Foto: privatOmslag: www.designstudioe.com

En måned e� er at hun hadde møtt mannen i sitt liv, fi kk Anniken den utenkelige beskjeden: Hun hadde fått lymfekreft. Hun ble

livredd. Ikke for kreften, men for at hun skulle dø fra Erlend, mannen hun var så forelsket i. Mannen

som aldri vurderte å la henne kjempe kampen mot kreften alene.

Du kjenner kanskje de to fra TV 2-serien Kampen for livet. Med et kamerateam på slep fi kk Anniken den verste

beskjeden: Kreften var tilbake.

Anniken har hatt fl ere tilbakefall. Men mens hun har kjempet for livet og ventet på beskjed om hun skal få leve eller dø, har hun likevel klart å leve. I 2013 fi kk hun og

Erlend Kreftforeningens hederspris for sin åpenhet – om å leve med kreft, og om livet med en som er syk. For det handler ikke bare om redsel og kreftceller. Det handler

om å leve. Om å gå videre. Om å innfi nne seg med livet slik det er nå.

Dette er Anniken og Erlends historie. En historie om kreft, håp og kjærlighet.

ANNIKEN GOLF ROKSETH fi kk kreft 23 år gammel. 15. september 2012 – tilfeldigvis på Verdens lymfomdag – giftet hun seg med ERLEND STRAND ROKSETH, som arbeider som lærer. Sammen har de adoptivhunden Tore. Dette er deres første bok.

10 kroner til Ungdomsgruppen i Kreftforeningen

Kampen for livet1.indd 1 19/01/2015 09:50

Anniken Golf RoksethErlend Strand Rokseth

Kampen for livetKreft, håp og kjærlighet

Anniken Golf Rokseth og Erlend Strand Rokseth: Kampen for livet©Schibsted Forlag, Oslo 2015

Forsidefoto: PrivatOmslagsdesign: Emma Graves

Design og ombrekking: Type-it AS, TrondheimRepro: RenessanseMedia, Asker

Satt med: Sabon-Roman 10.6/13.3Trykt på: 70 g Holmen Book 2.0

Trykt hos: GGP Media GmbH, Tyskland

ISBN: 978-82-516-8224-4

Forlaget gir 10 kroner av hver solgte bok til Ungdomsgruppen iKreftforeningen, en pasient- og likemannsorganisasjon som jobber

for å ivareta unge kreftpasienter og unge pårørendes interesser.

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloveneller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering istrid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar

og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.schibstedforlag.no

ANNIKEN:

Alta

Det hadde klikket helt for meg. Jeg hadde mistet forstanden.Det mente i alle fall vennene mine. De så på meg med vid-åpne øyne og hevede øyebryn, like sjokkerte alle sammen.Hvorfor? Hvordan? Når? Og igjen: Hvorfor?

«For å lære noe nytt», svarte jeg.«Og så velger du Alta? For å studere russisk?»Akkurat det gjorde jeg. Jeg var lei av Blindern, samfunns-

økonomi og endeløse regnestykker. Ønsket om å utviklespråkkunnskapene mine hadde lusket i bevisstheten i lengretid. Det var i alle fall det jeg brukte som unnskyldning forhvorfor jeg hadde søkt om ett års permisjon fra studiene.Sannheten var at jeg følte meg rastløs. Jeg ønsket en forand-ring. Kristine, kusinen min, var den eneste som ikke troddejeg var blitt sinnsforvirret da jeg fortalte om planene for detneste året.

«Jeg blir med», erklærte hun.I midten av august 2009 cruiset Kristine og jeg av gårde

med fullpakket bil mot Alta. Bak oss lå flere år med stu-dier og singelliv i Oslo. Foran oss ventet vill natur, nye stu-dier og nye venner. Da vi var kommet så langt nord at bilenmåtte vike for reinsdyr som spankulerte midt i veien, sitretvi av begeistring og forventning. Dette skulle bli annerledesog veldig, veldig bra.

5

ANNIKEN

Et par dager etter at vi hadde ankommet til Alta, sto jegutenfor Høgskolen i Finnmark med en gruppe nye studenterfra forskjellige deler av landet. Jeg kjente ingen av dem. Tofaddere som skulle vise oss rundt, sto midt i gruppen, rettopp og ned – og sa ingenting. Etter en stund begynte vi årusle etter en annen faddergruppe. Ingen snakket med hver-andre. Jeg lurte på hva slags faddergruppe Kristine haddehavnet i. Jeg begynte å bli nervøs for om det kanskje ikkehadde vært et godt valg å dra nordover likevel.

