Jeg kunne værtet menneske

Cathrine Knudsen

Jeg kunne værtet menneske

© CAPPELEN DAMM AS 2011

ISBN 978-82-02-36041-2

1. utgave, 1. opplag 2011

Omslagsdesign: Aud Gloppen | Blæst design

Sats: Type-it AS

Trykk og innbinding: ScandBook Falun AB, 2011Satt i Sabon 10,6/13 pkt. og trykt på Norbook Cream 80/1,6

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor,

interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

UMULIG ENAKTER

Skuespillerne har fått utdelt et rollehefte hver. De er i etrom, på en skole. Et klasserom med brungul nålefilt pågulvet. De som ser ned, vil være usikre på om det er etmønster i nålefilten, eller bare skjolder, variasjoner av denblandete fargen. Kanskje det er laget slik for å skjule til-søling og forringelse.

Det er mørkt ute, skolen er stengt nå. Dette er en ama-tørskuespillergruppe, noen av medlemmene omtaler densom «dramagruppa» utad. Man kan stille seg spørsmå-let om de heller burde kalle seg terapidramagruppe, baremed produksjon av falske minner istedenfor bearbeidingav eksisterende.

Instruktøren sier ut i den lydhøre forsamlingen at styk-ket er skrevet av en forholdsvis ung forfatter. Pultene erstablet oppå hverandre. De muntre, rutete gardinene erikke trukket for. Vintermørke ute, gjenskinn i rutene fradet skarpe lyset i klasserommet. Skuespillerne er voksnemennesker.

På arket står det: Tilstede: Mor (dement, ca 70)Datter (43)Datters eks-samboer

Alle var i leiligheten fra fredag til søndag ellermandag.

5

Instruktøren ber dem samle seg rundt ham. Spør om allehar fått sett i rolleheftet.

– Hvem kan fortelle om dem? sier han. – Ingen. For detvesentlige er at det som har skjedd der inne, ikke egent-lig har skjedd før noen åpner det. Først etterpå kan noenfortelle, og alt blir bare antagelser, en rekonstruksjon.Som vi skal stå for. Bare gjennom oss kan sannheten blivist, eller vi kan si noe om sannheten. Sannheten må fåen mulighet til å vise seg.

– En slags Sokrates-dialog, altså, sier én, og litt spredtlatter høres.

Gruppa av mennesker er samlet rundt den svartkleddeinstruktøren. De har vært ute i kulda og snøen før de komhit. Det er slutten av februar. Jakkene deres ligger slengt,hengt over vilkårlige stoler og bord, gjør mye ut av seg idet ellers tekstiltomme rommet (bortsett fra gardinene).Yttertøyet er det nærmeste de kommer rekvisitter på dettetidspunktet, og slik kommer det til å bli de neste måne-dene: De vil møtes i rommet, spre seg punktvis rundt,skilles fra yttertøyet, holde sine egne skjerf, vanter, luersammen med jakka eller kåpa eller frakken. Alle vet atikke alle kan være med i stykket, det er bare tre-fire rol-ler. Men instruktøren åpner for at resten kan være skue-lystne utenfor boligen. – På den annen side, sier han,– så ble jo ikke dette noe åsted før lenge etterpå, da det bleavdekket, og da var ingen utenfor der. Men vi skal løsedette på en måte.

– Jeg vil helst ikke ha et sånt … Sarah Kane-aktigstykke, sier en ung kvinne (den yngste).

– Enig, sier en mann – … der disse få personene stårog roper i hver sin retning, snudd vekk eller halvt vekk,liksom de ikke ser eller hører hverandre, det er bare irrite-rende, jævla irriterende … mens de messer fram lidelsene

6

sine i et tomt rom. Som dermed er ment å forestille «alt».Som om å tømme rommet liksom åpner bevisstheten tilet lager av gjenstander og symboler publikum sitter innemed, i hodene sine. Ikke sånt anorektisk teater, please.

– Neida. Tvert om. Vi begynner med rommet! Sett derened på gulvet, folkens, så skal jeg begynne å beskrive rom-met for dere.

De setter seg ned i en ujevn sirkel, noen i lotusstilling,noen med armene rundt knærne/leggene.

Han begynner å beskrive et rom. De sitter der som barni en lesestund. Han forteller dem om rommet: Det er etgrønnaktig, mosegrønt nærmest, ikke helt korthåret gulv-teppe her. Et lavt stuebord. En sofa, en vanlig lenestol.Og en annen stol, en større stol, som dominerer rommet.Foreløpig bare aner vi den som en skygge, men samtidiget sentrum. Langs den ene veggen står en lang seksjon,den består av forskjellige moduler, der noen er hyller,noen skuffer, noen skap; som om de i siste øyeblikk harblitt bestemt til å være det ene eller andre, ut fra spesiellelogistiske behov. Det er lave, brede vinduskarmer medplanter, holdbare planter, sukkulenter, side om side medkunstige planter, og det er støv på plantene. En lett fal-met rød plastkanne med lang svanehalstut står også der.Karmene og vindusbrettet er hvitmalt. I utgangspunkteter det en lys leilighet, men gardinene slører litt for lyset,det er en slags tyll over de mer solide, vevde gardinene iullstoff, eller ullignende stoff. Det er ei verandadør, uten-for skimter man grønnaktige impregnerte bord, en para-soll – sammenslått …

– Hvilken årstid er det? spør en, men får ikke svar, bareen avvergende håndbevegelse fra instruktøren: … – somstikker opp av et parasollhull i et hvitt plastbord, på dette

7

et askebeger med knekte sneiper, tenker vi oss, kanskje vikan se dem for oss svømme i regnvann, svart vann. Deter tidlig vår, eller høst.

– Kanskje vi skulle lage til en bøtte, sier en annen, over-drive det hele og lage det symbolsk, sette en svær bøttesom spiller rollen som askebeger, fylle den med en svartgugge som sakte flyter rundt, en malstrøm av sneiper,foran på scenekanten.

