I neste sekund ligger han på ryggen på gulvet med Taggen mellom hendene.

Taggen glefser og spreller. Odd tviholder mens han får tak i sekken med det ene beinet og

drar den til seg. Så dytter han krokodillen nedi med hodet først. Lynraskt trekker han hendene

til seg og snører sekken sammen med ett eneste rykk, får klaffen over og låser den fast med

spennene.

Så slenger han sekken på ryggen, fyker forbi de store krokodillene og legger på sprang

oppover alle trappene.

70

— Hvor har du vært? utbryter Espen idet han får øye på Odd.

— På do, sier Odd.

— Så lenge? Jeg har lett etter deg overalt! Alle har lett etter deg, Odd. Er du syk?

— Veldig dårlig i magen, stønner Odd og holder seg for nesa.

Espen blir stående og stirre på Odd med et underlig blikk.

— Vi ble så redd for at det hadde skjedd deg noe, sier han.

Odd kjenner en varme spre seg i magen. Han tviholder på sekken foran seg. Krokodillen er

merkelig stille. Det er nesten så han tror han har klemt den for hardt. Han løsner litt på grepet,

og da kjenner han at det krafser inni der.

— Bussen går om et kvarter. Sett deg i gangen og vent så lenge. Jeg skal hente de andre som

er inne i kinosalen. Synd at du gikk glipp av filmen, sier Espen, – for den var veldig spennende.

— Det gjør ikke noe, sier Odd. — Det har vært spennende her uansett.

Odd ser på alle som går frem og tilbake foran ham i inngangshallen. Ingen vet hva jeg har i

sekken, tenker han og har lyst til å le høyt. Han klarte det. Han har en kompis i sekken. Buddy.

Taggen. Han har en krokodille! Ha ha. Nå skal de få se, alle sammen! Her kommer jeg og

kompisen min!

Det kommer noen pussige knirkelyder fra sekken.

— Slapp av, Taggen, hvisker Odd. — Vi skal bli kompiser. Når vi kommer hjem, skal du få mer

skinke. Og salami, hvis du vil. Og pølser. Og grillet kylling, hvis vi har flaks.

— Hvem er det du snakker med, egentlig?

Odd ser opp og møter blikket til Mette.

— Hæ?

Mette skakker på hodet og smiler med øynene. Odd blir straks glovarm i hodet.

— Hvem snakker du med?

— En krokodille.

Mette ler en lang, trillende latter som kiler Odd i ørene så han også må le. Hun har digre

musefletter som står rett ut, og det er akkurat nå Odd blir sikker på at han synes hun er den

søteste jenta i hele verden.

— Du sier mye rart, fortsetter hun. — Og tuller så mye.

Hun smiler med dype søkk i kinnene.

— En god del er sant, sier Odd.

— Espen sa jeg kunne vente sammen med deg, sier Mette og setter seg ved siden av ham

på benken. — Så du slipper å sitte her helt alene.

Odd føler seg veldig rar. Som om han er vektløs og alt rundt ham snurrer rundt.

— Hvis du kunne velge blant alle superkreftene, hva ville du valgt? spør han.

Mette smiler og snurrer en av krøllene rundt fingeren sin.

— Hva mener du?

— Altså, hadde du valgt å være; supersterk, ha røntgenøyne, være tankeleser … fly?

— Fly, smiler Mette. — Jeg ville kunne fly.

Odd kjenner at han blir glovarm på ørene.

— Eller forresten, kanskje å snakke med dyr, ler hun. — Lurer veldig på hva de pingvinene sier

til hverandre, for eksempel.

Han har mest lyst til å gi Mette en klem, og det er rett før han tør det, men i samme

øyeblikk kommer Espen og de andre.

— Da går vi til bussen, sier Espen.

Odd setter seg helt bakerst med sekken på fanget. Det kjennes som om Taggen har sovnet

inni der. De andre snakker om selshowet og filmen om den digre hvithaien.

— Du kan være glad du ikke så den, sier Knut. — Skikkelig skummelt. Ingenting for sånne

pyser som deg, i hvert fall.

Bare vent, tenker Odd og blir ikke sint. Faktisk bare ler han og sier: — Ja, særlig!

Knut ser forundret på ham før han fortsetter å fortelle høydepunkter fra filmen. Odd lener

seg tilbake i setet og lukker øynene. Jeg har klart det, tenker han og sukker fornøyd. Jeg har

en kompis i sekken. Nå er jeg er Krokodille-Odd.

72

Odd har laget en løype på rommet så han ikke trenger å være nær gulvet. Ikke-trå-på gulvet-

leken har han lekt mange ganger før, forskjellen er bare at nå er det livsfarlig å gjøre feil.

Taggen er lynrask og fryktløs. Han er sulten hele tiden og biter i alt som kommer i nærheten.

