#hove2012 - usignert (8/2012)

USIGNERT* #HOVE2012U*

** KONKURRANSER * INTERVJUER * ANMELDELSER **

2 USIGNERT* 3/2012

JOURNALISTER: FOTOGRAFER: Roger Hansen Markus Andersson Markus Andersson Jenni Yang Jenny Ulleland

/ I N N H O L D#1 TIRSDAG 6 Emeli Sandé 8 Lostprophets 8 M. Ward 9 Summer Camp 9 Beirut 10 Male Bonding 12 Team Me

#2 ONSDAG 18 The XX 20 Mikhael Paskalev 23 My Morning Jacket 23 Michael Kiwanuka 24 Mikhael Paskalev 26 The Shins 26 The Horrors 27 Lana Del Rey 27 Ed Sheeran 28 Nekromantheon

REDAKTØR LAYOUT: FORSIDEFOTO: Markus Andersson Markus Andersson Markus Andersson

THE TEAM#3 TORSDAG 34 Django Django 36 Active Child 36 Eye Emma Jedi 37 Supermale 37 Philco Fiction 38 Eye Emma Jedi 41 Lemâitre 41 Real Estate

#4 FREDAG 44 Band Of Skulls 44 Mathias Stubø 45 Toro Y Moi 45 Kendrick Lamar 46 BigBang 48 M83 48 Highasakite

4 USIGNERT* 3/2012

TIRSDAGMALE BONDING / M. WARD / SUMMER CAMP /

EMELI SANDÉ / LOSTPROPHETS / BEIRUT

Foto Markus Andersson

6 USIGNERT* 3/2012

EMELI SANDÉ (UK)Teltscenen

******En dame jeg misunner både i utseende og i talent, men som på Hove virket litt som en krisebooking. Emeli Sandé skapte godtstemning i teltet, men fikk publikum til å

glemme hvilken festival de egentlig var på.

Tekst Jenny Ulleland | Foto Markus Andersson

Hovefestivalen i år var preget av dubstep, elektronika, indie og sære rockeband, men en popartist med låter som får deg til å tenke på verdenskrisene i Michael Jackson-stil, var ikke hva jeg forventet meg. Sandé avsluttet tirsdagen samtidig som Knife Party, når hun egent-lig burde spilt på en større scene i sommersol. Emeli Sandé overrasket meg med en utrolig sterk vokal og låter som virkelig !kk hårene til å reise seg, men det hele ble nesten litt nedverdiget av mørket i teltet.

Personlig hadde jeg ikke hørt mye på Sandé før konserten på Hove, men jeg har kommet over et par av hitene hennes tidligere, og å se de live var ingen sku"else. Låta «Next To Me», som de!nitivt er en av superlåtene på debutalbumet, skapte

godstemning hos alle i teltet og det var allsang på rundgang blant publi-kum. Emeli Sandé har en veldig god sceneinnlevelse og en driv i låtene som gjør at hun ikke mister publi-kum eller stemningen, i hvert fall ikke i låtene med litt tempo.

På låta «My kind of love» !kk jeg følelsen av at jeg satt foran radioen med VG-lista topp 20, og at det bare var å bytte kanal til noe som fenger litt mer. Den er så kommersiell og uoriginal som en poplåt kan bli, og jeg tror de #este tenkte «oi, den låta har jeg hørt før» uten å overhode ha vært i nærheten av den sangen tidligere.

Tempoet tar seg litt mer opp et-ter hvert og her slår bandet hennes virkelig til, og vi får se blant annet

en stødig og utrolig god trommis som driver det meste av showet forover. Det er ikke o$e jeg bruker uttrykket «guilty pleasure» på en liveopptreden, men her føler jeg det er på sin plass. Samtidig som jeg både synger og danser med, ser jeg fortvilet rundt meg etter folk jeg kanskje kjenner for å forsikre meg om at de ikke ser at også jeg faller for de klisjefylte kjærlighet-slåtene til Sandé.

En av de siste låtene for kvelden var den utrolig vakre låta «Moun-tains» som jeg med hånda på hjerte virkelig falt for. Den har en sterk oppbygging og det skulle ikke forundre meg om en låt som det hadde blitt den store nye fredspris-sangen. Der sto jeg med frysninger i kroppen og !kk virkelig et veldig

mye bedre inntrykk av Emeli Sandé enn det jeg startet med. I motset-ning til de #este andre låtene på albumet, så var denne mye bedre live og den hevet hele settlista til et helt nytt nivå.

Det skal sies at jeg ble meget over-rasket da hun avsluttet konserten med en ekstremt pimpet versjon av «No Woman No Cry», der reggae, pop, soul og elektronika skapte en veldig merkelig sammensatt låt. Nå skal det sies at ingen mennesker uten minst en øl innabords sa nei til et gjensyn med Bob Marley på siste konserten, og Emeli Sandé avsluttet settet med stil og med æren i be-hold. Dette blir ikke det siste vi ser av denne skotske nykommeren!

EMELI SANDÉAnmeldelse av:

8 USIGNERT* 3/2012

LOSTPROPHETS (UK)Hovescenen

******En av årets headlinere som jeg så veldig fram til å se live var i år lostprophets. Ihvertfall gledet ungdomsko-legutten inni meg seg veldig. Desverre var ikke deres konsert av det minneverdige slaget.

Mine store forventninger til lostprophets konsert ble desverre ikke helt møtt. Med en splitter ny skive i baggasjen, som jeg føler kun har gitt oss to nye låter verdt å sjekke ut (”Bring Em Down” og ”We Bring An Arsenal”) var jeg redd for at det kom til å bli mye av den skiva. Heldigvis virket det som at lostprophets var av samme mening som meg. Til tross for at de beg-ynte med “Bring Em Down”, bestod setlisten mer eller mindre utelukkende av gamle hits som ”Roo$ops”, ”A Town Called Hypocrisy”, ”Last Train Home”, ”Can’t Catch Tomorrow” og” Everyday Combat” for å nevne noen. Selv om jeg personlig digga setlisten deres denne kvelden gjorde ikke konserten noe særlig inntrykk på meg, annet enn en følelse av at lostprophets for lengst har gått ut på dato.

De skal ha for å gi sitt beste, og klare å dele opp publi-kum og sende dem på hverandre i en gigantisk moshpit på “Shinobi vs Dragon Ninja”, men i det store og hele burde lostprophets gitt seg da de enda var en snakkis.

Tekst Markus AnderssonFoto Markus Andersson

M. WARD (US)Amfiscenen

******Jeg må innrømme at det eneste jeg hadde hørt av M. Ward før konserten, var navnet hans og et par låter på spotify. Jeg hadde lite forventninger og visste egentlig ikke helt hva jeg gikk til. Jeg møtte opp foran am!s-cenen sammen med en håndfull publikum. M. Ward stod klar på scenen sammen med tre andre midde-laldrende menn, som de!nitivt måtte være de eldste folka på Hove i 2012. Men til tross for en hel del grått hår, var energien på plass og den cowboykledde gitaris-ten dro på med en strålende gitarsolo allerede i første låta. M. Ward viste seg å være mye nærmere coun-try enn det jeg hadde tenkt, men med den trygge og behagelig hese stemmen var dette de!nitivt en konsert som roet sjelen. Tanken slo meg om at dette kanskje var litt for bedagelig og på starten var dette veldig som bakgrunnsmusikk for mange. Tempoet økte på etter hvert og da ble det store tomrommet foran scenen fort til et dansegulv der «linedance» regjerte. Dette var ge-nerelt sett en grei konsert der trygg rock !kk de #este til å hente seg en øl i nærmeste bar og nyte den deilige cowboykledde sounden til et band med gjennomsnitt-salder på 50.

Tekst Jenny UllelandFoto Jenni Yang

SUMMER CAMP (UK)Teltscenen

******Sommer, sol, kjærlighet og gamle !lmer. Fire ting Summer Camp liker svært godt, noe de viste klart og tydelig på Hovefestivalens første dag.

Summer Camp er et av disse indiepop-banda som !nt kunne spilt på hvilken som helst scene på Hove, både tidlig og sent. Denne gang var de satt opp sent, med videoprojeksjon av scener fra !lmer som Mary Pop-pins, %e Breakfast Club og mer ukjente 80-talls !lmer som bakteppe for hver låt de spilte klarte de å sette en passende ramme for musikken sin.

Summer Camp klarer å sjarmere sitt publikum, både gjennom musikk og prat. Tonen mellom band og pub-likum er tilbakelendt og ja, koselig. Bandets vokalist Elizabeth Sankey sin stemme låt knallbra i liveformatet og måten de blandet elektronika-beats og en trommis av kjøtt og blod er med på å heve låtene fra &orårets Welcome to Condale og forsåvidt debut-epen også.

Til tross for at mye fungerte for Summer Camp ble følelsen jeg satt igjen med etterpå nokså lik den jeg har når jeg hører på Welcome to Condale, nemlig at det var koselig, !nt og bra, men ikke særlig mye mer enn det.

Tekst Roger HansenFoto Markus Andersson

BEIRUT (US)Amfiscenen

******Beirut var bandet som o$e ble nevnt da indiefansen ble spurt hva de gledet seg til på Hove. Det var de!nitivt ikke et dumt svar! Jeg selv hadde gledet meg som et barn til å se Beirut for første gang og jeg sto klar foran scenen lenge før bandet gikk på. På scenen !kk vi en deilig miks av messinginstrumenter, trekkspill, synth og nydelig vokal, og allerede i første låta var am!et blitt til en gymtime der folk løp, snublet og hoppet nedover bakken for å nå fram til dansegulvet nederst i gropen. Stemningen dro spesielt opp da låta «Santa Fe» spilte opp med en synthbeat en hver dansbar kropp ville elsket. Utover i konserten utviklet showet seg heller til å bli en ny sesong av «dansefeber» da spesielt en veldig engasjert fyr stjal oppmerksomheten min fra scenen. Etter hver låt var halvparten av applausen fra publi-kum heller en jubel for dansingen, og bandets utrol-ige talent ble gjemt bak den kollektive sirkeldansen. Zach Condon og gjengen hadde en deilig settliste med både trompetbaserte harmonilåter og veldig dansbar synthpop, men det virket som bandet mistet mye av sin egen oppmerksomhet og at publikum tok seg av mesteparten av energien. Jeg skulle gjerne sett litt mer kommunikasjon mellom publikum og scene, men absolutt en kvalitetssterk låtliste.