– Jeg blir kvalm ved tanken.– Og jeg har akkurat sluttet å røyke.– Det er en god idé. La oss huske den, skriv det ned, sier

instruktøren. – Jeg fortsetter med verandaen: en skille-vegg mot naboen, der det henger en plante, virkelig hen-ger, halvvissen og pjuskete, gjenglemt fra sommeren, jegtror dette må være i oktober, kanskje. Skilleveggen erogså i impregnert treverk, man ser noe av naboens veran-dagulv. Og nedenfor verandakanten på framsiden er detikke hage, plen eller vei, men enda en veranda. Dette eren terrasseleilighet, plassert i et konglomerat av veran-dasystemer som fordeler utsikten etter betalingsevne. Enlabyrint der ingen muligheter er åpne. Leiligheten vi er i,er ikke blant de med aller best utsikt og størst terrasse,den er i mellomsjiktet. Men inn i leiligheten igjen nå …

Noen lukker øynene, rynker panna mens musklene rundtøynene skjelver lett, de prøver å se for seg terrassen,rommet, leiligheten, muligheten av neste rom. De vil sågjerne at instruktøren skal beskrive neste rom for dem,eller komme med flere beskrivelser av dette rommet, deter et sug som dannes i dem; fortell meg, mamma, fortellmeg, pappa, vis meg verden, instruktør, det blir ikke vir-kelig før du forteller meg om noe som ikke finnes, jeg kanikke reise meg fra denne stillingen på gulvet før du fortel-

8

ler meg hvilket rom dette er, og har bygd rommet ferdigrundt meg. Hos noen svirrer det nesten-bilder av rom deen gang har vært i. Det gjør nærmest vondt å ikke få lovtil å gjøre dem ferdige. Enten må de bestemme seg for ågjøre dem ferdige selv, eller så må stemmen fortsette å gidem grenser.

Instruktøren ser at de er som barn i dette øyeblikket,og det er ikke så lenge siden han selv var et barn, såhan husker hvordan teater kan være ulidelig, nettopp vedaldri å få hjelp til å komme ut av «rommet» og over i etannet. Ved utilstrekkelige beskrivelser, fordi man alleredehar begynt å risse opp, men ikke fullfører et drama somer for langt borte til at barnet klarer det selv. En fiksjonsom nekter å akselerere.

Han sier til seg selv: Jeg må spørre meg, overføre spørs-målet til dem: Hvorfor vil jeg så gjerne inn i denne fik-sjonen?

– Vi tar en pause, sier han, og tenker: Jeg kommer ikkeinn i leiligheten, rommet. Jeg er fremdeles i dette klasse-rommet om kvelden, og det står for meg som den mestmellomliggende av alle soner, et limbo, et klasserom påen stengt skole, der hvert menneske man er der sammenmed bidrar til å øke ensomhetsfølelsen. Jeg er her frem-deles sammen med dem, denne gruppa av mennesker somnå har reist seg fra gulvet for å ta en pause. Noen går utfor å røyke, det kommer til å foregå en destabilisering avgruppa, jeg vet at nå må vi begynne på nytt når de kom-mer inn.

Det vil føles som overtramp å begynne å beskrive karak-terene en for en allerede. For har man gått til det skrittå begynne, kan det ikke viskes ut igjen, det fiksjonelleundertrykket som er skapt her nå er truende for utviklin-gen av stykket. De vil for enhver pris prøve å kle rommet,

9

kle på karakterene, farge dem, måle dem og veie dem.De er her, men dere får dem ikke ennå, jeg må ta vare pådem, ikke åpne fiksjonen for tidlig, ta livet av den.

De har satt seg igjen. Instruktøren står foran dem. Han hartatt av seg en genser, har en ganske sterkt grønn T-skjorteunder.

– Hendelsen, personene, finnes her inne, men ingen fårbevis for det ennå, og det som skjer når jeg åpner fordere, er at dere får se det som har hendt, ikke det somer der inne nå. Vi kan bare anta hva som utløste de sei-nere så nødvendige beskrivelsene, trangen til å åpne, gåinn i … Noen puttet dem inn der, en møysommelig årsak-virkningskjede, pågått over så mange år.

– Vi skal om et øyeblikk begynne å beskrive rollene.Altså, for å få oss på plass her igjen, dit vi skal inn: Det varen helg, begynnelsen på en helg, en fredag i … oktober.Inne i denne leiligheten, som jeg nå så vidt har beskrevetfor dere, var de tre personene samlet: «Moren», en dementdame i 70-årsalderen, som bodde sammen med datteren…eller omvendt … Var det moren som bodde hos dattereneller datteren som bodde hos moren? Var det datterenstilstedeværelse som gjorde at moren holdt ut, eller var detmorens oppsparte midler og sjenerøse trygd som reddetdatteren fra fornedrelse? Som gjorde at moren nå kunnebetale tilbake, ved på etterskudd å gi henne den beskyttel-sen som hun ikke før hadde kunnet gi? Hjelpen som ikketidligere fantes, noe som gjorde at datteren hadde vært derute og slitt seg ut. Men nå hvilte de ut i hver sin tilstand,i et samvær som ikke hadde vært mulig før. Moren slappå bli konfrontert med sitt eget og datterens livsløp, datte-ren slapp å skamme seg overfor moren. Alt moren så varansiktet til datteren som jevnlig dukket opp i nærheten

10

av henne; i gangen, på kjøkkenet, i døråpningen til badet,eller når datteren kom ut av soverommet sitt. Det enestestedet hun var helt avstengt fra moren, bortsett fra nårhun låste døra til badet og dusjet. Og når datteren ikkevar der, synlig, så tenkte kanskje ikke moren på henne.

– Hun hadde datteren sin i begynnelsen av førtiårene idenne leiligheten. Grunnen til at datteren bodde sammenmed moren, er at hun ikke hadde noen familie, hun varutenfor yrkeslivet, hadde aldri eid en egen bolig, og etterhvert funnet ut at det enkleste var å bo sammen medmoren i denne forholdsvis fasjonable leiligheten i et bedrestrøk av byen. Slik tok de vare på hverandre, slik beskyt-tet de seg for verden utenfor, slik slapp andre å beskyttedem.

