BOK FIRE

ISBN 978-82-516-8074-5

9 7 8 8 2 5 1 6 8 0 7 4 5

www.schibstedforlag.no

SlangEnSSKyggE

R Ic K R IOR da n

Sl

an

gE

nS S

Ky

gg

E

RIcKRIORdan

RIcK RIORdan ble kåret til årets beste barnebokforfatter i USA i 2011 av 500 000 lesere! Han har også skrevet bøkene i den populære serien om Percy Jackson. Med bakgrunn som historielærer har han uttalt følgende:

«I mitt klasserom var det bare én ting som var mer populært enn Det gamle Hellas, og det var Det gamle Egypt.» Kanekrøniken er resultatet.

Rick Riordan bor i San Antonio med sin kone og to sønner. Etter å ha undervist i engelsk og historie i femten år på ulike skoler i San Francisco og Texas, er han nå forfatter på heltid. Bøkene om Percy Jackson har vunnet en rekke priser, blant annet New York Times Notable Book of 2005, Child Magazine Best Book of the year. Serien har blitt solgt i millionopplag og har ligget på bestselgerlistene verden over.

Foto

: Mar

ty U

man

s

Fra forfatteren bak Percy Jackson!

Han er her igjen! Til tross for harde kamper med livet som innsats virker det ikke som om Carter og Sadie Kane klarer å holde Apofis, kaosslangen, nede. Nå truer Apofis med å legge hele verden i mørke til evig tid. Kane-søsknene må ta livet av slangen én gang for alle, en umulig oppgave?

Uheldigvis er magikerne i Livets Hus i gang med en borgerkrig, og gudene er splittet. Ungdommene står nesten alene i kampen mot kaos-kreftene. Kane-søsknenes eneste håp er en gammel og tapt magisk formel som kan skape slangens skygge om til et våpen. For å finne den tapte formelen må Sadie og Carter stole på et morderisk spøkelse som kanskje fører dem rett i døden…

Les også de to første bøkene i Kanekrøniken:

New York Times’ bestselger!Over 30 millioner trykte eksemplarer av Rick Riordans bøker bare i USA!

– en bestselgerserie

Les også

Den siste olympier

Lyntyven

Den forsvunne helten

Monster-havet

Titanens forbannelse

Slaget om labyrinten

«Dette er den beste boka han har skrevet.» Cathrine Krøger, Dagbladet

Har du lest Gudene fra Olympos?

Rick Riordan

Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen

SLANGENSSKYGGE

Originalens tittel: The Serpent’s ShadowText copyright © 2012 by Rick Riordan. All rights reserved.

Første gang utgitt av Disney Hyperion Books, en imprint av Disney BookGroup, 2012

Design hieroglyfer av Michelle Gengaro-KokmenPermission for this edition was arranged through the Nancy Gallt Literary

Agency and Ia Atterholm Agency.Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2013

Oversetter: Torleif Sjøgren-ErichsenRepro: RenessanseMedia AS

Omslagsillustrasjon: ©John RoccoOmbrekking: Type-it AS

Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland

ISBN 978-82-516-8074-5

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloveneller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering istrid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar

og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.schibstedforlag.no

Tilegnet tre store redaktører som formet forfatterkarrieren min:

Kate Miciak, Jennifer Besser og Stephanie Lurie – magikerne

som har vekket mine ord til live

Innhold

1 Vi setter fyr på en fest . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

2 Jeg gir Kaos en skyllebøtte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

3 Vi redder et skrin fullt av ingenting. . . . . . . . . . . . . . . .

4 Jeg søker råd hos en krigsdue. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

5 En dans med Døden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

6 Amos leker med actionfigurer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7 Jeg blir kvalt av en gammel venn . . . . . . . . . . . . . . . . . .