Tekst Jenny UllelandFoto Markus Andersson

10 USIGNERT* 3/2012

MALE BONDING (UK)Teltscenen

******Det startet med et herlig smell, så gikk det over i tekniske problemer, feedback

og stress på scenen. Heldigvis klarte Male Bonding å få kontroll på situasjonen og g jorde en nokså skeiv start om til en herlig dose bråkete rock.

Tekst Roger Hansen | Foto Jenni Yang

Da engelske Male Bonding skulle gjør sin konsert inne i den nye Teltscenen på Hovefestivalen hadde de samme kjipe utgangspunkt som Maribel og Iceage hadde, nemlig altfor lite publikum. Stemningen på scenen ble ikke særlig bedre når gitarist/vokalist John Arthur Webb sin gitarforsterker ga fra seg øreskjærende feedback og ikke støy-fulle gitarri" som var det jeg kom dit for. Etter Webb får en ny forst-erker på scenen sparkes tredje låt i gang og Male Bonding viser at de på ingen måte har gitt ut. Bandets sty-rke, både på plate og i livesammen-heng er det enorme drivet de har. Alle jobber knallhardt for å presse

låtene frem og de samarbeider yp-perlig. Låter fra både debutalbumet Nothing Hurts og andrealbumet Endless Now fra i&or ble spilt for de få oppmøtte.

Det er åpenbart at låtene fra Noth-ing Hurts fenger de #este i publi-kum mest, meg inkludert. Dette av den enkle grunn at førsteskiva hadde langt #ere minneverdige låter. Melodiene var mer catchy, refrengene enklere og det hele føltes så nytt ut. Låter som Nothing Used To Hurt, Your Contact og Crooked Scene ble fremført akkurat sånn jeg ville, tro til albumet men med mer tyngde både i trommene, strengein-

strumentene og når det kom til vokalen. T.U.F.F., også fra debutal-bumet skilte seg ut på albumet som en hakket sintere låt enn de andre, i livesammenheng blir låten en illsint kanonkule som minner mer om mclusky enn de banda som vanligvis blir namedroppa i an-meldelser av Male Bonding.

Å gi Male Bonding en dårlig anmeldelse på grunn av dårlig oppmøte blir litt som å kje$e på slakteren fordi bi"en ble svidd når du stekte den. Bandet gjorde det jeg forventa, pluss litt. Hvis jeg får stå på første rad og se Male Bond-ing servere en konsert med høyt

energinivå, sterkt samspill og et herlig driv så kan jeg ikke annet enn å bli fornøyd. Det er verken min eller bandets skyld at Teltscenen tilsynelatende hadde en forbannelse over seg igår som gjorde at nærm-est ingen møtte opp. Heldigvis ga bandet akkurat nok faen i det og ga meg og resten av de som tok turen til Teltscenen nøyaktig det vi ville ha, en drøy halvtime med herlig støy-rock/pop.

MALE BONDINGAnmeldelse av:

12 USIGNERT* 3/2012

intervju med:

TEAM ME

14 USIGNERT* 3/2012

Etter deres konsert på Amfiscenen tok jeg meg en prat med noen av bandm-edlemmene i det spenstige norske indiepopbandet Team Me. Tilstede var frontfigur og tidligere president, nå general i bandet, Marius Drogsås Hagen, Simen Sandbæk Skari, Uno Møller Chris-tiansen og Elida Inman.


Det er jo nå over et halvår siden dere slapp debutskiva To !e Treetops her i Norge, og i februar og mars kom den ut i resten av ver-den. Hvordan har tilværelsen vært etter det, og hvordan føler dere skiva ble mottatt?

Marius: Det har vært et helt magisk år! Er det greit å bruke det ordet? Magisk. Det har vært helt spesielt, for det skal sant sies at når vi gikk inn i studio for å spille inn den plata var det snakk om fra #ere hold at: Åj faen, kanskje det her er litt for mye av det gode, kanskje det er litt for velprodusert osv. Men det var sånn skiva måtte bli, og så var mottagels-en helt over alle forventninger. Det har vært helt sykt, herregud! Det føles som om vi akkurat har starta i band, det året her har gått så jæv-lig fort! Det har gått helt ekstremt fort bare.. Ja, 17. mai husker jeg Uno spurte meg: “Du hva var det vi gjorde forrige 17. mai da?” - og da satt vi og grilla utafor studio, mens vi spilte inn skiva. Og det virker det som at var for en måned siden eller noe.

Dere har jo brukt mye tid på å turnere rundt omkring i både inn- og utland, hvordan har det vært å være ute på tur sammen?

Simen: Det har vært dritartig, og veldig masse bilkjøring. For min del; jeg har jo studert det året her også, så jeg har jobba en del med skole og sånt i bilen, og det har passa meg veldig bra - skolen har vært veldig ålreit med meg - så jeg tror jeg har møtt opp sånn to-tre ganger dette året. Og det har vært greit for dem, så lenge jeg har levert oppgaver. Også blir vi jo overraska hver kveld over mottagelsen fra publikum da. Det er helt rart å se folk møte opp i Los Angeles liksom. Og Japan og

andre steder. Og folk synger med og kan sangene. Helt sånn surreal-istisk. Også blir man jo litt vekka opp igjen da når man kommer til Elverum og spiller for kjentfolk og ser kjentfolk blant publikum, da skjønner du plutselig at det er ekte.

Ja, hvordan har det vært å spille i Norge versus utlandet?

Marius: Nå har jo ting gått så sinnsykt bra i Norge at vi har blitt helt bortskjemte, det er jo så mye folk som kommer på konsertene våre – og sånn som istad da når folk synger med. Vi er fortsatt ikke helt vant med det da, det er fortsatt like surrealistisk.

Det var jo til og med synkro-nhopping blant publikum på slutten der.

Simen: Ja, jeg blir nesten litt svim-mel av å se på det. Jeg har jo stått og synkronhoppa selv på mange gigs, men å se det ovenfra var skik-kelig rart.

Marius: Nesten fugleperspektiv.

Simen: Da måtte jeg smile, da klarte jeg ikke synge. Bare le.

Hva er beste stedet dere har spilt på så langt da?

Marius: Vi prata om det istad at denne giggen her er en som føyer seg godt inn i rekken blant de kuleste faktisk. Det var bare hele stemningen, folk drar hit av en grunn: for at de skal hygge og kose seg. Og så får vi bidra med det, sola skinner, Beirut skal spille senere i kveld, vi får servert va#er av en søt jente i bunad. Og gratis massasje. Blir jo ikke bedre enn det her. Man blir jo ganske bortskjemt!

Uno: Vi har også gjort noen rare gigger som har blitt veldig kule, sånn som for eksempel in-store gig i Berlin.

Simen: Jeg vet ikke om du har sett Boyzvoice-!lmen med Espen Eck-bo? I den !lmen da så parodierer de jo boyband-konseptet og drar rundt på kjøpesentre og spiller for 14-år gamle jenter, og jeg følte litt at vi var i den !lmen når vi var på det kjøpesenteret.

Marius: Vi spilte musikk for de folka som var og kjøpte seg mix-master liksom. Merkelig..

Sykeste historie/minne fra turné da?

Simen: Hva med da Granerud ble sjekket opp av Jonsí?

Marius: Ja, vokalisten fra Sigur Rós sjekket opp bassisten vår. Strøk ham på rompa og sånt. Det var temmelig epic! Han sto liksom mellom Owen Pallet og Jonsí på en homsebar i Reykjavik. Det var helt priceless.

Sommerferien deres er jo full-booket med festivalkonserter, hva ser dere mest fram til?

Simen: Jeg gleder meg veldig til Roskilde, jeg har aldri vært der selv og har alltid hatt lyst til å dra dit. Så blir det gøy at første gang man drar dit, så drar man for å spille. Også har jeg helt ærlig ikke helt oversikt over hvor vi skal spille i sommer, for det er så mye.

Marius: Også er du jo litt forelska om dagen også da!

Simen: Ja, så jeg har jo hatt litt an-dre tanker.

Uno: Ja, men det er så mye festivaler vi skal spille på, det er helt vilt. Det er mange festivaler vi ikke har hørt om engang eller vært på tidligere, så det blir jo bare kjempe kult.

Får dere nytt noe av festivallivet da?

Uno: Nei, i hvert fall ikke på samme måten som før. Men vi før jo forhåpentligvis sett ett par ting da.

Marius: Det er jo litt sånn baksiden av medaljen, det å turnere rundt da. Nå er vi jo veldig heldige, det er jo ikke vanlig å få ha backstage her ved Hovescenen og gjesteområdet og alt rundt. Som regel er det jo en eller annen kjeller med sjokolade og øl som man ser, så spiller man og pa-kker ned utstyret sitt og stikker bort på hotellet. Det er som regel det.

Simen: Også drar vi jo videre et-terpå, og det er jo litt kjedelig når vi

drar til !ne steder og så må pakke ned igjen så fort og dra videre. Alt går så fort og det er så mye inntrykk.

Mellom all turneringen og konser-tene, lengter dere ikke litt tilbake til studio?

Marius: Jo, jeg gjør det hver eneste dag.

Uno: Vi har jo på en måte lyst til å begynne med andreskiva snart da. Komme i gang med prosessen.

Har dere noen ideer for nytt mate-riale på gang allerede da?

Marius: Masse, men alt låter jo dritt så langt. Det er en kjempelang prosses som vi skal ta oss skikkelig god tid med denne gangen her. For nå skal man følge opp det man lik-som har brukt et helt liv på å skrive, og da med litt respekt overfor seg selv så bruker man ikke tre måneder på å skrive og spille det inn. Det skal bli bedre enn den forrige. Så vi går vel i dvale litt sånn utpå høsten, november, komme i gang med låtskriving og så etter hvert kan vi kanskje tenke på å stikke i studio. Så det blir en lang prosess.

Men har dere en slags visjon for hvilken retning dere ønsker å fort-sette i?