– Moren satt for det meste i en stol i stua, nå kom-mer jeg til den, som tidligere bare var en skygge; en lene-stol, recliner-typen, med tilhørende fotkrakk. En multi-stol, som selv om den selges som møbel, har så mangeinnstillingsmuligheter og hjelpefunksjoner at den gren-ser opp mot et ortopedisk hjelpemiddel. I løpet av dagenvippet hun den opp og ned, hadde lært seg de viktigstefunksjonene og husket stort sett disse, selv om det av ogtil låste seg for henne og hun kunne bli sittende med etspørrende uttrykk i ansiktet med stolen mellom to hoved-innstillinger, slik at det verken var fugl eller fisk, verkenbeina på gulvet eller i godt hevet hvilestilling, hun haddeglemt hva hun holdt på med i selve bevegelsen, det hendtedatteren fant henne slik. Moren var ikke direkte bevegel-seshemmet, bare preget av et generelt svinn, som gikk påhele henne, som gjorde at hun både glemte at hun kunnebevege seg rundt og etter hvert ikke husket noe mål for åbevege seg rundt. Mange i hennes situasjon ville kanskjehatt TVen på hele dagen, men hun hadde alltid blitt for-

11

styrret av å se på TV, og det ville ikke forstyrret hennenoe mindre i den tilstanden hun var i nå. Men nesten hveruke ble hun utsatt for velmenende angrep på denne mot-standen, de kommunale tjenestefordelerne som var innomtrodde at hun ikke visste sitt eget beste på dette områdetheller, og de gangene de traff datteren, konfronterte dehenne med at moren burde ha en TV, selv om datterenhver gang sa at moren ikke ville det. Og om de alleredemistenkte datteren for å snylte på moren, ble ikke mis-tanken mindre av at datteren hadde TV inne på rommetsitt, det eneste soverommet i leiligheten, og det som burdevære morens soverom, mente de kommunale tjenestefor-delerne, det hjalp ikke at datteren sa at moren ikke villesove der inne og foretrakk å sove i stolen; reclineren, ellerpå sofaen. De hørte av og til at TVen sto på der inne bakden lukkede døra når de ikke så datteren. Men morenlikte å høre på radio, og ofte hørtes de dempede lydeneav datterens TV inne på rommet, morens radio på sek-sjonen ved siden av henne, og det var som om den enevar et ekko av den andre, eller at den ene spurte og denandre svarte.

– Men hva med denne eks-kjæresten, eks-samboeren?Hvem var han, og hvorfor var han der?

– Kommer til det, kommer … – Men vi er fremdelesbare i stua, datterens rom har ikke blitt beskrevet for dere,og finnes slik ennå ikke, selv om dere har fått vite om«avtrykket» av datterens rom gjennom lyden som kom-mer ut derfra. Datterens rom er lukket, og lyden kommerut derfra, veggene lekker lyd. Vi har bare en forestillingom datterens rom som «lenger inn», noe der inne, fra vårtperspektiv i stua. Datterens rom lenger vekk fra publi-kum, slik det ofte er i teaterforestillinger. Nettopp fordi vianer at dette rommet skal være det sentrale, det drama-

12

tikken stråler ut av, et hjerte i brystet som skal slå høytog dramatisk, åpner vi ikke kroppen for å ta det ut, ogavliver kroppen. Derimot kan vi åpne kroppen når hjer-tet har sluttet å slå, når det er stille der inne tyder det påat noe uopprettelig har skjedd, det endelige vendepunk-tet, eller livets, stykkets fullendelse.

– Bravo! Men hvordan kommer alle inn, hvordanbegynner det?

– Alle er der allerede. Det er forutsetningen for stykket.Alle er der allerede, slik begynner stykket. Det sies ikkemer om når alle kom, hvordan de kom inn. Men morener selvsagt den som «er der» mest. Hun spiller nærmestrollen som inventar.

– Det er klaustrofobisk.– Et slikt åpent rom, klaustrofobisk?– Mener du at denne leiligheten du sikter til er av den

typen som bare så vidt har rom, men der alt er åpentrundt rommene, rommene liksom bare soner her og deri det ene store rommet? Der badet er det eneste virkeliglukkede rommet?

– Ja, badet og datterens rom.

– Fra morens perspektiv er det som om noen andre harinnredet leiligheten, og det må det jo også være. Noen hargjort det på vegne av henne. Hun er plassert her. Leilighe-ten og dens innredningsløsninger er antagelig nyere ennhennes tilstand. Det forstår vi av omgivelsenes mangel påopphopning av ting, av den gjennomgående ryddighetensom grenser mot det sterile. I hvert fall gjenstandenes plas-sering i leiligheten, men vi kan anta at hun har hatt demmed seg, at vi aldri får vite hvilken sammenheng de opp-rinnelig inngikk i, men at de antagelig i årtier har værtdel av hennes sammenhengende omgivelser i en annen

13

bolig. Men det er ikke gjort noe forsøk på å gjenskapeet resymé av livet hennes. Her er de oppstykket, tingene,de har ingen logisk sammenheng, ingen synlig funksjon.Alt er bare «pynt» nå. Utenfor enhver virksomhet. Satt utav spill. I hvert fall så lenge de er her, et sted som sann-synligvis bare er en mellomlagring før de blir gjort om til«avfall», eller i noens betalte tid stuet sammen i esker iall hast og gitt til et loppemarked. Omgivelsene er liksomikke helt fylt ut, møblene og gjenstandene var opprinne-lig del av en tettere vev av interiør, som nå er løsrevet frahverandre, bare en del er tatt med hit. Det er ikke godt åsi hvem som valgte det ut. Jeg tror ikke det var datteren.Hun var ikke her da. Hun var et helt annet sted i livet,i en annen by, i andre land. Det var før datterens tredjelivsfase (som blir hennes siste) falt sammen med morenssiste, omtrent tre-fire år før stykkets begynnelse.

– Datteren får dere foreløpig ikke vite noe mer om,annet enn at hun bor her med moren, av grunnene jeg harnevnt, de overflatiske, siste årsakene. Jeg er ikke sikkerpå om vi skal si noe mer direkte om datteren, fordi deter henne hele stykket egentlig dreier seg om, og som jegnevnte, ved ikke å si noe om henne, peker alt mot henne,hun er stykkets indre, som alt det andre prøver å si noeom.

