Gass

Ulrik Imtiaz Rolfsen

Gass

© CAPPELEN DAMM AS 2012

ISBN 978-82-02-36312-31. utgave, 1. opplag 2012

Omslagsdesign: Elisabeth Vold BjoneOmslagsfoto: © Sigurd Fandango Kapperud, © Stone/Arnulf Husmo,

© Photodisc/Sami SarkisSats: Type-it AS

Trykk og innbinding: ScandBook AB, 2012Satt i 10,8/13 pkt. Sabon og trykt på Norbook Cream 80/1,6

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor,

interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar

og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til min mor og far

Luften var tett og gul, støvet rullet som bølger i havet.Han satt på knærne og myste mot den kneisende anord-ningen. Han fikk en flaske vann stukket bort til munnen.Han drakk begjærlig. Men før han fikk nok, rev de flaskenunna. Han strammet hendene, forsøkte å komme løs fratauene for å røske tilbake vannflasken. Men hendene for-ble på ryggen. Munnen hans ble presset opp og tøystykketsom hadde dekket øynene ble knyttet hardt, som et bissel.Han kunne smake størknet blod og puss fra det betenteøyet mot tungen som ikke hadde noe plass i munnen len-ger. Så ble han sparket så hardt i ryggen at han falt. Altgikk i svart.

Han våknet idet han ble løftet høyt opp. Fire menn barham. Lyden av mennenes tunge pust var intens. Han hørtenoen vannbøfler raute i nærheten. Maskinen foran hamvar ikke merkelig lenger, ikke nå som han kunne se denordentlig.

Han hadde sett slike mange ganger. De sto i lysnin-gene mellom sukkerrøråkrene. Bøndene fraktet sukkerrø-rene dit på kjerrer trukket av vannbøfler, muldyr eller es-ler.

Han så ned på tannhjulene i sukkerrørpressen. Hanforsøkte å sparke, men beina var bundet. Akkurat somhendene. Han kjempet, ålte seg som en mark. Med et

7

illevarslende sukk startet dieselmotoren som drev sukker-rørpressen. Eksosen steg fredelig opp fra den lave pipen,og en lang, rødlig drivrem satte seg i bevegelse. Valsenei pressen reagerte med et rykk. De var besatt med store,kantede ståltenner, og roterte mot hverandre for effektivtå gripe sukkerrørene og trekke dem gjennom og presse utden søte saften mens rørene ble knust til tørre fibrer.

Føttene hans var mindre enn tretti centimeter fra de ro-terende valsene nå.

Redselen frøs hver celle i kroppen hans da han innså hvade planla. To menn kom til syne. En slags kommandantog en livvakt som bar en Kalashnikov. Kommandantenbar en afghansk lue og et sjal som han hadde trukket oppforan ansiktet slik at det dekket alt bortsett fra de mørkeøynene. Han løftet halvhjertet den ene hånden, noe somfikk bærerne til å stanse. Han gikk helt inntil fangen, ogsnakket rett inn i øret hans.

– Now, my friend, sa han rolig. – Do you have anythingto tell us? Stemmen var knapt hørbar over sukkerrørpres-sens gnissende stålvalser.

– Y… yes, yes … stønnet han frem. Pl… Please …, for-søkte han å si. Men lyden som presset seg ut forbi bisseletvar bare hes gurgling og overdøvet på ingen måte de rote-rende valsenes skjærende skraping. Kommandanten nik-ket mot bærerne som svarte med å holde ham nærmeremaskinen.

Han strammet de ødelagte musklene i bena til et siste,desperat spark. Det var fåfengt. Føttene berørte stålet nå.Ti centimeter til, og føttene ville fanges av tennene i val-sen, han ville bli dratt inn i pressen og all saft ville blipresset ut av ham.

Plutselig ble munnbindet løsnet, og han hev etter luftog spyttet ut en desperat bønn.

8

– I … I w… wi… will tell you everything. I have infor-mation. Pl… Please!

– We don’t have time for lies, sa kommandanten.– I will tell you everything. Please! Han ropte nå.Kommandanten plukket opp en trestokk på tykkelse

med en legg. Han strakte seg og stakk den inn i sukker-rørpressen; med en knasende lyd ble trestokken slukt. Påfå sekunder var den most til pinneved.

– So. What will you tell me? spurte kommandanten.

1

Med tolv minutter til den neste Nesoddbåten skulle gå vur-derte Javar Jafri å vente i venterommet på kaia, men detbare var ståplasser der. Han skannet ansiktene på de somventet idet han passerte de store glassrutene, men han såingen han festet seg ved, og skyndte seg isteden tvers overgangveien og forbi McDonald’s. Vinden blåste surt nedepå kaia, den fuktige lufta var nesten frosset til ispartikler,og Javars trendy skjerf holdt på å blåse bort idet han gikkinn på Hannibals Hybel, en pub skrått overfor fergekaiainne på selve Aker Brygge.

Det var Petter, en medstudent fra jussen som hadde in-trodusert Javar for det alternative venterommet en gang deskulle over til Nesodden på studentfest. Petter hadde job-bet i filmbransjen før studiene, og fortalte at mange film-arbeidere og skuespillere som bodde på Nesodden pleide åvente på puben, og han hadde introdusert Javar for et parkjente skuespillere mens de ventet på båten den gangen, noeJavar hadde syntes var både kult og eksotisk. Javar haddebenyttet erfaringen som trivia i flere sosiale sammenhen-ger senere, for å vise at han ikke bare var en «advokat-tørrpinn». Petter fullførte aldri jussen, men endte tilbake ifilmbransjen. Javar derimot, endte med tredje beste eksa-mensresultat fra Det juridiske fakultet ved Universiteteti Oslo for fire år siden. Noe som hadde ført ham rett inn i

11

Wiese, Bjerregaard og Olafsson, et advokatfirma som varbåde erfarent og velrenommert, og snobbete, noe Javarikke hadde noe imot, det viste bare hvor langt unna sittopphav han hadde kommet. Det jobbet ti advokatfullmek-tiger, ti advokater og åtte partnere der da Javar begynte.