Marius: På ingen måte. Har ikke peiling. Det eneste jeg vet er at vi har lagd ”To %e Treetops”-plata sånn som den er og den låter sånn som den gjør, og det kommer vi ikke til å gjøre igjen. Det kommer til å bli noe helt annerledes. Det er klart, 100%. Det er ikke noe vits i å repetere seg selv. Det er først og fremst for oss selv vi gjør dette her.

Du kalte jo Team Me for din egen rotesku" hvor du er president, men nå er det jo blitt et fullt band. Hvordan har det vært?

Marius: Det har jo bare vært kjem-pestas. Jeg føler meg sykt privilegert som får ha med folk som er så dedi-kerte. Det er nå nesten andre året at folk utsetter jobbing og spiller for vann og brød da, for å reise rundt i verden og ofre alt for å spille noen låter jeg har skrevet. Man blir jo litt ydmyk av det da. Det er jo jævlig

kult da.

Er du fremdeles president?

Marius: Ja. Eller general kanskje?

Dere er sikkert lei av å høre om dette, men hvordan har det vært å bytte ut Synne med Elida her?

Marius: Vet du hva, det har gått så smooth. Først og fremst så må jeg jo si at Synne har jo vært med og de!nert hele Team Me, hun har jo vært med å bygge opp alt helt fra starten, og det tenker jeg på nesten hver eneste dag. Alt vi har gjort, alle valgene vi har tatt, helt opp til Elida ble med, var jo hun med på. Så når jeg ser tilbake på det nå så er jo det bare kjempe !ne ting, men det som var helt crazy når Elida kom inn var at det gikk helt naturlig. Hun bare gled inn. Jeg husker vi hadde 16 minutter med øving oppe på rommet mitt med to kassegitarer og et klokkespill før vi reiste til London og spilte live på BBC radio og sånt, så hun bare ble kasta ut i det på en måte. Og tok det på strak arm. Så selv om vi har et medlem som ikke er med lengre, så har vi fått et nytt medlem som ikke har erstatta Synne på noen som helst måte, men som har bidratt med nye ting. Vi har på en måte fått en ny musikalsk lekekam-erat og en venn.

Uno: Også skal det jo nevnes at det ikke bare er Synne som har vært med og forma oss. Vi har jo ski$a ut sånn 3-4 medlemmer, så alt har vært helt naturlig.

Men Synne har jo på en måte utpreget seg litt mer som en del av Team Me.

Marius: Hun har vært med lengst, så hun var jo med på veldig mye.

Uno: Det som vi må tenke på nå er jo at det som er bandet nå, det er de vi kommer til å jobbe med nå videre og det fungerer veldig bra.

Marius: Ja, nå er det så mye tur-nering, så mye spilling og så mye som har skjedd at nå må man jo vite at alle er med på det da. Og det er digg. Da er det bare å kjøre på.

Hvordan har du følt at det har

vært å komme inn i gjengen da, Elida?

Elida: Det har vært.. Hva skal jeg si da? Det gikk så fort! Så jeg har ikke rukket å tenke meg om, men det går vel snart opp for meg hva jeg har blitt med på. Men det er jo helt sinnsykt. Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til, men jeg har blitt veldig gledelig overrasket over alt. Både det musikalske og det sosiale.

Simen: Det er jo sykt tø$ gjort å slenge seg på det. Sitte i 8 timer i bil med seks andre gutter, og du kjente ikke noen av oss.

Elida: Jeg tenkte jo litt sånn at om jeg hvis jeg først skal gjøre det, så får jeg gjøre det da. Kaste meg på en måte blindt uti det. Så det er ikke noe problem å være på tur med alle gutta?

Elida: Nei, ikke noe problem. De lukter litt vondt da.

Og med det gikk samtalen fort over til en diskusjon om mulighetene for å ha helt nye rene sokker hver dag og lignende og med det avsluttet jeg intervjuet.

16 USIGNERT* 3/2012

ONSDAGTHE XX / MY MORNING JACKET / THE HORRORS

/ THE SHINS / MIKHAEL PASKALEV / MICHAEL KIWANUKA / ED SHEERAN /

LANA DEL REY

18 USIGNERT* 3/2012

THE XX (UK)Amfiscenen

******Vi visste jo at The XX sin konsert kom til å bli et av festivalens høydepunkt allerede da det ble annonsert at de skulle spille. Forventningene ble ikke akkurat dempet når jeg sto på andre rad

og så crewet heve en diger X opp bak forsterkerne, rammene for en fantastisk konsert var satt.

Tekst Roger Hansen

!e XX startet konserten med en ny låt. Jeg hadde hørt en låt og to fra det kommende albumet via et par YouTube-videoer plateselskapet "lmet under en konsert i London tidligere i år, men det å høre nytt materiale bli fremført drøyt ti meter unna hvor jeg sto var en opplevelse i seg selv. Bandets debutalbum har hatt fast plass i lyttebunken min helt siden det ble gitt ut på sensom-meren i 2009. Jeg har gått rundt med 60-70% av låtene de spilte på Hove2012 i hodet mitt i snart tre år. Bandets lydbilde, melodiene og stemmene til Romy Madley Cro# og Oliver Sim er blitt en stor del av meg, både som person og som lidenskapelig fan av musikk. Jeg

visste at jeg kom til å smile gjennom hele konserten til !e XX, men at jeg kom til å føle det jeg følte under-veis og etterpå var jeg ikke forberedt på.

Basic Space, VCR, Shelter, Stars, Crystalised, Heart Skipped A Beat, Islands, In"nity, Intro, Fantasy, Night Time, jeg får frysninger bare av å tenke på at jeg har opplevd hele debutalbumet til !e XX i livefor-matet. Bandet balanserte hele tiden et sted mellom intens lidenskap for låtene de spilte og en beroligende trygghet som smittet over på pub-likum. Når !e XX spilte de mest svevende låtene var publikum, i hvert fall der jeg sto, så stille som

mulig for å få med seg hver lille detalj som ble spilt og sang med på refrengene. Når Jamie, bandets altmuligmann drar låtene med seg inn i sitt beat-landskap begynner dansen i publikum umiddelbart. Bandet har full kontroll over sitt publikum, men de ber ikke om noe fra de oppmøtte, publikum selv etter å ha turnert med skiva i snart tre hele år blir de fremdeles rørt av å høre publikum skrike etter mer.

For meg, en storfan av !e XX var den timen de sto på Am"scenen en av de beste timene på lang tid. Jeg trodde jeg var forberedt på inntrykket jeg kom til å få etter konserten, men det var jeg ikke.

!e XX er et av de banda som nesten er for gode. Jeg hater å skrive sånne setninger, men jeg skulle øn-ske de aldri gikk av scenen. Selv om jeg ville at de skulle fortsette helt til solen steg opp mellom trærne igjen så kan jeg ikke si noe vondt om det jeg "kk fra dem. En av de mest fantastiske timene jeg har vært med på. Låtene fra Coexist, det kom-mende andrealbumet ga meg den tryggheten jeg trengte for å virkelig glede meg til det kommer. !e XX gjorde alt rett på Hove2012, og litt til.

THE XXAnmeldelse av:

20 USIGNERT* 3/2012

intervju med:

MIKHAEL

PASKALEV

22 USIGNERT* 3/2012

Mikhael Paskalev, eller Jean Mikhael Paskal Skaaden(han g jorde sannelig rett i å finne et litt lettere artistnavn enn det) var nok utvilsomt personen som spilte flest konserter i år og var en av de få artistene som kunne skryte av publikum foran Hovescenen kl 16. på dagen. Etter å ha vun-net Årets Urørt med “I Spy”, skaffet mye hype før og etter by:Larm og med en fersk singel og musikkvideo i baggasjen var det nok utvilsomt mange som så fram til å se , og mange unge jenter ble nok temmelig fra seg når de så ham spankulere rundt på festivalområdet. Vi prøvde febrilsk å få g jort et skikkelig intervju med Paskalev, men som sagt var han nok den personen som hadde det travleste dagsprogrammet på hele festivalen, og til slutt måtte vi nøye oss med å sende ham spørsmålene på mail så han kunne svare på dem på reisen til sitt neste spillested.

Tekst Markus Andersson

Noen gode festivaltips og råd?

Ta livet med ro, eller lev kjapt og dø ung.

Hvor og når spilte du dine første konserter?

Jeg spilte min første konsert for en mc klubb når jeg var 13. Jeg og pappa.

Hvordan var det å gå fra å spille på små spillesteder rundt omkring til å vinne Årets urørt og spille på større scener og Hovescenen her

på Hovefestivalen?

Det er helt vilt. Spesielt at det kom-mer så masse folk. Blir like gira hver gang.

Hvordan takler du alle de skrikende jentene som kommer på konserter og løper etter deg for å få ta bilde med deg?

Det er bare gøy. Kan være litt skummelt når de er #ere Enn 4 på en gang. Føler de kunne banket meg.

Får du noe tid til å nyte festivalen(e)?

Ikke på samme måte som før. Det er selvfølgelig mer stress og min-dre ferie stemning. Men samtidig så !kk jeg i går sett et av mine ungdoms idol, %e Shins på sida av scena. Og spilt på festivalen selv. Så meget stas. Bare annerledes enn før.

Nå har vi fått to singler fra deg, begge har blitt veldig godt mot-tatt, og lover etter min mening godt for debutalbumet. Når kan vi vente oss det, og hvor langt er dere på vei?

Takk så mye.

Vi er godt i gang. Skal bruke resten av sommeren på å få den ferdig så kommer den til høsten en gang.

Hvis du kunne håndplukket et band/artist du kunne tenke deg å

dra på turne med, hvem ville det vært og hvorfor?

Arcade Fire. Kult band. Suksessfult med integritet. Og ser ut som de er en !n gjeng som liker å henge sam-men.

Og hvem kunne du tenke deg å lage en låt eller to sammen med?

Smokey Robinson.

Hvilke tre plater har forma/de#n-ert deg og musikken din?

Fleetwood Mac - “Tusk”Paul Simon - “Paul Simon” David Lynch - “Twin Peaks” (series)

Hva var inspirasjonen og historien bak den nye musikkvideoen til Jive Babe, og låta også for den saks skyld?

