byen krevdei posten bori omkring tri gonger om dag, og ingen tenkjer på at det kunnevori annleis. Er toget sinka ein dag, så avisene ikkje kjem til vanleg tid – då grinvi og synes det er meiningslaust. Kanskje venter vi på eit brev ôg, frå Oslo t.d.eller frå Bergen – og så kjem det ikkje fram før ut på dagen, når vi skulde hadet om morgonen. Eller det kjem ikkje fram før dagen etter. Det er uhøyrt.

I eit slikt høve skulde ein prøve å ønskje seg tilbake til gammeltida ei stund– til dei gode gamle dagar.

Det var ein heilt annan trafikk på Levanger den tida – med all jamthande-len og byttehandelen med “sjøkallan”. Frøyværingar, Hitterværingar ogMøringar kom med fisken sin og bytta til seg “gudslån” og “suvl” – korn ogmjølkevarer. Det skulde etter det vori like turvande med effektiv postgang ogpostombering då som det er i dag. Men korleis var det?

Så seint som i 70-åra kom det køyrande post to gonger om vika, fråTrondheim. Det var ein Bjørli som køyrde – og so vidt eg veit køyrde han tilVerdal, der Oluf Rygg løyste av og køyrde vidare nordover. Når postkøyraren

nærma seg byen, bles han i posthornet og melde på den måten frå, at no komhan. Og folk fekk då posten sin utlevert kvart etter som dei kom og henta han.

Det er underleg, men dei klaga vel ikkje meir den tida enn dei gjer no i dag.Dei murra kanskje i skjegget, når det var noko det hasta med. Men dei vissteråd. Aksel Ågård t.d. var visargut hos sakførar Gellein på Levanger. Når sak-føraren ikkje hadde stunder til å vente på den ordinære postgangen, sende hanvisarguten i veg med brev. Og guten sprang – til Skogn og til Åsen, til sakfø-rarar og lensmenn. Det hende dei sende omfram bod i veg heilt til Stjørdal, nårdet skulde vera ting der og det var ei kunngjering det hasta med. Då spranggutane – fram og tilbake på dagen gjerne. Og nokor storfortenest var det ikkje.

Ørum Ågård fortel om ein gong han vart beden om å springe med brev utgjenom bygdene. Skrivarfolket skulde køyre til tinget i Stjørdalen dagen etter– og det var om å gjera å få denne tidenda fram i rett tid. Skrivaren spurde kvaguten vilde ha for marsjen. Det var haustbløyta og styggver, og guten sa hanvilde ha tri kroner. Det var alt for mykje, sa skrivaren – han baud honom to kro-ner og femti øyre. Nei, guten var ikkje huga til å gå for det – det var ein drygdagsmarsj og uver. Skrivaren gav ikkje etter han heller – og endskapen på heileakkederinga vart då at dei to skrivarkontoristane slog seg saman og betalte deifemti øyre, som stod dei i millom. Slik kom guten i veg og var då innom bådehos Klykken på Rennan, Rønning på Støre og Vold i Åsen med brev. Dei komaltso fram breva den tid ôg. –

Aksel Ågård fortalde ei anna soge om ein uversdag han skulde i veg medbrev for sakførar Gellein til Klykken på Rennan. Det var blankisen og storstorm,så det var vandt ein gutunge vann stå på føtene. Men brevet måtte fram – ognokon postgang var det ikkje. Då guten nett skulde i veg, møtte han ein køy-rar ute frå Skogn. Karen hadde køyrt doktor eller dyrlækjar og var på heimtur.Han skulde køyre forbi grannegarden til Rennan - og guten bad han ta med bre-vet dit og be dei bera det vidare fram til Rennan.

Ja, køyrekaren lovte dette. Han ôg meinte, det måtte vera rådlaust for gutenå legge til ut gjenom vegane slik som føret og veret var, og når han skulde derforbi likevel, så – . Saka skulde dermed vera ordna, meinte guten. Men så velvar det nok ikkje. Folka på grannegarden gløymde brevet om kvelden – det komikkje fram før det leid på dagen etter.

Då sakførar Gellein fekk vita korleis guten hadde ordna seg med brevgonga,vart guten henta inn på kontoret.

“Sakføraren var så gemeinsleg og staut ein mann som nokon kunde vera,”fortel Ågård, “og aldri hadde han teke etter meg før. Men den dagen gav hanmeg to øyrefikar, og dei var ikkje letthendte heller. Og sia måtte eg levere kvit-tering for at adressaten hadde teke imot breva eg gjekk med – det gjorde detikkje med mindre.”

Eit anna trekk frå dei gode gamle tider må eg ôg nemna. Postkøyraren frå

19

Trondheim og innover Innherredsbygdene var ikkje utstyrt berre med post-horn og slikt som høyrde sjølve posttransporten til – nei, han hadde revolverôg. Og det var han nøydd til, for det var ikkje så sjeldan at ransmenn var ute –og då måtte han kunne verge seg.

Eg høyrde ein mann fortelje om morfar sin. Morfaren hadde køyrt tilTrondheim med tredrag, og vorti sittande fast i Gevingåsen fordi det vart for-løyse. Denne mannen snakka om kor romantisk dette var, korleis romantikkenkom bort med farten og dei nye tider og framkomstmidlar.

“Trur du morfar din syntes det var mykje romantisk å sitte fast i Gevingåsenmed tredraget?” spurde eg. Nei, når det bær i einherdingen så trudde han ikkjedet. Morfaren vilde kanskje meint at ein bil var vel så romantisk.

Slik er det i dei fleste høve – det er avstanden som skaper romantikken. Deter mykje godt avstanden som gjer dei gamle dagar til “gode” ôg. Og når einvinn tenkje seg om, trur eg ingen i fullt ålvor ønskjer gammeltida attende.

20

NTA 1907

21

Jakob Aune:

Snekkarkurs i Halsan

Før krigen og under krigen vart det halde snekkarkurs i krinsane i Frol ogSkogn. Den tida var det nødvendig å kunne lage ting av tre. Like eins var detnyttig å kunne reparere møblar og reiskap. Sledar, vogner, kjelkar og andre bruksting var laga av tre i gamle dagar, før stålet og plasten tok over. Ungdomhadde stor nytte av å kunne litt både snekring og smiing.

I 1942 vart det halde eit snekkarkurs på Bjørkheim i Halsan. Det var HalsanUngdomslag og (kanskje) Halsan Arbeidarlag som ga tilskot til kurset. Dethar ikkje lykkast å få greie på om begge laga samarbeidde. Dersom nokon veitnoko om dette, er eg takksam for å høre det.

Dei som var med på kurset: Frå v. Jarle By, Tryggve Hammer, Odd Nordmark, JarleGranås, Jon Helland, Erling Brekken, Jakob Aune, læraren (mot vindaugsruta),Gudmund Skoglund, Jorulf Hagen, Nils Langeland, Gunnar Alstad og BirgerLilleenget. Fotografen Ragnvald Fossen var òg med på kurset.

22

Okshøvel med to handtak, slik at ein mann kunne skyve og ein dra. Den vart brukttil grovhøvling.

Falshøvel vart brukt til å høvle fals i vindusrammer og vinduskarmar.

Kurset på Bjørkheimstarta 19. januar. 13 ung-dommar - alle gutar -møtte fram for å få denførste innføring i snekkar-kunsten. Det var utenkelegmed jenter som snekkararden tida. Vi heldt oss medmaterial sjølve, men kur-set hadde nokre fjøler vikunne få kjøpe.

Ein kjøkenkrakk varførste oppgåva. Sidan vartdet nattbord og senger,høvelbenk og fleire andreting. Alt var handarbeid. Vihadde ingen maskiner tilhjelp. Skulle vi klyve einplanke, var det å brukegrindsaga med bladet filafor langved. Skulle ein tabort flisa etter saga, måtteein bruke okshøvelen. Denhadde to handtak slik at tomann kunne hjelpast åtmed å bruke den. Skulle fleire og lange bord høvlast, var gjerne to mann samanom "å jåggå oksen" som dei gamle snekkarane sa. Vi brukte òg ein mindre oglettare høvel, skrubben, til dette arbeidet. Skulle ein foge saman bord for liming,måtte ein bruke langhøvelen, rubanken, og høveltanna måtte vera rett slipt. Vibrukte hornlim, laga av dyrebein og varma i limpotta, som var ein kjel med vatn.Oppi vatnet sto limpotta. Hornlimet tolde ikkje over 100 grader C. Vatnet ikjelen heldt òg limet varmt lenger. Når vi smurte lim på kanten av fjølene,gnudde vi dei saman til dei sat fast. Limtvinger var ikkje nødvendig. Det vartsterk samanføying dersom fjølene var nøyaktig samanhøvla. Vi fekk lære tap-ping, slissing, sinking, grading og ymse andre samansettingar.

Vi hadde ein flink lærar, Hans Brandrud. Eg trur han var frå Gudbrandsdalen. Vi tykte vi hadde lært mye da vi hadde utstilling av elevarbeid den 19. april

1942.

23

Skrutvinger laga vi også. Greie å ha når noe skullepresses sammen.

24

Hanne Holthe Munkeby:

Det finnes så mangt!

På Bruborg, Gamle Kongevei nr. 2, nederst i Brusvebakken, ligger det store,flotte huset Bjørkly, som ble bygd i 1920 av John Johnsen Aarvik. Eiere nå erKari og Jan Johnsen Aarvik.

Jan Aarvik har vist meg noe som kanskje ikke alle vet om. Inne i huset, i sok-keletasjen, finnes en gammel bakerovn, som er blitt brukt av bakeren RolfBrandt senior. Det var Harald Johnsen Aarvik, Jans far, som murte opp ovnen,etter gode råd og ønsker fra bakeren selv. Den ble nøye sementert opp med storekuppelsteiner og med mindre steiner innimellom. På den ene store veggen i rom-met var det 3 små svarte luker brukt til lufting av ovnen, en lang og smal lukehvor det ble fyrt i og en luke helt nederst hvor soten ble samlet og tatt ut.Bakervarene, eller de ferdige deigene, formet til brød og annet bakverk, ble lagt

Jan J. Aarvik og bakerovnen.

inn i den lange og smale luka etter at elden hadde sluknet. Jan åpnet alle dørenei ovnen slik at jeg kunne se både langt innover og oppover i den. Til og medden lange ildraka var bevart. Selve bakerrommet hvor ovnene var murt opp,hadde en størrelse på omtrent 30 kvm. og hadde hvitmalte murvegger.

Det var Rolf Brandt senior som begynte med bakeri her for ganske lengesiden, ca. i 1938. Han var utdannet både som baker og konditormester oghadde gått i lære hos I.O. Eriksen i Levanger. Foruten Rolf Brandt arbeidet ogsåsvogeren hans, Magnus Forbregdsaunet, broren til kona Jenny, i bakeriet. Rolflaget mange forskjellige bakverk og hans meget omtalte og populæreNapoleonskaker var viden kjent. Det kom folk fra flere kanter i omegnen forå sikre seg godbiten, sprø terte med rosa glasur, med romfyll og ofte med noesjokoladedekor på toppen.

For å få tak i gjær til gjærbaksten måtte den da unge Erling Reinsborg, sombodde i huset, ned til havnefogd Graff i Kirkegaten, som solgte mange slagsvarer og deriblant det så nødvendige hevingsmidlet. Bakerovnen ble fyrt medbakved.

Det var også brødutsalg i dette huset og fru Brandt, Jenny, sto av og til påbutikken sammen med Borghild Jenssen (gift med Guttorm Jenssen), sombodde på Rolighet og var mor til Bjarne (blikkenslager) og Arthur Jenssen.

Bakeriet var ikke så lenge i bruk, for like etter at krigen brøt ut, ble det van-

25

Bjørkly på Bruborg.

skelig å få tak i mel og detvar alltid de større bakeri-ene som fikk varer først.Brandt var også lite inter-essert i å jobbe for okku-pantene som hadde inntattlandet. Han valgte derforå avvikle det hele i 1941eller 1942 og reiste til Moi Rana hvor han var eistund. Han kom tilbake tilLevanger igjen og begyntesom baker i LevangerSamvirkelags bakeri ibyens sentrum. Etter ei tidsluttet han i LevangerSamvirkelag og avsluttetsin bakerkarriere hos bakerI.O. Eriksen.

Det ble også lagetiskrem i butikken, noe somvar meget populært for dealler fleste. Det var ung-gutten Erling Reinsborg som sto for isproduksjonen. Den var laget i et rundttrekar med et litt mindre rundt stålkar innenfor og mellom disse karene bledet lagvis lagt is og salt. Med stor tålmodighet sveivet Erling rundt det somlignet på ei slags kvern eller kinne og omsider ble det da også en deilig is avalle de gode råvarene som først var lagt oppe i stålbeholderen. Isen måtte Erlingned til baker Strømsøe i Levanger sentrum for å hente, og han fraktet den påden raskeste måten opp til bakeriet. Isen var fraktet til Strømsøe fra Nes-vat-net i Ronglan og lagt i torvstrø inne på et avkjølingslager nede i en kjellerlangt under jordas overflate for ikke å smelte. Den ferdige isen ble solgt ut somi dag, i en slags krumkakekjeks, med iskuler på toppen og den var svært popu-lær hos alle.

I sokkeletasjen i det store bygget var det også fruktutsalg tidligere. ArneHaukås junior kjøpte inn frukt fra sin fars hjemplass i Hardanger og fruktasolgte han ut her om høsten. Det ble dermed et sesongmessig fruktutsalg og somgikk meget bra. Han bodde på den andre sida av Gamle Kongevei.

Brødrene Alstad hadde kolonialforretning i Bjørklyhuset i sokkeletasjen i1920-årene. Dette var den aller første butikken i bygget og ble også kalt BruborgKolonial.

26

Erling Reinsborg.

Men det var enda mer å studere inne i huset Bjørkly. Jan viste meg en brønnsom var i et indre rom i sokkeletasjen, et slags kjellerrom. Det var en vann-kumme med skikkelig reint, godt og kaldt vann og som også i dag kommer fraområdene rundt Geite. Det er flere ganger sendt inn prøver for å få vannetundersøkt, og det er betraktet som godt og alltid kaldt drikkevann. Sammehvor tørt det er ellers i området, er det alltid vann i denne brønnen. Brønnener omtrent 1,70 meter dyp, med en åpen sirkel i gulvet på ca. 40 cm i diame-ter, og den rommer omtrent 5000 liter.

Litt bortenfor huset Bjørkly, nede ved det som vi kaller Aldersheimsbakken,var det en stender hvor folk hentet vann. Den var låst og en måtte derfor hanøkkel for å komme til. Dette vannet kom fra området rundt gården Sandstad.Vognmann Magnus Rivelsrud på Bruborg var en av mange "faste" kunder. Hanhentet vann her som han kjørte til Levanger Meieri, hvor de vasket ut smøreti dette vannet.

Nede i Levanger sentrum, i Sjøgata, var det flere slike vannkummer/sten-dere hvor vi i min barndom hentet godt drikkevann, og jeg opplevde flereganger at vi måtte stå i kø med våre bøtter, mugger eller spann for å få med ossvannet hjem.

Kilder: Jan Johnsen Aarvik og Erling Reinsborg (tidligere beboer i Bjørkly).

27

28

Edbjørn Dalslåen:

"Levangerminne fraa vaaren 1894"

Slik står det på forsida av et lite fotoalbum etter min morfar, Engel Mesloefra Oppdal.

Dette vesle fotoalbumet ble til sommeren 1919 da en del lærere feiret 25-årsjubileum for avslutningen som nyutdannede seminarister fra LevangerSeminar våren 1894. Denne klassen er med andre ord den første som ble utdan-net fra det nystartete seminaret. De begynte sin skolegang høsten 1892, etterat Klæbo Seminar ble nedlagt våren samme år.

Albumet er som sagt lite, 9,5 x 16 cm. Selve bildene er nok tatt av en ama-tørfotograf, brunlig farge, ca 5/6 cm x 7/8 cm, ett bilde på hver side, 11 styk-ker til sammen.

De fem første bildene er fra Levanger by: Fra Staupshaugen mot byen,Kirkegata, Øvre torg med den gamle seminarbygningen i bakgrunnen, Sundetved Byskolen og Moan med sykehuset. De fem neste er viet de unge, gladeseminarister. De er på tur, jentene i flotte hatter og mange av guttene i noe

som ser ut som studenterluer. Og jammen er de ute i skolehagen også. Det siste bildet viser noen av lærerne 25 år etter, den l. juli 1919. Ni lærer-

inner og en lærer, fotografen kanskje? Morfar er ikke med, så han fikk tilsendt albumet i slutten av juli.

******Kanskje det er av interesse å få vite litt om hvordan det gikk med morfar

Engel? Det uvanlige navnet skal forresten i følge slektstradisjoner komme fraFrankrike, fra hugenotter som flyktet til Norge.

Han reiste tilbake til heimbygdaRennebu, hvor han ble lærer. Han gif-tet seg og fikk tre barn. Men så rammettragedien ham. I åra 1900 til 1902 mis-tet han alle sine tre barn i løpet av før-ste eller andre leveåret, og hans koneIngeborg døde også i 1902.

Han flyttet da til Oppdal, hvor hantraff Mali Blokhus, som han senere gif-tet seg med. Hun ble min mormor. Defikk seks barn, de tre eldste ble opp-kalt etter de tre som døde i Rennebu.

Hans livsløp er på mange måtertypisk for begavede og fremadstor-mende unge lærere rundt forrige århun-dreskifte. Han var målmann og brev-vekslet bl.a. med Hulda Garborg ogAnders Hovden. Han var avholdsmann- selvfølgelig. Dessuten friluftsmannog drev med oppdrett av hunder.

Han arrangerte frilynte ungdoms-stevner, og det sies at han hadde storetalegaver. Og så var han politiker, og da selvsagt venstremann.

Han døde bare 47 år gammel; da var han ordfører i Oppdal. Det er grunn til å tro at grunnlaget for dette livsløpet ble lagt i årene 1892

til 1894 på Levanger seminar!

29

Engel Mesloe.

30

Det gamle seminaret ved Øvre torv før bybrannen 1897.

Utsikt fra Staupshaugen mot byen.

31

Seminarister på utflukt.

Time i skolehage. Mesloe under krysset. Merk antrekk.

32

Noen av seminaristene 25 år etter, 1. juli 1919.

33

Einar Haugan:

Levanger herreds arbeiderlagog Frol sjølhjælpslag

Innledning I disse tider, med framføring av ”Raud vinter” på Levanger torg, blir en

minnet om framveksten av Thrane-bevegelsen og etableringene av arbeiderlagpå Innherred i 1851. Det har også senere, i 1896, blitt stiftet arbeiderlag i detområdet som hadde navnet Levanger herred eller landsogn og som senere fikknavnet Frol. Om det er noen sammenheng mellom arbeiderlagene i disse to peri-oder er ikke klarlagt.

I en styreprotokoll for perioden 1896 til 1965 finner en opplysninger omLevanger herreds arbeiderlag. Organisasjonen fikk navnet Frol sjølhjælpslagfra 1. februar 1925. Her står det følgende:

Etablering av lagetAar 1896 den 23de februar afholtes generalforsamling i den opprettede

arbeiderforening i Levanger herred, hvor behandledes:

1. Sammenslutning af fattigpleieforeningene i Okkenhaug, Halsan og Heglekredse vedtoges enstemmig ifølge de af disse fastsatte betingelser.

2. Besluttedes med overveiende majoritet at foreningen skal kaldes:“Levanger herreds arbeiderlag”

3. Behandledes det foreliggende udkast til love for laget. Efter forslag afP. Okkenhaug besluttedes at vedtagelsen af lovene udstaar til næste gene-ralforsamling, der bliver at afholde i den nærmeste fremtid. Udkastet blev diskuteret og hver §’s innhold fastsat.

4. Foretages valg paa styre:a. Til formand valgtes K. Munkebye med 64 stemmerb. Til øvrige styresmedlemmer valgtes

L. Moxnes med 46 st.P. Myhr med 34 doP. Okkenhaug med 53 doJ. Mollan med 70 do

c. Til varamænd valgtes: Ole Kløvjan med 42 st J. Kløvjan med 18 ”Ole Halsan med 22 ”

Ved akklamation valgtes til kasserer Ole Heir, og tilrevisorer G. Berg og Johs Munkeby.

Protokollen er underskrevet av følgende:K. Munkebye Jul. Mollan P. Okkenhaug P. A. Myhr Olaus Heglevald

Aar 1896 den 8de mars holdtes almannamøte i Levanger herreds arbeiderlagpaa Hegle skole.

Hvor da:1. Vedtages styrets forslag til love for laget.2. Ifølge lovene besluttedes:

Bidrag til læge og medicin indbetales for 1896 for hvert voksent med-lem med indtil kr 10,00, og for et antal af indtil 3 børn til sammen kr 5,00 og for et antal af 4 og derover kr 10,00. I begravelsesomkostninger udbe-tales intet for 1896.

3. Fristen for indbetaling af 1 ste termin af aarspengene sættes til 1 ste april for dem som indtil i dag har tegnet seg som medlemmer af laget.

4. De medlemmer af Fathigpleieforeningene, som ikke er indmeldt i laget inden 24 de juni d.a. har at betale indskrivingspenge som andre med-lemmer.

5. Styret og varamændene skal vælges fra hvert af de i § 3 i lagets love nævnte fattigpleierforengers omraade.

6. Formanden bemyndiges til at underhandle med doktor Sæthre om paa hvilke betingelser han vil overtage lægepraksisen inden arbeiderlaget og fremlegge resultatet af underhandlingene for næste almannamøte.

7. Arbeiderlaget træder i virksomhed den 14 de april d.a.8. Besluttedes at formanden skal foranstalte lagets love trykte i et antal af

500 eksemplarer. Likeledes besørger han trykt 500 eksemplarer af ind-meldelsesblanketter.

På dette møtet ble det også vedtatt følgende ”love” for arbeiderlaget:

”Love for Levanger herreds arbeiderlag”(Fra 1. februar 1925 også lover med små endringer for Frol sjølhjælpslag)

§1Laget har til formaal at utbrede almennyttig og god opplysning blant sine

medlemmer, vække deres sans for sparsommelighed og agtelse for arbeidetog i det hele at virke for at de kan blive gode borgere i samfundet.

34

§2 Som medlemmer af laget kan opptages enhver hæderlig mand og kvinde som

er friske og arbeidsdyktige, i dag ingen under 15 aar eller over 60 aar. Denhøieste aldersgrense gjælder ikke for dem der er overgaaet til laget fra Halsan,Hegle og Okkenhaug fattigpleieforeninger.

§3Laget har et styre paa 6 medlemmer. Dessuten en kasserer og to revisorer.

For styrelsesmedlemmerne vælges 3 varamænd.

§4Den der ønsker at blive medlem af laget har skriftlig at melde sig til et av

styrets medlemmer. Når vedkommende har faaet meddelse fra styret om athan er indført som medlem , har han straks at henvende sig til kassereren forat betale indskrivningspenge og aarspenge for det halvaar hvori meddelelsenskjer.

§5Hvert medlem betaler ved indskrivingen kr 0,50 og i aarspenge kr 1,00,

deraf gjøres forskudsvis halvaarlig med kr 0,50. Forældre der ønsker sine børn eller pleiebørn under 15 aar optagne i laget

har for et antal af indtil 3 at betale 50 øre og for 4 og derover kroner 1,00 i aar-spenge.

Fritagne for indskrivningspenge er alle der har været medlemmer af fattig-pleieforeningerne (confr. § 2) Kvinder der deltager i haandgjerningsarbeidetfor laget betaler 50 øre i aarspenge

Paa andragende kan laget i almannamøter fritage medlemmer for at betaleaarspenge.

§6Hvert medlem af laget har ret til bidrag til lægehjelp, medicin og begravel-

sesomkostninger. Bidragets størrelse bestemmes af laget i dets ordinære alman-namøde i februar.

§7Medlemmer som tiltrenger de i § 6 nævnte bidrag har derom at henvende

sig til lagets formand der anviser det fornødne af lagets kasse. Bidrag tilstaaeskun den der senest inden 14 dage før hjeælpen tiltrænges har betalt da aller-ede forfaldne aarspenge. Til den som ved skjødesløshed eller paa anden maadeselv er aarsag til sin sygdom betales ikke bidrag. Saadant betales heller ikkenogen som er optaget til fuld for forsørgelse af det offentlige.

35

§ 8Formanden sammenkalder styret saa ofte dette ansees fornøden, hen leder

forhandlingerne og føre de fornødne bøger.

§ 9Styret har at paase at lovene overholdes og i det hele at arbeide for lagets

fremgang og trivsel.. Mindst 4 af dets medlemmer maa være tilstede for atgyldig beslutning kan fattes. I tilfælde af stemmelighed gjør formandens stemmeudslaget.

§ 10Den øverste myndighed udøves af lagets selv i dets almannamøder hvilket

holdes hvert aar mellom 1 ste og 15 de februar samt ellers naar styret ellermindst 10 af lagets medlemmer forlanger det. Stemmeberettigede og valgbareer alle medlemmere over 18 aar som har oppfyldt sine forpligtelser til laget.

§ 11Formanden fremlegger ved aarsmødet revidert regnskab for det sidste for-

løbne aar. I dette møde afgives beretning om lagets virksomhed i det sidste aarsamt foretages de i § 3 omhandlede valg der foregaar saaledes:

a) 1 formand ved særskilt valg.b) 5 andre styresmedlemmer der velges under et.c) 3 varamændd) 1 kasserer oge) 2 revisorerStyret vælger selv sin næstformand. Tjenestetiden for styremedlemmer og

kasserer er 2 aar og for revisorene 1 aar. Af styret udtræder det halve for hvert aar, første gang ved lodtrækning.

Enhvær kan undslaa sig for gjenvalg i like lang tid som han har fungeret.Aarsmødet kan udslette af laget de medlemmer som ikke har opfyldt de i

disse regler fastsatte forpliktelser.

§ 12Forslag til forhandlingsemner indsendes til formanden saa betids at han

mindst 14 dager før mødernes afholdelse kan bekjentgjøre for lagets med-lemmer hvilke sager der skal behandles. Almindelige sager afgjøres ved sim-pel stemmeflertald. Forandring i og tillæg til disse love kræver mindst 2/3 afde møtendes stemmer, hvilke maa udgjøre minsd 1/3 af lagets stemmeberet-tige medlemmer. Forslag som de sidste maa være framsat i et tidligere alman-namøde som maa være afholdt senest 2 maaneder i forveien.

36

§ 13Kassereren der tillige er regnskabsfører aflægger aarsregnskabet inden hvært

aars 15 de januar for det siste forløbne aar. Han har overenstemmende med medformandens mandtalsprotokol at føre fortegnelse over laget medlemmer samtsaasnart kassabeholdningen overstiger kr 20,00 at indsætte pengerne i en spa-rebank hvilket bliver at kontrollere af styret. Kontrabogen fremlegges ved aars-mødet.

§ 14De medlemmer af laget som skal have bidrag har inden 6 te januar i det nær-

mest paafølgende aar at indsende regning til formanden over det medgaaedebeløp.

§ 15Dersom laget oppløses bestemmes det af dens medlemmer hvorledes mid-

ler skal anvendes

Protokollen fra almannamøtet den 8. mars 1896 er underskrevet av føl-gende:

K. Munkebye, Julius Mollan, P. A. Myhr, P. Okkenhaug, Olaus Heglevald,Lars Moksnes, H. O. Jørstad, K. Holberg, J. H. Leveraasen, A. Vestrum, OlufUlveslien, Martin Nordmarken, Elling Heirsaunet, R. Graff, Ole Kløvjan, G.Berg, Johan Alstad, Severin Buraunet, Steffen Munkebyval, Ole Indgaard, JohsMunkebye, Martin Røstad, Peder Olsen Haugan, Johs. Myhr, Martin Munkebye,Olaus Hegle, Hans Heglevald, Peder Granaas (m.p.p), Kristian Munkebye,Paul Hegle, J. Kløvjan.

Medlemsutviklingen i perioden 1896 til 1906Fra kassaboken kan en få en oversikt over de som i 1906 var medlemmer i

laget. Vi legger merke til at medlemstallet i første 10-årsperioden har vokst tilca 130 medlemmer. I Mule krets hadde de sitt eget arbeiderlag. Vi velger å tamed de som er medlemmer i 1906. Vi legger merke til og kan understreke ather er både ”store” og ”små” medlemmer:

Hegle krets:Julius Mollan med 6 barn, Nekoline Mollan, Jørgine Ridermon, Konrad

Svegaard, Jonas Kløvjan med 4 barn, Oline Kløvjan, Olaus Haugen og 4 barn,Elen Haugen, Grete Hegle, Maren Valset, Olianna Heglesmon, MarenHeglesmon, H. O. Jørstad, Ole Jørstad, Magrete Jørstad, Sofie Jørstad, IngeborgJørstad, Agnes Jørstad, Jon Haugan (barn), Lise Munkebyaunet med 1 barn,Anna Munkebyaunet, Marie Munkebyaunet, Johan Munkebyaunet, Ole E.

37

Heir og 7 barn, Grete Heir, Johs Floan og 6 barn, Marie Floan, Hans Hegli,Marta Hansen (barn), Janna Hegle, Karen Floan, Anne Johanne Hegli.

Okkenhaug krets:Nekoline Myrenget, Ole Venaas og kone og barn, Paul Venaas, Hansine

Venaas, Guruanna Venaas, Grete Kongshaug, Sigrid Kongshaug, Oluf Austmoog kone og barn, Ingeborg Sem, Julia Sem, Ingeborganna Løvhaug, MartineLøvhaug, Julie Lidarende, H. Okkenhaug og 1 barn, Gunelie Okkenhaug, OleOkkenhaug, Olga Haug, Johs P. Elvebak og kone, Johs J. Elvebak og 1 barn,Karl Solberg og barn og kone, Gustav Moe og kone, Johanna Støre, KristianBerg, Trine Berg, Kristian Sveberg med barn, Johan Lilleenget, MætteLilleenget, Martin Nilsen og 6 barn, Serine Nilsen, Johs. Halsan og kone ogbarn, Oline Aven, P. Okkenhaug med kone og barn, Otilie Okkenhaug, IngeborgOkkenhaug, Julie Valum, Magda Lian, Edvard Stubmo med kone og barn,Pauline Stubmo, Peder Norheim og pleiebarn, Albert Nilsen og barn, KarlAasenhus med kone og barn, Jonas Kløvjan med kone og barn. 70

Hegle ForsamlingshusAv styreprotokollen går det fram at Levanger herreds arbeiderlag tok initi-

ativ til å få bygd et forsamlingshus i Levanger herred eller Landsogn som detogså het. Med den aktivitet som det var i tida før 1905 var det et behov for atet slikt samlingssted ble bygd.

Arbeiderforeningen behandler i styremøte 10. januar 1897 en innstillingfra en huskomité med mandat å utrede spørsmål om bygging av et forsam-lingshus i Landsognet. Forsamlingshuset ble etter relativ kort tid kommunehusfor Levanger herred /landsogn. Arbeiderforeningen beslutter i styremøte 26.februar 1898 å bygge et eget forsamlingshus på Hegle til det lavest innkomneanbud på kr. 5355.-

Arbeiderforeningen beslutter i styremøte 3. januar 1901 å tilby kommune-styret å benytte arbeiderlagets hus på Hegle som kommunelokale.

Den 3. mai 1903 framlegges i styremøte for arbeiderforeningen et brev fraMunkeby fattigkrets følgende brev:

De af Munkeby Fattigkreds oppsparede midler, ca kr 2000,00, overdragestil Levanger hereds kommune for at anvendes til afbetaling på den gjæld somhviler paa Levanger hereds arbeiderlags forsamlingshus paa Hegle. Detteunder forudsætning af at arbeiderlaget afstaar huset til Levanger hereds kom-mune som eiendom og at Levanger heredsstyre anvender pengene som oven-for nævn ifald heredsstyret finder at det ikke strider mod gjældende regler ogbestemmelser for pengernes anvendelese.

Det ble forutsatt at arbeiderlaget fikk holde sine møter og basarer i huset motgodtgjørelse for lys og ”brænde”.

38

Forslag om oppløsing av arbeiderlaget i 1924Den 5. juni 1924 ble det i et ekstraordinært allmannamøte satt fram et for-

slag om å oppløse arbeiderforeningen og å opprette et fond for lagets midlertil bruk på trengende ikke fattigunderstøttede personer. Det ble flertall (13/8)for forslaget om at laget skulle oppløses. P. Okkenhaug ba om en protokolltil-førsel om at beslutningen ikke var fattet med 2/3 flertall slik lagets lover for-utsatte. Dette førte til at lovene for laget ble justert og at navnet på foreningenble endret til Frol Sjølhjølpslag.

21. april 1934 hadde Frol sjølhjælpslag årsmøte. Fra møteprotokollen ser viat det for 1933 var 48 voksne betalende medlemmer derav 1 ny. Egenkapitalvar kr 2412,63. Utbetalt for medisin var kr 281,73

I et møte 11. februar 1965 oppløses laget, og midler innestående i Levangerog Skogns Sparebank Kr 985,15 gis som gave til Frol Sanitetsforening.Møteboka er underskrevet av Tormod Okkenhaug, Ola Kløvjan, Ole Halsan ogJohan S. Alstad, fra det sist valgte styret.

Levanger herreds arbeiderlag kom som en etterfølger av Fattigpleiefor-eningene i Levanger landsogn. Arbeiderlaget har ført styreprotokoll fra startenog fram til desember 1940. Under krigen 1940-1945 er det ikke avholdt sty-remøter og/eller årsmøter ifølge styreprotokollen. Det ble imidlertid ifølgeregnskapsbok, med innbetalte kontingenter fram til 1. januar 1945. Medlems-tallet var imidlertid nå betydelig redusert til ca 20 personer.

Om Levanger herreds Arbeiderlag eller forgjengeren Fattigpleieforeningenkan være en avlegger eller en videreføring av de arbeiderforeninger som blestiftet i Levanger landsogn av Carl Johan Michelsen i 1851, har jeg som sagtikke fått klarlagt. Denne foreningen ble stiftet på et møte på Hegle den 12.januar 1851 med gårdmann John Pedersen som formann. Foreningen fikk hele84 medlemmer. Levanger By's Arbeiderlag ble stiftet 13. februar 1851 med furerRenden som formann. Dette laget hadde 95 medlemmer. Dette er store med-lemstall, men det har ikke vært mulig å finne noen medlemsoversikt i vårestatsarkiv.

Kanskje ble den “gnist og ild” som ble tent i 1851, ført videre gjennomLevanger herreds Arbeiderlag, stiftet av noen ildsjeler i 1896?

Originalprotokollene er høsten 2006 deponert på Levanger Bibliotek.

39

40

Ketil Vidar Iversen:

Ishockeyavdelingen til IL “Sverre”

I en periode på 15 år, fra ca 1960 til ca 1975 hadde IL ”Sverre” egen ishoc-keyavdeling her på Levanger. Banen lå mellom Halsanveien og Levanger sta-dion. I dag har Tommen Gram overtatt området.

Om sommeren ble banen brukt til håndball og krokket og om vinteren altsåtil ishockey. Her var det eget lysanlegg slik at det kunne trenes og spilles kam-per også på kveldstid. Ingen selvfølgelighet med ”flomlys” for 45 år sida, menla oss ta det slik jeg kan huske det begynte.

Magne Asphjell – ildsjel og primus motorMagne Asphjell, som var lærer ved Levanger skole, hadde lenge vært pådri-

ver for etablering av en ishockeyavdeling i IL ”Sverre”, og i 1961 var søkna-der om tippemidler og bidrag fra kommunen på plass og det praktiske arbei-det kunne starte.

For å spille ishockey må det et vant til, og det ble laget på dugnad. Kveldetter kveld møtte vi ungdommene opp på saga til Høyem i Nerby’n. Den lå derLevaFro og vaktselskapet Syncron i dag har sine lokaler. Vi saget og spikret lem-mene som skulle bli det nye vantet. Når vi vet at en ishockeybane er ca 30 x60 m og vantet skulle være 1,40 m høgt, så skjønner du at det ble noen dug-nadstimer. Da vantet var ferdig, ble det innsatt med grønn antiparasitt så detskulle tåle både sommer- og vintervær. Da alt sto ferdig, lød de samlede utgif-ter på til sammen kr 11.989, 23 og det var bokført 424 dugnadstimer.

Asphjell var også svært aktiv når det galt grunntrening og forberedelser tilsesongen. Før vi fikk islagt banen om høsten, dro vi opp til Bjørås-tjønna nårisen hadde lagt seg der. Tidlig på søndag formiddag møttes vi og dro oppovertil Langås-dammen og Bjørås-gårdene. Derfra var det lett jogging opp til tjønna.Det hendte det ble en tur opp til Svartbergstua for å signere i hytteboka ogsåfør vi returnerte ned til en speilblank isflate og gode treningsforhold.

De første kampeneVinteren 1961/62 ble de første kampene spilt på den nye banen med de nye

vantene.

41

Store overskrifter i avis-ene sist på 60-tallet.

Til å begynne med hadde ”Sverre” bare juniorlag, og guttene måtte helt tilTrondheim for å spille kamper, da det ikke var flere lag som hadde ishockeypå programmet i Nord-Trøndelag.

Verdal i.l. hadde bane med lysanlegg, men det var bare en kort periode på60-tallet.

For å få kamptrening arrangerte vi intern-serie i tillegg til vanlig trening. Ogtreningene var ikke bare med skøyter og køller. Ofte var banen dekket med snønår vi skulle starte treninga og da måtte vi skufle av snøen selv. Kommunal hjelptil snørydding kunne vi bare drømme om. Etter trening sprøytet vi banen slikat den var klar til neste økt. Utrangerte slanger fra brannvesenet ble koblet tilvannledninger i Halsanveien, så kommunen holdt oss med gratis vann i alle fall.Hvor mange timer Trygve Thurn-Paulsen jr har brukt på å legge is vet han velknapt selv, men det er ikke få. Altså, vi gjorde det meste selv, inklusive det åskaffe til veie penger for å drive avdelingen.

Som sagt måtte vi til Trondheim for å spille kamper. Selv om vi brukte pri-vate biler kostet bensinen litt før i tida også. Onsdagsdans med “Jetsan” i 3. etg.på Bøndernes Hus var vanlig hele vinteren gjennom. Og folk møtte opp og dan-set og ishockeyavdelingen tjente penger til drifta av laget.

Sportslig gikk det også bra. Etter noen år med bare juniorlag, stilte vi etterhvert også med seniorlag i serien, og på slutten av 1960-tallet hevdet begge lagseg bra mot de fleste Trondheimsklubbene. I Trondheim var det også bareutendørsbaner, og vi spilte på Rosenborgbanen og på Eberg (ikke lang fra stu-dentbyen på Moholt) mot klubber som Wing, Falken, Rosenborg, NTHI, Astor,Ørn, Brage, Strinda og Strindheim.

Etter hver gjorde vi det så bra sportslig at vi faktisk så ut over fylkesgren-sene til Trøndelag. Norges Ishockeyforbund arrangerte årlig noe de kalte forCanada-cupen som var for NM-turnering å regne. Dette var en turnering for juni-orlag. I 1967 var det bare Rosenborg som slo oss her i Trøndelag, så vi bestemteoss for å melde på juniorlaget. Vi regnet med at det kunne bli en Østlandstur,og vi hadde rimelig bra økonomi og tenkte at dette var både sportslig og øko-nomisk forsvarlig. Men der ble vi skikkelig skuffet. Vi var ikke velkommen tilå delta i turneringen. Av geografiske og dermed økonomiske årsaker, het detfra ishockeyforbundet. De ville ikke ha med lag lenger nordfra enn Lillehammer.Dette harmonerte dårlig med uttalelser fra forbundsledelsen, som beklaget atishockeyen ikke vant særlig fotfeste utenom Oslo og Østlandet.

Sportslig suksess Sportslig sett ble sesongen 1968/69 den beste i perioden vi var aktive. Den

vinteren gjorde både senior- og juniorlaget det svært bra. Seniorlaget ble nr 2bak Astor fra Byåsen og med Ørn, Brage og Strinda bak oss i det som ble kaltserie B. Vi spilte 8 kamper, vant 6 og tapte 2.

42

Juniorlaget spilte 9 kamper, vant 4 og tapte 5. Dette gav en 3. plass på tabel-len bak Rosenborg og Strindheim og med Wing, Ørn og Brage bak oss.

I sesongrapporten fra ishockeykretsens seriekomite ble ”Sverre”- guttenesinnsats framhevet som sesongens største overraskelse. Videre het det i rap-porten at kretsen var vel tilfreds ”-med det gode arbeidet som der utføres, og”Sverres” spillere var trolig de best forberedte da sesongen ble innledet. De tarsin idrett alvorlig. Det arbeid gruppen har utført for å skaffe bane - og deinvesteringer de har gjort i denne forbindelse - er meget positivt.”

At vi ble oppfattet seriøst i ishockeykretsen forteller også følgende historie.Da vi meldte på seniorlag for første gang, ble det navneendring på årsmøtet ikretsen. Det som fra starten av hette Trondheim og omegn ishockeykrets, blefra nå av omdøpt til Trøndelag ishockeykrets, så vi var med og satte Levangerog Nord-Trøndelag på ishockeykartet. At det skulle vise seg at da avdelingeni IL ”Sverre” ble nedlagt, var også ishockeyhistorien i Nord-Trøndelag også

43

Tre gamle iskrigere med en av draktene vi brukte. Fra venstre Olaf Willy Stamnes,Ketil Vidar Iversen og Tor Sivertsen. Legg merke til reklamen på drakten. Det varikke vanlig med reklame på idrettstøy på 60-tallet, så her var vi tidlig ute. Laget fikkkr 300 som engangssum for dette. I tillegg til hvite overdeler hadde vi røde bukser,nøyaktig lik to andre lagidretter i Levanger har i dag, nemlig Levanger håndball-klubb og Levanger fotballklubb. Tilfeldigheter kanskje, men artig å registrere.

skrevet så langt, kan en bare beklage. Når det nå snakkes om OL i Trondheimi 2018 og at Stjørdal da skal få en av ishallene, river det stygt i en gammeltishockey-sjel.

Skal Nord-Trøndelag tildeles en ishall burde den selvsagt ha ligget her påLevanger, der vi har tradisjonen og historien.

Hvorfor ble det slutt?Som nevnt innledningsvis var det en gjeng unggutter som etter hvert utgjorde

hele avdelingen. Da bane og anlegg etter hvert var på plass, trakk Asphjell ogfedrene til oss guttene som hadde dratt det hele i gang, seg ut av styre og stellog overlot ansvaret til oss ungdommene. Vi var de samme som trente og spiltekamper, som på dugnad vedlikeholdt utstyr og bane, som utgjorde styret iavdelingen og som sørget for økonomien. Vi var fri til å gjøre hva vi ville uten”kjerring og unga”, men det som etter hvert gjorde at det ble slutt hadde vel flereårsaker.

Noen reiste fra Levanger for videre skolegang, noen skulle avtjene verne-plikt, andre fikk nye interesser og ikke minst fikk det klimatiske aspektet myeå si. Å stadig kjempe mot snøfall og mildvær gjorde at alt ble tyngre.

Jeg kan huske at da jeg gikk kroppsøvinglinja på Levanger lærerhøyskolevinteren 1974/75 , var det siste gangen jeg trente på banen og vantet var oppe.Så etter noen korte, men meget aktive og gode år var ishockeyavdelingen til IL”Sverre” historie.

Kilder.: IL ”Sverre” 100 år 1886 – 1986 av Kjell SolbergTrønder-AvisaLevanger-AvisaEgne notater

44

45

August Grav:

Skuleminner frå YtterøyAvskrift av nedtegnelse frå november 1950

August Grav var født på Øver-Grav på Ytterøya i 1875. Han døde påBangsund i 1953. Han var bl.a. lærer på Hegle frå 1924 til 1929.

Skriftstyret

Menneskeætta står aldri still, alltid er ho i utvikling, til det betre eller til detverre. Frå dag til dag, ja frå år til år, kan ein ikkje merka så mykje, berre på lengersikt kan ein sjå skilnad. Om ein ikkje går meir enn ein seksti sytti år attendeog gjer samanlikningar med notida, vil ein finna at skilnaden ikkje er så reintliten. Det gjeld arbeidsmåtar, reiskap, krav til utstyr o.s.b. Når det gjeld sku-legong og anna opplæring, så skil det seg nokså mykje frå korleis det var forår attende.

Eg kan hugsa da eg var i konfirmasjonsalderen, og lysten til å læra tok til åvakna hos meg, kor eg lengta etter å få stetta den lysten, men det var ikkje sågreitt å få det til. No derimot treng ein ikkje å gå på skule eingong, det er berreå melde seg inn i ein korrespondanseskule og sitje heime og gjera skulearbei-det i fristundene. Kunnskap kan ein nær sagt samle seg som ein plukkar små-stein i ei bytte. Slik var det ikkje i min oppvekst. Korleis skulle vi som da varunge bera oss åt? ”Aftenskular” dei kalla vart det ikkje gjeve tilskot til lenger,for dei skulle avløysast av framhaldsskular, og det var kommunane som kunnesetje desse i gang, dersom dei tykte dei hadde råd til det. Hadde dei ikkje det,så vart det ingen skule.

I mi heimbygd (Ytterøy) hadde det ofte vori ”aftenskule”, men da skulelovaav 1889 sa frå at kommunane kunne setja i gang framhaldskular i staden fordesse, vart det slut, for kommuna såg seg ikkje råd til å få i gang nokon skule.Det var betre å få frå staten enn å taka av sin eigen kasse, for opplæring var detikkje så om å gjere med, ein måtte knipa der ein kunne få det til. Den som daville læra noko meir enn det ålmugeskulen gav, vart såleis ståande fast. Visstnokvar det både folkehøgskular og amtsskule, men skulle ein koma inn på desse,måtte ein som oftast fara til andre bygder, for desse skulane for på omgang, sådet kunne gå fleire år før nokon av dei kom til eins eige heimbygd, og denne

ventetida vart nok lang for dei somvar i høveleg alder og ville læranoko. Ein annan ting var det òg somla hindringar i vegen: pengar, og avdei skulle det meire til når ein måttefara utom heimbygda og gå påskule, og pengar hadde ikkje eg. Farhadde nok nokre kroner, men gam-lekarane var redd om skillingane,for det var ikkje så flust om dei iden tid som det er i dag. Og så haddehan kosta på ein av brørne minebåde folkehøgskule og skogskule,så for meg var det nok fåfengt åspørja om noko no. Eg prøvde eingong å orda frampå om litt skule-gong, men eg skjøna straks at denvegen var stengt for det første. ”Dufår venta” var svaret eg fekk.

Det var nok velmeint dette medframhaldsskule i staden for ”aften-skule”, men i mange bygder vart deteit attersteg, i allfall dei første åra, og

den som da var i høveleg alder, fekk kjenna kor det svei. Om det ikkje var såmykje det ein lærde på ”aftenskulane”, så var det likevel ei hjelp til å halda vedlike det ein før hadde lært på ålmugeskulen, og noko nytt fekk ein no læra òg.Eit gode var det òg at ein kunne gå fleire kurs, så dei var ikkje så verst desseskulane. Det fekk ein sjå da dei kom vekk.

Og mange ungdomar lengta verkeleg etter å få lærdom, like mykje som deigjer no. Men ein sto der når vegen var stengt. Difor var det sume som prøvdefå i gang ”surrogatskular”, i det dei tenkte at noko var betre enn inkje. Men einslik ”surrogatskule” som nokre ungdomar heime fekk til, høyrde eg ikkje snakkom frå andre bygder. Først spurde dei læraren i krinsen om han ville hjelpe deitil å få i gang ein privat kveldsskule, men det var han ikkje huga på, og så stoddei fast på nytt. Da var det ein av dei som kom med den tanken: Enn om vi leggi veg på eiga hand utan å ha nokon lærar. Jau, da dei hadde dryfta dette mellomseg, vart dei samde om å gå i gang. Det var ikkje så mange just som våga å veramed på dette, berre 6 stykke melde seg. Eg skal nemna namna på dei: bondeJørginus Myhr, han var mellom 40 – 50 år, den nesteldste var meierist JohanKristian Henning, og så går det etter tur: Ole Grav, Ola Trygstad, Karl Grav også underskrivne som berre var nykonfirmert. Dei 5 første hadde gått på folke-

46

August Grav

høgskule og ein av dei også på skogskulen på Steinkjer. Eg ”den yngste i laget”hadde gått berre på ålmugeskulen og var berre for ein null å rekna.

Skulen skulle gå på omgang mellom dei heimar det var elevar ifrå, og 2kveldar i veka skulle vi møtast. Faga var: norsk, rekning, bokføring, song (ikkjesongopplæring) og kommunekunna. Den av brørne mine som hadde gått skog-skulen og såleis var den mest høglærde, skulle undervisa i norsk og bokfø-ring, Ola Trygstad skulle ha rekninga og gardbrukaren kommunekunna, forhan hadde vori med i heradstyret i fleire periodar og ellest vori borti mykje somvedkom kommuna. Dei andre to skulle ikkje undervisa i noko fag, anten detvar avdi dei ikkje hadde nokon lærargivna eller avdi det var for fåe fag å delapå, skal vera usagt. Eg kunne sjølvsagt ikkje undervisa i nokon ting som berrehadde gått ålmugeskulen. Men ein ting hadde dei likevel tiltenkt meg. Dei vareinige om å starta eit handskrive blad, og bladstyrar måtte eg greia å vere – deiverdsette ikkje eit slikt yrkje svært høgt, skjønar vi -, for å skriva inn det somdei andre sende meg og lesa det opp, det måtte eg greia, meinte dei. Jau, bla-det kom i gang og fekk namnet ”Forsøget”. Det kom med mange nr., for detvar ikkje berre elevane som sende inn stykkje til bladet, andre hadde og høvetil å gjera det dersom dei hadde noko som låg dei på hjarta, så stoff vanta detikkje på. Det var berre ein gong at eg våga meg til å setja ihop eit stykkje sjølv.Det hadde til overskrift: Kjøp norske varer. Eg var berre 16 år da eg skreivdette stykket. Sjølvsagt var det barnsleg og høvde best inni omnen, men det gavmeg iallfall litt tru på meg sjølv, så det var som ein framskuv til det eg seinarekom borti. Det verste for ein ungdom er at han ikkje vågar seg til noko. Lat byr-jinga berre vera så som så, men får han først tru på seg sjølv og ikkje gjev segover, så vil det gå framover smått om senn.

