2

Innholdsfortegnelse

Klassisismen ..................................................................................................................... 3

Jean Baptiste Molière, Misantropen .................................................................................. 4

Ludvig Holberg, Erasmus Montanus................................................................................... 8

Opplysningstiden ............................................................................................................ 12

Immanuel Kant, «Hva er opplysning» .............................................................................. 15

Voltaire, «En avhandling om toleranse» .......................................................................... 16

Ludvig Holberg, «Forslag til en ny katekisme» ................................................................. 17

Ludvig Holberg, «Avskaff rim i diktekunsten!» ................................................................ 20

Jonathan Swift, Gullivers reiser ........................................................................................ 25

Ludvig Holberg, Niels Klims underjordiske reise ............................................................... 32

Norske Selskab ............................................................................................................... 45

Claus Frimann, «En Birkebeinersang» .............................................................................. 46

Johan Nordahl Brun, «Norges Skål» ................................................................................. 47

3

Klassisismen Ca. 1650-1800

Klassisismen begynner i Frankrike en gang etter 1650, ved hoffet til Solkongen, Ludvig den 14. Ludvig

bygger et slott med 1000 rom, og omgir seg med adelen i landet. Hver eneste kveld settes et nytt stykke

opp på scenen.

Tragedie og komedie er de to sjangrene som blir spilt. Begge sjangre fremføres alltid på et bestemt

versemål (det vil si en bestemt type rytme) som kalles aleksandriner. Denne lærer du om i timen.

Tre ting er viktige nøkkelord for å huske hva klassismen dreier seg om: regler, regler og regler. Det fantes

regler for alt; for hva slags rytmer man kunne bruke, hva man hadde og ikke hadde lov til å dikte om,

hvilke ord som var forbudt, og så videre. De beste dikterne håndterte disse reglene på en mesterlig måte.

Mange av de beste stykkene i verdenslitteraturen kommer fra denne perioden. Samtidig ble det også laget

mye dårlig, for de middels gode dikterne slet med å skape noe godt innholdsmessig, når det ble lagt så

mange begrensninger på hva de kunne gjøre.

Komedien og forbildet til Ludvig Holberg.

Den store komediedikteren i Frankrike het Molière [uttales Måliæær]. Han skrev det som kalles

karakterkomedier. Disse skal vise frem folk på scenen som har bestemte svakheter – for eksempel at de er

gjerrige, sjalu, misunnelige, og så videre. Karakterkomedier skal både underholde og gjøre menneskene

bedre. Publikum får se hvordan de ikke skal være, og så er meningen at de skal gå hjem som bedre folk

etter å ha sett skuespillet.

Ludvig Holberg, vår store dikter fra klassisismen (klassisismen kom til Danmark-Norge først på 1700-

tallet), er svært inspirert av Molière, selv om han også så på ham som en konkurrent. Holberg- og

Moliérekomedier ble ofte satt opp samtidig på teateret i København. Noe som gjør Holberg annerledes er

at han ikke er like nøye som Molière med å følge alle de klassisistiske reglene. Holberg skriver ikke på rim,

slik som de franske klassisistene, for han mener at rimet bare gjør innholdet unødvendig vanskelig å få

med seg.

I dette heftet har vi med to sider fra Molières stykke Misantropen (menneskehateren). Hovedpersonen,

Alceste [uttales Alsest] er lei av at folk er så falske, også hans beste venner. Han klager på kameraten sin

fordi denne er «overhyggelig» mot folk som han egentlig ikke bryr seg om. Denne komedien viser frem

hvor falske folk er mot hverandre, men den viser også at Alceste er tåpelig fordi han ikke klarer å lyve litt

for å skape en hyggelig stemning. Vi mennesker trenger nemlig å behandle hverandre litt falskt innimellom,

for å fungere sammen.

Publikum lærer altså at de ikke bør være så falske, men også at det er like tåpelig å være brutalt ærlig hele

tiden.

4

Jean Baptiste Molière

fra Misantropen (1666)

FØRSTE AKT

Første scene

PHILINTE – ALCESTE

PHILINTE

Hva er i veien nå?

ALCESTE

(sitter)

Gå vekk – og la meg være!

PHILINTE

Du er så rar i dag, Fortell: Hva er på ferde?

ALCESTE

Nei, ikke plag meg mer! Nå må du gå din vei.

PHILINTE

Men hvorfor bli så sint? Å, hør nå litt på meg …

ALCESTE

Jo, jeg vil være sint – og jeg vil ikke høre.

PHILINTE

Jeg fatter ingenting av dette sinnsopprøret.

5

Det er din beste venn du sier dette til.

ALCESTE

(reiser seg heftig)

Din venn? Nei, stryk mitt navn på listen, er du snill!

Du kaller meg din venn? Ja, hittil har jeg vært det,

men ønsker ingen plass i et fordervet hjerte.

Nå vet jeg hvem du er. Og jeg kan bare si

med rene, klare ord: vårt vennskap er forbi.

PHILINTE

Alceste, hva har jeg gjort, som vekker denne vrede?

ALCESTE

Din skjensel bør du se, og dø av skam på stedet.

Helt utilgivelig er din moralske svikt.

En mann av ære må fordømme deg for slikt.

Her møter du en mann med kjælne ord og fakter,

og du forsikrer ham ved alle himmelmakter

om din hengivenhet: Du holder ham så kjær

at du kan knapt få sagt hvor dyrebar han er!

Men spør jeg etterpå hvem mannen er, da leter

din tanke lenge før du husker hva han heter.

Din varme synker fort, og med et skuldertrekk

er hjertevennen glemt, så snart han selv er vekk:

Guds død!, Å te seg slik: så skammelig, så skjendig.

Du har fornedret deg og gjort deg selv elendig.

Begikk jeg noen gang en handling så gemen,

da hengte jeg meg straks i første, beste gren.

PHILINTE

Jeg tror at grunnen til den strenge dom du feller,

er at du selv har hengt deg opp i bagateller.

Men du får tilgi meg, som dømmer mindre strengt,

6

at jeg benåder meg – til ikke å bli hengt.

ALCESTE

Din spøk er malplassert. Den skjærer meg i øret.

PHILINTE

Alvorlig talt, Alceste: Hva vil du man skal gjøre?

ALCESTE

Man skal som hedersmann stå inne for sitt ord,

Og ikke øse ut hva hjertet ikke tror

PHILINTE

Det er da ikke mer enn høflighet forlanger,

at når man selv blir møtt med vakre komplimenter,

betaler man kontant med samme mynt igjen,

besvarer ed med ed, og sier «Kjære venn!»

ALCESTE

Motbydelig! Jeg selv er aldri falt til fote

for denne sleske skikk som nå er siste mote

[…]

Kilde:

Molière, Jean Baptiste, Misantropen, Aschehoug, Oslo, 1997 [1666]

7

Ludvig Holberg (1684-1754)

Ludvig Holberg er Danmark-Norges store dikter på 1700-tallet. Han skriver i mange sjangre og er både klassisist og opplysningsmann.

Han skriver i flere sjangre, blant annet:

1) Komedier (1720-tallet) 2) Filosofiske og moralske tekster (1740-tallet, og frem til sin død) 3) Epistler (en gammel brevsjanger) og essays 4) Historiebøker, bøker om juss, og mye annet.

Enkelt sagt kan vi si at han er klassisist når han skriver komedier, og opplysningsmann når han skriver i andre sjangre – men vi ser begge deler i mange av tekstene hans.

Karakterkomedie- Erasmus Montanus (1723)

Holberg var med på å starte opp det første teatret som spilte danske stykker i København. I dette tekstheftet har vi med to scener fra komedien Erasmus Montanus. Dette er en karakterkomedie som handler om studenten Rasmus Berg (Erasmus Montanus betyr Rasmus Berg på latin). Rasmus (heretter kalt Montanus) kommer hjem, og er blitt høy på pæra. Montanus er latterlig fordi han er forfengelig, og er opptatt av å vise frem hvor smart han er – selv for bønder han vet ikke kommer til å skjønne noe av det han sier.

I den første scenen snakker Montanus med Jesper – en enkel mann – om størrelsen på jorden, solen og stjernene. Opplysningstiden har ennå ikke kommet til bondelandet i 1723. Jesper nekter å tro på at jorden er rund, og Montanus blir gjort til latter.

I den andre scenen får vi en berømt kamp mellom Montanus og den lokale klokkeren Per Degn, som folk i bygda tror er flink i latin, uten at han egentlig kan det. Selv om Montanus er mye flinkere, tror folk at Per Degn er den som vinner. Man ler godt når jålebukken Montanus blir latterliggjort foran alle folkene han føler seg så mye bedre enn.

8

Ludvig Holberg

fra komedien Erasmus Montanus

1723

Erasmus Montanus er en karakterkomedie om en arrogant student som kommer hjem for å besøke sin

familie og sin forlovede. Han er opptatt av at folk skal se opp til ham, men folkene hjemme på bygda

forstår ham ikke. Både Erasmus og bygdefolket er latterlige; bygdefolket fordi de ikke vet noe, og Erasmus

fordi han mangler sosial intelligens, og fordi han er en hovmodig skrytepave.

Erasmus Montanus

SCENE 2:

I denne scenen kommer Erasmus Montanus til hjembygden sin. Han snakker med Jesper

Ridefogd, som har mange spørsmål til ham om astronomi. Han nekter imidlertid å høre på noen

av de sannhetene Erasmus kommer med. Han liker ikke ny kunnskap. Det viser seg etter hvert at

ingen av landsbybeboerne liker ny kunnskap. Folk vil helst få bekreftet de de tror fra før.

Personer: Jeppe, Nille, Montanus, Jesper

JESPER: Servitør, Monsieur! Jeg gratulerer ankomsten.

MONTANUS: Jeg takker herr ridefogd.

Jesper: Jeg er glad for at vi har fått en så lærd mann her i byen. Det har vel kostet

deg mye hodebry for å nå så langt. Jeg gratulerer også deg, Jeppe Berg, med

sønnen din! Nå har du fått glede på dine gamle dager.

JEPPE: Ja det er sant.

JESPER: Men, min kjære Monsieur Rasmus, Jeg ville spørre deg om deg om noe.

MONTANUS: Mitt navn er Montanus.

JESPER: sakte til Jeppe. Montanus, er det Rasmus på latin?

JEPPE: Ja, det må det være.

JESPER: Hør, min kjære Monsieur Montanus Berg! Jeg har hørt at lærde folk skal

ha så merkelige meninger. Er det sant at man tror i København, at jorden er rund?

Her på berget vil ingen tro på det … for hvordan kan det ha seg, når jorden jo ser

helt flat ut?

ridefogd = forvalter

for en adelsmann som

eier jorden i området

9

MONTANUS: Det er fordi jorden er så stor at man ikke kan merke at den er

rund.

JESPER: Ja, det er sant. Jorden er stor, nesten halvparten av verden. Men hør her,

Monsieur: Hvor mange stjerner trengs det for å lage en måne?

MONTANUS: En måne! Å sammenligne en måne med en stjerne i størrelse, er

som å sammenligne Peblingsjøen med hele Sjælland.

JESPER. Ha ha ha ha! Lærde folk er aldri riktige i hodet sitt. Jeg har til og med

hørt om dem som sier at jorden beveger seg, og solen står stille. Monsieur tror vel

ikke det også?

MONTANUS: Ingen fornuftig mann tviler lenger på dét.

JESPER. Ha ha ha! Hvis jorden hadde beveget seg, så hadde vi jo falt i blant, og

slått oss fordervet.

MONTANUS: Kan ikke et skip bevege seg med deg om bord, uten at du slår deg

fordervet?

JESPER: Men du sier jo at jorden beveger seg rundt omkring. Hvis skipet vendte

seg om, ville ikke folkene om bord da falt ut i sjøen?

MONTANUS: Nei, jeg skal forklare deg det, hvis du er litt tålmodig …

JESPER: Nei, det der vil jeg sannelig ikke høre noe om! Jeg måtte jo være gal, hvis

jeg trodde slikt. Jorden skulle velte seg om, uten at vi alle falt på hodet fanden i

vold ned i avgrunnen, ha ha ha! Men min kjære Monsieur Berg: Hvorfor er det

slik at månen innimellom er så liten, og innimellom er så stor?