Pappa vokste opp i den landsbyen. Og jeg har alltid vært fascinert av plassen og folka. Kule folk. Og låta skrev jeg når jeg var litt betatt av Audrey Horne.

Hvis Jonas er Norges Bob Dylan, er du da Norges Cash eller Orbi-son?

Ha. Så stor fan som jeg er av begge to så blir det vel ikke så altfor likt noen av de allikevel. Jeg ser ikke helt noen massiv likhet. Men hvis jeg måtte velge er jeg nok en liten Orbison.

MY MORNING JACKET (US)Hovescenen

******My Morning Jacket er et av de banda som kunne vært så vanvittig mye større enn de er. Få band der ute klarer å skvise ut stadionrock med like mye per-sonlighet som det My Morning Jacket gjør, og på Hovescenen viser de klart og tydelig at de har stålkon-troll på sjangrene de boltrer seg i. Her i Norge har de på ingen måte samme fanskare som i USA, noe som merkes godt hvis man så seg rundt foran Hovescenen under konserten. Det gjorde egentlig ikke så mye, fordi bandet klarte å overbevise storparten av de oppmøtte om at My Morning Jacket skulle bli et bandnavn de ikke glemte med det første. Bandet er utvilsomt mer albumfokusert enn hitlåt-fokusert, så det at det kun var One Big Holiday som genererte skikkelig respons fra publikum var på ingen måte rart.

Det hele endte opp som en svært god konsert gjort av et band som både vet nøyaktig hva de skal gjøre men som også klarer å frigjøre seg fra sitt innspilte materi-ale. De leker med låtene og kaster seg ut i vågale jam-partier i #ere av låtene. Det er deilig befriende å se et band i My Morning Jacket sin størrelse ikke miste den ville siden av musikken sin, uten den hadde de blitt en vanlig stadionrock-band. Takk og lov for at de ikke er det.

Tekst Roger HansenFoto Jenni Yang

MICHAEL KIWANUKA (UK)Amfiscenen

******Mens sola sakte gikk ned bak ryggen på am!scenen, sto BBC toppliste-artist, Michael Kiwanuka, klar med kassegitaren. Dette var en av konsertene i år jeg hadde størst forventninger til, men jeg må innrømme at jeg ikke helt opplevde den stemningen som han er skrytt opp i skyene for å skape. Kiwanuka er som BBC sier, en av årets mest lovende artister og han har en stemme som virkelig får deg til å spisse ørene og sige ned i gresset. På scenen sto et soulband som man kunne se følte musikken langt inn i beinmargen, og det var ingen tvil om at kvaliteten i musikken var topp. Men det var likevel noe som stoppet meg fra å kose meg på denne konserten. Om det var mangel på sol eller om det var det ufokuserte publikummet vet jeg ikke, men noe var feil. Jeg skulle likt å se Kiwanuka på en mer intim scene, tidligere på dagen og med et publikum som faktisk hørte musikken. I tillegg hadde Kiwanuka og bandet så lange mellompartier, at de nesten mistet litt taket på publikum. Musikken var på topp likevel og under hiten «Home Again» løsnet stemningen mye mer og folk kunne kose seg med en låt de hadde hørt utallige ganger på radioen. Kiwanuka er en utrolig art-ist, men det at han er blitt så stor som han er blitt har gjort at han har mistet denne sære indiestilen han en gang hadde.


24 USIGNERT* 3/2012

MIKHAEL PASKALEVP3-scenen, Flekken, Hovescenen

******Som det ble forutsett så var Mikhael Paskalev den store norske artisten på Hove i år, og han var den artisten som sto flest ganger på scenen. Man kan derfor ikke anmelde bare Paskalevs konsert på Hovescenen, men heller fokusere på alle hans opptredener som en. Etter at Paskalev vant urørt-finalen har alt gått oppover for

denne bulgarske prinsen og han er ofte omtalt som musikknorges mest sexy mann og den mest spennende artisten fra Norge i år.

Tekst Jenny Ulleland

Første møte med Paskalev var et liveopptak hos P3 på P3-scenen på tirsdagen. Her stilte han opp helt alene med kassegitaren og sjarmerte publikummet på gresset foran scenen med den nydelige låta «Hey Joseph». Dette er en låt som absolutt gjør seg best når det kun er han alene og den avslappede stem-ningen.

Bare noen øl senere var det klart for Paskalevs første planlagte kon-sert på P3-scenen med fullt band (uten Jonas Alaska) og setlista vi alle kan. Stemningen var som jeg regnet med, herlig! Smilet var på plass og ho$ene vrikket i takt med låter som «Suzie», «Jailhouse Talk»

og «Jive Babe», men som vanlig var det under «I Spy» publikum slapp seg løs. Uten Jonas Alaska på munn-spill var jeg litt bekymret for hvem som skulle ta soloen på starten av låta, men det ordnet seg kjapt da en tilfeldig fyr fra publikum hoppet opp på scenen og tok over. Det beste med det var at han faktisk gjorde det veldig bra, og vi !kk se han igjen på hovescenen dagen etter.

Paskalev hadde også en uannonsert konsert på Flekken onsdag morgen på «Spotify live». Dette var kl. 12:00 på dagen, sola skinte og kun et fåtall satt på bakken foran scenen for å høre denne gjemte skogkonserten. Det er akkurat en slik konsert som

gjør at jeg elsker festivaler. Mikhael Paskalev og Billie Van styrte showet alene denne gangen, og vi !kk blant annet en nydelig duett på låta «Sayonara Saigon».

«Paskalevløpet» mitt ble avs-luttet med hovedkonserten på Hovescenen på onsdagen. Her var hele bandet på en rekke bortover scenen og samspilte som alltid. Helt ærlig trives jeg best med å se Paskalev på de mindre og mer intime scenene, der han ikke er bare Urørt-vinneren, men også den talentfulle og originale artisten han faktisk er. Jeg er redd for at Mikhael Paskalev skal bli større enn det de sjelfulle låtene hans tils-

ier. Men som Norges svar på Johnny Cash har Paskalev og trompeten bergatt meg hver gang og jeg gleder meg som en unge til albumslipp.

Anmeldelse av:

MIKHAEL

PASKALEV

26 USIGNERT* 3/2012

THE SHINS (US)Hovescenen

******Alle mulige slags sidekategorier av «hipstere» møtte opp foran Hovescenen på onsdag kveld, ferdig varmet opp og klare for å hoppe, skrike og synge for full hals. %e Shins var et av bandene i år mange indiesjeler gle-det seg veldig til, og folk samlet seg foran scenen som en saue#okk på vei ut i friheten. Jeg sto selvfølgelig midt i denne saue#okken med sommerfugler i ma-gen og prøvde så hardt jeg kunne å hive ned den siste resten av øl før dansingen startet. Dessverre var denne #okken ikke etterfulgt av #ere publikummere og bak den herlige stemningsboblen foran, var det veldig lite folk. Under konserten !kk vi godlåter som «Kissing the Lipless», «Simple Song» og «New Slang» og det var med nydelig allsang disse låtene ble gjennomført. Til tross for veldig lav lyd, var dette en minneverdig kon-sert fra Hove i år. Vi !kk både ballader og danselåter, og stemmen til vokalist James Mercer var deilig og stø-dig hele veien. Kanskje Shins hadde gjort seg bedre på en annen scene eller en annen festival, der den riktige fanskaren står klar til å støtte opp bandet. Men for oss som sto foran og elsket musikken, var dette en herlig konsert og vi var alle fornøyde og svette i trøya etterpå!


THE HORRORS (UK)Hovescenen

******Jeg hater å si det, men %e Horrors er nok det nærm-

este vi kommer Joy Division i 2012. Det er så oppbrukt setning, men akk, så passende.

Greit, jeg må innrømme en ting. Før %e Horrors gikk inn på Hovescenen på festivalens andre dag var jeg

skeptisk. Jeg liker alt de har gjort, og elsker første albu-met Strange House. Grunnen til at jeg var usikker var

det de #este som forguder bandets debutalbum tenkte, de nye skivene er så annerledes. På andrealbumet var

garagerock-estetikken helt borte og byttet ut med mel-ankoli, Creation Records, Postcard Records, synther og

det triste 80-tallet.

De spilte ingenting fra Strange House, men all skepsis jeg hadde forsvant halveis inn i første låt. Post-punken de omfavnet på andreskiva og det nyeste, Skying, kler

dem voldsomt godt. Faris Badwan sin stemme fungerte perfekt med garagepunk, og nesten bedre når bandet har på seg postpunk-drakten sin. Låter fra Skying og Primary Colours ble fremført med både storslått au-

toritet og mye varme. %e Horrors er blitt et mye større band siden sist de gjestet Hove, men de viser fremdeles like mye lidenskap for musikken når de står på scenen.

Kanskje til og med mer.


ED SHEERAN (UK)Amfiscenen

******Vi ønsker velkommen til årets mest populære #øte-pus! Allerede under første låta var allsangen i gang og am!et ble invadert av jenter som løp så fort de kunne nedover åsen, skrikende. Denne konserten var klisje etter klisje og jeg ble etter hvert ganske så lei av å se på denne unggutten med kassegitaren som prøvde å fylle hele am!scenen med kjærlighetssangene sine. Men stemning var på topp under hele konserten, og det var ikke en eneste låt der allsangen ikke regjerte konserten. Midt i settet spilte Ed Sheeran en cover av Michael Bublés versjon av låta «Feeling good», og uten å bringe noe eget til den låta i det hele tatt ble det rett og slett en veldig kjedelig opptreden av en låt som kan fenge de #este. Jeg skal ikke legge skjul på at Ed Sheeran har god stemme og låter som kan sjarmere en god del. Men jeg skulle ønske han valgte en annen sjanger der han kunne !nne sitt eget særpreg. Selv om denne rødhåra gutten klarte å sjarmere alle ungjentene på området, så ble jeg ikke imponert og jeg gledet meg til konserten var ferdig.