Det ble raskt tydelig for partnerne at Javar var anner-ledes. Han viste utholdenhet der andre advokatfullmekti-ger dabbet av. Han viste initiativ og kreativitet. Han løstefloker i kompliserte saker som de mer erfarne advokateneslet med. Han ble raskt omsvermet av partnerne som for-melig sloss om Javars assistanse. Etter seks måneder fikkhan fast ansettelse, samtidig som han fikk godkjent på detobligatoriske advokatkurset som han hadde fulgt deltidmens han jobbet. (Ferdig utdannede jurister fra universi-tetet må ta et slikt kurs og ha to års erfaring som advo-katfullmektig før de kan jobbe som advokater.)

Men én måned etter den faste ansettelsen var det brå-stopp. En skandale med nasjonale ringvirkninger rev denene sjefen hans, Stein Vilhelm Olafsson, partner og tidli-gere finansminister, over ende og inn i en tidlig pensjon.Javar hadde i skjul filmet Olafsson mens han tilbød Javaren hestehandel for å dekke over en storstilt, offentlig kor-rupsjonssak, en filmsnutt som ble vist på NRK1 i bestesendetid. Selv om Javar ble renvasket og fremsto som enhelt for nasjonen, unngikk han ikke å få sparken fra Wiese,Bjerregaard og Olafsson, en skjebne hans pakistanske for-eldre skammet seg dypt over.

Men nå entret Javar banen i kampen mot korrupsjon.Med nyvunnet kjendisstatus, vandret han inn i kontorenetil Transparency International Norge, den norske avdelin-gen av Transparency International; en Berlin-basert, non-profitt- og upartisk global organisasjon, stiftet i 1993,for å motarbeide korrupsjon nasjonalt og internasjonalt,

12

hvor han umiddelbart fikk fanget fullt av ulønnet arbeid.Selv om arbeidet for Transparency ga mersmak, måtte hantjene penger, så da Økokrim ringte tre måneder senere ogtilbød Javar en jobb som politijurist i Korrupsjonsteamet,aksepterte han raskt. Drømmen var endelig å få makt til ålage et helvete for korrupte og uhederlige over det ganskeland, og attpåtil få betalt for å gjøre det.

Javar satte seg i baren, så på klokken: elleve minutterigjen til båten gikk, og bestilte et snitt øl. Han så et parkjente skuespiller-ansikter halvveis løst opp i alkoholensmyke folder i sofaene utenfor vinduet. De trosset kuldenunder pledd og varmeovner for å kunne røyke. En blond,svensk jente med for mye sminke serverte ham det lilleglasset med friskt øl. Han hevet glasset og smakte. Hvavar det han drev med? Han var jo på jobb, i hvert fallmoralsk sett, om ikke teknisk. Arbeidstiden begrenset segstrengt tatt til klokken fire, og nå var klokken nesten halvseks, men han var på et ærend for jobben så han burdeholde seg sharp. Han hadde smakt alkohol for første gangfire år etter russetida, men den gang hadde han ikke fore-stilt seg at alkoholen skulle komme til å fungere som ner-vemedisin. Han bestilte en Farris fra den svenske jenta ogdrakk den i store slurker, mens han så på klokken. Ølenlot han stå.

Javar hevet blikket og studerte ansiktene på puben. Ja-var hadde gjenkjent en svak aksent hos stemmen i telefo-nen, og det hadde skapt et bilde i hodet hans av en pakis-tansk mann i den andre enden av linja. Alle i puben varhvite.

Det var rett etter lunsj at telefonen hadde ringt. Javarhadde stått og småpratet om det tidlige snøfallet medRita Wam, førstestatsadvokat på Bedrageriteamet, og sje-fen sin, Bjørn-Terje Arvidsen, førstestatsadvokat på Kor-

13

rupsjonsteamet, da det vibrerte i lomma. Det var fra et«blokkert» nummer, og Javar hadde ledd og sagt til de tokollegene at det sikkert var en «varsler» som ringte for åtipse. Da det faktisk viste seg å være tilfellet, kilte det iknærne hans.

Rita og Arvidsen ble stående tause og kikke forvent-ningsfullt på Javar mens de lyttet til Javars side av sam-talen. De merket jo at det var noe uvanlig.

– Er du Javar Jafri, hadde en mannsstemme sagt i denandre enden.

– Ja. Hvem er du? hadde Javar svart.– Det er ikke viktig.– Hva? Javars hjerte hadde slått dobbelt. Han hadde

opplevd for mange reelle trusler til å ta lett på sånt. – Hvor-dan fikk du mobilnummeret mitt? hadde han parert.

– Jeg må snakke med deg. Det er noen som hvitvaskerpenger. Mye penger. Millioner. Jeg har bevis, men jeg vilikke snakke med hvem som helst. Kan du møte meg? Stem-men i telefonen hadde snakket mykt og modent, med ensvak aksent av tykke l-er. Typisk indisk eller pakistansk,men det kunne også være en trønder som hadde gjort øst-lending av seg. Javars hjerte hadde roet seg da stemmennevnte hvitvasking. Da var det i hvert fall ingen trussel-telefon.

– Eh, jeg møter deg gjerne. Hva om du kommer hit tilØkokrim? Javar var fremdeles uvant med å si at han job-bet i Økokrim, men han fikk et lite rush av tilfredsstil-lelse hver gang han sa det. Som om han var fotballspillerog kunne presentere seg som spiss på Barcelona. Nesten ihvert fall.

– Nei. Ta Nesoddbåten klokken 17.32 fra Aker Brygge.Sett deg ved kiosken midt i båten.

Aksenten var tydelig. Pakistansk eller indisk. Selv snak-

14

ket Javar norsk helt uten aksent, selv om han bare haddesnakket urdu og punjabi de første årene av sitt liv.

– Hvordan kjenner jeg deg igjen?– Jeg finner deg. Jeg har sett bilde av deg i avisen. Kan

du komme?– Nesoddbåten. Klokken 17.32? Ok. Javar hadde sett

på klokken. Den var 11.25.– Bra.– Hva gjelder dette egentlig?– Du må ikke si til noen at du skal møte meg.– Det kan jeg ikke love.– Det er viktig. Mannen hadde begynt å puste kraftig.

Som om han ble opphisset. Han hadde fortsatt: – Du kanikke stole på alle i Økokrim.