MONTANUS: Hvis jeg nå sier det, så kommer du ikke til å tro det.

JESPER: Å, vær så snill og fortell meg det!

MONTANUS. Det er fordi at, når månen har vokst til, så klipper man stykker av

den, for å lage stjerner.

JESPER: Det var merkelig! Det visste jeg sannelig ikke tidligere. Hvis ikke man

klippet stykker av den, så ville den jo vokse og bli alt for stor, og bli like bred som

hele Sjælland. Naturen regjerer i sannhet alltid meget klokt. Men hvorfor er det

slik at månen ikke varmer like mye som solen … siden den jo er like stor?

MONTANUS: Det kommer av det at månen ikke er lys, men av samme mørke

materie som jorden – som får sitt lys og skinn av solen.

JESPER: Ha ha ha ha ha! La oss snakke om noe annet. Det er noe forstyrret tøys,

men kan bli katolsk i hodet av sånt noe.

[…]

10

SCENE 3

På 1700-tallet var det vanlig for akademikere å disputere. Dette kan man tenke på som en slags

intelligens-boksekamp, eller en slags «battle», hvor man prøver å argumentere hverandre i senk

om et akademisk emne (Gud, Astronomi, Sannhet, osv). I Erasmus sin hjembygd bor en mann

som kalles Per Degn (degn=klokker/kirketjener), som kan litt latin. Folk i byen tror han kan mye

latin, for han har gitt det inntrykket. Egentlig er han bare en halvstudert røver. Folk gleder seg

veldig til at han og Erasmus skal disputere på latin. Det viser seg at Erasmus er 10 ganger så flink

som Per i latin, men siden de andre ikke skjønner latin, tror de at det er Per som vinner.

Resultatet er en berømt scene, som er veldig morsom.

Personer: Jeppe, Nille, Montanus, Jesper, Per Degn

JEPPE: Velkommen, Per! Der bra folk finnes, kommer bra folk etter. Der ser du

min sønn, som nylig er kommet hjem.

PER: Velkommen her Monsieur Rasmus Berg!

MONTANUS: I København er jeg vant til å hete Montanus; Jeg ber om at du

kaller meg det samme.

PER: Ja såmenn, det blir det samme for meg. Hvordan står det ellers til i

København? Deponerte det mange i år?

MONTANUS: Det samme som det pleier

PER: Ble noen rejisert i år

MONTANUS: To av tre conditionaliter

PER: Hvem er imprimatur i år?

MONTANUS: Hva vil det si?

PER: Hvem er imprimatur til vers og til bøker som går i trykken?

MONTANUS: Skal det være latin?

PER: Ja, i min tid var det god latin.

MONTANUS: Var det god latin da, så må det fortsatt være det. Men det har aldri

vært latin i den mening som du vil ha det.

PER: Jo, det skal jeg love deg er god latin.

MONTANUS: Er det da et nomen, eller et verbum?

PER: Det er et nomen.

JESPER: Sånn skal det gjøres, Per. Bare svar for deg, du!

MONTANUS: Cujus declinationis er da imprimatur?

PER: Alle de ord som nevnes kan, henføres til 8 ting, som er nomen, pronomen,

verbum, principium, conjugatio, declinatio, interjectio.

JESPER: Jo jo, bare hør på Per, når han blir varm i trøya. Det er bra, bare kjør på

ham!

Degn=assistent til

Presten (bygda er for

liten til å ha sin egen

prest)

«Var det mange som

ble uteksaminert i år?»

«Strøk noen i år?»

«To av tre bestod bare

delvis»

Nomen – substantiv;

verbum – verb

«hvordan bøyer man

da imprimatur?»

11

MONTANUS: Han svarer ikke på noe av det jeg spør ham om. Hva har

imprimatur i genitivo?

PER: Nominativus ala, genitivus, alæ, dativus, alo, vocativus alo, ablativus ala.

JESPER. Jo, jo, monsieur Montanus, vi har såmenn folk her på berget også!

PER: Det skulle jeg også mene. Det deponerte i sannhet andre karer i min tid, enn

det gjør nå om dagen. Det var karer, som lot seg barbere to ganger i uken, og som

kunne skandere alle slags vers.

MONTANUS: Det er vel ingenting. Slikt lærer man nå i andreklasse. Nå for tiden

deponerer det folk som kan dikte på hebraisk og Arameisk.

PER: Da trenger de ikke kunne mye latin, da?

MONTANUS. Latin! Om du begynte på skolen nå, hadde du ikke klart å komme

høyere enn sinke-klassen!

JESPER: Si ikke det! Degnen skal jeg love deg er en godt studert mann, det har

jeg hørt både herresfogden [dommer og politimann i regionen] og amtsforvalteren

[fylkesmannen] si.

MONTANUS: Kanskje de forstår like lite latin som han.

JESPER: Men jeg hører jo at han svarer bra for seg.

MONTANUS: Han svarer jo ikke på det jeg spør ham om. E qua Schola dimissus

es, mi domine?

PER: Adjektivum, et substantivum genere, numero et caseo convenient.

JESPER: Han gruser ham jammenimeg! Per! Vi skal sannelig drikke en pæl

brennevin sammen!

MONTANUS: Dersom du visste hva han svarte, ville du le magen din i stykker.

Jeg spør ham fra hvilken skole han har deponert, og han svarer noe helt annet,

langt borte i natten.

PER: Tunc tua res agitur, paries cum proximus ardet.

JESPER: Jo, jo, nå er han i siget her! Hva svarer du til det?

MONTANUS: Jeg kan ikke svare noe til det – det er lutter pølsevev. La oss

snakke dansk sammen, som de andre skjønner, så vil de straks få høre hvilken kar

det er.

Nillle gråter.

JESPER: Hvorfor gråter du, bestemor?

NILLE: Det er så vondt å se på at min sønn blir ydmyket i latinen.

[…]

«hvordan bøyer man

ordet imprimatur i

genitiv?»

(her bøyer Per ordet

«vinge» på latin – han

snakker bare tull)

Skandere – finne

rytmen i et dikt.

Herresfogd –

dommer og politimann

i regionen.

Amtsforvalter –

fylkesmann

«Hvilken skole gikk De

på, min Herre?»

«adjektiv og substantiv

bøyes i kjønn, tall og

kasus»

«da er eiendommen din

i fare, når nabohuset

brenner»

Kilde:

Holberg, Ludvig, Erasmus Montanus, Aschehoug, Oslo, 1987

12

Opplysningstiden 1700-tallet

Opplysningstiden regnes som begynnelsen på vår moderne tid. Slagordet for denne epoken er frihet,

fremskritt og fornuft. Det er her man virkelig begynner å tenke kritisk om verden, og ting som demokrati,

likestilling, menneskerettigheter, stammer i stor grad fra denne epoken.

En del skribenter prøvde å gjøre verden og menneskene bedre enn i tidligere århundrer, ved å opplyse dem.

Tenkere som Ludvig Holberg, Voltaire og andre, er opptatt av at vi mennesker er født med fornuft. Denne

kan vi bruke til å ta gode valg om hva slags samfunn vi vil leve i, og hvordan vi bør være mot hverandre.

De er opptatt av at vi ikke lenger bare skal akseptere det som myndighetene vil vi skal akseptere. Vi bør

tenke selv, og slik sett skape en bedre verden. Man vil ha fremskritt.

Det finnes mange viktige opplysningsideer, men de to det lønner seg å fokusere på i dette kurset er 1)

idealet om å bruke sin fornuft – å tørre å tenke nytt, selvstendig og fornuftig. Og 2) idealet om toleranse – å

akseptere at andre mennesker tenker annerledes enn deg selv. Tanken om toleranse har etter hvert gitt seg

utslag i form av religionsfrihet, kamp mot rasisme, ytringsfrihet, menneskerettigheter, og så videre. På 15-

og 1600-tallet hadde toleranse vært sett på som noe negativt. Nå blir det derimot noe positivt.

Vi har to typer opplysningstekster i dette heftet:

1) Sakprosatekster

• Holberg: Naturens og folkerettens kunnskap (1716)

• Holberg: «Forslag til en ny katekisme» (1750)

• Holberg: «Avskaff rim i diktekunsten» (frivillig å lese) (1744)

• Kant: «Hva er Opplysning?» (1784)

• Voltaire: En avhandling om toleranse (1763)

Disse tekstene tar på ulike måter opp ideene om å bruke fornuften, og om å være tolerant. På eksamen

bør du nevne minst to eller tre av disse.

2) Allegoriske tekster

• Jonathan Swift: Gullivers reiser (1726)

• Holberg: Niels Klims underjordiske reise (1741)

Disse opplysningstekstene er allegorier. De later som om de er fantasifortellinger, men egentlig er de skarpt

samfunnskritiske. Idealene om å bruke fornuften og om å være tolerant finner du også her, men på en mer

skjult måte. På eksamen bør du kunne gi noen eksempler på hvordan opplysningsidealene viser seg også i

disse tekstene.

13

Ludvig Holberg

fra Naturens og folkerettens kunnskap

1716

Holberg var tidlig ute med opplysningstanker. Allerede i 1716 ga han ut boken Naturens og folkerettens

kunnskap, som var hans største salgssuksess mens han levde. Dette er et filosofisk verk om mennesket og

lover.

I vårt utdrag, som er ganske tung lesning, skal vi egentlig merke oss bare én ting: at Holberg er opptatt av

at mennesket er et fornuftig vesen. Vi har forstand, sier han. Dette skiller oss fra dyrene. Holberg mener at

vi har fått denne fornuften eller forstanden i gave fra Gud. Derfor bør vi stole på fornuften vår – at den

kan hjelpe oss i vanskelige spørsmål.

At vi bør stole på fornuften vår, og tørre å bruke den, blir et gjennomgangstema i hele Europa på 1700-

tallet. Vi bør tørre å tenke selv – ikke bare akseptere ting vi har blitt fortalt. Det er nettopp dette filosofen

Kant sier 68 år senere, i en annen tekst i dette heftet – "Hva er opplysning?»

I stor grad handler opplysningstiden om å stole på erfaringene sine, å stole på fornuften, og å tørre å tenke

nytt om ting, å tenke selv om ting – å bruke fornuften vår. Noen opplysningstenkere var kristne, andre var

det ikke, men alle trodde på menneskets fornuft.

Her er et utdrag fra teksten:

14

Fra Naturens og folkerettens kunnskap Hvor herlige menneskene er sammenlignet med dyrene ser man lett gjennom det at mennesket

har fått en fornuftig sjel i gave. I denne fornuften merker man et herlig lys som hjelper oss å forstå

ting og dømme om ting. Mennesket har også en spesiell evne til å akseptere eller avvise disse tingene.

Derfor er deres evner er langt bedre enn dyrenes i denne henseende. Dyrene handler jo uten at de

betrakter eller overveier noe særlig. Menneskets gjerninger, derimot, blir foretatt av den nevnte forstanden

og viljen.

Forstanden er evnen en fornuftig sjel har. Ved hjelp av denne kan et menneske kjenne en ting,

dømme en ting. Forstanden kan deles opp i to evner: 1) Den som brukes til å oppfatte ting og hvordan

tingene er. Denne bruker vi for eksempel når vi mottar ideer og bilder, og den kalles forestillingsevnen. 2)

Den evnen vi bruker til å undersøke en rekke saker med, til å bedømme, til å finne ut når, hvordan noe

skal gjøres, hva som skal gjøres, og til å vurdere hva som er best å gjøre for få en ting utført. Dette kalles

den overveiende evnen.

[…]

Ettersom forstanden liksom lyser opp veien for våre handlinger (på en slik måte at vi går vill uten

hjelp fra den), så må vi konkludere at forstanden vår er riktig, altså at forstanden vår kan fortelle

oss hva som er godt og ondt. (unntaket er hvis den på en eller annen spesiell måte blir ødelagt av en

dårlig oppdragelse eller vane). Hvis det ikke er slik, så ville jo alle gode gjerninger vært meningsløse.

Da kunne alle unnskyldt sin ondskap ved å si at han ikke forstod bedre.