LANA DEL REY (US)Amfiscenen

******Det verste jeg gjorde denne festivalen var å gå fra %e Shins og til Lana Del Rey. Snakk om «buzzkill»! Del Rey var virkelig en av årets konserter som interesserte meg aller minst. Hun hadde noen nydelige strykere på scenen og på lerretet snurret det kunstneriske små!lm-er, men om hun trodde det ville redde konserten så tok hun grundig feil. Med den nye plata «Born To Die» har Lana Del Rey virkelig fått en fot innenfor og hitlåtene er allerede blant de mest spilte på radioen. Problemet var da de prøvde å plassere henne alene på am!scenen onsdag kveld. Ja, dama er veldig kjent og mange liker musikken, men hun ødela stemningen fullstendig for mange. Del Rey har en !n vokal og hun er en fryd for øyet, men denne gangen ble nemlig de faktorene det eneste som bar konserten. Lana Del Rey hadde en kjole kort nok til å gi alle fotografene litt for mye innsikt og mikrofonstativet ble til en bevegelig dansepole midt på scenen. Den tø"e 60-talls inspirerte jenta vi ser på bildene kom ikke fram under konserten og jeg tror publikum skrek mer etter navnet hennes enn de gjorde etter musikken.


28 USIGNERT* 3/2012

intervju med:

NEKROMANTHEON

Nekromantheon var den metal-bookingen jeg både elsket mest og var mest usikker på om kom til å fungere under årets Hovefestival på Tromøya. Jeg satt meg ned med

bassist/vokalist Sindre Solem for å spørre hva han syns om oppmerksomheten de har fått det siste halve året, hva undergrunn egentlig betyr, deep house og hva fremtiden

bringer.

Tekst Roger Hansen

Først av alt, gi meg kortversjonen av hva Nekromantheon er.

Hva skal jeg si, det er et oldschool thrash metal-band fra Kolbotn. Vi kjører en veldig undergrunn og rå stil på det vi driver med, mye inn!y-telse fra gammel black metal også, altså åttitalls black metal. Er ikke så mye mer å si om det egentlig, rå thrash for de som liker det.

Dere startet opp på Kolbotn, hvordan var det å gjøre deres greie på et mindre sted?

NEKROMANTHEON

Alle har bare vokst opp der, det har blitt en greie at det er !ere kule band fra Kolbotn. Det er ikke noe stor baktanke egentlig, bare vært et kult miljø rundt band som oss og Obliteration, Darkthrone og Aura Noir. Også kommer det nye kule band nå, Condor og Repellent. Det er bare blitt en kul greie i Kolbotn etterhvert.

De siste årene har det kommet mye kvalitetsmetal fra de mindre byene i Norge, Årabrot og Haust for eksempel. Hva tenker du om det?

Ja, det er jo til!yttere da, til Oslo. Jeg har vært i en teori lenge om at det er mye bra som kommer fra perifere steder. Det er veldig mange som trekker til hovedstaden for å møte et bedre miljø og for å få lettere tilgang på øvingslokaler.

Det er det dere har gjort også?Nei, egentlig ikke. I Nekromanthe-on bor alle utenom meg fremdeles på Kolbotn, det er jo ikke lange veien unna Oslo. Jeg bor i Oslo på grunn av studier. Jeg og bassisten i Obliteration, men resten holder fremdeles til på Kolbotn.

Da dere slapp Rise, Vulcan Spectre tidligere i år !kk dere ganske så mye oppmerksomhet, var det noe dere var forberedt på?

Nei, vi trodde ikke det skulle bli så bra, rett og slett. Vi signerte jo med Indie Recordings, og de gjør ting i litt større skala enn det vi er vant til fra før. Vi er kompis med mange an-dre band som er signa der. De gjør det greit og safe, det er digg å ha et norsk label. De er !inke til å pushe, og at skiva var bra gjorde ikke ting verre.

30 USIGNERT* 3/2012

Første albumet deres #kk ikke samme oppmerksomhet som Rise, Vulcan Spectre, til tross for at også det var et sterkt album, det beviser jo at selv for metalband så må det pushes og markedsføres, eller?

Ja, fordi det er gitt ut på et min-dre label. Dessverre er det sånn, markedsføring er alt, og det er vel-dig synd. Det er ikke noe vi henger oss så jævlig opp i, vi signa med Indie nå fordi det var lettere, og vi ville ha vinyl + cd ute samtidig, noe de kunne tilby oss. Men de hadde nok ikke vært interessert hvis det ikke var for forrige skiva.

Det er sjeldent det blir buzz rundt et metalband på samme måte som med dere, så fort og tidlig i karri-eren, hva tenker du om det?

Det er sant, buzzen pleier jo å komme på band som har bygd seg opp et ordentlig rykte, så ja. Vet ikke hva jeg skal si, vi er jo fornøyde liksom, men det har ikke gått til hodet på oss. Det har ført til kulere ting i Norge, og selvfølgelig mer oppmerksomhet, mye mer intervju og #ere solgte skiver. Det er ikke noe vi tenker så jævlig mye over, det viktigste er å lage kul musikk. Det har gitt oss større muligheter da, vi digger å spille konserter og det er kult å få spille mer.

Dere spilte på by:Larm, hvordan var det å delta på en sånn festival?

Vi har jo gjort det med Obliteration før, så vi visste jo hvordan det kom til å være, men det var jævlig kult. Man kan vel si at vi hadde #aks, fordi vi var i Stockholm med Oblit-eration dagen før, så vi slapp å gjøre #ere konserter enn en. Spilte med Mayhem på Sentrum Scene.

Hva syns du om by:Larm generelt? En festival som vil få musikken ut av undergrunnen går vel litt i mot dogmet om å holde metallen i undergrunnen?

Ja, jeg er egentlig enig, men festi-valer som by:Larm har gode sider og negative sider. Hvis man vil ha litt mer publisitet og pushe bandet litt mer ut så er det en kul greie. Man kan fortsatt være undergrunn selv om man vil spille mer kon-serter. Det å være undergrunnen

betyr ikke om at ingen hører om musikken din, det handler om eto-set, hvordan man selv behandler musikken.

Det er masse små band som bruker alle sparepengene sine på gode studioer og polerer skiven sin helt, og kaller seg undergrunn fordi de fortsatt ikke er blitt store, men de har jo gjort alt det store band gjør. Å være undergrunn er en holdn-ing og spirit som gjenspeiler seg i musikken, ikke hvor mange som har hørt om bandet ditt. Spør du meg så er Darkthrone fortsatt et undergrunnsband, og egentlig i spiriten, Motorhead også, selv om de er et stort band. Det handler om holdningen til musikken, hvordan man tar opp, holdningen til lyd. Det er det som er undergrunn, i hvert fall etter min mening.

Hvis man setter opp Rise, Vul-can Spectre mot debutalbumet så låter den nye skiva på mange måter bedre enn den første, rent sonisk. Kan du fortelle litt om forskjellen mellom skivene, rent produksjonsmessig?

Det er tatt opp i samme studio som debutskiva, i kjelleren til foreldrene til trommisen, hvor vi tar opp alt selv. Det er ikke noe fancy produk-sjon ute og går, innspillingsrom-met er gangen mellom toalettet og gamle barndomsrommet til trom-misen. På gammel 24-spors mikser som er falleferdig og tre av sporene virker ikke, selvfølgelig har vi kjøpt litt utstyr som er studiokvalitet. Vi vil at det skal låte sånn.

Så større produksjon er nok bare det at vi har blitt #inkere til å mikse og gjøre det vi gjorde på førsteskiva, bortsett fra at vi har brukt en og annen ny forsterker så er det meste det samme. For å si det sånn, jeg spilte inn bassgitar til hele skiva på !re timer. Vi liker begrensninger, fordi det setter det kreative på spissen og får deg til å yte ditt beste. Du vet at hvis du ikke spiller det tromme-taket dritbra så kan du ikke !kse på det, og det får det også til å låte mer levende. Det er det viktigste. Neste gang har vi lyst til å ta opp på tape, rett og slett fordi det låter varmere og har mer sjel, og det er vanskel-igere å tukle med i ettertid.

Er det bevisst at musikken til Nek-romantheon følger den oldschool-holdningen til sjangeren? Har dere satt rammer for hva dere kan gjøre?

I Nekromantheon så må jeg si at det dessverre er litt rammer, men det er fordi vi liker hovedsaklig oldschool musikk da. Jeg liker oldschool soul og ikke soul som kommer nå, rett og slett fordi jeg syns det låter best. Vi starta Nekromantheon fordi det skulle være oldschool trashband som var inspirert av Dark Angel, Sadus, første Destruction, Possessed og så videre.

Så det er jo litt rammer, men vi har rom for mye mer, vi er jo inspirert av punk også. Men i mitt andre band, Obliteration, er det ingen grenser for hva vi kan putte inn. Det er jo bevisst at vi følger den hold-ningen, men det er jo sånn vi liker det, føles helt naturlig for oss å spille musikken vi selv liker best.

Hvordan er det å spille i to met-alband, er det vanskelig å skille ordentlig mellom banda?

Obliteration og Nekromantheon er ganske forskjellige i utgangspunktet når det gjelder låtskrivingen, eneste fellesnevner er vel at Arild kommer med mye ri" i begge band. Det som er vanskelig er tidvis å skille plan-legging og den slags. Det går bra, vi har nok idéer til at begge funker. Obliteration har gått litt sakte nå, litt på grunn av Nekromantheon og litt på grunn av at trommisen til Oblite-ration spiller i Aura Noir også, pluss livet tar mer tid jo eldre man blir.

På tide med det obligatoriske spørsmålet å stille et metalband på sommerfestival, hvordan er det å spille på en festival med Snoop Dogg, Jonas Alaska og Skrillex på plakaten? Føles det rart?

Ja, litt. Vi merker at vi hører ikke helt hjemme her, men det er kult å gjøre litt andre ting også, vik-tig å utfordre seg selv. For oss var Hove-gigen vanskelig å gjøre. Det er jævlig kult å komme hit og op-pleve noe annet enn det vi opplever hele tida. Sånne festivaler som dette tar seg mye bedre av artistene enn metalgigs hvor du får en halv pizza

og må ta taxi hjem fra festivalen selv. Ikke noe vondt ord om metal-festivaler, men dessverre er det en litt lavkultur-feeling over det noen ganger, og det er jo kult da. Man blir tatt litt bedre hånd om her da, men vi merker at det er ikke helt publi-kumet vårt.