Javar hadde ikke visst hva han skulle svare. Han så påde to kollegene som sto rett foran ham. Det sa klikk i denandre enden idet mannen la på. Javar hadde sett ut somet spørsmålstegn.

– Hvem var det? hadde Arvidsen spurt, som med sittstore skjegg og romslige mage så mer ut som et motorsyk-kelgjengmedlem enn en korrupsjonsjeger i Økokrim.

– Eh, en som ville snakke med meg bare, en gammel be-kjent. En skolekamerat, vi var ikke akkurat venner, men …

– Hva var det du ikke kunne love? hadde Arvidsen fort-satt.

– At jeg rekker båten. Nesoddbåten.– Du har fem timer på deg frem til 17.32, hadde Arvid-

sen fortsatt med en lun latter. – Du har ganske god tid!Rita, derimot, hadde sett ut som hun ikke helt trodde

på Javar. Hun smilte det skjeve etterforskningssmiletsitt.

– Jeg må … bare … sa Javar og gestikulerte i retningkontoret sitt, og gikk.

15

Javar lukket døren til det lille kontoret med utsikt overRing 1. Han så på alle bilene som trengte seg inn i bak-ken under ham. Hva faen? Hvorfor hadde han løyet forArvidsen? Mannen var hans sjef, en genial jurist, kor-rupsjonsjegeren som hadde stått bak Finance Credit-etter-forskningen og avdekkingen av Statoil-korrupsjonen i Sør-Sudan. Han var Javars idol. Javar kunne ikke gi seg selvet tilfredsstillende svar. Bare at han var nysgjerrig. Noe iham hadde våknet. Han følte et ansvar for å hjelpe alledem som identifiserte seg med ham i det pakistanske mil-jøet, særlig de få som turte å ta bladet fra munnen forå varsle om uhumskheter. Det miljøet var ikke nådig omnoen stod frem og kritiserte de andre, uansett hvor beret-tiget det måtte være. Det hadde Javar selv følt på krop-pen. Men etter at Javar hadde stått frem hadde flere norsk-pakistanere turt å stå frem med diverse problemer. Javarkunne ikke svikte dem.

Nesoddbåten gled stille og mykt inn mot kaia. Javar reisteseg fra barstolen, et titall andre gjorde det samme.

Det var bare rundt tyve passasjerer som skulle av ferjada den la til kai, men det var sikkert hundre som skullepå. Javar kikket rundt seg etter et mørkt ansikt. En norsk-inder eller norsk-pakistaner. Omtrent førti år hadde Javargjettet ut fra stemmen, men han kunne ta feil, selvfølgelig.Men han så ingen som matchet det indre bildet han haddeav mannen med stemmen. Han angret plutselig på at hanhadde gjort som stemmen hadde bedt ham om og ikkefortalt sannheten om møtet på jobben. Hva om det varnoen som ville hevne seg? En taxisjåfør som var forbanna,for eksempel? Javar hadde sammen med Anne, samboerensom var journalist i NRK Brennpunkt, ett år tidligere av-dekket en korrupsjonssak i taxibransjen og Skatteetaten.

16

Eller var det kanskje en hatefull politiker som haddeblitt tatt av det politiske skredet som fulgte korrupsjons-saken, som hadde lurt Javar ut på Nesoddbåten? En somhadde ansatt en torpedo som skulle dytte Javar ut fra fer-gen i ly av høstmørket? Javar kikket seg anspent rundt.Ingen så på ham. Skjerp deg, tenkte han. Allikevel sendtehan en rask sms til Anne og fortalte at han var i ferd medå ta Nesoddbåten, et sent møte der ute. I tilfelle. Så visstehun hvor han var.

Nesoddbåtene ligner egentlig mest på busser. De kjø-rer ustanselig mellom Nesoddlandet og Oslo og Lysaker.Frem og tilbake i en trekantformasjon i kryss over indreOslofjord. Passasjerene setter seg på sine vante plasser,og inntar sine vante positurer. Noen sover, noen leser ognoen prater, de fleste uten å registrere at de er på en båt-reise. De færreste nyter utsikten. De har tankene på job-ben, eller hjemme, og nå er de bare på vei, en automati-sert tur. Men de få som tar båten for første gang har en fintur å nyte. Forbi Hovedøya, Lindøya og Nakholmen i Os-lofjorden går ferden fra Aker Brygge mot Nesodden. Velfremme på Nesodden venter et halvt dusin andre busser,disse på hjul, som frakter passasjerene videre mot de bort-gjemte avkrokene på denne enorme halvøya som strekkerseg nesten ned til Drøbak.

Hvorfor ville han treffes på Nesoddbåten, tenkte Javar.Det var da ingen norsk-pakistanere som bodde der? Ellervar det det? Og hva så? Mannen med den mystiske stem-men kunne vel ta Nesoddbåten selv om han ikke boddeder?

Javar gikk sakte opp på den store stållemmen som førteom bord i båten. Han gikk i kø med alle de andre, en femmeter bred bølge av mennesker. Ved døren stod to kon-duktører og solgte billetter til de få som ikke hadde kort.

17

Javar betalte og brukte anledningen til å se seg stjålentrundt. Ingen. Bare etniske nordmenn, kvinner og mennog ungdommer. De fleste med hodetelefoner med musikkeller pågående telefonsamtaler. Tomme i blikket. Ingen såpå Javar.