Kilde

Holberg, Ludvig, 1716, Naturens og folkerettens kunnskap, i Arkiv for Dansk litteratur,

http://adl.dk/adl_pub/pg/cv/ShowPgImg.xsql?nnoc=adl_pub&p_udg_id=30&p_sidenr=41,

(15.08.2014)

15

Immanuel Kant

Fra «Hva er opplysning»

Essay, 1784

Opplysning er menneskets vei ut av sin selvforskyldte umyndighet. Umyndighet er det å ikke klare å bruke

sin forstand uten at noen andre leder en. Umyndigheten er selvforskyldt når dens årsak ikke ligger i mangel

på forstand, men i mangel på beslutning og mot til å bruke forstanden sin uten ledelse av en annen. Sapere

aude! [våg å være vis] Ha mot til å bruke din egen forstand! er altså Opplysningens slagord.

Latskap og feighet er årsakene til at en så stor del av menneskene – etter at de på naturlig måte for lengst

har blitt satt fri fra fremmed ledelse – likevel gjerne forblir umyndige så lenge de lever. Latskap og feighet

er også årsaken til at det blir så lett for andre å bestemme over dem. Det er så bekvemt å være umyndig.

Har jeg en bok som har forstand for meg, en sjelesørger som har samvittighet for meg, en lege som tar

ansvar for hva jeg spiser, så trenger jeg ikke å anstrenge meg selv. Det er ikke nødvendig å tenke hvis jeg

bare kan betale. Andre vil sikkert overta den ubehagelige oppgaven for meg. […]

Kilde:

Kant, Immanuel «Hva er opplysning», i Opplysning og kaos, Aschehoug, Oslo, 2003 [1784],

16

Voltaire

Fra En avhandling om toleranse

1763

Hvorvidt toleranse følger av naturlig og menneskelig rett

Naturretten er den retten som naturen gir alle mennesker. Har du oppfostret barnet ditt, skylder det deg

respekt og takknemlighet fordi du er dets far og velgjører. Du har rett til det som vokser på den jorden du

selv har dyrket med dine egne hender. Du har avgitt eller mottatt et løfte, det må holdes.

Menneskelig rett kan ikke i noe tilfelle være grunnlagt på annet enn naturretten, og det store prinsippet,

det allmenngyldige prinsippet for dem begge er over alt på jorden dette: «Gjør ikke mot andre det du ikke

vil at de skal gjøre mot deg». Da er det vanskelig å forstå hvordan et menneske kan si til et annet: «Tro det

som jeg tror, men som du ikke kan tro, eller du skal dø.» Det er det man sier i Portugal, i Goa. I noen land

nøyer man seg i våre dager med å si: «Tro, eller jeg avskyr deg; tro, eller jeg vil gjøre deg alt det vonde jeg

kan; ditt uhyre, du har ikke samme religion som meg, du har altså ingen religion: naboene dine, byen din

og hele provinsen må avsky deg.»

Hvis det var i samsvar med naturretten å oppføre seg slik, måtte japanerne avsky kineserne, som ville finne

siameserne1 vederstyggelige; de på sin side ville forfølge dem som bodde langs Ganges2, som ville gå løs på

dem som bodde i Indusdalen3; En innbygger i Mogulriket4, ville rive hjertet ut av den første malabaren5

han traff på, og malabarene ville skjære strupen over på perserne, som ville massakrere tyrkerne – og alle

sammen ville kaste seg over de kristne, som så lenge har fortært hverandre som ville dyr.

Intoleransens rett er derfor absurd og barbarisk. Det er tigerens rett, og den er enda mer grusom. For

tigrene river hverandre i biter for å få mat, mens vi har utryddet hverandre på grunn av paragrafer.

Kilde:

Voltaire, "En avhandling om toleranse", i Filosofiske brev; traktat om toleransen, Aschehoug, Oslo, 2007 [1763]

1 Folk fra Thailand 2 elv i Asia 3 ligger i dagens Pakistan 4 gammelt muslimsk rike i området India – Iran –Afghanistan 5 folk fra Sri Lanka, Malaysia

17

Ludvig Holberg

Fra «Forslag til en ny katekisme»

Epistel

Fra Moralske tanker, 1754 (skrevet mellom 1747 og -50)

Holberg, som selv var protestantisk kristen (han likte ikke ateister, eller deister som Voltaire), mente at

fornuften burde være hovedingrediensen også i religionsdyrkelsen. Han likte dårlig religiøse fanatikere. Et

kjent sitat fra ham er at «Mennesket bør støpes for det døpes». Det betyr at han vil at barn først skal læres

opp til å bli fornuftige mennesker, og deretter vil religionen følge naturlig – for Holberg mener at å tro på

Gud er det eneste fornuftige hvis man tenker over det. Lærer man opp barn i religion før de har rukket å

bli selvstendig tenkende mennesker, så vil de aldri klare å tenke selv som voksne. Da vil man for alltid tro

det moren og faren lærte en som barn. Man blir automatisk katolikk i Spania, protestant i Danmark-

Norge, eller muslim i Midtøsten, hele livet vil man prøve å forsvare det man lærte som barn, og man vil ha

mindre ydmykhet og respekt for folk som tror annerledes enn en selv.

Noen mennesker høyt oppe i den danske kirken syntes at disse tankene fra Holberg nok var litt i

farligste laget. I et brev til en av disse prøver Holberg å forklare hva han mener. Han vil at barn skal lære

om Gud med én gang, sier han, men samtidig bør barn lære hvorfor de skal tro det de tror. De bør lære at

det man tror skal ta utgangspunkt i fornuften – man skal ikke bare akseptere ting. På denne måten lærer folk

både om Gud, og å bli opplyste mennesker. I brevet kommer han med et forslag til en ny katekisme (hva

man skal lære barna), som kan erstatte den gamle – som har mye mer fokus på bare å tro uten grunn.

Holberg foreslår at barna kan lære følgende tekst utenat.

Her er et utdrag fra teksten:

18

Forslag til moralsk katekisme

1) Jeg tror på en allmektig GUD, himmelens og jordens skaper.

- Spørsmål: Hvordan begrunner du en slik tro?

- Svar: Fordi verdens forunderlige og kunstferdige oppbygning ikke kan ha blitt skapt av

seg selv, men viser en allmektig byggmester.

2) Den samme GUD har jeg plikt til å ære, elske og dyrke.

- Spørsmål: Hva er det som binder deg til en slik dyrkelse?

- Svar: Fordi jeg ser at han elsker vesenene han har skapt, og har omsorg for å bevare dem;

særlig fordi han har gitt meg og andre mennesker en fornuftig sjel og talens bruk, som

gave.

3) Jeg tror på et annet liv etter dette livet, og at i det livet skal onde gjerninger bli straffet og gode

belønnet.

- Spørsmål: Hva gjør at du tror det, siden du dag etter dag ser eksempler på at mange onde

har det godt og mange gode har det dårlig her i verden?

- Svar: Nettopp dette gjør meg sikker på at det finnes et annet liv, siden jeg ikke ser straff

og belønning bli delt ut rettferdig i dette.

4) Ingen lærdom bør aksepteres av meg før den blir bevist. Og jeg bør ikke tro på noe som strider

imot menneskets alminnelige sanser.

- Spørsmål: Hva begrunner du denne holdningen med?

- Svar: Hvis jeg tror uten bevis, kan jeg ende opp med å tro både noe som er sant eller noe

som er falsk: Og hvis jeg aksepterer en lærdom som strir imot sansene, sier jeg at

fornuften, som er GUDs store gave, ikke er til noen nytte for meg.

5) Jeg bør unngå og avvise all lærdom som prøver å slå sprekker i GUDs hellige egenskaper, hans

godhet, rettferdighet, og så videre, og som prøver å si at han er årsak til synden.

- Spørsmål: Hva gjør at du har rett til å kikke inn i GUDs hemmeligheter, og å dømme om

GUDs egenskaper etter menneskelige egenskaper, som er underkastet lover? GUD

trenger jo ikke å stå til regnskap for noen. Hans rettferdighet kan jo bestå i det at han gjør

alle ting etter hva han synes passer ham?

- Svar: Jeg verken bør eller kan tro at Gud gjør de tingene som han selv klandrer,

fordømmer og straffer hos menneskene. Skriften sier at mennesket er skapt etter GUDs

bilde, og Kristus ber oss om å bære barmhjertige, slik som vår Far er barmhjertig.

19

6) Jeg bør ikke hate og forfølge noen som har feil tro uten å vite bedre.

- Spørsmål: Vil du da elske vantro og svermere [folk som går rundt i en religiøs tåke]

- Svar: Jeg bør elske dem fordi de er mennesker, og synes synd på dem fordi de er

mennesker som har rotet seg bort. Hvis jeg hater og forfølger et annet menneske fordi

han ikke forstår en ting slik som jeg forstår den, så viser jeg at jeg er umild og hovmodig,

og da bryter jeg den store naturens bud, som er dette: Å ikke gjøre mot andre det man

ikke vil at andre skal gjøre mot en selv.

Kilde

Holberg, Ludvig, 1754, «Forslag til en ny katekismus – epistel 46»,

http://adl.dk//adl_pub/pg/cv/ShowPgText.xsql?p_udg_id=40&p_sidenr=58&hist=fmE&nnoc=adl_pu

b, (11.08.2014)

(Språket er modernisert)

Eksamensrelevante spørsmål til teksten 1. Hvordan ser man opplysningstidens ideal om fornuft i denne artikkelen?

2. Hvordan kommer opplysningsidealet om toleranse frem i denne teksten?

20

Ludvig Holberg

«Avskaff rim i diktekunsten!»

essay, 1744

I denne sakteksten argumenterer Holberg for at rim bør fjernes fra poesien. Kravet om rim gjør nemlig

diktene unødvendig vanskelige å skrive, og unødvendig vanskelig å lese. Det er noe ufornuftig, synes han,

ved å stokke om på ordene, slik at det blir vanskeligere å få med seg poenget.

Eksamensrelevante spørsmål 1. Holberg nevner den poetiske ånden. Hva er forholdet mellom rim og rytme, og den

poetiske ånden i et dikt, slik Holberg ser det?

2. Hvilken rolle spiller fornuften i denne teksten?

21

Avskaff rim i diktekunsten Man sier at Teofrastos beskyldte naturen for å la hjorter og kråker leve så lenge, som kan gjøre lite nytte for seg, og derimot lar mennesket – for hvem et langt liv er nyttig og nødvendig – leve så kort. Denne beskyldningen er dårlig begrunnet: For man kan si at menneskets liv er langt nok, hvis bare levetiden ble brukt på en god måte. De mange unyttige tingene vi holder på med gjør at vår levetid virker for kort. Når man undersøker menneskelige aktiviteter, merker man nemlig at de fleste studier og håndteringer ikke bare er nytteløse, men til og med skaper problemer og gjør skade. Det er uforsvarlig å sløse bort ens gylne tid på unyttigheter. Denne slags aktiviteter – som det ofres mye tid og krefter på – har jeg listet opp mange andre steder i mine skrifter, og om dette vil jeg ikke si noe mer her. Jeg vil i det følgende kun komme med noen beviser knyttet til de poetiske studier, som med tanke på de harde reglene om rim og rytme som de er underkastet, er blitt til en pinebenk for menneskeheten, selv om de er lite nyttige. Et menneske trenger all sin tankekraft for å klare å skape innhold i skrift på en tydelig, presis og kraftig måte. I stedet for å hjelpe en student med dette, og gjøre arbeidet hans lett og utholdelig, har visse folk, som man derfor med rimelighet kan kalle menneskehetens bødler, oppfunnet og påbudt utallige regler som gjør at et arbeide blir ti ganger så vanskelig som det som er nødvendig. Først har man oppfunnet så mange typer poesi at man kan lage en hel katalog over ulike slags dikttyper. Noen vers kalles heroiske, andre elegiske, andre sapfiske, andre jambiske, og så videre. Egne regler gjelder for hver av disse typene; hver av dem måles etter sin egen målestokk, har sin egen rytme, ja, hvert ord kan liksom undersøkes etter mål og vekt, for å sjekke om det kan bli stående på sitt naturlige sted, eller om man må flytte på det. Slik er ikke annet enn tortur for en fattig poet, som ellers kan ha nok jobb med de høye og sublime tankene, som poesien krever. Vil man spørre hva som er poenget med alle daktylene, spondeene, verseføttene og mensurene og annen pynt som man må slite så mye med å passe på, så er svaret rett og slett at man vil bringe alt ut av sin naturlige orden, å gjøre vanskelig det som er lett. Det som ellers kunne vært tydelig vil man gjøre uforståelig: Før dikt kan leses og forståes må man liksom sortere ordene, for å sette alle sammen tilbake på sin naturlige plass igjen. Det som poeten vikler inn, må leseren jobbe med å løse opp, slik at det virker som om de de første oppfinnerne har skapt et kaos av talen på grunn av misunnelse, for at leserne og tilhørerne ikke skulle forstå den uten å slite en hel del. Man kan sannelig ikke gi noen annen definisjon på poesi, enn at det er kunsten å forvirre talen, og bringe ordene ut av sin naturlige orden. Denne kunsten jobber man hardt for å lære studerende ungdommer opp i, og man setter laurbærkranser på hodene deres, som mest kjennetegnes av talens forvirring. Ved hjelp av et kunstig regelsystem klarer de å skape et virkelig kaos. Hvem skulle tro at fornuftige mennesker skulle bry sine hoder med denne slags barnslig idioti? Jeg sier bry sine hoder, for mange setter virkelig helsen sin på spill for dette. Hvem skulle dessuten tenke at bokkunstens beskyttere i tillegg skulle belønne slike talens forvirrere? Hvis han som jobber på biblioteket mitt plutselig skulle vende opp ned på mine bøker, slik at det siste bindet ble satt midt inni et verk, og den første sist, og i tillegg krevde belønning for det, skulle jeg gjerne ha gitt ham en laurbærkrans, men samtidig skulle han fått sparken og en solid dose kjeft, og så ville jeg heller ha ansatt en som var litt mindre aktiv. Kunsten [å lage regler for ulike typer rim] er ellers meget gammel, slik at den kan stå som et bevis på at verden har vært gal i lang tid. Ettertiden har ikke bare prøvd å holde reglene ved like, men jobbet hardt med å utvikle dem, og komme med nye tillegg og krumspring. Mens