Velkommen hjem, hadde Odd sagt da han åpnet sekken og slapp den ut, og det var bare

så vidt Taggen ikke fikk tak i hånden hans idet den stakk snuten ut av åpningen og glefset til.

Tennene hengte seg fast i genseren så det ble et digert hull. Og så beit den seg fast i tøffelen

hans. Han kan se tannmerkene, så det er ikke tvil om at Taggen mener alvor. Han kosebiter

ikke, det er i hvert fall sikkert.

Odd hopper fra stolen til senga. Fra senga til skrivebordet, og fra skrivebordet til kommoden.

På gulvet hersker Taggen. Han slenger hodet til venstre og høyre og klapper kjeften så hardt

sammen at det smeller i veggene. Odd har flyttet opp i den øverste køyesenga for å være

trygg om natten.

— Jeg må vel få komme inn og si god natt, roper mamma.

— Nei! roper Odd.

Han har hengt opp et Adgang forbudt–skilt på døren.

77

— Herregud, så barnslig han er, stønner Kine.

— Gutten har fantasi, sier pappa. — Det er bra, det.

— God natta! sier Odd med en stemme som er så liten at den nesten blir borte i dyna. Han

skulle gjerne hatt en nattaklem, og dessuten liker han ikke å ligge i overkøya. Taggen har krøpet

under kommoden. Odd kan se de gule øynene lyse i måneskinnet fra vinduet. Han legger Nøtte

innerst og teller baklengs for å få sove.

Odd våkner av at han må tisse. Og det er ikke sånn at han er ordentlig våken heller, bare så

våken at han klarer å komme seg ned fra sengen. Han lurer litt på hvorfor han sover i overkøya,

han som alltid ligger nederst. I det samme han setter fotsålene på det kalde gulvet, kommer

han på det, men da er det for sent. Som et prosjektil kommer krokodillen ut fra gjemmestedet,

glefser til og får tak i det ene buksebeinet på pysjen. Odd bråvåkner, røsker til seg beinet og

hiver seg opp i overkøya igjen. Men krokodillen vil ikke slippe. Den har fått et godt tak i pysjen

og henger fast etter tennene. Odd rister på beinet så Taggen dingler fra side til side, men den

gir seg ikke. Til slutt slipper Odd taket i buksa, så både Taggen og pysjen deiser i gulvet.

Skjelven av skrekk kryper Odd under dyna igjen. Og etter det er det nesten umulig å sove,

tissetrengt som han er, og med en illsint krokodille på gulvet.

Det er morgen, og Taggen ligger fortsatt under kommoden. Odd har bestemt seg for at han ikke

skal ta ham med på skolen. I hvert fall ikke i dag. Sinnataggen må være her. Men det er heller

ikke helt trygt, for mamma kan bestemme seg for at hun må rydde eller lufte på rommet hans.

Han kan ikke stole på at hun holder seg unna, selv om han har hengt opp plakat på døren. Jeg

må få Taggen inn i skapet så han kan være der mens jeg er på skolen, bestemmer han. Men

han vet bare ikke hvordan.

Det var ikke akkurat sånn som dette han hadde trodd det skulle bli, tenker Odd og ser på

glefsekrokodillen under kommoden. Hva var det egentlig Rolf mente med buddy og kompis?

Er Rolf den eneste Taggen ikke biter? Kanskje det er sånn at Taggen tror alle andre enn Rolf er

krokodillejegere som vil lage vesker og belter av skinnet hans. Da er det kanskje ikke så rart at

han biter?

79

Odd legger Nøtte under dynen, ruller seg rundt og tar av seg pysjamasjakken. Han har lagt

klærne klare i enden av sengen. Liggende på ryggen får han lirket beina inn i buksene. Genseren

er det ikke noe problem å få på seg, men hvor er den andre sokken? I det samme han får øye

på den, faller den ned på gulvet. I neste sekund stikker nesa til Taggen frem under kommoden.

Og så kommer hele hodet og resten av kroppen. Sokken har landet midt mellom køyesengen

og kommoden.

Taggen går noen skritt mot sokken. Så blir han stående der og vagge med kjeften halvåpen

og liksom snuse ut i luften.

— Den burde du ikke spise! hvisker Odd.

Taggen løfter hodet og ruller med øynene før han glefser i seg sokken i en stor jafs. Odd blir

tørr i halsen. Tuppen av sokken stikker ut mellom tennene som en tunge. Så, med et rykk, er

den borte.

Er sokker sunt for krokodiller? Odd løfter den andre mot nesa og lukter. Taggen må i alle fall

være veldig sulten.

I det samme banker det hardt på døren, og mamma roper at han må stå opp.

Taggen piler tilbake innunder kommoden.

— Kommer! roper Odd tilbake. — Ikke kom inn! Hjertet hans hamrer i brystet. — Jeg er på vei.

— Fint, sier mamma.