Han satte seg midt i båten, ved kiosken. Den var stengt.På setet bak ham satt et kjærestepar i tenårene. De såtriste ut. Jenta lente seg på guttens skulder, og han stir-ret inn i håret hennes. Foran Javar satt en kontorkleddmann med iPad. Han surfet på Financial Times. Passasje-rene satt spredt utover benkeradene for å sitte mest muligalene. En ung kvinne så på Javar. Hun smilte forsiktig, ogsa unnskyld, og ålte seg forbi ham, og inn mot vinduet påbenkeraden hans. Hun hadde lys blond, nesten hvit pan-nelugg og langt, slett hår ellers. Hun var pen, men ikkeegentlig Javars type, Hun var punkete kledd: svarte, trangejeans, kort, svart skinnjakke, palestinaskjerf og motorsyk-kel-boots. Hun var ikke mye over 20 år. Bare jentungenegentlig. Javar tenkte på samboeren, Anne. Hun var 28som ham. Moden og reflektert. Men hun var en fri sjel.Noen ganger litt for fri, tenkte Javar. I en bag, innerst i etkott hjemme, lå en liten eske, gjemt inni en sko i en gam-mel skoeske. Esken inneholdt en enkel diamantring. Ja-var lurte på når han skulle tørre å spørre Anne. Eller om.Problemet var ikke at han ikke var sikker på sin kjærlig-het. Problemet var at han var usikker på Anne. Han følteseg ikke akkurat elsket hver dag lenger. De hadde sex sjeld-nere og sjeldnere. Middag spiste de kun sporadisk sammen.Hva gjorde de egentlig sammen lenger? De jobbet utroligmye begge to, og det var sjelden de kunne legge seg, ellervåkne, samtidig. Om han skulle gifte seg mot foreldrenesønsker, så måtte han være sikker på at det ville vare. In-gen fremtidig skilsmisse ville duge. Noensinne. Hvordan

18

kunne han være 100% sikker på det? Det var derfor hanikke hadde gitt henne ringen ennå.

Nå var det gått over tre måneder siden han kjøpte den,og han hadde flere ganger lurt på om den kunne leverestilbake til butikken.

Båten startet motorene og gled sakte ut fra kaia. Javar såseg rundt for n-te gang. Ingen pakistanere eller indere. In-gen så mot ham. Ingen var interessert i ham. Han tok fremiPhonen sin og sjekket mailen. En innkalling til et møtei Robson-saken om to dager. Et tilbud fra bokklubben.Fire mailer fra Facebook. Tre av dem var venneforespørs-ler; to av navnene kjente han igjen fra ungdomsskolen,han aksepterte dem med kjappe tastetrykk via Facebook-koblingen. Det siste navnet var ukjent. Tanja Iversen. In-gen annen info. Ingen bilder. Ingen felles venner. Navnetringte ingen bjeller. Han fikk jevnt over mange vennefore-spørsler fra folk han ikke kjente. Han unnlot å svare, lotden ligge i Request-listen. Den siste mailen fra Facebookvar reklame for et teaterstykke på Torshovteatret. Det varlenge siden han hadde vært på teater. Kanskje det var noefor Anne og ham? En kveld med teater og middag? Hannoterte datoene for teaterstykket mentalt, før han slo avmailen og kikket rundt seg. Ingen. Hadde Mannen medStemmen fått kalde føtter? Var han blitt forhindret? Javarvisste at varslere ofte led alvorlige lojalitetskvaler. De flestemennesker hadde et svært intimt og fortrolig forhold tiljobben sin, og når de varslet om interne ulovligheter vardet akkurat som å tyste på kjæresten … de fleste gjordedet ikke. Det var som oftest de som var blitt behandletdårlig av arbeidsgiveren som endte som varslere. Akkuratsom en dumpet kjæreste kunne få seg til å ringe politietog tipse om eks-kjærestens hasjrøyking.

Resten av turen til Nesoddtangen gikk uten at noen

19

snakket til Javar. Ja vel. Han var blitt lurt. Plutselig slo enforferdelig tanke ned i ham og hogg i hjertet hans: Hvaom noen skulle ta hevn ved å ta Anne, og sendte Javarpå tur til Nesodden imens? Mens båten sakket farten motNesoddtangen-brygga klikket han på navnet hennes påiPhonen med en skjelvende finger. Hun svarte etter åttering. Javar telte nervøst.

– Hei, Javar, svarte Anne.– Hei. Er alt bra? Han pustet lettet ut da han hørte stem-

men hennes.– Ja. Er du ferdig på det møtet?– Nei. Jeg er på Nesoddbåten nå.– Hvem skal du møte?– Bare en … en du ikke kjenner. Et møte med jobben.

Jeg kan egentlig ikke si det.– Ok. Hvorfor ringer du? Hun var sur. Han hørte det.

Da var hun i hvert fall ikke i fare.– Du, Anne.– Ja?– Lås med begge låsene, gidder du?– Hvorfor det? Har det skjedd noe?– Nei. Jeg fikk bare en følelse. Helt uten grunn. Jeg blir

bare tryggere om du gjør det, fortsatte han.– Jeg skal låse med begge låsene når jeg kommer hjem.

Er på jobb ennå.– På jobb?– Ja, men jeg er snart ferdig.– Ja vel.– Blir du veldig sen som vanlig? spurte hun syrlig. Han

lurte på hva som irriterte henne nå. Han stivnet i ryggenav den anspente tonen mellom dem.

– Hvorfor spør du på den måten? Jeg pleier da ikke åvære sen. Du jobber jo overtid selv, forsvarte han seg.

20

– Åh, Javar. Jeg har ikke krefter til dette nå. Når kom-mer du hjem, tror du? Det var bare det jeg lurte på, fort-satte Anne med et tydelig sukk.

– Eh …Den søte blondinen med panneluggen reiste seg og nær-

met seg igjen. Han satt ytterst på raden og blokkerte henne,så han reiste seg og slapp henne forbi. Hun passerte hammed ansiktet sitt mot hans. Hun støttet seg mot hoftenehans, og skjøv seg forbi, gned seg inntil ham, lår mot lår,hofte mot hofte, mens hun så ham i øynene og smilte.Wow! Det var tett, tenkte han, litt vel tett. Parfymen hen-nes åpnet sansene hans, og pusten hennes kilte ham påhalsen. Han ble litt satt ut av å kjenne de bevisste bevegel-sene hennes. Hun trengte ikke å gni seg sånn inntil ham,det var nok av plass, men allikevel gjorde hun det. Hanfikk gåsehud.

– Javar? Det var Anne som sprakk boblen han var i.Han så etter jenta som hadde passert ham, og nå gikk motutgangen. Hun stilte seg i køen av avstigende passasjerer,klar til å forlate båten. De var bare et par meter fra kai-kanten på Nesoddtangen nå.