Ja, skulen kom i gang. Vi sat omkring eit fallbord, og det var fullt ålvormed arbeidet slik som det bør vera i ein skule. Kaffe fekk vi kvar gong vi møt-tes og det kvikka på humøret. Om vi hadde lærebøker? Nei, det hadde vi ikkje.I bokføring vart oppgåvene diktert, og vi fekk sjølv tenkja ut korleis vi skulleføra kvar post. Rubikksystemet var ikkje i bruk den tid, difor vart det bruk formange bøker. Hugsar eg ikkje feil, var det 6 eller 7 bøker i gardsrekneskapenog 8 i handelsrekneskapen. Det var dubbel føring i begge rekneskapa. I norskhadde bror min ei lita lærebok i grammatikk, eg trur det var Hoffgård si. Ellestdreiv vi mykje med analyse, og for meg var det svært gagnleg, eg som ikkjekunne noko før. Bror min som skulle vera lærer i norsk, var nok heller ikkjeså stø i faget. Eg hugsar at var det eit ord som vi ikkje visste kva ordklasse detskulle reknast til, kunne vi berre kalla det adverb, sa han, for det lærde norsk-læraren på Skogskulen oss, sa han, og da kunne vi godt gjera det same vi og,så slapp vi å grunna lenger på det. – Ellest hadde vi så mange sidevegar somvi meinte høvde best saman med norsk. Heime hadde vi nokre gamle bøker somvar kjøpt på ein auksjon i Kaldalen i Mosvik. Der budde det to gamle karar,

47

Johan og Edvard Bredrup. Dei var ugifte og hadde ei gamal syster til å stellafor seg. Desse karane hadde i si tid gått på Latinskule og var rekna som nokregamle raringar. Desse bøkene fann vi fram og prøvde om vi kunne finna litt rett-leidning i dem. Men det vart smått stell med det, for kva skjøna vi oss på latin,fransk og andre framande mål, og det som vi kunne skjøna oss litt på, varskrivi i så gammel stil og med så rare vendingar at det var oss til lite hjelp detog. Men litt som vi lika, fann vi da. Millom anna var det nokre prøver påomskrivingar som vi lika, men vi måtte finne på noko sjølv. Han Olav Trygstadvar slik ein kar til å koma på noko av slikt. Eit par døme kan eg nemna. Luftskreiv han om til ”jordens lokk” og månen til ”verdens største nattlampe” o.s.b.Dette var no berre til moro og ikkje til noko lærdom. Men det er no så når einer ung og kåt, så finn ein på så mangt rart.

Når skulen var slut om kveldane var det å fylgja med han Henning på heim-vegen, for han hadde lengst å gå, pålag 4 km. Vi andre budde nok så nær kvar-andre. Det var mange spursmål som vart dryfta på desse turane, både ålvorlegeog morosame. Den eldste av oss, han Jørginus, var ein slik glup kar til å for-telja både eventyr og andre sogor. Å høyra han fortelle var noko av det hævastevi visste, for han ikkje berre fortalde, men livde med i forteljinga både med kroppog sjel.

Om vi røykte? Nei, ingen av oss bruka slik luksus som tobakk i nokon form,og til all lukke var ikkje sigaretten kome på moten enda, og om han haddekomi i bruk, så trur eg ingen av oss hadde gitt oss av med slikt. Nei, vi haddeanna å tenkja på og bruke tida til. Å samla litt kunnskap var det vi mest tenktepå, for det skjøna vi at vi fekk bruk for seinare. Denne ”surrogatskulen” kunnevel ikkje gi oss så mykje, men litt gagn var det i den òg. I allfall lærde eg somminst kunne, nokså mykje den vinteren. Sjølvsagt var det sume som gjorde narrav oss for denne skulen, at vi meinte å vera så pass til karar at vi skulle greieoss utan lærar. Men det brydde vi oss ikkje om. Vi let dei berre driva på meddet og ansa ikkje noko større på slikt.

Vinteren gjekk til endes, og skulen slutta da vi hadde gått igjennom detpensumet som var oppsett. Før vi skildes om våren, vart vi samde om å takatil med nytt kurs om hausten att. Faga skulle vera dei same som før, berregardsrekneskapen skulle bytast om med handelsrekneskap.

Om hausten tok vi til med nytt kurs. Da var det nokre av dei som hadde gjortnarr av oss som bad om å få bli med, og det fekk dei. Det gjekk greitt heilt tiljul, men da kom det ein slede i vegen for oss som vi ikkje hadde gjort rekningmed og såleis vart det slutt med skulen for denne vinteren. Fleire av oss vartliggande sjuke av influensa og lungebrand. Heime hos oss låg vi 5 stykke sjukepå same tid. Det var ein hard vinter, ikkje berre for oss som var sjuke, men ògfor deim som var friske. Eg har ofte tenkt på korleis han far greidde alt, åleinekar som han var, men han var no av desse seige karane som kunne halda ut. Eg

48

kan ikkje hugsa at han var sjuk nokon gong. Ja, ikkje eingong da han døyddevar han sjuk å rekna for, han sovna stilt medan eg stod hos han, utan at egkunne merka noko anna enn at han ikkje pusta lenger. Da var han 95 år1.

Sume av oss vart ikkje heilt frisk før det lei mot våren, og da var det ingameining i å taka til med skulen att før det vart hausten. Men det vart ikkje daheller. Folkehøgskulen kom til bygda vår den hausten, og da vart det høve formeg å gå der, og dei andre vart meir eller mindre oppteke med anna arbeid sådenne surrogatskulen vart det slutt med for all tid.

Sidan har eg ofte tenkt på denne skulen vår. Om det såg smått ut, så var detlikevel eit velmeint tiltak. Vi ville noko og sette det i verk. Tru kor mange avungdomane i våre dagar ville ha gjort det same? Eg vågar nesten å seie at dethadde dei ikkje gjort. Tida vi vaks opp i var ei anna enn ho er i dag. Vi haddetrong til å læra, men pengar til å kosta oss lærdomen hadde vi ikkje. Diforsette vi stor pris på det vi kunne få utan noko særleg utlegg om lærdomen komtil oss som surrogat. Som eg før har nemnt var denne skulen til stor hjelp formeg som lite kunne, og eg har mange gonger vori takksam for det eg lærdedenne vinteren. Særleg vil eg peika på det vi fekk læra i bokføring. Det vi fekklæra på lærarskulen i den materie var for ingen ting å rekna, men det eg fekklæra på surrogatskulen, har vori meg til stor hjelp sidan, for der fekk vi læra åføra verkelege rekneskap.

Ja, dette er det eg har å skriva om denne skulen vår, og eg er den einaste attav dei som var saman med meg der, dei andre har gått bort for mange år sidan.

1 Nils Petter Grav, f. Gustad frå Ekne. Tok etternamn etter garden Øver-Grav då hangifta seg med enka der, Anne Margrethe, f. Westrum, også frå Ekne.

49

Ester Viken:

Solhaug bedehus i Frol 1921-2003

Bedehusbygging her i landet var et tiltak i lokalmiljøet. Det var lekfolket somsatte ut i livet sine ønsker om et sted der vanlige mennesker kunne delta medsitt, et sted i tillegg til kirke og gudstjeneste der presten var den sentrale. Oftevar presten med på samlingene, men lekfolket stod for ledelsen.

Det begynte med samlinger i heimene med misjonsforeninger og husmøter.Etterhvert vokste det fram behov for større lokaler, - et felles møtested. Det før-ste forsamlingshus som fikk navnet "bedehus" ble bygget omkring 1850.

På det meste var det bedehus i de fleste bygder og byer i landet vårt.Misjonsorganisasjoner innen Den Norske Kirke stod som eiere, ofte sammenom et felles hus.

PlanleggingSørbygdens indremisjonsforening i Frol ble stiftet i okt. 1886. Ønsket om et samlingssted vokste fram gjennom år, men det var først da gård-

bruker Martin Ertsaas gav tomt av eiendommen Nedre Heir, at det ble fart isakene.

På et styremøte i foreningen i mars 1919 ble det lagt fram tegninger, byg-gebeskrivelse og statutter for et Frol bedehus. Byggekomite var gårdbrukerMartin Ertsaas, byggmester Andreas Rødsæther, lærer Johannes Berg og gård-bruker Johan Bentsen.

Prisoverslag for huset var 18.800 kr. Av dette skulle det samles inn 10.000kr før bygging tok til sommeren 1919. Men det gikk ikke som planlagt, kan-skje tok innsamling av penger lengre tid? 18. des. 1919 var det i alle fall utlod-ningskveld på Hegle forsamlingshus - 258,85 kr ble resultatet…

InnvielsenInnvielsesfesten ble arrangert 18. sept. 1921. Solhaug bedehus ble navnet.

Det var stor deltakelse fra fjern og nær. Sogneprest Janke holdt innvielsestaleog fru Janke deltok med sang.

"Måtte dette bli et kjært samlingssted til gavn og velsignelse for bygden ogden enkelte," var det gode ønske fra sognepresten.

Det ble lite nedskrevet fra starten, men noe er bevart, f. eks.: Gårdbrukerne

50

gav tømmer som ble til boks og plank på Martin Vikens gårdssagbruk. Detmeste av arbeidet ble selvfølgelig gjort på dugnad.

Etter byggeperioden var de største giverne av materialer og lån samlet foroppgjør. Noen hadde nok regnet med litt til inntekt for egen del, men det bleikke slik. Martin Ertsaas tok ordet og sa: "Æ ha ailler hørd at det går an å lånVårherre pæng. Æ kjæm itj te å kræv nå for min del." Da ble det heller ikke lagtfram regninger fra de andre som var der.

Huset inneholdt storsal på ca 100 m2 med dobbeldører til litjsalen. Ellers vardet kjøkken og gang. I andre etasje var det rom for leilighet. Høsten 1922 bledet satt opp rommelig trapp til andreetasjen og lagt golv der.

Et uthus måtte også til. Det rommet vedskjul, utedo og spilltau til fem hes-ter. Transporten til bedehuset måtte det selvfølgelig legges til rette for!

Husleia ble satt til 12 kr "for det hele hus", 3 kr for litjsal og 3 kr for kjøk-ken. I de harde tredveåra ble leia satt ned til 5 kr for storsal, 2 kr for litjsal og2 kr for kjøkken.

HusstyretSørbygdens indremisjonsforening var i alle år eier av Solhaug bedehus, og

eget husstyre ble valgt på foreningens årsmøte. Det skulle bestå av to menn ogen kvinne, - sterkt på den tida! Formannen i foreningen var selvskreven i hus-styret.

51

Solhaug bedehus på Heir i Frol.

I febr. 1922 ble disse valgt: Martin Ertsaas, formann, Magda Bentsen, vara-formann, HeImer Lian, kasserer. Varamedlemmer var Johan Bentsen, GustavaErtsaas og Andreas Rødsæther.

Martin Ertsaas døde i 1926. Et stort bilde av ham hang i mange år på veg-gen i storsalen. Det ble senere gitt tilbake til familien.

PedellenPedellen tok seg av vask og oppvarming og var en viktig person for huset. I 1924 vedtok Indremisjonsforeningen å gi Ingeborg Heirsaunet 10 kr året

i påskjønnelse for dette arbeidet. Senere overtok Elen Ertsaas som etterhvertfikk: 25 kr for arbeidet.

I de første åra etter krigen holdt Frol framhaldsskole til i litjsalen. KlaraHogstad som var pedell på Hegle skole, hadde ansvar for vask og oppvarmingmed opptil 45 kr i godtgjørelse pr. år.

I 1936 ble det lagt Alta-skifer på taket - en stor investering. Men som alltidellers ble storparten gitt: 500 kr i gaver, 300 kr måtte opptas i lån. På den tidavar gjelden på huset 410 kr.

KrigsåraSom alle lignende hus ble Solhaug bedehus beslaglagt av den tyske hær-

makta. Det skjedde ikke før i 1941. Både Johannes Munkeby, Ragnvald Fossenog Ola Indgaard forteller at de var på juletrefest der i 1940. De forteller ogsåat innsamling av radioapparatene i 1941 foregikk på huset. Fra dette året haddeikke eierne tilgang til bedehuset, som gjennom krigsåra ble brukt som lager fortungt utstyr, b1.a. hestesko. Dette førte til at golvet seig ute ved ytterveggene,så store golv- og murreparasjoner måtte til etter disse åra.

Da huset ble frigitt, ble det holdt ny "innvielsesfest" med fullt hus 2. pin-sedag 1945. Fullt hus var det også 7. juni 1945, for da kom kong Haakon 7. heimtil landet. Da ble det servert rømmegrøt.

Under krigen fikk bedehusfolket føle savnet av å ikke ha et godt samlings-sted. "Så vi forstår våre foregangsmenn som reiste huset. Vi er dem stor takkskyldig," står det i protokollen.

Restaurering og vedlikeholdÅrlige basarer, husleieinntekter pluss tilskudd fra Indremisjonsforeningen

gav gjennom alle år det økonomiske grunnlaget for drift av huset. Innredningav leilighet i andre etasje var stadig i planene, men den ble først ferdig til inn-flytting i 1952. De gamle trebenkene ble erstattet av stoler og bord i 1958.

Men den største restaureringa skjedde i 1970-åra. Det ble innlagt vann, oget tilbygg gav rom for vannklossett. Vinduer ble skiftet og veggene ble isolertog fikk ny bordkledning. Elektrisk oppvarming kom også i disse åra. Nå ble

52

det gamle uthuset med stallrom og utedo revet, og uthus på 4,4 m2 bygd. Ei nytid var kommet.

Igjen var det innsamling - 12.000 kr, og dugnad som halverte utgiftene. Eteksempel: Etter søknad gav Frol bygdeaImenning 5 m3 tømmer, og det måttefram. "En lørdag startet man opp med 4 traktorer og 8 mann for å hugge, ta detut av skogen og fram til saga." På Munkeby øvre stilte Martin Munkeby sagatil disposisjon og Martin Segtnanmo skar bordkledning. Flere snekkere gjordedugnad.

Et orgel med skiltet "Fra venner i Levanger" var musikkinstrumentet gjennommange år, men ved restaureringa på 70-tallet gav ungdomsgruppa nytt instru-ment - et piano. Men orgelet var fortsatt med.

Bruken av husetHva ble huset brukt til? - oppbyggelige møter og fester - basarer - juletrefester - stevner - ungdomsarrangement - barneklubb og ikke minst søndagsskole.

53

Stort oppmøte ved arrangementene.

Mange husker Magda Bentsen som gjennom 40 år kom gående med hand-veska på vei til Solhaug bedehus for å holde søndagsskole annenhver søndagkl. 1/2 3. Trofasthet kalles det!!

I tillegg til dette ble huset ei tid brukt til konfirmantundervisning, fram-haldsskole, vevstue for Frol husflidslag og lager for Frol sanitetsforening.

Formenn i husstyretI løpet av 80 år har det bare vært fem forskjellige formenn i husstyret. Det

blir 16 år i gjennomsnitt!Navn som går igjen i husstyret: Martin Ertsaas, Johan Bentsen, HeImer

Lian, Magda Bentsen, Kristian Granaune, Beret Elverum, Marius Hojemsaunet,Johan Murvold, Karl Viken, Helga Hogstad, Olga Buran, Oskar Hogstad, JennyHolm, Thorstein Aarthun, Ellen Grostad, Aslaug Hogstad.

SluttenUtgiftene vokste. Kommunale avgifter bidro i sterk grad til at tanken på

salg av huset etterhvert vokste fram. 12003 kom et bud på 350.000 kr, og vedtak om salg ble gjort 11. juni 2003.

Kjøper var Per Morten Jenssen som etter noe ombygging ville bruke huset tilprivatbolig.

Solhaug bedehus hadde da fungert i 82 år.

54

Solhaug bedehus,

Salgsinntektene er fordelt slik: - 3.500 kr til elektronisk orgel ved Benagaria presteskole i India - 100.000 kr til Bakketun folkehøgskole, Verdal - 100.000 kr til IMI Stølen, leirsted i Oppdal - 157.540 kr til jordbruksprosjekt i Aserbajdsjan Sørbygdens Indremisjonsforening, i dag Frol Normisjon, var eier av Solhaug

bedehus, og alle inntektene av salget gikk til prosjekter som Normisjonen dri-ver.

Løsøre ble solgt til interesserte. Pianoet ble gitt til Bakketun Folkehøgskole.Det mest interessante er vel at orgelet i dag er i bruk i en menighet i Tallinn,Estland.

55

NTA 1907

1/1 1/2

Leif Kjønstad:

Høykjøring på Søgstad søndre

Bildet er tatt mellom 1924 og 1932.Martin Stavrum (f. 1876 d. 1947) var eier av tre gårder en tid: Østborg,

Søgstad søndre og Storborg østre.Arve Segtnan som ble gift med Bergljot Stavrum (datter av Signe og Martin

Stavrum), kjøpte Søgstad søndre i 1932 for kr. 50.000,-.Astrid og Karl Haug kjøpte Storborg østre i 1935 for kr. 32.500,-. Astrid Haug

var søskenbarn med Signe Stavrum.

56

Vi kjenner ikke navnet på alle personene på bildet, men helt til venstre står OlafHallan. Videre Johannes Sørholt, Arild Olsen og Arve Segtnan (med hatt i handa).På bildet er også Arvid Hansen, Erna Olsen, Johannes Moan og Sigurd Rokne.

Karen Løvhaug:

HeimeslaktingKaren Løvhaug forteller om førjulssjauen på 1940- og 1950-tallet

Slaktinga av gris fant sted de første dagene av desember, avhengig av hvormye slakteren hadde å gjøre. Noen planla slaktinga etter ”ælnakken”, fordi demente grisen måtte slaktes på voksende måne. Flesket ble drøyere da, ble detsagt. Dette tok vi ikke så nøye på Løvhaugen, men derimot tok vi hensyn tilflo og fjære. Blodet måtte ikke tappes på fallende sjø eller fjære, for da haddedet så lett for å levre seg (koagulere). Dette erfarte jeg selv. Var grisen stukketved fjære sjø nyttet det ikke hvor mye og iherdig en rørte i det – det ville levreseg.

Grisen som ble slakta var et drøyt halvt år gammel, og hadde gjerne enslaktevekt på om lag 130 kilo. Den ble fora på poteter og mye skummamelk.Vi kjerna smør, og det vi ikke brukte sjøl ble solgt. Grisen gikk ute hele som-meren og til langt på høst, og hadde godt utvikla muskler og bra med flesk.

Slakteren var Jon på Duvsete. Han var rundt på gårdene i mange år, helt framtil 1960-tallet.

Før han kom hadde vi fyrt opp under en diger gryte som hang i gruva i kjel-leren. Jon var nøye på varmen. Vatnet måtte ikke koke, men holde minst 70 gra-der. Det tok tid å varme opp vatnet, så vi slakta ofte en spekalv først. Blod oginnmat av kalven ble naturligvis tatt vare på.

Vi rørte i griseblodet med handa, for da kjente vi best om det levra seg.Slakteren passa også på, og stakk handa nedi karet for å kjenne etter. Vi måtterøre uavbrutt til blodet var kaldt, noe som tok minst en halv time. Først dakunne vi sile blodet og sette det vekk. Silinga var nødvendig for å fjerne klum-pene, for selv om det ikke var fjære sjø, ville noe blod levre seg.

Etter at blodet var tappa av grisen, begynte skåldinga. Skåldvarmt vatn (70grader) ble helt ut over et lite område av skrotten, slik at busta løsnet. Den bleskrapt av med en kniv, og et redskap som lignet en firkanta, pyramideforma ku-bjelle, som hadde en spiss krok i den ene enden. Kroken ble brukt til å dra av”klauvene” på grisen. Det skulle jo bli fine griselabber. Det var sjelden vi tokvare på busta, for grisene var for unge til det. Grisebust til å sette på bekkatråden– som ble brukt til beksømstøvler eller halvsåling av sko – måtte komme fragamle purker eller galter.

57

Når grisen var skålda og svoren glatt og fin, ble innvollene tatt ut. De blesamla opp i et stort trau – tarmtrauget. De måtte ikke kommet i kontakt medgolvet eller bakken. Hjerte, lever og lunger ble lagt i kaldt vatn. Vatnet bleskiftet to ganger daglig i to døgn, før innvollene kunne tas i bruk. Grisehodetble vatna ut i fire døgn før vi kokte sylte.

De tarmene vi skulle bruke til pølser, tynntarmen, ble tømt, vrengt og grun-dig vaska. Så ble de lagt i saltvatn fram til kvelden. Da tok vi tarmen og droden mellom to bindingsstikker (strikkepinner) for å dra av tarmtotter og hinnersom var på innsiden av tarmen, som nå var vrengt ut. Dette var ikke gjort i enhandvending. Det tok en god time før tarmen var så rein og tynn at den kunnebrukes til pølseskinn. Den ferdige tarmen ble lagt i saltvatn – ikke saltlake. Førvi la oss måtte vi huske på å legge i vatn byggryn (smågryn).

Neste dag skulle det kokes blodpølse. Oppskrifta mi var slik:

BLODPØLSE3 liter blod1 kilo utvatna byggryn1/2 kilo sammalt rugsikt1/4 liter lys sirupfinmalt nellik etter smaksalt likeså

Til slutt ble fint byggmel brukt til å gi røra den rette konsistensen, omtrentsom tykk pannekakerøre. Denne røra ble fylt i lerretsposer. Posene kunne ikkefylles helt, fordi røra utvida seg når den ble kokt. Av denne porsjonen ble detseks poser med blodpølse. Posene kunne vel romme ca en liter.

Samme dag (dag 2), ble det også gjort forberedelser til å lage

HAKKPØLSELever ble kokt i lettsalta vatn på kjøkkenet. 1 kilo byggryn ble lagt i bløt i

melk til neste dag. Da ble levra raspa og blanda med byggryn. Oppskrifta blederfor omtrent slik:

3 liter raspa lever1 kilo byggryn oppbløtt i melk1 liter raspa råpotet (minst!)1/4 liter lys sirupmalt ingefær og salt etter smak.

Også hakkpølsrøra ble tykna med byggmel, og fylt i lerretspose. Disse måttefylles så fulle som mulig før de ble knytt igjen, for denne røra krympa underkoking.

58

Hakkpølse var populær kost. Når posen var vrengt av ble pølsa skåret i fin-gertykke skiver, som gjerne ble stekt med flesk, og spist med sirup eller litt suk-ker over.

Tredje dag ble det også laga

LUNGEPØLSELungene ble forvella for at de skulle bli lettere å handha (handtere). De ble

renset for piper og brusk, og karva opp i biter. Disse ble blanda med biter avhjerte og ”megar” (mellomgolvet). Hvis nyrene var fine ble de også reinskå-ret og karva opp. Noe avskjær av flesk (kjøttflesk) kunne også bli tatt med.Denne blandinga ble malt på kvern, to ganger, og krydra med salt og pepper.Potetmjøl ble blanda inn for å gjøre deigen fastere – som til kjøttkaker.

59

Karen Løvhaug i full sving med baksten.

Blandingen ble knadd godt, og stappa løst i tarmer. Disse ble kutta opp i 30 cmlengder, og bundet for i begge ender. Lungepølsa ble lagt i saltbauna sammenmed flesket, og tørrsalta. Ble pølsene liggende lenge i laken, måtte de vatnesut før de ble kokt til mat.

SPEKEPØLSETil spekepølse brukte vi kjøtt av bog, og flesk av buklist (grisens mage). Hvis

det ble slakta kalv samtidig, tok vi også kjøtt fra den, for eksempel bog ogslakside. Alt dette ble malt en gang. Blod i pølsedeigen ga fin farge og kon-sistens. Det kunne dreie seg om en tekopp på ca. 3 kg deig. Til krydder bruktevi pepper og litt nellik, og salt etter smak.

Til å stappe pølsene brukte vi pølsehorn på kjøttkverna. Pølseskinnet ble treddinnpå hornet, og enden trukket fram foran åpningen i hornet. Vi brukte som regelen spiker, halvanntoms (i dag ville vi vel si 40 mm dykkert), som vi stakkgjennom skinnet slik at det ble en tett og sterk avslutning hvor kjøttdeigenikke kunne trenge gjennom. Så ble deigen pressa inn i pølseskinnet ved hjelpav kjøttkverna. Best var det å være to, en til å sveive, og en til å ta imot pølsaog sørge for at den ble hardt nok stappa. Pølsene MÅTTE stappes hardt, for nårkjøttdeigen tørka, trakk den seg sammen og ble mye mindre i volum. Derforhendte det at pølseskinnet sprakk under stapping, særlig hvis det under rense-prosessen var blitt en skade på tarmskinnet. Det var ikke alltid så lett å se. Damåtte vi skjære over skinnet på bruddstedet, og tre i en spiker til avslutning,og en ny som start på neste pølse. Kunsten var å la pølsa bli så lang som mulig,slik at vi fikk en fin kveil, eller spiral, å henge til tørk. En kunne også ta og slengepølsa rundt to-tre ganger slik at det ble tvinn på pølseskinnet, og på den måtenlage pølser som var 20-30 cm lange, men som likevel hang sammen.

De første par dagene etter at pølsene var stappa ble de hengt opp inne,gjerne over kjøkkenkomfyren – det var vedkomfyr den gangen. Dermed stivnade raskere, men etterpå ble de hengt på et kosteskaft på buret. Etter en månedstid kunne vi ikke dy oss lenger, men måtte smake på de nye spekepølsene.Riktig fine ble de ikke før etter et par måneder.

KJØTTETDet var slakteren som ”låmmå sund” (parterte) grisen, og la stykkene på det

store bordet i buret: Skinkene, ribbestykkene, kotelettranda, bogstykkene og såvidere. Til jul hadde vi alltid fersk ribbesteik. Skinkene og mellomflesket blesalta så fort som mulig, for det tok lang tid å få spekeskinkene klare – de måttevi kunne ta av i slåttonna, om ikke før. Som det andre flesket ble skinkenetørrsalta. Hvor lenge ei skinke lå begravd i grovsalt avhang av vekta. Regelenvar ei uke for hvert kilo. Vog den sju kilo, måtte den ligge sju uker i salt før vihengte den opp til tørking. Saltflesket var det om å gjøre å få ferdig fort, for

60

vi hadde som regel vært uten spekeflesk en tid. Ryggen ble salta og brukt tilsuppe, lapskaus og andre retter. Til rotgraut (kålrabistappe og poteter) bruktevi bogbeinet, skanker og rygg. Av brystbein kokte vi sodd som vi hadde mel-boller i, og gjerne litt saukjøtt hvis vi hadde. Da ble det festmat.

SYLTEEtter at grisehodet hadde ligget i vatn i 3-4 døgn, tok vi det opp om kvel-

den og lot det renne av seg til neste dag. Så kokte vi det godt, gjerne sammenmed ei gammel høne og litt kalvekjøtt. Så ble alt karva opp, og blanda godt medsalt, pepper og nellik etter smak. Den ferdig krydra blandinga ble svøpt i et plagg(klede), og lagt i press. Neste dag ble sylta tatt ut av plagget og lagt i saltlakei to døgn. Laken besto av en halv liter salt på to liter vann.

Noen lot sylta ligge i laken helt til bruk. Den sto seg lenge da, men ble i dry-gen salt.

HERMETISERINGDet var et stort framskritt da hermetiseringa kom i bruk, og vi kunne legge

kjøtt og andre ting ned på Norgesglass. Nå slapp vi å salte alt som skulle ståseg. Kotelettene var det enkleste å hermetisere. Vi skar vekk beina for å fåkjøttstykkene ned i glasset. Kjøttet ble bruna i steikeovnen, og etterpå kokt. Såble kotelettstykkene lagt på glass, og krafta slått over. Så ble gummiringene oglokket skrudd på plass, og glassene satt opp i hermetiseringskjelen. Når det varkokt opp, måtte vi kjenne om gummiringene satt godt, hvis ikke måtte glassenekokes opp på nytt.

Isteret (isterbuken og nyretalg) ble renset for eitler (kjertler), malt og vatnagodt ut ei ukes tid. Så ble isteret hengt opp slik at vatnet rant fra. Etter detblanda vi inn oppskårne epler. Dette tok vekk den stramme grisesmaken, sam-tidig som eplene trakk til seg vatn som var igjen. På den måten hindra vi at detfreste og spruta når vi kokte isteret til smult. Dette smultet ble brukt til smult-bakkels, til steiking av goro og fattigmann og lignende. Skulle smultet brukestil svinsmør, som erstatning for vanlig smør, måtte vi ikke ha med ister fra tar-mene. Det satte vond smak. Men reint smult ble salta og brukt i stedet for van-lig smør, som var dyrere. Min mor, Klara, brukte mye svinsmør, for som ale-nemor med åtte unger var det slik hun kunne klare å skaffe oss noe fett i kost-holdet.

Kjønnsorganene på grisen ble skåret ut og hengt opp til kjøttmeisene. Sliktok vi vare på det aller meste av slaktet.

61

"Levanger angaaende"Leserinnlegg i NTA fra 1852

Her kommer et langt og kraftig leserinnlegg fra 11. mai 1852, med den slå-ende tittelen "Levanger angaaende". Vedkommende som skriver, ukjente x, hartydeligvis synspunkter på saker og ting. Kanskje har han nettopp kommet hit,eller skriver så "dristig" fordi han skal reise herfra?

Først og fremst er han interessant fordi han er konkret, sjøl om han avspo-rer i datidens språkform, men han nevner både personer og steders plasseringi byen. Jammen ble det skålet hyppig i skjenkestuene under vintermartnan i1852!

Han har også mange overraskende beskrivelser, f.eks. "ikledd Negligé"(handelshusene), "Eddies Bazar" og det "smukke og colosale Apothek".

Denne øyenvitneskildringen 6 år etter brannen i april 1846 er også infor-mativ fordi den ikke fremhever synlige resultater etter major Seiersteds byplan-arbeid.

Og sist, men ikke minst: Innlegget tar for seg emner som er like aktuelle dendag i dag, f.eks. manglende renhold på fortauene i byen.

Betingelserne for en Byes Indvaaneres Velvære er Renlighed, Beeqvemhed,Byens sunde Beliggenhed, godt Vand og dernæst gode Næringskilder.Indvaanerne bør aldrig glemme, at det ikke allene gjælder for dem den nær-værende Dag, den næste Uge og det kommende Aar, men ogsaa for – dereshele Levetid; og – at deres Børn som oftest træde i deres Sted, for at leve, virkeog ernære sig i samme Bye, hvor deres Forældre tilbragte og endte deres Dage.Hvad er da vel mere naturligt, end at en Byes Borgere, Enhver især, stræbe for,at deres Ophold- og Ernæringssted bliver saa triveligt som muligt? og Vee denBye, hvis Indvaanere ikke besjæles af denne for dem saa naturlige Interesse,de ville da ei heller have nogen for selve Fædrenelandet! Den Mening: ”vor Byeer kun en liden Bye, og det kommer saaledes ikke saa nøie an paa Et og AndetByen angaaende” – indbefatter ikke allene aldeles skjæve Begreb om hvadTiden fordrer og tilnød formaar, men er ogsaa saare uskikket til en ByesOpkomst. Store og næringsrige Byer have engang ikke alene været smaaeByer, men ogsaa ubetydelige Pladse; men de ere, foruden ved eiendommeligeOmstændigheder, bleven til store og rige Byer, ved dygtige Mænds Samvirkningog Omtanke. Man maa ikke vente Stort i smaae Byer af de derværende smaa

62

Embedsmænd, der vente paa Befordring et andet Sted; thi de tænke nok oftest,din Tid gaar vel; dog gives der ogsaa Undtagelser; men det er den fast boesatteBorger, der tænker at leve og ende sine Dage der, som maa have den størsteInteresse for sin Bye, og følgelig bidrage Alt, som staaer i hans Magt, til densudvikling.

Hvad Levangers Beliggenhed som Kjøbstad angaaer, da er der, - naar und-tages Trondhjems og flere Handelspladsers alt for nær Beliggenhed, intetSynderligt tilbage at ønske. – Den har en beqvem og sikker Havn som aldrigfryser; men desverre, den har hidtil manglet paa Søe-Exporter. Bygden, Byenligger i, er ikke alene meget frugtbar og folkerig, men ogsaa romantisk. (Hr.Provst Arentz har Ret, naar han i sin Formaningsskrivelse til Urostifterne, somf. A. gjorde Spektakel paa Levanger, siger: der er saa godt at være her; natur-ligvis naar man har at leve af. – Ogsaa en Udlændning sagde forrige Sommer,da han kom paa Røstabakken og overskuende Levanger med dens omkring-liggende Herligheder: ”o! hvor vakkert, her skulde jeg have Lyst at boe”.) – Detøvrige Opland er vel ikke meget stort, men dog meget frugtbart og velbygget,og vil, ifølge den Aand, som paa mange Steder i Landet er vakt for et forbe-dret Jordbrug, og som nu ogsaa viser sig saa smaat i disse Byer, kunde forøgedets Producter til det Dobbelte, som da ikke ville blive uden Indflydelse paaLevanger; thi florerer Landet, har Byerne Fordel deraf, og omvendt, florereByerne, vinder ogsaa Landet derved.

Med godt Vand er Byen mere end tilstrækkeligt forsynet ved en Vandledning,som har kostet den betydelige Summer; og som hidtil har trodset den stær-keste Kulde og den tørreste Sommer.

Ifølge Omreguleringen af Gaderne efter Branden, er Byen bleven saa Beqvemmed Hensyn til Rum og Plads, naar undtages et Sted, som længre hen skalomtales, som man kan ønske. Grunden, som Byen hviler paa, er opfylletStrandbund. Paa denne har der især i den øverste og mitterste Deel af Byen, somBeboelsessted og Samlingsplads for mange Mennesker og Kreature, især underMarkedernes Afholdelse, i en lang Række af Aar ifølge forsømt Renlighed, dan-net sig en fraudig Jordskorpe, som paa sine Steder er henimod en Alen tyk.Denne Omstændighed giver nu Anledning til Udvikling af den meget skade-lige Sopp i flere Huse. Af saadan Jordbund, - ligsom af den oprindelige, -uddunster hyppig Kulsyre og Svovelvandstofgas, begge giftige Stoffe forMennesker; - men, da Byen med sine brede Gader dygtig gjennemstryges avVinden, hvoraf vi ingen Mangel har, vil disse Stoffe – ved passende Renligheduden- og indenfor Husene – ingen Indflydelse have paa Helbreden.

Men hvad Renlighed angaar, staar der dog Meget tilbage at ønske medHensyn til flere Gaardsrum og andre Steder i Levanger. De første, indbyggedepaa alle Sider, og endog vel lavere end Bygningernes Grund, - ikke brolagteog derhos benyttede til Samlingsplads for alskens Urenligheder, blive sjeldne

63

tørre, og afgive saaledes sande Kloakker. Deres Beboere burde dog være saafornuftige at afhjelpe en saadan stor Ufuldkommenhed, som ikke alene gene-rer deres daglige Sysler, der forefalde mellem Huse og Gaardsrum, men kanogsaa give Anledning til skadelige Uddunstninger og deraf følgende Sygdomme.

Hvad Næringskilderne for Levanger angaar, da ere de, og have især væretmeget daarlige for de Fleste siden Toldforandringen indtraadte mellem Norgeog Sverige; - men vi maae trøste os med, skjønt det er en daarlig Trøst, atMillioner af Mennesker ikke have det bedre, ja, Mange endog værre, - og at,naar Partierne i Ind- og Udlandene ere komne til Rolighed, og erkjende, hvadder er det Rette og Bedste for Alle, - og Handel og Vandel atter kommer i Flor,og hvad Hovedsagen tillige for os er, naar vi lære og stræbe efter at følgeNæringskilderne der, hvor de ere at erholde, og vore humpede Veie blive merefremkommelige i hvilkensomhelst Aarstid, og endelig, naar vi give BrændevinetF… i Vold hvor det kom fra, at det da vil og maa blive bedre.

Af Haandværkere har Levanger kun faa, og dog have de Fleste deraf kunLidet at bestille som saadanne. Men dette kan ikke være anderledes i smaae Byeri Norge, hvor der paa Landet fuskes i Meget, som er skadeligt forHaandværkerne i Byerne. – Lægges der til, at Pseudohaandværkerne paa Landetbetale mindre Skat og desuden kunne leve billigere end Byhaandværkerne,ere Følgerne deraf for disse let at indse.

Derimod er der ingen Mangel paa Handlende i Levanger. Et Snees derafkunde optælles, medens for nærværende Tid to a tre vilde være tilstrækkeligt;og det saamegetmere, da aarligt to Markeder der afholdes som besøges afmange fremmede Kjøbmænd, der opdisker med Overflod af alskens Varer.Mon det er den Maglighed som er forbunden med, endog i Negligé at kunnegaa fra Dagligstuen i Kramboden for at afhænde Varer (herunder er dog ikkeden virkelige Kjøbmand meent, thi han har det just ikke saa mageligt), for saa-vidt der er Afsætning paa, og som maaske endog vel forleder dem til at befattesig med Handel, som ere bedre skikkede til den mere sikker og altid ind-bringende Plov (!) at Saamange vælge denne vanskelig Næringsvei, hvorpaade Fleste komme tilskade, eller ialfald Intet formaae at udrette? Dog – Enhversin Villie! men Pengeskuffen, ak – den præsset mangt et Suk af Brystet ogbringer Hovedet til at ryste, den – er og bliver saagodt som tom.

Ogsaa paa Værtshuse, hvor der skjænkes Brændeviin, har det lille LevangerOverflødighed. Der ere ikke mindre end 5, medens 2 a 3, vilde være mere endtilstrækkelige; thi det kommer som oftest kun an paa Tilhold, og jo flere derer desto mere Leilighed give de dertil. – Det antages med Vished, at under detsenest afholdte Levangers Marked, i disse Værtshuse ere drukket Brændeviinfor den klækkelige runde Sum af 1000 Spd., som beregnet til 2 sh. Drammenudgjør 30.000 Drammer, lægges der nu til, hvad der er drukket af Brændeviinunder dette Marked i andre Huse i Byen, saa vil Qvantiteten ialfald vise, at den

64

seneste Forandring i Brændeviinsloven ikke har nogen Indflydelse paaBrændeviins-febertørsten. – Der skal mere til at standse denne ødelæggendeFeber, der ikke allene hersker endemisk, men ogsaa epidemisk. 12 sh. forDrammen, som nu koster 2 sh. vilde Sandsynligt gjøre bedre Effect; thi det hjel-per ikke at spare Drankeren; jo før han afsætte sine Penge, desbedre for ham,først da kommer han maaske til Besindelse. Vel Sandt, at den Uskyldige, somikke misbruger Brændevinet, en saadan Fordyrelse ikke kunne kue, men hvordet gjelder en saadan vigtig Sag som denne, maatte man vel finde sig deri.

I Haab om at Fornuften og gode Mænds Bestræbelser med Brændevinsfondetendelig vil seire, ville vi nu tage gode Støvler paa*) og se os lidt omkring iLevanger, især i Agergaden; se der! Konen som vil over paa den anden Sidefor at opdage en Steen eller en haard Jordklump for at faa Fodfæste, hun løf-ter sine Klæder beskeden op, vover endelig, for at spare nogle Trin over Dyndet– et langt Skridt, nok et – og Fødderne ere ligesom fastlimede. – VedAnstrængelse faar hun dem endelig løse, men – Skoene synes sporløst for-svundne. Hvilken Tilstand! byr deg Livet tækkes os, ogsaa da, naar man kunsætter Fødderne udenfor Husene. – Den samme Kone betaler Grundleien forsamme Gade, forsaavidt hendes Part angaar (som er ødelagt vedMarkedcommersen, - hvoraf hun dog saagodt som ingen Fordeel har).

Nu Fortougene! de, som ikke ere brolagte, befinde sig for det meste i sammeraae Tilstand som de vare forinden Bygningerne foran dem bleve opførte. Deter dog en Skam for Byeborgerne i et organisert Samfund , naar de ikke holdedet nogenlunde anstændigt nærmest foran deres Døre og Huse. Haves ingenLeilighed til Broelægning, saa ere dog Omkostningerne ved at borttage den sli-brige Jord og Dynd, fylde og jævne den med Sand, saa ubetydelige, at

Enhver kan overkomme det. Politiet kan befale dem det; thi der gives en Lovder byder, at enhver Huseier i Byerne skal holde sit Fortaug i forsvarlig Stand.Indsenderen kan ikke troe, at Politimesteren anseer en saadan Gjenstand forringe, for sin Værdighed at paaminde, og ikke tager i Betragtning, at et hvertEmbede ogsaa inbefatter (tilsyneladende) ringe Forretninger, som dog hoved-sagelig gaar ud paa flere, ja ofte meget store Øiemed. – Det er vel sandt, at dergives de, som gjøre skjæve Ansigter, naar de anholdes til deres Pligter, menderom bør en Politimester ikke bryde sig.

Indsenderen kjender en Mand, der, skjønt han forrenter mange Penge, alli-gevel har kostet ikke ubetydelige Summer paa Fortougs- og GaardsrumsBrolægning her i Byen; men disse Omkostninger siger han, angrer han ikke;thi Fodtøi og Husene holdes ikke alene mere tørre og rene; som ellers ikkevilde have været muligt, Forretningerne i Gaardsrummen lettes derved, hvorafikke alene nærværende men ogsaa tilkommende Beboer haver godt, men han

65

* Denne Opsats blev indsendt medens Gaderne vare bløde, og forinden der arbeides Meget medAgergaden, men har formedlest visse Aarsager ikke kunnet optages i dette Blad førend nu. Red.

har ogsaa opfyldt en Pligt, som han troer, den ene Naboe skylder den Anden,og som man skylder dem, der søge Ens Huus, at gjøre dem Adgangen beqvem.Indsenderen er aldeles enig med ham.

Husene i Levanger med deres nymodens Vinduer ere for det meste ret vakreog beqvemme, kun skades at de fleste vandziers af stygge og ubeqvemmeTrapper, som i Mørket endog ere vanskelige at bestige. En smuk Trappe zirerHuset, en styg Trappe foran et smukt Huus tager sig derimod ud, som en vak-ker Mand, der har en smuk Kjole paa og en gammel sønderreven Buxe. Har manarbeidet sig over Jorden seer det flaut ud at blive hængende paa Halen. Omdenne Gjenstand vilde dog Intet være sagt, da det staar enhver frit, at anlæggeen smuk eller styg Trappe foran sit Huus; men paa beqvemme Trapper i Byernekan man i al Fald gjøre Fordring; thi Bygningsloven byder endog, at de skullevære beqvemme indenfor Husene. – Men desværre, det har ogsaa der mang-let paa Overlæg og Eftertanke; thi Fortougene ere for det meste for smale forret beqvemme Trapper og tillige for Fodgjængere; og man nødsages saaledestil, især i Mørket, naar man ikke vil brække Hals og Been (det sidste varTilfældet med en Mand i Vinter) eller bliver hængende paa Trappestolperne,at undvige dem, og følge Midten af Gaden, som allene skulde være bestemt forfireføddede Dyr. Der gives Byer, hvor man endog har været saa Omhyggeligfor Fodgjengerne at Trapper foran Husene ere forbudne (Indgangtrappernefindes inden for Husene); - men her. – Især paa den vestlige Side af Hr.Kjøbmand Tangens Gaard er Fortouget endog anlagt saa bradt, at man kunmed Vanskelighed kan gaa derpaa, og ved Glatiis slet ikke. Der skal megenFlegma til af en Byens Borger og en Magistrat at taale Saadant.

De, efter saa mange Aars endu aabenstaaende Gaardsrum og Byggetomterseer, paa det ellers smukke Levanger forstyrrende ud. Foran Hr. Proprietair

66

Hans Nikolai Grøn,ordfører 1841

Andr. Krogness,ordfører 1843-45

H. J. Engelsen,ordfører 1846-48,1850-53 og 1856

Jelstrups Byggetomt mangler ogsaa Fortoug og Rendesten, ligesom beggeDele tiltrænges i den sumpede Tværgade mellom de Herrer Kjøbmand D.Moes, Snedker Nærvigs, Garver Müllers og Dreier Moes Gaarde, samt paaden nordlige Side af Hr. Farver Eides Gaard. Disse Mænd betale ogsaa Byeskatetter Evne, og bør altsaa ikke tilsidesættes i de Goder, som Andre alleredenyde på Kommunens Vegne, og det saameget mindre, som ogsaa Andre havegodt deraf.

Nu Torvet! der hersker en besynderlig Antipathi med dette Torv fra vidseHold. – Foruden at der er plantet Trær, som dog ikke har kostet Byen Noget,er der til Dato saagodt som Intet skeet derved. For at vise hvor ligegyldigt maner med dette Torv, kan anføres Følgende: En Mand havde for 3 Aar siden enBunke Gruus efter Fortougs Broelægning liggende i Gaden foran Hr. P. Han-sens Gaard, som han snart fik Befaling af Politiet at lade bortskaffe; naturlig-vis, han respekterede Orden, skjønt Gruset ikke generede Passagen. Derimodhar det i hele Aar igjennem lagt Jordhobe paa Torvet, som Ingen har brudt sigdet mindste om. – Dette Torv er alt for stort for Levanger, og vilde uden Trærvære alt for øde. Det synes, ligesom man ved Anlægget deraf tillige har tænktpaa en Prommenadeplads for Byen; og sandelig, hvilken Bye vilde ikke gripemed Begjærlighed deretter, naar den havde et saa stort Torv som Levanger,for at kunne afgive begge Dele? og det kan vel neppe være muligt, at den bedreDeel af Levangers Indvaanere kan være ligegyldig for et Anlæg, som næstener fuldført, og som ikke alene vil gjøre dem Fornøielse, men også zire Byen.Det første der nu burde skee med Hensyn dertil, er, at de manglende Træer erstat-tes med friske, og at de støttes som er løsrevne. Derefter burde Pladsen inden-fore Træerne plantes og besaaes med Græsfrø, og Alleerne udfyldes med Sand,og det Hele fredes for Kjørsel og Riden; thi der er meer end tilstrækkelig Plads

67

Garver Haugan,ordfører 1849

O. Eide,ordfører 1854

Th. Müller,ordfører 1857

paa alle Siderne af Træerne at kjøre fra den ene Gade over Torvet til en Anden.Vilde man derefter hensætte en grønmalet Bænk paa hver Side af Alleerne,saa var man dermed færdig, uden at det Hele vilde koste noget Synderligt.

Ere vi nu færdige med hvad der burde foretages (N.B. forsaavidt Midlerdertil haves) med Hensyn til Levangers Renlighed, Beqvemhed og Ziir, ros-værdige Forholde for en hver Bye, hvor liten den end er? – Lad os see! Skjøntvi boe neden i Byen, ville vi dog ikke være saa fanatiske, saa spidsborgerlige,at det skulde være os ligegyldig hvordant det seer ud deroppe i Byen. Pladsenmellem den østlige Side af Kirkegaaden og Hr. Propritair Eddies Bazar villevi imidlertid gaa forbi, fordi vi ikke vide om Hr. Eddie skjøtter om at den bli-ver jævnet o.s.v. Et Rad Træer paa bemeldte Side af Kirkegaaden, vilde ialfaldder staae paa sit rette Sted.

La os nu betragte denne fæle Muur omkring Kirken og de Afdødes Hvilested.Hvorfor da indstænge dette Sted i Byen paa saa plump og massiv Maade, lig-som det skulde indslutte noget overordentligt Farligt som man var bange forskulle bryde ud? – For den, som seer denne Muur daglig gjør den vel mindreIndtryk, men for den Fremmede seer den vist, i Sammenligning med de omkringværende Gjenstande, og fordi den desuden for endeel spærrer Gaden paa detsmaleste Sted, som kun er mellem 3 a 6 Alen bred, styg ud. Det vil ikke værevanskeligt at komme med Kirkeeierne overens om, at disse afstaa Muren tilLevangerne, imod at disse istedet derfor lade oprætte og vedligeholde et Stakkit,som, opsat langs dens indvendige Side, da ikke alene vil levne omtrent 1 Alenmeer Rum til Gaden, naar Muren er bortryddet, men Kirkegaarden vil ei hel-ler miste nogen Plads herved; - og det vil da ogsaa blive muligt, at anbringeSteenhæller langs Stakkitet for Fodgængere. Stakkitet kom da til at staa i ligeLinie med Levangers smukke og colosale Apothek, og det Hele vilde da afgivelidt mere Symmetri, istedet for at der nu frembyder et jammerligt Udseende.

Muren er, foruden den Deel deraf som vender til Stranden, og som vel ikkebør borttages, 160 Alen lang. Til et Stakkit af samme Længde og 2 Al Høid;udfordres:

31 Styk. 31/2 Alen lange Stolper, hvortil udkræves 11/12 Tylter 12 Al. langt, 7 toms Top-Tømmer, Tylte 3 Spd. er 2 Spd. 90 sh.

2200 Sprosser, 2 Al. lange, 3 Tomme brede,11/2 Tomme tykke, hvortil udfordres 32Tylter 6 Al. lange Lægter af bemeldteDimensioner, Tyltet 26 sh. er 6 -------- 112

128 Slaaer eller Lister, 5 Al. lange, 3 To.brede, 11/4 To. tykke, udgjør 10 9/12Tylter Lægter af samme Dimensioner,Tyltet 22 sh., er 1 -------- 116 1/2

68

31 Styk. Stræbere til den indvendige Sideaf Stakittet, 21/2 Alen lange, 4 To.qvadrat, bestilles heldst tilskaaren, ogvil kunne erholdes for 3 --------

2 Styk. 5 Alen lange, 2 To. tykke 7 To.brede Bord til Hatte paa Stolperne,koste 20

998 3 To. Spiger, a 100 sh. er 1 -------- 20Arbeidsløn med Nedgravning af Stolperne, i det Høieste 10 --------

1/1 Tønde Tran til Maling 7 --------4 fl. Kjønrøg 04

For Maling omtrent 4 -----------------------------------33 Spd. 63 1/2================

Dørene til Kirkegaarden haves.Nu maa lægges Mærke til, at Muren nok har samme Verdie, om ikke større,

som bemeldte Sum udgjør. Stenene kunnne enten sælges, eller maaske anven-des til Strandmure paa Levanger. Et saadant Stakkit, naar Stolperne vel bræn-des, og efter en 10 a 12 Aar atter overmales, staaer på dette Sted sine 20 a 25Aar, hvorefter de, som da ere til paa Levanger, kunne besørge et Nyt.

Andet end løs Fyld er der nok ikke Udgifter til at anvendes i LevangerGader; men, for at det om et eller et Par Aar ikke skal blive igjen samme Søldet nu er, burde der anvendes reent og grovt Sand, som haves i Nærheden(Saltkjelden), - og udbredes jevnt, i Midten høiere end til Siderne, - ikke saa-ledes som skeet er i Krambodsgaden, hvor dette Arbeide har efterladtFordybninger og Forhøininger om hinanden. Et saadant Arbeide holder sigmindre varigt, end naar man skjænker det lidt mere Opmærksomhed.

X***

69

Erling Furunes:

Onkel som historieskriver

Kanskje er tittelen riktig, kanskje ikke. Bakgrunn for denne artikkelen eronkel Henrik sin vane med å skrive dagbok, supplert med både min fars og minmotvilje mot å kaste gammelt. Onkel Henrik Furunes, som døde i 1933, skrevi en del år dagbok hver dag. Noen av disse bøkene ble tatt vare på av min far,og nå har de ligget en del år i mine skuffer og skap.

Min fetter Jens hadde en artik-kel tuftet på noen av Henriks dag-bøker i Årboka 1989, dette frahans tid på Galapagos. Jeg vilsamle meg litt mer om de hver-dagslige ting fra han kom tilbakefra denne ekspedisjonen våren1928 og til han døde i 1933.

Sammen med søstrene Martaog Marianne hadde Henrik bruketHellås, senere omdøpt til Solvang,ved Skogn stasjon. I 1930 overtokMarianne heimgården Furunes ogi 1931 overtok Henrik denne.Dagbøkene skildrer livet både påHellås og på Furunes.

De fleste dagene skriver hanom vanlige ting på gården og ibygda. Jeg har bare tatt etsammendrag av slike trivielle ting,men tatt med det spesielle i noensituasjoner.

SelvhjulpenHenrik drev jordbruk på en tid da det var viktig å greie mest mulig selv. Det

var lite penger til overs til å kjøpe for. Henrik var både ivrig og flink til å klareseg selv, laget selv både inventar og redskap. Det vitner dagboken sterkt om.

70

Henrik Furunes.

Han skriver om laging av vogner,støttingsett, slede osv., i tillegg tilnødvendige reparasjoner medhusene. I tillegg til at han utførtealt dette med hus og redskaper,laget han også en god del av detnødvendige verktøyet.