8 Min søster, blomsterpotten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9 Zia stanser et lavaslagsmål . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

10 Ta-med-datteren-din-på-jobb-dag går fryktelig galt . .

11 Happy hippie Hapi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

12 Okser med gufne laserstråler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

13 En vennlig runde gjemsel (med bonuspoeng for

smertefull død!) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

14 Gøy med splittede personligheter . . . . . . . . . . . . . . . . .

15 Jeg blir til en lilla sjimpanse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

16 Reddet av en limo . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

17 Brooklyn House går til krig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

18 Dødsgutt til unnsetning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

19 Velkommen til ondskapens tivoli. . . . . . . . . . . . . . . . . .

20 Jeg kaprer en stol. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

21 Gudene er under kontroll, men ikke følelsene mine . .

22 Den siste vals (i denne omgang) . . . . . . . . . . . . . . . . . .

11

26

42

60

82

102

119

139

153

174

202

221

243

263

275

297

316

335

349

363

381

393

ADVARSEL

Dette er en utskrift av et lydopptak. To ganger før har Carter

og Sadie Kane sendt meg slike opptak, som jeg har skrevet ut

og utgitt som Den røde pyramiden og Ildtronen. Samtidig

som jeg føler meg beæret over Kane-søsknenes vedvarende

tillit, må jeg advare deg om at denne tredje beretningen er

den mest urovekkende hittil. Opptaket ble sendt hjem til

meg i en forkullet boks gjennomhullet av merker etter klør

og tenner som zoologer ikke har klart å identifisere. Hadde

det ikke vært for de beskyttende hieroglyfene utenpå, tviler

jeg på om boksen hadde overlevd reisen. Les videre, så vil

du forstå hvorfor.

1 Vi setter fyr på en fest

Sadie Kane her.

Hvis du lytter til dette, så gratulerer! Du overlevde dommedag.

Jeg vil gjerne si unnskyld med det samme for ethvert ubehag

som jordens undergang kan ha påført deg. Jordskjelvene, opp-

tøyene, tornadoene, oversvømmelsene, tsunamiene, og, selvføl-

gelig, kjempeslangen som slukte solen – jeg er redd vi har skylden

for mesteparten av dette. Carter og jeg bestemte oss for at vi i

hvert fall måtte forklare hvordan det skjedde.

Dette kommer trolig til å bli vårt siste opptak. Når du har hørt

historien vår, vil grunnen til det være innlysende.

Problemene våre begynte i Dallas, da de ildpustende sauene

ødela utstillingen om kong Tut.

Den kvelden holdt magikerne fra Texas et selskap i skulpturhagen

tvers over gaten for Det kunsthistoriske museet i Dallas. Mennene

var kledd i smoking og cowboyhatt. Kvinnene gikk i aftenkjoler

og hadde frisyrer som så ut som sukkerspinneksplosjoner.

Et orkester spilte gamle countrylåter på paviljongen. Snorer

med kulørte lyspærer glitret i trærne. Magikerne kom av og til

ut av hemmelige dører i skulpturene eller tryllet frem ild for å

S

A

D

I

E

11

brenne opp innpåslitne mygg, men ellers virket det som et ganske

alminnelig selskap.

Lederen for Femtiførste nome, JD Grissom, sto og småpra-

tet med gjestene og hygget seg med en tacotallerken da vi trakk

ham til side for et krisemøte. Jeg hadde dårlig samvittighet for

det, men jeg hadde ikke noe valg med tanke på hvilken fare han

svevde i.

«Et angrep?» Han rynket pannen. «Tut-utstillingen har vært

åpen for publikum i en måned nå. Hvis Apofis har planlagt å slå

til her, ville han ikke ha gjort det allerede?»

JD var høy og kraftig, med et firskårent, værbitt ansikt, tynt,

rødlig hår og hender som var grove som bark. Han så ut til å

være rundt førti, men sånt er vanskelig å si med magikere. Han

var kledd i svart dress med lisseslips og et belte med en spenne

formet som en stor sølvstjerne, omtrent som en sheriff i Det ville

vesten.

«Jeg skal forklare mens vi går,» sa Carter. Han begynte å gå i

forveien mot den motsatte enden av hagen.

Jeg må innrømme at broren min oppførte seg forbausende

selvsikkert.

Han var fortsatt den gode, gamle premiedusten, selvfølgelig.

