Anne-Cathrine Riebnitzsky

Forbannede yngel

Oversatt av Marius Middelthon

Originalens tittel: Forbandede yngel© Anne-Cathrine Riebnitzsky og JP/ Politikens Hus København 2013

Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, 2015Oversatt av: Marius Middelthon

Omslagsdesign: Henriette Mørk Design/henriettemork.dkRepro: RenessanseMedia ASSats: Type-it AS, Trondheim

Satt med: Sabon 10,1Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland

ISBN 978-82-516-8356-2

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloveneller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i

strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Tilegnet dem som har vokst opp i kaos.

I alt du gjør, hersker virkeligheten. Den gjennomhuller deg,og du overlever bare ved å omsette hullene til språk

– et sted mellom bluferdighet og nøktern tilnærming.

Maleren Lars Dan, Det hvite mørke

prolog

hvis jeg skulle fortelle om stedet der jeg vokste opp, villejeg begynne med havet og de kjælne bølgene som dagen førhadde druknet enda en fisker. Jeg ville fortelle om følelsen avfrihet når jeg kastet meg nedover de bratte skrentene langshalvøyas sydvendte kystlinje. Følelsen av å la føttene velgeselv, vel vitende om at man ikke kan stanse underveis, atman er nødt til å fortsette å løpe nedover med grusen spru-tende om beina, i tillit til at skrenten ikke vil rase ned, i tillittil at man klarer det.

Jeg ville fortelle om solnedgangene som forvandlet små-øyene til silhuetter i havet mens stillheten fra kjøkkenet bleknugende. Jeg ville vise hvordan man klatrer over rekkver-ket på den tunge altanen med de slimete, halvråtne gulvplan-kene.

Det var storebroren min, Ivan, som lærte meg å klatreutenpå altanen. Han var modigere enn meg. Det overras-ket meg ikke at han drømte om å bli jagerpilot, å beherskeluftrommet over øyene og vannet. Det var nok av jagerfly.Det virket av og til som om det var deres foretrukne leke-plass. Flyene jaktet dristig og øredøvende på hverandre overhodene på en befolkning som tilsynelatende ikke enset at detfantes en verden utenfor.

Blodet banket i kroppen min og i hesten under meg når vijaget utover stubbmarkene, hvor menn og maskiner, støv,

7

svette og høstutbytte ennå hang i den augustvarme luftensom bar fornemmelsen av evig sommer frem mot min barn-lige erindring om at vinteren visstnok ville vende tilbake. Såglemte jeg alt, idet enda et steingjerde forsvant i et voldsomtsprang og et gys.

I sommerkveldenes høststøv trillet jeg ut langs grusveienepå en gammel, lyseblå herresykkel, med grusen sprutende fradekkene. Lyden av gummi mot småstein som ble kastet vekk,punkterte stillheten. Jeg anstrengte meg til det ytterste. Følel-sen av uendelige krefter, følelsen av at ingen andre i hele ver-den noen gang hadde syklet så fort, pumpet i kroppen. Jegfikk tårer i øynene av de grønne trærne, de modne, gule mar-kene og den fine, rosa kvelden som steg opp fra trekronene.

Alene og usett bremset jeg brått så sykkelen skrenset. Detknaste i grusen, og støvet fra bremsesporet ble hengende iluften lenge etter at småsteinene hadde falt til ro. Jeg slengtefra meg sykkelen i gresset, og duften av kløver slo ertefriskopp rundt meg. Bak den lukten lå jordbæråkeren. Jeg trakkpusten dypt mens jeg skottet bort på huset. Det flimrende,blå lyset fra stuevinduet var mitt signal.

Jeg gikk på jordbærslang. Jeg plukket bare de største, desøteste, de fineste. Jeg spiste og spiste mens jeg kikket utoverde lange, halmkledde radene som rommet flere bær enn jegkunne sette til livs på en hel sommer.

Varmen fra jorden steg som et langsomt åndedrag framarkene og la seg som en dis i senkningene, mens kornetsto og strakte seg gyllent og spisst. Høyt oppe stakk stjer-nene hull i himmelhvelvingen. Jeg lå lenge og så opp i detuendelige mørkeblå mens duften av leirjord, råtne blader ogde vesenene som kravler på jorden, steg opp omkring meg.Da jeg reiste meg, hadde fukten trengt gjennom klærne minepå samme måte som vissheten om at jeg måtte vende hjem,trengte inn i sjelen.