Han hører skrittene hennes mot kjøkkenet og puster lettet ut. Med øynene spikret til mørket

under kommoden klatrer han ned til skrivebordet og setter begge føttene på bordplaten. Så

flytter han seg sidelengs på skrivebordet til han kan ta et langt skritt over til stolen. Akkurat

idet han skal få med seg det andre beinet, titter hodet til krokodillen frem igjen.

De runde øynene snurrer litt rundt før Taggen løfter på hodet og fester det mørke blikket

sitt rett opp på Odd.

— God morgen! piper Odd. Han kremter for å rense stemmen. — Jeg skal gå og hente frokost

til deg.

Taggen kommer ut fra gjemmestedet sitt med kjeften på gløtt.

— Flink krokodille. Gå på plassen sin! prøver Odd mens han balanserer med ett bein på stolen

og ett på skrivebordet.

Taggen stiller seg rett under ham og strekker på nakken. Odd har fått hjertet i nesa og må

åpne munnen for å få puste. I noen sekunder blir de stående og stirre på hverandre til Taggen

rygger inn i mørket igjen.

82

Odd puster lettet ut, og idet han ser halen forsvinne under kommoden, hopper han frem til

døren, river den opp, slenger seg ut og smeller den hardt igjen. Der krasjer han rett i Kine.

— Au! hyler hun og dytter Odd av føttene sine. — Hva er det du driver med?

— Holdt på å trå på gulvet, sier Odd andpusten. — Unnskyld.

— Å, du og de utrolig teite lekene dine, stønner Kine, gnir tåen sin og hinker mot kjøkkenet.

— Det er ikke noe mer pålegg, sier mamma oppgitt med hodet i kjøleskapet. — Jeg har jo

akkurat handlet. Her er det helt tomt.

— Har vi ikke noe annet enn ost? spør Kine surt. Jeg skal rett i stallen, så jeg må ha med to

matpakker.

— Nugatti og gulost, sier mamma.

— Er det du som har spist opp alt, eller? spør Kine og setter øynene i Odd.

— Krokodillen, sier Odd og skjærer en tykk blings.

— Odd … sukker mamma og rister på hodet.

— Herregud, stønner Kine.

— Gutter spiser som krokodiller når de vokser, sier pappa og blunker kameratslig til Odd.

— Det er nok Petter.

— Ikke skyld på meg, sier Petter. — Vi fikk pizza etter kampen i går. Jeg har ikke vært i

kjøleskapet.

Odd er varm i ansiktet og smører Nugatti på skiven. Han skulle ha spart noen skinke-skiver

i går kveld, men Taggen var umettelig. Den ble stående med kjeften på vidt gap etter hver bit.

Til slutt hadde det ikke vært annet krokodillespiselig igjen i kjøleskapet enn en boks lever-

postei. Og hele boksen forsvant i gapet.

Odd tygger på skiven og tenker på at han må hente sekken og ta med arbeidsboka som

ligger igjen på skrivebordet, også. Det lureste er å få Taggen i skapet først. Men hvordan? Og

med hva?

83

— Nugatti eller gulost?

— Hallo? Kan jeg få den, eller?

Kine rekker frem hånden og vifter utålmodig etter boksen.

— Skal bare smøre på en til, sier Odd. Når Taggen vil spise leverposteibokser og sure sokker,

tar han garantert en skive med Nugatti. Odd smører et tykt lag.

— Takk skal du ha. Det er akkurat ingenting igjen til meg, sier Kine surt.

— Slapp av, sier pappa, tar enda en boks ut av skapet og plasserer den på bordet.

— Hva er det som har skjedd med ermet ditt? spør han idet han får øye på den fillete

genseren til Odd.

— Krokodilleglefs, sier Odd.

— Fantasien løper visst løpsk med deg for tiden, ler pappa og rusker Odd i håret.

— Kan vi ha grillet kylling til middag i dag? spør Odd.

— Det blir grønnsaksuppe, sier mamma.

Typisk, tenker Odd. Det må være bortimot det verste du kan servere en krokodille.

Taggen har sovnet. Odd har brukt det lange kosteskaftet og skjøvet litt av nugattiskiven rett

foran nesen hans, men krokodillen rikker seg ikke av flekken. Resten har Odd plassert i skapet.

Han kan lett få døren igjen med kosten når Taggen har krøpet inn for å spise siste halvpart.

Det var planen. Men Taggen har flatet helt ut med alle fire beina ut til siden og den lange

haken langsetter gulvet.

— Nå må du skynde deg, roper mamma. — Vi må gå nå!

Odd fisker til seg sekken med kosteskaftet. Boka får han ikke tak i.

— Jeg får ikke Nusse inn i buret, roper Kine.

— Kan du ta ham inn etterpå, mamma? Jeg rekker det ikke.

— Sikker på at han ikke biter meg?