– Eks-kjæresten, nå kommer jeg til ham. Eks-kjæres-ten er ikke som dere tror. Dere forventer å høre resten avhistorien om mislykkede, frafalne mennesker som leversom skjulte verkebyller, ikke sant? Som råtne plommer, etvegeterende liv, rus, røyk og joggedresser og TV-konsumbare avbrutt av utflukter til kjøpesentre i nærområdet pågode dager? Der den desperate konsekvensen blir drap.Men nei, den fella skal vi ikke gå i. Denne eks-kjæres-ten … det er forresten viktig å merke seg at han er eks-

14

samboer. Det gir et annet aspekt enn bare eks-kjæreste.Men hva hans status er nå, er vanskelig å si. Han harhatt andre forhold, men nå er han ikke bundet til noen.Det er lenge siden de var sammen, det var i begynnelsenav voksenlivet, alle de retningsbestemmende årene i livethar passert siden da, og nå … etter at de traff hverandrepå nytt, noen måneder før stykkets begynnelse … før dethadde de ikke sett hverandre på omtrent femten år. Detjeg kan si om eks-samboeren, vi kaller ham det i mangelav noe mer presist for deres relasjon, er at han stoppet påen bensinstasjon i nærheten, denne fredagen som innle-det den uavvendelige helga, før han kjørte opp til leilig-heten i terrassekomplekset. Dette gjorde han ofte før hanskulle dit. Han kunne bli der i nærmere en time, på ben-sinstasjonen der det alltid står biler, alltid er folk. Den eret fristed for mange av fedrene i villastrøket i nærheten,de kommer hit med påskudd av å vaske bilen og fylleopp tanken. De koser seg, her kan ingen mase på dem, desetter seg godt til rette med bildøra halvåpen og det enelåret litt fallende ut av døråpningen og pappkruset medrykende varm kaffe mellom to fingre mens avisene dek-ker rattet. På denne bensinstasjonen samlet det seg menn,forskjellige typer menn som brukte bilen sin som midler-tidig husly, beskyttelse. Her var altså eks-samboeren førhan dro opp til terrasseleiligheten, på dette stedet, i ensituasjon som virket utjevnende på forskjellene i status ogposisjon mellom mennene. Her følte han seg stabil somfå andre steder.

– Det som skjedde denne helga … han pleide ikke å ladet gå så langt. Riktignok hadde han ofte med seg alkohol,det var vanlig at de drakk en del sammen en av kveldenei helga. Han visste ikke helt selv hvorfor han hadde medseg så mye denne gangen, i tillegg til noe hasj han akku-

15

rat hadde fått av en kamerat. Han var egentlig ferdig medden type rusmidler, men så var det dukket opp en lyst iham allikevel, når kameraten kom med det kvelden før,som en gave. Kameraten spurte ikke om han fremdelesvar interessert i slikt, bare ga ham det, lot som han ikkevisste at han forlengst hadde sluttet å tre inn i den ver-denen. Han skulle bare være der fredag, men han regnetmed at han fikk lov til å være over til lørdag formiddag,så skulle han kjøre hjem igjen, han hadde langt å kjøre.Han bodde i en liten kommune i Telemark eller Vestfold.

– Da kan de som er interessert i å spille rollen som eks-samboeren stille seg opp der borte. Det er forståelig omdere ikke har noe klart bilde av ham, jeg har ikke noehelt klart bilde av ham selv, jeg prøver å få det. Men inn-til videre får dere bare bruke det jeg har sagt så godt derekan. Kanskje dere er bedre enn meg til å se ham for dere,jeg er usikker på om det å si for lite gjør ham for stereo-typ, eller om jeg bekrefter visse typer fordommer hvis jegsier mer … da må jeg i så fall si mye mer, for å danne detriktige bildet av ham som jeg bare aner, men akkurat nåikke får tak i.

– Og de som kunne tenke seg å være datteren – derborte … ja, jeg ser de spørrende blikkene deres, hvordankan man egentlig «være» datteren i dette stykket så langt,så mangelfullt som jeg har beskrevet henne for dere? I allefall, de som på tross av dette vil være datteren, gå bort dit.De som vil prøve seg som moren kan ta hver sin stol nedfra bordet og sette seg på ei rekke borte ved vinduene.

– Moren må ha sittet i stolen sin, bare lat som det erhver deres recliner som dere kan heise opp og ned, vippeog svinge ved hjelp av en spak på siden, få se, grip etter

16

spaken nå, der ja, bruk den, det er deres handlingsrom,deres handlingsmuligheter. Få se hvem av dere som greierå bruke mulighetene best, alle tenkelige funksjoner, ogutenkelige, opp og ned, sakte i løpet av dagen, som jordadreier dere rundt deres egen akse, og i løpet av et år rundtsola, det er deres himmelbane mens dere vendes om dereselv, lys og skygge på hodet, ansiktet, gjennom gardinenståke og partikler i sollyset, skyer av støv. Og så mørke,dere har ikke lenger sol i ansiktet, eller bakhodet, eller itinningen, sola har gått ned, plankelandskapets grønnligeskinn der ute mot horisonten. Beina hevet i en underligposisjon, stolen låser seg midt i bevegelsen, det er fordidere har sluppet taket, eller spaken glapp, og når derefamler dere fram til et fast grep igjen, er tærne kalde,leggene blodløse, lårene krampaktige, det er mørkt ute,kroppen i stolen er i ferd med å dreie en halv gang rundtsin egen akse, vinduet er ute av synsfeltet, stolens aksepeker skrått mot veggseksjonen, vitrineskapet, bøkene iøverste hylle, fotoalbumene, en liten skulptur, suvenir, enblank stein; glatt, lenger ned; ekstra batterier til radioen,enda lenger ned, radioen, den er ikke på nå, kanskje bat-teriene må skiftes. Veggteppet og rommet, husk hvordanjeg beskrev det for dere. Dere er i rommet, dere sitter fasti reclineren, hvis dere bare kunne få beina i gulvet, mendet er ikke mulig nå, dere kan ikke gå på dette gulvtep-pet, ikke gå ut i dette mørke kjølige rommet. Det er somen depresjon holder dere fast og hindrer dere i å gjøre eneneste bevegelse, dere tenker stadig på å komme dere utav stolen, men det er umulig, dere vet at dere har sittetsånn tidligere og ikke kommet ut for egen maskin, mendet var av andre grunner, og nå går det over i hverandre.