8

Om høsten var åkrenes tunge jord nesten blå av leiren somplogen skar opp i glinsende klumper. Når traktoren satteplogen i land på maskinplassen og de skrikende måkenehadde gått til ro, kunne man se at de blanke skjærene haddenattens skarphet. Om vinteren var landskapet hvitt og fros-sent. Jorden hvilte, og menneskene gikk stille omkring.

Jeg ble født om vinteren, på den tiden da mennesker følerat våren kanskje aldri kommer og vinteren allerede har vartfor lenge. Jeg ble født etter lang tids venting. Jeg var enstille pike som fulgte i hælene på sin buldrende storebror. Jegfikk to søsken til. Lillebroren min, Peter, og lillesøsteren vår,Marie.

Som den eldste jenta i familien hadde jeg ansvaret forsøsknene mine, og jeg var mors høyre hånd i alt som haddemed hjem, rengjøring og matlagning å gjøre, mens brødrenemine hjalp faren min i fjøset og på åkeren.

Lyden av grisene som hvinte og skrek utålmodig mensfaren min skjøv fôrvogna foran seg klokken seks om mor-genen og klokken fem om ettermiddagen, delte inn døgnetmitt som et slags tidevann. På tvers av dette tidevannet vir-ket min mors sinn – med sine orkaner og sitt milde solskinn– inn på alt omkring seg.

Jeg ser bort på deg. Vi er på vei vestover, fra Afghanistan tilDanmark. På kveldsflyet. Vi forlot rullebanen i solnedgan-gen, og nå følger den etter oss mens vi beveger oss mot vest.Det er som om tiden står stille.

Øynene dine er skarpt blå. De skjærer gjennom alt, mende ser ikke så uvennlige ut nå. Leppene dine er fyldige ogkyssevennlige i det korte, strie skjegget. Jeg har ikke lagtmerke til munnen din før nå. Magen min forsvinner inn tilet punkt ved ryggraden.

Jeg har planlagt dette. Jeg har planlagt å havne ved sidenav deg på den lange turen hjem. Jeg er trett inntil margen

9

etter seks måneder i krig, og spesielt etter det som har hendt ifamilien min. Likevel er det som om jeg er i ferd med å samlesammen stumpene nå – og du er den eneste jeg egentlig følertillit til i akkurat disse timene. Den kjølige fornuften din, ogdet at du, på de få dagene jeg har kjent deg, har reddet livettil min beste venn. Samtidig tror jeg du kunne snitte hjertetmitt i to.

Jeg har egentlig allerede bestemt meg for å fortelle deg omdet. Jeg må fortelle det til noen. Og tanken om at fortellin-gen både oppstår og forsvinner her, på den tiden vi har ombord, beroliger meg. Jeg har bestemt meg for å fortelle degom drapet, men også om tyveriet som kom før det.

«Hvor vokste du opp?» spør du igjen.Men det er ikke der historien begynner, tenker jeg. Den

begynner for to måneder siden, i en kald ørken.

grusen knaser under føttene mine. Månelyset er sterkt.Det står et enslig tre midt på gårdsplassen til den afghanskegården vi har lagt beslag på. De slanke bladene skinner somsølv og rasler svakt i vinden. Det minner meg om havet, ogstedet hvor vi vokste opp.

Jeg gjenkjenner Ivans silhuett. Storebroren min har ståttopp for å se meg av sted. Ansiktet er blekt i det kalde lyset.Han er trett, men smiler. Alle snakker lavmælt. Kjøretøyeneer for lengst gjort klare, og ennå foregår alt dempet og stille.

Jeg gir ham en klem. Han stryker meg over håret. Vi hol-der om hverandre. Kroppen hans er tett og varm, og armeneholder fast rundt meg.

«Hvor hadde du vært uten din fantastiske søster?» hvis-ker jeg.

Han ser alvorlig på meg.«I fengsel. Og hvor hadde min herlige lillesøster vært uten

meg?» spør han.«På lukket avdeling.»Han slipper meg.«Ivan Hesselholm, du er en anerkjent krigshelt i dag.