Det er en utfordring for oss da. Hvis vi bare skulle spilt for publikum som vi visste at digga oss så hadde det blitt instant grati!cation hele tida. Det er noe vi er svært imot når vi mikser skivene, at man skal ta det med en gang. Vi er veldig glad i skiver med tung produksjon man må høre en del på for å ta opp alle detaljene. Dette blir litt motsetning for oss, å spille for et publikum som egentlig ikke liker det, og ikke skjønner hvor du kommer fra. Jeg personlig mener at det er viktig da, trommisen er ikke helt enig. Konklusjonen er at det er en ut-fordring da.

Dere har blitt omtalt som en kunnskapsrik gjeng når det kom-mer til trashmetal, hva er den beste trash-skiva noensinne?

Jeg vil gjerne gi et to-delt svar hvis det er lov. Den beste trash-plata noensinne er en plate jeg aldri går lei av, en plate som har tidløs produksjon og tidløs intensitet. Dark Angel med Darkness De-scends, men det er noe alle i miljøet har hørt. Så, for å snu det til noe litt vanskeligere, til hva er den beste trashmetal-demoen. Akkurat nå vil jeg si Fantom Warior fra New Jersey, lagde en fantastisk demo i 1986. De lagde et kjedelig album etterpå, ble aldri noe av de, men demoen er helt sinnsykt bra. Så ja, så dypt graver vi.

Det skjer o$ere og o$ere at metal-band røper at de digger ting langt unna sine egne sjangre, hva kan du fortelle at Nekromantheon hører på?

Kollektivt går det mye i 70-talls greier, alle er storfans av Rainbow, Deep Purple og sånne ting, men det litt gitt da. For min del så er jeg megafan av Diamanda Galás og jeg liker faktisk sånn deep house, Drex-ciya og den slags fra Detroit-scenen. Fellesnevnere jevnt over er at det er analog, dyp lyd og litt utilgjengelig.

Hvis du kunne plukket ut et par band du kunne reise på Europa-turné med, hvilke ville du valgt?

Det må være aktive band? Greit, vi prøver med aktive band. Aura Noir er jo et band vi liker veldig godt, å reise med og i det hele tatt. In Solitude fra Sverige hadde vært jævlig fett, mørk heavymetal, det hadde vært en bra match. Det er mye kult man kunne ønske seg. Det hadde selvfølgelig vært fett å være på turne med Black Flag eller noe sånn også.

Finnes det band her i Norge du syns folk bør få øynene mer opp for?

Fra Kolbotn så er det Gouge, nye prosjektet fra Condor-gutta. Det er det viktigste man bør få øynene opp for. Så er det et nytt band som egentlig er Trondheimsbasert som heter Mabuse, som er jævlig fett. I Trondheimscenen så har du Vemod, One Tail One Head, Mare og Dødsengel som er jævlig bra. Så kommer Cockroach Agenda fra Fausa, og selvfølgelig Death-hammer og Black Magic er veldig viktig å få seg. Det er mye bra, mye kult. Antichrist fra Sverige er også viktig.

Jeg føler selv at Norge er blitt et sånn land hvor den gode, nye metallen som regel holder seg langt nede i undergrunnen, er du enig i det?

Ja, det er det. Okkultokrati har vært #inke til å dra et sånn punk/hardcore/metal-lydbilde litt til over#aten. Nå er det jo på en måte Nekromantheon som er blitt god metall i overgrunnen plutselig, go !gure.

Hva skal resten av sommeren brukes til?

Vi skriver plate med Obliteration, så der skjer det en del. Nekro-mantheon skal spille Fjellparken, Øya, Death Doomed %e Age i Tyskland og en tur til Finland, men det er ikke så mye utover det. Vi skal mest sannnsynlig på en Europa-turné til høsten som ikke er annonsert ennå, kan ikke si så mye detaljer siden den ikke er helt i boks. Vi har ikke booka inn så

mye før den tid egentlig. For min del er hovedfokuset å få ferdig plata med Obliteration sånn at vi kan få den ut.

Når får vi en ny utgivelse fra dere? Du nevnte noe på scenen under Hove-konserten.

Ja, det er noe vi har hatt in the making ganske lenge nå. Den låta vi spilte ble tatt opp før vi spilte inn Rise, Vulcan Spectre. Den spliten kommer på Duplicate Records, det blir oss, Black Magic, Deathhammer og Carnivore. Jeg vet bare ikke når den kommer, det er bare Death-hammer som er litt trege. Den blir jævlig kul.

Også blir det jo ny skive en gang, vi har allerede litt på gang, men vil bli ferdig med skiva til Obliteration først. Prøve å ta det litt på tur, bli ferdig med et prosjekt før vi begyn-ner på det andre.

32 USIGNERT* 3/2012

TORSDAGREAL ESTATE / DJANGO DJANGO / ACTIVE CHILD /

PHILCO FICTION / EYE EMMA JEDI / SUPERMALE / LEMÂITRE

TORSDAG

Foto Jenni Yang

34 USIGNERT* 3/2012

DJANGO DJANGO (UK)Teltscenen

******Skotske debutanter med matchende t-skjorter og veldig dansbare låter var

det som møtte meg på teltscenen sent torsdag kveld. Django Django impon-erte meg til de grader, og dette var en av de absolutt beste konsertene jeg

så på Hove i år.


Utenom hitten «Default» hadde jeg lite bekjentskap til Django Django, men så mye skryt som de hadde fått i internasjonal media, så var dette et band jeg virkelig gledet meg til. Kvartetten spilte opp samtidig som Snoop Dogg var på sine siste låter, så teltet var fullt av hipstere og særinger som nekter å høre på kommersiell hiphop, og jeg var en av dem.

Det kan bli veldig vanskelig å beskrive hva Django Django er, da sjangeren ikke er fastsatt enda.

Anmeldelse av:

DJANGO DJANGO

Gutta har en helt egen sound der forskjellige perkusjonsinstrumenter, synther og drivende gitarer smelter sammen i en deilig miks. Allerede fra første låta var de #este i teltet imponerte og det tok ikke lang tiden før svansen begynte å vrikke.

Django Django har ganske nylig sluppet debutalbumet «Django Django», med hitsingler som «Waveforms», «Default» og «Storm», og vi !kk hele låtlista servert på sølvfat. Bandm-edlemmene holdt koken opp ved

å variere både i instrumenter og i vokalbruk, og det var ikke et øyeb-likk denne konserten ble kjedelig.

Django Django var både !ne å se på og å høre på og disse skottene har vært på toppen av min last.fm-liste helt siden Hove. Dette er et type band du faktisk ville reist til Skottland og tilbake igjen, på en kveld, bare for å få et show i hjem-landet. Herlig!

36 USIGNERT* 3/2012

ACTIVE CHILD (US)Teltscenen

******Active Child var en av de konsertene jeg så utrolig fram til i år, og for en gangs skyld hadde Hovefesti-valen klart å plassere en av artistene på riktig scene. Teltscenen skapte den perfekte atmosfæren for Pat Grossis svevende, grasiøse og elegant vakre musikk. På en ekstremt stødig og rolig måte spilte Pat Grossi seg igjennom utallige låter fra debutskiva, “You Are All I See”. Mye sceneshow var det desverre ikke, og det dro nok ned konsertopplevelsen litt, for dette er rolig, svevende elektro-akustisk musikk som, selv om det utføres med enormt dyktighet og eksakthet, fort kan bli litt dølt. Det er ikke superspennende å se en fyr på scenen bytte mellom å spille på laptop, synther, diverse andre elektriske instrumenter og harpe. Det blir nok fort til at man trekker seg litt for seg selv, står og svaier til musikken og lukker øynene og lar fantasien slippe løs. Vel, hadde det vært noen visuelt show å feste øyene på hadde man sluppet den siste biten, og jeg tror Pat Grossis show ikke hadde lidd av å gi publikum noe å feste øynene på og la musikken ta over kropp og sjel. Når det er sagt kan jeg ikke si at dette var en dårlig konsert, det er nok heller en av de få konsertene jeg kommer til å huske i en stund etterpå, og det gjør nok de ca. 150 andre publikummerne også.


EYE EMMA JEDIAmfiscenen

******Eye Emma Jedi er et band som på alle måter er skapt for dansing og liveshow. Denne gangen spilte de på am!scenen på Hove og jeg var absolutt ikke den eneste danseløven i publikummet. Som vanlig sto jentene foran og hylte hver gang gitarist Andrew Murray slengte på afroen med gitaren i høygir. Denne gjengen fra LIPA har allerede utviklet et liveshow som tvinger hver eneste danseglade sjel inn i en energisk hopped-ans. Jeg ble likevel litt sku"et over oppmøte i am!et, da EEJ er et band som lever på energien til publikum. Jo mer fansen danser, jo mer energi !nner du i hvert eneste bandmedlem. I løpet av konserten !kk vi blant annet hitlåtene «Lights» og «Brother», i tillegg til den nye singelen «Sin». Gitarist Joe Wills !kk mange av oss gleden av å se på P3-scenen med Mikhael Paskalev tidligere i uka, og han er alltid en herlig fyr på scenen. Spesielt morsomt var det da gutta !kk kastet opp en truse på scenen med en lapp som av britiske Wills ble lest opp på ganske så gebrokkent norsk. Til tross for et stort savn av konfetti, var dette et show man gjerne skulle sett mer av. Vokalist Alexander Pavelich har en stødig og deilig vokal som absolutt hører hjemme i indielandskapet. Jeg er blitt en ganske så trofast fan av Eye Emma Jedi, og jeg kan ikke vente med å få den nye skiva i hendene!


PHILCO FICTION Hovescenen

******Det så ikke spesielt lyst ut for Philco Fiction når de gikk ut på Hovefestivalens største scene og møtte en nesten folketom slette. De prøvde å ikke bli påvirket av det tynne oppmøtet, men det var tydelig at det hang over dem gjennom hele konserten.

De jobbet hardt, ingen tvil om det. Philco Fiction gjorde alt de kunne for å gjøre det beste ut av tiden de ble tildelt, men det resulterte bare i en konsert som hang i limbo mellom en treer og en !rer gjennom store deler av opptredenen. Konsert var, på samme måte som debutalbumet Take It Personal, en berg-og-dal-bane som vekslet mellom å være svært bra og til tider ganske så uengasjerende.