Du er innimellom sikker på at du sitter der fordi duikke greier å mobilisere nok til å reise deg. Så vet du at

17

det er stolen som holder deg fast, som virkelig har fan-get deg denne gangen, stolens egen onde vilje har vist seg,tingenes iboende ondskap har gjort det enkelt for deg.

Det kommer en ny dag. Stolen har nå dreiet rundt sinegen akse, du er tilbake til utgangspunktet. Sol i dag også,noen fugler der ute på grønnskjæret, verandarekkverket,hopper ned på verandagulvet, prikker med nebbene, synesdu hører en dempet lyd av nebbene deres, må ligge noensmuler der.

Og det går mot en ny kveld, ny morgen, disse mennes-kene som var der inne sammen med deg, hvor er de nå?Bilder av datteren din begynner å dukke opp. Brokker avminner, et konsentrat av liv, eller bare vilkårlige innsyn,som man aldri får vite hvorfor hjernen har valgt ut, somnoe inni deg har valgt å vise deg. Du ser et bilde av degog datteren din, vet det er henne nå, men i det neste bil-det kan det være en fremmed kvinne, som ligner henne …eller kanskje datterens barn, før du kommer på at deter ikke hun som har barn, eller ikke kommer på det …en sorg på forskudd, en sorg på etterskudd, kommer oggår, blir ikke værende. I løpet av tida du sitter der, serdu datteren som ung kvinne med bølgende hår, men dukommer ikke på navnet hennes, tenker «datter», men atdet er noe mer, et navn, noe som skal ligge i munnen dinnår du tenker på henne eller roper på henne. Hun haddehvite tenner, tett hårfeste langt ned mot tinningene, førpannen hennes liksom gulnet og krummet seg, hodet vir-ket flatere oppå, håret tok til lenger bak. I neste øyeblikkser du henne, eller er det etter lang tid; forholdet mellomhvordan disse minnene dukker opp og forholdet i livstider ikke avklart, hvor ofte dukker et minne opp i løpet avet liv, er det en sirkulasjon av minner, som gjør at de opp-trer med jevne mellomrom? Du ser henne stå foran deg,

18

hente morgenkåpen din på badet, lage mat på kjøkkenet,bære inn noe rykende varmt, ut igjen noe tomt, stå forandeg, gå inn i det rommet der du aldri har vært. Hun skalkanskje slippe ut eller inn denne mannen, som du aldrier sikker på når er her eller ikke, han er kanskje her heletida.

Så hører du at døra til rommet der inne slår opp, hansom kommer ut hilser, og du smiler: Endelig et menneske.Han hjelper deg med stolen så du får beina i gulvet, deter som å gå i land på et fremmed sted når du reiser degetter først å ha spurt «kan jeg det?» Og mannen, som duikke er sikker på om er den som pleier å være her, eller endu bare har sett for lenge siden, følger deg ut på badet;dette rommet kommer så overraskende på deg, sterkt lysi taket, og han, redningsmannen, er uvøren, tar for hardti armen din uten å skjønne det, det stråler ut smerte fraarmen, og du kjenner at han lukter, det lukter sterkt avmunnen hans, han er brå og uforsiktig, dessuten må hanstøtte seg til vaskemaskinen og stå slik en lang stund, menhan retter seg opp igjen, smiler til deg og legger fram noenrene klær på vaskemaskinen og sier du skal ta dem pådeg, du gjør så godt du kan, han tar et håndkle i hånda.Så følger han deg tilbake igjen, tørker av stolen og sierdu skal sette deg.

Og du setter deg i stolen igjen, han blir borte, du er ikkesikker på om han har gått ut av leiligheten eller innoveri den igjen, slik er hans nærvær her. For du har skjønt nåat det er han som pleier å være her. Men han har aldribefattet seg med deg. Det er ikke i din makt å slippe haminn eller ut, det er ikke deg han er her for, enten er han herfor sin egen del, eller for datterens. Og du husker plutseligdatterens bryllup, var det med denne mannen? Du ser fordeg vogna som var trukket av to fjordinger, der de to satt

19

oppi som brud og brudgom. Bryllupet som kostet deg såmye, du måtte ta opp lån, og de skilte seg etter bare noenfå år. Nei, det kunne ikke vært denne mannen, eller, haner ugjenkjennelig. Men du synes plutselig du husker noesom skiller denne mannen fra den mannen i vogna, somgjør at de ikke kan forenes. Noe har skjedd med manneni vogna, han opptrer aldri i nyere minner, det vet du pågrunn av omgivelsene, det var før denne leiligheten fan-tes, han finnes ikke i noen sammenheng med denne leilig-heten, og heller ikke etter at datteren fikk spissere panne,lengre, men ikke så blankt hår, en annen farge på håret.Hun opptrådte bare sammen med denne andre mannenden gangen hun hadde helt hvite tenner, rett panne, dengangen håret vokste mer som et sammenhengende tepperundt ansiktet enn nå, da hun ennå ikke hadde begynt åbli tynnere, stadig tynnere.

Plutselig står mannen der igjen, han har med seg et glassjuice og en banan som han etterlater på bordet ved sidenav deg. Så går han innover i leiligheten, du snur deg ogser ham forsvinne innover mot datterens rom. Du vet nåat datteren er der inne, nå står det klart for deg at hun erder inne hvis hun ikke er her ute eller på badet. Du kanikke huske å ha sett datteren gå mot badet. Og du trorheller ikke hun har vært på kjøkkenet på lenge.