– Eh, ja, Anne. Hva sa du? Dårlig dekning her.– Blir du sen? gjentok hun.– Nei. Tror ikke det. Jeg ringer når møtet er ferdig. Ok?– Ok. Ha det.– Ha det. Javar lurte på når de hadde sluttet å si «jeg els-

ker deg» når de la på. Han husket ikke. Han trykket vekksamtalen og satte seg på setet igjen. Han ville returnere medbåten med en gang. Stemmen i telefonen hadde lurt hamopp i stry. Nå hadde han plutselig lyst på en øl allikevel.Helst sammen med noen som holdt ham med hyggelig sel-skap. Den blonde jenta sto med ryggen til ti meter foranham og ventet på å komme ut, nå som båten var ved kai.

21

Han tok seg i å fantasere om å snakke med henne. Baregå bort til henne, slenge ut en kjekk replikk, få henne tilå le og så gå på café med henne. Særlig! Sånn sjekketriks-greier hadde han aldri skjønt, aldri klart og heller ikke lysttil, egentlig. Om han hadde hatt et naturlig påskudd til åsnakke med henne så kanskje, men det hadde han defini-tivt ikke. Alle forsøk på samtale ville nå by på ubehage-lige øyeblikk av sjenanse og unaturligheter. Han fortsatteå se i hennes retning. Hun hadde jo invitert til flørt, føltehan, og kanskje hun ville kikke på ham igjen? Der! Rettfør hun forsvant ut døren, snudde hun seg. Hun så rett påham og holdt blikket hans i et sekund, to sekunder, tre se-kunder! Han gjengjeldte blikket. Hun smilte. Så forsvanthun. Han ble sittende og smake på smilet hennes. Et smilsom sa: «Jeg liker deg». Utvetydig, men allikevel mystiskog spennende. Takk, tenkte han. Det er i hvert fall noensom liker meg.

Båten ble tømt for passasjerer, og nå begynte de nye pas-sasjerene å stige på. Javar kikket mot setet der den blondejenta hadde sittet. Det lå en brun A5-konvolutt der. Hunhadde glemt den på setet ved siden av ham. Han reagerteinstinktivt, plukket opp konvolutten og styrtet mot dørenog holdt på å krasje med en veltrent fyr som var på veiinn på båten. Utenfor så han på avstand hvordan båtpas-sasjerene fordelte seg mellom de fem bussene som sto pårekke og rad og ventet ved brygge-terminalen. Han så ikkejenta, men løp over på land og bort mot bussene. Før hanvar fremme kjørte den første. Han løp mot den nærmesteav de gjenværende, stakk hodet inn og opp i midtgangenpå utkikk etter den lyse luggen hennes.

– Unnskyld. Ikke kjør, sa han til bussjåføren. – Jeg leteretter en som glemte denne på båten.

Han holdt opp konvolutten for sjåføren som nikket

22

sakte. Da så Javar det. Det stod hans navn på konvolut-ten. Det stod «Til Javar Jafri» på den. Han forstod ikke,men fortsatte å skanne ansiktene på bussen. Ingen av pas-sasjerene var jenta med luggen.

– Hun er ikke her, mumlet han til bussjåføren og trakkseg ut av bussen mens han kikket på konvolutten. Hvavar dette? Hadde hun lagt den igjen der til ham? Den låder ikke da han satte seg, det var han sikker på. Seteradenhadde vært helt tom. Han hadde til og med sjekket allebenkene nær kiosken nøye for å se om det lå noe og ventetpå ham. Nei, den måtte ha blitt lagt der etter at han satteseg. Hva med kjæresteparet på seteraden bak? Kunne detha vært dem? Bak seg hørte han at de gjenværende bus-sene kjørte ut fra terminalen, og han snudde seg akkurattidsnok til å se at jenta satt ved et vindu i den fremste bus-sen. Hun så ikke på ham.

2

Javar brukte omtent 30 sekunder på å bestemme seg for åta båten tilbake til Oslo med det samme. Den første inn-skytelsen var å få tak i en taxi og følge etter bussen. Menden øde parkeringsplassen fortalte så altfor tydelig at detkunne ta så lang tid at jenta lett kunne slippe unna, oghva var vitsen? Det var helt klart at det hele var satt iscene av varsleren i den hensikt å overlevere informasjo-nen til Javar uten å røpe sin egen identitet. Det hadde hanklart imponerende bra, tenkte Javar mens han løp mot bå-ten som var i ferd med å legge fra kai. Han rakk den, ogsatte seg på den samme benken som utover. Han satte seginnerst, der jenta hadde sittet. Hvorfor gikk varsleren sålangt for å skjule sin identitet?

Konvolutten inneholdt to ark. Et en-sides brev, og etA4-ark med en bankkontoutskrift fra Royal Bank of In-dia, Jersey-filialen. Kontoutskriften var en oversikt overinnskudd i flere forskjellige fond. Det var ingen navn påkonto-eieren eller eierne, men et kontonummer stod dernavnet vanligvis var plassert på kontoutskrifter. Javar for-stod lite av utskriften fordi de fleste ordene var forkortel-ser. MCX, BMU, APL osv. Men han forstod at det dreideseg om store summer. Det var hundretusenvis av US dol-lar fordelt på hvert av fondene.

Brevet var kort og presist:

24

Til Javar Jafri ØkokrimJeg kan bevise at en norsk investor har skjult flere titallsmillioner kroner for norske myndigheter i diverse hedge-fond i Royal Bank of India på Jersey. Vedlagte doku-ment er en forsmak. Om du er interessert i å etterforskedette, skriver du følgende på din Facebook-status: «Jegspiller lotto, men vinner aldri». Jeg tar da kontakt.

Mvh hilsenS.H.

PS. For å beskytte meg selv får jeg en venninne til å over-levere brevet. Ikke prøv å få vite noe om meg eller sa-ken via henne. Hun er uvitende om innholdet. Du skalfå vite alt av meg om du er villig til å ta saken.

– Unnskyld? Den ene billettkontrolløren stod i enden avstolrekka der Javar satt. – Skal du ikke av?

Javar så seg rundt, fergen var nesten tom. De hadde lagttil ved Aker Brygge uten at han hadde merket det. En bølgeav nye passasjerer var på vei inn på båten.