Enkelte av de gjenstandene somHenrik laget, kan også gjennomdagbøkene følges tilbake til ham.

15. sept. 1930 skriver hanf.eks.: Gjort ei skuffel til Jakob oger i Haugan med den.

Som alle vet, var ikke dette entid for å gå til maskinforretning-ene når det skulle nye redskapertil heller. Riktignok kjøpte han enny plog høsten 1930, pris kr.98,56. Til slåttonna samme åretanskaffet han seg sleperive. Derforteller han om de undersøkelserhan har gjort og de mål han tok førtreverket var ferdig og han kunnekjøre riva til Arne smed (ArneOversand) for smiing. 7. juli skri-ver han: ---- og hentar skuvrivahos smeden. Ho kjem seg paa ca. kr. 25,00.

Priser, både ved kjøp og salgHele dagboka er i tillegg til beskrivelse av de daglige gjøremål, også å

betrakte som regnskapsbok. Jeg tar med noe: 1. juni 1930: Var ein tur tilLevanger kor eg kjøpte m.a. ein pakke gjerdekrampar og eit hestetjor kr. 3,95.19. juni 1930:

Kjøpte meg to daasar med skokrem kr. 0,60 og to sylar til far kr. 0,12. Vi kanogså ta med fra 2. aug. 1930 ---- var i kveld paa Bakken og fekk i 2 pk. spon-spik kr. 1,24, og videre 4. aug. ---- flugusmekk og spiker kr. 0,79, sjuru kr. 1,80,sykkeleiker kr. 0,10.

Vi tar også med noe om matpriser, 23. sept. -30: Tok opp resten taa (LuisBota) poteten og var sidan til Avdalen og fekk i litt uggur, 17,5 kg, kr. 5,25. 28.mars 1930. kjører tømmer - hentar ein fiskekasse og deler med J. A. Mjøsund.J.A. tar 30 kg taa 49 kg - kassen kostar kr. 11,05.

71

Kornskufla som Henrik gjorde til sin bror,min far.

Ut fra dette ser det ut til at det var svært billig å leve på den tiden. Kanskjeser vi litt annerledes på det hvis vi ser på litt produktpriser: 11. juli 1928: AvA. Bjørgum vart eg anvist Alb. Blakstad som potetkjøpar og vart der sams omkr. 0,20 levert Holsand no fredag, ca. 10 sekker. 24. juni 1930: faatt i 300 kgsaabygg a kr. 0,145 (14,5 øre/kg). Vinteren 1933 hadde Henrik en del høy hankunne selge. 3. mai -33: Tinga bort høyet til J Daling for 5 3/4 øre. Han solgteogså flesk: 4. desember 1930. Køyrer melka og gaar sidan til Helaas, haddemed 1,6 kg flesk til Skjesol kr. 14,84.

Onkel var ikke av de som handlet med den første og beste: 14. aug. 1930:Var til Levanger i lag med Jakob. Eg hadde med ein dall smør som Mariannevar til Skjesol med da det vart noko seint før vi kom attende. Eg skulle faaklety hos Maria Haugan, vi var til skreddaren og vart maala og saa spanderahan ein halv bayer og vi vart da sitjande og prata namnepolitikk og anna. Eghadde i telefonen spurt om smørpris. Ronglan h. bet. 2,40, Skogn h. 2,30 ogSkjesol 2,50.

I dag må selvdøde dyr graves ned etter nøye påvisning av mattilsynet, de kanikke engang uten videre brukes til reveåte. Slik var det ikke for 70-80 år siden.Onkel hadde en kalv som kreperte, og han skriver: 14. april 1931: ---- var tilJ. A. Dahlen med den kreperte kalven (til revmat) fikk 0,40 i alt kr. 8,40. Detble penger også av uhell.

LønningerVi har sett litt på kjøp og salg. Det er klart at med en driftsform som var på

denne tiden, var det nødvendig også med leid arbeidskraft. Og denne måtte beta-les, men lønnskrava var ganske moderate. 17. aug. 1930. Bet. Hoaas for slaat-tearbeid, 5 dagar a kr. 2,50 - kr. 12,50. Hoaas var en voksen mann, trolig vardet derfor det var forskjeller, det gjelder samme slåttonna, 1930: 25. aug. ----- vore til Miøsund og gjort opp for arbeid, Lars 2 dagar kr. 3,00, Sverre 3dagar kr. 4,50. Samme daglønn fikk også Astrid og Per Djupen. Samme høs-ten måtte potetene opp, som hver høst. Da var det også nødvendig med arbeids-hjelp, og det måtte betales. Nå kan man lure litt på tariffene: 12. okt. Til Selboog betalte for potetopptakinga, Per kr. 2,00, Odd kr. 1,50, Oline kr. 1,00.Dagboka viser at alle tre hadde vært med en dag hver. Det kan heller ikke værealdersforskjell, og dermed mindre innsats, som var grunnen, Oline var nemligeldst av de tre søsknene.

Det som hittil er skrevet, er daglønner. Det var også ansatte på litt lenger tid.Sommeren 1932 var Magnhild Sæther en del hos Henrik, og hun skulle selv-følgelig også ha lønn. Sluttoppgjøret skjedde 16. jan. 1933: -- om Indlegget ogbetaler det ho har tilgode fraa i sumar, ho har faatt kr. 15,- og saa har ho tenktaa ha kr. 15,- til for 1 1/2 maanad seier ho. Med min kuleramme blir det altså

72

30,- kr. for 1,5 mndr, eller 45 dager. M.a.o. 67 øre pr. dag, gjerne 10 timerarbeidsdag, men så var det nok mat og hus i tillegg.

Det var ikke bare manuelle arbeidskraft som måtte leies. Første våronnaHenrik gjorde i Furunesset i 1930 var han uten egen hest, dette kommer vi til-bake til. Da var det å benytte seg av gode naboer, men dette måtte selvsagt ogsåbetales: 26. aug. 1930 ----- til Erik Karbu og bet. for vaaronnkjøring, 1 1/2 dagkr. 15, -. Her må vi huske på at Erik stilte med to hester og trolig også redskap.

Første vårenFram til 1930 var det onkel Johan, bror til Henrik, som hadde Furunesset

(gården har vært i samme slekta siden 16. febr. 1774). Som så mange andre påden tid, fikk Johan økonomiske problemer, og Stjørdalens Sparebank begjærtetvangsauksjon. Hva som skjedde, er noe uklart, men sikkert er det ihvertfall atdet ble inngått salgsavtale mellom Stjørdal Sparebank som selger og AkselSand som kjøper. Dette var et underhåndssalg, og banken hadde neppe lov tilå selge på denne måten. Det viser da også den videre utvikling. Vi følger dag-boka: 11. mai 1930. Johan kom til Hellås og fortalde at A. Sand hadde kjøptFurunesset av Stjørdal Sparebank. Eg for til Sand og fekk full greie, for saa tilFurunes og snakka med far, Jakob og Johan. 12. mai. Reiste til Stjørdal, gjekkopp i banken og fekk fatt i overerrettsakførar Meland. O.r. sakførar Meland bila

73

Verktøykista til Henrik.

oss til Furunes kor ny kontrakt vart skrive. Reiste saa til Selbu og gjorde opphandelen med Sand. Reiste saa til Hellås aa fekk Marianne til aa skriva paasom kjøpar.

Det er som sagt uklart hva som egentlig skjedde, men det er liten tvil om atbanken handlet på en noe spesiell måte. Det virker som overrettssakførerMeland enten var styreformann eller hadde en annen ledende posisjon i ban-ken. Når han da, i en tid nesten uten biler, satte seg i bilen og kjørte til Eknefor å rydde opp, virker det som han hadde en noe ullen samvittighet.

Nå var gården overtatt av min tante Marianne. Hun var jordmor i Skogn, medheldøgnsvakt, og hadde ingen mulighet til å drive noen gård. Henrik drev går-den for sin søster i ett år, så overtok han.

Den første våren ble vanskelig. Kjøpekontrakten ble skrevet 12. mai, meni slike saker er det mye som skal ordnes, så Henrik kunne ikke starte våronnafør 21. mai. Da var han uten hest, uten redskap, uten såkorn og settepoteter. Deter da man spør: Hva har man naboer til?

24. mai 1930. Hev i dag onnefolk. O. og A. Markhus med eit beite. Aa.Avdal og Einar eit beite. L. og L. Kolsum eit beite. K. Avdal og Brunen og fraaHaugan Flyga, i alt 4 beite (8 hester). Fekk pløgd og saadd alt kornet. Ogetterpaa hadde vi ein karsk. Dette viser altså at naboer og venner stilte opp, ogdet var en god, gammel tradisjon at en slik dugnad skulle avsluttes med enkarsk.

74

Furuneset tegnet av Peder Andresen, 1924.

HusdyrI en tid med en sterk utnyttelse av ressursene på gården, var det naturlig at

det måtte en del husdyr inn. Henrik hadde sammen med sine søstre to kyr ogen kalv. Disse ble flyttet til Furunes og utgjorde starten på besetningen. Størsteproblemet var trekkraft, hestene var dyre og likvide midler ikke svært lett til-gjengelige. Henrik var på St. Hans-martnan i Trondheim og kjøpte Blakka avIvar Augdal for 350,- kr. En hest ble for lite, så neste martna, 26. nov., var hanpå nytt i Trondheim og kjøpte da Blakken av Klaus Sundseth, Korsveien, for635,- kr. Enten var dette mye mer til hest eller så hadde prisene øket.

Fornøyelig er det å lese om onkels besøk på St. Hans-Martnan: 4. juli. Eglaag paa hestemarknaden i natt, ligginga er det forresten saa som saa med, ogi 7 -tida drog eg paa tur til Brattøra. Blakka vart sett i stall som vart settombord og ho fekk staa i den til Ekne. Johan Falstad og kona var og med saaeg hadde hugnadsamt fylgje. Eg kom heim bortimot non og naar eg haddekvilt litt køyrde eg til Moe aa kjøpte tauma og smøreolje kr. 1,15, og saa køyrdeeg til Haugan etter slaamaskina. Mine utleger i byen utanom det som eg kjøptetil garden var nesten berre maten, kr. 3,50 og reisa til Ekne kr. 11,20.

Vi husker gutten som hadde med seg jenta si på martnan: Vil du ha ei appel-sin eller vil du kjør med trikken? I dag skjøtte æ itj pæng.

Foruten kyrne tok Henrik også utover til Furunes to grisepurker fra Hellås.Det synes som det var en ny erfaring for ham, men han fikk mer erfarne folktil å uttale seg før purkene ble bedekket. Det ble også smågriser, og da ble'våkekone' benyttet. Henrik skriver 5. mars 1931: ---- i kveld henta AnnaGrande. 6. mars. Purka grisa i dag, 7 grisar. 10. mars. ------ grisungane hevpassa seg sjølve i dag - hev byttas med grisepassing om natta - i natt faar deipasse seg sjølve - hev bytte med Anna om natta. 12. mars. ---- skjussa heimAnna Grande - ho hev vore her akkurat ei vike. Og så den 2. april: Var tilHernes og betalte Anna for grispassinga kr. 6,-. Det hører med til denne his-toria at grisungene ble solgt for 11,50 pr. stk.

Senere ble det flere kull med grisunger. Dagbøkene viser at det heller ikkevar så helt enkelt for de som ville kjøpe gris. I september 1932 hadde Henrikgrisunger. Ole Dullum kjøpte en, men hadde da ikke penger å betale med. Detble da gjort på denne måten, under potetopptakinga. 22. oktober. Ole Bedehuset(Dullum) og Eldbjørg var her 4 dagar og har dermed betalt grisen. Åtte dags-verk for en smågris til kr. 12,-.

Høner måtte det også til, skulle det bli frokostegg. Før høner måtte det blikyllinger. Derfor: 3. juni 1930. Til Djupen og faar lagd to høner, Sverre kommed 13 egg og saa fekk eg 11 hos far. Dagene gikk sikkert med spenning, til25. juni. Var til Djupen og høyrde om kjuklingane, det hev vorti 19.

Dyr ble ikke holdt bare til eget bruk, noe måtte selges. Da var det ikke bareå ta en telefon og så vente på dyretransporten så dyra skulle kjøres mil etter mil.

75

Nei, slaktinga foregikk selvfølgelig på gården, kanskje ikke alle steder etter nåti-dens mattilsynskrav. 8. november skriver Henrik: Til Haugan aa hjelpte Jakobaa pakka ned to grisar og ein kalv som han sende til Oslo. Jeg er ikke over-bevist om at temperaturen hele transportstrekningen var tilstrekkelig lav, mentrolig overlevde de fleste som åt av kjøttet. Vi skal også huske på at dette varen tid da maten ble gjennomkokt eller -stekt.

En nokså mye brukt måte for å fylle fjøset, var begrepet 'låneku' , dvs. å låneei ku av en bonde, som kanskje hadde for mye etter fjøs eller for, men som ikkeville slakte. Henrik lånte også ku. 13. aug. 1930. I kveld til Mjøsund og avtalamed Johan A. om laan taa ei ku. Ei kvige som kalva i vaar kunne eg faatt nuog haft henne til indsetjingstid neste haust, men det vart slik at eg skulle faaongkua ved indsetjingstid aa ha henne ut aaret. 1. oktober. Til Mjøsund oghenta ei laaneku som eg skal ha til neste 1. oktober og eg skal assurere henne,ho heiter 'Løve '.

KlimaSom de fleste har fått med seg, er det til dels svært skiftende klima fra en

sommer til en annen. I 1928, skriver Henrik: 21. august. Det er no - etter denlange kalde sumaren - godver. I middags var det 22 1/2 i skyggen og hagren,som vart saadd 8 dagar ut i juni bynner no aa kike fram. Så hopper vi to år fram.27. april 1930. Det hev vori fint sumarver no om dagane (nesten ikkje snø i heilevinter forresten) engjene er grøne, bjørkene frametter vegen hev lauva ut sopassat sume av dei no er heilt grøne. Epletrea og berbuskene er og paa god veg.Våren fortsatte slik, og vi leser videre: 29. mai, Helgetorsdag. Det hev voriturrver og steikande varme i vaaronna og aakeren hev komi fort opp, men noer det svært turt. Det er forresten allment kjent at sommeren 1930 var ekstravarm og tørr. Det fortelles at skuronna var i gang på Ekne da Kongeskipet gikkinn fjorden til Olsokjubileet på Stiklestad.

Kanskje noen trodde at det skulle fortsette å være varmt og tørt. Hvor lengevar Adam i Paradis? Vi skriver 4. juni 1931: Svinveir. I kveld er han snøheil.5. juni. Snøheil fraa morgonen.

Dårlige og vinterglatte veier er ikke noen ny foreteelse. I romjula 1932skulle Kasper Augdal flytte fra Frol til Ekne. Flyttebiler fantes ikke, men godenaboer var det. 26. des 1932. J.A. Mjøsund og Aasmund og John Avdal og egkøyrer til Frol for aa henta varer til K. Avdal. Eg og Aasmund ligg i Fossen hosIvar. 27. des. J. Furunes og J. Avdal kjem saa det gaar 6 lass. J. Avdal kjøperkua. 28. des. Eg og Aasmund har lege i Holberg og kjem utover i dag - det varslik haalke i markom at det ikkje var raadeleg aa køyre i mørket. J. A. Mjøsundhadde køyrt utover i Furunesbakken og maatte hente lasset i dag. 30. des. Eghev vore med Aasmund og henta lasset hans John Avdal - han velta i Dalsmarkai gaar kveld. Kasper og Johan var da og med og eg var da med Kasper heim.J. Avdal har brote to sidebein og har doktoren.

76

Arrangement og tilstelningerDet er liten tvil om at onkel Henrik likte å ha kontakt med folk, likte å være

med der ting skjedde. Han hadde også en egen evne til å formidle sine opple-velser. 29. juli 1928 var han, sammen med mange familiemedlemmer, påSanitetsfest på Ekne: Det var ein gild fest paa alle maatar og serleg maa fruSigrun Okkenhaugs fyredrag minnast, med det aalvor ho mana dei norskekvinnor til aa staa vakt om heimen og landet, med det aa kjøpa norske varerog ikkje lata pengane gaa til utlandet no naar vaar økonomiske stoda er saafortvilt. Ho nemnde fleire døme om kvinner som stod i foreningen 'Minsketforbruk' for omlag 1/4 mannsalder sidan. Dei diskuterte om aa spara 10 øyre,men kjøpte for store summar i utlandet. Det er ei livssak for oss aa kjøpa nor-ske varor og halda pengane i landet. Alle maa forlange norske varor i forret-ningane.

I august 1928 var det flåtebesøk på Levanger. 19. aug. I middagstida reisteeg og Sverre i lag med Ole Fagerstad til Levanger for aa sjaa paa krigsbaa-tane som laag der. Det var 3 jagarar og ein minebaat (Frøya). Siste hadde einfart paa 24 knop og dei andre 28 knop. Minene hadde ei vekt paa 750 kg ogtorpedoane 200 kg. Minene køyrest ut paa trallar og dei tener som anker, ogmed to staaltau, eit tjukt og eit grant vert mina staaande i ei viss avstand fraaoverflata. Det er kostesame greier. Hylsene som dei øvde med kosta t.d. kr.32.000,- og ein fullt utbygd torpedo kosta kr. 52.000,-. Baatane var sværtkvassbygde. Maskinromet tok ein stor del av baaten, maskinene sto i 3 rekkjerlangsetter og den midterste rekkja var berre til å drive propellene. Maskinenekunne stellest slik at det ikkje vart noko risting i baaten.

Det var ikke bare krig Henrik var opptatt av, eller kanskje også neste stemnevitner om krig. Olsok 1930 var det 900 år siden Slaget på Stiklestad, og dit måtteHenrik: 29. juli. St. Olav 900 år. Sykla til Stiklestad. Fraa Hellås i 1/2 6-tidai lag med Sverre, Ludvik Kolsum og Oskar Laurgaard. Kom innover i 7-tida,veret var det finaste - som alltid i sumar. Og det var eit storfelt stemne paa allemaatar. Det var samla om lag 30 000 menneske. Der var samla 12 biskoparog om lag 300 prestar. Katolikkane som hev bygd seg eit kapell, hadde og eitstorfelt stemne for seg og det var og millom dei folk fraa mange land.

Det var ikke lenge mellom slagene: 1. aug. Var paa Frostating paa Lagatunkor fylkessteinane vart avduka. Det var sol og sumar som vanleg og fleiretusen menneskje til stades. Kongen og kronprinsen var der, og kongen var detsom heldt avdukingstalen.

I forbindelse med 900-års-markeringa for slaget på Stiklestad var det ogsåjubileumsutstilling i Trondheim, eller Nidaros som byen hette i 1930. Nidarosvar navnet på byen fra l. jan. 1930 og til 6. mars 1931 da navnet igjen bleTrondheim. Onkel bruker navnet Nidaros ofte.

Så var det jubileumsutstillinga. 3. okt. 1930. Reiser til Nidaros paa utstil-

77

linga. Jakob og Aasmund reiste i gaar, men maatte til Kinset for aa ligge ogdei reiste saman med Ivar paa toget. Vi var paa hestutstillinga i dag og verut-stillinga og sauutstillinga og saueaksjonen. Saueslaga som var framvist varSjevjot, Suterlands og Dalasau, det var verar som var oppe i 112-115 kg, ogden største veren vart visst betalt med kr. 260,00.

5. okt. Til byen kor vi for det meste er paa fiskeriutstillinga og den rikshis-toriske. Utstillingane i det heile var storslege men fornøyelsesavdelinga medalt sitt skrammel det set eg ikkje saa høgt. Reiser heim i kveld, brukte paaturen ca. 18,00 kr.

Dette var ei tid da det var hester på alle gårdene. Fra flere andre steder kanvi lese om kappkjøring bl.a. på kirkevei. På Ekne, og i distriktene rundt, var nokikke det så mye utbredt, kanskje var det derfor det var en del travkjøring. I1931 var det, som både før og etter, brøytet travbane på Byavatnet og det blekjøring. 13. jan. 1931. Travkjøring - snøfokk. A. By og Johan brøytar - veretvart nokonlunde og banen fin. Det var 11 hestar. Premieutdeling med kaffe, matog karsk hos Maria Haugan. Eg hadde utlegg for kjøring kr. 4,- og for festenkr. 4,50.

Det ble mer travkjøring. 24. jan. 1931. Køyrde i lag med Aasmund Augdaltil Frosta paa travkjøring - kvilte i Lutdal - eg og Arne Markhus køyrde fraaEkne - A. tok 3. og eg 4. premie i Bjørnløpet - fest pa Folkheim - køyringakosta kr. 4,- og festen kr. 2-.

Og det ble mer. 15. febr. 1931. Køyrde paa Langåsdammen - og om Matbergog aat non - der var ogsaa ein karsk av nokre Åsbygger som var innover ianledning køyringa - til Levanger paa fest - eg fekk 4. premie (som alltid før)- det var ein kvikk fest og vi køyrde heim i 2-3-tida - utlegg kr. 6.50.

OmsorgDet har alltid vært, det er, og det vil alltid være mennesker som har behov

for omsorg. Magnus Lagabøte ga i 1276 en lov for hele riket, den senere omtalte'legdsordningen'. Denne ble avskaffet ved fattigloven av 1900, men kanskje varikke alle kommunene klar over at denne var avskaffet. Onkel skriver i hvert-fall: 21. juni 1931. Hev m.a. vore til Gryte og høyrd korleis ein fattiglem er somf. vesenet hev bede meg taka. Jeg finner ikke mer om denne saken, så kanskjedet ble en annen råd for stakkaren.

NabostridNå er det vel kjent at trønderne er et fredelig folkeferd. Likevel kan det vel

hende det skjer uoverensstemmelser, men det hender vel at det skytes på pia-nisten. De tre søsknene hadde som før nevnt bruket Hellås ved Skogn stasjon.26. juli 1929 skriver Henrik: Naar eg i fyremiddag slær hakkslaatten fraa rog-nen ved Nordaker, rett over for husa, saa kjem Guri Aspaas og seier ifraa at

78

eg slær over merket. Dette skulle bli en diskusjon som strakk seg over hele høs-ten, og Henrik måtte oppsøke den tidligere eieren for å få råd. Saken ble ikkeløst før naboene ble enige om å ta hjelp av 'to uhildede personer'. Nå er det kan-skje ikke så rart om det kunne bli uoverensstemmelser. Dette var en tid da dyr-ket jord, jord som kunne gi mat til folk og for til dyr, var verdifull. Vi forstårkanskje noe mer om verdien på dyrka jord når vi vet at det under første ver-denskrig ble dyrket poteter i Slottsparken (Kilde: Christian Gierløff: Den ungejordbruker). Når vi i tillegg leser hva Henrik skrev 6. aug. er det enda lettereå forstå at det kan oppstå problemer hva gjelder eiendomsgrensene:

Innom sorenskrivarkontoret aa spurde etter grensemerka paa Hellås - og deier i skyldsetjinga nemnd slik: Mot aust til gaarden Støre, mot sør til Nordaker,mot nord til Støreslien og mot vest til jernbanen.

Han fikk også opplyst merka til naboen, Nordaker: I skyldsetjinga heiter detat merket fylgjer skigarden mellom Fagerstad, Solvang og Nordaker og gaarvidare mot aust – endemerka hev vori avmerka med paalar. Med slike opp-lysninger synes det klart at grunnlaget for noe nabokrangel er til stede.

Det offentlige veivedlikeholdet ble ivaretatt av rodesystemet, dvs. at går-dene fikk hver sin strekning å vedlikeholde. Veien måtte gruses, og etter somgrus er mangelvare på Ekne, måtte de små forekomstene passes, de var etter-traktet. På Furunes var et lite grustak, og det ville flere ta del i. 8. april 1933.Vore indom lensmannen aa snakka med honom om grustaket. P. Falstad maanu slutte med herverka sine i marka mi. Lensmannen ville ikkje ha meir meddette, men lovde aa ta ansvaret for i fjor. Eg skulle snakke med P.F. og hvis ikkjedet hjelper faar eg melde han. Henrik ga seg ikke, og det gjorde nok ikke PerFalstad heller. 28. april. Om P. Falstad for aa sjaa eit skriv fraa ordføraren somgav honom løyve til aa ta grus i Furunesmarka, men han kunne ikkje finnedet. Henrik dro til ordføreren: 3. mai. Snakkar med ordføraren om grustaketpaa Furunes men formannskapet har ikkje nok med dette, det er lensmannen.Offentlig ansvarsfraskrivelse er ikke av ny dato.

Siste sommerenDen guten kunne tala, med skjemt om sine sår. Ja, det står slik i sangen. Det

er lite trolig at det var onkel Henrik denne strofa var myntet på, men den pas-ser på ham. Ut over våren og sommeren 1933 er det dager han skriver at hanmaatte ta det roleg daa han ikkje var heilt i slag. Første besøk til dokterensynes å være 3. juli. Da får han beskjed om å holde seg inne og i ro. Dagbøkenevitner nok en gang om godt naboskap, slekt og venner stilte opp til de nød-vendige gjøremål. Det finnes ingen klaging, men det er tydelig at kreftenesviktet. Han skriver 21. juli: I dag har eg vare ein heil kar, har sette skaft paaog tinna ei rive men da gikk eg heilt klar.

23. august skriver han bl.a.: ---- om kvelden var syskena mine her paa 50-årsdagen min ----

79

Dette ble det siste han skrev i dagboka. 1. september 1933 døde HenrikAlfred Furunes.

Dagbøkene etter onkel Henrik forteller mye. De forteller om mannen, omtida han levde i, om hverdagens strev og gleder. Han lar oss ta del i de problemersom kunne oppstå, vansker med vær og føre, med dyr som ble syke og kreperte,om små problemer i nabolaget, om en svært vanskelig tid økonomisk. Men hanforteller også på sin enkle måte om alle de lyspunktene hverdagen var krydretmed, om folk som kom på besøk, om fisketurer på Byavatnet, om besøk tilnaboer for å slå av en prat eller diskutere felles problem. Framfor alt vitnerbøkene om en tid da menneskene hadde tid til hverandre.

Henrik Furunes var ikke statsmann, han var ikke idrettsstjerne, han var ikkefinansfyrste, han var et hverdagsmenneske, en av de det er så absolutt flest av.Det er vel kanskje dagbøkene til slike som burde være den viktigste lesningen.

80

NTA 1907

Arne Sigmund Vudduaune:

A/L Åsen Potetkokeri

Sommeren 1959 ble det i Åsen stiftet et andelslag for bygging og drift avet potetkokeri. Kokeriet skulle drive koking av poteter til husdyrfòr. Anleggetble plassert ved Fossingelva, mellom Høgbrua og Fossing mølle like nord forÅsen sentrum.

Potetkokeriet kom i drift alt høsten samme år, med Hans Aakvik som før-ste driftsbestyrer ("koker"). Den første tida var anlegget vedfyrt, men fra høs-ten 1965 ble det oljefyring. Kapasiteten på anlegget var ca. 2 tonn pr. koking.For at slik kokt potet skulle kunne oppbevares og nyttes til dyrefor gjennomvinteren, måtte den oppbevares i en tett binge (potetsilo), og tildekkes slik atden kom minst mulig i kontakt med luft.

Laget hadde stor oppslutning. Året 1963-64 ble det beste driftsåret, da 1092tonn poteter ble kokt her. Fra 1966 avtok så mengden jevnt, og var i 1973 heltnede i 30 tonn. Fra 1967 og fram til det siste driftsåret, 1974, var det PerStokkan som bestyrte kokeriet. Selv om drifta opphørte i 1974, besto A/L ÅsenPotetkokeri helt til i 1992.

Av det styret som ble valgt på årsmøtet i 1974, møttes 4 medlemmer sam-men med lederen i Åsen Landbrukslag høsten 1991 for å drøfte oppløsing avlaget. Så ble det ved generalforsamling 18.12.91 og ekstraordinær generalfor-samling 22.01.92 vedtatt å oppløse A/L Åsen Potetkokeri. Det ble valgt etavviklingsstyre som skulle ta seg av det praktiske med dette. Etter vedtekteneskulle andelspengene tilbakeføres til lagets medlemmer, og dette ble ordnet. Detoverskytende, i alt ca. kr. 3.000, ble fordelt mellom Gullstjerna 4H, Åsenmuseum og historielag og Åsen alders- og sjukeheim. Selve potetkokeriet,altså bygninger og utstyr, ble etter anbud overlatt til Harald Skjesol for rivingog fjerning. Dette var fullført omkring årsskiftet 1992-93, og A/L ÅsenPotetkokeri gikk dermed over i historien.

81

Oversikt over Åsen Potetkokeris virksomhet 1959-1974

År Hektoliter kokt Antall

1959 9025 1191960 8000 1051961 12979 1021962 3016 571963 16239 1631964 2653 531965 9255 1031966 7407 811967 3473 581968 3135 481969 2986 441970 3102 401971 1580 311972 1091 201973 458 91974 1081 19

Sum: 82346 hl = 2745 lass à 30 hl = 5490 tonn.

For årene 1959-60 foreligger ikke de benyttede kokebøkene, men en har kom-met fram til tallene ved å rekne seg tilbake fra betalt kokeavgift. For de senereår foreligger fullstendige kokenotater.

Denne protokollen viser at kokingen startet i 1961 den 03.10. kl. 0900 medEinar Vedul som årets første, denne dagen var siste inntak kl. 2100. Den 04.10.startet Jarle Sødahl kl. 0700 og avsluttet med påfyll kl. 2300. Denne dagenble det kokt i alt 14 kokinger med til sammen 415 hl. Dette var nesten sammekvantum som i hele sesongen 1973.

Protokollen viser at siste koking kom i gang 14.10.1974 kl. 1500 med AntonUndlien som siste koker.

Kokeriet ble også nytta av utenbygdsboende. I alt nytta 49 slike anlegget,med en samlet sum av 5390 hl. Størst av disse var Ivar Strøm med 647 hl.Største pågangen fra fremmede var i rekordårene 61-63, -65 og -66. Mest lang-veisfarende var Modulf Råen, Hegra. Disse tilførte med sin koking kr. 10.780til laget. Dette var faktisk lagets beholdning da driften opphørte. Største kokervar Sverre og Harald Skjesol, med til sammen 2352 hl. Dette er 77 lass à 2 tonn= 156 tonn. Nærmest kom Olav Nordaunet med 1854 hl; d.v.s. 62 lass = 124tonn.

82

Eivind Voldseth:

Dikkedaler i Levangersundet

En dikkedal består av et antall stolper som er rammet ned på skrå i sjøbunnenomkring en midtstolpe, og som på toppen er bundet sammen med jernbånd. Deble blant annet brukt til fortøyning og støtte for fartøyer og som basis for sjø-merker. De kunne også bli brukt i elvene som fortøyning for tømmerlenser.

De fantes vel i de fleste havner i Norge og i svært mange havnebyer ellers,ikke minst i Nederland der et utall slike konstruksjoner av tømmer var plas-sert langs kanaler og i havnene. De minste dikkedalene består av tre sammen-bundne stolper, men de kan også være bygd sammen av 15 stolper og kanskjeenda flere. Dikkedaler var det tidlegere flere av i Levangersundet. De mar-kerte grunnene innover i sundet, og dermed en farbar lei inn til kaiene i indrehavn. Det finnes fortsatt ruiner av to av de minste i sjøen utenfor anlegget tilNormilk.

I boka om Harald Renbjør er det på mange av bildene fra bryggene ogSundet kommet med slike dikkedaler.

Bakgrunnen for navnet er interessant. Norsk skrivemåte kan også være”dykdalb”og da begynner vi å nærme oss opprinnelsen til det merkelige nav-net. Innretningene heter egentlig ”duc d’albe” og har fått navn etter den span-ske kong Filip II’s stattholder i Nederlandene, hertugen av Alba, som ved singrusomhet skapte nederlendernes samhold. Symbolet på dette samholdet varaltså en duc d’albe.

Betegnelsen kunne også ha vært ment spottende, da slik at alle nederlenderesom festet fortøyningstauet rundt en duc d’albe, tenkte seg at det var halsen tilhertugen de strammet tauet rundt!

Fernando Alvarez de Toledo, hertugen av Alba, var general og øverstbefa-lende for keiser Karl den 5.s hærstyrker, og da denne abdiserte fortsatte han hossønnen Filip II av Spania. Nederlandene var spanske provinser og ble hardt skatt-lagt av spanskekongen. Dette var bakgrunnen for misnøyen blant nederlen-derne, noe som igjen førte til opprør. Samtidig var den katolske kongen mis-fornøyd med at det var en religiøs frigjøring med protestantiske og kalvinis-tiske tendenser på gang i provinsene.

Hertugen av Alba gikk mot Brussel med 10 000 mann i 1567 og slo ned opp-røret. Det gjorde han så grundig og brutalt at han ble hatet av et helt folk. Han

83

84

DS “Innherred” snur ved Innherredskaia. (Foto fra boka om Harald Renbjør)

85

Dikkedaler ved Normilk juni 2007. (Foto: E. Voldseth)

fortsatte sin brutalitet i flere år ved å henrette de adelsmenn som hadde ledetopprøret og andre opposisjonelle. Grev Egmont, guvernør over provinseneFlandern og Artois, var en av dem som ble arrestert og halshogd i 1568 ettergeneralens ordre.

Omstendighetene omkring opprøret og de følger det fikk må ha gjort vold-somt inntrykk i Europa. Goethe har i sitt skuespill ”Egmont” dramatisert his-torien, og Beethoven komponerte musikken til dette.

Friedrich von Schiller har i sitt drama ”Don Carlos” gitt hertugen av Albaen slags helterolle. Don Carlos var sønn av Filip II. Don Carlos er helten iGiuseppe Verdi’s opera av samme navn. Operaen er basert på Schillers verk,men hertugen har ingen plass i denne operaen. Handlingen er spunnet omkringkjærlighet, sjalusi, intriger og drap, og opprøret i Nederlandene danner et bak-teppe for det som skjer.

Den italienske komponisten Gaetano Donizetti har skrevet en opera med tit-telen ”Duc d’Albe.”

Ingen annen tyrann er vel blitt husket med så mange ”minnesmerker” somhertugen av Alba. To av dem finnes altså i Levangersundet.

Dette er sterke symboler som kan være verd å ha i bakhodet, også i Levanger,når lysten til å provosere og krangle om alt mulig tar overhånd. En får bare håpeat symbolverdien ikke forvitrer på samme måte som disse stolpene.

86

Ola Indgaard:

Leirraset ved Tingstad vestre i 1932

Petter Krogstad, født 1918, Tingstad vestre lille, husker dette godt. Han ogbroren Oddmund hadde like før raset vori nede på haugen og sett på elva somvar flomdiger.

Dette var sist i januar 1932, det hadde regna dag ut og dag inn frå tirsdagmorgen 26. januar i to dager med opptil 28 mm i døgnet.

Det var store leirmasser som fylte elveløpet. Raskanten var bratt og tilvokstmed older, og elva gikk heilt inn mot botn av gammel raskant i ein skarp svingi Leirhølen. På toppen var det dyrkajord. Raset tok med seg ca. 30-40 meterinnover av dyrkajorda. Leirmassene fylte det gamle elveleiet og går i dag fleiremeter lenger sørvest. Vatnet tok beinvegen over tangen ei tid, men etter kvart

87

åpna det seg lei langs raskanten. Vassdragsvesenet ville la elva gå beinvegenover tangen, men naboer nektet dette.

Steinsetting:Frå Gunnarhølen og nedover var det før raset steinsatt på vestre sida. Stein

vart tatt i bergnabben ved Gunnarhølen. Etter raset vart elvebredden på østre side frå raset og nedover mot

Gustavhølen sikret med steinsetting. Stein vart henta frå ein bergnabb neden-for Skogly ved bygdevegen, og noe frå der kor garasjen til Åse Halsan er idag.

Grunneigarene på Tingstadsida deltok i arbeidet. Nils Konrad Krogstad ogBirger Halsan kjøpte ein hest sammen for å delta i kjøringa. Birger overtok hes-ten til bruk på Nybrottsbruket sitt etterpå. Jarle Halsan forteller at HenrikNyenget sto for sprenginga i steinbruddet der garasjen til Åse står. Jarle hus-ker at Henrik var i arbeid i femtida om morgon. Johan Heimstad hadde spreng-inga ved Skogly.

88

Petter Krogstad.

Sitat frå Nordre Trondhjems Amtstidende den 28. januar 1932:

Ras og elveflom i Frol"I mælene ned mot elven på Tingstad Nedre i Frol gikk det igår et større jord-

ras som sperret elveløpet. Elven som gikk landfull nu i regnværet, flommetutover jordene og der har den fremdeles sin gang.

Den utraste masse anslåes til ca. 1000 m2. Også Nils Krogstads småbruk ertruet av utrasing. For øyeblikket er ikke faren nettop overhengende, men hviselven bryter seg gjennom det tidligere utras og tar sitt gamle løp, er det megetsannsynleg at den vil ta med seg mere jord.

Det er gjort henvendelse til vassdragsvesenet om å se på forholdene."

Torsdag 25. februar er det nytt oppslag om raset:

Elveforbygning i Frol"Under flom i Levangerelven i vinter har elven gravet i elvemælen ved

nedre Tingstad så der gikk et leirras og det er sannsynlig at der vil gå flere rassom kan bli farlig for husene på et småbruk straks ovenfor, dersom der ikke blirutført forbygningsarbeide.

Av vassdragsvesenet er utarbeidet plan for en slik forbygning. Der var reg-net med en utgift på ca. 4000 kr., men det kan muligens bli noget mindre.Hovedstyret for vassdragsvesenet anbefaler at denne sum blir bevilget på kom-mende statsbudsjett mot en fjerdedel distriktsbidrag.

De interesserte grunneiere, Hans Lund og Nils Krogstad, er villige til å påtaseg distriktstilskuddet mot at de får utføre arbeidet. Likeså er de villige til å påtaseg det fremtidige vedlikehold.

Herredstyret besluttet enstemmig å stille den forlangte garanti."

Kilde: Petter Krogstad

89

Frits Wahlstrøm:

Ingvald Groven - den syklende fotograf

Ingvald Groven er et kjent navn for mange eldre mennesker i vår kommune.Gjennom sin aktive fotografkarriere som strakte seg over mer enn et halvt hun-dre år, festet han mange tusen skoleelever til filmen. Neppe noen har fotogra-fert flere skoleklasser i disse åreneenn nettopp Ingvald Groven. Hantok også oppdrag i nabokommu-nene. Helst knipset han klassebil-der, der elevene ble stilt opp etteralle kunstens regler. Bilder av hverenkelt elev var ikke vanlig i hanstid. Det ville dessuten blitt merkostbart for hver enkelt familie ien tid hvor mange slet økonomiskfor å få endene til å møtes.

Groven kom til Levanger i1911, og han brukte sitt kameraog laget sine bilder til langt ut i1960-årene. Mange av Grovensskolebilder henger fortsatt på veg-gene eller befinner seg i album imange hjem i kommunen. Mangevet ikke at det er Groven som ermannen bak kameraet, for hanhadde ikke for vane å signere sineskolebilder.

Når du i dag betrakter Grovens bilder, skal du vite at de ble fremkalt og kopi-ert i et svært kummerlig lokale med spartansk utstyr. Mørkerommet hadde hanlaget selv i et lite uthus på eiendommen hvor han bodde. Uthuset står fortsatt.Det gjør også boligen, et koselig lite rødmalt hus som i dag ligger bak de storestudentboligene på Byborg. Her bor i dag fotografens barnebarn, Berit Groven,ansatt ved HiNT på Røstad.

90

Fotograf Ingvald Groven.

Aktiv i over 50 årI unge år jobbet jeg som telegrafbud i Levanger og syklet rundt i byen og

omlandet med telegram og telefonbeskjeder til bedrifter og husstander. Underet besøk i Grovens villa på Nesset i 1961 fikk jeg tatt mørkerommet i uthuseti nærmere øyesyn. Den gang var jeg medlem av Levanger Kameraklubb og føl-gelig svært nysgjerrig på å se hva en proff fotograf hadde av utstyr og hjelpe-midler. Groven viste forståelse for min nysgjerrighet.

Jeg kan underskrive at Grovens arbeid med å fremkalle bilder ikke foregikkunder direkte luksuriøse forhold. Likevel ble kvaliteten på hans bilder megetgod. Groven visste hva han gjorde, jobbet nøyaktig, og hadde akkurat detmest nødvendige utstyr. I dag reklamerer enkelte firmaer med at ”det enkle erdet beste”. Groven jobbet etter denne linjen lenge før slagordet ble brukt ireklamesammenheng.

Den syklende fotografGroven drev ikke butikk med salg av film og fotoartikler for å spe på inn-

tekten, slik profesjonelle fotografer gjerne gjorde i hans tid. Og ikke hadde

91

Interiørbilde fra stua hos familien Groven med Ingvald bak kameraet. Mor Aslaugmed hele barneflokken. Fra venstre Ester, født 1916, Inge, født 1923, sitter på morensfang, Aud, født 1921 og Gunnar, født 1920. Sistnevnte var skoledirektør i Nord-Trøndelag fra 1968 til 1985.

92

Et hyggelig bilde av Grovens villa i Byborgveien på Nesset, som viser at fotografenhadde blikk for stemningsmotiver. Bildet er fra 1950-årene.

Groven tråkket seg fram på sykkel overalt hvor han hadde sine oppdrag. Her har hantatt seg fram til Lihaug restaurant ved Vulusjøen en tidlig sommerdag. Hårskalleni bakgrunnen, delvis med snødekke. Postkort fra 1940-årene.

han atelier for å forevigebrudepar og familiegrupper.Groven hadde sitt enklekamera med stativ, sitt mør-kerom – og sin sykkel.Dette var lenge før hjelmog sykkelbukse fantes.Groven tråkket rundt pålandeveien med datidenskorrekte sykkelantrekk,vindjakke, knikkers, og oftemed hatt. Skulle han pålengre turer, til nabobyg-dene eller enda fjernere ste-der, tråkket han ned til jern-banestasjonen og registrertesykkelen som reisegods.Han tok seg over til Ytterøylenge før ferjeforbindelsenble opprettet. Trolig fikkhan leilighetsskyss medmelkebåten som gikk ijevnlig fart mellom øya ogfastlandet.

Til Amerika i unge årIngvald Groven var født i Bjørnør i Roan kommune på Fosen den 4. mars

1887. Han hadde 10 søsken. I likhet med flere av sine brødre reiste han i ungeår til Amerika. Her fikk han sin første kunnskap i fotograferingens kunst.Tilbake til hjemlandet i 1911 utviklet han seg videre i fotofaget. Etter å hareist omkring noen år, etablerte han seg på Skogn. En kort periode leide hanen forretning i Namsos, for til slutt å slå seg ned i Levanger.

I 1916 giftet Groven seg med Aslaug Holme fra Skogn. De bosatte seg iSlungårdvillaen ved Holåsen. Paret fikk fire barn, to jenter og to gutter, født iårene 1916 til 1923.

Godt fotografisk syn Grovens svigerfar, Ludvig Holme, bygde Holmegården i Skogn sentrum.

Dette bygget, som lå vis à vis Skogn stasjon, sto ferdig i 1914. Bygget inne-holdt leiligheter, pensjonat, banklokale, e-verkskontorer og senere kafe. Denstore trebygningen ble revet omkring 1970.

93

Et godt snapshot av barneflokken på trappa en vin-terdag i midten av 20-årene. Gunnar og storesøsterEster bak, minstebarna Aud og Inge foran.

I min samling av postkort har jeg et bilde som er tatt av fotograf Groven etpar år etter at Holmegården sto ferdig.

Aslaug og Ingvald Groven flyttet flere ganger og bodde forskjellige stederi kommunen. Blant annet bodde de i noen år like ved mitt barndomshjem iBrusvebakken på Bruborg. Her opplevde jeg at min familie ble fotograferthjemme i stua hos Groven i 1947. Han hadde som nevnt ikke noe studio elleratelier, så han avbildet gjerne sine motiver i private omgivelser.

Ingvald Groven er beskrevet som en sky person som helst unngikk å værei fokus. Men bak kameraet opptrådte han profesjonelt, og bildene hans tyderpå at han hadde god kontakt med de mennesker han fotograferte. Fra faglig holder det sagt at fotograf Groven ikke sto noe tilbake for de mer profesjonelleLevanger-fotografene Bjerkan og Renbjør.

Grovens bilder har god teknisk kvalitet. Han hadde et godt fotografiske synog et bevisst forhold til komposisjon og linjeføring i bildene.

Utgiver av postkortGroven fotografiske kvaliteter er uomstridt. Han utviklet seg også til å bli

dyktig med retusjpennen. Dette arbeidet kunne dreie seg om å fjerne flekkerog forstyrrende elementer i motivene. Eller han kunne tegne inn detaljer i bil-dene hvis det var ønskelig, for eksempel når bondens familie og hans gård

94

Stor samling på Munkeby klosterruiner omkring 1930. Groven har vært dyktig til åarrangere forsamlingen. Et flott bilde, trolig fra et jubileum.

skulle foreviges. Ikke alle bønder hadde råd til flaggstang på den tiden. Dettefikset Groven enkelt ved å retusjere inn både flaggstang og gjerne et vaiendeflagg. Dermed hadde man statussymbolet på plass til billig pris. Groven gjordesom kundene ønsket.

Mest kjent er Groven for sine gruppebilder fra skoler, kurs, møter, jubileerog andre sammenkomster. Under krigen ble han pålagt å ta passbilder av tyskesoldater og offiserer, som også kontaktet Groven når de ønsket bilder ved ulikeanledninger. Disse oppdragene mislikte Groven, og prøvde ved ulike metoderå slippe unna. Ved noen anledninger sa han at det ikke var film å få tak i, ellerat han rett og slett hadde ”glemt” å sette filmrull i kameraet.

Allsidighet preget Grovens virke som fotograf. Ved siden av passbilder oggruppebilder fotograferte han natur- og kulturlandskap, bygninger og motiverfra tettsteder. Utover på 1900-tallet økte folks interesse for å sende postkort ellerprospektkort. Mange fotografer benyttet denne anledningen til å tjene noe eks-tra kroner. Groven ga ut mange av sine fotografier som postkort, men noen full-stendig oversikt over antall utgivelser finnes ikke i materiellet som finnes etterhan.

FotosamlingenSom så mange fotografer etterlot heller ikke Groven seg en oversiktlig sam-

ling av fotografier. Mange av hans bilder eksisterer, men det er ingen systematisk

95

Et av Grovens eldste postkort, tatt fra Skjesol-butikken i Skogn i 1916. Meierigårdentil venstre, deretter Holmegården, som Grovens svigerfar eide, og stasjonen helt tilhøyre.

oversikt. Nesten ingen bilder er påført navn. Samlingen hans ble gitt til LevangerMuseum på slutten av 1980-tallet, og arbeidet med registrering er så vidt kom-met i gang. Her er en stor jobb å gjennomføre.

AvslutningI 1953 kjøpte Groven eiendommen ”Lykkebo” i Byborgveien på Nesset, en

liten rødmalt stue som ble bygget i 1937. Her arbeidet han og virket til lengeetter at han ble pensjonist. Groven døde våren 1975, 88 år gammel.

Kilder: Gunnar Groven: Slekt fra Nordre Holme gjennom 250 år. Utgitt 1991.Samtale med Berit Groven, som også har lånt ut bilder til artikkelen.Samtale med Otto Holme.

96

Groven var skolefotograf gjennom hele sitt yrkesaktive liv. Her har han knipsetandreklassingene ved Hegle skole i 1956. Foran fra venstre: Sissel Eriksen, GunvorHeirsaunet, Marie Sundal, Anne Mari Antzjøn, Vigdis Elvebakk, Tove Guttelvik,Marit Petersen, Turid Gåsvik, Anne Turid Hagen og Berta Musum. Bak fra venstre:Lærer Tore Kippe, Bjarne Granaune, Magne Joar Vandvik, Guttorm Jensen, EinarMunkeby, Torolf Granaune, Jan Marius Munkeby, Nils Langeland, Gunnar Jenssen,Arne Wahlstrøm, Ragnar Sivertsen, Ketil Iversen, Agnar Kvam og Knut Munkeby.

97

Groven fotograferte også bygårder. Her er Bamberggården på hjørnet Kirkegata -Grønns gate i mellomkrigsårene. Gården er blant byens eldste, bygget i 1878. Idenne gården holdt John Sæthers kolonial- og manufakturbutikk til i mange år.

Knut Vodal:

Andreas Vodahls dagbok fra 1903Høsten 1903, etter ankomst New York

1. del sto i årboka for 2006

Etter at Andreas Vodahl kom over fra Liverpool den 4. september 1903 (seårboka for 2006), gikk den første tida i New York med til å søke arbeid. Flerebrev fra ulike firmaer viser negativt resultat, noe som viser at jobbmarkedet fornyutdannete ingeniører ikke var det beste, selv i USA.

Den første jobben fikk han den 19. september, som tegner og oppmåler hosErie Railroad. Som han skriver: "Ja, saa var da endelig det værste over." Hanstartet på kontoret, men kom snart ut på oppmåling av jernbanebroer.

Lønnen var nok ikke den aller beste. Han førte nøyaktig regnskap over alleutgiftene, og det er ganske interessant å se hvor stor del av lønnen som gikkmed til brevpapir og frimerker. Noe den store mengden med brev og postkorti familiearkivet her i Norge vitner om. Han sendte også jevnlig penger hjem tilsin mor.

Etter hvert ble dagboknotatene mer og mer sporadiske, helt til de slutter i1906.

I 1909 reiste han til Canada og ble der i fire år, men fra den tiden finns ingennotater. I 1914 reiste han til Chile, og herfra finns en dagbok. Kanskje denkommer i årboka senere.

September 19036te. søndag. Reiste etter frokosten med fergen over til Roald i Brooklyn. Var

efterpaa sammen med Roald og tre andre norske ingeniører til Coney Island,hvor vi badet i Atlanterhavet. Her ligger et af verdens største forlystelsesste-der, hvor alle mulige ting for at more folk findes. En af ingeniørene var EysteinRanders, som kjæmpet paa boernes side i krigen som løitnant, og blev som fangeført til St. Helena i 7 1/2 aar. Kjørte frem med ”elevated”, og tilbage med spor-vogn over ”Brooklyn Bridge.” Kommen til hotellet faar jeg se Hanssen-Langesbaggage er kommet. Træffer ham om aftenen.

7de. mandag. Da det idag er arbeidernes dag, er alle kontorer lukket. Reisermed H-L til Roar, men han er ikke hjemme. Gaar saa til en svensk elektroing.som er kommet sammen med H-L, og reiser sammen med ham og H-L ud til”Liberty,” og gaar helt op i hodet paa statuen.

98

99

Dagboka til Andreas Vodahl.

Bading på Coney Island.

8de. tirsdag.Varude paa Ellis Islandog fant i kuffertenmin. Gik efterpaamed H-L i Brooklynog glodde efterværelse, fik omsiderfat i et i 238 Warrenstr. Skulde betale 3dollars til sammen.

9de. onsdag. Giktil ”EngineeringAgensy” og fik”Application blank,”

og var derefter oppi Park Row Building hos et firma. Traf chefing. Sagde ikketvert nei, men jeg skulde skrive til ham. Var i middags hjemme og skrev hit. Giksaa op til 5te Ave. nr. 78 og spurte efter Borger. Han var desværre ikke hjemme,men kom hjem om to dage. Gikk saa op til 22 street 7W. Traf ikke chefen,men fik adr. saa jeg skulde skrive. Tog ”elevated” nedover, og gikk hjem.

10de. torsdag. Skrev endel breve paa formiddagen, og gikk om efterm.oppe i New York paa endel kontorer, men intet arbeid at faa. Kjørte med ”elev-ated” hjem.