Idet du trekker i spaken og senker reclineren i mer lig-gende stilling, etter å ha spist bananen og drukket juicen,blir du innhentet av en sterk uro, som minner deg om hvasom nettopp, eller var det for en stund siden, skjedde, duhusker at du ikke fikk til denne spaken, at noe låste segfast og du ble sittende lenge i en ubehagelig stilling, hvorlenge vet du ikke, det må ha vært flere timer, selv om ordet«timer» akkurat nå, som du husker som en tidsangivelse,ikke helt strekker seg ut for deg og gir deg noen klar for-

20

ståelse, det ville forklare noe hvis du snakket med noen,men ikke slik for deg selv nå, du er ikke helt sikker påom en time er lang eller kort, om det er en betegnelse forde lengste intervallene eller de korteste. Så husker du atde lengste intervallene er årene … «årene» … ordet haren merkelig farge inne i deg, der du har ordet nå, bareinne i deg, det er blårødt, ikke en jevn farge, men blåerenoen steder, rødere andre steder, et overlappende områdeder det glir over fra den ene fargen til den andre. Det erslik du får tak i de ordene som du holder på å miste, ellerprøver å gjenfinne, et ord som ligger langt der nede, duser liksom omrisset av ordet og prøver å få det til å løs-rive seg og komme fram for deg, og da er det fargen påordet du ser, som sjelden er en helt klar, vanlig farge, deter ikke alltid du kunne uttalt fargen engang, både fordidu ikke har det ordet, som karakteriserer fargen, men deter også fordi disse fargene aldri har vært ment å være far-ger som skal helt til overflaten, da vil de endre utseende,som en dypvannsfisk som blir dratt opp over ripa, en fisksom kommer fra et dyp der ingen mennesker har vært, eirenne midt i fjorden, for fargen finnes bare der nede, ikkeher oppe i språket, det er bare et hjelpemiddel, hvis duprøver å virkelig se fargen på ordene, kan du bli usikker,eller fargen, siden den aldri er helt jevnt fordelt på ordet,begrepet, kan begynne å bytte plass og gli over i andrefarger, som en hallusinasjon, og det kan ta lang tid før dugreier å se ordet igjen, som om ordet forsvinner ned i dedøde ords rike for alltid hvis du roper på det.

Noen ganger prøver du å tenke på hva som kom medordet, fulgte ordet selv før det ble ditt eget. Det må ha værtnoe av denne fargen som allerede lå i ordet, før det bleen del av språket ditt. Ordets essens og din private essensvokste sammen, omgivelsene vokste inn i ordene og begre-

21

pene; din barndoms solskinn, mørke, gress, planter, tep-pekanter, tekstiler, favner, trær, blomster, kjoler, dresser,sengetøy, leker, byggematerialer, verktøy, matretter, kjær-tegn, som har smeltet sammen i en lang utdratt bevegelse,en nå useelig eller ikke severdig film, en sammentrekningav spekteret, noe som før har gått fortere, nå stivnet. Duhar farget det allmenne på denne måten, slik språket barekan finnes inne i deg, men som du kan hente ut som ord.

Men denne fargen på ordene hadde du sjelden brukfor før, da du brukte språket kontinuerlig, da du var kor-rekturleser og satt med ordene og arkene til alle døgnetstider, da du for å forsørge datteren måtte sile andres språkgjennom deg på denne måten; raskt, så raskt som mulig,arkene, alle arkene, bunkene, de forskjellige bunkene somlå overalt, på kjøkkenbordet, i skuffen, på skrivebordet,på stuebordet, på badet, det dårlig betalte arbeidet somkorrekturleser, da du bare skulle tette disse arkene medanmerkninger, tegn, da hadde du språket tilgjengelig, helespråket på en flate, og det var ikke sånn at språket var etfargeflimmer, aldri slik. Språket opptrer enten enkeltvissom ord eller som et hele, ikke i bolker slik som bildene,minnene, og det er det som gjør at skillet mellom disseto … at oppdelingen blir stadig skarpere, denne ubalan-sen mellom minner og ord.

Det var som korrekturleser at du ble oppmerksom pådet naturvitenskapelige tidsskriftet Fakta. Det begyntemed at du fikk oppdraget med korrekturen for et num-mer, de hadde fått tak i navnet ditt gjennom en annenjobb du hadde gjort, og du ble spurt om du kunne ta overoppgaven for den faste korrekturleseren inntil videre, detvar bare å ringe hvis det faglige voldte problemer, mensiden du i hvert fall hadde noen grunnleggende kunnska-per i naturfag fra realskolen, spurte de deg. Du begynte

22

å kikke i det naturvitenskapelige tidsskriftet når det komi posten i ferdig trykt utgave, for det fikk du alltid, av eneller annen grunn, som takk, og du begynte å kikke merog mer i det om kveldene etter at datteren hadde lagt segog før du begynte med korrekturbunkene, mens du sålitt på TV, det ble som en pause, samtidig som du ogsåbegynte å lese flere av artiklene, du silte det ikke baregjennom deg som tekstmasse som før det ble trykt, ogdu oppdaget at mange av artiklene ikke var så umulige åforstå. Du begynte å se for deg, drømme om at datterenskulle studere biologi, du så for deg den lille ranke nak-ken hennes, halsens bøyning når hun satt ivrig lent overdet vesle bordet sitt, konsentrert og beskjeftiget med noei hendene, så ufattelig konsentrert at du allerede i lengretid hadde tenkt at jeg må gjøre noe med denne konsentra-sjonen, jeg må hjelpe henne til å beholde den, passe på atden ikke renner bort, går i oppløsning når hun blir eldre,jeg må verne den for henne så hun kan bruke den til noe,denne enestående konsentrasjonen. Og du så hendene, deivrige og presise små hendene, hva de skulle ta tak i, bådeharde og bløte og slimete ting, levende og døde, fra plante-og dyreriket, noen med små hjerter som slo og blodom-løp som pulserte inni hendene til datteren, over og undervann, hvordan hun skulle ta et fast tak i dem og gjøre demom til språk, for det er gjennom hendene språket strøm-mer, det er sant at språket strømmer gjennom hendene oginn i oss, slik kobler vi oss til verden, slik så du for degat datteren skulle gjøre hendene til en uløselig kobling tilverden, ikke som deg selv, nei, datteren skulle kobles fasttil verden, skulle selv holde seg fast, ville holde seg fast ogikke bli holdt fast, gjennom disse kalde, harde, kropps-varme, geleaktige, pulserende, våte, tørre, lette og tungelevende og døde vesenene, objekt etter objekt, formet av

23

jordas materie, vesen etter vesen skulle hun plukke opp,løfte og sette ned igjen, la gli kontrollert ut for å gripeneste, objektene omringet og hun selv innhyllet i denneeventyrlige konsentrasjonen. Du ser for deg datteren sombiolog. Ordene kommer ut gjennom munnen, men bareinn i kroppen gjennom hendene, det er bare en vei inn,en vei ut.