Hvordan var barndommen din?» spør jeg.«Første verdenskrig. Mange døde, mange sårede, få land-

vinninger.»«Og ungdommen din?»«Andre verdenskrig, en lang, seig kamp mot en gal tyrann

11

som ingen torde sette seg opp mot. Kampen mot den tredjealders absolutte verdensherredømme.»

Jeg smiler. Jeg er glad i Ivans krigsmetaforer, som får enny liten vri hver gang. Den tredje alder, det tredje rike.

«Og du, lille fugl, hvordan har livet ditt vært?» spør hanmeg.

«Som å vokse opp på østsiden av Berlinmuren, se altsammen bli revet ned, og oppdage at man har levd på enløgn.»

Jeg tier. Jeg har det annerledes enn jeg pleier når jeg skalpå patrulje. Jeg pleier å være i godt humør, men synet avkistene vi sendte hjem forrige uke henger igjen inni meg. AtIvan plutselig dukket opp her ute, er både en gave og entrussel.

«Du får ikke dø,» hvisker jeg.«Meg er det ingen som får has på. Du må til gjengjeld

passe på de satans selvmordsbomberne. Ingen besøk for ådele ut legater fra den danske hær, ok?» Ivans stemme høresmunter ut.

«Det skal jeg.»«Og si til Christian at jeg slår huet ned i magen på ham

hvis han ikke kjører ordentlig. Og pisser i kaffen hans.»Jeg ler lavt. Christian er min sjåfør.«Det er bare en eskorte, en vaskepatrulje,» sier jeg.«Det er ikke noe som er ‘bare’ i denne krigen.»Vi går bort til laderørene. Jeg stikker geværløpet ned i

plastrøret med venstre hånd, trekker et magasin opp fra denborteste magasintasken, klikker det på plass og tar ladegrep.Støvdekselet klapper opp, og det glimter i den messinggulepatronen på vei opp i kammeret. Jeg smekker igjen dekse-let og lar geværet gli på plass langs venstre side. Med høyrehånd griper jeg pistolen. Jeg stikker det korte løpet ned iplastrøret og skyver magasinet på plass.

«Du er jaggu et misfoster,» flirer Ivan stille.

12

«Er det kanskje min skyld at jeg er høyrehendt, men hardominant venstreøye?» sier jeg.

«Rolig nå. Du ser fin ut.» Han klapper meg på skulderen.«Pass godt på deg selv. Og husk: Dem vi skyter i dag, får viikke problemer med i morgen.»

«Du skyter, jeg snakker.»

Vi går opp mot bilene. Jeg speider etter Christian. Sigarett-gloen får det til å glimte i de lyse skjeggstubbene. Man kanikke se øynene hans i mørket, men jeg kjenner blikket ogroen hans. Det er ingen jeg heller ville ha ved siden av megpå vei ut i det ukjente denne morgenen.

«Skal vi sale opp, Christiansen?» spør jeg, og håper at denkjekke tonen kan skjule sårbarheten jeg føler.

Ivan gir Christian et hardt slag på skulderen.«Nå, hvordan går det?» brummer Ivan«Stille og rolig. Hva med dere?» spør Christian.«Vi drar snart.» Ivan trekker på skuldrene.«Skal vi heve familierådet?» spør jeg. Jeg vil helst at Ivan

skal gå nå, før han får sagt noe som gjør Christian mørk oginnesluttet på hele turen. Jeg vet ikke hva det er med de to.Det er som om de kom skjevt ut helt fra starten.

Jeg får en klem til. Ivan har ikke sagt noe om oppgavenderes, og det bekymrer meg. Han pleier å innvie meg.

«Vi sees snart, Søs.»Jeg kan høre smilet i stemmen hans. Jeg hopper inn i

setet, vrir på geværet så magasinet støtter seg mot låret mittog løpet akkurat ikke når ned til gulvet. Ivan holder fast ipanserdøren.

Alt klart-meldingene lyder over radioen. Det eneste jegvet, er at de skal av sted om et par timer. Jeg vet ikke når jegfår se storebroren min igjen.

vi følger elvebredden. Jeg har en smerte i hjertet, somom solens uforsonlige stikk og jordens utbrenthet omsider,etter tre måneders opphold, har trengt gjennom til mittinnerste. Jeg er trett og lengter etter permisjonen min. Somer om bare to uker. Samtidig vil jeg egentlig ikke dra, nå somIvans patrulje plutselig er sendt hit ut.