«Hei, jeg heter Erlend og er også fadder for dennegruppen. Beklager jeg ikke kunne møte dere tidligere, mennå er jeg her og vil gjerne vite hva dere heter, hvor dere kom-mer fra, og hva dere skal studere.»

En selvsikker, høy mann dukket opp fra intet. Øynenehans betraktet faddergruppen mens han snakket. Han holdtblikket mitt så lenge at jeg til slutt måtte se bort. Det kilte ibrystet mens jeg liksom gransket en spennende sky gjennomnærmeste vindu. Jeg sto ved siden av ham, på venstre side,da han initierte en presentasjonsrunde fra hans høyre. Tål-modig ventet jeg på at turen skulle komme til meg. Jeg villemer enn gjerne introdusere meg for denne kjekkasen. Da detendelig var min tur, konkluderte han:

«Ok, nå vet vi litt mer om hverandre. Vi går videre til kan-tina.»

Jeg tittet forvirret opp på den høye mannen.«Eh, hva med meg, da?»«Å ja, du kan godt introdusere deg, du også.»Under lunsjen som fulgte, fortsatte han å småprate med

alle i gruppen – unntatt meg. For en teit type!

«Anniken, jeg har truffet en seriøst kjekk gutt», kvitret Kris-tine da vi traff hverandre hjemme i dubletten vår.

6

ANNIKEN

«Det har jeg også, men han viser seg å være en tulling.»Vi snakket om guttene vi hadde møtt, og om grillfesten

som skulle være senere på kvelden. Kristine gledet seg til å blibedre kjent med kjekkasen hun hadde møtt, men jeg tordeikke å ha like høye forhåpninger.

«Hvorfor er han du har møtt, så teit?»«Han bare nekter å prate med meg.»«Ok, det er teit. Da må du ikke gå bort til ham på festen

i kveld. La ham komme til deg.»«Sannsynligheten for at han kommer til meg, er lik null.

Det virker som om han vil ha minst mulig med meg å gjøre.»«Hvem er det, da? Har jeg sett ham?«Det er han veldig høye med det lange håret. Han heter

Erlend.»«Vet du, jeg tenkte det måtte være ham. Han passer bra

til deg.»

På grillfesten var det god stemning. Vi spiste, drakk og haddedet moro. Jeg lot som om jeg hygget meg like mye som deandre, men jeg klarte ikke å holde fullt fokus på de nyebekjentskapene. Jeg tittet etter Erlend. Siden han var så høy,var det ikke vanskelig å få øye på ham. Han snakket medalle og så ut til å ha det gøy. Han kastet ikke ett blikk i minretning. Han gikk meg på nervene.

«Kristine, jeg er trøtt, jeg går og legger meg.»Klokken var så vidt passert midnatt. Kristine tok en pause

fra kjekkasen sin og så spørrende på meg.Kvelden hadde vært helt grei. Jeg hadde blitt kjent med

nye folk, men frustrasjonen over hvordan Erlend ignorertemeg, hadde eskalert utover kvelden. Nå var jeg trøtt og pågrensen til gretten. Hvis han absolutt ikke ville ha noe medmeg å gjøre, kunne jeg lett gi ham en kald skulder fremover.

7

ANNIKEN

Problemet var bare at jeg innerst inne ikke ville det. Jeg villebli kjent med ham! Jeg kjente meg tiltrukket av ham, og jegvisste at han til en eller annen grad følte seg dratt mot megogså. Jeg hadde sett det da vi tittet på hverandre for førstegang inne på høgskolen. Hva var da poenget med dette unn-vikelsestullet? Kanskje hadde han allerede kjæreste? Det varsikkert problemet.

Jeg reiste meg, klar for å stupe i seng. I det baken lettetfra benken, ble jeg presset ned igjen av en bestemt hånd påskulderen min. Hånden tilhørte en lang arm på en lang guttmed langt hår.

«Så nå kommer du!»Jeg klarte ikke å skjule irritasjonen min da Erlend dumpet

ned ved siden av meg. Han så på meg og smilte lurt.«Jeg sparer alltid det beste til slutt.»