11de. fredag. Skrev om form. til 4 Agencies, og gikk om eftermiddagenomkring paa kontorerne I Erie Railroad blev jeg henvist til kontoret i New-Jersey, og satte derovermed færgen. TrafAsisstænt Engenier, mr.Kaufmann, og snakkedmed ham. Skulde læggeigjen mine tegninger ogkomme igjen næste dag.

12te. lørdag. Gikkaltsaa i morges medbankende hjerte bort-over til Kaufmann. Blevdelvis skuffet. Haddeset paa mine tegningerog likte dem, mentrængte ingen hjelp forøieblikket, men skuldeskrive til mig naar han

100

Kort fra New York 1904.

Avslagsbrev vedr. jobbsøknad.

trængte hjelp. Snakked lidt med en nordmand Berg paa kontoret. Fik idagogsaa svar paa en skrivelse til Cambren Steel Co. Samme tilfælde som oven-for. Var om kvelden i mødet hos N.S.A.F. i Henvey Str. 442.

13de. søndag. Var i formiddag i den evangeliske kirke, og om efterm. en turoppi Central Park.

14de. mandag. Traved omkring oppe i New York paa nogle kontorer, menforgjæves. Det er en generende varme, optil 900 Farenheit.

15de. tirsdag. Gikk i dag efter en adr. i Brooklyn. Nei! Hadde ikke flereadresser forhaanden. Var om aftenen i klubben, og fik der en del adresser igjen.

16de. onsdag. Sender i dag brev til Syracuse Eng. Employment Bureaumed vedlagt 1 dollar. Skriver ogsaa til Steward Iron Co. Cincunioti Ohio, ognogle andre firmaer i Pittsburg og Philadelphia.

17de. torsdag. Gaar i dag op til en civilingeniør i New York, G.R. Tuska.Han forekom mig at trænge en mand, og han snakker endel med mig, skrev opmin adresse, og skulde underrette mig. Formodentlig intet at stole paa. Blev lidtdaarlig ved middagstider, og maatte gaa hjem.

18de. fredag. Traved ogsaa i dag omkring til ingen nytte. Fik nogle brevefra de firmaer jeg hadde skrevet til, men bare nedslaaende. Hanssen-Lange hari dag faat en post i Erie Railroad, og naar han kom hjem, saa laa der tilbud om

101

Kort fra New York sentrum.

post til ham ogsaafra Steelton.

19de. lørdag.Gikk i dag med H-Lbortover til ErieRailroad. Han sa hanvilde reise tilSteelton, og det vardet intet iveien forog saa fik jeg bli ihans sted, og fikstraks begynde ar-beidet. Ja saa var daendelig det værste

overstaat: Flyingen efter arbeide. Posten er ikke saa aflønnet efter amerikanskforhold (50 dollar maaneden) men det gjør intet til sagen. Arbeidstiden er nok-saa lang, fra 8 1/4 AM, til 5 1/2 PM, med en times lunch og ikke fri lørdag enn.

20de. søndag. Har i dag holdt mig rolig, saa intet af betydning kan indfø-res i dagbogen. Skrev et brev hjem.

21te. mandag. I dag reisteHanssen-Lange til Steelton. Jeg vari dag med og modelerte lidt ved enflæk 23 mile fra Jersey Cit.Coldwell. Reiste om kvelden fraBrooklyn og til 8 State str., hvorjeg laa om natten. Hadde leietværelse i Jersey City.

22de. tirsdag. Stod idag paakontoret hele dagen, og gikk omkvelden til mit nye logi i 17 EastHamilton place, Jersey City, ca 15min. gange fra kontoret. Fik omkvelden bagagen over ogsaa.

23de. onsdag. Idag begynte vipaa en befaring af linjen medopmaaling af broerne paa den. Viskal fortsætte til Greenwood Lake.Vi kom i dag til Arlington.

24de. torsdag. Reiste i dagmorges 7.37 med toget til Arling-ton, hvor Jackson ogsaa møtte op,

102

Nordmændenes Sangforening 1907.

Whiskeyreklame.

og vi fortsatte op-maalingen af bro-erne. Vi kom tilNorth New Ark.

25te. fredag.Fortsatte opmaal-ingen, og kom tilBloomfield.

26te. lørdag. Reiste i dag 33 mili Jersey og varmed og maalte opetpar jernbanekur-ver. Meget fint veir. Kom ikke hjem før kl. 8 og gikk efterpaa i foreningen.

27de. søndag. Har i dag skrevet nogle brevkort til Norge. Var en tur tilBrooklyn og skulde træffe Roald, men han var ikke hjemme. Gikk efterpaa entur gjennem New Yorks kineserstrøg i Pell og Doger Street. Her var et inter-essant kineserliv. Det var fuldt af kinesere med lange haarpisker ude paagaderne. Da jeg var alene og følte mig uhyggelig tilmode blant alle disse Østenssønner, saa dvæled jeg ikke saa længe der. Nætop kommen hjem brager det løsmed et vældigt tordenveir.

28de. mandag. Har i dag været paa opmaaling paa samme sted som lørdag.29de. tirsdag. Fortsatte i dag med opmaalingen af broerne. Var kommet til

Bloomfield og fortsatte derfra.30de. onsdag. Reiste i dag morges kl 9 ud til Bloomfield og fortsatte med

opmaalingen af broer, og kom til Montclair. Da passene med jernbanen udløbi dag, reiste vi tilbage til kontoret og fik nye, og de gjælder helt til 31te. decem-ber.

Saa er denne maaned til ende. Denne maaned har ligesom den forrige væretbetydningsfuld, og fuld af begivenheder. Mit haab af 31de. f.m. delvis gaat iopfyldelse.

Oktober 19031te. torsdag. Fortsatte med broopmaalingen fra Mountclair og kom til Great

Notch 18 mil fra Jersey City. Det er varmt veir nu om dagene.2de. fredag. Reiste idagmorges med toget til Great Notch og maalte linjen

samt broerne paa den. Kom til Singae.3de. lørdag. Har været paa opmaaling i dag ogsaa. Fik en check lydende paa

18$33 som betaling for de dage jeg har arbeidet i september. Gikk om aftenensammen med Berg i Bijau Theatre hersteds og saa paa ”Why namen sir” et drit-stykke forresten.

103

Landmåling ved elven Rouge.

4de. søndag. Var om form. i den norske evangeliske frikirke hersteds. Denvar omtrentlig fuld af folk. Om efterm. en tur til Roald i Brooklyn.

5te. mandag. Reiste til Montain View og fortsatte at opmaale linjen og bro-erne. Har i dag betalet husleien for de kommende tre uger fra i morgen, atregne med $13,50.

6te. tirsdag. Var i dag paa kontoret, men matte kl. 9 drage ud igjen.Nivilerede op en del broer, samt opmaalte en ved North Newark og Soho.

7de. onsdag. Reiste ogsaa kl. 9 fra kontoret op til Vanaque Midvak og toget kart af stationen med omgivelser. Tog efterpaa med tog til Esses Fells oggjorde der ogsaa en del opmaalinger. Reiste til Jersey City med 5.07 toget.

8de. torsdag. Stod paa kontoret til kl. 10, og reiste saa til Patveson, 18 milud af byen for der at gjøre nogle opmaalinger. Under arbeidet begyndte envoldsom regnskyl, saa vi blev aldeles gjennembløde til skindet. Reiste hjem kl3 og gikk direkte hjem, da jeg ikke kunde gaa paa kontoret saa blød som jegvar. Regnet vedvarede udover aftenen. Det tordnede ogsaa endel.

9de. fredag. Idag har jeg staat paa kontoret hele dagen. Det har idag væretet regnskyl, som jeg aldrig har set magen til, og ikke New York heller forres-ten. Det er det værste regn, som har været her. Paa de 24 timer fra kl. 10.30 igaartil 10.30 idag har det faldt 6’’55, som er record. Regnet har gjort en masseskade. Elvene har vokset og revet ned broer. Ødelagt jernbanelegemet paa fleresteder. Ser aviserne anslaar skaderne forvoldt af regnet i Greater New York tilmindst $1mill. Paa Greenwood Lake Division, hvor jeg er mest interessert erder forvoldet meget skade. Det regned ustanselig fra igaar som en eneste styrt-regnskur.

104

Niagara falls.

10de. lørdag. Har været paa kontoret i hele dag. Skulde reise en tur tilNorth Kewark, men kom ikke afgaarde, da intet tog gikk i GreewoodLakedivision. Paa Erie jernbanestation var i 10-11 tiden et underlig skue. Detvar nemlig saa høi flod at vandet oversvømmed hele jernbanestationen, saaman ikke kunde komme til togene tørskod uden naar man hadde høie støvlerpaa. Passagerene maatte fragtes paa vogne til og fra togene, som stod i vand.Hændte at vognene veltet, saa mange faldt i vandet og ble vaade.

Læser iaften i aviserne om ødeleggelser af flom paa mest alle kanter. Mestudsat er byen Paterson, hvor store deler af byen skal være oversvømmet afPassvic floden. Man frygter for at huse skylles væk, og tap af menneskeliv. Mananslaar skaden forvoldt i Paterson til 3mill$.

Kjøpte iaften en paraply $1,25. Samt fik igjen vask for $1,26.11te. søndag. Reiste i formidag en tur til Brooklyn og traf Roald og

Bøckman. Gikk med Bøckman til Pilgrenisk hus og traf Middelton, som varkommet over for nogle dage siden. Lars Sundby er ogsaa kommet over.Eftermidag var jeg oppe i Central Park og besaa de museer som er der oppe.Skrev om kvelden et brev til Hanssen-Lange.

12te. mandag. Har staat paa kontoret i dag. Mr. Taffany har idag væretborte fra kontoret. Fik brevkort fra broderen.

13de. tirsdag. Var idag ude ved Clifton, et lidet stykke hidfor Paterson,hvor en jernbanebro er blevet vasket væk, og de holder paa at bygge en provi-sorisk en af tømmerstokke. Maalte op hende med tackymeter.

14de. onsdag. Blev idag sammen med spanieren Angelicola sendt opovertil Sterlinton, hvor banelegemet var blevet udvasket af flommen paa flere ste-der. Det var et stygt syn der oppe. Svillerne var paa flere steder undervasket,saa de hang bare i skinnerne, og visse steder laa det ene spor begravet i sandmidt ude i elveleiet. Banen kunde ikke trafikeres. Kun et spor var saapas at mankjørte greisvogne paa det. Flere broer var vasket væk. Jeg fik forresten ikke nogetat gjøre deroppe, og fik reise hjem igjen i god tid.

15de. torsdag. Har idag arbeidet som kontorist i det nedre kontor. Kjedeligarbeide.

Sender brev til Ludvig Lyng.16de. fredag. Har arbeidet paa det nedre kontor. Skrivearbeide.17de. lørdag. Samme arbeide. Gikk sammen med Berg til klubben i

Broocklyn, traf Roald og Sundby der.18de. søndag. Gikk en formiddagstur. Op paa høiden straks herved. Om

eftermiddagen gikk jeg sammen med Berg og tog færgen op til 23de gade, dahan skulde finde en væn der oppe. Efterat vi skildes der oppe, reiste jeg tilBroocklyn for at besøge Roald, men han var ikke hjemme. Gig saa hjem igjen.

19de. mandag. Haver ogsaa idag været ”bookkeeper.”20de. tirsdag. Idag saa fik jeg komme ud. Var ude og maalte op broer opover

105

til Pallyston. Saa deroppe mange merkerefter flommen, gjen-nembrudte kanaler,vækvaskede jernba-nelegemer, ødelagtebroer osv.

21te. onsdag. Harværet ude paaopmaalinger af broeropover.

Fik iaften en kortfra Wm. Johannesensom svar paa brev af

27 forrige maaned.22dre. torsdag. Har opmaalt broer opover ved Vanaque Midvale ca 32 mil

fra Jersey City. Vanaque var en indianerhøvding som levet her, og som ogsaaer begravet her nogensteds.

23de. fredag. Har været ude optil en station Boardville ca 36 km fra JerseyCity. Det regned endel idag, saa vi ble endel vaade.

24de. lørdag. Reiste idag med toget til Boardville og maalte opover tilHewitt 40 mil fra Jersey City. Fint veir, noget koldt.

25te. søndag. Idag er det nogsaa koldt. Besøgte Roald i eftermidag. SamtSundby med frue. Sundby har faat job i New York.

26te. mandag. Har været optil Greenwood Lake idag. Kom næsten op tilindsjøen med opmaalingen. Det har været meget koldt idag, og det har sneetfor første gang.

Fik idagmorges svar paa mit brev til Ludvig Lyng, som er paa Standford farmNew York.

27de. tirsdag. Har været helt oppe ved enden af Greenwood Lake railroadved Sterling Forest som ligger 44 mil fra Jersey City. Det har været isnende koldtidag, med en gjennemtrængende vind. Det var frosset is paa vandene der oppe.

Sendte et kort hjem idag.28de. onsdag. Har maalt op Ringwood Branch samt var en tur op til jern-

minerne ovenfor Ringwood.29de. torsdag. Reiste til Garfiel ved Passaic river og tog et kart der. Vi var

4 mand. Gikk efter arbeide til Passaic og tog toget derfra. Veiret har nu skiftetom saa det er varmt igjen.

30de. fredag. Reiste kl. 9 sammen med Jackson til Bloomfield og begyndteat nivillere broerne. Det er meget varmt idag. En svetter i den varme uldskjortenfra gamlelandet. Vi kom om aftenen til Little Falls.

106

Annonse for 17. mai 1907.

Idag er jeg altsaa 23 aar. Begynner at blive gammel nu, synes jeg. Dagen fest-ligholdes ikke.

31de. lørdag. Har nivillert broer fra Little Falls til Pampton.Var om aftenen i klubben. Haabed der at træffe kameraderne, da vi skulde

mindes Trondhjems Tekniske Læreanstalt, men bare Bøckman var der. Visendte et telegram til Trondhjem med 5 underskrifter.

November 19031de. søndag. Holdt mig inde til over middag, og da reiste jeg en tur op til

136de. gade i New York og saa paa et footboldspill der oppe. Det var noksaainteressant at se paa. Man fik blodet til at flyde.

2den. mandag. Var sammen med Mr. Jackson ude og nivillerete broer. Blevfærdig med hovedlinjen og begynte paa en sidelinje.

3die. tirsdag. Har været paa kontoret og tegnet. Det er valgdag her idag. Dervælges ny ”mayor.” Valgkampen noksaa interessant herover. Man bruger atvædde paa kandidaterne. Jeg var om kvelden over til City Hall Park i N.Y. ogsaa paa livet, og der varogsaa et enestaaende fol-keliv. Det var blit bekjentat den demokratiske kan-didat var blit valgt. Folkhadde forsynet seg medlange barnetrompeter, ogsaa tutet de i disse saadet var et helt spetakel.De store aviser her frem-viste levende billederpaa væggene bare for atmore massen og holdeinteressen oppe. Komder imellem et billede afden valgte kandidat, saapeb alle sammen i trom-peterne sine.

4de. onsdag. Idag varjeg ude paa byen nogletimer, har forresten staatpaa kontoret. Fik omkvelden brev fra brode-ren.

107

Broadway.

5te. torsdag. Var paa kontoret og tegnet i formiddag. I middags reiste jegmed Jackson op til Piermont oppe ved Hudsonfloden paa landmaaling. Her oppevar en storartet udsigt over floden som her var mæktig bred. Fig idag en checkpaa 50$. Var ikveld over til New York og fik penger for den i Erie Railroadsbilletkontor der. Modtok et kort fra L. Muller, Trondhjem.

6te. fredag. Har i dag været oppe ved Sterlington paa Main Line en 30 milfra byen. Det har været koldt og surt idag, samt en isnende vind der oppe. I daghar jeg betalt husleien for 5 uger med 22,50$.

7de. lørdag. Har været oppe ved Sterlington idag ogsaa. Det har været endakoldere idag, og en kold vind. Fik brev hjemmefra, samt fra Botaldsen om athan og Døscher kommer hid med ”Oscar II” næste mandag.

8de. søndag. Idag eftermiddag var jeg en tur op til Zoologiske have oppeved 190de gade i New York, her var mange underlige dyr og fugle at se. Jegkom derop nogsaa sent, saa jeg kun fik tid til at gaa hurtig igjennem og fik ikkese alt.

9de. mandag. Reiste idag 8.44 ud til Gardfield og tog og et kart. Var udehele dagen. Fik om kvelden sendt aviser hjemmefra.

10de. tirsdag. Har været en tur paa opmaaling i Passaic, og resten paa kon-toret.

11te. onsdag. Idag saa har jeg havt tegnearbeide paa kontoret hele dagen.12te. torsdag. Har havt tegnearbeide hel dagen.13de. fredag. Har været en tur op til Sufferic paa opmaaling.14de. lørdag. Idag var jeg først en tur til Orange og maalte op til en switch

108

The Brooklyn Bridge.

til Edison Fonograf verksted som er her. Vi gikk igjennem en del af verkste-det. Det var en masse folk i beskjeftigelse. Orange er ca 1/2 times jernbane-reise herfra. Efterpaa var jeg en tur til Hamstead.

15de. søndag. I eftermiddag var jeg hen og besøgte Roald og Sundby medfrue i deres nye leilighed 8 Willow Str. Brooklyn. Var der til kl 1/2 12 og spilte1/2 12.

16de. mandag. Har været ude med Jackson og maalt broer paa CaldwellBranch. Det er regnveir idag.

17de. tirsdag. Har været med Taffany op til Newbaugton som ligger vedHudsonfloden 63 mil fra byen. Da det idag blev regn saa blev intet arbeideudført, saa jeg for det meste bare har reist med jernbane.

18de. onsdag. Arbeidet paa kontoret til middag og reiste saa til Haskells ca30 mil ude.

19de. torsdag. Idag har jeg havt kontorarbeide. Om kvelden var jeg over tilBrooklyn og traf Botaldsen og Døscher som kom herover tirsdag med ”OscarII.”

20de. fredag. Kontorarbeide.21de. lørdag. Reiste idag sammen med mr. Smith op til New Hampton 63

mil fra byen for der at ”fixe” en ny overgangsbro.22de. søndag. Idag gikk jeg bort til Botaldsen og Døschers nye hybel 63 Hick

Street Brooklyn og reiste med dem op til den Zoologiske have, hvor vi nøiebesaa hele samlingen.

23die. mandag. Har været sammen med mr. Jackson paa broopmaaling.24de. tirsdag. Idag blev vi endelig færdig med denne broopmaalingen som

vi med mellemrum har arbeidet paa siden den 23de september.25de. onsdag. Idag var jeg til North Newark og tog en frihaandsskisse af

jernbanestationen med omgivelser. Om kvelden var jeg i Brooklyn og besøgteDøscher og Botaldsen.

26te. torsdag. Idag er det helligdag her- ”Thanksgiven”, men vi maa arbeidesom almindelig paa kontoret. Har været en tur til Passaic.

27de. fredag. Har været bare kontorarbeide.28de. lørdag. Har idag arbeidet ved South Paterson ved en overgangsbro der.

Om kvelden besøgte jeg Botaldsen og Døscher.29de. søndag. Idag var jeg ogsaa borte hos Botaldsen og Døscher. Gik sam-

men med dem en tur til ”Chinatown” og gik videre et stykke opgjennem NewYork.

30de. mandag. Har idag staat paa kontoret. Fik ikveld igjen det kort jegsendte til et kulkomp. i W. Wa. i september.

Saa er der atter slut paa en maaned!

109

December 19031ste. tirsdag. Arbeidet paa kontoret til middag, og etterpaa saa var jeg en

tur til Suffern. Det er merkeligt at se at kjør gaar ude paa landet enda.2den. onsdag. Idag var marken hvid af 1/2 tomme sne. Reiste kl. 11 ud til

Chestuit Hill.3die. torsdag. Idag arbeidede jeg bare paa kontoret.4de. fredag. Reiste efter middag med Mr. Taffany til Waldevick. Betalte idag

husleien for en uge til tirsdag 8de.5te. lørdag. Idag har jeg været i Garfield sammen med 3 andre paa udstik-

ning af en sidelinje der.6te. søndag. Var en tur til Brooklyn til Botaldsen og Døscher, samt Roald.7de. mandag. Har været en tur til Ridgewood, resten paa kontoret.8de. tirsdag. Har været en tur til Waldwick i eftermiddag. Sender hjem 75

kr. som jeg fik mig indvexlet i 24 State Street, New York.9de. onsdag. Var en tur til Bergen paa den andre side af Bergen tunell.

Regn idag.10de torsdag. Været ude ved Forrest Hill, paa nogle opmaalinger i bane-

gården i Jersey City Har betalt boarden idag for 4 uger fra tirsdag den 8de decmed 18 daler.

11te fredag. Har været ude ved Riverside paa Newark banch. Det meste afdagen fint veir.

12te. lørdag. Arbeidet bare paa kontoret.13de. søndag. Besøgte Botaldsen og Døscher i eftermiddag. Botaldsen faat

job i New York.14de. mandag. Har været paa kontoret i hele dag.15de. tirsdag. Har været en tur til Orange i eftermiddag, resten paa konto-

ret. Kaldt nu om dagene.16de. onsdag. Var en tur til Ramapo. Kaldt.17de. torsdag. Idag har jeg arbeidet bare paa kontoret.18de. fredag. Har arbeidet mest paa kontoret.19de. lørdag. Har idag arbeidet paa Orange Buanch. Fik brev fra Cape

Town fra Bech. Idag blev den nye East-west bro aabnet.20de. søndag. Idag regnet det gement. Har været en tur til Brooklyn.21te. mandag. Har arbeidet ude ved Bloomfied.22dre. tirsdag. I eftermiddag en tur til Westwood paa New York and New

Jersey Railroad.23die. onsdag. Har arbeidet paa kontoret.24die. torsdag. Indearbeide idag ogsaa. Om kvelden over i Brooklyn hos

Botaldsen og Døscher, og blev der natten over.25te. fredag. Juledag. Gaar sammen med Botaldsen og Døscher bort i sjø-

mandskirken i Brooklyn. Folk har butikerne aabne juledag ogsaa, man merker

110

ikke meget til høitid herover. Det regner idag igjen, saa det er ikke saa hygge-ligt.

26te. lørdag. Anden juledag. Idag igjen arbeide paa kontoret. Det slaar omtil kaldt, saa det er diverse kuldegrader ikveld.

27de. søndag. I eftermiddag gik jeg en tur over den nye Williamsbureybroen og var efterpaa en tur i 63 Creek street.

28de. mandag. Bare indearbeide i dag29de. tirsdag. Samme type arbeide. Snedde en del idag. Koldt mod kvel-

den.30de. onsdag. Bare indearbeide.31te. torsdag. Indearbeide. Om kvelden over i Brooklyn, og gik ved mid-

natstiden over til City Hall Park, hvor der var et meget livlig folkeliv. Manskreg, blaaste i trompeter og holdt et forfærdeligt spektakel ved aarskiftet.

111

Julaften med venner 1905

"Trøndersk auksjon"

Fra møteboka til "Gnisten" - organ for Ytre Skogn Komm. Ungdomslag - år1924, har vi hentet denne fornøyelige reklamen for en auksjon, som nok aldrihar funnet sted.

Auktion. Herved bekentgjøres for herverende og fraverende venner og uvenner bådeher og heresides, at mandag efter den siste fulmåne i det herrens tørkeår 1926,holdes auktion på gården Lengerop gardnr, 77 1/2 skepmark 1 ort og 5 skeling,som er beliggende i Tautra prestegjeld i Trondhjems-stift. Det selges en mengderedskaper og husgeråd hvorav skal nevnes:En paraply og spaserstok samt damebukser med og uten lok.En seng foruten bund og gavler hvor småfæ man til huset avler.En ovn som dårlig varmet har med tiden fordi den ramlet ned for lenge lengesiden.Blant verdisaker må man nævne to par benklær som i banken har en rævne.En bra men utslitt fjærpenn og en gammel sjorte hvorav kun flaket er igjen.En gammel benløs lænestol og en market bokreol.All slags tøi og klædebon og en strengeløs salmodikon.En bladløs protokol foruten permer og en gammel trøie som mangler beggeærmer.Envidere der selges skal en mengde ting fra fjøs og stal.Fra loft og kelder og stabur alt blir opropet etter tursåsom:Spikesild og salttyndøl og maltHaggel og krutsoda og lutflaska og glassølvty og stasKamfer og tjurrugranved og furrugafla og knivakosta og rivaSpiker og skruva

112

hatta og huvaGryta og stampatalgløs og lampaHakka og greipsauskind og reipKagga me vinklea tå linSkrammel og jarnsnøre og garnGrisi og hestaog skomakerlesta

Som apendiks selges et heim-brennerapparat med alle de til driften hørende kop-per og kar. Auktionen tager sin begyndelse ved hanegal og varer helt til klok-ken er slagen. Uden landske kjøpere må med bringe kone og barn vis de skalbli betrod til betalelse kontant med 1 års henstand helst i sølv og kopperpenger.Kallgraut og brendevin serveres vis kop medbringes.

Lengerop den første i siste1900 å kleimåtNubb Lengerop

Hilsen! til Skogn komm nugdomslag fra Erling HoemRedaktør Johannes Tørresvoll

113

Sveinung Havik:

Norsk Jugoslavisk forening i Levanger

Ekne og Falstadskogen sto i sentrum da de første vennskapskontaktene bleetablert omlag 20 år etter at grusomme krigshandlinger fant sted utoverInnherredsbygdene. I dag er initiativtakerne borte og forutsetningene endret,eller er de egentlig det? Har etterkrigsgenerasjoner lært av historiens gru-somheter? Mye tyder på at svaret er NEI, for i ytterkanten av Europa ble noken gang mennesker drept og mishandlet på det groveste. Deler av Vest-Balkanmå igjen bekjempe rasisme og forsvare demokratiske verdier i sine lokal-samfunn. Derfor må dialogen fortsette. Vi har ikke råd å la være!

I dag framstår Falstadsenteret på Ekne som et sentralt nasjonalt opplæ-ringssenter for krigens fangehistorie, humanitær folkerett og menneskeret-tigheter. Det kan Levangersamfunnet være stolt av, og i denne artikkelenomtales sentrale personer innenfor Norsk Jugoslavisk Samband. Gjennomet bredt nasjonalt samarbeid ble kontakter etablert og viktige oppgaverutført, som i flere sammenhenger pekte fram mot den nye virksomheten påEkne.

Omkring 5000 (4267 offisielle tall) jugoslaver kom til Norge som krigs-fanger, og den oppmuntring og medfølelse som møtte dem blant norske kvinnerog menn, ga dem mot og vilje til å holde ut konsentrasjonsleirenes redsler. Dafrigjøringen og freden kom var det kun 1500 (1720 offisielle tall) igjen. Alleoverlevende ble samlet i Melhus - Trondheimsområdet, og allerede sommeren1945 ble de første forsøk på å stifte en forening gjort. Den 26. juli 1945 ble etNorsk-Jugoslavisk Samband (NJS) konstituert, og til formann i det midlerti-dige styret ble valgt overlærer Harald Rønneberg. Sambandet fikk god opp-slutning i starten, men etter hvert dabbet det av. Samme skjebne fikk lokal-foreningene i Oslo og Mo i Rana. En kan spekulere i årsaker, men ingen tvilom at etterkrigsårene var turbulente både internasjonalt og nasjonalt. Tito brøtmed Stalin i 1948 og hjemme kom det til konflikt mellom Arbeiderpartiet ogkommunistene. Årene gikk, men den 13. oktober i 1966 ble det på nytt invi-tert til et møte i Trondheim med formål å danne en forening for venner avJugoslavia i Norge. Blant initiativtakerne var Gunnar Karlgaard og ArneSivertsen fra Levanger (konstituerende møte 26. okt.). Karlgaard ble da valgt

114

til formann og som styre-medlem finner vi Arne Sandfra Ekne. Foreningens navnble; ”NJS, Trøndelag”.Denne gangen lyktes for-eningen med byggverket ogmedlemmer meldte seg innfra hele landet. Samtidig bledet opprettet en søsterorga-nisasjon – ”Jugoslavisk –Norsk Samband” – i Nis iJugoslavia. Allerede underårsmøtet i 1969 fremmesforslaget om å sløyfe”Trøndelag” i Sambandetsnavn, og utvikles til å bli enoverbygning for de mangelokallagene som etableresetter hvert. Det første lands-møtet med lokalavdeling-ene ble holdt i Trondheim15. april 1972, og forening-ens formål var da slik;

”NJS er en partipolitiskuavhengig organisasjonsom har til formål å fremmeforbindelsene mellom Jugo-slavia og Norge og styrke vennskap og personlig kontakt mellom jugoslaver ognordmenn”.

Målet var å bli landsdekkende med også enVestlandsavdeling og en Sørlandsavdeling.Etter som 2/3 av fangeleirene for krigsfangerfra Øst-Europa ble opprettet i Trøndelag ognordover, skulle det raskt vise seg at aktivite-ten og det internasjonale arbeidet ble størst her.På dette tidspunktet hadde Sambandet omlag700 medlemmer, og med store geografiskeavstander ble det behov for ytterligere oppde-ling. Alle samfunnslag var representert, og detsamme kan en også si om partitilknytning. Avenkeltpersoner kan nevnes Karin og Thorvald

115

Gunnar Karlgaard til venstre, sammen med krigs-fange Blogoje Marenkovic under et Sambandsmøtei Beograd. Bildet er lånt ut av A. Røisland.

Stoltenberg, Kjell Bækkelund, Svein Mønnesland, Osmund Faremo, PerHansson, Sigurd Evensmo, Torolv Solheim, Tor Aspengren, Per Borten, ReidarHirsti, Jahn Otto Johansen m.fl. I Jugoslavia vokste den nasjonale foreningenraskt og på det meste var det over 5000 medlemmer i alle republikkene. Mangevar ungdommer, og hvor noen fikk realisert skole- og studiemuligheter vedhjelp av penger fra stat, fylke og kommuner i Norge, og ikke minst fra”Minnefondet av 8. mai 1970”.

Den lokale foreningen på Levanger ble etablert våren 1975, og rundt dennesto sentrale personer med erfaring fra motstandsarbeid og arbeid i moderfor-eningen, bl.a. Karlgaard, Sand og Sivertsen. Etter noe forberedende arbeid bledet på lokallagets første årsmøte valgt dette styret;

Fork.: Bjørg SivertsenNestform.: Jan HedlundSekretær: Maia EricKasserer: Arne JohnsenStyremedl.: Agnes Røisland og Anna HansenVaramedl.: Lise Bjørås og Torleif Jegerstedt

I løpet av de 17 årene lokallaget eksisterte kom 4 av disse medlemmene tilå fungere som ledere, og følgelig må disse karakteriseres som ”grunnfjellet” isamarbeidet mellom Jugoslavia generelt, men også spesielt i forbindelsene tilvennskapskommunen Herceg Novi i Montenegro.

Bjørg Sivertsen leder fra 1975 til 1980Agnes Røisland ---”--- 1980 til 1982Arne Johnsen ---”--- 1982 til 1988Asbjørn Rein (Verdal) ---”--- 1988 til 1992Maja Eric ---”--- 1992, opph. i styre-

møte 9. sept. s.å.

Lokallaget ble tuftet på grunnlag av formålsparagrafen om å …“styrkevennskap og personlig kontakt“…, på et uformelt plan, men samtidig holde nær

kontakt med Levanger-ordførerne før og etteroffisielle vennskapsbesøk. Møteprotokollenviser stor aktivitet og med besøk/utvekslingerog arrangement i godt samarbeid mellom sam-bandsfolk i Trøndelagsregionen (Trondheimog Ørlandet). Spesielt markeringen avJugoslavias nasjonaldag 29. nov., hvor både

116

repr. fra den jugoslaviske ambassaden og internasjonale dansegrupper deltokenkelte ganger. Humanitære innsamlinger til barnehjemmet „Mladost“ i Bijelautenfor Herceg Novi og etter jordskjelvkatastrofen i 1979. Umiddelbart etterstiftelsen reiste ordfører Jon Ramstad og nestformann Jan Hedlund til HercegNovi.

Til en av de første sammenkomstene inviteres medlemmer og andre inter-esserte til reiselivskveld med Tvete Reisebyrå i Trondheim, filmframvisning,foredrag og diskusjoner om framtidige reisemål i Jugoslavia. På folkehøgsko-lene Sund og Skogn arbeides det med å legge til rette for „stipendiater“, dvs.jugoslaviske ungdommer. Rektor Jon Grønli på Sund ble svært sentral i dettearbeidet og også en aktiv medlem i Sambandet gjennom hele perioden. Avandre tradisjonelle markeringer kan nevnes 1. og 8. mai i Falstadskogen, somsamlet mye folk rundt en tradisjon hvor lokallaget videreførte og opprettholdt”arven” og sørget for at disse dagene ble et viktig „lim“ i NJS og blant krigs-veteranene i Trøndelag og Nordland.

Økonomisk ble lokallaget drevet i et samvirke med den nasjonale foreningen.Av årskontingenten de første årene på 30 kr. gikk 20 kr. til NJS, mens vedstørre arrangement og turer søkes det om stipend og støtte fra de ulike fonds-midlene. Det kan tyde på at det var rimelig god økonomi, og at regjeringen vedUtenriksdepartementet delte romslig ut penger til kulturutvekslinger fra „folk-

117

Fra venstre står Jon Grønli, Agnes Røisland, Arne Johnsen og Arvid Falkmo(Falstadfange nr. 2). Bildet er lånt ut av A. Johnsen.

til-folk“-midlene. Den jugoslaviske ambassaden var også en viktig støttespil-ler, både hva kontakter og kulturformidling angikk.

Gjennom alle disse årene virksomhetene var igang synes det som kreati-viteten må ha vært en nødvendighet for å håndtere smått og stort, og alt er nokheller ikke skrevet inn i møteboka. Spesielt under årsmøtene etterlyses svar påspørsmål om aktiviteter og hvordan det går med det og det planlagete arran-gementet. Mellom annet ble „stipendiatene“ et tilbakevendende tema, og de varumåtelig viktige for medlemmene i lokallaget. Ungdommene fra Jugoslavia fikkdekket skoleopphold etter søknad til „Minnefondet av 8. mai“, men i tilleggtrengtes lommepenger og vertsskapsfamilier. Dette ble ivaretatt etter bestemellom-menneskelige kriterer, og det er sikkert mange som kan se tilbake påminnerike opplevelser fra Innherred. Noen ble værende her, andre dro tilbakeog ble dyktige tolker, ikke minst ved rehabiliteringssenteret Igalo. Mange pasi-entgrupper og enkeltpersoner benyttet seg av dette helsetilbudet vedIgaloinstituttet, og på 70-tallet som i dag er det ikke uvanlig at helsearbeidernesnakker godt norsk.

Hele det første 10-året er preget av stor aktivitet og mange betalende med-lemmer. Likevel arbeides det kontinuerlig med økonomien, og bl.a. forsøkerstyret å selge kunstmapper til 5000 kr. Slike ekstraordinære tiltak var helt nød-vendig fordi de kommunale kulturmidlene ikke strakk til. Ved større kulturar-rangement måtte en falle tilbake på Sambandet (landsforeningen). Etter „BergeIstra“ – forliset opprettes „Bergersen – fondet“ med 100.000 kr. Det sammeskipsrederiet trår til med ytterligere 80.000 kr i fondsmidler under markeringenav Titos 80 års dag i 1972. I tillegg kontraheres flere tankskip ved det jugo-slaviske skipsverftet i Bijela ved Boka Kotorska, noe som gir arbeidsplasser ogskatteinntekter til Herceg Novi kommune. I 1979 skjedde det et kraftig jord-skjelv i Kotorområdet, og stipendiaten Vera Markovic var på dette tidspunktetelev ved Skogn Folkehøgskole. Hun ble en viktig informant for lokallaget,som umiddelbart satte igang en stor innsamlingsaksjon. Gjennom lokalavi-sene ble folk oppfordret til å hjelpe lokalbefolkningen. Totalt ble det fraLevanger sendt 15.525 kr, og regjeringen bidro også med betydelig hjelp iform av ferdighus.

Det neste 10-året er også fyllt med variert aktivitet. Foruten de tradisjonelleoppgavene ble det nå flere kulturutvekslinger (danseoppvisninger), og disse pre-senteres som „kulturkaravaner“. I tillegg dukker spørsmålet om ansvar og plas-sering av Falstad Museum og skjøtselsplan/fredning av Falstadskogen.

Nye personer kommer inn som medlemmer bl.a. Arnt Tore Andersen, Haldorog Sissel Aamo. Førstnevnte gjør en viktig jobb for NJS og lokallaget medbakgrunn som journalist i „Adresseavisen”, og ikke minst under forarbeidet med„Det Norske Hus“ i Gornij Milanovac. Aamo’s er to verdalinger som kommertil å styrke lokallaget både i styret og sørge for flere betalende medlemmer fra

118

nabokommunen. Dette medfører atlokallaget de siste årene endrer nav-net til „Levanger og Verdal“…

De nevnte „karavanene“ varstørre grupper på omlag 20-50 per-soner, og hver lokalforening haddeansvar for program i sitt områdemens Sambandet sørget for budsjettog øvrig koordinering. I 1982 blelandsmøtet i NJS hodt på Levangerog tre år seinere deltok avdelingenaktivt under 40-årsmarkeringen avfrigjøringen.

Da Karlgaard døde i 1972 bledet opprettet et minnefond, og PerHansson skrev dette om levanger-mannen i Dagbladet; ”GunnarKarlgaard, Levanger, døde plutse-lig påskeaften, og budskapet omhans bortgang vil bli mottatt medsorg av hans venner over heleNorge og i det han regnet som sitt annet fedreland, Jugoslavia.. (...) I de sei-nere år ofret Karlgaard nesten all sin tid og sine beskjedne fysiske krefter tilå styrke vennskapsforbindelsen mellom Norge og Jugoslavia...Særlig la hanvekt på å styrke samholdet mellom unge mennesker i de to land, og i årenes løpskaffet han penger til en rekke jugoslaviske ungdommer slik at de kunne gå ettår på norsk folkehøyskole. I Jugoslavia hadde han venner i alle lag av folket,og menn fra Titos partisanhær under den annen verdenskrig stod hans hjertesærlig nær. (...) Vi er mange som aldri skal glemme det noble mennesket og dengode nordmannen Gunnar Karlgaard”.

Svært mye folk møtte fram i Levangerkirka til begravelsen og det offisielleJugoslavia var også til stede. Under seremonien viste presten til hans mot-standsarbeid og store fedrelandskjærlighet som …“tillot ham å overvinne selvden verste tortur i fangenskap. Dette etterlot ingen bitterhet hos ham. Hanhadde lært å tilgi, og han ble en av våre fremste talsmenn for mellommennes-kelig forståelse, noe han særlig arbeidet for innen Norsk-Jugoslavisk Sambandder han var en drivende kraft“.

Denne beskjedne mannen var omgitt med mystikk. Hvordan var det muligå overleve den fysiske tortur han ble utsatt for på Misjonshotellet? Han varmer død enn levende, og torturisten var dessuten bysbarnet Henry Rinnan. Detfortelles at Karlgaard ved en anledning kontaktet en av brødrene til Rinnan

119

for å få rede på hvor skolekameraten lå begravd. Før morgengry møttes de påkirkegården, vekslet ikke et ord, og skiltes mens livet gikk videre i småbyen…

Gunnar Karlgaards minnefond:1) I 1972 fikk Trøndelagsavdelinga av Norsk-Jugoslavisk Samband en ano-

nym gave på kr. 500,-, innsatt på en konto i Spareskillingsbanken i Trondheimunder navnet; Gunnar Karlgaards Minnefond til hjelp av jugoslavisk ungdom.(Heretter kalt Minnefondet)

2) Styret i Trøndelagsavdelinga av Norsk-Jugoslavisk Samband er fonds-styre og avgjør hvordan nye midler skal tilflyte fondet og hvordan midleneskal brukes.

3) Minnefondet er åpent for bidrag fra offentlige og private institusjaonerog fra enkeltpersoner, og midlene skal plasseres i en norsk bank eller på en slikmåte som fondsstyret bestemmer.

4) Minnefondet bør ha et grunnbeløp på kr. 50.000,- som helst ikke skalrøres.

5) Til vanlig er det renteinntektene som skal brukes og da fortrinnsvis til sti-pend til jugoslavisk ungdom som vil studere i Norge i kortere eller lengre tid.

6) Fondsstyret avgir hvert år rapport til årsmøtet i Trøndelagsavdelinga avNorsk-Jugoslavisk Samband om bruken av midlene.

120

Jugoslaver hedrer Gunnar Karlgaards minne på Levanger kirkegård i maidagene1985. Bildet er lånt ut av A. Johnsen.

7) Minnefondet er ikke en juridisk person.8) Viss Norsk-Jugoslavisk Samband blir oppløst skal eventuelle midler i

Minnefondet overføres til Norges Røde Kors.

Som tidligere nevnt var de grufulle handlingene i Falstad-leiren på Ekne sen-tralt for etableringen av foreningen og de årlige markeringene i Falstadskogen.Møteboka viser at 22. april 1983 drøftes opprettingen av et minnemuseum påEkne for første gang. Det understrekes at det ennå finnes en god del ting rundtomkring (i private hjem) som bør sikres. Historikk, kart, oversikter og gjen-stander som ble laget av krigsfanger. En modell av Falstadleiren, som da stopå Hjemmefrontmuseet i Trondheim, burde naturlig høre hjemme her. Dessutengaver som hadde tilflydt NJS og lokalforeningene i deres internasjonale arbeid.Arvid Aune, skolemann og politiker, ble satt på saken sammen med TorleifJegerstedt. Etter noe tid åpnes museet i det gamle skolebygget på Eknetunskole. En kan dermed konstantere det første ankerfeste for en lokal dokumen-tasjon – et sted å komme til for å se og minnes - og starten på en prosess somble fullført ved innvielsen av Falstadsenteret våren 2007.

En stor og viktig handling var ideen og gjennomføringen av ”Det NorskeHus”. I løpet av et par år ble disse planene realisert og i 1987 åpnes kulturhu-set i Gornji Milanovac. Mange veteraner fra distriktet var til stede. NJS’sTrøndelagsavdeling var svært aktiv i arbeidet med å få dette realisert. Arnt ToreAndersen var leder for innsamlingsaksjonen og i løpet av et drøyt år klarte for-eningen å reise ca. 1 mill. kroner. Det nyenorsk-jugoslaviske kulturbygget fikk enmeget original konstruksjon. En sammen-smelting av en serbisk skysstasjon og etnorsk vikingeskip.

”Det jugoslavisk-norske vennskapshu-set er ment å gi en bred framstilling avdet jugoslaviske og norske folks fortid ognåtid. I dette huset vil også de besøkendelære å kjenne det som er typisk for de tolands natur og næringsliv, samt deres sosi-ale og kulturelle utvikling. De vil ogsåkunne danne seg et bilde av hvordan venn-skapet og samarbeidet mellom de to landutvikles.

Det vil bli lagt særlig vekt på å fram-stille hendingene i den 2. verdenskrig daet stort antall jugoslaviske fanger knyttetvarige kontakter med nordmenn, og da

121

vennskapet mellom de to land fikk sitt eget stempel. Det går en uavbrutt linjefra de første kontaktene i 1942, via ”Serberhytta” til etterkrigstiden.

Dette vennskapets betydning og det budskap som vennskapshuset er mentå gi videre til de nye generasjoner, gjør at selve huset også bør ha visse sym-bolske elementer. Man har derfor valgt ut et antall karakteristiske, billedligetrekk fra de to lands historie og stilisert dem”. (...) ”Vennskapshuset ble reisti Gornji Milanovac, i et område som har en lang opprørstradisjon. Her begynteden andre serbiske oppstanden mot det tyrkiske herredømme, og det var hardekamper under første verdenskrig. Byen ble nesten totalt brent av tyskerne underandre verdenskrig, men er i dag et vakkert landbruksområde mellom høyeskogkledde åser”.

(Teksten er hentet fra en brosjyre (Kuca jugoslovensko – norveskog prija-teljstva) som ble utgitt til åpningen 29. september 1987)

Mens unge og gamle går Partisanmarsjen på Ørlandet, går sentrale perso-ner ut av tiden. En av disse er Arne Sand, som blir minnet slik av Ole Alstad;

Norsk Jugoslavisk Sambandhar mista ei hjelpende hand

men det er ikke bare en arbeidsom nevesom har slutta å leve

Arne var med da vennskapet oppstoda mennesker led – og svalt.

Arne forstohvor meget det gjaldt.

Han nøyde seg ikke med bare å se påden urett som ble begått

at fanger ble hundset og slåttog ikke fikk mat.

Han stakk til dem fødefra markens grøde.

Ga dem sjansen til fortsatt å leve.Han ga dem godhet i stedet for hat.

Det skaptes vennskap nasjonene mellomog Arne var med.

Han jobbet for fredog for grenseløst vennskap.

Vi savner ham, „skipperen“ for „Sambandets“ mannskap.

På slutten av denne 10-årsperioden kom det på nytt jugoslaviske folke-dansgrupper på besøk i Trøndelag. Dansegruppa „Gradac“ fra Valjevo var her

122

mange ganger, men på dette tidspunktet begynte det å ulme blant nasjonalis-tene i Jugoslavia. Nye politikere hadde nøret opp under minoritets-grupper iBosnia og Kosovo. Det ble skapt et klima først på 90-tallet som gjorde detvanskelig å fortsette virksomheten rundt i de enkelte lokallag. Situasjonen bleslik at det IKKE markeres eller „feires“ noe i lokallagene lenger. Derimotstartet krigshandlinger som ingen hadde sett i Europa siden 1940-45, og lokal-laget vedtok enstemmig en uttalelse som ble sendt til landsmøtet i Fauske 24.-26. april 1992. I løpet av sommeren og høsten blir situasjonen i Jugoslavia ogholdningen/oppfatningen i lokallaget slik at til det ekstraordinære landsmøteti NJS i Trondheim 10. okt. 1992 er anbefalingen at sambandet „opphører somorganisasjon“, men med følgende åpning for framtida;

„Når krigen i tidligere Jugoslavia forhåpentligvis snart tar slutt, må detbli en æressak for venner av Jugoslavia, og spesielt medlemmer av tidligereN.J.S., enkeltvis og i fellesskap å hjelpe med alle midler vi kan stille til rådig-het“.

Gjennom mange år gjorde lokallaget og enkeltpersoner en stor og viktig inn-sats i kulturarbeidet mellom to land/kommuner der fredens og vennskapetstjeneste var fyrtårnet. Det hører også med til historien at etter borgerkrigen ogendringene på Vest-Balkan, ble vennskapsforbindelsene gjenopprettet, mendenne gangen med støtte fra UD. Ordførerne i Levanger og Herceg Novi hargjenopptatt samarbeidet. På det offisielle planet var Levanger og Herceg Novide første norske kommuner som opprettet offisielle vennskapsforbindelseretter krigen. Det skjedde i 1967 etter initiativ fra levangermannen Gunnar

123

Karlgaard og jugoslaviskkrigsfange på Ørlandet,Spasoje Petrusic. Formelletablering 11. juli 1967, ettervedtak i Levanger kommu-nestyre 16. november 1966.Bakgrunnen var vennskaps-bånd og kontakt knyttet iløpet av 2. verdenskrig medutgangspunkt i krigens reds-ler på Falstad fangeleir dermange serbere og andrejugoslaver mistet livet.

Kontakten med nord-menn stod sterkt i mangeserberes bevissthet etter kri-gen og var en naturlig kraftfor utvikling av vennskaps-samarbeidet.

I år er det altså 40 år sidende første kontaktene ble opp-rettet. Ambassadør StanaThomasevic og Gunnar Karlgaard var hver på sin måte sentrale personer i etstort og omfattende arbeid der nettopp Herceg Novi ble vennskapsbyen tilLevanger.

Tilføyelse:”Drugarstvo” (Vennskap) var et medlemsblad som journalist Arnt Tore Andersen skrevog redigerte mens han var formann i Trøndelagsforeningen.

Kilder:Adresseavisen, Arbeider-Avisa, Dagbladet, Levanger-Avis og Trønder-AvisaNorge-Jugoslavia/Jugoslavija-Norveska. 1974MøteprotokollerSamtaler med Arne Johnsen, Agnes Røisland og Arnt Tore Andersen

124

Karl Ove Lynum:

Handelsvirksomheten på Fossingsve i Åsen

Bakgrunn Virksomheten ble startet av min oldefar Jens Frigaard (1834 -1921), sønn

av Ole Iversen Frigaardsmo i Hegra. Til Åsen kom han i 1866 etter å ha værtbosatt ei tid i Namdalen og Trondheim. Samme år giftet han seg med BeritElverum (1836 - 1878) fra Lånke. Hun ble ansatt som jordmor i Åsen i 1866og hadde denne stillingen fram til sin død. De bodde først i "Kjerkstuggu" ogsenere en kort tid i Hammeren ytre. Berit sin jordmorgjerning var hovedårsa-ken til at de kjøpte eiendommen Fossingsve for å bo mer sentralt i bygda. Defikk skjøte på eiendommen i 1874.

Det kan nevnes at Jens Frigaard i tillegg til å arbeide som skredder haddestillingen som herredskasserer i Åsen i flere år etter 1870, etter alt å dømmefram til 1893. Berit og Jens Frigaard hadde tre døtre: Beret, Marie (min farmor)og Ovedie.

PostvirksomhetenDet har som kjent vært "postaabnerier" flere steder i bygda i eldre dager. Jens

Frigaard fikk stillingen som "postaabner" fra 01.01. 1875, for øvrig samme årsom overgangen fra spesiedaler til kroner i Norge. Ole Thomsen hadde drevetpostkontor på den andre siden av vegen (Marienborg) inntil han reiste tilAmerika, angivelig etter en gedigen uoverensstemmelse med sin etter sigendestrenge kone.

Postframføringen på den tid foregikk med hestetransport til og fra Levanger.I tillegg viser gamle adressekort at dampskipstransport til Hopla ble benyttet,iallfall for pakkepost. Aasen postaabneri må ha vært underlagt Levanger post-kontor ut fra det som forefinnes her av dokumentasjon fra den tida. Lønna forpostfunksjonen var uendret i lang tid, kr. 50,- pr. kvartal, i tillegg til 4 % av fri-merkeomsetningen. Lønna ble økt til kr. 125,- pr kvartal fra 01.01.1899, noesom sannsynligvis hadde sammenheng med økt postmengde under anleggsar-beidet med jernbanen i området.

Etter sigende var dagslønna på den tida i underkant av ei krone for gårds-

125

arbeid og noe høyere for anleggsarbeid. Sammenlignet med dette ser en at denbetrodde postjobben var relativt godt betalt.

Som kjent ble jernbanen til Levanger åpnet i 1902, og det førte til et revo-lusjonerende framskritt også når det gjaldt postframføring. Det ser ut som post-ekspedisjonen på Fossingsve opphørte den 28. oktober samme år, for å bliovertatt av stasjonsmester Nyqvist. Jens Frigaard hadde da hatt poståpnerstil-lingen i nesten 28 år.

LandhandelI siste halvdel av 18-hundretallet vokste det fram landhandlerier mange ste-

der på landsbygda i Norge, etter opphevelsen av byenes enerett til å drive han-del. Slik var naturligvis tilfellet også i Åsen. En ser av herredsprotokollen nårdet gjelder innbetalinger av såkalt handelsskatt, at det eksempelvis i 1878 varhele 9 personer i Aasen herred som betalte slik skatt til det offentlige: OlufJørstad, Johan E. Buen, Haagen Guldgruben, Torstein Hovdal, Johan Brænne,Magnus Forbord, Ole Grinde, Jens Frigaard og Just E. Vedul.