Det krøllete håret manglet et område på venstre side hvor griffen

hans hadde gitt ham et «kjærlig bitt», og de mange små sårene i

ansiktet hans røpet at han ikke helt hadde lært seg kunsten å bar-

bere seg. Men etter at han fylte femten hadde han skutt i været

og lagt på seg muskler etter mange timer med kamptrening.

Han så høyreist og moden ut i de svarte linklærne, særlig med

khopesh-sverdet hengende langs siden. Jeg kunne nesten se ham

for meg som en lederskikkelse uten å bryte sammen i hysterisk

latter.

12

[Hvorfor glor du så stygt på meg, Carter? Det var en ganske

sjenerøs beskrivelse.]

Carter gikk rundt buffetbordet og rasket med seg en hånd-

full tortillachips. «Apofis har et mønster,» sa han til JD. «Alle de

andre angrepene fant sted på netter med nymåne, når det er aller

mørkest. Tro meg, han kommer til å angripe museet ditt i natt.

Og han kommer til å gjøre det med voldsom kraft.»

JD Grissom manøvrerte seg rundt en gruppe magikere som

drakk champagne. «Disse andre angrepene …» sa han. «Mener

du Chicago og Mexico by?»

«Og Toronto,» sa Carter. «Og … noen flere.»

Jeg skjønte at han ikke hadde lyst til å si mer. Angrepene vi

hadde vært vitne til i løpet av sommeren, hadde gitt oss mareritt,

begge to.

Sant nok, Armageddon hadde ikke kommet med full styrke

ennå. Det var seks måneder siden kaosslangen Apofis hadde

rømt fra fengselet sitt i Underverdenen, men han hadde ennå

ikke invadert de dødeliges verden for fullt, sånn som vi hadde

regnet med. Av en eller annen grunn så slangen tiden an og

nøyde seg med mindre angrep på nomer som virket trygge og

tilfredse.

Som denne, tenkte jeg.

Idet vi gikk forbi paviljongen, avsluttet orkesteret en låt. En

pen, lyshåret kvinne med en fele vinket til JD med buen sin.

«Kom igjen, kjekken!» ropte hun. «Vi trenger deg på steelgitar!»

Han tvang frem et smil. «Senere, vennen min. Jeg kommer

snart tilbake.»

Vi gikk videre. JD snudde seg mot oss. «Min kone, Anne.»

«Er hun også magiker?» spurte jeg.

Han nikket og fikk et mørkt drag over ansiktet. «Når det gjel-

13

der disse angrepene. Hvorfor er dere så sikre på at Apofis vil slå

til akkurat her?»

Carter hadde munnen full av tortillachips, så svaret hans lød

bare som: «Mhm-hmm.»

«Han er ute etter en spesiell gjenstand,» oversatte jeg. «Han har

allerede ødelagt fem andre eksemplarer av den. Den siste som er

igjen, befinner seg tilfeldigvis i din Tut-utstilling.»

«Hvilken gjenstand?» spurte JD.

Jeg nølte. Før vi hadde dratt til Dallas, hadde vi fremsagt alle

mulige verneformularer og utstyrt oss med en drøss med beskyt-

tende amuletter for å forhindre magisk tyvlytting, men jeg var

fortsatt urolig for å snakke høyt om planene våre.

«Det er best vi viser deg den.» Jeg gikk rundt en fontene hvor

to unge magikere skrev Jeg elsker deg på hellene med tryllesta-

vene sine. «Vi har tatt med vår egen elitegruppe for å hjelpe

oss. De venter på oss på museet. Hvis du vil la oss under-

søke gjenstanden, og kanskje ta den med for å holde den i

sikkerhet –»

«Ta den med dere?» JD så uforstående på oss. «Utstillingen

er tungt bevoktet. Jeg har mine beste magikere rundt den dag

og natt. Tror dere at dere kan klare det bedre på Brooklyn

House?»

Vi stanset i utkanten av hagen. Tvers over gaten hang et to

etasjer langt kong Tut-banner langs veggen på museet.