8

ANNIKEN

ANNIKEN:

Kjærlighetsangst

Etter grillfesten ble det oss. Ikke offisielt, og ikke hadde visnakket sammen om det heller, men vi visste begge to atom ikke lenge ville vi bli kjærester. I mellomtiden hang vimye sammen som venner. To veldig forelskede venner. Menjo mer tid vi tilbrakte sammen, jo mer sjenerte ble vi over-for hverandre. Tiltrekningen og spenningen mellom oss vartydelig, men for hver dag som gikk uten at vi ga uttrykk forhva vi følte, ble samværet stadig mer keitete. Til slutt gikkjeg rundt med konstant kjærlighetsangst; alt jeg gjorde, bleteit eller flaut. Det gikk så langt som at jeg begynte å unngåham, for jeg ble helt satt ut av den merkelige effekten hanhadde på meg. Jeg luftet stadig frustrasjonen til Kristine.

«Du må jo bare kysse ham! Så blir du kanskje normaligjen.»

«Nei, jeg tør ikke.»«Da må han kysse deg, da.»«Men han tør ikke, han heller.»«Anniken, dette er veldig rart. Dere er jo voksne mennes-

ker.»«Ja, det er rart. Men jeg har aldri vært så forelsket før. Jeg

vet ikke hvordan jeg skal håndtere det.»

9

ANNIKEN

En kveld banket Erlend på døren til dubletten vår. Jeg sattved skrivebordet og pugget russiske verb da han kom inn,og hjertet ga meg et lite sjokkstøt før jeg fikk summet megog bedt ham om å sette seg ned på sengen. Jeg lot lekse-musikken stå på, reiste meg fra pulten og satte meg ned vedsiden av ham. Æsj, taklampen lyste så skarpt at det nestengjorde vondt i øynene. Pæra var proppet med for mye watt,og rommet virket kaldt og ukoselig. Hadde jeg visst at hanskulle komme, ville jeg bare latt den lille skrivebordslampenstå på. Heldigvis gjorde musikken stemningen i rommet littvarmere.

Vi pratet om løst og fast. Det gjorde ingenting om sam-talen tok noen pauser; da strøk Erlend hånden min, og ordble overflødige. Plutselig erklærte han at han ville kysse meg.Jeg hadde lyst til å hoppe ut vinduet og flykte da det gikkopp for meg hva som skulle skje, men samtidig tenkte jeg detvar like greit å få det overstått. Et kyss ville kanskje roe detynnslitte kjærlighetsnervene. Jeg stålsatte meg, trakk pustendypt for å dempe hjertegaloppen, og håpet han ikke skulleholde rundt meg og kjenne hvor klam jeg var. Jeg turte ikkeå se på ham, så jeg ventet på at han skulle ta affære. Meningenting skjedde. Stillheten var skrekkelig. Var det min feilat det ikke skjedde noe, siden jeg ikke hadde vendt ansiktetmot ham? Kanskje han trodde jeg ikke hadde lyst? Å nei, nåhadde jeg ødelagt det! For hvert sekund som gikk, kjente jegøyeblikket tikke mot katastrofe. I panikk reiste jeg meg oppog sa altfor høyt:

«Det går ikke an å kysse i dette operasjonslyset her!»Jeg svitsjet av lysbryteren og satte meg ned på sengen

igjen, helt inntil ham. Så kysset vi.

10

ANNIKEN

Etter det kleine, men tross alt etterlengtede kysset tilbrakte viall ledig tid sammen. Vi dro på bilturer og blåbærturer, hangfor oss selv eller sammen med venner. Livet kunne ikke havært bedre. Det forundret meg at vi hadde funnet hverandreså fort, det var liksom ikke min stil, men samtidig kjentesdet helt rett. Tenk at jeg for bare noen uker siden ikke haddevisst at han eksisterte! Nå var han alt dagene mine dreide segom.

En kveld Erlend og jeg var på kino, fikk jeg vondt underribbeina på venstre side. Smerten var plagsom, men hvis jegvred kroppen min over til høyre, akte rumpa ut på kinosetetog strekte kroppen min utover, ble smerten mer overkom-melig. Jeg vurderte om jeg skulle forklare Erlend hvorfor jeglå slik, klint inntil ham, men fant ut at dersom jeg i tillegg lahodet på skulderen hans, kunne det se ut som om jeg søktenærhet. Slik lå jeg under hele filmen.