– Eh … jo. Takk, sa Javar og spratt opp.Vel ute på Aker Brygge fikk han samlet seg. Han så at

på Hannibals Hybel satt de samme skuespillerne fremdelesog drakk. Stemningen og alkoholen fristet, men han låsteopp sykkelen, la konvolutten i den lille skulderbagen sinog tråkket hjemover. Det nærmet seg slutten på sykkel-sesongen. Vinteren viste muskler i vindkastene og spåddesitt snarlige herredømme. Javar minnet seg selv om å gå tilinnkjøp av nye piggdekk for å kunne fortsette syklingenåret igjennom. Bil var ikke noe for ham. Bare tanken påalle utgiftene, parkeringstrøbbelet og latskapen som biltra-fikk førte med seg, gav Javar dårlig smak i munnen. For

25

ikke å snakke om forurensingen. Nei. Sykkelen var Javarsforetrukne fremkomstmiddel.

På Adamstuen var befolkningen en blanding av øst ogvest. Snobbete forretninger og cafeer sloss om plassenmed brune puber, og store bortgjemte villaer var unnta-ket blant mer eller mindre oppussede bygårder. Javar tril-let sykkelen inn portrommet til 1930-tallsgården hvor hanog Anne eide loftsleiligheten. Tre rom og kjøkken med ut-sikt til Bislett stadion. De hadde kjøpt den et år tidligere.Da de ble sammen hadde Anne bodd i en leilighet somfaren eide på Frogner, men den skulle han selge, derforhadde de gått sammen og kjøpt for maks av det de haddefått førstehjemslån til: 4,4 millioner. Javar var ingen vir-tuos med malerkosten, så han var fornøyd med at leilig-heten var nyoppusset, mens Anne hadde fått balkongenhun drømte om. Det hadde kjentes uendelig godt å eie noesammen, bare de to.

Han plasserte sykkelen i entreen og ropte hallo, menbare stillheten svarte.

Javar leste arkene om og om igjen ved kjøkkenbordet.Brevet var så kort at det ikke var mye å lese ut av det.Eller stod det noe mellom linjene han ikke klarte å lese?Bankutskriften fra Royal Bank of India på Jersey, derimot,var så detaljert at Javar gikk seg vill i detaljene.

Han var ingen revisor, men på det halve året han haddejobbet i Økokrim hadde han sett flere lignende dokumen-ter som viste transaksjoner og kontobevegelser i offshore-banker. Og han visste jo at Jersey var et av territorienesom var brukt for hvitvasking før i tiden. Men med de nyeterrorlovene var bankvesenet på den lille øya utenfor Eng-land visstnok blitt mer gjennomsiktig. Bankene i det tidli-gere skatteparadiset kunne ikke lenger holde informasjontilbake dersom norske myndigheter krevde innsyn, men de

26

ga ikke fra seg informasjon om ingen spurte. Så om manville finne ut noe, måtte man først vite i hvilken del avhøystakken nåla befant seg. Det så ut som han kunne fåvite det nå.

Bortsett fra at han ikke hadde noen navn ennå. Deteneste var «SH», initialene til den mystiske varsleren.

Hvor faen ble det av Anne? Klokken var elleve. Hanhadde lest på nettet om Royal Bank of India og Jerseysbankvesen i over tre timer. Han visste nok nå. Det var in-gen tvil: Om noen ville sylte bort millioner av kroner påJersey var det fullt mulig, så lenge norske myndigheter ikkevisste hva de skulle lete etter. Javar kjente det krible. Dettekunne bli en pen, liten førstesak i Økokrim for ham. Star-ten på en betydningsfull karriere. Arvidsen hadde blitt kri-tisert for å ha ansatt Javar – det visste han. Det var fleresom hadde ment at Javar var for ung og uerfaren til å blipolitijurist i Økokrim. Han hadde ingen fartstid i politiet,ingen erfaring fra bankvesenet eller skattemyndighetene,sa de. Javars eneste bedrift var å ha avslørt at 26 drosje-eiere og en vanekriminell regnskapsfører hadde snytt påskatten ved hjelp av en korrupt direktør i Skatteetaten.Men Javar var jurist, og dermed formelt kvalifisert, så hanhadde fått den ettertraktede stillingen. Med denne sakenkunne han begynne å betale tilbake gjelden til Arvidsen,som takk for jobben. Et sted inni ham nølte han allikevel.Hvordan kunne han sikre seg at han ble sittende igjen medæren? Ennå hadde han jo ikke gjort noe. Hva ville skjenår han presenterte saken på jobben? Ville han få ansva-ret for etterforskningen? Flaks at denne «SH» bare villesnakke med Javar. Arvidsen kunne i hvert fall ikke ignoreredet. Allikevel var han ikke helt overbevist om at han villefå en sentral rolle i etterforskningen. Var han uunnværligfor etterforskningen? Nei. Arvidsen ville tvinge «SH» til å

27

samarbeide med en av senioretterforskerne, muligens villeJavar bare bli «kulturell tolk», eller noe sånt, om det visteseg at «SH» var pakistansk. Var det best å si fra med engang, eller vente? Alle eventualitetene gjorde ham ukon-sentrert.

På Facebook ble han møtt av venneforespørselen hanhadde utsatt igjen. Han klikket ignorer på den. Det irri-terte ham at så mange plutselig ville være venn med hamnå som han var c-kjendis, mens da han gikk på ungdoms-skolen var de fleste mer opptatt av å hetse. Kanskje ikkealle hadde vært mobbere, men han hadde i hvert fall ikkemange gode venner fra den tida. Han hadde vært en avfå pakistanere på skolen, og selv om alle mente at «Javarer jo norsk», så visste han jo at han var pakistansk hanogså, slik at hetsingen også traff ham. Men utad spiltehan norsk. Svært norsk. Og dermed mobbet de pakistan-ske barna ham også. Det var en tap-tap situasjon. Men nåville alle være face-venner. Irriterende. Han skrev ordretti statusfeltet:

«Jeg spiller lotto, men jeg vinner aldri», og trykket påenter. Han så statusteksten oppdateres. Det tok ti sekun-der før statusen ble kommentert.

«Hell i kjærlighet er bedre, vettu.» Det var Kalle somkommenterte, selvfølgelig. Han brukte jo enhver våkentime foran datamaskinen. Siden oppdaterte seg igjen. Endaen kommentar var tilføyd. Det var Kalle enda en gang.