Carter tok frem mobiltelefonen sin. Han viste JD Grissom et

bilde på skjermen – et utbrent herskapshus som en gang hadde

vært hovedkvarteret til Hundrede nome i Toronto.

«Vaktene dine er sikkert dyktige,» sa Carter. «Men det er

best at vi ikke gjør din nome til et mål for Apofis. I de andre

angrepene … etterlot ikke Apofis’ lakeier seg noen overlevende.»

14

JD stirret på telefonskjermen, og deretter opp på kona si, Anne,

som spilte fele i en twostep.

«OK,» sa JD. «Jeg håper teamet deres er førsteklasses.»

«De er utrolige,» lovte jeg. «Kom, så skal vi presentere deg for

dem.»

Elitegruppen vår var travelt opptatt med å plyndre gavebutik-

ken.

Felix hadde tryllet frem tre pingviner, som vagget omkring

iført Tut-masker. Bavianvennen vår, Khufu, satt oppå en bok-

hylle og leste Faraoenes historie, noe som ville vært ganske impo-

nerende hvis han ikke hadde holdt boken opp ned. Walt – å,

kjære Walt, hvorfor? – hadde åpnet smykkemonteren og under-

søkte armbånd og halskjeder som om de skulle være magiske.

Alyssa fikk keramikkrukker til å stige opp i luften ved hjelp av

elementmagien sin og sjonglerte med tjue–tretti stykker samtidig

i et åttetallsmønster.

Carter kremtet.

Walt stivnet til med hendene fulle av gullsmykker. Khufu klat-

ret ned bokhyllen og rev med seg mesteparten av bøkene. Alyssas

krukker falt i gulvet med et knas. Felix prøvde å jage pingvi-

nene sine bak skranken. (Han har sterke følelser når det gjelder

pingviners nytteverdi. Jeg kan dessverre ikke forklare det.)

JD Grissom trommet med fingrene på stjernebeltespennen.

«Er dette det fabelaktige teamet deres?»

«Ja!» Jeg prøvde meg med et vinnende smil. «Beklager rotet,

jeg skal bare, eh …»

Jeg tok ut tryllestaven fra beltet og sa en kommando: «Hi-

nehm!»

Jeg var blitt flinkere med sånne formularer. Stort sett klarte jeg

15

nå å kanalisere kraft fra min skytsgudinne Isis uten å svime av.

Og jeg hadde ikke eksplodert én gang.

Hieroglyfen for Bli hel glødet i luften et kort øyeblikk:

Knuste keramikkbiter fløy inntil hverandre og limte seg sam-

men. Bøker svevde opp i hyllene sine. Kong Tut-maskene fløy av

pingvinene og avslørte at de var – tro det eller ei – pingviner.

Vennene våre så temmelig flaue ut.

«Unnskyld,» mumlet Walt og la smykkene tilbake i monteren.

«Vi kjedet oss.»

Jeg klarte ikke å være sint på Walt i lang tid av gangen. Han

var høy og atletisk, bygd som en basketspiller, i joggebukse og en

singlet som viste de muskuløse armene. Huden hadde farge som

varm kakao, og ansiktet var like kongelig og vakkert som statuene

av farao-forfedrene hans.

Om jeg var forelsket i ham? Tja, det er komplisert. Mer om det

siden.

JD Grissom gransket teamet vårt.

«Hyggelig å møte dere.» Han hørtes fortsatt entusiastisk ut.

«Bli med meg.»

Museets lobby var et enormt, hvitt rom med tomme kafébord,

en scene, og et tak som var høyt nok for en giraff. På den ene

siden ledet en trapp opp til en balkong med en rad med konto-

rer. På den andre siden var det glassvegger med utsikt mot den

nattlige silhuetten av Dallas.

JD pekte opp på balkongen, hvor to menn i svarte linklær

patruljerte. «Ser dere? Det er vakter overalt.»

Mennene hadde de magiske stokkene og tryllestavene sine

16

parat. De kikket ned på oss, og jeg la merke til at øynene deres

glødet. De hadde malt hieroglyfer på kinnbeina som krigsma-

ling.

Alyssa hvisket til meg: «Hva er det med de øynene?»