Teofrastos - gresk filosof Sublime – vakre, opphøyde, briljante Daktyler, spondeer osv. –tekniske ting å tenke på når det gjelder rytme i poesien.

22

de gamle grekerne og romerne nøyde seg med å snu opp og ned på talen, for å gi den et visst ettetrykk i slutten, så har senere poeter nemlig prøvd å binde talen enda mer fast, ved å legge til et krav om rim i tillegg. Som en følge av dette har de ofret innholdet fullstendig. Det finnes mange meninger om hvor gammelt rimet er. Den mest overbevisende er den som gir maurerne eller araberne æren, siden vi vet at man på arabisk har hatt rimende vers siden Mohammeds tid. Fra de spanske maurerne har rimene spredd seg til Europa slik at de ikke bare er blitt innført i alle europeiske språk som brukes i dag, men til og med til latinen. Ingen har gjort det latinske språket mer kunstig enn en som heter Leonius eller Leoninus, noe som førte til at rimevers på latin har blitt kalt leoniske. Man kan ikke beskrive hvor mye menneskene før i tiden, særlig munkene, forelsket seg i denne dumheten, slik at hele oppmerksomheten deres ble festet til rimene. Hvordan det gikk med innholdet? Man trenger bare å lese de første versene som kom på rim for å se at de ligner mer på papegøyesnakk enn på fornuftige menneskers tale. Fordi rimene – som en viss forfatter sier det finnes ni ulike typer av – ble sett på som den aller viktigste tingen i poesi, så har de som lager vers utelukkende hatt sine tanker rettet mot nettopp rimene. Ja, i så stor grad har folk forelsket seg i disse, at det med tiden er blitt to og tre rim i hver eneste verselinje. Ut fra dette kunne man forvente at innholdet ble like u-rimelig som formen rimet – jo mer formen rimet, jo mindre ga innholdet mening. Dette er da også det som har skjedd: Disse versene som er så rike på rim, er nemlig av et slikt slag at man nesten kan forgifte rotter med dem. Hvor mye folk ellers har tenkt på slike elendigheter ser man gjennom talemåtene som fortsatt brukes i mange språk. Talens fynd betegnes ved rim, slik at ”rimelig” og ” ”fyndig” er blitt synonymer: Når man sier at ”dette rimer ikke”, eller ”dette er urimelig snakk”, så sier man at det ikke er noen fornuft i en persons tale. Andre talemåter er litt mildere: For man dømmer innimellom slik at ”I dette finnes det verken rim eller raison”. Her assosieres rim kun med fornuft, selv om det heller burde hete: ”disse versene er rike på rim, og derfor må de være fattige på raisons”. Man skulle ha tenkt at slike unyttige vanskeligheter ville blitt avskaffet gjennom forbedringer og fornyelser i bokkunstene, men dette er ikke skjedd, noe som viser at mange ting i vår tid fortsatt trenger å forbedres. Man plager seg enda med den gamle latinske prosodi, og i de levende europeiske språk er man fortsatt nøye med rimene. Riktig nok skal det innrømmes at det nå om dagen skapes mange gode rimvers, men spørsmålet er om versene – som ikke er annet enn en kapsun [en slags grime på hesten] på poeters hjerner – ikke ville blitt langt bedre hvis man avskaffet rimene. Italienere og engelskmenn er de første europeiske folk som har kvittet seg med denne plagen. Virkningen av dette er også at deres poetiske skrifter er av de herligste. De franske, derimot, har til skade for andre nasjoner ikke villet slutte med disse barnslighetene: Jeg sier til skade for andre nasjoner, siden disse nasjonene ikke spør så mye etter hva som er god smak, som hva som er på moten i Frankrike: Jeg tør si at det utelukkende er på grunn av denne svakheten at rimene er blitt beholdt i Tyskland og i Norden. For nasjonene retter sine klær, sine skikker, sin smak, sin ånd, sine talemåter, ja til om med sin tanke og sin hengivenhet, etter det som skjer i Frankrike. Hvilken virkning rimene har ser vi lett i våre åndelige sanger. Mange av disse er på grunn av rimenes tvang blitt så ødelagte at det finnes liten eller ingen mening i dem. Man kunne for eksempel i en kjent daglig morgensang ikke ha sagt dette: ”Du morgenstjerne, som balsam søteste lukt/ …”, hvis poeten ikke hadde vært tvunget av rimet som kommer etterpå: ”… Å, du velsignede frukt!” Fordi lukt rimer på frukt, har man her, istedenfor å beskrive morgenstjernen ved dens klarhet, beskrevet den ved dens lukt, selv om intet menneske på jorden kan si hva slags lukt en stjerne har. Jeg vil nøye meg kun med dette ene eksempelet, skjønt jeg kunne komme med hundrevis av andre, som alle viser

I tillegg – man hadde ikke rim på latin og gresk i antikken Fynd – klarhet, overbevisningskraft Synonymer: ord som betyr det samme Raison - fornuft Prosodi - læren om lengden, styrken og tonene på lydene i et språk Kapsun – en slags grime på hesten

23

hvilke uhell rim har forårsaket, og at det ordspråket er riktig som sier at ”rimere er primere”. Noen har i vår tid satt seg fore å benytte den latinske prosodien i moderne språk, og dermed å utelate rimene. Men siden man i moderne språk mangler de bøyningene som romerske og greske verb har, så viser det seg at språkene som brukes nå for tiden ikke er i nærheten av å kunne tilpasse seg den latinske prosodien. Hvis det skulle lykkes noe språk, måtte det være i det islandske, hvor ordene bøyes i kjønn og kasus. Jeg for min del forkaster ikke poesi, men mener at den kun bør skilles fra andre stilarter ved høye og flotte tanker, og at man bør avskaffe alt som hindrer disse, og alt som kan hemme den poetiske ånden og holde den fanget. Alle luker og porter må åpnes, slik at denne ånden så fritt som mulig kan øve sin kraft, og produsere de uttrykkene som stimulerer leserens sinn. Dette gjøres ikke gjennom rim og metrikk, som heller tjener til å dysse en i søvn enn til å oppmuntre. Rim og metrikk hører hjemme i ammestuer, hvor de med hell kan brukes ved barnevugger, mer enn på steder og ved anledninger der det handler om å vekke følelser. En poet skiller seg fra en versemaker gjennom det at poetens verk ikke mister all sin dyd og herlighet hvis man tar bort rimene og benytter seg av en enkel og grei stil. En versemakers ord blir derimot til ingenting hvis man tar bort rimet og rytmen. Det er med dette som med en stygg kvinne, som kan få en anelse av skjønnhet gjennom sminke og annen utsmykning: Så fort malingen forsvinner, og pynten tas av, får hun igjen tilbake sin naturlige stygghet.

Primere – folk som holder på med unyttige ting Merknad: dette vil du lære mer om når vi skal ha om språkhistorie Ammestue – rom hvor barn og en amme (eller barnevakt) oppholder seg.

Kilde:

Holberg, Ludvig, 1744, ” Avskaff rim i diktekunsten”, bok 3, epigram 14 i Moralske tanker,

http://wayback01.kb.dk/wayback/20101103142904/http://www2.kb.dk/elib/lit//dan/holberg/moral

ske.dkl/39.htm (10.08.2014)

(Språket er modernisert)

24

Allegoriske

opplysningstekster

Jonathan Swift

Gullivers reiser (1726)

&

Ludvig Holberg

Niels Klims underjordiske reise (1741)

25

Jonathan Swift

Gullivers reiser

1726 Handlingen i Gullivers reiser

Lemuel Gulliver foretar i løpet av denne boken fire reiser, og havner på fire ulike, forunderlige steder.

Reise 1:

Det første stedet han kommer til er Lilliput – et sted hvor folk er svært små (ca. 1/12 av Gullivers høyde).

Lilliputfolket er små både av vekst og når det gjelder moral. De ser at de kan ha en fordel av Gulliver sin

størrelse i krigen mot nabolandet Blefuscu. Gulliver hjelper dem, men nekter å bli brukt til å stoppe

statsministerens politiske motstandere i hans eget land. Da vil Lilliputfolket kvitte seg med ham. Det er

vanlig å tolke teksten som at Lilliput er et bilde på Storbritannia. Blefuscu er da Frankrike.

Reise 2:

Det andre stedet han kommer til er landet Brobdingnag. Der er alle kjemper. Gulliver er 1/12 av deres

størrelse. Disse kjempene er mye edlere og bedre enn Gulliver, og er lite imponert når denne forteller om

alt Europeerne har fått til.

Reise 3:

I den tredje reisen havner Gulliver på en flyvende øy som heter Laputa. Her er alle kjempeopptatt av

vitenskap, men ingen i landet klarer å snekre opp et hus, for eksempel. Ingen er praktisk anlagt. Konene til

mennene i Laputa er konstant utro med folk fra andre land, for mennene deres er uinteresserte i å ha sex

med dem. Ingen av mennene merker at kvinnene er utro, for de fokuserer utelukkende på forskningen sin.

Reise 4:

På den fjerde reisen kommer han til Houyhnhnm’ene – en rase av veldig kloke hester. Disse står langt

over menneskene i intelligens. De er fornuftige og rasjonelle vesener, og vet ikke hva løgn eller bedrag er.

I dette landet bor det noen skitne dyr som kalles yahoo’er. Disse ser akkurat ut som mennesker, men har

mer hår på kroppen, og er mye villere, med lange klør. Hestene i landet tror at Gulliver er en yahoo, men

ser samtidig at han er bittelitt smartere enn disse. Derfor tar de ham med seg, og lærer ham språket deres.

Gulliver elsker livet på stedet der han har havnet, men blir sendt hjem til slutt. Boken slutter med at han

kommer hjem til England, men at han hater å være sammen med menneskene, som han nå ser på som

vemmelige yahoo’er. Hans perspektiver er forandret. Han ser nå hvor dårlige og skitne folk på denne tiden

er. Menneskeheten trenger å forbedre seg (de må ha opplysning) hvis de skal bli noe mer enn skitne

yahooer.

26

Gullivers reiser

IV

Sekretæren i Lilliput forteller om krigen mellom Lilliput og Blefuscu:

Besøk i hovedstaden. – En samtale med sekretæren om rikets farlige stilling. Jeg tilbyr meg å

tjene keiseren i krig.