Noen dager senere spurte han om jeg ville være med opppå Komsa, et lite fjell i nærheten. Det ville jeg naturligvis. Vila av sted i et friskt tempo, men vi var ikke kommet langt førjeg begynte å få problemer. Det var som om jeg ikke klarte åfå nok luft ned i lungene. Jeg stoppet stadig opp og hev etterpusten. I tillegg fosset svetten ut av kroppen. Erlend, som varhelt ubesværet av turen, sa ertende:

«Og jeg som trodde du var en sprek håndballspiller.»«Jeg pleier virkelig ikke å bli så sliten av bare å gå. Jeg

skjønner ikke hva som skjer.»«Kanskje fadderukene har slitt deg ut», sa Erlend og lo.«He he, ja det må være noe sånt.»Erlend gikk litt foran meg opp til toppen. Da jeg hadde

kjempet meg opp den siste, bratte kneika, var jeg sprutrød iansiktet, gjennomvåt av svette og gapte etter luft. Jeg var så

11

ANNIKEN

pinlig berørt over den elendige formen min. Det hadde rik-tignok ikke blitt noe særlig trening i løpet av sommeren, menat den kunne bli så dårlig bare på et par måneder, var i drøy-este laget. Jeg lovte meg selv å melde meg inn på det lokaletreningssenteret neste dag.

Erlend og jeg bodde på samme gang. Vi hang ofte sammenpå rommet hans. Av og til sovnet jeg der også, men jeg blesjelden værende hele natten. Som regel våknet jeg etter entime eller to og tuslet inn til meg selv. Jeg skyldte på at detvar så trangt i den smale sengen hans at jeg ikke fikk sove.Sannheten var at jeg svettet om nettene, og ikke så rent liteheller; de verste nettene våknet jeg så gjennomdynket at jegkunne vri opp sengetøyet. Jeg hadde svettet slik hele vårenog sommeren før jeg kom til Alta, men hadde tenkt at detvar sommervarmen som var grunnen. Nå var det høst, ogjeg svettet fremdeles. Jeg ville ikke at Erlend skulle oppdagedet. Jeg så for meg et pinlig scenario hvor han våknet i svet-ten min og spurte om jeg hadde hatt et lite uhell, og jeg måttesvare: «Nei da, jeg har ikke tisset på meg, jeg har bare svet-tet helt usannsynlig mye.»

Vi hadde det fint sammen den første tiden i Alta. Vi nøthverandre og tilværelsen, og jeg gledet meg alltid til nestedag sammen med Erlend. Men noe var galt. Med meg. Symp-tomene hadde allerede vært der en stund, faktisk i fleremåneder, men jeg hadde alltid hatt en unnskyldning forhvorfor jeg svettet, peste eller hadde vondt. Etter å ha hos-tet meg gjennom sommeren og høsten kom en periode medfeber. Jeg tenkte det måtte være influensa. Problemet varbare at den ikke gikk over.

12

ANNIKEN

ERLEND:

Digger deg

Jeg var sent ute til det første møtet med faddergruppen min.Jeg tok den igjen på høgskolen, hvor studentene var i gangmed en omvisning. Jeg introduserte meg og kikket ut overden lille flokken av spente, ferske studenter. Jeg bet megmerke i den ene: den peneste, den høyeste, den blideste.

Jeg initierte en bli-kjent-runde. Vi sto i sirkel, og hun somjeg var mest nysgjerrig på, sto ved min venstre side. Jeg star-tet runden til høyre og lot alle fortelle kort om seg selv. Mensde fortalte, tenkte jeg bare på henne. Tenk om det hun sa,ikke samsvarte med det flotte utseendet? Tenk om det øye-blikket hun startet å prate, ville ødelegge førsteinntrykket?Da turen var kommet til den høye, fagre, kortsluttet jeg.Plutselig hørte jeg meg selv foreslå vi skulle gå ned til kan-tina.

«Men hva med meg?» hørte jeg en stemme bak meg si.Hun er modig, tenkte jeg, før jeg unnskyldte meg og lot

henne få avslutte runden. Nå kom sannhetens øyeblikk. Jegprøvde å merke meg det hun fortalte: Anniken, Sørlandet,23 år, studerte egentlig samfunnsøkonomi og nå russisk …Russisk?! Interessant. Førsteinntrykket bestått med glans.

I kantina satt vi rett overfor hverandre, Anniken og jeg,men jeg ville spare samtalen til jeg fikk henne på tomanns-

13

ERLEND

hånd. Jeg håpet hun var like bra som førsteinntrykket tilsa.Tenk om hun bare sa selvfølgeligheter, lo av teite ting ellerkun snakket om seg selv. Fallgruvene var mange, og jegvalgte å avvente. Jeg ville leke litt med tanken på at jeg kan-skje sto overfor noe seriøst bra.