«Overvåkningsmagi,» gjettet jeg. «Symbolene lar vaktene se

inn i Duat.»

Alyssa bet seg i leppen. Siden hennes skytsgud var Geb, jord-

guden, likte hun solide ting, som stein og keramikk. Hun likte

ikke høyder eller dypt vann. Og hun likte definitivt ikke tanken

på Duat – den magiske verdenen som eksisterte side om side med

vår egen.

Da jeg en gang beskrev Duat som et hav under føttene våre med

lag på lag med magiske dimensjoner som aldri tok slutt, trodde

jeg at Alyssa holdt på å bli sjøsyk.

Ti år gamle Felix, derimot, hadde ingen sånne skrupler. «Kult!»

sa han. «Jeg vil også ha glødende øyne.»

Han dro fingeren over kinnene og etterlot seg glinsende pur-

purfargede klatter med form som Antarktis.

Alyssa lo. «Kan du se inn i Duat nå?»

«Nei,» tilsto han. «Men jeg kan se pingvinene mine mye

bedre.»

«Vi må skynde oss,» minte Carter oss om. «Apofis slår som

regel til når månen er på det høyeste i banen. Og det er –»

«Aff!» Khufu holdt opp alle de ti fingrene sine. Vi snakker om

en bavian med perfekt astronomisk sans.

«Om ti minutter,» sier jeg. «Det er jo strålende.»

Vi nærmet oss inngangen til kong Tut-utstillingen, som det var

heller vanskelig å ikke få øye på takket være det gigantiske gylne

skiltet med teksten KONG TUT-UTSTILLING. To magikere sto

vakt med hver sin fullvoksne leopard i lenker.

17

Carter så forbløffet på JD. «Hvordan skaffet du deg full adgang

til museet?»

Teksaneren trakk på skuldrene. «Min kone, Anne, er president

i styret. Nå, hvilken gjenstand var det dere ville se?»

«Jeg har studert kartet over utstillingen,» sa Carter. «Kom, så

skal jeg vise deg.»

Leopardene virket ganske interesserte i Felix’ pingviner, men

vaktene holdt dem tilbake og lot oss passere.

Utstillingen var utrolig omfattende, men jeg skal ikke plage deg

med detaljer. En labyrint av rom med sarkofager, statuer, møb-

ler, gullsmykker – bla, bla, bla. Jeg ville helst ha sluppet hele greia.

Jeg har sett nok egyptiske samlinger for mange liv, ellers takk.

Dessuten, overalt hvor jeg så, fikk jeg påminnelser om vonde

opplevelser.

Vi gikk forbi montre med små shabti-figurer, utvilsomt pro-

grammert til å våkne til liv når de ble kalt på. Jeg har drept en hel

drøss sånne. Vi gikk forbi statuer av glødende monstre og guder

som jeg hadde kjempet mot i levende live – gribben Nekhbet, som

en gang hadde besatt bestefaren min (en lang historie), kroko-

dillen Sobek, som en gang hadde prøvd å drepe katten min (en

enda lengre historie), og løvegudinnen Sekhmet, som vi en gang

hadde beseiret ved hjelp av chilisaus (ikke spør engang).

Men det mest opprørende av alt: en liten alabaststatue av vår

venn Bes, dvergenes gud. Statuen var urgammel, men jeg kjente

igjen oppstoppernesa, det buskete kinnskjegget, kulemagen og

det elskverdig heslige ansiktet som så ut som om han var blitt

slått gjentatte ganger med en stekepanne. Vi hadde bare kjent Bes

i noen dager, men han hadde bokstavelig talt ofret sjelen sin for

å hjelpe oss. Hver gang jeg så ham, ble jeg minnet på en gjeld jeg

aldri kunne betale tilbake.

18

Jeg måtte ha blitt stående ved statuen lenger enn jeg hadde

trodd. Resten av gruppen hadde gått forbi meg og var nå på vei

inn i det neste rommet, omtrent tjue meter foran meg, da en

stemme ved siden av meg sa: «Psst!»