«Si fra om det endrer seg. Jeg har regninger som kunnetrengt et bidrag fra en nybakt lottomillionær.» Javar smilte.Kalle var et rotehue, en fleipete fyr som hadde irritertdama si så mye at hun kastet ham ut. Det var via Kalleseks-dame, Laila, en kollega av Anne den gang hun job-bet i Aftenposten, at Kalle og Javar hadde funnet tonen.Kalle var delaktig i at Javar klarte å avsløre korrupsjonen

28

i Skatt-Øst. Han hadde brukt hackerkunnskapen sin til ådekryptere en mengde passordbeskyttede regnskaper. Etterdet ble de nesten som brødre. De kunne krangle om alt,men fortalte hverandre også alt. Og de ville alltid hjelpehverandre. Javar hadde en ekte bror også, Munawar. Devar ikke på noen måte like gode venner som Kalle og Javarvar. Men så hadde jo familien vært gjennom mye, og …Nå var Anne vel sen, var hun ikke? Skulle han ringe? Etrødt flagg viste at han hadde fått en ny direktemelding påFacebook. Han klikket. Meldingen var fra Tanja Iversen– hun som hadde spurt om vennskap tidligere, men somhan hadde ignorert.

«Hei. Takk for at du vil ta saken. Jeg har noen vilkår:1. Jeg vil bare snakke med deg, ingen andre. 2. Du måaldri videreformidle min identitet til NOEN! Min identi-tet skal aldri noteres i noe dokument – være seg digitalteller analogt – i saken (navnet mitt skal holdes hemmeligi minst 100 år etter min død). 3. Du må garantere (skrift-lig) at du vil ta ut tiltale mot hovedpersonen i saken. Ak-septerer du? SH»

Javar leste igjennom tre ganger. To ting slo ham. «SH»var ekstremt paranoid. Hvorfor det? Han ville sikkertprøve å beholde jobben. Det måtte være det. Men 100 åretter hans død? Det var noe barnslig over det. Det førstebrevet hadde en mer voksen tone. Det andre som slo Javarvar at det var vanskelig å ta ut tiltale mot noen uten å in-volvere andre. Om Økokrim tar ut tiltale er det fordi detror de kan vinne saken i retten. Å ta ut tiltale gjør manikke i hytt og vær. Han kunne jo ikke vite om de haddeen sak før han hadde sett alle papirene. SH trodde tyde-ligvis at Javar hadde mer makt enn han hadde. Faen. OgTanja Iversen, hvem eller hva var det? Var det «SH»? Svar foran T i alfabetet og I foran H. Var det så enkelt? Et

29

pseudonym? Var det Tanja Iversen som var det ekte nav-net, eller var det «SH» som var de ekte initialene? Hvaville kunne skje om Javar aksepterte vilkårene, men ikkeoppfylte dem? Hva kunne «SH» gjøre? Ingenting.

«Har du mer dokumentasjon?» skrev Javar i en retur-melding. Svaret kom etter 30 sekunder.

«Ja. Jeg vil møte deg og forklare saken. Hva med i mor-gen? Flytoget 11.55 fra Oslo S? Første vogn. Kom alene.Hilsen SH.»

«OK, jeg aksepterer. Sees på flytoget i morgen. MvhJavar Jafri, Økokrim»

Shit! Det var jo litt spennende det her.Det knirket i avsatsen utenfor døren. En liten pause, så

ble nøkkelen stukket i låsen og vridd om. Døren ble åpnetså stille som mulig, og lyden av listende føtter og en dun-jakke som skrapte i dørkarmen overtok. Javar hørte ikkedøren lukkes. Hun måtte ha gjort det svært forsiktig, forden døren var alltid bråkete. Hun slo ikke på lyset i en-treen, bare hengte av seg, og listet seg ut på badet. Hanhørte kranen bli skrudd på med en gang. Vasket hun hen-dene? Før hun gikk på do? Eller børstet hun tenner? Ellervasket hun seg der nede? Når man kommer hjem etter enlang arbeidsøkt går man vel på do før man vasker seg?Ikke omvendt. Der hørte han dolokket bli satt i åpen stil-ling. Jo, hun hadde definitivt vasket seg før hun gikk pådo. Han forsøkte ikke å tenke på det. Nå var hun ferdig,og vasket seg igjen.

Det gikk i badedøren, og Anne rundet hjørnet til stuaog rykket til da hun fikk øye på Javar som satt i mørket,bare svakt opplyst av Mac-en i fanget.

– Å hei. Jeg visste ikke at du var våken, sa hun ustøtt.– Neivel.– Hvorfor sitter du i stummende mørke? Hun kom bort

30

og bøyde seg ned og kysset ham på pannen. Han sugde innlukten av henne. Hun luktet rent. Såpe og krem.

– Vasket deg?– Ja … jeg skal legge meg, tenkte jeg.– Hvorfor vasket du deg med en gang du kom inn?– Hva snakker du om?– Det vet du. Luktet du after shave?– Hæ?– Eller svette?– Hva faen er det du snakker om? Jeg kom hjem, det var

mørkt, jeg gikk på badet og gjorde meg klar for å leggemeg. Jeg visste ikke at du var våken engang.

– Aha, sa Javar tvetydig.– Hva for no’ «aha»?– Klokken er halv ett.– Vi fant ut at vi skulle klippe om hele programmet.

Slutten på begynnelsen, en helt annen midt og begynnel-sen på slutten. Det ble bedre, tror jeg, men det tok langtid. Måtte bare gjøre det ferdig.

– Og så styrtet du inn på badet og vasket deg før dugikk på do. Redd for å lukte?

– Faen, du er så dust når du blir sånn paranoid, Javar!Anne snudde seg. – God natt, sa hun demonstrativt oggikk.

– Hey, ikke gå. Vi snakker! Javar lukket mac-en, meddet resultatet at det ble helt bekmørkt. Øynene hans for-søkte å venne seg til mørket, men han kunne ikke se omhun hadde stanset eller gått videre inn på soverommet.