[…]

Og midt oppe i disse indre konfliktene truer en invasjon fra øya Blefuscu, som er det andre store imperiet

i universet, og det er nesten like stort og mektig som vårt. Riktignok har du forsikret oss at det fins andre

riker på jorda der innbyggerne er like store som du, men våre filosofer har sine tvil og er mest tilbøyelige

til å tro at du dumpet ned fra månen eller en av stjernene. Det er klart at hundre mennesker på din

størrelse ville ødelegge alt som levde og grodde i Hans Majestets besittelser på ganske kort tid. Dessuten

nevner ikke vår historie, som går seks tusen måneder tilbake i tiden, et ord om andre riker enn de to

mektige imperiene Lilliput og Blefuscu. Og nå har disse stormaktene som jeg sa, ligget i heftig krig med

hverandre de siste trettiseks månedene. Her skal du høre hvordan det begynte. Vi er alle enige om at den

opprinnelige måten å dele eggene på før vi spiser dem, er å skjære skalken av på den bredeste enden. Men

den gangen keiserens bestefar var liten, skulle han en gang spise et egg og skar det over på den gamle

måten. Så ville uhellet at kniven gled, og han kom til å skjære seg i en av fingrene. Da lot faren hans – den

daværende keiseren – utstede en befaling om at heretter skulle alle undersåttene hans dele eggene i den

spisse enden. Den som ikke rettet seg etter befalingen, risikerte streng straff. Folk var forbitret. Våre

historikere kan fortelle at det har brutt ut hele seks opprør på grunn av den nye bestemmelsen. Opptøyene

førte til at en keiser mistet livet, og en annen mistet kronen.

Keiserne i Blefuscu støttet alltid opprørerne, og når opprørerne ble slått ned, flyktet deltakerne

gang på gang til Blefuscu. I tidens løp har 11000 personer foretrukket å dø fremfor å skjære eggene over i

den spisse enden. Det er skrevet mange hundre store bind om disse stridighetene, men vi har forbudt

bøkene som motstanderne våre har skrevet, og nektet forfatterne adgang til alle embeter.

Under de indre tvistene sendte keiserne i Blefuscu stadig protester gjennom diplomatene sine. De

anklaget oss for å forfalske den rette læren. Men etter vår mening dreier det seg bare om forskjellig måte å

oppfatte teksten på. Profeten Lustrog sier nemlig: ”Alle sanne troende deler eggene sine i den letteste

enden.” Og hva som er den letteste enden, må etter min mening overlates til den enkeltes samvittighet.

27

Nå har imidlertid høyhælene vunnet stor innflytelse ved hoffet i Blefuscu, og meningsfellene deres

her hjemme har hjulpet og oppmuntret dem på alle måter. Resultatet ble denne lange krigen, som har vart

de siste trettiseks månedene, og i løpet av denne tiden har vi mistet førti slagskip og en mengde mindre

fartøyer. Tretti tusen av våre beste matroser og soldater har falt i kampene. Vi regner imidlertid med at

fienden har hatt større tap.

Nå har Hans Majestet bedt meg om å sette deg inn i situasjonen, for han venter seg meget av

kreftene dine.”

Da statssekretæren var ferdig, skyndte jeg meg straks å berolige ham, og sa:

”Hils din keiser og si ham at jeg stiller meg til hans disposisjon. Men jeg tror ikke det er riktig av

meg som er utlending å legge meg opp i partipolitikken. Derfor vil jeg helst slippe å hjelpe ham mot

motstandere her i landet. Derimot vil jeg våge livet for å forsvare både ham og staten mot alle fiender som

kommer utenfra.”[ ...]

28

Gulliver beskriver sin reise til de kloke hestenes, Houyhnhnm’enes,

øy, og hans opplevelse av de motbydelige, menneskelignende

yahoo-dyrene.

VII

Forfatterens store kjærlighet til sitt hjemland. Hans herres betraktninger om grunnlov og styresett

i England, som beskrevet av forfatteren, med parallelle saker og sammenligninger. Hans herres

betraktninger om menneskenaturen.

[…]

Alt for lenge siden hadde han jo kunnet iaktta at jeg rent kroppslig lignet yahoo’ene på en prikk, unntagen

der hvor jeg kom til kort overfor dem, altså med hensyn til styrke, hurtighet og bevegelighet, lengden på

klørne og noen andre detaljer, som ikke skyldtes naturen. Men den beretning jeg hadde gitt ham om våre

forskjellige ordninger og skikker og vår måte å leve på, hadde dessuten bestyrket ham i den oppfatning at

det var en minst like stor indre som ytre likhet mellom og yahoo’ene. Yahoo’ene var kjent for å hate

hverandre mer enn de hatet alle andre dyr, sa han, og grunnen måtte antakelig være den at de kunne se

hvor avskyelige alle de andre av deres egen art var, men ikke at de selv var akkurat like fæle. Derfor pleide

hoyhnhnm’ene å passe på at det var en tjener til stede når yahoo’ene ble sluppet utenfor bingen, og at de

som ble holdt inne var bundet på tilstrekkelig avstand fra hverandre. Hvis en ku døde av alderdom eller

ved et ulykkestilfelle, kom flokker av yahoo’er fra nabolaget farende for å prøve å ta skrotten før en

houyhnhnm fikk sikret seg den til sine egne yahoo’er, og da brøt det ut nettopp slike ville kamper mellom

dem som jeg hadde beskrevet; og i mangel av slike skrekkelige dødsredskaper som vi hadde oppfunnet,

tilføyet de hverandre skrekkelige sår med klørne sine. Det hendte også at slike slag ble utkjempet av

yahoo-flokker fra forskjellige nabolag uten noen påviselig grunn. Disse flokkene går hele tiden og vokter

på hverandre, og gyver så løs på dem som akkurat i øyeblikket er minst forberedt på det. Men hvis et slikt

angrep mislykkes, drar de hjem igjen, og av mangel på andre fiender ryker de i tottene på hverandre, i en

kamp som akkurat ligner den jeg hadde kalt borgerkrig.

På visse steder i landet finnes det en sort stener som skinner i forskjellige farver, og som

yahoo’ene er helt ville efter. Det hender at disse stenene sitter fast i jorden, og da kan yahoo’ene grave i

dagevis med klørne for å få dem frem. Så tar de dem med seg og gjemmer dem i hauger i bingene sine,

mens de hele tiden ser seg mistenksomt rundt av angst for at kameratene skal finne skattene deres. Min

herre sa at han aldri kunne begripe grunnen til et slikt unaturlig begjær, for disse stenene kunne ikke på

noen som helst måte være til nytte for yahoo’ene. Men efter at han hadde hørt på meg, trodde han det

måtte skyldes den samme blinde griskhet som jeg hadde beskrevet hos menneskene. Som et rent

eksperiment hadde han en gang i hemmelighet fjernet en slik haug med sten fra et sted hvor en av

29

yahoo’ene hadde gravet den ned. Og da det lavpannede dyret så oppdaget at skatten var borte, tilkalte det

hele flokken med sine klageskrik og ynkelige hyl. Så begynte den å bite og klore de andre, syknet efterhvert

hen og ville verken spise, sove eller arbeide, til han ga en tjener ordre til å legge stenene tilbake i all

hemmelighet der hvor de hadde vært gjemt før. Da yahoo’en oppdaget det, ble den straks glad og i godt

humør igjen men sørget omhyggelig for å finne et bedre gjemmested til dem, og hadde siden den tid vært

et tjenestevillig best.

Min herre fortalte meg noe som jeg for øvrig selv hadde anledning til å iaktta: de villeste kampene

mellom yahoo’ene ble utkjempet på de områdene hvor det fantes mest av disse stenene, fordi flokkene fra

de forskjellige distriktene omkring kom dit for å rane dem til seg.

Når to yahoo’er oppdaget en slik sten, sa han, og kranglet om hvem som hadde retten til den, så

gikk det som regel slik at en tredje benyttet seg av situasjonen og stakk av med den. Dette syntes han til en

viss grad minnet om vår egen rettspraksis – og jeg fant det mest fornuftig ikke å motsi ham – eftersom det

utfallet han nevnte tross alt var adskillig mer rimelig enn mange rettskjennelser hos oss. For blant

yahoo’ene mistet saksøkeren og saksøkte ikke annet enn den stenen de sloss om, mens en billighetsrett

hos oss ikke ville ha sluppet fra seg saken før begge parter var flådd til skinnet.

I sin videre utlegning sa min herre at det vemmeligste ved yahoo’ene var deres grådighet. De

slukte absolutt alt de kom over, enten det nå var urter, røtter, bær, råttent dyrekjøtt eller en blanding av alt

sammen. Og det var et særtrekk ved dem at de likte bedre det de kunne rane og stjele på andres område,

enn den meget bedre maten de kunne skaffe seg hjemme. Hvis byttet bare var stort nok, åt de til de holdt

på å sprekke – og derefter tømte de de seg ved å spise en bestemt urt de hadde funnet til dette bruk.

Det fantes også en annen rot som var meget saftig, men nokså sjelden og vanskelig å finne – den

lette yahoo’ene ivrig efter og kunne suge på den med stor fryd, og den hadde samme virkning på dem som

vin har på oss. Den fikk dem noen ganger til å omfavne hverandre, noen ganger til å fare løs på hverandre,

eller til å flire og skravle og sjangle til de tumlet om og sovnet i skitten.

Jeg la faktisk også merke til at yahoo’ene var de eneste dyrene der i landet som pådro seg

sykdommer. Disse sykdommene forekom forresten meget sjeldnere enn blant hester hos oss, og bestene

fikk dem ikke fordi de ble dårlig behandlet, men fordi de var så svinske og griske. Sproget har heller ikke

mer enn en generell betegnelse for disse sykdommene, avledet av navnet på dyret: hnea-yahoo eller yahoo-

syken. Og den foreskrevne kuren er en blanding av deres egen møkk og urin, som blir tvunget ned

gjennom halsen på dem. Jeg kjenner til at denne medisinen ofte er blitt brukt med hell, og anbefaler mine

landsmenn den gratis til det offentlige beste, som et beundringsverdig middel mot alle sykdommer som

kommer av forspisning.

Med hensyn til lærdom, styreform, kunst, håndverk og lignende, innrømmet min herre at han fant

liten eller ingen likhet mellom yahoo’ene der i landet og hos oss. Men det interesserte ham heller ikke så

meget som å finne likhetspunkter mellom oss. Han nevnte imidlertid at noen nysgjerrige houyhnhnm’er

hadde festet seg ved at de fleste flokkene hadde en hersker-yahoo. Andre dyreflokker har jo også ofte en

leder-hann, men hos yahoo’ene var han alltid mer vanskapt og ondskapsfull enn alle de andre. Denne

30

lederen hadde som regel en favoritt som var mest mulig lik ham selv, og som hadde til oppgave å slikke

sin herres føtter og bakende og drive hunn-yahooene bort til ham. Som belønning for dette fikk han nå og

da et stykke eselkjøtt. Favoritten er forhatt av hele flokken, og for å være i sikkerhet holder han seg derfor

alltid i nærheten av lederen. Han fortsetter vanligvis i sin stilling til lederen finner en som er enda verre.

Men så fort han får sparken, kommer hans efterfølger i spissen for alle yahoo’ene i distriktet, unge og

gamle, hunner og hanner i flokk og følge, og slipper sine ekskrementer over ham fra hode til fot. Men min

herre sa jeg fikk avgjøre selv i hvilken grad dette også kunne anvendes på våre hoff og fyrstefavoritter og

ministre.

[…]

VI

Mer om situasjonen i England under dronning Anne. Karakteristikk av en førsteminister ved et europeisk

hoff.

Min herre var allikevel helt ute av stand til å fatte hvilke motiver som kunne få disse juristene til å påta seg

bry og plager og trettende slit og sammensverge seg mot all rett og rimelighet, bare for å påføre sine med-

dyr skade. Heller ikke skjønte han hva jeg mente med at de gjorde det for betaling. Jeg måtte anstrenge

meg til det ytterste for å forklare bruken av penger for ham, hva slags stoff de var gjort av og verdien av

disse metallene. Når en yahoo hadde samlet seg en stor mengde av dette dyrebare stoffet, sa jeg, så kunne

han skaffe seg alt han hadde lyst på: de fineste klær, de flotteste hus, store landområder, den kosteligste

mat og drikke, og han kunne plukke ut hvem han ville blant de vakreste hunnene. Og siden penger var det

eneste de kunne utføre alle disse kunststykkene med, mente yahoo’ene våre at de aldri kunne få nok av

dem, og de brukte dem eller sparte på dem alt eftersom de av naturen var ødsle eller gjerrige. Den rike

mann levde høyt på fruktene av den fattige manns slit, og i antall var forholdet mellom de første og de

siste én til tusen. Størstedelen av vårt folk var tvunget til å leve i elendighet og arbeide for liten lønn hver

eneste dag, for at noen få skulle leve i overflod. Jeg ga en grundig utredning av disse og andre trekk ved

samfunnet, men Hans Høyhet hadde stadig vanskelig for å forstå det.