Strategien holdt bare til grillfesten samme kveld. Da toknysgjerrigheten overhånd. Eller var kanskje planen at en lillepromille ville få samtalen på glid? Jeg hadde lagt merke tilat hun så rastløs ut der hun satt. Blikket streifet, og hun lottil å få under middels kontakt med sin medsammensvornevenninne, som var opptatt på annet hold. Jeg måtte finne utmer. Jeg kom akkurat til rett tid.

Anniken var både reflektert, sympatisk og smart. Alt påén gang! Dette var for godt til å være sant. Jeg fikk bestemtinntrykk av at også hun likte selskapet. Tiden fløy, og plut-selig var det blitt natt og litt kjøligere.

«Jeg må gå og hente jakken min», sa hun.Jeg slo av en søring-vits og gransket henne idet hun gikk

mot studentblokken. Det nærmet seg det punktet hvor sel-skapet ville begynne å bevege seg mot sentrum. Hvor ble detav Anniken? Hadde hun tatt kvelden? Jeg sendte henne ensms med spørsmål om hun ville bli med oss. Ingen svar. Hvavar dette? Her hadde jeg drøyd å prate med henne, så fant viendelig tonen, og så forsvant hun bare? Uhørt! Eller bruktehun bare min strategi mot meg? I så fall hadde vi noe mer tilfelles.

Dagen etter skrev jeg en ny sms til henne, og av frykt forå virke for ivrig lot jeg som om jeg sendte den til hele fad-dergruppen: «Til alle fadderbarn. Helt om natten, helt omdagen. Bli med på blåbærtur og pannekakemiddag.» Anni-ken hadde tatt kvelden tidlig, så oddsen var på min side. Hvishun gadd å trekke i turtøy for å plukke blåbær dagen derpå,

14

ERLEND

måtte det være en viss interesse som lå i bunnen. Ikke mangeminuttene etterpå tikket det inn et svar: «Jeg er med.»

Anniken og jeg tilbrakte stadig mer tid sammen, og jegfant personligheten hennes mer og mer attraktiv. Hun varikke klengete, tålte pauser i samtalen, snakket mye om fami-lien sin, som hun brydde seg om, likte å reise, oppleve og for-telle. Hun var velformulert, kunne veksle mellom å ta plassselv og å gi andre rom. Jeg fant ingenting å sette fingerenpå, ingenting jeg hengte meg opp i, eller som jeg ikke komover. Alt hun sa og gjorde, var midt i blinken for meg. Jegble mer og mer forelsket for hver dag, og allerede etter enuke kjente jeg at tiden var inne for å finne en måte å uttrykkemin begeistring for det jeg var i ferd med å innse: Dette varkjærligheten i mitt liv!

Etter to uker begynte jeg å bli klar for E-ordet. Jeg elsketAnniken, men våget ikke å buse ut med det etter så kort tid.Hun virket nesten i overkant skikkelig, og jeg ville ikke risi-kere å skremme henne bort ved å gå for fort frem. Så fantjeg løsningen:

«Jeg digger deg!»Anniken lo overbærende, men smigret. Sist hun hadde

hørt d-ordet, var da Max Mekker trallet rundt på barne-TV.

15

ERLEND

ANNIKEN:

Fortetning

«Jeg hoster blod.»Ovenfor meg satt en ung vikarlege og hevet litt på det ene

øyebrynet.«Det kan være du har lungebetennelse. Vi tar noen blod-

prøver og et røntgenbilde, og så ringer vi dersom det ernoe.»

Etter at blod var tappet og bilde var tatt, gikk jeg motutgangen av legesenteret. Jeg skulle møte Erlend. Vi haddevært kjærester i én måned nå. Plutselig hørte jeg navnetmitt bli ropt etter meg. Jeg snudde meg og så en sykepleierkomme løpende. «Anniken, du skal inn til legen igjen. Meden gang.»

Jeg sendte en melding til Erlend og sa at jeg ble forsinket.Han svarte med å komme bort på legesenteret, som lå påandre siden av veien for studentboligene. Han kom akkuratidet legen ropte meg opp.

«Skal han være med inn?» spurte legen og nikket motErlend.

«Nei», svarte jeg og lukket døren til legekontoret førErlend rakk å protestere.

Inne hos legen fikk jeg en merkelig følelse. Legen kikketned i gulvet en stund før han sa:

16

ANNIKEN

«Anniken, du har en fortetning i den venstre lungen.»«Ja vel», svarte jeg. «Som i en blodpropp?»«Nei.»Han dro på det.«Du har en dannelse av celler og vev i lungen.»Jeg forsøkte å bruke mine begrensede medisinske kunn-

skaper til å resonnere meg frem til hva han snakket om. Plut-selig gikk det opp for meg:

«Har jeg en svulst i lungen?»«Jeg liker ikke å bruke det ordet, for det gir ofte skrem-

mende assosiasjoner, men ja, du har en svulst i lungen. Også er det litt størrelse på den.»