Låter som %e Youth og Help! fungerte bra, men store deler av det de ga oss falt litt gjennom. Det var aldri grufullt dårlig, problemet var heller det at det aldri ble ordentlig bra. Som sagt, jeg følte at konserten hang i limbo mellom en treer og en !rer, til slutt ble det en treer. Jeg har respekt for band som klarer å komme seg gjennom en så folketom konsert uten store feilskjær, jeg skulle bare ønske det ble mer minneverdig.


SUPERMALEP3-scenen

******Med medlemmer fra Pony %e Pirate og Synkoke gledet jeg meg veldig til å se bartebandet Supermale på P3-scenen. Dessverre var det ikke mange som møtte opp og til så dansbar musikk var det likevel bare vokalist Erik Nerheim som slengte seg rundt på dansegulvet. Men hipsterjentene rundt på gresset ble likevel overlykkelige da bandet delte ut løsbarter til alle sammen og det var ingen tvil om at folk nøt konserten. Supermale har en helt egen sound som gjør dem til et nytenkende synthpop-band, og konserten var absolutt ikke en kjedelig opplevelse. Vokalene til Erik Nerheim og Kristian Harnes passer perfekt sammen og som navnet tilsier er dette «supermenn». Spesielt da Ner-heim tok seg ut foran scenen med verdens merkeligste hippiedans rundt i publikum, bredte det seg et stort smil på de #este &esene rundt scenen. På den ene låta pleier Nerheim å spille på en el-sax, men denne gan-gen gikk lyden i surr og vi mistet sjansen til å se en strålende solo. Men motet forsvant ikke og bartemen-nene mestret synthene gjennom hele settet. Supermale er et band som man må danse til og dersom det hadde vært litt #ere armer og ben i været, så hadde dette vært en knallbra konsert.


38 USIGNERT* 3/2012

intervju med:

EYE EMMA JEDI

40 USIGNERT* 3/2012

Etter en vellykket og energisk konsert på amfiscenen fikk jeg karet tak i tre av bandmedlemmene i Eye Emma Jedi i et ganske så utradisjonelt intervju. Sam-men med Alexander Pavelich, Andrew Murray og Dan Croll satte jeg meg ned på et av piknikbordene foran amfiscenen for noen korte spørsmål om festivallivet.


Hvilke band har dere sett på Hove i år og hvilke ville dere anbefalt til folk?

Alexander: Vi har jo ikke vært her så lenge men vi så %e Shins i går, som var dødsbra.Andrew: Ja, %e Shins var dritkult, også var Brandt Brauer jævlig bra. Eller så var jo selvfølgelig Mikhael Paskalev og Jonas Alaska veldig #inke. Men de kjenner vi jo.

Har dere noen “does and dont’s” på festival?

Gutta så seg rundt og brukte omgiv-elsene som inspirasjon til svarene.

Alexander: Det viktigste er bare å slappe av og heller prate med en person mer enn en for lite.Andrew: Det der er de!nitivt en «do». Kle deg gjerne ut som Pikachu sånn som han fyren der borte. Eller bare generell utkledning er bra.Alexander: Og gjør som oss, bruk alltid solbriller. Spesielt når det ikke er sol.Andrew: Haha, det er vell heller en ganske stor «don’t». Og ta med deg datteren din på festival og la hun gå rundt og plukke pant. Da lærer de tidlig hvordan de skal tjene penger. Ellers opplevde jeg en stor «don’t» i går. Jeg satt og spiste en tallerken med «chicken-curry» og hadde net-topp kjøpt meg en øl. Jeg klarte da selvfølgelig å miste ølen over maten og jeg kan love deg at øl og curry er absolutt ingen god miks!Alexander: Hold deg unna curry uansett egentlig.

Hva er det viktigste å ta med på en festival?

Alexander: Godt humør er absolutt viktigst! Og ta med deg hensikten om å faktisk se bandene som spiller

og ikke bare komme hit for camp-ingfesten. Ta heller med deg en vennegjeng og kos deg på konsert framfor å henge i campen.Andrew: Det er for så vidt en stor «don’t» egentlig, det å ikke se kon-sertene på en festival.

Hva er beste minne fra Hovefes-tivalen i år? Har dere en morsom historie dere vil dele med oss?

Andrew: Beste minne må ha vært da vi !kk en truse på scenen.Alexander: Ja, det var gøy. Det er egentlig en ganske morsom histo-rie bak den trusa. Da vi spilte på Volumfestivalen var det tydligvis «no panties day» og da var det en jente som sa hun gjerne skulle kastet opp trusa si på scenen, men hun hadde jo ikke på seg noen. Så på Hove !kk vi da en truse med en lapp der det sto at de beklaget for at vi ikke !kk noen truse på Volumfestivalen, men her hadde vi en.

Hvis dere skulle valgt et slagord til bandet deres, hva ville det vært? Eventuelt hva ville dere hatt på en button?

Alexander: Oi, den var litt vans-kelig. Kanskje «Have fun»?Dan: Roses are red, violets are blue, poems are hard, go listen to Eye Emma Jedi.Alexander: Haha, eller en bedre versjon; Roses are tits, violets are tits, poems are tits, TITS!Andrew: Haha, den likte jeg. Eller på en button ville jeg hatt «oui, si, ja, yes». Ja på fransk, spansk, norsk og engelsk.

Øl eller bobler?

Alexander: Øl, de!nitivt.Andrew: Ja, øl her også.Dan: Do you mean like bubbles that you drink or real bubbles? I would rather drink beer, but I wan’t real bobles too. %at’s fun!Alexander: %ere is not enough bubbles in the world. More bub-bles!

Seilerstøvler eller %ip-%ops?

Dan: Sailorboots!Andrew: Nei, jeg går for #ip-#ops.Alexander: Jeg vil helst se sandaler med hvite sokker i.

Andrew: Haha, der har vi enda en «don’t».

Er det bedre at jenter kler seg sexy, med lite klær og med fare for å bli forkjølet eller at de kler seg godt med regnjakka, sydvesten og med god helse?

Andrew: Er ikke det åpenbart? Vi vil selvfølgelig ha friske jenter.Alexander: Ja, absolutt best å kle seg godt. Det viktigste er at jentene tar vare på seg selv.

Hvis dere kunne nevnt to ting dere ikke liker med denne festivalen, hva ville det vært?

Andrew: Når jeg er på festival gid-der jeg ikke å bruke energi på ting jeg ikke liker, men heller fokusere på det som er bra.Alexander: Billigere øl! Det er altfor dyrt for øl på festivalområdet. Og hva er greia med 0,4? I det lange løp vil det være bedre for festivalen å selge ølen billigere på festivalområ-det. Da vil folk kanskje henge min-dre i campen med billig øl og heller dra og se konsertene.

Har dere noen tips til de mindre bandene som en gang vil spille på am#scenen på Hove?

Andrew: Jeg har et tips til gitaristen i Grandmas Tea Party. Gro lenger afro, den er altfor liten.Alexander: Jeg vet ikke helt selv hvordan vi havnet her på så kort tid. Vi har jo ikke spilt så veldig lenge. Men jeg tror det bare er å gjøre ting litt baklengs, gi faen og stole på seg selv. Du trenger ikke nødvendig-vis å tenke taktisk hele tiden. Folk må tenke mer ut av boksen! Og selvfølgelig gro lenger afro!

Hva er planene for sommeren og etterpå?

Alexander: Nå har vi tolv festivaler foran oss i sommer også slipper vi den nye singelen «Sin» 6. august, med en musikkvideo. Så skal vi i studio til høsten og spille inn den nye plata, så da blir det en liten pause fra konsertene for å fokusere på den nye plata.

LEMÂITRETeltscenen

******Urørt!nalistene fra Oslo har stått i rampelyset en stund og har i de siste månedene blitt et av de store elek-tronikabandene i norsk musikk. Lemâitre er de!nitivt dansbart og det er ingen tvil om at musikken kan fenge godt som bakgrunnsmusikk på et av de hippe utest-edene i Oslo. Men når det kommer til liveopptredener, har gutta fortsatt lang å gå. Til tross for et tappert for-søk med en utrolig danseopptreden fra blogger Danby Choi, var konserten på teltscenen en sku"else. For meg virker Lemâitre som et band der datateknikken står så i fokus at det musikalske ved bandet forsvinner. Det skal sies at gutta er ganske så gode på å lage en #ytene over-gang mellom låtene, og det tar aldri slutt på dansingen foran scenen. Men for oss tilskuere lengre bak blir settet ensidig og lite opplø$ende. Beaten fra PCen blir supplert med cymbaler, en hes vokal og en druknet gitar som kjapt går fra den ene til den andre mellom hver låt. Det skal likevel sies at stemningen i publikum var god og folk jublet de få gangene det var en puste-pause mellom låtene. Da hiten «Strobes pt. 2» ble spilt opp var publikum elleville og det var ikke mange som sto stille og støtt denne gangen. Om Lemâitre er en sommer#ørt eller om det faktisk !nnes et skjult poten-siale her er fortsatt usikkert, men for denne gang må de fokusere på å forbedre liveshowene sine og !ne sin egen stil.


REAL ESTATE (US)Teltscenen

******Jeg har likt Real Estate fra første gang jeg lyttet til dem. Behagelige toner fra en gjeng med stålkontroll på sin indie-rock, selv om jeg aldri har blitt fullstendig frelst av dem. For meg er de de!nisjonen på et behagelig, trygt indie-rock band. Konserten på Hovefestivalen bekre$et min teori. Som en helhetlig pakke var opptre-denen til Real Estate en konsert jeg kommer til å tenke tilbake til å smile, selv om konserten ikke var stapp-full av de store høydepunktene, i likhet med bandets studioalbum.

Det var ingenting med konserten som ikke falt i smak, men samtidig var det ikke så mye som gjorde meg ekstatisk heller. Et par glimt av magi dukket opp, men alt i alt var det bare en god konsert. Real Estate ga oss nøyaktig det vi kom for, et drøyt førti minutter fasits-var på hvordan man spiller behagelig, sommer#ør-tende indie-rock.