126

Bildet viser husa på Fossingsve der handelsvirksomheten ble startet i 1877. Bildeter tatt like etter århundreskiftet, etter at telefonlinjer er oppsatt. Den vestre endenav stuelåna består her av ei "pakkbu" med forbindelse til den gamle fjørsbygningen.Denne ble revet i 1924 i forbindelse med oppsetting av ny driftsbygning dette året.Våningshuset ble senere påbygd til sin nåværende stærrelse. Videre ser vi stabburetsom ble brukt til lagerrom for butikken fram til midten på 60-tallet, da det måtte flyt-tes for å gi mer plass til hovedveien.

Jens Frigaard startet handelsvirksomheten her på Fossingsve i 1877 etter åha fått bevilgning i form av handelsbrev fra fogden.

Av regnskapsnotatene som forefinnes fra oppstarten av "kramboden" seren som en kuriositet at kassabeholdningen lød på kr. 121,75 og at det var inn-kjøpt varer for "hele" kr. 1714,15. Det ser ut som at det var planer om kom-paniskap med andre personer i starten, men det ble ikke noe av dette, av uvissårsak. En av de som arbeidet på butikken på den tida, var Oluf Jørstad, som minfar husket fra sin barndom. Gamle handelsfakturaer fra den tida gir et godtbilde av vareutvalget, og mye ble solgt i løs vekt.

Av grossister som leverte varer hit i 1880-årene var de fleste naturlig nokhjemmehørende i Trondheim, men det ble også bestilt varer fra datidensChristiania.

Jens Frigaard drev landhandelen fram til sin død i 1921. Da skiftet firmaetnavn til M. (Marie) Lynum Landhandel, et firmanavn som varte i resten avtiden butikken ble drevet. Datteren Marie overtok da formelt driften som inne-haver av nødvendig handelsbrev. Det var imidlertid hennes søster Ovedie somhadde det daglige ansvaret for butikkdriften fram til 1935.

Kåre Lynum (min onkel) overtok da ansvaret for butikkdriften, og under hansperiode vokste omsetningen mye. Som aktiv i foreningslivet i bygda opparbeidethan seg en stor kontaktflate med folk, og handel sto hans hjerte nær. Han haddeansatte på butikken og anskaffet seg lastebil for varetransport. For å kunnetilby frossenvarer fikk han tidlig installert fryseskap i det gamle stabburet vedveien. I 1948 så Norsk Tipping dagens lys, og det var derfor naturlig for ham

127

Det gamle inngangspartiet på "Lynumbutikken" en gang på 30-tallet, med KåreLynum sittende på trappa sammen med en venninne.

som fotballspiller å bli den første tippekommisjonæren i Åsen. Det må også nev-nes at Kåre sammen med sin bror Olav i flere år var kommisjonær for StatensKornforretning, og han sto således for mottak/videreforsendelse av korn tilVerdal. Kornsekkene ble levert på jernbanestasjonen (åpenrampa) og lastetopp på jernbanevogner. Dessuten drev Kåre med oppkjøp av poteter og grønn-saker en periode for videresalg i Trondheim.

Han så imidlertid at lokalene til landhandelen var for små og kummerligeog ikke tilfredsstilte framtidas krav til forretningsvirksomhet. Han syslet i denforbindelse med tanken på å bygge ny forretning ved "stasjonsvegen". Detgikk imidlertid ikke slik, da Kåre døde plutselig i 1950, bare 39 år gammel.

Hans bror Olav måtte nå overta forretningsdriften i tillegg til å skjøtte dag-lige gjøremål på gården. Samtidig ble sambygdingen Karl Kolberg forespurtom å bli butikkbetjent. Det sa han ja til, og han hadde denne jobben fram tilmidten av 1960-tallet, i tillegg til å være kirketjener i Åsen.

Utover i 60-og 70-årene forandret handlemønsteret seg mye i Norge medovergang til selvbetjeningsbutikker. Mange tradisjonelle landhandlerier blenedlagt som følge av at tida på en måte hadde vokst fra dem. På Fossingsve gikkhandelen videre, da med sterk redusert vareutvalg, men med Norsk Tipping somgrunnpillar. Olav Lynum var i sin ungdom en habil fotballspiller på idrettsla-get Aasguten, og fotballinteressen beholdt han gjennom hele sitt voksne liv.Dette preget også samtaleemnet når de faste tippekundene kom og levertekupongene hver onsdag.

Forretningen opphørte i februar 1982. Landhandelen hadde da vært i kon-tinuerlig drift i 105 år.

128

Husa på Fossingsve en vinterdag.

Lars Forberg:

Bjørvikadel 2

I vår beretning om familien Nøvik og livet i Øver-Bjørvika har vi nå kom-met til 1910. Ole Nøvik, kalt O.P., overtar gården etter sin mor Marie. Detbygges kårende på trønderlåna. Det var slik det ble gjort, når det skulle byg-ges kårbolig for den eldste generasjon. Marie flytter inn der og blir boende tilhun går bort i 1934, 82 år gammel.

O.P. giftet seg i 1895 med Margrethe Jørstad og de får 6 barn. Marie født1897, Ole født 1898, Per født 1900, Ingolf født 1904, Otto født 1906 og Jonfødt 1910.

O.P. fortsetter å drive gården over samme lest som sine foreldre. Jordveiener ca. 80 dekar, men mye er litt stiv leire og tungdrevet. Mye av jorda haddenaturlig fall slik at en ikke hadde problemer med for mye vassjuk jord. Grøftingvar ennå i sin spede begynnelse. Ca. 100 dekar skog hørte til, men her ble detdrevet mest plukkhogst og da til eget bruk. Men i tillegg til det gården ga avutkomme, var det også den gang biintekter på enkelte gårder. O.P. var organisti kirka, et verv han skjøttet sammenhengende i over 50 år. For denne innsat-sen fikk han Kongens Fortjenestemedalje i sølv i 1946. Ikke den store gasjen,men likevel. I tillegg drev de mølle og sagbruksdrift, som også ga inntekter. Såvi må kunne anta at forholdene ikke var så aller verst.

O.P. er interessert i å videreutvikle gården, og i 1915 går de til innkjøp avelektrisk motor. En litt større bekk på eiendommen var demmet opp slik at enkunne nytte vatn til å drive et kombinert mølle- og saganlegg litt lenger nedelangs bekken. Anlegget ble bygd av O.P’s far Peder, kanskje på 1860-tallet. Meni 1915 kjøper de altså elektrisk motor, som blir drevet av en generator, som igjenblir drevet av vasskraft. Dette er åtte år før det kommer strøm til Ytterøya.Nord-Trøndelag E-verk bygde da ut elektrisitetsforsyningen fra Follafoss.Ytterøy kommune var tidlig med i utbyggingen fordi en var sikker på at beho-vet var til stede, og evnen til å betale for seg var bra. Det kommer sjøkabel overNorviksundet i 1923 og en av de tre første transformatorene blir plassert vedØver-Bjørvika.

Så i 1932 flytter de sag- og mølleanlegget fra dalen og opp til gården til et

129

nytt hus egnet til formålet. O.P. kon-struerer mye av dette selv, og anleggetblir mye brukt. Etter hvert overtar Peransvaret for driften av anlegget. Dendag i dag er anlegget i topp stand ogproduserer verdens beste byggmel.

O.P. nøyer seg ikke med å forbedreog effektivisere dette anlegget. I 1924bygges det ny driftsbygning på gården.Byggmester er Henrik Berg. Det erantakeligvis den siste driftsbygning derfjøskassen er i heltømmer. Hans Vist fraInderøya bygger på denne tida fjøskas-sene i dobbel teglsteinmur. Men O.P.har tømmer og sag sjøl og mangearbeidshender i sine sønner, så det erkanskje naturlig at det ble slik.

Sønnene er nå mye med i drifta pågården. De er fire, da Ingolf døde i1909, bare fem år gammel. De enga-

sjerer seg i mye, både på gården og ellers i samfunnslivet. Ole, som er eldstegutten, blir holdt litt utenfor av sine søsken. Han er arbeid-

som og utadvendt, men får liksom ikke slippe helt til. Han er mest interesserti det som har med gårdsdrifta og plantedyrkingen å gjøre. Han får ikke væremed de andre når de drar på skolegang, på skytterbanen eller begynner medmusikk av ulikt slag.

Per er usedvanlig interessert i tekniske ting. Han drømmer i sin ungdomom å bli jernbaneingeniør og reiser til Amerika for å leve ut drømmen. Men hankommer snart heim igjen og driver som bygdesnekker inntil han blir mer ogmer delaktig i gårdsdrifta. Litt stille og forsiktig er han all sin dag og nøysomsom sine søsken. Han bruker sitt handlag til å reparere alt på gården, trearbei-der, seletøy og jernbeslagene. Han tar også ansvaret for å bygge om de gamlehesteredskapene til traktordrift når de kjøper en liten Gråtass etter krigen. Detgår imidlertid dårlig. Gården er tilpasset hestekraft og ikke traktorkraft. Per erivrig skytter, og deltar i en rekke skytterstevner.

Otto må også ta sin tørn på gården. I 1920 årene driver han og flere av hanssøskenbarn en revefarm sammen. Otto er røkteren og dette går meget bra. Deter et godt miljø for skinnproduksjon på øya, og flere tjener gode penger. Menkrakket i Amerika i 1929 fører til lave priser på skinn og skinnproduksjonenopphører. Otto tar etter hvert Torp og Andersens handelsskole og i 1946 drarhan til Inderøya og overtar en kolonialbutikk etter slektningen Rasinus Stavrum.

130

Per Nøvik

En engasjert og omgjengelig Otto blirmed i hornmusikklaget fra starten avi 1926, og spiller klarinett i hele sinkarriere. Under krigen, i 1943, drarhan i gang teatergruppa i Ungdoms-laget Vårglimt og har ansvaret forflere teateroppsettinger.

Jon, som yngstemann, tar utdan-ning ved å gå Staup Gartnerskole påLevanger. En slektning av han varden første statskonsulent for hage-bruk i Norge, så kanskje det var detsom sådde interessen. Etter skole-gangen hjelper han også til heimemed nepe- og potetproduksjon, samten allsidig gårdshage. Etter krigenfår han jobb på trygdekontoret i kom-munen. Kontoret må han ha heime.Han har overtatt kåret etter sin beste-mor som gikk bort i 1934, og innre-der kontor der. Jon blir med flyttelasset over i storkommunen i 1964 og er påtrygdekontoret til han går bort i 1974. Jon er musikkinteressert og spiller ven-

tilbasun i hornmusikklaget. I en tid erhan dirigent for laget og nyter storrespekt som den godslige og omgjenge-lige person han er. Etter krigen dirige-rer han også Ytterøy Sangkor, et blan-dakor som bare fikk noen få leveår.

Disse fire brødrene satte sitt klarepreg på livet i Øver-Bjørvika. Men densom kanskje dro lasset mest, var Marie,deres storesøster. Myndig og flinkhadde hun en finger med i det som rørteseg. Etter som foreldrene ble eldre, vardet Marie som spilte førstefiolin. Hunstelte fjøset og var usedvanlig flink medkyr. Kyrne i Øver-Bjørvika melka sværtgodt. Hun sørget for at det ble innkjøptmelkemaskin til gården på den tida dade andre gårdene på øya fikk sin, oghun fikk også lagt inn vatn til kyrne i

131

Jon Nøvik

Marie Nøvik

fjøset. Marie drev også med en liten eggproduksjon, som kanskje ga litt hus-holdningspenger.

Men nå stopper det opp i Øver-Bjørvika. O.P. overlater gården i 1958 og deskal dele på ansvaret, alle de fem søsknene. Vi er i ei endringstid for landbru-ket. Hesten er på tur ut, og større og større traktorer overtar de tunge oppga-vene. Det bygges siloer for konservering av gras. Nye maskiner letter myetungt handarbeid. Dette skjer ikke i Øver-Bjørvika. Det er kanskje ingen av demsom tar det ansvaret det er å investere i ei ny tid. De er fornøyd med tingenestilstand. Ingen av dem har blitt gift og fått arvinger, så det er kanskje ikke sånøye lenger? Otto og Jon har egne inntekter, og Marie og Per styrer gården, hvorOle er tilnærmet dreng uten ansvar. 1960-årene går uten nevneverdige endringer.På slutten av 1960-årene innføres det gårdstanker på alle fjøs for kjøling av melk.Dette blir for vanskelig i Øver-Bjørvika, og kyrne forlater gården. Det roerseg, og ekstra stille blir det da både Marie, Ole og Jon går bort med få årsmellomrom først på 1970-tallet.

132

133

Sidsel Wohlen:

LønningslisteneListefabrikken 1917-22

I Bymuseets bokarkiv finnes en unik protokoll fra virksomheten til LevangerSpeil- og Guldlistefabrik. Boka inneholder lønningslistene for arbeiderne iperioden fra juli 1917 til august 1922, en periode der det fra før har vært litekildemateriale å finne. Dessverre var ikke skriftstyret klar over at boken fan-tes da Asbjørn Hallem skrev om Listfabrikken i 2005. Men bedre sent enn aldri- nå er den kommet frem i lyset. Og mye interessant kan man lese ut av dehåndskrevne sidene. I denne artikkelen trykkes en del av opplysningene, ogden kan således regnes som et supplement til Hallems artikkel.

Først i protokollen er det notert: "Denne boken er tatt vare på av ElseMagnussen og overlatt til Levanger Museum 19.9.1989. Leif Rolfsjord."

FøringenBoka er solid innbundet, med skinnhjørner og tykke permer; laget for å

holde en stund.Hver side har fortrykk, med rubrikker for navn, beregning av "timer à øre"

for arbeid på dagtid, overtid eller akkord, samlet lønn, trekk til"Kredssykekassen", annet trekk, sluttlønn og anmerkninger.

Listene er ført for hver arbeider og avsluttet for hver uke, alle rubrikker ersummert og påført henvisning til nummerert kassabilag. Det første året er hverukeliste underskrevet og stemplet. I 1917 ser vi at listene blir ført vekselvis avLars Larsen og Borgh. Larsen. Disponent Lars Larsen døde sent på året i 1917;den siste underskriften hans står den 13. oktober 1917. Deretter kan vi se at deter B. Larsen som fører bøkene, i alle fall så lenge listene er underskrevet.

Arbeiderne er ført opp i samme rekkefølge hver uke, og det ser ut til at lis-ten - spesielt de første årene - følger en rangordning ut fra arbeidsoppgaver ogkjønn. Først på listen står svensken J. Nystrøm, som det aldri føres timer forog som har fast lønn, høyere enn de andre arbeiderne. Antakelig en viktig per-son i systemet, formann kanskje. Han slutter 1.8.1919 og etterfølges av en nysvenske, Alb. Tørnqvist, som rykker inn på denne førsteplassen og som ogsåhar samme lønnssystem og høyere lønn enn de andre.

Under følger så de best avlønnede arbeiderne i tur og orden, så kvinner,deretter ungdommer og de sist ansatte og til slutt Lars Larsens egne sønner, somav og til jobber i virksomheten. Alle disse har timelønn.

Det er både kjente og ukjente navn på lønningslistene. Hallem skriver omsvenske spesialarbeidere fra Karlstadområdet, og gjennom disse fem årenekan en se at det vrimler av dem. Nystrøm, Kristenson, Werelius, Larsson,Magnusson, Ollonqvist, Tørnqvist, Mellkvist, Lindkvist, Johanson, Karlfeldt,Kjellin, Häggman - alle gode, svenske etternavn.

Mange arbeidere var ansatt på fabrikken hele sin tid som yrkesaktive. PåHallems liste over arbeidere fra 1930-tallet og fremover, finner vi igjen følgendenavn i protokollen fra 1917: Arthur Eng, Carl B. Stedenfeldt, GunnarMagnusson, Bernhard Larsson, John Gundersen og Konrad Røstad. Mangekjente personer i lokalsamfunnet på 1900-tallet startet som ungdommer påListfabrikken rundt 1920; bl.a. Jardar Wold, Oddvar Wiseth og John Toven.

Lønningsliste uke 31 1917 – 28.7.-4.8.Navn Timer Samlet Kreds- Træk Slutløn Anm.

à øre løn syke-kassen

1 J. A. Nystrøm 60 602 Oscar Winnberg 45 60 44,43 Josef Kristenson 20 60 19,44 Olaf Tiller Militærtj.5 Erik Werelius 40 60 39,46 J. Andersen 54 a 57 30,8 60 3 27,27 Otto Johansen 38,6 60 388 Bernhard Larsson 30,6 60 309 Bernhard Stedenfeldt 36,6 60 36

10 Gunnar Magnusson 42,6 60 4211 John Gundersen 19,24 1,20 18,0412 B. Bjørken 20 60 19,413 Nap. Nyström 45,6 60 4514 Algot Ollonquist 33,28 60 32,6815 H. Karlsen 53 1/2 a 57 29,8 60 29,216 T.B. Søbstad 51 a 62,2 31,72 60 31,1217 K. Røstad Militærtj.18 Bjarne Munkrøstad 51 a 62,2 31,72 60 0,14 30,9819 Arnt Wang Militærtj.20 Olaf Nystrøm 54 a 51,85 28 60 27,421 Reidar Wahl 25 1/2 a 62,2 16,79 16,79

3 d ferie 15,86 60 15,2622 Bjarne Olsen 29,5 a 51,85 15,3 60 14,7

134

Navn Timer Samlet Kreds- Træk Slutløn Anm.à øre løn syke-

kassen23 Sverre Berntsen24 Ewald Jonsen 54 a 36,29 19,6 50 19,125 Svend Hagen 51 a 30 15,3 35 14,9526 Lorentz Høe 27 a 25,93 7 35 6,6527 Axel Næss 54 a 25,93 81 81

2 1/2 + 25% 14 35 13,6528 Torsten Nystrøm 35 a 31,11 10,89 35 10,5429 Jonetta Johnsen 27 a 33,33 9 35 8,6530 Laura Næss31 Jenny Pedersen 36 a 29,62 10,75 35 10,432 Cecilie Høysten 53 a 22,22 11,78 20 11,5833 Jacob Moe 52 a 22,22 11,55 20 11,3534 Arthur Engh 51 1/2 a 22,22 11,44 20 11,2435 Odd Larsen 15,35 35 10 536 Karl Gran 40 a 22,22 8,89 20 8,6937 Kaare Larsen 44 a 22,22 9,78 9,7838 Andreas Larsen 19 a 22,22 4,22 4,22

791,87 15,15 13,14 763,58

(Odd, Kaare og Andreas Larsen er sønner av Oline og Lars Larsen.)

Antall ansatteAntall ansatte ligger for det meste på i overkant av 30 personer. Det største

antallet finner vi i uke 28 i 1918; da er arbeidsstokken oppe i 40 personer. Arbeidsstokken er ganske stabil. Uke etter uke inneholder storparten av lis-

ten de samme navnene. Blant dem finner vi de faglærte og kunnskapsrike, somvar nødvendige i produksjonen. Men hele tiden er det litt bevegelse nederst pålistene; ett eller to navn forsvinner og noen kommer til. Dette skyldes nok aten del av arbeidsstokken besto av svært unge folk, og mange av dem ble tattinn når ordretilgangen var stor og behovet for mange hender tilsvarende. Detvar vanlig for ungdom å gå ut i fullt arbeidsliv etter konfirmasjonen, og heldigvar den som kom seg inn på en stabil arbeidsplass, som Lista den gang bleregnet for å være. Hadde en først jobbet der noen uker og tedd seg bra, var detlettere å komme inn neste gang det var behov for arbeidskraft - og muligensble det fast jobb en gang?

TimeforbrukI følge listene var det stor variasjon i antall arbeidstimer, både mellom de

enkelte arbeidstakerne og fra uke til uke. Mange av arbeiderne var spesialis-ter (se Hallems artikkel), og disse måtte jobbe nokså fast for å holde produk-

135

sjonen i gang i forhold til oppgavene. Mens andre arbeidsoppgaver, som nokvar nødvendige for å få rammene ferdige, ikke trengte like mange timers arbeidav den enkelte person. Og fra uke til uke skyldtes variasjonene at ordretil-gangen var så forskjellig. En gang en stor bestilling, en annen gang mindre ågjøre. Enkelte uker viser listene at mange arbeidet fem og ni, ja, opptil 14timer i overtid i tillegg til den vanlige uka.

Ledelsen benyttet dette til fulle. I 1917 og 1918 var full arbeidsuke 54 timer,men enkelte uker kunne den være nede i 44 timer. I 1919 var det også storvariasjon, noen uker 28 timer, andre 40, 44 eller 50 timer.

Fra 1920 gikk full arbeidsuke ned til 48 timer. Men også da kunne timenesvinge mellom 45 og 53. I januar og februar 1921 lå timetallet jevnt på 32-33timer; antakelig en vanskelig periode.

136

Dette bildet, som tidligere har vært trykket i Levanger Museums bok "Arbeidsliv", viser arbeidsstLars Larsen (med hatt) sitter foran til høyre.

Jul, ferie og permitteringerI juleuken arbeidet som regel kun et fåtall, og da bare noen få timer. I 1917

eksempelvis ni personer, i 1918 og 1919 fem personer. I 1918 og 1919 ble produksjonen holdt i gang gjennom sommeren. I 1920

var det "ferie" fra 2.7. - 9.8., ingen føring i listene. Hvor er feriepengene? I 1921og 1922 var det nok også problemer, med "ferie" eller permittering som over-levelsestaktikk. Fra uke 6 (februar) til uke 38 (oktober) i 1921 var det bare 2 -8 ansatte. I 1922 var det bare 2 personer ansatt fra uke 19 til uke 29. De nesteukene var antallet på listene henholdsvis 14, 20 og 24 personer, og så 28 per-soner i uke 33. Og da var det for det meste de samme folkene som kom tilbake.

137

tokken rundt 1916, og mange av mennene på lønningslistene 1917-22 er nok med her. Disponent

LønningeneFor oss som lever i 2006, virker lønningene rundt 1920 ubegripelig lave. At

en familie kunne overleve med en ukelønn på for eksempel kr 36,29, er helt ufor-ståelig for oss. Selv etter å ha regnet med økning i pengeverdi, inflasjon, pri-ser og andre momenter, kommer en frem til en utrolig lav lønn. Men i en van-skelig tid var alle i samme båt - naboen hadde de samme daglige problemenesom en selv, og det var ikke stort å hente andre steder heller. En fikk være gladen hadde arbeid og sette tæring etter næring. Høsten 1917 fikk arbeiderne utbe-talt et dyrtidstillegg på fra kr 2 - 5 noen uker. Det hjalp nok godt på hushold-ningsbudsjettet.

Vi har ikke mulighet til å finne ut etter hvilke kriterier de ansatte ble løn-net. Satsene varierer voldsomt mellom de omkring 30 personene som fikk løn-ningspose hver uke, og det er minst ti forskjellige satser. Naturligvis haddeutdannelse, erfaring og fartstid mye å si, da som nå. Kvinner og ungdom låbestandig langt under mennene i lønn.

1. juli 1919 var det et markant skille i lønnssystemet. Da fikk mange arbei-dere, som til da hadde hatt svært forskjellig timelønn, plutselig samme lønn allesammen. Og justeringen var såpass omfattende at noen gikk opp 100 % i time-lønn fra den ene uken til den andre.

Lønningene forandret seg også ganske mye gjennom hele perioden, noenganger skjedde forandringene bare med ukers mellomrom. Dette virker for-virrende, men hadde sikkert sin naturlige forklaring der og da. Vi kan følge noenpersoner som var ansatt i hele femårsperioden og få frem et slags bilde avlønnsutviklingen i store trekk. Den viser samme kurve som i andreLevangerbedrifter på samme tid. Fra 1920 til 1922 gikk lønna kraftig ned overhele linjen.

Alle tall er ført i kroner i tabellen.

Timelønn / år 1917 1918 1919 1920 1921 1922

Høyt lønnstrinn 0,7407 0,90 1,50 2,09 1,78 1,55

Middels lønnstrinn 0,622 0,70 1,00 1,85 1,57 1,25

Lavt lønnstrinn 0,2222 0,35 0,55 0,70 0,51 0,45

Sykdom og militærtjenesteAv merknadsrubrikken ser en at det ikke var mange på sykelisten. De før-

ste årene var så godt som ingen borte på grunn av sykdom. Men høsten 1918ble det plutselig mange anmerkninger om sykdom. Vi skjønner at den beryk-

138

tede spanskesyken også herjet i Levanger; den angrep først og fremst ung-dommer. Listene viser at mange var dårlige i lang tid.

Det er også notert at en del menn var ute i militærtjeneste.

Hans HelgheimVed hjelp av denne lønningsprotokollen har et lite, uavklart spørsmål fra en

tidligere årbok funnet sin løsning. I en artikkel om Melkefabrikken i Levangeri årboka for 2004 skriver Pål Kulås om Hans Helgheim, født 4.8.1904, sombegynte som 14-åring på fabrikken 27.1.1919 og som arbeidet nesten 54 år påsamme arbeidsplass. Så skriver Kulås (sitat): "Det er også de som mener hanarbeidet et års tid på Listefabrikken før han kom til Melkefabrikken, men omdette stemmer har vi ennå ikke greid å spore opp."

Det var spennende å finne frem til året 1918 i lønningsprotokollen. Og dersto han! Hans Helgheim begynte å arbeide på Listfabrikken den 7. juli 1918,først for 22,22 øre i timen, senere for 25 øre og over nyttår 1919 for 30 øre. Hanvar en av dem som var syk lenge høsten 1918, faktisk fra 6. oktober til utnovember, bortsett fra en uke. Men resten av tiden var det full uke, opp i 54timer. Og i januar arbeidet han fullt til og med 25.1. (en lørdag vil vi tro), førhan startet på Melkefabrikken mandagen etter.

Han var altså ennå ikke fylt 14 år da han begynte yrkeskarrieren sin i juli1918.

AvslutningDenne lille artikkelen viser litt av det en kan trekke ut av noen gulnede pro-

tokollark fra fordums tider. Går en enda mer nøye gjennom opplysningene,kan en dra viktige og interessante konklusjoner om hendelser og tilstandersom ellers ville ha ligget i mørke.

Måtte eiere, ansatte og tillitsmenn tenke seg om og ta vare på protokollerog opptegnelser fra arbeids- og foreningsliv når bøkene er fulle, bedrifter blirlagt ned eller foreninger slutter sin virksomhet. Dette er viktig kildematerialefor fremtidens historieskrivere.

Kilder:Lønningsprotokoll fra 1917-22Levanger Historielags årbøker 2004 og 2005.Arbeidsliv. Levanger Museums fotoalbum nr 2.

139

Andreas Lunnan:

Reidar Due

Reidar Due var alt fra unnfangelsen vinteren 1922 tiltenkt rollen som bondepå Mo gård i Levanger. Planen var klinkende klar: Hvis dette Oslo-barnet frabeste vestkant på Smestad ble en gutt, skulle det steg for steg sluses inn motet inntrøndersk voksenliv.Med klart definerte oppga-ver for vern og skjøtsel aven prakteiendom som haddetilhørt slekten gjennom flerehundreår. Det ble en gutt.Med skolegang på Vindernog Ris. Alt som 21-åringforlot han hovedstadslivetfor å overta pliktene etterden gamle driver, KarlJelstrup, som var bror avReidars bestemor. En tungbør på unge skuldre. Hansatt plutselig med ansvaretfor et av Inntrøndelags stør-ste, vakreste og kanskje mestaristokratiske gods.

De vel førti år som bondepå Mo har Reidar Due kom-binert med øvrig samfunns-gagnlig virksomhet av mange slag. Med sentrale oppgaver innen næringslivog politikk, - der 12 år i Det Norske Storting rager høyest.

I sitt 85. år trives han godt som engasjert kårgubbe i en like lekker sompraktisk villa i gårdshagen på Mo. – Her tar Tullik godt vare på meg, poeng-terer den blide patriark. – Se hvordan hun oppvarter gamlingen her han sittermed høyre fot omslynget av bandasjer og stålkonstruksjoner. (Våren 2007.Red. anm.)

140

Reidar Due hanket inn studenteksamen før han sopte med seg et par år medlandbruksutdannelse på Akershus fylkeslandbruksskole på Hvam. Deretter ven-tet straks utfordringen som proprietær på Mo gård, med et mylder av viktigearbeidsoppgaver. Familiefar ble han etter hvert – med kone og fire sønner, somhan prioriterte sterkt i ungdommens år.

Lokalsamfunnet ventet imidlertid på ham. Den evnerike Oslo-gutten ble vur-dert som en solid tilvekst i miljøet. At han beholdt hovedstadsdialekten svek-ket ikke hans anseelse blant trauste innfødte langs Trondheimsfjorden.

Ikke terningkast …Snart ble det styreverv i sentrale næringsfora, og senere oppdrag som for-

mann i tunge organisasjoner innen skog- og landbruk. Politikken huket tak iham – som 44-åring klatret han opp i ordførerstolen i Levanger. Ti år senereventet Stortinget. Senterpartiet ble hans naturlige politiske bolig, og Reidar Duelistes med stødig hjemmel opp blant SPs frontfigurer når historien fra sistehalvdel av forrige sekel skal beskrives. Ikke minst hans innsats ”på tinget” harsatt dype spor etter seg i norsk samfunnsutvikling.

- Din sterkeste politiske triumf, Reidar Due?- Jeg gir meg ikke terningkast – pusler heller ikke med egne memoarer, sva-

rer han. – Men når du først spør, så havner jeg vel et sted på midten av 1980-tallet.

Hva sikter han til? Jo, det såkalte hjemkjøpet av STATOIL. Due satt somleder av energi- og industrikomitéen, og sammen med andre dristige sam-funnsbyggere, som Finn Lied, Jens Christian Hauge og Arve Johnsen, sørgethan for å etablere politisk flertall i Stortinget for å gjøre den viktige handelenmed amerikanerne. Alliansen mellom SP, mellompartiene og Arbeiderpartietla i realiteten grunnlaget for det norske oljeeventyret – og dermed også den vel-stand Ola Nordmann flyter på i dag.

- Striden gjaldt jo hvem som skulle ha det operative ansvaret for Statfjord-utbyggingen, og dermed sitte på inntektssiden. Daværende statsminister, KåreWilloch, betraktet vår holdning som politisk hasard i forhold til å kjøre trygt iamerikanernes bestemmelsesområde. Det er ikke til å legge skjul på at vi i SPhadde et bredt og tillitsfullt samarbeid med AP i denne saken, som vi mentevar avgjørende for Norges inntektsside og for norsk oljepolitikk. Så kan jo etter-tiden gjøre seg sine egne tanker. Jeg skjemmes ikke av den jobben vi utførte,fastslår Due med et bredt smil.

NøkkelrolleReidar Dues klare vurderinger og bastante holdninger i dragkampene om

norsk oljepolitikk, er spikret inn i historiebøkene. I en kronikk i Dagbladet ijuni i 2001 hevder politisk journalist Halvor Elvik at norsk oljehistorie ville sett

141

helt annerledes ut, hvis ikke framsynte menn som Finn Kristensen, Reidar Dueog Svein Alsaker hadde sittet i sentrale posisjoner. – Uten dem ville Statoil havært langt mindre verdt enn de 151 milliarder kroner som markedet nå (2001)har verdsatt det til.

- Denne trioen spilte en nøkkelrolle da Statoil både fikk beholde sine eier-andeler på Statfjordfeltet, som er nøkkelen til dagens verdifastsettelse av sel-skapet, og overta operatørskapet for driften av feltet fra utbyggeren Mobil,fortsetter Elvik. – Dette operatørskapet er grunnlaget for oppbyggingen avkompetanse i selskapet. Begge deler skjedde mot daværende statsministerKåre Willochs vilje. Den mektige statsministeren satte de politiske tomme-skruene på Senterpartiets Reidar Due, men til ingen nytte. ”Jeg husker jeg blekalt inn på teppet til Willoch. Utenriksminister Stray var også til stede. Deønsket å imøtekomme amerikanske interesser. Det var forståelig ut fra uten-politiske hensyn,” sier Due nøkternt til Aftenposten i 1997 om et stort politiskdrama.

- Så vil historien vise hvem som kommer til å stå for Due og Kristensensklarsynte kombinasjon av næring og politikk i den nye situasjon som nå eretablert med Statoil på børs, skrev Dagbladet for seks år siden.

FN-delegat- Når jeg ser meg tilbake, framstår for øvrig samarbeidet med AP i stadig

sterkere lys. Som SP-mann opplevde jeg et visst brorskap med den tradisjo-nelle sosialismen. Jeg lærte meg å vurdere dette partiet som svært positivt i singrunnholdning, - solid tuftet på demokratiske prinsipper.

- Tolv år på ”tinget”….- Ville ikke vært dem foruten. Hver dag i Stortinget lastes med en egen

spenning, det er stadig nye utfordringer. Man får innblikk i samfunnsmaski-neriet på en helt annen måte, og man kan øve innflytelse på mange av de pro-sesser man vikles inn i. Det politiske spillet innenfor de rammer som er sattfor folkevalgte, kan være utrolig spennende. Og lærerikt. Målet for alle vil jovære å løse flokene til beste for de fleste – så gjelder det å finne de beste vei-valgene.

- Som FN-delegat kunne du utvide perspektivene ytterligere?- Joda, her ble det mange spesielle opplevelser etter hvert. Gro Harlem

Brundtland var statsminister på den tid, og hun utførte sine oppdrag med styrkeog sikkerhet. Jeg må bare innrømme at jeg mang en gang var imponert overhennes holdninger og handlekraft, ikke minst i internasjonale sammenhenger.At Gro og hennes parti ofte kunne være avhengig av SPs støtte for å få sine sakerigjennom, førte til at vi etter hvert ble nære, politiske venner.

- Tre perioder på toppolitisk plan var kanskje nok?- Absolutt. Jeg opplevde mitt stortingsliv som meget arbeidsintensivt, og den

142

siste tiden følte jeg meg ganske utbrent. Syntes nok jeg hadde ydet hva jeg varkar om, - dessuten var det vanskelig å kombinere politikken med gårdsdrift ogfamilie. Nok var nok, - jeg var jo 67 år og kunne tenke meg å bruke liv ogarbeidskraft på litt andre arenaer.

- Er belastningen på stortingsrepresentantene mildere nå enn i din tid?- Kan nok hende det, ja. Tror representantene i dag kan lene seg mer tilbake

på en følelse av å være ”fast ansatt” i staten. Politikerne står i større grad i farefor å bli mer opptatt av å tenke gjenvalg og personlig karrière – altså jobbe iretning av å styrke egne politiske sjanser.

Samhandling i lokalpolitikken- Perioden som Levanger-ordfører?- Den var på mange måter givende og inspirerende. Jeg følte at lokalpoli-

tikken var preget av en iver etter å løfte i flokk til felles beste. Glemmer ikke

143

Levanger formannskap 1968-71. Mannsdominert formannskap! Mens dagens kvin-nerepresentasjon i Levanger formannskap er tre av ni, var det bare en kvinne av de13 som utgjorde formannskapet i årene 1968-71. Formannskapet besto da av, foranfra venstre: Håkon Westrum (Ap), Ola Wanderås (formannskapssekretær), vara-ordfører Jarle Haugan (Venstre), Signe Hjelde (H), ordfører Reidar Due (Sp), SverreSæther (rådmann), Jon Kværneng (Ap). Bak fra venstre: Jon Åby (V), Jostein Wibe(Sp), Arvid Aune (Ap), Arne Finsvik (Ap), Magnar Vangstad (KrF), Einar Mossing(Ap), Sverre Johansen (Ap), Jostein Aarnseth (Sp). (Foto: Levanger-Avisa)

det første formannskapsmøtet etter at jeg var blitt ordfører. Der grep APssterke mann, Arne Finsvik, ordet – festet blikket på meg og uttrykte seg slik:- Nå, ordfører, legger vi politikken til side – nå skal vi drive Levanger kom-mune framover på best mulig måte!!

Grei beskjed, og det var jo ikke vanskelig å være enig. På mange måter godtå få en slik programerklæring fra det største partiet i kommunestyret, og jeg trordette ble retningsgivende for oss. Det var jo i det hele tatt ikke så mye parti-politikk i den lokale forvaltningen den gang. De aller fleste som engasjerte segvar mest opptatt av å løse sakene til beste for fellesskapet.

- Er forholdet annerledes i dag?- Jeg tror nok mange lokalpolitikere har tilsvarende holdninger som dem vi

var besjelet av for førti år siden, men jeg har problemer med å forstå hva somligger til grunn for en del beslutninger som er gjort. Hvilke begreper har deansvarlige når det gjelder sentrumsutbyggingen, for eksempel? Hvor blir detav ”den hvite by ved fjorden”? Idyllen er knust av kjappe prosjekter som bry-ter ganske radikalt med de tradisjonelle linjer, og verre kan det tydeligvis blii årene som kommer. Jeg er vel for gammel til å skjønne de moderne idéer ogløsninger, i den grad de måtte finnes. Men jeg blir oppriktig mismodig når jeglar blikket gli over deler av gamle Levanger.

- Forskyvningen av handelsnæringene fra sentrum og utover Moan synes jegheller ikke særlig om. Her er det neppe lagt særlig framsynthet i bunnen, - ognå er nok løpet kjørt så langt at det neppe lar seg snu. Jeg er ikke imponert overdet som er skjedd, sier gammelordføreren uten omsvøp.

- Går det i retning av gassproduksjon i Skogn?- I så fall kommer nok ikke jeg til å oppleve det. Med de enorme investe-

ringer som kreves, vil det kunne bli et særdeles langt lerret å bleke. Rett nokhar vår region stadig behov for flere arbeidsplasser, - og energisituasionen vilneppe bli så enkel å løse i tida framover, men for meg synes det som at manmå finne disse løsningene uten å gjøre seg avhengig av gasskraftverk i vårkommune.

Industrieventyret i Skogn- Så var det vel noe ”enklere” å etablere papirfabrikken på Fiborgtangen

for drøyt førti år siden..- Jeg vil vel ikke bruke den formuleringen. Kampen skjedde også da på flere

arenaer, men det flasket seg til Levangers fordel det meste. Det var en fantas-tisk opplevelse, det hele. Jeg satt som selskapets første formann, og følte noket særdeles tyngende ansvar. Men jeg hadde medarbeidere som i ett og alt varhentet fra øverste hylle, med herrene Rolv Lindseth, Svend Sommerin ogEivind Fiske i spissen. De var både garvet og framtidsrettet, og trakk til segden aller beste ekspertisen i bransjen fra første dag.

144

- Storindustri var jo et ukjent begrep her på berget, og det var nok mangesom stilte seg ganske skeptisk til at en slik breial gjøkunge skulle få plass i vårtlille, fredelige rede. Midt i det tradisjonsrike, stødige bondesamfunnet.

- Alle vet hvordan det gikk, og her må æren deles over hele fjøla. Skogn-bygda – og hele Levanger for den del – tok imot med åpne armer, og hadde fåproblemer med å oppfatte den gevinsten som lå i etableringen. Og bedriftsle-delsen durte ikke fram i lokalmiljøet med bulldozer, men tilpasset seg lojaltinnenfor den tradisjonelle kulturen. Det ble i det hele tatt et eventyr fra A tilÅ…

Jeg har lyst til spesielt å nevne den stødige og framsynte innsatsen som ord-fører Einar Fostad la ned i denne sammenheng.

- Også den næringspolitiske utviklingen rundt beslutningen om papir-fabrikk gikk mye glattere enn vi fryktet. Skogeierne utviste en ukuelig opti-misme og skaffet aksjekapital i bøtter og spann. Uten garantier!! Det var enoptimisme som nesten satte støkken i oss som skulle lede det hele. Men denvar realistisk nok. Det ene årsresultatet slo det andre i hjel etter hvert som

145

Styreformann Reidar Due, adm. dir. Rolv Lindseth og formann i representantska-pet Ivar Aavatsmark ved starten av Norske Skog på Fiborgtangen.

(Foto: Levanger-Avisa)

tiden gikk, og alle hjerter gledet seg. Hva papirfabrikken har betydd forLevanger og regionen ellers, er det nesten umulig å øyne rekkevidden av.

- Burde Norske Skog ha dempet bruken av veksthormoner på den tid ledelsentrodde hele verden lå for deres føtter?

- Ser slik ut i ettertid, ja. Fiborgtangen var jo i mange, mange år smykketi konsernet – men etter en rekke oppkjøp over hele kloden er jo økonomien blitten helt annen. I dag sitter de fleste aksjer på utenlandske hender, og disse fol-kene tenker nok ikke først og fremst på Skogn og Levangers framtid. De harkun ett mål i sikte, nemlig å tjene mest mulig med penger.

- Dette gjør meg trist til sinns. Jeg ser for meg enerne som bygde oppbedriften. Det var nok ikke en slik utvikling de hadde tenkt seg. Jeg er gladde slipper å oppleve dagens situasjon. Vi får bare klynge oss til håpet, og troat de mest negative spådommer i alle fall ikke slår inn……

Fylkesmannen- Tilfeldig at du

ble fylkesmann i Sør-Trøndelag?

- Nei, det var enstilling jeg hadde lysttil å forsøke meg på,da stortingsperiodenvar over. Dette em-bedet ivaretar jo enrekke funksjoner isonen mellom stat ogregioner, og jeg føltemeg sikker på at jegskulle kunne gjøre enbra jobb i den stolen.Derfor spurte jegGro rett ut om jeghadde noen sjanse tilå få jobben. - Jeg kanikke love deg noe,Reidar, svarte hun. –Men jeg synes at duskal søke!

- Som sagt, sågjort. Det resultertei fine og spennende

146

Reidar Due får Kongens Fortjenstmedalje i gull av fylkes-mann Inger Lise Gjørv i 1999. (Foto: Levanger-Avisa)

år som jeg ser tilbake på med stor glede. Å være vaktbikkje overfor bevilg-ningskåte ordførere kunne rett nok oppleves på ymse vis, men det gjaldt å setteseg inn i kommunenes harde hverdag. Kommuneøkonomien var jo jevnt overganske skjør også den gang. Ikke minst krav om utbygging av skoler og bar-nehager – samt behovet for etablering av nye arbeidsplasser - representerte enkonstant kilde til hodepine blant de ansvarlige, og det var ikke vanskelig å for-stå de lokale framstøt.

- Men jeg kan ikke erindre annet enn at vi i det store og hele klarte å manøv-rere oss fram til løsninger som alle parter kunne være tilfreds med.

- Blant de mange minnene fra fylkesmannstiden rager bekjentskapet medKong Harald og hans medarbeidere meget høyt. Som fylkesmann opplevdejeg jo Kong Olavs bortgang, med den kontakt med kongehuset som dette førtetil. Som fylkesmann ble jeg også en sentral brikke ved Kong Haralds vigslingi Nidarosdomen og all den festivitas som fulgte i den forbindelse.

I samband med NM i hopp i Meldal bodde jeg sammen med folket fra detkongelige hoff i representasjonsboligen ved Løkken Værk, og lærte da ikkeminst Kongen – som ”privatperson” - ganske godt å kjenne. Jeg ble megetimponert over hans viten og kunnskaper om land og folk. Særlig la jeg merke

147

Daværende kronprins Harald og frøken Sonja Haraldsen på Levangerbesøk22.4.1968. Ordfører Reidar Due tar imot på Torget. (Foto: Per Renbjør)

til hans forhold til idretten. Han kunne ramse opp vinnere og bakkerekorder,og hadde tydeligvis stor glede av å leve tett opp til det pulserende idrettslivet.Men så er han da også selv en profilert utøver som kjenner miljøene innenfra.

- Apropos fylkene, - hvordan reagerer du på tankene i tiden med forslag omå slå sammen distrikter til enda større regioner?

- Jeg er jo ingen ekspert på det som skjer i våre dager – jeg har levd med degode, gamle strukturer og har sjelden følt behov for dramatiske endringer.Derfor har jeg problemer med å skjønne hvorfor man skal etablere systemer somskaper større avstand mellom folk flest og dem som sitter med myndighet.

Altfor ofte føler jeg at mange av dagens politikere jager rastløst etter noe nytt,- noe de selv nesten ikke kan definere. Uten å bli for gammelmodig vil jeghevde at man også gjennom små justeringer kan ta lange skritt framover.

- Bød Schei-komitéen i begynnelsen av 1960-årene på viktige og nødvendigekommunereguleringer for Innherreds-regionen?

- Jeg kan ikke si annet, selv om det nok i begynnelsen kunne innebære engod del praktiske og ikke minst følelsesmessige problemstillinger av lokal art.

Den videre organiseringen av kommunene innebærer mange spennende ele-menter, - når det gjelder Levangers samkvem med Verdal kommune ser jegmange fordeler og utfordringer i kikkerten. Det vil imidlertid kreve politiskkløkt, uansett hvilke løsninger som velges. Vi får håpe at den slags ikke blirmangelvare i årene framover… Politisk ansvar forplikter.

- Har Levanger vært ditt jordbærsted gjennom livet, Reidar Due?- Absolutt. Fra jeg som smågutt med store forventninger dro ut fra hoved-

staden for å sommerferiere på Mo gård. Jeg kan ikke huske at jeg noen gangvar i tvil om at Levanger var det riktige valg for meg. Det var så i de graderopplest og vedtatt at jeg skulle bli trønderbonde. Jeg spratt jo rundt på gårdenså lang som sommeren var, og lærte meg mye verdifullt som skolekameratenemine i Oslo ikke var i nærheten av å få kunnskap om, - verken da eller senerei livet. Og familien min var glad over at odelsspørsmålet var vel i havn. Jeghusker at de voksne frydet seg over at det luktet skikkelig hestemøkk av som-merbuksene mine når jeg var tilbake etter sommerferiene.

- Er du blitt trønder?- I den grad det er mulig, tror jeg. Var nok heldig med venne- og bekjent-

skapskretsen fra første dag, - ble tatt imot med åpne armer. Mange burdenevnes, men jeg plukker fram familien Lie på Håa og Rolfsjord’ene inne ibykjernen. Håafolket lærte meg alt jeg trengte om landbruk, mens Aud ogLeif Rolfsjord lot meg forstå hvordan jeg skulle behandle folk. Dessuten blejeg jo gift med trønder, så jeg har vel akklimatisert meg så det holder. La megfor øvrig benytte anledningen til å rose min kone Tullik. Hun har alltid værtmin solide støtte i tykt og tynt. Kort sagt en ener!

….og så er hun akkurat passe streng….

148

149

REIDAR DUEfødt i Oslo 4. november 1922, sønn av banksjef Eilif Due (1893-1964) og hustruKatrine (Katy) f. Didrichsen (1893-1969). Gift med Tullik f. Sjaastad. Tre sønner.

Artium 1941. Eksamen ved Akershus fylkeslandbruksskole 1943Overtok Mo gård i 1943.Medlem av Levanger formannskap 1963-67, ordfører 1967-71.Medlem N-T fylkesutvalg 1967-71, N-T fylkesting 1975-79.Medlem i Postrådet 1969-78, Omsetningsrådet 1972-78, Rådet forinternasjonalt økonomisk samarbeid 1978-81.Styremedlem Bøndernes Salgslag 1955-1960, styreformann 1960-78.Styremedlem Inntrøndelag Skogeierforening 1961-73, formann 1973-83Styremedlem Norges kjøtt- og fleskesentral 1967-71, formann 1971-78Nestformann Landbrukets sentralforbund 1972-78, formann 1978-80Formann Innskog A/S 1961-83Formann Norske Skogindustrier A/S 1961-83Formann Stormøllen 1987-98Medlem Senterpartiets sentralstyre 1973-84Politisk nestformann Nord-Trøndelag SP 1974-77Stortingsrepresentant 1977-89Medlem Industrikomitéen 1977-81Formann Energi- og industrikomitéen 1981-89Medlem Forbruker- og administrasjonskomitéen 1088-89Medlem Stortingets gruppe av Den interparlamentariske Union 1985-89Delegat FNs generalforsamling 1986Fylkesmann i Sør-Trøndelag 1989-92Kongens fortjenstmedalje i gull 1999.

Arild Pettersen:

Gunnar Isachsen – Offiser og vitenskapsmann

I 1891 kom en ung nyutdannet løytnant til Levanger/Rinnleiret for å tje-nestegjøre ved Trondhjemske Kavalerikorps. Navnet hans var GunneriusIngvald Isachsen. Han ble ikke så lenge i Levanger, han livsverk er knyttettil polarområdene, først og fremst Svalbard. Men han besøkte også trakteneved Grønland og var flere ganger i Antarktis. 63 år gammel ledet han i 1931en ekspedisjon som seilte rundt sydpolkontinenet. Han rakk også å skrive enrekke bøker, tidsskrift- og avisartikler. Fra 1923 til sin død i 1939 var hanbestyrer/direktør ved Norsk Sjøfartsmuseum. I det Internasjonale polaråretkan det være på sin plass å minnes denne mannen som har hatt så stor betyd-ning for norsk polarforskning.

Gunnerius Ingvald Isachsen ble født i Drøbak 5. oktober 1868 som den nesteldste i en søskenflokk på 5. Faren, skipsfører Nils Isachsen, som kom fra engammel los- og sjømannsfamilie på Arøen ved Langesund i Telemark, haddenoen år tidligere flyttet til Drøbak for å gifte seg med Cecilie Marie Sivertsen.Gunnerius, eller Gunnar som han også ofte omtales som, vokste opp i Drøbakhvor han ble konfirmert høsten 1883. I 1888 tok han realartium for så å begynnepå Krigsskolen hvor han gikk ut i 1891, samme høst ble han utnevnt til pre-mierløytnant i kavaleriet. Rittmester ble han i 1899 og fra 1903 til 1905 haddehan et studieopphold ved de franske hær, hvor han bla. deltok i militæropera-sjoner i det som den gang ble omtalt Fransk Nord-Afrika. I 1917 fikk hanavskjed som fastlønnet offiser og i 1924 ble han utnevnt til major i landvernet.

Etter å ha avlagt krigsskoleeksamen og blitt utnevnt til premierløytnant høs-ten 1891 ser det ut til at han ble beordret til tjeneste ved TrondhjemskeKavalerikorps med Rinnleiret i Levanger som tjenestested. Han kom trolig hitsenhøstes 1891 eller på nyåret 1892. Her ble han i omlag fem år til han i 1896begynte på Den gymnastiske Centralskole som han fullførte i 1898. Det ser imid-lertid ut til at han har hatt en viss tilknytning til Rinnleiret/Levanger senere, idet Nordre Trondhjems Amtstidende i en notis fra 13. september 1906, somomhandler en av hans mange Svalbardekspedisjoner, avslutter med:

150

”Rittmesteren oppholdersig nogle dager her i tje-nesteanliggenheder”.

I tillegg til offisersstil-lingen på Rinnleiret varhan lærer ved LevangerMiddelskole hvor han bla.underviste i matematikkog fransk.