Han trakk pusten dypt.«Den er på størrelse med en knyttneve. Du må legges inn

på Hammerfest sykehus for utredning.»Jeg tittet meg rundt for å se hvem han egentlig snakket til,

men det var bare meg der. Da begynte jeg å le, for noe såusannsynlig hadde jeg aldri hørt i hele mitt liv.

Da jeg kom ut i gangen, spurte Erlend hva legen haddesagt. Jeg klarte ikke å svare og gikk så fort jeg kunne motutgangen. Utenfor var det kaldt, og jeg kunne endelig fyllelungene med luft – lungen med svulst i. Å, så ekkelt. Jeg fikket absurd behov for å skjære hull i brystet mitt og lempe denut så fort som mulig. Erlend tok tak i meg og spurte innsten-dig:

«Hva er det som skjer?»Jeg svarte med å begrave ansiktet mitt i den store boble-

jakken hans. Dype hulk fikk slippe til overflaten.

Kristine hadde tilbudt seg å bli med på innleggelsen, så dagenetter tok vi bussen til Hammerfest. Erlend ville gjerne ogsåvære med, men jeg lot ham ikke. Brått hadde det gått opp

17

ANNIKEN

for meg at jeg egentlig ikke kjente gutten, og i en slik spesiellsituasjon ville jeg bare ha familie rundt meg.

På sykehuset ble det tatt flere tester. Jeg fikk på meg syke-husskjorte og fikk veneflon i hånden. Kristine tok bilder avmeg, for vi syntes det var morsomt at jeg ble oppkledd i syke-huskostyme. Noen venninner sørfra skulle komme på besøket par dager senere. Jeg sendte melding om at jeg var på syke-hus, men at det ikke var noe stress, og at jeg sikkert snart bleutskrevet igjen. Her på sykehuset ville de nok få behandletbort den dumme svulsten.

Dag ble til kveld, og Kristine måtte reise tilbake til Alta.Plutselig var jeg alene på sykehuset. Veldig alene. Med ett varjeg ikke lenger så sikker på at den mystiske svulsten i lungenvar noe som enkelt kunne fikses.

Plutselig sto han der. Da Erlend fikk høre at jeg skulle til-bringe natten alene på sykehuset, hadde han kastet seg i bilenog kjørt milene over fjell og vidder.

«Anniken, du er syk, og jeg er kjæresten din. Jeg vil væreher for deg. Kan jeg få lov til det?»

«Ok», svarte jeg.Hele meg holdt på å briste av lettelse.

18

ANNIKEN

ANNIKEN:

En god og en dårlig nyhet

Hammerfest sykehus kunne ikke gi meg en diagnose, ogjeg ble spurt om hvilket sykehus jeg ville reise til. Siden jeger oppvokst på Sørlandet og har familien min der, ønsketjeg meg til Sørlandet sykehus. Jeg fikk beskjed om at Oslouniversitetssykehus også sto klare til å ta meg imot, og jegstusset litt på hvorfor, men tanken på å komme hjem tilfamilien min virket mer forlokkende enn å skulle være langthjemmefra på et sykehus i Oslo. Situasjonen min var velikke så spesiell at det måtte spisskompetanse til for å fiksemeg?

Jeg tok farvel med Erlend og Kristine, og jeg beroliget demmed at jeg sikkert ville være tilbake igjen om en uke, selv omjeg ante at det kanskje ikke var sant.

Det var rørende å komme hjem. Både familien min og jeg varbekymret, og det var godt å være samlet. Tryggheten hjemmedøyvet til og med savnet etter Erlend. Etter flere prøvetak-ninger ble foreldrene mine og jeg innkalt til en legetime. Nåskulle vi endelig få vite hva som var galt med meg. Legenhadde fortalt at svulsten lignet kreft, og både familien minog jeg var spente på om det virkelig kunne være så alvorlig.Selv var jeg overbevist om at det måtte være det. De siste

19

ANNIKEN

dagene hadde jeg googlet såpass mye at jeg hadde forståttman ikke gikk rundt med knyttnevestore svulster uten at detvar alvorlig. Veldig alvorlig. Jeg hadde brukt mye av studie-tiden min på å reise, deriblant til Asia, Afrika og Mellom-Amerika. Legene hadde derfor også vært inne på at svulstenmin kunne være en eller annen jungelsykdom. Det skremtemeg faktisk mer enn kreft. Kreft var farlig, men ofte kurer-bart. Ukjente jungelsykdommer hadde man kanskje ingenbehandling mot. Jeg gikk inn i møtet med fingrene kryssetfor uhemmet celledeling.