Han gikk nemlig ut fra det grunnsyn at alle dyr har rett til sin del av det jorden frembragte, og

særlig de som var satt til å styre over de andre. Så ba han om å få vite mer om hva for eksempel disse

kostelige rettene bestod av, og hvordan det kunne ha seg at så mange av oss måtte unnvære dem. Dermed

ramset jeg opp det jeg kunne komme på i farten, og de forskjellige måtene å tilberede dem på. Jeg forklarte

videre at først måtte det sendes skip over havet til alle deler av verden; dette gjaldt ikke bare selve maten,

men også drikkevarer, sauser og alle mulige andre gode ting. Jeg forsikret ham at det var nødvendig å reise

hele jordkloden rundt minst tre ganger for at en av våre mest fremstående hunn-yahoo’er skulle kunne få

sin frokost og et fat å legge den på. Han sa det måtte være et usselt land som ikke kunne skaffe sine egne

innbyggere den maten de trengte. Men det han undret seg mest over, var at så store områder som de jeg

beskrev, skulle være fullstendig uten ferskvann, så folket var nødt til å sende bud over sjøen efter noe å

31

drikke. Jeg svarte at mitt elskede fedreland England ifølge en enkel beregning produserte minst tre ganger

så mye mat som innbyggerne var i stand til å stappe i seg, og dessuten velsmakende drikkevarer fremstilt

av korn eller presset av fruktene av bestemte trær. Det samme gjaldt alt annet som kunne gjøre livet godt

og behagelig. Men for å tilfredsstille hunnenes forfengelighet og hannenes trang til vellevnet og deres

mangel på måtehold, sendte vi størsteparten av de nødvendige tingene til andre land. Til gjengjeld hentet

vi med os hjem derfra spirene til sykdom, galskap og last, som vi så lot gro fritt hos oss selv. Resultatet av

dette er nødvendigvis at store deler av befolkningen må oppholde livet som tiggere, tyver, svindlere,

halliker, menedere, snyltere, falskmyntnere, ransmenn, spillefugler, løgnere, spyttslikkere, skrythalser,

stemmeselgere, journalister, stjernekikkere, giftblandere, horer, ryktemakere, smedeskrivere, fritenkere og

lignende yrker, og jeg hadde et svare strev med å få ham til å begripe hva alle disse ordene sto for.

Når vi importerte vin fra utlandet, sa jeg videre, så var det ikke for å supplere forrådet av vann

eller annet å drikke, men fordi den var et flytende stoff som gjorde oss glade, og det oppnådde den ved å

sløve forstanden, adspre melankolske tanker, stimulere hjernen til de villeste innfall, fordrive frykten og få

håpet til å blomstre, sette alt som het sunn sans ut av spillet, og frata oss herredømmet over våre lemmer,

til vi falt i en dyp søvn. Skjønt jeg måtte samtidig tilstå at vi siden våknet med kvalme og hodepine og

dystre til sinns, og at bruken av denne drikken påførte oss sykdommer som gjorde livet både kortere og

mer ubehagelig for oss.

For øvrig, sa jeg, oppholdt størstedelen av folket livet ved å forsyne de rike og hverandre med

både det de trengte og slikt som kunne gjøre livet behagelig for oss. For eksempel: når jeg er hjemme i

mitt eget land og er antrukket som det sømmer seg, så bærer jeg på min egen kropp resultatet av hundre

næringsdrivendes kunst og flid. Hvis jeg bygger og møblerer et hus, så setter jeg like mange i arbeide, og

skal jeg skaffe min kone all den pynt og stas hun forlanger, så må jeg sette fem ganger så mange i sving.

[…]

Kilde:

Swift, Jonathan, Gullivers reiser, Gyldendal, Oslo, 1990 [1726]

32

Ludvig Holberg

Fra Niels Klims underjordiske reise

1741

Handlingen i Niels Klim

Niels Klim drar i 1664 tilbake til Norge (Bergen) etter å ha studert i København. Han faller ned i et hull

oppe på Fløyen, utenfor Bergen i 1665. Han ender opp på planeten Nazar, hvor alle innbyggerne er

levende trær, som snakker og beveger seg. Han kommer først til byen Keba, er med i en rettssak, lærer seg

språket, blir forflyttet til hovedstaden Potu, og blir løpegutt for fyrsten (fordi han er raskere til beins enn

trærne). Dette ser han på som en stor skam. Etter hvert finner han ut at trærne på mange måter tenker

mer fornuftig enn han. Likevel, fordi han har lyst på heder og ære, prøver han å stille et lovforslag i Potu

om at det bør være forbudt for kvinner å ha høye stillinger. Dette fører til at han blir utvist fra Potu, og

ender opp i Firmamentet – en verden på innsiden av jordskorpa. Der blir han etter hvert en stor hærfører

(fordi han lærer folkene han møter å lage krutt til kanoner). Men Niels mangler fornuft, og når han får

makt, blir han en slem keiser, en tyrann. Det hele ender med at folket vender seg mot ham og vil drepe

ham. Niels flykter, faller igjen ned i et hull, og ender opp utenfor Bergen, på det samme stedet han falt

ned. Da har det gått tolv år.

Her er noen utdrag fra teksten:

33

34

Niels faller gjennom et hull på Fløyen, utenfor Bergen

[…] Jeg henvendte meg til mine hjelpere og spurte om det var noen av dem som

hadde lyst til å prøve før meg. Ingen svarte. Da flammet lysten opp igjen i meg;

jeg ga ordre om at repet skulle bindes om meg, gjorde meg klar og la min skjebne i

Herrens hånd. Så slapp de meg ned i hulen, etter at jeg først hadde fortalt dem

hva de skulle gjøre: la repet løpe helt til de hørte at jeg ropte, da skulle de stanse;

hvis jeg fortsatte å rope, skulle de straks hale meg opp igjen. Jeg tok en båtshake i

høyre hånd for at jeg skulle kunne skyve bort eventuelle hindringer og samtidig

holde meg midt i passasjen. Men knapt var jeg kommet en 10–12 alen ned før

repet brast. Av hjelpernes skrik og skrål, som riktignok hurtig svant, forstod jeg at

noe hadde gått galt.

I rasende fart styrtet jeg nedover som en annen Pluto, og bare med den forskjell at

mitt scepter var en båtshake:

sank jeg i jordens dyp, og dødsriket åpnet seg for meg

Jeg må ha falt – gjennom tåke og belgmørke – omtrent et kvarters tid, så vidt jeg i

all forvirringen kunne forstå, da jeg fikk øye på en lysning, et slags tussmørke

nærmest, og like etter så jeg en klar og skinnende himmel. I min enfoldighet

trodde jeg at jeg var blitt støtt tilbake av underjordisk luft eller av sterk motvind

og at hulen hadde pustet meg opp på jorden igjen. Men den solen jeg så, og

himmelen og alle stjernene, var mindre enn hos oss. Jeg trakk følgelig den slutning

at enten måtte denne nye himmelbygningen være resultatet av min egen

svimmelhet – eller kanskje jeg var død og på vei til de saliges rike? Det åpenbart

urimelige i den siste antagelsen måtte jeg selv smile av da jeg så meg selv med

båtshake og en lang tau-ende som etterslep. Jeg visste jo godt at den som skal til

himmelen verken trenger rep eller båtshaker, og at slikt utstyr ikke vil virke

tillitsvekkende på de himmelske makter – det kunne faktisk se ut som om jeg,

liksom titanene, tenkte på å storme himmelen og jage gudene bort. – Da jeg hadde

tenkt grundigere etter, skjønte jeg jo også at jeg hadde dumpet ned i den

underjordiske verden, og at de forskerne hadde rett som hadde hevdet at jorden

var hul og at det innenfor jordskorpen fantes en annen, mindre verden, omgitt av

tilsvarende mindre sol, planeter og stjerner. Erfaringen viste at jeg hadde sluttet

rett. […]

Båtshake – stang med krok i enden. 10-12 alen: 6-7 meter Pluto – den romerske dødsguden – guden for underverdenen. Enfoldighet – dumhet. Jeg trakk følgelig den slutning – jeg konkluderte derfor med Titanene – «foreldregenerasjonen» til de greske gudene, som gikk til krig mot dem, og angrep himmelen. Å slutte – å konkludere

35

Om kvinner i høye stilinger. Om rettssystemet i Potu

[…]

Aller merkeligst var likevel den historien jeg hørte om dommeren. Det var faktisk

en kvinne, født og oppvokst i byen, og fyrsten hadde utnevnt henne til kaki, dvs.

overdommer der. Dette folket gjør nemlig ingen forskjell på kvinner og menn når

det skal besettes stillinger, men de velger den som er best egnet. For at en skal vite

hva hver enkelt kan og hva slags evner innbyggerne har, er det opprettet skoler

med bestyrere eller ledere, som kalles karatti (direkte oversatt: prøvere eller

undersøkere). De har til oppgave å undersøke hva innbyggerne kan og hva slags

evner de har, spesielt grundig skal de undersøke elevenes personlighetstype, og

etter en prøve, som blir holdt en gang i året, skal de sende inn en oppgave til

fyrsten, over dem som kan få offentlige stillinger, og samtidig gi opplysninger til

ham om hva elevene passer til og i hvilken stilling de vil kunne gjøre mest nytte

for seg. Etter at fyrsten har fått denne oppgaven, noterer han kandidatens navn i

en spesiell bok for å ha oversikt over hvem han skal gi ledige stillinger til.

Den unge kvinnen jeg nettopp har nevnt, hadde fire år før fått et

strålende vitnesbyrd av karattene. Derfor hadde fyrsten utnevnt henne til

overdommer i hennes egen hjemby. Potuanerne følger nemlig helt og fullt dén

skikken, ut fra forestillingen om at ingen trær kjenner noe sted bedre enn det

stedet hvor en er født og oppvokst.

Navnet hennes var Palmka. Hun hadde alt med største berømmelse

innehatt stillingen i tre år, og hun ble betraktet som det klokeste treet i hele landet.

For oppfattelsesevnen hennes var så langsom at hun knapt forstod noe før det var

blitt gjentatt tre-fire ganger, men dét hun forsto, forsto hun også fullt og helt, og

hun kunne klargjøre alle vanskelige saker så overbevisende at det hun sa ble sett

på som orakelsvar:

Sannheten veiet hun alltid på vektens dobbelte skåler.

Riktig og galt fant hun frem til uansett hvordan det vippet.

Selv når saken var uklar var dommene sikre hos henne.

I fire år hadde alle hennes dommer blitt stadfestet og rost av høyesteretten i Potu.

Skikken med ikke å utelukke det annet kjønn, som jeg altså fra først av hadde tatt

avstand fra, viste seg altså ved nøyere ettertanke å ikke være så urimelig likevel. Jeg

sa derfor til meg selv: Sett at konen til byfogden hjemme i Bergen hadde dømt

istedenfor mannen? Sett at advokat Severins veltalende og meget begavede datter

hadde opptrådt i retten i stedet for faren? Det ville ikke være til skade for retten –

og kanskje ville bent frem rettferdighetens gudinne sjeldnere bli mishandlet! Jeg

Besette stillinger – ansette folk Oppgave – her:: rapport

36

tenkte på hvor hurtig det dømmes i europeiske rettsaker, på at det i all hast avsies

dommer som, hvis det var blitt grundigere undersøkt, ikke ville holdt. Når det

gjelder årelatingen av meg, var grunnen til den følgende: Når et tre blir kjent

skyldig i en forbrytelse, blir det ikke dømt til pisking, lemlesting, eller henrettelse,

men til årelating – for at en kan bli klar over om forbrytelsen skyldes ondskap eller

en feil ved blodet eller væskene – og om feilen kan rettes ved et inngrep. Så det

må sies at domstolene snarere vil helbrede enn straffe. Inngrepet er likevel en

slags straff, fordi det blir sett på som en skam å dømmes til årelating. Hvis den

dømte begår en ny forbrytelse, blir han fradømt sitt statsborgerskap og som regel

forvist til firmamentet, der de tar imot alle uten unntak. Jeg skal senere få komme

tilbake til denne typen landsforvisning og hva den går ut på. […]

Niels kommer til en begravelse med mye pomp og prakt.