Du sitter i stolen, vippet lett bakover med beina hevet itrinn én, med reolene bak deg. Under deg det mosegrønneteppet, du er nå vendt mot den åpne siden av rommet,veien ut av rommet, der rommet et stykke borte flyterover i kjøkken og du aner begynnelsen på en innsnevringmot entreen. Badet, det eneste lukkede rommet, har døravendt mot yttergrensen på kjøkkenet, der det nærmer segentré og utgang, som du aldri benytter deg av. Alt kom-mer inn til deg nå, du og leiligheten går mer og mer iett, og er som et slags huldyr uten klare oppdelinger itarmsystem og innvoller, en åpen fordøyelse der det somkommer inn til deg og leiligheten sirkulerer etter et slagssystem, men det er ikke umiddelbart synlig hva som skalut og hva som nettopp har kommet inn, du er som i endelvis gjennomsiktig kropp her i rommet, en manet. Duog leiligheten, du går aldri ut den døra, det er bare énåpning, én åpning for det som skal inn, det som skal ut,du har ikke sirkulert ferdig her inne, du vet ennå ikkehvordan du til slutt skal fordøyes av leiligheten og hvilkeorganer det som er plassert rundt i rommet skal illudere,hva som er neste stasjon for ditt legeme, du sitter i sto-len, og din og stolens rotasjon er den eneste bevegelsendu har oversikt over og som foregår kontinuerlig som eiklokke uten visere, som tid uten oppdeling, uten tikkingsom ville dominert rommet og gjort det til et uhyggeliglivs-ur slik som hos gamle folk før i tiden, som en alarm

24

som når som helst kunne gå men aldri gikk, selvfølgelig,dette konstant falske signalet om en tydelig slutt, menslivet bare stoppet plutselig og klokka fortsatte å tikke forslektningene.

Brått gjenopplever du, eller forstår; forståelsen blirgjenåpnet for deg: Første gang du tok ordet som var nav-net til barnet ditt i munnen og rettet det mot henne. Nav-net til ditt barn, den første gangen du kalte datteren detnavnet, så på datteren og skapte navnet gjennom mun-nen din, bandt henne til navnet. Selv om du hadde settdet skrevet, du hadde selv skrevet det noen ganger alle-rede, du hadde tidligere hørt det bli uttalt av andre, såvar du usikker på hvordan du skulle si det, det var somdette ordet som var egennavnet aldri hadde blitt uttaltfør, som det oppsto da, og det gjorde det, du skapte detidet du uttalte det, de første gangene du framsa det varavgjørende for hvordan det ble. Er det slik språket på nyttoppstår, på nytt og på nytt oppstår, tenker du, nå somforståelsen blir gjenåpnet for deg en kort stund, du vet duvil miste den igjen, men det går en skjelvning av intensi-tet gjennom deg, en oppblomstring av takknemlighet forat du en gang til ble minnet på hvor nær språket er ver-den noen ganger, så nær hadde du aldri vært hvis du ikkehadde fått datteren.

Du sitter i stolen, du drar i spaken, fører spaken utoveri rommet, og ved å gjenta denne bevegelsen roterer dusakte og rykkvis, rundt i rommet, men bare rundt dinegen akse. Du produserer din egen tid ved disse beve-gelsene, du bestemmer selv ditt døgns rotasjon rundt sinegen akse, rundt stolens akse. Hvilket vesen er det somom morgenen ikke har noen bein, om dagen to og omkvelden tre? Det er mennesket, dette husker du fra en avdatterens barnebøker, en barneversjon av Ødipus, dette

25

er hva Sfinxen utenfor porten spør om … men du haringen bein, du når ikke lenger ned til bakken, men levi-terer ikke, du har mesteparten av leilighetskroppens hul-rom i ryggen nå, vet ikke hvor i rommets fordøyelse duer eller om du er utenfor fordøyelseskanalen, når var detegentlig datteren kom inn den døra, og når begynte han åkomme, han som kanskje er her nå, det vet du aldri, haner kanskje inne på datterens rom, datteren er helt sikkertder inne. Du ser rett på seksjonen, på radioen som stårder, på pyntesteinen … du spaker deg fram en ny enhet idin private tidsregning, det begynner å mørkne igjen, solahar gått ned der ute på grønnskjæret, du ser kanten pådin egen terrasse, som en feilplassert horisont der verdenogså fortsetter under, bare mister en dimensjon, ampute-res av denne grønnimpregnerte tverrliggeren, noen storegrantrær som du ser fra midt på stammen, åsen i bak-grunnen, noe du aldri ser fra din posisjon i stolen er denvisne planta som henger på skilleveggen mot naboen. Detkommer et minne til deg om noen i blågrønt arbeidsan-trekk med en jakke utenpå som går fram og tilbake derute på terrassen og røyker, ser på klokka på mobiltelefo-nen sin som ligger i brystlomma på arbeidsantrekket ogkaster sneipen fra seg mot et punkt, det ser ut som det erviktig at sneipen treffer dette punktet, hvis ikke må ved-kommende bøye seg ned og ta den opp, og det har skjedd.