Legen forklarte oss at prøvene ikke hadde gitt noe entydigsvar: De viste ikke kreft, men de viste heller ikke noe annet.Og noe i kroppen min var helt tydelig galt. Altså måtte jegta flere av prøvene på nytt.

Selv om legene brukte flere uker på jakt etter kreft, klarte deikke å påvise det. Jeg tok biopsi etter biopsi, samtidig somlegene benyttet en alternativ strategi: å utelukke andre sann-synlige og usannsynlige sykdommer. Nå skulle jeg isoleresfrem til de hadde fått avkreftet tuberkulose. Selv var jeg jooverbevist om at jeg hadde kreft, så det føltes som bortkas-tet tid.

Jeg sa ingenting da mamma kjørte meg til sykehuset dendagen jeg skulle legges inn på isolat. Mamma snakket til megi positive vendinger om at uansett hva som feilte meg, såskulle det nok ordne seg på et vis, eller noe sånt, jeg vet ikke,jeg fulgte ikke med. Jeg kikket intenst ut av vinduet, mensjeg forsøkte å undertrykke de fortvilte følelsene som pressetpå. Til slutt brast jeg i gråt.

«Anniken, jeg skjønner dette er vanskelig. Det er heltnaturlig.»

Jeg svarte ikke, men gråt mer og mer. Hun fortsatte:

20

ANNIKEN

«Jeg skal besøke deg hver dag på isolatet. Du kommer sik-kert fort ut igjen.»

«Jeg bryr meg ikke om isolatet!» utbrøt jeg frustrert.«Hva tenker du på, da?»«Erlend vil sikkert ikke være sammen med meg mer.»«Har han sagt det?»«Nei, men jeg er alvorlig syk, og vi kjenner hverandre nes-

ten ikke. Det er jo klart han ikke vil involvere seg i noe sånt.»«Det vet du ikke. Du må i alle fall spørre ham om hva han

tenker.»

Til ingens store overraskelse hadde jeg ikke tuberkulose.Etter en liten uke var jeg hjemme igjen. Jeg tok kontakt medErlend på chat. Jeg visste jeg burde ta den viktige samtalenover telefonen, men jeg turte ikke, i tilfelle mine bange anel-ser skulle vise seg å stemme. Nervøst skrev jeg:«Hva tenker du om oss fremover?»E: «Hva mener du?»A: «Come on, du vet hva jeg mener.»E: «Jeg kan sikkert snart komme på besøk.»A: «Ok, var ikke helt det jeg mente. Hva tenker du om at

jeg er syk?»E: «Det klarer vi.»A: «Vi?»E: «Ja, vi. Du tviler vel ikke på at vi skal komme oss igjen-

nom dette sammen?»A: «Men tenk om jeg er ordentlig syk, og ikke bare litt

syk.»E: «Jeg vil jo være sammen med deg uansett, syk eller ikke

syk. Du er jo jenta mi.»E: «Er du der?»A: «Ja.»

21

ANNIKEN

E: «Hva skjer?»A: «Jeg må bare summe meg litt.»E: «Hvorfor det?»A: «Fordi jeg er så glad.»

Etter å ha blitt avbildet og stukket og isolert og stukket endaflere ganger på Sørlandet sykehus, ga legene opp og sendtemeg til Oslo og Rikshospitalet. Siden svulsten var lokali-sert i lungen, ble jeg innlagt på lungemedisinsk sengepost.Jeg hadde googlet lungekreft mange ganger, og jeg ble likeskremt hver gang over hvor dårlig prognosen for overlevelsevar.

En dag jeg var alene på sykehuset, uten at noe spesieltskulle skje, ble jeg huket tak i av en lege og vist inn på et kon-tor. Jeg rakk å bekymre meg i to sekunder, før jeg begynte åse frem til kanskje å kunne få vite litt mer om hva som skulleskje videre.

Legen ba meg om å sette meg ned, og hun spurte om jeghadde pårørende i nærheten som kunne være med på sam-talen. Da skjønte jeg hva som ville komme. Jeg skulle få dia-gnosen.

«Det spiller ingen rolle om det er andre her. Jeg vil bare fåbekreftet at jeg har kreft.»