Om klasseskille

[…]

Da jeg selv ikke lenge etter var til stede ved en lignende sørgehøytidelighet, ville

jeg etterpå spørre verten min ut om vedkommende avdøde stormanns karriere og

posisjon. Han svarte at det hadde vært en bonde, og at han plutselig døde på veien

til byen. Hadde det underjordiske folket før ledd av meg, så var det nå min tur til å

ta igjen på alle europeeres vegne og det med min kraftigste latter. «En bonde,»

hylte jeg, «hvorfor holder dere ikke like godt offentlige taler for kyr og okser, de er

jo bøndenes nærmeste medlosjerende? De må da gi like godt stoff til taler som de

som pløyer marken? Og de gjør vel samme nytte!» Verten min ba meg om ikke å

le, han fortalte meg at bøndene der i landet var høyt ansett på grunn av den nytten

de gjorde, og at ingen annens beskjeftigelse ble satt høyere enn jordbrukernes.

Derfor ble også hver eneste skikkelig bonde og ærlig gårdbruker kalt «byborgernes

fosterfar og verge». Når bøndene tidlig på høsten, i den såkalte palmemåneden,

kom kjørende til byen med masser av vogner fylt med korn, pleide byens

øvrigheter å møte opp utenfor portene og føre dem inn i byen som i triumf til

klangen av trommer og andre instrumenter. Jeg ble forbauset over å høre dette,

for jeg kom til å tenke på hvordan bøndene har det hos oss. De lever i slavekår,

og bondeyrket blir holdt for skittent og mindreverdig i forhold til dem som bare

stiller våre luksusbehov, som kokker, posteibakere, parfymehandlere, dansere, og

lignende. Dette fortalte jeg kort etter til verten min, men under taushetsløfte, av

redsel for at menneskeslekten skulle bli alt for urettferdig bedømt. Han lovet å tie

og tok meg med til en sal hvor det skulle holdes en sørgetale. […]

Årelating – medisinsk behandlingsmetode hvor man tapper ut litt blod. Før trodde man at dette gjorde en friskere. Lemleste – skade, kveste, ødelegge kroppen til (for eksempel å hugge av en hånd) Firmamentet –undersiden av jordskorpen. Beskjeftigelse – arbeide, aktivitet

37

Niels møter fyrsten i Potu. Om religion.

Han spurte meg så nærmere ut om mine opplevelser på reisen og om seder og

skikker i vår verden. Jeg ga en varm skildring av menneskenes fortrinn, begavelse

og forfinete skikker og alt det mennesker flest pleier å skryte av. Han hørte

temmelig kjølig på det jeg fortalte og hver gang jeg kom til noe som særlig

fortjente å fremheves, gjespet han. Jeg sa til meg selv: «Du slette tid! Smak og

behag er virkelig forskjellig. Det som virker sterkest på oss, er bare tull her.» Jeg

skjønte at det som skurret mest i fystens øre, var skildringen av rettergangen hos

oss, de veltalende advokatene våre og den raske dommen. Jeg forsøkte å uttrykke

meg klarere, men han avbrøt meg bare, stilte andre spørsmål og begynte til slutt å

spørre meg ut om gudstjenesten og religionen hos oss. Da jeg ganske kort hadde

gitt en oversikt over trosartiklene våre, forsvant rynkene fra pannen, og han uttalte

at han kunne skrive under på hver eneste en av dem. Han var bare litt forundret

over at et folk som totalt manglet vurderingsevne, kunne ha så fornuftige

forestillinger om Gud og måten han burde dyrkes på. Men da han straks etter

hørte at de kristne var splittet i utallige sekter og at det fant sted borgerkriger på

grunn av at innbyggerne ikke trodde på det samme, sa han: «Hos oss er det også

delte meninger om gudsdyrkelsen, men vi forfølger da ikke hverandre av den

grunn. Alle for følgelser av andres tanker, meninger eller feiltagelser i abstrakte

emneområder kommer av at vi oppfatter enkelte ting forskjellig. Når det oppstår

forfølgelser, skyldes det derfor ene og alene innbilskhet: Noen tror i sin stupiditet

at de er klokere enn andre. Den slag innbilskhet gleder neppe Herren, som lærer

oss å være beskjedne og ydmyke. Vi plager ingen som ærlig og oppriktig ikke deler

den vanlige mening i trosspørsmål, bare de er villige til å praktisere den

alminnelige gudsdyrkelse, og her står vi fast på våre forfedres standpunkt. De

mente at det var umenneskelig å tvinge folk til å tro det samme og herske over

deres samvittighet. Jeg følger den samme fremgangsmåten i politiske spørsmål.

Hvis det blant mine undersåtter er ulike meninger om mitt utseende, levemåte,

husholdning osv., ser jeg da likevel på dem som gode borgere, bare de betrakter

meg som sin rettmessige fyrste og følger mine forordninger.» - «Deres fyrstelige

høyhet,», svarte jeg, «vi kaller slikt for synkretisme, - og det er noe våre forfattere og

filosofer tar sterkt avstand fra.» Han ga meg ikke en sjanse til å si mer, men gikk

nærmest sjokkert bort og ba meg vente til middagen var ferdig.

38

Om potuanerfolkets religion

Potuanernes religionslære er bare på noen få kapitler. Den inneholder en

trosbekjennelse som knapt er lengre enn vår apostoliske trosbekjennelse. Gir noen

seg til å fortolke de hellige skriftene, blir de forvist til firmamentet, og hvis noen

våger å disputere om Guds vesen eller åndenes og sjelenes egenskaper, blir de

årelatt og innlagt på byens offentlige sykehus. For det blir ansett som sykelig å gi

seg til å beskrive og definere emner hvor vi er like blinde som nattugler i solskinn.

Likevel er alle enige om at det skal dyrkes et høyeste vesen som har skapt alt ved

sin allmakt og ved sitt forsyn. Bortsett fra dette, står det enhver fritt å dyrke Guds

som en selv vil, og ingen lider noen overlast av den grunn. Bare rene fiender av

statsreligionen blir straffet som krigshissere. Jeg hadde for eksempel selv fri

religionsutøvelse, og jeg fikk ingen ubehageligheter på grunn av min tro.

Potuanerne ber ikke ofte, men når de ber, gjør de det så inderlig at det

nesten ser ut som om de kommer i ekstase. Da jeg fortalte at vi ba og sang salmer

samtidig som vi stelte hus eller var opptatt med håndverksarbeid, ble de forarget.

En verdslig fyrste ville ikke ta det nådig opp hvis en eller annen som kom for å be

ham om noe, samtidig ga seg til å børste klær eller gre håret, sa de. De likte ikke

salmene våre heller, de syntes det var latterlig å gi uttrykk for sorg og anger i

velklingende melodier, siden Guds vrede ikke ble formildet ved triller eller fløyter

eller basuner, men ved tårer og anger. […]

Videre i boken reiser Niels rundt på planeten Nazar. De mange ulike

folkeslagene han møter gir ham nye perspektiver. Ved å se andre måter

folk gjør ting på, lærer han også mer om seg selv. Han blir i stand til å

tenke fornuftig om ting, istedenfor alltid bare å tenke slik han er vant til

å tenke.

Niels beskriver landet Mardak, hvor folk har ulike syn på ting.

Ikke langt fra Lalac ligger Mardak. Innbyggerne der er sypresser, de er alle helt like

bortsett fra øynene, som er temmelig forskjellig formet. Noen har avlange, andre

kvadratiske øyne, noen har små, andre så store øyne at de dekker nesten hele

pannen. Noen av sypressene blir født med to øyne, andre med tre, andre igjen

med fire. Det finnes også enøyde sypresser. (Man kunne tro de var etterkommere

Triller – lystige, raske toner. Polyfemos – enøyd monster (kyklop) i antikk mytologi.

39

av Polyfemos, hvis det ikke hadde vært for at de har øyet i nakken.) Befolkningen

blir derfor inndelt i stammer i samsvar med øynenes ulike former.

NAVNENE PÅ STAMMENE ER:

1) Nagiri, dvs. (de) som har avlange (øyne). (De synes alt virker avlangt)

2) Naquiri, (de) som har kvadratiske (øyne).

3) Talampi, (de) som har to (øyne). (Det ene litt skjevere enn det andre.)

4) Nehanki, (de) som har tre (øyne)

5) Tarrasuki, (de) som har fire (øyne).

6) Harramba, (de ) som har (øyne) over hele pannen.

7) Skadolki, (de) som har ett (øye) (i nakken).

Den tallrikeste og dermed den mektigste av stammene er nagirene, altså de som

har avlange øyne, og som synes alt virker avlangt. Alle statsmenn, rådsmedlemmer

og prester kommer fra denne stammen. Bare de får sitte med styret, og ingen av de

andre stammene får adgang til offentlige stillinger, hvis de da ikke bekjenner at en

tavle som er innviet til solen og oppstilt på det høyeste stedet i templet, ser avlangt

ut for dem – og sverger på det. Denne hellige tavlen er den viktigste

kulturgjenstand i mardakanernes gudstjeneste. Mange ærlige borgere som ikke vil

sverge falskt, får derfor ingen offentlige stillinger, de blir tvert imot hånet og

forfulgt. Selv om de erklærer at de ikke kan tvile på sine egne øyne blir de til og

med dømt: Det som er en medfødt feil, blir sett på som ondskap og opprørskhet.

Den eden alle embetssøkere må skrive under på, lyder slik:

Kaki manasca quihompu miriac Iacku, mesimbrii, Caphani Crukkia Manaskar Quebriac

Krusundora

Det vil si: Jeg sverger at solens hellige tavle ser avlang ut for meg, og jeg lover å

tro dette til siste åndedrag.

Etter å ha avlagt eden får en anledning til å søke embeter og bli opptatt i

nagiristammen.

Dagen etter at jeg var kommet til byen, tok jeg meg en tur på torget. Der

fikk jeg se en gamling som skulle piskes. Han ble fulgt av en mengde sypresser

som ropte hånlig etter forbryteren. Jeg spurte hva som foregikk, og fikk til svar at

det var en kjetter som åpenlyst spredte den læren at solens tavle var kvadratisk. Til

Ortodoks – rettroende

40

tross for at han hadde fått flere advarsler hadde han holdt fast ved denne

forargelige troen.

For å undersøke om jeg hadde et ortodoks syn gikk jeg inn i soltempelet.

Den hellige tavlen virket helt kvadratisk på meg også, og det fortalte jeg åpent til

verten min, som nylig var blitt utnevnt til offentlig seremonimester. Han sukket

dypt da han hørte hva jeg sa, og fortalte at han også syntes at tavlen var

kvadratisk, men aldri hadde våget å si det til noen, for ikke å komme på kant med

den herskende stammen og miste jobben.

Jeg dro skjelvende og i all stillhet bort fra byen, for at jeg ikke på ryggen

skulle få unngjelde for hvordan øynene mine var skapt, - eller få det forhatte

kjetternavnet på meg og jages bort med skam. Ingen skikk virket mer

avskrekkende, barbarisk og urettferdig på meg enn den at man kunne skaffe seg

embeter ved hykleri og falskneri. Etter at jeg hadde kommet tilbake til

fyrstedømmet i Potu forsømte jeg da heller aldri leiligheten til rase over denne

barbariske staten; men da jeg engang som vanlig skjelte og smelte løs om dette til

en enebærbusk, som var blitt en av mine beste venner, svarte han: «Vi synes òg at

nagirene har ordnet seg dumt og idiotisk, men det kan da ikke virke så underlig på

deg at man opptrer slik overfor folk med et annet syn. Jeg har da selv hørt at du

har fortalt at det i de fleste europeiske land finnes herskende stammer som på

grunn av en eller annen syns- eller forstandsfeil forfølger andre stammer med bål

og sverd. Du har til og med selv gått inn for den slags midler og hevdet at det

skjer til Guds behag og statens gagn.» Jeg skjønte med en gang hva han siktet til.