42 USIGNERT* 3/2012

FREDAGBIGBANG / M83 / BAND OF SKULLS /

MATHIAS STUBØ / HIGHASAKITE / TORO Y MOI / KENDRICK LAMAR


44 USIGNERT* 3/2012

BAND OF SKULLS (UK)Amfiscenen

******Jeg må si det nå med en gang, Band of Skulls har lenge vært et av de banda jeg ikke helt vet om jeg liker. De har aldri vært like fengende som andre i samme sjanger. Lydbildet de jobber med har som regel vært litt for snilt for min smak og til tross for at de har to vokalister som begge har særpreg har jeg aldri falt pla-dask for musikken de lager. Etter å ha sett livestreamen av konserten de gjorde på Coachella ble jeg enda mer usikker på om jeg kom til å like dem på Hovefestivalen.

Konserten de gjorde på Hovefestivalen ga meg samme følelsen som platene til Band of Skulls. De klarer ikke å fenge meg skikkelig. Idéene er der, men hver gang de fyrer av et herlig, småsint ri" så hopper de så fort som mulig tilbake til et saktegående bassgitar+trommer-parti som de synger så sjelfullt de klarer oppå. Jeg vil ha fengende ri" og en frekk attitude i garage-/blues-rocken min, ikke lange, småkjedelige basslinjer med uinspirerte trommer under. Hvis det ikke hadde vært for at Band of Skulls klarte å levere gode liveversjoner av sine to beste låter, Death by Diamonds and Pearls og I Know What I Am, så hadde Hove-konserten deres falt totalt sammen..


MATHIAS STUBØHovescenen

******Mathias Stubø er i den siste tiden skrytt opp i skyene som en av de store nye produsentene i Norge. På Hove spilte han et godt gjennomført sett med alt fra pirrende poprytmer til avslappende elektronika, og musik-ken er absolutt i toppklassen. 19-åringen har allerede funnet sin sound og sammen med en trompetist og en perkusjonist var konserten en fryd for det bakfulle festivalpublikummet. Det var dessverre ikke veldig godt oppmøte og de første minuttene var det ingen lyd på trompeten. Men Mathias gjør en solid innsats og det ble bare bedre og bedre utover i konserten. Jeg skulle gjerne likt å se han på en mer intim scene da Hovescenen ble litt i største laget for slik stemnings-musikk. Heldigvis var sola med oss denne gangen og folk lå rundt på gresset og nøt det avslappende showet til Stubø. Dette var generelt en veldig god framføring med god variasjon og myke overganger, akkurat som en laptop-nerd bør ha!


TORO Y MOI (US)Teltscenen

******Musikken til Chazwick Bundick har alltid hatt un-dertoner av disco og 80-talls synthpop, selv om den i all hovedsak har blitt plassert i verdens tåpeligste sjangerbås, nemlig chillwave. Platene til Toro y Moi har alltid hatt en behagelig atmosfære rundt seg, derfor ble konserten på Hovefestivalen en liten overraskelse. Jeg visste at låtene ble mer dansbare i liveformatet, men ikke at det kom til å bli så tydelig som det ble. Som et liveband er Toro y Moi et stramt, fengende og svært groovy band med mye fokus på både disco og funk. Det er fremdeles behagelig, men Chazwick vil at du skal danse, ikke meditere.

Når alt kommer til alt er det ikke så mye mer å si enn at Toro y Moi, discobandet, gjorde en god konsert. Det var ingen wow-øyeblikk, ingenting som ga meg frysninger og ingenting som satt seg fast som et stort høydepunkt. Selv om alt det er svært sant kan jeg ikke si noe vondt om konserten, jeg koste meg fra start til slutt og det var det tydelig at de rundt meg gjorde også. Det å se hipstere og bros som danset til en chillwave-artist i funky disco-modus ga meg et smil om munnen, selv om selve konserten ikke ga meg hakeslepp.


KENDRICK LAMAR (US)Teltscenen

******Kendrick Lamar og A-Laget var de to konsertene jeg brukte som Hovefestivalens hiphop-alibi i år, jeg gikk dessverre glipp av A-Laget sin opptreden men held-igvis !kk jeg med meg Kendrick Lamar. Skiva han ga ut i&or, Section.80, var for meg et av &orårets beste album, derfor var forventningene store foran hans konsert på Hovefestivalen. Jeg må si jeg ble litt sku"et, men bare litt. På Section.80 var Kendrick Lamar et sted mellom det å være en stereotypisk rapper og en ukon-vensjonell rapper, på Hove i år la han dessverre for mye vekt på det å være en stereotypiske rapper.

Ikke misforstå, jeg har ingenting imot en typisk hiphop-konsert. Sku"elsen kom fordi låtene fra Sec-tion.80 ble framført på en småstressa måte, kulheten og Kendrick Lamar sine re#ekterte og tidvis svært dype tekster havnet i skyggen av call and response-roping av fraser som “HiiiPower” og “Suck my dick!”. I tillegg til den slitsomme call and response-ropingenen hadde DJen en nærmest sykelig trang til å runde av hver låt med en sample av et horn som er mikset drøyt mye høyere enn alt annet sånn at hver gang den ble spilt av så blir man tatt på sengen av volumet. På grunn av dette ble Kendrick Lamar sin konsert vanskelig å elske, og jeg ender opp med å bare like den.


46 USIGNERT* 3/2012

BIGBANGAmfiscenen

******Jeg skal komme med en liten avsløring. Dette var 22 gang jeg så Bigbang live,

noen ganger med vilje og noen ganger helt tilfeldig. Hvorfor? Fordi Bigbang er et av Norges desidert beste liveband.


Forventningene var store da trioen Øystein Greni, Olaf Olsen og Chris-tian Engfeldt entret scenen med en ærlig glede over å få avslutte Am!s-cenen under årets Hovefestival. Som alltid var Greni full av energi og dro fram gitarsoloen allerede i andre låt. Stemningen var på topp og allsan-gen varte helt fra første til siste låt.

Bigbang spilte opp med både nye og gamle klassikere, men personlig skulle jeg gjerne likt å se litt mer av de sære nye låtene. Bigbang viste seg denne gangen å være mer et show-

band enn det kvalitetssikre rock-ebandet de kan være. Og showet tok en ny vending utover i konserten da både #ammer og gnister sprutet opp fra scenen og fullførte et av de mest «tacky» liveopptredenene jeg noen gang har sett av Bigbang. Ikke nok med det! Under låta «Heaven & Stars» kom tre &ærkledde dansere ut på scenen og gjorde en faretruende lignende danseopptreden som det Snoop Doggy Dogg hadde dagen før.

Etter hvert ble også kvaliteten i

musikken en nedtur da Grenis gi-tar forsvant i allsangen fra horden med dansende ungdommer på scenen og vokalen hans var heller ikke på sitt beste denne gangen. Bigbang hadde lovet oss et show der 50 fremmede musikere skulle få være med og spille på de tre siste låtene. De gjorde for så vidt det også, vi bare kunne ikke se dem. Langt bak ryggen på trommis Olaf Olsen var det satt opp en del trommesett med stolte unge tal-enter som endelig !kk muligheten til å spille med Greni og gjengen

på Hove. Jeg vil si at den planen var dårlig gjennomtenkt og #yten i konserten ble bare ødelagt av ung-dommene som gjorde alt de kunne for å stjele oppmerksomheten på scenen.

Som en evig fan av Bigbang var dette ikke på topplista over de beste showene de har hatt, og jeg savner den tiden da Greni, Olsen og Eiler-tsen klarte seg med bare olaskjorta, sjarmen og den musikalske genial-iteten.

Anmeldelse av:

BIGBANG

48 USIGNERT* 3/2012

M83 (FR)sHovescenen

******På Hovefestivalens største scene !kk M83 vist frem sin mest storslagne side. M83 har vokst seg store de siste årene, både i popularitet og som et fullblods stadion-rock-band når det kommer til konsertene. Det har alltid vært noe storslått over musikken til M83, men det var først på bandets nyeste album det virkelig slo meg at de til en viss grad prøvde å lage stadionrock helt fra starten av. Konserten de gjorde på Hove i 2009 viste små tegn av denne storheten, men i år var det åpenbart at M83 har tatt det klisjéfylte steget ut av soveromstu-dioet og inn på digre festivalscener for fullt.

Den store scenen kler dem godt, både musikken og det visuelle er i en stor nok skala til at alt føles rett. Bandet spiller låtene med akkurat nok ekstra trykk og måten bassist Yann Gonzalez beveger seg over hele scenen gjør opptredenen til noe større enn bare en framføring av studiomaterialet. Dessverre er det slik at her i Norge er M83 så og si kun kjent for Midnight City, og det var nok ikke en genistrek å plassere den noe annet sted enn helt til sist. En stor del av publikum forlot området sekundet låten var ferdig, noe som er forståelig hvis man setter seg inn i tankerekken til de #este som tar turen til Hovefestivalen. Jeg på min side ble igjen og !kk med meg M83 sin fabelaktige avslutning på en el-ler svært solid konsert.


HIGHASAKITEAmfiscenen

******Fra første gang jeg så Highasakite klarte jeg ikke å bli kloke på dem. Det er en utrolig sær musikk som jeg både elsker og misliker på samme tid. Debutskiva deres er fengende synthpop som virkelig kan føre deg inn i en form for drømmeverden, mens andre ganger kan den irritere deg grenseløst. Men på den måten blir det også til et veldig interessant band. Musikken vokser litt for hver gang jeg har sett dem og jeg koste meg virkelig under konserten deres på am!scenen på Hove.

Til tross for dårlig oppmøte og med en liten innsjø foran scenen virket det som de få som møtte opp koste seg. Det er god kvalitet over det musikalske og det er deilig å se et så nytenkende band i Norge. Det er likevel tydelig at de ikke har stått så altfor mange ganger på scenen, da liveshowet deres er døvere enn en akustisk konsert med Jonas Fjeld. For at de skal komme seg videre er de nødt til å våkne og kommunisere mer med fansen!


50 USIGNERT* 3/2012

U*

NESTE UTGAVE:MANDAG 6. AUGUST

#hove2012 - usignert (8/2012)

Documents