«Hvorfor tror du at du har det?» spurte legen.«Fordi jeg er blitt fortalt at svulsten ligner på kreft, og

fordi jeg føler at jeg har det.»«Det stemmer. Du har Hodgkins lymfom», sa hun og

smilte bredt. «Det kan virke litt rart at jeg smiler, men pådenne avdelingen er det mye dårlige prognoser, og derfor erdet så godt å kunne gi deg denne beskjeden: Ni av ti med dindiagnose blir friske etter seks måneder med cellegift. Dettekommer til å gå bra.»

22

ANNIKEN

«Men hvis jeg har lymfekreft, hvorfor har jeg da svulst ilungen? Har jeg spredning?»

«Ja, du har kreft i stadie 4B. B-en betyr at du har sym-ptomer på sykdommen, og stadie 4 betyr at du har spredningtil vitale organer, i ditt tilfelle venstre lunge. Men til tross fordet kommer du til å bli frisk.»

Jeg ble lettet. Det var altså ikke snakk om jeg skulle leveeller dø, det var bare snakk om å komme seg gjennombehandlingen og bli ferdig med det. Samtidig var jeg 23 år oghadde kreft. Jeg følte livet mitt plutselig tilhørte en annen.

Ute av legekontoret gikk jeg inn på nærmeste toalett,gråt en liten skvett, samlet meg og startet ringerunden tilmamma, pappa, broren min og Erlend. Jeg gruet meg til åskulle droppe kreftbomben, så jeg slo til med en positiv vink-ling av nyheten:

«Hei, jeg snakket nettopp med legen, og jeg har en godnyhet.»

«Hva da?» Stemmen til mamma var utålmodig og håpe-full.

«Jeg har lymfekreft!»Det ble stille en stund i den andre enden av røret.«Kaller du det en god nyhet?»«Det er i alle fall bedre enn lungekreft.»

23

ANNIKEN

ERLEND:

The real deal

Anniken hadde i lengre tid snakket om at det var noe somikke stemte i kroppen sin. Hun hadde smerter og var i dårligform. En dag hostet hun blod og gikk til legen. Da hun komut fra legekontoret, så jeg en ny utgave av Anniken. Sårbarog alvorlig gikk hun med blikket stivt festet i bakken foranseg. Jeg måtte spørre mange ganger om hva hun hadde blittfortalt der inne. På en måte ville jeg ikke vite hva som pregetAnniken så mye, ville ikke noe skulle ødelegge det vi haddestartet på. Det var jo oss nå, var det ikke? Hun snudde segomsider imot meg, gjemte ansiktet mot brystet mitt og hik-stet frem beskjeden om svulsten i lungene, at de ikke visstehva det var, men at hun måtte videre på utredning, helst alle-rede i morgen. Jeg prøvde å trøste, klappe og klemme, finnepå noe å si. Jeg så på tomrommet bak henne og lurte på omdet var det jeg skulle sitte tilbake med.

Da Anniken måtte reise til sykehuset i Hammerfest forvidere utredninger, fikk jeg ikke lov til å bli med. Var det forå skåne meg? For å skåne seg selv? Noe var alvorlig galt iAnnikens kropp, og jeg ville naturligvis støtte henne. Haddehun ikke skjønt det? Dette var the real deal ! Jeg hadde tattplass på MS Loveboat og lettet anker. Hvor ferden villebære, visste ingen. Det var en sjanse jeg var villig til å ta.

24

ERLEND

ERLEND:

Det ordner seg

«Det er kreft.»Ordene hang som utropstegn i telefonlinjen enda hun

knapt hadde hvisket dem, gråtkvalt og nølende. Jeg skjønteat jeg måtte tåle dette, stå i det og komme igjennom det sam-men med Anniken. Jeg kjente en umiddelbar lettelse over åslippe å vurdere om jeg skulle gå helhjertet inn eller ikke. Énmåned var nok. Jeg ville ha Anniken, med eller uten kreft.

Jeg måtte være sterk. Nå lå hun alvorlig syk i andre endenav landet. 200 mil, så fjernt, men samtidig så nært. Detteble vår første utfordring, en bøyg større og verre enn andrekanskje møter i løpet av et helt liv. Vi sto ansikt til ansiktmed en sykdom som rammer mange og mange dør av. For énmåned siden hadde vi inngått vår første forpliktelse: Vi varblitt kjærester. Nå sto vi overfor vår andre: Dette skulle vistå i sammen, tenkte jeg inni meg, men glemte å si det høyt.

«Dette går bra, Anniken. Det ordner seg.»

25

ERLEND