16. september 1893har Nordre TrondhjemskeAmtstidende en artikkelom ”redningsbelønning-er” etter raskatastrofen iVerdal samme vår. Herfortelles det at premier-løytnant i kavaleriet Gun-nerius Ingvald Isachsenhar fått hederlig omtalefor redningsarbeidet etterVerdalsraset. IVerdalsboka – Ras iVerdal, er Isachsens rap-port gjengitt i sin helhet.Her forteller han at handen 19. mai, etter ordrefra rittmester Schjelderup,avmarsjerte fra Rinnleiretmed en offiser, en under-offiser og 15 menige. Avdelingen tok seg fram på sørsiden av elva og kometter noen vanskeligheter fram til Ness. Her var det oppdaget to kvinner somlå ute i leirsuppa, og som de med hjelp av utlagte planker og bord klarte åredde inn på fast grunn ”begge i linneter og ytterst medtatte og svake” men ilive. Under leting etter to mennesker som angivelig skulle være sett uti raset,oppdaget de en kvinne som ennå var i live. Etter tre timers arbeid klarte de åberge henne opp av leira, sterkt medtatt og med kragebeinsbrudd, men et 4 –5 års gammelt barn hun hadde hos seg, var dødt da de fikk det opp. Under denvidere letingen fant de to personer som var omkommet og en hest som demåtte avlive. En mindre gruppe som ble sendt videre for å observere, oppda-get enda en person i noen bygningsrester, og denne personen klarte de å bergelevende i land. Neste dag drar de ut igjen, nå finner de ingen mennesker, men

151

Deltakere på Svalbardekspedisjonen i 1907. Bakersterekke fra venstre: Leder for forskningsgruppen, ritt-mester Gunnar Isachsen, skipper Jacobsen, stud.realHanna Dieset, assistent Alv Strengehagen. Midtersterekke: Maskinisten (ukjent), geolog Adolf Hoel ogkokken (navn ukjent). Første rekke: Den franske male-ren Louis Tinayre og to matroser (navn ukjent). (Fotohentet fra Natur og miljø, 2/2007.)

berger endel husdyr, land-bruksredskaper, innbo ogverdisaker. Katastrofenhvor over 100 menneskeromkom og store deler avnedre Verdalen ble heltomformet, må ha gjort etsterkt inntrykk på den ungeløytnanten. Dette kommerimidlertid ikke til uttrykk irapporten som er holdt i etnøktern og saklig tone. Detnærmeste han kommer etpersonlig uttrykk er kanskjei avslutningen hvor hanskriver: ”Til tross for den

lange marsjen, og de store både legemlige – og jeg vil nesten si åndelige –anstrengelser utviste mannskaper og underbefal hele tiden stort mot og dyk-tighet. De som var reddet var i en sådan stilling og tilstand at det krevdes denstørste anstrengelse for å få dem i land, og det er nesten merkelig at det lyk-kes”. (Verdalsboka har modernisert språket).

Fra denne tiden finnes det i lokalavisene, Nordre Trondhjems Amtstidendeog Nordenfjeldsk Tidende, artikler han har skrevet om gymnastikken og idret-tens betydning for ungdommen og om militære spørsmål. Det ser også ut for

152

Prinsesse Alice II, fyrstens båt, som ble brukt bådei 1906 og 1907. (Foto: Guide du Musée océano-graphique, Monaco)

Slede fra Spitsbergenekspedisjonene, merket G.I. Hjulene ble montert på sleden nårdet var lite is og snø. (Musée océanographique, Monaco. Foto: S. Wohlen)

at han er historisk interes-sert, i 1895 skriver han enartikkel om Garnesmordet.Idretten sto tydelig hanshjerte nær, det finnes enrekke notiser og resultatlis-ter i lokalavisene fra idretts-konkurranser hvor premier-løytnant Isachsen figurerersom arrangør eller dommer,det virker som om det sær-lig er barneidretten han eropptatt av. Skal vi dømmeetter avisnotisene, var hanspesielt opptatt av vinter-idrettene som ski og skøy-ter, men han nevnes ogsåsom instruktør for LevangerTurnforening.

I avisene kan vi ogsåfinne at han har vært sensori fransk og matematikk vedmiddelskoleeksamen. Dengang, som i dag, refererteavisene fra likningsproto-kollene slik at vi kan se hvapremierløytnant Isachsentjente og hva han betalte i skatt. I 1895 hadde han en inntekt på kr. 1 300,- ogbetalte en byskatt på kr. 39,- og en statsskatt på kr. 14,-. I 1896 var inntektenøkt til kr. 2000,-, byskatten til kr. 84,- og statsskatten til kr. 28,-. Hva den storeinntektssøkningen skyldes er ikke godt å si. Staten ga neppe så store lønnspå-legg, kanskje hadde lærerjobben blitt utvidet.

I 1886 forlot Gunnar Isachsen Levanger og Rinnleiret for å begynne på Dengymnastiske Centralskole, forløperen til Statens Gymnastikkskole og NorgesIdrettshøyskole. Etter avlagt eksamen i 1896 finner vi ham som deltaker/topo-graf på Otto Sverderups ekspedisjon med ishavsskuta Fram til områdene mellomGrønland og Kanada. Ekspedisjonen varte i 4 år og kartla ca. 150 000 km2 nyeog ukjente områder. Isachsen stod for utgivelsen av ekspedisjonens kartmate-riale og bearbeidet de astronomiske og geodetiske observasjonene som blepublisert i ekspedisjonens vitenskaplige rapport. I folketellingen 1900 er hanført under farens hushold i Frogn, under bosted er det imidlertid anført: ”Ombord

153

Kart over Nordvest-Spitsbergen, utarbeidet etter opp-målingene i 1906 og 1907. Den sørlige delen av denstore breen til høyre kalles Isachsenfonna. (Muséeocéanographique, Monaco. Foto: S. Wohlen)

i Fram”.Om det var lengselen etter sol og varme etter de fire årene i Arktis, med mør-

ketid og månedslange sledeferder, skal være usagt, hans videre karriere tydervel egentlig ikke på det. I alle fall finner vi ham, de neste to årene, knyttet tilden franske armé; hvor han tjenestegjør både på militærekspedisjoner i Nord-Afrika og ved 2. kyrasserregiment i Paris. Selv om han har publisert en rekkebøker foruten artikler i vitenskapelige tidsskrifter og årbøker, har jeg dess-verre ikke noe sted funnet at han omtaler sin tid, verken i Levanger eller Nord-Afrika.

I 1903 gifter han seg med Signe Amalie Eide, med henne fikk han en sønn.Hun døde imidlertid allerede i 1911, og i 1916 giftet han seg på nytt med MarieSofie Fredrikke Steenstrup, med henne fikk han 5 barn, to døtre og tre sønner.

Vel hjemme etter studieoppholdet hos den franske armé vender rittmesterIsachsen igjen oppmerksomheten mot Arktis. Han har planer om en ekspedi-sjon til Øst-Grønland, men da han oppdager at dansken Mylius-Erichsen sys-ler med liknende planer bestemmer han seg for å søke nye utfordringer i utfor-skingen av Svalbard. Penger til en slik utforskning viser det seg umulig å reisei Norge. Om han hadde truffet prins Albert av Monaco under Frankrikeopp-hol-det, eller blitt kjent med hans interesser for polare områder der, skal være

154

Louis Tinayres maleri fra 1906, ”Isachsens team passerer en isbro”, måler 3 x 4 meterog henger i inngangshallen til Musée océanographique i Monaco. (Foto: S. Wohlen)

usagt. En henvendelse til prinsen resulterte i at Isachsen ledet to oseanografiskeekspedisjoner til Svalbard i 1906 og 1907. Prins Albert lot utgi et bokverk på5 bind med resultater fra ekspedisjonene. Isachsen har skrevet et av bindene oget annet sammen med en annen nordmann, Adolf Hoel; han stod også for utar-beidelse av kartmaterialet. Disse ekspedisjonene er nevnt i korte notiser i lokal-avisene i Levanger i 1906 og –07.

I 1909 og –10 ledet han to norskfinansierte ekspedisjoner til øygruppa hvorhan foretok hydrografiske og topografiske undersøkelser. Resultatene ble utgittav Vitenskapsselskapet i Kristiania og Spitsbergenkomiteen i et trebindsverk.Med disse fire ekspedisjonene la Isachsen grunnlaget for det videre norskeforskningsarbeidet på Svalbard.

Isachsen var en ivrig talsmann for at det ”herreløse” Spitsbergen skulle leg-ges inn under norsk overhøyhet. Under fredskonferansen i Paris etter 1. ver-

155

I 2006 ble det i anledning “100 år i Arktis” utgitt frimerker. Gunnar Isachsen er medpå et fotografi som ble brukt som motiv for ett av dem. Bildet er også brukt som før-stedagsbrev.

denskrig 1919 til –20 ble han oppnevnt som teknisk sakkyndig for den norskeforhandlingsdelegasjonen.

Utferdstrangen må ha vært stor. Ikke før var han ferdig med sitt oppdrag iParis før han forsøkte å få i stand en topografisk-geologisk ekspedisjon til Øst-Grønland. Da dette ikke lyktes, ble han i 1920 med en båt som GeofysiskInstitutt i Tromsø sendte til Myggbukta for å avløse mannskapet på radiosta-sjonen der. Oppdraget mislyktes, båten ble sittende fast i isen og holdt på å for-lise. Med nød og neppe berget de seg i land på Island etter to måneders drift.Da ingen avløsning kom, må mannskapet på radiostasjonen ha forsøkt å ta seghjem med sin egen skøyte, men de forsvant sporløst. Neste sommer var Isachsentilbake for å lete etter det bortkomne personellet fra radiostasjonen, men for-gjeves. Senere samme sommer tok han seg inn til Angmagssalik og hentet ut21 forliste dansker som hadde sittet fast der siden forrige sommer.

I 1923 tiltrådte han som bestyrer for Norsk Sjøfartsmuseum uten at dette sattenoen stopper for hans interesse for polarområdene. Men nå var det Antarktissom fanget hans oppmerksomhet. Sesongen 1926 til -27 fulgte han med ethvalkokeri til Rosshavet med ”spesielt oppdrag”, uten at jeg har klart å finneut hva dette oppdraget gikk ut på. Sesongen 1929 til -30 var han på nytt iSørishavet, nå som Statens hvalfangstinspektør for det atlantiske felt. Året etterledet han ”Norvegiaekspedisjonen” som bla. drev kartleggingsarbeider ogseilte rundt hele Sydpolkontinentet.

Som bestyrer og senere direktør for Norsk Sjøfartsmuseum la han også nedet stort og viktig arbeid. På tross av sine mange ekspedisjoner og reiser til

156

1906 – 1907: Utforskning av landet”Mitt fremste mål var å utforske Spitsbergen mellom 11º og 13º 30’ øst,

og 79º og 79º 40’ nord. Rittmester Gunnar Isachsen fra den norske armé,hjulpet av løytnant Arve Staxrud, geologen Hans Hornemann, den franskelegen Ferdinand Loüet og fire norske bærere, med sleder, ski og nødven-dig utstyr, oppnådde å sette sammen – over en avstand på 1000 km – ele-mentene til et forståelig kart og en geologisk studie av hele dette området,der intet menneske noensinne har satt sin fot.” (Albert 1, fyrste av Monaco,1907.)

“Rittmester Isachsen, som ufortrødent utforsket det indre området, fylteved hjelp av topografisk oppmålingsutstyr igjen alle hullene som var igjenetter vår tur i 1906. Nå har vi alle data for et detaljert og forståelig kart overSpitsbergenområdet fra Kongsfjorden til Smeerenburgfjorden ogWoodfjorden, og dessuten alle viktige opplysninger vedrørende viten omgeologi og botanikk.” (Albert 1, fyrste av Monaco, 1908.)

polare strøk rakk han å besøke et stort antall steder langs norskekysten for åsikre kulturhistoriske minner knyttet til sjø og sjøfart. Hans store drøm om eteget bygg for museets samlinger fikk han ikke oppleve, det kom først i 1960.

Gunnerius (Gunnar) Ingvald Icachsen døde 19. desember 1949, 71 år gam-mel.

9. juni 2006 utgav Posten tre frimerker under tittelen ”100 år i Arktis”. Etav disse viser Gunnar Isachsen og hans assistent som gjør topografiske målingerpå Svalbard under prins Albert av Monacos ekspedisjon til Svalbard i 1906.

Kilder:Braastad, Johan : Isachsen, Gunnerius (Gunnar) Ingvald i Norsk biografisk leksikon.VIThorsen Ole R.: Gunnar Isachsen in Memoriam i Norsk Sjøfartsmuseums skrift nr. 30,1940Walberg, Øystein: Verdalsboka, Ras i Verdal. Bind A (s.151-153)Aschehougs og Gyldendals Store norske leksikonWikipedia, den frie encyklopediNordenfjeldsk Tidende og Nordre Trondhjems Amtstidende (1892-1896 og 1906-1908)

Digitalarkiver:• Folketellingene 1865, 1875 og 1900.• Skannede kirkebøker

Posten: 100 år i Arktis. Informasjon om nye frimerker 09.06.2006.

157

Åshild Wesche Selmer:

Gamlehjemmet på NessetBreidablikk, gnr 1, brn 12

Gnr 1, bnr 12 ble fradelt Staup ved skylddeling av 18/12 1900 og fikk nav-net ”Breidablik”. Eiendommen bestod av den gamle hovedbygningen meduthus og 8 dekar jord. Den 20/4 1903 ble Breidablikk solgt med skjøte fraGuttorm Grøneng (med påtegning av Ole Bamberg) til sønnen Klaus Grønengfor 11 000 kroner.1 I 1905 solgte Klaus Grøneng med skjøte Breidablikk for8 500 kroner til Aage Hansten Schelde som var adjunkt ved lærerskolen påLevanger. Aage Hansten Schelde (1858 – d. før 1913) var fra Flatanger. Hanvar gift med Bolette Schelde, f 1852 i Foldereid. Etter Aage Hansten Scheldesdød solgte enka Bolette Schelde i 1913 Breidablikk til J. O. Skei for 8 000 kro-ner. Fire år etter, 25/9 1917, overtok Skogn kommune eiendommen for 11.000kroner.

Historien om Breidablikk aldersheim starter som gamlehjemmet ”Breidablik”i Skogn. Etter hvert som folkeopplysningen skred fram var det ikke helt ”stu-erent” å kalle folk for gamle, og ”gamlehjem” ble et negativt uttrykk. Detskulle hete eldre og aldersheim. I gamle notater betegnes institusjonenBreidablikk som gamlehjemmet Breidablik. Fra 1960-åra heter det Breidablikkaldersheim.2 Trønderlåna ble revet høsten 2004 for å gi mer plass tilBreidablikktunet som i dag eies og drives av Levanger kommune.

Planlegging av gamlehjemSkogn herredstyre behandlet i møte 3. april 1915 et forslag fra en del kvinner

i Skogn om opprettelse av gamlehjem i bygda. På bakgrunn av dette fremsatteordføreren et forslag:

”Der nedsettes en komite for at utrede spørsmaalet om opprettelse av gam-lehjem for herredet; a) enten et fælles gamlehjem for hele herredet, b) eller fleremindre, for eks for hvert sogn. Forslaget bør indeholde opgave over antal per-soner i herredet som kan antas at maatte søke til gamlehjem, samt om udgif-

158

1 Guttorm Grøneng kjøpte Staup i 1900 og dreiv gården et par år i tillegg til Nossum. Han leideut husa på Breidablik en tid før han solgte eiendommen til sin sønn Claus Grøneng i 1903. 2 I møtebok for gamlehjemmet Breidablik fra 1943, skrives Breidablikk aldersheim fra 1962.

tene til anlæg og drift av de forskjellig under a og b nevnte alternativer”.Forslaget ble enstemmig vedtatt.3

Det ble nedsatt en komité på 7 medlemmer til å forberede omkostnings-spørsmålet, og komme med forslag i den anledning:

For Alstadhaug; S. Hellem og Inga Schei, vara Marit Mo.For Markabygda; Martha Sjaastad og G. Haugen, vara Karl Almli.For Ekne; Edrikke Bjørgum og G. Dalheim, vara N. Mjøsund.

Dessuten valgtes som medlem av komiteen fattigstyrets formann KjellSlungaard.

Komiteen skulle overveie om det ville være riktig å bruke et av de nedlagteskolehus til dette formålet, eller om det ville være mest hensiktsmessig ogsamtidig økonomisk forsvarlig å gå til nybygging. Den 19. september 1916 fikkherredstyret skrivelse fra komiteen som ikke tilrådet nybygging, men foreslo2 alternativer:

1. Benyttelse av Skjerpingen skolehus efter skolens flytting eller2. innkjøp av eiendommen Breidablik som er “haandgivet” for en kjøpesum

av 11 000 kroner.Komiteen anbefalte alternativ 2 som det mest fordelaktige og tjenlige for for-

målet. Ved votering stemte 13 for komiteens forslag, og 5 for Skjerpingen. At

159

Gamlehjemmet Breidablikk - den tidligere hovedlåna på Staup - sett fra gårdsidenetter første restaurering rundt 1962.

3 Kommunale arkiv; møteprotokoll fra Skogn Heradstyre; 3. april 1915, Dora, Trondheim.

Skogn kommune fikk tilbud om å kjøpe husene på Breidablikk, den gamlehovedbygningen på Staup gård, for 11 000 kroner, var et meget rimelig til-bud, nærmest en gave, og kommunen slo sjølsagt til.

I kjøpekontrakten mellom John Skei og Skogn kommune kan en bl.a. lesefølgende:

”Gaarden sælges med påstaaende huse, bygninger med samtlige indret-ninger og med de til eiendommen liggende rettigheder og herligheder. Med ihandelen og uten tillæg i kjøpesummen følger komfyren i kjøkkenet, samt ligede i husene staaende ovne, medtagen kaminen i dagligstuen og størhusovneni størhuset. Dessuten medfølger den på baderommet stående badeovn medindretninger samt badekaret. Endvidere medfølger samtlige indevinduer”. Tilslutt i kjøpekontrakten står:

”Selgeren forbeholder at der gives den nuværende leieboer ritmesterHenchien 6 – seks måneders opsigelsesfrist av leieforholdet og at mulig opsi-gelse blir kjøperens sak.”4

Den 22. januar 1917 fikk Skogn herredstyre ny skrivelse fra Ida Hellemsom meddeler på vegne av den frivillige innsamling til Skogn gamlehjem ”atdet er et bestemt ønske, at det tages i bruk senest fra kommende høst”. Viderehenstilles at gamlehjemmet direkte legges under herredstyrets forvaltninggjennom et styre og ikke under forvaltning av fattigstyret. I den samme skri-velsen meddeles at komiteen for innsamling av frivillige bidrag har besluttet,at de frivillige midler anvendes til utstyr og inventar i gamlehjemmet, og at demulig overflødige forblir under innsamlingskomiteens forvaltning. Det blirspurt om herredstyret har noe imot at komiteen foretar det nødvendige til inven-tar og utstyr. De disponible midler utgjør 3 500 kroner.

Herredstyret gav sin tilslutning til komiteens henstilling om at gamlehjem-met skulle legges direkte under herredstyrets forvaltning, ved et av sammevalgt styre. Styret skulle bestå av 5 medlemmer hvorav minst to var kvinner.Valgt ble Sakarias Henning med 18 stemmer, Johan Kjønstad med 11 stemmer,Emma Væske med 15 stemmer og sanitetskvinnene Ida Hellem og KarenBjerken med hver 12 stemmer. Varamenn ble Olaf Eggen og Inga Schei."Herredstyret takket samtidig til innsamlingskomiteen for deres opofrendearbeid i sagen og sin erkjentlighet for dens tilbud om fremtidigt arbeide medforvaltningen av de indkomne midler til inventar og utstyr av gamlehjemmet."Saken ble enstemmig vedtatt.

8. februar 1917 var styret samlet til første møte. Sakarias Henning ble valgttil formann. Nestformann ble Johan Kjønstad. Ordføreren i Skogn gav komi-teen følgende mandat: “at besørge huset istandsatt i den utstrekning som er nød-vendig til at takes i bruk som gamlehjem fra omkring 1. september førstkom-

160

4 Kommunale arkiv ”Breidablikk aldersheim”, Dora, Trondheim.

mende, og at utarbeide forslag til regler for gamlehjemmets drift, og foreleggedisse til godkjennelse av heradstyret.“5

Det valgte styret måtte snarest mulig komme med forslag til instruks ogregler for styrets virksomhet og heimens drift, "som hvis mulig besluttes at tasin begyndelse med indlæg fra 1. september." Den 31. mars 1917 ble det iSkogn herredstyre besluttet; ”at Gamlehjemmet tages i brug fra 1. septemberd.a.”6 Den 28. april 1917 ble det vedtatt regler for driften av ”Breidablik” somda var eid av Skogn kommune.

ReglerFor drift av gamlehjemmet ”Breidablik” i Skogn (forkortet utdrag)

§ 1.Til optakelse paa gamlehjemmet kommer i betragtning:a. Gamle der er under kommunens forsorg og som fattigstyret finder hva

utgifter og hva røgt og pleie angaar ikke med fordel kan forpleies privat.b. Andre gamle inden herredet, som enten er hjemløse eller som mangler

den nødvendige hjælp til sin røgt og pleie.Disse kan optakes til fuld forsørgelse efter omstændigheterne uten veder-lag, mot delvis eller mot fuld erstatning, alt efter hva vedkommende maatte evne.

§ 2.Herredstyret vælger et styre for gamlehjemmet paa 5 medlemmer, hvorav mindst 2 er kvinder, med en funksjonstid av 2 aar. Dog saaledes at efter utløpet av det første aar utgaar 2 ved loddtrekning, siden utgaar veksel-vis 3 og 2. Likeledes vælges hvert aar 2 varamænd til styret.Styret vælger selv formand og næstformand. De uttrædende kan gjen-vælges, men de kan også frasi gjenvalg for saa lang tid som de har fung-ert.

§ 3.Herredskassereren fungerer som gamlehjemmets kasserer.

§ 4.Herredsstyret ansætter efter indstilling av gamlehjemsstyret en bestyre-rinde med 3 maaneders gjensidig oppsigelse. Hendes løn bestemmes av

161

5 Referat, forhandlingsprotokoll for styret, gammelhjemmet, Skogn, Dora, Trondheim, 2005. 6 Utskrift av møteboka for Skogn heradstyre for nemnte data når det gjelder ”Breidablikk”, i møte3.04.1915, 19.09. 1916, 22.01.1917, 31.03. 1917, utlånt fra kommunale arkiv, Dora, Trondheim,2005.

formandskapet. Den øvrige nødvendige betjening og arbeidshjælp anta-ges av styret.

§ 5.Styret sørger for eiendommens skjøtsel og drift, for husenes vedlike-hold, nødvendige forandringer og optræder paa kommunens vegne hva gaarden angaar ...

Nærværende regler vedtat i møte i Skogn herredstyre 28/4 1917.7

InnflyttingI september 1917 var ominnredningen av huset til gamlehjem ferdig, og de

første gamle, ca 20 i tallet, flyttet inn. De første årene var ikke Breidablikk bare en helseinstitusjon, men også et

sted å få komme for folk som trengte sosial hjelp, og et sted å bo. Det kunnevære på grunn av sykdom, fattigdom eller andre sosiale forhold. Fattigvesenetkom med forslag til personer som burde få plass på ”gammelheimen”. Den28. august 1917 vedtok styret i møte på Breidablikk å tildele plasser fra fat-tigvesenet som ba om 13 plasser. Styret tok opp 8 personer. I dokumentene fraSkogn fattigstyre fra 1932 står det bl.a:

”De gamle har det godt på denne heimen. Dette viser at flere og flere somhar litt midler vil kjøpe seg inn der, og på denne måten trygge sin alderdom.Dette skulle tyde dit hen at også de som kommunen helt må forsørge, gjernevil på dette sted. Hjemmet drives økonomisk, det koster nå pr. person ca. 400kroner pr. år”8.

På grunn av stor pågang om plasser ble det lagt planer om eventuell utvi-delse av gamlehjemmet. I møte med herredstyret på Breidablik den 21. juli 1932var disse tilstede:

Olaf Eggen (formann), Arne Lie (medl. av Styret), Johan Aas (herredstyre-medl.), O. Kvitblik (herredstyremedl.), samt fruene Finsaas og Bjerken fraSkogn og Nesset Sanitetsforening.

Byggmester Johnsen Årvik hadde laget plan for utvidelse av nytt hus tilgamlehjemmet. Det var tegnet eget hus foran den gamle bygningen i 2 etasjer.Utvidelsen var beregnet til å koste 24 450 kroner. Planen ble ikke godkjent.Pengene måtte finnes før realiseringen. I møte ble de enige om å plasserenybygget nord-øst, og i vinkel med gammelbygget. Disse planene ble det hel-ler ikke noe av.9

162

7 N.T.hjems Amstid.s trykkeri. Dette er en forkortet utgave av de vedtatte regler.8 Kommunale arkiv ”møteprotokoll, fattigstyret i Skogn, 1932”, Dora, Trondheim.9 Kommunale arkiv- Heradstyret Skogn ”Breidablikk aldersheim”, Dora, Trondheim.

Styrene for BreidablikkFørste formann i styret for Breidablik gamlehjem, valgt av Skogn for-

mandskap, Sakarias Henning, eide nabogården, Haugly, gnr 1, bnr 13, tidligereutskilt fra Staup. Andre styreformenn de første 40 år var Karl Vandsvik, ArneLie, Olaf Eggen, Nelius Hallan og Paul Holan. Som det går fram av gamlenotater var det et stabilt styre på Breidablikk. De første 50 årene og vel så det,besto styret av nesten de samme personene.10 Styret tok godt vare på eien-dommen, bl.a. frarådet styret bestemt at øvre del av Hobran skulle legges ut tiltomter i 1962. Det gikk fram av reguleringsplanen at aldersheimen ved eneventuell regulering ville bli atskillig beskåret, og det protesterte styret bestemtimot.11

I 1940 var Olaf Eggen styreformann for Breidablikk. Styremedlemmer varBorghild Kvitblik, Karen Bjerken, Gjertrud Vinne og Sverre Bamberg. I 1942var Paul Holan styreformann. Med seg i styret hadde han Karen Bjerken,Borghild Kvitblik, Sverre Bamberg og Gjertrud Hynne. Paul Salberg var vara-mann. Med tre kvinner i styret kan en vel si at institusjonen var noe foran sintid.

Skogn formandskap valgte nytt styre for perioden 1952/55: Paul Holan for-mann, Nelius Hallan varaformann, styremedlemmer; sokneprest Reidar Bolling,Karen Bjerken, Gjertrud Hynne, Borghild Kvitblik. Varamenn; Anna Krogstad,Sverre Bamberg, Ivar Alfnes, Margot Jørstad. Styret foreslo nå å forhøye pen-sjonsprisen fra 92 kroner til 103 kroner pr mnd for innenbygdsboende, og fra120 til 130 kroner for utenbygdsboende. Forhøyelsen ble gjort gjeldende fra1/1 1952.

I 1956 var Paul Holan fortsatt formann, Johs. Gundersen var varaformann.Karen Bjerken, Gjertrud Hynne, Margit Nyenget og Reidar Bolling var styre-medlemmer. Varamenn: Anna Krogstad, Sverre Bamberg, Ivar Alfnes og MargotJørstad.

I styremøte 19. februar 1960 på Breidablik gikk Karen Bjerken ut av styretetter 43 år med fast plass. Det nye styret var; Reidar Bolling, formann, PaulHolan, varaformann, Anne Marta Gilstad, John Sæther og Anna Bø. Varamenn;Gerda Ræder, Sverre Bamberg, Ivar Alfnes og Margot Jørstad.

Etter forespørsel ga herredstyret styret fullmakt til å fastsette pensjonsprisfor personer som hadde så god råd, at de kunne betale full eller delvis pen-sjonspris for å kunne få bo på gamlehjemmet. Formannen ble pålagt å under-søke formuesforholdene for de pensjonærer dette gjaldt og legge det fram forstyret før budsjettbehandlingen.12

163

10 Møtebok for Breidablik gamleheim fra 1943 til 1968.11 Møtebok for Breidablikk gamleheim, utdrag fra styreprotokoll, 2. februar 1962.12 Møtebok for Breidablik gammelheim, 1960.

164

Beb

oere

sam

let i

"fi

nstu

a" p

å hj

emm

et c

a 19

55. D

essv

erre

vet

vi i

kke

navn

et p

å al

le. 1

. rek

ke f

ra v

enst

re:

Lis

e A

as, K

lara

Nils

on,

Jenn

y G

ran,

ukj

ent,

Kon

rad

Obs

tved

t, M

ariu

s Je

nsen

, Kar

l Ols

en, J

ohan

nes

Uth

us (?

). 2

. rek

ke: J

ohan

nes

Han

sen,

Han

na K

atri

neW

ang,

Mar

gret

he F

urun

es, I

ngeb

org

Ann

a R

ønni

ng, I

nga

Ryg

g, u

kjen

t, uk

jent

. 3. r

ekke

: U

kjen

t, K

lara

Wan

derå

s, N

ella

Jør

gine

Ask

lund

, Mag

nus

Ask

lund

, Gus

tav

Sæte

, ukj

ent,

ukje

nt, K

aren

Kjø

nsta

d, u

kjen

t, So

fie

Pau

lsen

.

Gamlehjemmet som midtpunkt i bygdaDe eldre som bodde på heimen hørte til i nærmiljøet. Når det var tilstelninger

etc, for eks. i jula, ble nabofamiliene også invitert. Ingrid Reinan, som voksteopp på Nesset, minnes Breidablikk spesielt i forbindelse med juletrefester og17. mai.

Nasjonaldagen møttes barna på Gjemleskorsen og gikk i tog til Breidablikk.Der fikk alle som deltok i toget, servering. Det var pyntet med løv og flagg, ogbarna hilste til de eldre og andre som var på heimen. Det var vanlig å få ser-vering når en gikk i 17. mai-tog. Nasjonalfølelsen var stor! Noen ganger gikktoget ut over Nesset, og da var det stopp på Håa, hvor det også var serveringtil hele toget. I jula var det juletrefest på Breidablikk. Da var det barn somhjalp til med synging og gang rundt juletreet. Ingrid Reinan husker lærerSlungård fra Nesheim som sammen med sin kone var med og lekte og sang.

På gamlehjemmet var de som en stor familie, det var et fellesskap som deltepå arbeidsoppgavene i glede og sorg. Alle var med på alt i det store huset.Gamlingene var delaktige i dagens gjøremål. De skrelte poteter til middag.Før jul var de med på juleforberedelsene, fra slakting til baking og annen mat-laging. Heimen hadde to griser og noen høner som trengte stell. Det var en nyde-lig have med bed, ganger og blåveishaug, og kjøkkenhage som måtte lukes ogstelles. Noen av de som bodde der, fungerte også som ”vaktmester”. Jobbenbestod i å slå gress, hugge ved og andre gjøremål rundt husene. Fredrik (en avbeboerne) fikk liste, handlet varer som han dro heim på ei vogn. Om vinterenbrukte han kjelke. I uthuset var det størhus hvor hushjelpene bodde i andreetasje. Noen av de ansatte hadde også med seg barn som vokste opp på heimen.I den forbindelse bygde de en dukkestue hvor barna lekte, også nabobarna fikkkomme og leke der.13

Det var naturlig å tilbringe siste leveår på gamlehjemmet, spesielt for de somvar alene eller ikke klarte å stelle seg selv heime. Ganske ofte var det eldre men-nesker som døde på heimen. Ute i uthuset var det bårerom hvor kistene stod.Når det var minnestund tok de kisten med den døde i inn i stua. Som nabo vardet Alv Henning som kjørte kisten til kirkegården. Ungene på skolen fikkbeskjed av læreren om at i dag er det begravelsesfølge som kommer. Da måttebarna stoppe, og i respekt for den avdøde skulle guttene ta av seg lua.

Sanitetskvinnene og aldersheimenNesset Sanitetsforening ble stiftet 25. april 1911. Sanitetskvinnene samlet

inn penger og arbeidet fra første stund med å hjelpe mennesker i nærmiljøet.Forebyggende helse var og er et prioritert område for Sanitetsforeningen, bl.a.arbeidet de for å få drikkefontene til Nesheim skole allerede i 1925, og de

165

13 Fortalt av Gudrun og Bergljot Henning som vokste opp som naboer til aldersheimen. Deresmor var bestyrerinne på Breidablikk aldersheim fra 1922-1926.

hjalp mennesker med tuberkulose og andre smittsomme sykdommer. Melk ogtran ble delt ut til familier på Nesset som trengte det. Distriktssykepleier bledelvis lønnet av Sanitetsforeningen, og foreningen ga midler til utdanning avdistriktssykepleier.14

Sanitetskvinnene i Skogn og på Nesset var de første som kom med ideen omå få gamlehjem/aldersheim i Skogn kommune i 1917. Sanitetsforeningen haralltid støttet opp om heimen og Karen Bjerken som var ivrig sanitetskvinne påNesset, var med i styret for gamlehjemmet i over 40 år fra starten. Hun fikk over-rakt en erkjentlighetsgave, en gullbrosje fra kommunen, for sitt gode og opp-ofrende arbeid, på 40-års-jubileet for Breidablikk.15 Andre sanitetskvinner påNesset og Skogn har også gjennom årene sittet i styret for Breidablikk alders-heim. Sanitetskvinnene samlet inn penger og gav gaver til heimen. Nesset sani-tetsforening har i alle år hatt faste tilstelninger på Breidablikk. Det var røm-megrøt på St. Hans aften og juletrefest 13. dags jul. Noen sanitetskvinner varogså på heimen som en frivillig ”besøkstjeneste”.

Bestyrerinner/sykepleiereBestyrerinner fra 1917 har vært:1. Petrine Størvold, 1917-1922.2. Helga Sundset Henning, 1922-1926.3. Hanna Dombu, 1926-1943. 4. Ingebjørg Solberg, 1943-1970.5. Ingeborg Myhre Larsen, 1970-19716. Elin Aune, 1971-19857. Laila Eidsvik, 1985-1991

I styremøte hos Sakarias Henning den23. mai 1917 ble ansettelse av førstebestyrerinne på Breidablikk behandlet.Det var 2 søkere til stillingen. PetrineStørvold fra Beitstad ble enstemmig valgtsom bestyrerinne. Hun kom fra syke-pleiestilling på Høylandet. Alle bestyrer-inner har vært utdannet sykepleiere. Dehar hatt en ansvarsfull og viktig jobb somøverste leder og helsearbeider i alders-heimen.

166

14 Nesset Sanitetsforening, ”Forhandlingsprotokoll” fra 25. april 1911 til desember 1934. 15 Levangeravisa, Breidablikk 40 års jubileum, 07.10.1957.

Helga Sundset Henning, bestyrer-inne 1922 - 26.

Fra 1922 til 1926 var Helga Bertinsdatter Sundset (1892 – 1970) syke-pleier/bestyrerinne på Breidablikk. Helga Sundset var datter av Beret og BerntinSundset, Mosvik, og vokste opp i en søskenflokk på 9. Helga utdannet seg tilsykepleier ved Betanien sykepleierskole i 1917. Etter sykepleierutdanning varhun først sykepleier i Verran. Derfra kom hun tilbake til Levanger og fikkarbeide som bestyrerinne på Breidablikk. Søster Helga giftet seg i 1926 medAlv Marius Henning, som dreiv nabogården Haugly. De hadde barna: SverreBerntin (1927 – 2006), Gudrun, f 1929, Bergljot Margrethe, f 1935.

Far til Alv Marius Henning, Sakarias Henning, kjøpte i 1911 to parseller avStaup som han krevde å få slått samen til ett under navnet Haugly, brn 13.Sakarias Henning (1850 – 1930) fra Henning, var gift med Margrethe AlvsdatterDuklæth (1851 – 1936) fra Mosvik.16

Etter Helga Henning var Hanna Dombu fra Meldal bestyrerinne på Breidabliki 17 år. Søster Hanna hadde stor omsorg både for beboerne og de ansatte på hei-men. Hanna Dombu flyttet til eget hus på Ner-Nesset og bodde der noen år etterat hun gikk av med pensjon.17

De neste 27 år var Ingebjørg Solberg (1901-1989) fra Sparbu bestyrerinnepå aldersheimen. Denne gang var det 11 søkere til stillingen. Ingebjørg Solbergvar utdannet sykepleier fra Trondheim kommunale sykehus. Etter utdanningenvar hun en tid på Orkdal sykehus før hun reiste til Sanderud psykiatriske syke-hus for å praktisere som sykepleier. Derfra kom hun til Breidablikk alders-heim.

Ingebjørg Solberg var født i Skogn. Foreldrene Ole Kristian Jonsen Solberg(1865 - 1964) og Bekka Ida Louise O Mære, Øvre (1865 - 1926) hadde 7 barnhvor Ingebjørg var det femte. Ole og Bekka Solberg hadde Veske gnr. 13 påNesset en tid. Seinere kjøpte de Bjerken vestre, gnr 20, bnr 1-3 ved Alstadhaugog forpakta samtidig prestegården. I mai 1915 overtok Ole heimgården Solbergi Sparbu og flytta dit med familie og buskap.

Søster Ingebjørg bodde i 2. etasje på aldersheimen hvor hun hadde stue ogsoverom. Heimen hennes var hele Breidablikk, forteller niesen Ingeborg SolbergHoel, som ofte var på gamlehjemmet og besøkte tanten sin. Ingeborg hadde etmeget nært forhold til sin tante, og i en kort periode, da hun selv utdannet segtil sykepleier ved Innherred Sykepleierskole, bodde hun i søster Ingebjørgsmøblerte leilighet på Fagerstrand.

Ingeborg forteller at søster Ingebjørg elsket å holde på i hagen. Hun arbei-det opp hele haugen på Breidablikk og laget en fin kjøkkenhage. SøsterIngebjørg tok godt vare på beboerne, hun så ikke på klokka. Det var den gangsykepleien var et kall. Ved behov kunne hun arbeide døgnet rundt og før jul varkokka Klara Aursand og søster Ingebjørg nesten ikke i seng. I søster Ingebjørgs

167

16 Sakarias Henning var første styreformann på Breidablikk gamlehjem fra 1917.17 Knut Fjerdingen overtok seinere huset.

tid som leder ble heimen pusset opp, det ble satt inn nye vinduer og gjort endel forandringer på husets gårdside. I 1962 ble stuene malt opp, søster Ingebjørgog maler Næss tok ut fargene. Likeledes ble stolene pusset opp.18 IngebjørgSolberg gikk av med pensjon i 1970. Hun var da 69 år og flyttet til sin leilig-het på Fagerstrand. Det siste året hun levde var hun en tid på Breidablikk ogdøde der.

Samtidig som Ingebjørg Solberg var bestyrerinne på Breidablikk, var IngridReinan fra Nesset, distriktsykepleier i Skogn. Ingrid Reinan, f. 1918, var utdan-net sykepleier fra Norske Kvinners Sanitetsforenings Sykepleierskole (NKS)i Trondheim fra 1942-1945. Ingrid arbeidet som sanitetssøster i Skogn 1945-1949. Hun bodde da på hybel hos Åsta Aune, og syklet fra hus til hus og hjalpsyke og omsorgstrengende. Noen ganger gikk hun på ski lange strekninger.Ingrid Reinan ble beordret av sanitetsforeningens formann Lovise Burheim, isamarbeid med distriktslege Lynum og senere dr Fritz Setning, i sitt arbeidsom distriktssykepleier. Ingebjørg Solberg spurte søster Ingrid om hun kunne

168

Søster Ingebjørg, Helene Hjelde, Dina Bjerken, Karl Bjerken og Karen Bjerken.

18 Møtebok fra Breidablikk gammelheim, Styre-referat fra 1962.

lånes ut til Breidablik ved behov. Det kunne være dødspleie, syke beboere somtrengte ekstra hjelp, eller i perioder hvor søster Ingebjørg var fraværende,hadde fri eller var på ferie. Ingrid hadde 100 kroner i måneden som sykepleier.Det kostet ikke Breidablikk aldersheim noe ekstra å låne henne, da Skognkommune var deres arbeidsgiver, så dette var en fin ordning. Søster Ingridkunne være der 2-3 dager, noen ganger litt lengre, og så var hun tilbake somdistriktssykepleier på Skogn igjen. Ingrid Reinan sluttet i Skogn for å ta hel-sesøsterutdanning og har senere hatt store oppgaver utenfor Levanger i inn- ogutland.19

Klara Aursand var kokke på kjøkkenet på Breidablikk gjennom mange år.Klara var fra Ytter-Nesset og datter av Jon og Laura Aursand. Det var storrespekt for Klara Aursand på heimen. Når beboerne kom inn for å spise, stodhun der i ”stram giv akt”. Da var det ikke å sette seg før Klara hadde sagt ”Vær

169

Ingebjørg Solberg og svigerinnen Bertine Solberg f. Holan.

19 Ingrid Reinan studerte bl.a ved Columbia University i Amerika i 1953/54. Hun var helsesøs-ter og leder for et tuberkuloseprosjekt i Soul i Korea i 1965/66, og arbeidet med forebyggendehelsearbeid i Oslo og Nord-Trøndelag i mange år. Gikk av med pensjon i 1985, fortsatte helse-arbeid, bl.a informasjon om hiv/aids i 7 år. Flyttet tilbake til Levanger i 2000.

så god!” Klara var ei streng dame både mot seg selv og andre. Hvis hun haddelaget brød som ikke var helt vellykket en dag, stod hun opp kl 04 neste mor-gen for å lage nye brød til beboerne.20 Da hun sa opp stillingen sin i 1957 vardet ikke lett å få ansatt ny kokke på heimen. Klara måtte hjelpe til noen dageri måneden på kjøkkenet også etter at hun var gått av. I 1962 sluttet KlaraAursand helt som kokke, men hun tok fortsatt noe avløserarbeid på kjøkkenet,og ble boende på heimen. Marna Verstad tok over stillingen som kokke fra 1.oktober samme år.

Etter kommunesammenslåingenEtter kommunesammenslåingen i 1962, da Levanger ble storkommune, ble

eierforholdet til aldersheimen lagt til Levanger kommune. I brev fra Levangerkommune til Breidablikk aldersheim, undertegnet sosialkontoret ved PetterKjønstad om ”Trygdeboliger” og datert 27. mars 1968, tilbys eldre og uføre tryg-deleilighet i nybygde boliger i Staupslia med innflytting fra ca 1. juli 1968.Aldersheimen får i samme brev tilbud om at en del av betjeningen ved Bakkenog Breidablikk kanskje også kan tilbys leiligheter i trygdeboligene.21

Etter at Ingebjørg Solberg sluttet, ble bestyrerstillingen lyst ut i flere aviser;Arbeider-Avisa, Trønder-Avisa, Levanger-Avisa og Norsk Lysingsblad. Detvar ikke enkelt å få søkere til slike sykepleierstillinger lengre, og det kom innen søknad fra Ingeborg Myhre Larsen fra Levanger. Hun var sykepleier oghadde flere års praksis, blant annet fra Ullevål sykehus. Ingeborg Myhre Larsenkom til Breidablikk fra Innherred sykehus hvor hun arbeidet som nattsøster.

Året etter var stillingen som bestyrerinne på Breidablikk ledig igjen, ogdenne gangen ble det ansatt en ung sykepleier, Elin Aune fra Steinkjer.

Elin Aune, f. 1944, utdannet sykepleier ved Røde Kors sykepleieskole iTrondheim i 1966, var bestyrer på Breidablikk i 14 år. Da Skogn Helsetunstod ferdig oppført i 1985, sluttet hun for å tiltre ny stilling som bestyrer der.Elin Aune, bosatt i Sørkleiva på Nesset, er gift med Ola Aune, også fra Steinkjer.De har barna Bernt Olaf f. 1969 og Inger Johanne f. 1970.

Da Elin kom til aldersheimen var det halmmadrasser i alle sengene påBreidablikk. Bestyrerinnen Elin tok ut all halmen og laget et stort bål på gårds-plassen. Deretter ble det nye madrasser i sengene til beboerne. Elin gjordeogså forandringer på miljøet inne. Finstuen som til da bare ble brukt i jula ogved andre festlige anledninger (mot gården), ble åpnet opp, og fra nå av benyt-tet som dagligstue for de eldre. Johan Melby, Skogn, var tilsynslege ved alders-heimen i hele denne perioden. Margit Kjelås fra Inderøy og Marna Verstad varpå kjøkkenet. Hjørdis Ulvin var assistent. Inger Anna Sandviken som tidligere

170

20 Fortalt av Gudrun og Bergljot Henning, februar 2005. 21 Levanger kommune, brev av 27. mars 1968 til Breidablikk aldersheim.

arbeidet og bodde på Bamberg, hjalp til på kjøkkenet. Hele familien Aune varofte på heimen ved tilstelninger og i høytider, og de feiret i mange år julaftensammen med beboerne på Breidablikk. I denne tiden var Ragna Tronsen, tid-ligere sanitetssøster på Nesset, beboer på heimen. Når Elin hadde ferie eller noenfridager, var det Ragna som hjalp til med å sette sprøyter og utførte andre småsykepleieroppgaver.

I Elin Aunes tid som bestyrerinne var det store forandringer innen helse ogsosialstell som også påvirket livet på aldersheimen. Breidablikk var fortsatten aldersheim med ganske ”spreke” beboere som hjalp til med mange daglig-dagse gjøremål som de ellers ville ha gjort i sin egen heim. I starten var det25 beboere som etter hvert gikk ned til 23. De som bodde der ble sykere, etterhvert ble det mer og mer aldersdemens som preget sykdomsbildet.

Utover i 70-80-årene begynte Breidablikk aldersheim å bli nedslitt, og detvar vanskelig å overholde tidsmessige krav til en moderne aldersheim. Etter hvertble det stadig flere pleietrengende og sengeliggende beboere. I Arbeider-Avisalørdag den 8. april 1972 står det i overskriften til en større artikkel; RIVALDERSHEIMEN PÅ LEVANGER-NESSET!

”Nybygg lovet, det blir bare med praten”. I artikkelen går det fram at pen-sjonærene har det godt på heimen når det gjelder pleie, omsorg etc. ”Men tidafaller lang. Det finnes nemlig ikke rom hvor pensjonærene kan drive med hob-byvirksomhet."22

Det var ikke bare beboerne som hadde dårlige forhold på aldersheimen.Betjeningen hadde heller ikke tidsriktig arbeidsmiljø. Arbeider-Avisa sier omdette: ”Betjeningen, seks i tallet utenom bestyrerinnen, bor under noe av de mestkummerlige kår vi har sett for offentlig ansatte. Tre av betjeningen har hybleri ”uthuset” ved heimen. Om det er to meter mellom tak og gulv, er det toppen.Til vinteren vil det være forbudt å fyre i ovnene i uthuset - og hva da medbetjeningsboligene?”23

I uthuset hadde betjeningen en vask på deling, og toalettet var inne i hoved-huset. Uthuset rommet fortsatt vaskerom, og oppvarming av vann til vasken fore-gikk på den gamle måten, med å fyre opp under bryggepanna. Agnes Arntsenfra Nesset arbeidet med klesvasken og annen vask på heimen. Det ble arbei-det med planer om å bygge betjeningsbolig uten at det ble realisert. Da den nyesykeheimen ble bygget på Breidablikktunet i 1975, ble det gamle uthuset revet.

Det var stor glede på Breidablikk da de som ett av landets første alders-hjem fikk installert trappeheis. Tida med sleping opp og ned trappa med men-nesker som var dårlige til bens, var forbi. Nå kunne de gamle sette seg i sto-len nederst i trappa og trykke på en knapp, og så bars det oppover. Det samme

171

22 Arbeider-Avisa, lørdag 8. april 1972.23 Arbeider-Avisa, lørdag 8. april 1972.

gjaldt når de skulle nedtrappa. Den første av bebo-erne som kjørte trappeheisenvar Alfhild Rakstang. Etterhvert mestret de aller flestedette fremkomstmidlet påegen hånd. Pengene til hei-sen med montering, 60 000kroner, kom fra MagnhildWesches gavefond, og var enstor forbedring både forbeboerne og personalet.24

Aktivitør - et nytt tilbudI 1975 startet ett nytt til-

bud på Breidablikk. TordisAugdal var ansatt i kommu-nen og var aktivitør påaldersheimene på Ytterøy,Levanger, Breidablikk ogÅsen. Sylvi Nilssen som varflyttet til Nesset, var kjentmed Tordis Augdal fra veve-linja på husflidskolen iMolde. Sylvi Nilssen varførst frivillig på besøk påaldersheimen og hjalp til med forskjellige aktiviteter.

Etter hvert ble det egen aktivitørstilling og Sylvi ble ansatt. Stillingen omfat-tet alt av uteaktiviteter og inneaktiviteter, for at beboerne skulle kunne levemest mulig ”normalt”, slik de tidligere har gjort. Det kunne være håndarbeidesom skulle tilrettelegges, eller avislesing som Sylvi tok seg av, for de som ikkeklarte det lengre. De sang, snakket og gjorde mange ting. Det kunne være noeså enkelt, men viktig, som bare å holde noen i handa.

PårørendekvelderBestyrer Elin Aune tok initiativ til å starte pårørendeforening. Et av formå-

lene med pårørendeforeningen var å skape hygge og trivsel for de eldre.Hensikten var også å ansvarliggjøre pårørende slik at de kom på besøk. For noenpensjonærer var tiden lang, og det kunne være lenge mellom besøkene fra

172

24 Levanger-Avisa, tirsdag 15. mars 1983.

Ny trappeheis prøves. Bestyrer Elin Aune, mon-tør Olav Tvenge og pensjonær Alfhild Rakstang.(LA 15.3.83)

familie og venner. På pårørendekveldene var det pårørende som stod for under-holdning og servering. Disse hyggekveldene var til trivsel både for beboerneog pårørende som var til stede. ”Et tiltak som bærer frukter på flere måter.Foreningen arrangerer pårørendekvelder en gang i måneden. Da er det i tilleggtil besøk også en eller annen form for underholdning og løyer.”25

Levanger SjukeheimMandag 15. november 1976 flyttet de første pensjonærene inn på den nye

Levanger Sjukeheim på Breidablikktunet. Den nye sykeheimen til 10.3 milli-oner kroner (medregnet utstyret), hadde 64 sengeplasser fordelt på 20 enkelt-rom og 22 dobbeltrom. Bestyrer for sykeheimen var Gerd Sørli. Hun kom fraInnherred sykehus hvor hun praktiserte som ass. sjefsykepleier. Etter hvert blede mest pleietrengende beboerne på aldersheimen flyttet over til sjukeheimensom var mer moderne, og hadde kvalifisert personell for pleiepasienter.

Aldersdemente ble igjen på aldersheimen.

Aldersheimene legges nedI 1980-åra skjedde det endringer i landets helse- og sosialtjeneste som fikk

stor betydning for helseinstitusjonene. Helserådene ble lagt ned, og i stedetfor Sunnhetsloven av 16. mai 1860, kom Lov om Kommunehelsetjenesten den19.11. 1982. I kommunehelsetjenesteloven er det forskrifter om helsetjeneste,hjemmesykepleie, skolehelsetjeneste m.m., som kommunene er pålagt å drive.

Det var i 1980 lange ventelister for å komme inn på aldersheim i Levangerkommune. Aldersheimbestyrerne var bekymret for eldretiltakene i Levanger ogmente det var galt å legge ned aldersheimer før det var tilfredstillende tilbudtil eldre som trengte pleie.26 Lajla Eidsvik var bestyrerinne på Levanger alders-heim fra 1978 til den ble lagt ned i 1982. Noen av pensjonærene flyttet tilLevanger Bo- og aktivitetssenter. I 1985 var Skogn Helsetun ferdig bygget ogkunne ta imot de første sykeheimspasientene. Elin Aune flyttet over til Skognsom styrer for den nye sykeheimen. Hun tok med seg 4 av pensjonærene til-hørende Skogn. Etter Elin Aune kom Lajla Eidsvik den 17. mai 1985 som sty-rer av Breidablikk aldersheim, som da hadde 19 plasser. Fire beboere fraLevanger aldersheim flyttet til Breidablikktunet sammen med bestyrerinnen.