– Anne?– Ja! Hva er det? Hun svarte irritert fra døren. Så hun

hadde stanset. Nå så han omrisset av henne.– Jeg hadde bare satt pris på en melding eller lignende,

når du blir så sen, sa Javar og forsøkte å høres saklig ut.

31

– Kanskje jeg ville vise deg hvordan det føles å sittehjemme og vente. Det slo deg ikke? At det var en lekse idette? svarte Anne med det spydige tonefallet hun haddebrukt så ofte i det siste.

– Så du er sur fordi jeg har vært sen en eller annen gangi fortiden, og så skal du ta igjen med samme mynt? Littsånn øye for øye?

– Glem det. Du skjønner ikke. Anne snudde seg og gikkvidere. Javar spratt opp, styrtet etter henne og tok tak iarmen hennes før hun hadde kommet seg halvveis inn igangen.

– Hey! Anne! Javar ropte nå.– Au! Slipp!Han holdt henne i overarmen, klemte til og dro henne

mot seg.– Slipp, sa jeg, for faen! Anne skrek til ham.Han skvatt og slapp. Hun tok seg til overarmen.– Sorry, sa han. Du må bare forklare meg en ting. Du

sa «vi» klippet om programmet. Hvem er «vi». FredrikSchmidt og deg, eller?

– Ja. Fredrik og meg. Han er klipperen min.– Er det det eneste han er? spurte Javar.– Fy faen, Javar. Tåler du ikke at dama di jobber med

menn, eller?– Det er bare litt mistenkelig.– Hva da?– At dere «jobber» til halv ett. Han brukte hendene for

å poengtere anførselstegnene.– Noen ganger må man jobbe sent. Jeg syns å huske at

du ganske ofte jobbet hele natten da du var advokatfull-mektig.

– Det var annerledes. Jeg ga alltid beskjed.– Nei, det gjorde du ikke. Hun lo av ham og ristet på

32

hodet. – Men greit, fra nå kan vi begge gi beskjed, om duhar lært hvordan det er å sitte og vente og er enig i at detikke er no’ digg.

– Ok, svarte han resolutt.– Bra. Og Javar: Pass deg for å forsøke å kontrollere

meg. Det er ikke noe vi norske damer liker. Hun smiltemens hun sa det og strakte seg på tærne, la armene rundtnakken hans og dro hodet hans ned til leppene deres møt-tes i et kyss. – Natta. Jeg må sove, fortsatte hun. – Vi skallevere klippen til lyden i morgen, og … jeg elsker deg. Ogbare deg! Hun slapp ham og gikk. Han klarte ikke å sinoe smart tilbake. Hva mente hun? At han var sjalu fordihan ikke var like norsk som henne, fordi moren og farenhans kom fra Pakistan?

– Natta. Sov godt, kjære. Elsker deg også, sa han. Detslapp ut av ham som om en tøffel kunne snakke. Hvor-dan klarte hun å snu situasjonen så fort? Ble ikke norskemenn sjalu om dama jobbet til midnatt sammen med enkjekk og rufsete type som flørta med alle? Sånne typer somFredrik Schmidt irriterte Javar grenseløst. Han gikk alltidkledd som om han kom rett ut fra en motekatalog hvorårets tema for de snobbete fritidsklærne var safari. En jævlamodelltype som alltid så passe uvøren ut, men egentlig varutstudert «slitt» på en pinlig nøyaktig måte. I tillegg varhan notorisk flørtende og irriterende kjekk, som om JonAlmås og Frederic Hauge var blandet til en vellykket miksav svigermors drøm og Indiana Jones. Fredrik temmet tilog med hester på fritiden! På premierefesten for den for-rige dokumentaren til Anne hadde Fredrik fortalt, til allesom ville høre, en kvalmende anekdote fra da han tok per-misjon uten lønn for å leve blant Comanche-indianerne iOklahoma og lærte å temme hester. Og fant ut at han varet naturtalent. Dette hadde høvdingen visstnok formidlet

33

under en seremoni de færreste ikke-indianere fikk delta på.Seremonien besto av peyote-te og magiske ritualer, og ty-deligvis høvding-skryt. Javar visste at peyote-te inneholdthallusinogener, og tenkte i sitt stille sinn at høvdingen nokhadde fått i seg litt mye peyote-te, ja, for ikke å si Fredrik.Han skjemtes ikke over å beskrive seg selv som et naturta-lent, i hvert fall. Javar så rett i gjennom det. Bare så syndat alle de småkåte damene på NRK ikke gjennomskuetdet. Krangelen Anne og han hadde hatt etter den festen,hvor hun forsvarte Fredriks såkalte «oppriktige omsorg»for Comanche-indianerne, hadde utartet seg til en episkklassiker. Javar hadde sovet på sofaen i ti dager etterpå.Og nå jobbet Anne natten lang med fyren? Han sa til segselv at han egentlig ikke brydde seg. Det hjalp litt. For nåralt kom til alt var Fredrik bare en skarve klipper i NRK,mens Javar var en suksessrik advokat med kjendisstatusog en stor karriere foran seg. Tiden ville vise hvem somgikk av med seieren. Statsadvokat var ikke et umulig målfor Javar, for å si det sånn. Eller hvorfor ikke statsråd?Eller konsernleder i Statoil-Hydro? Verden lå for Javarsføtter. Han smilte for seg selv. Han hentet en øl, satteseg, åpnet Mac-en og leste videre om Royal Bank of In-dia. Denne «SH» skulle få møte en svært forberedt Javar!Tankene fløy. Hvem kunne det være? «SH», var det noenhan kjente fra før av kanskje? Hva het han Shaheen til et-ternavn, for eksempel, kompisen til Munawar som jobbeti DNB? Shaheen Hussain? Shaheen Hamid? Han husketikke. Kunne det være ham? Hvem vet? Vel, han fikk tids-nok møte ham.

Javar satt og leste en time til. Da var han sikker på atAnne sov tungt. Om hun våknet når han la seg kunnehan risikere en hel-natts-krangel, fordi hun ikke fikk soveigjen.

34

Anne pustet jevnt mens han følte seg frem i det mørkesoverommet, og han la seg på sin side av sengen uten åvekke henne. Han sovnet raskt, og drømte om å avsløre enliga med finansfolk som hadde stjålet milliarder fra Nor-ges Bank.