I horisonten er fjellene nesten lilla, og om noen timer vilen rosa himmel mildne den grågule bakken, til landskapetet kort øyeblikk ser vakkert og eventyrlig ut. Jeg tenker atjeg har vært her lenge. At mye har gått bra. At det kanskjeer på tide å vende hjem. At jeg kanskje skal la være å ta detneste oppdraget noen tilbyr meg. Samtidig vet jeg at jeg ten-ker slik hver gang. Og at når noen ringer og tilbyr meg enplass, så sier jeg ja. Ja til kameratskapet, ja til opplevelsene,ja til muligheten til å bety noe for helt fremmede mennesker.

Jeg lukker øynene. Vi er så nær leiren som vi kan væreuten å kunne slappe helt av ennå. Nede i det tørre elveleiethar gutta opprettet en midlertidig skytebane til de tungevåpnene på kjøretøyene, dem vi ikke kan teste inne i leiren.Lyden av 12.7-ammunisjonen forsvinner for meg på sammemåte som folk som bor ved siden av en jernbane slutterå høre togene. Inni meg begynner en tverrfløyte, søkendeog forsiktig. Like etter tripper klaveret forsiktig inn. Det erRakhmaninovs andre klaverkonsert, andre sats. Tverrfløy-tens sørgmodige tema blir umerkelig overtatt av en klari-

14

nett. Jeg ser for meg det samme landskapet hver gang: buktaog øyene foran mors kjøkkenvinduer. Radioen på hyllen erden eldgamle B&O-radioen foreldrene mine hadde. Farenmin måtte av og til ta den fra hverandre fordi den begynteå hviske hemmelighetsfullt, som om den hadde skjulte mel-dinger til motstandsfolk fra en annen tid.

Jeg sitter og skrur på radioen mens TV-en står høyt påinne i stuen. Kjøkkenet er mørkt, og lysene blir langsomttent rundt omkring i de blå skyggene ute i bukta. En bløt lydstrømmer ut, et instrument som har vondt inni seg. Klave-ret tripper langsomt tettere på. Det er en musikk som passertil landskapet utenfor, til syrinhekkens hjerteformede bladersom rasler svakt i tussmørket, og de første stjernene somstiger som rømte gnister.

Hele kjøkkenet er fylt av de to, klaveret og en treblåser jeger usikker på. Er det en obo, eller en klarinett? Tegningeneav instrumentene i Lademanns leksikon flakker forbi i hodetmitt. Jeg forestiller meg en blank, svart klarinett med mangesølvskinnende knapper; en slank og fin form besatt med etkomplisert system av små sølvrør som fører ut til hullenesom slipper følelsene løs.

Klaveret tripper nærmere, som om det prøver å røre vedklarinetten, som om det vil trøste den. De vugger forsiktigmot hverandre. Klaveret lyder funklende klart mot de sør-gende treblåserne. Det føles som om fingrene som løper overde hvite og svarte tangentene, beveger seg oppover og ned-over ryggraden. De små hårene på kroppen reiser seg ogsvaier med musikken, plutselig vekket til live. Klaveret klat-rer høyere og høyere oppover sin blanke skala til jeg frykterat det på en eller annen måte skal sprenges. Det samler segmed en intens smerte og skjønnhet i hodet mitt.

Musikken har stukket hull på meg. Alt det som er gjemtinnenfor, renner plutselig over. Jeg tenker på at fingre somkan bevege seg så hurtig og spille så vakkert, er noe helt spe-

15

sielt. Jeg er vitne til noe som noen har øvd i årevis for å frem-føre. Og bak det glir strykere og treblåsere forbi så tett oglangsomt kjælent som en sommervind.

Jeg ser bort mot døren inn til stuen. Jeg frykter at farenmin skal komme ut og se meg. Eller moren min. Far vil væreverst. Ivan vil undre seg, men forstå likevel. Peter vil hentemoren min, og Marie vil sette seg ned og gråte sammen medmeg. Jeg ønsker intenst at døren ikke skal gå opp.

Christian hopper inn i bilen.Han har vært nede hos de andre. Skuddene bjeffer ryt-

misk. En del av meg hadde merket at han var på vei; luktenav sigarettrøyk og lyden av skrittene hans på grusen.

