���������������������������������������������

Fyll en tom blikkboks

med fingertykke fliser av tyri (spik).

Grav en liten tom boks ned i bakken slik at kanten flukter med overflata.

Legg ei stålplate med hull i midten over boksen i bakken. Sett boksen med tyriflis med åpningen ned over hullet i plata. Tett rundt kanten av boksen med fin sand eller leirjord.

Stable et bål rundt boksen. La bålet

brenne ca 40 minutter.

Fjern bålrester, snu boksen. Den inneholder nå bare trekull. (Kan brukes til tegning).

I den nedgravde boksen har vi fått tjære. Tjæra anvendes til

impregnering. Den kan varmes og tynnes med terpentin. Smør dette på ei fuglekasse eller lignende.

������������

www.skogselskapet.no

���������������������������� Skogselskapets kulturskole i skogen Kan produksjon av tjære ha interesse for skoleelever? De færreste av skoleelevene har et nært forhold til tjære i dag. Det er slutt på tiden da godlukta av tjærebredde ski ble assosiert med skileik og flotte påsketurer. Allikevel er produksjon av tjære en svært spennende og lærerik aktivitet for skolebarn i alle aldre, og gjerne også for voksne. For mange er dette det første møte med praktisk bruk av øks, og da er det godt å kunne noen sikkerhetsregler, og å samarbeide godt. Det er spennende å se at av en ”tørr” tyripinne kan vi koke ut flytende stoff og vi sitter igjen med trekull som veier nesten ingen ting. Tjærestoffet lukter skarpt og er det samme som inhaleres under røyking. Veden vi brukte til oppvarmingen er bokstavelig talt gått opp i røyk. Hvor ble det av vedkubbene? Hvor kom energien fra vedkubbene egentlig fra? Finnes det virkelig noe som binder opp igjen all den CO2 gassen som ble frigitt i det vedkubben brant opp? Fotosyntesen er en spennende prosess som vi har mer glede av enn vi tenker over til daglig. Til slutt kan vi undres over hvordan det ville gått med de store oppdagelsesreisende dersom ikke båtene var blitt impregnert med tjære. Kanskje Amerika hadde ligget der uoppdaget enda? Tjære har vært et viktig stoff gjennom historien. Dette og mye mer opplever elevene på en dag med Skogselskapet. Bestilling av Skogselskapets tilbud gjennom ut-i-sekken gjøres hos Møre og Romsdal Fylke på: http://www.kultursekken.no Fakta om tjære Eit furutre kan bli fleire hundre år gammalt. Det er berre den ytre delen av stammen som lever, frå borken og eit stykke innover i den lyse delen av veden. Den indre delen av stammen er død ved. For at ikkje den døde veden skal rotne vert celleveggane og porene fylte med impregnerande stoff som treet produserer. Dette er både feite stoff (harpiks og terpentin) og stoff som blandar seg med vatn (garvesyrer). Desse stoffa gjer at den indre delen av stammen vert mørk brun. Slik brun ved vert kalla malme eller al og kan ligge i jorda i hundrevis av år utan å rotne. Også den ytre, lyse delen av stokken kan bli gjennomtrekt av harpiks, særleg dersom det vert skade i borken. Dette er noko treet gjer for at det ikkje skal trekkje vatn inn i veden og føre til ròte. Ved som er heilt gjennomtrekt med harpiks vert kalla spik eller tyri. Når feit furuved og malme vert varma opp uten at det slepp luft til, vil mange av dei impregnerande stoffa renne ut av veden eller fordampe og kondenserast igjen saman med terpentin eller vatn. Vi får tjære (harpiks), tjærelåg (vatn og garvesyrer) og terpentin (løysemiddel for harpiks). Tjære, tjærelåg og terpentin inneheld dei impregnerande stoffa som naturleg finst i furua. Tjæra har i tillegg same eigenskapen som harpiksen i treet, at ho hindrar vatn frå å trenge inn i treet. Brukt som smurning på treverk av furu (til dømes hus og båtar) vil derfor desse stoffa hindre at treverket rotnar og forlenge levetida til hus og båtar. Tjæra vil i tillegg gjere treverket tett. Dette er særdeles viktig, særleg for båtar. Det er meir enn tusen år sidan folk lærte seg å produsere (brenne) tjære. Utan furutreet og kunnskap om tjærebrenning ville ikkje vikingane kunne ha bygd skipa sine og reist til Island, Vinland eller Myklagard. Verdenshistoria ville ha sett heilt annleis ut. Tjærebrenning og bruk av tjære er og ei forutsetning for at meir enn tusen år gamle trebygningar slik som stavkyrkjene er bevarte heilt opp til våre dagar utan å rotne. I gamle dagar vart tjæra produsert i mile. Dette er ein haug med feit ved (tyri) som vart lagt oppå ein platting av fjøler og never som var lagt slik at tjæra kunne renne ut gjennom eit hol i botn. Haugen var dekt med never og torv, og så vart det tent på og brent rundt kanten, slik at veden vart oppvarma så tjæra kunne renne ut. I desse gamle milene fordampa eller brann mykje av dei verdifulle stoffa opp. Til dømes terpentinen og mykje av tjærelågen. Berre den tjukke tjæra vart teken vare på. I eit meir moderne anlegg vert veden varma opp i ein tett tank. Alt vert teke vare på, tjære, tjærelåg og terpentin. Ingen sure gassar vert slept ut i lufta. Når tjæra er produsert ligg det att berre grillkol i tanken.