Lajla Eidsvik f. 1938, er utdannet sykepleier fra Norske KvinnersSanitetsforenings sykepleierskole i Trondheim i 1962. Hun kom til Levangerfra Bergen hvor hun jobbet som sykepleier i mottakelsen ved Haukeland syke-hus. Søster Lajla har også praksis fra kommunalt arbeid som sykepleier iBergen kommune. Lajla Eidsvik er gift med Karl Eidsvik, de bor på Gjembleog har barna Elin, Gudrun og Aslaug.

173

25 Arbeider-Avisa, lørdag 25. oktober 1980.26 Trønder-Avisa, lørdag 26. januar 1980 ”Feige politikere tør ikke innrømme feil!”

Som tiltak for å hjelpe påden store utfordringen med”eldrebølgen”, bevilgetStaten i 1990 den kjente”eldremilliarden” til forde-ling ut over landet. Levangerkommune fikk 1 million kro-ner som ble delt opp i flereprosjekter. 240 000 kronerble brukt til undervisning avpersonalet som arbeidet medaldersdemens. Målet var åprøve ut tiltak der mangjennom felles ressursbruk,opplæringstilbud og samar-beid mellom institusjoner,etater og organisasjoner, kanivareta de behov som alders-demente har. Gruppen fikknavnet RESEDA. Det er etlatinsk plantenavn som betyr”lindre”. Innherred syke-pleierskole stod for planleg-ging og gjennomføring avundervisningen med syke-pleielærer Håvard Knutsensom underviser og veileder.33 ansatte på Breidablikk-tunet og aldersheimen deltokpå kurs som gikk over et år. Lajla Eidsvik var leder av prosjektgruppen og rek-tor Asgjerd Valstad ved Sykepleierhøgskolen, var skolens representant i grup-pen.27 Som en del av prosjektet inngikk sammenslåingen av institusjonene,sykeheimen og aldersheimen. Kommunen hadde nå overtatt ansvaret for syke-heimsdriften som et resultat av den nye Kommunehelsetjenesteloven. LajlaEidsvik gikk inn som stedfortreder i Gerd Sørlis fravær, etter hvert overtokhun som styrer ved Breidablikktunet.

Hva har skjedd på veien mens vi går?I dag er det stor privat velstand. De aller fleste mennesker i vårt land kan

kjøpe seg helse og hjelp hvis det trengs. Samtidig er det stadig mindre penger

174

Innflytting i den nye sjukeheimen i 1976. KariSkilbrigt blir ønsket velkommen av bestyrer GerdSørli. (TA 15.11.1976)

27 Trønder-Avisa, 31.05. 1991, ”Fokus på helse-omsorg for eldre”.

til offentlig helsetjeneste. Markedsøkonomitenkningen innen helsetjenestenhar ført til en holdningsendring når det gjelder pasienttilbudet og institusjons-helsetjenesten. Den medisinsk-teknologiske utvikling bare øker, og forskningog utvikling gjør nye tjenester og hjelpetiltak mulig. Det er blitt større gapmellom det helsemessig oppnåelige og det økonomisk mulige tilbud i offent-lig sektor. Til tross for dette har utviklingen de siste hundre år vært formi-dabel. En beboer på Skogn Helsetun illustrerte en gang sin egen situasjon forbestyrer Elin Aune. Han var da 90 år, født i 1908.

Da han var liten gutt og stod sammen med sin far, så de en dame som skulleflyttes til fattighuset, og hun ble kjørt med hest og vogn. Oppe på vogna stodsenga som damen lå i, og alt av hennes jordiske gods var også oppi senga påvogna.

Mannen som fortalte dette til Elin, filosoferte over hvor godt vi har det i dag.Vi har alt vi trenger, og han var svært fornøyd over å få være beboer på det nyeSkogn Helsetun.

Denne lille historien sier det meste om 100 års utvikling. I dag er det heltandre behov enn da noen kvinner i Skogn og på Nesset satte seg ned og planlaheimen for fattige og syke på Breidablikk.

175

Arnfinn Rønning og Pål Kulås:

Grytesbustaden

InnledningAv Skognasetrene som har vært i bruk etter 1900, var Grytesvollen den

seteren som lå lengst fra bygda. Man ble ikke regnet for noen fjellkar før enhadde vært så langt til fjells som en tur på Grytesvollen.

Det skjer en markert forandring av terreng og utsikt når du runder høgde-draget under Grytesklumpen og går ned mot vollen og får Hundskinnsryggenrett foran med Fersvola og Hermannsnasa tronende i bakgrunnen, og i detfjerne til høyre grensefjella mot Sverige med Kliningen og Meråkerfjella i for-kant.

En ser jo de samme fjella fra kløvvegen over Leinsslættene. Men når enrunder høgdedraget før en kommer fram til Grytesvollen, er det som det skjeret trylleslag, for fjellpartia foran deg virker plutselig så mye nærmere. Vollensom ligger så fint til i sørhellinga, gjør at alle som kommer hit, suger inn detfantastiske synet og lar roen og velværet sige inn over seg. Alt dette, sammenmed den forholdsvis lange veien fra bygda og hit, har gjort at Grytesvollen harstått i et eget lys for folk i Markabygda og Skogn, og på denne måten fått littav et eventyrskjær over seg. Dessuten lå den ideelt plassert for en rast eller enovernatting når man skulle inn i Stilla for å lure storfisken, eller man skulle oppi Kliningen etter molta. Over vollen her er det nok blitt frakta heim mang envelfylt ryggsekk gjennom åra.

Under krigen fann mange flyktninger ly for snøstorm og styggvær her påsin vei mot grensa. De faste grenselosene unngikk helst fjellvollene på ”uttur”av frykt for å treffe folk når de hadde med seg ”fremmede”. Men på heimturbenyttet de ofte Grytesvollen til å sove ut og ta seg igjen på før siste etappe tilbygda.

Bruken i eldre tiderI prøvematrikkelen av 1723 blir det konsekvent nytta ordet bustad om setrene

i Skogn. Det ser ut til at dette refererer til husa på seteren. Dette tyder Ivar Berreslik at det var én felles setervoll, men flere gardar som nytta vollen, og at dehadde egne bustader rundt denne. Etter hvert skjedde det en form for rasjona-lisering, slik at de som benyttet vollene, slo seg sammen og bygde felles

176

”bustad” for den enkelte seter. Men navnet bustad ble fremdeles benyttet, somfor eksempel Grytesbustaden. Seinere ble navnet bustad byttet ut med ordet voll.De unge som har vokst opp etter siste krig, har nok aldri hørt annet ennGrytesvollen brukt.

Grytesbustaden er en meget gammel seter som vart kalla både Færen seterog Grotte seter. I 1723 brukte gårdene Buran – Langåsan – Almli og Gryteseteren. Det var da tre seterhus der som det er tufter etter: Almli-, Buran- ogGryte setrer eller bustader. I 1757 holdt Almli – Langåsan og Buran seter der.

I 1818 vart det kanskje berre ei seter. Erik Gryte – Nils Almli – Erik Almliog Johan Buran fikk benytte Gryte seter til havning for sine kreaturer.

Første setertausa vi veit om på Grytesbustaden er Margrete Tangsve. MetteRingstad på Gryte meinte ho var der en mannsalder, og mannen Gjert ”holdtfjell” som det heitte. Dei avslutta fjellholdet i 1904. Maren Augdal (gift Vinje)var gjeter i 1902 – 1903 og 1904, første året berre 11 år gammel.

Når de flytta til fjells i denne tida, måtte de gå heile vegen heimafrå, så detvart en lang tur. De starta tidlig om morgenen, og første stopp var når de komtil Kvilingdalen. Der fekk både kløvhest, folk og krøtter drikke i bekken og kvilelitt før turen videre til neste stopp som var ved Rennivollen. Ved et oppkommeder var det pause med kaffekoking og mat. Siste etappe var innover Smååsanover Hårskalelva og inn til vollen. Elva kunne til ymse tider være stor. JohanTroset har fortalt at da han var gjeter måtte han henge seg i bjellereima til bjel-lekua.

De hadde 12 – 15 kyr og noen kviger. Første dagen gjette Maren krøtterahele dagen for at de skulle roe seg.

Det vart kinna smør og ysta ost. På vollen var det og en god jordkjeller somfungerte som kjølerom.

Mannen Gjert Tangsve kom med mat til seterfolket 4 – 5 ganger på som-meren, eller kvar fjortende dag.

Moenfamilien på GrytesvollenJohan Rian fortalte at hans bestefar Hans Moen overtok fjellholdet i 1905.

Kona Petrine var taus dei første åra. Døtrene Elise og Gine var og tauser da deivart vaksne. Det var forskjellige gjetere i den tida Moenfamilien sto for fjell-holdet. Sønnene Laurits (senere Åsen) og Ivar, Johan Troset, Einar Moås ogdøtrene Elise og Gine før dei vart vaksne. Ivar og Laurits har fortalt om at devar gjetere også det året de gikk for presten. Da gikk de ned fra fjellet omkvelden og overatta heime på Moen. Men dagen etter når de kom tilbake etterturen til Alstadhaug, var de bare innom og åt heime på Moen før turen gikkvidere til Grytesvollen før det ble kveld.

Moenfamilien haddde 20 – 24 melkekyr og noen kviger, og dei ysta ost ogkinna smør av melka. De hadde ikke separator, melka ble derfor satt til avkjø-

177

ling i jordkjellaren slik at rømmen steig opp og ble fløyta av for hånd. Det vartsikkert mange lange arbeidsdagar for fjelltauser og gjetere ut gjennom årene.

Denne familien avslutta seterholdet på Grytesbustaden i 1929 etter 24 år.

Tiden etter 1929Bernt Søraker tok over seterholdet i 1930. Marta og Gudrun Strøm var tau-

ser. Dette ble siste året med tradisjonell setring på vollen.I 1931 vart det berre ungdyr, og det var litt undring på hvordan dette ville

gå, når det ikke var med gamle fjellkyr lenger til å holde flokken samla.Per Knipenberg var gjeter i 1931 og 1932. Arne Reinås i 1933 og 34. Georg

Mølnås i 1935. Johan Tunberg i 1936, Henry Åknes i 1937. Erik Tunberg i 1938– 40.

I 1941 og krigsårene framover og til og med 1946 var gjeterne Aksel Lynumog Ragnvald Svendsen. De hadde ca 50 unghester og noe lignende med kvi-ger. Ein stri jobb. Dette var jo tider med lite mat. En dag det var lite med mid-dagsmat, vart de enige om at Ragnvald skulle gå borti Hårskallelva og fiske ogAksel ned på Almlivollen og hente rabarbra. Slik vart det middag den dagenog.

Etter dette vart det ikke setring på Grytesbustaden før i 1994. Grytesgardene

178

Russisk krigsfange Ivanov Ovanory rømte fra Falstad sommeren 1942. Her påGrytesvollen i oktober med grenselosene Ivar Langåssve, Hågen Tretli og EinarLangåssve. Einar og Ivar rømte til Sverige like etter.Fotografen har tatt bildet med selvutløser.

og Tangsveet fikk benytte vollen til hamning. Arnfinn Rønning satte opp en gje-terbu, og Birger Rønning har kviger der.

SeterhuseneDet gamle Teltskjulet på vollen var oppsatt i 1866 og hadde sett sine beste

dager først på 1930-tallet. Det samme var tilstanden for fjøset, og nye hus bleoppsatt i 1935.

Hugging av tømmer og saging av materialer til disse husene ble utført høs-ten 1934. En operasjon som var meget godt planlagt og gjennomført. RolfSøraker har fortalt at i siste halvpart av november i 1934 drog 10 karer fraMarkabygda til Grytesbustaden med 2 hester og utstyr for å hugge og sagetømmer til nytt hus. Dette var: Bernt Søraker, Olai Søraker, Karl Tunset, OlufTunset, Torvald Augdal, Alfred Støring, Reidar Støring, Hilmar Myrskog, IvarMoen og Halvdan Vinje.

På lassene hadde de foruten mat til både folk og hester, skogsutstyr, sagbenkmed nødvendig utstyr og en bensinmotor. Grytidlig en morgen bars det i vegopp gjennom Markabygda, over Grønningen og opp Skibakkan. Her måtte detvære forspenn, begge hestene framfor samme slede. Først opp med en av kjør-doningene, og så ned og hente neste. Dette var nok en kald vinter med litesnø. Turen gikk videre innover Smååsan over Hårskallelva og ned til tangenmellom ”Storelva” og Hårskallelva, der saga vart montert.

Tømmer til nytt hus ble hugget og saget og materialene ble kjørt opp på

179

Ragnvald Svendsen har vært i Hårskallåa og skaffet middagsmat. (Fotograf ukjent)

180

Arnfinn og barnebarnet Eirik driver og lafter opp den nye gjeterbua. (Foto: Fam.Rønning)

Huset er ferdig og de første gjester er kommet på besøk. (Foto: Fam. Rønning)

vollen. Under dette arbeidet var det en av hestene som mistet en sko, noe deikke var forberedt på. Derfor måtte Karl Tunset ”stikke en liten tur” ned ibygda etter sko, søm og nødvendig utstyr for skoing. Karl var den gangen midti tyveåra og en av de som hevda seg blant de aller fremste på premielistene påskirennene rundt om i kretsen. Han rota nok ikke bort noe unødvendig tid påen ekstratur til bygds, i følge de andre som var med på turen. Ellers var nok altgodt forberedt og under kontroll på denne turen.

På grunn av at det gamle teltskjulet på Grytesbustaden var ubrukelig til såmange mann, ble det overnatta på Almlivollen. Neste kveld de kom dit, låg detskrevet på en lapp at eierne skulle ha husa sjøl. Så tredje natt arbeidet de der-for hele natta. De ordna til et skikkelig bål, og satte opp en god del av bakensom var saga ut av tømmeret, slik at det vart et høgt bål som både lyste opp ogskaffa varme. Det ble saga og fyra hele natta. Dette ble en veldig kald natt, slikat til og med hestene kom nærmere og nærmere bålet utover natta. Ut på nestedag var arbeidet gjort, og de kunne raske sammen utstyret og dra lettet påheimveg etter en stor jobb.

Sommeren 1935 vart husa lafta opp av Bernt Søraker og Alfred Støring.Dette seterhuset brann ned ca 1960, slik at vollen sto utan hus til i 1994.

181

Her stiller Margit og Arnfinn som vertsfolk for deltagerne i Grenselosmarsjen 2006.(Foto: Gunnar Johansen)

182

Jan Brendalsmo:

Kirken på Gjeite og tradisjon om kirker

Den eneste eldre kilde vi har som refererer en tradisjon om kirke på gårdenGjeite er Lorentz Diderich Klüwer nedtegnelser i 1823: “Paa Gaarden Gjetestrax ovenfor Levanger findes paa Brinken af en Bakke en MængdeKæmpehouge. Her har ogsaa før Reformationen en Trækirke staaet, af hvilkennogle malede Bræder endnu findes i en Stue paa Levanger”. Klüwer varCapitaine og Divisions-Adjutant, og han var medlem av det Kongelige NorskeVidenskabers Selskab. Han vokste dessuten opp på Bjartnes i Verdalen, så heltukjent med de lokale forhold var han nok ikke. Arkeologen Th. Petersen notertetradisjonen i 1922, og denne er gjengitt i Nils Hallans bygdesoge for Skogn,Frol og Levanger (Hallan 1964:281): “Geite. - Her skal tidligere ha stått en kirke.Dørene skal i sin tid være blitt oppbevart i et naust. Utenfor, det vil si vest forstuebygningen skal man oftere ha støtt på menneskeben (meddelt av gårdbru-ker Jørstad i 1920)”.

Muntlig tradisjon Hvor mye skal forskerne legge i slik tradisjon? Skal vi trekke på skuldrene

og plassere den bakerst i bygdeboka i kapitlet ”Gammel tradisjon”, som etartig uttrykk for folkelig fantasi? Eller skal vi ta den på alvor og forsøke å fåden bekreftet på et eller annet vis? Eller skal vi kort og godt gå ut fra at sag-net i seg selv er en pålitelig kilde? Og hva mener den jevne leser av årboka omsannhetsgehalten i den lokale tradisjon? Dette siste spørsmålet er veldig inter-essant, men det er ikke opp til meg å svare på det.

Det finnes noe som folkloristene – forskere som har nettopp tradisjon somfagområde – kaller for stereotype vandresagn. Dette er sagn som finnes i nærsagt alle norske bygder, men som har tilknytning til den enkelte bygd ved atsagnet inneholder lokale stedsnavn. Et typisk eksempel på et slikt vandresagnfinner vi i Røra rett nord for Verdalsøra: “Dei heldt heradsting og vedtok åbyggje kyrkje på Hellberg, for det var den mest sentrale staden i soknet. Deibyrja også arbeidet der og køyrde fram tømmerstokkar dit. Men ein morgon daarbeidsfolka kom dit, var alt byggevyrket vekk på Hellberg. Men det fanst att

oppmed Salberg. Dette tok folk som eit teikn frå ‘Det høge’ om at kyrkja skullestå på Salberg, og ho vart bygd der”. Interessant nok finnes det en åker påHellberg kalt ‘Kjerklannet’, og det er der kirken skal ha blitt påbegynt.

Utgravde sagnkirker Fylkesarkeologen i Vest-Agder ble for noen år siden kontaktet av det lokale

sogelaget i Åseral. De ville ha han til å være med å grave i en åker som heterKyrkjevodden (= -vollen), og hvor det ifølge tradisjonen skulle ha stått enkirke. Til slutt ble ”gammelkaran” i sogelaget så noenlunde enige seg imellomom hvor på åkeren denne kirken skulle ha stått, og arbeidet med å fjerne pløy-elaget ned til naturbakken begynte. I løpet av dagen hadde de renset fram seksstolpehull og en rekke mørke, om lag 2 m lange, rektangulære flekker i under-grunnen – spor av nedgravinger tolket som graver. Stolpehullene dannet etrektangel og var tydeligvis spor etter en liten bygning med et areal på 7 x 4 m.Både denne og de antatte gravene lå med lengderetningen vest-øst. Materialefra et av stolpehullene ble seinere datert til midten av 1200-tallet. Det er rime-lig å tolke dette funnet som spor etter en kirke med kirkegård. Noe seineresamme året gjorde den samme arkeologen en registrering i forbindelse med enarealplan like utenfor Mandal. Grunnen til at han undersøkte litt nøyere var atinnenfor det området som var planlagt til boligbygging, fantes navneneKirkeågeren (= -åkeren) og Kirkebakken. Igjen ble et åkerlag fjernet ned tilundergrunnen, og her ble det funnet et større antall skjeletter og rester av fun-damenter til hva som nok må kunne tolkes som en kirkebygning. En av gra-vene ble datert til 1500-tallet.

KirketradisjonerI Trøndelag som ellers i landet finner vi tre hovedtyper muntlig kirketradi-

sjon. Det vi kan kalle den enkleste typen er den om at det skal ha stått kirkepå den-og-den gården. Slik tradisjon finnes som vist for Gjeite. En annen typeer den som er nevnt ovenfor, at kirken ble flyttet til et annet sted enn der byg-gingen ble påbegynt. Valget av det endelige kirkested kunne det være de under-eller overjordiske makter som bestemte, eller at et ungdyr (fole eller oksekalv)ble spent for en tømmerstokk og der det stanset ble kirken reist, eller at enstorm om natta dreiv tømmeret til et annet sted enn der hvor det lå klart til atbygging kunne starte. En tredje variant er stedsnavn av typen Kirkeåkeren,Kabelvika (= Kapellvika) eller Kirkevollen. Sagn av disse typene finner vi enmengde av også i Trøndelag. I tillegg bør en være på vakt dersom en kommerover bruksnavn av typen Presterud eller Presthus på en gammel gård, menhvor det ikke er kjent at det skal ha stått kirke, for prestegårdene ble i nærsamtlige tilfeller skilt ut av gården der kirken sto.

Et viktig prinsipp i forskningen er at man skal være varsom med å feste for

183

stor tillit til enkeltstående opplysninger om historiske hendelser. Helst skal enopplysning kunne bekreftes ved hjelp av en annen og uavhengig kilde. Skriftligekilder og arkeologiske utgravninger er slik sett to uavhengige kilder. Men hvamed muntlig tradisjon som kilde? ”Ikke akseptabelt” er gjerne dommen frade to fagmiljøene. De to eksemplene fra Vest-Agder er hederlige unntak, og deskyldes kun at en arkeolog har tatt den muntlige tradisjon på alvor, at han harvurdert denne som en vitenskapelig kilde med samme sannhetsgehalt somarkeologiske observasjoner eller middelalderdokumenter. Og så kan selvfølgeligskeptikerne si at to svaler gjør ingen sommer. Men hvor mange svaler må dettil før temperaturen begynner å bli så høvelig?

Bevis?Stod det en kirke på Gjeite – eller gjorde det ikke? Jeg har i de seinere årene

valgt å feste tillit til den lokale tradisjon når det gjelder kirker vi ikke har kunn-skap om fra andre kilder. Det er to årsaker til det. For det første har det vist segat i en lang rekke tilfeller lar det seg gjøre å finne bekreftelse på ”sagnkirker”.Det er sagn av den typen som er nevnt ovenfor, for kirkene på Salberg ogHellberg i Røra. Det interessante i disse tilfellene er at det faktisk finnes beleggfor at det har stått kirke på den gården ”der arbeidsfolket byrja å byggje kyr-kje”. Beleggene finnes stort sett i form av skriftlig omtale i middelalderen ellertidlig nyere tid. I Trøndelag har jeg kommet over i alt 12 slike tilfeller. Muligenskan det være flere, for det er ikke alle bygdebokforfattere som har vært like inter-essert i å ta med lokal tradisjon som for eksempel Jon Leirfall var for Stjørdalen.

For å begynne ytterst i Sør-Trøndelag, på Fosen, så skal kapellet påKirkholmen i Stoksund ha blitt flyttet ”av forsynet” inn på fastlandet og nybygdsom Stoksund kirke. Stoksund kirke er nevnt i de skriftlige kilder fra 1589 ogfram til i dag. Kapellet er nevnt i kallsboka for Revsnes kirke i 1765, og ste-det der det sto heter Kjerkgården. Kirken på Undås på Hitra skal ha blitt flyt-tet over sundet og nybygd som Dolm kirke, heter det i sagnet. Undås kirke blenedlagt på midten av 1500-tallet, og den er nevnt i flere samtidige brev, menssteinkirken på Dolm kan ut fra stilkriterier regnes å være bygd rundt 1500.Kirkegården på Undås ble påvist av sogneprest Peder Schwane Bang alleredei 1780, og stedet kalles fortsatt Kjerkgårdsekra.

På Ørlandet skal kirkene på Uthaug og Vik være flyttet til Veklem.Førstnevnte er omtalt i et brev i 1534, og stedet der den skal ha stått kalles fort-satt Kirkebakken. Sagnet forteller at det var usemje om hvor ny kirke skulle byg-ges, på Uthaug eller på Brekstad (Veklem). Byggingen startet på Uthaug, men”om natta kom folka fra Brekstad og kjørte tømmeret på vinterføret over myrenetil Brekstad, og der ble så kirken bygd”. Kirken på Vik er ikke nevnt i de skrift-lige kilder, men Gerhard Schøning mente å kunne påvise tuftstedet på Vik seintpå 1700-tallet. Det skal ha vært de underjordiske – som hadde husvære i

184

Skrømteshaugen (også kjent som Mølnhaugen) – som ville være i fred forklokkeklang og salmesang, og som derfor bidro til å få kirken flytta til Veklem.I tillegg er det dokumentert en kirkegård på Hårberg, som er nabogårdenmellom Vik og Veklem. Uansett: den stående steinkirken på Veklem er etter allsannsynlighet bygd rundt midten av 1100-tallet. På Ørlandet sto tydeligvis kir-kene like tett som de i følge tradisjonen skal ha gjort i Selbu: her berettes detom 4, eller så mange som 6-7 kirker ”i gammel tid”.

Videre innover fjorden har vi et sagn fra Stadsbygda. I forbindelse mednybygging av kirke i bygda heter det at for å finne et nytt sted, lot de en utem-met hest spenne for en stokk, og der hvor hesten stoppet skulle kirken stå.Stedet ble Alshaug, der kirken fortsatt står, og som var kirkested seinest på1400-tallet. Hvorvidt kirken som skulle nybygges sto på lille-Rein eller Askjemframgår ikke av sagnet, men på begge disse gårdene har det vært – eller fin-nes tradisjon om – kirker i middelalderen.

En kirke på Hangran på Byneset skal på uforklarlig vis være flyttet til kir-kestedet Steine. Hangran kirke er nevnt på 1430-tallet i en kirkelig jordebok,og der den sto heter det Kjerkgården. Steinkirken på Steine stod ferdig mot slut-ten av 1100-tallet. Kirken på Husby i Buvika er flyttet flere ganger innenforgårdsvallet, og i forbindelse med en av disse flyttingene finnes det en litt utra-disjonell variant av sagnet: ”En kjærring, heter det, som drev brennevinshan-del med kirkefolket og fremdeles vilde ha denne inbringende forretning, fikkderfor en nat flyttet syllerne til ‘Kirkehaugen’ opfor Sandstuen, hvor over-troiske folk da ikke turde annet æn bygge huset”.

Om gården Lo i Oppdal heter det i Håkon Håkonssons saga at kongen lotbygge kapell og veitslehall der, og på Ner-Lo er det et område som kallesKirkeenget. På et tidspunkt skulle de bygge ny kirke på Lo, men i sagnet heterdet at folk ”fra oppe i bygda” (dvs. Vang) kom og tok med seg tømmeret, også ble kirken bygd på Vang i stedet. Nå er det bare det, at på Vang sto det enstavkirke seinest på 1300-tallet.

I Stjørdalen var det et stort antall kirker i middelalderen, og mellom dissevar kirkene på Hegra og Skjølstad. Den sistnevnte ble lagt ned etter kongeligforordning i 1589, og på Hegra står det fortsatt kirke: “Da de ikkje vart forlikteom kor Hegraskyrkja skulle byggas, la de ein stokk på ein støtting, og spentefor ein unghest som de let gå som han ville. Der kor han stana vart kyrkjabygd. Ein variant av dette sagnet seier at det var da Skjølstadkyrkja vart riveat det vart bismi om plassen for nykyrkja, og at hesten tok vegen fråSkjølstadmarka til Hegra”. Området på Skjølstad der kirken sto heter Kjerkekra.

Rundt 1660 ble det bygd kirke på Bartnes i Beitstad til erstatning for en fal-leferdig kirke på det middelalderske kirkestedet Kirkreit tvers av Beitstadsundet.Tradisjonen ville ha det til at kirkebygget på Bartnes egentlig ikke var etnybygg, men at det var den gamle Kirkreitkirken: “Hollerkusin [de underjor-

185

diske] skulde ha flutt kyrkja frå Kjerkreit om ei natt, og det kan tyde på atsame kyrkja er flutt. I alle fall syner det kva folk tykte om fluttinga, når sliktrollskap fekk skulda”. Nå er det her som i samtlige av disse tilfellene ikke snakkom at en kirke er blitt fysisk flyttet fra ett sted til et annet, så i dette tilfellet harforfatteren tatt sagnet litt for bokstavlig. At materialer fra en kirke er blitt gjen-brukt i et nybygg finnes det derimot godt med eksempler på, men det er ikkeslike situasjoner sagnene handler om.

Menigheten til Vinje kirke i Snåsa ville bygge ny kirke siden den gamlevar revet, men de var uenige om hvor den nye skulle stå. De begynte til slutt åbygge i Imsdalen, men en morgen var alt som var bygd opp revet ned. Til sluttble de enige om å bygge på Vinje, og der står kirken fortsatt. Den lille kirkenpå ødegården Megard i Imsdalen øst for Snåsa er kjent fra skriftlige kilder på1530-tallet, og tufta er med stor grad av sannsynlighet lokalisert rett ved en gam-mel setervoll, og som trolig er der det gamle tunet på Megard lå.

Kirkesagn er gode kilder…men de må ”ribbes til beinet” for å kunne forstås og brukes. Og dette er

den andre årsaken til at jeg har fått tillit til muntlig tradisjon som kilde: jeg menerå ha funnet en måte å forstå hva det er disse kirkesagnene egentlig forteller.

Det som har gjort at forskerne i det store og hele har ment at kirkesagneneer verdiløse for annet enn tidtrøyte, er at a) sagnene finnes over alt og de er nær100 % identiske, at b) i sagnene opptrer engler og underjordiske, fenomenersom ikke kan bevises at eksisterer annet enn som del av religionen eller fol-ketrua, og at c) slike sagn umulig kunne ha blitt tradert uendret gjennom flerehundre år. Særlig historikere har en tendens til å ha ei klokketro på sine skrift-lige kilder: om noe ikke står skrevet ned et eller annet sted, og helst på to avhverandre uavhengige steder, så er det heller ikke sant i ordets egentlige betyd-ning.

At disse sagnene er identiske er likevel ikke helt tilfelle. Som nevnt er deti hvert eneste tilfelle en tilknytning til en eller to av bygdas gårder. Og når detgjelder de underjordiskes eksistens, så var det en temmelig stor del av Norgesbefolkning som så seint som rundt 1900 kunne sverget på at slike vesener fak-tisk levde i beste (eller verste) velgående. Med hensyn til sagnenes levetid erdet nettopp det stereotype, og som gjør dem lette å huske og å bringe videretil neste generasjon, som gjør at de er svært seiglivede. Om det i tillegg finnesnoe fysisk, som ei tuft å knytte sagnet til, desto flere bein å stå på har sagnet.Det har dessuten vist seg at generelt, dersom et sagn har et religiøst moralskbudskap, så forlenger det levetiden betraktelig.

Det bør kanskje påpekes at denne flyttingen som sagnene beskriver ikkeskal oppfattes bokstavlig. Flyttingen er kun et uttrykk for at det tidligere på et(navngitt) sted har stått en kirke, og at det eneste som i ettertid er bevart er min-

186

net om den og gjerne også tufta – eller i det minste et område på gården somheter Kjerkekra eller lignende. Jon Leirfall nevner gårder i Stjørdalen som deter knyttet kirkesagn til, og hvor teigen der kirken skal ha stått ikke var blitt pløydfør på 1950-tallet. Årsaken til at teigen gjennom alle år forble urørt er nok atmiddelaldersk kristenrett (Frostatingslova) påbød kirkeeieren å gjerde inn kir-ketufta dersom han lot kirken forfalle, og det av den enkle grunn at kirke ogkirkegård skulle vigsles før de ble tatt i bruk. Dermed ble stedet gjort hellig ogkunne ikke brukes i verdslig øyemed. Flyttingen i sagnet blir således et bildepå at noe som ikke kan endres – noe hellig (den vigslede men forfalte kirken)– i stedet blir overført til et annet sted som fortsatt er hellig (et kirkested inabolaget).

Sannsynligvis er de tre hovedtyper tradisjon nevnt ovenfor rester av én opp-rinnelig lokal tradisjon om at det tidligere sto kirke på et navngitt sted – gjerneen gård, og at kirken på et tidspunkt var forfalt. Etter hvert som tiden har gåttfinner vi for flere bygder at lag for lag av minnet er blitt skallet av, og mangesteder er sagnet helt glemt. Et utsagn av typen ”Sagnet forteller at det sto kirkepå gården Berg”, eller forekomsten av et stedsnavn som Kjerkåkeren, er eksem-pler på den siste resten av hele sagnet. Etter utskiftningene i andre halvdel av1800-tallet, og etter at tekniske nyvinninger i jordbruket førte til at alle de små,gamle åkerlappene ble omgjort til én stor åkervidde, har de fleste gamle åker-navn gått i glemmeboka. Og med det er en viktig kilde til nedlagte kirker blittborte. I flere bygdebøker er det dessuten bare hovedpoenget i sagnet som blirreferert, at bygdas kirke en gang skal ha stått på en annen gård enn hva tilfel-let er i dag. Sagnet om kirkebyggingen på Hellberg og Salberg i Røra, refererti begynnelsen av denne artikkelen, er derimot av det best bevarte slaget.

Sagnets innholdSom forskere er vi nødt til å ta utgangspunkt i samtidens måter å forklare

sin virkelighet på. Dersom folk for noen hundre år siden oppfattet at engler ogunderjordiske vesener faktisk eksisterte og at de spilte en aktiv rolle i folks dag-ligliv, ja da må vi akseptere at slik var det den gang. Det betyr at vi ikke kanbortforklare kirkesagnene med at de ”bare er tøys og eventyr”. Interessant noker sagn om kirkeflytting vanlige også på Vesterhavsøyene og på Kontinentet.Vi finner dem nedskrevet alt fra 1000-tallet av, og hovedmotivet kan spores til-bake til 300- eller 400-tallet e.Kr. I Norge og Sverige dukker de opp i skrift-lige kilder på 1600-tallet. Det betyr ikke at ”våre” sagn ikke kan være eldre enndette, kun at først da var det noen som så grunn til å skrive dem ned – rime-ligvis fordi slike historier ble oppfattet å beskrive noe som ikke lenger fantes.Og de eldste nedtegnede sagn er i form og innhold lik de som ble skrevet nedpå 18- og 1900 tallet, bortsett fra i de tilfeller der de er noe forkortet.

Å bygge kirke i norgesriket i tiden fram til rundt 1200 var et anliggende nes-

187

ten utelukkende for konge, aristokrati og de lokale storbønder. Samtidens ordfor det vi gjerne kaller gårdskirker eller privatkirker, er høgendeskirker (hæg-hende kirkiu), det vil si kirker ”bygd til lettelse” for kirkeeieren (ser till hæg-henda) og de folkene rundt som sognet (søkte) til hans kirke. Kong Sverre kanstå som eksempel på en sentral forkjemper for denne retten (eller også plikten),i strid mot erkebiskopene krav om selvstendighet organisatorisk, politisk og øko-nomisk for Kirken. Det heter i et skrift han forfattet rundt 1196/97, kalt En talemot biskopene: ”Tienden vår og andre godgjerninger blir krevd av oss med trus-ler om bann og fordømmelse. Det blir krevd av oss at vi skal bygge kirker, mensiden, når de vel er ferdige, blir vi jaget bort fra dem som om vi var hedninger.Vi blir truet til å bære utgiftene, men får ingen rett til å rå over kirken!” Å ståsom kultledere var for samfunnseliten delvis en arv fra hedendommen, delvisvar det en lærdom de hadde fra Kontinentet der de gjennom flere hundre århadde observert kristenlivet i praksis. At det dessuten var penger å tjene på åråde en kirke ser vi i 1720, da danskekongen på auksjon solgte alle bygdekir-kene sør for Nordland, og det var velsituerte embetsmenn, byborgere og bøn-der som kjøpte dem.

Etter hvert som Kirken i Norge utover på 1200-tallet gradvis oppnådde sinefriheter, og etter hvert som befolkningens kristne praksis ble mer i tråd medKirkens teologi, gir det mening å gå ut fra at det ikke lenger ble så interessantfor eliten å råde for egen kirke og prest. Da Svartedauden rundt 1350 halvertebefolkningen og førte til så vel prestemangel som inntektssvikt for de gjenle-vende kirkeeierne, ser det ut til at de aller fleste av de gamle gårdskirkene blestående til forfalls, eller de var for lengst nedlagt eller overlatt til Kirken. Deter etter min oppfatning disse kirkene vi er på sporet av i de mer enn 1000 kir-kesagn vi finner rundt om i Norge.

Hvordan kan den jevne befolkning ha opplevd denne temmelig voldsommereduksjonen i antallet kirker? Hvordan ville de forklart et slikt hendelsesfor-løp, og hva skulle være det moralske budskapet i en slik fortelling? Jeg har tomulige forklaringer på hva det er sagnet faktisk forteller oss. I begge tilfellerer utgangspunktet at det på et tidspunkt sto kirker på begge de to gårdene somsagnet omtaler. Vi kan kalle dem ”Berg” og ”Voll”, og der ”Berg” er det ste-det der kirken opprinnelig var tenkt bygd, mens ”Voll” er det stedet der den tilslutt ble reist og der bygdas kirke fortsatt står.

Et utgangspunkt er således at kirken på ”Berg” var en gårdskirke, reist aven bygdematador som et middel til å opprettholde sin maktposisjon, og at kir-ken forfalt i løpet av middelalderen. Kanskje var kirken bygd uten at den blevigslet av biskopen, noe som var ulovlig ifølge kristenretten. Så seint som påslutten av 1200-tallet skrev erkebiskop Jon at det var bedre å vigsle en kirkeenn ikke å gjøre det, dersom ingen kunne huske om angjeldende kirke faktiskvar vigslet. Ifølge Frostatingslovas kristenrett var det dessuten forbundet med

188

bøter å la en kirke forfalle. I begge disse tilfellene ser vi at kirkeeieren på”Berg” kan ha forbrutt seg mot det kristne lovverket. Det moralske aspektet isagnet, og som kan ha medvirket til dets lange levetid, kan således ha vært etbotsaspekt. Man skal ikke bryte de kristne læresetninger, og dersom noen like-vel så gjør, ja da griper ikke bare Kirken inn med bøter, men også engleneeller de underjordiske – krefter som på uforklarlig vis er i stand til å ”flytte kir-kebygg”.

En annen mulig forklaring kan være av en mer ”politisk” karakter. Dersomvi holder fast ved at sagnene i all hovedsak viser til nedlagte høgendeskirker,og at disse var blitt bygd som et ledd i å sikre stormannens maktposisjon, kandet tenkes at den jevne bondebefolkning i seinmiddelalderen ikke nødvendig-vis satte så stor pris på at religion i den grad ble blandet med det vi i dag kal-ler politikk og økonomi. I så fall kan det være at årsaken til de over- ellerunderjordiskes inngripen ble forklart med at det ikke var riktig å bygge ogråde kirke på slike ”ukristne” premisser, og at disse kreftene derfor valgte å flyttekirken til et sted der kirken ikke var bygd på et slikt grunnlag. Med andre ord:de over- eller underjordiske straffet denne type kirkebyggere med å ta fra demkirken. Også etter denne forklaringen har sagnet således et tydelig moralskaspekt.

Når det gjelder kirken på ”Voll”, så vet vi jo ikke om ikke også denne opp-rinnelig var en gårdskirke, også den uvigslet. Dette er uansett ikke et poeng,for i og med at ”Voll” gjennom alle århundrer har vært kirkested, så må jo kir-ken her ha vært lovlig oppført og drevet – beviset for det ligger jo nettopp i detat den fortsatt står!

Som nevnt er disse forklaringene kun mulige forklaringer. Trolig er de ogsåsannsynlige. Uansett har de siste årenes forskning på dette temaet vist at deter all mulig grunn til å oppfatte innholdet i de tilsynelatende stereotype sag-nene som faktaopplysninger om nedlagte kirker som det ikke finnes beleggfor i andre typer kilder.

Middelalderske kirkesteder i LevangerNedenfor følger en oversikt over kirkesteder i Levanger. På samtlige av

disse gårdene sto det kirke i middelalderen, i de fleste tilfellene sto nok den eld-ste kirken ferdig allerede på 1100-tallet. At mange av disse kirkene ikke ernevnt i de skriftlige kilder før nærmere 1500 betyr ikke at de ikke er eldre enndette, men kun at vi ikke har eldre dokumenter der disse kirkene er omtalt. Ienkelte tilfeller kan bygningen tidfestes ved hjelp av stiltrekk (som for Alstahaugog Levanger kirker), og i andre tilfeller ved både stiltrekk og arkeologiskeutgravninger (som for klosterkirken på Munkeby). Når det gjelder de middel-alderske trekirkene kan vi temmelig trygt gå ut fra at de var stavkirker, selv omvi ikke har opplysninger som kan bekrefte dette. Men bygging av kirker i laf-

189

teteknikk ser ikke ut til å ha forekommet i Trøndelag før på 1400-tallet (somfor eksempel kirken på Fløan i Skatval, og som nå befinner seg oppstablet påTrøndelag Folkemuseum på Sverresborg).

Vang (Åsen) Trekirke fra middelalderen, revet og nybygd før 1648. Eldste omtale i Aslak

Bolts jordebok fra 1432-34.Lo

Trekirke fra middelalderen, revet før ca. 1615. Eldste skriftlige kilde AslakBolts jordebok 1432-34.Veie

Trekirke fra middelalderen, revet etter 1597. Dedisert Sta. Margaretha.Eldste skriftlige omtale i 1520. Svengård

Trekirke fra middelalderen, revet etter 1589. Dedisert til St. Mikael. Eldsteskriftlige omtale i 1520. Jevik (Ekne)

Trekirke fra middelalderen, revet 1652. Første opplysning om en kirke påEkne er i 1520.Gustad (i Ekne)

Trekirke fra middelalderen, sannsynligvis revet før 1589. Første skriftligeomtale av kirke på Gustad er fra 1548.Hallan (Markabygd)

Sannsynlig trekirke fra middelalderen, eventuelt forfalt etter 1350. Eldsteomtale av en kirke på Hallan er i et notat av kapellan Hans Jørgen Helsinge i1744. I tillegg finner vi navnet Kjerkhaugen på en ås rett ved tunet på gården,og i et gammelt arveskjøte fra 1834 kalles området ved østenden av Movatnetfor Kirkegrænden. Interessant nok ble den nye Markabygda kirke innviet i1887, så disse navnene må vise tilbake på langt eldre tider og således en eldrekirke. Alstadhaug

Steinkirke, påbegynt tidlig på 1100-tallet, ferdigstilt rundt 1160/70, koret bleutvidet tidlig på 1200-tallet og et sakristi ble bygd til på nordsiden av koret tid-lig på 1400-tallet. Eldste skriftlige omtale av kirken er i et brev fra 1281, derpresten Jon Ovesen ved ecclesie de Aluishaug nevnes. Levanger

Steinkirke, påbegynt seint i første halvdel av 1100-tallet, trolig ferdigstiltrundt 1160 og revet i 1868. Eldste skriftlige omtale er i Aslak Bolts jordebok1432-34. Munkeby

Steinkirke i cistercienserkloster, sannsynligvis ferdigstilt rundt 1150/60,

190

utvidet på 1170-tallet, brant på slutten av 1100-tallet, gjenoppbygd i 1470-årene og revet etter 1589. Dedisert Sta. Maria og Sta. Brettiva. Første gang vileser om denne kirken er i et brev skrevet av pave Sixtus IV i 1475, men stil-trekk ved kirkeruinen viser at den må være bygd flere hundre år før dette. Gjeite

Mulig trekirke fra middelalderen, mest trolig revet før 1589. Reistad

Mulig trekirke fra middelalderen, eventuelt revet før 1589. Eldste skriftligekilde som omtaler en kirke på Reistad er Schøning i 1774.

I tillegg finnes det tradisjon om en kirke på Røstad, rett nord for Levangerby.

AvslutningNår mistet disse kirkesagnene sin verdi i lokalsamfunnet, når sluttet de å bli

gjenfortalt? For at et sagn skal overleve og bli videreført må det ha gjenklangi lokalsamfunnet. Sagnets moral må fortsatt være gyldig, og sporene i landskapetbør fortsatt finnes. Således er det klart at når kirketufta pløyes opp og de småteignavn forsvinner, da fjernes også en viktig knagg å henge sagnet på.Mekaniseringen av jordbruket har slik sett vært med på å svekke sagnet.

Når det gjelder gyldigheten av sagnets moral, er det trolig 1800-talletsmange nyskapinger som kan ha svekket dens verdi. I løpet av denne periodenble Norge et moderne samfunn med industri, jordreform og et etablert skole-vesen, samt at byene for alvor begynte å rive menneskene løs fra den jord dehadde dyrket i uminnelige tider. Gården og bondesamfunnet var ikke lenger deneneste målestokk for hva som var rett eller galt. I samme tidsrom ble denmoderne forskningen etablert, og med det fikk begreper om hva som var ”his-torisk sant” et nytt innhold. Folkelig tradisjon viderebrakt av de eldre var ikkelenger den viktigste bærer av moralkoder.

1800-tallet brakte også med seg nye religiøse strømninger, samtidig som denmoderne statskirken i den nyvåknede nasjonalstaten Norge samlet befolk-ningen i større grad en noen gang tidligere. Også dette var trolig med på åsvekke den eldgamle folkereligionen. Sluttsummen ble at det moderne Norgerundt 1900 var samlet til ett rike der allmennskolen, statsansatte prester og enindustrialisert og mekanisert produksjon hadde fjernet grunnlaget for det gamlejordbrukssamfunnets kulturbærere – fortellerne. Sagnene hadde ikke lengerden nødvendige gjenklang i samfunnet, de ble ”gammel tradisjon”.

Det er ingen gode grunner til ikke å gå ut fra at det har stått kirke på Gjeitei middelalderen. Når den ble bygd vet vi ikke, men nedleggingen må ha skjeddfør slutten av 1500-tallet. Det er også litt usikkert hvor på gården den sto, menmuligens var det i tunområdet ”vest for stuebygningen” (som det het i 1920).

191

For: Som en av bygdas største gårder skulle det bare mangle om ikke storka-ren på Gjeite fikk reist et gudshus i tunet sitt i den tidlige kristne tida!

For de som er interessert i å lese mer om sagnkirker og middelalderens kir-kehistorie kan følgende anbefales (dette er dessuten litteratur som mye liggertil grunn for denne artikkelen):

Bertelsen, Dag: Kirkelandskapet i middelalderen. Noen spørsmål og noen svar fra enengasjert amatørhistoriker. Fortidsminneforeningens årbok 2002 (s. 163-174). Brendalsmo, Jan: Prestebol og prestegjeld. Den kirkehistoriske utfordring. SteinarImsen (red.). Senter for middelalderstudier, Skrifter nr 19. Trondheim, 2005 (s. 35-58).Brendalsmo, Jan & Frans-Arne Stylegar: Om kirkesagn og ødekirker. Muntlig tradi-sjon og stedsnavn som kilder for kirkeforskningen. Hikuin 30, 2003 (s. 69-94).Brendalsmo, Jan: Kirkebygg og kirkebyggere. Byggherrer i Trøndelag ca. 1000-1600.Unipub forlag, 2006. (her finnes referanser til hvor tradisjonen om sagnkirkene erhentet fra)Hodne, Bjarne: Personalhistoriske sagn. En studie i kildeverdi. Oslo, 1973. Klüwer, Lorentz Diderich: Norske Mindesmærker, aftegnede paa en Reise igjennemen Deel af det Nordenfjeldske. Faksimlie, Trondheim 1960. Christiania, 1823a. Nygård, Lillian: Kirkeby og Presterud. Kirkeindikerende stedsnavn og muntlig tradi-sjon som kilde til middelalderens kirkelandskap i Østfold. Upublisert masteroppgave.Senter for studier i vikingtid og nordisk middelalder. Universitetet i Oslo, 2004. Strömbäck, Dag: Folklore och filologi. Acta Academiae Regiae Gustavi AdolphiXLVIII. Uppsala, 1970.

192

193

Pål Kulås:

”I flyktnings spår för frihet och fred”Grenselosmarsjen 2006 – en minnemarsj

BakgrunnNærmere 50 000 nordmenn flyktet over grensen til Sverige under siste krig.

Alle disse var nok ikke nødt til å flykte, men for den norske motstandsaktivitetenhadde det avgjørende betydning at sterkt ettersøkte personer kunne kommeseg i sikkerhet i vårt naboland. Tapsprosenten blant flyktninger var liten.Grunnen til at dette gikk så bra var at de såkalte ”grenseloser” var lokalkjentefolk som bodde i grensetraktene og etter hvert ble uunnværlig for den omfat-tende trafikken. Det var trolig over 1 000 i tjeneste i kortere eller lengre tid fraHalden i sør til Finnmark i nord, er det sagt. Men dette er kanskje den mer orga-niserte trafikken – regner en med alle som flyktet på egen hånd og tok direktekontakt med folk i fjellbygdene nær grensen og på denne måten fikk hjelpmed å komme seg over grensen, er nok tallet høyere.

Dette at så mange ettersøkte greide å forsvinne til Sverige var selvfølgeliget ”problem” for tyskerne. Derfor hadde de egne soldater som patruljerte ogholdt vakt ved grensen. Dessuten ble det opprettet et Grensepoliti (Grepo) somegen avdeling under Statspolitiet høsten 1941, og den kom i funksjon i januar1942. Denne avdelingen ble den suverent største avdelingen i Statspolitiet etterhvert – 183 mann i 1943. Ikke alle var politifolk, men alle var NS-medlemmer.Heldigvis var ikke dette noen effektiv avdeling – da ca 50 000 greide å flyktetil Sverige. Avdelingen greide bare å fange ca 5 000.

Mange opplevde nok dramatiske turer på sin flukt til Sverige under krigen,men bare ca 200 omkom i svensketrafikken, av disse var ca 30 grenseloser.

For å hindre folk i rømme til Sverige ble det i tillegg opprettet såkalte gren-sesoner i grensetraktene mot Sverige. Omfattende restriksjoner på kjøring ogreising ble innført og befolkningen satt under kontroll ved å holdes mest muliginnenfor de forskjellige grensesoner. Beboerne måtte skaffe seg et grensebo-erbevis utstedt av politiet. De som bodde inntil grensen, fikk i tillegg et kvittsperresonebevis. I tillegg måtte alle som skulle reise lengre enn 30 km, hasåkalt reisetillatelse, men folk lurte seg ofte fram likevel. De reiste sine tillattemil, gikk av og kjøpte ny billett. Sjåfører og konduktører lukket øynene.

På grunn av sperresonebevisene som ble innført i de bygder som haddedirekte grense mot Sverige, ble det vanskeligere å rømme gjennom disse byg-dene. For ble du påtruffet her uten det nødvendige bevis, var du ille ute. Derforble områder som Levangerområdet mye benyttet som fluktrute sjøl om det varlangt til grensa. Det var ikke så risikofylt å komme seg hit.

Og på denne måten fikk de aller fleste heimer i Markabygda besøk av folkpå flukt for frihet og fred, folk hadde behov både for mat, utstyr og losing motgrensen. For enkelte ”hjelpere” var disse ”Sverigeturene” et engangstilfelleeller begrenset seg til noen få turer, mens andre under store deler av krigen gikki rene skytteltrafikken for å lose folk innover mot grensen gjennom fjelltrak-tene mellom Meråker og Verdal.

Grenselosturen 2006Det ble i mange år snakket om at det hadde vært artig å arrangere en tur i

flyktningelosenes spor fra Markabygda til Skalstugan i Sverige, uten at detteble realisert. Men så våren 2006 skjedde det som en kjent politiker en gang sa:”Noen av oss snakket sammen” om at nu var det på tide å realisere drømmen

194

Harald Bentzen holder minnetale over grenselos Sturla Røiseng sen. under den kul-turelle delen på Glonka under første overnatting. Røiseng døde noen dager før vi lai veg på turen. (Foto: Gunnar Johansen)

om å følge i ”våre fedres spor ”. Formålet var å få et begrep om hvilke presta-sjoner disse til dels anonyme hjelperne sto for – i all slags vær, sommer somvinter i fem lange år. Vi fant fort ut at vi ville bruke tre dager på turen, med starten fredag morgen og innkomst på Skalstugan søndag kveld. For å ”lodde stem-ningen” ble det holdt et orienteringsmøte på Bumyra skistadion den 5. juli.

Responsen var enorm – over 40 stykker meldte sin interesse om det blefunnet en dato som passet dem.

På møtet den 5. juli hadde jeg en foreløpig skisse for en tur slik at vi haddenoe å diskutere ut i fra. Men som det ofte skjer på sånne møter med mange del-tagere, ble det også mange sprikende forslag. Det vi fikk bestemt var dato forturen – som ble satt til 11., 12. og 13. august.