«Sover du, vesla?» spør han.«Nei, jeg tenker.»«Ja, det er jo det offiserer gjør,» ler han.Han starter bilen. Jeg retter meg opp i setet. Vinduet, øya,

klaveret, klarinetten, det svarte vannet; alt forsvinner på etøyeblikk.

Vi freser bortover jordveien mot Hovedveiens blankeasfalt, som flimrer i varmen. Vi er en kjempekonvoi. Støvetstår etter oss. Vi er styrke og makt.

Christian røyker to sigaretter på veien inn. De firkantedenevene ligger rolig på rattet. Han har pene hender, masku-line hender. Jeg prøver å la være å se for mye på dem.

Vi ruller inn på plassen. Jeg ser ut over den glade forsam-lingen av soldater i T-skjorter og shorts. De har møtt opp forå ønske oss velkommen tilbake. Det er en god vane vi har idenne gruppen.

Vi faller inn i en løs hestesko på plassen. Alle ser oppmot kompanisjefen vår, P.O., som kommer ned mot oss medlange skritt. Jeg vet at han har sittet og skrevet notater tilbefalingen sin på veien tilbake i bilen, men han har også vært

16

omkring kommandotårnet. Det vil neppe ta ham fem minut-ter å gi ordrene. De fleste vet allerede hva som blir oppga-vene deres. Rensing av våpen, vedlikehold, bad, mat, søvn iprioritert rekkefølge.

Jeg liker P.O. Han er høy, rødhåret og kraftig, med et ilterttemperament og en konstant rykende sigarett. Han ser bortpå meg.

«Lisa, jeg vil snakke med deg etterpå.»Hva nå? tenker jeg. Hva har jeg gjort nå? Hjernen min går

gjennom opplevelsene. Jeg har vel ikke gjort noe galt?«Slapp av,» hvisker Christian ved siden av meg. «Han

trenger nok bare hjernen din til litt planlegging.»Jeg kikker bort på ham. Kan han virkelig merke hva jeg

tenker en halv meter unna?

Kompaniet kan se frem til en fridag i morgen, hvis alt gårbra. Det lyder et kollektivt sukk og et par glade utbrudd.Flokken går i oppløsning. P.O. baner seg vei bort til meg.

Si noe da, tenker jeg.«Du må ringe hjem til moren din. Så snart som mulig. Det

er nok kø ved velferdstelefonene, så jeg tok med denne.»Han rekker meg en satellitt-telefon.Jeg tar imot den.«Hva er det som har hendt?» spør jeg.«Du må ringe hjem. Jeg vet ikke noe.»Jeg kan se at det er løgn. P.O. er elendig til å lyve.«Hvor er Ivan,» spør jeg.«Vi får ikke kontakt akkurat nå. Stikk innom meg

etterpå.»Jeg tenker at det ikke handler om Ivan – i hvert fall ikke

ennå. Noe har skjedd hjemme. P.O. er allerede på vei tilbaketil teltene og hovedkvarteret.

Christian ser spørrende på meg.«Moren min har ringt.»

17

«Nå, da har hun i hvert fall ikke tatt livet av seg,» sier hanog smiler skjevt.

Han klapper meg på skulderen.«Jeg er på kontoret hvis du har bruk for meg, ok? Bare

nikk til meg, så stikker vi av og forsvinner,» sier han.Jeg følger ham med øynene. Jeg kan alltid stole på ham.

Jeg taster nummeret til moren min. Christian forsvinner baken kontainer mens lyden av en ringetone i Danmark fyllerøret mitt.

«Det er Laila,» lyder mors stemme. Trett, oppgitt. Depri-mert.

«Det er Lisa. Hva er det som har skjedd?» Kroppen minstår på sprang, klar til å reagere i en eller annen retning– men hvilken?

«Marie er blitt innlagt.»Moren min høres plutselig svært rolig ut.Tusen bilder flakker forbi. Er lillesøsteren min blitt på-

kjørt? Overfalt? Hvordan skal jeg få gitt Ivan beskjed?«Hva er det som har skjedd?»«Hun har forsøkt å begå selvmord. De vet ikke om hun

kommer til å overleve.»Så brister stemmen hennes. Hun hvisker:«Jeg vet ikke hvorfor hun gjør sånt. Som om jeg ikke har

nok å tenke på med deg og Ivan på oppdrag i alle verdenskonfliktområder.»