Denne natta er det måneskinn, og månen skinner gjen-nom det slørete stoffet, med de fargede og tydeligere gar-dinene lenger ut på siden, det solide, vevde stoffet medbroderte sirkler i forskjellige farger. Og månen skinnerpå bakhodet ditt, du holder fremdeles på spaken, et løstgrep siden du sover, og månen trenger også inn til detmosegrønne teppet som ligger som et lag med alger somikke har blitt skrapt vekk fra den ellers glatte overflaten i

26

leiligheten, teppet flimrer svakt i måneskinnet, fargen erikke som på noe ord du har nede i deg, av en eller annengrunn er aldri noen av ordene grønne, eller bare ugjen-kjennelige grønnfarger som tåler mindre enn de andre far-gene å trekkes opp fra dypet, som om grønn er den mestsårbare fargen, den som ikke kan dekke et ord, som detteteppet dekker gulvet, tenker du på det som teppe ellersom farge?

Det er stille i leiligheten, det er helt stille inne fra dat-terens rom. Datterens TV er ikke på, den har ikke avgittlyd på lenge, og radioen der borte på seksjonen har hel-ler ikke vært slått på, på … hvor lenge? Det eneste er enlukt, en slags lukt … som slipper ut fra datterens romsom et gufs når døra blir åpnet. Og det er som hele for-døyelsen i dette åpne udefinerte hulrommet har stoppetopp i disse dagene, denne vamle klebrige lukten som duikke har kjent før, da en av de blågrønnkledde går ut aven hendig småbil i den smale innkjørselen, døra til lei-ligheten åpnes, nå åpner de døra, leilighetsdyret svelgerluft, grådig, og de blågrønnkledde kommer smilende motdeg. Du har forresten begynt å kjenne en ny type van-skelighet med å skille ut ordene, få tak i ordene, ja, hardette forurenset det nedre språket, dypvannsspråket i densenere tid, har deres forsøk på også å hjelpe deg med å fåordene fram gjort at stadig flere ord har fått et blågrøntskjær, du frykter det, derfor tviholder du på ordene så deikke skal bli forurenset, heller ligge intakt i ro, ikke blan-det inn i fordøyelsen, avføringen som kan være overalt idette rommet, ordene kan bli knyttet inn i tynne, halvtgjennomsiktige poser, som de alltid har med seg en rullav, posene blåser seg opp som blærer når de blir revet avrullen med et ritsj og åpnet, tatt med ut gjennom døra.

Etter …. hvor lang tid, du aner ikke, bærer de noe ut

27

der inne fra datterens rom, det var altså en del av fordøy-elsen, ikke hjertet, som var der inne. Fordøyelsen nåddehelt inn dit, hun ble altså innhentet av fordøyelsen, dat-teren. Forsvinner ut for alltid, ut den døra der du ennåikke har gått, gjennom den åpningen der du ennå ikkehar passert, riktignok har du på fine sommerdager sittetute på terrassen, den store terrassen, gått ut når den storeglassdøra blir skjøvet til side, men inngangsdøra, noenkaller den utgangsdøra, det er en passasje som ikke harnoe med liv å gjøre, verken ut eller inn, det var noen hånd-verkere som gjorde noe med den i begynnelsen, holdt påmed karmene, saget og banket, det var etter at du haddeflyttet inn, det var som om de forseglet deg her inne,tenker du nå, det forsto du ikke da, de gjorde den døratil en engangspassasje for deg, den er ikke lenger tøye-lig eller elastisk, du ble «født» inn i leilighetslivet gjen-nom den, kommer aldri ut i verden igjen. I begynnelsenvar det stadig håndverkere her inne, men ikke nå lenger.Det var da de bygget deg inn, skjønner du nå, de byggetdeg inn, justerte leiligheten så du ble en del av den, denble en del av deg, du og leiligheten ble bygget inn i hver-andre ved hjelp av disse diskré håndverkerne, de byggetdeg fast uten at du skjønte det da, disse tilpasningene demumlet om, det var for å tette alle åpninger mellom degog materialene her inne, føye deg og leiligheten sammeni en uoppløselig symbiose, eller parasittforhold, overgan-gen mellom disse tilstandene er ofte uklar. For det var duog leiligheten som levde sammen, ikke du og datteren din.Du skal ikke ut av åpningen med det første, men datterendin … når hun bæres ut på den måten under et blågrøntdekken skjønner du at hun forsvinner ut på samme måtesom de som går i arbeidsantrekk i nesten samme nyanse,det eneste du vet da er at det bare er arbeidsantrekket

28

som dukker opp igjen neste gang, det er aldri den sammeinni.

I skumringen dukker hjelperne opp. Alle disse hjelpendehendene, disse små folkene som kommer fram fra ingen-ting på den tomme plassen i rommet, de kommer ikke inndøra, de bare dukker opp, og de snakker aldri til deg, deprøver ikke å snakke til deg, det er som de ikke ser deg, deer så opptatt med arbeidet, de ser liksom hele tiden på noeannet, og det kommer flere og flere, du blir ikke redd, menliker det heller ikke, du er litt redd for at de en dag kom-mer til å fylle rommet helt så du ikke får luft, eller at deikke forsvinner, avtar gradvis slik de pleier, blir mer og mergjennomsiktige. Men nå går de rundt på den tomme plas-sen, de er kledd i en slags sarier med hodeplagg, noen i blå-grønt, men mange i helt andre farger, fram og tilbake pågulvet, uten egentlig å trå på gulvet, bøyde i ryggen, svette,skinnende, glinsende ansikter, ansikter som gjenspeiler,eller går i ett med det kontinuerlige arbeidet, uttrykketer ikke atskilt fra arbeidet, henger tett sammen med det,det lydløse arbeidet, som om det ikke egentlig foregår her,hender som hele tiden holder på med noe du ikke ser, mende holder deg i ånde, slik at du ikke ser noe annet enn demden tida de er der, det framkalles ingen minner, brokker,det er ingenting som kommer fram fra hjernen og vil viseseg for deg, ikke noen ord forsøker å nå overflaten, ogslik sett er det en hvile; alle hendene, de bøyde ryggene,de tynne tekstilene mot den fargede huden over de arbei-dende lemmene du ser i skumringen. Det kommer flere ogflere, du kjenner ikke frykt, men du må følge med, kanikke vende deg bort, kan ikke dreie stolen så lenge hjel-perne er her. Og nå som datteren er borte, nå som hun erute i verden, blir det kanskje bare disse hjelperne igjen.