Jeg så meg rundt. Jeg trodde det kanskje var statuen av Bes som

hadde snakket. Så hørte jeg stemmen igjen. «Hei, smukka. Hør

på meg. Tiden er knapp.»

Midt på veggen, i øyehøyde med meg, bulte et mannsansikt

ut fra den hvite malingen som om det prøvde å rive seg løs. Han

hadde nese som en hauk, ondskapsfulle, smale lepper og høy

panne. Selv om han hadde samme farge som veggen, virket han i

høyeste grad levende. De tomme, hvite øynene klarte på en eller

annen måte å formidle et utålmodig uttrykk.

«Du kommer ikke til å klare å redde rullen, smukka,» advarte

han. «Og selv om du hadde klart det, ville du aldri ha forstått hva

som står i den. Du trenger min hjelp.»

Jeg hadde opplevd mange underlige ting etter at jeg begynte å

praktisere magi, så jeg ble ikke spesielt sjokkert. Likevel visste jeg

bedre enn å stole på et hvilket som helst hvitmalt spøkelse som

snakket til meg, særlig en som kalte meg smukka. Han minnet

meg om en figur fra de fjollete mafiafilmene som guttene i Brook-

lyn House likte å se på fritiden – en eller annens onkel Vinnie,

kanskje.

«Hvem er du?» spurte jeg skarpt.

Mannen fnyste. «Som om du ikke vet det. Som om det finnes

noen som ikke vet det. Du har to dager på deg til de tar meg ned.

Hvis du ønsker å beseire Apofis, er det best at du trekker i noen

tråder og får meg ut herfra.»

«Jeg har ingen anelse om hva du snakker om,» sa jeg.

Mannen hørtes ikke ut som Set, ondskapens gud, eller slangen

19

Apofis, eller noen av de andre skurkene jeg hadde kjempet mot

før, men man kunne aldri være sikker. Det fantes tross alt dette

som kaltes magi.

Mannen stakk haken frem. «OK, nå forstår jeg. Du vil ha et

tegn på troskap. Dere kommer aldri til å redde rullen, men ta

skrinet av gull i stedet. Det vil gi dere et hint om hva dere tren-

ger, hvis dere er smarte nok til å forstå det. I overmorgen ved sol-

nedgang, smukka. Da utløper tilbudet mitt, for det er da jeg blir

tatt ned for –»

Han utstøtte et halvkvalt gisp. Han sperret øynene opp og skar

en grimase som om en renneløkke strammet seg rundt halsen på

ham. Så smeltet han langsomt sammen med veggen igjen.

«Sadie?» ropte Walt fra enden av korridoren. «Er det noe i

veien?»

Jeg kikket bort på ham. «Så du det?»

«Så hva?» spurte han.

Naturligvis ikke, tenkte jeg. Det ville jo ikke vært noe gøy hvis

andre så min versjon av onkel Vinnie. Da ville jeg ikke ha noen

grunn til å lure på om jeg var i ferd med å bli riv, ruskende gal.

«Ingenting,» sa jeg og løp for å innhente de andre.

Inngangen til det neste rommet var flankert av to sfinkser i obsi-

dian med løvekropper og værhoder. Carter sier at denne spesielle

typen sfinkser kalles kriosfinkser. [Takk skal du ha, Carter. Det

er den slags unyttig kunnskap vi alle brenner etter å få vite om.]

«Aff!» sa Khufu advarende og løftet fem fingre.

«Fem minutter igjen,» oversatte Carter.

«Gi meg et øyeblikk,» sa JD. «Dette rommet har de kraftigste

beskyttelsesbindingene. Jeg blir nødt til å redusere styrken for å

slippe dere inn.»

20

«Eh,» sa jeg nervøst, «men bindingene vil fortsatt holde ute

fiender, som gigantiske kaosslanger, håper jeg?»

JD sendte meg et sånt irritert blikk som jeg ofte får.

«Jeg vet faktisk ett og annet om beskyttelsesmagi,» sa han. «Stol

på meg.» Han løftet hånden og begynte å messe.

Carter tok meg til side. «Går det bra med deg?»