Jorunn Hallan, Jon-Otto Leifseth og jeg møttes så 3. august og la opp rutafor turen. Opprinnelig plan var å starte fra en av de øverste gårdene iMarkabygda og gå over Hårskallen mot Revollen, men for at ruta ikke skullebli alt for hard i starten, valgte vi start fra oppslagstavla ved Grønningen. Videreble turen lagt opp slik at deltagere som ikke hadde anledning til å delta på heleturen, kunne ”hekte” seg på eller av på Glonka etter første dag. På denne måtenble vi 30 stykker som gikk første dag. 8 av disse hadde ikke anledning til å blimed på resten av turen, men om kvelden kom det 7 nye deltagere som ble medde to siste dagene sammen med den ”harde kjerne” på 6 kvinner og 16 karersom gikk hele turen. Vi var da 29 stykker som lik krigens flyktninger ankomvårt vennlige broderland søndag kveld.

Dag enStarten gikk kl. 09.00 den 11. august i et helt eventyrlig vær – med turleder

Gunnar Johansen – som viste seg å være litt av et funn til å lede en slik tur. Startfra møteplassen ved Grønningen, over demningen og opp om Bergbustaden,Kvilingdalen, opp Kongshaugkleiva etter den gamle kløvvegen, videre omRænnivollen, Leinsvollen, over Hårskalåa til Grytesvollen, så over Heståa,Hundskinnet om Reinsjøen og til Glonka, hvor vi hadde første overnatting.

På Kongshaugen var vi av vertskapet Åse og Asbjørn Lorås innbudt påbesøk, de skulle ordne en saftstasjon slik at vi fikk slukket tørsten etter mot-bakkene. Dette var nok en av de mest innholdsrike og trivelige matstasjoner jeghar besøkt i mi tid.

Fra Grytesvollen hadde Margit og Arnfinn Rønning ringt og fortalt oss atde ville stå klar med havresuppe m. m. når vi kom dit. Det ble nok en minne-verdig stund, som ble avsluttet med at Arnfinn orienterte om historia tilGrytesvollen. Eierne på Glonka hadde også velvillig lånt oss nøklene til hyttaslik at de som ønsket det kunne sove under tak.

Kvelden ble avsluttet med bading, bålkos og kulturelle innsalg på Glonka– hvor turens desidert eldste deltager, snart 86 år gamle Harald Bentzen, leste

195

196

Vertskapet på Kongshaugen vinker farvel. (Foto: Pål Kulås)

Verten på Grytesvollen Arnfinn Rønning orienterer om vollens historie, mens konaMargit sitter blant tilhørerne, i grønn trøye til høyre. (Foto: Gunnar Johansen)

et stykke om en dramatisk grenselostur og holdt minnetale over grenselosSturla Røiseng sen. som døde noen dager før vi la i veg på turen. Ellers haddeHarald ved nesten hver stopp noe å underholde med, som fortellinger fra kri-gen, eller reiseopplevelser fra sine turer rundt i verden. Slik at når vi ”unge”kasta oss ned i lyngen for en hvil, sto eldstemann opp og underholdt. Slikt stårdet respekt av.

Dag toDag to gikk fra Glonka - videre etter den gamle kløvvegen mot Leirfallsfera.

Etter en stopp der bars det opp gjennom Fersvola som vi etter hvert fant ut varet vidtfavnende begrep og et område som krevde sin kvinne og sin mann fulltut. På toppen her svingte vi av mot Lillesnasa og fortsatte i retning Sulsjøene.Men på grunn av den tøffe oppstigninga i Fersvola fann vi at det ble litt for langdagsetappe. Så vi slo opp telta ved Tverråtjønnin andre natt.

Aberen her var at vi måtte rydde tomta for molte før vi fikk opp teltet. Herble det på nytt bålkos med underholdning og nattbading. En helt fantastiskkveld, som de som var med på turen sent vil glemme.

197

Endelig på toppen av Lillesnasa. Alle samlet med unntak av turleder Gunnar somer fotograf også her.

Dag treSå om morgenen å stikke hode ut til en ny strålende dag med sol over alle

vidder. Å få se alle etter hvert komme krypende ut av teltene og strekke seg motsola og nesten unisont utbryte ”enn å få opplåvå nå sånt”

Etter vask og frokost var det på med sekken igjen, og målet var Skalstuganhos ”søta bror” innen kvelden. Vi runda nå Kråkfjellet og passerte Sulsjøene,og tok så dalen inn mot Storsjøen etter den ruta Armfeldt brukte i 1718 – vi gikkselvfølgelig den motsatte vei av den leia Armfeldt brukte. Grensen mellomSverige og Norge går rett over Storsjøen, og her ved grenserøys 165 ble det nybading - av de som orket å ta av seg og ha på seg skoene igjen.

På svensk side fortsatte vi etter Armfeldtruta til enden av Skalsvatnet, hvor-fra vi fulgte Karl Johans vei til Skalstugan – hvor bussen ventet.

På grunn av været og den fine sommeren ble denne turen en drømmetur. Mendet forhindret ikke at vi fikk satt søkelyset på opplevelsene fra krigens dager– ved nesten hver stopp ble det fortalt historier om hendelser deltagerne haddehørt fra losturene under krigen. Om forsering av flomstore elver høst og vår medfare for eget liv - om julekvelder som ble feira i fjellet og unger som ble båretfra bygda og til grensen – om snøstormer og kulde - om rømlinger som varubudd på flere mil i fjellet - om møte med tyske grensepatruljer, der snarrådighetog skiferdigheter reddet liv.

198

Morgenstemning ved Tverråtjønna. Jon-Otto og Rita-Mari tar et overblikk. (Foto:Geir Morten Haugen)

Og sist men ikke minst - turen var lang - ca 7,5 mil i tildels kupert terreng,med mange tøffe oppstigninger, slik at vi som delte opp ruta i tre, og gikk nær-mest for fornøyelsens skyld under de aller gunstigste forhold som tenkes kan,fikk etter hvert føle det litt på kroppen. Og beundringen og ydmykheten for gren-selosene steg nok for hver kilometer vi gikk.

I bussen heim var det stor enighet om at det var på tide at noen tok opptemaet om grenselosene og deres innsats nå over 60 år etter krigen – og atderes innsats bør komme mye mer fram i lyset enn det hittil har vært. Og forat folk til fulle skal forstå hva en slik tur innebar, bør langt flere oppleve hva7 - 8 mil fjellet i all slags vær vil si. I tillegg hadde flyktninger og loser risi-koen over seg for at en grensepatrulje sto og ventet rundt neste sving, og alleandre slags farer som også lurte i bakgrunnen. Derfor arbeides det med å fåarrangert en slik minnemarsj årlig.

Kilder:NorgesLexi – Norsk politisk dokumentasjon på internett.Overskrifta er lånt fra diplomet deltakerne i Flyktningerennet får.Prologen er skrevet av P. Kulås.

199

Vidar, Jenny, Jorunn, Rita- Mari og Arne er kommet trygt fram til Sverige. (Foto:Geir Morten Haugen)

Prolog for å hedre grenselosene framført på Glonka fredagskvelden.

Flyktningene var ingen ensartet flokkOg de kom heller ikke i en samlet skokkMen listende fram til gårds en etter enNoen i hatt og frakk etter landeveienAndre kom smygende ut av skogen med nakne tærUtsultet og nesten uten både sko og klær

Ikke alle til fulle behersket vårt språkKom stillferdig inn i tunet uten noe bråkMens de så seg forsiktig tilbake og til sidenPekte mot aust og hvisket Sweden – SwedenNu ble det disket opp med ”hva huset formår”Ordnet med utstyr og fikset på blemmer og sårOg samme hvor flyktningen kom fra i verdenBle det ordnet med en los til å følge på ferdenNår alt var klart gjennom bygda til fjells det barHøyder, myrer og elver krevde til fulle sin karMen fiendens patruljer, den største bøygen varSlik at de på siste del før grensen måtte være snar

Det heter at ”små gryter har også ører”Og det er helt utrolig hva unger hørerVårt geografiske vokabular økte med Hermannssnasa, Glonka og HårskalåaMen det ble også forbudt å nevne FersvolaI alle fall for fremmede og på folkeskola.

Ikke alle som kom var det vi kaller ”i form”Ubudd på sju mil i fjellet i regnskyll og stormMen losene leidde og drog dem gjennom myrer og snarOg gjennom flomstore elver med fare for eget liv på ryggen dem barUnger små ble hele vegen båret på ”påssårygg”Og levert på Svenskegrensa til friheten trygg

Det var ikke noen ni til fire jobb å være en slik ledsagerFlyktningene kom til alle døgnets tider og på alle årets dagerBåde julekveld og nyttår kunne i fjellet bli feiretSom på Krogstadvollen – eller ved Sulsjøan i Samelægeret

200

Hva med familien som ventet i angst der heime Her ble nok mang en tanke til fjellet sendt i kveldstimer sene

Hvem var så disse som uselvisk hjalp sine medmennesker i nød?Noen var familiefedre som tok en pause i kampen for det daglige brødDe fleste var ungdommer som satset sin ungdom og styrkeOg satte sitt liv på spill i et farefullt og høyst risikabelt yrkeNår snøføyka var som verst var det ikke lett å ta sporet og holde seg i skjulDa kom en lett for langt mot nord og kunne havne hos tyskerne i Sul

Det er nu på tide over seksti år etter at losene trasket og gikkÅ hedre deres minne og at den hederen form av en minnemarsj fikkVi har delt ruta på tre, men det gir oss likevel nok å streve medDette er en luksus vi kan tillate oss nu når vi i Norge lever i fred Men tenk dere at vi måtte gå gjennom flommende elver høst og vår Der kaldgufsen over myrene ligger og isvannet opp under armene står

I dette perspektiv deres innsats helt og holdent må bedømmesOg la oss sørge for at ingen ting av dette gjømmes eller glømmesBring kunnskapen om dette videre til kommende generasjonerFortell om tragedier som skapes av krig mellom nasjonerMen fortell også hva en utstrakt hånd til mennesker i nødGir av håp og tro for fremtiden, og gir arbeidet for fred ny glød

201

Per Anker Johansen:

Levangerkantaten1936

Gjennom mer eller mindre hele 1936 levde folk på Levanger i forberedelserog gjennomføring av byens 100-årsdag. Det var gjort store anstrengelser for åmarkere begivenheten, og byen hadde kongelige besøk. På Værdalsbruketsområde – i dagens Gunlaug Ormstunges gate / Helga den fagres gate – ble detreist ulike utstillinger, bygd jubileumspaviljonger og kjørt underholdning til langtut på høsten. Sagas Hall ble området omdøpt til. Minnene om denne somme-ren lever fortsatt på Levanger.

Selve jubileumsdagen – 18. mai 1936 - var halv arbeidsdag for folk påLevanger. Det var pyntet ekstra i Kirkegata, egen tilstelning for barna og fest-gudstjeneste i kirka. Denne ble kringkastet. Klokka 1300 fyltes Levangerkirkapå nytt for urframføringen av en kantate, spesiallaget for anledningen. Tekstenvar skrevet av Agathe Wibe, f. Strømsøe, den gang lærer i Mosjøen. Den skil-dret i store ord framveksten og framtidsdrømmene for kjøbstaden Levanger, tids-typisk og ganske svulmende, slik det lett kan bli når man skal feire seg sjøl. Tidavar preget av nasjonalromantiske og nasjonalistiske strømninger.

Paul Okkenhaug var organist i Levangskirka og ble tildelt oppgaven å tone-sette kantaten. Han var 27 år da han fikk oppdraget fra byens ledere. Arbeidetvar svært tidsavgrenset, ettersom det var klart at verket skulle framføres påselveste 100-årsdagen til Levanger – 18. mai 1936.

Okkenhaug hadde avlagt organisteksamen, men var ellers for det mestesjøllært. Korte studieopphold i Oslo og København var det han hadde sett segråd til. Å skrive et bredt anlagt verk for stort kor, soli og orkester var en kjem-peoppgave for en relativt ung mann.

Musikklærer Torstein Brekke på Levanger lærerskole ble en god konsulenti forhold til å løse tekstens store utfordringer. Disse var for en del knyttet til taktog rytme i språket, men også til selve det tekstlige innhold. Kildene fortellerat Paul Okkenhaug ikke var begeistret for teksten, og Magnhild Okkenhaug harfortalt om hvordan Paul strevde med å bli ferdig i tide. Karl Amundsen sombodde på Stjørdal, fullførte orkestreringen. Ifølge Harald Skille som satt iorkesteret, ble det øvd helt til det siste.

202

Okkenhaug skrev for det orkesteret som var tilgjengelig – LevangerOrkesterforening. Orkesteret ble til vanlig ledet av Torstein Brekke og hanfikk også oppdraget med å dirigere urframføringen av kantaten.

Fotograf Bjerkan tok bildet av ensemblet som framførte Levangerkantateni 1936. Yngste deltaker var Ole Morten Wesche. Han var 16 år i 1936, spilte2. fiolin og er min kilde til navnsettingen av orkestermedlemmene.

Godt voksne lesere vil finne kjente ansikter i det store felleskoret, men deter få gjenlevende. Navnesetting av det store felleskoret er så utfordrende atjeg har valgt å sløyfe den.

I orkesteret sitter en innleid musiker. Det er Håkon Hoem – cellist og orkes-terleder fra Trondheim. Det fortelles at i tillegg til å forsterke cellogruppa spiltehan det som Okkenhaug hadde ment skulle være en elegisk solo for obo underurframføringen. Ettersom Levanger Orkesterforening hadde egen oboist, kanvi lett skjønne at dette skapte ekstra temperatur i orkesteret. Okkenhaug kjentealle i orkesteret og skrev nok for dem.

Det var bare en solist i 1936 – altsangerinnen Ingrid Vasseljen fra Trondheim.Komponisten hadde tenkt seg en mannlig sanger i ”Strenge kår”, men Vasseljensang alle soli 18. mai 1936. Hvorfor det ble slik, vet vi ikke. Siste gang kan-taten ble framført – i 1993 - sang Tove Ramlo også alle soli. Det fungerteutmerket.

Koret var sammensatt for anledningen av sangere fra Levanger Damekor,Levanger Godtemplarkor, Levanger Mannssonglag og Sangkoret Våren (ned-lagt i 1936).

Det deltok også sangere som ikke hadde tilhørighet i noe kor. Begivenheten var stor. Konserten ble kringkastet direkte og Paul Okkenhaugs

navn ble kjent langt ut over Levangers grenser gjennom dette. Fra å være orga-nist i delstilling på Levanger ble Paul Okkenhaug nå også kjent som kompo-nist. Håkon Hoem uttalte til Adressavisa 19. mai 1936: … Jeg synes at han ijubileumskantaten har laget et helstøpt verk. ... organist Okkenhaug bør få eneller annen anledning til å komme ut og studere…

Noen finner trekk fra David Monrad Johansen i Levangerkantaten. Den erforankret i seinromantisk stil – vi finner en ”norrøn tone” - men framfor alt hørervi Paul Okkenhaug.

Den svært lokale teksten er nok forklaringen på at kantaten ikke har værtframført utenfor Levanger.

Da konserten i Levangerkirka var over, gikk de innbudte gjester fra kirka nedtil Sagas Hall der det var dekket til byens festmiddag. Bakermester Strømsøetok i mot på vegne av jubileumskomiteen. Fotograf Renbjør dekket på behø-rig vis denne festmiddagen. Bilder fra begivenheten er navnsatt av Per Renbjørog Ole Morten Wesche, og interesserte kan se bildene på museet etter Levangerskole. Per Renbjør donerte nemlig blant mange andre klenodier et jubileums-

203

204

album fra 1936 til sin gamle skole. Man vil forgjeves lete etter Paul Okkenhaugpå bildene. Besynderlig nok var komponisten til Levangerkantaten ikke invi-tert til festmiddagen. Mange har i ettertid fundert på denne merkverdighet.

Kantaten har senere vært oppført 3 ganger – 2 ganger med orgel som akkom-pagnement og 26. september 1993 med Frol orkester. Koret var et utvidetLevanger Blandakor og solist var Tove Ramlo. I den fullsatte Festivitetengjorde hun en fremragende jobb. Obosoloen ble gjort på obo, og det ble gjortprofesjonelt opptak. Magnhild Okkenhaug og flere fra familien var til stede isalen.

Vi som arbeidet med verket i 1993, kan underskrive det Håkon Hoem uttaltetil Adressavisa i 1936: … vil jeg si at Okkenhaugs verk hadde fortjent enda smi-digere utførelse… All honnør til musikerne i Frol orkester, men Paul Okkenhaugssvennestykke stiller krav som egentlig betinger et profesjonelt orkester. La osshåpe at Levangerkantaten kan bli framført med profesjonelle krefter snart.Kanskje muligheten byr seg i 2008 da det er 100 år siden Paul Okkenhaug blefødt. Det legges opp til en betydelig markering, der også Levanger kommunedeltar tungt. Det er på høg tid.

Kilder:Turid Grøtting Husmoen: Paul Okkenhaug. Mennesket - organisten - komponisten.NTNU 2004AdresseavisenLevangeravisaJubileumsskrift 1936Flere muntlige kilder - bl.a: Harald Skille, Magnhild Okkenhaug, Ole Morten Wesche,Ingrid Jørgensen

Billedtekst:Orkesteret fra v.: Sverre Bjerkan, fløyte; ??, klarinett; Alf Nestvold, fiolin; ØysteinBjerkan, obo; Martin Sandnes, trompet; Harald Skille, kornett; Alf Nordnes, fiolin;Petter Grevskott, fiolin; Albert Andersen,horn; ??, basun; Trygve Thurn-Paulsen,fiolin (konsertmester); Alf Sjøvik, fiolin; Håkon Hoem, cello; Harald Aasenhus,fiolin; Johannes Sundnes, cello; Leif Rolfsjord, fiolin; Torstein Herfjord, bratsj;Ole Morten Wesche, fiolin; Christian Bjerkan, bass; Valborg Sundnes, piano. Foransitter Paul Okkenhaug, Ingrid Vasseljen og Torstein Brekke.

205

Tove Maria Guttelvik:

Levanger kunstforening 30 år

Den første tidaI Levanger var det en latent interesse for kunst, en interesse som ble stimulert

av kunstforelesningene som Sverre Krüger hadde på 70-tallet. Det vokste framet ønske om å danne en forening der visning av profesjonell kunst skulle væretemaet. Året var 1977, - og Namsos hadde allerede i 30 år hatt sin forening,Steinkjer fikk sin forening i 1967. Det var på tide at også Levanger fikk etforum som kunne vise fram tidens kunstuttrykk.

Et interimsstyre ble dannet av Inger Holmlimo, Berit Kregnes, Sverre Krügerog Otto Bull.

Åpningsutstillingen i den nye foreningen ble holdt 28.4.77-1.5.77 og temaetvar Trønderkunst gjennom 100 år. Den besto av kunstverk fra Trondheimkunstforenings samling. Allerede i slutten av mai samme år ble det holdt en nyutstilling; en separatutstilling med malerier av Solrunn Rones.

Interimsstyret la ned et godt arbeid før det innkalte til det første årsmøtet somble holdt 4.10.77. Det ble produsert utstillingsmateriell - stativ med sponpla-ter til å stille ut maleriene på, slik at det skulle bli enklere å stille ut uavhengigav lokale. Interimsstyret tok kontakt med foreningene i Namsos og Steinkjerog hadde intensjoner om samarbeid og sambruk av produserte utstillinger. Detnyvalgte styret ble bestående av formann Sverre Krüger, viseformann IngerHolmlimo, sekretær Otto Bull, kasserer Berit Kregnes og styremedlem EliAnne By. Det ble vedtatt statutter for foreningen. Formålet skulle være:

1. Å fremme interessen for kunst2. Arbeide for etablering av et fast galleri i Levanger.

Det første året ble det holdt mange utstillinger, og en kan bare ane hvormange timer med frivillighetsarbeid som ble nedlagt av ivrige ildsjeler. I til-legg ble det arrangert to temakvelder om Edvard Munch og en kveld om kunstfra barokken. Den nyoppussede Losjen ble brukt til utstillingslokale, men ogsåBøndenes hus og Menighetshuset ble benyttet. Som leietaker måtte en tilpasseseg andre låntakere. Allerede etter første året peker årsmeldingen på at Brusvegård burde bli kulturhus i Levanger og fast utstillingslokale. Det ble kjøpt inn

206

kunstverk av Anne Breivik, Oluf Føinum, Vigdis Hareide og Anders Kjær,som alle hadde utstillinger her. Tanken var å lage en samling som kunne dannegrunnstammen av kunst i et nytt galleri i Levanger. Foreningen hadde 107medlemmer etter det andre årsmøtet.

Publikumsstyrt kunstformidlingSamme år som Levanger kunstforening (LK) ble etablert, ble også det før-

ste konstituerende møte i Norske kunstforeningers landsforbund (NKLF) holdtpå Lysebu i november. Det skulle være en samleorganisasjon for den ideelle,publikumsstyrte kunstformidlingen. LK ble raskt medlem og i 1983 ble allemedlemmene kollektivt innmeldt i NKLF kunstforlag. Dermed fikk alle med-lemsbladet Vi ser på kunst, senere KUNST. Kunstforlaget gikk konkurs i 2006og medlemmene får nå følgelig ikke noe kunstblad. Det er et stort savn.

I 1985 ble det gjennom statsbudsjettet besluttet å styrke den publikums-retta kunstformidlinga. Frakttilskudd og støtte til utstillinger fikk en betrakte-lig økning gjennom St.prop. nr 1 84-85. Bevilgningen til NKLF sentralt øktemed 145 % til 840 000. Dette betydde mye for foreningene rundt i landet. Detble mulig å få støtte til å frakte kunstverk langveisfra, og gode lokale prosjek-ter kunne få støtte til arbeidet. NKLF laget også en håndbok for kunstfor-eninger for å heve kvaliteten på kunstformidlingsarbeidet.

Årsmøtene med kunstfestivaler som NKLF arrangerte i samarbeid medlokale kunstforeninger ga mange gode kunstopplevelser for de som deltok.Levanger kunstforening, har hatt utsendinger til de fleste årsmøtene og hardermed fått tatt del i tidens strømninger når det gjaldt samtidskunst gjennomutstillinger, foredrag og performances. Møtet med andre ivrige kunstelskere gakraft og inspirasjon til videre arbeid på den lokale arenaen.

26. okt 1985 ble det dannet fylkeslag av Norske kunstforeninger i Nord-Trøndelag. Et interimsstyre drev laget fra 2. mars 1985. Tanken var å kunnesamle foreningene i fylket til kurs og opplæring i foreningsdrift og utstil-lingsteknikk og stimulere til nydannelse av kunstforeninger i fylket. Likesåkunne fylkeslaget lage vandreutstillinger for kunstforeningene. Laget skulle ogsåvære et bindeledd mellom fylkeskulturetaten og foreningene og fordele mid-ler til lagene etter søknad om bidrag til utstyr og utstillinger.

LokalerDet var en utfordring å finne lokaler til utstillingene. Galleri Charlotte,

Losjen, Bøndenes hus og Levanger Menighetshus ble brukt. Likeså kinokjel-leren, Galleri Hattrem, Frol videregående skole og Gulbygget ved Levangerskole. Da det nye Rådhuset sto ferdig i 1988, arrangerte foreningen en storkollektivutstilling der det senere ble apotek. Kunstforeningen var på stadigvandring, og det bød på mye arbeid. Hvert lokale måtte klargjøres for utstil-

207

linger, lysforholdene var oftest utilstrekkelige, det var nøkkelproblematikk ogsambruksproblematikk. Ønsket om å utvikle Brusve gård som kulturhus ble sta-dig holdt varmt, og i 1982 var foreningen på befaring på Brusve sammen medrepresentanter fra Kulturstyret for å undersøke om en kunne bruke hovedlånapå Brusve til utstillinger. Det ble dannet et interimsstyre for Brusve GårdsVenner med tanke på å få fortgang i arbeidet med å få Brusve omdannet til etkulturhus.

Før en kunne innby til den første utstillingen på Brusve, måtte det et stortdugnadsarbeid til med rydding, vasking og bortkjøring av rusk og rask. Iutgangspunktet var stuene i det gamle, fredede og ikke vedlikeholdte husetlite egnet for utstillinger. I storstua ble gulvet slipt og malt. Veggene ble kleddmed avispapir som Norske skog sponset. Den første utstillingen som ble holdtder var med bilder av Marianne Hallbauer 16.-23. juni -83.

Levanger Museum ble opprettet i 1984, og i 1985 ble det en drøfting medstyret om opprustning av /innredning av uthuset på Brusve med tanke på å fået galleri der. I 1986 ble kunstforeningen med på et storstilt dugnadsarbeidsammen med Brusve Gårds Venner for opprustning av uthuset til galleri. I1989 ble det gitt støtte til tiltaket fra Kulturrådet og i 1990 inngikk Levangerkunstforening en avtale med museet om å betale ei årlig leie for lokalet (Gallerietpå Brusve) på 7000 kr pr år. Senere steg leien til 9000 kr. Det ble installert belys-ning med midler fra NKLF (15 000 kr) og Levanger kommune (5000 kr), ogkunstnerne som hadde utstillinger der, sa seg stort sett fornøyde med lokalet.

I Galleriet på Brusve ble det holdt mange utstillinger fram til leieavtalen ikkeble reforhandlet med museet i 2003. Ikke alle utstillinger ble like godt besøkt.Det kunne ha flere årsaker, men en av dem var at lokalene ikke lå sentralt nok.Det ble forsøkt å samarbeide om flere arrangementer samtidig, som for eksem-pel juleutstillinger. Dette ga synergieffekter i form av flere besøkende. Men vak-tene opplevde også å sitte ensomme på utstillingene i åpningstiden. Museet sig-naliserte at eget behov for lokalene var økende. Et midlertidig lager for kunst-skattene ble kjelleren på Levanger videregående skole. Så gikk noen år med brukav skiftende lokaler - Breidablikktunet på Nesset, Dampskipsbrygga ogLevanger bibliotek.

I 2003 ble det mange diskusjoner om kulturhussatsing på Frol videregå-ende skole. Samtidig skulle Levanger videregående bygge nytt, og det blemeldt interesse fra LK om å få lokaler der. Den gamle rektorboligen i Kirkegt.1 var et attraktivt sted for å etablere et eget kunstforeninghus. Men ingen av disseplanene lot seg realisere.

I 2005 inngikk Levanger kunstforening en intensjonsavtale med kommunen,der bruk av tidligere Levanger skole (Gulbygget) til utstillingsformål var en delav avtalen. Der fikk foreningen samtidig kontorfellesskap med deler av kul-turetaten og mulighet til å bruke rom til kaffeservering. Et kjellerrom i Rådhuset

208

med egnet temperatur og fuktforhold ble frigjort til lager for foreningens kunst-verk

Endelig hadde LK et fast lokale der kunst kunne vises! Lokalet er i dengamle folkeskolen, Gulbygget fra 1878. Huset er Levangers eldste offentligebygning og har blant annet huset kommunens festsal, amtsformannskap, for-mannskap, folkebibliotek og skole. En storstilt dugnad måtte til for å få loka-let i hensiktsmessig stand. Etter ca 700 dugnadstimer med rydding, vasking,sparkling og maling var vi ganske fornøyde. I første etasje sto vegger, vinduerog tak i lokalene lysmalte og innbydende. Levanger videregående skole ble medog monterte lysarmatur. Frivillighetssentralen bidro med snekring av soklerog montering av lettvegger. 28.02.06 kunne vi ta i mot den første utstillingen;PlastEtikk, fra kulturskolene i Nord-Trøndelag fylkes utstilling. Dette var enutstilling av og for barn. Utstillingen ble utviklet i et samarbeid mellom pro-fesjonelle kunstnere, pedagoger og kunstskolene i fylket.

ForeningsarbeidI likhet med mange frivillige organisasjoner har det heller ikke for kunst-

foreningen vært like lett å finne ledere og styremedlemmer til foreningen. Dettrengs et handlekraftig styre som er villige til å bruke av sin fritid for å bringekunsten fram til folk. Det er mange oppgaver som skal ivaretas:- Planlegging av utstillinger og avtaler med kunstnere til utstillinger. - Finansiering av tiltakene, medlemsverving, sponsorarbeid og kasserervirk-somhet.- Selve utstillingsarbeidet, det å presentere kunstgjenstandene i et helhetliguttrykk.- Å ta vare på kunstverkene som kunstforeningen har i eie, registrere disse ogleie ut til medlemmer. - Å sitte vakt på utstillingene og ivareta salg og informasjon.- Å skaffe lokaler og utstyr som trengs til utstillingene.- Oppdatering av hjemmesidene: www.levanger.kunstforening.net- Vanlig foreningsarbeid med fordeling av arbeidsoppgaver, innkalle til møter,føre referater og finne praktiske løsninger for utfordringer av mange slag.- Åpne utstillingene og ta i mot publikum - en av de største gledene ved å drivekunstforeningsarbeid.

Ledere i Levanger kunstforening1977-78 : Sverre Krüger1979-83 : Otto Bull1984-85 : Guri Leangen Herje1985-87 : Ole Erikstad1988-89 : Oddvar Lynum

209

1990-91 : Unn Magni Vik1992-93 : Guri Leangen Herje1994-97 : Greta Tvete Vollan1998 : Delt lederskap mellom Helge Hartmann, Mia Åby og Kjellrun Støp1999 : Delt lederskap mellom Kjellrun Støp, Aase Solberg og Mia Åby2000-01 : Kjellrun Støp2002 : Styret manglet leder (Fordeling av arbeidsoppgaver i styret)2003 : Kai Reet Mereste Tennes2004-06 : Styret manglet leder. (Fordeling av arbeidsoppgaver i styret.)2007 : Tove Maria Guttelvik

Medlemstallet har variert mellom 110 og 230. Pr dato har foreningen ca180 medlemmer, deriblant flere skoler og offentlige og private institusjoner.

Viktige utstillinger/arrangementer/tiltakNår en ser tilbake i protokoller og avisarkiv gjennom de 30 årene som har

gått, er det fristende å nevne noen av utstillingene som har vært. Dette er kunnoen smakebiter og valgt ut som eksempler på hva som har blitt gjort. Det har

vært mange gode utstil-linger med lokale kunstnerefra Trøndelag, men ogsåmange fra andre deler avlandet.

Lokale kunstnereI 1982 var det en utstil-

ling i Galleri Hattrem medNils Aas’ skulpturer og teg-ninger og John Rollsethsmalerier. I samme år oglokale hadde Ove Stokstaden grafikkutstilling som blesupplert med jazzkonsert.Populære tiltak med stor til-strømning.

Bjarne Tangerud vartannlege på Levanger, menhadde malt i mange år. I1983 holdt han sin debut-utstilling. ”Kunstsuksessfor 80-åring på debututstil-

210

ling” skrev Levanger-Avisa 30.08.83. Over 1000 besøkte utstillingen. LK fikkto malerier i gave fra kunstneren og kjøpte også ett. Etter Tangeruds død bledet i 1999 holdt en minneutstilling. Kunstforeningen mottok en gave fra Kariog Terje Tangerud med dias der 64 bilder av maleriene var avbildet.

I Forretningsbankens lokaler i ble det i 1984 og -85 arrangert skiftendevindusutstillinger i samarbeid med trønderske kunsthåndverkere i Trondheim.Inne i bankens lokaler ble månedens bilde fra kunstforeningens samling pre-senteret.

I anledning av at Levanger var 150 år og byen hadde fått nytt rådhus, ble detholdt en flott Jubileumsutstilling 17.-23. september i 1985. 40 arbeider avkunstnere med tilknytning til Levanger ble stilt ut i det som senere skulle blilokaler til Levanger apotek. Det var verker av Jakob Weidemann, Håkon Bleken,Louis Kvalstad, Benny Motzfeldt, Marianne Hallbauer, Fred J. Aarvik, IvarUgelstad, Bjarne Tangerud, Arn og Johannes Todal, Eli Anne Bye Tiller, RoaldStevik, Hanna Ryggen og Solveig Grøneng Moe. Utstillingen ble godt besøkt,og hadde stor omsetning.

I 1994 ble det laget en Haugtussakveld. Håkon Bleken hadde laget ei mappemed grafikk til Arne Garborgs Haugtussa, og han fortalte om framgangsmåte

211

Første utstilling på Brusve etter restaureringen av hovedbygningen. 13. – 19. mai1985. Otto Bull og Aslak Herman Tennes.

og teknikk for produksjonen. Ragnhild Vannebo leste dikt, og Jon Pål Inderbergtonesatte det hele med vakre toner fra saksofonen.

Til minne om brødrene Louis og Elliot Kvalstad produserte Teaterverkstedeti samarbeid med kunstforeningen kveldsforestillingen ”Cafe rotonden, stem-ning i rosa og svart” i kinosalen i 1995. Det ble lånt bilder fra private samlingertil en utstilling i kinofoajeen. Marit Aabel laget kulisser. Ragnhild Vannebo frem-førte dikt. En flott kveld med påfølgende dessertaften hos Berit Groven.

I 1995 til -97 foregikk det et stort registreringsarbeid over maleriene tiltrøndermaleren Fred Johnsen Aarvik (1918-1974). Han hadde tilknytning tilbåde Steinkjer og Levanger, og det var naturlig å ta kontakt med Steinkjerkunstforening for et samarbeid. Det ble registrert ca 200 bilder, 142 av disseble avfotografert og finnes som dias. På utstillingen var det 54 verk. Et min-neskrift ble skrevet av Robert Øfsti. Dette prosjektet ble støttet av NKLF,N-T fylkeskommune, Levanger og Steinkjer kommuner, fotograf Hattrem,Gjensidige forsikring, Christina, Capelli, Backlund hotell og Trønder-Avisa.

Det er gitt plass til utstillinger av mange kunstnere og noen amatørkunst-nere tilknyttet Levanger. Dette for å stimulere til økt kunstinteresse og enga-sjement av innbyggerne i kommunen.

Samarbeid med andre kunstinstitusjoner om utstillingerÅ formidle profesjonell kunst har hele tiden vært foreningens mål.

Samarbeidet med andre kunstinstitusjoner ble derfor viktig for å få hit sen-trale norske kunstnere. Fra Riksgalleriet, senere Riksutstillinger, har vi mottattflere vandreutstillinger, noen ganger med omvisere som veiledet publikum ogelever gjennom utstillingene. Museet for samtidskunst har vært her bl.a. i 1991med utstillingen Situasjoner og sansinger og i 1992 med en flott utstilling påBrusve av Rolf Nesch. Trøndelagsutstillingen med juryerte arbeider har gjes-tet kommunen flere ganger. Nord Trøndelag fylkeslag av NKLF har produsertflere sterke utstillinger, - det har vært flere utstillinger i samarbeid med GalleriIsmene. Tegneforbundet, Norske grafikere og Frie fotografer har også bidratt.

Andre kunstutstillinger og kunstnere som blir husketHer kunne mange vært nevnt, men noen trer sterkere fram i artikkelskrive-

rens minne enn andre.24. oktober 1987: En stor utstilling fra Bangladesh og Tanzania. Ruth og Ola

Ingul og Eln Karin og Helge Dieseth hadde vært bistandsarbeidere i Bangladeshog Tanzania, og med støtte fra NORAD ble denne utstilingen laget. Malerier,grafikk og makondeskulpturer med fremmedartede motiver og former gjordeet sterkt inntrykk. Flere ønsket utstillingen etterpå, så den vandret videre tilNamsos og Melhus.

1992: Else Mari Jacobsens vakre tepper med foredrag av kunstneren på

212

Brusve. Under kulturuka/marsimatnan har det flere ganger vært holdt fellesutstillinger

med norske og svenske kunstnere. Det er kunstforeningen i Åre som har værtsamarbeidspart. Utfordrende med samarbeid over grensene, men det har gittnoen fine opplevelser.

Eli Anne Tiller (Bye) er en kunstner som LK har fulgt fra hun deltok i detførste styret. Sist med en separatutstilling i mai 2007. Det samme kan sies omSolrunn Rones. Hun hadde sin debututstilling i losjelokalet i 1977, og harbidratt med bilder på mange utstillinger etter det. Senest i 2006.

Ferdinand Finne: Første gang han hadde utstilling var i 1983 i Gulbyggetpå Levanger skole. Men det var utstillingen hans fra maidagene i 1994 som vilbli husket. Det sto kø langt ut på plena på Brusve på åpningsdagen. ”Alle”ville se bildene til den da nokså omtalte kunstneren, som hadde gitt ut flere prakt-bøker om kunsten og livet. Det ble omsetningsrekord, noe som ga et godtgrunnlag for en trygg drift i årene som fulgte.

Namdalskunstnerne (Liv Aursand, Asbjørn Hagerup, Kamme Greiff,Elisabeth Balstad, Anne Marie Hagerup) har vi hatt glede av å ha her mangeganger, bl.a. på en spennende gruppeutstilling i 1985 på Brusve.

Det har vært kjøpt inn grafikkmapper for videre salg og til foreningenskunstsamling. I forbindelse Olympiaden i 94 ble det innkjøpt mappe med sam-

213

Kamme Greiff Bildevevutstilling på Brusve 1994. Geir Isaksen.

214

Gulbygget. Levanger Kunstforening 30 år 1977 – 2007. Fra årsmøte og åpning avutstilling av foreningens kunstsamling. Liv Ramfjord, Berit Kregnes og foreningensførste leder Sverre Krüger.

Eli Anne Tiller foran bildet … Maleriet var en av attraksjonene på utstillingen”Vårslepp”. Styremedlemmer på besøk i hennes atelier mai 2005.

tidskunst. Flere av disse erinnlemmet i samlingen, mensandre er brukt til premier vedloddsalg eller solgt. Det erogså innkjøpt mapper medkunst av Håkon Bleken ogHåkon Gullvåg for videre-salg.

I løpet av disse årene harLK arrangert ca 220 utstil-linger og kunstarrangemen-ter.

KunstsamlingenEtter at det første styret

hadde kjøpt inn de fire førstekunstverkene, vokste sam-lingen jevnt og trutt. I 1981eide foreningen 32 kunst-gjenstander. I 1992 80 kunst-verk. De fleste kunstverkeneble innkjøpt fra utstillingene,men noen ble også gitt avkunstnere som gave. I 2007eier LK 157 kunstverk.

Kunstverkene leies ut tilinstitusjoner og personer somer medlemmer og gir dermeden leieinntekt som muliggjøren viss aktivitet. Med jevne mellomrom samles kunstverkene inn for vedlike-hold og utstilling, for så å bli leid ut på nytt. Siste gang kunsten ble vist sam-let var i vår i forbindelse med 30-årsjubileet i februar på Gulbygget. De ca160 kunstverk som er i kunstforeningens eie ble utstilt. De dekket alle veggenei utstillingslokalet, gangene og kafèrommet. En strålende symfoni av farger, for-mer og teknikker.

NåForeningen er godt fornøyd med oppslutningen rundt arrangementene.

Besøksantallet er steget, - det å ha lokalene så sentralt plassert i byen synes åha hatt sin virkning. Samarbeidet med Levanger kommune ved kulturetaten derintensjonsavtalen ligger til grunn, oppleves som udelt positiv. Formålet med avta-

215

Per Formo ”Rød bølge” innkjøpt til kunstsam-lingen ved utstilling på Dampskipsbrygga 2004.Guri Martine Leangen, Ola Ingul og Tove MariaGuttelvik.

len er å utvikle interesse for kunst generelt og samtidskunst spesielt og formidleprofesjonell kunst i Levanger. Samtidskunsten skal løftes fram gjennom pro-sjektet LevArt (2005- 07) ( www.levart.no) der foreningen er med som sam-arbeidspart.

Avtalen inneholder også et punkt om å arbeide for å få et fast galleri iLevanger.

Samarbeidet innebærer økt bruk av utstillingene til undervisningsformålbåde i grunnskolen og den videregående skolen. Videoutstillingen til JessicaThörnqvist høsten 2006 ble brukt i Den kulturelle skolesekken. Alle 1. klas-singene i Levanger kommune fikk en hel dag i Gulbygget i utstillingen og kul-turskolelokalene sammen med kunstner og kulturkonsulent Anne Gro Erikstad.Satsingen i LevArt omfatter et flerkulturelt aspekt, bl.a. gjennom DJ-prosjek-tet og Logoprosjeket (www.levart.no).

Utstillingene vi har produsert selv og sammen med LevArt, har gitt ossmange nye besøkende, både ungdomsskoleklasser, videregående skoleklasserog innvandrere og flyktninger, og andre som tilfeldigvis kommer innom pgaden sentrale beliggenheten. Levanger kunstforening ønsker å satse på sam-tidskunsten, der profesjonelle utøvere bidrar med inntrykk og dialoger somspeiler samfunnet. Det vil fortsatt drives en balansert utstillingspolitikk mellomutstillinger som ikke gir inntekter, og utstillinger det er mulig å tjene pengerpå. Det er ikke noe mål å samle penger i foreningen, da er heller målet å satsepå oppbygging av en kunstsamling som Levanger kan være stolt av.

216

Asbjørn AndresenTil minne

Asbjørn Andresen er død, 84 år gammel.I over 30 år formidlet han av sin lokal-

kunnskap ved hjelp av et fotoapparat og enlysbildefremviser. Gjennom alle disse årenenådde filmrullene og levende lysbildekåse-rier et stort publikum. Han var en ekte ide-alist hvis motto var "å gagne og gledeandre".

Gjennom mange år, også etter han blepensjonist, utøvet han et stort samfunns-engasjement innen idrettsarbeid og kultur-liv. For dette fikk han kommunens kulturprisi 2002 med følgende begrunnelse: "AsbjørnAndresen har gjennom et langt liv gjort etomfattende arbeid med å feste på film ogregistrere lokalhistorisk stoff som ellers lett ville gå tapt. Han har i tillegg værtmedlem og leder i skriftstyret for Levanger Historielags årbok. Som omviserog forteller har han også gjort et fortjenstfullt arbeid med å gi andre del i lokaltkulturstoff og lokalhistorie".

Denne omfattende fotodokumentasjonen ble også slutten på et mer enntiårig prosjekt som startet opp i 1991. Målet var å fotografere samtlige gårderi Levanger kommune, slik at en på et gitt tidspunkt kunne se detaljer i gårds-tun og trønderlån. Hele kommunen er med - Markabygda, Ytterøy, Byavatnet,Åsen, Skogn, Ekne, Skognfjellet, Frolfjellet og Frol. Alt arkivmaterialet ble gitttil historielaget, og ligger trygt i det lokale privatarkivet.

Sammen med Arne Sivertsen, Arne Johnsen og Einar Haugan var AsbjørnAndresen aktiv i arbeidet med å skape nytt liv i Marsimartnan. Han var ogsåen av de flittigste bidragsyterne til Levanger Historielags årbok, og ble i 2002utnevnt til æresmedlem i laget.

Vi i Levanger Historielag takker ham for hans engasjerte og uegennyttigeinnsats i lokalsamfunnet.

Levanger Historielag

217

Årsmelding for Levanger Historielag2006

Styret som ble valgt på årsmøtet driftsåret 2006 har vært:Leder Per Anker Johansen, nestleder Aud Graadal, kasserer Pål Kulås, sek-

retær Knut O Torgersen og styremedlemmer Johannes Vongraven, ToralfGranaune, Liv Kjønstad, Aashild Bjørgum Øwre og Jon Steinar Munkeby.

Som revisorer ble Sidsel Wohlen og Tor Falch valgt, og som valgnemd OlaIndgaard, Sigrun Moe og Jan Kåre Løveng.

Lagsstyret har hatt 4 styremøter; 08.05.06, 12.06.06 og 15.01.07Laget var representert av Per Anker Johansen, Liv Kjønstad og Ola Indgaard

ved årsmøtet i N-T Historielag på Falstad 25.11.06. Levanger Historielag ori-enterte årsmøtet om sin aktivitet.

Johannes Vongraven og Pål Lein har representert laget i LevangerBygdeboknemd.

Vongraven har vært leder for nemda. Styret vil foreslå at disse representantenevelges på årsmøtet, noe som vil kreve endringer av våre vedtekter.

Aashild B. Øwre har representert laget i representantskapet for LevangerMuseum, mens Liv Kjønstad har vært vararepresentant.

Per Anker Johansen ble oppnevnt av Kommunen til nemda for "skilting avkulturminner".

Årboka for 2006 har et opplag på 1200 eks. Av disse er p.t. vel 800 solgt.Et antall bøker er gitt bort etter tradisjonell liste. Det arbeides fortsatt med åforbedre salgsopplegget, for også å få ned lageret av gamle utgaver.

Aud Graadal og Jan Kåre Løveng ledet kurs i Slektsgransking i februar ogmars.

Historielaget i samarbeid med Bymuseet arrangerte utstillingen iDamskipsbrygga i forbindelse med årets Kulturminnedag 10.09.06. Motto forutstillingen var "Steder for ankomst og avreise".

Etter initiativ fra Sidsel Wohlen var det møte 06.06.06 om "Bevaring avskriftlig materiale i Levanger". Deltagerne kom fra Biblioteket, Historielaget,Bymuseet, Levanger Museum og Levanger-Avisa. Historielaget føler et ansvarfor å følge opp dette.

218

Arbeidet med skrift om husmannsplasser i gamle Frol kommune er snart full-ført. Grunnlagsmaterialet er samlet og skrevet av fire grupper, og arbeidet medredigering er påbegynt. Per Anker Johansen er redaktør for skriftet.

11.09.06 var det åpent møte i Folkes Hus i lagets regi. Det var Per AnkerJohansen som foredro om "Thranitterbevegelsen og opprøret i Levanger februar1851".

I forbindelse med teateroppsettinga "Raud Vinter" på Torvet, bidro lag-smedlemmene Ola Indgaard, Leif Kjønstad og Sveinung Havik med rekvisit-ter.

Rapport fra aktivitet i Registreringsnemda og Turnemda legges fram på års-møtet.

Styret

219

NTA 1907

Hanne Holthe Munkeby:

Supplerende opplysninger til artikkelen ”Ny musikkpaviljong på dengamle rådhustomta” i årboka 2005.

Egil Eriksen, f. 1913, som bodde i Sjøgata 40 inntil nylig, forteller at en tol-ler fra Sørlandet kalt Due (har ikke noe med Due på Mo gård å gjøre!) eideDueparken. Den var gjerdet inn med brunt stakitt, vertikale smale fjøler, og detble bygget et lysthus innenfor gjerdet. Lysthuset var brunt og ”utilgjengelig”,det var alltid skygge der, men solstrålene kom vel dit utpå kvelden. Denne par-ken var privat, så det var ikke vanlig/lov for noen andre å bruke den, og jeg(Hanne) husker den som et litt skummelt sted.

Her i lysthuset spilte lensmann Berg og tannlege Bjarne Semb kort.Lensmann Berg var en mann som alle hadde stor respekt for, og han veide 130kg, sier Egil med et smil. Sønnen til Semb, Lars, som jobbet på Rieber, fikkvære med faren av og til og fikk da litt tannlege-undervisning, og en gang påfritida laget han et gebiss til meg. Morsomt å tenke på det, sier Eriksen.

Det var flere parker i Sjøgata og det var flere lysthus der også. Blant andrehadde fabrikkeier Eide hage med eget lysthus. De som bodde i Sjøgata, haddeen liten grønn flekk ned mot sjøen.

Dueparken ble dessverre revet da Felleskjøpet skulle bygges (åpnet i nov.1961).

220

Samling av lokallitteraturArnesen, Trond Knollmjødurt (Filipendula vurgaris) på Skånes, Levanger

Theim, 2001Berre, Bjarne Lokalhistorie med Gjertrudmoen som utgangspunkt Levanger, 1972

Div. om ”Raud Vinter” samlet i ringperm Levanger, 2006Falstadsenteret Ekne. Ombygging og rehabilitering. Ferdigmelding fra Statsbygg

Oslo, 2006Folkeafstemningen (1905). Opraab til Kvinderne Levanger, u.å.Fotoalbum. Bilder fra Levanger Kommune Levanger, 2006Funn og fornminner i Nord-Trøndelag : Levanger kommune. B.I-II. Levanger, u.å.Gundersen, Gunnar J. Dagens lille strofe. Utvalgte dikt fra Levanger-Avisa

Levanger, 2007Hallan, Nelius Avisartikler Levanger, u.å.Husby, Magne Industriområde ved Hotran. Konsekvensutredning for fugl, pattedyr og planter. Magne Husby <et. al.> Steinkjer, 2006Langås, Arne Formidling av kulturminner i landskapet. Forslag til kultursti langs Fossingelva i Åsen. Prosjektoppgave ved NTNU Theim, 2006Levanger Handelsstands Forening ”Forelsket i Levanger” Levanger, 2006Levanger Historielags Årbok 2006 Levanger 2005 Lian, Trygve Fisket på Trondheimsfjorden Dok.forl., 2006Lian, Trygve Kommunikasjon og informasjon Dok.forl., 2007Mule skolekorps. Jubileumsberetning 2006 Eget, 2006Munkeby, Hanne Holthe Munkeby søndagsskole 100 år; 1906-2006 Levanger, 2006Nord-Trøndelag Historielag Årbok 2006 Steinkjer, 2006Skogn Idrettslag 1906-2006 Levanger, 2006Utdrag av Skatteligningene for Levanger By, Skogn, Aasen, Levanger Herred (Frol) og Ytterøen Levanger, u.å.Wengstad, J.Kr. Indherreds Aktie-Dampskibsselskab indtil år 1926

Steinkjer, 1926

Levanger BibliotekLokalavdelingaTlf.: 74 05 29 00. Faks.: 74 05 29 09. E-post.: biblioteket@levanger.kommune.no

221

Medarbeiderliste

Jakob Aune f. 1924 i Levanger, adr. LevangerJan Brendalsmo f. 1951 i Tønsberg, adr. OsloEdbjørn Dalslåen f. 1940 i Bergen, adr. LevangerLars Forberg f. 1949 i Ytterøy, adr. YtterøyErling Furunes f. 1941 i Ekne, adr. GvarvAugust Grav f. 1875 på Ytterøy, død 1953Tove Maria Guttelvik f. 1947 i Levanger, adr. LevangerEinar Haugan f. 1928 i Frol, adr. LevangerSveinung Havik f. 1947 i Snåsa, adr. LevangerOla Indgaard f. 1928 i Frol, adr. LevangerKetil Vidar Iversen f. 1947 i Levanger, adr. LevangerAnnar Johansen f. 1937 i Frol, adr. LevangerPer Anker Johansen f. 1941 i Misvær, adr. LevangerLeif Kjønstad f. 1928 i Frol, adr. LevangerPål Kulås f. 1935 i Markabygda, adr. MarkabygdaAndreas Lunnan f. 1940 i Åsen, adr. SkognKarl O. Lynum f. 1952 i Verran, adr. ÅsenKaren Løvhaug f. 1917 i Vinne, adr. VerdalHanne Holthe Munkeby f. 1938 i Levanger, adr. LevangerSigrun Okkenhaug f. 1889 i Frol, død 1940Arild Pettersen f. 1945 i Aremark, adr. SakshaugArnfinn Rønning f. 1928 i Skogn, adr. SkognKarl A. Sandnes f. 1923 i Levanger, død 2002Åshild W. Selmer f. 1937 i Sør-Varanger, adr. LevangerBård Toldnes f. 1950 i Levanger, adr. LevangerEster Viken f. 1936 i Frol, adr. LevangerKnut Vodal f. 1949 i Ekne, adr. EkneEivind Voldseth f. 1934 i Levanger, adr. LevangerArne Sigmund Vudduaune f. 1962 i Åsen, adr. ÅsenFrits Wahlstrøm f. 1943 i Skogn, adr. ÅrnesSidsel Wohlen f. 1940 i Andebu, adr. Levanger

222

223

224