Rødmende trakk jeg meg tilbake, og fra da av preker jeg alltid toleranse – og

dømmer mildere om de villfarne.

En reise til landet Cocklecu. Om kvinnenes stilling

I det landet som kalles Cocklecu har de òg en bakvendt skikk. Den vil sikkert

virke særlig bakvendt på europeere, og den skyldes ikke naturen, men bare

loven.

Landets innbyggere er enebærbusker av begge kjønn. Det er likevel

bare mennene som steller i kjøkkenet og utfører annet enkelt arbeid. Blir

det krig melder de seg riktignok som frivillige, men som regel blir de bare

vervet som menige soldater. Bare noen ganske få av dem blir sersjanter.

Seremonimester – høy stilling i samfunnet på Holbergs tid Kjetter - vantro

41

(Det er det høyeste en mann kan drive det til.) Kvinnene får derfor alle de

viktigste stillingene både i stat, kirke og militærvesen. Jeg hadde jo tidligere

moret meg over potuanerne fordi de ikke skjelnet mellom kjønnene i

stillingsbesettelser. Men dette folket virket aldeles vanvittig og fullstendig

naturstridig på meg. Det eneste jeg ikke skjønte var at mennene fant seg i å

bli utnyttet på denne nedverdigende måten (de hadde faktisk funnet seg i

det i hundrevis av år), selv om de var mye sterkere enn kvinnene. Det ville

vært latterlig enkelt å kaste åket av seg, hvis de bare hadde hatt mot og

mannsvilje nok til å gjøre opprør mot kvinnetyranniet. Men vanens

inngrodde makt hadde til de grader sløvet dem at de ikke kunne løfte en

finger for å få slutt på den skammelige behandlingen. De trodde det var

naturen som hadde bestemt det slik at kvinnene skulle ha makten, og at

mennene skulle sy og bake, lappe tøy og vaske gulv og attpåtil få bank.

Kvinnene forsvarte skikken med å fremheve at mennene var

sterkere og bedre egent til grovarbeid enn dem. Det virket derfor som om

de var forutbestemt til lavt og hardt arbeid. Fremmedfolk ble alltid

forbløffet når de kom inn i hjemmene og så fruen i arbeidsværelset med

penn og papir, mens mannen drev på kjøkkenet og skurte og vasket opp.

Når jeg spurte etter mannen i huset, ble jeg alltid vist ut på kjøkkenet hvor:

Én pusset sølvtøyet blankt mens en annen vridde opp kluter. Husfruen skjelte og

svor og truet med pisken i neven

Jeg noterte meg at denne bakvendtheten fikk sørgelige konsekvenser.

Liksom det i andre land finnes lettsindige og lettlivete kvinner som selger

seg åpent og driver med prostitusjon, slik finnes det her unge menn som

selger seg. Derfor har man opprettet bordeller, som reklamerer med grove

ord og bilder. Hvis mennene bedriver sitt skjendige erverv altfor åpent eller

utfordrende, blir de tatt, puttet i fengsel og offentlig pisket slik man gjør

med horer hos oss. På den annen side er det ingen som blir forarget over at

kvinnene ut på gaten – gifte som ugifte – glor etter mennene, vinker,

blunker og plystrer etter dem, klyper dem, roper etter dem, dytter dem og

griser dørene deres til med tåpelige ord eller freidig legger ut om

forholdene sine og skryter av hvor mange gifte og ugifte menn de har ligget

med. Ingen kommer med bebreidelser til ugifte eller gifte kvinner fordi de

skriver kjærlighetsdikt eller gir små gaver til unge menn. På den annen side

Åk – byrde, lenke skjendige erverv – avskyelige og umoralske jobb Forarget - sint

42

spiller mennene kalde og skikkelige. For det er ikke god tone at en ung

mann gir etter for en kvinne første gang de er sammen.

Mens jeg oppholdt meg i landet var det stor oppstandelse der fordi

en senatorsønn var blitt voldtatt av en pike. Piken fikk dårlig ord på seg, og

jeg hørte at vennene til den unge mannen tenkte på å stevne piken for en

domstol. Ved neste tamperrett håpet de å få henne dømt til å gifte seg med

ham og dermed gjenopprette hans ære, særlig siden den unge voldtatte

mannen til da hadde vært jomfru. Jeg sa til meg selv: "Hvor mye lykkeligere

er vi ikke i Europa, spesielt i Frankrike og England, hvor det svake kjønn

virkelig er svakt, og adlyder menn så blindt at de minner mer om maskiner

og automater enn vesener med fri vilje!" Mens jeg var i enebærbuskenes

land våget jeg ikke åpent å ta avstand fra den måten de hadde innrettet seg

på, men like før jeg skulle dra videre, nevnte jeg for noen av innbyggerne at

det de drev med var naturstridig, siden menn ifølge den grunnleggende

rettsbevissthet man finner igjen hos alle folkeslag – og utelukkende menn –

er skapt til å ta på seg store og kompliserte oppgaver. Til det svarte de at

jeg forvekslet sedvane og natur. Kvinnenes svakhet var utelukkende

resultat av oppdragelsen. Det burde jeg ha forstått etter å ha vært i deres

land, hvor kvinnene hadde alle de egenskapene som menn pleide å betrakte

som sine. For kvinnene i Cocklecu er fornuftige, stødige og fåmælte, mens

mennene deres er impulsive, rotete og snakkesalige. Hvis noen sa noe tull,

pleide man derfor å kalle det mannfolkpreik. Hvis noen oppførte seg klossete

eller var vimsete, sa man: "Tenk å oppføre seg som et mannfolk!"

Selvsagt godtok jeg ikke det de sa. Forholdene i landet var for

bakvendte, dumme og naturstridige til dét.

Tamperrettten – kirkelig domstol i Danmark-Norge, som hadde domsmyndighet i ekteskapsspørsmål. Avskaffet 1797

43

Slutten av 1700-tallet

Tiden for Norske Selskab

Ludvig Holberg dør i 1754, og med ham er også storhetstiden i dansk-norsk opplysningstid og klassisisme

forbi.

Fra og med 1770-tallet kommer en ny gruppe unge diktere. De er med i en klubb som de kaller Norske Selskab. Denne klubben består i begynnelsen av norske studenter i København (det var dit man måtte

dra for å studere). Personene i Norske Selskab elsket Holberg, og var selv klassisister. «Fiendene» deres –

en gruppe danske studenter, var tilhengere av romantikken, som var på vei fremover i Europa på denne

tiden.

Folkene i Norske Selskap møttes vanligvis på Madam Juels café, drakk øl, diktet, og hadde det moro.

Mange av diktene deres var patriotiske – det vil si at de handlet om hvor stolte, tøffe og gode nordmenn

var, mens danskene fikk gjennomgå. Å frigjøre seg fra Danmark var likevel ikke noe disse guttene

tenkte seriøst på på 1770- og 80-tallet. Diktene ble nok mest til for moro skyld.

Den mest kjente norske dikteren fra denne tiden heter Johan Herman Wessel. Han har skrevet blant

annet diktet "Smeden og bakeren" og komedien Kjærlighet uten strømper.

I dette kurset skal vi imidlertid ikke snakke om ham, men se på dikt av to av vennene hans: Claus

Frimann og Johan Nordahl Brun.

Disse har skrevet diktene «En birkebeinersang» og «Norges skål». Diktene står i dette heftet, men

foreløpig lar vi disse ligge. Vi tar dem heller opp litt senere, i forbindelse med et eget læreplanmål som

kalles «Forestillinger om det norske 1770-1870». Les imidlertid gjerne diktene allerede nå hvis du vil, og

spør deg: Hva slags syn på nordmenn er det som kommer frem i disse tekstene?

44

En Birkebeinersang

Melken søt at drikke, Sirupskrukken slikke, var ei Nordmands Vis; drikke Elv og kolde Vande, drikke Drik, som varmed' Pande, det var Nordmands Vis. Sukkerklump at smelte, Mandeldeig at elte, var ei Nordmands Vis; Fåre-Ribber, Bukke-Rygge, speget Okse-Laar at tygge, det var Nordmands Vis. Svøbe seg i Silke, Kniplings-Traad at pilke, var ei Nordmands Vis; Bast til Baand at sammentvinne, Birkebark om Ben at binne, det var Nordmands Vis. Under Dun at varme, hvite bløte Arme, var ei Nordmands Vis; bruke Sten til Hodepute, når han var i Marken ute, det var Nordmands Vis. Pikers Sko at kysse, Pattebarn at bysse, var ei Nordmands Vis; Med en halv avhuggen Hage sin Venninnes Kyss at tage det var Nordmands Vis. Ja og Hånd at give, og ei tro at glive, var ei Nordmands Vis; Hjerte frem med Hånd at bære, Venn og Konge tro at være, det var Nordmands Vis.

At – å «Var ei Nordmands vis» - var ikke nordmannens stil Kolde – kalde; vande – vann Varmed’ – varmet; Pande – Panne Speget Okse-lår – Speket okselår Svøbe seg – svøpe seg/ kle seg «kniplingstråd at pilke» - å hekle fine klær Bast – seige plantestrimler Birkebark – bark fra Bjørketrær Arme – armer Pattebarn – babyer; bysse – å få babyer til å sovne ved å synge nattasanger Avhuggen hage – et slags griperedskap Tage – ta Hånd at give – å hjelpe til Glive – «holde på/beholde» Å strekke frem sin hånd og tilby sitt hjerte; Tro - trofast

Kilde:

Frimann, Claus, 1771, «En Birkebeiner-Sang», http://tradisjoner.no/text51.html, (08.08.2014)

45

Norges Skål

For Norge, Kjempers Fødeland, Vi denne Skål vil tømme, Og når vi først uttømme kan, Vi søtt om Frihet drømme; Dog våkner vi vel opp en gang Og bryte Lenker, Bånd og Tvang; For Norge, Kjempers Fødeland, Vi denne Skål uttømme! Hver ærlig Norsk, blant Klipper født, Vi drikke vil til Ære; Hver ærlig Norsk, som lenker brøt Skal evig elsket være! Den vrede Livvakts Våpenbrag Forklarer trolig Nordmenns sag Hver ærlig Norsk, blant Klipper født, Vi drikke nå til ære! En Skål for deg, min kjekke Venn, Og for de Norske Piker! Og har Du en, så Skål for den! Og Skam fåe den som sviker! Og Skam fåe den, som elsker Tvang Og hater Piker, Vin og Sang! En Skål for deg min kjekke Venn, Og for de Norske Piker! Og Nok en Skål for Norges Fjell, For Klipper, Sne og Bakker! Hør Dovres Ekko rope «Hell!» For Skålen tre Gang takker. Ja tre Gang tre skal alle Fjell For Norges Sønner rope Hell; Enda en Skål for Deg, mitt Fjell, For Klipper, Sne og Bakker!

Uttømme – drikke opp Drømme – (vi) drømmer Bryte – (vi) bryter Uttømme! – [her] vi drikker opp Livvakt – Kongens garde, som gjorde opprør i 17716 Våpenbrag – Våpenbråk Forklarer – opplyser om Trolig – på en trofast/nøyaktig måte Drikke – drikker (skåler for) Sag - sak Fåe – får «Hell!» - Skål!

Kilde:

Brun, J.N,1772, «Norges Skaal», http://norgeogverden.cappelendamm.no/n107ki02.htm, (20.08.2014)

6 Diktet tar muligens utgangspunkt i noe som skjedde i Danmark rett før diktet ble skrevet i 1771. Flesteparten av soldatene i Kongens garde i København var

egentlig norske bondegutter. Julaften 1771 gjorde de opprør mot Johann Friedrich Struensee – han som egentlig styrte landet (Kongen Christian 7. var sinnssyk,

så legen hans hadde mye makt). Struensee hadde tenkt til å omstrukturere den danske hæren helt. De norske soldatene nektet å flytte til andre steder rundt

København, og rykket i opprør frem mot slottet. Mange mente at Struensee minnet om en diktator, og tapperheten til disse soldatene ble derfor sterkt beundret i

Danmark-Norge. (Struensee ble hentrettet 4-5 måneder senere).