Jeg må ha sett rystet ut etter møtet med onkel Vinnie. «Alt i

orden,» sa jeg. «Jeg så et eller annet der inne. Det var sikkert bare

et av triksene til Apofis, men …»

Blikket mitt flakket til den andre enden av korridoren. Walt

sto og stirret på en gyllen trone i en glassmonter. Han støttet seg

til monteren med en hånd og bøyde seg forover som om han var

kvalm.

«Straks tilbake,» sa jeg til Carter.

Jeg gikk bort til Walt. Lyset fra utstillingsmonteren skylte over

ansiktet hans og gjorde det rødbrunt, som fjellene i Egypt.

«Hva er i veien?» spurte jeg.

«Tutankhamon døde i den stolen,» sa han.

Jeg leste på skiltet. Det sto ingenting om at Tut hadde dødd

i den stolen, men Walt lød skråsikker. Kanskje han kunne føle

familieforbannelsen. Kong Tut var Walts tipp-i-n’te-grandonkel,

og den samme arvelige giften som drepte Tut da han var nitten,

strømmet nå gjennom Walts blodårer, og ble sterkere jo mer magi

han utførte. Likevel nektet Walt å gi seg. Der han sto og kikket

inn på tronen til stamfaren sin, måtte det føles som om han leste

sin egen dødsannonse.

«Vi skal finne en kur,» lovte jeg. «Så snart vi har hamlet opp

med Apofis …»

Han så på meg, og stemmen min døde bort. Vi visste begge to

at sjansene til å beseire Apofis var små. Selv om vi skulle lykkes,

21

hadde vi ingen garanti for at Walt ville leve lenge nok til å nyte

seieren. Dette var en av Walts gode dager, og likevel så jeg smerten

i øynene hans.

«Folkens,» ropte Carter, «nå er det klart.»

Rommet innenfor kriosfinksene var en «greatest hits»-samling

fra det egyptiske etterlivet. En trestatue av Anubis i naturlig stør-

relse stirret ned fra sokkelen sin. Oppå en etterligning av rettfer-

dighetens vekt satt en bavian av gull, som Khufu straks begynte

å flørte med. Det var faraomasker, kart over Underverdenen og

tonnevis med kanopiske krukker, som en gang i tiden hadde vært

fulle av innvollene til mumier.

Carter gikk forbi alt dette. Han samlet oss rundt en lang

papyrusrull i en glassmonter ved bakveggen.

«Er det dette dere er ute etter?» sa JD og rynket pannen. «Hvor-

dan beseire Apofis? Du vet vel at selv de beste besvergelsene mot

Apofis ikke er spesielt virkningsfulle.»

Carter stakk hånden i lommen og trakk opp en bit brent papy-

rus. «Dette var alt vi klarte å redde i Toronto. Det stammer fra

et annet eksemplar av den samme rullen.»

JD tok papyrusbiten fra ham. Den var ikke større enn et post-

kort, og altfor svart av sot til at vi kunne skjelne mer enn noen

få hieroglyfer.

«‘For å beseire Apofis …’» leste han. «Men dette er en av de

mest alminnelige magiske rullene. Hundrevis av eksemplarer har

overlevd fra oldtiden.»

«Nei.» Jeg kjempet mot trangen til å se meg over skulderen i til-

felle noen kjempeslanger skulle være der og lytte til meg. «Apofis

er bare ute etter én bestemt versjon, skrevet av denne fyren.»

Jeg pekte på skiltet ved siden av monteren. «‘Tilskrevet prins

Khaemwaset’,» leste jeg, «‘bedre kjent som Setne.’»

22

JD fikk et mørkt drag over øynene. «Det er et ondt navn … en

av de mest kjeltringaktige magikerne som noensinne har levd.»

«Det har vi hørt,» sa jeg, «og Apofis er bare ute etter å øde-

legge Setnes versjon av rullen. Så vidt vi vet fantes det bare seks

eksemplarer. Apofis har allerede brent fem av dem. Dette er den

siste.»

JD gransket den brente papyrusbiten tvilrådig. «Hvis Apofis

virkelig hadde steget opp fra Duat med alle sine krefter, hvorfor

skulle han bry seg om noen skarve papyrusruller? Ingen besver-

gelse kan stanse ham. Hvorfor har han ikke allerede lagt verden

i grus?»

Vi hadde stilt oss selv det samme spørsmålet i månedsvis.

«Apofis frykter denne rullen,» sa jeg og håpet at jeg hadde rett.

«Det må være noe i den som røper hemmeligheten om hvordan

han kan beseires. Han vil forsikre seg om at alle eksemplarene er

ødelagt før han invaderer verden.»

«Sadie, vi må skynde oss,» sa Carter. «Angrepet kan komme

hvert øyeblikk som helst.»

Jeg gikk nærmere rullen. Den var omtrent to meter lang og en

halvmeter høy, med tette linjer med hieroglyfer og fargerike illus-

trasjoner. Jeg hadde sett drøssevis av sånne ruller som beskrev

måter å beseire Kaos på, med formularer som var skapt for å for-

hindre slangen Apofis fra å sluke solguden Ra under hans natt-

lige reise gjennom Duat. De gamle egypterne hadde vært manisk

opptatt av dette temaet. En munter gjeng, disse egypterne.

Jeg kunne lese hieroglyfene – et av mine mange forbløffende

talenter – men rullen var tettskreven. Ved første blikk var det

ingenting som slo meg som spesielt nyttig. Det var de sedvanlige

beskrivelsene av Nattens elv, som Ras solbåt seilte på. Jo takk, jeg

har vært der. Det var tips om hvordan man skal overvinne de

23

forskjellige demonene i Duat. Har møtt dem. Drept dem. Kjøpt

T-skjorta.

«Sadie?» sa Carter. «Finner du noe?»

«Jeg vet ikke ennå,» brummet jeg. «Gi meg litt tid.»

Det var utrolig irriterende at min boklige bror var kampma-

giker, mens jeg liksom skulle være den store tolkeren av magiske

tekster. Jeg som knapt hadde tålmodighet nok til ukeblader, og i

enda mindre grad magiske ruller.

Du kommer aldri til å forstå den, hadde ansiktet på veggen sagt.

Du vil trenge min hjelp.

«Vi blir nødt til å ta den med oss,» besluttet jeg. «Jeg er sikker

på at jeg kan finne ut av det med litt mer –»

Bygningen ristet. Khufu satte i et skrik og bykset inn i armene

på gullbavianen. Pingvinene til Felix vagget panisk omkring.

«Det høres ut som –» JD Grissom ble blek. «En eksplosjon

utenfor. Selskapet!»

«Det er en avledningsmanøver,» advarte Carter. «Apofis prøver

å lokke bort de som vokter rullen.»

«De angriper vennene mine,» sa JD med halvkvalt stemme.

«Kona mi.»

«Gå!» sa jeg og glodde stygt på broren min. «Vi kan ta oss av

rullen. JDs kone er i fare!»

JD grep hendene mine. «Ta rullen. Lykke til.»

Han løp ut av rommet.

Jeg snudde meg mot monteren igjen. «Walt, kan du åpne

monteren? Vi må komme oss ut herfra så fort som bare –»

En ond latter fylte rommet. En tørr, tung stemme, dyp som en

kjernefysisk eksplosjon, runget rundt oss alle: «Jeg tror nok ikke

det, Sadie Kane.»

Huden min føltes som om den ble forvandlet til skjør papyrus.

24

Jeg husket den stemmen. Jeg husket hvordan det føltes å være så

nær Kaos, som om blodet mitt sto i brann og hele DNA-profilen

min gikk i oppløsning.

«Jeg tror jeg skal tilintetgjøre deg sammen med Ma’ats vok-

tere,» sa Apofis. «Ja, det kommer til å bli gøy.»

Ved inngangen til rommet snudde de to kriosfinksene av

obsidian seg. De sperret utgangen og sto skulder mot skulder.

Flammer slo ut fra neseborene deres.

Med Apofis’ stemme sa de i kor: «Ingen forlater dette rommet

i live. Farvel, Sadie Kane.»